”Ettersom de er av forskjellig natur, må motsigelsene mellom oss og fienden og motsigelser i folket bli behandlet på forskjellig måte. For å si det kort, i de førstnevnte er det spørsmål om å skille klart mellom oss selv og fienden, og i de sistnevnte er det et spørsmål om å skille klart mellom riktig og feilaktig». – Mao Zedong.

Klassekampen, 19. november 1988.

Steppeulven.

– «God morgen. Jeg skulle losse to paller her».

-«Ja, vi begynner ikke før halv åtte vi, men du kan få en kopp kaffe så lenge».

Jeg er på Gjøvik, klokka er såvidt over halv sju. Gutta er kommet men har en eller annen avtale som sier at lossinga først begynner halv åtte. Sjølsagt kan jeg begynne å stresse og mase for å få av pallene, men jeg velger kaffikoppen, en hyggelig prat og respekt for normalarbeidsdagen deres. Min er på tjuefire timer.

Ti over halv åtte er jeg på veien. Fire paller skal av i Skien, seks i Arendal, fem i Lillesand og resten i Stavanger og Haugesund. Klarer jeg Lillesand før kvelden kan jeg få natta hjemme. Det er femti mil og tre lossinger på sju timer. Kjøringa har jeg kontroll over sjøl, men lossinga er verre.

– «Dø, vi har frokostpause her nå».

– «Det verste vi veit her er sjåfører som stresser».

Den raskeste måten er derfor ofte å opptre korrekt, høflig, og ikke mase.

I Skien er jeg litt uheldig. Formannen er sidrumpa, jovial og har jææævelig god tid. Langt inni meg forbanner jeg alle gamle sosialdemokrater som har fått retrettstillinger for lang og tro tjeneste og bare ser verden fra bunnen av sin brønn – og ikke fra min.

– «Hør du, jeg har det litt travelt. Det gjelder bare fire paller».

– «Øøøh, og dem vil du ha av her? He,he».

Pallene skal av på baksida. Jeg har kjørt rundt, rygga til, og venta fem minutter før han kommer. Det tar sin tid å gå de 20 meterne gjennom lageret.

– «Der er du ja, du ville losse noen paller? Ja, jekketralle finner du et sted her. Du får hjelpe deg sjøl».

Han slår ut med neven. Jekketralle finner jeg, men rampa er for lav for bilen, og jeg trenger hjelp. Hun som skulle losse er sagt opp, for å bedre konkurranseevnen. Slik det etterhvert er på ethvert engroslager i Norge. Det ender med at formannen sjøl kanter en pall, til stor munterhet for resten av gjengen. Vi skilles som venner, men det tok en time. Nå er det tida og veien til Lillesand.

Jeg ringer Arendal på mobiltelefonen, forklarer situasjonen og får unna lossinga i en fart.

Ti over tre svinger jeg inn i Lillesand. Åpner opp og rygger inntil. Nytt, fint anlegg liksom i Arendal med justerbar kjørelem, så den elektriske jekketralla, «snila» kan kjøre rett inn.

Godt fornøyd med meg selv løper jeg inn. Jeg har ikke hatt frokost enda, men nå er iallfall kveldsmaten redda.

– «Hva i helvete gjør du her på denne tida? Åsså med frysevarer?»

Den gamle lagerarbeideren er så sinna at han skjelver.

– «Åsså ein heil semi. Veit du ikkje at vi slutter halv fire? Hvor mange ganger skal vi fortelle dere at dere får komme tidligere? Jeg skal hjem å ete middag nå for faen. Og jeg skal dusje og skifte før halv fire. Du kan komme igjen i morra du, din helvetes trailersjåfør».

Det er da det gjelder å huske at denne gamle, sure, kødden faktisk er en folkets mann, så her gjelder det å skille mellom rett og galt. Jeg gir ham inn så øra flagrer, og det samler seg fire tilskuere. Etter fem minutter tusler han sur og taus til sitt hjørne og jeg får glatte flir fra gjengen som hiver seg over bilen og losser på tre minutter. Et minutt på halv fire svinger jeg ut.

All right type denne Mao.

Den vestlige narrativkontrollen har kommet så langt at det fasjonable motemagasinet Vogue , som tidliger er blitt brukt til å bygge opp Zelenskys image, nå har et oppslag om den humane og myke sida ved Zelenskys antatte rival, general Zalushny.

Og vestlige medier begynner så smått å skjønne at krigen på østfronten er tapt.

Når det gjelder konflikten, har flere kanaler som CNN endelig begynt å innrømme russisk suksess i sommerkampanjen, og slutter å snakke tankeløst om «ubetydelig små» russiske fremskritt. I den siste artikkelen innrømmer CNN at disse «små» fremskrittene raskt hoper seg opp:

«Russlands små fremskritt hoper seg opp i Øst-Ukraina. Landet utnytter en rekke små fremskritt og investerer betydelige ressurser i en kommende sommeroffensiv, en offensiv som risikerer å omforme kontrollen over frontlinjene.

I løpet av fire dager med rapportering i landsbyene bak Kostiantynivka og Pokrovsk – to av de mest ukrainske byene i Donetsk-regionen med mest omfattende kamper – var CNN vitne til den raske endringen i kontrollen over territoriet. Russiske droner klarte å trenge dypt inn i områder som Kyivs styrker en gang stolte på som oaser av ro, og troppene slet med å finne personell og ressurser til å stoppe et vedvarende fiendtlig fremrykking».

Tonen i The Telegraph var heller ikke særlig optimistisk:

Artikkelen beskriver også Pokrovsks kommende fall, og går til og med så langt som å absurd hevde at russerne nå kopierer vellykkede Wehrmacht-taktikker – man antar at dette er en stor kompliment fra dem, skriver Simplicius :

Ifølge ukrainske soldater i området bruker russerne taktikker som minner om tyskernes i andre verdenskrig, identifiserer svake punkter i logistikken og rykker deretter inn for å kutte dem. Å kutte forsyningslinjer har vært en prioritet for Putins kommandører siden i fjor.

Kartet de leverte illustrerer bedre hvordan russiske styrker er nær ved å kutte den siste viktige forsyningsruten dit:

Ved Konstantinovka annonserte det russiske forsvarsdepartementet full erobring av det lenge omstridte Chasov Jar. Russerne publiserte geolokaliserte opptak som heiste flagget i den vestlige utkanten av byen, til tross for ukrainske påstander om at byen ikke hadde falt.

Slaget om Chasov Jar skal i siste omgang ha kostet 7500 ukrainske soldater livet.

Les:

SITREP 8/1/25: Chasov Yar Falls, Pokrovsk Crumbles, Zelensky Sinks

Yasser Abu Shababs milits jobber «undercover» for å bistå israelske operasjoner i Gaza, og har smuglet våpen til ISIS i Sinai.

Av Nyhetsdesken

The Cradle , 26. juli 2025

24. juli publiserte Wall Street Journal (WSJ) en kommentar fra en av Israels palestinske kollaboratører, der han promoterer seg selv som den neste lederen av Gaza, kommer med falske påstander om Hamas og FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), og fremmer Israels plan om å fengsle hundretusener av palestinere i en konsentrasjonsleir, i ruinene av Rafah.

Yasser Abu Shabab, som kommanderer 100 til 200 leiesoldater som kjemper sammen med israelske styrker i Rafah, oppfordret USA og arabiske land til formelt å støtte en «uavhengig palestinsk administrasjon» under hans ledelse.

Abu Shabab forsøkte også å klandre Hamas for sulten som sprer seg gjennom Gaza, og hevdet at gruppen «stjal bistand» , som er en vanlig israelsk påstand.

Mens israelske politikere og mediepersonligheter ofte oppfordrer til å blokkere hjelp til Gaza for å sulte ut palestinske sivile, konkluderte en nylig lekket intern rapport fra USAID med at det ikke er noe bevis for at Hamas har stjålet hjelp inne i Gaza.

Abu Shabab tok også sikte på UNRWA, som har vært den primære leverandøren av bistand til den beleirede og blokkerte Gazastripen lenge før krigen startet i 2023:

«Hamas kontrollerer fortsatt tilgangen til bistand og dominerer institusjoner som FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, eller UNRWA» , skrev han.

Israel har også forsøkt å hevde at UNRWA er infiltrert av Hamas, og bruker det som et påskudd for å demontere FN-byrået og avslutte dets argumentasjon for palestinernes rett til å vende tilbake til sine hjem og landområder, som ble stjålet av Israel under Nakba-katastrofen, i 1948.

Abu Shababs såkalte «Folkelige styrker» har selv plyndret hjelpebiler nær Kerem Shalom-overgangen, under israelsk militær beskyttelse.

FNs kontor for koordinering av humanitære saker (OCHA), har fordømt hans gruppe for å være ansvarlig for «det virkelige tyveriet av bistand … under oppsyn av israelske styrker» , mens palestinere i hele den ødelagte enklaven står overfor fare for hungersnød.

I sin kommentar i Wall Street Journal, promoterte Abu Shabab også Israels plan om å fengsle minst 600.000 palestinere i en konsentrasjonsleir som skal bygges på ruinene av Rafah, den sørlige byen på den egyptiske grensen, som systematisk ble revet med bomber, bulldosere og kontrollerte sprengninger.

«Vi har allerede mottatt forespørsler fra mange familier om å flytte til østlige Rafah. Med riktig støtte er vi klare til å ta ansvar for resten av Rafah. I løpet av måneder kan mer enn 600.000 mennesker – nesten en tredjedel av Gazas befolkning – leve utenfor krigssyklusen» , skrev Abu Shabab.

Abu Shabab ble arrestert av Hamas i 2015 og dømt til 25 års fengsel på anklager om narkotikasmugling og tyveri.

Han rømte i oktober 2023 etter at israelske luftangrep rammet fengselet der han ble holdt.

Ledere av Abu Shababs Tarabin-klan fornektet ham offentlig og har oppfordret til drap på ham for å samarbeide med Israel.

Hamas sier at Abu Shababs menn fungerer som «undercover-styrker» for å bistå israelske militære operasjoner. Bevæpnet med israelske våpen og uniformer, jobber mennene hans med å rydde hjem og tunneler, minelegge hus og kartlegge områder for å sikre sikkerheten til okkupasjonssoldater.

Israelske kilder har rapportert at før Gaza-krigen var Abu Shababs gruppe kjent for å smugle våpen til ISIS og andre militante grupper under Sinai-opprøret i Egypt.

Les også :

Denne artikkelen er hentet fra The Cradle:

WSJ promotes Israeli-backed warlord linked to aid theft as Gaza’s ‘future leader’

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

I boka “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming” (2023) skriver Jan-Eilert Askerøi om korrupsjonen i Ukraina og om Vestens rolle. I siste kapittel omtales “Ukraina, Vesten og pengene. Noen strøtanker”. Kapittelet omfatter sju deler. Dette er del 2. I forståelse med forfatteren vil vi publisere disse avsnittene som en artikkelserie i sju deler merket emneknaggen @Ukrainakorrupsjon. Red.

Jan E. Askerøi.

Når man vet at ‘Transparency International 2022’ utroper Ukraina og Russland som de mest korrupte landene i Europa, blir det påfallende at Vesten ikke er mer opptatt av å føre tilsyn med pengebruken og av å påse at hjelpen kommer frem til rette vedkommende.

Korrupsjon i Ukraina

Aftenposten-journalist Per Anders Johansen har skrevet to skremmende artikler om ukrainsk korrupsjon. Den første, med tittelen ‘ Ukrainsk korrupsjon fra vugge til grav ’, sto 4.6.2016, den andre av 15.6.2023 har overskriften « Slik rundstjeles ukrainerne mens krigen raser «.

Her vil jeg referere fra den siste artikkelen.

«Godt gjemt i sofaen på kontoret til ingen ringere enn lederen for Ukrainas høyesterett, Vsevolod Knjazev, ble det funnet dollarsedler til en verdi av 35 millioner kroner. Knjazev hevdet at han passet på pengene for venner og bekjente. Nå har han fått sparken.

Men dette er bare én av en rekke skandaler de siste månedene. En annen er at salget av luksusbiler i Ukraina har doblet seg mens landet kjemper for å overleve. ‘Sofapengene’ og luksusbilene utgjør imidlertid bare småpenger sammenlignet med flere andre skandaler. Ifølge Ukrainskaja Pravda fikk flere ukrainske selskaper i fjor til sammen 2,7 milliarder kroner på forskudd for å levere militært utstyr og ammunisjon. Intet ble levert. Nå har det ukrainske forsvarsdepartementet tatt ut 30 søksmål.

Det viser seg blant annet at innkalte soldater kan betale offiserer for å slippe å bli sendt til fronten. Videre tjener offiserer og sykehus godt på å skrive ut falske legeerklæringer».

Johansen rapporterer også at den ukrainske hæren mister 25.000 droner hver uke. Korrupsjon og byråkrati vanskeliggjør importen. Leveransene havner i tollkø og den eneste måten å løse flokene på er å betale bestikkelser.

Så langt Johansen.

I sofaen på kontoret til sjefen for Ukrainas høyesterett gjorde etterforskere et overraskende funn. Her lå 35 millioner kroner i dollarsedler. Bildet er fra Ukrainas anti-korrupsjonsbyrå.

Zelenskyj personlig

Også Zelenskyj personlig er blitt beskyldt for korrupsjon. I boken ‘Oligarkenes vekst og fall’ viser forfatteren Serhij Lesjtsjenko at Zelenskyj er i lommen på oligarken Ihor Kolomojskyj, som hjalp ham økonomisk under valgkampen i 2019. Kolomojskyj eier Ukrainas største bank, PrivatBank. (Se Aftenposten 26.2.2022.)

Pandora Papers ble offentliggjort av The International Consortium of Investigative Journalists i desember 2021. De avslører at Zelenskyj og hans nærmeste mottok 40 millioner dollar fra utenlandske selskaper eid av Kolomoijskyj. Pengene ble overført gjennom ´PrivatBank´ til konti i skatteparadiser. Videre viser papirene at Zelenskyj og hans partnere eier selskaper på Jomfruøyene, Kypros og Belize. I alt skal 38 ukrainske politikere ha konti i skatteparadiser (Le Monde Diplomatique 9-22).

Rykter

Endelig verserer det rykter om at store deler av våpenleveransene til Ukraina ikke kommer frem til fronten. Vesten kan følge leveransene frem til den polsk-ukrainske grensen, men deretter mister man oversikten. Kanskje kommer kun 30 % frem til fronten (CBS News 4.8.2022). Skulle dette være riktig, er det fare for at vi må slite med konsekvensene av vår bortkommede våpenhjelp lenge etter at krigen en gang tar slutt.

Noen hevder at mesteparten av kontantstøtten som Ukrainas regjering mottar, blir brukt til våpenanskaffelser og ikke til opprettholdelse av det ukrainske statsapparatet.

Men ikke bare Ukraina er korrupt. Ryktene vil ha det til at mye av Vestens pengestøtte til Ukraina brukes til å betale amerikanske PR-byråer og lobbyister for å bestikke nøkkelrepresentanter i Kongressen.

Uansett er korrupsjonen omfattende. Det bekreftes av EU.

EU og korrupsjonen

The European Court of Auditors sysselsetter 800 medarbeidere som skal forbedre EUs finansielle forvaltning. Den kan sammenlignes med Riksrevisjonen. I 2021 utga de publikasjonen ´Special Report 23/2021: Reducing grand corruption in Ukraine: several EU initiatives but still insufficient results´. Det dreier seg altså ikke bare om korrupsjon, men om ‘spesielt storstilt korrupsjon’ definert som korrupsjon på høyt nivå som forårsaker alvorlig og utbredt skade på individer og samfunn. Til tross for at EUs egne revisorer stadig advarte mot korrupsjon og til tross for at 22 ukrainske oligarker var under etterforskning, overførte Brussel 7,8 milliarder euro til Kiev mellom 2014 og 2021.

Jeg skulle gjerne hørt mere om EUs støtte etter 2021 og om The European Court of Auditors har oppnådd mer effektiv kontroll i dag.

---

Del tre i denne serien kommer i morgen.

Artiklene er merket med emneknaggen @Ukrainakorrupsjon .

Som vi har skrevet om her på steigan.no tidligere vedtok flertallet i fylkestinget i Innlandet å legge ned Dokka og Skarnes videregående skoler, Nord Gudbrandsdal VGS avdeling Lom og Dombås legges ned og Solør VGS avdeling Flisa og Sønsterud legges også ned. Elevene får lang skolevei og antakelig vil flere elever falle fra.

Men penger har de i Innlandet, penger å bruke på reiser og «opplæring» om EU.

Romy Rohmann.

Det er 533 flere søkere enn det er skoleplasser i Innlandet, men Aasa Gjestvang, kompetanse- og tannhelsesjef i Innlandet fylkeskommune er ute og  forsøker å «berolige» elever og foreldre med at alle skal få plass.

https://www.glomdalen.no/gjestvang-beroliger-alle-skal-fa-plass/s/80-19-76349

Dokka:

Elevene på Dokka som er rundt 300 har blitt henvist til Raufoss dersom studietilbudet de har tilbys der. Kongsvinger VGS er også nevnt som alternativ. Går man inn på nettsida til Dokka VGS nå kommer man rett til Raufoss VGS.

Det er 44.8 km mellom Dokka og Raufoss. For mange betyr dette lang skolevei, noen må kanskje bo på hybel eller internat dersom det finnes.

Skarnes :

Skarnes VGS var den eneste videregående skolen i Odal og lå på Korsmo i Sør-Odal, det gikk ca 300 elever på denne skolen. Går man inn på nettsida til Skarnes VGS komme man rett til Sentrum VGS som ligger i Kongsvinger. Det er 22 km mellom Skarnes og Kongsvinger.

Lom:

I Lom starter Jotunheimen privatistskule opp til høsten, de skriver på sin hjemmeside dette:

Det er med stor glede at vi kan melde at Jotunheimen privatistskule i Lom blir ein realitet, og at vi kan tilby eit vidaregåande skuletilbod frå og med hausten 2025. Dette inneber at vi til hausten opnar dørene for elevar som ønskjer å tå den vidaregåande opplæringa si i Lom! Måndag 18. august kl 09.00 markerar vi opninga av Jotunheimen privatistskule – og samtidig blir dette fyrste skuledag for deg som har takka ja til studieplass.

https://jotunheimenvgs.no/kategori/nyheiter

Skolen ligger sentralt i Lom og viser til gode søkertall og tilbyr både studiespesialisering og Bygg- og anleggsteknikk.

Søker man etter Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule avd. Lom kommer man til Nord-Gudbrandsdal VGS med kun Otta som skolested.

Dombås:

Dette står fortsatt på Dovre Kommunes hjemmeside om VGS avdeling Dombås:

Ingen slår den videregående skolen på Dombås

Bilde fra hjemmesida: Den videregående skolen på Dombås er samlokalisert med ungdomsskolen.

Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule avdeling Dombås har flest elever som fullfører – av alle skoler i hele Oppland.

https://www.dovre.kommune.no/nyheter-aktuelt/ingen-slar-den-videregaende-skolen-pa-dombas.32692.aspx

Går man in på nettstedet Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule avd. Dombås havner man på Nord – Gudbrandsdal VGS med kun Otta skol skolested.

Solør: Flisa og Sønsterud

Styret for Privat videregående skole i Solør (PVIS) har fått avslag på søknad fra UDIR om å etablere og drive skole i Solør. Det var Akademiet som søkte om å drive privat videregående skole i Solør.

Men det er ennå håp, for Utdanningsdirektoratet ennå ikke har behandlet søknaden om oppstart med vår egen private videregående skole på Flisa fra høsten 2026, sier Gina M Thoresen Faraas, prosjektleder for PVIS til Glomdalen.

Med det forteller hun at hun og de andre i PVIS-ledelsen vil gå videre i arbeidet med full styrke etter ferien.

Søknaden som vi selv står for lokalt, ble sendt inn 30. januar i år. Det var den søknaden som fylkestinget tok stilling til i juni, og som et knappest mulig flertall avviste i høringen.

https://www.glomdalen.no/direktoratet-sier-nei-til-privat-videregaende-skole/s/80-19-73979

Det er ikke plass for alle elevene fra Solør videregående skole i Våler. Fra før er det kjent at elevene ved elektro og datateknologi skal fortsette i skolens gamle lokaler på Flisa.

Elevene fra Sønsterud skal transporteres til Braskereidfoss, inntil nytt internat står klart.

https://www.glomdalen.no/gjestvang-beroliger-alle-skal-fa-plass/s/80-19-76349

Men det er tydelig ikke pengene det står på den «fattige» fylkeskommunen Innlandet som «må legge ned skoler» skal bruke 8 millioner på økt kunnskap om EU og EØS avtalen.

Fylkestinget i Innlandet skal bruke åtte millioner kroner for å øke kunnskapen om EU og EØS blant fylkespolitikerne, dette skal de gjøre ved å ha ulike konferanser og dra på utenlandsturer.

Har de ikke annet å bruke pengene på i «fattige» Innlandet spør nå jeg.

Det er mulig at det trengs mer kunnskap om hvem som styrer oss, men når vi veit at de som står bak dette stort sett er for EØS-avtalen og ønsker at Norge helst kulle vært innmeldt i EU er jeg tvilende.

De skriver sjøl at:

Målet er at politiske leiarar betre kan påverke og utnytte moglegheitene det europeiske samarbeidet gir regionen.

Ungdom mot EU er kritiske og meiner det er unødvendig å bruke så mykje pengar.

Fylkesvaraordførar Hanne Alstrup Velure (H) forsvarar satsinga og peiker på at låg kunnskap om EU er ein demokratisk utfordring, og at fleire grupper vil bli inkludert etter kvart.

https://www.gd.no/fylkespolitikarane-i-innlandet-brukar-atte-millionar-pa-a-lare-om-eu/s/5-18-2304725

Dette kunnskapsløftet om EU og EØS ble sparket i gang på Europadagen i 2024 og vedtatt i fylkestinget desember 2024. Det settes av to millioner kroner årlig i en fireårsperiode til å styrke det internasjonale arbeidet.

Europadagen markerte et tydelig startskudd for Innlandet fylkeskommunes styrkede satsing på internasjonalt samarbeid.

Innlandet skriver på sin hjemmeside dette:

Europadagen er vårt flaggskip og første steg i denne satsingen. Nå starter arbeidet med å bygge en bredere forståelse for hva EØS-avtalen betyr for Innlandet, sier senior europarådgiver Turid Wulff Knutsen.

Et program med bredde og dybde

Dagen ble ledet av den erfarne kommentatoren og samfunnsdebattanten Magnus Takvam, og programmet spente fra EØS-utredningens hovedfunn til forsvarspolitikk, bærekraft og næringsutvikling. Blant høydepunktene var:

Line Eldring, leder for EØS-utvalget, som presenterte hovedfunnene fra NOU 2024:7.

Gunn Marit Helgesen, styreleder i KS, som understreket viktigheten av lokal og regional deltakelse i EU-samarbeidet.

Camilla Nicklasson fra Norges EU-delegasjon, som ga et oppdatert bilde av forsvars- og sikkerhetssamarbeidet med EU.

Silje Wihst fra Innovasjon Norge om EUs konkurransekompass og Clean Industrial Deal.

Arrangørene pekte på at Europadagen er starten på et langsiktig arbeid.

Dette er ikke en engangsforeteelse. Kompetanseprogrammet skal rulles ut med flere arrangementer og tiltak fremover, og vi håper enda flere vil engasjere seg, sier Sæternes.

Les mer om Innlandets internasjonale arbeid og kommende aktiviteter:

https://innlandetfylke.no/tjenester/naring-og-internasjonalt/nyheter-naringsutvikling/europadagen-sparket-i-gang-kunnskapsloft-om-eu-og-eos.60185.aspx

Känner ni till den mycket intressanta boken ”Dårskapens naturlära” som skrevs 1959 av Paul Tabori ? Ni kanske inte heller vet vem Paul Tabori var? Då måste jag erkänna en sak. Boken, som kom i svensk översättning 1964, och som jag köpte som ung student 1965, den känner jag väl till; annars hade jag naturligtvis inte kommit på idén att skriva denna artikel. Däremot visste jag ingenting om Paul Tabori, förrän jag för något år sedan ’googlade’ på hans namn.

Bertil Carlman.

« Pál Tábori (16 november 1908 – 9 november 1974), även känd som Paul Tabori, och under sina pseudonymer Paul Stafford och Christopher Stevens , var en ungerskfödd författare, journalist, manusförfattare och psykoanalytiker. Han var känd för sitt mångsidiga utbud av skrifter, som täckte ett brett spektrum av ämnen inklusive historia, psykologi, populärvetenskap och fiktion. Taboris verk kännetecknades ofta av hans engagerande skrivstil och hans förmåga att göra komplexa ämnen tillgängliga för en bred publik.»

Så skriver Wikipedia, och jag skäms inte för att kopiera från dem, eftersom jag nyligen efter tjat från deras sida betalade 30 Skr, + 3 Skr i porto, för att få använda deras i många fall mycket tvivelaktiga fakta. Med gott samvete fortsätter jag att kopiera:

«Pál Tabori var son till journalisten Cornelius Tabori och Elsa, född Ziffer. George Tabori var hans yngre bror. Tabori växte upp i en tvåspråkig och kultiverad judisk familj. Han studerade i Wien och Berlin, där han tog en doktorsexamen i psykologi. Taboris bakgrund inom psykologi påverkade hans senare skrifter, särskilt hans intresse för det mänskliga sinnet och beteendet. På 1930-talet arbetade Tabori som journalist och redaktör i Berlin. Men på grund av Nazitysklands framväxt och den ökande förföljelsen av judar tvingades han fly landet. Han bosatte sig i England 1937 och arbetade till en början som journalist för Daily Mail och BBC. Han blev brittisk medborgare 1947.

Taboris litterära karriär tog fart på 1950- och 1960-talen. Han skrev ett flertal böcker som utforskade ett brett spektrum av ämnen. Några av hans anmärkningsvärda verk inkluderar «The Anatomy of Exile», som undersökte flyktingars och exilers erfarenheter, och «The Natural Science of Stupidity», en lättsam utforskning av mänsklig dårskap. Han skrev också flera historiska verk, som ’ The Byzantine Background to the First Crusade» och ’The Sultan’s Fool’, en biografi om en ungersk resenär i det osmanska riket».

De fakta om Paul T. som jag finner mest intressanta är ’ mångsidiga utbud av skrifter’, ’engagerande skrivstil’ och ’förmåga att göra komplexa ämnen tillgängliga för en bred publik’. Det faktum att han ’växte upp i en tvåspråkig och kultiverad judisk familj ’ och ’ på grund av Nazitysklands framväxt och den ökande förföljelsen av judar tvingades fly landet’, gällde många judar på sin tid i Tyskland. Det gällde till exempel Lise Meitner som flydde till Sverige 1938, och som fick en forskartjänst på Manne Siegbahns institut i Stockholm. KTH skriver om Lise: «När hon tolkade experiment utförda av Otto Hahn , lanserade hon 1939 teorin att kärnklyvning uppstår när uran utsätts för neuronbestrålning [skall naturligtvis vara neutronbestrålning !], och hon kallade processen fission. Denna upptäckt var grundläggande för utnyttjandet av kärnenergi. Meitner bodde i Sverige i 22 år, mellan 1938 och 1960, och hon blev svensk medborgare 1949. Otto Hahn fick Nobelpriset i kemi 1944 för upptäckten av nukleär fission, och många forskare anser att Lise Meitner borde fått dela priset med honom. 1997 namngavs grundämnet meitnerium [ ¹⁰⁹ Mt] efter henne.» ’Borde fått’ är ingen överdrift! När jag läste kemi fanns det ett grundämne som hette hahnium efter Otto Hahn.

Det gör det inte idag. Enligt copiloten rådde det strid mellan forskare från USA och Sovjetunionen, om Otto Hahn skulle ge namn åt något grundämne. Den danske forskaren Niels Bohr fick det som man enades om. Det blev då bohrium , ( ¹⁰⁷ Bh). Copiloten berättar däremot inte det som en av universitetslärarna berättade för sina studenter. Otto Hahn var nazist, eller åtminstone nazisympatisör, och hade bidragit till att Lise Meitner tvingades fly. Denna tradition av känslor visavi nazism lever kvar; det vet vi. I Ryssland fortsätter kampen mot den, medan överhetspersoner i Väst till och med kan kalla gamla nazister för patrioter! Kan vi anta, att om striden mellan Hahns och Bohrs namn ägt rum idag, så hade Hahns namn vunnit? Nä, då hade nog danskarna tagit strid, på samma sätt som de säger sig vara villiga att ta strid för att få behålla sitt ganska neokoloniala grepp om Grönland.

Paul Tabori. Wikipedia.

Nu måste jag komma med ett nytt erkännande. Jag har lätt för att komma in på stickspår när jag sitter och skriver. Alltså; tillbaka till Paul Tabori och hans bok ’Dårskapens naturlära’ . I sin beskrivning av Paul T, tar Wikipedia inte upp en egenskap som jag verkligen uppskattar. Flera av kapitlen i boken visar att han har stor känsla för humor. Den egenskapen, tillsammans med ’engagerande skrivstil’ kommer tydligt fram i det kapitel som jag här närmare skall titta på. Kapitlet heter ’Folie érotic’ men det är mest om ’folie’ .

«I alla tider har det funnits många ansedda och endast måttligt misantropiska tänkare, som på fullt allvar har hävdat att kärleken är en sjukdom – en form av i varje fall tillfälligt vansinne – och att folk som lider av den bör behandlas därefter. Goda och dåliga vitsar har gjorts i miljontal om detta ämne, som har visat sig vara ett ytterst slitstarkt tema för skribenter och karikatyrtecknare, lustspelsförfattare och en smula frivola psykoanalytiker. »

Efter ytterligare historiska utläggningar om kärleken får vi veta «Först måste vi fastställa vad som var det väsentliga i riddartidens kärlek.» För att få den kunskapen har Paul noga studerat Karl Weinholds bok ’Die deutschen Frauen in dem Mittelalter’ , och han skriver ner ett längre citat. Sedan kommer hans egen text.

«Det franska riddarväsendets traditioner förtjänar också att nämnas. De provencalska trubadurernas verk visar att riddarens hängivna tjänst hade olika grader. Den första av dessa var när riddaren bar sina känslor i sitt hjärta och inte vågade bekänna sin hemliga kärlek (Feignaire). Om han hade röjt hemligheten för damen, uppnådde han andra graden, som var den bönfallandes (Prégaire). Om damen accepterade hans erbjudande om riddartjänst, blev riddaren ”han som blivit hörd” (Enteneire). Men innan han uppnådde denna grad, måste han gå igenom en prövotid, och denna varade länge – ibland ända till fem år. När prövotiden var slut, godtog damen riddaren som sin ’serviteur’. Detta var inte blott och bart någon privat angelägenhet….. det tog formen av en offentlig ceremoni. Och denna ceremoni uppvisade exakt samma formaliteter, som dem som var föreskrivna för feodalherren och hans vasall. Damen satt i en länstol, riddaren böjde knä framför henne och avlade [gammalt ord som i detta fall betyder gav] sitt löfte om riddartjänst med blottat huvud och händerna knäppta som i bön. För att visa sitt gillande tog damen riddarens händer mellan sina egna och beseglade sedan vasalltjänsten med en feodal kyss. Riddaren förpliktigade sig till träldom; kvinnan hade inga förpliktelser alls!»

Först en närmare förklaring. Ordet dam har i detta fall en annan betydelse, än det har i till exempel Anton Tjechovs novell ’Damen med hunden’ . På engelska har det sin feodala manliga motsvarighet i ’Lord’; alltså ’Lord and Lady’. Jag tror att det på svenska närmast skulle motsvaras av Herreman och Husfru. (Ni vet väl att det norska måleriföretaget Jotun har en serie med inomhusfärger som heter ’Lady’ , och som förr motsvarades av en serie utomhusfärger som hette ’Lord’. )

Skulptur etter Damen med hunden. Wikipedia.

Påminner inte denna beskrivning av förhållandena under fransk feodaltid om något? Visst liknar det hur maffian fungerar? Jag fråga copiloten och får då veta att det feodala Lord kan motsvaras av Don – t.ex. Don Corleone, Capo dei capi – «bossarnas boss», Padrino – gudfader och Caporegime – en högre chef inom en maffiafamilj. Påminner inte denna beskrivning också om hur USA-imperialismen fungerar med alla sina vasaller/riddare inom t.ex. NATO? Generalsekreterare Mark Rutte kallade nyligen, åtminstone indirekt, USA:s nuvarande president inte Padrino men väl padre/fader/ pappa .

Åter till Paul T:s text. «Det är visserligen sant att vad riddaren än gjorde, hoppades han på en belöning. Denna kunde ta sig olika former. Det ansågs utgöra [vara] en belöning i och för sig, om riddaren genom sin ’Frauendienst’ [tjänst för Damen] höjde sig över vardagslivet och uppnådde en viss upphöjd sinnesförfattning (hôchgemout sin).» Efter flera sidor med olika exempel på förhållanden mellan riddare och dam, så kommer vi till den riddare som jag så väl kommer ihåg från första gången jag läste om honom, Ulrich von Liechtenstein . Eftersom texten är lång och innehåller många utvikelser, precis som min text, så skall jag göra ett koncentrat för att komma fram till Ulrichs slutsats. Jag moderniserar också språket något.

«Ett unikt manuskript, skrivet på 1200-talet, innehåller Ulrich von Lichtensteins levnadsteckning. Den skrevs inte av honom själv, för även om den ädle riddaren författade en hel del vackra kärleksdikter……förblev han analfabet till sin död. Han dikterade allt för sin skrivare. Den officiella historien har visat ett visst förakt för den ädle Ulrichs memoarer och ägnat mycket lite uppmärksamhet åt deras innehåll. Anledningen är inte svår att förstå. von Lichtenstein var kanske den störste narr som någonsin förälskat sig i och tjänat kvinnor.

Han var den levande avbilden av fantasiskapelsen Don Quijote . Och allvarliga historiker skäms naturligtvis att sysselsätta sig med kärleksäventyrens idiotiske hjälte. Ändå tycker jag att de har fel, för oavsett vilka idiotiska saker som riddaren gjorde, så skapades dessa ytterligheter av hans tids seder, och de kan man inte utesluta om man vill måla ett porträtt av epoken…… Ulrich var bara en pojkvasker , när han förälskade sig i en högvälboren dam och ständigt sökte hennes sällskap. Som adels page hade han tillgång till damernas gemak , där han då och då drack det vatten i vilket hans tillbedda hade tvättat sina händer…… När unge Ulrich utnämndes till riddare i Wien, ansåg han tiden inne att i den riktiga formen erbjuda sina tjänster åt sin dam…… Nu utvecklades en lång rad meddelanden.

Ulrich skickade sina egna sånger till damen; hon tog emot dem, berömde dem till och med men skickade bud tillbaka att hon inte behövde någon riddare, och att Ulrich inte skulle drömma om att hans tjänster skulle accepteras. Här följde den ädla damen de urgamla regler som flörtiga koketter använder: avslag i förening med uppmuntran, att ständigt hålla den olycklige älskaren på ovisshetens halster. En gång sa damen till Ulrichs moster [som hon kände väl] ”Även om din systerson vore min like i rang, skulle jag inte vilja ha honom, för hans överläpp är för stor.” Så snart Ulrich fick reda på detta…… uppsökte han en kirurg…… han satt på en bänk, rörde inte en muskel……medan hans överläpp skars ner till normala och vackrare proportioner…… Varje gång en turnering hölls i landet, infann sig Ulrich och kämpade med stor tapperhet för sin älskarinnas ära…… Han var redan känd som en av de bästa riddarna. Men hans onda stjärna fortsatte att förfölja honom.»

Så följer en märklig historia om hur Ulrich vid en turnering blev av med ett lillfinger och hur det hamnade i ’damens’ byrålåda. Tiden går och Ulrich gifter sig och får fyra barn, men naturligtvis är hans fru inte hans ’dam’ . «Dessa välartade barn och hans älskade hustru verkar inte det minsta ha påverkat han amorösa verksamhet på andra håll.» Nä, tvärtom måste vi som lever i en helt annan tidsålder förstå att «Det är betecknande för tidevarvet att den stackars Ulrich inte försågs med tvångströja eller sattes på dårhus: tvärtom mottogs detta nya slag av äventyr med allmänt gillande.»

Åren har gått och till slut händer det något som får von Lichtenstein att börja fundera på om inte hans ’Lady’ bara lurar honom. Paul Tabori skriver. «Enda sättet att lugna Ulrich var att lova honom hans belöning – på ett villkor.» Belöningen, som Paul skrivit utförligt om, var att få komma in sin dams sovrum «utan att gå till anfall mot damens kyskhet .» Ulrich skulle bli upphissad till damens fönster för att där få ta emot en kyss. Hissanordningen var en vagga av lakan som Ulrich skulle sätta sig i. «Denna gång beslöt Ulrich att vara listig; han gick med på provet – men endast om han fick hålla damen i hand under tiden [som han fick en kyss av henne]. Även detta beviljades, men just som kyssen skulle utdelas gjorde han misstaget att släppa damens hand. I samma ögonblick tappades han – med vagga och allt – ned till foten av tornet. Detta var inte något tillfälligt misstag. När han samlat ihop sina värkande lemmar , hade lakanen halats in.»

Även om Ulrich levde i ett annat tidevarv måste han väl inte bara fundera på om damen lurar honom, kan vi tycka. Men «Inte ens detta återförde honom till förnuft! Damen hittade på någon slags förklaring, och han fortsatte att skriva sina dikter fram till den slutliga katastrofen. Vad kärlekstortyrens utstuderade härskarinna till slut hade gjort, berättar inte dagboken; men det måste ha varit något fruktansvärt elakt, eftersom Ulrich förklarade, att det var fullständigt oförlåtligt. Han slutade sin ’Frauendienst’, och han uttryckte det med orden ”Endast en dåre skulle tjäna till tidernas slut, när han inte kan vänta någon belöning.” Vilket bevisar att denne kärlekens idiot betraktade sig själv som en vis man.» Så avslutar Paul Tabori sin berättelse.

Då undrar kanske ni läsare, vad som fick mig att i något transformerad och kompletterad form skriva en artikel om denna berättelse? Egentligen började det för ett antal år sedan. Jag tyckte då, att en god vän lade ner alldeles för mycket arbete på att diskutera med en bekant. Denne var bara ute efter att kritisera för kritikens egen skull, och förde inte diskussionerna vidare på minsta vis. När jag sedan några år tillbaka har börjat medarbeta på steigan.no , så finner jag även på den nättidningen exempel på personer, som lägger ner tid och energi på sådant, som inte verkar ge något resultat.

Jag förstår inte nyttan med att, som jag ser det, försöka få redaktionen på Klassekampen att vidga sina vyer genom debattinlägg och insändare. Här är senaste exemplet: Bekymkringer som Klassekampen ikke tar på alvor . Ett tag försökte jag på liknande vis konversera med den svenska arbetartidningen Proletären. De gör jag inte längre. Jag avslutade försöken med en artikel Hva bør kreves av en arbeideravis? Jag kan inte annat än instämma i Ulrich von Lichtensteins visdomsord, som i förkortad och moderniserad form bör lyda « Endast en dåre hade fortsatt. »

Bertil Carlman

Hydro og Lyse vil «oppruste og utvide» kraftanlegget Røldal-Suldal for over 8 milliarder for netto å produsere 120 GWh mindre.

Av Tom Olsen, Heimfall.no.

Hydro og Lyse som i 2020 tusket til seg gratis og tidsuavgrenset et av Norges største vannkraftanlegg – Røldal-Suldal-anlegget – RSK, årsproduksjon vel 3,3 TWh (> 3,3 milliarder kWh) – kort tid før det skulle hjemfalle, har sendt NVE en konsesjonssøknad om å få «oppruste og utvide» anlegget. Det er oppgitt å ville koste 8 milliarder kroner. Endringene av kraftanlegget vil samlet bety at anleggets nettoproduksjon for kraftmarkedet reduseres med 120 GWh per år i forhold til dagens produksjon. Dette ifølge konsesjonssøknaden .

(Hydro, eller Norsk Hydro ASA har Nærings- og Fiskeridepartementet som største eier med 34%, men Wall Street med State Street i spissen eier til sammen over 38%. Lyse er et interkommunalt selskap i Sør-Rogaland. Red.)

Høres det ut som et molboopplegg? «Oppruste og utvide» for å få redusert nettoproduksjon!

Ja, for det norske samfunnet, det norske fellesskapet som nå etter rett skulle eid kraftanlegget, men som lot Storting og regjeringer (lovstridig) gi vekk kraftanlegget til de to selskapene uten at samfunnet verken lokalt, eller nasjonalt, fikk noe som helst igjen for det, er det et molboopplegg. Men ikke nødvendigvis for de to eierselskapene. Etter ombyggingen og utvidelsen av kraftanlegget vil nemlig driftsoperatøren, Hydro, som i realiteten fikk eierskapet til det meste av anlegget, være i stand til å produsere mye mer strøm når prisene er høye, og dermed kan prosjektet gi økt profitt for selskapene, dersom de store prisvariasjonene for elektrisk kraft får fortsette i de kommende årtier.

Årsaken til at kraftanlegget etter en «opprusting» og utvidelse, totalt netto vil produsere mindre kraft til kraftmarkedet er at konsesjonssøknaden fra selskapene går ut på å få ombygge RSK til et såkalt effektkraftverk ved å bygge flere pumpekraftverk. Disse pumpekraftverkene er tenkt brukt til å pumpe vann opp i høyereliggende magasin når prisene er på sitt laveste nivå. Selskapene akter å bruke hele 1 TWh i året til slik pumping. Så håper de å få tilbake igjen fra det oppumpede vannet vel 0,8 TWh, når prisene er betydelig høyere.

Høringsformaliteten er unnagjort og søknaden er nå til endelig behandling hos NVE.

Hadde NVE prioritert samfunnets nasjonale interesser foran private selskapers profitt, ville konsesjonssøknaden logisk sett blitt forkastet uten videre. Men ut fra erfaring vil dette ende med en godkjennelse. Sannsynligvis allerede i løpet av året. Hydro pleier å få det som det vil. Det til tross for at høringsinnspillene viste stor motstand mot prosjektet, der også ikke mindre enn fire statsforvaltere går imot en godkjennelse av planene. Statsforvalterne legger spesielt vekt på at hvis prosjektet gjennomføres vil det være en alvorlig trussel for den fra før truede villreinen på Hardangervidda.

Å ombygge RSK til å bli et effektkraftverk innebærer at det bygges flere pumpekraftverk. Det vil bli pumpet vann opp i magasinene når kraften har lavest pris, og så produserer man kraft når prisene er høye. Det betyr at det vil tappes fra magasinene og pumpes vann opp igjen i ett kjør kun ut fra hensynet til konsesjonærens profittmessige behov. For vassdragsmiljøet og livet i og ved magasinene vil en slik jo-jo driftsform med stadig endret vannstand være ødeleggende. Erosjonen vil nødvendigvis også bli mye større enn det den er i dag, selv om anlegget også i dag driftes for maksimal profitt for konsesjonæren. I praksis uten miljøhensyn.

Det å pøse ut mye mer kraft enn i dag når prisene er høye vil motvirke pristoppene, men 120 GWh mindre kraft i markedet vil selvsagt gi et bidrag til enda høyere gjennomsnittlig strømpris. Og når det skal kjøpes 1 TWh i kraftmarkedet til pumpekraftverkene, vil selvsagt det bidra til at minimumsprisene trekkes oppover. Det ombygde kraftanlegget vil altså selv bidra til å svekke det som skal gi prosjektet lønnsomhet for eierne, nemlig store prissvingninger.

Det som også er sikkert dersom Hydro og Lyse får lov til å ombygge RSK til et effektkraftverk, er at det neppe igjen vil selges kraft fra RSK til kraftkrevende industri. Aller minst til Hydros aluminiumverk. Kraften vil bli altfor dyr, og produksjonen fullstendig ulønnsom. Hydro kommer aldri til å subsidiere den kraftkrevende industrien. Heller ikke sin egen. Slik subsidiering av egne fabrikker forlanger selskapet fra det norske fellesskapet.

Det er ikke lenger noe konsesjonskrav om hvor kraften fra RSK kan selges. I den opprinnelige konsesjonen fra 1962 lød det: « Uten departementets samtykke kan den del av kraftproduksjonen som ikke disponeres av staten bare nyttes i industriell produksjon på Vestlandet. «

Enten har departementet gitt samtykke til at kraften fra RSK kan selges fritt, eller så er hele kravet fjernet. På direkte spørsmål har NVE skriftlig nektet å avklare hva som er faktum. Kraften har imidlertid i årevis blitt solgt fritt. Hydro holder det hemmelig, men trolig blir det meste i dag eksportert over den siste sjøkabelen, fra Suldal til England, verdens lengste, som ble tatt i bruk høsten 2020. Den var trolig bestilt av Hydro nettopp for dette formålet.

Konsesjonssøknaden om å få gjøre RSK om til et effektkraftverk er i seg selv en innrømmelse av at kraften fra RSK ikke er tenkt igjen å gå til kraftkrevende industri. Slik industri har ikke behov for effektkraftverk. Slik industri har behov for stabil og billig kraft, fordelt jevnt over hele året.

Aluminiumfabrikken på Karmøy som RSK opprinnelig ble bygget for å forsyne med kraft, får i dag sitt kraftbehov dekket med billig kraft fra langsiktige strømkontrakter med andre strømprodusenter, først og fremst Statkraft. Dermed kan Hydro (og Lyse) selge kraften fra RSK i det europeiske kraftmarked til de høyeste prisene.

Usikker profitabilitet

I tillegg til alt det negative ved en ombygging og utvidelse av RSK i henhold til de omsøkte planene vil medføre, kommer usikkerhet med hensyn til profittmulighetene for eierselskapene. Deres forretningside er basert på at de store strømprisvariasjonene i det europeiske strømmarkedet skal vedvare i årtier etter at RSK-anlegget eventuelt er ferdig ombygget og utvidet. Det finnes imidlertid ingen garanti for at den prisuroen vi har hatt de siste årene skal bli varig.

De høye strømprisene og store svingningene i prisnivået, er et stort problem for hele EU-området. Flere EU-land, og UK, er derfor alt i ferd med å motvirke den uholdbare prissituasjonen ved å bygge nye og store atomkraftverk. Det er derfor ingen umulig tanke at gjennomføring av de omsøkte planene for RSK, kan bli et prosjekt som vil gå med underskudd fra første stund, og derfor aldri bli startet opp, eller stengt ned etter kort tid. Slik det gikk med gasskraftverket som ble bygget på Kårstø. Det var også et prosjekt som Hydro var medeier i (50%), så Hydro har vært medansvarlig for minst en slik fiasko før. Milliarder av kroner ble sølt vekk den gang. Det samme kan skje for Hydro og Lyse sitt ombyggingsprosjekt for RSK. Der vil det stå om enda mange flere milliarder kroner, med enda større skadeomfang for naturen og for mennesker og dyr i nærområdet.

Andre motiv enn profittmotivet bak konsesjonssøknaden?

Særlig med den nærmest hasardiøse økonomiske risiko ved prosjektet tatt i betraktning; Kan Hydro og Lyse ha hatt andre motiv for å sende NVE denne konsesjonssøknaden? Andre motiv enn muligheten for å få økt profitt fra strømsalg etter en ombygging og utvidelse av RSK til å bli et effektkraftverk?

De to selskapenes overtakelse av RSK rett før hjemfall, var i strid med flere lover, i strid med løfter gitt av storting og regjering, og i strid med konsesjoskravene fra 1962 som Hydro lovet å holde blant annet ved at selskapet godtok kravene og i alle år etter det har utnyttet konsesjonen. Daværende statsminister Erna Solberg har selv innrømmet at hun var inhabil da hun og hennes H+Frp-regjering (i full forståelse med Ap og Sp og SV) ga RSK i gratisgave til Hydro og Lyse.

Selskapenes frekke ignorering av alt dette, vil før eller siden komme til behandling i rettssystemet. Det vet de. Ullensvang kommune skal snart avgjøre om det skal reises rettssak. I tillegg kan det skje at grunneierne gjør det.

Ville det ikke sementere ulovlighetene som her har skjedd dersom NVE gir selskapene de tillatelsene de søker om, og de kommer i full gang med «opprustingen» av RSK før en rettssak begynner, eller i alle fall før en endelig avgjørelse er falt?

Vil ikke både stortinget, regjeringen og domstolene i enda større grad være tilbøyelige til la ting fortsette å gå over stokk og stein i denne saken, dersom Hydro og Lyse har kommet i gang med sin store milliardinvestering, og anleggsmaskinene er i full gang med ytterligere å rasere naturen i Røldal og Suldal?
Ville ikke et kjempeanlegg under bygging øke sjansene for at Hydro og Lyse får beholde den fantastiske pengemaskinen, den uuttømmelige gullgruven, som kraftanlegget Røldal-Suldal er? Hva tror du?

---

Denne artikkelen er gjengitt fra Heimfall . no etter forfatterens velvillige godkjenning.

Dette er 222. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Av Lars Birkelund.

17. juli

Seinere samme dag:

Norske medier, regjeringen og Stortinget sier at ‘Putin’ ikke vil ha fred i Ukraina. Men det er uærlig. For sjøl vil de ikke en gang gjøre det aller enkleste for å få fred, nemlig å gå inn for at Ukraina ikke skal bli med i NATO, som Ungarn har gjort.

Faktum er at norske medier og myndigheter siden 1990-tallet førte en politikk de visste ville føre til krig med Russland. Deres politikk nå viser at de ønsker at krigen skal fortsette. Hvis ikke hadde de gjort som Ungarn.

18. juli

12 land, men ingen av NATO-landene vil være med på «umiddelbare tiltak for å stoppe Israels brudd på Folkeretten». https://klassekampen.no/utgave/2025-07-18/12-land-straffer-israel-norge-star-over

Seinere samme dag:

«Israel står ikke alene, sier Jens Stoltenberg » (NRK 12. oktober 2023).

Israel har lenge vært en destruktiv kraft i Midtøsten. Israel måtte bli det, da sjølve opprettelsen var basert på at europeere ønsket å danne en stat for seg sjøl i et område som allerede var tett befolket. En stat som har til hensikt å vokse, vokse, vokse som en kreftsvulst inn i andre land.

Denne kreftsvulsten har NATO valgt å ha som partnerland, som Sverige og Finland også var før de ble med i NATO. Det betyr at Israel også er ønsket som medlem av den «nord-atlantiske» alliansen. Men så er da også NATO en kreftsvulst. For også land i Asia er partnerland, samt Colombia.

Den gode nyheten er at Colombia vil bryte ut av partnerskapet, leste jeg for noen dager siden. Jeg håper det er riktig.

Seinere samme dag:

En sannsynlig forklaring på at Israel med USA og NATO fortsetter krigføringen mot Syria, sjøl etter at de klarte det de i mange år sa var målet: å styrte Assad, som de klarte i desember i fjor.

Syrian Girl: «Jolani og hans ’revolusjon’ åpnet døren for samarbeid med Israel. Nå er det et våpenkappløp mellom andre fraksjoner som kurderne/beduinerne (SDF) og druserne (Sweidas militærråd) om hvem som skal samarbeide mest med Israel for å forråde landet sitt. Mens Jolanis bøller fortsetter sin sekteriske slakting, fortsetter syrere å drepe syrere mens Israel stjeler mer land».

Seinere samme dag:

HL-senteret innrømmer nødig at andre enn jøder blir utsatt for urett. Derfor har det tatt dem svært lang tid å innrømme at Israel begår folkemord i Gaza. Men bare «sannsynligvis», og først etter at Amos Goldberg sa det. Han er professor i holocaust-historie ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. https://www.forskning.no/israel-og-palestina-krig/hl-senteret-sannsynlig-at-det-foregar-folkemord-i-gaza/2527031?

Det er som kjent NATO-land som leverer våpen til dette folkemordet.

19. juli

Det er bra at Tulsi Gabbard gransker Russiagate (konspirasjonsteorien om forræderske forbindelser mellom Trump og Russland og russisk innblanding i USAs valg) og de forskjellige prosessene for å fjerne Trump som president under hans første periode, bidro til at krigen i Ukraina gikk fra vondt til verre.

Alt dette ble spredd ukritisk, også av norske medier. Jeg har inntrykk av at de fleste på Stortinget og i norske regjeringer siden da trodde på det, så lett lar de seg lure av den type falske nyheter. Men akkurat nå syns jeg det hadde vært bedre med granskning av de vel så farlige forbindelsene mellom USA, NATO, EU, Israel og Norge.

Seinere samme dag:

«Syria ble ødelagt og det var planen», og norske regjeringer og storting deltok i ødeleggelsen, under statsministrene Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, slik de også ødela Libya. Visste de hva de gjorde? Jeg visste, så da burde de også ha visst det.

Kevork Almassian er syrer av armensk opprinnelse bosatt i Tyskland:

«I årevis prøvde vi å slå alarm.

Vi prøvde å utdanne, åpne øyne, tilby et dypere perspektiv utover den binære fortellingen om regime kontra opprørere. Men mange ville ikke lytte – noen av frykt, andre av bekvemmelighet, og mange rett og slett fordi historien ikke passet inn i det overforenklede manuskriptet om snille mot slemme.

De av oss som så det komme, de som advarte om den økende tilstedeværelsen av jihadistiske ekstremister, Takfiri-fanatikerne importert fra Sentral-Asia til Xinjiang til Libya, ble ikke bare ignorert. Vi ble hånet, sensurert eller demonisert. Men vi hadde rett».

Seinere samme dag:

«70% av ukrainere mener at lederne deres bruker krigen til personlig berikelse. Korrupsjon undergraver moralen».

Men NRK og nesten alle andre norske medier gjør fortsatt sitt beste for å holde krigsmoralen oppe i Norge, som på Dagsnytt 18 i går, da NRK for nte gang holdt dommedag over Russlands økonomi, som for å lure oss til å tro at Russland er i ferd med å tape krigen. Den råtne økonomien i Ukraina og i de fleste NATO-land nevnes ikke

Seinere samme dag:

Jeg har begynt å publisere mine ‘krigsdagbøker’ på engelsk, på Substack. Tanken er å nå en større og annen leserkrets, som inkluderer mange i Norge som foretrekker å lese på engelsk framfor norsk.

‘Dagbøkene’ er basert på mine daglige notater på Facebook fra Russlands invasjon 24. februar 2022, og vil forhåpentligvis gi nyttige og kanskje tankevekkende tilbakeblikk på krigen, hvordan den utviklet seg og hvordan synet på krigen utviklet seg.

Her er del 1, som tar for seg de tre første dagene av invasjonen. Abonner gjerne og del videre, om du vil. https://norwegiandissident.substack.com/p/war-diary-part-1

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

Investorer prøver nå å dumpe tapsbringende vindkraft i Nord-Sverige – men det finnes ingen kjøpere. En aktør oppgir at markedssituasjonen i Sverige er «absurd» og bemerker at desperate aktører nå i utgangspunktet gir bort prosjektene. «De har i utgangspunktet ingen verdi i dagens marked», sier Elin Akinci, administrerende direktør i ELS Analysis til Affärsvärlden .

Inntil nylig ble Sverige fremhevet som kanskje Europas mest attraktive land for investering i vindkraft. Kombinasjonen av politisk stabilitet, gode vindressurser og en lovet utvidelse av industrien i nord gjorde Sverige til en favoritt for store grønne investeringer.

Dramatisk endring

Utviklere av vindprosjekter som OX2 og Ørsted pekte på Sverige som et nøkkelmarked, og den svenske energimyndigheten fremhevet landbasert vindkraft som den mest kostnadseffektive krafttypen.

«Vindkraft er en attraktiv investering som ikke lenger krever subsidier», uttalte for eksempel OX2s daværende ledelse i 2021.

Men på bare noen få år har bildet endret seg dramatisk. Spesielt for aktørene i Nord-Sverige hvor man ser:

• En kraftig økning i ekstremt lave og negative strømpriser.
• Svak etterspørsel.
• Mangel på utbygging av strømnettet, noe som hindrer tilgang til de attraktive markedene i Sør-Sverige.
• Ny uforutsigbar metode for balansering av strømnettet som innebærer skyhøye balanseringskostnader.
• Økt politisk risiko.

Prosjekter til salgs – men ingen vil kjøpe

Dette har skapt en situasjon der investorer nå ikke bare velger Sverige. Eksisterende prosjekteiere prøver nå å selge tapsbringende vindparker til rekordlave priser, bemerker Elin Akinci, administrerende direktør i energikonsulentfirmaet ELS Analysis.

Gone with the Wind: Is This the End for Wind Energy?

Under denne treffende overskriften skriver Carbon Credit:

Havvindsektoren står overfor økende utfordringer, og lønnsomhetsbekymringer fører til betydelige tilbaketrekninger. Nylig trakk fem energiselskaper, inkludert Shell og Lyse, seg fra Norges første store flytende havvind-anbud. Prosjektet, som er planlagt for 1,5 GW kapasitet, har blitt ansett som for risikabelt på grunn av lønnsomhet, tidslinjer og bekymringer om industriell modenhet.

Den norske regjeringen satte et tak på statsstøtten til 35 milliarder kroner (3 milliarder euro), noe kritikere hevder er utilstrekkelig til å tiltrekke seg store investeringer. Energiminister Terje Aasland forsvarte taket og sa at det ville være nok til å lansere 500 MW flytende vindkapasitet.

Energiselskaper som Fred. Olsen Seawind og Hafslund har imidlertid valgt å trekke seg, med henvisning til Norges begrensning på fastlandsforbindelser, noe som begrenser lønnsomheten ved å eksportere energi til andre land.

Dette følger et mønster sett andre steder i Europa, hvor økende kostnader og regulatoriske begrensninger driver selskaper til å revurdere havvindprosjekter. Danske Ørsted, en global leder innen fornybar energi, har også forlatt flere havvindmuligheter, noe som fremhever bredere utfordringer i sektoren.

Why wind farm developers are pulling out at the last minute

The Conversation skriver:

Den britiske regjeringas strategi for å håndtere klimaendringer fikk et stort slag i mai da det danske utvikleren Ørsted kunngjorde at ugunstig økonomisk utvikling hadde stoppet deres 2,4 gigawatt (GW) store Hornsea 4 vindpark i Nordsjøen.

Den britisk regjeringa har som mål å generere minst 43 GW havvindkraft (nåværende kapasitet er 14,7 GW) og 95% av all energi fra fornybare kilder innen 2030.

Disse målene er nå i fare. Kanselleringen av Hornsea 4 følger en lignende beslutning fra det svenske utvikleren Vattenfall, som stoppet arbeidet med sin 1,4 GW store Norfolk Boreas vindpark i 2023.

Det grønne skiftets elendighet

Det «grønne skiftet» viser igjen sin elendighet. Det er ikke verken bedriftsøkonomisk eller samfunnsøkonomisk forankret, men drives av en teknokratisk ideologisk katastrofetenkning. Teknokratene, ikke minst i Brussel, bruker sine dommedagsvisjoner til å stille krav til «nullutslipp» innen 2035 eller 2050. Og så har man iverksatt verdens største økonomiske eksperiment som igjen har utløst en massiv ødeleggelse av natur og lokalsamfunn for en teknologi som aldri vil bli verken lønnsom eller bærekraftig. Industrien har gladelig fulgt med så lenge de kunne vasse i subsidier. Finanskapitalen har elsket det fordi det er enda et pyramidespill å gå inn i for å selge seg ut på topp. Men for samfunnet som helhet er det katastrofalt.