Den nasjonale sikkerhetskomiteen i Irans parlament godkjente hovedtrekkene i et lovforslag som har som mål å fullstendig suspendere Teherans samarbeid med FNs atomvåpentilsyn, rapporterte det halvoffisielle nyhetsbyrået Tasnim mandag, med henvisning til komiteens talsmann Ebrahim Rezaei.

Rezaei sa at ifølge lovforslaget ville installasjon av overvåkingskameraer, tillate inspeksjoner og innsending av rapporter til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) bli suspendert så lenge sikkerheten ved atomanlegg ikke er garantert. Parlamentet må fortsatt godkjenne lovforslaget i et plenumsmøte.

Dette er ikke det minste overraskende, men tvert om en direkte følge av USAs uprovoserte og illegale bombing av Irans atomanlegg. Når vi dessuten ser at USA og Israel brukte IAEAs generaldirektør Rafael Grossi til å kapre IAEA og starte en krig mot Iran, er det innlysende at Iran ikke kan dele informasjon med IAEA.

Strategisk uklarhet

Etter USAs og Israels angrep på Iran, landets atomforskere og landets atomanlegg har Iran ingen grunn til å holde sin del av avtalen, slik de har gjort til nå. Det aktive kjernefysiske materialet er fjernet fra anlegget og ingen internasjonale byråer vet hvor det er. Det har heller ikke Iran noen grunn til å fortelle dem, gitt landet smertelig og nylige erfaringer.

Uten å tenke over det, har Trump skapt for Iran en situasjon som kan gi dem det CIA er så glad i og kaller plausible deniability, troverdig benektbarhet.

Iran vil antakelig trekke seg fra ikkespredningsavtalen og vil, dersom de ønsker det, kunne utvikle sine egne atomvåpen, slik Israel, India, Pakistan og Nord-Korea har.

USA og Israel har lært hele verden en lekse: Hvorfor bombes Iran og ikke Nord-Korea? Svar: Nord-Korea har atomvåpen.

Dmitry Medvedev som er nestleder i Russlands nasjonale sikkerhetsråd har sagt at han vet at flere atommakter er villige til å forsyne Iran med slike våpen.

https://twitter.com/MedvedevRussiaE/status/1937207817397486056/photo/1

Antakelig vil Iran forlate NPT. De vil «gå i det mørke» med sitt atomprogram. De vil ikke kunngjøre hva de vil gjøre hva med det atommaterialet de har eller hvor de vil lagre det. IAEA vil ikke lenger få kjennskap til det. Dette vil gjøre Iran til en «latent» atomvåpenstat selv om de avstår fra å ha atomvåpen.

Det vil gjøre ethvert angrep på Iran potensielt svært mye mer risikabelt.

Amerikansk etterretning motsier Trump og sier at Irans atomanlegg er intakte etter angrepene

En foreløpig vurdering fra amerikansk etterretning tyder på at de amerikanske luftangrepene på Irans atomanlegg ikke klarte å demontere kjerneelementene i landets atomprogram, noe som motsier påstandene fra president Donald Trump og hans medhjelpere.

Funnene, som er samlet av Defense Intelligence Agency (DIA), Pentagons primære etterretningsenhet, ble delt med CNN av fire kilder med kjennskap til saken.

Vurderingsrapporten er basert på en kampevaluering utført av US Central Command (CENTCOM) i etterkant av aggresjonen søndag morgen, ifølge en av kildene sitert av den amerikanske kringkasteren.

Funnene motsier Trumps gjentatte påstander om at angrepene «fullstendig og totalt utslettet» Irans urananrikningskapasitet, heter det i rapporten.

Frontlinjestaten og krigsentusiasten Norge fornekter seg ikke. Regjeringa gjør alt den kan for å forlenge den tapte krigen i Ukraina. I stedet for å jobbe for fred legger regjeringa Støre, med støtte fra alle partier på Stortinget, til rette for storproduksjon av droner i Ukraina.

– Droner er helt avgjørende for Ukraina i deres forsvarskamp mot Russland, sier Støre til NTB .

Statsministeren er i Haag for å delta på Nato-toppmøtet, som offisielt starter med en arbeidsmiddag hos den nederlandske kongen tirsdag kveld.

I april sluttet Norge seg formelt til dronekoalisjonen og har tidligere varslet at støtten til ukrainsk forsvarsindustri og kjøp av droner til Ukraina skal trappes opp.

– De er viktige både for å beskytte kritisk infrastruktur og i kampene ved frontlinjen. Det norske bidraget er en betydelig satsing på Ukrainas evne til å gjennomføre nødvendig overvåking og operasjoner med droner, sier Støre.

Dette er den første større pakken med droner som er kjøpt direkte fra utenlandsk industri. Også ukrainskproduserte droner er inkludert i kjøpet.

Norge tar også sikte på å bygge opp droneindustrien i Ukraina. Dette er helt opplagte krigsmål for Russland, og det er nesten sikkert at disse anleggene vil bli utslettet av Russland etterhvert som krigen kverner videre.

Norge er med-leder i koalisjonen for maritim sikkerhet sammen med Storbritannia, skriver regjeringa . Vi deltar også i luftvern- (ledet av Tyskland og Frankrike) og luftforsvarkoalisjonen (ledet av Danmark, Nederland og USA), og vi blir nå med i dronekoalisjonen (ledet av Latvia og Storbritannia). Øvrige koalisjoner er artilleri (ledet av Frankrike), mekanisk materiell/panser (ledet av Polen), minerydding (Litauen) og IT-koalisjonen (Estland og Luxembourg).

Dette er altså ikke NATO. Det er ingen Artikkel 5 som forsvarer denne koalisjonen. De deltar helt opplagt i en krig mot Russland, og i en gitt situasjon kan Russland ifølge krigens lover slå tilbake mot medlemmer av denne koalisjonen, og ingen vil beskytte dem.

Det vi ser konturene av er et britisk/nordgermansk krigsforbund som naturligvis aldri har vært diskutert i Norge.

Pengene til dronekoalisjonen går ikke minst inn i “Drone Coalition Common Fund” som er finansinstrumentet som skal sikre inntekter til våpenindustrien.

Det virker ikke som om dette bekymrer regjeringa i det hele tatt. Det virker som om den tvert i mot ønsker krig!

Norge skal delta i etablering av ny Nato-base i Nord-Finland

I Finland skal norske styrker delta i etableringen av en fremskutt base for å møte trusselen fra et aggressivt Russland.

Norges forsvarsminister, Tore Sandvik, bekrefter at Norge deltar i planene.

– Vi er involvert i planleggingen der. Vi har satt av ressurser til å være en del av integreringen av Norden, det er ikke mye mer konkret å si annet enn at vi deltar, sier Sandvik til SVT.

Denne gigantiske militariseringa går naturligvis på bekostning av det som måtte være igjen av velferdsstaten Norge. Stortingets nye modell for Norge er «krigsnasjonen Norge». Og skulle de lykkes med sine provokasjoner mot Russland, slik at vi virkelig kom i krig med vår nærmeste nabo i øst, ville tapene bli katastrofale.

---

Demonstrantene fra aksjonistgruppa «Geef Tegengas» er tilbake på skinnene i Rotterdam havn. Det var ingen som fikk passere de to stedene for protesten, ved inngangen til havnen.

Romy Rohmann.

Dette skjedde på den første dagen av NATO-toppmøtet, som nå finner sted i Haag ikke så langt unna Rotterdam. Bare sammen kan vi blokkere Maersk, Israel og NATO!», skriver gruppa på Telegram.

«NATO er et kolonialt prosjekt bygget på utnyttelse, undertrykkelse og ekstreme former for vold, som fremfor alt tjener interessene til massemordende milliardærer i det globale nord», har gruppa sagt tidligere ifølge Railfreigt.

Gruppa sier videre;

« Ved å gi NATO og Israel fritt spillerom er havnen medskyldig i krigsforbrytelser og folkemord. Geef Tegengas krever at havnemyndighetene umiddelbart stanser import og eksport fra områder der menneskerettighetene brytes, umiddelbart implementerer en fullstendig handels- og våpenembargo mot Israel, og legger frem en plan for å fase ut transitten av alle andre forurensende råvarer og produkter så snart som mulig».

Tidligere har denne aksjonsgruppa blokkert tilgangen til Rotterdam havn fem ganger i år.

I tillegg krever Geef Tegengas at havnemyndighetene umiddelbart stopper import og eksport fra områder der menneskerettighetene brytes, implementerer en full handels- og våpenembargo mot Israel.

https://www.railfreight.com/business/2025/06/24/the-rotterdam-port-rail-blockers-are-back/?freebie=b6acadedf89297605667115a8552c2d4

Nordhollandsdagblad skriver også at aksjonsgruppen protesterer også ved kontoret til det store rederiet Maersk i Rotterdam fordi det danske containerrederiet angivelig transporterer deler til F35 til Israel. Dusinvis av demonstranter har samlet seg der, forteller en ANP-fotograf.

Maersk-kontoret på Boompjes i Rotterdam er omringet av politi.

https://www.noordhollandsdagblad.nl/binnenland/blokkade-goederenspoor-haven-rotterdam-door-actiegroep/73520661.html

Det var også store demonstrasjoner på søndag og det møtte opp hundrevis av mennesker som protesterte mot NATO og de økte militærutgiftene. Dette skjedde to dager før NATO toppmøtet.

«La oss investere i fred og bærekraftig energi», sa den belgiske politikeren Jos d’Haese til folkemengden i en park ikke langt fra toppmøtestedet, ifølge APNews.

Deltakerne på toppmøtet beskyttes av den største nederlandske sikkerhetsoperasjonen noensinne, den har kodenavnet «Orange Shield», og involverer tusenvis av politi- og militærpersonell, droner, flyforbudssoner og cybersikkerhetseksperter.

https://apnews.com/article/nato-summit-netherlands-trump-iran-04aebee53e33341141c864531cfcec5d

https://www.reuters.com/world/dutch-launch-operation-orange-shield-keep-nato-summit-safe-2025-06-20

Våre hjemlige aviser skriver om sjølve møtet, og Dagbladet er sjølsagt mest opptatt av: Eskorter hevder at de må jobbe overtid for å dekke den enorme etterspørselen under Nato-toppmøtet.

https://www.dagbladet.no/nyheter/eskorte-boom-har-skutt-i-vaeret/83245405

Demonstrasjonene hører vi lite om i norske medier.

Studien bruker datadrevet analyse og romlig kartlegging for å fremheve en alvorlig nedgang i Gazas befolkning, på grunn av Israels vilkårlige angrep og beleiring

Av Nyhetsdesken

The Cradle ,  24. juni 2025

En ny rapport publisert av Harvard-databasen avslører at Israel har «forsvunnet» minst 377.000 palestinere siden starten av sin folkemorderiske kampanje mot Gazastripen i 2023.

Halvparten av dette antallet antas å være palestinske barn.

Rapporten ble skrevet av den israelske professoren Yaakov Garb, som brukte datadrevet analyse og romlig kartlegging for å vise hvordan den israelske hærens beleiring av Gaza og vilkårlige angrep på sivile i enklaven har ført til en alvorlig nedgang i befolkningen.

De 377.000 palestinerne som ikke er gjort rede for på grunn av Israels folkemord, er anslagsvis 17 prosent av hele Gazastripens befolkning, som nå er på rundt 1,85 millioner. Før krigen i Gaza ble stripens befolkning estimert til 2,227 millioner.

Mens noen er fordrevet eller savnet, antas et betydelig antall å ha blitt drept av israelske styrker, ifølge rapporten.

Professoren bemerker at det offisielle dødstallet på 61.000 helt klart er en underestimering, ettersom ofre som forblir fanget under ruinene ikke er inkludert.

Garb fordømte også Gaza Humanitarian Foundation (GHF) i rapporten – en kontroversiell amerikansk-israelsk mekanisme for bistandsdistribusjon som ble lansert i forrige måned.

«Disse bistandsforbindelsene ser ut til å gjenspeile en kontroll-logikk, ikke bistand, og det ville være en misvisende betegnelse å kalle dem ‘humanitære knutepunkter for distribusjon av bistand’. De følger ikke humanitære prinsipper, og mye av deres utforming og drift styres av andre mål, som undergraver deres erklærte formål» , sa han.

FN har anklaget GHF for å være utformet for å fremme tvangsfordrivelsen. Siden den startet sin virksomhet har GHF ført til at hundrevis av palestinere som søkte hjelp er drept av israelske styrker.

Harvard-rapporten er ikke den første indikasjonen på at dødstallene i Gaza faktisk kan være betydelig høyere enn rapportert.

Det medisinske tidsskriftet Lancet publiserte en studie i januar i år, som avslørte at dødstallet fra Israels folkemord i Gaza mest sannsynlig ble undertelt med 41 prosent i løpet av krigens første ni måneder.

Januar-studien fremhevet at rundt 59,1 prosent av de drepte var kvinner, barn og eldre.

I juli 2024 sa The Lancet at Israels angrep på Gaza kan føre til mellom 149.000 og 598.000 døde.

---

Denne artikkelen er hentet fra The Cradle:

Harvard study finds Israel ‘disappeared’ nearly 400,000 Palestinians in Gaza, half of them children: Report

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Rafael Grossi, generaldirektør for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), tillot at IAEA ble brukt av USA og Israel – en ikke-erklært atomvåpenstat i et mangeårig brudd på IAEA-reglene – til å produsere et påskudd for krig mot Iran, til tross for hans eget byrås konklusjon om at Iran ikke hadde noe atomvåpenprogram.

Medea Benjamin Nicolas J. S. Davies

Antiwar.com , 23. juni 2025

12. juni, basert på en fordømmende rapport fra Grossi, stemte et knapt flertall av IAEA-styret for å finne Iran i strid med sine forpliktelser som IAEA-medlem. Av de 35 landene som er representert i styret, stemte bare 19 for resolusjonen , mens 3 stemte imot, 11 avsto fra å stemme og 2 stemte ikke.

USA kontaktet åtte av styremedlemmenes regjeringer den 10. juni, for å overtale dem til enten å stemme for resolusjonen eller ikke stemme. Israelske tjenestemenn sa at de så USAs press for IAEA-resolusjonen som et betydelig signal om amerikansk støtte til Israels krigsplaner, og avslørte hvor mye Israel verdsatte IAEA-resolusjonen som diplomatisk dekke for krigen.

Styremøtet i IAEA var tidsbestemt til den siste dagen av president Trumps 60-dagers ultimatum til Iran om å forhandle frem en ny atomavtale. Samtidig som IAEA-styret stemte, lastet Israel våpen, drivstoff og reservetanker på sine krigsfly for den lange flyvningen til Iran og orienterte sine flybesetninger om deres mål. De første israelske luftangrepene traff Iran klokken 3 om natten.

20. juni sendte Iran inn en formell klage mot generaldirektør Grossi til FNs generalsekretær og FNs sikkerhetsråd, for å ha undergravd byråets upartiskhet, både ved at han unnlot å nevne ulovligheten av Israels trusler og bruk av makt mot Iran, i sine offentlige uttalelser og ved hans ensidige fokus på Irans påståtte brudd.

Kilden til IAEA-etterforskningen som førte til denne resolusjonen var en israelsk etterretningsrapport fra 2018, om at deres agenter hadde identifisert tre tidligere uavslørte steder i Iran, der Iran hadde utført urananrikning før 2003. I 2019 åpnet Grossi en etterforskning, og IAEA fikk til slutt tilgang til stedene og oppdaget spor av anriket uran.

Til tross for de skjebnesvangre konsekvensene av hans handlinger, har Grossi aldri forklart offentlig hvordan IAEA kan være sikker på at Israels etterretningstjeneste Mossad eller dens iranske kollaboratører, som Mojahedin-e-Khalq (eller MEK), ikke plasserte det anrikede uranet på disse stedene selv, slik iranske tjenestemenn har foreslått .

Mens IAEA-resolusjonen som utløste denne krigen bare omhandlet Irans anrikningsaktiviteter før 2003, svingte amerikanske og israelske politikere raskt til ubegrunnede påstander om at Iran var på nippet til å lage et atomvåpen. Amerikanske etterretningsbyråer hadde tidligere rapportert at en så kompleks prosess ville ta opptil tre år, selv før Israel og USA begynte å bombe og forringe Irans eksisterende sivile atomanlegg.

IAEAs tidligere undersøkelser av urapporterte kjernefysiske aktiviteter i Iran ble offisielt fullført i desember 2015, da IAEAs generaldirektør Yukiya Amano publiserte sin «Endelig vurdering av tidligere og nåværende utestående spørsmål angående Irans atomprogram» .

IAEA vurderte at selv om noen av Irans tidligere aktiviteter kan ha vært relevante for atomvåpen, «gikk de ikke lenger enn gjennomførbarhet og vitenskapelige studier, og tilegnelsen av visse relevante tekniske kompetanser og evner» . IAEA «fant ingen troverdige indikasjoner på avledning av kjernefysisk materiale i forbindelse med de mulige militære dimensjonene til Irans atomprogram» .

Da Yukiya Amano døde før slutten av sin periode i 2019, ble den argentinske diplomaten Rafael Grossi utnevnt til IAEAs generaldirektør. Grossi hadde fungert som visegeneraldirektør under Amano og før det som stabssjef under generaldirektør Mohamed ElBaradei.

Israelerne har en lang historie med å fabrikkere falske bevis om Irans kjernefysiske aktiviteter, som de beryktede «laptop-dokumentene» gitt til CIA av MEK i 2004 og antas å ha blitt opprettet av Mossad. Douglas Frantz, som skrev en rapport om Irans atomprogram for Senatets utenrikskomité i 2009, avslørte at Mossad opprettet en spesialenhet i 2003 for å gi hemmelige orienteringer om Irans atomprogram, ved bruk av «dokumenter fra innsiden av Iran og andre steder» .

Og likevel samarbeidet Grossi med Israel for å følge opp landets siste påstander. Etter flere år med møter i Israel og forhandlinger og inspeksjoner i Iran, skrev han sin rapport til IAEA-styret og planla et styremøte som skulle sammenfalle med den planlagte startdatoen for Israels krig.

Israel gjorde sine siste krigsforberedelser i fullt påsyn av satellittene og etterretningstjenestene i de vestlige landene, som utarbeidet og stemte for resolusjonen. Det er ikke rart at 13 land avsto fra å stemme eller ikke stemte, men det er tragisk at mer nøytrale land ikke kunne finne visdom og mot til å stemme mot denne lumske resolusjonen.

Det offisielle formålet med Det internasjonale atomenergibyrået, eller IAEA, er «å fremme trygg, sikker og fredelig bruk av kjernefysisk teknologi» . Siden 1965 har alle de 180 medlemslandene vært underlagt IAEAs sikkerhetskontroller for å sikre at deres atomprogrammer «ikke brukes på en slik måte at de fremmer noe militært formål» .

IAEAs arbeid er åpenbart kompromittert i håndteringen av land som allerede har atomvåpen. Nord-Korea trakk seg fra IAEA i 1994, og fra alle sikkerhetstiltak i 2009. USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina har beskyttelsesavtaler med IAEA, som kun er basert på «frivillige tilbud» for «utvalgte» ikke-militære steder. India har en beskyttelsesavtale fra 2009 som krever at landet holder sine militære og sivile atomprogrammer adskilt, og Pakistan har 10 separate beskyttelsesavtaler, men bare for sivile atomprosjekter, den siste fra 2017 for å dekke to kinesiskbygde kraftverk.

Israel har imidlertid bare en begrenset sikkerhetsavtale fra 1975, for en sivil atomsamarbeidsavtale fra 1955 med USA. Et tillegg i 1977 forlenget IAEAs sikkerhetsavtale på ubestemt tid, selv om samarbeidsavtalen med USA som den dekket, utløp fire dager senere. Så, ved en parodi på etterlevelse som USA og IAEA har spilt sammen med i et halvt århundre, har Israel unnsluppet gransking av IAEAs sikkerhetstiltak, like effektivt som Nord-Korea.

Israel begynte å jobbe med et atomvåpen på 1950-tallet, med betydelig hjelp fra vestlige land, inkludert Frankrike , Storbritannia og Argentina , og laget sine første våpen i 1966 eller 1967. I 2015, da Iran signerte atomavtalen JCPOA, skrev tidligere utenriksminister Colin Powell i en lekket e-post, at et atomvåpen ville være ubrukelig for Iran fordi «Israel har 200, alle rettet mot Teheran» . Powell siterte den tidligere iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad som spurte: «Hva ville vi gjøre med et atomvåpen? Polere det?»

I 2003, mens Powell prøvde, men mislyktes i FNs sikkerhetsråd i å argumentere for krig mot Irak, svertet president Bush Iran, Irak og Nord-Korea som en «ondskapens akse» , basert på deres påståtte jakt på «masseødeleggelsesvåpen» . Den egyptiske IAEA-direktøren, Mohamed ElBaradei, forsikret gjentatte ganger sikkerhetsrådet om at IAEA ikke kunne finne noe bevis for at Irak utviklet et atomvåpen.

Da CIA produserte et dokument som viste at Irak importerte yellowcake-uran fra Niger, akkurat som Israel i hemmelighet hadde importert det fra Argentina på 1960-tallet, brukte IAEA bare noen få timer på å anerkjenne dokumentet som en forfalskning, som ElBaradei umiddelbart rapporterte til Sikkerhetsrådet.

Bush fortsatte å gjenta løgnen om yellowcake fra Niger, og andre åpenbare løgner om Irak, og USA invaderte og ødela Irak basert på hans løgner, en krigsforbrytelse av historiske proporsjoner. Mesteparten av verden visste at ElBaradei og IAEA hadde rett hele tiden, og i 2005 ble de tildelt Nobels fredspris for å ha avslørt Bushs løgner, snakket sannhet til makten og styrket ikke-spredning av kjernefysiske våpen.

I 2007 var et amerikansk nasjonalt etterretningsestimat (NIE) fra alle de 16 amerikanske etterretningsbyråene, enige i IAEAs funn om at Iran, i likhet med Irak, ikke hadde noe atomvåpenprogram. Som Bush skrev i sine memoarer: «… etter NIE, hvordan kunne jeg forklare og bruke militæret til å ødelegge atomanleggene i et land etterretningssamfunnet sa ikke hadde noe aktivt atomvåpenprogram?» Selv Bush kunne ikke tro at han ville slippe unna med å resirkulere de samme løgnene for å ødelegge Iran, så vel som Irak, og Trump leker med ilden ved å gjøre det nå.

ElBaradei skrev i sine egne memoarer, The Age of Deception: Nuclear Diplomacy in Treacherous Times , at hvis Iran gjorde noen foreløpige undersøkelser om atomvåpen, begynte det sannsynligvis under Irak-Iran-krigen på 1980-tallet, etter at USA og dets allierte hjalp Irak med å produsere kjemiske våpen som drepte opptil 100 000 iranere.

De neokonservative som dominerer USAs utenrikspolitikk etter den kalde krigen, så på nobelprisvinneren ElBaradei som et hinder for deres ambisjoner om regimeendring rundt om i verden, og gjennomførte en skjult kampanje for å finne en ny og mer medgjørlig generaldirektør for IAEA, da hans periode utløp i 2009.

Etter at den japanske diplomaten Yukiya Amano ble utnevnt til ny generaldirektør, avslørte amerikanske diplomatiske dokumenter, publisert av Wikileaks, detaljer om USA sine diplomaters omfattende granskning av ham, som rapporterte tilbake til Washington at Amano «var solid på den amerikanske siden, på alle viktige strategiske beslutninger, fra personellutnevnelser på høyt nivå til håndteringen av Irans påståtte atomvåpenprogram» .

Etter å ha blitt IAEAs generaldirektør i 2019, fortsatte Rafael Grossi ikke bare IAEAs underdanighet overfor amerikanske og vestlige interesser og dens praksis med å lukke øynene for Israels atomvåpen, men sørget også for at IAEA spilte en kritisk rolle i Israels marsj mot krig mot Iran.

Selv om han offentlig erkjente at Iran ikke hadde noe atomvåpenprogram og at diplomati var den eneste måten å løse Vestens bekymringer om Iran på, hjalp Grossi Israel med å sette scenen for krig ved å gjenåpne IAEAs etterforskning av Irans tidligere aktiviteter. Så, samme dag som israelske krigsfly ble lastet med våpen for å bombe Iran, sørget han for at IAEA-styret vedtok en resolusjon for å gi Israel og USA det påskuddet for krig som de ønsket.

I sitt siste år som IAEA-direktør sto Mohamed ElBaradei overfor et lignende dilemma som det Grossi har stått overfor siden 2019. I 2008 ga amerikanske og israelske etterretningsbyråer IAEA kopier av dokumenter som så ut til å vise Iran utføre fire forskjellige typer atomvåpenforskning.

Mens Bushs yellowcake-dokument fra Niger i 2003 helt klart var en forfalskning, kunne ikke IAEA fastslå om de israelske dokumentene var autentiske eller ikke. Så ElBaradei nektet å handle på dem eller å offentliggjøre dem, til tross for betydelig politisk press, fordi , som han skrev i The Age of Deception , visste han at USA og Israel «ønsket å skape inntrykk av at Iran utgjorde en overhengende trussel, og kanskje beredte grunnlaget for bruk av makt» . ElBaradei pensjonerte seg i 2009, og disse påstandene var blant de «utestående problemene» som han etterlot, for å bli løst av Yukiya Amano i 2015.

Hvis Rafael Grossi hadde utvist samme forsiktighet, upartiskhet og visdom som Mohamed ElBaradei gjorde i 2009, er det godt mulig at USA og Israel ikke ville vært i krig med Iran i dag.

Mohamed ElBaradei skrev i en tweet 17. juni 2025: «Å stole på makt og ikke forhandlinger er en sikker måte å ødelegge NPT og det kjernefysiske ikke-spredningsregimet (ufullkomment som det er), og sender en klar melding til mange land om at deres «ultimate sikkerhet» er å utvikle atomvåpen!!»

Til tross for Grossis rolle i amerikansk-israelske krigsplaner som IAEAs generaldirektør, eller kanskje på grunn av det, har han blitt utpekt som en vestlig støttet kandidat til å etterfølge Antonio Guterres som FNs generalsekretær i 2026. Det ville være en katastrofe for verden. Heldigvis er det mange flere kvalifiserte kandidater til å lede verden ut av krisen som Rafael Grossi har hjulpet USA og Israel med å kaste den ut i.

Rafael Grossi bør trekke seg som IAEA-direktør før han ytterligere undergraver ikke-spredning av atomvåpen og trekker verden nærmere atomkrig. Og han bør også trekke navnet sitt fra vurderingen som kandidat til FNs generalsekretær.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

How the US and Israel Used Rafael Grossi To Hijack the IAEA and Start a War on Iran

Artikkelen er oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Les også Aron Matés avsløring av OPCW:

Se også:

Trump: Iran & Israel «They Don’t Know What the Fuck They’re Doing»

Richard Wolff: The Economics of Collapsing Empires – Sanctions and Wars

Medea Benjamin og Nicolas J. S. Davies er forfatterne av War in Ukraine: Making Sense of a Senseless Conflict , utgitt av OR Books, med en revidert utgave som kommer ut i sommer.

Medea Benjamin er medgründer av CODEPINK for Peace , og forfatter av flere bøker, inkludert Inside Iran: The Real History and Politics of the Islamic Republic of Iran .

Nicolas J. S. Davies er en uavhengig journalist, forsker for CODEPINK og forfatter av Blood on Our Hands: The American Invasion and Destruction of Iraq .

Medea Benjamin (medea@globalexchange.org) er medgründer av CODEPINK : Women for Peace and Global Exchange .

USA flyttet fly og militært utstyr fra Qatar til Saudi-Arabia før angrepet, sier kilde. Trump takker Iran for tidlig varsling og sier han vil presse Israel til å stoppe angrepene.

Etter USAs angrep på Irans atomanlegg var Iran nødt til å svare, men landets ledelse måtte også sørge for å ikke gi et påskudd til en full krig, slik Israel ønsket. Løsninga ble bombing av Al-Udeid-basen i Qatar, men varslet i god tid slik at amerikanerne kunne flytte fly og tungt utstyr fra Qatar til stasjoner i Saudi-Arabia. Dette går fram av en artikkel i Middle East Eye.

Dette fortalte en tjenestemann fra regionen til Middle East Eye.

Tiltaket, sa tjenestemannen, antyder at USA trodde Saudi-Arabia ikke ville bli mål for iranske angrep, og peker på koordinering med Iran for å begrense konsekvensene av angrepet.

Amerikanske og iranske tjenestemenn koordinerte indirekte angrepet, med Qatar som mellommann, sa tjenestemannen. De to sidene samarbeidet med Qatar som mellommann søndag.

Flyttingen av amerikanske eiendeler til Saudi-Arabia og rapporter om koordinering peker på et forsøk fra Irans side på å deeskalere spenningene.

USA begynte å evakuere Al-Udeid forrige uke, fortalte arabiske og amerikanske tjenestemenn til MEE. Dette antyder imidlertid at USA hadde en god forståelse av hvor Iran potensielt kunne målrette amerikanske eiendeler.

Al-Udeid huser omtrent 10.000 amerikanske soldater og fungerer som regionalt hovedkvarter for US Central Command (CENTCOM).

USAs president Donald Trump bekreftet noen timer etter angrepet at Iran hadde gitt forhåndsvarsel, noe han mente hadde forhindret sivile tap. Trump brukte angrepet til å oppfordre til deeskalering, og sa at han også ville be Israel om å stoppe angrepene på Iran.

«De har fått det ut av «systemet» sitt, og forhåpentligvis vil det ikke bli noe mer hat», skrev han. «Jeg vil takke Iran for at de ga oss tidlig beskjed, noe som gjorde det mulig at ingen liv gikk tapt og ingen ble skadet».

«Iran kan nå gå videre mot fred og harmoni i regionen, og jeg vil entusiastisk oppfordre Israel til å gjøre det samme», sa han.

Røyk, speil og politisk teater på randen av katastrofen

I en samtale med Glenn Diesen ser Dr. Gilbert Doctorow kritisk på USAs intensjoner bak bombinga av Iran. Representerte dette starten på en stor krig, eller gjorde det «vellykkede angrepet» som «fullstendig utslettet» Irans atomprogram slutt på Israels grunn til å fortsette krigen?

Flere ting peker i retning av det Doctorow antyder. For det første var skadene på anleggene ytterst små, alt tatt i betraktning. Og for det andre ble alt kjernefysisk materiale av betydning fjernet fra anleggene i god tid før bombinga. Det må være lov å spørre om også Iran ble varslet.

Påskuddene til videre angrep svekket

Før USAs og Israels angrep på landets atomanlegg var Iran lenge medlem av ikke-spredningsavtalen (NPT). IAEA, som har fått i oppgave å verifisere at NPT ble overholdt, kunne inspisere iranske anlegg. De visste, ned til milligrammet, hvor mye anriket uran Iran hadde produsert og hvor det var lagret.

Vestlige etterretningstjenester så vel som IAEA bekreftet ikke bare at Iran ikke hadde atomvåpen. De bekreftet at Iran ikke engang hadde et atomvåpenprogram. Det var ingen planer om å produsere noen våpen.

Alt dette er nå i tvil.

Bernard / Moon of Alabama skriver om dette.

Fra Irans side har en fortsettelse av medlemskapet i NPT og ethvert samarbeid med IAEA mistet sin hensikt. Det er ikke lenger noen grunn til å holde seg innenfor avtalen. Iran vil sannsynligvis forlate NPT.

Det betyr, og gjør det ikke mer sannsynlig, at Iran vil begynne å produsere atomvåpen. Det er prinsipielle, religiøst bundne grunner til at landet så langt har avstått fra å gjøre det. Disse har ikke endret seg.

Iran har sagt at de hadde flyttet alt anriket uran fra anrikningsanlegget i Fordow kort tid før det amerikanske angrepet på installasjonen:

En høytstående iransk kilde hevdet overfor Reuters at før det amerikanske angrepet på atomkraftverket i Fordow søndag, ble alt lagret anriket uran på stedet overført til et annet sted.

Samtidig fanget satellittbilder en stor konvoi som beveget seg nær det underjordiske atomkraftverket to dager før angrepet. Det antas at dette kan være dokumentasjon på overføringen av det anrikede materialet.

Rundt 400 kilogram uran, anriket til 60% av U-235-isotoper som trengs for fisjonskjedereaksjoner, ble gjemt bort. IAEA vet ikke hvor de er. Iran har også fortsatt et tilstrekkelig antall av sine mest moderne sentrifuger som trengs for ytterligere anriking. De kan produsere mer hvis de trenger det. Iran har også flere andre bunkere, lik Fordow- og Natanz-områdene, som ble bygget og utstyrt for å etter hvert huse ytterligere anrikningsanlegg. Disse stedene er (ennå) ikke kjent for IAEA og har aldri blitt inspisert.

Dmitry Medvedev som er nestleder i Russlands nasjonale sikkerhetsråd har sagt at han vet at flere atommakter er villige til å forsyne Iran med slike våpen.

Antakelig vil Iran forlate NPT. De vil «gå i det mørke» med sitt atomprogram. De vil ikke kunngjøre hva de vil gjøre hva med det atommaterialet de har eller hvor de vil lagre det. IAEA vil ikke lenger få kjennskap til det. Dette vil gjøre Iran til en «latent» atomvåpenstat selv om de avstår fra å ha atomvåpen.

Det vil gjøre ethvert angrep på Iran potensielt svært mye mer risikabelt.

Israels mål var regimeskifte i Iran

Netanyahu har gjort det helt klart at hans mål er regimeskifte i Iran. Hvis man fortsatt skulle være i tvil, kan man merke seg at navnet på Israels operasjon er ‘Rising Lion’, og nettopp løven er symbolet på det gamle sjahregimet som håper på et comeback, entusiastisk støttet av Norges stortingspresident Masud Gharahkhani .

I forrige uke truet president Trump Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei , og antydet at USA var klar over hvor han befant seg. «Vi vet nøyaktig hvor den såkalte ‘øverste lederen’ gjemmer seg. Han er et lett mål, men er trygg der – Vi kommer ikke til å ta ham ut (drepe!), i hvert fall ikke foreløpig» , sa han.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har gjort det stadig tydeligere at hans mål er regimeendring. Han insisterte i forrige uke på at et drap på Khamenei ville «avslutte konflikten» med Iran.

Israels forsvarsminister Israel Katz har også truet Khamenei og sagt at den iranske lederen «ikke kan fortsette å eksistere» .

Det finnes imidlertid ingen enkel måte å endre regimet i Iran på. Det iranske samfunnet står i stor grad bak sin regjering. Denne regjeringa er veletablert og sett på som legitim. Den er ikke avhengig av én person. Selv den øverste lederen ayatolla Ali Khamenei er lett å erstatte. Det regulære militæret balanseres med den iranske revolusjonsgarden. Dette gjør et militærkupp usannsynlig. Hvis Israels og USAs angrep har påvirket opinionen på noen måte, så har de samlet folket i større grad rundt regjeringa og øverste leder.

Moon of Alabama skriver:

«Med mindre det skjer en storstilt invasjon av fremmede landområder, støttet av den ene eller andre minoriteten i Iran, er det ingen sjanse til å styrte Den islamske republikk. USA har ikke lenger den kalde krigens hær som potensielt ville være i stand til å gjøre dette».

En bakkeinvasjon i Iran i dag er noe nær en umulighet. Landet er så stort som Vest-Europa og er rikt på store fjellområder. Iran har også svært avanserte våpensystemer og velorganiserte militærstyrker. Det er neppe noen i Pentagon som er så gale at de en gang vil tenke tanken.

Irans hovedfiende er fortsatt Israel. Iran har etablert en utmattelseskrig mot landet. Daglige angrep fra droner og mellomdistanseraketter mot Israel er utformet for å svekke luftforsvaret. Først etter at det er gjort, vil angrepene bli mer alvorlige. Israel er avhengig av luftforsvar produsert og levert av USA. Produksjonen deres er begrenset, og den er avhengig av tilgjengeligheten av sjeldne materialer. Kina holder for tiden tilbake lisenser for sjeldne jordarter fra amerikanske våpenprodusenter. Dette vil ytterligere redusere tilgjengeligheten av luftforsvarsartikler.

Israel vet at de ikke kan opprettholde en utmattelseskrig med Iran:

Israels statsminister Benjamin Netanyahu sa søndag at Israel har som mål å unngå en «utmattelseskrig» med Iran, rapporterte Times of Israel.

Foreign Policy spør:

Har Israel en exit-strategi?

Vårt svar er at det ikke virker sånn, men at de er på desperat leting etter en.

For Irans del er det annerledes. De førte en svært blodig krig mot Irak i 8 år. De har tid og ressurser til å ødelegge all israelsk infrastruktur av betydning over tid.

Dette vet også Washington.

EU opplever seg stadig mer marginalisert på veien inn i en multipolar verden. Kina tar til orde for at «Europa trenger en ny dynamikk for samarbeid».

Bertil Carlman.

Dr. Jan Turowski är en optimist. När många kommentatorer, med kritisk inställning till EU, talar om unionens förestående sammanbrott beroende på inre stora motsättningar, skriver han:

«I en multipolär värld måste Europa återuppfinna och etablera sig som en oberoende maktpol med tillräcklig strategisk autonomi och diversifierade ekonomiska band till de andra maktpolerna».

Vid folkomröstning den 13 november 1994, där 52,3% av de svenska väljarna röstade för medlemskap i EU, ingick jag i de 52,3 procenten. Jag tänkte då, precis som Jan Turowski nu verkar tänka, att EU skulle kunna bli en något självständig enhet som motvikt till USA. Men efter några år såg jag mer och mer hur EU som ’motvikt’ blev allt lättare. Idag är det så tydligt, att framför allt EU-byråkratin består av en samling personer, delvis med släktskapsförbindelser bakåt av en brun karaktär, okunniga i ekonomi, diplomati; ja okunniga i det mesta en byråkrat borde känna till. Däremot är de bra på att tillsammans med NATO-ledningen arbeta för att välfärden i medlemsländerna urholkas. De är också bra på att nedmontera det som ofta påstås vara kännetecken på den liberala eller borgerliga demokrati de säger sig försvara: yttrandefrihet, föreningsfrihet till exempel. Jag anser idag, att jag helt enkelt röstade fel, jag gjorde inte «en konkret analys av verkligheten» . (Förmodligen hade jag då, precis som de flesta svenskar, inte kunskaper nog för att göra en analys.)

Men idag ligger det kanske något i vad Jan T. skriver. Idag är spänningarna inom ’ De transatlantiska förbindelserna ’ så stora, att även den okunniga EU-ledningen tvingas börja tänka på, vad som är bra för medlemsländerna, även om alla självförstörande åtgärder i EU:s desperata kamp mot Ryssland, pekar på motsatsen. Jan, som verkar i Kina, kanske tänker på vad Mao Zedong skrivit om enhetsfronter. Lägg också märke till att Jan T. gör skillnad på Globalisering och Globalisering, något som även en del mer erfarna analytiker inte gör.

Mot slutet av sin artikel framför Jan T. grunden för att ett samarbete skall kunna fungera: «Först när EU förstår den ’multipolära världsordningen’ som en nödvändighet och en möjlighet för sitt strategiska oberoende, kan man förvänta sig en ny dynamik i samarbetet i de europeisk-kinesiska relationerna» Man frågar sig naturligtvis då om EU-ledningen, eller ledningarna i de olika medlemsländerna, verkligen har den förståelse som krävs.

Bertil Carlman

Kina og EU trenger en ny samarbeidsdynamikk

China-EU ties: Europe needs new cooperation dynamic – CGTN

Av Jan Turowski.

Leder for Rosa-Luxemburg-Stiftung Beijing-kontor.

För femtio år sedan upprättade Kina och ’Europeiska Ekonomiska Gemenskapen’, föregångaren till Europeiska unionen (EU), diplomatiska förbindelser. Det öppnade ett nytt kapitel i historien om relationerna mellan Kina och Europa. Under de senaste fem decennierna har djupgående förändringar ägt rum i länderna själva, i deras relationer till varandra och i det globala sammanhang som dessa förbindelser är inbäddade i.

Först och främst är det Kinas egen omvandling till en global ekonomisk stormakt. Denna historiskt unika utveckling återspeglas också i landets förbindelser med EU, och det lade grunden för en ekonomisk allians utan motstycke. Båda hade stor nytta av det. Deras handelsvolym ökade från 2,4 miljarder dollar 1975 till 785,8 miljarder dollar 2024, medan ömsesidiga investeringar sköt i höjden från nästan noll till cirka 260 miljarder dollar. År 2003 inleddes ett «omfattande strategiskt partnerskap mellan Kina och EU».

Världssystemet håller på att förändras. Till en början formad av det kalla krigets konfrontation mellan blocken, och sedan av det unipolära ögonblicket av ohotad amerikansk hegemoni, nu bestäms den i allt högre grad av den framväxande multipolariteten och framväxten av det Globala Syd.

Dessa förändringar har accelererat enormt under de senaste åren. Kriget i Ukraina väcker nya frågor om den övergripande säkerheten i Europa, de transatlantiska relationerna och de amerikanska säkerhetsgarantierna gör också det. USA:s president Donald Trumps tullpolitik har gjort det helt klart, att det finns ett skifte bort från den av väst ledda liberala världsekonomiska ordningen, och en återgång till protektionism, isolationism och urholkning av internationella regelbaserade system.

Världen befinner sig därför i ett historiskt tillstånd av omvälvning, där de ekonomiska och politiska relationerna mellan det globala nord och det globala syd, mellan Kina och USA och mellan Kina och EU, håller på att omorganiseras.

EU har ännu inte hittat sin roll i en multipolär värld

Med slutet på den unipolära eran och 400 år av västdominerad världsordning, särskilt koncentrationen av geoekonomisk makt i USA, som européerna också gynnades av, står EU nu vid ett vägskäl.

Vissa EU-tjänstemän har reagerat defensivt på dessa förändringar, med gamla reflexer, och har förklarat Kina som en ’systemrival’ och framställer ständigt Kina som ett hot. Trots en mängd globala utmaningar, som bara kan övervinnas tillsammans, har de nära handelsförbindelserna mellan Kina och EU, som är integrerade i de globala leveranskedjorna och därför är mycket beroende av varandra, blivit kraftigt lidande under de senaste åren. Förändringen i stämningen inom EU gentemot Kina berodde till stor del på. att Europa lät sig dras in i den accelererande spiralen av konfrontation mellan Kina och USA.

Med tanke på de många globala kriserna och den försvagade världsekonomin, verkar ett samarbete som alla parter vinner på i dag, vara viktigare än någonsin tidigare. Hur EU:s förbindelser med Kina utvecklas under de kommande åren beror dock inte bara på hur EU omdefinierar sina förbindelser med Kina, utan mer på hur landet anpassar sig till den nya multipolära verkligheten.

Bild: Xi’ans internationella hamnstation, avgångsstationen för Kina-Europa Express, i Shaanxi-provinsen, nordvästra Kina, 25 maj 2024. /GFP.

Strategiskt oberoende i en multipolär värld?

I en multipolär värld måste Europa återuppfinna och etablera sig som en oberoende maktpol med tillräcklig strategisk autonomi och diversifierade ekonomiska band till de andra maktpolerna. Grundandet av EU som en autonom geoekonomisk region drevs av motivationen att vara oberoende i sina politiska handlingar, även om den är en integrerad del av västvärlden under USA:s överinseende, och att företräda sina egna intressen med självförtroende.

Under de senaste åren har dock ett alltmer exklusivt fokus på det transatlantiska området medfört en risk för, att Europa glider in i ett geoekonomiskt kärn-periferi-förhållande med USA i denna nya multipolära världsordning, och ger upp sin autonomi som en geoekonomisk region.

Som ett oberoende maktcentrum, kan EU bara vinna ekonomiska och politiska fördelar om man följer en balansstrategi, som gör det möjligt för unionen att upprätthålla goda relationer med olika externa makter och geoekonomiska regioner. EU:s strategiska oberoende och inflytande är beroende av en balans mellan beroenden. I samma ögonblick som EU gör ett permanent åtagande i en region kommer både dess partnerregion och dess motståndare att förlora sitt incitament att tillmötesgå EU:s strategiska intressen.

Resten av världen har redan gått vidare, både när det gäller de förändrade konturerna av den globala handeln och framväxten av nya institutioner för betalning och kapitalflöden, som decentraliserar US-dollarn. Vi bevittnar slutet på den transatlantiska globaliseringen, som håller på att ersättas av en multipolär form av globalisering, och ett överdrivet beroende av USA, är inte längre fördelaktigt för EU.

Behov av en ny världsbild

EU kan dock inte svara på frågan om man bör fortsätta att vara exklusivt engagerad i den transatlantiska regionen eller öppna sig politiskt för andra geoekonomiska regioner, särskilt den ekonomiskt dynamiska eurasiska regionen, enbart på grundval av strategisk pragmatism. För att göra det behöver den en ny världsbild och självuppfattning.

EU:s geopolitiska tänkande fortsätter att präglas av en känsla av överlägsenhet över resten av världen. Det innebär att länder som Kina, som bedriver en självständig utrikespolitik och en självständig utvecklingsväg, inte bara ses som alternativ, utan ofta uppfattas som direkta motsatser och till och med hot mot den västerländska liberalismen.

Denna världsbild gör det svårt att korrigera den strategiska kursen, eftersom den nya multipolära världsordningen inte ses som en ny, naturligt utvecklad normalitet som man bör anpassa sig till på ett pragmatiskt och konstruktivt sätt, utan som ett antivästligt projekt som måste motarbetas.

Först när EU förstår den «multipolära världsordningen» som en nödvändighet och en möjlighet för sitt strategiska oberoende kan man förvänta sig en ny dynamik i samarbetet i de europeisk-kinesiska relationerna.

---

Denne artikkelen ble publisert av CGTN.

Oversatt til svensk for steigan.no av Bertil Carlman.

Krigen i Midt-Østen avslører Vestens ledende politikere og media. Selv om de utad håper på forhandlingsløsning, slutter de rekkene bak  Israel og USA. Eller Lille Satan og Store Satan som de ble kalt da jeg besøkte Iran for 20 år siden.

Jan Christensen.

• President Trump applauderer at Israel bomber Iran og dreper høytstående iranere. Samtidig kraver han at Iran må kapitulere.
• Tysklands statsminister, Merz, mener vi bør takke Israel for at de gjør drittjobben med å ødelegge Iran.
• Britenes statsminister Starmer uttaler at USAs bombing av Irans atomanlegg var nødvendig.
• Frankrikes Macron sier at bombingen ikke var «ulovlig». Han frykter iranske atomvåpen, men  bekymres ikke over Israels.

Det evige mantraet er at Israel har rett til å forsvare seg både mot palestinere og fiendtlige nabostater. Israel blir nærmest presset til å handle som de gjør, får vi vite.
Med full backing fra USAs mektige Israel-lobby og  Israelvennlige presidenter i Det Hvite Hus, tar de færreste til motmæle.

Her som overfor EU, er Norge drømmepartneren. Gjennom årene har vi vært viktig støttespiller for både Israel og USA. Troskap er sverget gjennom handel, investeringer, etteretningssamarbeid, teknologi og propaganda.
Vi deltar i kriger og øvelser som har ingenting med forsvaret av Norge å gjøre, men som i stedet øker internasjonalt spenningsnivå. Vi trekkes inn i kriger som det norske folk ikke ønsker og som de færreste av våre politikere forstår.

Forut for USAs krig mot Irak i 2003, fikk vi høre at landet hadde masseødelegelsesvåpen som kunne ødelegge Vesten på få timer.
Nå innbiller «fredspresident» Trump  oss at Iran om kort tid ville hatt atomvåpen om ikke tre av landets atomanlegg hadde blitt bombet. Trusselen er nå avverget gjennom «en spektakulær og militær suksess som totalt ødela landets kjernefysiske kapasitet». USAs forsvarsminister, norskættede Hegseth, er nesegrus i sin beundring. Trump hylles for å ha utvist mot og taktisk innsikt, og ber verden lytte når Trump taler.

I Irak fantes ingen masseødeleggelsevåpen. Det var en amerikanskprodusert løgn med bistand fra eksil-irakere.
Israels og USAs angrepskrig mot Iran bygger på tilsvarende løgner. Uavhengige eksperter hevder at Iran er årevis unna å lage atomvåpen. USAs egen etteretningstjeneste sier det samme. Derfor hilste også Iran internasjonale inspektører velkommen selv om Trump i sin forrige presidentperiode brøt den inngåtte atomvåpenavtalen.
Under Trumps nåværende presidentperiode, forhandlet Iran og USA om en ny avtale. Før forhandlingene var sluttført ga han grønt lys til Israel om å gå til krig. Iran ble tatt på senga, på samme måte som hele araberverden da Israel startet 6-dagers-krigen i 1967.

USAs Trump er gud , cowboy og bløffmaker på samme tid. Den sterkestes rett. Krig for fred. Farvel til folkerett og regler som ikke passer. Gjennom svindel, bedrag og brutte løfter, stjal hans forgjengere stadig mer land fra sin indianske urbefolkning. I dag prøves samme oppskrift på resten av verden. Nasjoner som ikke vil underlegge seg USAs dominans, boikottes og sanksjoneres. Deres ledere myrdes. Kaos og flyktningestrømmer blir resultatet. Forhandlinger brukes som skalkesjul for angrep når motparten aner fred og ingen fare.

Krigen i Ukraina kunne forlengst vært avsluttet gjennom forhandlinger. Sånn var ikke i interessene til USAs militær-industrielle kompleks. Etterhvert heller ikke i Norges og det øvrige Vestens. Hvorfor innrømmes ikke Russland den samme rett til trygge grenser som Vesten mener Israel har krav på?

I våre redaktørstyrte media, fra NRK til tantene i Akersgata, pågår nå en ny hjenevaskingskampanje. Vi skal tro på USAs/Israels versjoner, og hva utplukkede intervjuobjekter forteller. Folk i Vesten skal – nå som tidligere – innbilles at Israel er tapre David mot barbariske Goliater. I en sånn kamp er alt tillatt. Inkludert ikke å stille spørsmål ved Israels rett til de atomvåpen  som i sin tid hadde Norge som fødselshjelper.
Med hvilken rett kan vi kreve at Iran stopper forskning på fredelig bruk av atomteknologi, når vi aksepterer Israels rett til dødbringende atomvåpen?

I Midt-Østen er det Israel som har stått for terror, ødelegging og fordriving. Fra før FN med knapt flertall og amerikansk press, vedtok å opprette staten i 1948. Til våre dager.
Vesten samtykker stilltiende til Israels okkupasjon av stadig mer land – og til å gjøre Midt-Østen til et inferno av død og fordervelse. Vår regjerings taushet, vårt eget Oljefonds økte investeringer, og et Israel som fortsatt får være med i det gode selskap, viser vestlige verdiers kollaps. Rett nok ble vår regjering – mot Høyres, FrPs og KrFs protester  – til slutt presset til å anerkjenne Palestina som egen stat. Det var en symbolsk handling, 77 år på overtid. Om anerkjenninga gir bedring for palestinerne, gjenstår å se.

Prestestyret i Iran står – på samme måte som religiøse fundamentalister i USA og Israel – fjernt fra mitt ståsted. Men – om vi anerkjenner folks selvbestemmelsesrett, er det landets egne innbyggere som må bestemme sitt lands fremtid innenfor anerkjente grenser. Ikke fremmede makters innblanding, påtrykk og invasjoner.

Når det gjelder Ukraina, bruker Norge og Vesten milliarder på milliarder i våpenstøtte for å undergrave et sånt prinsipp. Den jevne ukrainer stemte for fred med Russland, ikke krig.
Når det gjelder Iran, pleier vår egen stortingspresident, iranfødte Masud Gharahkhani, kontakt med fortidens forhatte sjah-regime. Ikke uventet jubles over dagens bombinger. Håpet er å kunne gjeninnføre fortidens undertrykking med utenlandsk hjelp.

Enn så lenge kan et Norge utafor EU-medlemskap, føre en uavhengig utenrikspolitikk.

• Det burde bety utstrakt diplomatisk aktivitet for å skape rettferdig fred i Ukraina.
  I stedet gjør vi det motsatte: Bygger våpenfabrikker i Ukraina. Forer landet med etteretningsinformasjon, moderne våpen og «frivillige». Sprøyter inn milliarder på milliarder, hvorav mesteparten antageligvis havner i korrupte lommer.
  
• Det burde bety krav om at USA og Israel straks stopper ødeleggelsene i Gaza og Iran, og at vår regjering bruker samme kraftige språkbruk som vi gjorde da Russland invaderte Ukraina for over tre år siden.
  Nå håper Støre og Barth Eide at «konflikten» ikke eskalerer, men fordømmer verken Israels eller USAs bombinger. Boikott og sanksjoner avvises.
  
• Framfor å stole på USA – eller andre av EU/NATOs gamle kolonimakter – må Norge treffe tiltak sånn at vi ikke blir delaktig i andres kriger.
• Å stanse vpenhjelpen til Ukraina og kaste ut alle utenlandske soldater fra norsk jord, bør være første skritt. Vekk med de 12 amerikanske militærbasene i Norge!
• Våger noen norsk regjering, utgått fra dagens karrierebevisste politikerkaste, å treffe sånne tiltak?
• Neppe. Ihverfall ikke nå, når også SV og Rødt har blitt krigspartier.
• Håpet om fredelige løsninger og en bedre verden, ligger i politiske «jordskjelv». Kan høstens stortingsvalg bli en begynnelse for Fred og Rettferdighet?

Jan Christensen

Dette er 206. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Av Lars Birkelund.

12. juni

Jeg har ikke sagt noe om opptøyene i USA, men gjentar noe jeg har sagt tidligere, at det er bedre at amerikanerne slåss seg imellom og eventuelt ødelegger eget land, enn at de fortsetter med ødeleggelsen av andre land.

Det er ikke sikkert at det ene vil føre til det andre, det kommer an på om opptøyene utvikler seg til at stater prøver å bryte ut av den forbundsrepublikken som USA er. Det har USA egentlig fortjent, da det er det USA og andre NATO-land har gjort med land som Korea og Vietnam (fra 1955-1975). Delvis også Jugoslavia og Kina. USA sikret at de som tapte borgerkrigen i Kina kunne forskanse seg på Taiwan. USA/NATO har også prøvd/prøver å splitte opp/ødelegge Russland.

På Dagsrevyen i går var det en av USAs «innvandrere» som sa at Trumps politikk er sjølmotsigende. For hvis Trump ønsker at USA skal konkurrere og vinne over Kina er USA avhengig av nettopp den billige arbeidskraften som millioner av innvandrere, legale som illegale, bidrar med.

Det er sjølsagt et godt poeng, som tyder på at det ikke finnes noen gode løsninger på dette problemet, sjøl om Trump tror han har løsningen. I alle fall ikke gode løsninger for de som vil at USA skal fortsette som før. Og det er bra.

13. juni

Vi må hindre at Iran får atomvåpen, sier Espen Barth Eide . Han er utenriksminister i det landet som hjalp Israel med å skaffe atomvåpen.

Den evig bombeglade Ine Eriksen Søreide klandrer Iran for at Israel angrep Iran. Hun kan bli Norges neste utenriksminister. Hva har nordmenn gjort for å fortjene så elendige politikere?

14. juni

Medienes oppgave er å formidle krigspropaganda og å mobbe dem som vil ha fred.

Lene Cecilie Glosimot er førstekandidat for Fred og Rettferdighet (FOR)i Finnmark. Nå kjefter NATO-kringkasteren NRK på henne fordi hun ikke ser noen annen løsning på krigen i Ukraina enn at «Russland beholder deler av Ukraina». Men det er nå to år siden Stian Jenssen, som var Jens Stoltenbergs stabssjef, sa det samme. Hvorfor kjeftet ikke NRK på ham?

«Alle partiene på Stortinget vil støtte Ukrainas forsvarskamp». Faktum er at de støtter USA/NATO/EUs krig mot Russland med ukrainere som kanonføde, og at de nesten alltid støtter USA/NATO/EUs kriger. Hadde de hatt skamvett hadde de sjøl meldt seg til tjeneste ved fronten i Ukraina.

«Det er ingen ting som tyder på at folk i den østlige delen av Ukraina ønsker seg inn under Russlands herredømme». Faktum er at både valg og målinger tyder på det mens NRK har «cherrypicket» en måling fra 2007 og en folkeavstemning fra 1991, som de dessuten har misforstått, da den dreide seg om å gå ut av Sovjetunionen ikke ut av det Aftenposten feilaktig kaller «Russlands herredømme».

Mvh Lars Birkelund, FORs førstekandidat i Innlandet.

Seinere samme dag:

«Iran truer militærbase med nordmenn», sier NATO-kringkasteren NRK . Det NRK ikke sier er at dette er en base der norske soldater har vært del av USAs okkupasjonsstyrker helt siden 2003, en base som derfor har blitt angrepet av irakere mange ganger.

«Det viktigste for oss er sikkerheten til personellet, sier pressevakt Aleksander Hage i Forsvaret». Hvis det hadde vært sant hadde det aldri blitt stasjonert så mye som EN norsk soldat der.

Seinere samme dag:

Hvorfor i helvete sender dere krigsfly til Stillehavet, Jonas Gahr Støre , Espen Barth Eide og Jens Stoltenberg ? Dere har for lengst lagd nok faenskap og elendighet i verden om dere ikke også skal bli med på USAs krig mot Kina.

Norge har ikke hatt verre politikere siden Quisling styrte landet på Hitlers nåde. Det finnes knapt en internasjonal konflikt de ikke har blandet seg inn i og eskalert til noe mye verre.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok