Man trenger ikke å være en Putinist eller Kreml-agent for å spre falske påstander.

Vladimir Petrovitsj Fedorov.

Leserinnlegg.

Da partiet FOR – Fred og rettferdighet – brøt gjennom lydmuren av krigskonsensus i den offentlige debatten, løftet de frem synspunkter som i lang tid hadde befunnet seg utenfor det som gjerne omtales som det «akseptable meningsrommet». Dette begrepet, redegjort av lingvisten og medieanalytikeren Noam Chomsky, beskriver hvordan debattklimaet i vestlige samfunn ofte formes slik at kun et snevert spekter av meninger regnes som seriøse og legitime. Innenfor denne rammen kan man gjerne diskutere høylytt, men de grunnleggende premissene – som hvem vi støtter, hva vi tier om, og hvilke verdier som er udiskutable – forblir urørte.

«Viktigheten av redaktørstyrte medier og faktasjekk blir bare viktigere og viktigere, også hos oss», skriver Stein Sneve i Avisa Nordland , før han følger opp: «Vi lever i et land med svært stor tiltro mellom styrte og styrende». En annen av hans artikler, «Media må søke sannheten, ikke la seg presse av aktører med uklare motiver», skjuler i liten grad sitt spark til partiet FOR.

At krigsmotstand utløser refleksmessig avvisning i offentligheten, sier noe vesentlig om klimaet vi diskuterer i. Når Ine Eriksen Søreide i debatt med FOR nærmest automatisk avfeier motpartens innvendinger som «vås» og slipper unna uten å parere det faktuelle ved argumentene, blir det naturlig å stille spørsmål ved hva som egentlig tillates sagt i norsk offentlighet. Er det virkelig så kontroversielt å peke på at sentrale vestlige aktører – som Boris Johnson, Marco Rubio og Keith Kellogg har omtalt Ukraina-konflikten som en proxykrig ? Om Søreide ikke kjenner til disse uttalelsene, eller bevisst velger å ignorere dem, er nesten et underordnet spørsmål . Det sentrale er at de regjerende norske myndigheter insisterer på å opprettholde et narrativ som i økende grad står i kontrast til virkelighetsbeskrivelsene fra flere av våre nærmeste allierte.

I møte med krig blir også informasjon et våpen. Fakta eksisterer fortsatt, men de underordnes en større narrativ hvor hver nyhet enten bekrefter eller truer den etablerte virkelighetsforståelsen. Den frie pressen, som i prinsippet skal stille spørsmål og kontrollere makten, havner i stedet ofte i rollen som forvalter av en forhåndsbestemt narrativ.

Norske medier har de siste årene gjentatte ganger formidlet bastante påstander om russisk skyld i ulike hendelser – påstander som i ettertid har vist seg å være ubegrunnede, eller i det minste sterkt tvilsomme. Da Nord Stream-rørledningene ble sprengt, var konklusjonen umiddelbar: Russland sto bak. Først senere kom etterforskningsspor som pekte mot ukrainske aktører – en linje som i seg selv har møtt skepsis, særlig i lys av uttalelser fra den danske havnesjefen John Anker Nielsens om NATO-fartøy i nærheten av eksplosjonsstedet. Året etter, da Balticconnector-ledningen mellom Finland og Estland ble ødelagt, ble Russland nok en gang raskt utpekt som skyldig – inntil det viste seg å være et uhell forårsaket av et kinesisk lasteskip.

Det samme mønsteret har gjentatt seg flere ganger: I 2014 slo svenske og norske medier alarm om en russisk miniubåt i Stockholms skjærgård – senere viste det seg at signalene stammet fra et svensk søkefartøy. I 2015 meldte Aftenposten om mystiske overvåkingsbokser ved Stortinget som kunne være russisk spionasje. PST avkreftet senere at noen slik overvåking hadde funnet sted. Da en russisk IT-konsulent ble arrestert på Stortinget i 2018, mistenkt for spionasje, ble saken henlagt på grunn av bevisets stilling.

Likevel gjentas mønsteret: Teoriene, som alltid peker mot Russland som en slags altomfattende og ondsinnet aktør med tentakler overalt, løftes frem med tyngde og autoritet. Når påstandene etter hvert svekkes eller faller sammen, glir de stille ut av nyhetsbildet – umiddelbart erstattet av nye antydninger med tilsvarende funksjon. Det gir et lag på lag-effekt i opinionen: narrativer som ikke nødvendigvis bekreftes, men sjelden eller aldri tilbakevises med samme kraft som de ble introdusert med. Resultatet er et mentalt bakteppe hvor fiendebildet aldri egentlig trenger bevis – det bare er.

Og nettopp her oppstår den moderne lojalitetsprøven: Den som gjentar det riktige, er på «vår side»; den som stiller spørsmål, risikerer å bli plassert blant fiendens apologeter. Slik glir informasjonsstrømmen fra å handle om innsikt, til å handle om tilhørighet.

Vi har sett nok eksempler i historien at når denne typen virkelighetsforståelse først får fotfeste, åpner det døren for at enkelte – ofte velmenende, men lett påvirkelige – begynner å opptre som selvutnevnte voktere av samtalen. I stedet for å argumentere, griper de inn. Ikke som borgere i et åpent ordskifte, men som håndhevere av en ny form for ideologisk konformitet.

Et tydelig eksempel på dette så vi da partiet FOR satte opp reklameplakater i Oslos T-banevogner, med det enkle budskapet: «Nei til 85 milliarder til krig i Ukraina!» Plakatene fikk knapt henge før privatpersoner tok affære – rev dem ned med egne hender, filmet det, og la det ut som en seier. Mest profilert var influenseren Halvor Harsem, kjent som «Kong Halvor», som omtalte aksjonen som en «dugnad mot russisk propaganda».

FOR valgte å anmelde forholdet som hærverk. Partileder Marielle Leraand beskrev hendelsen som et angrep på ytringsfriheten og selve grunnpilaren i demokratiet: retten til å mene noe annet.

Selvfølgelig kan man være uenig i budskapet. Man kan til og med avsky det. Men det er likevel verdt å stille et ubehagelig, men nødvendig spørsmål til dem som mener slike fysiske inngrep er berettiget:

Hvordan skiller denne formen for politisk mobbmentalitet – forkledd som sivil motstand – seg fra de metodene tatt i bruk av Brunskjorte-bevegelsen i mellomkrigstidens Europa?

«Er det rom for uenighet om krigen i Ukraina?» spør Amund Osflaten, hovedlærer i landmilitær teori og doktrine ved Krigsskolen, i et betimelig innlegg som treffer selve kjernen i problematikken beskrevet ovenfor.

Han peker, i likhet med tidligere statsledere som Kåre Willoch og Thorbjørn Jagland, på at diplomati nettopp forutsetter evnen og viljen til å forstå motpartens perspektiv. Å forsøke å analysere Russlands verdenssyn – dets legitime sikkerhetsbeskymringer og historiske referanserammer – er ikke det samme som å «spre russisk propaganda», skriver han.

Da Jens Stoltenberg, i rollen som NATOs generalsekretær, uttalte at «vi har ansvaret for sikkerheten til én milliard mennesker», ligger det en ubesvart problemstilling mellom linjene: Hvem har ansvar for livsinteressene til de resterende 7,2 milliardene? Den såkalte «regelbaserte verdensordenen», et mantra som gjentas til det nærmer seg liturgi, og ofte fremstilt som selve fundamentet for vestlig sivilisasjon – fremstår i praksis som en ensidig affære. For selv om den hevdes å være universell og rettferdig, er det vanskelig å overse at det i stor grad er NATO som definerer reglene, krever at andre følger dem, men selv føler seg fritatt fra dem når det passer. Det som omtales som «angrep på den regelbaserte orden» fra russisk hold, skjer ofte i en virkelighet der den samme ordenen allerede er uthult av de som hevder å forsvare den.

Som eksempel på denne selektive rettsordenen kan nevnes at konsensusen er at enhver tomme ukrainsk jord nå skal forsvares til siste mann – med Norge alene som bidragsyter av opptil 200 milliarder kroner, hvorav 85 milliarder bare i 2025. Og mens vi spytter inn milliarder på forsvar av Ukrainas ukrenkelighet, produserer vi våpendeler til F‑35-fly som jevner boligblokker med jorden i Gaza, leverer sprengstoff til Hellfire-missiler og lar statseide Nammo utruste okkupasjonsmakten Israel som okkuperer områder i to av sine naboland– alt mens Oljefondet, på sin side, investerer tungt i selskaper involvert i bygging og drift av ulovlige israelske bosettinger – et folkerettsbrudd anerkjent av både FN og Den internasjonale domstolen.

Norge har dermed i praksis støttet okkupasjonen av Palestina i årevis – lenge før Ukraina‑krigen startet. Så når Norge sender kampfly til Sør-Kinahavet, som del av en allianse hvor hovedaktøren USA gjentatte ganger har uttalt et eksplisitt mål om å «begrense» Kinas vekst, er det vanskelig av åpenbare grunner å forstå dette i resten av verden utenom NATO som noe annet enn en maktpolitisk frontlinje. Siste i en uavbrutt rekke av deltagelser i konflikter folk ville ha blitt stemplet «folkerettstridig» og «aggresjonskrig» hadde det vært noen andre aktører som var pådriverne.

Det er liten tvil om at flere av disse konfliktene har blitt igangsatt på falske premisser – det være seg «masseødeleggelsesvåpen i Irak» eller «kuvøsebarn drept på sykehus» i Kuwait. Kriger uten FN-mandat, og dermed – etter folkeretten – ulovlige. Likevel er dette et aspekt som sjelden vies særlig oppmerksomhet i norske medier. Brudd på internasjonal rett er noe man i hovedsak anklager motstandere for, ikke allierte. Fokuset på internasjonale lovbrudd er, i praksis, blitt en selektiv øvelse – forbeholdt bruk mot aktører utenfor den «milliarden» Stoltenberg snakker om.

Når Ine Eriksen Søreide i Debatten sier at “Russland kan stanse denne krigen”, vet hun selvsagt at Russland – i tråd med all tidligere omtale – fører en krig de selv anser som eksistensiell. På den andre siden vet alle, inkludert den palestinske ambassadøren Marie Antoinette Sedin – som uttalte seg i podcasten Krig, fred, religion og politikk og sånt – at Israels krig mot Gaza kunne vært stanset av USA på under en time, dersom viljen fantes. Så hva er likheten? Begge krigene har utviklet seg til gullgruver for norsk og vestlig våpenindustri. Og det stopper ikke der.

Dagligvarebransjen har blitt et mikrokosmos for den bredere økonomiske modellen der kriser fungerer som profitthjul. Klassekampens Jo Skårderud – som selv kaller seg «surjournalist» – har vist hvordan Rema, Coop og NorgesGruppen har brukt inflasjonen som dekkhistorie for systematiske overprisinger. Det handler ikke om nødvendighet, men om mulighet. Dagligvarebaronene har økt sine marginer i ly av geopolitisk uro og renteoppgang. Skårderud beskriver dette som en slags tillitsdrevet inflasjon: et marked der folk aksepterer prisene fordi de tror på forklaringen.

Samme prinsipp gjelder i energisektoren. Mens Europa slet med gassmangel da Ukraina-krigen brøt ut – og prisene steg i været – ble det norske kraftmarkedet gjort om til en eksportmotor. Mens Equinor kunne tjene grovt på økt etterspørsel etter norsk gass, ble våre egne strømreserver tappet via utenlandskablene, til priser mange nordmenn aldri før hadde sett maken til. Influencer og energikommentator Sindre Wiig Nordby har i årevis advart mot dette: At kablene, som ble solgt inn som «grønt skifte» og europeisk solidaritet, i praksis ble kanaler for å sende billig, regulerbar norsk vannkraft ut – og dyr, uforutsigbar strøm tilbake. Resultatet? I 2023 tok Statkraft ut over 17 milliarder kroner i utbytte – drevet frem av en krig i Øst-Europa og et kraftmarked rigget for eksport, ikke forsyningssikkerhet.

La oss bare nevne at DNB – landets største bank – rapporterte rekordresultater på 10,8 milliarder kroner i første kvartal 2025 takket være nettopp renteprisøkninger og økt låneaktivitet.


Mens Nettavisen allerede i 23 skreiv at «Etter snart tre år med skyhøy inflasjon og raskt stigende rente må en nokså gjennomsnittlig tobarnsfamilie nå tåle over 177.000 kroner mer i utgifter.» Samtidig viser tall fra SSB og NAV at over 115 000 barn i Norge vokser opp i husholdninger med vedvarende lav inntekt (SSB, 2024), at antallet som søker sosialhjelp har økt med 14 prosent på ett år (NAV, 2025), og at 85 000 pensjonister lever under EUs fattigdomsgrense (Fri Fagbevegelse, 2024). Flere kommuner har måttet legge ned skoler og barnehager for å få budsjettene til å gå opp (NRK 2024), men merk at kun det å antyde at 85 milliarder kroner i militær- og økonomisk støtte til Ukraina, som forsvarsskjefen Eirik Kristoffersen allerede i 2023 konkluderte ikke kunne vinne militært, kunne vært omprioritert til å hjelpe landets egne utsatte grupper er nok til å bli uglesett og stigmatisert som illojal.

Dette er ikke bare bivirkninger av krise. Det er en modell. En krigsproffit-økonomi, velsmurt og velorganisert, hvor butikkhyller, strømledninger og bombefabrikker alle inngår i samme kretsløp. Vi selger moral så lenge marginene er gode, og setter inn mediekampanjer når opinionen begynner å knirke. Joe Biden sa det etter 20 år i Afghanistan: «It was never about democracy.» Det var aldri det. Og her hjemme? Vi kaller det dugnad når vi skal betale regningen – og nasjonal sikkerhet når noen andre høster gevinsten.

Så dersom man fortsatt tror på idealene vi vokste opp med – demokrati, folkets rett til selvbestemmelse, likeverd mellom nasjoner – er det ikke vanskelig å forstå hvorfor stadig flere i vestlige samfunn tyr til alternative nyhetskilder, medier og podcastere. Ikke fordi de er illojale, men fordi de gjenkjenner hykleri når de ser det.

Mussolini skal ha sagt at fascisme egentlig burde kalles korporatisme, fordi det innebærer en sammensmeltning av statsmakt og selskapsmakt. Når store medier blir grensesvakter for hva som er «tillatte meninger», og samtidig blir finansiert eller påvirket av aktører med sterke geopolitiske interesser, bør vi stille spørsmålet: Hvor langt er vi egentlig unna en slik sammensmeltning også her hjemme?

I sentrum av det hele står en medieoffentlighet som ikke bare informerer, men aktivt patruljerer grensene for hva som kan sies. Kritikere blir stemplet som fremmedagenter, sikkerhetsrisikoer eller spreder av «desinformasjon». Hva er det som skiller palestinernes kamp for selvstendighet fra ukrainernes i følge «folkerettseksperten» Cecilie Hellestveit? Jo, det må være at palestinerne, i sin ufattelige naivitet, ikke er sinte fordi amerikanerne legger veto i FN mot enhver resolusjon som kunne stanset massakrene, utruster den okkuperende part Israel til tennene, ikke fordi de blir drept av våpen helt eller delvis laget i Norge eller at landet deres blir fratatt med norske myndigheters velsignelse – I stedet er det Russisk etterretning som trekkes inn som forklaringsramme – igjen.

I tillegg til hetsen mot Wolfgang Wee, en podcaster som intervjuer folk fra enhver side av det politiske spekteret, advarer Helsingforskomiteens Åge Borchgrevink og Berit Lindeman mot utenlandsk påvirkning og langer ut mot norske akademikere for angivelig å spre russisk propaganda. Det hadde vært mindre ironisk om deres egen organisasjon ikke hadde mottatt støtte fra NED, den amerikanske «NGO-en» som Allen Weinstein, en av grunnleggerne, selv innrømmet at «vi gjør åpent i dag det CIA tidligere gjorde i skjul».

Det er en form for projeksjon som burde hatt en egen diagnose. For Norge er allerede utsatt for omfattende utenlandsk påvirkning, og da ikke nødvendigvis fra øst. Nylig avslørte NRK i dokumentarserien «Agenten – pappas liv og løgner» at profilerte medarbeidere som Bjørn Hallstrøm i årevis hadde samarbeidet med CIA. Hallstrøms virke ble finansiert direkte av CIA med flere millioner kroner, og innholdet han produserte ble sendt ukritisk på norske skjermer, ifølge NRKs egne avsløringer. Videre ble det i 2021 kjent at våre internettkabler ble avlyttet av NSA i samarbeid med dansk militær etterretning (FE). Dette samarbeidet ga amerikansk etterretning tilgang til kommunikasjonen til politikere og beslutningstakere i Norge, Sverige, Tyskland og Frankrike, noe som ble omtalt iblant annet Reuters og The Guardian. Dessuten overvåkes våre politikeres telefoner, akkurat som Angela Merkels mobiltelefon, som NSA ble tatt i å overvåke gjennom avsløringer fra Edward Snowden i 2013. Snowden-papirene viste at dette ikke var enkelttilfeller, men del av et systematisk mønster hvor NSA hadde avlyttet kommunikasjonen til minst 35 stats- og regjeringssjefer verden over. Til tross for alvoret i disse hendelsene glir slike avsløringer forbausende stille under radaren i norsk offentlighet.

Et annet avslørende eksempel på skjult utenlandsk påvirkning er det britiske prosjektet «Integrity Initiative», som ble avslørt gjennom lekkasjer i 2018. Dette var et program finansiert av det britiske forsvarsdepartementet og ledet av Chris Donnelly, som eksplisitt uttalte at nordmenn – særlig i Nord-Norge – tradisjonelt har hatt et pragmatisk og vennlig forhold til Russland som nabo. For Donnelly og hans britiske nettverk var dette en utfordring som krevde målrettet påvirkning. Målet var å snu norsk opinion i NATO-vennlig retning gjennom psykologiske operasjoner og hemmelige informasjonskampanjer rettet mot både befolkningen og beslutningstagere. Donnellys møte med norske forsvarsmyndigheter i 2016 ble holdt bak lukkede dører, og temaet var hvordan man kunne «samordne klassifisert og ikke-klassifisert innsats» for å forme opinionen. Til tross for at dette representerte en direkte utenlandsk innblanding i norsk offentlighet, ble det møtt med øredøvende stillhet i redaktørstyrte norske medier.

Når da Stein Sneve i Avisa Nordland skriver om viktigheten av «redaktørstyrte medier og faktasjekk», må vi huske at også norske medier kan være både uvitende og villige verktøy for utenlandsk propagandakrigføring. De som sterkest roper varsku om propaganda, er ofte selv de mest effektive formidlerne av akkurat den narrativen de påstår å bekjempe.

«Her ligger også nøkkelen til å bekjempe hemmelige påvirkningsoperasjoner; sannheten. Det er grunnen til at redaktørstyrte medier er så avgjørende i demokratiers forsvar. Ved å søke sannheten uansett, ikke ved å la seg presse av aktører med uklare motiver og koblinger til de sum vil undergrave demokratiet».

Norge elsker å slå seg på brystet som en suveren, fredelig småstat med uavhengige verdier og en fri presse. I virkeligheten uthules norsk selvstyre bit for bit – og det det ties om er at Gjennom EØS-avtalen er Stortinget redusert til et ekspedisjonskontor for EU-direktiver, og vedtaket om å underlegge Norge EUs energibyrå ACER – på tross av massiv folkelig motstand – avslørte hvor lite folkemeningen betyr når Brussel gir ordre. På forsvarssiden har vi gått enda lenger. Med baseavtalen har Norge åpnet døren for amerikanske styrker – ikke som gjester, men som herskere over egne soner, egne lover og full immunitet. Dette er ikke samarbeid – det er overgivelse.

I tilfelle krig overføres kommandoen over det norske forsvaret direkte til NATO, altså Washington. Norske soldater vil adlyde fremmede generaler, ikke norske politikere. Dette omtales som «partnerskap», men det minner mer om et protektorat. Og det stopper ikke ved lover og militærmakt. Som den ovenfor nevnte Snowden-avsløringene dokumenterte tapper NSA millioner norske mobilsamtaler med hjelp fra skandinaviske aktører data og samtaler fra sine egne allierte. Det burde vært en nasjonal skandale. Det ble en notis.

Det verste? Ikke bare skjer dette i det stille – det skjer med komplisitet. Norske medier har ikke varslet. De har bidratt. De samme journalistene som iherdig leter etter «russisk påvirkning», ser – av selvoppholdende og karrierefremmende grunner, – mellom fingrene når det er vestlige aktører som trekker i trådene. Som den tidligere Frankfurter Allgemeine-redaktøren Udo Ulfkotte advarte i boken Gekaufte Journalisten, Kjøpte Journalister, har CIA i årevis brukt vestlige journalister som kanal for amerikansk propaganda. Han innrømmet selv å ha publisert CIA-styrt innhold og hevdet det var normen, ikke unntaket, i europeisk presse. Etter Hallstrøm-avsløringen er det da urimelig å spørre hvilke vestlige etterretningsnettverk fortsatt opererer i norske redaksjonslokaler – og hvorfor har ingen sagt seg villig til å etterforske det?

Dette handler ikke om å være «Russland-vennlig». Det handler om å være norsk. Det handler om å forsvare nasjonal suverenitet, ytringsfrihet og demokratisk kontroll mot press fra alle kanter – også fra våre såkalte allierte. Å insistere på norsk selvbestemmelse er ikke ekstremisme, men patriotisme i sin reneste form. De som fortsatt tror Norge er en fri og selvstendig nasjon, bør spørre seg: Hva er igjen av vår frihet når vi følger ordre fra Brussel og Washington – uten debatt, uten motstand, og uten vilje til å stå opp for våre egne interesser?

De som reiser kritiske spørsmål til NATO, EØS og utenlandsk styring, er ikke Russland-vennlige – de er norske patrioter. Det er de som tror at vi kan gjøre mer, stå sterkere, og spille klokere – ikke som en klientstat i en stormaktsallianse, men som en selvstendig nasjon, med egen dømmekraft og reell demokratisk kontroll.

Tross alt, «Demokratiers eneste våpen i kampen er sannhet, oppriktighet og mot», står det svart på hvitt i Avisa Nordland. Det er et edelt ideal – og et vi gjerne stiller oss bak. Men da må det også gjelde når fakta rammer våre egne allianser, vår egen utenrikspolitikk, og vår egen medieflokk. Når redaktørstyrte medier velger bort skandaler som svekker deres narrativ, dekker over folkerettsbrudd begått av våre allierte, og tier når suverenitet gis bort uten debatt – da må vi spørre: hvor ble det av motet? Jeg tillater meg derfor å avslutte med forfatterens egne ord, rettet ikke mot partiet FOR, men mot hele det mediepolitiske kompleks han selv står i: «Løgn må møtes med fakta, og propaganda med enda flere fakta. Høstens valg blir en første test – og det eneste vi med sikkerhet vet er at det vil komme flere.»

Yves her. Nedenfor forklarer Michael Hudson hvor langvarige de nykonservative planene om å bryte opp Iran har vært (som går tilbake til før de ble kalt «neocons») og hvorfor dette prosjektet har vært og fortsatt blir sett på som avgjørende for å bevare amerikansk dominans.

Michael Hudson.

Av Michael Hudson

Nakedcapitalism ,  postet 21. juni 2025 av Yves Smith

Motstandere av krigen med Iran sier at krigen ikke er i amerikanske interesser, siden Iran ikke utgjør noen synlig trussel mot USA. Denne appellen til fornuft overser den neokonservative logikken som har styrt amerikansk utenrikspolitikk i mer enn et halvt århundre, og som nå truer med å oppsluke Midtøsten i den mest voldelige krigen siden Korea. Denne logikken er så aggressiv, så motbydelig for folk flest, så mye i strid med de grunnleggende prinsippene i internasjonal lov, FN og den amerikanske grunnloven, at det er en forståelig sjenanse hos forfatterne av denne strategien å si rett ut hva som står på spill.

Det som står på spill er USAs forsøk på å kontrollere Midtøsten og dets olje – som en støtte for USAs økonomiske makt, og å hindre andre land i å bevege seg i en retning for å skape sin egen selvstyrte posisjon, bort fra den USA-sentrerte nyliberale orden administrert av IMF, Verdensbanken og andre internasjonale institusjoner for å styrke USAs unipolare makt.

Rundt 1974 eller 1975 var det mye snakk om å skape en ny internasjonal økonomisk orden (NIEO). Jeg jobbet ved Hudson Institution sammen med Herman Kahn, om internasjonal finans og handel, og han tok meg med på en militærstrategisk diskusjon om planer som allerede ble lagt på den tiden, for muligens å styrte Iran og dele det opp i etniske deler. Herman fant at det svakeste punktet var Baluchistan, på Irans sørøstlige grense til Pakistan. Kurderne, tadsjikerne og de tyrkiske aserbajdsjanerne er andre folkegrupper, hvis etnisiteter skulle spilles ut mot hverandre, noe som ga amerikansk diplomati et viktig potensielt klientdiktatur for å omforme både iransk og pakistansk politisk orientering, om nødvendig.

Tre tiår senere, i 2003, pekte general Wesley Clark på Iran som hjørnesteinen i syv land som USA trengte å kontrollere for å dominere Midtøsten, med utgangspunkt i Irak og Syria, Libanon, Libya, Somalia og Sudan, som kulminerte i Iran.

Spol frem til i dag

Det meste av diskusjonen om den geopolitiske dynamikken i hvordan den internasjonale økonomien endrer seg, fokuserer forståelig nok på BRICS’ og andre lands forsøk på å unnslippe amerikansk kontroll ved å av-dollarisere deres handel og investeringer. Men den mest aktive dynamikken som omformer den internasjonale økonomien, har siden januar vært Donald Trumps virvelvind av et presidentskap, der andre land må låses inn i en USA-sentrert økonomi ved å gå med på å ikke fokusere sin handel og investeringer på Kina, Russland og andre stater som søker sin egen autonomi fra amerikansk kontroll. Det er det krigen i Iran handler om. (O. uthevelse.)

Trump forventet at land ville svare på hans trussel om å skape tollkaos, i håp om å gjenvinne det amerikanske markedet ved å oppnå en avtale om ikke å handle med Kina og faktisk å akseptere amerikanske handels- og økonomiske sanksjoner mot Kina, Russland, Iran og andre land som anses å være en trussel mot den unipolare amerikanske verdensordenen. Denne kampen forklarer USAs mål i sin nåværende krig med Iran, så vel som med Russland, Kina, Cuba, Venezuela og andre land som søker å omstrukturere sin økonomiske politikk for å gjenvinne sin uavhengighet.

Fra amerikanske strategers synspunkt utgjør fremveksten av Kinas industrielle sosialisme en eksistensiell fare for USAs unipolare kontroll, ved å gi en modell som andre land kan søke å bli med i, for å gjenopprette den nasjonale suvereniteten som jevnt og trutt har blitt smuldret opp de siste tiårene.

Biden-administrasjonen og en rekke amerikanske kalde krigere fremstiller problemet som å være mellom demokrati, (definert som land som støtter amerikansk politikk som klientregimer) og autokrati (som søker nasjonal selvtillit fra utenrikshandel og økonomisk avhengighet). Denne måten å fremstille den internasjonale økonomien på, ser på Kina som en eksistensiell trussel mot USAs unipolare dominans, og den holdningen forklarer USA/NATO-angrepet på Russland i utmattelseskrigen i Ukraina, og sist, USA/Israel-krigen mot Iran, som truer med å oppsluke hele verden i USA-støttet krig

Motivasjonen har ingenting å gjøre med Irans forsøk på å beskytte sin nasjonale suverenitet ved å utvikle en atombombe. Det grunnleggende problemet er at USA har tatt initiativet til å prøve å forhindre Iran og andre land fra å bryte med dollarhegemoniet.

Her ser vi hvordan de neokonservative bokstaverer USAs nasjonale interesse i å styrte den iranske regjeringen og innføre et regimeskifte – ikke nødvendigvis et sekulært demokratisk regimeskifte, men kanskje en forlengelse av ISIS-Al Qaidas syriske wahabi-terrorister.

Med Iran og dets bestanddeler omgjort til et sett med klientoligarkier, kan amerikansk diplomati kontrollere olje fra Midtøsten. Og kontroll over olje har vært en hjørnestein i USAs internasjonale økonomiske makt i et århundre, takket være amerikanske oljeselskaper som opererer internasjonalt og også som innenlandske amerikanske produsenter av olje og gass. Kontroll over olje fra Midtøsten betyr også kontroll over de enorme beholdningene av USAs statlige verdipapirer, og investeringer i privat sektor fra Saudi-Arabia og andre OPEC-land.

USA holder disse OPEC-investeringene og andre utenlandske investeringer som gisler, som kan eksproprieres omtrent som USA tok 300 milliarder dollar av Russlands sparepenger i Vesten, i 2022. Dette forklarer hvorfor disse landene frykter å handle til støtte for palestinerne eller iranerne i dagens konflikt.

Men Iran er ikke bare nøkkelen til kontroll over Midtøsten og dets olje- og dollarbeholdninger. Iran er nøkkelleddet for Kinas Belte- og vei-program – for en Ny Silkevei for jernbanetransport til Vesten. Hvis USA kan blokkere den, avbryter dette den lange transportkorridoren som Kina håper å bygge.

Iran er også en nøkkel til å blokkere russisk utvikling via Det kaspiske hav og tilgang til sør. Under amerikansk kontroll kan et iransk klientregime true Russland fra sin sørlige flanke, utenom Suezkanalen.

For de neokonservative gjør dette Iran til et sentralt omdreiningspunkt som USAs nasjonale interesser er basert på – hvis du definerer den nasjonale interessen som å skape et tvangsimperium av klientstater.

Jeg tror at Trumps advarsel til Teherans innbyggere om å evakuere byen sin bare prøver å vekke innenlandsk panikk, som et forspill til USAs forsøk på å mobilisere etnisk opposisjon og prøve å bryte opp Iran i mindre deler. Det ligner på USAs håp om å lykkes med å dele opp Russland og Kina i regionale etnisiteter. Det er USAs strategiske håp om en ny internasjonal orden som forblir under deres kommando.

Trumps republikanske budsjettplan og dens enorme økning i militærutgiftene

Ironien er selvfølgelig at USAs forsøk på å holde på sitt falmende økonomiske imperium fortsetter å være selvødeleggende. Målet er å kontrollere andre nasjoner ved å true med økonomisk kaos. Men det er denne amerikanske trusselen om kaos som driver dem til å søke alternativer andre steder. Men et mål er ikke en strategi. Og planen om å bruke Netanyahu som USAs motpart til Ukrainas Zelensky, som krever amerikansk intervensjon, med hans vilje til å kjempe til siste israeler, omtrent som USA/NATO kjemper til siste ukrainer, er en taktikk som helt åpenbart går på bekostning av strategien. Det er en advarsel til hele verden om å finne en rømningsvei. Sammen med de amerikanske handels- og finanssanksjonene, som har til hensikt å holde andre land avhengige av amerikanske markeder og et dollarisert finanssystem, er forsøket på å påtvinge et militært imperium fra Sentral-Europa til Midtøsten – politisk selvdestruktivt. Det gjør den kommende splittelsen mellom USAs unipolare verdensorden og den globale majoriteten irreversibel, på moralsk grunnlag så vel som enkel egeninteresse.

Med den lettheten som iranske missiler har vært i stand til å trenge gjennom Israels mye oppskrytte Iron Dome-forsvar, viser dårskapen i Trumps press for en enorm billion-dollar subsidie til det amerikanske militærindustrielle komplekset, til en lignende svindel i USA. (Golden Dome. O.a.) Så langt har bare de eldste og minst effektive missilene blitt brukt. Målet er å tømme lageret til Israels anti-missilforsvar, slik at de i løpet av noen få dager eller til og med en uke, ikke vil være i stand til å blokkere et alvorlig iransk angrep. Dette ble demonstrert allerede for noen måneder siden, akkurat som Iran viste hvor lett de kunne bombe amerikanske militærbaser.

Det angivelige amerikanske militærbudsjettet er faktisk mye større enn det som er rapportert i lovforslaget. Kongressen finansierer det på to måter: Den åpenbare måten er ved direkte våpenkjøp betalt av Kongressen. Mindre anerkjent er militærindustrielle utgifter sluset via amerikansk utenlandsk militærhjelp til sine allierte – Ukraina, Israel, Sør-Korea, Europa og asiatiske land, for å kjøpe amerikanske våpen. Dette viser i hvilken grad den militære byrden er det som normalt står for hele det amerikanske budsjettunderskuddet og dermed økningen i tilsynelatende statsgjeld (mye av den selvfinansiert av Federal Reserve siden 2008, det er sikkert).

USAs autorisasjon for bruk av militær makt (AUMF) fra 2001 gjelder ikke for denne situasjonen, med mindre regjeringen er villig til å forklare hva den iranske «trusselen» egentlig handler om: å hindre noe annet land i å handle uavhengig av amerikanske selverklærte interesser. Og i henhold til artikkel 51 i FN-pakten, kan et medlemsland ikke foreta et angrep på et annet land, med mindre det angripes av det landet eller forhindrer et nært forestående angrep fra det landet. Selv da ville USA måtte få Sikkerhetsrådets autorisasjon. Dette ville åpenbart bli blokkert. Dersom USA fortsetter uten slik autorisasjon, vil Trump og hans rådgivere være like skyldige som Netanyahu i å ha begått en krigsforbrytelse.

Problemet er selvfølgelig at FN nå blir sett på som en tannløs og irrelevant verdensorganisasjon, som ikke er i stand til å gjennomføre internasjonal lov. Å bryte seg fri fra USAs unipolare orden krever et fullt spekter av alternative internasjonale organisasjoner, uavhengig av USA, NATO og andre klientallierte.

---

Denne artikkelen er hentet fra Naked Capitalism:

Michael Hudson: Why America Is at War with Iran

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Av Michael Hudson, forskningsprofessor i økonomi ved University of Missouri, Kansas City, og forskningsassistent ved Levy Economics Institute of Bard College. Hans siste bok er The Destiny of Civilization . Opprinnelig publisert på The Democracy Collective

---

Se også:

Richard Wolff & Michael Hudson: The U.S. Is Digging Its Own Grave with Iran — Here’s How!

Russia-Ukraine POW exchanges. If Iran falls, Russia underbelly exposed w/ Stanislav Krapivnik

Vi har nå gått inn i en ny fase av vestlig ledet global brutalitet – som vises med folkemordet i Gaza – der alle påskudd er droppet og bare logikken bak rå, uhemmet vold gjenstår.

Thoma.s Fazi

23. juni 2025

Her er noen av mine refleksjoner om det nylige amerikanske angrepet på Iran. For det første mener jeg at den hensynsløse, ulovlige og uprovoserte bombingen av en suveren nasjon – spesielt dens sivile atomanlegg – må fordømmes og motarbeides utvetydig, uavhengig av konsekvensene. Selv om angrepet på en eller annen måte ikke skulle etterlate noen ettervirkninger, ville det fortsatt utgjøre en alvorlig internasjonal forbrytelse. Men dette vil selvfølgelig ikke være uten konsekvenser. Tvert imot.

En ny verdensforstyrrelse

Den første store konsekvensen, i bredere forstand, er at dette angrepet ga et siste, uopprettelig slag mot det lille som var igjen av det internasjonale juridiske og institusjonelle rammeverket etter krigen. Denne ordenen var allerede i filler – revet i stykker av halvannet år med vestlig støttet folkemord og etnisk rensing i Gaza. Men dette siste angrepet gjør det offisielt: Vestmaktene føler ikke lenger behov for å skjule sine handlinger med lovlighet, moral eller engang en fasade av diplomatisk legitimitet.

Ved å bombe Iran har USA åpent erklært at den eneste operative logikken i utenrikspolitikk er rå, uhemmet vold. Og selv om denne logikken ikke er noe nytt for Vesten – bare se på den lange listen over nasjoner som er blitt invadert, bombet, regimeskiftet og ødelagt bare de siste to tiårene, på bekostning av millioner av liv – var det i det minste tidligere forsøk på å fremstille samtykke eller late som om de respekterte folkeretten. Denne minimale tilbakeholdenheten, uansett hvor hyklersk, tvang frem en viss grad av ansvarlighet, uansett hvor spinkel den var.

I dag er selv den forestillingen borte. I Gaza, og nå med angrepene på Iran, er hanskene helt av. Det vi er vitne til er en tilbakegang til en slags global lovløshet – en «makt gjør rett»-frihet for alle der ingenting er forbudt: ikke masseslakt av sivile, ikke bombing av atomkraftverk, ikke engang fullstendig nedstenging av internasjonale institusjoner. Og alt dette skjer i atomalderen – en realitet som bringer oss til neste punkt.

En ny tidsalder for atomspredning

Dette angrepet vil uunngåelig akselerere spredning av atomvåpen. Lærdommen som alle ikke-atomvåpenstater nå har lært er denne: Hvis du ikke har atomvåpen, er du et mål. Iran ble ikke bombet fordi de var nær ved å skaffe seg atomvåpen – det var de ikke (se nedenfor) – men nettopp fordi de ikke hadde et. Akkurat som Irak, Afghanistan, Libya og andre, som alle ble angrepet først etter å ha blitt avvæpnet eller aldri har hatt egen atomvåpenavskrekking. Nord-Korea, derimot, har aldri blitt angrepet. Hvorfor? Fordi de har en troverdig atomvåpenavskrekking. Budskapet er klart: den eneste virkelige forsikringen mot vestlig aggresjon er et atomvåpenarsenal. Dette vil utløse et farlig nytt våpenkappløp ettersom flere land kjemper for å skaffe seg atomvåpen, med katastrofale konsekvenser for global sikkerhet.

Fantasien om regimeskifte

Trump snakker nå åpent om regimeskifte i Iran – en idé som er like farlig som den er en vrangforestilling. Prinsipielt sett er det svært urovekkende at vestlige ledere i 2025 fortsatt tror de har rett til å tvangsstyrte regjeringer hvis politiske, økonomiske eller sivilisasjonsmodeller de misliker. Dette er ren og slett imperialisme.

Men selv på et praktisk nivå er ideen ren fantasi. Iran er et land med 90 millioner innbyggere, ti ganger befolkningen til Israel, med et stort, velutdannet militære og dypt forankrede nasjonale institusjoner. Forestillingen om at det kunne bli «frigjort» av utenlandske makter – og at folket ville ønske amerikanske eller israelske bomber velkommen med takknemlighet – er gjenstand for neokoloniale hallusinasjoner. Ja, mange iranere forakter utvilsomt regimet, akkurat som mange av oss forakter våre egne regimer her i Vesten. Men dette betyr ikke at vi ville ønske Kina eller Iran velkommen som befriere hvis de bestemte seg for å «regimeendre» landet vårt. Og likevel er dette nettopp den typen galskap som normaliseres i den vanlige vestlige diskursen.

En global krig på flere fronter

Denne konflikten er ikke isolert. Den er én front i en større, sakte utfoldende verdenskrig mellom det USA-ledede Vesten og en voksende blokk av ikke-vestlige makter – hovedsakelig Russland, Kina og Iran. Fra Ukraina til Gaza, fra Rødehavet til Taiwanstredet, utspiller det seg nå en geopolitisk konfrontasjon på tvers av flere teatre. Iran er en strategisk partner for både Russland og Kina, og de kommer ikke bare til å stå passivt. I kjølvannet av angrepet har Moskva allerede lovet militær støtte, og Beijing bistår indirekte Iran gjennom Pakistan. Hvis eskaleringen fortsetter, øker risikoen for en direkte konfrontasjon mellom stormakter – som alle er atomvåpenbevæpnet – dramatisk.

Det kommende tilbakeslaget

Å tro at Vesten ikke vil bli utsatt for gjengjeldelse for dette angrepet er ren fantasi. Tenk deg om Iran hadde bombet et sivilt atomanlegg i USA eller Storbritannia og deretter sagt: «Nå er det tid for fred. La oss forhandle». Det ville blitt hysteriske rop om å utrydde Iran med atomvåpen. Så det ville være vrangforestillinger å tro at det ikke vil bli noen gjengjeldelse mot vestlige land. Tilbakeslag er ikke bare sannsynlig – det er uunngåelig. Det kan komme i form av terrorisme, sabotasje, cyberangrep eller stedfortreder-gjengjeldelse. Som italiener er jeg spesielt bekymret: Amerikanske baser i Italia er avgjørende for amerikanske operasjoner i Midtøsten, og det gjør Italia til et potensielt mål.

Økonomiske sjokkbølger

Iran har nå truet med å stenge Hormuzstredet, som omtrent 20 % av verdens oljeforsyning strømmer gjennom. Hvis det skjer, kan verdensøkonomien bli kastet ut i kaos. Energiprisene vil skyte i været, forsyningskjedene vil sprekke, og vanlige folk – spesielt i Europa, som allerede lider under konsekvensene av energikrigen med Russland – vil bære hovedbyrden av skadene. Nok en gang vil den geopolitiske hensynsløsheten bli betalt av arbeiderklassen i Vesten.

Om mediefortellingen

Jeg vil kort ta opp et diskusjonstema som sirkulerer i vestlig presse: «Iran var uker unna å bygge et atomvåpen». Dette er beviselig usant. I mars 2025 vitnet direktør for nasjonal etterretning, Tulsi Gabbard, om at amerikanske etterretningstjenester ikke hadde funnet bevis for et aktivt atomvåpenprogram i Iran siden 2003. Iran, i motsetning til Israel, har undertegnet NPT og er underlagt internasjonale inspeksjoner. Faktisk var forhandlinger pågående da Israel slo til 13. juni – et klart forsøk på å sabotere diplomatiet.

(NPT-avtalen, The Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons, ble signert i juli 1968 og trådte i kraft i mars 1970. Avtalen pålegger stater uten kjernevåpen til for alltid å frasi seg muligheten til å utvikle kjernevåpen. Red.)

Men selv om Iran hadde en plan om å utvikle atomvåpen, på hvilke juridiske eller etiske grunnlag kan Israel – en atomvåpenstat som aldri har signert ikkespredningsavtalen – eller USA nekte andre regionale aktører den samme kapasiteten? Argumentet om at Israel alene har rett til atomvåpen i regionen er både hyklersk og destabiliserende.

Som John Mearsheimer lenge har hevdet, er atomvåpen avskrekkingsinstrumenter. Hvis Iran hadde hatt dem, ville den nåværende krisen sannsynligvis ikke eksistert. Faktisk er forestillingen om at Iran på en eller annen måte er fast bestemt på å ødelegge Israel for enhver pris, og at det første landet ville gjøre hvis det anskaffet atomvåpen, ville være å atombombe Israel, latterlig. Selv Pentagon-rapporten fra 2014 om Irans militære evner uttalte: «Irans militærdoktrine er defensiv. Den er utformet for å avskrekke et angrep, overleve et første angrep, gjengjelde en aggressor og tvinge frem en diplomatisk løsning på fiendtlighetene, samtidig som den unngår innrømmelser som utfordrer landets kjerneinteresser».

Den såkalte «motstandsaksen» ledet av Iran – ofte sitert som bevis på Irans aggressive intensjoner – er faktisk en reaksjon på den amerikanske aggresjonen mot Irak i 2003 og den påfølgende utvidelsen av amerikansk militær tilstedeværelse i regionen. Tross alt er det Iran – ikke USA – som er omringet av utenlandske militærbaser.

Innenlandske konsekvenser

Dette er ikke bare en trussel mot internasjonal sikkerhet. Det er også en dyp trussel mot de få frihetene vi fortsatt har igjen i Vesten. Ta ikke feil: den vestlige herskende klassens åpne omfavnelse av mafialignende gangstervelde i utlandet betyr også at de ikke vil nøle med å avfeie eventuelle etiske, juridiske, konstitusjonelle og demokratiske begrensninger som fortsatt står i veien for deres desperate, hallusinatoriske forsøk på å bevare den smuldrende verdensordenen. Selv Trumps egen base viser tegn til brudd. Mange ble tiltrukket av ham nettopp på grunn av hans antikrigsretorikk, spesielt om Iran. Nå ser de det løftet bli forrådt i sanntid.

***

Dette angrepet kan godt huskes som et vendepunkt – da de siste illusjonene om «regelbasert orden» ble oppløst, da de siste rekkverkene for tilbakeholdenhet ble fjernet, og da verden snublet inn i en spesielt farlig, kaotisk og ustyrlig fase av global konflikt. Konsekvensene vil ikke være begrenset til Midtøsten. De vil spre seg – politisk, økonomisk og militært – til alle verdenshjørner. Og med mindre det skjer et radikalt skifte i vestlig politisk tenkning, kan det snart være for sent å trekke seg tilbake fra avgrunnen.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

En embetsmann i Trump-administrasjonen har fortalt The Grayzone at Israels etterretningstjeneste Mossad bruker CIA-direktør John Ratcliffe og CENTCOM-sjef general Michael Kurilla til å manipulere president Donald Trump med oppdiktet etterretning om Irans atomprogram. De som er uenige i Det Hvite Hus har blitt isolert, og dette baner vei for en regimeskiftekrig som kan koste amerikanske liv.

Av Max Blumenthal og Anya Parampil for The Grayzone, 21. juni 2025

Oversatt av Væringen

Ifølge denne embetsmannen har Ratcliffe og Kurilla presset Trump til å støtte Israels krig mer direkte ved å gjengi overdrevne etterretningsrapporter de har fått fra det israelske militæret og Mossad-direktør David Barnea – uten å informere presidenten om at informasjonen kom fra en utenlandsk kilde.

Israelske etterretningsoffiserer har under møter med Trump-administrasjonen hatt en entydig agenda: regimeskifte i Iran, og de har gått så langt som å be om tillatelse til å likvidere Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei. De insisterer på at øyeblikket for å slå til, er nå.

Irans anrikningskapasitet for atomvåpen er ifølge embetsmannen et sekundært tema i israelske presentasjoner, som blir beskrevet som takt- og hensynsløse og preget av fryktretorikk. På ett tidspunkt hevdet en israelsk etterretningsbriefing at Iran kunne overføre et atomvåpen til Houthi-militsen i Jemen på under en uke.

Ifølge embetsmannen skal Trump-forhandleren Steve Witkoff ha forsøkt å holde liv i den diplomatiske linjen. Men dersom Israel skulle gjennomføre et attentat mot Khamenei, ville det ifølge embetsmannen knuse alle forhandlinger – noe Israel antakelig ønsker.

Dersom USA går til angrep på Iran, frykter embetsmannen at Iran vil aktivere pro-iranske militsgrupper i Irak og Syria for å angripe amerikanske baser, med amerikanske tap og farlig eskalering som resultat.

Tel Aviv forsøker nå å tvinge USA inn i en utmattelseskrig de selv startet og ikke klarer å avslutte. Samtidig har personer som stiller spørsmål ved logikken bak et angrep – som etterretningsdirektør Tulsi Gabbard og tidligere CIA-offiser Joe Kent – blitt ekskludert fra møter av stabssjef Suzie Wiles. Dermed er den som leder orienteringen av presidenten en lettpåvirkelig CIA-direktør som har blitt påvirket av Israel siden han først kom inn i Kongressen.

AIPAC-direktør Elliot Brandt skrøt nylig i et internt møte over hvor stor innflytelse organisasjonen har over CIA-direktør Ratcliffe. Han beskrev ham som en «livslinje» for Israel i administrasjonen. Også Marco Rubio og Mike Waltz ble trukket frem som eksempler på folk AIPAC har dyrket frem.

Waltz ble sparket etter at han i hemmelighet samarbeidet med Israels statsminister Netanyahu om å presse frem et amerikansk angrep på Iran

https://www.timesofisrael.com/waltzs-coordination-with-netanyahu-on-iran-strike-contributed-to-firing-report

Rubio tok over hans stilling, og Ratcliffe fremstår nå som Israels viktigste kanal inn i administrasjonen.

Ratcliffe har kommet langt, etter å ha startet som ordfører i en liten by i Texas med 7000 innbyggere.

CIA-direktør John Ratcliffe med Siraels Bibi Netanyahu og Mossad-direktør David Barnea i Jerusalem i april 2025.

Med null erfaring fra etterretning eller forsvar gikk Ratcliffe videre fra ordfører i Heath til å bli statsadvokat fra 2007 til 2008. Han ble medlem av Kongressen i 2014 og ble senere kjent som en av Trumps mest lojale støttespillere i Kongressen. Han satt også i etterretningskomiteen i Kongressen. Trump belønnet ham ved å nominere ham til nasjonal etterretningsdirektør i 2019, men trakk nominasjonen da det kom frem at Ratcliffe hadde løyet om sin rolle i rettssaker mot såkalte terrororganisasjoner.

Hans mest absurde overdrivelse gjaldt rettsforfølgelsen av lederne for den Dallas-baserte Holy Land Foundation, hvor han skrytet av at «han dømte individer som kanaliserte penger til Hamas under dekke av en veldedig organisasjon». Faktisk spilte Ratcliffe ingen merkbar rolle i saken overhodet, noe som fikk flere republikanske senatorer til å trekke sin støtte til hans nominasjon da løgnen ble avslørt.

Det er likevel bemerkelsesverdig at Ratcliffe søkte anerkjennelse for å ha slått ned på Holy Land Foundation, siden saken var en av de mest politiserte og juridisk tvilsomme rettsforfølgelsene under Bush-æraens «krig mot terror», og førte til livstidsdommer for palestinsk-amerikanske tiltalte hvis eneste «forbrytelse» var å sende veldedige donasjoner til organisasjoner i den israelsk-okkuperte Gazastripen, som ikke stod på myndighetenes overvåkingsliste , og som også mottok støtte fra Internasjonale Røde Kors-komité og USAID. I tillegg var saken sterkt påvirket av israelsk etterretning.

Conviction of Holy Land Foundation Raises Questions, Concerns for Nonprofits – Charity & Security Network

Etter en rettssak som endte opp med å bli ugyldiggjort og ble pinlig for USAs regjering, sendte Israels Mossad en agent til Texas for å vitne mot lederne av Holy Land Foundation. Dommeren tillot at agenten vitnet i hemmelighet, med rettssalen tømt for folk, og under et falskt navn, «Avi». Agenten framviste deretter en rekke tvilsomme dokumenter som angivelig skulle bevise at Holy Land Foundation var sentrum for et omfattende nettverk for terrorfinansiering som hadde muliggjort flere selvmordsbombinger utført av Hamas.

Selv om Ratcliffes fantastiske påstander om sin rolle i saken ødela hans nominasjon i 2019, klarte Trump likevel å få ham inn som leder for etterretningstjenestene (DNI) året etter, noe som banet vei for hans nominasjon som CIA-direktør dersom Trump ble gjenvalgt.

I 2024 listet Jewish Daily Forward Ratcliffe blant «Trumps jødiske rådgivere og pro-israelske kabinettsmedlemmer».

General Michael Kurilla med den daværende siraelske forsvarsministeren, Yoav Galant, mars 2023.

Stabssjef Suzie Wiles isolerer Trump med «Israels favorittgeneral»

En tjenestemann fra Trump-administrasjonen fortalte The Grayzone at Det Hvite Hus’ stabssjef, Suzie Wiles, har sørget for at presidenten omgis av Ratcliffe og general Michael Kurilla under orienteringer knyttet til Iran.

Det skal være slik at Ratcliffe mottar instrukser fra Mossad og leser dokumentene de har utarbeidet for presidenten, uten noen form for kritisk distanse eller at han avslører at vurderingene kommer fra en utenlandsk samarbeidspartner og ikke fra amerikansk etterretning.

Så har vi general Kurilla, som i møtene med Trump ser ut til å være ensidig fokusert på å argumentere for et amerikansk angrep på Iran. I 2024 beskrev den pro-Netanyahu israelske avisen Israel Hayon Kurilla som «en viktig ressurs for Israel». Den britiske avisen The Telegraph kalte Kurilla i juni for «Israels favorittgeneral».

Tidligere Pentagon-tjenestemenn har spekulert i at Israels beslutning om å iverksette et uprovosert overraskelsesangrep på Iran 13. juni delvis ble påvirket av Kurillas forestående pensjonering i juli, siden Tel Aviv ikke ønsket å gå til krig uten ham til stede ved CENTCOM.

Trump-tjenestemannen fortalte The Grayzone at Wiles har ekskludert Trumps direktør for nasjonal etterretning, Tulsi Gabbard, fra viktige møter hvor USAs inngripen i Iran ble diskutert. Det inkluderte et møte 8. juni på Camp David hvor Ratcliffe brukte en klønete idrettsmetafor for å insistere på at Iran var bare dager unna å produsere et atomvåpen: «Det er som å si at et fotballag marsjerte 99 yards nedover banen, kom til én-yardlinjen og, å nei, de har ikke intensjon om å score», argumenterte han overfor Trump.

To dager senere publiserte Gabbard en en video på sosiale medier hvor hun viste til den amerikanske militære ødeleggelsen av den japanske byen Hiroshima med en atombombe i 1945, og advarte om at en lignende grusomhet snart kunne utspille seg fordi «politiske brushoder i eliten uforsiktig sprer frykt og spenninger mellom atommakter».

Trump skal ha blitt rasende over kommentarene hennes. Da en reporter spurte ham om Gabbards vitnemål i mars der hun sa at Iran ikke hadde startet opp atomvåpenprogrammet igjen, mumlet Trump, «Jeg bryr meg ikke om hva hun sa», og gjentok deretter Ratcliffes syn — og dermed også israelerne sin: «Jeg tror de var veldig nær ved å ha [et atomvåpen]».

Dette kan forklare hvorfor Gabbard 20.juni la ut en uttalelse på Twitter/X der hun insisterte på at hennes syn på Irans atomberikelse var tro mot Trumps, og at det var blitt forvrengt av en «uærlig presse» som forsøkte å «skape splittelse». Selv om uttalelsen bekreftet hennes lojalitet til president Trump, skilte hennes vurdering av Irans atomprogram seg ikke fra den hun ga i mars, hvor hun konkluderte med at Iran for øyeblikket ikke arbeidet med en atombombe.

«USA har etterretning som tilsier at Iran er på det punktet hvor de kan produsere et atomvåpen innen uker til måneder», hevdet Gabbard på Twitter/X, «hvis de bestemmer seg for å fullføre monteringen».

Ifølge Trump-tjenestemannen har stabssjef Wiles også holdt forsvarsminister Pete Hegseth utenfor møtene om Iran, og stoler i stedet på Kurilla for å representere USAs militære.

Visepresident JD Vance har holdt en parallell serie møter om Iran, sa tjenestemannen. I motsetning til Wiles’ kontrollerte møter, har Vance oppmuntret til robust debatt og inkludert ulike perspektiver. Offentlig sett er Vance imidlertid bundet av plikten til å vise lojalitet til Trump.

For Trumps del skal hans syn i hovedsak bli formet av kontinuerlig eksponering for Fox News, som de siste to ukene har utviklet seg til å bli en 24/7 reklame for krig mot Iran. Fox News’ dekning er blitt så åpenbart påvirket av Israels propagandamaskin at Steve Bannon, tidligere stabssjef i Det hvite hus og intellektuell arkitekt for America First-bevegelsen, krevde en etterforskning etter Loven om utenlandske agenter mot kanalen.

Idet Trump returnerte til Washington 21. juni, uttrykte Bannon beklagelse over at «festen er i gang», og antydet at presidenten hadde bestemt seg for å gå til krig på Israels vegne.

---

Denne artikkelen ble publisert av Tha Grayzone.

Trump official to The Grayzone: CIA’s Ratcliffe acts as ‘Mossad stenographer’ on Iran

Irans parlament går inn for å stenge Hormuzstredet som svar på de amerikanske angrepene. Hvorfor er Hormuzstredet så viktig, og hva ville en stengning bety?

Hva er Hormuzstredet?

Stredet ligger mellom Oman og Iran og forbinder Gulfen nord for stredet med Omanbukta i sør og Arabiahavet utenfor.

Det er 33 km bredt på det smaleste punktet, og skipsleden er bare 3 km bred i begge retninger.

Hvorfor spiller det noen rolle?

Olje til omtrent en femtedel av verdens totale oljeforbruk går gjennom stredet.

Mellom starten av 2022 og forrige måned strømmet det et sted mellom 17,8 millioner og 20,8 millioner fat råolje, kondensat og drivstoff gjennom stredet daglig, viste data fra analysefirmaet Vortexa.

OPEC-medlemmene Saudi-Arabia, Iran, De forente arabiske emirater, Kuwait og Irak eksporterer mesteparten av sin råolje via Hormuzstredet, hovedsakelig til Asia.

De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia har forsøkt å finne andre ruter for å omgå sundet. Omtrent 2,6 millioner fat per dag (bpd) av ubrukt kapasitet fra eksisterende rørledninger i De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia kan være tilgjengelig for å omgå Hormuz, sa det amerikanske energiinformasjonsdepartementet i juni i fjor.

Hormuzstredet er viktig for LNG-eksport, spesielt fra Qatar og De forente arabiske emirater, som står for 20 % av den globale LNG-handelen.

Qatar, blant verdens største eksportører av flytende naturgass, sender nesten all sin LNG gjennom sundet.

Den amerikanske femte flåten, med base i Bahrain, har i oppgave å beskytte kommersiell skipsfart i området.

Historien om spenninger

I 1973 innførte arabiske produsenter, ledet av Saudi-Arabia, en oljeembargo mot vestlige tilhengere av Israel i krigen med Egypt.

Mens vestlige land var de viktigste kjøperne av råolje produsert av de arabiske landene på den tida, er Asia i dag den viktigste kjøperen av OPECs råolje.

USA har mer enn doblet sin produksjon av olje de siste to tiårene og har gått fra å være verdens største oljeimportør til en av de største eksportørene.

Under Iran-Irak-krigen i 1980–1988 forsøkte de to sidene å forstyrre hverandres eksport i det som ble kalt Tankerkrigen.

Omtrent en femtedel av verdens totale oljeforbruk går gjennom stredet.

Globale markeder forbereder seg på konsekvensene etter hvert som handelen gjenopptas. Investorer spår en «refleksreaksjon», med en forventet økning i oljeprisene på grunn av frykt for forstyrrede forsyninger i Midtøsten. Brent-råolje, som allerede er gått opp 20% den siste måneden til 79,04 dollar, kan i verste fall stige mot 130 dollar per fat, ifølge JPMorgan.

Bankene dropper klimamål og satser på olje

De internasjonale storbankene har sluttet å late som. Nå har de vendt ryggen til det «grønne skiftet» og satser stort på olje.

Disse bankene investerte 869 milliarder dollar i fossilt brensel i 2024, skriver OilPrice.com . Fossilt brensel er fortsatt økonomisk attraktivt og tilbyr stabil avkastning. Amerikanske giganter som JPMorgan, Bank of America og Citigroup leder an, og signaliserer et strategisk skifte fra ESG-løfter til lønnsomhet.

(ESG-reglene: Environmental Societal Governmental er regler laget av finansverdenen, som stiller krav som må oppfylles for å få finansiering. Kravene i ESG-reglene har klima som hovedsak. Oppfyllelse av kravene i ESG-reglene er en betingelse for å gi lån, ordne obligasjoner og andre finansielle instrumenter.)

Det «grønne skiftet» har aldri klart å rive olje, kull og gass ned fra pidestallen som de viktigste energikildene i verden. Nå har altså bankene tatt konsekvensen av dette.

Dette forsterker betydninga av en eventuell stengning av Hormuzstredet.

Det som markedsføres som «grønt» og et stort teknologisk framskritt i retning større bærekraft, er i realiteten ofte «grått» eller «sort» – og øker vårt økologiske fotavtrykk. Det gjelder ikke minst KI – Kunstig Intelligens.

Einar Flydal.

Temaet er spesielt aktuelt i dag når den store internasjonale FN-konferansen for styring og utvikling av internett – Internet Governance Forum (IGF) – starter på Lillestrøm. Av de utallige møtene i løpet av konferansedagene har jeg bare funnet ett eneste som synes å bruke litt tid på bærekraft og samfunnsansvar.

Fra USAs sydstater har jeg hentet Katie Singers korte tekst om hva KI bruker av ressurser og dessuten gjør oss dummere. Hun roper i ørkenen med sin teknologikritikk. Men det er et viktig rop som viser hvor mye kunnskap om saken som IKKE når fram og IKKE tas hensyn til.

Originalens tittel er: BEWARE of ChatGPT: Like Every Technology, Using It Has Consequences , og du finner den her: https://katiesinger.substack.com/p/beware-of-chatgpt

Vokt deg for ChatGPT: Som all teknologi har den konsekvenser

Av Katie Singer, 21. juni 2025
(oversatt av Einar Flydal)

Hvis bevissthet kan forbedre beslutninger, så er det følgende nyttig informasjon: MIT-forskere studerte 54 ChatGPT-brukere over fire måneder og fant ut at bruk av en KI-assistent til “skrive” et essay kan forårsake hjernesvinn: I likhet med andre ubrukte muskler glemmer ChatGPT-brukeres hjerner hvordan de skal jobbe. ChatGPT gjør deg 60% raskere til å fullføre oppgaver, men det reduserer den «unike og spesifikke kognitive belastningen» som trengs for faktisk læring med 32%. Minutter etter at de hadde “skrevet” et essay ved hjelp av ChatGPT, kunne 83,3% av brukerne ikke gjengi noe fra essayet.

Med andre ord, ved å bruke KI, bytter du kortsiktig gevinst i hastighet mot langsiktig hjernefunksjon .

Over halvparten av de studentene som var med i undersøkelsen har brukt KI-verktøy til å lage eksamensoppgaver.

KIs ØKOLOGISKE KONSEKVENSER

Bruk av ChatGPT har også økologiske konsekvenser siden produksjon av utstyr og infrastruktur er et energisluk, og lager giftig avfall som slipper ut slikt som elektrisitet, slam og slagg og kjemikalier og bidrar til interkontinental skipsfart. Å få tilgang til en KI krever at det er laget datamaskiner, aksessettverk – og datalagringssentre.

(Aksessnettet er den delen av et kommunikasjonsnett som strekker seg fra brukerens terminal (for eksempel en PC eller smarttelefon) til den lokale ruteren. Betegnelsen benyttes til å beskrive en del av internett eller en del av telefonnettet. Red.)

KI sluker vann. Hva er det som gjør KI så tørst? Professor Shaolei Ren, ved UC/Riverside’s Electrical & Computer Engineering Dept., beregnet vannmengden som datasentre bruker til å kjøle servere. (Han vurderte ikke hvor mye vann som ble brukt til å produsere datamaskinene). Han fant ut at opplæring av ChatGPT-3 i Microsofts avanserte datasentre kan fordampe 700.000 liter vann direkte. Deretter, for hver 10-50 spørringer, bruker GPT-3 omtrent en halv liter vann. Med milliarder av spørringer blir det betydelig.

Se Asianometrys utmerkede rapport om det store problemet med vann til datasentere .

Andrew Nikiforuk forklarer at samtidig som den tåkelegger menneskelig visdom, sluker kunstig intelligens enormt mye energi . Wall Street Journal rapporterer at KIs datasentre presser strømnettet til det som kan bli et bristepunkt .

Hva skjer når folk bor i nærheten av et datalagringssenter? Her kan du selv se og høre om hvordan Elon Musks massive xKI -datasenter påvirker mennesker i Memphis, Tennessee . For det første brenner det nok gass til å drive en liten by, uten tillatelser og uten noen kontroll av forurensningen. I Oregon har et av statens minste kraftanlegg blitt en av de største forurenserne på grunn av Amazons datasentre .

I artikkelen The Staggering Ecological Impacts of Computation and the Cloud rapporterer antropologen Steven Gonzalez Monserrate at “Skya [altså datalagrene der ute som vi bruker til å lagre alt fra TV-programmer via kattevideoer til våre egne brev og bøker] nå har et større karbonavtrykk enn flyindustrien.”

BUNNLINJEN

Beskytt hjernen din. Beskytt barnas hjerner. Beskytt vannet og økosystemene våre.

Hvis du kan velge bort KI, så velg det bort. Ikke bruk det.

Fortsett å være mest mulig menneske.

Hvis du allerede har vendt deg til ChatGPT eller en annen KI – og legger merke til en endring i dine kognitive evner, kan du finne virkemidler som gjenoppretter hjernekraften din – og dele det du da oppdager med andre.

Katie Singer

Denne teksten ble først publisert på http://einarflydal.com den 24.06.2025.

Stortinget vedtok Genteknologiloven den 20.6 og GMO-nettverkets påtroppende og avtroppende leder, Marte Von Krogn og Aina Bartmann, feirer med kake etter at det ble klart at det ikke blir noen store liberaliseringer, enn så lenge.

Romy Rohmann.

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=102771

Dette skriver Nationen den 21. juni. GMO-nettverket feiret med kake mens Genteknologiutvalgets leder Anna Wargelius, som er forskningsleder i Havforskningsinstituttet og har ledet Genteknologiutvalget, er svært skuffet.

Hun er skuffet over at endringene i regelverket ble minimale. Nå setter hun sin lit til at Espen Barth Eide gjør som han har lovet og tar inn EUs forordning for mat og fôr.

Nationen skriver dette:

Vi brukte enormt mye tid og krefter på å lage denne NOU-en, men den hadde ingen funksjon. Det ble tydelig for oss veldig tidlig i prosessen at Klima- og miljødepartementet ikke ønsket noen endring, sier Wargelius.

Denne prosessen har ikke vært styrt av NOU-en eller ekspertene, men av egenrådige departementsansatte i Klima- og miljødepartementet med tette bånd til GMO-Nettverket, mener utvalgslederen.

For meg er genteknologi en metode for å avle fram bærekraftige planter og dyr, men det er tydelig at det er veldig mye politikk. Mange ønsker å gjøre genteknologi til en bad guy, som skal kobles opp mot stor skala industrilandbruk.

Nå setter hun sin lit til EU. Utenriksminister Espen Barth Eide har sagt at Norge skal ta inn EU-forordningen om mat og fôr, som har ligget i skuffen i 22 år.

Ifølge Helse- og omsorgsdepartementet arbeider regjeringen nå med å gjennomføre denne forordningen, men departementet kan ikke si noe om hva slags tidshorisont det er snakk om.

Når denne tas inn, forplikter Norge seg til å godkjenne alle de GMOene som EU har godkjent.

Hvis EU gjør endringer i sitt lovverk og eksempelvis bestemmer at planter med mindre genetiske endringer ikke lenger skal behandles som GMOer, må Norge følge etter, sier Wargelius.

Det har vært en lang prosess og debatt i norsk landbruk om dette og sommeren 2023 la Genteknologiutvalget fram en rapport hvor flertallet gikk inn for liberalisering av norsk lovverk.

Flertallet i utvalget ønsket blant annet at planter og dyr som er avlet fram ved genteknologiske metoder som kan likne på det man gjøre ved selektiv avl, ikke skulle reguleres på samme restriktive måte som tradisjonelle GMOer.

Mindretallet ønsket at alle genredigerte og genmodifiserte organismer fremdeles skulle risikovurderes av uavhengige instanser, samt kunne spores og merkes.

Nå er det slik at det også er noe skepsis i EU om genredigering.

EU-kommisjonen har også foreslått et noe oppmyket regelverk for genredigerte planter, som ikke lenger skal behandles som genmodifiserte organismer (GMO).

Men for at denne nye liberaliseringen skal vedtas må både Europaparlamentet og Ministerrådet bli enige, og blir de enige og vedtar en endring vil sjølsagt dette også snart gjelde i Norge.

Erfaringer så langt viser at lover vedtatt i EU overkjører norske og da vil vedtaket gjort i Stortinget den 20. juni om Genteknologiloven være null verdt.

Men vi får feire sammen med GMO-nettverket nå og håpe vi kan gjøre oss fri oss fra EØS-avtalen.

Vi får se oss om – mulig det er noen der ute som har oppsigelse av EØS-avtalen som viktig sak i valgkampen?

Ukraina er fullstendig fjernet fra agendaen for NATO-toppmøtet i Haag neste uke. Nettavisa Politico melder at arrangørene har gjort innrømmelser til Trump, som ikke er interessert i Ukraina-spørsmålet i det hele tatt.

Det nye NATO-toppmøtet vil bli holdt med et forkortet program, der det ukrainske temaet er fullstendig fjernet fra agendaen. Denne avgjørelsen ble tatt etter at Trump forlot G7-toppmøtet i Canada tidlig. Dermed vil hele toppmøtet bestå av en velkomstmiddag på slottet til den nederlandske kongefamilien og ett møte i Nord-Atlanterhavsrådet.

Politico skriver:

Det er nok en innrømmelse fra USA, som til tross for oppfordringer fra noen allierte om å holde et slikt møte, ikke har noen interesse av å øke oppmerksomheten rundt en krig som Trump ikke har klart å løse.

Trump skal visstnok bare være interessert i én sak: økte forsvarsutgifter fra alliansen. Den amerikanske presidenten planlegger til og med å holde en tale på slutten av toppmøtet, der han kunngjør en ny utgiftsforpliktelse og sin egen rolle som katalysator.

Europa vil være klar for nye forpliktelser: 3,5% til harde militærutgifter og 1,5% til «forsvarsinnsats». Zelensky skal til Haag, men han ble bare invitert til en velkomstmiddag. Han vil ikke delta på selve møtet, selv om noen av Ukrainas europeiske allierte prøvde å presse denne saken. Og arrangørene har nå et problem: de må skille Trump og Zelenskyj i forskjellige hjørner slik at de ikke kolliderer. Ellers kan den amerikanske presidenten forlate NATO-toppmøtet tidlig.

Den ukrainske avisa Kyiv Independent mener at NATO-toppmøte ikke en gang vil nevne Ukrainakrigen i sitt sluttkommuniké. Det er en ganske kraftig kursendring etter at denne krigen har vært hovedsak på hvert eneste tidligere toppmøte etter Russlands invasjon i 2022.

Spania ønsker unntak fra 5%-målet

Tidligere denne måneden sa den spanske forsvarsministeren Margarita Robles at  Madrid ikke ville hindre NATO-allierte i å godta et nytt mål på 5 prosent, men at landet hennes ville holde seg til 2 prosent foreløpig.

«Det er selvfølgelig ikke vår intensjon å begrense andre alliertes utgiftsambisjoner eller å hindre resultatet av det kommende toppmøtet», står det i Sánchez-brevet, der det blir bedt om enten fleksibel formulering som ville gjøre målet valgfritt, eller en skikkelig fritaksordning for Spania.

I motsetning til dette ble svenske politiske partier torsdag enige om å nå 5-prosentmålet innen 2032 og å låne så mye som 300 milliarder kroner (27 milliarder euro) for å gjøre det.

Sánchez hevdet at Spania ikke trenger å bruke 5 prosent av BNP for å oppfylle sine såkalte kapasitetsmål , som betyr nye mål for våpenbeholdning som NATOs forsvarsministre ble enige om tidligere denne måneden.

Han skrev også at et mål på 5 prosent forsvarsutgifter ville sette landets velferdssystem i fare, tvinge regjeringen til å øke skattene på middelklassen, redusere forpliktelsene til den grønne overgangen og begrense internasjonalt utviklingssamarbeid.

«Det er enhver regjerings legitime rett å bestemme om de er villige til å ofre disse tingene eller ikke», skrev han.

Men den norske regjeringa er villig til å ofre vårt velfredssystem på krigens alter. 5% til det militære betyr 48.000 per innbygger i Norge, voksne som barn:

Eksperter og politikere i Moskva mener at dersom USA skulle lykkes med å styrte Iran, vil Russland være neste. Noen sier:»Ikke tro at vi kan unngå verdenskrigen. Vi er allerede midt oppe i den». Vi har samlet noe russiske kommentarer som er innhentet av den offisielle russiske kanalen RT. Tåpelig folk i den norske e-tjenesten og i det som misvisende kalles Faktisk.no mener at selv det å sitere en russisk kilde er ille. Men hvordan skal man i det hele tatt forstå hva man tenker i Russland hvis man ikke går til kildene?

Fjodor Lukyanov, sjefredaktør for Russia in Global Affairs:

Fellen som venter Trump er enkel – men svært effektiv. Hvis Iran svarer ved å angripe amerikanske interesser, vil USA nesten automatisk bli trukket dypere inn i en militær konfrontasjon. Hvis Teheran derimot holder tilbake eller bare gir en symbolsk respons, vil Israels lederskap – støttet av sine neokonservative allierte i Washington – gripe anledningen til å legge press på Det hvite hus: Nå er tiden inne for å gjøre slutt på et svekket regime og tvinge frem en passende erstatning. Inntil det skjer, vil de hevde at jobben ikke er gjort. Om Trump er villig – eller i det hele tatt i stand til – å motstå dette presset, er fortsatt usikkert.

Tigran Meloyan, analytiker ved Center for Strategic Research, Higher School of Economics:

Hvis Iran ikke gjør noe, risikerer de å virke svake – både hjemme og i utlandet. Det gjør en nøye kalibrert respons nesten uunngåelig: en som er utformet for ikke å eskalere konflikten, men for å bevare innenlandsk legitimitet og projisere besluttsomhet. Teheran vil neppe gå mye lenger enn det. I mellomtiden, ved å fortsette å bygge opp sin militære tilstedeværelse, sender Washington et klart avskrekkende budskap – som signaliserer både beredskap og besluttsomhet i tilfelle Teheran feilberegner.

Konstantin Kosachev, nestleder i Føderasjonsrådet:

La oss slå fast det åpenbare: Irak, Libya – og nå Iran – ble bombet fordi de ikke kunne slå tilbake. Enten hadde de ikke masseødeleggelsesvåpen, eller de hadde ikke utviklet dem ennå. I noen tilfeller hadde de aldri engang til hensikt å gjøre det. I mellomtiden berører ikke Vesten de fire landene som fortsatt er utenfor ikke-spredningsavtalen: India, Pakistan, Nord-Korea og Israel. Hvorfor? Fordi i motsetning til Irak, Libya og Iran, har disse statene faktisk atomvåpen.

Budskapet til såkalte «terskelnasjoner» kunne ikke vært tydeligere: Hvis dere ikke vil bli bombet av Vesten, bevæpn dere. Bygg avskrekking. Gå hele veien – til og med til det punktet at dere utvikler masseødeleggelsesvåpen. Det er den dystre konklusjonen mange land vil trekke. Det er en farlig lærdom, og en som strider mot global sikkerhet og selve ideen om en regelbasert internasjonal orden.

Alexander Dugin, politisk filosof og geopolitisk analytiker

Noen klamrer seg fortsatt til illusjonen om at tredje verdenskrig på en eller annen måte kan gå oss forbi. Det vil den ikke. Vi er allerede midt i det. USA har utført et bombeangrep mot Iran – vår allierte. Ingenting stoppet dem. Og hvis ingenting stoppet dem fra å bombe Iran, vil ingenting stoppe dem fra å angripe oss neste gang. På et tidspunkt kan de bestemme seg for at Russland, i likhet med Iran, ikke skal få lov til å eie atomvåpen – eller finne et annet påskudd for å angripe. Ta ikke feil: vi er i krig.

Vladimir Batyuk, sjefsforsker ved Institute for US and Canadian Studies, Russian Academy of Sciences

Trump har krysset en rød linje. Vi står nå overfor den reelle muligheten for en større militær konfrontasjon. Iran kan gjengjelde ved å angripe amerikanske militærinstallasjoner over hele Midtøsten, noe som får Washington til å svare med samme mynt. Det ville markere starten på en langvarig væpnet konflikt – en som USA kan finne stadig vanskeligere å begrense.

Det vi er vitne til ligner veldig på en seier for den såkalte «dype staten». Mange hadde forventet at Trump ville holde tilbake for å unngå å gripe agnet. Men han lot seg dra inn i en høyrisiko-gambling hvis konsekvenser er umulige å forutsi.

Dmitrij Medvedev, nestleder i det russiske sikkerhetsrådet; tidligere president i Russland

Så, hva oppnådde egentlig USA med sitt midnattsangrep på tre mål i Iran?

1. Irans kritiske atominfrastruktur ser ut til å være intakt – eller i verste fall bare minimalt skadet.
2. Urananriking vil fortsette. Og la oss bare si det rett ut nå: det samme vil Irans jakt på atomvåpen.
3. Flere land er angivelig klare til å forsyne Iran med atomstridshoder direkte.
4. Israel er under ild, eksplosjoner runger gjennom byene, og sivile er i panikk.
5. USA er nå viklet inn i nok en konflikt, denne med en svært reell mulighet for en bakkekrig.
6. Irans politiske lederskap har ikke bare overlevd – det kan ha blitt sterkere.
7. Selv iranere som motarbeidet regimet samler seg nå rundt det.
8. Donald Trump, den selverklærte fredspresidenten, har nettopp startet en ny krig.
9. Det overveldende flertallet av det internasjonale samfunnet stiller seg mot USA og Israel.
10. Med dette tempoet kan Trump kysse Nobels fredspris farvel – til tross for hvor absurd kompromittert prisen har blitt.

Så gratulerer, herr president. Virkelig en strålende start.

Oppsummert:

I Russland vet man nå godt at den tredje verdenskrigen allerede er i gang, at Ukraina og Midtøsten er to fronter i samme krig og at hvis Russland ikke bidrar til å hindre Irans fall, vil Russland sjøl være neste.