Hvis du har vært i de fleste av Europas hovedsteder, 
og alt du har sett er motorveier, losseplasser og barer,
da er det på tide... 

Steppeulven.

Klassekampen 13. august 1988

Jeg våkna med hodepine. Gjennom de fortrukne gardinene i lastebilhytta kunne jeg se formiddagssola skinne, og jeg kunne skimte puben, Charley Browns nede i gata. Det var det vanlige kjøret, full fart fra Bergen til London, og så en liten fest når fiskelasset var levert. New Billingsgate fish marked ligger nede i Poplar, ikke langt fra elva, i et av strøka hvor gamle arbeidertradisjoner kjemper med ny jappekultur.

Tre dager å vente på nytt lass. Charley Browns? Eller City Pride? Eller begge, som i går?

Jeg trasker oppover mot Charley Browns, puben som holder hus i en skitten, anonym murbygning tett inntil jernbanelinja, men jeg bærer på en drøm. Tre døgn, tre morgener med hodepine, med en munn som er fylt med bomull rundt ei opphovna tunge, eller tre blanke ark?

-«Verden er din, men verden venter ikke», sa den unge jappen jeg traff i går på City Pride. En mer moderne pub, med mer moderne folk, men uten atmosfæren fra Charley Brown.

-«I started out with my two empty hands», sa han, «og i dag har jeg to millioner i gjeld, God Bless».

Vi skålte for det.

På Dockmasters House, holdeplassen mellom traileren min og puben kommer bussen. Jeg hører fatet med bitter rope navnet mitt gjennom den åpne pubdøra. Det hadde jo ikke skada med en pint… Bare en å gå på…

– «Inn på første og beste for bare ei øl!». Lurer på hvor mange sjøfolk og trailersjåfører som har prøvd den gjennom tidene, for bare å finne ut at den første og beste baren også blei den siste? Vi kom aldri lenger…

The sound of Bow Bells

Jeg sitter foran i den røde, toetasjes bussen. Vi krysser Bow Common Lane og fortsetter Burdett Road fram til Mile End Road. Denne hovedåra skjærer tvers gjennom hjertet av London øst, gjennom de gamle arbeiderstrøkene.

En ekte cockney er født «within the sound of Bow Bells», innenfor klokkekiminga til Bow-kjerka.

De som har lest «Avgrunnens folk» av Jack London husker kanskje at det var langs disse fortaua forfatteren traska sammen med kjørekaren og tømmermannen på begynnelsen av nittenhundretallet. Kameratene hans plukka appelsinskall, epleskrotter og plommesteiner fra fortauet og åt, mens de var på vei til Poplar arbeidsanstalt et steinkast unna.

Dagens cockney er såvidt jeg kan se kvinne, og hun er mørkhudet, sannsynlig med røtter fra Vest-India.

The subway is not The Underground

På Mile End Road går jeg sjøl under jorda, og The Underground, Londons vidunderlige underjordiske transportnett, har den samme sotlukta jeg husker fra tidligere besøk, ei lukt som vekker minner fra livet på slutten av sekstitallet. Minnekonsert for Brian Jones i Hyde Park, langt hår, haiking, sovepose, forelskelser…

Fire stasjoner nedover Central Line er drømmen om 60-åra slutt.  I bunnen av den lange rulletrappa som fører opp i dagslyset på St. Paul’s står en unggutt og synger opera. Han holder håndflatene framover, armene ned og litt ut til siden når han synger. 80-åras stil.

St. Pauls Cathedral

Det første jeg ser når jeg kommer ut i dagslyset er kuppelen. For noen dimensjoner. (Den veier 65 tusen tonn. Over tre tusen lass på traileren). Jeg må rygge litt, og rygger inn på Lord Raglands pub for å motbevise teorien om «første og siste», og gjør klar for de siste meterne mot målet.

På trappa foran kjerka er de samla, interrailerne, de amerikanske kjerringene med diamantbriller og blått hår, (hva nytt sto egentlig punkerne for?), studentene fra Tyskland og skoleklassen fra Bethenal Green. («Where’s Charley, that rascal») Jeg tråkker forbi dem, opp de 24 trappetrinna, forbi de 12 søylene, og gjennom ei sånn tellegreie de har på fotballkamp. Så kan jeg sette cowboystøvla mine på golvet i katedralen.

God’s back in business

Trafikkståket og turistglammet blir brått kutta når en kommer inn og det skarpe sollyset blir avløst av et støvete halvmørke. Det første som slår meg er plinginga fra kassaapparatene. Det er lenge siden Jesus kasta kremmerne ut av synagogen. Godt en ikke er religiøs, for da hadde man kanskje reagert. Men under Maggie veit man jo at alt er til salgs, og Gud og Diana selger bra.

Jeg flakker rundt litt i kjerka, svære greier. Gjør noen slag ut i sideskipene, rundt alteret og tilbake til døra. Her slår jeg til på et tilbud om omvisning, det er allerede samla en flokk, blant annet et par amerikanske jenter som ser…nåja… Jeg betaler tre pund og joiner up.

Det er en munkekledd kamerat i femtiårene som er høvding for følge vårt. Han samler oss først nede i et stille hjørne i kjelleren. Der tar han starten på historia.

Den store bybrannen

I 1666 blei London, inkludert den gamle St. Paulskatedralen, nærmest jevna med jorda i den store bybrannen. Det blei bestemt at 50 av byens 80 kjerker skulle bygges opp igjen, og Christopher Wren fikk jobben med å tegne ny St. Paul’s.  Helligdommen sto ferdig etter trettifem år. Det er Europas sjette største kjerke, bygd over det såkalte «Latinske kors skjema», med en lang og en kort arm, og to små sideskip, Transepts. Over krøsset en skikkelig kuppel med spir.

Så begynner omvisninga. Vi går et stykke, høvdingen stopper, vi stopper, han drar noen historier om det vi ser, eller om kjerka. Jeg får ikke drag på de to amerikanske. Men det spiller ikke så stor rolle, for etterhvert begynner kjerka å gjøre større inntrykk. Spesielt taket. Buer, gull, blåfarge, latinske slagord. Forseggjorte treskjæringer av bl.a danske kunstnere blir det sagt. Vi kjører gjennom heile første etasje og kjelleren, The Crypt».

-«Under krigen blei heile kvartalet rundt St.Pauls jevna med jorda av tyskernes teppebombing».

Jeg assosierer øyeblikkelig ei historie fra østkanten. Mens alle Londonere lå i kjelleren da bombeflya kom, satt gutta i Bow Common, de i de dårligste rønnene av noen arbeiderboliger, i loftsvinduet og veiva med armene og ropte: -«Hei Fritz, over her, dette skulle vært jevna med jorda forlengst.»

Munken fortsetter, og de to amerikanske sitter med øra på stilker.

-«Heile kvartalet blei jevna, men katedralen fikk bare to små treff, og den eine bomba eksploderte ikke…» Jeg venter øyeblikkelig på den naturlige religiøse oppfølginga med englevakt og Guds beskyttende hånd, men høvdingen kasserer rolig inn to poeng med et lite flir og et skuldertrekk.

-«Slike ting skjer». De tyske flygerne hadde jo også beltespenner med «Gott mit uns».

The Crypt

Nede i kjelleren ligger storhetene begravd. Alle dem som har betydd noe, konger, kunstnere og slaktere, slike som Admiral Nelson og the Duke of Wellington. Videre finnes skatter og juveler, og en svær modell av kjerka, også den lagd av Wren. Det er til og med innreda et lite kapell, The Chapel of the Order of the British Empire, eller bare the O.B.E. Chapel. Her kan fiffen gifte bort unga sine.

Høvdingen takker for seg, og synes vi har vært flinke lyttere, før han gir seg inn i en lengre privatsamtale med de to amerikanske. Seansen for oss andre er over. Det jeg innerst inne kom for å oppleve står igjen, men høvdingen beklager, reglene er klare, ingen overjordisk guiding, kun groundfloor og cellar. Den hemmelige drømmen heter:

The Whispering Gallery

Først må jeg gjennom nok en fotballinngang, og betale 75 p. Så tar jeg turen dønn til topps. 530 trinn. En utvendige balkongen, the Stone Gallery, på toppen av kuppelen, gir utsikt over hele London. Pinten fra Lord Raglands ligger igjen i trappa som svette og stillingsenergi.

Jeg klatrer nedover igjen, og går inn i det forgjettede land, The Whispering Gallery, og der blir jeg sittende. Der blir jeg sittende lenge. 23 meter over meg hvelver en murkuppel seg. Den er skåret av på toppen, og virkningen er som å sitte inne i et enormt eggeskall med skalken slått av. Over den manglende skalken hvelver det seg nok et skall, og det har vinduer, så jeg ser himmelen, langt der oppe. Det er 30 meter ned til kjerkegolvet, og gjennom smijernsornamentene i golvet kan jeg se enda 15 meter ned i The Crypt. På veggene inne i kuppelen er det malt 8 svære søylebuer, og bak dem svære freskomalerier med bibelske motiver.

Jeg savner musikk. Klart orgelmusikk hadde gjort seg i stedet for turiststøyen, men tenk deg Jimi Hendrix på full pinne her.

"I stand up next to a mountain
and I chop it down with the edge of my hand..."

så murene dirrer.

Virkningen er stor, selv uten musikk. I den dialektiske materialismen er det en tese som sier at kvantitet kan forvandles til kvalitet. Her har de lagt murstein på murstein, og resultatet har blitt følelser. Hele kjerka er bygd fra 1675 til 1708, og jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det kunne vært gjort i dag. Hva slags utstyr hadde de? Traverskraner? Bygningskraner med løpekatt?

Den fysiske utmattelsen etter to timers omvisning og en knallhard tur opp alle trappetrinna og ned igjen, gjør sjela ekstra mottagelig for de heftige synsinntrykkene, og det overdøver alt. Til og med tyskerne som sjølsagt er på plass, «ein, zwei, hier ist Karl Heinz, hallo, hallo». The Whispering Gallery er nemlig konstruert slik at ekkoet løper hele veien rundt veggen. Og dette må tyskera teste på sin måte.

Takes away the pressure

Man blir stolt av å tilhøre den arbeidende klasse når man opplever slike byggverk. Det virker ikke bare fysisk, men i høyeste grad følelsesmessig. Det er dette prestene kaller den religiøse følelsen. «I kjerka møter du Gud». Kanskje ligger noe av forklaringa på heile kjerkestyret der? Kanskje trenger religion og overtro slike fantastiske byggverk for å kunne overleve? Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at disse nydelige byggverkene er med på å opprettholde og forsterke kjerka og religionene makt.

Sjøl er jeg tilbake på toppen av Glittertind, jeg kjenner vinden ruske meg i håret og ser stupet og de massive steinformasjonene på nordsida i det tåka letter…

Jeg er tilbake på stranda foran havet i storm, frådende kokende vannmasser, kubikkmil etter kubikkmil.

Det er større og kraftigere enn det indre presset, det tar vekk trykket. Bedre enn ølet hos Charley Brown, bedre enn noe annet stimulerende middel. Det er helvetes mye mer jobb, men med mye lenger virkning.

Dette kan jeg leve på i lange nattetimer på motorveien.

Steppeulven

Dette er et debattinnlegg fra Arnljot Ask, medlem i Rødts internasjonale utvalg, om krigen i Ukraina. Arnljot Ask har arbeidet en menneskealder i den røde venstrebevegelsen. På flere punkter er innlegget en polemikk mot de standpunktene og analysene vi har lagt fram på redaksjonell plass, og det er helt fint. Vi setter pris på å la «hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger konkurrere» . Og vi inviterer til videre debatt på steigan.no om de kommentarene og standpunktene Ask legger fram.

Red.

Forsvarspolitikk og solidarisk fredspolitikk i vår tid

Arnljot Ask.

Ingress:

Dette innlegget trenger et lite forord. Da det er en litt oppdatert versjon av en artikkel jeg sendte til Klassekampen medio mai, men som debattredaksjonen refuserte. Den som har fulgt med debattene rundt Ukraina-krigen skjønner jo sjøl hvorfor. Avisas sjefredaktør gikk jo også i spissen i kampanjen mot Fredsinitiativet 2022 utover i dette året da de på høsten samlet til markering for våpenhvile og fredsforhandlinger etter at NATO bidro til å avslutte fredsforhandlingene våren 2022. Klassekampen opererte også som kampanjeavis da Rødt endret sin våpenhjelplinje fram til landsmøtet i 2023, på en slik måte at partiet ble fanget inn på det jeg har kalt «sklibrettet» Nansenprogrammet, som gjorde oss delaktige i NATOs helhetlige våpenforsyningsprogram. I stedet for at vi skulle ha supplert vår opprinnelige linje med at vi var i mot våpenembargo av Ukraina med at det også innebar at vi aldri har  protesterte mot at NASAMS luftvern ble donert direkte til Ukraina, slik det jo tilfløyt landet i strie strømmer fra sommeren og høsten 2022 av. Slik det nå ble, ble landsmøtevedtakets unntak for våpenleveranser en saga blott, og er fortsatt det! Trass i at Bjørnar Moxnes på vegne av Rødt flere ganger har uttalt at vi er i mot konkrete leveranser (som leveransene av F-16, og til og med F-35 inkludert 100 soldater til Polen-basen).

Jeg inkluderer også en liten oppdatering av det jeg sendte til Klassekampen, siden det skjer mye raskt om dagen. Bl.a. rundt avklaringa av at krigen siden våren 2022 har vært preget av at det er Russland og USA/NATO som har vært hovedaktørene, over hodet på Ukraina. Demonstrert ved at Trump har gått i spissen for en fredsløsning som i første rekke skal tjene de to sine interesser.

Og som jeg markerer i sluttavsnittet, vil debattene både rundt Ukraina-krigen/Nansen-prosjektet og norsk forsvarspolitikk fortsette videre framover.

En takk til steigan.no som tok inn innlegget, sjøl om jeg jo også har noe kritikk av den analysen de har stått for. De lever her opp til sin parole om å være et talerør for en åpen debatt.

Når jeg signerer med at jeg også er medlem i Rødts Internasjonale utvalg, er det for å markere at Rødt rommer et meningsmangfold som jeg finner meg til rette i. Jeg har jo også klart markert i debattene at jeg støtter at Rødt signerte Forsvarsforliket, sjøl om jeg har hatt kritikk av flere sider ved den prosessen (som også ble tatt ad notam i Landsmøtevedtaket)

Forsvarspolitikk og solidarisk fredspolitikk i vår tid

Store ord om den «alvorligste sikkerhetspolitiske perioden etter 2.verdenskrig for oss her i Europa» har florert de siste 3 åra, akkompagnert av kravet om «sterkere militær opprustning» og høystemte forsikringer om at «våpen er veien til fred» og «militær seier før forhandlinger».

Det er sant at den krigen som ennå pågår i Ukraina er den mest ødeleggende på vårt kontinent siden Jugoslavia-krigene. Men det er også slik at antall sivile krigsofre i 2023 var størst på Afrikas Horn ifølge FN, og i fjor var det Sudan og nabolanda lengre vest som toppa den dødelige statistikken.

Lengre sør i Afrika øker krigshandlingene igjen i det ressursrike og lenge krigsherja Kongo.  Og vi kan jo ikke avslutte denne dødelige kavalkaden uten å peke på det avskyelige som skjer i Midtøsten, den vestlige sivilisasjonenes vugge. Vesten har de siste par hundre åra motstridig avsluttet sitt direkte koloniale åk, mens de gjennom kriger har lagt samfunnstrukturer i grus, og ved splitt og hersk politikk holdt lokale kriger og undertrykking i gang.

Vestens hovedallierte her i dag er Israel og Tyrkia, som nå er i direkte konfrontasjon med hverandre om innflytelsen i Syria etter Assad-regimets fall der i desember 2024, men blir «holdt i kragen» av USA hvor Trump nå medio mai fikk Saudi Arabia og Qatar til å tilbakebetale Syrias gjeld til IMF, samtidig som han taktisk opphevet USAs sanksjoner mot Syria!

Opprettholdelsen av apartheidstaten Israel med folkemordspolitikken mot palestinerne overgår sjølsagt alt i skrivende stund. Det offisielle dødstallet på Gazastripen overstiger nå 53000, mens 420 000 er blitt fordrevet av en total befolkning på rundt 2.3 millioner ved starten av krigen høsten 2023.

Det skulle bare mangle at Norge vel 30 år etter Oslo-avtalen anerkjente Palestina. Men mens 3/4 av verdens land nå anerkjenner Palestina, gjør ennå under 1/5 av statene i Europa det.  Sjøl om Trumps USA fortsatt sikrer Israel våpenstøtte, også norskproduserte i USA, har Norge sjøl  det fulle ansvaret for straks å få avslutta finansieringa av krigen mot palestinerne gjennom Oljefond -milliardene. En finansiering som understøtter et folkemord etter den foreløpige kjennelsen i januar fra den den internasjonale domstolen ICJ. Siden da har situasjonen forverret seg dramatisk.

Ny verdensorden formes

Denne grimme virkeligheten utfolder seg i en tid hvor den relativt stabile verdensorden som ble etablert etter 2.verdenskrigen har vært i full oppløsning siden starten på 1990-tallet. Da supermakts-rivaliseringen mellom USA og Sovjet som ble etablert etter den 2.verdenskrigen gikk over i en fase hvor den gjenværende supermakten USA siden 1995 har prøvd å etablere sitt nye unilaterale American Centuary. Dette har påskyndet død og fordervelsen som nå truer klodens framtidige eksistens på flere vis.

Det nye Trump-regimet i USA synliggjør avslutningen av den gamle stormaktsordenen gjennom at det er USA og Russland som nå skal avslutte Ukraina krigen gjennom en avtale som de begge skal tjene på.

Sjøl om formålet med denne artikkelen ikke er å vurdere sammenbruddet i styringssystemet også i den gjenværende supermakten USA, er det ikke til å komme unna at Trumps «revival» har betydning for hvordan   verden kommer seg videre. Kan supermaktsrivaliseringsperioden bli erstatta av en multipolar verdensorden, hvor demokratiske samfunnsordener blir utvida både på globalt og lokale nivåer, og også blir rådende for økonomiske, sosiale og kulturelle forhold? (Se min Gnist-artikkel i nr 1/2023). Trumps MAGA-strategi skiller seg  ikke fra New American Century- strategien, bortsett fra at Trumf prøver å få sine undersåtter i NATO til å bære omkostningene ved krigene som måtte bli nødvendig. Han bruker så USAs gjenværende økonomiske styrke til å presse sine rivaler til å bære omkostningene.

Krigsfare og ny militær opprustning

Mot dette bakteppet, hvor invasjoner og kriger utfolder seg, er det ikke merkelig at behovene for å styrke  forsvarsevnen også med våpenmakt kan komme i konflikt med målene om fredelige og solidariske mål for samfunnsutviklinga, også i partier og bevegelser på venstresida som bekjemper imperialismen.

Her i Norge, som i resten av Europa, blussa uenighetene opp rundt Ukraina-krigene. Helt fra vurderingen av Maidan i 2014 og borgerkrigene som skjøt fart da, til de ble kraftig forsterket gjennom Russlands fullskala invasjonskrig i februar 2022.

Et tema i debattene  de siste årene har vært om dagens pågående krig i Ukraina (og nå også i Russland) er en proxy krig mellom NATO/USA og Russland , eller en krig mellom okkupanten Russland og den angrepne staten Ukraina. I en debatt som i Norge har fått partisplittende følger for både Rødt og SV, og ringvirkninger i freds- og antikrigsbevegelsen.

I en krig hvor krigsaktørene har drevet en massiv propagandakrig for å rettferdiggjøre sine handlinger, havna Rødt på en analyse av virkeligheten, etter fullskalainvasjonen, som førte til en endring av partiets politiske handlingsparoler, sjøl om partiprogrammene ble opprettholdt. Spørsmålet om våpenleveranser førte til at vi i stor grad tilpassa oss NATO-Stoltenbergs krigsstrategi om «militær seier før forhandlinger». Dvs. inn «på fanget» til NATO, gjennom det jeg i debatten siden da har kalt «sklibrettet» Nansen-programmet.

Erik Ness har i Klassekampen 23.april reist «kompromissforslaget» om det er dekkende å si at krigen er «litt proxy likevel» . Jeg har i debattene distansert meg fra å bruke den ensidige karakteristikken proxy krig om krigsscenarioet i sin helhet, helt siden debattene i kjølvannet av Maidan-kuppet i 2014 og utbruddet av borgerkrigene som blussa opp i Donbass-regionen, med bakgrunn i at Ukraina er et sterkt flernasjonalt land, utviklet gjennom hele det siste tusenåret, og også konstituert som det helt fra sovjetrepublikken ble oppretta i 1922  Jeg mener at å bruke denne karakteristikken underkjenner Russlands ansvar for opptrappinga av krigsscenarioet i 2022. Tilsvarende som jeg mener at Rødt sin ledelse fornektet stormaktskonflikten  USA/NATO versus Russland som et bakteppe for krigene som pågår. Min analyse er at krigsscenarioet i Ukraina-krigen består av tre kriger som gjensidig virker inn på hverandre: Fullskalainvasjonen fra Russland i februar 2022. Borgerkrigene i Øst Ukraina fra 2014 av, og Stormaktskonflikten USA-Russland som har pågått helt siden Sovjets fall.

Skal jeg sette et årstall for når stormaktskonflikten USA/NATO versus Russland utbasunerte sitt krigsrop og tok over styringen av krigsscenarioet vil det være 2008.  Hvor George W Bush, på sitt siste NATO-toppmøte fikk avslag på å ta inn Georgia og Ukraina som NATO medlemmer og måtte nøye seg med vedtak om at de kunne bli medlemmer i framtiden. På dette møtet var fortsatt Frankrike og Tyskland sterke motstandere  av å gå så langt, og Putin var også invitert inn på «sidelinja» på dette møtet.

Men presidentkandidat Bush jr sine folk bak det globale «New American Centuary» prosjektet, som motarbeida Clintons, Frankrikes og Tysklands støtte til NATOs «Partnerskap for Fred» prosjekt fra 1994, hadde på Washington-toppmøtet i 1999 allerede fått inn et stikk gjennom Nye NATO sitt «out of area» -vedtak, og opptak av et dusin tidligere Warzawapaktland som direkte NATO-medlemmer. Derfor åpnet kompromisset i Bucuresti 2008 for en fortsettelse av «marsjen mot Kreml». Fram til Maidan-kuppet i 2014 ble ulike tiltak for å bygge opp til de kommende borgerkrigene i Ukraina tatt og akselererte sterkt militæropprustningen av Ukraina i årene som så kom.

Denne kronikken gir liten plass til å gå inn på historia helt tilbake til 1953, hvor Malenkov og Gromyko søkte om NATO-medlemskap for Sovjet og statene i Øst Europa, for å avverge kaldkrig-splittelsen i Europa som Winston Churchill agiterte for allerede på «jernteppetalen» i Fulton, Missouri i mars 1946. NATO-søknaden ble sjølsagt torpedert av USA, og framtvang slik opprettelsen av Warzawapakten i 1955. USA var jo allerede gjennom NATO-opprettelsen i 1949 og Marshall støtten økonomisk i gang med å sikre seg dominans over Europa. Dette hører til bakteppet for at den kalde krigen gikk over i den unipolare USA-dominerte verdensordenen fra midten av 1990-tallet.

Den tredje av de nåværende krigene på ukrainsk jord, som de tre siste årene også har bevega seg inn i Russland, er okkupasjonskrigen som Russland satte i gang i 2022. Siden den er holdt gående som følge av NATOs strategi om å avbryte fredsforhandlinger med Russland helt fram til militær seier over Russland ble oppnådd, er det grunnlag for å si at dagens krig i hovedsak har blitt en direkte krig mellom NATO/USA og Russland med Ukraina som slagmarken. Dvs at Norge da er direkte involvert i stormaktskonflikten, ikke bare støtte til en proxy krig.

Fredsforhandlingsprosessen som nå kanskje kommer i gang og fører til en våpenhvile , vil nok ta sin tid før en endelig, varig fredsavtale er inngått. Den må sjølsagt føre til en gjenoppretting av Ukrainas  suverenite t, og skape et fundament for en alleuroepisk sikkerhetspakt som også inkluderer de sikkerhetsbehovene som Russland har, illustrert ved forslagene til Malenkov og Gromyko i 1953.

Både Russland og Ukraina, begge flernasjonale stater, må her både gi og få, inngå kompromisser. Om de nå  gjenoppliver plattformene de drøfta i Istanbul rett etter Russlands invasjon i 2022, som også inneholder elementene fra Minsk-avtalene fra 2015 og valgprogrammet til Zelenskyi i 2019, kan det gi håp.

Da har jeg brukt opp plassen her og får ikke kommentert yttrligere Rødts oppgave med å komme seg ut av problemene som «sklibrettet» Nansen-programmet og de påfølgende uenighetene rundt Forsvarsforliket skapte. I begge tilfeller er det avgjørende å gjøre det klart, også gjennom handlinger/aksjoner hva vi ikke er med på. Som nå, når TV-ruta i kveld viser at fregatten Roald Amundsen er på vei inn i det indiske havet på 7 måneders tokt med britisk hangarskip og deltakelse på militærøvelse sammen med også USA i Stillehavet. Moxnesd protesterte allerede mot dette dagen etter at forsvarsminister Gram annonserte det for ca 1 år siden, under behandlingen av Forsvarsforliket. Det er også nå det da blir anledning til å kutte ned på antallet fregatter som skal bestilles og stille krav til at de må utrustes til operasjon i arktiske miljøer, ikke tropiske osv.

Vi har her felles skjebne med det venstrekrefter og fredsbevegelser i hele Europa stir med, i forbindelse med EU-ledelsens proklamasjon om EU som militær stormakt gjennom «Rearm Europe» -prosjektet og Trumps 5% krav. Dette er jo debatter som vil pågå i mange fora i lang tid framover!

Arnljot Ask, medlem i Rødts internasjonale utvalg

4.juni 2025

Den indiske ambassadøren MK Bhadrakumar argumenterer for at Trumps ord ikke samsvarer med hans handlinger. Det er ekstremt usannsynlig at USA ikke var involvert i angrepet på Russlands atomvåpen, og Bhadrakumar argumenterer for at det ville være dypt uansvarlig om Russland ikke svarte. Ambassadør Bhadrakumar var karrierediplomat i 30 år i den indiske utenrikstjenesten, og er nå spaltist for indiske aviser Hindu og Deccan Herald.

Putin: Russland kommer til å svare

Russlands president Vladimir Putin fortalte sin amerikanske motpart, Donald Trump, at Moskva kommer til å svare på Ukrainas nylige angrep på russiske flybaser, har Kreml bekreftet.

Det følgende er hentet fra russiske medier:

Etter en telefonsamtale med Putin onsdag kunngjorde Trump på sin Truth Social-konto at de to lederne hadde diskutert Ukrainas nylige droneangrep på russiske fly i dokk og «diverse andre angrep». Ifølge Trump hadde Putin sagt «veldig sterkt til ham at han må svare» på angrepene.

I en samtale med journalister torsdag bekreftet Kremls talsmann Dmitrij Peskov at Putin hadde fortalt Trump om en kommende respons. Peskov avslørte imidlertid ingen detaljer om hva gjengjeldelsen ville innebære, og sa bare at den ville bli utført «når og hvordan militæret vårt anser det passende».

Ukrainske droner traff flere russiske flybaser søndag i et koordinert angrep. Målene varierte fra Murmansk i Arktis til Irkutsk i Sibir.

Kiev begikk også jernbanesabotasje i helga og drepte minst syv mennesker og skadet over 110 i Russlands Brjansk og Kursk-regioner.

Russlands føderale sikkerhetstjeneste (FSB) rapporterte også torsdag at en eksplosiv enhet hadde skadet et jernbanespor i Voronezj-regionen, og at eksplosjonen hadde skjedd «rett foran et innkommende tog».

Alvorlige konsekvenser ble bare forhindret av «lokomotivførerens og mannskapets profesjonelle handlinger, som la merke til sporskadene og utførte nødbremsing», la byrået til.

Putin har beskrevet jernbanesabotasjehendelsene som «utvilsomt en terrorhandling» begått av det «ulovlige regimet i Kiev», og hevdet at det «gradvis var i ferd med å bli en terrororganisasjon».

Kort tid etter Trumps og Putins telefonsamtale onsdag utstedte den amerikanske ambassaden i Kiev en sikkerhetsalarm som advarte om en «fortsatt risiko for betydelige luftangrep». Det amerikanske utenriksdepartementet har rådet amerikanere som for tiden er i Ukraina til å identifisere tilfluktssteder på forhånd og ha reserver av vann, mat og medisiner.

---

Les artikler på steigan.no av M. K. Bhadrakumar (275 artikler).

NY TID SAMTALE / Vi hører med Pål Steigan, om hans politiske bakgrunn, oppvekst og tenkning. Dessuten om etableringen av avisa Klassekampen, og hans tid i partiene AKP (m-l) og Rødt. Han er kontrær og sensurert i Norge når det gjelder mange spørsmål. Vi har valgt å la ham komme til orde med egne argumenter, der vi møter ham i Italia på fransiskanerklosteret han har innredet til skrivestue og seminarsted.

Truls Lie

Pål Steigan sa nei til å bli akademiker i Oslo, men studerte litt filosofi. Hvor begynte tenkningen hans egentlig?

«Da fattern kom hjem med filosofihistorien til Arne Næss, var jeg tolv år. Den leste jeg to–tre ganger som om det var en roman. Jeg skaffet meg helter framfor antihelter i filosofihistorien. Det var Heraklit, Protagoras, Platon, absolutt ikke Aristoteles, Descartes, lite grann Marx, men først og fremst eksistensialistene».

Men årene gikk: «I 15-årsalderen ble jeg kompis med Tron Øgrim , som også hadde foreldre fra samme tradisjon, viste det seg. Han ga meg Marx -pamfletten Teser om Feuerbach . For meg ble det et skille i min tenkning – problemet jeg var ute
etter å finne svar på, var ‘kriterier for sannhet’, for til sjuende og sist må det hele ned og testes mot virkeligheten. Og det gjelder jo naturligvis også marxismen selv.»

Men hvorfor ikke bli akademiker, lurer jeg på: «Jeg var intellektuell på min hals fra tidlig ungdom, men det ble på en måte umulig for meg å gå i retning akademia, siden fatter’n ville at jeg skulle gjøre det han ikke klarte å fullføre på grunn av krigen. Jeg måtte finne meg en annen vei. Den politiske bevegelsen tok fatt i meg, og jeg ble erklært marxist rundt 1965–66. Det gjaldt å forandre verden.»

«Vi var også de første i landet som gikk hardt ut for å støtte palestinerne mot Israel.»

«I 1967 var gjengen vår på Teisen skole , den røde skolen, blant AUF . Vi var også de første i landet som gikk hardt ut for å støtte palestinerne mot Israel. Vi ble for øvrig kalt ‘nazister’ av folk i partiet vårt. Jeg ble en politisk aktivist som ville realisere et politisk program. Jeg stilte meg til tjeneste for revolusjon en. Jeg leste så en pamflett av Mao som viste hvordan Mao i sin ungdom gikk ut på landsbygda for å snakke med alle klassene – for meg ble det skjellsettende.»

På hvilken måte? spør jeg. «Mens internasjonalens eksekutivkomité i Moskva sendte ut direktiver om hva som var den riktige linja, gikk Mao ut til folk, snakket med dem og hørte deres mening. Det gikk ikke lang tid før jeg lot meg suge inn i det som ble ML-bevegelsen (marxist-leninistene). Da var det ikke aktuelt å bli akademiker.

Men mer fulgte på da Pål Steigan begynte i industrien fordi han ville forandre seg: «Jeg ville gjerne forstå den arbeiderklassen jeg så på som den egentlige revolusjonære krafta. Og i 1970 fikk jeg jobb på ASEA Per Kure som transformatorvikler, et sted jeg fikk gode venner. Det var noe fascinerende med arbeiderklassespråket. Som i fagforeninga Jern og Metall – det var nesten sagastil.»

Partiet AKP (m-l)

Med sin lange fartstid som partileder i AKP ser 75-åringen nå tilbake, på et lite stykke norgeshistorie, og hva som står igjen fra denne tiden:

«Jeg ble valgt som partileder i AKP mot min vilje, for jeg ville jobbe i industrien. Jeg likte meg veldig godt på ASEA Per Kure, dessuten hadde vi små barn som vi skulle forsørge. Som partileder gikk jeg ned til tredjedelen i lønn med andre arbeidsvilkår. Jeg ble valgt fordi Sigurd Allern foreslo meg. Han var en god venn av meg, og vi holder fortsatt kontakt. Han ble den gang kritisert av partiet fordi han ikke forsto så mye av arbeiderklassen og interesserte seg veldig lite. Vi trengte også en trøkk for å få utviklet avisa Klassekampen , som kom i 1969.» [Se undersak om Klassekampen.]

Jeg gjentar spørsmålet om hvordan han ser tilbake på AKP i dag, og verdiene og ideologien de sto for:

«Interessant spørsmål, for vi var jo mot Sovjet. Det var ikke noe tvil om at vi var det. Allikevel ble vi like hardt ramma, kan du si, av Sovjetunionens sammenbrudd – i likhet med de tradisjonelle kommunistpartiene, som NKP og det italienske kommunistpartiet. For man sluttet å tro på sosialismen og det vi hadde slåss for.»

«Alt ble gærent. Nå hadde jo høyrebølgen pågått gjennom hele 80-tallet med jappetida . Den revolusjonære radikale bølgen fra 70-tallet var over og ut. Det var ikke så veldig rart at hele den sosialistiske tenkningen kom i vanry. Jeg måtte forkaste den leninistiske partiføringen.»

Steigan valgte da å lese Lenin på nytt: «Jeg fant ut at det ikke er én leninistisk partiteori, men i alle fall fem. Det er mange ting som er feil. Jeg fant ut at den stalinistiske og også den maoistiske planleggingsmodellen ikke holdt mål, siden modellen ble veldig byråkratisk. Dessuten premierte den spyttslikkeri , der de lokale partilederne gjerne ville overoppfylle planen, for å bli premiert – helst med prestisje. Dermed ble jo planen korrumpert.»

Jeg ber ham utdype: «Når du kombinerer byråkrati et med fravær av kritikk og fravær av ytringsfrihet, og en økonomi som ikke blir prøvd overfor praksis, er den ikke i stand til å overleve. Og uten ytringsfrihet, hvordan skal du da kontrollere økonomien? Ytringsfrihet er for meg en produktiv kraft for å utvikle samfunnet.»

Men mer om AKP sine feil – hadde de i Norge de samme begrensningene?

«Vi var veldig flinke til å kopiere andres feil, og vi gjorde en del feil på egen hånd også. Og i motstrid til min egentlige tenkning gikk jeg som Mao i spissen for å utvikle et byråkratisk system. Vi var jo revolusjonære og likte å lage aktivitet og aksjoner. Men så endte jeg opp med å administrere direktivpakker – som et såkalt hemmelig parti, distribuert via kurer.»

«Den revolusjonære radikale bølgen fra 70-tallet var over og ut.»

Men hva står igjen som brukbart i dag? spør jeg. «Jo, Marx sin teori om utbytting, arbeid og kapital. Første bind av Kapitalen . Andre bind av Kapitalen står også solid. Det var den grunnleggende materialistiske filosofien, forstått på en riktig måte. Altså ikke som et teologisk system, men som et redskap. Partiteori en var ikke noe særlig, men jeg synes fortsatt at imperialismeboka er veldig bra. Den er ikke veldig ideologisk, mer sosiologisk – der han satt og telte jernbanekilometer. Marx lagde en forståelse både av monopol- og finanskapitalens rolle. Dessuten av den ujevne utviklingen av kapitalismen som gjør at regjerende stormakter en gang vil falle. Så det er noe igjen, men mye måtte hives over bord.»

Partiet Rødt

Vi går videre til å snakke om Steigans store engasjement i partiet Rødt . Som kjent vendte Rødt seg mot ham i vår tid:

«Rødt-ledelsen er noen feiginger, det må jeg si rett ut. Bjørnar Moxnes har ifølge seg selv gjennomført en Steigan-prosess for å renske ut Steigan-innflytelsen i Rødt. Det bisarre for meg, det er at den tiltalte aldri har fått lest opp tiltalen eller fått orientering om hva denne prosessen består i. Som en ivrig leser av Kafka må jeg si at jeg føler meg veldig som Josef K som aldri fikk vite hva han egentlig var tiltalt for. Han ble stilt overfor et ansiktsløst byråkrati som egentlig allerede hadde felt dommen før den tiltalte ble orientert om hva tiltalen gikk ut på. Jeg har aldri fått lagt fram mine synspunkt. Disse menneskene sier at de er for å lage et demokratisk sosialistisk Norge. Jeg ble fratatt alle medlemsrettigheter uten lov og dom, kan du si. Jeg ville stille på åpne møter for å diskutere kritikken, men ingen ville det. Jeg ble skjelt ut av partiledelsen i pressa uten noen mulighet for å forsvare meg. Byrådsleder Raymond Johansen krevde i en avis at Moxnes skulle ta et oppgjør med meg, og rett etterpå gjorde Moxnes det. NRK inviterte Moxnes og meg til en samtale i studio, men han sendte Magnus Marsdal i stedet …

For de menneskene sto jeg for å være revolusjonær, antikapitalist og tilhenger av fred – noe som passer veldig dårlig inn i dette partiet. Jeg har en kritikk som er ganske fundamental, mens de er opportunister – og har liten innsikt i det som foregår i verden.»

Hva føler egentlig Steigan, som var med på å grunnlegge Rødt, om et slikt oppgjør nå i 2025?

«Dette fadermordet de begikk, det var et patetisk forsøk på å hindre kritikk av seg selv. Hadde jeg vært en annen type person, hadde dette kanskje gått inn på meg.»

«Jeg fant ut at den stalinistiske og den maoistiske planleggingsmodellen ikke holdt mål.»

Men jeg forsøker å forstå. Spør Steigan om kanskje det revolusjonære tankegodset, i et norsk demokratisk system med velferd og fungerende økonomi, ville være å kaste totalt om på det eksisterende. Og derfor en avstandstaken?

«Min kritikk av deres forhold til NATO og deres forhold til norsk kapitalisme, deres forhold til sosialdemokratiet og nå utrolig nok deres forhold til nazismen i Ukraina, er på sett og vis en bombe under arken i deres eget system.»

Men kunne ikke Steigan oppfattes som for ekstrem, og ikke bli tatt på alvor? Kanskje man i Rødt heller ønsker reform enn revolusjon?

«Det de kritiserer meg for, er for eksempel konspirasjonsteori. Men de har jo ingen analyse eller innsikt i hvordan dagens kapitalisme fungerer. For eksempel når jeg gjennomgår dagens eierskap i de store bedriftene i verden og påviser at det er tre selskaper, tre fond – BlackRock, State Street og Vanguards – som eier det meste i alle disse sektorene, så kaller de det ‘konspirasjonsteori’. Men de har ikke engang satt seg inn i det og lest bakgrunnsmaterialet. De kommer ikke med saklig argumentasjon imot, bare øremerker dette som konspirasjonsteori. Det er jeg mektig lite imponert over.»

Men er det fremdeles rom for denne type revolusjonær tenkning i norsk politikk?

«Jeg ser ikke det. Vi ser at partiet Rødt stort sett har forkastet alt som hadde med vår tradisjon å gjøre. Jeg skjønner godt at en ny generasjon må få lov å drepe sine foreldre. Det er greit, det er helt i orden, men man må jo samtidig prøve å se om det er noe å ta vare på. Eksempelvis slik det skjedde at Rødts ungdomsleder ble kritisert for å kalle seg kommunist og fikk juling av sitt eget parti og av Klassekampen – med det er jo hva partiet sto for, for 40 år siden.»

Jeg tar opp myndighetenes tidligere skepsis overfor AKP og Steigans miljø, der det fantes planer for internering av ham og hans like i Norge:

«NATO holdt stabsøvelser om å arrestere og internere fagforeningsledere, AKP-ere og aktivister. Da vi fant ut dette, oppdaga vi også det såkalte Gladio-systemet som finnes i NATO, og som er blitt kjent via lekkasjer i Italia. Det fantes slike Stay-behind grupper som skulle både infiltrere og uskadeliggjøre sånne grupperinger som oss.

På 80 tallet fikk jeg en melding fra PST i forbindelse med rettssaka etter Hadelands-drapene. Under vitneavhørene hadde noen av den gjengen sagt at de hadde en helt konkret plan om å ta livet av meg. Men de trodde at jeg bodde på et annet sted enn det jeg gjorde, og dro til feil adresse.»

Kina

Hva da med Kina og dets historie? Steigan påpeker at det ikke går an å nekte for at kineserne har fått til fantastiske ting, men han har reist der og sett svakhetene i det kinesiske systemet. Og historisk sett: «De hadde det store spranget, som Mao gjennomførte fordi han trodde at Kina ville bli atombombet av amerikanerne. De planene fantes, det var ikke forfølgelsesvanvidd. Derfor tenkte Mao at alle deler av Kina burde være sjølberget – det vil si å kunne dyrke eget korn og smi sitt eget jern og så videre. Men det førte til en feildistribusjon av ressursene. Og spyttslikkeriet gjorde at partikadrene rapporterte produksjonsresultater som ikke var der. Sentralkomiteen trodde de hadde ytterligere 100 millioner tonn ris mer på grunn av feilrapportering. Da sulter folk i hjel. Jeg har møtt folk i Kina som forteller om at de grov ut røtter fra bakken med fingrene for å overleve.»

«Marx lagde en forståelse både av monopol- og finanskapitalens rolle.»

Det er ikke akkurat Feuerbach s teser om å teste teori mot virkeligheten, dette her?

«Nei, dette var motsatt av Feuerbach! Så kom kulturrevolusjonen, som sikkert skulle korrigere gamle tradisjoner, men den førte til ødeleggelser. Mye av det Mao gjorde her, sto i motsetning til mye av det han uttalte tidligere. Han hadde på 50-tallet brosjyrer om praksis i tråd med mitt poeng om Feuerbach og virkeligheten. Eksempelvis om at hvis du ikke hadde undersøkt en sak, ville du ikke få talerett. Jeg syntes jo det var strålende. Men 60-tallets kulturrevolusjon skulle rive ned alt det gamle. Der hadde de ikke gjort hjemmeleksene sine. Og mange av feilene levde 15 år for lenge.»

Hva med politikernes debatt om kampen for frihet og demokrati mot tyranniske regimer, slik vi stadig hører Kina og andre omtalt?

«Det er ingen stormakter som bryr seg om frihet og demokrati , eller som driver Russland og Kina. Dette er mer retorikken. Både første og annen verdenskrig var heller en gigantisk innsprøyting av profitt i kapitalismen. Vi må nok innse at kapitalismen er villig til å ødelegge hva det skal være for å opprettholde seg sjøl.»

---

Starten på avisa Klassekampen

På Teisen skole hadde han lært å lage skoleavis. Steigan var 16 år da de samlet inn penger og kjøpte en liten offset-maskin og trykket løpesedler for Vietnam og annet. Så leide lokale og kjøpte en større trykkmaskin. Høsten 1968 gikk Trond Øgrim og Steigan på Samvirkelagskafeen på Hasle: «Trond sa vi måtte lage en avis – og vi ga den navnet Klassekampen . »

I 1975 holdt Steigan et foredrag i Trondheim med 600 tilhørere: «Jeg sa: ‘Kamerater, vi skal lage dagsavis. Det skal skje uten statsstøtte, uten annonser og med eget trykkeri. Dette er umulig, og vi skal klare det.’ Det ble stor applaus, og vi gjorde det.»

Klassekampen kom ut som dagsavis fra 1. april 1977. Programmet var ifølge Steigan med hard hånd å foreta proletarisering og utbygging av partiapparatet i industrien og de store bedriftene. Men hvordan gikk det så?

«Vi spiste jo opp egenkapitalen det første året, og året etter fikk jeg høre at vi var konkurs. Vi var fire millioner under null. Jeg tilbød partiet å gå av etter å ha mislyktes med kampanjen, men det ville ikke partiet høre noe av. Partiet surra meg til
vogna som jeg måtte dra opp av grøfta.»

«Det var ikke like gøy å redde et konkursbo som å starte avisen.»

«Det var ikke like gøy å redde et konkursbo som å starte avisen. Men det var også en enormt lærerik periode.»

Da de senere skulle selge ned AKP sin eierandel i Klassekampen, ble Steigan som partileder bedt om å gjøre en verdivurdering av avisa:
«Jeg vurderte avisas verdi til 50 millioner. Men på den andre siden satt Bjørgulv Braanen og Oktober-sjef Geir Berdahl, som var styreleder. De var helt uenige med meg og mente at Klassekampens selskap burde verdsettes til ca. 10 millioner – for avisa var nesten konkurs da. Mitt poeng var at skulle man lage en slik avis på ny, ville det koste mer enn 50 millioner. De klarte til og med å få vedtatt en resolusjon blant Klassekampens ansatte om at min verdivurdering var uansvarlig. Men jeg forhandla jo ikke for Klassekampen, men for AKP. Da jeg gikk til Fagforbundet om verdien på 50 millioner, forsto de det. Fagforbundets investering i Klassekampen ble satt ut fra min verdivurdering.»

Hva tenker han om Klassekampen i dag, slik de fra redaktørplass fremmer NATO og våpenstøtte til Ukraina som ‘løsning’?
«Jeg må si, hvor var det jeg svikta? Der sitter folk som jeg har støttet i sin tid – som redaktør Bjørgulv Braanen . Han var jo min kandidat til sentralkomiteen i AKP. Han var leder av Rød Ungdom mens jeg var partileder – og vi jobba godt sammen. Jeg gjorde han til redaktør i tidsskriftet Røde Fane. Og nå sitter Braanen der og er et NATO-talerør og krigsindustriens bannerfører. For meg er det nesten ubegripelig. Jeg klarer verken å omfavne dette enorme linjeskiftet eller den enorme karakterendringen dette er.»

Men kan han ikke forstå frykt en og redselen for fiender, for trusler utenfra – at det er noe, og kanskje lettkjøpt, psykologisk med det hele?
«At Braanen skal ha frykt for noe, det skjønner jeg ikke. Men at han er en kynisk opportunist, det kan jeg absolutt tro. Jeg synes ikke det er noe særlig høyt nivå på artiklene hans om disse tingene. Men at det er mange i Norge som har frykt, det veit jeg. Men hva kommer det av at den frykten er mye sterkere i Norge enn her i Italia eller Tyskland? Det kan ha sammenheng med at Norge er så konformt som det er blitt.»

«Jeg må si, hvor var det jeg svikta?»

I hans bok En folkefiende (2013) er Peter M. Johansen en av dem Steigan har takket som en av Klassekampens skarpe penner. Kan han si noe litt mer nyansert om Klassekampen i dag, eller har han gitt noe opp – da han vel ikke får noe på trykk der lenger?
«Det er lenge siden jeg fikk noe på trykk der. Avisa er blitt irrelevant for meg. I den grad jeg leser avisa, er det sjelden jeg finner noe av verdi. Og nå er jo også Johansen – en av dem som kunne skrive godt om internasjonale spørsmål – gått av med pensjon. Men husk at Klassekampen ikke kunne eksistert en dag uten statsstøtte, og du får ikke statsstøtte med mindre de to store partiene synes at du skal få det. Det betyr at du får ikke statsstøtte hvis du går mot krigsstøtten i Ukraina.»

---

Se del to av denne samtalen og en kortfilm i Italia med Pål Steigan i neste utgave av NY TID – der vi tar opp nettavisen steigan.no, hans kritikk av kapitalismen og militarismen, hans interesse for Italia og stedsutviklingen av Tolfa, samt entreprenørskap.

Her om dagen gikk jeg gjennom SCM-nyhetsbrevet igjen, som jeg hadde skrevet om i en tidligere artikkel om Kina som sikter mot kulturell supermaktstatus.

Så falt blikket mitt på en artikkel bak en betalingsmur: Harvard Chinese student’s graduation speech strikes a chord as Trump leads crackdown «En kinesisk Harvard-students avgangstale treffer en streng mens Trump leder nedkjempelsen.» Jeg syntes det hørtes interessant ut og antok at studentens tale hadde blitt mye spredt.

Bertil Carlman.

Artikeln bakom betalvägg började så här: «En kinesisk students examenstal vid ’Harvard University’, där hon betonade «gemensam mänsklighet» och uppmanade till global enighet, har blivit viralt, bara dagar efter att Trump-administrationen lovade att «aggressivt» återkalla visum för studenter från Kina.

Yurong ’Luanna’ Jiang är den första kinesiska kvinna som valts ut att vara studenttalare vid en examensceremoni i Harvard. Hennes känslosamma tal på torsdagen hölls samma dag som en federal domare blockerade en order från ’Department of Homeland Security’ som försökte hindra Ivy League-universitetet från att registrera internationella studenter».

Mycket riktigt. Det döende USA-imperiets nuvarande ledare hade åter gjort, att blickarna med stort intresse riktades mot något som var avsett att inte få något intresse alls! Spridningen av talet, både i ljud och skrift, var verkligen stor och global; ungefär 16 000 träffar fick jag när jag sökte på Yurong ’Luanna’ Jiang . Jag har här valt att översätta hennes tal från Harvard Magazine: Yurong “Luanna” Jiang, M.P.A. ’25, Graduate English Address: “Our Humanity” .

Bertil Carlman

Vår menneskehet

Av Yurong ‘Luanna’ Jiang.

(Ett tvättmaskinsfiasko inspirerar till reflektion över internationell utveckling)

Förra sommaren när jag gjorde min praktik i Mongoliet fick jag ett samtal från två klasskamrater i Tanzania. De hade en mycket angelägen fråga: hur de skulle använda sin tvättmaskin – eftersom alla etiketter var på kinesiska, och Google envisades med att översätta en stor knapp som «Spinnende spøkelsesmodus» .

Där var vi: en indier och en thailändare som ringde mig, en kines i Mongoliet, för att dechiffrera en tvättmaskin i Tanzania. Och vi studerar alla tillsammans här på Harvard.

Det ögonblicket påminner mig om något jag brukade tro när jag var liten: att världen höll på att bli en liten by. Jag minns att jag fick höra att vi skulle bli den första generationen som gjorde slut på hunger och fattigdom för mänskligheten.

Mitt program på Harvard är ’International Development’. Det utformades på just denna vackra vision, att mänskligheten stiger och faller som en.

När jag träffade mina 77 klasskamrater från 34 länder, förvandlades dessa länder jag bara kände som färgglada former på en karta, till riktiga människor – med skratt, drömmar och uthålligheten att överleva den långa vintern i Cambridge. Vi dansade genom varandras traditioner och bar tyngden av varandras världar. Globala utmaningar kändes plötsligt personliga.

Om det finns en kvinna någonstans i världen som inte har råd med ett mensskydd gör det mig fattigare. Om en flicka skolkar från skolan av rädsla för trakasserier är det ett hot mot min värdighet. Om en liten pojke dör i ett krig som han inte startade och aldrig förstod, så dör en del av mig med honom.

Men i dag håller löftet om en uppkopplad värld på att ge vika för splittring, rädsla och konflikter. Vi börjar tro att människor som tänker annorlunda, röstar annorlunda eller ber annorlunda – oavsett om de är på andra sidan havet eller sitter precis bredvid oss – inte bara har fel. Vi ser dem felaktigt som onda.

Men det behöver inte vara så.

Det jag har fått med mig mest från Harvard är inte bara kalkyl- och regressionsanalys. Det är att sitta med obehag. Lyssna djupt. Och att vara mjuk i hårda tider.

Om vi fortfarande tror på en gemensam framtid, låt oss inte glömma: de som vi stämplar som fiender – de är också människor. Genom att se deras mänsklighet finner vi vår egen. I slutändan reser vi oss inte genom att bevisa att ’de andra’ har fel. Vi reser oss genom att vägra släppa taget om varandra.

Så, ’Class of 2025’ [årskull 2025], när världen känner sig fast i ett «Spinnende spøkelsesmodus» , kom bara ihåg: När vi lämnar detta campus bär vi med oss alla vi har mött – genom rikedom och fattigdom, städer och byar, tro och tvivel. De talar olika språk, drömmer olika drömmar, och ändå har de alla blivit en del av oss. Du kanske inte håller med dem, men håll fast vid dem, eftersom vi är bundna av något djupare än tro: vår gemensamma mänsklighet.

Grattis, årskull 2025!

For å kunne begrunne en videreføring av Ukraina-støtten blir det hele tiden i vest fremsatt påstander om svære russiske tap. Og isolert sett er det riktig. Hvis de offisielle tallene om russiske tap fra russisk side er korrekte, da er tapene virkelig store. Per i dag er de dobbelt så store som det antallet soldater USA mistet i Vietnamkrigen.

Skjermdump fra YouTube-video. Fra videoen kunne en telle opp minst 30 slike kvadratiske gravfelt.

At Russland er villige til å ta så store tap og med fortsatt stor oppslutning i befolkningen for krigen, det forteller at befolkningen oppfatter at krigen er fundamental for landets sikkerhet. Men de ukrainske tapene som den ukrainske regjeringen lyger om, er horrible. Sannsynligvis har Ukraina mellom 1 og 1,5 millioner døde landsmenn i denne krigen og tilsvarende antall alvorlig skadde. Vi har tidligere publisert bilder fra en militær gravplass i Kharkiv med over 50.000 graver. Samtidig som Ukrainas regjering opplyser at de har under 100.000 falne. Bare ved å se på bildene fra denne gravplassen forstår enhver at Ukrainas tall er blank løgn.

Her er ChatGPT sine anslåtte taps-tall med utgangspunkt i brukte droner og granter. Tallene er fryktelige uansett.

Larry Johnsons oversikt under burde få enhver som tror på russisk tap og sammenbrudd på slagmarken til å tenke seg om. Russland har en befolkning på 143 millioner og Ukraina 29 millioner. Disse tallene forteller alt. Når en ser på tallene for granater (de dreper mest i krig) brukt fra russisk og ukrainsk side, tall som Larry Johnson under legger frem, da er det ikke vanskelig å trekke konklusjoner. De som er bekymret for Ukraina må forstå at landet ødelegges nå fullstendig av krigen. Kynismen i vest og i den ukrainske ledelsen for å fortsette krigen er ikke å fatte.

Knut Lindtner
Redaktør Derimot.no

Myten om russiske tap: En realitetssjekk

Av Larry Johnson

X-CIA-analytiker

Det slitne memet om at Russland har lidd over en million tap blir gjentatt til det kjedsommelige av Donald Trump, media og medlemmer av Kongressen. Denne propaganda-kampanjen brukes fortsatt for å overbevise offentligheten om at Ukraina har en reell sjanse mot Russland. Men det er en løgn. Jeg skal bruke data som sammenligner artillerigranater skutt av Ukraina med de som ble skutt av Russland i perioden 2022–2024. Hvorfor artilleri? Fordi det våpenet er en viktig årsak til tap på begge sider. Den andre store årsaken til drepte og sårede er droneangrep. For formålet med denne artikkelen fokuserer jeg kun på artilleri.

Jeg stilte DeepSeek og ChatGPT dette spørsmålet: Hvor mange artillerigranater skjøt Ukraina i 2022, 2023 og 2024? Jeg stilte det samme spørsmålet om russisk artilleri. (AI-programmene oppgir Pentagon/NATO-rapporter, RUSI/ISW-analyser og medieoppslag som kilder for disse dataene.) Her er resultatene:

Anslåtte antall skudd i 2022:
I 2022 hadde Ukraina betydelige mangler på artilleriammunisjon, men klarte likevel å skyte anslagsvis 3.000 til 7.000 granater per dag på toppene, avhengig av hvilken fase krigen var i.

Med et gjennomsnitt på 4.000 granater per dag, skjøt Ukraina trolig rundt 1,5 millioner artillerigranater i 2022. Til sammenligning skjøt Russland anslagsvis 10–12 millioner granater i samme periode.

Anslåtte skudd i 2023:
Med et gjennomsnitt på ca. 4.500 granater per dag skjøt Ukraina trolig rundt 1,6 millioner artillerigranater i 2023. Til sammenligning skjøt Russland anslagsvis 5–7 millioner granater i 2023 (de hadde også begrensninger, men opprettholdt likevel høyere volum).

Anslått artilleribruk i 2024:
I 2024 ble Ukrainas artilleribruk betydelig redusert på grunn av mangel på ammunisjon og utfordringer i forsyningskjedene.

• Daglig skuddtakt: Tidlig på året skjøt de ukrainske styrkene færre enn 1.800 artillerigranater per dag. (Kilde: The Cipher Brief.)
• Årlig total: Basert på disse tallene skjøt Ukraina trolig mellom 650.000 og 750.000 artillerigranater i løpet av 2024.

I mars 2024 ble det anslått at russiske styrker skjøt ca. 10.000 artillerigranater per dag, mens ukrainske styrker greide rundt 2.000 per dag — et betydelig gap i artillerikapasitet. I 2024 skjøt russiske styrker anslagsvis 12 til 17 millioner artillerigranater i Ukraina. Dette tallet gjenspeiler en betydelig opptrapping av artilleribruk sammenlignet med tidligere år.

Her er forholdstallene år for år, som sammenligner russiske artilleriangrep med ukrainske:

• 2022: Russland vs. Ukraina — 7 til 1
• 2023: Russland vs. Ukraina — 4 til 1
• 2024: Russland vs. Ukraina — 23 til 1

Når man inkluderer russiske luftangrep med glidebomber (dvs. FABS), rakettkastere (MLRS), krysser- og ballistiske missiler, er det umulig å benekte at Ukraina har uforholdsmessig store tap.

Russland har lidd tap, men bare en brøkdel av det Ukraina har mistet. MediaZona gir den beste anslåtte oversikten over drepte russere, fordi de samler og analyserer dødsannonser fra alle de russiske republikkene. Dette er data, ikke synsing. Ifølge MediaZona har anslagsvis 165.000 russiske soldater dødd i kamp eller som følge av skader fra kamp. Ukraina, derimot, har mistet over en million menn — noen anslag er så høye som 1,5 millioner døde. Disse tallene samsvarer med forholdstallene for artilleriskyting (og ja, jeg antar at en granat skutt fra hver side har like stor sannsynlighet for å drepe eller lemleste soldater på den andre siden).

Dette er en av de maskinene som først og fremst dreper i en krig – ikke geværer som mange tror. Det har vært slik fra før Napoleons tid.

Fem måneder inn i 2025 er forskjellen fortsatt enorm… Ukraina skyter i gjennomsnitt 5.000 granater per dag, mens Russland skyter i gjennomsnitt 30.000 per dag. Ukraina, selv med ubegrenset støtte fra NATO-land, kan ikke matche Russland. Her er hva NATOs generalsekretær Mark Rutte sa til NATO-forsvarsministrene i februar:

“Vi skal diskutere i dag forsvarsindustrien og hvordan vi kan produsere mer. Vi produserer ikke nok. Dette er et kollektivt problem vi har, fra USA og hele veien til og med Tyrkia, og hele EU, Norge, Storbritannia — vi har fantastiske forsvarsindustrier, men vi produserer ikke nok”, sa Rutte.

Alliansens generalsekretær understreket at NATO ikke produserer nok våpen sammenlignet med Moskva.

“Nei, jeg ville si at Russland produserer på tre måneder like mye ammunisjon som hele alliansen produserer på ett år, og dette er rett og slett ikke bærekraftig. Vi må øke produksjonen i forsvarsindustrien”, understreket NATOs generalsekretær.

Forskjellen mellom russisk og ukrainsk artilleri forklarer hvorfor Ukrainas tap er så store. Det er et enkelt spørsmål om matematikk.

Jeg hadde som vanlig mine fredagsprater med NIma, samt med Judge og Ray McGovern i The Roundtable. Jeg legger også ut en monolog jeg spilte inn tidligere denne uken, der jeg diskuterer dynamikken rundt forhandlingene mellom Russland og Ukraina.

https://sonar21.com/debunking-the-ukrainian-claim-about-russian-casualties

Artikkelen er oversatt og publisert av Derimot.no.

Krigspropaganda er den sikreste måten å skaffe seg karriere som journalist/redaktør i Norge. Det har TV 2 Nyheter s Roy Kvatningen og Truls Aagedal skjønt.

Av Lars Birkelund.

2. juni kalte de Bill Browder for «en av verdens fremste eksperter på Vladimir Putin». I virkeligheten er han en av dette århundres aller største svindlere, som USA/NATO/EU har brukt i propagandakrigen mot Russland i vel 15 år. Browders løgner har blant annet blitt brukt til å innføre sanksjoner mot Russland, som også Regjeringen (Norge) og Stortinget har innført.

I dette intervjuet forklarer svindleren «hvorfor Russlands president ikke kommer til å avslutte krigen med det første». Hvordan «forklarer» han det? Ved å kalle Putin «en av de mest vellykkede kleptokratene i verdenshistorien» og ved å si at «Putin bruker krigen som en kjøttkvern». https://www.tv2.no/…/putin-ekspert-derfor-kan…/17790235/

Det at USA/NATO/EU med Norge kaster ukrainere inn i «kjøttkverna» som proxyer mot Russland, sier Browder sjølsagt ikke noe om. Heller ikke TV 2s «journalister».

«Anerkjente Foreign Policy har skrevet om dette tidligere», sier de. Men Foreign Policy er mest «anerkjent» som formidler av krigspropaganda.

Hvorfor er Browder i Oslo nok en gang, hvem har betalt for det? Det er Oslo Freedom Forum som har invitert ham. Forrige gang var det sammen med den like beryktede Norwegian Helsinki Committee . Og vi vet at denne ‘menneskerettighetsorganisasjonen’ får penger fra mørke krefter som NED/CIA. Dette burde norske journalister ha tatt opp. Men de får ikke lov til det, så da må andre gjøre det.

Browders svindel er ellers ganske godt kjent, det har den NRK-finansierte dokumentaren The Magnitsky Act – behind the Scenes og Dagbladet bidratt til. Så TV 2 har ingen unnskyldning for at de likevel smisker med Browder. Det vet hva de gjør, så tilgi dem ikke.

Her en av mine artikler om Browder: «Heleren er like god som stjeleren».

Jeg har dokumentert i et større oppslag i sommernummeret av NY TID at siden krigen startet i Gaza i oktober 2023 har Oljefondet økt sine investeringer med 35% i selskaper som er involvert i Israels krigsforbrytelser, okkupasjoner og folkerettsbrudd i Midt-Østen.

Øyvind Andresen.

Tallene er langt høyere enn tidligere antatt. I 27 av disse selskapene investerer Oljefondet 1430 milliarder kroner ved utgangen av 2024 mot 930 milliarder året før. I løpet av 2024 økte Oljefondet altså sine investeringer med 500 miliarder kroner.

I oversikter til nå har man ikke tatt med investeringer i høyteknologiske selskaper som Israel er avhengig av i historiens første folkemord drevet av kunstig intelligens på Gaza.  Det er her vi finner Oljefonds største investeringene.

Noen av verdens største teknologiske selskaper Amazon, Google/Alfabeth, Microsoft, Cisco og Palantir er dypt involvert i Israels krigføring med sine KI-styrt overvåkingssystemer og skytjenester. I disse fem selskapene har Oljefondet enorme investeringer, til sammen 1193 milliarder i 2024 mot 757 i 2023. Oljefondsjef Nicolai Tangen har tidligere uttalt at slike selskaper drive «good business».

Her er en engelsk oversettelse av min artikkel.

Fredag 13. juni starter Stortinget behandlingen av EUs fjerde energimarkedspakke. Da pakkes fornybardirektivet, bygningsdirektivet og energieffektiviseringsdirektivet ut. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) bedyrer at resten av innholdet av pakka ikke skal behandles i neste stortingsperiode.

Eva Nordlund har en skarp og presis kritikk av hele den måten regjeringa tilslører og mørklegger hva dette handler om for Norge og den norske befolkningas framtid. Her er noen sitater fra hennes kronikk i Nationen :

«Ap har mørklagt konsekvensene av de tre første direktivene i EUs fjerde energimarkedspakke. Velgerne føres bak lyset».

« Problemet er for det første at hele dette omfattende regelverket som heter energimarkedspakke 4, henger sammen . Direktiver og forordninger er fullstendig sammenfiltret.

Nettopp derfor burde også regelverket behandles som det det er: Ei pakke med ulike, sammenfiltrede regler som til sammen skal sørge for å integrere Norge fullstendig i EUs energiunion. Men Støre-regjeringa røsker ut noen regler, og gir inntrykk av at disse ikke henger sammen med resten. Det er feil.

Ett blikk på forordningen om styringssystem for energiunionen , gir en brukbar oversikt over sammenfiltringen av reglene og de forskjellige delene av pakka. I tillegg viser både fornybardirektivet og energieffektiviseringsdirektivet til, og baserer seg på, gjennomføringen av denne forordningen».

« De tre første direktivene behandles nå uten å settes i sammenheng med for eksempel formålet med regelverket, som uttrykkes i forordningen om styringssystemet for energiunionen . Formålet og resten av pakka skal altså (etter sigende) ligge på vent i fire år».

« Ett eksempel: En intern utredning fra Norges Bank viser at innføringen av EUs bygningsdirektiv i Norge vil koste 450.000 kroner for en enebolig og minst 160.000 kroner for en leilighet . Utredningen viser eksplisitt til EUs regelverk».

« Ap har bagatellisert kritikken mot den første delen av EUs fjerde energimarkedspakke, slo parlamentarisk leder i Sp, Marit Arnstad, fast i Klassekampen , etter energiministerens innrømmelse i Stortinget. Det er mildt sagt.

I tillegg har kraftlobbyen i Fornybar Norge begjærlig grepet energiministerens tilslørende retorikk, utviklet den og bidratt til ytterligere mørklegging».

Kommentar:

Eva Nordlund har fullstendig rett. Regjeringa er naturligvis fullstendig klar over at med å slutte seg til disse direktivene, pakkene og forordningene blir Norge nærmest totalt underlagt EU. Det blir fint lite, om noe, igjen av vår nasjonale sjølråderett. Og det er da også hensikten!

Støre & co vil avvikle Norge og gjøre oss til et fylke i en militarisert og totalitær EU-stat. Men dette ønsker de naturligvis ingen debatt om