Hvordan har det vært mulig for en terrorist som Abu Muhammad al Julani (Jolani) å ende opp som president i Syria? Riktignok ikke valgt. Han representerer ingen opposisjon. Har ikke folkelig støtte. Så hvordan var dette mulig? Fra å se ut som en terrorist, handle som en terrorist og kle seg som en terrorist til over natten skifte antrekk til dress og silkeslips og utgi seg som president. Si de riktige ordene, opptre som en statsleder i møte med dignitærer som har valfartet til Damaskus eller ved besøk i utlandet. Han synes å kjenne mange av lederne han treffer. Macron er et eksempel.

Eva Thomassen.

Han har brukt hele sitt voksne liv på å bedrive grov terror. Han var del av al-Qaida i Irak, satt 5 år i amerikansk fengsel i Irak. Tilfeldigvis sammen med Bagdhadi som senere skulle bli leder av IS i Syria. Begge slapp ut av fengsel i 2011 samtidig som den arabiske våren traff Syria. Begge dro til Syria. Jolani etablererte Al-Nusra, den syriske grenen av Al-Qaida. Senere HTS i Idlib der han hold til fra 2015- til 2024.

Internasjonale NGOer, inkludert norske, holdt Jolani med bistand. Uten bistand utenfra hadde terrorgruppa tørket ut. Jolani kontrollerte all bistand. De 20 milliardene Norge ga i bistand hadde Norge ingen kontroll med hvor havnet. De havnet i lomma til HTS og Jolani. Ser man i bakspeilet var det også meningen.

Robert Ford og Jolani

1 mai I år holdt tidligere ambassadør til Syria, Robert Ford, en forelesning ved Baltimore Council of Foreign Affair om  status og framtiden til Al-Sharaa, den nye presidenten  og hans regjering I Syria og amerikansk politikk  i regionen.

I denne oppsiktsvekkende forelesningen røper Ford at han har vært i Idlib sammen med Jolani flere ganger. Første gangen i 2023. Han opplyser at han ble forespurt av en engelsk NGO i 2022 om å «polere» Jolani. NGOen driver med «conflict resolution». Det er det ikke mange britiske NGOer som gjør. Oppgaven var å endre Jolani fra å være en Al-Qaida terrorist i Irak  til å bli en regulær politiker i Syria. En president. Ford opplyser videre at han ikke bare var i Idlib, men også sammen med Jolani  i presidentpalasset i Damaskus 10 dager i januar i år etter Jolani hadde flyttet inn. Å endre navnet på Jolani var viktig. Han kunne ikke bruke navnet han opererte med som terrorist i Al-Qaida. Umiddelbart etter  Jolani var på plass i Damaskus ble navnet skiftet til hans egentlige navn Ahmad al-Sharaa. Jeg velger å kalle han Jolani. Han står fortsatt på FN og USAs  terrorliste som Jolani.

Ford har siden beskrevet disse tiltakene han takket ja var til å gjøre en form for «strategisk overgangsdiplomati», der NGO-plattformer utnyttes for å forberede seg på et maktvakuum samtidig som bekymringer om internasjonal legitimitet håndteres. Altså regimeskifte.

Inter Mediate og Jolani

Hvem er det Robert Ford snakket om? Hvem er denne britiske NGOen som driver med «conflict resolution».

Hvem er Inter Mediate?

Flere medier har omtalt Inter Mediate som NGOen Ford viser til.

Avisen Arab Independent har identifisert en tidligere ikke navngitt britisk konfliktløsningsorganisasjon – Inter Mediate – som den viktigste internasjonale enheten bak den politiske rehabiliteringen og støtten til Jolani, den tidligere militante figuren som ble politisk aktør i Syria etter Assad-styret. Altså etter et planlagt militærkupp.

Inter Medaite ble grunnlagt i 2011 av Jonathan Powell, tidligere stabssjef for statsminister Tony Blair og nå Storbritannias nasjonale sikkerhetsrådgiver for statsminister Starmer.. Organisasjonen er basert i London og spesialiserer seg på konfidensielle forhandlinger og mekling i geopolitiske konflikter. Verdt å merke seg at Inter Mediate ble grunnlagt i 2011 da regimeskiftekrigen i Syria startet. Like verdt å merke seg at lederen og grunnleggeren av Inter Mediate, Powell, fratrådte stillingen da terroristen Jolani, var på plass i Damaskus i desember 2024.Verdt å merke seg at Jolani i samarbeid med CIA hadde allerede malen for regimeskifte før han dro til Syria fra Irak i 2011.

Organisasjonen har som mål å bygge bro mellom parter som er ekskludert fra formelle forhandlingsrammeverk, spesielt de som er stemplet som ikke-statlige aktører eller tidligere utpekt som ekstremistgrupper.

Det som gjør Inter Mediate unikt, er det eksplisitte fokuset på tabubelagte konflikter – de som involverer aktører som vanligvis unngås av tradisjonelle vestlige politiske kanaler. Bruken av hemmelige dialogkorridorer posisjonerer dem som en de facto etterretnings  aktør i moderne diplomati. For eksempel al-Qaida og Jolani.

Tilbyr trening

Hvordan bidro Inter Mediate til forvandlingen av al-Jolani. Fra å være en terrorist til å bli en politisk leder?

Flere rapporter – inkludert studier fra Hudson Institute og Foreign Affairs magazine – indikerer at Inter Mediate spilte en sentral rolle i å bane vei for al-Julani til å presentere seg selv som en ny leder for etterkrigsfasen/regimeskifte.

Det ble gjennomført lukkede økter, inkludert å trene al-Julani og hans medhjelpere i diplomati. Si de riktige ordene.  Veilede dem om å administrere sivile institusjoner. Trene dem til å bygge et «moderat» image overfor vestlige medier.

Arvtakerne etter Powell, Claire Hajaj, var i direkte kontakt med al-Julanis nære krets, som en del av det som ble beskrevet som «lederskapsresirkulering», og forberedte ham som en internasjonalt akseptabel hersker i post-Assad-tiden. Regimeskifte lå i kurven.

https://www.inter-mediate.org

https://www.theinteldrop.org/2025/05/27/british-organization-intermedit-quietly-supported-syrian-political-reintegration-initiative-implications-and-unfolding-dynamics

Syrian Observer

Geir Pedersen og FN

Geir Pedersens har vært FNs spesialutsending for Syria. Hans mandat har vært å effektuere FNs sikkerhetsråds resolusjon 2254. Denne jobben har Pedersen hatt siden 2019. Han skulle utmeisle en overgangsregjering der president Assad ikke skulle være en del av løsningen. Samtalene skulle være mellom den politiske opposisjon som holdt til i utlandet  og den syriske regjeringen. Han har ikke lyktes med det. Heller ikke de før han. Resolusjon 2254 ble vedtatt i 2015. Har Pedersens politiske samtaler med opposisjonen og Assad-regjeringen kun vært en dekkoperasjon? Eller har CIA, MI6 og  Inter Mediate gått bak ryggen på Geir Pedersen og FN? Det kan synes sånn. Det er uansett Geir Pedersen som sitter med ansvaret. Han sier det kom brått på, at ingen visste dette ville komme. At Jolani plutselig dukket opp i Damaskus. Saken er jo den at flere visste det.

Geir Pedersen.

Dersom Pedersen har kjent til dette er det etter mitt syn en krigsforbrytelse. Man kan ikke la et terrorgruppe begå et væpna militærkupp fordi diplomati ikke har lyktes. Jolani har ingen folkelig støtt.  Jolani har oppløst statsapparatet, Grunnloven, partier, sivilsamfunn, rettsvesen og parlamentet. Ikke valg. Ikke statsminister. Med en islamist som utnevner seg selv til president. Ministeriene er fra terrorgruppene han har vært leder for. Jolani har innført sharia som den juridiske domstolen. Det foregår klappjakt på det Jolani kaller rester etter Assad-regimet.

Siden Geir Pedersens politiske løsning gikk i vasken har han tatt med seg representanten for den politiske opposisjon til Damaskus. Han må jo få en plass ved Jolanis bord. Jolani er jo også en opposisjon. Jolani vil ikke ha noen fra Assad-regimet så opposisjonen til Geir Pedersen fikk en kald skulder. Geir Pedersen kan ikke bruke resolusjon 2254 mot Jolani. Jolani er ikke «Assad». Det var Assad man ville bli kvitt, ikke Jolani.

Terroristen Jolani

Man legger ikke fra seg ideologien selv om noen pynter en med dress. Soldater blir drept, hengt på torget, torturert, mister bolig og lønn. Det foregår massakre på alawitter. Kristne, drusere blir forfulgt og drept. Alawitter får ikke jobber. Hele landsbyer blir inntatt av alt fra uigriheter og andre utenlandske terrorister.

Syria er over natta forvandlet fra en rettsstat til et terrorregime. De såkalte sikkerhetstyrkene, politi, hæren går med masker. Skremmende. Man kan ikke anmelde noen. Går man til politistasjonen blir man drept. Det finnes ikke lover, ingen domstol, ingen jurister. Ingen kan beskytte den syriske befolkningen nå. Hvor er det internasjonale samfunnet? 80 land var del av en amerikansk koalisjon som ble dannet i 2014 for å bekjempe IS. Hvor er de nå? Det skjer demografiske endringer. Det er meningen. Syria skal bli en islamistisk stat for ekstremistiske sunnimuslimer.

Det Nye Syria

Trump har opphevet sanksjonene. Det måtte til. Israel er komfortabel med kaos. Sekterisk krig og en regjering som må drive med brannslukning hver dag. Da lar de Israel være i fred. Tyrkia har nærmest flyttet inn i Syria. USA har opphevet sanksjonene mot at USA får eierskap til Syria. Rett og slett imperialisme toppet med business. Gulfstatene det samme. Hva har Jolani bedrevet av politikk? Kastet ut palestinske frigjøringsbevegelser, fengslet lederne. Lar Israel annektere stadig større områder. Sier ja til utenlandske investorer, lån fra IMF, lager kontrakter med gulfstatene om eiendomsutvikling. Lar USA forsyne seg med oljen. Har indirekte samtaler med Israel om å være del av Abraham Accord. En allianse mellom Israel og Saudi Arabia. Nå med Syria om bord. Snart vil vi se det israelske flagget over Damaskus. Palestina?

Dette er «revolusjonen» man har ropt på siden 2011.

Da Assad forsvant forsvant også Syria.

NGO og stater

Det er en farlig utvikling at NGOer overtar FN og staters rolle. NGOer står ikke til ansvar for noen. Stater kan ikke forberede militante regimeskifter i lukkede rom. Omforme terrorister til roller som passer oss. Gjøre en av verdens desidert farligste terrorister til president. Politikere trenger ikke dialog med egen befolkning. De overlater politikk til ikke- demokratiske arenaer. I Stortingsmelding 15 (2008/2009) står det at NGOer er påvirkningsagenter. Det er et sivilt oppdag på vegne av norsk politikk. Å begå regimeskifte med bruk av NGOer er et demokratisk problem.

---

Inntrykk etter 18 dager i det sør-østlige Kina med Bike for peace 13. mai til 1. juni. Reisen gikk med hurtigtog: Shanghai – Beijing – Xian – Chengdu – Kunming – Hong Kong, tre dager i hver by.

Av Lars Birkelund.

Kina er på sett og vis et framtidslaboratorium. På godt og vondt, kan man kanskje si. Men det er vanskelig å komme bort fra at Kina allerede er en supermakt og eventuelt vil bli en ny hegemon i verdenssamfunnet. I så fall vil jeg tro en bedre og mildere hegemon enn USA. En hegemon som ikke har ambisjoner om å dominere verden og påtvinge verden sine ’verdier’ som USA/Vesten har. Min reise har ikke forandret på det inntrykket.

Kinas ustanselige økonomiske vekst tar stadig større andeler av verdenshandelen både fra USA, hegemonen siden andre verdenskrig, og de europeiske kolonimaktene som dominerte verden før USA og som er USAs allierte i NATO og EU. ¹

Xui, som guidet oss i Shanghai, fortalte at han ble født i 1974, to år før det han kalte revolusjonen som fulgte etter Maos død. Deng, Maos etterfølger, innførte en langt mer pragmatisk økonomisk politikk, der det ble gitt plass til private initiativer, etter prinsippet: det spiller ingen rolle hvilken farve katten har så lenge den fanger mus. Men det er fortsatt en sterk Mao-kultus i Kina. Køen for å komme inn på Maos mausoleum på Den himmelske freds plass i Beijing kan ha vært 200 meter eller mer da vi gikk forbi.

Xui fortalte om hvor glad og stolt hans far ble da han en gang i løpet av 1980-tallet fikk råd til å kjøpe sin første sykkel og at han hver dag bar den opp og ned til/fra den lille leiligheten i femte etasje, der sykkelen fikk sin daglige pleie med pusseskinn og annet etter behov. Min far fortalte forøvrig noe lignende om hvordan han pleiet sin første sykkel, som han kjøpte for egne penger som tenåring under etterkrigstiden tidlig på 1950-tallet.

Xui, som guidet oss i Shanghai.

«Kinesere kan kopiere alt», som Xui sa gjentatte ganger. I Vesten har Kina blitt kritisert for å komme lett til sin suksess ved å kopiere Vesten, men den kritikken overser at Vesten også har kopiert eller tatt i bruk kinesiske oppfinnelser og teknologiske framskritt.

’Alle’ vet at det var kinesere som oppfant kruttet, som de brukte til fyrverkeri. Mindre kjent er det at kinesere tok i bruk vannkraft til jernindustrien 31 år før vår tidsregning. De boret etter salt og gass helt ned til 1400 meters dybde omtrent samtidig og brukte olje og gass som brensel 2300 år før noen i Europa gjorde det. De lagde ploger av jern ca 2000 år før europeerne, de oppfant kompasset og det som seinere ble brukt som sykkelkjede, ifølge The genius of China, ² skrevet av Robert Temple. Ikke en gang trykkekunsten ble oppfunnet i Europa, av tyske Johan Gutenberg, som vi lærte da jeg gikk på skolen. Kinesere lagde trykte tegneserier allerede på 700-tallet.

Lenge var Kinas motto at det var tilstrekkelige at det de produserte/kopierte var «bra nok». Men det har endret seg til at Kina nå vil være ledende og faktisk er best, størst og først på stadig flere områder. Det at tyske bilprodusenter har begynt å kopiere fra kinesiske biler er et av de seinere tegnene på det.

’Kjøttvekta’ aleine, Kinas 1,4 milliarder mennesker mot USAs 350 millioner, forteller oss hvordan kampen mellom Kina og USA vil gå. I alle fall hvis vi ser bort fra hvor overvektige mange i USA er. Jeg tror også vi kan se bort fra at USA går til krig mot Kina. For nå er Kina for sterkt militært, dessuten med mange venner/allierte. Så når USA ikke våget det tidligere kan jeg ikke tenke meg at de tør nå. USA har faktisk aldri siden andre verdenskrig turt å gå til krig mot annet enn underutviklede/fattige land med dårlig militær kapasitet. Så det blir mer og mer usannsynlig at USA skulle gjøre noe så drastisk som å gå til krig mot Kina. At USAs nye tollpolitikk skal kunne snu de økonomiske trendene er det knapt noen som tror.

Det er ikke bare de økonomiske trendene som er til Kinas fordel. For storparten av verdens land og folk liker rett og slett Kina bedre enn USA, NATO og EU. Trenden viser seg blant annet ved at flere og flere land søker seg til BRICS, som ble startet av Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Trenden har forsterket seg grunnet NATO-lands støtte både til Israels folkemord på palestinerne og det at Israel stjeler stadig mer av landområdene til Palestina, Libanon og Syria. Ping, vår guide i Beijing, fortalte at kineserne kan være uenige om krigen i Ukraina, mens ingen kinesere lenger liker Israel. Det er knapt noen av dem som liker USA.

USA/NATO/EUs kriger og sanksjoner skaper naturligvis flere fiender enn venner. Kina har på sin side ikke vært i krig siden 1979, en to måneder lang krig med naboen Vietnam. De dårlige erfaringene fra den krigen kan ha bidratt til at Kina siden da har holdt seg unna krigsstien. Også derfor bør norske myndigheter «look to China».

USA/NATO/EUs kriger har siden 1979, stort sett med Norges tilslutning, til sammenligning drept millioner, sendt enda flere millioner på flukt og ødelagt en rekke land. USA sanksjonerer nå 1/3 av verdens land og de fleste av sanksjonene har tilslutning fra EU og Norge. Derfor, og av andre grunner, er også Norge på feil side av historien nå.

Alt dette kunne ha vært annerledes hvis USA hadde benyttet den unike muligheten som oppsto etter den kalde krigen til fred, avspenning og vennlige forbindelser med Russland, Kina og andre land. USA valgte i stedet å benytte sin daværende overlegenhet, den sterkes rett, til å forsøke å skaffe seg fullstendig dominans over resten av verden. USAs kriger siden den kalde krigen har vært straffeekspedisjoner mot land som ikke har villet underkaste seg. Eller som lar seg bruke av USA, som Norge. De mest kjente av USAs kriger siden da er Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Irak igjen,  Libya, Syria og nå Russland.

Det er likevel noe av den vestlige propagandaen mot Kina jeg har fått bekreftet, nemlig det at Kina er et kontroll og sensursamfunn (i større grad enn Vesten). Symptomer på det er at vi ble bedt om å vise pass på vei inn i museer, nasjonalparker og lignende, som til Den Himmelske freds plass i Beijing ³ .

På vei inn till hurtigtogene måtte vi ikke bare vise pass, to ganger. Bagasjen ble også sjekket, skjønt ikke så grundig som når man tar fly.

Så kan man naturligvis diskutere hvor stor ulempe det er målt mot behovet for sikkerhet. Nordmenn flest aksepterte lett den strenge kontrollen som ble innført for flypassasjerer etter 11. september 2001, i likhet med de frihetsberøvende tiltakene under coronaen 2020-2022 (Kinas coronarestriksjoner var riktignok enda strengere). Ping sa at sikkerhetskontrollen i Kina ble skjerpet etter coronaen, men at det skyldtes det stadig mer anstrengte forholdet til USA samt tilfeller av terror/forsøk på terror.

Alle disse kontrollene står likevel i kontrast til effektiviteten i et samfunn der tilliten til myndighetene er ekstremt høy grunnet den eventyrlige levekårsutviklingen de siste tiårene. Kineserne har rett og slett få grunner til å være misfornøyde med egne myndigheter, som jeg sjøl opplevde med de kineserne jeg snakket med.

Under coronoaen ble nordmenn kjent med at Kina bygde et sjukehus på tre dager. Slik effektivitet ligger naturligvis bak det at kinesiske bedrifter stadig får oppdrag som gjelder utbygging av jernbane, havner, tunneler osv i andre land.

Effektiviteten gjelder også togavgangene, alltid presise, både ved avgang og adkomst, samt hastigheten på opptil 370 km pr time. Enda raskere tog er på gang. Togene gikk til dels gjennom områder med fjell og lange tunneler, langt mer ’flytende’ langs skinnene enn da jeg tok norsk skrangle og humpetog til og fra Voss for et par år siden, med en hastighet under en tredjedel av hurtigtogene i Kina.

Påstanden om at Kina bedriver folkemord på uigurer , en muslimsk minoritet hovedsaklig bosatt i Xianjang: er antikinesisk propaganda med groteske overdrivelser som ser bort fra at Kina faktisk må gjøre noe for å få stanset terroren som ekstreme uigurer, gjentar: ekstreme islamistiske uigurer har begått. Det skal være mange tusen tilfeller av terror siden 1990-tallet.

Kina praktiserer dødsstraff, i likhet med blant annet USA. Det kan man beklage. Men siden det er sånn går jeg ut ifra at dødsstraff kan ha blitt brukt mot slike terrorister, samt, naturligvis fengselsstraff. Men er det folkemord? Tre nordmenn dro til Xianjang for å undersøke dette. Terje Alnes og jeg snakket med dem om det tidligere i år.

«Journalist Arild Vollan ønsket å undersøke påstandene om et pågående folkemord på uigurene. Han valgte ut en uavhengig, tverrfaglig og tverrpolitisk delegasjonsgruppe bestående av personer som har jobbet med Kina, og som ønsket å danne seg personlige inntrykk av forholdene. Advokat Remi Strand og Høyre-politiker Thore Vestby var med i delegasjonen».

Det er lav pensjonsalder i Kina, 50 år for kvinner og 60 år for menn. Men mange fortsetter naturligvis å arbeide også etter det. På den andre siden er det ikke noen arbeidsledighetstrygd. Det forventes at familien trer støttende til i perioder med arbeidsledighet og hjelper sine sønner og døtre med å få arbeid.

Mindre viktig er det kanskje at Kina har gratis offentlige toaletter, med god skilting. Men som gatevandrende turist i kinesiske byer, ofte med ukjent mat i magen, er det trygt å vite at det ikke er langt til neste avtrede. I Oslo, der jeg bor, finnes det meg bekjent ikke et eneste gratis offentlig toalett, og det er til dels langt imellom dem. Men ta gjerne med toalettpapir når du vandrer rundt i kinesiske byer, da standard og tilbehør på toalettene varierer.

Hvis jeg hadde lest reiserådene jeg fikk før jeg reiste og tatt dem til følge hadde jeg lettere kunnet omgå internett-sensuren i Kina. På hotellenes wifi fikk jeg de første par dagene ikke en gang svart på email jeg fikk, samt at jeg kun fikk begrenset tilgang til norske medier. ABC-nyheter, men ikke NRK. Dagbladet, men ikke Aftenposten osv. Dessuten er wifien ofte treg. Men dette kunne jeg ha omgått hvis jeg hadde vært mer forutseende og installert VPN og digitalt SIM-kort på telefonen før jeg reiste. Jeg fikk etter et par dager installert et fysisk kinesisk sim-kort. Men det var for bundet til Kinas språk og tegnsystem, så jeg spurte om å få pengene tilbake, og det gikk greit.

Det har blitt sagt at Kina vil påtvinge Norge og Vesten sitt politiske system hvis Kina blir for mektig. Det ser jeg på som ren skremselspropaganda. Ikke en gang nå som Kina har blitt mektig nok til å gjøre det med andre land har jeg sett tegn til det. Men: Norge/Vesten vil trolig gjøre det likevel fordi vestlige regjeringer ser at Kina har suksess med sin samfunnsmodell. Det er bare noen uker siden Stortinget var nær ved å vedta lover som de facto hadde innført diktatur i Norge, med fullmakter som blant annet ville ha gitt regjeringen rett til å sette nordmenn i tvangsarbeid.

Jeg har lenge interessert meg for Kina, grunnet Norges fiendtlighet overfor landet, en fiendtlighet som er nok et eksempel på at norske medier og myndigheter lar seg bruke i USAs hybridkrig mot Kina, som NATO langt på vei har sluttet seg til. Dette viste seg i 2010, da Norge ga ’fredsprisen’ til Liu Xiaobo, en separatist av en krigshisser, og i det siste da Norge sendte et krigsskip til Sør-Kina havet. Bike for Peace benyttet et møte med Kinas utenriksdepartement i Beijing til å beklage og fordømme norske myndigheters fiendtlige Kina-politikk.

Noen Kina-ekspert er jeg dog ikke og dette var min første tur dit. Mange vil derfor kunne utfylle og til dels være uenig i det jeg sier. Men jeg tror alle vil være enige om at det er gode grunner til å interessere seg for Kina, som kan sies å være et framtidslaboratorium. På godt og vondt, kan man kanskje si. Men jeg tror mest på godt. Godt for verden, men mindre bra for Norge/Vesten hvis det går slik jeg tror med demokratisk tilbakegang her hjemme. Men Kina kan tross alt ikke klandres for at Vesten kopierer Kina.

___________________________________

1. Men: vil USA fortsette å regne alle NATO-landene som allierte i årene og tiårene som kommer, vil de fortsette å være allierte som før? Det synes tvilsomt.

2. https://archive.org/details/the-genius-of-china-3-000-years-of-science-discovery-and-invention-by-robert-temple-z-lib.org

3. Jeg spurte Ping om hva som er Kinas offisielle historie når det gjelder det som skjedde på Den Himmelske freds plass i 1989. Hun svarte at det ikke finnes noe om det i Kinas offisielle historie. «Det var jo nesten ingen som var der da det skjedde og de som var der forteller høyst forskjellige historier om det som skjedde», sa hun. Jfr de berømte bildene med den kinesisk mannen som prøvde å stanse tanksen. Det var kun få andre å se på de levende bildene, som i usensurert utgave viser at tanksen svingte bort fra mannen, ikke over ham. https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/videos/590239738992920

Det finnes også et norsk øyenvitne, Kjell Gjerseth: «Nå, 25 år etter, er jeg like forbanna på mantraet «Massakren på den Himmelske freds Plass». Den skjedde aldri».

Kina kritiserte Hegseth for å ha en «kald krig-mentalitet» og «leke med ilden» i Taiwan-spørsmålet.

Dave DeCamp.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com , 1. juni 2025.

Det kinesiske utenriksdepartementet kritiserte søndag USAs forsvarsminister Pete Hegseth for en «kald krig-mentalitet», som respons på hans bemerkninger om Kina under Shangri-La-dialogen i Singapore, som inkluderte hans advarsel om at USA er beredt til å «kjempe og vinne» en krig over Taiwan.

Under sin tale på lørdag tok Hegseth sikte på Kina i forbindelse med en rekke saker, deriblant Taiwan og Sør-Kinahavet. «Kina søker å bli en hegemonisk makt i Asia. Ingen tvil. De håper å dominere og kontrollere for mange deler av denne pulserende og vitale regionen» , sa han.

Hegseth beskyldte Kina for å ønske å «fundamentalt endre regionens status quo» og sa at Beijings «oppførsel overfor sine naboer og verden er en vekker» .

Når det gjelder Taiwan hevdet Hegseth at det var «offentlig» at Kinas president Xi Jinping hadde beordret sine styrker til å være forberedt på en invasjon innen 2027. Den påstanden er imidlertid basert på kommentarer fra amerikanske tjenestemenn og har aldri blitt bekreftet av Beijing. I 2023 skal Xi ha tatt opp saken med president Biden , og sa at det «ikke var noen slike planer» .

Påstanden om at Kina vil være klar til å invadere innen 2027 har hjulpet Pentagon med å sikre mer finansiering fra Kongressen for sin militæroppbygging i Asia-Stillehavet, og Hegseth ønsker også å prioritere regionen. Ifølge The Washington Post sendte Hegseth ut et notat i mars , som beordret Pentagon til å sette sitt fokus på å forberede seg på en krig mot Kina om Taiwan, til tross for den åpenbare risikoen for atomkrig.

I sin tale på lørdag sa Hegseth at USA «reorienterer seg mot å avskrekke aggresjon fra kommunist-Kina» . Mens han presset på for påstanden om at Kina vil være klar til å invadere Taiwan innen 2027, antydet Hegseth også at det kunne skje tidligere.

«Ethvert forsøk fra Kommunist-Kina på å erobre Taiwan med makt, vil resultere i ødeleggende konsekvenser for regionen Det indiske hav-Stillehavet og verden. Det er ingen grunn til å sukre det. Trusselen Kina utgjør er reell» , sa han. «Og det kan være nært forestående. Vi håper ikke det. Men det kan det absolutt være» .

Hegseth sa at USA ville fokusere på å avskrekke en kinesisk invasjon av Taiwan, selv om nylige amerikanske bestrebelser for å øke støtten til Taipei bare har økt spenningene i regionen og ført til en økning av kinesisk militæraktivitet rundt øya. Hegseth sa at hvis avskrekkingen mislykkes, vil USA være klar til å kjempe.

«Men hvis avskrekkingen mislykkes, og hvis jeg blir bedt om det av min øverstkommanderende, er vi beredt til å gjøre det forsvarsdepartementet gjør best – kjempe og vinne – besluttsomt» , sa Hegseth.

Amerikanske militære embetsrepresentanter har åpent forberedt seg på en krig mot Kina om Taiwan i årevis nå, men at den amerikanske forsvarsministeren kommer med slike kommentarer i en sørøstasiatisk nasjon, markerer en betydelig provokasjon mot Beijing.

«Hegseth ignorerte bevisst oppfordringen om fred og utvikling fra land i regionen, og hyllet i stedet den kalde krigens mentalitet for blokk-konfrontasjon, bakvasket Kina med ærekrenkende påstander og kalte feilaktig Kina en ‘trussel’. Bemerkningene var fylt med provokasjoner og hadde til hensikt å så splid» , sa det kinesiske utenriksdepartementet i en uttalelse.

«Ingen land i verden fortjener å bli kalt en hegemonisk makt annet enn USA selv, som også er den primære faktoren som undergraver freden og stabiliteten i Asia-Stillehavet» , la departementet til.

Når det gjelder Taiwan, sa departementet at USA «lekte med ilden» i denne saken. «Taiwan-spørsmålet er helt og holdent Kinas interne anliggende. Ingen land er i posisjon til å blande seg inn. USA burde aldri forestille seg at de kunne bruke Taiwan-spørsmålet som brekkstang mot Kina» , heter det.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com :

Hegseth Says US Ready to ‘Fight and Win’ a War With China Over Taiwan

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Alastair Crooke : A Storm is Brewing in the West.

Col. Larry Wilkerson: Trump’s Grip on Ukraine Conflict Is SLIPPING — What Happens Next?

John Mearsheimer: New World Order? US, China & Russia in the New Great Power Rivalry

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp

Mens verden feiret Seiersdagen forrige måned, undersøker vi hva som skjedde dagen etter.

Esha Krishnaswamy .

Mens verden feiret 80-årsjubileet for Seiersdagen tidligere i mai, spredde man en komfortabel historie om at nazistene forsvant ut i eteren, for aldri å bli sett igjen. Dessverre er dette bare en myte. Verken Wehrmacht, nazistene eller deres kollaboratører bare forsvant. I stedet, dagen etter Seiersdagen, ble mange nazistiske tjenestemenn og deres kollaboratørstyrker rekruttert av Vesten for å fortsette sin kamp mot kommunismen.

Etter hvert som det ble åpenbart for de vestlige allierte Frankrike, Storbritannia og USA at Sovjetunionen kom til å beseire Nazi-Tyskland, følte de behov for å omstrukturere sin utenrikspolitiske strategi. Nok en gang vendte de fiendtlighetene mot Sovjetunionen. De ønsket Sovjetunionens naturlige fiender velkommen: fascistene.

Allerede før krigen var over, begynte USA å forberede seg på krigen mot Sovjetunionen, deres primære fiende siden 1917. Kontoret for strategiske tjenester (OSS), forløperen til CIA, begynte å samle etterretning i tidligere okkuperte territorier. Et slikt kjent eksempel var Frank Wisner, en bedriftsadvokat, som nylig hadde startet en jobb som operativ i OSS. I 1944 dro han til Romania. I følge senere utgitte dokumenter fikk teamet hans i oppgave å finne tyske dokumenter, ikke for å samle etterretning om Nazi-Tyskland, men for å finne etterretning om Sovjetunionen. I disse dokumentene fant OSS en liste over kollaboratører, som var antikommunistiske, noe som gjorde dem til førsteklasses rekrutter for å hjelpe Vesten etter krigen.

Frank Wisner da han var i OSS.

Etter hvert som den røde armé rykket videre vestover i 1945, innså mange tyske tjenestemenn nytteløsheten i sin sak og begynte å planlegge for fremtiden. Blant dem var Reinhard Gehlen, som hadde vært ansvarlig for Fremde Heere Ost (Utenlandske hærer øst), en militær etterretningsorganisasjon som samlet inn etterretning om Sovjetunionen og andre østfrontland. Gehlen hadde filer over alle de «antikommunistiske aktivistene» eller nazistiske kollaboratørene i Sovjetunionen, uten dem kunne ikke nazistene gjennomføre krigen sin og de medfølgende grusomhetene på østfronten.

Gehlen unngikk klokt å bli tatt til fange av de sovjetiske styrkene og kontaktet de amerikanske styrkene. Etter et kort avhør fløy amerikansk etterretning ham til Washington sommeren 1945. Han tilbød en avtale: i bytte mot immunitet fra straffeforfølgelse for de grufulle krigsforbrytelsene begått under hans myndighet, skulle han stille sitt omfattende nettverk av samarbeidspartnere og agenter i øst til rådighet for bruk av USA i deres kaldkrigskorstog mot Sovjetunionen.

Amerikanske myndigheter aksepterte forslaget med entusiasme. Gehlen ble ikke bare belønnet med amnesti, men ble senere innsatt som sjef for den vesttyske etterretningstjenesten BND . Han fortsatte på sin side sitt korstog mot Sovjetunionen – det samme som han startet med Hitler.

Blant den skattekisten av informasjon som Gehlen ga, var en liste over kollaboratører: Det ungarske jernkorset, den rumenske jerngarden, den kroatiske Ustaše, og viktigst av alt, ukrainske nasjonalister fra den beryktede Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Bevæpnet med denne informasjonen begynte USA og dets allierte å rekruttere de verste krigsforbryterne til den kalde krigen mot kommunismen.

OUN ble grunnlagt i 1929 av vestlige ukrainere fra Galicia. Deres oppgave var alltid å skape et uavhengig og etnisk homogent Ukraina. På denne tiden var store deler av Galicia okkupert av Polen, noe som gjorde Polen til deres hovedfiende. Kort tid etter dannelsen pirret de interessene til tyske etterretningstjenester. Etter hvert som Weimar-Tyskland ble omdannet til Det tredje riket, fikk de trening og våpen for å danne hjelpeenheter, senere kjent som den ukrainske opprørshæren (UPA).

UPA var uten sidestykke i sin barbari, som beskrevet tidligere – med Lvov-massakren og antipartisan-ekspedisjoner som førte til utryddelse av hele landsbyer i Hviterussland – sjokkerte brutaliteten deres selv nazistiske tjenestemenn. Selv om erklæringen om statsstatus kortvarig irriterte naziledelsen, forble de aktive på slagmarken og ødela hele samfunn i kjølvannet av dem.

Skremmende bilder fra Lvov-massakren.

I 1942 begynte de etnisk rensing av områder i Vest-Ukraina og Polen for ikke-ukrainere. Kampanjen startet i februar 1942, da en UPA-avdeling massakrerte over 150 mennesker i den polske landsbyen Parosle. De fortsatte å angripe landsbyer nær grensen og brutalt myrde sivile. I juli 1943 hadde UPA-operasjonene utvidet seg til hele Volynhia-regionen.

UPA gikk til angrep på diverse landsbyer, hvor flokker av menn i alderen 16–50 år, noen ganger bevæpnet med macheter og høygafler, gikk amok og slaktet alle de møtte. I kjølvannet av dem ble hele landsbyer brutalt massakrert.

Den mest beryktede massakren skjedde på «Den blodige søndagen», 11.–12. juli 1943, da UPA-enheter samtidig angrep over 99 polske landsbyer. Ofrene ble brent levende mens de deltok i søndagsmessen, og selv barn ble ikke spart, noe minnesmerkene over Volynhia-massakrene viser.

Denne statuen er basert på et bilde fra virkeligheten som er for grafisk til å vises her. I 1944.

I 1944, da Den røde armé snudde krigens gang, trakk UPA-enheter seg tilbake. Etter krigen havnet mange fordrevne leirer i Vest-Tyskland. Jalta-avtalen bestemte at større krigsforbrytere skulle etterforskes av utenriksministerne i USA, Storbritannia og Sovjetunionen. Til tross for at sovjetiske lister identifiserte UPA-medlemmer for forbrytelser så avskyelige at de sjokkerte nazistiske tjenestemenn, rekrutterte OSS og MI6 dem som aktiva.

Selv om USA teknisk sett forbød nazistiske krigsforbrytere å komme inn i landet, ble disse reglene bevisst ignorert for disse kollaborerende krigsforbryterne. I et grovt eksempel kom en mann ved navn John Demjanjuk inn i USA til tross for at han førte opp Sobibor og Trebelinka – nazistiske dødsleirer – som tidligere bosteder. Selv med disse klare indikasjonene godkjente immigrasjonsmyndighetene søknaden hans. Senere ble det avslørt at han hadde vært vakt i begge leirene og utvist en spesiell sadisme mot ofrene sine.

Bilder ble avdekket, og de viste tydelig at Demjanjuk var en vakt.

Demjunik var bare én blant tusenvis som unnslapp straff med bistand fra USA og Storbritannia. Noen flyktet til Brasil, Argentina, Bolivia, Australia og Canada. En av de mest berømte etterkommerne av ukrainske nasjonalister er Chrystia Freeland, Canadas tidligere visestatsminister. Hun var nest etter statsministeren. Bestefaren hennes, Michael Chomiak, var en beryktet propagandist for Det tredje riket som skrev en ode til Adolf Hitler på hans 50-årsdag.

I sin rolle som CIA-ressurser forvandlet tidligere UPA-medlemmer seg til kaosagenter. I tjeneste for den amerikanske regjeringen ble de mobilisert til prosjektet AERODYNAMIC. I følge avklassifiserte CIA-dokumenter er «Formålet med prosjektet AERODYNAMIC å sørge for utnyttelse og utvidelse av den antisovjetiske ukrainske motstandsbevegelsen for kaldkrigsformål og varmkrigsformål. Slike grupper som Det ukrainske øverste frigjøringsrådet (UHVR), dets militære adjunkt, Den ukrainske opprørshæren (UPA), Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) i Ukraina, utenriksrepresentasjonen til Det øverste frigjøringsrådet (ZPUHVR) i Vest-Europa og USA, og andre ukrainske organisasjoner som utenriksseksjonene av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (ZchOUN), osv., vil bli brukt.»

En mengde ukrainske nasjonalister ble sendt inn på ukrainsk territorium etter krigen for å begå terrorhandlinger på sovjetisk territorium. Selv om de lyktes med å begå terrorhandlingene, ble de kort tid etter pågrepet, og operasjonen ble betegnet som mislykket.

Innflytelsen fra UPA og OUN stoppet ikke der, de spilte en integrert rolle i propagandakampanjen mot Sovjetunionen. Med den fulgte den åpenbare omskrivingen av historien gjennom deres fremtidige organisasjoner.

På høyden av andre verdenskrig, i 1943, på initiativ fra nazistene, slo diverse kollaboratører seg sammen for å danne en organisasjon kalt «Komitéen for undertrykte nasjoner» (CSN). Målet deres var fullstendig oppløsning av Sovjetunionen. Etter krigen, i 1946, omdøpte CSN seg til den antibolsjevikiske blokken av folker (ABN) med finansiering fra USA, Storbritannia og Vest-Tyskland. Presidenten var Jaroslavl Stetsko, den selverklærte lederen av «Det uavhengige Ukraina», en nazistisk samarbeidsregjering. Han overvåket entusiastisk massakrene.

Det var ikke bare de ukrainske nazikollaboratørene ABN omfavnet. Organisasjonen inkluderte fascister fra alle regioner – hviterussere, rumenere, ungarere og kroatere – alle nazikollaboratører. På 1980-tallet ble en liste over sentralkomiteens medlemmer distribuert. Av de elleve medlemmene totalt ble minst syv anklaget for å være krigsforbrytere.

Jaroslav Stetsko håndhilser på president George HW Bush

ABN publiserte nyhetsbrev som glorifiserte nazistenes kollaboratører. De var sentrale i Vestens propagandaarbeid. De startet også radionettverk som «Radio Liberation from Bolshevism». 1. mars 1953 sendte de fra sendere i Lampertheim til delstatene øst i Tyskland. De oppildnet til vold og terrorhandlinger. Selv om signalene fra disse delstatene ble forstyrret av og til, gikk noe av propagandaen deres gjennom.

Med sin radiokraft, og også nyhetsbrevene sine, ble diverse nazistiske kollaboratører omdøpt til uskyldige mennesker som flyktet fra «kommunistisk forfølgelse». Deres innflytelse strakte seg over hele Vest-Europa, USA og Canada. De var så vellykkede i disse anstrengelsene at det i USA og Canada finnes mange statuer og minnesmerker dedikert til disse kollaboratørene. Kjente eksempler er en romersk Shukhevich-statue i Edmonton, Canada. I New Jersey er det reist et minnesmerke ved graven til Mykolo Lebed.

På sitt høydepunkt var propagandaarbeidet deres så vellykket at de fikk audiens hos amerikanske presidenter. ABN og dets andre samarbeidende organisasjoner startet med mytologien om «fangenskapsnasjoner» i Sovjetunionen. De startet en annen komité kalt «fangenskapskomiteen». Og selvfølgelig, i juli 1959, overbeviste Lev Dobrjanky, mangeårig leder av den nasjonalistiske ukrainske kongresskomiteen, president Eisenhower om å signere resolusjonen hans: «Fangenskapsuken». I et brev til Eisenhower kalte en avleggerorganisasjon kjent som «American Friends of the Anti-Bolshive Bloc of Nations» (AF-ABN) denne resolusjonen «et av de største dokumentene i moderne historie».

Senere fikk den mangeårige ABN-presidenten Yaroslav Stetsko audiens hos president Ronald Reagan. Kort tid etter, i 1986, innførte president Reagan Black Ribbon Day, som var «en protestdag mot Sovjetunionen» under den kalde krigen. Den sørger offisielt over nazistenes kollaboratører og omdøper dem til «kommunismens ofre».

Stiftelsen Victims of Communism Memorial Foundation ble selvsagt startet av Lev Dobriansky. I løpet av de siste årene har folk blitt skandalisert over å høre at mange av minnesmerkene deres var tilhørende nazistiske krigsforbrytere. For to år siden, i Canada, bestilte Victims of Communism Memorial Foundation en vegg med navnene på disse såkalte ofrene. Listen deres inneholdt folk som Ante Pavelić (lederen av den uavhengige staten Kroatia) og Roman Shukhevich .

ABNs aktiviteter endte ikke bare med propaganda. De opprettet andre organisasjoner for å gi paramilitær hjelp og trening til høyreorienterte dødsskvadroner over hele verden . Disse paraplyorganisasjonene inkluderte: Den ukrainske ungdomsorganisasjonen. I samarbeid med de taiwanske og sørkoreanske regjeringene bidro ABN også til å grunnlegge Verdens antikommunistiske liga (WACL). WACLs formålsparagraf: «Å trene antikommunistiske ledere til å bygge en bedre verden gjennomsyret av frihet og for å overvinne den kommunistiske trusselen».

I Latin-Amerika oppsto en gren av WACL, kjent som Latin-Amerikas antikommunistiske konføderasjon (CAL), som opprettet paramilitære dødsskvadroner. De utførte utallige voldshandlinger i Honduras, Guatemala og El Salvador, inkludert massakrer som Los Erres og El Mozote.

Ironien med disse organisasjonene var at de hevdet at de var imot «kommunistisk vold», men samtidig finansierte de paramilitære organisasjoner som utløste ufattelig vold mot «kommunister» (som var løst definert og noen ganger omfattet hele landsbyer).

---

Denne artikkelen ble publisert av Historic.ly

Esha Krishnaswamy er programleder for podkasten historic.ly . Hun har også skrevet for FAIR, der hun kritiserer konsernmedienes dekning av internasjonale begivenheter.

Oljegiganten har avlyst et stort anbud på ammoniakk-skip til norsk sokkel. Forsyningsskip basert på ammoniakk viste seg å bli et gigantisk pengesluk uten noen hensikt.

I fjor startet Equinor en anbudsrunde for å bygge nye forsyningsskip. Disse skulle gå på ammoniakk, som har blitt sett på som et «lovende alternativ» til dagens fossile drivstoff.

Nå har Equinor avlyst anbudet. Dette skriver E24.

– Vi hadde selv en intensjon å om å gå videre med dette, men økte kostnader og usikkerhet i vårt forretningsmiljø har gjort det krevende, sier pressetalsperson Gisle Ledel Johannessen i Equinor til E24.

Kystens Næringsliv , som omtalte nyheten først, skriver at det gjelder fire skip som ville kostet opp mot fire milliarder kroner. Dette ønsker ikke Equinor å kommentere.

Ifølge Norsk klimastiftelse droppet Equinor anbudsrunden i april, noe som førte til at fire ammoniakk-fartøy ble skrinlagt.

Et ulønnsomt kraftsluk

Produksjon av ammoniakk til drivstoff er et ulønnsomt kraftsluk som krever enorme utbygginger av fornybar energi, men staten kaster stadig nye milliarder etter disse prosjektene, skrev Stavanger Aftenblad i en kommentar i februar.

Skal man produsere grønn ammoniakk til drivstoff, må man først må lage hydrogen, og så hente ut nitrogen fra luften og kombinere dette med hydrogenet. Det er svært energikrevende.

Rundt halvparten av energien forsvinner når ammoniakken er produsert med fornybar energi. I tillegg kreves det mer ammoniakk for å drive et skip enn med fossilt drivstoff. 200.000 tonn ammoniakk erstatter 90.000 tonn diesel.

Ammoniakkfabrikken i Sauda har avtale om levering av 300 MW. Dersom dette blir levert hele året, vil forbruket bli på rundt 2,6 TWh.

For å sette dette i sammenheng: Den årlige produksjonen til Ulla-Førre, det største vannkraftanlegget i Nord-Europa, er på 4,45 TWh. Altså vil denne ammoniakkfabrikken sluke mye mer enn halvparten av strømmen som blir produsert der.

Og det er før planene om å utvide fabrikken til 800 MW.

Rederiforbundets Knut Arild Hareide synes det er «uheldig»

Tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide er en ektefødt broiler, en oppdrettskanin av det nyklassiske norske slaget. Han er riktignok utdannet siviløkonom, men det han har å vise til yrkesmessig utenom politikken er at han har vært praktikant i Schibsted.

Men han er definisjonen på politisk korrekthet og vet å klatre, så nå er han president i Rederiforbundet. Det er helt ukjent hva han måtte kunne om skip, energi eller rederidrift.

Men han vil ha rederiene til å kaste milliarder i havet av hensyn til «det grønne skiftet».

– Vi trenger prosjekter som dette for å få i gang den grønne omstillingen i offshoreflåten. Samtidig kjenner jeg ikke beslutningen i detalj, sier Hareide i en e-post til E24.

– Prosessen har riktig nok ført til mye læring og teknologiutvikling. Men det er et uheldig signal at en så robust aktør som Equinor ikke ser at det er mulig å realisere nullutslippsprosjekter som dette.

Det er ikke nullutslipp å kaste bort miljøvennlig vannkraft til å produsere totalt ulønnsom ammoniakk. Det er miljøkriminalitet.

Israel Katz konfronterte Frankrikes president Emmanuel Macron, som sa at en palestinsk statsdannelse en «moralsk plikt» og advarte om en strengere europeisk holdning mot Israel i forbindelse med Gaza-krigen.

Av nyhetsdesken i The Cradle.

Israels forsvarsminister Israel Katz lovet 30. mai at Tel Aviv vil bygge en «jødisk-israelsk stat» på den okkuperte Vestbredden, samtidig som han bekreftet avvisningen av en palestinsk statsdannelse i en «klar beskjed» til Frankrikes president Emmanuel Macron.

«De vil anerkjenne en palestinsk stat på papiret – og vi vil bygge den jødisk-israelske staten på bakken. Dokumentet vil bli kastet i historiens søppelbøtte, og staten Israel vil blomstre og blomstre», sa forsvarsministeren.

«Dette er et historisk øyeblikk for bosetningen i Judea og Samaria, som vil styrke den som Israels beskyttende mur, og som også vil styrke sikkerheten i denne regionen», la han til, med henvisning til nye ulovlige bosetningsprosjekter på den okkuperte Vestbredden.

Katz la til at dette var en «knusende respons» på «terrorister» som prøvde å «skade og svekke vårt grep om denne regionen av landet», og en «klar beskjed til Macron og hans venner».

«Ikke tru oss med sanksjoner, for dere vil ikke kunne tvinge oss i kne. ​​Staten Israel vil ikke bøye hodet for trusler. Vi er et folk med en lang og strålende historie. Vi vil stå støtt og fortsette å lede staten Israel på en trygg og sterk vei, inntil seier», sa han i et skarpt motangrep mot Macron.

Det israelske utenriksdepartementet publiserte også en uttalelse der de anklaget Frankrike for å ha lansert et «korstog mot den jødiske staten».

Den franske presidenten sa fredag ​​at europeiske stater bør innta en fastere holdning mot Israel for landets handlinger i Gaza. Han advarte om at dersom den humanitære situasjonen i Gaza ikke bedrer seg snart, vil Frankrike vurdere å iverksette sanksjoner mot Israel – noe som signaliserer en strengere «kollektiv posisjon» fra EU.

Macron sa også at det å anerkjenne en palestinsk stat er en «moralsk plikt» og en «politisk nødvendighet».

Frankrike har i økende grad signalisert støtte til anerkjennelse av en palestinsk statsstatus i det siste. Landet har også vært blant EU-landene som har fordømt den brutale nye israelske operasjonen – kalt Gideons vogner – i Gaza og den fortsatte hindringen av at tilstrekkelige mengder nødhjelp kommer inn i den beleirede stripen.

Neste måned skal Paris og Riyadh lede en FN-konferanse med mål om å gjenopplive ideen om en tostatsløsning.

Tel Aviv og Washington leder en kontroversiell ny hjelpemekanisme som knapt dekker behovene til befolkningen i Gaza. Planen er utformet for å fordrive palestinere ytterligere og fremme israelske mål om større kontroll over stripen. I løpet av de første dagene siden lanseringen har amerikanske leiesoldater og israelske styrker åpnet ild mot palestinere som søker hjelp. Dusinvis er drept og skadet.

På den okkuperte Vestbredden akselererer Tel Aviv planene om å annektere territoriet – som den israelske hæren ulovlig okkuperte under krigen i 1967.

Israels regjering godkjente 22 nye jødiske bosetninger på den okkuperte Vestbredden 29. mai, etter en nylig økning i landgrabbing, tvangsflukt og bosettervold mot palestinere i territoriet.

Tidligere denne måneden stemte det israelske kabinettet for å ta fullt ansvar for landregistrering i område C på den okkuperte Vestbredden – et område som utgjør rundt 60 prosent av territoriet og hjem til det store flertallet av israelske bosetninger.

---

Les:

Sharaa: ‘Syria og Israel deler felles fiender’

I England og USA snur de som burde vært de fremste vaksineforkjemperne – helsearbeiderne – seg nå vekk. I London sa 90% av sykehusansatte nei til influensavaksinen. I USA er det neppe bedre.

Kjetil Tveit.

En artikkelen i dag i The Times handler formelt om influensavaksinen. Men når 90% av helsepersonellet ved et av Englands største sykehus sier nei til sprøyta – etter fire år med mRNA-eksperimenter – ligger det i dagen hvor skepsisen kommer fra.

Ser skjebnene

De har sett det.

Barn og unge som blir hjertepasienter altfor tidlig.

Uforklarlige blødninger, og bekymringer for om man noen gang kan få barn.

Autoimmune sykdommer som skyter i været.

Forstørrede lymfeknuter hos tenåringer som aldri trengte vaksinen.

Uforklarlig kreftutvikling – «turbokreft», kaller flere forskere det, og peker på mRNA-vaksinen som mulig årsak.

Mange i helsevesenet har skjønt det nå:

Dette var aldri nødvendig – og definitivt ikke for de unge eller friske.

Vi ser ikke bare økning i alvorlige og sjeldne sykdommer, men en vedvarende overdødelighet i land med høy vaksinasjonsgrad. Den faller ikke lenger under null. Den bare fortsetter. Etter overdødelighet burde det komme underdødelighet.

Det gjør det ikke. Og det er dramatisk. Helsepersonell ser det.The Times forsøker å forklare den massive vaksinenekten med «vaccine fatigue», samfunnstraumer og eksponering for «giftig informasjon» på nettet. Men når ni av ti ansatte på ett og samme sykehus sier nei, holder ikke slike forklaringer.

Helsepersonell i England lar seg ikke lenger overbevise av lettvinte medienarrativer.

USA

I en artikkel i ABC Nyheter kommer det indirekte frem at Biden-administrasjonen styrte koronanarrativet med jernhånd, og at det var ikke fakta som stod i sentrum – men kontroll. Og demokratiske land? De har vist at de ikke tåler frie ytringer. Kred til Thomas Vermes for å løfte dette frem.

Når døden taler — under ed

I en nylig senatshøring i USA fortalte den kjente hjertespesialisten Dr. Peter McCullough, under ed, at mRNA-vaksinene kan forårsake død.

Han viste til en obduksjonsstudie hvor 74% av dødsfallene etter COVID-vaksine i utvalget ble vurdert som vaksinerelaterte – flere av dem knyttet til dødelig, ikke-diagnostisert hjertebetennelse.

Mørketallene ser derfor ut til å være kolossale.

Dette er ikke lenger synsing – dette er rettsmedisinsk dokumentasjon, lagt frem i Kongressen.

Til og med demokrater snur nå i USA og 50% av amerikanere i en meningsmåling viste at de tror vaksinen har forårsaket hjerteskader hos mange. Når folk får høre fakta de aldri ble vist på TV, snur de – og det raskt.

De våkner i England. Og til og med demokratene våkner i USA.

Hva har dette med klimakrisen å gjøre?

Under pandemien så vi hvordan frykt ble brukt til å sette grunnloven til side, kneble ytringsfriheten og innføre kontrolltiltak ingen trodde var mulig i et demokrati.

I ettertid har et voksende antall begynt å stille spørsmål ved om koronakrisen ble brukt – eller misbrukt – til å flytte samfunnet i totalitær retning.

Nå skjer det igjen – denne gangen med klimakrisen. Eller rettere sagt — åpenbarer det mange har mistenkt lenge.

I et portrettintervju i Dagens Næringsliv Helg 30. mai forteller Jørgen Randers, tidligere rektor ved BI og kjent som en av Norges fremste klimaprofiler, at han har mistet troen på demokratiet.

Etter et langt liv med klimaforskning og internasjonalt arbeid mener han at folk flest ikke er villige til å ofre noe – og at demokratier derfor er uegnet til å løse klimakrisen.

Hans siste håp? Et opplyst fåmannsvelde – med Kina som forbilde.

Et diktatur, sier han selv, men et som «jobber langsiktig på klodens vegne».

Det står i klartekst:

Demokratiet fungerer ikke. Eliten må ta over.

Hva har dette med Ola dunk å gjøre?

Alt.

For det betyr at Ola og Kari Nordmann må løfte nisseluen opp fra øynene – og se realitetene i hvitøyet:

Disse krisene brukes til å avvikle demokratiet.

Mønsteret er kjent og beskrevet: Problem – reaksjon – løsning.

Først skaper man et problem – en krise. Så venter man på folkets reaksjon. Og til slutt tilbyr man en løsning – som allerede var planlagt – og som konsentrerer mer makt på færre hender.

Under pandemien ble som nevnt grunnloven satt til side og menneskerettigheter suspendert.

Dette er ikke bare teori. Vi har sett før hvordan medisinsk ondskap vokser frem i en kulturell suppe preget av kollektivisme, konformitet og ressursknapphet.

Og det er nettopp denne farlige kombinasjonen vi ser i vår tid – nå med woke-ideologien som ny drakt.

Wokeismen er en ny kollektivistisk «isme» som påberoper seg moral, men motarbeider verdiskaping, undergraver vitenskap ved kanselleringsvirksomhet, og er dypt fiendtlig til frie samfunn.

Wokeismen forsterker knapphet – både økonomisk, mentalt og menneskelig.

Det er her krisene og ideologien møtes: I ønsket om kontroll. I nedbyggingen av frihet. I fraværet av samtykke.

Det er totalitarismen – opp av graven, forkledd som godhet og krisehåndtering.

Det er det vi ser.

Og det må vi si høyt – før det er for sent.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kjetil Tveit.

Intens maktkamp i Bolivia. Bolivia går mot økonomisk kollaps. Prosjekter som ble satt i gang under Evo Morales i 2016-17 har gått i stå. Folk ser Evo som det eneste alternativet. Evo o nada , Evo eller intet.

Peter M. Johansen.

Bolivias president Luís Arce Catacora har mistet all oppslutning i regjeringspartiet Movimiento al Socialismo (MAS), i masseorganisasjonene og blant middelklassen som nå rammes hardt av den samme økonomiske krisa som har truffet den uformelle sektoren med full tyngde. Den tidligere bankmannen er politisk insolvent og sitter igjen med bare deler av byråkratiet han selv har ansatt. Nå har han trukket seg som kandidat ved presidentvalget 17. august, mens flertallet setter sin lit til at tidligere president Evo Morales Ayma skal bringe landet på fote igjen, viser meningsmålingene.

Forfatningsdomstolen prøver nok en gang å nekte Evo å stille til nok en presidentperiode. Det kan utløse voldsomme uroligheter selv om høyresida som sto bak kuppet mot Morales i 2019, nå er splittet og uorganisert. Evos tilhengere er villig til å stenge ned landet for å få ham tilbake, Evo o nada , Evo eller intet.

Men som ved ethvert valg i las Américas : Bakom lurer den lunefulle Trump-administrasjonen med utenriksminister Marco Rubio.

Den bankerotte økonomen

Onsdag 14. mai gjorde president Luís Arce Catacora, økonomen som var både finansminister og minister for økonomi og offentlig finans (2006-17 og 2019) under president Evo Morales Ayma (65), opp saldo. Han har ikke lenger noen politisk kapital igjen fra da han tiltrådte som president etter kuppdronninga Jeanine Áñez i begynnelsen av november 2020.

Han har kommet fram til at han ikke stiller til gjenvalg fordi han ikke lenger har noen politisk støtte, verken fra sosialistbevegelsen Movimiento al-Socialismo (MAS) eller andre deler av befolkninga. Selv folk som har hatt mer enn nok av Morales, får ikke regnestykkene til å gå opp fordi økonomien er i minus og Arce har vist de siste to åra, om ikke lenger, at han ikke er i stand til å styre av egen kraft.

Det nytter ikke lenger å skyve ansvaret for tingenes tilstand over på Morales. Det viser fraksjonskampen i “det politiske instrumentet for folkenes suverenitet (MAS-I nstrumento Político por la Soberanía de los Pueblos ) i Asamblea Legislativa Plurinacional , den flernasjonale folkeforsamlinga i La Paz.

Onsdag for to uker siden kunngjorde Arce at han gir avkall på gjenvalg for en ny femårsperiode som har vært preget av uro siden MAS-IPSP gjenvant makta i november 2020 etter høyrekuppet mot Morales.

“Jeg har i dag informert det bolivarianske folket om min bestemmelse om å avstå mitt kandidatur for gjenvalg som president,” skrev Arce på sosiale medier 14. mai. “Jeg gjør det i min klareste overbevisning om at jeg ikke vil være en faktor i den folkelige avstemninga og langt mindre vil legge til rette for et fascistisk, høyreorientert prosjekt som søker etter å ødelegge den flernasjonale staten.”

Mobiliserer for Evo

Samme dag brøt forfatningsdomstolen igjen grunnloven og opprettholdt kjennelsen om at Morales er forhindret fra å stille til valget for en ny periode siden hans to presidentperioder allerede er oppbrukt.

Folkeavstemninga i 2016 sa nei til å endre bestemmelsen om to presidentperioder i konstitusjonen, men MAS-flertallet i nasjonalforsamlinga gikk likevel på tvers av domstolen og vedtok at Morales likevel fikk stille i 2019.

Det var et valg han vant skulle det vise seg, men det var etter at kuppet som brakte Áñez til presidentpalasset var blitt gjennomført.

Den siste kjennelsen satte fart i mobiliseringa for Evo. Mandag ble utlyst som “siste sjanse” for Evos kandidatur.  Det ble aldri lagt skjul på at massemobiliseringa hadde til hensikt å få Arce til å gå av, for ikke å gi ham sjansen til å gå videre med sitt prosjekt om å framsette en “ Frente Amplio -kandidat, en breifront-kandidat, som kan samle “den breieste enheten” i venstrebevegelsen for å «bekjempe Bolivias plyndringer,» meldte Al-Jazeera.

“Bare folkets forente kamp kan sikrer den beste framtiden for Bolivia. Vår stemme vil være samlet mot trusselen fra høyresiden og fascismen,” skrev Arce.”Bare folket kan be meg om å avslå mitt kandidatur. Vi vil adlyde folkets mandat for å redde Bolivia, nok en gang,” kvitterte Morales på sin konto.

Han fikk umiddelbart respons. Massemobiliseringa og utsiktene for alvorlige uroligheter i et land på vei ned i det økonomiske marsvinhullet, fikk den fjerde forfatningsdomstolen i La Paz til å oppheve forbudet mot Partido Acción Nacional – Boliviano (PAN-Bol) om å gå til valg med Morales som presidentkandidat.

Kjennelsen mandag åpner for at Evo kan stille til sitt fjerde presidentvalg om PAN-Bol registrerer ham som kandidat innen 6. juni. Men valgmyndighetene (TSE) motsetter seg kjennelsen. Partiets leder Ruth Nina har allerede prøvd å registrere sitt parti  to ganger. Hun har blitt stoppet av tungt bevæpnet politi og avvises av TSE.

Partiet oppsto 7. mars 2018 med Romny Soruco som president, Abdías Cárdenas som visepresident og Nina som partileder under slagordet “Pan para Bolivia” (Brød til folket). Det ble erklært disolución (oppløst) av valgkommisjonen (TSE) 7. mai. Arce har ikke levert brødet, men PAN-Bol mener ikke sirkus.

Domstolen besluttet mandag at valgkommisjonen tilbakekalte registreringa av partiet på feilaktig grunnlag, ved en prosedyrefeil. Kjennelsen gjelder også Evo Pueblo ( Estamos Volviendo Obedeciendo al Pueblo = Vi vender tilbake i lydighet overfor folket) som Morales har bygd opp under fraksjonsstriden som har rast mot Arce i MAS, masseorganisasjonene og urfolkbevegelsene.

Evo sendte inn  registreringa sammen med registreringa av PAN-Bol.

I forrige uke kunngjorde Evos advokat, Wilfredo Chávez, at kandidatlista til Evo Pueblo var blitt presentert på e-post med akronymet til PAN-Bol på et tidspunkt da verken Evo Pueblo eller PAN-Bol hadde juridisk status. Det er nå endret med domsavsigelsen.

Truet av destabilisering

Terninga er kastet, alea jacta est , som Julius Caesar angivelig kvad da han skulle krige mot krigsherren Gnaeus Pompeius Magnus (106-48 fvt), eller se tiran los dados på spansk. Mandag erklærte PAN-Bols lidér Nina at Evo er partiets kandidat, med Wilma Alanoca (46), en journalist og tv-programleder, som visepresident.

Alanoca har sittet i bystyret i El Alto, urfolkstorbyen som kneiser over La Paz på 4000 meters høyde, verdens høyestliggende storby. Hun var kultur- og turistminister under Morales fra januar 2017 til november 2019. Hun har vært del av den interne partikampen i MAS i El Alto hvor det ble brukt mot henne at hun hadde søkt asyl på den meksikanske ambassaden i nesten et år under høyrekuppet.

Ifølge rivalen i El Alto hadde hun dermed ikke oppfylt kravet om to års botid i Bolivia fordi ambassaden i henhold til “internasjonale standarder […] er konstituert på meksikansk territorium, under meksikansk suverenitet”.

Morales og Nina mener at kjennelsen mandag utfordrer kjennelsen i forfatningsdomstolen fra 2023 som fastsetter to presidentperioder. Retten presiserte da at “diskontinuerlige vilkår”, at presidentperioden ikke er sammenhengende, ikke endrer dette forholdet.

Dette blir utfordret av den Interamerikanske menneskerettsdomstolen (CIDH), av Evo og av hans tilhengere. De mener at hans tilbakestilling fra 2019 teller.

Den andre utfordringa ligger i at valgkommisjonens frist for registrering av kandidater utløp 19. mai. PAN-Bol viser til at partiet innrapporterte sine kandidater digitalt før tidsfristen løp ut. TSE hevder imidlertid at bare lovlig registrerte partier slipper gjennom valgkommisjonens portal. PAN-Bol ble underkjent fordi partiet ikke oppnådde tre prosent ved valget i 2020. Kjennelsen mandag stadfester partiets legale status fra før 19. mai, slik at fristen nå er 6. juni.

Forfatningsstriden truer med å destabilisere Bolivias demokrati, advarer flere analytikere, ifølge det uavhengige nettbasert nyhetsbyrået MercoPress. Det ble etablert i Montevideo i Uruguay i 1996 og dekker nyheter fra Latin-Amerika og det sørlige Atlanterhavet generelt, med særlig fokus på frihandelsområdet Mercosur – også på spansk fra 2008. Men dette er i høyeste grad en politisk kamp som strekker seg langt inn og høyt opp i rettsapparatet og som bærer i seg kontroversene fra presidentvalget i 2019, både det at Morales stilte og at resultatet ble annullert.

Annulleringa som la grunn for kuppet, skjedde med aktiv innblanding fra generalsekretæren i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Luís Almagro, Uruguays tidligere utenriksminister (2010-15) under nylig avdøde president José “Pepe” Mujica. Almagro som ble OAS-sjef i 2015,  ble ekskludert fra Frente Amplio i 2018 under breifrontens president Tabaré Vázquez for sin USA-vennlige linje og personlige vendetta mot Venezuelas president Nicolás Maduro.

Valgkampen er nå innringet av den juridiske striden på den ene flanken og massemobilisering til fordel for Evo på den andre. Det skjer under en overhengende økonomisk krise der eksporten har falt som en stein siden 2022, der sentralbanken er i ferd med å gå tom for dollar og annen hard valuta og der inflasjonen er langt høyere enn det offisielle tallet på 7,26 prosent, for øyeblikket minst 15,2 prosent.

“Å redde Bolivia”

Arce har allerede spilt ut sitt kort. Nå stiller han til senatet for et MAS-IPSP som viser seg som et åpent autoritær parti. Samme dag som han trakk seg, lanserte han Eduardo del Castillo, minister for presidentens kontor og tilsvarende innenriksminister, som presidentkandidat for MAS-IPSP og distanserte seg entydig fra Morales.

Arce vil ha en avpolitisert, teknokratisk regjering for “å redde Bolivia”. Han har selv ligget under “feilmarginen” på  meningsmålingene, hvilket betyr at han har “null støtte” og derfor oppfordrer til “enhet”, mener Jorge Soria som er et erfarent medlem av MAS-IPSP og medlem av Rødt her hjemme. Han er min politiske veiviser gjennom tynnlufta i Andesfjellene.

Castillo (36) har lagt seg på en “lov og orden”-linje, og det er ingen tilfeldighet at avløseren hans, Roberto Ríos, kommer fra posten som visesikkerhetsminister. Del Castillo er glad i voldsbruk for å konfrontere de gjentatte mobiliseringsbølger det siste året.

Dette viser høyredreininga i MAS, mener Soria.

https://en.wikipedia.org/wiki/Eduardo_del_Castillo

Men MTS er truet av TSE og Rodríguez holder på å slutte en alianse med UCS. Med røttene i samme organisasjon som Evo har han den siste tida framtrådt som leder for sin egen blokk, androniquistas og bryter nå åpent. Den utgjør den tredje fraksjon i regjeringspartiet ved siden av arcistas og evistas. Han vil ha en avpolitisert, teknokratisk regjering.

Senator Andrónico Rodríguez Ledezma (36) fra Cochabamba, en cocalero md erfaring fra fagbevelsen, har nå varslet at han likevel  stiller som kandidat for Alianza Popular (AP) med Mariana Prado som makker.

Alliansen er bygd opp rundt Movimiento Terce Sistema (MTS), partiet til Félix Patzi (57) som tok over i 2018 etter Integración Para el Cambio (IPC) som Patzi dannet i 2010.

Men MTS er truet av TSE, og Rodríguez er i ferd med å slutte allianse med det høyrepopulistiske Unidad Cívica Solidaridad (UCS).

Rodríguez blir fortsatt regnet som evista , med røtter i samme organisasjon og tidligere  nære forbindelser til Evo siden cocalero-bevegelsen i Cochabamba. Han har  den siste tida framtrådt som leder for sin egen blokk, androniquistas , i MAS. Den utgjør den tredje fraksjon i regjeringspartiet ved siden av arcistas , og evistas . Han vil ha en avpolitisert, teknokratisk regjering.

https://en.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%B3nico_Rodr%C3%ADguez

Eva Copa Murga (38), tidligere president i senatet for La Paz for MAS (2015-20), stiller som kandidat for det ferske partiet Morena (Movimiento de Renovación Nacional) , med tidligere talsmann for president Arce, Jorge Richter, som visepresident.

Morena , med en urfolkprofil, blir plassert som centroizquierda (sentrumvenstre) på den politiske skalaen. Men Eva Copa deltok sist helg i en politisk seanse organisert av Harvard og betalt av den rike us-bolivianske teknologi-entreprenøren  Marcelo Claure. Han hadde inviterte alle kandidater på høyresida til å høre på blant andre Argentinas tidligere Mauricio Macri, den høyreekstreme venezuelanske opposisjonspolitikeren María Corina Machado og Colombias tidligere president Iván Duque, våpenbror av tidligere president Álvaro Uribe som bokstavelig drepte alle forsøk på fredsavtaler med geriljabevegelsene FARC og ELN.

Morena ble opprettet 12. januar med sikte på valget i august. Den tidligere aymara-studentlederen Copa har vært borgermester i El Alto siden 2021 som uavhengig.

https://en.wikipedia.org/wiki/Eva_Copa

Et trekk ved den nye bevegelsen Evo Pueblo er at partiet har det eneste programmet som er forfattet av de sosiale bevegelsene som dannet Evo Pueblo da de mistet retten til å representere MAS-IPSP gjennom en høyst tvilsom avgjørelse fra valgmyndighetene, påpeker Soria.

Det tradisjonelle høyre

På den tradisjonelle høyresida stiller tidligere president Jorge Fernándo “Tuto” Quiroga (august 2001-august 2002) for Movimiento Bolivia Libre (Libre). Quiroga (65) plasseres som en mellomting mellom  kristelig- og sosialdemokrat med tidligere bakgrunn fra Poder Democrático Social (Podemos, 2005-09) og Partido Demócrata Cristiano (PDC, 2014-18) i partiporteføljen.

Samuel Doria Medina stiller for den nasjonale enhetsfronten Frente de Unidad Nacional (FUD) som brøyt ut av Movimiento de la Izquierda Revolucionaria – Nueva Mayoría (MIR–NM) i desember 2003. Partiet er nyliberalistisk og sentrum-høyre og medlem av den sosialdemokratiske Sosialistinternasjonalen.

Ultrakonservative Partido Demócrata Cristiano (PDC) stiller med Rodrigo Paz Pereira, senator fra Tarija som representerer Comunidad Ciudadana (CC).

Det høyrenasjonalistiske Autonomía Para Bolivia – Súmate (APB Súmate) skilter med sin leder, forretningsmannen og den pensjonerte offiseren Manfred Reyes Villa, borgermester i Cochabamba.

Høyresida frykter at Evo kommer tilbake, men Soria mener at det ikke henger noen umiddelbar kuppfare i lufta. Høyresida er ikke i stand til å organisere det eller har oppslutning for det blant de væpnede styrkene. De klarer heller ikke å samle seg bak en felles kandidat.

Høyre er blitt marginalisert etter president Áñez. I 2019 klarte høyresida å mobilisere middelklassen bak kuppet. Det er de ikke lenger i stand til.

Brist i bærebjelken

En tommelfingerregel er at folk i Bolivia stemmer på (politiske) ledere, ikke på partier eller partiprogrammer. Det gjelder over hele linja. Det er langt fra uvanlig at registrerte partier er til salgs, med og uten anførselstegn. Partiene er som tomme skall å regne, men fortsatt registrerte.

Dommere og domskjennelser er også politiske varer. Der står også kampen om å skrive om grunnloven for å inkludere en lov om at ingen kan stille til høyere verv, fra borgermester til president, mer enn én gang i livet.

Ingen ting er derfor sikkert. De siste dagene har det kommet meldinger om at de første veisperringene er reist, i Potosí, og at det er innledet sultestreik i Sucre. Onsdag kom det til kraftige sammenstøt mellom opprørspolitiet og evistas og cocaleros i hovedstaden La Paz med krav om at Evo for stille, melder The Australian.

Arce har mistet troen på valgkommisjonen, derfor går han hardt til verks med stridsgass overfor Evos tilhengere som protesterer og aksjonerer, mener Soria. I dag er det tvekampen mellom regjeringa og den store mobiliseringa som pågår som  bestemmer om Evo Morales får registrere seg og kan delta i valget. Det er kravet fra hundretusener, kanskje millioner. De krever dessuten sin rett til å stemme på den kandidaten de setter høyest.

Med kandidater som Eva Copa, Eduardo del Castillo og Andrónico Rodríguez er det den tradisjonelle høyresida som ser ut til å svekkes. Bolivia har havnet i det paradokset at det politiske spekteret domineres av nye aktører med røtter i MAS-IPSP. De risikerer å gravlegge den demokratiske og kulturelle revolusjonen som Bolivia har vært gjennom siden 2006, mens høyresida ser det hele fra utsida. Det er bare Evo Morales som står i veien for dem og utgjør den reelle forskjellen, mener Soria.

Dynamitt og sinte gubber

Situasjonen er labil. Det har den vært lenge. Urolighetene ble intensivert da forfatningsdomstolen i slutten av oktober stadfestet forbudet mot Morales fra desember 2023.

Det hadde da lenge sydet rundt det angivelige kuppforsøket som Arces håndplukkede general Juan José Zuniga i juni i fjor. Zuniga anklaget Arce for at fattigdommen økte og for vanstyr. Han hevdet at Arce hadde overtalt ham til å begå operettekuppet. Arce ble derfor anklaget for autogolpe (selvkupp) fra flere hold, ikke bare fra evistas .

Mens opposisjonspolitikeren Marcelo Pedrazas for CC fra det sørlige departementet Chuquisaca slo fast at “i 2025 vil vi ha et valg uten Evo Morales på stemmeseddelen” og varslet “en ny æra i Bolivias politikk”, betegnet advokaten til Morales, Orlando Ceballos, diskvalifiseringa av Evo som politisk motivert. Evistas rigget til veisperringer, tok soldater som gisler og krevde at Arce gikk av.

Morales anklaget myndighetene for å stå bak et attentatforsøk mot ham i Cochabamba i slutten av oktober mens han var på vei til radiostasjonen Kawsachun Coca. Arce-administrasjonen svarte med å anklage Morales for å stå bak drapsforsøket på seg selv fordi skuddene som ble avfyrt mot bilen hans, kom idet den forsøkte å kjøre fra narkotikapolitiets veikontroll. Bilen hadde fjorten kulehull.

Innenriksminister Eduardo del Castillo hevdet derimot at konvoien til Morales hadde skutt mot politiet og kjørt over en politimann. “Señor Morales, ingen tror på det teateret du har satt opp,” sa Del Castillo til media.

Ifølge regjeringa fraktet bilen til señor Morales narkotika og den hevdet at Morales hadde gitt ordre om at bilen skulle brennes for å slette alle bevis. Radiostasjonen viste en video av tre kulehull i frontruta og blodet fra sjåføren.

Mange hendelser i Bolivia skjer under mystiske omstendigheter som det tar tid å bringe klarhet i og til å sortere i gjensidige anklager. 1. november tok en bevæpnet “irregulær” bande over en militærpost vel 160 kilometer øst for byen Cochabamba i den sentrale delen av landet. Den tok soldater som gisler samtidig med at politiet gikk til angrep på evistas med tung tåregass i La Paz.

Banden la beslag på geværer og ammunisjon og ble umiddelbart anklaget for forræderi. Lokalfjernsyn viste uniformerte soldater med hendene bak på ryggen. Angrepet på militærposten ble satt i sammenheng med en tidligere aksjon der politi og militær skulle rydde en veisperring på veien mellom Cochabamba og Oruro. De ble møtt med dynamitt, meldte Reuters.

Lovløse tilstander brer seg. I begynnelsen av april kom det til sammenstøtet mellom to gruvekollektiver som slåss om tilgangen til gullårer. Seks personer ble drept da en ladning med dynamitt gikk av 3. april ved gruveleiren i Yani, vel 150 kilometer nordvest for La Paz, ifølge al-Jazeera. Eksplosjonen slo ut strømmen i den lille gruvebyen Sorata hvor de to kollektivene opererer, Hijos de Ingenio og Señor de Mayo .

Kollektivene har oppstått som alternativer til de statseide og private selskapene. Selskapene blir anklaget for å hyre inn løsarbeidere på lave lønninger ut fra svingningene i markedet.

Dette startet under den dype økonomiske krisa i 1985 da Bolivia ble gjort til “mønsterland” for Det internasjonale pengefondet (IMF) under president Victor Paz Estensorro fra høyrepartiet Movimiento Nacionalista Revolucionario (MNR). Han satt i Palacio Quemado tre ganger, fra 1952 til 1956, fra 1960 til 1964 og fra 1985 til 1989.

Fallet i prisene på mineraler på verdensmarkedet førte til at det statlige Corporación Minera de Bolivia (COMIBOL) ble midlertidig stengt. Titusener av gruvearbeidere ble stengt ut mens sektoren ble privatisert på direktiv fra IMF.

Det eksisterer i dag flere colectivos enn de som jobber i Comibol og private selskap. Dette har ikke MAS-regjeringene fått bukt med. Det statlige selskapet har blitt Bolivias største selskap under Morales (2006-19), men fortsatt fins det anslagsvis 1600 gullgravere i kollektivene. De selger det de vinner ut til andre selskap. Det er risikofylt geskjeft, både med hensyn til inntekter og arbeidsforhold.

Hvem har skylda?

Arce står ikke alene ansvarlig for den kritiske situasjonen som Bolivia befinner seg i. Han tok over konkursboet etter Áñez og høyrebevegelsen med base i Santa Cruz og Tarija. Men ting har gradvis forverret seg, og de siste to åra har det gått stadig fortere.

I 2022 besluttet Arce å utsette folketellinga i landet. Det utløste dødelige protester i Santa Cruz som slo tungt inn i hverdagsøkonomien og tente ny fare for kupp.

Årsaken var at høyresida anklaget Arce for å ville skjule befolkningstilveksten i Santa Cruz. Folketallet ligger til grunn for statlige overføringer og for representasjon i nasjonalforsamlinga.

Arces popularitet har falt i takt med at inflasjonen har steget til sitt høyeste siden etterdønningene av finanskrakket i USA i 2008 og nedgangen i den globale økonomien som rammet den kinesiske råvareboomen i flere søramerikanske land. Den generelle inflasjonen har steget til femten prosent på årsbasis og er fortsatt på vei oppover.

Verre er det at inflasjonen på matvarer er på 25 prosent, og ennå høyere på basisvarer, rapporterer Soria som er i hyppig kontakt med media i hjemlandet. Den er på 100 prosent på oksekjøtt, over hundre prosent på kylling og 200-300 prosent på karbohydrater som pasta og ris til tross for at det meste blir produsert i Bolivia. Brød er blitt fem ganger dyrere den siste måneden. Det begynner å bli vanskelig å få tak i mel og andre ingredienser.

Det er dette folk reagerer mest på, og de ser at staten smuldrer opp. Valutaen, boliviano , synker som blylodd, og sentralbanken går tom for dollar og hard valuta fordi gassreservene blir tømt. Det gjør at svartebørsen blomstrer.

Det samme gjør smuglinga av varer, ikke ulikt det som skjedde med subsidierte varer fra Venezuela til Colombia. De gir god pris i utlandet, gevinsten blir vekslet inn i dollar som gir enda bedre gevinst på svartebørsen tilbake i Bolivia. Der er bolivariano halvert i kurs mot dollar sammenliknet med den offisielle vekslingskursen, og varemangelen presser prisene ytterligere i været. Små og mellomstore bedrifter får ikke tilgang på valuta som er rasjonert,

Bolivia går mot økonomisk kollaps. Landet eksporterte naturgass; det var hovedinntekten. Nå går det i minus: Landet må importere gass og annen energi. Årsaken er økonomisk kollaps som er blitt forsterket under Arces administrasjon.

Prosjekt som ble satt i gang under Morales i 2016-17 har gått i stå. Det gjelder produksjonen av solpanel og egenprodusert litium og vind- og vannkraft med tanke på eksport til Peru og Paraguay. Produksjonen av gjødsel er like dødt; eksporten til Brasil er stanset. Det samme gjelder importen av bensin og diesel som er underlagt rasjonering.

Det rammer folk direkte, særlig i byen der den uformelle sektoren utgjør åtti prosent. Regjeringa har siden 2023 forsøkt å krympe markedet. Inflasjonen rammer alle, men ingen hardere enn den uformelle sektoren. Heller ikke middelklassen klarer denne gangen “å kjøpe seg fri” med tilgang til valuta, og regjeringa har begynt å trykke penger.

Derfor har ikke befolkninga vendt seg mot Arce; flere ser til Evo som “redninga”, garantisten som i kraft av sin person og internasjonale nettverk kan framstå som garantist for lån og investeringer for å få produksjonen og økonomien på fote igjen. Det har oppståtte en følelse av “Evo eller intet”, hvor intet innebærer fare for en blodig periode.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

Ukrainas Operasjon Spiderweb har krysset terskelen når det gjelder å utløse en russisk atomrespons. Hvordan Russland og USA reagerer kan avgjøre verdens skjebne.

Scott Ritter.

I 2012 erklærte Russlands president Vladimir Putin at «atomvåpnene er fortsatt den viktigste garantien for Russlands suverenitet og territoriale integritet, og de spiller en nøkkelrolle i å opprettholde den regionale balansen og stabiliteten».

I de mellomliggende årene har vestlige analytikere og observatører anklaget Russland og dets lederskap for uansvarlig å påberope seg trusselen om atomvåpen som et middel til «saberrasling» – en strategisk bløff for å skjule operative og taktiske mangler i russiske militære evner.

I 2020 publiserte Russland for første gang en uklassifisert versjon av sin atomdoktrine. Dokumentet, kalt «Grunnleggende prinsipper for statspolitikken i Den russiske føderasjon om atomavskrekking», bemerket at Russland «forbeholder seg retten til å bruke atomvåpen» når Moskva handler «som svar på bruk av atomvåpen og andre typer masseødeleggelsesvåpen mot den og/eller dens allierte, samt i tilfelle aggresjon mot Den russiske føderasjon med bruk av konvensjonelle våpen når selve statens eksistens er i fare». Dokumentet slo også fast at Russland forbeholdt seg retten til å bruke atomvåpen i tilfelle et «angrep fra [en] motstander mot kritiske statlige eller militære steder i Den russiske føderasjon, hvis forstyrrelse ville undergrave atomvåpentiltak».

I 2024 beordret Vladimir Putin at Russlands atomdoktrine skulle oppdateres for å ta hensyn til de kompliserte geopolitiske realitetene som hadde dukket opp som følge av den pågående spesielle militære operasjonen (SMO) i Ukraina, hvor konflikten hadde utviklet seg til en stedfortrederkrig mellom det kollektive Vesten (NATO og USA) og Russland.

Den nye doktrinen erklærte at atomvåpen ville være autorisert til bruk i tilfelle «aggresjon mot Den russiske føderasjon og (eller) dens allierte av enhver ikke-atomstat med deltakelse eller støtte fra en atomstat anses som deres felles angrep».

Russlands atomarsenal ville også komme i spill i tilfelle «handlinger fra en motstander som påvirker elementer av kritisk viktig statlig eller militær infrastruktur i Den russiske føderasjon, hvis deaktivering ville forstyrre atomstyrkenes responsaksjoner».

Truslene trengte ikke å komme i form av atomvåpen. Den nye 2024-doktrinen slo faktisk spesifikt fast at Russland kunne svare med atomvåpen på enhver aggresjon mot Russland som involverte «bruk av konvensjonelle våpen, som skaper en kritisk trussel mot deres suverenitet og (eller) territoriale integritet».

Operasjon Spiderweb, det storstilte angrepet på kritisk russisk militærinfrastruktur direkte knyttet til Russlands strategiske atomavskrekking med ubemannede droner, har påviselig krysset Russlands røde linjer når det gjelder å utløse en atomvåpengjengjeldelse og/eller et forebyggende atomangrep for å forhindre oppfølgingsangrep. Den ukrainske SBU, under personlig ledelse av sin sjef, Vasyl Malyuk, har tatt ansvar for angrepet.

Operasjon Spiderweb er et skjult direkteangrep på kritisk russisk militærinfrastruktur og -kapasiteter som er direkte relatert til Russlands strategiske atomavskrekkingskapasiteter. Minst tre flyplasser ble angrepet med FPV-droner som opererte fra baksiden av sivile Kamaz-lastebiler som var omgjort til droneoppskytningsplattformer. Dyagilevo flyplass i Rjazan, Belaya flyplass i Irkutsk og Olenya flyplass i Murmansk, hjem til strategiske bombefly Tu-95 og Tu-22 og A-50 varslingsfly, ble angrepet, noe som resulterte i at en rekke fly ble ødelagt og/eller alvorlig skadet.

Dette ville tilsvare en fiendtlig aktør som iverksetter droneangrep mot amerikanske B-52H-bombefly stasjonert ved Minot Air Force Base i Nord-Dakota og Barksdale Air Force Base i Louisiana, og B-2-bombefly stasjonert ved Whiteman Air Force Base i Missouri.

Tidspunktet for Operasjon Spiderweb er tydelig utformet for å forstyrre fredssamtalene som skal finne sted i Istanbul 2. juni.

Først og fremst må man forstå at det er umulig for Ukraina å seriøst forberede seg på substansielle fredssamtaler samtidig som man planlegger og gjennomfører en operasjon som Operasjon Spiderweb. Selv om SBU kan ha utført dette angrepet, kunne det ikke ha skjedd uten den ukrainske presidentens eller forsvarsministerens viten og samtykke.

Dessuten kunne ikke dette angrepet ha skjedd uten samtykke fra Ukrainas europeiske partnere, særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland, som alle var i direkte konsultasjoner med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i dagene og ukene før gjennomføringen av Operasjon Spiderweb.

Europa har oppfordret ukrainerne til å bli sett på som aktiv støttespillere i Istanbul-fredsprosessen, med tanke på at hvis samtalene mislykkes, ville skylden bli lagt på Russland, ikke Ukraina, og dermed gjøre det lettere for Europa å fortsette å gi militær og økonomisk støtte til Ukraina.

Det ser ut til at amerikanske aktører også spiller en viktig rolle – senator Lyndsay Graham, en republikaner fra Sør-Carolina, og Sydney Blumenthal, en demokrat fra Connecticut, besøkte Ukraina i forrige uke, hvor de koordinerte tett med den ukrainske regjeringen om en ny pakke med økonomiske sanksjoner knyttet til Russlands vilje til å akseptere fredsbetingelser basert på en 30-dagers våpenhvile – et av Ukrainas kjernekrav.

Operasjon Spiderweb ser ut til å være en samlet innsats for å drive Russland bort fra Istanbul-samtalene, enten ved å provosere frem en russisk gjengjeldelse som ville gi Ukraina dekning for å bli hjemme (og en unnskyldning for Graham og Blumenthal til å gå videre med sanksjonslovgivningen), eller ved å provosere Russland til å trekke seg fra samtalene mens de vurderer sine alternativer fremover, en handling som også ville utløse Graham-Blumenthal-sanksjonene.

Det er ukjent i hvilken grad president Trump, som har presset på for vellykkede fredssamtaler mellom Russland og Ukraina, var kjent med de ukrainske handlingene, inkludert om han godkjente handlingen på forhånd (Trump så ut til å være uvitende om at Ukraina hadde angrepet Russlands president Putin med droner under en nylig tur til Kursk).

Hvordan Russland reagerer på denne siste ukrainske aksjonen er foreløpig ukjent. Droneangrepene på russiske militærbaser kom i kjølvannet av minst to ukrainske angrep på russiske jernbanelinjer som resulterte i betydelig skade på lokomotiver og personvogner og drepte og såret en rekke sivile.

Men én ting er klart: Ukraina kunne ikke ha gjennomført Operasjon Spiderweb uten politisk godkjenning og operativ bistand fra sine vestlige allierte. Både den amerikanske og britiske etterretningstjenesten har trent ukrainske spesialstyrker i gerilja og ukonvensjonell krigføring, og det antas at tidligere ukrainske angrep mot kritisk russisk infrastruktur (Krim-broen og Engels flybase) ble utført med bistand fra amerikansk og britisk etterretning i planleggings- og utførelsesfasene. Faktisk ble både angrepene på Krim-broen og Engels flybase sett på som utløsende faktorer for utstedelsen av Russlands endringer i atomdoktrinen i 2024.

Russland har tidligere reagert på provokasjoner fra Ukraina og dets vestlige allierte med en blanding av tålmodighet og besluttsomhet.

Mange har tolket denne holdningen som et tegn på svakhet, noe som kan ha bidratt til Ukrainas og dets vestlige tilretteleggeres beslutning om å gjennomføre en så provoserende operasjon like før kritiske fredsdiskusjoner.

I hvilken grad Russland kan fortsette å vise samme nivå av tilbakeholdenhet som tidligere, testes av selve angrepets natur – en massiv bruk av konvensjonelle våpen som traff Russlands strategiske atomavskrekkingsstyrke og forårsaket skade.

Det er ikke utrolig å se for seg at denne taktikken i fremtiden vil bli brukt som et middel for å halshugge russiske strategiske atomvåpenressurser (fly og missiler) og lederskap (angrepet mot Putin i Kursk understreker denne trusselen).

Hvis Ukraina kan plassere Kamaz-lastebiler i nærheten av russiske strategiske flybaser, kan de gjøre det mot russiske baser som huser Russlands mobile missilstyrker.

At Ukraina ville utføre et slikt angrep viser også i hvilken grad vestlige etterretningstjenester tester vannet for enhver fremtidig konflikt med Russland – en som NATO- og EU-medlemmer sier de aktivt forbereder seg på.

Vi har nådd et eksistensielt veiskille i SMO.

For Russland har de aller røde linjene de anså som nødvendige å definere angående mulig bruk av atomvåpen blitt åpenbart brutt ikke bare av Ukraina, men også av landets vestlige allierte.

President Trump, som har hevdet å støtte en fredsprosess mellom Russland og Ukraina, må nå bestemme seg for hvor USA står i lys av denne utviklingen.

Hans utenriksminister, Marco Rubio, har erkjent at USA under Joe Bidens forrige administrasjon var involvert i en stedfortrederkrig med Russland. Trumps spesialutsending til Ukraina, Keith Kellogg, erkjente nylig det samme om NATO.

Kort sagt, ved å fortsette å støtte Ukraina har både USA og NATO blitt aktive deltakere i en konflikt som nå har krysset terskelen for bruk av atomvåpen.

USA og verden står på avgrunnen av et atomvåpen-Armageddon vi selv har skapt.

Enten tar vi avstand fra politikken som har ført oss til dette punktet, eller så aksepterer vi konsekvensene av handlingene våre og betaler prisen.

Vi kan ikke leve i en verden der fremtiden vår dikteres av tålmodigheten og tilbakeholdenheten til en russisk leder i møte med provokasjoner vi selv er ansvarlige for.

Ukraina, ikke Russland, representerer en eksistensiell trussel mot menneskeheten.

NATO, ikke Russland, er ansvarlig for å oppmuntre Ukraina til å oppføre seg på en slik hensynsløs måte.

Det samme gjelder USA. De motstridende uttalelsene fra amerikanske politikere angående Russland gir Ukraina og dets NATO-partnere politisk dekning for å planlegge og utføre operasjoner som Operasjon Spiderweb.

Senatorene Graham og Blumenthal burde bli anklaget for oppvigleri dersom deres intervensjon i Ukraina ble gjort for å bevisst sabotere en fredsprosess som president Trump har sagt er sentral i hans visjon for amerikansk nasjonal sikkerhet fremover.

Men det er Trump selv som må avgjøre verdens skjebne.

I løpet av de kommende timene vil vi utvilsomt høre fra den russiske presidenten om hvordan Russland vil reagere på denne eksistensielle provokasjonen.

Trump må også svare.

Ved å be Graham og Blumenthal og deres støttespillere om å trekke seg tilbake angående russiske sanksjoner.

Ved å beordre NATO og EU til å opphøre og avstå fra å fortsette å gi militær og økonomisk støtte til Ukraina.

Og ved å ta parti i SMO.

Velg Ukraina og utløs en atomkrig.

Velg Russland og redd verden.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Scott Ritter.