Nærmere 45 prosent av den norske befolkninga tror landet vil bli utsatt for russisk sabotasje i 2025. Dette kommenteres av representant for PST på TV2 sine nettsider i april.

Per-Gunnar Skotåm.

Nær halvparten av nordmenn tror det skjer russisk sabotasje i Norge i år

Han understreker at så langt er det ikke påvist forsøk på russisk sabotasje i Norge. Spørsmålet en må stille seg er hvordan kan en slik oppfatning da likevel ha festet seg i befolkninga.

Det startet med flere forholdsvis tett påfølgende togavsporinger på Ofotbanen/Malmbanen mellom Narvik-Kiruna-Luleå.

https://www.nrk.no/nordland/havarikommisjonen_-kjent-sporfeil-forte-til-tog-sporet-av-1.16801876

Sjøl om det forholdsvis raskt ble avklart fra norske og svenske fagmyndigheter at avsporingene skyldtes materiellsvikt og manglende vedlikehold, hindret ikke det at aviser og riksmedier som NRK forsøkte å koke suppe på spikeren ved å antyde det motsatte. At Russland kunne se seg tjent med å utøve sabotasje på Malbanen/Ofotbanen for å presse svenske myndigheter. Dette til tross for at de i samme oppslag faktisk dokumenterer at det ikke var tegn til sabotasje.

De finner fram til en ekspert på sjøforsvarsstrategi til å uttale seg om sannsynligheten for russisk sabotasje.

Faksimile fra NRK, innfelt granskningsleder Jonas Bäckstrand.

https://www.nrk.no/nordland/ofotbanen-stengt-igjen-_-blir-etterforsket-som-sabotasje-1.16779974

Med all respekt for Orlogskapteinen som sikkert er kompetent på sitt fagfelt, fornærmer jeg han neppe ved å påstå at han har begrenset kunnskap om jernbanedrift. Men jeg tror jeg vil utfordre han på premiss og konklusjon om at Russland kan se seg tjent med å utøve sabotasje for å påvirke befolkning og politikere i Sverige. Jeg vil påstå tvert om. Et sabotasjeforsøk som blir avslørt som det vil forårsake et raseri i befolkninga og hos myndighetene, som vil bidra til en motsatt holdning i landet. Ikke ettergivelse, men konfrontasjon.

Alle artiklene som verserte knyttet til etterforskning av mulig sabotasje bidro til at det i norsk befolkning festet seg et inntrykk av at det VAR sabotasje. Det var ikke like spennende for NRK og TV2 å informere når havarikommisjonene avga sin rapport. Med unntak av aviser i området rundt Narvik.

Avisa Fremover .

Det er en voldsom trafikkbelastning på Ofotbanen/Malmbanen. Av døgnets 24 timer, er det kun et tidsvindu på 2,5 timer som kan nyttes til vedlikehold uten å begrense togtrafikken. Sjøl dette tidsvinduet er det press på for å føre fram flere tog med malm og gods.

En knapt 4 år gammel rapport fra det svenske Trafikkverket dokumenterer omfattende vedlikeholdsetterslep på banen og det problematiske med å finne tid til utbedringer. Det er en 400 km strekning som man har latt forfalle.

https://trafikverket.diva-portal.org/smash/get/diva2:1615370/FULLTEXT01.pdf

Jeg kan garantere en ting. Det kommer nye avsporinger på malmtogene. Det akkumulerte vedlikeholdsetterslepet tilsier at det med nødvendighet vil skje. Jeg garanterer også at i mediene vil russerne få skylda.

Per-Gunnar Skotåm

Dette er et svar på sosiolog og skribent Kjetil Rolness’ kommentar 24. mai og oppropet til 37 ansatte ved Universitetet i Sørøst-Norge 23. mai. Det ble publisert som leserinnlegg i Aftenposten .

Glenn Diesen.

Det er to konkurrerende hypoteser om hva som startet Ukraina-krigen og hvordan den kan løses.

Den første hypotesen er at Russland er en imperialistisk makt som kun vil overta sitt naboland. I så fall burde Norge sende våpen for at kostnaden skal økes, ellers vil det oppmuntre til nye invasjoner.

Den andre hypotesen er at Russland frykter Nato-ekspansjonen som en eksistensiell trussel. I så fall burde Norge erkjenne Russlands sikkerhetsbekymringer og finne løsninger for udelelig sikkerhet. Våpen vil i så fall føre til ødeleggelsen av Ukraina og mulig atomkrig med Nato.

Dette er et viktig spørsmål om vår overlevelse som krever diskusjon om russiske sikkerhetsbekymringer. Men i Norge diskuterer vi aldri våre motparters sikkerhetsbekymringer, slik som Russland, Kina eller Iran. Alt er en kamp mellom det gode og det onde, mellom demokratiet og det autoritære, og fred skapes når heltene beseirer skurkene.

Vi er så overbevist om vår egen moralske overlegenhet at våre meningsmotstandere er umoralske og derfor illegitime.

Ingen «antiukrainsk» holdning

Kollegene mine ved Universitetet i Sørøst-Norge skriver at de tar avstand fra mine politiske holdninger og «står på Ukrainas side» ( Aftenposten, 23. mai ). Hele forutsetningen deres er bygget på den første hypotesen. Det tilsier at de som er for å sende våpen, står på Ukrainas side, og de som er for diplomati og forhandlinger, står på Russlands side.

Jeg argumenterer for den andre hypotesen som en proukrainsk posisjon, og jeg mener at den norske politikken «våpen er veien til fred» og det som i praksis har vært en boikott av diplomatiet i over tre år mens hundretusener har dødd på slagmarken, har bidratt til ødeleggelsen av Ukraina og tar oss nærmere atomkrig hver dag.

Når jeg argumenterer for at Nato fremprovoserte krigen, så er det ikke fordi jeg «tar Russlands side», men fordi avspenning krever erkjennelse av at vi har bidratt til konflikten.

Siden 2008 har jeg advart mot Nato-ekspansjon til Ukraina ettersom dette ville føre til krig. Dette er ikke en «antiukrainsk» holdning.

Tidligere statsminister Kåre Willoch (H) argumenterte i 2014 for at Viktor Janukovitsj (Ukrainas president fra 2010–2014) ble fjernet i et kupp, og at Russland tok Krym ettersom de fryktet Nato. Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) at det var uaktuelt å sende våpen til Ukraina. I dag er dette uakseptable meninger, og de ville begge blitt anklaget for å være «talerør for Kreml».

«To minutter med hat»

Hvorvidt det er den første eller den andre hypotesen som stemmer, kan diskuteres, men i dagens hysteriske Norge er ingen debatt mulig. Vi har kun de moralske og «proukrainske» på én side som støtter statsmaktens offisielle sannhet, og på den andre siden er det Putin-apologeter, «prorussiske», «talerør for Kreml», putinister og andre synonymer for landssvikere. Dette er forfatter George Orwells «to minutter med hat», der det skal kommuniseres med emosjonelle slagord og grove anklager, men et seriøst argument kan ikke formuleres.

Jeg møtte nylig til debatt hos NRK . Utgangspunktet for debatten virker oversiktlig: Motparten skulle argumentere for hvorfor den beste politikken er å sende mer våpen og forsvare hvorfor Norge ikke snakker med Russland nå, og jeg skulle argumentere for hvorfor Norge ikke burde sende våpen, men heller snakke med Russland.

«Debatten» ble isteden et teater der de som «støttet Ukraina», skulle delegitimere «talerør for Kreml» og Putins «nyttige idioter»

«Debatten» ble isteden et teater der de som «støttet Ukraina», skulle delegitimere «talerør for Kreml» og Putins «nyttige idioter».

Ute i gatene rev folk ned politiske plakater i overbevisningen om at dette var akkurat som å kjempe mot Hitler, og politikere advarte mot russiske agenter.

Jeg argumenterer for det som var norsk politikk frem til 2022. Norske politikere er veldig besatt av russisk propaganda, men burde ta en grundig titt i speilet.

Kun oppspinn

20. november 2021 advarte jeg om at en krig snart ville være uunngåelig dersom vi ikke endret kurs. Ti dager tidligere hadde USA og Ukraina signert en avtale som, ifølge den tidligere topprådgiveren til den tidligere franske presidenten Nicolas Sarkozy, «overbeviste Russland om at de må angripe eller bli angrepet». I norske medier ble det tolket som at jeg legitimerte en invasjon, og det ble insistert på at jeg måtte legge skylden på Russland.

Professor Sven G. Holtsmarks faktasjekk av meg ( Vagant ), som blir hyllet av sosiolog og skribent Kjetil Rolness ( Aftenposten, 24. mai ), er kun oppspinn.

I mine øyne er det de som nekter å erkjenne motpartens sikkerhetsbekymringer og sverte alle meningsmotstandere, som har ført til at det ble krig

For eksempel hevdes det at CIA-direktør William J. Burns aldri indikerte at Russland ville føle seg tvunget til å intervenere, og at han ikke engang brukte ordet «intervenere». Burns skrev at Nato-ekspansjonen kunne føre til en situasjon «som ville tvinge Russland til å bestemme seg for om de skal intervenere … Russland må bestemme seg for om de skal intervenere; en avgjørelse Russland ikke ønsker å måtte stå overfor».

Min oppfordring til leseren er å se hva jeg faktisk skriver, lese kildene mine og sammenligne dem med omtalen i mediene. På hvilken side er propagandaen?

Mine kolleger og Rolness refererer til ytringsansvar. Men når de presenterer skillelinjene mellom oss som «proukrainsk» mot «prorussisk», villeder de leserne. I mine øyne er det de som nekter å erkjenne motpartens sikkerhetsbekymringer og sverte alle meningsmotstandere, som har ført til at det ble krig.

---

Vil Stortingsvalget i september oppfylle kravene til et fritt og rettferdig valg? En avgrunn i virkelighetsforståelse mellom det politiske establishment og den marginaliserte politiske opposisjonen utfordrer demokratiet.

Terje Alnes.

Glenn Diesen, 1. kandidat for partiet Fred og Rettferdighet i Akershus, trekker seg fra valgkampen . « Over de siste to ukene har jeg observert hysteriske og komiske personangrep istedenfor seriøse motargumenter. Jeg og familien min kan dessverre ikke betale de store sosiale kostnadene som den politiske krigsmotstanden i Norge medfører, …» skriver han på Facebook. Han uttrykker dyp bekymring over at det har oppstått en politisk enighet uten motstemmer, og at diplomatiet i samfunnet « i praksis er blitt kriminalisert ».

En avgrunn har åpnet seg

En annonsekampanje i regi av partiet Fred og rettferdighet på T-banevogner i Oslo, skapte sterke reaksjoner. Budskapet var konkret: « Bruk pengene våre på velferd – ikke krig. Nei til 85 milliarder til krig i Ukraina!» Dette fikk det politiske establishment til å gå av skaftet, anklagene og beskyldningene hagler over partiet. Samtidig gikk politiske meningsmotstandere til fysisk aksjon mot kampanjen, ved at de rev ned og fjernet partiets plakater. Denne selvtekten er nå politianmeldt .

Den dype kløften i virkelighetsoppfatning åpenbarte seg til fulle i Debatten på NRK 20. mai, da det nye partiet fikk slippe til. Leder i Utenriks- og forsvarskomiteen, Høyres Ine Eriksen Søreide, som både har vært utenriksminister og forsvarsminister, møtte sine politiske motstandere med en rekke « argumenter » av denne typen:

– reinspikka tøv
– de har slukt den russiske propagandaen rått
– de videresender russisk propaganda i beste sendetid på NRK
– innholdet er helt uten rot i virkeligheten
– alle som ser dette skjønner veldig godt at dere snakker reinspikka tull
– dere har ingen argumenter for det dere mener
– historien viser at dere er som å høre ekko av propagandaen fra Moskva
– dere er nyttige idioter for en politikk som Russland ønsker skal få fotfeste i Europa
– Russland bruker dere fordi de ønsker å skape splittelse og polarisering

Samtidig hadde Søreide et kroppsspråk som underbygget « argumentasjonen », der hun himlet med øynene og smilte hånlig av motparten. Denne høytstående representanten for det politiske Norge viste seg ikke i stand til å imøtegå motstanderen på en saklig måte, sannsynligvis fordi hun mangler kunnskap. Derfor saboterte hun i praksis debatten med et forsøk på å idiotforklare motparten, en kjent hersketeknikk.

På Stortinget, i de store mediene der NATO-lojale journalister og ekspertkommentator har hatt full kontroll i årevis, og i størsteparten av akademia, er det nærmest full enighet om hvordan krigen i Ukraina skal forstås. Kort forklart: Krigen er et konkret bevis på et aggressivt og farlig Russland. Hvis Ukraina taper vil Russland i neste omgang kunne angripe andre naboland. Derfor må vi gjøre alt for at det ikke skjer.

Så fremmes det en annen forklaring: Krigen er et resultat av en lang rekke NATO-ekspansjoner østover, i strid med løfter gitt til Sovjetunionens siste ledere. Helt siden 2008 har Russland sagt klart fra om at et nøytralt Ukraina er en absolutt nødvendighet for russisk sikkerhet, og at et ukrainsk NATO-medlemskap aldri kan aksepteres.

Å høre at NATO og USA, med Norge på slep, må bære sin del av ansvaret for krigen i Ukraina, utfordrer rett og slett grensene for debatten her til lands.

PST infiltrerer den politiske debatten

Kan vi forvente at Stortingsvalget 8. september oppfyller kravet til frie og rettferdige valg? I følge Veneziakommisjonen , som Norge har sluttet seg til, er et kriterium at velgerne skal være frie til å uttrykke sine egne meninger. Vi antar at dette også gjelder for kandidatene. Vi må kanskje tilbake til Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948 for å finne et liknende angrep på et politisk parti. Den gang karakteriserte statsministeren Norges Kommunistiske Parti som en fare for rettssikkerheten, for det norske demokratiet og norsk selvstendighet. I fortsettelsen fikk vi en omfattende overvåking av kommunister og venstreradikale, noe Lund-rapporten fra 1996 dokumenterte.

I den opphetede debatten som nå pågår blander Politiets sikkerhetstjeneste seg inn . PST går langt i å stemple motstand mot å sende norske våpen til krigssonen som en russisk påvirkningsoperasjon. Utenlandsk påvirkning av norske valg er en av de truslene PST advarer mot i sin Nasjonale trusselvurdering .

Pressen er rask til å fyre opp under denne konspirasjonsteorien. « Russiske aktører forsøker å påvirke deg frem mot stortingsvalget », kan vi lese på Aftenpostens debattsider.

Helt fra 1959 og til 2022 var det allmenn politisk enighet i Norge om at vi ikke skulle sende våpen til krigssoner. Partiet Fred og rettferdighet holder fast på det standpunktet. Det gjør partiet til en skyteskive fra alle hold, og de møtes nå av anklager som ødelegger alle forsøk på en saklig debatt.

Europas strengeste valglov

En alvorlig svakhet ved det norske demokratiet er fravær av opposisjon på et så sentralt spørsmål som forsvars- og utenrikspolitikk. Tåler vi ikke reell uenighet i spørsmål som angår landets forhold til omverdenen?

Faktum er at Stortingspartiene har trukket stigen opp etter seg, og gjør så godt de kan for å hindre andre partier i å delta. I mai 2024 fikk Norge den strengeste valgloven i Europa. Det har ført til at Norges Kommunistiske Parti (NKP) i år kun har fått godkjent sin Stortingsvalgliste i Aust-Agder. Vi snakker om et parti som har deltatt i alle Stortingsvalg siden 1923, men som nå knapt kan stille lister fordi valglovens krav nærmest er umulig å oppfylle.

Se også: « Skal ikke NKP stille? Det var jo litt ille »

Den nye valgloven krever at småpartier må innhente underskriften fra 1 % av alle stemmeberettigede i valgkretsen, for å få lov til å stille liste. Den nevnte Veneziakommisjonen har satt 1 % som absolutt strengeste krav som kan stilles.

Det er rimelig grunn til å spørre: Får vi et fritt og rettferdig Stortingsvalg til høsten?

---

Denne artikkelen ble publisert av Spartakus .

---

De logiske kortslutningene, løgnene og feiltagelsene står som vanlig i kø når Jørn Sund-Henriksen ytrer seg. 27. mai overgikk han seg sjøl i raseri over at fredspartiet Fred og Rettferdighet (FOR) har fått oppmerksomhet, for det er det som kjent bare krigspartier som skal få i ’fredsnasjonen’ Norge.

Av Lars Birkelund.

(Sendt fra Hongkong.)

Det er derfor bare en grunn til at Nettavisen med redaktør Gunnar Stavrum lar Henriksen holde på og det er at løgnene hans er politisk korrekte, fordi de tjener krigen mot Russland. Her tar jeg dem i tur og orden.

1. Det å kritisere NATO er IKKE det samme som å støtte Russland, like lite som min kritikk av AP betyr at jeg stemmer på APs såkalte hovedmotstander Høyre.

2. «Beskyld dine fiender for det du sjøl gjør», som Joseph Gobbels sa. Hybridkrig, som Henriksen beskylder FOR for å være del av, på vegne av Russland, er nettopp det Sund-Henriksen er del av for USA/NATO/EUs krigføring mot Russland.

3. FORs fakta og meninger er ikke upopulære, som Henriksen påstår. De er tvert i mot populære over hele verden, men mindre populære i NATO-propagandiserte Norge, der mange dessverre fortsatt tror på sludder som at Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert og at Norge er uskyldig som et nyfødt barn.

4. FOR hyller ikke Russlands krigføring, det er nok en løgn i rekken av Henriksens løgner.

5. FOR er ingen trussel for Norge. Det er Stortingets uansvarlig og destruktive utenrikspolitikk, siden mange år før krigen i Ukraina, som er farlig for Norge, en politikk FOR vil ha slutt på.

6. «Hver eneste dag bombarderes nordmenn med hundretusenvis av kommentarer fra falske (russiske) kontoer», hevder Sund-Henriksen. Hva i all verden har fått ham til å tro dette? Eller er det nok en blank løgn? Faktum er at nordmenn i all hovedsak «bombarderes» av NATO-propaganda. Slik har det vært i over 75 år, også på Debatten 20. mai, der det var fire mot FORs to representanter.

7. «Deres mål er enkelt. Øk konfliktnivået, spre misnøye og svekk tilliten i samfunnet».

Det er Norges stadige kriger og den hatske propagandaen og brønnpissingen fra folk som Sund-Henriksen som er hovedårsaken til økt konfliktnivå, økt misnøye og svekket tillit i samfunnet.

Henriksen har tidligere påstått at nordmenn er russiske roboter eller opptrer med falske konti på sosiale medier, som da han sa det om Willy Johansen for noen år siden. Nå påstår han det samme om Jan Sæteren som også er en ekte nordmann meg bekjent. I så fall er det all grunn til nok en gang å spørre hva Nettavisens kvalitetskontroll går ut på.

8. «…proxy er en organisasjon eller person som vitende eller uvitende støtter målene til en fremmed makt». Der beskrev Henriksen seg sjøl. For med den definisjonen er Henriksen en proxy for USA/NATO/EU og deres krig mot Russland med Ukraina som slaktoffer og ukrainere som kanonføde.

9. «FOR støtter Russlands krigføring i Ukraina. De støtter Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina og deres målrettede krigføring mot sivile mål». Der gjentok løgneren Jørn Sund-Henriksen løgnen om at FOR støtter Russlands krigføring.

10. «Det partiet gjør for å støtte russernes angrepskrig, er å fronte en ubønnhørlig strøm av løgner».

To løgner i en setning. Hvis Henriksen hadde hatt rett i dette hadde han i det minste klart å peke på EN konkret løgn fra FORs side.

11. «@Glenn Diesen (…) er Russlands fremste propagandist i Norge. Han reiser rundt og legitimerer Russlands utslettelseskrig gjennom både medieutspill på russisk, iransk, indisk og kinesisk TV, og gjennom å skrive for den statlige russiske propagandainstitusjonen Russia Today».

Det er riktig at Diesen er anerkjent over hele verden. Men det er løgn å påstå at Diesen «legitimerer» Russlands krigføring. Diesen har tvert imot kritisert den. I Henriksens forskrudde verden er det kun Russland som skal kritiseres.

12. Henriksen juger også om Atle Berge som naturligvis aldri har omtalt norske hjelpetransporter til Ukraina som «gode bombemål». Det var tvert imot kjøretøyene som nordmenn leverte til Kiev Berge omtalte som bombemål. Noe de faktisk er i og med at de brukes av Kiev til krigføring.

Det eneste jeg undrer meg over er at Henriksen ikke juger om meg, da jeg antagelig er den som har kritisert ham mest av alle nordmenn. Henriksen nevner meg ikke med et ord. Bør jeg være glad eller fornærmet?

Henriksen har i imidlertid rett i EN ting, at FOR ønsker å svekke tilliten til norske myndigheter. Men det skyldes at de ikke fortjener tilliten. Det at Stortinget bruker Henriksen som rådgiver er en av grunnene til at de ikke fortjener tilliten. Norske regjeringer og stortings uansvarlighet og inkompetanse i utenrikspolitikken, særlig siden 2011 og krigene mot Libya og Syria er en annen grunn. Resultatene taler for seg sjøl. Russland/Ukraina er det siste og aller verste tilfellet.

I artikkelen «Når gode råd er dyre» forklarer jeg nærmere hvorfor det rett og slett er skandaløst at Stortinget bruker Henriksen som rådgiver.

---

Jørn Sund-Henriksen har naturligvis tilsvarsrett og vi tilbyr ham å svare.

Red.

Hvordan reagerer russeren på sin vage, men permanente opplevelse av det manglende samsvar mellom de indre forestillinger og den ytre verden? Han utvikler en tendens til å drømme, til å flykte fra virkeligheten. Hos den russiske bonde som hos eliten, ja selv hos tsaren!, våkner ofte trangen til å stå opp og forlate alt, til å legge ut på vandring for å finne idealene sine.

av Jan-E. Askerøi, forfatter av boken “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming”

Vandringsmannen

Andrej i Tsjekhovs teaterstykke “Tre søstre” (1901) opplever livets tomhet og meningsløshet og utbryter: “ Vi bare spiser, drikker, sover, og så dør vi […] Og det fødes nye mennesker som også spiser og drikker og sover […] Og for ikke å dø av kjedsommelighet, setter de farve på tilværelsen med ondsinnet sladder, med vodka, kortspill og intriger. Kvinnene bedrar sine menn, mennene lyver og later som om de hverken ser eller hører. Foreldrenes liv har en skjebnesvanger innflytelse på barna og slukker den guddommelige gnisten i barnesinnet, og ungene blir levende lik, like ynkelige som fedrene og mødrene […]”

Da sier familiens gamle husvenn til Andrej: “I morgen reiser jeg herfra, kjære bror, kanskje vi aldri sees igjen, men jeg har et råd til deg: Ta din hatt, ta stokken i hånden og gå din vei […] Bare gå, uten å stanse, uten å se deg tilbake. Jo lenger du går, desto bedre!”

Anton Tsjekhov.

Man merker melankolien og resignasjonen. Følger Andrej rådet? Det vet vi ikke. Men Tsjekhov selv gjør faktisk det, om enn på en diskré måte. Da slutten nærmer seg, drar han til Tyskland for å dø der. Heller ikke Tolstoj klarer å motstå trangen. 82 år gammel rømmer han hjemmefra, fra kone, gods og familie.

Nå finnes det naturligvis også andre grunner enn lede og mystiske kvaler til at russeren legger ut på vandring. Maksim Gorkij ble som guttunge kastet ut på gaten av sine lutfattige besteforeldre og måtte ta landeveien fatt. Undertrykkelse, fattigdom og livegenskap betyr mye. Samtidig har de endeløse vidder alltid fremkalt vandrelyst hos bøndene, mener den danske litteraturkritikeren Georg Brandes.

De utvandrer aldri til Nord-Amerika som andre lands bønder, men drar østover for å forbli i selve det russiske riket.

Den rotløse, russiske vagabond er intet nytt fenomen. Ifølge Waage blir allerede James Fletcher, en engelskmann som besøker Moskva i 1589, slått av det nesten uendelige antall tiggere og landstrykere. Fordi vandringstrangen kan gripe så vel fattig som rik, må denne legningen ikke bare forstås ut fra vanskelige livsforhold, men også ut fra russerens murrende utilfredshet med livet. Vandringen synes å være like gammel som det russiske folk og tolkes av mange som en søken etter Gud.

I bylinene, folkediktningen fra tiden før mongolenes invasjon, er helten Ilja fra Murom stadig ute på vandring. Gorkij lar en barfotfilosof uttale følgende: “ Inne i meg selv er det noe som ikke er i orden. Jeg er følgelig ikke kommet til verden slik som det sømmer seg for et menneske. Jeg befinner meg i en særlig bane. Og ikke bare jeg. Det er flere av oss. Vi må isolere oss fra alt og ikke føye oss inn i noen ordning […]” .

Det sosiale

En slik holdning peker på et problem som filosofen Hjalmar Hegge drøfter i sin evig aktuelle doktorgradsavhandling “Frihet, individualitet og samfunn”. Avhandlingen undersøker vår tids kanskje mest grunnleggende utfordring, nemlig hvordan samfunnet, det kollektive, kan organiseres slik at hin enkelte, individet, får utfolde seg i frihet uten at samfunnet forvitrer. Denne utfordringen fører oss til et særtrekk ved den russiske folkesjelen.

Russere flest steiler over det de oppfatter som Vestens nærmest tøylesløse individualisme, slik den for eksempel kommer til uttrykk i LHBT-dyrkingen og postmodernismens avskaffelse av sannhet og moral. Mange russere fornemmer at Vestens samfunn er på vei mot undergangen. På sin side føler Vesten at russernes vektlegging av helheten, av det kollektive og av samfunnet går på bekostning av individet og hindrer dets utfoldelse.

La oss se litt nærmere på russernes holdning til det sosiale.

Mange observatører opplever russerne som mer sosiale enn Vestens mennesker. Den russiske ånd betyr hang til fellesskap i familie, kommune og stat, skriver den danske litteraturkritikeren Georg Brandes. Her spiller det kollektive en mye større rolle enn i Vesten.

Går du ut på gaten i Moskva en kald vinterdag uten hodeplagg, blir du straks tilsnakket av vilt fremmede mennesker som belærer deg om at dette blir du syk av. Det har jeg selv opplevd. Under spaserturer på Moskvas bulevarder kommer menn bort til meg for å spørre om vi skal spleise på en flaske vodka. Det er naturligvis for å spare penger, men enda viktigere er det at en russer ikke drikker alene, han trenger selskap for å nyte alkoholen fullt ut.

Hedrick Smith, som ledet Moskva-kontoret til New York Times 1971-74, forteller at i mye mindre grad enn amerikanerne er russerne opptatt av hvordan de ser ut, hvordan de skal holde tritt med naboen, være nyvasket, lukte godt, ha frisk ånde og se konstant opplagt ut. I Russland kan et menneske være kviset, hverdagslig, svett og loslitt og fremdeles bli akseptert, skriver han.

Våre vestlige vaner er trange og knuslete, mener den franske folkelivsgranskeren Jules Legras og forteller at han en gang kom til et område høyt oppe i nord hvor det var umulig å få kjøpt mat. Til slutt fikk han øye på en meget fattig bondekvinne og spurte om han kunne få kjøpt litt brød av henne.

Hun tok opp et helt brød av sekken sin og rakte ham det. “ Hvor mye koster det? ” utbrøt Legras overlykkelig. “ Nei, nei. Bare ta det. Brødet er Guds gave, det kan ikke selges ”.

Bondebarn, 1890 av Vladimir Yegorovich Makovsky (1846-1920, Russland)

Russerne er “ uendelig sosiale. De elsker kontakt, de elsker å snakke med hverandre. Det er de hyggeligste, mest gjestfrie, mest imøtekommende folk ”. Kommer det gjester, setter de frem det beste de har. De deler alt, erfarer Legras.

Brandes griper tilbake til de gamle heltediktene. Vestens helter ofrer seg selv av hengivenhet til sin fyrste eller av ærgjerrighet. Helten Ilja fra Murom derimot ofrer seg av edelmot for umyndige og forlatte. Hans pliktfølelse gjelder fellesskapets idé. Han er likegyldig overfor det personlige. Den russiske ånd lengter etter fellesskap, kommenterer Brandes.

’Fedrelandsforbedrere’ kaller Brandes den russiske intelligentsiaen. Bak intelligentsiaens streben ser Brandes en moralsk idé, den å være nyttig for folket, den å oppleve sine landsmenn som lykkelige og frie mennesker. Han undrer seg videre over den store ‘hjertensgodhet’ i det russiske folket. Og konstaterer: “ Det finnes en russisk likegyldighet overfor egne lidelser og en russisk medfølelse med andres ”.

Det ligger åpenbart et element av medfølelse og barmhjertighet i denne opptattheten av det sosiale. Waage minner om at i Russland blir ikke forbryteren utstøtt, han anses fremdeles som et menneske og blir ofte omtalt som en ‘ulykkelig’. Russeren synes synd på alkoholikeren, han fordømmes ikke. En annen ekte russisk skikkelse kalles ‘jouródivij’, et ord som kan oversettes med åndssvak, men som ifølge Valerij Berkovs russisk-norsk ordbok også har betydningen “ en hellig narr” (i det gamle Russland en omstreifende sinnsyk som man trodde var besatt av guddommen og hvis ord man tilla en skjult, dyp mening) ”. Slike mennesker fikk almisse over alt.

Brorskapsfølelsen – selv med mordere og straffanger – er uutslettelig. Når et menneske rammes av en ulykke, gjør naboer og venner alt de kan for å hjelpe til.

Legras innfører imidlertid et interessant skille. Samtidig som han kaller russerne ekstremt sosiale i det praktiske liv, er de likevel ekstremt individualistiske i tanken. “ Hvis 50 russere kommer sammen for å diskutere en sak, ender de opp med 50 forskjellige oppfatninger. ” Slik er det alltid i frie diskusjoner. Russerne har derfor problemer med å organisere seg, mener Legras og tilføyer at russerne er ekstremt udisiplinerte. Det kan ikke være enkelt å herske over et slikt folk, særlig når landet er så stort. Mon det sosiale element kanskje utgjør limet som holder landet sammen?

Til slutt. Denne sosialiteten henger også sammen med noe annet som jeg selv opplever sterkt. I et beåndet øyeblikk skriver Brandes: “ Det som slår meg personlig sterkere enn noe annet er une large franchise, den brede og stolte frimodighet. De meddeler ikke bare uten betenkning meninger og tanker, men de forteller ikke sjeldent viktige trekk av deres eget liv […] uten frykt for å tape i den annens omdømme. Bak denne åpenhet, der især hos kvinner i høy grad overrasker, ligger der et: ´Sådan er jeg; jeg gir meg, som jeg er; – for bredt og stort anlagt til å være forbeholden og forsiktig, og for livssikker til ikke utelukkende å være avhengig av min egen dom´. Meningen hermed i det selskapelige liv er denne: ´Jeg er sådan, si hvordan du er. Hvorfor denne tilknappethet! Livet er kort, tiden sparsomt tilmålt; skal vi få noe ut av vårt samkvem, må vi åpne oss for hverandre´. Og bak denne frimodighet ligger den følelse, som virker mest fremmed av alle på den som kommer fra Norden, en redsel og avsky for hykleri, og en stolthet som viser seg i sorgløshet – så ulik engelsk stivhet, fransk forsiktighet, tysk standshovmot, dansk vrøvl”.

Ja, les dette to ganger, da fornemmer du noe av den russiske karakter!

Intellektualitet

Russeren stiller seg altså inn i livet på en annen måte enn vi. Dette blir enda tydeligere når det gjelder en annen grunnleggende egenskap. Rudolf Steiner, antroposofiens grunnlegger, understreker at russeren nærer “ en viss uvilje overfor det vi kaller intellektualitet. Han liker ikke å bli innspunnet i regler for det sosiale liv. Han forlanger så å si at jeget kan få leve seg ut på en viss vilkårlig måte. Han er mer opptatt av det jeget vil ut fra øyeblikkets innskytelse”.

Ja, “i Russland lever ikke mystikk og intellektualitet adskilt som i det øvrige Europa” , fortsetter Steiner. Han anfører et eksempel. Det vestlige menneske krever over alt ‘bevis’. Det østlige menneske derimot har liten sans for ‘bevis’. Russeren opplever sannheten skuende. Dermed vet han. Og det man vet, det beviser man ikke.

Steiner uttaler et annet sted at “den vestlige tenkning ikke forstår noe som helst av den russiske […]. Det ligger noe av barnet i det russiske, noe som skal vokse frem […]. Dette barnet må finne forbindelsen til den åndelige verden” .

Steiner står ikke alene med slike tanker.

Legras tar for seg forskjellen i tenkning mellom franskmannen og russeren. Han beskriver franskmannen som “en latiner og venn av logikken. Derfor kan han aldri til bunns forstå et menneske fra en kultur der det ulogiske er det normale og hvor øyeblikkets følelser hersker suverent” . Han fortsetter: Russeren er totalt uinteressert i å planlegge livet sitt, han preges av uegenytte, likegyldighet og fordomsfrihet. Men nettopp orden, planlegging og egennytte er det essensielle mål for latinere. “Franskmenn føler derfor lett russerne som en foryngelse. Men de står i fare for å fantasere seg frem til den russiske karakter. For franskmannen er alt sant fornuftig og logisk. Når franskmannen bruker logikk for å analysere en utenlandsk mentalitet som har veldig lite av det, bærer det galt av sted”.

Brandes er spesielt opptatt av Mikhail Lomonosov (1711-1765), som grunnla det første russiske universitetet. Han står som et skoleeksempel på noen spesielle forhold ved den russiske intellektualiteten. Lomonosov er den geniale guttungen fra en fattig fiskerfamilie ved Arkhangelsk. Kunnskapstørsten var så stor at han som ung mann til fots vandret de 1000 kilometrene fra Kvitsjøen til Moskva. Hans interessefelt omfattet blant annet kjemi, fysikk, mineralogi, historie, kunst, filologi og optiske instrumenter. Han oppdaget blant annet atmosfæren til Venus. Han regnes som den moderne geologiens far. Men han var også poet og la grunnlaget for det moderne russiske litteraturspråket. Med ham begynte vitenskapen i Russland. Steiner uttaler: “ I mange henseende er Lomonosov grunnleggeren av den slaviske kultur ”.

Som ekte russer, skriver Brandes, fremstår Lomonosov samtidig både som rasjonalist og mystiker. I en drøm så han en gang farens lik bli skyllet opp av bølgene på en øde øy i ishavet. Da sendte han broren hjem med et brev til egnens fiskere. Brevet inneholdt en nøyaktig beskrivelse av det stedet hvor faren lå. Faren ble da også funnet. Hele livet påsto Lomonosov hardnakket at liket ble funnet nettopp på det sted han hadde sett i drømmen.

“Skjønnheten skal frelse verden” , sa Dostojevskij. Waage minner om denne uttalelsen og fortsetter: Den russiske intelligentsiaen opplever at verden bare kan gripes gjennom en helhetlig tenkning, gjennom en kunstnerisk bearbeidelse. Denne kunst tenderer like meget mot religion som mot samfunnskritikk. Lenger ut i boken siterer Waage litteraturkritikeren Vissarion Belinskij (1811-1848): “Poesiens vesen er legemliggjørelsen av ideer. Derved blir poesien det samme som vitenskap […]. Den lærde beviser sannheten, dikteren påviser den”.

Belinskijs samtidige, Pusjkin, anså poesien for å være den høyeste manifestasjon av menneskeåndens skaperkraft og at den derfor sto høyere enn vitenskapen, skriver litteraturprofessor Geir Kjetsaa.

Russerens oppfatning av intellektualiteten, av forholdet mellom kunst og vitenskap, mellom tro og tenkning gjør det enklere å forstå Steiners ord om at det russiske folk ikke bare er apolitisk, men antipolitisk. Politikk er et fremmedelement som ikke passer til den russiske karakter. Så lenge en russer blir stående innenfor sitt folk, har han intet å gjøre med politikken. Russeren har å gjøre med noe helt annet, nemlig med intellektualiteten, med erkjennelsen, med visdommen som skal åpenbare seg for menneskeheten i det 6. etteratlantiske tidsrom, sier Steiner.

Et fredelig folk

Endelig hevder Rudolf Steiner at fredsommelighet er en av de “ grunnleggende eiendommeligheter ved det russiske folk” .

Hvordan i all verden kan jeg trekke frem en slik påstand i dag? Det var da vitterlig Russland som gikk til angrep på Ukraina 24. februar 2022! Ja, det var det. Men for det første må man, som Steiner, skjelne mellom folket og landets ledere. For det andre kommer påstanden om russisk fredsommelighet i et helt annet lys dersom man betrakter den lange og vonde forhistorien til angrepet 24. februar. Men bortsett fra alt dette, foreslår jeg at vi et øyeblikk legger vår overbevisning om krigen i Ukraina til side og undersøker påstanden nærmere.

Jules Legras melder seg som frivillig i 1914. Takket være sine kunnskaper i russisk sendes han to år senere som liaison-offiser til Russland. Snart innordnes han direkte i den russiske armé og tjenestegjør i russisk uniform. Da revolusjonen griper om seg, kommer han seg tilbake til Frankrike via Murmansk. Han tildeles Æreslegionen og flere russiske utmerkelser. Nettopp denne mannen understreker at russerne ikke er et krigersk folk. Legras observerer at russerne i motsetning til franskmennene ikke elsker ‘la gloire et la patrie’ .

Joda, russerne mangler ikke nasjonal stolthet. Men den er aldri sårende for andre. Den er tvers igjennom naiv. For Legras er det russiske folket gjennomsyret av godhet og altruisme. Men under ekstraordinære omstendigheter, som under en krig, fremviser russerne ofte et mot og en dristighet som overgår alt man kan forestille seg, konkluderer Legras.

Brandes skriver: “Skjønt russerne er et tappert folk og i krig et overordentlig standhaftig folk, er de verdens mest fredelige, mest ukrigerske folkeslag […]. De russiske offiserer utgjør ingen krigerkaste adskilt fra folket, i motsetning til den prøyssiske. De har ingen morgue (arroganse), intet sårende hovmot. Mens den tyske offiser […] føler seg som en art prest, en militær sacerdoces, er den russiske offiser, selv når han er rå, etter sin egen oppfatning like dødelig som alle andre”.

Kanskje er feltmarskalk Aleksander Suvorov (1730-1800) Russlands nasjonalhelt fremfor noen. Brandes holder ham for å være det eneste geni blant Russlands generaler og regner ham som mer betydelig enn hans samtidige Mikhail Kutuzov (1745-1813) som tvang Napoleon til å gjøre retrett i 1812.

Aleksander Suvorov (1730-1800). Wikipedia.

Under sitt opphold i Russland overværer Brandes et folkelig teaterstykke om Suvorov. Det gjør sterkt inntrykk. Hvorfor er Suvorov en helt? Brandes svarer: I god russisk ånd forherliges Suvorov for sitt faderlige sinnelag, ikke for sitt mot og sine seire. I dette stykket om en krigshelt forekommer det ingen kruttrøyk, ingen skudd. Nei, publikum ser her med undring og stolthet Suvorov kledd i en slitt uniform som den simpleste soldat, han bærer selv sin bagasje i en pose på ryggen, han lever som soldaten og spiser som ham, han er en far for alle.

Brandes forteller en anekdote om Suvorov. Når feltmarskalken våknet om morgenen, gjerne som den første, istemte han et hanegal for å vekke sine omgivelser. Under klengenavnet ‘Kykeliky’ er han blitt viden berømt og elsket over hele Russland. I løpet av forestillingen blir Brandes oppgitt over at publikum galer kykeliky hele 30 ganger. Men hver bidige gang følges skriket av tilhørernes jubel.

Stykket inneholder scener hvor Suvorov gir den pliktoppfyllende menige soldat som står foran ham, hånden og erklærer ham som like verdifull som generalene. Han hjelper og trøster sine underordnede, spøker med dem og krever like mye av seg selv som av dem.

Sammenligner vi dette skuespill med andre nasjoners folkeskuespill om store krigshelter, så slår det oss at mens det der er tapperhet som fremheves, står her den patriarkalske faderholdning i fokus, skriver Brandes.

Brandes minner oss videre om Lermontovs dikt “Mitt fedreland” som blant annet inneholder følgende linjer: “ Jeg elsker mitt fedreland, men for barbari kan jeg ingen begeistring føle. Jeg holder ikke av det ry som kjøpes med blod, ikke av den stolte tillit som støtter seg til bajonettene ”.

Brandes gir seg ikke med dette, men viser nok en gang til ‘bylinene’. Ingen helt er mer eiendommelig og typisk russisk enn Ilja fra Murom. Før denne russiske helten drar ut i den vide verden, avlegger han merkelig nok det løfte at han aldri vil besudle sine hender med blod. Videre praler han aldri av sine seire, han ønsker at hans heder må tilfalle Russland og i sin uvilje mot å få blod på hendene, skåner han sine fiender og frigir fanger.

Men kan ikke russeren være heltemodig? Jo, konstaterer Brandes, men hans heltemot er passivt og består primært av “ standhaftighet overfor kvaler ”.

Kanskje overrasker det noen at også den amerikanske diplomaten George F. Kennan (1904-2005) mener at russerne er fredelige. Det var han som i 1947 lanserte ideen om at Sovjetunionens ekspansive tilbøyeligheter måtte “oppdemmes”. Det kom han snart til å angre på. For ‘oppdemming’ ble nemlig tolket som ‘omringing’, og som sådan sterkt kritisert, blant annet av Walter Lippmann. Selv USA var ikke allmektig, mente Lippmann, det kunne ikke gripe inn militært hvor som helst det måtte foreligge en kommunistisk trussel.

Men i realiteten var han og Kennan enige. For begge var den sovjetiske trussel politisk, ikke militær. Begge var således skeptiske til Truman-doktrinen og positive til ideen bak Marshall-planen.

Våren 1948 skrev Kennan et brev til Lippmann, som riktignok ikke ble sendt, men senere offentliggjort i utdrag. Her heter det blant annet: “ Russerne vil ikke angripe noen. Det er ikke deres tradisjon. De prøvde det i Finland, men brente fingrene. De ønsker ingen form for krig ”. (Se Grimberg “Menneskenes liv og historie”, bind 23 “Duellen uten ende” ss. 136-137)

Historikeren Emmanuel Todd (1951-) minner oss om at i motsetning til amerikanerne har russerne ikke utryddet sine ‘indianere’, det vil si basjkirerne, ostjakerne, mariserne, samoederne, bouriaterne, toungouserne, jakuterne, joukaghirerne, tchouktchererne og andre.

Etter alt dette tror jeg at det må være noe i tanken om det russiske folks fredsommelighet. Men misbruker eller misforstår andre folk denne egenskapen, sier Steiner, kan dette ellers så fredelige folk manes til en blodig kamp. Dette fikk vi til fulle demonstrert under det som russerne kaller Den store fedrelandskrigen 1941-45. Forhåpentligvis slipper vi å oppleve det på nytt.

Konklusjon

Under sin berømte Pusjkin-tale i 1880 uttrykte Dostojevskij håpet om at hvis Vesten kunne forstå den russiske ånd, da ville Russlands europeiske brødre “ kanskje slutte med å betrakte oss russere med mistro og hovmot ”. Men det sitter åpenbart meget langt inne. For det å forstå et lands folkesjel er meget vanskelig. Trolig kommer man aldri lenger enn til antydninger. Interesserte finner flere i boken min. I dette innlegget ville jeg primært minne om at også russerne er mennesker. Og om at vi – ved nærmere ettertanke – neppe er så mye bedre enn dem.

Dette er 199. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Av Lars Birkelund.

12. mai

Assad-regimet kollapset plutselig og uventet 8. desember i fjor. Hvordan kunne det skje så raskt etter nesten 14 år med krig og etter at frontene hadde vært nesten helt stillestående i ca seks år, da regimet kontrollerte omtrent 2/3 av Syria?

I medieovervåkerne 12. desember gikk vi ut i fra at det måtte ha vært en blanding av bestikkelser/forræderi og krigstrøtthet, sult og nød som var årsaken til at Al Qaeda/Jolani kunne ta over Syria nesten uten motstand. Det var heller ikke vanskelig å tenke seg hvem som sto for bestikkelsene og annen hjelp til Jolani og hans menn.

I går fortalte Syria-kjenneren Tim Anderson (forfatter av «The dirty war on Syria») om en kinesisk etterretningsrapport som i det store og hele bekrefter dette.

«● Rapporten bekrefter at det som skjedde var et resultat av internt svik fra høytstående syriske hærtjenestemenn, bestukket med qatarske penger, som spilte en nøkkelrolle i implementeringen av en kompleks internasjonal og regional plan.

● Ifølge rapporten begikk offiserer fra den syriske hærens sentralkommando en alvorlig forræderiforbrytelse natten Aleppo falt ved å isolere den iranske konsulentkommandanten Bur Hashmi (også kjent som «Hajj Hashim») i et konferanserom.

● Etter å ha isolert den iranske kommandanten, kontaktet disse offiserene direkte det israelske Mossad, og banet vei for at ‘Den frie skamfronten’ kunne rykke frem og okkupere byen på bare 45 minutter uten motstand.

Dette sviket var ikke begrenset til Aleppo; Andre syriske byer ble tilsvarende overgitt. Syriske tjenestemenn sendte også falske koordinater til Hizbollah, noe som misledet dem og førte til ødeleggelsen av en konvoi på 100 kjøretøy tilhørende Hizbollah etter israelske angrep.

● Samtidig med denne hendelsen angrep det amerikanske luftforsvaret irakiske folkemilitsstyrker nær den syriske grensen, i samarbeid med israelske operasjoner.

● Til tross for iranske advarsler forble Syrias president Bashar al-Assad uvitende om omfanget av sviket innen hæren sin. Han mottok falske rapporter fra sine nære agenter, som holdt ham isolert og uvitende om situasjonen på bakken.

• Etter hvert som tapene økte, begynte president Assad å tvile på lojaliteten til sine overordnede. Ifølge rapporten var den endelige planen å overlevere ham direkte til Al-Nusrah-fronten (de falske frigjøringsmyndighetene). Da president Bashar al-Assad ble klar over den overhengende faren, søkte han direkte hjelp fra Russlands president Vladimir Putin.

• Rapporten indikerer at denne operasjonen ble planlagt og utført i samarbeid med flere internasjonale etterretningstjenester: den britiske etterretningstjenesten (MI6) , den israelske Mossad og CIA , under direkte tilsyn av Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan.

● De kommende dagene kan avsløre flere detaljer om denne komplekse prosessen, som kombinerte interne svik og internasjonalt samarbeid for å omforme det syriske landskapet i henhold til agendaene til de store regionale maktene, indikerer den kinesiske rapporten».

Anderson åpner med å si at rapporten er ubekreftet. Jeg vet ikke hvem han venter på bekreftelse fra. Men det må ha skjedd omtrent slik det ble beskrevet.

Seinere samme dag:

De sier at det er en konspirasjonsteori, sjøl om det har blitt sagt av en rekke høytstående personer. Nå også i klartekst av av Paul Massaro: USA/NATO/EUs strategi er, og har lenge vært å splitte opp Russland i småbiter. Det har de gjort blant annet med hjelp av separatister/terrorister inne i Russland og med hjelp av marionetter i Ukraina siden 2014.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

En meningsmåling viste at 82% av fullverdige israelske borgere ønsker å utvise palestinere fra Gaza. 47% ønsker å drepe hver eneste mann, kvinne og barn i Gaza. Tidligere statsminister Ehud Olmert skrev at Israel fører en «utryddelseskrig: det vilkårlige, uhemmede, grusomme og kriminelle drapet på sivile».

Ben Norton.

Støtte til folkemord, massemord og etnisk rensing er utbredt i Israel.

Israels tidligere statsminister Ehud Olmert innrømmet at landet hans fører en «utryddelseskrig : det vilkårlige, uhemmede, grusomme og kriminelle drapet på sivile».

I mellomtiden ønsker det store flertallet av israelere å utvise palestinere fra Gaza, og omtrent halvparten ønsker å drepe hver eneste mann, kvinne og barn i den beleirede stripen.

Dette viser en meningsmåling publisert av den store israelske avisen Haaretz .

Den fant at 82% av israelerne ønsker å utvise Gazas innbyggere, og 47% støtter å drepe alle palestinere i Gaza.

Jo mer religiøs en israeler er, desto mer sannsynlig er det at de støtter folkemord og etnisk rensing.

Undersøkelsen ble utført i mars av den israelske akademikeren Tamir Sorek, professor ved Pennsylvania State University. Han jobbet med det israelske meningsmålingsfirmaet Geocartography Knowledge Group.

En meningsmåling av den israelske opinionen fra mars 2025, bestilt av Pennsylvania State University og publisert av den israelske avisen Haaretz.

De fleste israelere ønsker å utvise palestinske borgere

Omtrent 21 % av Israels innbyggere er palestinere, selv om de ikke regnes som fullt ut israelske. De er tredjerangs borgere og nektes likebehandling av det israelske regimet.

«Israel er ikke en stat for alle sine borgere», erklærte statsminister Benjamin Netanyahu stolt i 2019.

«I følge den grunnleggende nasjonalitetsloven vi vedtok, er Israel det jødiske folkets nasjonalstat – og bare det», understreket Netanyahu, og gjorde det klart at palestinere ikke egentlig regnes som israelere.

Undersøkelsen fra mars 2025, bestilt av Pennsylvania State University, fant at 56% av jødiske israelere – som er de eneste som anses som ekte, fullverdige borgere – ønsker å utvise alle palestinske statsborgere. Dette inkluderer 66% av israelere under 40 år.

Jo yngre en israeler er, desto mer sannsynlig er det at de er en høyreekstrem ekstremist, viste undersøkelsen.

Hvordan de politiske systemene i Israel og USA fremmer høyreekstremisme

Professor Tamir Sorek, den israelske akademikeren som gjennomførte undersøkelsen, bemerket at noen fremtredende religiøse ledere i Israel har tatt til orde for massedrap av palestinske sivile.

Som et eksempel siterte Sorek rabbiner Yitzchak Ginsburgh, en innflytelsesrik israelsk bosetterleder på Vestbredden, som ifølge folkeretten er palestinsk territorium som har vært ulovlig okkupert av Israel siden 1967.

Ginsburgh, som ønsker å eliminere palestinere og etablere et teokratisk monarki i Israel, er også amerikaner. Han ble født og vokste opp i USA, og flyttet ikke til Israel før han var i 20-årene.

Sorek skrev at angrepet på Israel 7. oktober 2023 «bare slapp løs demoner som hadde blitt fostret i flere tiår i media og retts- og utdanningssystemene».

I Haaretz skrev Sorek (uthevelse tilføyd):

Sionismen er, i tillegg til å være en nasjonal bevegelse, også en bevegelse av immigranter og nybyggere som søker å fordrive lokalbefolkningen . Nybygger- og immigrantsamfunn møter alltid vilkårlig voldelig motstand fra urfolksgrupper. Ønsket om absolutt og permanent sikkerhet kan føre til en ambisjon om å eliminere den motstandsdyktige befolkningen . Derfor har praktisk talt alle bosetningsprosjekter potensial for etnisk rensing og folkemord , slik det faktisk skjedde i Nord-Amerika på 1600- til 1800-tallet eller i Namibia tidlig på 1900-tallet.

Sorek advarte i en annen artikkel i april om at « i Israel har oppfordringer til folkemord migrert fra marginene til mainstream».

Et tydelig eksempel på hvordan fascisme har blitt vanlig i Israel er landets høyreekstreme finansminister Bezalel Smotrich , et medlem av regjeringens mektige sikkerhetskabinett.

Smotrich beskrev seg selv som en «fascistisk homofob» . Den øverste israelske tjenestemannen har oppfordret til «total utslettelse» av Gaza , og han hevdet at det ville være «rettferdig og moralsk» å sulte i hjel alle 2,1 millioner palestinere i stripen.

Tidligere statsminister Ehud Olmert sier at Israel fører en «utryddelseskrig» i Gaza

Israels tidligere statsminister Ehud Olmert har anklaget landet sitt for å begå krigsforbrytelser og føre en «utryddelseskrig» i Gaza.

Olmert ledet det israelske regimet fra 2006 til 2009. Han var tidligere medlem av Netanyahus høyreorienterte politiske parti, Likud, i flere tiår.

Han kom med disse åpenhjertige innrømmelsene i en artikkel på hebraisk i Haaretz i mai. (De følgende sitatene er fra Google Translate.)

«Det vi gjør i Gaza er en utryddelseskrig: vilkårlig, uhemmet, grusom og kriminell drap på sivile», uttalte Olmert.

Han gjorde det klart at dette er «resultatet av en politikk diktert av regjeringen, bevisst, med vilje, ondsinnet, ondsinnet og hensynsløst».

Israels statsminister Ehud Olmert med USAs president George W. Bush i Det hvite hus i 2006.

Olmert forklarte at han i 2023 og 2024 benektet at det israelske regimet med vilje begikk krigsforbrytelser, men han innser nå at han tok feil.

«Det er for mange tilfeller av brutal skyting av sivile, ødeleggelse av eiendom og hjem», sa den tidligere israelske statsministeren. «Plyndring av eiendom, tyveri fra hjem, noe IDF-soldater i mange tilfeller også har vært stolte av og publisert i personlige innlegg. Vi begår krigsforbrytelser».

Olmert uttalte uten tvil at Israel bruker sult som et våpen: «Ja, vi fratar innbyggerne i Gaza mat, medisiner og minimale midler til livsopphold som en del av en erklært politikk».

Han omtalte det israelske regimet som en «gjeng med kriminelle», og skrev at «ministrene i den israelske regjeringen, ledet av gjengens leder, Netanyahu, faktisk, uten forutseelse, uten å nøle, innfører en politikk med sult og humanitært press hvis utfall kan bli katastrofalt».

Israel kaller offisielt krigen i Gaza for «Operasjon Gideons vogner». Olmert sa at dette er en «ulovlig militærkampanje», der israelske soldater har gått amok og gjort Gaza til en «humanitær katastrofesone».

Hæren opptrer «hensynsløst, uforsiktig og overdrevent aggressivt», la han til.

Det store antallet palestinske sivile drept i Gaza er «urimelig, uberettiget og uakseptabelt», skrev han.

Olmert innrømmet også at israelere «massakrerer palestinske sivile også på Vestbredden», og «begår avskyelige forbrytelser hver dag på Vestbredden».

I et intervju med ABC News erkjente den tidligere israelske statsministeren: « Vi har ødelagt Gaza ».

---

Denne artikkelen ble publisert her:

Poll: 82% of Israelis want to expel Palestinians from Gaza; 47% want to kill every man, woman, child

– Etter år med sensur er dokumantarfilmen Pharmageddon vår sjanse til å bryte gjennom. Vi er klare for å snu et ødelagt system, sa regissør Donald O´Neill da filmen nylig ble lansert.

Av Helsemagasinet .

Dokumentaren Pharmageddon er regissert av Donald O’Neill og produsert av den britiske kardiologen Dr. Aseem Malhotra (bildet over). Den ble nylig lansert i Cannes.

Filmen bygger på O’Neill og Malhotras tidligere utgivelse First Do No Pharm . Robert F. Kennedy jr., Dr. Fiona Godlee, Jay Bhattacharya MD og Dr. Vandana Shiva er blant dem som i filmen viser legemiddelindustriens metoder og økningen av kostholdsrelaterte sykdommer.

Kardiolog Aseem Malhotra sitter i ledelsen for initiativet «Make America Healthy Again» i Trumps administrasjon.

Mer enn en film, dette er en bevegelse for å omdefinere helsevesenet.

– En pandemi av feilinformerte leger

– Vi har en pandemi av feilinformerte leger og skadede pasienter, sa Malhotra under lanseringen av dokumentaren.
– Medisinsk kunnskap er under kommersiell kontroll, og fordelene med medikamenter er grovt overdrevet. Pharmageddon er vår kamp for å gjenvinne sannheten og prioritere pasienten helse framfor profitt.

Dokumentaren viser blant annet overmedisinering, covid-vaksiner og kostholdsmyter. Den utforsker legemiddelindustriens innflytelse og tar til orde for en sunnere, mindre medisinert verden.

Filmskaperne beskriver Pharmageddon som mer enn en film, og kaller det en «bevegelse for å omdefinere helsevesenet».

«Evidensbasert medisin» har blitt kuppet av industri og korrupte systemer

Kardiolog Aseem Malhotra

LES OGSÅ Storverk om makt og undertrykket informasjon

Malhotra til kamp mot sukker- og statinindustri

– En lege uten ferdigheter i kritisk vurdering er et handicap på linje med å ikke kunne bruke stetoskop. «Evidensbasert medisin» har blitt kuppet av industri og korrupte systemer, sa kardiolog Aseem Malhotra da han gjestet Oslo i 2022 i forbindelse med konferansen Do no harm. Her kan du se et opptak fra den med Malhotra.

Inntil 2021 var Malhotra en uttalt tilhenger av vaksiner generelt og de mot covid-19 spesielt. På Good morning, Britain oppfordret han befolkningen til å ta dem, og selv tok han to doser. Hans far, også lege, var også vaksinert mot covid-19, og da han døde som frisk 72-åring, krevde sønnen obduksjon.

Da han fant blokkeringer som ikke kunne forklares med annet enn vaksinen, begynte han å lese. Malhotra innså at han selv hadde vært farlig ukritisk til en rekke medisinske påstander, som at koronavaksinene er «trygge og effektive».

– Leger mangler ferdigheter innen kritisk tenkning

– De fleste leger mangler ferdigheter innen kritisk vurdering. Det er et handicap på linje med å ikke evne å bruke stetoskop, sa Malhotra da han var i Oslo. I årtier jobbet Malhotra for å øke bevisstheten om skadevirkninger fra sukker og insulinresistens og overvekt. Han har også markert seg som en kritiker av statinindustrien – kolesterolsenkende medikamenter er blant industriens mest lukurative, og evidensen for at slike gagner mer enn de skader finnes ikke, har Malhotra vist.

Her kan du lese mer om Malhotras virke og forskning.

Følg med på Helsemagasinet .

‘Pharmageddon’ Documentary Addresses Pharmaceutical Industry Concerns

Is Pharmageddon the Wake-Up Call We Need on Healthcare?

Lindberg tar metformin forebyggende mot kreft – fordi det senker blodsukker, insulin og IGF-1. Kreftforeningen kaller det myte at sukker driver kreftvekst. Dette er ikke enighet, men paradigmeskifte.

Kjetil Tveit.

“Hvis denne interversjonen hadde vært en pille, hadde selskapet som som utviklet den lagt gullegget”

Det sa professor Jan Baak til meg om den randomiserte studien han ledet ved Universitetssykehuset i Stavanger i 2019. Baak har vært professor i patologi ved blant annet Harvard University, og har undervist onkologer i en årrekke.

Funnene gir kraftig støtte til Fedon Lindbergs tilnærming i sin nye bok: Nivåene av blodsukker, insulin og IGF-1 i kroppen er helt avgjørende for kreftprognosen – både for celledeling, residiv og overlevelse.

I denne studien fikk brystkreftpasienter én av to rutiner før operasjon: enten vannfasting , eller et sukkerholdig karbohydratmåltid – en rutine som i mange land brukes for å «skåne kroppen» før narkose.

Sjokkerende resultater betydde liv eller død

Resultatene var sjokkerende. De som fikk sukkerdrikk, hadde i gjennomsnitt 33 prosent høyere celledelingsrate i svulsten. Risikoen for tilbakefall (residiv) var betydelig høyere. Fem år etter operasjon var overlevelsen hele 20 prosent lavere i gruppen som fikk sukkerbelastning.

Empirien viste at teorien var robust

Dette er den biologiske forklaringen som ligger til grunn for funnene: Det handler ikke om et tilfeldig resultat, men om fysiologi. Når man skjønner mekanismen bak, blir tallene i studien både forståelige og forutsigbare.

Denne glukose–insulin–IGF-1-kaskaden burde ikke være kontroversiell, da den er veldokumentert i litteraturen.

Men hvorfor ble forskjellene i overlevelse så dramatiske akkurat i gruppen som fikk sukkerdrikk rett før operasjon?

Fordi kirurgi kan frigjøre kreftceller til blodbanen. Da gjelder det hva slags miljø de møter: Et vekstfremmende signalmiljø – med høyt blodsukker, insulin og IGF-1 – øker sjansen for at de overlever, fester seg og danner metastaser.

Empirien stemte med teorien. Kartet stemte med terrenget. Teorien var robust.
Og for noen av pasientene i kontrollgruppen betydde det alt: De hadde fastet før operasjon – og slapp unna tilbakefall.

Sukkerfri vannfaste reddet livet deres.

1,5 milliarder grunner

Kreftforeningen har 1,5 milliarder kroner på bok . De er blant Norges mektigste formidlere av helsebudskap, og sitter tett på forskningsmidler, medier og politikkutforming.

Man skulle tro at slike summer forpliktet. At de ville vise nysgjerrighet overfor funn som dette. Men lojaliteten deres ligger ikke hos pasientene – den ligger hos dem de får pengene fra.

Kreftforeningen hevder at det er en myte at sukker påvirker kreftvekst , og sier:

«Det er ingen vitenskapelige holdepunkter for at sukkerinntak får kreftceller til å vokse raskere».

Og legger til at sukker er viktig for å holde vekten.

Det er vanskelig å forstå dette som annet enn ideologisk stahet , institusjonell selvoppholdelse – og god gammeldags korrupsjon .

For hvis Fedon Lindberg har rett – og studiene støtter ham – betyr det også at Kreftforeningen har oversett én av de viktigste faktorene i kreftforebygging:
hormonell ernæringsbiologi.

Når Kreftforeningen sier «ingen vitenskapelige holdepunkter» , og man ikke trenger å reise lenger enn til Stavanger for å finne bunnsolid forskning – da kan det umulig handle om uvitenhet.

Da handler det om penger. Og det betyr bare én ting:

Kreftforeningen lyver. For penger.

Er mediene med på det?

Når to parter står for diametralt motsatte syn, finnes det to måter å formidle det på:
Du kan konfrontere uenigheten , eller du kan glatte den over .

I kommunikasjonsbransjen finnes det en rekke teknikker for det siste. Triks som brukes når man vil bevare en fasade av enighet – selv om virkeligheten skriker etter konflikt:

• Temautvisking : Man snakker om «livsstil» og «valg» i stedet for biologi og årsak.
• Tonefokus : Man omtaler stemningen som god og samtalen som viktig – og unngår innhold.
• Autoritetssmøring : Man setter en fagperson ved siden av en kritiker og lar leseren tro de er enige, uten å nevne hva de faktisk mener.
• Nøytralitetsillusjon : Man later som man “bare spør” – men styrer spørsmålenes retning.
• Narrativkooptering : Man bruker kritikeren for å styrke eget narrativ – som om motstanderen er en bekreftelse.
• Utelatelse : Den viktigste strategien. Man sier ikke det som ville avslørt løgnen.

Dagbladet gjorde alt dette – i én og samme artikkel

Artikkelen i Dagbladet i går omhandlet Fedon Lindbergs nye bok – en bok som går rett i strupen på det etablerte paradigmet. Likevel ble Lindberg og Kreftforeningen presentert som om de stod på samme side.

Lindberg var trolig fornøyd med i det hele tatt å bli omtalt – men snakk om strategi for å legge ballen død .

Begge fikk komme til orde, men ingen fikk forklare hvorfor de faktisk er uenige .
Og generalsekretæren i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross, som selv er utdannet innen kommunikasjon visste antakelig akkurat hva hun gjorde.

Kreftforeningens påstand – at det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at sukker påvirker kreftvekst – blir stående uimotsagt. Dette til tross for at Lindberg har brukt hele sin karriere på å vise det motsatte.

Han sier han bruker metformin for å senke blodsukker, insulin og IGF-1 – fordi alle driver kreft.

Men Dagbladet stiller ikke det opplagte spørsmålet: Er ikke dette rake motsetningen av Kreftforeningens påstand?

Slik oppstår en illusjon. En form for stille manipulasjon .

Dagbladet inviterer til en samtale som ser ut som enighet – men som i virkeligheten skjuler en dyp og ubehagelig konflikt.

Maktens narrespill er sponset av kommunikasjonsrådgivere, dvaske journalister, 1,5 milliarder på bok – og en generalsekretær som kan mer om PR enn om kreft.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kjetil Tveit.