Regjeringas forslag til endringer av Sivilbeskyttelsesloven ble stanset på grunn av en serie Facebook-innlegg av professor Benedikte Moltumyr Høgberg. Det skjedde i tolvte time, noe som sier alt om både regjeringas og Stortingets behandling. Etter den massive kritikken endres lovforslaget. Professor Høgeberg har kommentert endringene i et innlegg på Facebook , som vi gjengir i sin helhet.

Benedikte Moltumyr Høgberg.

Da er revidert forslag til sivilbeskyttelseslov kommet! Aftenposten har dekket saken i dag.

Det opprinnelige lovforslaget inneholdt svært vide fullmakter til regjeringen til beordring av alle sivile mellom 18 og 72 år. Forslaget ble stanset i tolvte time: Det gikk gjennom i første votering i Stortinget torsdag før påske, mot stemmene til småpartiene Venstre, SV, MDG og Rødt. I frustrasjon over hvor vi var på vei skrev jeg et par innlegg om saken på Facebook i løpet av påsken, og Nettavisen publiserte og fulgte opp saken umiddelbart.

Torsdag etter påske skulle loven bankes gjennom i annengangs votering. Kvelden før trakk FrP i nødbremsen og så fulgte alle partiene – unntatt partiledelsen i Høyre – etter på løpende bånd. Dermed ble Debatten med Fredrik Solvang torsdag kveld etter påske heldigvis ikke like nedslående som fryktet. Loven ble midlertidig stanset.

I ettertid har FrP og Ap jobbet seriøst på bakrommet med å lande et justert forslag. Ideelt sett skulle jeg ønske man hadde jobbet frem en plan og et opplegg for et norsk totalforsvar som kunne vært gjenstand for en god offentlig debatt om hva, hvem, når og hvordan, før man deretter så på hvilke lovhjemler det kunne være behov for.

Stortinget stoppet kriselov i 12. time

Når man nå uansett hadde begynt i feil ende og det er et politisk ønske – i hvert fall fra flertallet – å få på plass en lov før planleggingsfasen, har dette reviderte lovforslaget flere viktige forbedringer siden april og som nå gjør loven mye vanskeligere å misbruke. Dette skyldes en kombinasjon av de ulike justeringene som foreslås. Her er en oppsummering:

Det ene er at den nedre terskelen for når regjeringen kan bruke fullmaktene heves fra «rikets sikkerhet» til at «rikets selvstendighet» må være i fare. Norge må altså stå overfor en akutt fare som truer norsk selvstendighet, der etterretningsinformasjon om trusler eller aksjoner mot enkelte installasjoner alene ikke er nok.

Det andre er at regjeringen ikke bare må «meddele» Stortinget om at den tar i bruk fullmaktene. Regjeringen må nå aktivt utarbeide forskrifter (om regler for beordring) som sendes til Stortinget, og hvor forskriftene tidligst kan tre i kraft (brukes) 48 timer etter at Stortinget har mottatt dem (med mindre det oppstår fare ved forsinkelse). Dette gjør at regjeringen blir sett i kortene av Stortinget forut for at regjeringen kan begynne å beordre sivile. Det gjør at Stortinget kan brukes som en debattarena og til forhåndskontroll mot misbruk. Både Stortingets demokratiske og kontrollerende rolle styrkes betydelig med dette forslaget.

Det tredje er at varigheten på forskriftene reduseres fra 6 til 3 måneder, før de evt på nytt må meddeles Stortinget med nye 48 timers forsinkelse for ny ikrafttredelse. Regjeringen får riktignok adgang til fornyelse hver tredje måned, men vil altså nå med jevne mellomrom være avhengig av Stortingets velvilje.

Det fjerde er at det nå foreslås unntak for stortingsrepresentanter og dommere. Regjeringen kan altså ikke beordre personer fra de to andre statsmaktene. Dermed opprettholdes maktfordelingen etter Grunnloven.

Det femte er at den profesjonsbaserte taushetsplikten nå fortsatt skal respekteres av myndighetene, noe som betyr at regjeringen verken i planleggingen av totalforsvaret eller i bruken av det, kan kreve utlevert all taushetsbelagt informasjon om deg fra leger, advokater, prester, apotekere, jordmødre, psykologer m.fl., slik den kunne gjort hvis det opprinnelige forslaget var blitt vedtatt.

Det sjette er at det snevres inn til hvilke formål regjeringen kan bruke fullmaktene. Regjeringen foreslår blant annet å ta ut av lovforslaget formål om «folkehelsen og offentlig orden», noe som sto der i det opprinnelige forslaget. I kombinasjon med at terskelen heves til «rikets selvstendighet» er det nå sikkert at denne loven ikke kan brukes for eksempel under en pandemi som arter seg som covid-19-pandemien.

Det syvende er at det legges en ekstra begrensning på regjeringens adgang til å fravike andre lover gitt av Stortinget. Mot at det tidligere fulgte av lovforslaget at all annen lovgivning og private reguleringer kunne fravikes hvis regjeringen mente det var nødvendig, er det nå lagt til at slike avvik fra annen lovgivning må være «påkrevd» for å kunne gjennomføre sivil beordring.

Og sist, men ikke minst, tydeliggjøres det i loven at partene i arbeidslivet skal få seg forelagt forskriftene og ha rett til å uttale seg før de oversendes til Stortinget. Ikke bare må regjeringen da involvere organisasjonene, men deres synspunkter må følge med i sakspapirene til Stortinget, slik at Stortinget får et bredere demokratisk og praktisk grunnlag å vurdere forskriftene på bakgrunn av.

Med disse endringsforslagene, blir fullmaktene til regjeringen om beordring av sivile i sum «pakket inn» i klarere og trangere rettslige rammer som gjør at de blir mye vanskeligere å misbruke. I tillegg får Stortinget den hånden på rattet som jeg etterlyste og befolkningen får ha sine taushetsbelagte opplysninger i fred. Det reviderte forslaget betyr altså ikke at loven skrinlegges, men det betyr at når regjeringen begynner planleggingen av et norsk totalforsvar, må dette skje innenfor ryddige rettslige rammer.

Etter at lovforslaget nå har vært en runde tilbake hos regjeringen, har det reviderte forslaget fått en tydeligere «signatur» av det samvittighetsfulle juridiske håndverket som jeg vet at folk i Justisdepartementet kan levere godt på.

Urovekkende

Regjeringen bør fremover likevel være i en åpen og offentlig samtale med aktører og med befolkningen om hvordan totalforsvaret bør utformes. Det var urovekkende at det opprinnelige lovforslaget, som ville samle så mye makt inne på statsministerens kontor, ble vedtatt første gang i Stortinget før påske. Les gjerne mine refleksjoner og bekymringer i Klassekampen fra 15. mai over dette, vedlagt i bilder. Det er uten tvil behov for et større fokus på at den demokratiske og rettsstatlige beredskap må være en del av det norske totalforsvaret.

Så: Tusen takk til alle dere der ute som har skrevet høringsinnspill, delt innlegg, stått på, støttet, sendt blomster, tipset om andre saker, som jobber for egne saker, som tar diskusjoner eller på annet vis markerer hvor viktig vårt unike norske demokrati er! Jeg er uendelig takknemlig, ydmyk, imponert – og glad!

Jeg føler meg ikke trygg

Vi skal likevel ikke glemme at verden – og med den, Norge – er på vei inn i en meget vanskelig historisk tid. Jeg håper det aldri blir bruk for dette nye kapitlet i sivilbeskyttelsesloven, men føler meg ikke for trygg. Det som imidlertid er sikkert, er at Norge kommer til å trenge kloke, ryddige, varme og dyktige ledere, som kan tenke raskt, men ikke handle overilt, og som har tilstrekkelig med diplomatiske, demokratiske og rettsstatlige ryggmargsreflekser til å manøvrere oss – som fellesskap og som nasjon – gjennom farlig og helt ukjent farvann.

For egen del må jeg dessverre noe så alminnelig som å fokusere på vanlige arbeidsoppgaver de neste ukene for å få landet vårens eksamenssensur og alt annet som har hopet seg opp. Jeg slenger meg nok på noen diskusjoner i dann og vann, når jeg sitter på toget eller litt i solen, men jeg rekker dessverre ikke å se gjennom alle henvendelser og tagginger, heller ikke besvare dem. Jeg setter likevel stor pris på alle, også til de av dere som inviterer til diskusjon og uenighet om alvorlige ting. Ikke gi opp demokratiet!

---

Les også:

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) mistenkeliggjør alle som har avvikende meninger om forsvars- og utenrikspolitikk.

Øyvind Andresen.

Partiet Fred og Rettferdighets (FOR)s plakataksjon på buss og bane i Oslo i mai hadde følgende budskap:

«Bruker pengene våre på velferd – ikke krig!»

«Nei til 85 milliarder til krig i Ukraina!»

Dette er legitime politiske standpunkter som deles av en stor del av den norske befolkingen. Fra 1950-tallet har det vært enighet om at Norge ikke skulle sende våpen til krigførende parter. Norge skulle ikke bli dratt inn i kriger og skulle være en fredsnasjon som prioriterte diplomati og dialog. All hjelp skulle være humanitær.

Men i løpet av 2022 snudde samtlige partier på Stortinget og gikk inn for å sende store mengder våpen til Ukraina. FOR står altså for en politikk som for tre år siden var uttrykk for en normaltilstand. Nå bryter partiet med en øredøvende enighet i utenriks- og forsvarspolitikken.

Reaksjonene på FORs plakataksjon var helt ut av proporsjoner. Å gå mot våpen til Ukraina, ble raskt stemplet som russisk propaganda. Lederen for Stortingets utenriks- og forsvarskomite Ine Eriksen Søreide (Høyre) var raskt ute med å antyde at pengene for plakatkampanjen kom fra Moskva. Det samme ble hevdet av andre partier som Miljøpartiet, Venstre og SV. Ingen av disse har beklaget i etterhånd når det viser seg at kilden var norsk.

Og PST har spilt et høyt spill som politisk aktør i denne saken. Selv om FOR er et lovlig parti og ikke har gjort noe ulovlig, fortsetter PST sin mistenkeliggjøring av partiet og deres standpunkter. Til VG 25/5 sier avdelingsleder Atle Tangen i PSTs kontraetteretningsavdeling hvordan han mener Russland vil påvirke stortingsvalget. Han sier:

«Det er kjente stridsstemmer på nasjonalt nivå som polariserer befolkningen, eller deler av befolkningen……. Det må gjerne være noe håndfast og konkret å få satt en spinn på, for eksempel knyttet til Ukraina-leveransene. Det å forsøke å få nordmenn til å stille seg kritisk til regjeringens politikk knyttet til Ukraina, det vil være et uttalt mål for Russland.»

Jeg fryser på ryggen når jeg leser dette. Min far og jeg ble under den kalde krigen ulovlig overvåket av sikkerhetspolitiet i mange år fordi vi var kommunister. Lund- kommisjonen, satt ned av Stortinget 1994, avslørte at POT (i dag PST) hadde sine lokale angivere rundt omkring på forskjellige arbeidsplasser som registrerte folk med «farlige» meninger.  Det er denne uhyggelige tradisjonen PST bygger videre på og aldri har tatt et oppgjør med.

PST opererer som et tankepoliti og mistenkeliggjør alle som er kritisk til Regjerings politikk på definerte områder.  Dette er som hentet ut fra Georg Orwells dystopiske roman 1984 der embetsmenn i det såkalte Sannhetsministeriet arbeider for å omskrive språket som gjør det umulig å formulere opposisjonelle eller avvikende tanker. På sikt vil det bety å innskrenke tanken. På den måten vil man sette en stopper for alle tankeforbrytelser.

Det er helt grunnleggende i tankegangen i et demokratisk samfunn at det skal være full aksept for opposisjonelle synspunkter. Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og beskyttet i Grunnlovens paragraf 100, som gir rett til å uttrykke meninger og informasjon uten frykt for represalier.

Alle de 1050 ansatte i PST burde få en elementær opplæring i hva demokrati er. De har et budsjett på 1,679 milliard kroner, så de kunne ha råd til å innhente eksterne innledere som ser verden på en annen måte enn slik den ser ut fra Sannhetsministeriets glassfasader.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

27. mai 1525 ble bondeopprørets leder Thomas Münzer halshogd. Martin Luther utnyttet opprøret inntil han vendte seg mot dem for å stige opp som den store reformator mot det katolske autokratiet. Det voldelig revolusjonsforsøket mislyktes og ble straffet med sanseløs vold og massakrer. Dette skriver Halvor Fjermeros på bloggen sin.

Halvor Fjermeros.

Hvem var Thomas Münzer, spør du kanskje? Hørte noen om ham da vi lærte om reformasjonen i Tyskland og Martin Luther som spikret opp sine teser på kirkedøra i Wittenberg? Eller da den pavelige bannbulle var utstedt mot den uredde reformatoren, en bannbulle Luther var freidig nok til å brenne på bålet? Eller da han året etter måtte møte for riksdagen i Worms i 1521 og etter et døgns betenkningstid måtte svare på pavens kjetterianklager med «her står jeg, og jeg kan ikke annet». Det er et kledelig utsagn for historiebøkene, og særdeles ydmykt fra en mann som var større i kjeften enn de fleste og ikke unndro seg kraftige skjellsord mot både øvrighet og fattigfolk.

Men hva lærte vi om den sosiale bevegelsen som lå bak det opprøret som løftet Martin Luther fram, men som hadde mye djervere mål og helt andre krav enn bare forslag til reformer innen kirke og reduksjon av pavemakt? Ikke husker jeg at vi måtte lese noe om den tyske bondekrigen og dens mange og modige ledere og uredde fotsoldater.

Det er kanskje symptomatisk for læreboktilstanden at det står en knapp side under mellomtittelen Bondekrigen i Cappelens 20-binds verdenshistorie fra 1984. Og jaggu har de ikke klart å datere den feil også, ti år etter at opprøret fant sted: «I 1534-35 oppstod den såkalte bondekrigen, der Luther til å begynne med fant at det både politisk og menneskelig var mye berettiget i bøndenes krav. Men da oppstander med brenning av borger og klostre spredte seg i Midt-Tyskland, og da Luther innså at bøndene brukte skriften som bevis for sine politiske krav, måtte han teologisk si fra. For ham ville dette bare bety å sette en ny form for åndelig tyranni i stedet for den pavelige autoritet.» Luther vendte seg til fyrstene og oppfordret dem til å slå ned «de morderiske bøndene» på det mest nådeløse vis. And that’s it.

Som antydet handlet bondekrigen, som altså toppet seg i dyp sosial og antiautoritær misnøye i 1524-26, om en grunnleggende samfunnsstrid i det føydale Tyskland. lenge før dannelsen av den tyske sentralstaten i siste halvdel av 1800-tallet. Bare omfanget av striden og bondehærens voldsomme mobilisering er nok til å forstå at dette handler om en kamp med en særegen kraft. Mer enn 300.000 var tilsluttet bøndenes forbund da bevegelsen var på sitt heftigste våren 1525. Men hæren av bøndenes og plebeiernes militære styrke sto ikke i forhold til dette «medlemstallet», noe som skulle bli en viktig årsak opprørets nederlag.

De religiøst-politiske opprørenes tid

Den tyske bondekrigen var ikke den første, men trolig den største av en rekke opprør som startet alt på 1300-tallet i Europa, som i Frankrike, Böhmen og Ungarn, Nederlandene og Frisland. I England skjedde det med stor styrke i 1381 da småbøndenes og de livegnes protest mot en krigsskatt som ble innført etter at den engelske kongen igjen hadde yppet til fiendtligheter mot Frankrike. Koppskatten som den ble kalt, beskattet befolkninga per hode, noe som la de største byrdene på de fattigste. Opprøret rettet seg mot de store jordeierne og kirka og toppet seg i henrettelsen av erkebiskopen av Canterbury. Men forbannelsen må også ses i sammenheng med kritikken av datidas kirkemakt, der den universitetsansatte teologen John Wycliffe hadde formulert et skarpt reformprogram som åpnet for statens inndragning av kirkegods, beskatning av prestene, at kongen (og ikke paven) var kirkas overhode, samt avskaffing av en rekke katolske ritualer og skikker som sølibat og fromhetsgjerninger m.m. Wycliffe ble avsatt fra sin stilling i Oxford og døde kort tid etter det engelske bondeopprøret, men var en viktig inspirator for Johan (Jan) Hus i Bøhmen som ble dømt som kjetter og brent på bålet i 1415. Hans oppgjør med det han kritiserte som en forkvaklet katolske praksis, ikke minst avlatshandelen, ga gjenklang hos Luther, og sånn sett går det linjer fra det engelske religiøse og sosiale opprøret på 1300-tallet via Böhmen til Tyskland 150 år seinere.

Wycliffe hadde oversatt Bibelen til engelsk, basert på dialekter fra Midt-England, og dermed til å fatte for vanlige lesekyndige. Men et avgjørende teknologisk sprang for å spre de nye skriftene var at man tok i bruk trykkekunsten for masseproduksjon av bøker som plutselig flommet ut av trykkpressene nettopp i de årene Martin Luther var på sitt mest produktive som forfatter. Det gjaldt selvfølgelig mange flere i samtida, som den like betydningsfulle kirkereformatoren og forfatteren Ulrich Zwingli i Sveits. Men disse borgerlige lutherske reformatorene hadde sitt motstykke i religiøst-politiske revolusjonære ideer som vokste fram med voldsom kraft i disse årene. Det er her Thomas Münzer dukker opp, ofte påheftet med merkelappen «svermer». «Det var i södra Schwarzwald i gränstrakterna mot Schweiz, som upprorsrörelsen började. Här i dessa trakter hade ett energiskt upplysningsarbete i evangelisk anda bedrivits av bland andra dels den från wittenbergrörelsen bekante «svärmaren» Thomas Münzer…», leser jeg i Bonniers Illustrerade Världshistoria sin grundige omtale av bondekrigen.

Men det kanskje mest brukte referanseverket til en helhetlig framstilling av denne begivenheten er Friedrich Engels’ kjente Der deutsche Bauernkrieg (oversatt til norsk som Den tyske bondekrigen ), skrevet i 1850, altså rett etter den store 1848-revolusjonen som rystet en rekke europeiske land og som både Engels og hans nære medarbeider Karl Marx var aktive deltakere i. De to var gode essayistiske forfattere av historiske hendinger, og Engels’ framstilling av bondekrigen er på linje med Marx på sitt beste. Engels bygger forøvrig på Wilhelm Zimmermanns store verk fra tiåret før og legger ikke skjul på at han setter bondekrigens betydning inn i 1848-revolusjonens perspektiv. Denne marxistiske fortolkningen, for ikke å si forstørrelsen av bondekrigen, gjør den ovennevnte Bonniers verdenshistorie et poeng av. Preget av datidas politiske stridigheter, skrevet som verket er i 1934, advarer forfatteren om at det tyske bondeopprørets sosiale karakter ikke må – som det ofte blir gjort – «göras liktydig med en det moderna samhällets klasskamp, sådan som denna utvecklats ur den stora franska revolutionens klasstrider utan den måste ses mot annan bakgrund.»

Sant nok. Det var nesten 300 år mellom bondekrigens opptakt og Napoleonskrigene etter den franske revolusjonen. Og ytterligere et halvt århundre til 1848-rystelsene. Klassekamp var det like fullt, selv om det, som all historie, var mye mer.

«Likhetskjetteriet» og Münzers republikanske kommunisme

Det. ble sagt at Thomaz Münzers far ble hengt i galgen av de despotiske grevene i Stolberg der vår mann ble født i 1490. Det er omtrent midtveis mellom Leipzig og Kassel og så midt i Tyskland man kan tenke seg. Alt som 15-åring dannet Münzer på skolen i Halle et hemmelig forbund mot erkebiskopen i Magdeburg og mot den romerske kirka i alminnelighet. Hans kunnskaper i teologi ga han tidlig en doktorgrad og stilling som kaplan ved et kloster hvor han åpenlyst protesterte mot mange av de katolske skikker og dogmer sine prekener. Han studerte de middelalderske mystikerne, oppsøkte svermeriske tyske sekter og restene av Jan Hus-bevegelsen i Praha før han i 1522 ble predikant i Allstedt i Thüringen og straks begynte å reformere liturgien. Før Luther våget å gå så langt avskaffet han det latinske språket og lot hele Bibelen bli lest opp for allmuen. Snart ble Allstedt sentrum for anti-prestebevegelsen i hele Thüringen. På Luther’sk vis holdt han flammende prekener og oppfordret både fyrstene og folket til å reise med våpen i hånd mot de romerske prestene.

Kristendommen var tidas språk, og begrunnelsen for deres opposisjon fant Münzer og en rekke andre kirkeopprørere i skriften. Dette ga gjenklang ikke bare blant bønder og plebeiere – den tids gryende arbeiderklasse – men også blant lavadelen i det strengt standsinndelte tyske føydalsamfunnet. Her kommer det sosiale og klassemessige elementet inn i opprørslæra, noe som skiller det borgerlige kjetteriet fra de lavere klasser. De krevde gjenoppretting av en urkristen likhetspraksis i menigheten, og denne likhet skulle også gjelde i den borgerlige verden. Denne «likhet blant Guds barn» innebar også en verdslig likhet og delvis til og med likhet når det gjaldt eiendom. Münzer så reformasjonens tidlige fase som et varsel om store samfunnsendringer der fantasier om et nytt likhetssamfunn kunne virkeliggjøres. Om dette skriver Engels: «Denne voldsomme forventning om kommende historisk utvikling, så lett å forstå gjennom plebeiernes levevilkår, finner vi først i Tyskland hos Thomas Münzer og hans parti.» Også tidligere i middelalderen fantes det ideer om eiendomsfellesskap på begrensa områder, men først hos Münzer «fant disse kommunistiske forestillinger sitt uttrykk hos en virkelig samfunnsfraksjon, først hos han er de formulert med en viss bestemthet.» Engels mente også at slik hans religionsfilosofi tøtsjet ateismen, så nærmet hans politiske program seg kommunismen: Med Guds rike på jord mente Münzer intet annet enn et samfunn uten klasseskiller, uten privateiendom og uten statsmakt. Alle eksisterende myndigheter skulle, i den grad de motsatte seg å underkaste seg revolusjonen, styrtes. Alt arbeid og all eiendom skulle deles likt og fullstendig likhet opprettes. Et forbund skulle dannes for å gjennomføre alt dette, ikke bare i Tyskland, men i hele kristenheten. Fyrster og herskere skulle inviteres til å tilslutte seg, og om de nektet burde forbundet ved første anledning med våpenmakt styrte og drepe dem, skriver Engels.

Disse ideene var på dette tidspunkt alt formulert i et litterært språk av engelskmannen Thomas More. Hans kommunistiske visjon i boka Utopia fra 1516 var basert på en kristen-humanistisk tankegang som kanskje allerede hadde nådd fram til noen av de mest beleste tyske opprørerne da bondekrigen startet tiåret etter.

Dette budskapet om «den sosialrepublikanske likhetens tusenårsrike» ble slengt ut med stadig større styrke i prekener og pamfletter, og motsetningene mellom ham og Luther ble stadig skarpere og endte i fullt brudd mellom de tidligere allierte reformatorene. Münzers skrifter ble sensurert og hans trykkere ble landsforvist, mens Luther under et sammentreff mellom de to i Nürnberg ropte ut mot Münzer: «Der ser man Satan gå omkring, ånden fra Allstedt!» Motsvaret var at Luther prøvde å smigre fyrstene og med sin lunkenhet støttet det reaksjonære partiet. Münzer ble utvist fra byen og ga seg i vei til Schwaben, Sveits og Schwarzwald der opprøret hadde startet eller lengre tids gjæring, sterkt oppmuntret av Münzers utsendte organisatorer.

_{Thomas Münzer, født 1490 og henrettet ved halshogging på Schlachtberg ved Frankenhausen 27. mai 1525 da fyrstenes leiesoldater hadde klart å slå tilbake det tyske bondeopprøret. (Utsnitt av håndkolorert tresnitt fra ca år 1600)}

Sindige bønder griper til våpen og ildebrand

Den ene revolten hadde fulgt etter den andre blant bøndene i Schwarzwald i det sørvestre Tyskland og Schwaben sørvest i Bayern fra 1518 og fram til 1523. Spontane opprør ble avløst av en mer målrettet aksjonsform fra våren 1524 i en form for sivil ulydighet, særlig rettet mot den katolske kirkas skatter. Dette ga startsignalet til bondeopprøret om sommeren samme år med dannelsen av et evangelisk broderskap sammen med borgere som reagerte på den religiøse forfølgelse av predikanten Balthasar Hubmaier, en venn og elev av den 10 år yngre Münzer. Etter en midlertidig våpenhvile med forhandlinger med fyrstene, altså de regionale herskerne, brøt opprøret ut for fullt vinteren 1525. I mars sto 30-40.000 væpna bønder fordelt på seks ulike forlegninger klare til kamp i Scwabens høyland. Deres forsamling hadde vedtatt det berømte 12-punktskravet, de tolv artiklene , relativt moderate krav om reformer, gitt det langvarige trykket av budskapet som reformasjonens pionerer i lang tid hadde hamret inn. Opp mot dette sto det revolusjonære Artikkelbrevet med krav om fullstendig seier over de herskende klassene, død over undertrykkerne, konfiskering av kirkelig og verdslig eiendom og brenning av kirker og grevegods. Her var programmet som ble satt ut i livet i april og mai da de fyrstelige myndigheter ble tatt på senga, bl.a. fordi deres tropper var krig i Italia.

Men da de fikk summet seg, fant de en uovertruffen hærfører i Georg Truchsess von Waldburg. Han var en slu rev av de sjeldne som stadig gikk i forhandlinger med bondetroppenes ledere, for siden å bryte avtaler om våpenhvile, organisere bakhold og slå nådeløst til med profesjonelle tropper og ryttere mot de relativt utrente bondehærene. Bøndenes plyndringer, branntokt, straffeeksersis mot fyrster og adel og til og med okkupasjon av hele byer, ble besvart med brutal motvold og massehenrettelser. Friedrich Engels festet seg ved den nevnte hærfører som den som in persona snudde bøndenes offensiv noen måneder inn i opprøret og kalte ham konsekvent «der Truchsess – overhovmesteren» i sitt bondekrigsskift.

Bondekrigen var i det hele tatt opphav til en endeløs rekke av anklager om forræderi, spionasje, brutte løfter og feige avvik fra opprinnelige krav. En av de som ble udødeliggjort som nasjonalhelt var ridderen Götz von Berlichingen som ble tvunget av bøndene til å lede opprørshæren, og en periode oppnådde store framganger og innrømmelser fra adelen. Men han rømte og siden kjempet han nye kriger for sitt land, mista ei hand og fikk ei jernhand som protese. Det ble til tittelen på et skuespill av nasjonaldikteren Goethe 250 år etter bondekrigen: Götz von Berlichingen mit der eiserne Hand .

Kontrarevolusjonens blodbad og massakrer

En av de dyktigste bondeførerne, den revolusjonære Jäcklein Rohrbach hadde vært anfører for beleiringen av byen Heilbronn nord for Stuttgart, et kortvarig hovedkvarter for opprøret i det sørvestre Tyskland. Hans tropper ble slått og Rohrbach ble tatt til fange av selveste Truchsess som kunne regissere henrettelsen. Opprøreren ble bundet til en påle, ved ble stablet opp og tent på slik at offeret sakte stektes mens Truchsess utvekslet skåler med sine riddere over dette skuespillet. Seinere i mai herjet den samme hærføreren i hevnlyst og henrettet hundrevis av bønder, brant, plyndret og myrdet. Elvebreddene der han for fram var innhyllet i ruiner og lik som var hengt opp i trærne. Det var det fenomenet, men i en helt annen sammenheng, som ga opphav til begrepet «Strange Fruit» som Billie Holiday sang om etter lynsjing av de svarte i USAs sørstater på 1930-tallet. Men de tyske fyrstene var først ute med den skikken.

Blodbadet fortsatte etter at motoffensiven fikk fart i juni. Biskopen i Würzburg var så sugen på hevn at han på sin vei tilbake til sin gjenerobrede by lot halshogge 256 rebeller pluss ytterligere 13 da han kom inne i selve byen. I Hegau i samme delstat ble 600 bondesoldater som nektet å gi opp massakrert etter at fyrstenes leiehær hadde lykkes i få en opprørshær på 5000 mann til å snu seg mot sine egne. «Så stor var den lokale innskrenketheten blant disse bøndene», kommenterer Engels med dårlig skjult forakt. Nye slag fulgte der Truchsess med 11.000 mann pluss leiehæren til landsknekten Georg von Frundsberg, en erfaren utenlandskriger for keiserens mange erobringstokt, lyktes i å kjøpe over gamle kjenninger i ledelsen for en demoralisert og forrådt bondehær på 23.000 i grensetraktene til Sveits. Dermed var hele det sørtyske opprøret slått ned, 25. juli 1525.

Siste akt i motoffensiven fant sted i Mühlhausen i Thüringen der Thomas Münzer allerede på våren i opprørsåret hadde vendt tilbake. Her hadde han sin sterkeste støtte også i småborgerskapet i tillegg til bønder i materiell nød. Allerede i mars, før opprøret brøt løs i Sør-Tyskland, gjorde Mühlhausen sin revolusjon mot den arrogante «ærbarheten» . Det gamle patrisiske byrådet ble veltet og det nyvalgte «evige rådet» med Münzer som president overtok. På dette punkt i Friedrich Engels’ framstilling drøfter han det dilemma som opprørslederen med «sitt ekstreme standpunkt» møter i en situasjon der bevegelsen han leder ikke er moden og utviklet for oppgaven. «Münzer må selv ha ant den dype kløften mellom sine teorier og den foreliggende virkeligheten. (…) Hans skrifter og prekener ånder av en revolusjonær fanatisme som overrasker, til og med sammenlignet med hans egne tidligere verk. Det naive, ungdommelige humøret i Münzers revolusjonære pamfletter er alldeles forsvunnet.»

Etter rådløshet blant Thüringens fyrster, samler landgreve Philipp en styrke som sikter seg inn på bondehærens 8.000 soldater og noen kanoner ved Frankenhausen. «Münzer selv mangler tydelig ethvert snev av militære innsikter», lyder Engels’ kommentar. 16. mai innledet de forhandlinger, mismot spredte seg, noen av lederne slo til lyd for kapitulasjon, noe som ble møtt med Münzers befaling om øyeblikkelig halshogging av forræderne. Denne «terroristiske energi som ble hilst med jubel blant de revolusjonære» hjalp bare kortvarig på kampmoralen. På et fjell som fikk navnet Schlachtberg, dvs fjellet for feltslaget, møtte troppen sin skjebne. Av 8.000 bønder ble 5.000 slaktet av fyrstenes styrker. Münzer ble skadd i hodet, ble tatt til fange og spent fast på strekkbenken og deretter halshogd den 27. mai 1525.

Krigshandlingene fortsatte, selv om vendepunktet var nådd. Et særlig fenomen var Michael Gaismair, en av de revolusjonære som i følge Luther var den eneste med et militært talent, født i samme år som Münzer og besjelet av de samme ideer. Han ledet bondeopprørere i Bayern og Østerrike helt fram til sommeren 1526 og trakk seg omsider tilbake med sin hær over Alpene til den venezianske republikken. Der ble han tatt av dage av leiemordere i 1532, trolig som det aller siste offer for fyrstenes og erkebiskopenes motrevolusjon.

Friedrich Engels karakteriserte bondekrigen uten omsvøp: «Det tyske folkets mest storslagne revolusjonsforsøk sluttet i et dunkelt nederlag og, som følge, en fordoblet undertrykking.» Og videre: «Det viktigste resultatet av bondekrigen, fordypningen og konsolideringen av Tysklands splittelse, var også årsaken til dens nederlag.» Det er nesten så det lyder moderne. Eller for å si det med Wergeland: Ung må verden ennu være!

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.

– Jeg er blitt fremstilt som inkompetent, uetisk, konspirasjonsteoretiker og klimafornekter. Det er ikke måte på hva jeg har fått slengt etter meg. sier molekylærbiologien og forfatteren Sigrid Bratlie til Nettavisen .

I starten av 2024 starter Sigrid Bratlie sine undersøkelser. Hun, som de fleste andre, hadde avfeid lablekkasjeteorien som en konspirasjonsteori.

Da USAs president Donald Trump lanserte teorien i 2020 ble det raskt kalt en konspirasjonsteori. Presidenten har gjentatt flere ganger at viruset kommer fra Kina.

At koronavirusets opphav skulle stamme fra et amerikanskfinansiert laboratorium i Wuhan i Kina virker for absurd.

To forskningsartikler i de anerkjente tidsskriftene Nature Medicine og Lancet hadde allerede utelukket muligheten og vist til at viruset må ha smittet fra dyr til menneske.

Lablekkasjeteorien var ansett som en konspirasjonsteori.

– Det var jo avklart. Vitenskapen på det var klokkeklar, forteller hun til Nettavisen.

Men så gjorde hun sjøl forskning på dette, og det hun fant rystet henne.

Og hun snudde 180 grader etter å ha brukt et halvår nedgravd i forskningsartikler, uttalelser fra ulike helsemyndigheter og kongresshøringer.

– Høyst sannsynlig startet pandemien ved et smitteuhell ved Wuhan Institute of Virology.

– Jeg skulle virkelig ønske jeg tok feil. Jeg har hele tiden prøvd å motbevise meg selv, men jeg har dessverre ikke klart det, sier Bratlie til Nettavisen.

– Jeg skal gå så langt å si at den studien dreier seg om geopolitikk. Det var et hensyn som ble tatt. Jeg står bom fast på at dette er styrt av politikk.

Sommeren 2024 publiserer Bratlie en gjennomgang av lablekkasjeteorien. Hun stiller opp i Abels Tårn på NRK. På sensommeren stiller hun opp i VG om funnene sine.

Og da fikk hun føle vreden fra establishment:

Til forskning.no går en av verdens fremste virologer og en av forskerne bak Nature-studien i 2020, Kristian Andersen, hardt ut mot Bratlie.

– Jeg mener, unnskyld, men, – det er bare vrøvl, uttalte danske Kristian Andersen til avisen.

Samme dag skal han holde et foredrag i Oslo om pandemiens opprinnelse og hva forskningen viser. Bratlie er en av mange som sitter i salen for å lytte spent.

I stedet blir mye av foredraget brukt på Bratlie og hennes kontroversielle uttalelser.

– Det ble et fasilitert personangrep. Der jeg både blir uthengt som antivitenskapelig konspirasjonsteoretiker og nærmest blir anklaget for å bidra til drapstrusler mot han, forteller Bratlie til Nettavisen.

Men Preben Aavitsland, smitteverndirektør i FHI, regjerende norgesmester i å vende kappen etter vinden, har snudd, og roser Bratlie.

Han roser Bratlie for å ha bragt debatten om koronavirusets opphav til Norge.

Kommentar:

Det hysteriet som har rammet Sigrid Bratlie er typisk for den intellektuelle og politiske statusen i Norge, i den grad ordet intellektuell kan brukes i denne sammenhengen. Det bedrives ikke forskning, men tildekking og bedrag. Det bedrives ikke journalistikk, men propaganda og klappjakt.

Vi har ingen meninger om virologi eller virusets opphav. Men vi har sterke meninger om forskningens frihet og behovet både for stor takhøyde og vilje til å endre oppfatninger når nye undersøkelser viser noe annet enn man har trodd.

Parolen «Stol på vitenskapen», som befolkninga er blitt drillet i i fem år, er noe av det mest anti-vitenskapelige man kan si.

Vesten har ingen strategi i Ukraina, skjønner ikke sin egen situasjon og har heller ingen forståelse av Russland, skriver analytikeren Aurelien.

En mangel på forståelse preger Vestens krig i Ukraina.

Av Aurelien , desember 2024.

Jeg har skrevet en rekke ganger nå om uvirkeligheten som Vesten vanligvis bruker for å håndtere den vedvarende krisen i og rundt Ukraina, og den nesten kliniske distanseringen fra den virkelige verden som den viser i sine ord og sine handlinger. Likevel, etter hvert som situasjonen forverres og russiske styrker rykker frem overalt, er det ingen reelle tegn til at Vesten blir mer virkelighetsbasert i sin forståelse, og det er stor sannsynlighet for at de ikke vil lære noe og fortsette å leve i sin konstruerte alternative virkelighet inntil de blir dratt ut med makt.

Riktignok begynner noen dristige, ledende tenkere i Vesten å lure på behovet for forhandlinger, selv om de er på Vestens premisser. De har begynt å akseptere at kanskje noe av Ukrainas territorium fra 1991 må anses som tapt, om enn bare på kort sikt. Kanskje, funderer de, vil det være en koreansk-lignende demilitarisert sone på plass, garantert av nøytrale tropper, inntil Ukraina kan gjenoppbygges for å ta offensiven igjen. Og så ser de på kartet over russiske fremrykninger, og de ser på størrelsen og styrken til de to hærene, og de ser på størrelsen og beredskapen til NATO-styrkene, og de faller i fortvilelse.

Men egentlig, nei: stryk over den siste setningen. De ser ikke, og hvis de gjorde det, ville de uansett ikke vært i stand til å forstå hva de så. «Debatten» (hvis man kan kalle det det) i Vesten utelukker i stor grad faktorer fra det virkelige liv. Den finner sted på et høyt normativt nivå, hvor visse fakta og sannheter rett og slett antas. Hvorfor det er slik, og hva konsekvensene er, er temaet for den første delen av dette essayet, og fordi disse temaene iboende er komplekse, går jeg videre til å legge frem hvordan man kan forstå dem så enkelt som mulig.

Fjernt fra virkeligheten

Vi starter med noen praktiske betraktninger innen politisk sosiologi og psykologi.

Det første er at politikk er det klassiske eksemplet på fenomenet «sunk costs» i praksis. Jo lenger du fortsetter med en handlingsplan, uansett hvor dum den er, desto mindre villig er du til å endre den. Å endre den vil bli tolket som å erkjenne feil, og å erkjenne feil er det første stadiet i å miste makt. I dette tilfellet vil det gamle forsvaret («personlig har jeg alltid vært i tvil …») rett og slett ikke holde, gitt de unødvendig psykopatiske begrepene vestlige ledere har uttrykt seg med om Russland.

Det andre er fraværet av et formulert alternativ. («Så, statsminister, hva synes du vi burde gjøre i stedet?») Selve det faktum at man ikke forstår dynamikken i en krise betyr at man er hjelpeløs til å foreslå en fornuftig løsning på den. Det er bedre å bli værende ved et synkende skip i håp om redning enn å hoppe blindt i vannet. Kanskje et mirakel vil skje.

Det tredje handler om gruppedynamikk, i dette tilfellet dynamikken til nasjoner. I en situasjon med frykt og usikkerhet som den nåværende, blir solidaritet sett på som et mål i seg selv, og ingen ønsker å bli beskyldt for å «svekke Vesten» eller «styrke Russland». Hvis man må ta feil, er det best å ta feil i selskap med så mange andre som mulig. Det er enorme ulemper ved å være den første til å antyde at ting kanskje ser ganske dystre ut, og hva skal man uansett foreslå i stedet? Sjansene for at rundt tretti nasjoner kan bli enige om en annen tilnærming enn den nåværende er i praksis null, noe som ikke hjelpes av det faktum at USA, som ellers kunne ha gitt ledelsen, er politisk lammet til kanskje våren neste år.

Det fjerde handler om isolasjon og gruppetenkning. Alle i din egen regjering, alle du snakker med i andre regjeringer, alle journalister og kommentatorer du møter, sier det samme: Putin kan ikke vinne, Russland tar massive tap, vi må gjenoppbygge Ukraina, Putin er redd for NATO bla bla. Overalt hvor du snur deg, får du de samme meldingene, og staben din skriver de samme meldingene som du skal levere til andre. Hvordan kan du ikke ende opp med å anta at alt dette er sant?

Dette er hva vi kan kalle permanent virkende faktorer i politikken, felles for enhver krise. Men det finnes også en rekke spesielle faktorer som virker i denne krisen, som virker åpenbare for meg, men som jeg ikke har sett mye diskusjon om. Så la oss se på noen få.

For det første er den nåværende generasjonen av vestlige politikere spesielt ute av stand til å forstå og håndtere kriser på høyt nivå av noe slag. Den moderne vestlige politiske klassen – Partiet, som jeg kaller det – ligner mer og mer på det regjerende partiet i en ettpartistat. Det vil si at ferdighetene som fører til suksess er de som fører til avansement i selve partiapparatet: å klatre opp den fete stangen og stikke rivaler i ryggen. Selv å håndtere en rent nasjonal krise – slik vi så under Brexit, eller slik vi ser nå i Frankrike og Tyskland – er faktisk utenfor deres evner, bortsett fra kanskje evnen til å snu en krise til sin egen personlige politiske fordel. Resultatet er at de er fullstendig overveldet av Ukraina-krisen, som er av et omfang og en type som kanskje inntreffer annenhver generasjon. Det faktum at det også er en multilateral krise betyr at den ideelt sett krever avanserte ferdigheter innen politisk ledelse bare for å sikre at ting ikke faller fra hverandre, og de har ikke engang det. Den stadig økende avhengigheten av «rådgivere» knyttet til den aktuelle politikerens personlige formue betyr igjen at både profesjonelle råd i økende grad ekskluderes, og at profesjonelle rådgivere ofte velges og forfremmes fordi de er villige til å gi de rådene politikerne ønsker.

Totalt ute av stand til å håndtere kriser

Så langt, så generelt. Men vi står også her overfor en sikkerhetskrise, og våre politiske klasser og deres parasitter er fullstendig uvitende om hvordan de skal håndtere slike kriser, eller engang hvordan de skal forstå dem. Under den kalde krigen ble regjeringer tvunget til å konfrontere sikkerhetsspørsmål regelmessig: ofte var de også innenrikspolitiske spørsmål. Sikkerhetsspørsmål var også objektivt viktige, ettersom øst og vest stirret på hverandre over en militarisert grense, med muligheten for atomutslettelse aldri veldig langt unna. Ingenting av dette er sant nå. NATO-toppmøter finner fortsatt sted selvfølgelig, men inntil nylig har de vært opptatt av fredsbevarende utplasseringer, motopprørsoperasjoner i Afghanistan og den endeløse rekken av nye medlemmer og partnerskapsinitiativer. Ingen grunnleggende sikkerhetsbeslutninger av noe slag har vært nødvendige i den politiske levetiden til noen nåværende leder av et NATO- (eller EU-) land, før nå.

Dette er desto mer uheldig fordi en sikkerhetskrise er en svært kompleks ting, og involverer en hel rekke nivåer fra det politiske ned til det militære/taktiske. Og en sikkerhetskrise er så godt som umulig å håndtere multilateralt: det eneste eksemplet jeg kan komme på som er noenlunde sammenlignbart, er Kosovo-krisen i 1999, da et mye mindre NATO effektivt sluttet å virke etter den første uken, og var ganske nær ved å bryte fullstendig sammen.

Ingen strategi for Ukraina

Jeg har påpekt før at NATO ikke har noen strategi for Ukraina, og ingen reell operativ plan. De har bare en rekke ad hoc-initiativer, limt sammen av vage ambisjoner som ikke er relatert til det virkelige liv, og av håpet om at noe vil dukke opp. Dette er igjen fordi ingen enkelt NATO-nasjon er i en bedre tilstand: vår nåværende vestlige politiske ledelse har aldri trengt å utvikle disse ferdighetene. Men det er faktisk verre enn det: uten å ha utviklet disse ferdighetene, uten å ha rådgivere som har utviklet disse ferdighetene, kan de faktisk ikke forstå hva russerne gjør og hvordan og hvorfor de gjør det. Vestlige ledere er som tilskuere som ikke kjenner reglene i sjakk eller go, og prøver å finne ut hvem som vinner.

Nå forventes det ikke at vestlige ledere selv skal være militære eksperter. Det er vanlig å håne forsvarsministre uten militær bakgrunn, men dette er en misforståelse av hvordan forsvar fungerer i et demokrati, og for den saks skyld hvordan et demokrati i seg selv fungerer. La meg ta på meg foreleserhatten min et øyeblikk og forklare det.

Regjeringer har politikk på ulike nivåer. En av disse politikkene vil være en nasjonal sikkerhetspolitikk, som igjen er grunnlaget for mer detaljert politikk på underordnede områder: i dette tilfellet forsvar. Vanligvis forvaltes denne politikken av departementer, ledet av politiske personer eller utnevnte, som har rådgivere, og i de fleste tilfeller operative organisasjoner for å omsette politikk til faktisk aktivitet på bakken. Når det gjelder Kunnskapsdepartementet, er de operative enhetene skoler og universiteter. Når det gjelder Forsvarsdepartementet, er det de væpnede styrkene og de spesialiserte forsvarsinstitusjonene. Man ville ikke forvente at en forsvarsminister skulle være en tidligere soldat, like lite som man ville forvente at en utdanningsminister skulle være en tidligere lærer, eller for den saks skyld at en samferdselsminister skulle være en tidligere lokomotivfører. En ministers ansvar er å lage og anvende politikk innenfor det større strategiske rammeverket for regjeringen, og å forvalte budsjettet og programmet for sitt område.

Så det er det politiske lederskapets ansvar – vanligvis inkludert stats- eller regjeringssjefen – å si hva det strategiske formålet med enhver militæroperasjon faktisk er, og å skissere en situasjon («slutt-tilstanden») der dette formålet vil ha blitt realisert. Hvis dette ikke gjøres, er militær planlegging og operasjoner meningsløse, uansett hvor gode styrkene dine og hvor destruktive våpnene dine er, fordi du faktisk ikke vil vite hva du prøver å gjøre, og derfor vil du ikke kunne si om du har gjort det. Dette, ikke mangel på militær kunnskap, er det grunnleggende problemet for vestlige politiske lederskap i dag. Faktisk ville det være bedre å kalle dem «lederstillinger», fordi de ikke har noen ambisjoner om å lede. De er bare MBA-trente fiksere og triksere, for hvem konseptet med et strategisk mål i ordets sanne forstand i utgangspunktet er meningsløst. I stedet for faktiske strategiske mål har de slagord og fantasiutfall. Det er tross alt åpenbart at de strategiske målene regjeringen setter seg faktisk må være realiserbare, ellers er det ingen vits i å forfølge dem. De må også være tydelige nok til at de kan sendes til militæret slik at militæret kan lage en operativ plan for å levere «slutttilstanden». I tillegg må den politiske ledelsen sette opp begrensninger og krav som militæret må arbeide innenfor. Fordi vestlige ledere og deres rådgivere ikke vet hvordan de skal gjøre dette, kan de heller ikke forstå hva russerne gjør.

Etter det trenger man selvsagt et politisk-militært lag som er i stand til å gjennomføre operativ planlegging, og dermed svare på en rekke spørsmål som: hvilke militære resultater vil levere den politiske slutttilstanden? hvordan kommer vi dit? hvilke styrker trenger vi? hvordan bør de struktureres og utstyres? hvordan håndterer vi politiske imperativer og begrensninger? Selv om disse spørsmålene er generiske, og det kan hevdes at de gjelder selv for fredsbevarende operasjoner, gjelder de åpenbart med stadig større kraft etter hvert som operasjonene blir større og mer krevende.

Militær umulighet

Og dette er det essensielle problemet. Krigen i Ukraina involverer styrker som er en størrelsesorden større enn de som er sendt i operasjoner av noen vestlig nasjon siden 1945. Man kan faktisk argumentere for at den eneste gangen styrker av sammenlignbar størrelse har blitt utplassert i Europa er mellom 1915 og 1918, og igjen i 1944–45. Europeiske hærer studerte riktignok disse kampanjene på et tidspunkt, men med tiden ble de historiske eksempler, ikke noe å lære av. Og planleggingen fra rundt 1950 til 1990 var en kort, defensiv krig som sannsynligvis ville bli med atomvåpen. Det er tvilsomt om det faktisk finnes noe i nyere vestlig militærhistorie som ville hjelpe dagens kommandører til å virkelig forstå hva de ser.

De har heller ikke den nyere yrkeserfaringen. Det har også blitt moteriktig å håne vestlige militærkommandører, men på mange måter er det urettferdig. I fredstid er rollen til ledende militære ledere bare delvis å forberede seg på krig. Det er også tusen andre saker knyttet til budsjetter, programmer, personellspørsmål, kontrakter, militærets fremtidige størrelse og form og mange andre. Høytstående militære personer må være i stand til å forstå alle disse spørsmålene og håndtere politiske ledere, diplomater, embetsmenn og deres motparter i andre regjeringer, så vel som parlamentet og media. Det er åpenbart at man i fredstid ikke kommer til å velge en hærsjef bare for antatte krigføringsferdigheter, hvis den personen er en aggressiv person som alltid krangler med ministeren.

Det er derfor det nesten alltid er slik at militære befal erstattes i stor skala ved starten av en krig. Noen befal kan vise seg å være naturlige krigførere, mens andre ikke vil det. Omfattende personellskifter er derfor vanlige fordi oppgaven er svært annerledes: vi har sett dette med den russiske hæren siden 2022. På samme måte tar det tid for en fredstidshær som helhet å tilpasse seg til å være en krigsførende hær. Problemet vestlige eksperter har, er at de ser på denne prosessen på avstand, uten å gå gjennom den selv. Hærer som fortsatt bare kjenner til operasjonsmåter i fredstid, prøver å forstå aktivitetene til hærer som har gått helt over til krigføring.

Militære uten relevant erfaring

Til slutt er vestlige militærspesialister begrenset av sine egne erfaringer. Tenk deg at du er operasjonssjef i et mellomstort vestlig land. Du vervet deg til militæret på 1990-tallet, da de siste offiserene som kjente den kalde krigen pensjonerte seg. Din faktiske erfaring har vært med fredsbevarende operasjoner og et par utplasseringer i Afghanistan. Den største enheten du noen gang har kommandert i operasjoner er en bataljon (si 5–600 personer), og sist du faktisk ble beskutt, var du kompanisjef. Hvordan kan du med rimelighet forventes å forstå mekanikken og kompleksiteten ved å manøvrere hærer med hundretusenvis av styrker, langs kontaktlinjer hundrevis av kilometer lange, og forstå hva de involverte kommandørene gjør, og hvordan de tenker? Du vil ubevisst fokusere på de tingene du kan forstå, i den skalaen du kan forstå dem. Du vil uunngåelig konsentrere deg om detaljene – noen stridsvogner ødelagt her, en ny variant av artilleri utplassert der – snarere enn det store bildet.

Alt dette synes for meg å forklare flere ting, inkludert den merkelig episodiske naturen til ukrainske initiativer. Noen av disse ble tydelig foreslått av Vesten, andre av en politisk klasse i Ukraina som er sterkt vestliggjort og tenker i vestlige termer. (Ironisk nok er hæren sannsynligvis mer realistisk og bedre i stand til å forstå det større bildet.) Men det har vært svært lite sans for noen langsiktig strategi, eller engang tenkning. Ta angrepene på broen til Krim, for eksempel. Hva skulle de oppnå nøyaktig? Nå er ikke svar som «sende en melding til Putin» eller «komplisere russisk logistikk» eller «bedre moralen hjemme» tillatt. Det jeg vil vite er hva som forventes å følge, konkret? Hva er de konkrete resultatene av denne «meldingen» som skal være? Kan du garantere at den vil bli forstått? Har du tenkt ut mulige russiske reaksjoner, og hva vil du gjøre da? Anta igjen at du kompliserer russisk logistikk? Hva vil være det direkte resultatet, og hvor lett vil det være for russerne å omgå problemet. (Svar, temmelig.)

Urealistiske mål

Vestlige politiske og militære ledere har ikke noe svar på disse spørsmålene, fordi de ikke har noen strategi, og ikke egentlig forstår hva en strategi er. Det de har er en konsekvent vane med å komme opp med smarte, publisitetsskapende ideer som er frakoblet hverandre, men som alle høres bra ut på et tidspunkt. I store trekk gjenspeiler de følgende «logikk».

• Gjøre noe som ydmyker Russland.
• Mirakel skjer.
• Regjeringsskifte i Moskva og krigens slutt.

Og jeg overdriver ikke. Dette er all den «strategiske planleggingen» Vesten er i stand til, og alt den noen gang har vært i stand til. Jeg har tidligere understreket nødvendigheten av å skille ambisjoner fra strategi. I godt og vel tjue år har viktige deler av vestlige regjeringer hatt ambisjonen om å fjerne Putin fra makten, og på en eller annen måte skape en «pro-vestlig» regjering i Moskva. Fra tid til annen har de kommet opp med usammenhengende initiativer – for eksempel sanksjoner – som de trodde kunne bevege hendelsene i den retningen. Men stort sett er det bare håp, gjødslet med troen på at ingen «anti-vestlig» leder noen gang kan være representativ for sitt folk, og derfor uansett ikke vil vare særlig lenge.

Men denne tilnærmingen ignorerer de mest grunnleggende spørsmålene om strategi: hva er den klart definerte slutt-tilstanden du søker, hvordan vil du nøyaktig oppnå den, og er den faktisk oppnåelig? Fordi hvis du ikke kan svare på disse spørsmålene, er enhver mengde «strategisk» planlegging meningsløs. Når det gjelder det siste spørsmålet, vil enhver militærekspert fortelle deg at selv om militæret kan skape forutsetningene for at politisk utvikling skal kunne finne sted, kan de ikke få den til å skje. Det faktiske forholdet mellom de to er svært komplekst. Husk at i 1918 var den tyske hæren, hardt rammet av de alliertes utmattelsesstrategi, i full retrett, men fortsatt på alliert jord, og at de allierte hærene som rykket frem fra Balkan fortsatt var godt utenfor tysk territorium. Det som avsluttet krigen tidligere enn forventet var et nervesammenbrudd i den tyske overkommandoen.

Og Vesten kan ikke svare på disse spørsmålene. Målet er vagt definert som «Putin borte», mekanismen er «press» av en dårlig definert natur, og ideen om at en «pro-vestlig» regjering vil dukke opp er bare en trosartikkel. Så selv om en «strategi» på en eller annen måte kunne konstrueres fra disse fragmentene, ville den ikke ha noen sjanse til å fungere. Derav den i hovedsak reaktive naturen til vestlige handlinger. Jeg har snakket før om Boyd-syklusen, av observasjon, orientering, beslutning og handling. Den som kan gå raskere rundt denne sirkelen og «komme inn i» fiendens Boyd-syklus, kontrollerer utviklingen av slaget, eller krisen. Dette er i hovedsak det russerne (som forstår slike ting) har gjort siden krisens start, lenge før 2022.

Blander sammen ambisjoner med strategi

Vesten, som derimot blander sammen vage ambisjoner med en faktisk strategi, har ikke forstått hva russerne prøver å gjøre, og har behandlet ethvert russisk tilbakeslag, eller antatt tilbakeslag, som et skritt på veien til seier uten å se på det større bildet. Ta et enkelt eksempel. Fra begynnelsen av krigen var den russiske strategien å få til spesifikke politiske endringer i Ukraina ved å svekke og ødelegge ukrainske styrker, og dermed fjerne Ukrainas evne til å motstå russiske politiske krav. Da Vesten ble involvert, ble denne strategien, selv om den var den samme overordnede, nyansert til å inkludere ødeleggelse av vestlig levert utstyr og, til en viss grad, vestlig trente enheter. (Selv om sistnevnte uten førstnevnte ikke var en så stor trussel.) To ting fulgte av dette.

Den første var at reduksjonen av ukrainsk kampkapasitet på vilkår som var gunstige for russerne, var uavhengig av den større flo og fjære i kampen. Å ødelegge lagret utstyr var om noe bedre enn å ødelegge utstyret i kamp. Å ødelegge lagret ammunisjon var bedre enn å ødelegge det når det først var utplassert i enheter. Nå har generelt forsvarere i en militær konflikt færre tap enn angripere. Hvis målet ditt er å ødelegge fiendens kampkraft, spesielt hvis du vet at det vil være vanskelig og dyrt for dem å erstatte den, er det mer fornuftig å la fienden angripe deg, hvor de vil miste flere ressurser enn deg. Hvis du har en fungerende forsvarsindustri og rikelig med reserver av arbeidskraft og utstyr, er dette utvilsomt den beste strategien, og ble praktisert av russerne i 2022–23. Men Vesten ser ut til å være ute av stand til å forstå dette, og overtolket massivt russiske strategiske tilbaketrekninger som knusende nederlag som snart ville «styrte Putin».

Det andre er at i den grad Russland har territoriale mål, er det bedre å svekke ukrainske styrker til det punktet hvor de ikke kan forsvare territorium og må trekke seg tilbake enten forebyggende eller etter et overfladisk forsvar, enn å iscenesette bevisste angrep for å erobre territorium. Russerne har en hel rekke teknologier som gjør det mulig for dem å angripe ukrainske styrker fra en posisjon langt bak kontaktlinjen. De kan dermed gradvis ødelegge den ukrainske evnen til å holde terreng uten å måtte risikere sine egne tropper og utstyr i direkte angrep. I løpet av de siste månedene har vi sett at dette stadiet effektivt er nådd, og at russerne rykker frem ganske raskt i visse nøkkelområder. Men Vesten, som er besatt av kontroll over terreng som en indikator på suksess, kan ikke forstå dette, etter å ha glemt hvordan krigen i Vesten sluttet i 1918, da de allierte territoriale gevinstene fortsatt var ganske beskjedne.

For å være rettferdig (forutsatt at man ønsker å være rettferdig), er disse problemstillingene svært komplekse: kanskje ikke mer komplekse enn nevrokirurgi eller beskatning av multinasjonale selskaper, men heller ikke mindre komplekse. De krever årevis med studier og erfaring, og en vilje til å mestre merkelige og noen ganger kontraintuitive konsepter. Det vestlige liberale sinnet har aldri ønsket å gjøre dette: dets ideologi om radikal individualisme er uforenlig med disiplin og organisering, og dets søken etter umiddelbar tilfredsstillelse er uforenlig med langsiktig planlegging og nøye implementering. Som gjengjeldelse liker det å avfeie militæret som dumt og krigshisseri. Da liberalismen ble begrenset av andre religiøse eller politiske krefter, var alt dette mindre åpenbart, men med liberalismens frigjøring fra all kontroll den siste generasjonen, og dens dominans av det politiske og intellektuelle livet, har vestlige samfunn nå stort sett mistet evnen til å forstå konflikt og militæret. Det er faktisk slående at mesteparten av vestlig militært personell fortsatt rekrutteres fra de mer konservative og tradisjonelle elementene i samfunnet der liberalismen har hatt mindre innvirkning, og ikke fra liberale urbane eliter.

Siden det nittende århundre, og spesielt i angelsaksiske land, har det liberale tankesettet svingt mellom motvilje og forakt for militæret i normale tider, og paniske krav om bruk av det i krisetider, eller når liberale normer må håndheves et sted. Spredningen av det liberale tankesettet til land som Frankrike, som historisk sett har vært stolt av sitt militære, har skapt en europeisk politisk og medieklasse som i stor grad er ute av stand til å forstå militære spørsmål. Amerikanske liberalere, så vidt jeg kan se, svinger selv mellom frykt for militæret og endeløs sitering av advarslene fra Eisenhowers taleskriver om det militærindustrielle komplekset, og krav om bruk av militæret for å håndheve sine normer. (Eisenhowers bemerkninger var selvfølgelig en klisjé for den tiden: det var ingenting originalt i dem.)

Ingen forståelse av krigens karakter

Resultatet er en beslutningstakende og påvirkende klasse som ikke har noen reell anelse om strategi og konflikt i det hele tatt, og bare gjentar ord og uttrykk de har hørt et sted, som magiske besvergelser. Det ene øyeblikket vil «F16-fly» (hva enn de egentlig er) redde dagen, det neste vil «dypgående angrep» felle Putin.

Så for eksempel er det umulig for et samfunn som er oppdratt med just-in-time-levering og impulskjøp på Amazon å forstå viktigheten av logistikk og arten av utmattelseskrigen russerne kjemper. Hvis du ser på et kart og prøver å forstå det (jeg vet!), kan du se at de ukrainske styrkene kjemper i enden av svært lange forsyningslinjer, spesielt for vestlig utstyr og ammunisjon, mens russerne bare er noen få hundre kilometer fra sine grenser. Drivstofforbruket til tunge pansrede kjøretøy måles i gallon per mil, og selv om de kan leveres til operasjonsområdet med tog eller transportør (som har sine egne problemer), forbruker de skremmende mengder drivstoff, som alt må bringes, farlig og dyrt, inn i operasjonsområdet. De bryter også sammen, krever nye skinner og nye motorer og en uendelig forsyning av ammunisjon, som alt må bringes frem. Så Leopard-stridsvogner blir ikke bare teleportert inn i kampområdet, og når de blir skadet, må de sendes tilbake til Polen for reparasjoner. Og omtrent alle aspekter av militære operasjoner krever elektrisk kraft: ja, til og med droneoperasjoner.

Russerne vet selvsagt dette, og har rettet seg mot kraftproduksjons- og distribusjonssystemer, broer og jernbanekryss, ammunisjons- og logistikklager, troppekonsentrasjoner og treningsområder. Men de erobrer ikke store mengder territorium med dristige pansrede angrep, så ukrainerne må jo vinne, ikke sant? Likevel er stridsvogner uten drivstoff eller ammunisjon, eller hvis motorer har havarert, ubrukelige, og når ukrainske styrker er operativt isolert fra forsyningslinjene sine, er det bare et spørsmål om tid før de mister kampevnen sin og må overgi seg eller flykte. Dette er hva som ser ut til å skje nå rundt Kursk. Og hvis du kjemper en utmattelseskrig, og lagrene og påfyllingskapasiteten din er større enn fiendens, vil du at fienden din skal bruke opp disse lagrene så raskt som mulig. Så hvorfor ikke sende for eksempel et stort antall billige droner som kan erstattes, for å absorbere et stort antall defensive missiler som ikke kan? Men dette er for mye for de fleste påståtte vestlige eksperter å forstå.

Logikken gjelder selvsagt begge veier. Det er umulig å tro at noen med en fungerende hjernecelle noen gang ville ha trodd at russerne planla å «okkupere Ukraina», for ikke å snakke om i løpet av få dager. I den grad ideen hadde noe reelt bak seg i det hele tatt, var det et folkelig minne om den raske fremrykningen av amerikanske styrker til Bagdad i 2003, uten motstand og med fullstendig luftherredømme. Et enkelt praktisk eksempel: en NATO-mekanisert divisjon (i den tiden NATO hadde dem), som rykket frem uten motstand, ville ta opp rundt 200 km vei, og det ville ta flere dager bare å organisere, dra, ankomme og utplassere i kampformasjoner. Og det er bare én divisjon. Ideen om å gjøre dette mot en kampherdet hær som er to til tre ganger så stor som den angripende styrken, og beseire dem på noen få dager, er mer enn latterlig. Igjen, se på kartet. Og mens du er i gang, tenk på de nåværende hysteriske ropene om at «Putin vil invadere NATO». Alt jeg har sagt om vanskeligheten med at NATO går østover gjelder russerne som går vestover, dersom de skulle være gale nok til å vurdere ideen.

Hvis vi for argumentets skyld antar at russerne valgte Kursk som et utgangspunkt, er det omtrent 2000 kilometer til Berlin, som er det første troverdige målet jeg kan tenke meg. (Å, de måtte dra til Polen for å komme dit.) Bare for å gi deg en idé, under den kalde krigen var Sovjetunionens styrkegruppe i Tyskland omtrent 350 000 mann sterke, supplert med tilbakekalte reservister i en nødsituasjon. De ville ha angrepet NATO-styrker i Tyskland, men de var bare første echelon, og det var forventet at de ville bli utslettet. To flere echeloner ville derfor følge dem. Den totale distansen som måtte tilbakelegges var et par hundre kilometer. Så vidt vi vet, ville det å undertrykke og okkupere Vest-Europa alene ha krevd kanskje en million menn i kampenheter, for ikke å snakke om de vestlige flankene og land som Tyrkia. Dette var i sammenheng med en eksistensiell kamp, ​​sannsynligvis med atomvåpen, som et seirende Russland ville ta en generasjon å komme seg etter. Vi er et stykke unna det for øyeblikket.

Det merkelige nederlaget

Jeg tror at det vi ser, i tillegg til skyldig bevisste uvitenhet, er begynnelsen på en gnagende erkjennelse av at NATO ikke er sterkt, men svakt, at NATO-utstyret er middelmådig, at snakk om «eskalering» er meningsløst i mangel av noe å eskalere med, og at hvis russerne følte seg tilbøyelige til det, kunne de gjøre mye skade på Vesten. Men selv der sitter vestlige forståsegpåere fast i fortellinger om pansret krigføring og territoriell erobring. Russerne trenger selvfølgelig ikke å gjøre det. Med sin missilteknologi, som Vesten konsekvent har ignorert og bagatellisert, kan de rote til enhver by i den vestlige verden, og ingen vestlig stat er i en posisjon til å reagere. Selvfølgelig innser russerne, som forstår disse tingene, at de ikke trenger å faktisk bruke disse missilene: den psykologiske innflytelsen de har bare ved å eie dem vil gjøre ganske bra. Ironisk nok tror jeg ukrainerne forstår disse tingene bedre enn sine antatte NATO-mentorer. Deres sovjetiske arv og den store hæren de beholdt ga dem en bevissthet om hvordan storskalaoperasjoner utføres på politisk og strategisk nivå, selv om de siden den gang har blitt angrepet av NATO.

Den franske historikeren og motstandsmartyren Marc Bloch, som kjempet i slaget om Frankrike i 1940, skrev en bok om det, som først ble utgitt posthumt etter krigen, kalt L’Étrange défaite , eller Det merkelige nederlaget, der han forsøkte å forklare hva som hadde skjedd. Hans sentrale konklusjon var at fiaskoen var intellektuell, organisatorisk og politisk: tyskerne benyttet en mer moderne krigføringsstil som franskmennene ikke forventet og ikke kunne takle. Tiden har nyansert denne konklusjonen: den tyske taktikken var absolutt nyskapende, og involverte raskt bevegelige, dyptgående pansrede enheter og nært samarbeid med fly, men den var også ekstremt risikabel og krevde mye flaks for å lykkes. Men Bloch hadde rett i at tyskerne hadde utviklet en krigføringsstil, diktert av behovet for å unngå lange kriger, som det ikke fantes noe motargument for på den tiden, og som skapte uventede og, i en periode, uløselige problemer for forsvareren.

Det er noe med den forvirrede manglende forståelsen til den franske politiske og militære klassen og folket selv sommeren 1940 som virker svært relevant i dag. Vestens nederlag – som ennå ikke engang er anerkjent som sådan – er både intellektuelt, organisatorisk og politisk. Vestens herskende klasser ser ikke ut til å ane hva som har skjedd med dem og hvorfor, og heller ikke hva som sannsynligvis vil følge.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Aurelien:

A Strange Defeat.

Mellomtitlene er våre.

---

Aurelien skriver om seg sjøl:

Jeg heter Aurelien, og jeg har startet nyhetsbrevet mitt fordi vi er ved et vendepunkt i verdenshistorien, og jeg tenkte jeg kanskje hadde noe nyttig å si. Etter en lang yrkeskarriere i regjeringen, før og etter den kalde krigen, og i mange deler av verden, har jeg vært nok steder, møtt nok mennesker og gjort nok ting til å ha en viss idé om hvordan ting fungerer i det virkelige liv. Jeg har brukt en god del tid siden den gang på å undervise og skrive, men hovedsakelig til akademiske og profesjonelle målgrupper.

Hva betyr det for oss i Norge at Microsoft kaster ut ICC-aktor Karim Khan fra Outlook, etter press fra Donald Trump?

Av Leidulf Husjord .

15. mai melder AP at sjefsaktor i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag har mistet tilgang til sine eposter og at hans bankkontoer er frosset. Microsoft har dermed etterfulgt presidentens sanksjoner, vedtatt i forbindelse med Netanyahus besøk i februar.

Faksimile digi.no 21. mai

Hva med en nasjonal skytjeneste?

I det norske IT miljøet er hendelsen stor. Microsoft er ikke lenger noe trygg partner, selv for oss i vesten. Sanksjoner mot alle de andre som anses som fiender av USA har aldri vært tema der, men i dag sier daglig leder i Drive365, Kjell Rune Øyrås til Digi at exit-strategi er tema på hvert kundemøte. For Drive365 gjelder det å kapre kunder i et opprørt hav. For andre i bransjen ses det mer strategisk på mulighetene til å bygge opp nasjonale skytjenester .

En skytjeneste under nasjonal kontroll høres flott ut men hvem skal kontrollere den? Etter flere år med lagring av kontoret i skyen har IT-ingeniører vist seg pålitelige og det har vært få skandaler. Sanksjonene mot domstolen i Haag viser imidlertid noe nytt.

Når USAs øverste leder kaster ut en internasjonal domstol uten store protester fra norsk myndigheter. Hvor troverdig er disse som øverste myndighet for en nasjonal skytjeneste?

Uhyre viktig å holde krigen i Ukraina i gang

Med en ny president på plass i Det Hvit hus er nå oppgaven for AP-regjeringen å gjøre seg enda lekrere for USA. Da er sanksjoner av ICC en bagatell. Selv folkemordet på Gaza betyr ingen offentlig reaksjon mot USA eller sanksjoner mot Israel.

Det er da man skjønner hvor viktig krigen mot Russland i Ukraina er for vesteuropeiske ledere. Uten at media holder oss i ånde om krigen mot denne demonen, vil Vest-Europas politikere stå naken. Forestillingen om USA og NATO som demokratiets forsvarere ville fordufte og lederne for folkemord og evig krig ville stå frem i lyset.

---

Denne artikkelen ble publisert av Trønderrød .

Les også: Går vi til valg for å støtte fasismen?

---

Pentagon er den største kunden til Microsoft.

I helgen advarte VG mot russisk påvirkning. Men hvem advarer mot VG? Når de bruker samme bilde – to år på rad – som sier «Vær forsiktig med hva du sier», er det vanskelig å ikke høre ekkoet.

Kjetil Tveit.

I en bred kommentar om valget i Romania og Polen får vi høre hvordan russisk desinformasjon truer demokratiet. Hvordan TikTok, Telegram og falske nyhetsnettsteder visst nok fikk velgere til å stemme feil – det vil si: på «høyrepopulister» som ikke passer inn i VGs ønskede verdensorden.

Men Ødegård nevner ikke at USA allerede i 2014 – ifølge NRKs Gro Holm – hadde “investert over 5 milliarder dollar, rundt 32 milliarder kroner, i årene etter 1991 for å hjelpe Ukraina til å nå den framtiden landet fortjener”.

Holm, som den gang var korrespondent i Ukraina, rapporterte også at amerikanske støttespillere mislikte at landets demokratisk valgte president var Russland-vennlig.

Ifølge Holm ble presidenten avsatt gjennom et kupp – som amerikanerne gikk langt i å forsvare, fordi det var «til fordel for demokratiet».

Ja, Russland bedriver propaganda. Det skulle bare mangle. Men gjør ikke VG det samme – når de mater norske lesere med en fortelling som er klinisk renset for motperspektiv?

Det er den typiske VG-kronikken: Den retter lyskasteren mot andres propaganda, men lar sin egen stå i mørket. Den påberoper seg rollen som sannhetens forsvarer, men fungerer i praksis som ideologisk støttekontakt for makten.

Bildet som avslører VG

I propaganda er bilder aldri tilfeldige. Men når VG bruker det samme bildet av Jonas Gahr Støre, foran teksten «Vær forsiktig med hva du sier», i to ulike artikler med to års mellomrom – uten én eneste refleksjon – avslører det total lojalitet.

Bildet er hentet fra et nedlagt NATO-anlegg inne i fjellet ved Gaustatoppen, og scenen er nesten for karikert til å være ekte: Statsministeren, armene i kors, mørk dress mot blå bakgrunn, med ordene “Vær forsiktig med hva du sier” malt på veggen bak ham – i store, tydelige bokstaver. Først i 2023, da han varsler opprustning mot trusselen fra Russland. Så igjen i 2025, når VG forteller oss at “han forbereder oss på krig”.

Ingen i VG trenger å stille spørsmål. De vet nøyaktig hva de gjør når de lar statsministeren posere foran en vegg som i enhver annen kontekst ville blitt tolket som en autoritær advarsel.

Det som kanskje én gang kunne vært tilfeldig, er nå bevisst gjentatt. Repetert. Løftet frem med symbolsk kraft. Med det slutter VG å være nyhetsformidler – og trer frem som budskapsbærer. For et budskap som ikke bare sier mer enn tusen ord. Det sier: Hold kjeft.

Skjulte bindinger og den norske pølsefesten

Når en redaksjon konsekvent gjentar maktens fortellinger, må man spørre: Hvem jobber de egentlig for?

I 2019 skrev Nettavisens Gunnar Stavrum at «skjulte bindinger er en uting både i politikken og i mediene» . Da hadde VGs kommentator Frithjof Jacobsen nettopp måttet trekke seg etter å ha skjult et forhold til Ap-profil Jette Christensen. VG forsøkte først å dekke over, men innrømmet til slutt at forholdet brøt med “leserkontrakten”.

Samtidig ble det kjent at Hadia Tajik hadde innledet forhold til DN-journalisten Kristian Skard – som hadde vært sentral i dekningen av Giske-saken.

Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler om tillit, nettverk og ideologisk nærsyn. Når de samme menneskene sirkulerer mellom redaksjon og partikontor, viskes grensen ut.

VG opptrer ikke som vaktbikkje. De sitter ved bordet. Og når vanlige folk begynner å tvile på NATO, stille spørsmål ved Ukraina-politikken eller protestere mot WHO-avtaler – da er VG der for å fortelle deg hvorfor du tar feil.

Når riksmediet ikke lenger er på folkets side

Når et mediehus som VG – med hele informasjonsrommet til rådighet – systematisk mistenkeliggjør ytringer, bagatelliserer motstemmer og ukritisk gjentar maktens narrativ, da har man ikke lenger en fri presse. Da har man et systemorgan.

VG fremstår ikke som en motvekt til makten, men som dens mikrofonstativ. For leseren betyr det én ting: Perspektivene snevres inn, ubehaget glattes over, og alt forklares på vegne av myndighetene. Det er ikke journalistikk – det er kognitiv husarrest.

I stedet for å styrke borgerens dømmekraft, snakker VG ned til leseren: Vi vet hva som er sant. Du trenger ikke tenke selv.

Her er tre måter de gjør det på:

1. Selektiv trusselbygging

VG maler verden i sort-hvitt: Russland truer, Vesten beskytter. Hver krise skyldes ytre krefter – aldri egne feilgrep, korrupsjon eller ideologisk stagnasjon. Når høyreorienterte kandidater vinner valg i Europa, er det ikke folkelig misnøye som forklarer det – men russisk innblanding på TikTok.

Det er en komfortabel fortelling for de som sitter med makten. Og VG gjentar den – ikke for å informere, men for å skjerme systemet fra kritikk.

Et regimetro propagandaapparat.

2. Demonisering av opposisjon

Når noen våger å mene noe annet enn VG, NATO, PST og UD – er det sjelden tale om legitim uenighet. Det er “ekko av russisk propaganda”. Det er “desinformasjon”. Det er “farlig”.

Slik slås kritikk i hartkorn med illojalitet. Det gjelder akademikere, partier, demonstranter – ja, enhver som stiller spørsmål ved fortellingen VG selv er med på å bygge. Og når noen faktisk treffer et ømt punkt i makten, kommer ikke motargumenter – det kommer karakterdrap, mistenkeliggjøring og advarsler fra «sikkerhetseksperter».

Det er ikke demokratisk beredskap. Det er politisk lydighet.

Et regimetro propagandaapparat.

3. Infantilisering av publikum

VG henvender seg ikke til myndige borgere – men til et publikum de selv ser på som lettledet, lettskremt og ute av stand til å vurdere informasjon på egen hånd. Deres journalistikk handler ikke om å opplyse, men om å avlaste: Vi har sjekket for deg. Dette er sant. Dette er trygt. Dette kan du mene.

Slik forvandles borgeren til pasient. Uenighet tolkes som uvitenhet, skepsis som fare, og kritikk som et symptom. Det viktigste er ikke at du forstår – bare at du følger med. Og følger ordre.

Forakten for leseren er ikke en feil. Den er selve metoden.

Et regimetro propagandaapparat.

Når Russland gjør jobben: pryl uten blåmerker

I gamle dager lot man prylegutten ta støyten når prinsen hadde gjort noe galt. Å slå kongelig blod var uhørt, så en annen måtte få julingen – på vegne av makten.

Norge er ikke helt der ennå at vi nødvendigvis pryler våre egne når de stiller spørsmål ved maktapparatet.

Når kritikere reiser spørsmål om WHO, Ukraina, NATO eller sensur, trår VG til og deler ut straffen – ikke til makten, men til dem som utfordrer den.

Men noen har oppdaget et enda mer effektivt grep: å bruke Russland som prylegutt. Da assosieres synden – ytringen – med fienden. Og som ved et trylleslag forvandles kritikk av egne myndigheter til landssvik.

Ironien er at det er mer effektivt å pryle symbolet enn personen.

Djevelsk genialt.

Slik fungerer Arbeiderpartiets foretrukne kommunikasjonskanal – VG – som den som utfører pryl på vegne av makten. Ikke bare for det du sier. Men for det du kunne komme til å si.

Det er forebyggende pryl. Og det er propaganda.

I helgen lærte vi at propaganda er farlig – fra en avis som gjentar regjeringens narrativ med millimeterpresisjon.

Vi fikk en læretime i propaganda – fra VG. Det er som om McDonald’s advarer mot ultraprosessert mat.

De tror kanskje vi ikke merker hykleriet. At vi ikke ser hvordan bildet gjentas. Hvordan ordene forskyves. Hvordan fienden tildeles ansikt og kritikken straffes – på forskudd.

Men noen av oss ser det. Noen av oss husker hva pressefrihet var ment å være. Og vi kommer ikke til å tie.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kjetil Tveit.

Det hvite hus’ represalier mot ICC og dens sjefanklager, for å ha utstedt arrestordrer mot israelske ledere for krigsforbrytelser, har i stor grad redusert domstolens evne til å fungere, ifølge flere nyhetskanaler.

Av Peoples Dispatch , 21. mai 2025

USAs president Donald Trumps sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og dens sjefanklager, har angivelig stoppet tribunalets arbeid.

Trump-administrasjonen sanksjonerte domstolen i februar som et resultat av at ICC i november 2024, utstedte arrestordrer på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og den tidligere israelske forsvarsministeren Yoav Gallant.

[Et stort antall medlemsland i ICC, sammen med menneskerettighetsgrupper og tjenestemenn i Europa og FN, uttrykte støtte til domstolen på den tiden og fordømte Trumps handling.]

Ved å kaste sanksjoner mot ICC stemplet Trump-administrasjonen arrestordrene mot Gallant og Netanyahu som «grunnløse» .

USAs daværende forsvarsminister Lloyd Austin sammen med Netanyahu og Gallant i Tel Aviv 13. oktober 2023 (DoD, Chad J. McNeeley, CC BY 2.0)

Ifølge rapportering fra PBS har ICC møtt betydelige utfordringer i sitt arbeid som følge av disse sanksjonene, som inkluderer at Microsoft blokkerer sjefanklager Karim Khans tilgang til e-posten sin og får bankkontoene hans frosset. (PBS (Public Broadcasting Service) er en amerikansk kringkastingsorganisasjon med 354 lokale medlemsstasjoner over hele USA. Red.)

Amerikanske ansatte i Haag har blitt fortalt at de ville risikere å bli arrestert hvis de noen gang tar en tur tilbake til hjemlandet, ifølge samme rapport.

ICC er for tiden den eneste permanente internasjonale domstolen som har til oppgave å straffeforfølge enkeltpersoner for forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord.

For noen dager siden informerte Khan, [den eneste ICC-tjenestemannen navngitt av Trump-sanksjonene] retten om at han ville være i permisjon i påvente av etterforskning av påståtte seksuelle overgrep.

I Khans fravær har viseaktorene Nazhat Shameem Khan og Mame Mandiaye Niang overtatt ledelsen, ifølge en ICC-uttalelse, som sier at domstolens arbeid fortsetter [og at den «vil fortsette å stole på støtte og samarbeid fra signatører av Roma-vedtektene, og alle partnere, for å videreføre kontorets mandat» .]

Trumps utøvende ordre om sanksjoner mot ICC nevner at verken Israel eller USA er part i Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen, og derfor ikke anerkjenner domstolens jurisdiksjon.

USA har etablert politikk som er fiendtlig innstilt til ICC, inkludert den bemerkelsesverdige American Service-Members Protection Act, av mange kalt «Haag Invasion Act» , signert til lov av USAs president George W. Bush i 2002, et år før den amerikanske invasjonen av Irak.

Loven gir USAs president fullmakt til å bruke «alle midler som er nødvendige og hensiktsmessige for å få til løslatelse av amerikansk eller alliert personell, som blir arrestert eller fengslet av, på vegne av eller på forespørsel fra Den internasjonale straffedomstolen» .

---

Denne artikkelen er hentet fra Peoples Dispatch .

Trump Sanctions Reportedly Halt ICC Work

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Den føderale regjeringa i USA har fjernet COVID-19-vaksiner fra listen over anbefalte vaksiner for friske gravide kvinner og barn, kunngjorde føderale helsemyndigheter tirsdag.

«Jeg kunne ikke vært mer glad for å kunne kunngjøre at COVID-vaksinen for friske barn og friske gravide kvinner fra og med i dag er fjernet fra CDCs anbefalte vaksinasjonsplan», kunngjorde helse- og omsorgsminister Robert F. Kennedy jr. i en video lagt ut på X. «Vi er nå ett skritt nærmere å realisere president Trumps løfte om å gjøre Amerika sunt igjen».

«I fjor oppfordret Biden-administrasjonen friske barn til å få nok en COVID-vaksine til tross for mangelen på kliniske data som støtter strategien for gjentatt boostervaksine hos barn», sa Kennedy.

Da Kennedy kunngjorde avgjørelsen ble han flankert av kommisjonær for mat- og legemiddeltilsynet, dr. Martin Makary, og direktøren for National Institutes of Health, dr. Jay Bhattacharya.

«Det er sunn fornuft og god vitenskap», sa Bhattacharya.

«Det finnes ingen bevis for at friske barn trenger det i dag, og de fleste land har sluttet å anbefale det til barn», la Makary til.