call_end

    • St chevron_right

      FOR og Debatten

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 26 mai 2025 • 4 minutes

    «For til syvende og sist er det det oppdraget NRK har. Vi skal fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være med i demokratiske prosesser. Når vi velger å gi partiet Fred og Rettferdighet (FOR) oppmerksomhet, gjør vi det fordi det gir oss en mulighet til å stille kritiske spørsmål og at motstanderne kan argumentere mot dem».

    Sa Fredrik Solvang i NRK/Debatten sist tirsdag.

    Jan Christensen.



    Men var det den offentlige samtalen om Ukrainakrigen som interesserte han mest?
    Neppe. Det var spekulasjonene om hvordan det nystartede FOR-partiet hadde fått midler til å lage en reklamekampanje mot alle milliardene som Stortinget hadde bevilget i våpenstøtte til Ukraina. Sånn at FOR kunne bryte en kompakte mediamur om Norges delaktighet i krigen i Ukraina, og peke på velferdsoppgaver her hjemme som krigsmillardene i stedet kunne brukes til. Grunnlovens paragraf 100 har bestemmelser om ytringsfrihet. I siste linje «påligger (det) statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

    Siden Norsk Rikskringkasting, NRK,  sorterer under statens myndigheter, er følgelig en balansert framstilling av krigen i Ukraina nærmest en lovpålagt oppgave for NRK.

    Staten gir også støtte til en rekke nyhetsmedia og publikasjoner. Disse subsidieres, både gjennom bortfall av moms og ofte gjennom direkte driftsstøtte.

    Bør det som gjelder for NRK, også gjelde for disse? Har det norske folk – gjennom krigen i Ukraina – fått et mest mulig objektivt bilde av hva som skjer foran og bak frontlinjene? Både russiske og ukrainske synspunkter?

    Er det norske folks sympatier og antipatier resultat av en «opplyst offentlig samtale», eller er vi ofre for ensidig mediapåvirkning?
    Den nevnte Debatten var det eneste programmet i alle disse krigsårene der kritiske antikrigs-røster har fått delta i en NRK-debatt om Ukrainakrigen. Andre «redaktørstyrte media» er ikke stort bedre. Det kreves mot og ryggrad til å gå i mot strømmen.
    Klarte Solvang det? Programmets fremste hensikt synes å være latterliggjøring av FOR-partiets syn på krigen i Ukraina. Ikke minst gjennom valg av debattanter. FOR fikk stille med to, motstanderne med en «firerbande» som alle ivret for fortsatt krig.

    «Firerbanden» fikk fritt spillerom til å bruke skjellsord og til å slenge ut påstander uten begrunnelser.
    I selve Debatten var Høyres Ina Eriksen Søreide og Forsvars-professor Holtsmark mestere i hersketeknikk. Hoderysting og avbrytelser, etterfulgt av kommentarer som «spinnville påstander», «høre mye før ørene faller av», «aner ikke hva de snakker om», «tull, tøv og vrøvl». Om dette gikk hjem hos mange bør ikke forundre. Nordmenn flest er ikke vant til motforestillinger når det gjelder krigen i Ukraina og norsk støtte. Her er det for lengst opplest og vedtatt at Russland har all skyld, og at alle som ytrer seg annerledes er «putinister» og «Putins nyttige idioter».

    Ine Eriksen Søreide – gjenganger i utallige NRK-programmer og en av de med mest ytringsfrihet i Norge – var ikke snauere enn at hun fant det betenkelig at FOR i det hele tatt fikk komme til orde i beste sendetid. Andre leflet med idéen om å forby partiet.

    Norsk våpenstøtte til Ukraina er resultat av mangeårig – og grunnløs – massesuggesjon om Russland som vår evige fiende. Framført av et nærmest ensidig mediakorps med den lille avisa «Friheten» som et hederlig unntak.

    Den nevnte Debatten klarte ikke å svekke dette inntrykket, snarere var den bevis på hvor lett det er, bak en teatralsk og veltalende maske, å fornekte forhistorie, benekte fakta og slenge ut ubegrunna påstander. «Våpen er veien til fred» og «ingen fred uten frihet».
    Da vinner du, i hvert fall kortsiktig. Fordi de færreste spør om realitetene bak sånne fraser. Når kravet er forhandlinger, eller at krigsstøtten til Ukraina i stedet må brukes på nødvendig velferd her hjemme, truer det vårt bestående parti- og maktapparat. Hvilke velferdsoppgaver kunne disse våpen-milliardene blitt brukt til?

    Om dette skriver FOR på sin internettside:

    «Det å bruke penger på krig hjelper absolutt ingen andre enn krigsindustrien. I stedet for å bruke 85 milliarder på krig i Ukraina kan vi innføre gratis kollektivtransport med kraftig utbygging av tilbudet (17 milliarder), innføre gratis tannhelse for alle (14 milliarder) og innføre gratis barnehage, SFO, skolemat og idretts- og kulturtilbud for barn og ungdom (16 milliarder). Da har vi 38 milliarder igjen til andre ting, blant annet stanse skolenedleggelser og fjerne helsekøer».

    Tenk om NRK i sine Ukraina-debattprogrammer også fokuserte mer på alternativer? Vært mindre opptatt av markeringsbehovet til resirkulerte kommentatorer og debattanter, og i stedet slapp til meningsbærere som vinklet ting på nye måter?

    Kanskje kunne NRK også prøve å finne ut hva milliardene til Ukraina egentlig går til. Er det for eksempel sant at 2/3 av bistanden forsvinner i korrupsjon, at Norge har null kontroll over bruken av de milliardene vi bevilger, og at verdens luksushoteller nå fylles opp av nyrike ukrainere?

    FORs reklamekampanje om alternativ bruk av Ukraina-støtten kostet anslagsvis rundt en million kroner. Det er en hundredels promille av Norges krigsbevilgning. Allikevel er det denne millionen, uten kostnader for oss skattebetalere og gitt på lovlig vis, som skal bekymre. Ikke de 85 milliardene som bidrar til å fortsette krigen og å sette verdensfreden i fare.

    Jan Christensen

    • St chevron_right

      Fra T-banen i Oslo til Den røde plass i Moskva

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 26 mai 2025 • 8 minutes

    Den siste tiden har partiet Fred og Rettferdighet (FOR) hatt en kampanje på T-banen i Oslo. Budskapet har vært – bruk 85 milliarder kroner på velferd i stedet for på krigen i Ukraina.

    Eva Thomassen.

    Det har avstedkommet et voldsomt rabalder. Hærverk, Putin, landsforrædere. Dette har kulminert med hvem har betalt gildet.

    Det må ha kostet millioner.

    Det er Putin som står bak.

    Putin gjør alt han kan for å spre budskapet om at folk vil ha fred i Europa. Putin- Putin- Putin.

    Partiet ville ikke si hvem som finansierte kampanjen. Ikke uten selv å ha kontroll over det. Spekulasjonen nådde NRK. FORs kandidater til Stortingsvalget, Mariell Leraand i Oslo og Glenn Diesen i Akershus ble invitert til Debatten. Her skulle de stå skolerett i bytte mot å love å røpe navnet på giveren bak kampanjen.

    For hemmeligholdet måtte skyldes russiske rubler gitt av Putin. Kampanjen hadde alle markører av Putin-propaganda ble det spekulert i.

    Panelet NRK stilte opp med som motstemmer til Leraand og Diesen var alle ute etter å ta Diesen:

    – Han jukser faglig (Holtsmark).

    – Han skriver i den russiske avisa RT og er en Putin-klakør (Borchgrevink).

    – En som rettferdiggjorde hærverk på T-banen (stolt aktivist).

    _ En som skulle sette Putin på plass. (Høyres stortingsrepresentant Ine Eriksen).

    Sistnevnte skrubbet ikke i karakteristikken av særlig Diesens påstander om at NATO er del av bakteppet for invasjonen av Ukraina.

    Det skulle Søreide ha seg frabedt.

    Det var ene og alene Putins skyld.

    NATO var uskyldig.

    NATO er et fredsprosjekt.

    Søreide brukte hele verktøykassa av sjikane mot de stakkars to borgerne i demokratiet Norge. Der ytringsfrihet er en av pilarene.

    I 3 år har Søreide og andre hatt fripass til å lamme enhver hjernecelle som måtte ha stilt spørsmål om krigens bakgrunn.

    En forfølging av folk her i landet har resultert i at folk har vært nødt til å flytte fra landet.

    Folk har mistet jobben.

    Mediene har stått på døra til folk, utenfor barnehagen.

    Selv har jeg opplevd at Facebook- og twitterkontoen min er blitt permanent stengt. Det er blitt opprettet en drittpakke av en Wikipedia- side om meg.

    Google har inngått avtale med Zelensky om å filtrere et hvert søk med en negativ sak om Ukraina.

    Kort sagt. Propagandaen om krigen er bortimot vanntett.

    Søreide representerer NATO og EU. Europa har opphørt å være kun et kontinent. Europa er blitt én stat styrt av NATO og EU. Styrt av en elite av ikke demokratisk valgte ledere. Samtlige er håndplukket.

    Eneste kvalifikasjon er hat mot Russland. Krig mot Russland. Nasjonalstater finnes ikke lenger. Statene er oppløst. Landet Europa styres fra Brüssel.

    Det finnes knapt et tema som ikke inneholder Ukraina. Strømprisene, dagligvareprisene, pensjon, møter med kongelige, begravelsen til Paven, frigjøringsdagen 8. og 9. mai handler om Ukraina.

    TIGGERFANT:

    NATO-sjef Stoltenberg dro rundt på tiggerferd til NATO-land og krevde mindre penger til velferd, mer penger til krig. På spørsmål om hvor landene skulle hente alle pengene fra svarte Stoltenberg at det var ikke hans problem, men statenes.

    Ikke før har Stoltenberg tatt av seg NATO-hatten får han jobb som finansminister i Støre-regjeringen. Altså fra å kreve mer penger – til å sitte på pengesekken.

    Som sagt så gjort.

    Ved første anledning som finansminister hostet Stoltenberg opp 50 milliarder kroner til nettopp krigen i Ukraina.

    Totalt over 12 år

    Regjeringen vil samlet bruke 1624 milliarder kroner på forsvaret av Norge de neste tolv årene, fram til 2036. Da vil forsvarsbudsjettet være nesten dobbelt så stort som det er i dag, målt i reell kroneverdi.

    Helge Hellevang, Styremedlem NKP Oslo og Akershus henger bjella på kua:

    «Mange vil sikkert si at det er flott å få den gamle Ap-reven tilbake, men jeg med flere er bekymret over hva Stoltenberg har blitt gjennom rollene som NATO leder og nå leder for sikkerhetskonferansen i München, og hva dette har å si for velferds-Norge.

    I NATO var Stoltenberg blitt en viktig del av nettverket rundt det militærindustrielle kompleks (MIK) i USA og for så vidt Norge.

    Han har blitt en av de fremste støttespillerene til MIK ved å selge inn at alle land (i Vesten) må bruke mye mer av statsbudsjett på opprustning for å stå mot trusselen som han primært ser fra Russland og Kina.

    Han er sterkt delaktig i å oppkonstruere trusler for å støtte opp om videre vekst i produksjon av militært utstyr (og til administrasjon av MIK og til ren berikelse av MIK-oligarkene).

    I 2022 var overføringer av skattepenger i USA til MIK i følge Stockholm International Peace Research Institute (SPRI) på rundt 837 milliarder US$ (mer enn halvparten av Norges Pensjonsfond på ett år).

    Dette skal øke kraftig. Stoltenberg støtter dette helhjertet og er med den en god støttespiller til USA og Trump».

    https://kosovapress.com/no/admin/Fico-og-Vucic-reagerer-på-at-Tusk-sier-at-det-er-synd-å-dra-til-Moskva-og-applaudere-Putin

    Avvikere

    Finnes det virkelig ikke «avvikere» blant ledere i Europa? Som ikke er på krigsstien?

    Jo, to.

    Statsminister Robert Fico i Slovakia og president Aleksandar Vučić i Serbia. De lever farlig.

    Fico ble utsatt for et drapsforsøk i 2023. Mediene var nøye med å få med at  Fico regnes som en populistisk leder. Han er skeptisk til våpenhjelp til Ukraina og ønsker fortsatt et visst samarbeid med Russland (Nettavisen).

    Kontroversiell politiker

    Fico har vært statsminister i Slovakia i fire perioder, og er leder av det sosialdemokratiske partiet Smer, som betyr retning.

    Selv om han har bakgrunn som sosialdemokrat, regnes Fico som en populistisk leder. Han er skeptisk til våpenhjelp til Ukraina og ønsker fortsatt et visst samarbeid med Russland.(NRK). Underforstått han seg selv å takke.

    Fico og Vučić  mener Europa må inngå forhandlinger med Putin, avslutte krigen og bruke penger på egen befolkning. Litt sånn som FOR vil.

    80-ÅRSMARKERINGEN I MOSKVA:

    9. mai i år var det 80 år siden Sovjetunionen og den Røde Arme befridde Europa fra nazismen.

    27 millioner sovjetiske borgere mistet livet i kampen for vår frihet.

    13 000 soldater fra Den røde armé frigjorde deler av Finnmark.

    Til sammenlikning mistet kun 10 000 nordmenn livet under 2. verdenskrig, fra 1940-1945.

    Det skulle være en stor markering på Den røde plass i Moskva i anledning 80-årsdagen.

    Ledere fra hele verden ble invitert.

    Fra Europa møtte kun 2 ledere. Serbias president Aleksandar Vučić og Slovakias statsminister Fico.

    De ble truet av EU om de dro. De ville dra.

    De dro.

    Hva skjedde på veien til Moskva? Ficos ankomst ble vanskeliggjort etter at de baltiske landene stengte luftrommet for flyet hans, noe som tvang ham på en lengre reise over Ungarn, Romania, Svartehavet og Georgia.

    Vučić ankom via Baku, Aserbajdsjan.

    Andre internasjonale gjester inkluderte Kinas president Xi Jinping, Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva, presidentene i Turkmenistan og Tadsjikistan, og lederne i Cuba, Venezuela, Vietnam, Palestina og Burkina Faso.

    Serbia var gjest.

    Serbia er kandidatland til EU

    Deres deltakelse symboliserer en styrking av forholdet til Russland, noe som strider mot politikken til de fleste europeiske land som søker å isolere Moskva for deres handlinger i Ukraina.

    Seniordiplomater kaller det en «lakmustest» for lojalitet, med trusler om å avspore Serbias tiltredelsesforhandlinger.

    – Enhver deltagelse i 9. mai-paradene eller feiringen i Moskva vil ikke bli tatt lett på fra europeisk side, gitt at Russland fører en fullskala krig i Europa, sa Kaja Kallas, EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk og visepresident i Europakommisjonen til journalister i Luxembourg. «Vi gjorde det veldig klart at vi ikke ønsker at noen kandidatland skal delta i disse arrangementene 9. mai i Moskva», la hun til.

    EU har advarte Serbia om at president Aleksandar Vučićs deltakelse i seiersparaden i Russland kan sette landets EU-tilslutningsprosess i fare, rapporterte den serbiske kringkasteren N1.

    EU medlemslandet Slovakia:

    «Ingen kan beordre meg hvor jeg skal dra eller ikke gå», svarte Slovakias statsminister Robert Fico etter at EUs utenrikspolitiske sjef advarte kontinentets ledere mot å reise til Moskva for den årlige seiersparaden fra andre verdenskrig.

    https://kosovapress.com/no/admin/Fico-og-Vucic-reagerer-på-at-Tusk-sier-at-det-er-synd-å-dra-til-Moskva-og-applaudere-Putin

    https://kosovapress.com/no/admin/Fico-og-Vucic-reagerer-på-at-Tusk-sier-at-det-er-synd-å-dra-til-Moskva-og-applaudere-Putin

    Kiev

    Starmer, Maron og Tysklands nye kansler Merz tok turen til Kiev.

    Det ble tatt bilder og film av lystige herrer på toget. Noen mistenkte at det hvite papiret på bordet som Macron raskt fjernet kunne inneholde annet enn snørr. De hadde møte med Zelensky fysisk og over videolink.

    Norges statsminister Støre satt på PCen og deltok.

    8. mai hadde Støre og ledere for Danmark, Finland, Sverige, Island møte i Oslo med Zelensky på tråden. Vel hjemme fikk Robert Fico og Aleksandar Vučić EU på døra – som lovet.

    Kort fortalt handlet samtalene om den «europeiske familien».

    Slovakia og Serbia måtte avklare om EU kunne stole på dem.

    Europa satte dem på vent så å si.

    I mellomtiden måtte de finne seg i at fordelene med å være tilknyttet EU ble lagt på hylla.

    TILBAKE TIL OSLO OG ‘DEBATTEN’ PÅ NRK:

    Hvem representerte egentlig Søreide? «Europa» eller Norge? Hun opptrådde som et nasjonalt fugleskremsel. På vegne av «Europa».

    I «Europa» er drittpakker hverdagsspråket.

    Enten er du en del av klanen der hat er inngangsbilletten eller så skal du skyves ut i mørke natten.

    Det som skremmer stadig flere borgere i Europa er insisteringen på å fortsette krigen uendelig selv om vår nære allierte og venn, president Trump vil avslutte krigen.

    Han maler med bred pensel at dette er en krig mellom USA og Russland som utspiller seg på ukrainsk jord. Han vil ha slutt på krigen.

    Det vil ikke «Europa».

    Samtidig snakker «Europa» om at krigen kan spre seg.  Samtlige ledere i Europa truer folk til å akseptere at vi må «forberede oss på krig».

    Hvilken krig?

    Søreide er ikke redd for krig. Hun har lang fartstid i å støtte kriger.

    For Søreide er det nok verre å tape ansikt enn å fortsette å ødelegge et land og et folk. Men, man må ha med folket. Løgnene må inn i klisterhjernen.

    Resultatet er at Europa blir et irrelevant kontinent. Med ledere uten ryggrad.

    • St chevron_right

      Israel hamrer løs på Sør-Libanon, flere steder rapportert rammet

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 26 mai 2025 • 2 minutes

    En drept i angrep på Rab El Thalathine.

    Av Jason Ditz .

    Antiwar.com , 22. mai 2025.

    Israel fortsatte å eskalere sine luftangrep mot Sør-Libanon på torsdag, med kraftige angrep rapportert og lokalbefolkningen sier at de er blant de tyngste sett siden våpenhvilen tredde i kraft i slutten av november.

    Syv separate angrep ble rapportert over hele området, med minst én person drept i et luftangrep i Rab El Thalathine, langs grensa. IDF hevdet at personen som ble drept var Hizbollah, og med i Radwan-styrkene , noe som markerte andre gang IDF sa at de drepte et Radwan-medlem, bare i løpet av denne uken . Hizbollah har ikke bekreftet noen av deres posisjoner, og heller ikke noen av de andre menneskene Israel har drept denne uken, hvorav de fleste ble stemplet som Hizbollah, på en eller annen måte .

    Libanesiske statlige medier rapporterte om et angrep i utkanten av byen , og én drept, men indikerte ikke identiteten til hvem som ble drept. De andre angrepene strakte seg over regionen, og Israel presenterte dem alle som Hizbollahs infrastruktur , selv om ingen tap er bekreftet andre steder ennå.

    Et bilde som inneholder kart, tekst, atlas  KI-generert innhold kan være feil.

    I Jezzine-området ble det rapportert om tre forskjellige angrep på al-Mahmoudiyah, Sajad og Mount Rehan Heights. Ytterligere to angrep rammet nær byene Souaneh og Qlaileh, i Tyr-distriktet. Det ble rapportert om et siste angrep mot et hus i Toul.

    Toul-angrepet var bemerkelsesverdig, fordi Israel utstedte en advarsel om evakuering for området, og hevdet at huset tilhørte « terroristen Hizbollah». Det var ingen indikasjon på at noen var i huset på det tidspunktet.

    I tillegg til alle disse angrepene hevdet Israel å ha truffet et « Hizbollah-militærområde som inneholder rakettkastere» i Bekaa-dalen , selv om det ikke har vært noen bekreftelse på hva, om noe, som ble truffet i den hendelsen.

    Israels uttalelse om de fleste angrepene, som hevdet « Hizbollah-infrastruktur » , inkluderte ingen spesifisering om målene, og det meste av informasjonen kommer fra libanesiske kilder, etter at steder ble truffet av droner eller fra krigsfly.

    Dette følger en dødelig uke, inkludert onsdag der minst tre personer ble drept , og tirsdag da én ble drept og ni såret i et angrep nær en skole.


    Denne artikkelen ble publisert av Antiwar.com :

    Israel Pounds South Lebanon, Several Sites Reported Struck

    Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

    Jason Ditz er seniorredaktør for Antiwar.com. Han har 20 års erfaring innen utenrikspolitisk forskning, og arbeidet hans har dukket opp i The American Conservative, Responsible Statecraft, Forbes, Toronto Star, Minneapolis Star-Tribune, Providence Journal, Washington Times og Detroit Free Press.

    • St chevron_right

      EU betaler endelig prisen for sin urettferdige handelspraksis

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 26 mai 2025 • 4 minutes

    Fredag ​​annonserte Donald Trump en svimlende toll på 50% på varer fra Den europeiske union, som skal tre i kraft 1. juni 2025, med mindre EU godtar betydelige handelsinnrømmelser. Opptrappingen – fra en tidligere redusert toll på 10% (som skal øke til 20% etter 8. juli) – har utløst diplomatisk motreaksjon og uro i finansmarkedene.

    Thomas Fazi.

    Trumps tollforslag retter seg mot EUs årlige eksport til USA på 550 milliarder dollar, sammenlignet med amerikansk eksport til EU på 351 milliarder dollar i 2022. Med henvisning til «urettferdige» handelsbarrierer og en urimelig handelsbalanse, tar den amerikanske presidenten sikte på å tvinge frem forhandlinger. Kunngjøringen følger et mønster av aggressiv handelsretorikk, som minner om hans første periode, hvor tollsatser ofte ble foreslått, men noen ganger myknet opp etter motstand. EU, en kritisk amerikansk alliert og verdens største handelsblokk, står nå overfor et avgjørende øyeblikk i å navigere dette økonomiske ultimatumet.

    🚨 President Trump goes off on the EU following his recommendation of slapping them with 50% tariffs on June 1st:

    "It’s time to play the game. We have a big deficit with them… They've taken advantage.. They're not going to do that any longer."
    pic.twitter.com/pN2swCmUxk

    — Benny Johnson (@bennyjohnson) May 23, 2025

    EU-lederne svarte med målt tilbakeholdenhet og signaliserte et ønske om å unngå en fullverdig handelskrig samtidig som de forberedte seg på gjengjeldelse. Maros Sefcovic, EUs kommisjonær for handel og økonomisk sikkerhet, understreket en forpliktelse til en «avtale basert på respekt, ikke trusler». Irlands statsminister Micheál Martin kalte tolltrusselen «enormt skuffende» og argumenterte for at den undergraver et viktig handelsforhold og global økonomisk stabilitet. Tysklands utenriksminister Johann Wadephul gjentok dette og advarte om at slike tollsatser ville skade begge økonomiene og oppfordret EU til å bevare markedsadgangen.

    EU har allerede utarbeidet gjengjeldelsestariffer på 108 milliarder dollar, rettet mot amerikanske varer som landbruksprodukter og maskiner. Denne forberedelsen gjenspeiler lærdommer fra Trumps første periode, da EU motarbeidet amerikanske stål- og aluminiumstariffer med avgifter på amerikansk whisky og motorsykler. Likevel varsler offentlige uttalelser fra Brussel ro, og antyder en strategi for å deeskalere samtidig som man forbereder seg på virkningen.

    🚨 President Trump has delayed the 50% tariff on the EU from June 1st to July 9th after a call with the President of the European Commission. pic.twitter.com/XjolhQ6ODu

    — Benny Johnson (@bennyjohnson) May 25, 2025

    Trumps tidligere tilbaketrekning av Kinas tollsatser tyder på at han kan være åpen for kompromisser, men en lignende helomvending nå er usannsynlig. For det første ville det være politisk pinlig for presidenten å gjøre en ny helomvending. Dessuten har EU færre kort enn Kina. USA ville bli mye mindre påvirket av en handelskrig med Europa enn det ville ha blitt i en konfrontasjon med Kina. Selv om europeisk import ble mål for heftige tollsatser, er det usannsynlig at amerikanske butikkhyller ville bli stående tomme.

    Dessuten er mye av det som betegnes som «kinesisk eksport» til USA faktisk amerikanske produkter produsert i Kina – noe som betyr at løvens andel av verdien tilfaller amerikanske selskaper. Som et resultat er det nettopp disse selskapene som vil bli mest skadelidende av tollsatsene – en av hovedårsakene til at Trump trekker seg tilbake. Dette er ikke tilfelle med europeisk eksport til USA.

    Men kanskje aller viktigst er det at Trump har rett når han sier at EU har praktisert urettferdig handelspraksis. I løpet av de siste to tiårene – og spesielt i etterkant av eurosonekrisen i 2010–2011 – har EU, til tross for at det er en av de rikeste økonomiske blokkene i verden, systematisk dempet innenlandsk etterspørsel gjennom innstrammingspolitikk, finanspolitisk tilbakeholdenhet og lønnskompresjon. Denne selvpålagte deflasjonsbanen (som ytterligere forverret euroens iboende deflasjonsskjevhet) har ikke vært tilfeldig, men snarere en bevisst strategi som tar sikte på å styrke priskonkurranseevnen på den globale scenen, samtidig som importen reduseres.

    EU har i praksis tatt i bruk en hypermerkantilistisk, eksportdrevet vekstmodell, der handelsoverskudd prioriteres fremfor intern økonomisk utvikling. Denne tilnærmingen har gått på bekostning av både EUs egne borgere, som står overfor stagnerende lønninger og underfinansierte offentlige tjenester, og handelspartnerne – særlig USA – som har absorbert EUs eksportoverskudd som en del av et stadig mer ubalansert globalt økonomisk forhold.

    Trumps tollsatser bør derfor sees på som en mulighet for europeere til endelig å konfrontere de dype feilene ved EUs eksportdrevne økonomiske modell – en oppgjør som lenge har vært på høy tid. I mellomtiden kan EU på kort sikt kunngjøre en økonomisk og geopolitisk tilnærming til Kina, noe som ytterligere svekker USAs innflytelse.

    Dessverre er ingen av scenarioene sannsynlige. Det mest sannsynlige utfallet er at EU i større grad vil alliere seg med Trumps konfronterende holdning til Kina, i håp om å sikre handelskonsesjoner fra USA – alt i et forsøk på å opprettholde en økonomisk modell som i økende grad blir foreldet av den fremvoksende postliberale verdensorden.

    • St chevron_right

      PST er anti-demokratisk

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 26 mai 2025 • 1 minute

    PST har inntatt rollen som et offentlig meningspoliti, som setter grenser for hvilke meninger som anses som enten «akseptable» eller «mistenkelige». Denne praksisen reiser betydelige demokratiske problemstillinger, da framgangsmåten deres i praksis legger sterke føringer på hvilke politiske debatter som kan føres fritt i samfunnet vårt.

    Svein Gustav Wilhelmsen.

    PSTs mandat er formelt å forebygge og motvirke trusler mot rikets sikkerhet. Ved å gå ut i offentligheten og skape koblinger mellom legitime politiske meninger og mulig utenlandsk påvirkning, og ved å forsøke å definere hvilke meninger og synspunkter som er akseptable i den demokratiske debatten, er det klart at PST overskrider sitt mandat.

    PST advarer mot «kjente stridsstemmer på nasjonalt nivå som polariserer befolkningen», uten å spesifisere hvem disse «stridsstemmene» er. Slike vage uttalelser fører bare til en generell mistenkeliggjøring av meningsmotstandere og skaper en fryktkultur der folk vegrer seg for å uttrykke avvikende synspunkter, i frykt for å bli assosiert med utenlandsk påvirkning.

    Når PST aktivt forsøker å påvirke og forme offentligheten ved å definere grenser for hva som er akseptabel debatt, risikerer vi at demokratiet vårt uthules. Folk vil uunngåelig begynne å sensurere seg selv, og alternative stemmer og viktige kritiske perspektiver marginaliseres.

    Hvis PST mistenker ulovlig virksomhet, bør de etterforske dette direkte med juridiske virkemidler, framfor å bruke mediene som plattform for generelle uttalelser som skader en fri politisk debatt.


    Les også:

    • St chevron_right

      Iran sier atomsamtaler med USA har «mulighet for framgang»

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 26 mai 2025 • 2 minutes

    Teheran sa at den femte runden med forhandlinger med Washington om det iranske atomprogrammet ble gjennomført profesjonelt.

    Av Kyle Anzalone .

    Antiwar.com , 23. mai 2025

    Den iranske utenriksministeren uttrykte optimisme om at USA og Iran kunne komme til enighet om landets atomenergiprogram. Italia var vertskap for samtalene med den omanske mekleren, som ga en mindre optimistisk uttalelse etter samtalene.

    «Denne runden var en av de mest profesjonelle fasene av forhandlingene vi noen gang har opplevd. I dette møtet ble posisjonene og prinsippene til Den islamske republikken Iran, angående forhandlingsprosessen, nok en gang presentert med full åpenhet» , sa Abbas Araghchi.

    Han fortsatte: «Selv om vi ennå ikke har nådd det endelige avtalestadiet, har atmosfæren som råder i dagens forhandlinger, spesielt gitt forslagene fra Oman om å fjerne hindringer, styrket muligheten for å oppnå fremgang» .

    Den optimistiske uttalelsen ble fulgt opp av flere iranske tjenestemenn, som uttalte at Teheran ikke ville gi opp sitt program for atomanrikning. Flere amerikanske tjenestemenn har sagt at Washington ikke vil oppnå en ny avtale med Teheran, med mindre den islamske republikken demonterer sitt anrikningsprogram.

    Donald Trumps Midtøsten-utsending Steve Witkoff , som leder de amerikanske samtalene med Iran, sa søndag at Washington ikke ville tillate Teheran å beholde noen kapasitet for anrikning. «Vi har en veldig, veldig klar rød linje, og det er anrikning. Vi kan ikke engang tillate én prosent anrikningsevne» , sa han.

    Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei svarte tirsdag og kalte Witkoffs bemerkninger «fullstendig sludder» . «At de sier: ‘Vi vil ikke tillate anrikning av uran’, er fullstendig sludder», forklarte han.

    Før samtalene fredag morgen skrev Araghchi på X, at det å kreve at Iran demonterer sitt program for atomanrikning var en rød linje . «Å finne ut veien til en avtale er ikke rakettvitenskap. Null atomvåpen = vi har en avtale. Null anrikning = vi har IKKE en avtale. På tide å bestemme seg…» .

    Mens Aragghchis bemerkninger etter møtet var positive, var den omanske meklerens uttalelse betydelig mindre positiv. «Den femte runden av Iran-USA-samtaler er avsluttet i dag i Roma, med noen, men ikke avgjørende fremgang. Vi håper å avklare de gjenværende problemene i løpet av de kommende dagene, slik at vi kan fortsette mot det felles målet om å oppnå en bærekraftig og hederlig avtale» , sa Muscat.


    Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

    Iran Says Nuclear Talks With US Have ‘Possibility of Progress’

    Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


    Se også:

    INTERVIEW: ‘We are going to find ourselves in a confrontation with Russia’

    EU re-Militarization Against Russia Making Future War more Likely w/Alexander Mercouris

    Kyle Anzalone er meningsredaktør for Antiwar.com og nyhetsredaktør for Libertarian Institute . Han er vert for The Kyle Anzalone Show og er medvert for Conflicts of Interest sammen med Connor Freeman .

    • St chevron_right

      Vi påstås å leve i et demokrati. Vis det!

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 26 mai 2025 • 4 minutes

    I artikkelen PST om utenlandsk påvirkning: –⁠ I verste fall kritisk for Norge nevner VG utenlandsk påvirkning ved først å dra frem partiet Fred og Rettferdighet (FOR), så Atle Berge, før de skriver: «Avsnittsleder Atle Tangen i PSTs kontraetterretningsavdeling sier det er vanskelig å spekulere i hva som kan være eksempler på påvirkning inn mot valget, men: – Det er kjente stridsstemmer på nasjonalt nivå som polariserer befolkningen, eller deler av befolkningen. Jeg tror ikke jeg skal nevne noen spesifikke eksempler, men det vil være åpenbart, sier han i siste episode av podkasten «psst. På innsiden av PST».

    Av Øyvind Hagen.

    Det er vel ikke så mange som polariserer befolkningen, for alle norske medier, inkludert Klassekampen , støtter jo massivt opp om det offisielle norske synet på krigen i Ukraina. Det er knapt noen som taler fredens sak. Men noen er det, som forskjellige skribenter på plattformene steigan.no og Derimot.no , og den utskjelte Glenn Diesen, av den enkle grunn at de ikke får publisert i hovedstrømsmediene. Det synes jeg er tragisk, for vi trenger åpen debatt. Vi har ytringsfrihet her til lands, men ytringsrommet blir stadig mindre.

    Før jeg blir satt i bås, kalt en Putinist og det som verre er (er det noe verre?), så vil jeg ile til og fortelle at helt på tampen av 70-tallet ble jeg forsøkt vervet som russisk spion. Jeg drev for meg selv som grafisk designer og tekstforfatter. En dag ringte det på døra, og utenfor sto en mann som presenterte seg som representant for Lada. Han viste seg å være en svært sympatisk fyr som snakket godt norsk. Oppdraget var å lage reklame for Lada i Norge. Jeg var 24 og lutfattig, og etter et par arbeidsmøter tok jeg imot en invitasjon til Blom, landets beste restaurant på den tiden, der representanten fortalte mer om hva han ønsket, og om familien sin, kone og barn. Jeg stusset over det hele, jeg drev for meg selv fra et heller shabby kontor i Osterhaugsgata. Han kom tilbake og så at jeg arbeidet med en kampanje for Statoil, der noen av de første oljeplattformene inngikk, og ville vite mer. Jeg skjønte jo lunta om at jeg ble forsøkt vervet til en sovende spion og kontaktet overvåkningspolitiet, tok glassheisen opp og fikk vite at min mann og de fleste andre ved ambassaden var spioner. Men så spurte de overraskende om jeg ville være kontraspion, noe jeg takket sporenstreks ja til, og nøt tanken på flere middager på Blom og en tilværelse som i Graham Green og John le Carrés romaner. Dessverre tok det bare noen uker før alle ved ambassaden ble utvist og det ble med tanken.

    Jeg har vært bokforlegger hele livet, og i 2003 utga jeg i norsk oversettelse hva som blir betegnet som pasifismens bibel, den lille boken «Hvorfor krig?» Det var Albert Einstein som i 1933 via Folkeforbundet henvendte seg til Sigmund Freud med nettopp dette spørsmålet, og korrespondansen som fulgte er høyst intelligent og dypt menneskelig mellom to av verdens fremste tenkere. Etterordet er ved Isaac Asimov. Jeg sendte et gratis eksemplar til alle representanter på Stortinget, og fikk flere positive svar. Einstein var pasifist, som meg. Og det er mitt poeng, man må ha lov til å ha avvikende meninger uten å inngå i hva PST kaller «kjente stridsstemmer». Strid mot den frie tanke og mening?

    Jeg har i flere år vært en ivrig leser av Glenn Diesen og andre geopolitiske analytikere som John Maersheimer og Jeffrey Sachs, helt fremragende tenkere. Hvorfor er ikke disse fremme i mediene? Hvorfor kjører NRK på Debatten en slik fordummende, forutinntatt holdning og fremskaffer debattanter til FOR og Diesen som er som blodhunder og knapt har et argument, kun personangrep?

    Jeg er sterkt mot Stoltenbergs tese om at «Våpen er veien til fred» og det kobbelet av blodhunder som anser seg uovervinnelige, og jeg misliker havet av desinformasjon. Jeg jakter på sannheten. Men hva jeg mener spiller ingen rolle. Som forlegger i Ex Libris og Bazar i over 40 år med over 1500 utgivelser bak meg, så er mitt anliggende ytringsfriheten og i særdeleshet ytringsrommet. Hvor er det blitt av? Hvordan skal vi gå fremover uten fri debatt?

    Hva vi minst av alt trenger er at medier som VG, Aftenposten og NRK virker helt ute av stand til å være nøytrale. Følgen er at ingen tør å ytre seg. Se bare på Atle Berge. Man skal være særdeles modig for å støtte et parti som FOR, for da blir man kjørt i trommelen og hengt til tørk. Hva vi virkelig trenger er flere som Atle Berge, Glenn Diesen og Marielle Leraand.

    Vi påstås å leve i et demokrati. Vis det!


    Øyvind Hagen er norsk forlegger. Han har grunnlagt Manuskript forlag, som tidligere har etablert og drevet Ex Libris Forlag, Allehånde og Bazar Forlag. Bazar hadde avdelinger i Norge, Sverige, Finland og Danmark. I Norge utga Bazar en rekke internasjonale bestselgere, og hadde forfattere som bl.a. Dan Brown, Paulo Coelho, Tatiana de Rosnay, Cecelia Ahern, Terry Hayes, Ildefonso Falcones, Yuval Noah Harari og Maria Kondo på sin liste.

    • St chevron_right

      BBCs «uavhengige» russiske partner tryglet den britiske regjeringen om penger, viser dokumenter

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 26 mai 2025 • 10 minutes

    Lekkede dokumenter viser at den angivelig selvhjulpne anti-Kreml-utgiveren Mediazona, ba den britiske regjeringen om 300.000 pund. Nå som utenlandsk finansiering tørker inn, står det «uavhengige» nyhetsnettstedet overfor finanskrise.

    Kit Klarenberg. Wyatt Reed.

    Av Kit Klarenberg og Wyatt Reed.

    The Grayzone, 24. mai 2025.

    Mediazona, den selvutnevnte «uavhengige» russiske utgiveren, som samarbeider med BBC for å spore russiske troppers tapstall, ba om hundretusenvis av pund direkte fra den britiske regjeringen, ifølge en mengde lekkede offisielle dokumenter.

    Etter hovedsakelig å ha rettet seg mot russere siden grunnleggelsen i 2014, av medlemmer av den vestlig-støttede truppen av provokatører, kjent som Pussy Riot, har Mediazona i stor grad holdt seg utenfor radaren til nyhetsforbrukere i Vesten. Men det endret seg med utbruddet av fullskala-krigen i Ukraina. Siden den første dagen av konflikten, har Mediazona samarbeidet med BBC Russian Service, på et prosjekt som sporer dødsfallene til russiske soldater, gjennom åpne kildekode-metoder. Mediazona beskriver «arbeidet [som] omhyggelig og tidkrevende» , og krever «nådeløs innsats fra journalister» .

    Hvem eller hva som betalte regningen ble ikke nevnt i beskrivelsen av initiativet, som åpenbart var utformet for å oppildne til dissens og motstand mot stedfortrederkrigen, blant russiske borgere. Nå indikerer lekkede dokumenter gjennomgått av The Grayzone, at Mediazona mellom 2020 og 2023, sto i kø for enorme, hemmelige bevilgninger til anti-Kreml-agitasjon fra det britiske utenriksdepartementet, i offisiell regi av Londons ugjennomsiktige « Global Britain Fund » .

    Fra Pussy Riot til Mediazona

    Lekkede dokumenter relatert til innsatsen knyttet til informasjonskrigføringen, viser at London øremerket et mylder av frivillige organisasjoner, rettighetsgrupper og nyhetskilder i Russland, for å motta hundretusener av pund, for å undergrave Kreml med propaganda og antatte initiativer fra sivilsamfunnet. Blant de mest fremtredende mottakerne som gjentatte ganger ble foreslått, var Mediazona.

    En mulig bevilgning fra utenriksdepartementet ville ha overført hele £ 300 000 til mediet, mellom 2020 – 2023. Mediezona beskriver seg selv i søknaden som «Russlands ledende uavhengige og sosialt fokuserte medieselskap» .

    Forslaget skrøt av at «Mediazona bidrar til diskusjonen av mange juridiske og strukturelle problemer som hjemsøker russisk samfunn og stat, og også rapporterer om utenlandske hendelser (inkludert i Storbritannia) som har implikasjoner for russere» , og la frem «hovedmålene satt for Mediazona» , som inkluderte «[å utfordre] den offisielle versjonen av hendelser ved å gi publikum undersøkende journalistikk av høy kvalitet, overbevisende øyenvitneskildringer og direktesendinger fra bakken». Hvis det blir godkjent, vil Mediazona også «utvikle kritisk tenkning blant unge russere, gjennom proaktiv bruk av sosiale medier og interaktivt innhold» .

    Søkerne skrøt av at Mediazonas «fremtredende status på det russiskspråklige internett», betydde at «saker reist gjennom publikasjonene» ville «ha målbar resonans, og stimulere konstruktivt engasjement mellom flere interessentgrupper, inkludert offentlige tjenestemenn» .

    Mediazona forventes å produsere «rundt 120 nyhetsartikler per uke, minst 18 undersøkende rapporter per måned og en rekke nettfeeder levert fra avgjørende hendelser over hele Russland» . Utenriksdepartementet lovet: «Denne programmeringen vil tjene til å avsløre korrupsjon og maktmisbruk, samtidig som den bringer troverdige og autentiske stemmer inn i det offentlige rom» . I tillegg håpet redaksjonen å «smi nye partnerskap med nøkkelaktører i det russiske og internasjonale medielandskapet, og dermed sikre kraftige multiplikator-effekter» .

    Et annet sted mottok det britiske utenriksdepartementet en appell om £ 150 000 over to år på vegne av Zona Prava , en NGO som også ble grunnlagt av Pussy Riot. Organisasjonen ville avsløre påståtte menneskerettighetsbrudd i russiske fengsler, via «offentlige arrangementer» som «hotlines, rundebordssamtaler, seminarer, informasjonsarrangementer med invitasjon fra offentlige personer og regjeringsrepresentanter» . I mellomtiden, i «tett samarbeid» med Mediazona, ville Zona Prava produsere «minst 800 nyhetssaker i føderale og regionale medier … minst 10 videoer» og muligens en eller to dokumentarer.

    Britisk etterretning omgår loven om «utenlandsk agent»

    De lekkede dokumentene gjør det klart at britene var klar over at deres aktiviteter var ulovlige, i henhold til Moskvas lov om utenlandske agenter. En søknad om støtte til Equal Rights Trust , beskriver en Global Britain Fund-mottaker, siktet for rettsoperasjoner, kryptisk referert som «målrettede strategiske søksmål», eksplisitt en britisk regjeringsfinansiert innsats for å omgå den nye loven. «Som en del av vårt nåværende prosjekt» som finansieres av det britiske utenriksdepartementet, skrev Equal Rights Trust at de «har foretatt en omfattende risikovurdering av den russiske konteksten, inkludert å gi en uavhengig konsulent i oppdrag å produsere en rapport om loven om utenlandske agenter» . Som et resultat er «ERT nå godt bevandret» i ulike «prosedyrer for å redusere risikoen ved å overføre midler til Russland» , som «tillot den pågående vellykkede implementeringen av aktiviteter, til tross for loven om utenlandske agenter» .

    Disse prosedyrene inkluderte «diversifisering av midler for overføring, løpende vurdering av overføringsmetoder, klare kommunikasjonslinjer med mottakeren om når og hvordan overføringer gjøres, nøytrale koder og betalingsreferanse for bankinformasjon, og maksimale beløp per overføring og antall overføringer ved bruk av samme metode» .

    ERT konkluderte med at «det er enklere og tryggere for alle involverte å jobbe uten en formell partner for å distribuere midler til prosjektmottakere» , og i stedet «jobbe med en rekke uformelle partnere gjennom konsulentavtaler» . ERT ble sagt å ha «brukt denne tilnærmingen med stor suksess i lignende miljøer» .

    Det er ukjent om Global Britain-prosjektene som involverte Mediazona gikk videre, og i så fall om de brukte slike «prosedyrer» for å vaske pengene. Men nyhetskanalens langvarige offentlige allianse med den britiske staten, via prosjektet som kartlegger russiske krigstap med BBCs russiske tjeneste, fremhever kanalens oppfattede nytte som en kanal for agitasjons-propaganda mot Kreml.

    Mediazona langer ut mot skadelige lekkasjer med injurierende påstander

    Hvis finansieringen strømmet til Mediazona under «Global Britain» , ville det ikke ha vært første gang London i det skjulte støttet gruppens aktiviteter. I februar 2021 , avslørte lekkasjer rapportert av The Grayzone, hvordan Mediazona, sammen med Meduza, hadde mottatt skjult støtte fra britisk etterretning i form av «publikumssegmentering og målrettingsstøtte», noen år tidligere. Bistanden var del av en bredere hemmelig bestrebelse for å «svekke den russiske statens innflytelse» . Mens Mediazonas toppledelse ikke utstedte noen offisiell uttalelse eller respons på avsløringene, kom det raskt et slags svar.

    Dager etter at The Grayzones rapportering dukket opp, publiserte Mediazona en sensasjonell eksklusiv nyhet og hevdet at Amnesty Internationals beslutning om å oppheve «samvittighetsfange» -statusen til den vestlig-støttede, fengslede russiske opposisjonsaktivisten, Aleksej Navalnyj, var et resultat av en skummel Kreml-orkestrert «kampanje» , ledet av «individer bundet» til den russiske statskringkasteren RT. De antatte skyldige var The Grayzones Aaron Maté, og en frilansskribent og oversetter, kjent som Katya Kazbek – ingen av dem var knyttet til RT på noen måte.

    Matés tilsynelatende synd var å ha avslørt hvordan Amnesty hadde opphevet Navalnyjs status, «gitt det faktum at han tok til orde for vold og diskriminering, og han har ikke trukket tilbake slike uttalelser» . Kazbek ble på sin side anklaget for å ha lagt ut en viral Twitter-tråd , som dokumenterer Navalnyjs lange historie med rasisme, fremmedfrykt og tilknytning til og promotering av nynazistiske figurer og grupper, som han konsekvent nektet å avvise. Hun ble deretter hengt ut av Bellingcat-redaktør Natalia Antonova, som avslørte sensitive private detaljer, inkludert Kazbeks hjemmeadresse.

    Amnesty International utstedte en uttalelse, der de eksplisitt nekte t for at «ytre press» fra noen kilde hadde påvirket beslutningen om å fjerne Navalnyj fra sin liste over «samvittighetsfanger» . Ikke desto mindre ble Mediazonas skriftlige angrep raskt oversatt til engelsk av Meduza, der anklagene ble grepet av mainstream Navalnyj-tilhengere og vestlige nyhetskanaler, inkludert BBC .

    Meduzas daværende undersøkende redaktør, Alexey Kovalev, syntes å erkjenne at den falske historien var hevn for artikler som avslørte Storbritannias hemmelige støtte til både Mediazona og Kovalevs arbeidsgiver, Meduza. I en tweet fra 2021, anklaget Kovalev forfatteren av denne artikkelen for å ha «sluppet løs en skjødesløs konspirasjonsteori» , og insisterte på at de lekkede dokumentene som avslørte disse båndene var «falske» . Avslutningsvis snerret han: «betrakt oss som kvitt».

    Men dokumentene, og den nylige kunngjøringen fra både Mediazona og Meduza, indikerer at påstander om hemmelig vestlig sponsing av de angivelig uavhengige nyhetskanalene, var alt annet enn «falske» .

    I en lang bønn lagt ut på deres sosiale mediekontoer, med tittelen «Mediazona på randen» , stønnet gruppen over at de «gikk tom for penger» og presserende trengte 5,000 månedlige abonnenter bare «for å holde seg flytende» . Etter at vestlige sanksjoner tvang Visa og Mastercard ut av Russland, tørket «finansieringen fra våre lesere» ut, skrev de, og forklarte at utbruddet av proxy-krigen i Ukraina «kollapset» Mediezonas forretningsmodell «over natten» .

    Mediazona hevdet at de allerede hadde begynt å si opp ansatte som følge av budsjettkutt, og advarte om at hvis deres abonnentmål ikke ble nådd, vil oppsigelsene «måtte fortsette» . Før krigen, hevdet de, ble utsalgsstedet finansiert « nesten [uthevelse tilføyd] helt» av leserdonasjoner. Dette åpenbare forbeholdet antyder sterkt at de hadde blitt, i det minste delvis, støttet av statlig finansiering – en oppfatning som tilsynelatende ble bekreftet i et intervju med Euractiv , 28. februar, gjort med Nikita Dulnev, direktør for Mediazonas Sentral-Asia-avdeling, som direkte knyttet mediets økonomiske problemer til Trump-administrasjonens nedstengning av USAID.

    Dulnev ble beskrevet av Euractiv, som en av mange «mediefagfolk i østeuropeiske land», som frykter at Washingtons «brå finansieringskutt» til lokale propagandaprosjekter, «kan påføre varig skade på regionens medie-infrastruktur». I artikkelen beklaget Dulnev: «I årevis hadde vi en viss støtte og diversifiserte ikke mye. Det er derfor vi måtte sette arbeidet vårt på pause» . Dulnevs LinkedIn-profil lister ham som tidligere ansatt i «Khodorkovskij-nettverket» .

    Den internasjonale propagandagruppen mot Kreml, ble dannet av Mikhail Khodorkovsky, en eksil-russisk oligark bosatt i London , som ble frigitt med medlemmer av Pussy Riot i desember 2013, som en «storsinnet gest» fra Moskva mot den russiske opposisjonen. Siden den gang har Khodorkovskij åpent planlagt Vladimir Putins fall, selv om det fulle omfanget av denne agitasjonen er ukjent.

    Medgründerne av Pussy Riot, Maria Alyokhina og Nadezhda Tolokonnikova, lanserte Mediazona nesten umiddelbart etter frigivelsen, samtidig med Khodorkovsky. En pressemelding fra 2014, med kunngjøringen av Mediezonas grunnleggelse, knyttet eksplisitt opprettelsen av mediet til mangelen på «plass til noe i [russiske] medier som kritiserer Putins politikk» .

    Det var dermed tydelig fra dag én, at Mediazona var ment å tjene som en forlengelse av Pussy Riots politiske aktivisme i Russland, som tidligere inkluderte Tolokonnikovas deltakelse i en offentlig orgie på et museum i Moskva i 2008, og andre brennbare, kriminelle handlinger , som ville fått gjerningsmenn fengslet nesten hvor som helst i verden. Mediezona ble raskt en pålitelig megafon for den vestlig-sponsede opposisjonsfiguren Aleksej Navalnyj, frem til hans død i februar 2024.

    En New York Times rapport fra februar 2025, bekreftet at Meduza hadde mottatt ukjente midler fra USAID, en tradisjonell amerikansk etterretningsfront, som beløp seg til 15 % av den årlige inntekten. Dette budsjettunderskuddet, hevdet de, var tilstrekkelig til å sette hele utgiverens fremtid i fare, og påføre mer skade på dets operasjoner enn tidligere påståtte «cyberangrep, juridiske trusler og til og med forgiftninger av dets reportere» . New York Times bemerket at finansieringen av opposisjonsmedier fra andre utenlandske regjeringer, var «liten sammenlignet med amerikansk finansiering», kuttet av Trump-administrasjonen.

    Dessuten har «tradisjonelle mediestøttespillere», som CIA-tilkoblede Ford Foundation og George Soros’ Open Society Foundation, «forlatt mye av [sin] mediefinansiering» direkte. Denne brå mangelen på utenlandsk finansiering for propagandaoperasjoner mot Kreml, ble i parentes erkjent i Mediazonas desperate bønn om leserdonasjoner, den 31. mars. Det ser ut til at Mediazona også er et offer for det USA-ledede opphøret av utenlandsk finansiering av «uavhengige» medieprosjekter, rettet mot fiendtlige stater.

    Etter hvert som finansieringen fra vestlige regjeringer tørker inn, har Pussy Riot lansert en side på OnlyFans . Gruppens «fetisj/kink-vennlige» offisielle profil på nettstedet, brukt av mange sexarbeidere, lover betalende abonnenter «daglige eksklusive bilder og videoer» , «en-til-en-chatting» , «tilpasset innhold og gjenstander» og «eksepsjonell service for alle dine personlige forespørsler» .

    På tidspunktet for publisering, tilbys kampanjetilbud på tre og seks måneders abonnement. Det er ukjent hvor mange medlemsland i NATO, om noen, som har benyttet seg av muligheten.

    BBC Maria Alyokhina Mediazona Meduza Mikhail Khodorkovskij Nadezhda Tolokonnikova Pussy Riot STORBRITANNIA Det britiske utenriksdepartementet USAID

    Kit Klarenberg.

    Kit Klarenberg

    Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger.

    Wyatt Reed.

    Wyatt Reed

    Wyatt Reed er administrerende redaktør for The Grayzone. Som internasjonal korrespondent har han dekket historier i over et dusin land. Følg ham på Twitter på @wyattreed13.


    Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone:

    BBC’s ‘independent’ Russian partner begged UK govt for funds, files show

    Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


    Se også:

    John Mearsheimer: Ukraine is DOOMED/ Negotiations are Headed Nowhere

    Aaron Maté – Why the War in Ukraine Will End Soon

    Col Doug Macgregor: Pressure on Putin to March to the River

    • St chevron_right

      Tragedien i Ukraina

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 26 mai 2025 • 10 minutes

    Hva klassisk gresk tragedie kan lære oss om konflikten.

    «Tragedien i Ukraina: Hva klassisk gresk tragedie kan lære oss om konfliktløsning» av Nicolai N. Petro er ei bok som tilbyr et unikt perspektiv for å forstå den komplekse og vedvarende konflikten i Ukraina. I stedet for å fokusere utelukkende på geopolitiske eller institusjonelle faktorer, argumenterer Petro for at konflikten har djupe emosjonelle og kulturelle røtter som kan belyses ved å anvende innsikten fra klassisk gresk tragedie.

    Nicolai N. Petro , The Nation, januar 2023.

    Avvise raseri, omfavne katarsis

    Den legendariske ukrainske filmregissøren Alexander Dovzhenko hadde et skarpt øye for scenarier. Dagboken hans inneholder en idé til filmen Ukraina i flammer , som han jobbet med i 1943. Han forestiller seg en konsentrasjonsleirvakt og en innsatt, begge ukrainere, som innleder en samtale over piggtråden som skiller dem, en samtale som blir «desto mer forferdelig», skriver han, «på grunn av det inderlige hatet». I den siste scenen griper de tak i hverandre gjennom piggtråden, vakten prøver å kvele fangen, fangen nekter å slippe taket av frykt for å bli skutt.

    Dovzhenko lurer på hva de kan ha snakket om: om myndighetene, om sosialisme, om kollektivbruk, om Hitler, om historie. Om Bohdan [Khmelnitsky], om Mazepa, om alt – et symbolsk evig bilde, en århundregammel duell mellom to ukrainere som var herdet av sin lange, harde, tornete vei. Om Sibir. Kanskje vakten var galiser, en leder av sin lokale landsby, eller kanskje han bare var en enkel bonde. Samtalen deres vises på nært hold, deretter på avstand: hodet og piggtråden, hodet og piggtråden og blodet. Øyne og tenner glitrer i mørket, tornetråden rundt tinningene deres stikker seg inn i pannen deres, blodet drypper av smerte og hat og lidenskap… Slik fant de dem neste morgen, døde i hverandres armer, i piggtrådens forvridde omfavnelse.

    For forfatteren Myroslava Berdnyk oppsummerer dette fragmentet fra Dovzhenkos dagbok hatet som noen ukrainere overfører fra generasjon til generasjon. Den eneste måten å unnslippe det på, sier den politiske kommentatoren Andrei Yermolaev, er å gjennomgå en katarsis, renselse, som fjerner frykten og lar folk se menneskeligheten til motstanderne sine. Uten en slik katarsis kan det ikke være noen dialog om fremtiden, siden det ikke finnes noen fremtid som noen av sidene kan se, der begge sider sameksisterer.

    I boken sin Enraged: Why Violent Times Need Ancient Greek Myths viser Emily Katz Anhalt hvordan klassisk gresk tragedie bidro til å begrense og omdirigere individuell sinne til empati. Raseri, som klassikeren Mary Beard minner oss om, er det første ordet i vestlig litteraturhistorie. Det er også drivkraften i mange greske tragedier: fra Ajax’ raseri over å bli forbigått for Akilles’ rustning, til volden i Hekubas «rettferdighet», som blindet Polymestor og myrdet barna hans. Og likevel, i Sofokles’ og Evripides’ fortelling av disse historiene, blir vi også vist fiendens synspunkt, for å dyrke publikums empati og selvrefleksjon.

    Dette er essensielle egenskaper for konfliktløsning fordi de oppmuntrer til menneskelig handlekraft – ideen om at mennesker, ikke gudene, til syvende og sist er ansvarlige for beslutningene de tar. Selv når to store krigere som Diomedes og Glaukon møtes på slagmarken, minner Homer oss i Iliaden om at skjebnen deres ennå ikke er beseglet. De ender opp med å nekte å kjempe mot hverandre fordi bestefedrene deres en gang utvekslet gjestegaver. Homer forteller publikum at selv midt i kamp kan enkeltpersoner delta i dialog og velge å unngå vold.

    Raseri forkler seg ofte som rettferdighet, men er egentlig det motsatte. I stedet for trøst og fred bringer det bare ytterligere raseri og gjengjeldelse. Akilles’ umettelige raseri ble endelig borte da han lærte å føle medfølelse for Hektors far. (Akilles drepte Hektor og skjendet liket, red.) Det var ved å lære å håndtere raseriet deres, og erstatte hevn med empati, sier Anhalt, at de gamle grekerne beveget seg «fra stammekultur til sivilsamfunn».

    Anhalts tilnærming utfyller min tidligere kritikk av de tragiske realistene – Morgenthau, Niebuhr og Arendt – som for raskt ga opp tragediens terapeutiske potensial, fordi de anså den menneskelige tilstanden som uforanderlig. Men selv om et individs valg av hvilke handlinger man skal utføre forblir dets eget, avhenger det ofte av historiene vi forteller oss selv om hvem vi er. Det er her tragediens moralske budskap begynner å få bredere sosial betydning, og tvinger oss til å «gjenkjenne våre egne behov i andres behov».

    Etter å ha minnet oss på tragediens sentrale rolle i gresk liv, og de subtile måtene den reiste viktige politiske og moralske spørsmål på, antyder Anhalt imidlertid også at klassisk gresk tragedie startet «en bevegelse mot individuell autonomi og universelle menneskerettigheter». Ved å tillegge for mye til klassisk gresk tragedie, ender hun opp med å overse den mer begrensede rollen den er optimalt egnet for – konfliktløsning. Før en konflikt kan løses, må den tragiske syklusen drevet av hevn slutte. Å bygge empati for ens fiender, gjennom tragedie, tjener nettopp dette formålet, som åpenbart fremmer sosial stabilitet. Om det også fører til universelle menneskerettigheter er langt mindre åpenbart.

    Selv om tragedie ikke er en universalkur for vold, er dens budskap om empati, dialog og medfølelse fortsatt verdt å bekrefte. Det viktigste samfunnsanalytikere bør ta med seg fra klassisk gresk tragedie er viktigheten av velvillige sosiale budskap, og å spre budskapet om medfølelse effektivt til alle grupper i samfunnet. Institusjoner i seg selv er ikke nok til å løse konflikter. Uten en ekte forandring i hjertet kan ikke sosial transformasjon slå rot. Med andre ord, det kan ikke være noen konfliktløsning uten katarsis.

    Bygge felles verdier gjennom dialog

    Klassisk gresk tragedie lærer oss at jakten på total seier i en konflikt alltid fører til fornyet konflikt. For å bryte denne sirkelen må deltakerne erkjenne at de hver for seg bare ser en del av sannheten, og deretter tillate seg selv å sette pris på de andre delene av sannheten, sett av motstanderne. Uten dette vil enhver seier bare bli til aske.

    Ingenting illustrerer dette bedre enn intensiteten som de motstående sidene i Ukraina klamrer seg til sine gjensidig utelukkende syn på hva som utgjør rettferdighet. Hvis ukrainsk historie virkelig er en gjentakende syklus av gjensidige klager, ligger kanskje veien ut i å erkjenne at det er nettopp denne innsatsen for å «fikse» Ukraina som viderefører den tragiske syklusen.

    Dialog er nøkkelen til å gjenopprette fellesskapet fordi dialog, i motsetning til samtale, diskusjon eller debatt, som fundamentalt sett handler om å opprettholde forholdet mellom deltakerne. Det er, med William Isaacs ‘ ord, en samtale med et sentrum, ikke sider. Målet er ikke øyeblikkelig konsensus, men en fullstendig selvtransformasjon som skaper et nytt forhold mellom antagonistene. Klassisk gresk tragedie er dermed i bunn og grunn en serie dialoger der vi avslører våre egne tragiske feil for oss selv.

    I dag ser det ut til at mange, til og med diplomater, tror at dialog ikke betyr noe annet enn å formidle sine ønsker til en annen part. Men en fengselsbetjent gjør nettopp det mot sine innsatte. En av de eldste betydningene av ordet logos er «å samle», som noen forskere gjengir som «forhold». I denne forbindelse avslører de første ordene i Johannesevangeliet denne innsikten: «I begynnelsen var forholdet …» Kanskje det er nettopp av denne grunnen at erkediakon Johannes Chrysavgis beskriver dialog som hellig:

    Hvis vi er tro mot oss selv og ærlige med dem vi er i dialog med, hvis vi ikke bare er i dialog for å påtvinge vår egen vilje og vår egen vei, hvis vi nærmer oss den andre i dialog i sannhet og kjærlighet, da gjør vi oss selv mottakelige for transformasjon. Dialog gjør oss mer sårbare, mer mottakelige for guddommelig nåde og faktisk vekst.

    I mai 2014 så det ut til at den øverste Radaen i Ukraina forsto behovet for en slik selvtransformasjon da den vedtok et «Memorandum om gjensidig forståelse og fred». Det oppfordret ukrainere til å «rekke ut en hånd til hverandre, avvise radikale handlinger, hat og sammen gjenopprette felles innsats for forsvar, utvikling og etablering av et demokratisk, suverent og forent Ukraina, der folk av alle nasjonaliteter, politiske overbevisninger og trosretninger kan leve i vennskap». For å oppnå dette etterlyste memorandumet «en nasjonal dialog innenfor rammen av et rundebordsmøte for nasjonal enhet». Akk, denne ideen ble aldri implementert. I stedet satset president Porosjenko på nasjonalisme, som så ut til å tilby en raskere, om enn mer voldelig, løsning. Hadde en nasjonal dialog blitt forsøkt, ville kanskje Ukrainas historie ha vært annerledes.


    Nicolai N. Petro

    Nicolai N. Petro er professor i statsvitenskap ved University of Rhode Island, senior Washington-stipendiat ved Institute for Peace and Diplomacy, og forfatter av The Tragedy of Ukraine (De Gruyter, 2023).


    Ukrainas tragedie

    Her er et sammendrag av hovedargumentene gjennomført i Gemini AI :

    Ukrainas dype interne splittelser: Boken hevder at konflikten ikke utelukkende er et resultat av ekstern aggresjon, men også stammer fra dype interne splittelser i Ukraina selv. Petro fremhever at en betydelig del av befolkningen, spesielt i øst og sør, identifiserer seg med en russisk kulturell identitet som de ser på som forenlig med en ukrainsk samfunnsidentitet. Statens historiske motvilje mot å fullt ut anerkjenne og integrere dette «andre Ukraina» har, etter Petros syn, skapt en tragisk syklus av intern konflikt og polarisering.

    Den «tragiske visjonen om politikk»:

    Petro trekker sterkt veksler på Richard Ned Lebows «tragiske visjon om politikk». Dette perspektivet understreker at menneskelige konflikter ofte ikke bare oppstår fra rasjonelle interesseberegninger, men også fra dypere emosjonelle, psykologiske og kulturelle krefter som hybris (overdreven stolthet), klage og en følelse av svik. Disse elementene kan føre til selvdestruktive handlinger og videreføring av konflikt, selv når tilsynelatende rasjonelle løsninger er tilgjengelige.

    Lærdommer fra klassisk gresk tragedie: Kjernen i boken ligger i dens anvendelse av klassisk gresk tragedie som et rammeverk for å forstå og potensielt løse den ukrainske konflikten. Petro argumenterer for at:

    • Tragedie som et speil: Greske tragedier tjente i det gamle athenske samfunnet som et middel til å utforske og bearbeide dype sosiale traumer, samfunnskonflikter og moralske dilemmaer. Ved å observere karakterenes fall på grunn av deres feil eller omstendigheter, kunne publikum få innsikt i menneskelig lidelses natur og konsekvensene av visse handlinger.
    • Helbredelse av sosiale traumer: Utover å bare reflektere konflikt, hadde gresk tragedie også som mål å helbrede sosiale skiller og fremme et mer rettferdig og sammenhengende samfunn. Det ga rom for katarsis og forsoning, slik at lokalsamfunn kunne konfrontere sine indre sår og bevege seg mot en løsning.
    • Emosjonell og institusjonell løsning: For den ukrainske konflikten antyder Petro at en rent institusjonell eller geopolitisk tilnærming er utilstrekkelig. For å virkelig løse opp i konflikten, må den også tas opp på et følelsesmessig nivå, og anerkjenne de historiske klagene, kulturelle identitetene og de psykologiske sårene som gir næring til splittelsene.

    Kritikk av moderne tilnærminger: Boken kritiserer implisitt moderne statsvitenskap og internasjonale relasjoner for ofte å overse de emosjonelle og kulturelle dimensjonene av konflikt, og i stedet fokusere på maktdynamikk, materielle interesser og rasjonelle aktørmodeller. Petro antyder at denne oversikten forhindrer en full forståelse av vedvarende konflikter som den i Ukraina.

    Veien mot helbredelse: Ved å anvende lærdommene fra gresk tragedie, foreslår Petro måter å revurdere samfunnskonflikt og polarisering i Ukraina. Han antyder at en vei til helbredelse kan innebære prosesser med sannhet og forsoning, anerkjennelse av ulike identiteter og fremme av en felles følelse av samfunnstilhørighet som overskrider snevre nasjonalistiske fortellinger.

    I hovedsak argumenterer «Tragedien i Ukraina» for at konflikten er en dypt forankret menneskelig tragedie drevet av indre kulturelle og emosjonelle dynamikker like mye som ytre press. Ved å engasjere seg i innsikten fra klassisk gresk tragedie, taler boken for en mer helhetlig tilnærming til konfliktløsning som ikke bare tar for seg politiske institusjoner, men også de underliggende psykologiske og kulturelle sårene som viderefører sykluser av vold og splittelse.


    Les også:

    This Is How Ukraine Will Destroy the Rule of Law While Claiming to Defend it

    Ukraine’s Internal Crisis