NRK skrev 1. mars en hel artikkel der de framstiller faste utelukkende som et religiøst onde, og hvor viktig det er å unngå helseskader (ved galskapen). NRK får åtte milliarder i året fra oss for å dekke bredde og gi et balansert bilde. Så hva gjør de – gang på gang?

Kjetil Tveit.

Nå faster både kristne og muslimer skriver de. De tilføyer ikke at en svært stor og økende del av befolkningen faster for helsa sin del.

Mange type 2-diabetikere faster for å forbedre langtidsblodsukkeret og dermed også dens følgesykdommer.

Det samme gjør de enda flere med forstadiene metabolsk syndrom/prediabetes.

Dette er svært godt dokumentert i forskningslibteraturen, ofte i en kombinasjon med et lavkarbokosthold.

Mange får et helt nytt liv, og mange uføre kan komme seg tilbake i jobb.

Intervjuer NRK ernæringsbiolog Marit Kolby om dette, eller noen av alle de andre dyktige fagpersonene som kjenner de forskingsmessige helseeffektene ved faste?

Selvsagt ikke.

Det ville jo vært å balansere det helsemessige ved faste fra et annet perspektiv – og NRK HATER perspektiver. Det står i veien for den åpenbart statlige/kommersiele programmeringen, indoktrineringen, PR-en, propagandaen.

I stedet kontakter de den ultra-kommersielle NGO-lobbyen og pengemaskinen ved navn Diabetesforbundet, som har 1,5 milliarder kroner på bankkontoen sin.

De har 1,5 milliarder grunner til å si:

«Kristian Høines er fastlege i Sola og medisinsk medarbeider i Diabetesforbundet, og forteller at faste dramatisk endrer hvordan medisiner virker i kroppen.

– Det er en tikkende bombe for nyrene. Mange tror faste er ufarlig og til og med sunt, men ved kronisk sykdom må du avklare med legen din».

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange pasienthistorier jeg har sett med mennesker som har kunnet kutte ut en liten neve med medisiner etter å ha adressert det metabolske ved faste/lavkarbo/keto. Mange står igjen med bare en liten dose metformin.

Tygg litt på denne: Mange tror faste er «…til og med sunt».

Man må spørre om NRK bare er så inn i hampen naive at de fornekter medisinsk korrupsjon og bias i forskningsformidlingen – eller om de bare tygger tyggis, jobber der, gjør som de får beskjed om, uten å reflektere over hvor ensporede de er.

Eller… om de rett og slett er slemme?

De har jo tross alt et bredde-oppdrag fra folket, som på sin side tvinges til å betale lønnen deres.

Hvis det ikke er slemt å frenetisk unngå perspektiver i sak etter sak, så vet ikke jeg.

Mange tror faste er «…»til og med sunt».

Ingvill Bjorland, du som har skrevet artikkelen: her er du rett og slett så ekkel mot en så stor del av befolkningen, som betaler lønna di, at jeg vil gremmes.

Særlig fordi de lar det stå uimotsagt fra en motstemme.

– Jeg bare siterte en lege, sier du vel, det er jo ikke jeg som sa det.

Ja, men han jobber for diabetesforbundet, som lønnes av blant annet farmasøytisk industri. Da kan vi ikke forvente noe særlig bedre.

Men du lønnes av meg Ingvild Bjorland. Jeg har ikke betalt deg for å være vemmelig mot meg. Hvorfor skulle jeg betale for det?

PS: Visste du at det du bedriver her, per definisjon, de facto, IKKE er journalistikk? Journalistikk handler om å opplyse slik at leserne kan gjøre seg opp en selvstendig mening. Jeg tuller ikke. Finn fram de gamle skolebøkene dine, så vil du få deg en på tryne. Du er ikke lenger en journalist. Likevel hever du lønn som det.

Midt under det største folkemordet i dette århundret i Gaza og den voldelige etniske rensingen på Vestbredden, mener to fremtredende jødiske historikere at én demokratisk sekulær stat i Palestina ikke bare er oppnåelig, men uunngåelig, skriver Stefan Moore.

Av Stefan Moore

Spesielt for Consortium News, 17. februar 2026

To fremtredende jødiske historikere har nylig skrevet fra to ulike perspektiver — ett økonomisk og politisk – og et annet som i stor grad er teologisk og moralsk — at staten Israel er fortapt og lever på lånt tid.

Til tross for at de kommer midt i århundrets største folkemord i Gaza og den voldelige etniske rensingen på Vestbredden, mener de at én demokratisk sekulær stat i Palestina ikke bare er oppnåelig, men uunngåelig.

I sin nyeste bok, Israel on the Brink: Eight Steps for a Better Future, skriver llan Pappé at Israel ødelegger seg selv økonomisk, militært og politisk, ettersom landet blir forlatt internasjonalt.

Ifølge Pappé er den farseaktige tostatsløsningen «et råtnende lik», og den eneste veien videre er avkolonisering, tilbakekomsten av palestinske flyktninger til sitt land, ansvarlighet for de som har begått forbrytelser og en ny modell for statsdannelse for Palestina og regionen.

En følge av Pappé er den moralske og religiøse kritikken av sionismen fra den kanadisk-jødiske historikeren og bibelforskeren Yakov Rabkin, som mener at sionistbevegelsen er en dødsfelle for jøder, regionen og verden.

I sin nylige bok, Israel in Palestine: Jewish Rejection of Zionism, og sitt tidligere arbeid, What is Modern Israel, forteller Rabkin hvordan den jødiske staten representerer en fullstendig avvisning av jødedommens mest grunnleggende verdier.

I Israel, sier han, har verdier som toleranse, moral og ydmykhet blitt erstattet med en ny muskuløs jødisk identitet som hyller nasjonalisme, aggresjon, vold og erobring. Tradisjonell jødisk kultur blir sett på med forakt.

Rabkin forteller hvordan sionistlederen Vladimir Jabotinsky, grunnleggeren av den terroristiske jødiske militsen Irgun, beskrev omdannelsen av «Yid»* fra shtetelene – jøder fra jødiske landsbyer i Øst-Europa – til Den nye hebreer:

«Vårt utgangspunkt er å ta dagens typiske Yid og forestille oss en diametral motsetning … fordi Yiden er stygg, syk og mangler anstendighet, skal vi gi det ideelle bildet av hebreeren maskulin skjønnhet. Yiden blir trampet på og lett skremt, og derfor bør hebreeren være stolt og selvstendig. … Yiden har akseptert underkastelse, og derfor bør hebreeren lære å kommandere».

*(Yid er blant annet brukt i nedsettende og anti-semittiske sammenhenger, se også: Yid – Wikipedia. O.a.)  

Hvis du hører ekko av nazistenes filosofi om herrefolket, er det ingen tilfeldighet. Jabotinsky kanaliserer synspunktene til de tidlige sionistiske eugenikerne* som Arthur Ruppin, som søkte «renselsen av [den jødiske] rase» og «opprettholdt sine bånd til de tyske teoretikerne innen rasevitenskap, selv etter at det nasjonalsosialistiske regimet tok makten». *(Se også eugenikk – Store norske leksikon. O.a.)

Når det gjelder den jødiske religionen, avviser Rabkin den sionistiske myten om at Israels land var et løfte gitt av Gud til jødene – en påstand «basert på en bokstavelig tolkning av bibelen som avvek drastisk fra læren i rabbinsk jødedom».

Yakov M. Rabkin, 2017. (Alexandr Shcherba /Wikimedia Commons/ CC BY-SA 4.0)

For det første forklarer han at Palestina aldri var et hjemland for jøder, som faktisk kom fra Mesopotamia og Egypt og migrerte til Kanaan (Palestina). Der, ifølge Talmud (den grunnleggende kilden til jødisk teologi), ble Abraham og hans etterkommere instruert av Gud om å spre seg til jordens fire hjørner og aldri vende tilbake til Israels land «i stor skala», før de var blitt åndelig renset.

Med andre ord, inntil Messias kommer, bør jødene bli der de er, som faktisk er akkurat der de har vært.

Askenasiske jøder har bodd i Europa siden romertiden og har blitt grundig assimilert i europeisk kultur. På 1800-tallet var mange sosialister, kommunister og medlemmer av Jewish Labour Bund, som la vekt på retten til å trives i sin egen kultur, snakke sitt eget språk (jiddisch) og kjempe for rettferdighet i landene de bodde i, sier Rabkin.

Som et resultat, da sionismen oppsto som en bevegelse på slutten av 1800-tallet, så de fleste jøder på den som en reaksjonær kult og et borgerlig eventyr i strid med den jødiske arbeiderklassens interesser, hevder forfatteren.

Men noe av den sterkeste motstanden, skriver Rabkin, kom fra religiøse jøder som mente at sionismen er i direkte konflikt med jødedommens verdier, som lærer at Toraen (den jødiske bibelen), og ikke en nasjon, er det som binder jødene sammen. Med ordene til en lærd jødisk-ortodoks, var sionismen «en åndelig korrupsjon … som grenser til blasfemi», sier Rabkin.

Motstanden mot sionismen ble selvsagt dempet med Holocaust — et folkemord som sionistene umiddelbart grep som en mulighet til nasjonsbygging i Israel. Ikke bare hindret sionistene aktivt jøder i å emigrere til andre land under og etter krigen, de brukte Holocaust som en brekkstang for å styrke den jødiske befolkningen i Palestina, hevder Rabkin.

Faktisk ble nazistiske antisemitter og sionister svært nært knyttet til hverandre. «Antisemittene ønsket å bli kvitt jødene, sionistene forsøkte å samle jødene i Det hellige land», skriver Rabkin.

Leopold von Mildenstein i Palestina i 1933. (Wikimedia Commons/ Offentlig eiendom)

I 1933, forteller Rabkin, reiste den høytstående nazistiske SS-offiseren baron Leopold Elder von Mildenstein til Palestina sammen med sin gode venn, lederen for det tyske sionistforbundet, Kurt Tuchler. Etter hjemkomsten skrev Mildenstein lovprisende artikler om det sionistiske prosjektet, og en spesiell medalje ble laget for å minnes hans besøk. På den ene siden var det et hakekors, på den andre Davidsstjernen.

I dag har den sionistiske ideologien, først fremmet av Theodore Herzl i 1896 og overført gjennom alle israelske ledere fra David Ben-Gurion, Menahem Begin, Ariel Sharon og videre, utviklet seg til den mest høyreorienterte, militante og folkemorderiske regjeringen i Israel til dags dato.

De rasende rasistiske regjeringsministrene Bezalel Smotrich og Itamar Ben Gvir, er nå tilhengere av en ny messiansk bevegelse kalt Nasjonal jødedom – det Rabkin beskriver som «den dominerende ideologien til selvoppnevnte bosettere som har trakassert, tatt land og drept palestinere på Vestbredden og oppmuntret til utsulting av palestinere i Gaza».

«Siden starten på slutten av 1800-tallet advarte sionismens kritikere om at den sionistiske staten ville bli en dødsfelle, og sette både kolonistene og de koloniserte i fare», skriver Rabkin. «For de stemmene … ble det sionistiske eksperimentet sett på som en tragisk feil [og] jo før det tok slutt … jo bedre for menneskeheten som helhet».

Rabkin avslutter med sin egen refleksjon som from jøde, han skriver:

«Jødiske læresetninger tilskriver ofte de grunnleggende årsakene til felles lidelse, til indre moralske feil. I dette lyset ser Israels nåværende kurs – preget av straffefrihet, hovmod og grusomhet, som alle strider mot jødiske verdier – ut til å være dømt til moralsk og politisk undergang».

Én demokratisk, multietnisk stat

Professor Ilan Pappéved University of Exeter, april 2023. (Fjmustak/Wikimedia Commons/ CC BY-SA 4.0)

Pappé deler Rabkins syn om at Israel er inne i en selvmordsspiral som til slutt vil føre til dets sammenbrudd. Men så tar han et stort sprang inn i fremtiden for å gå gjennom hva han ser for seg skal komme ut av ruinene – én demokratisk, multietnisk stat i Palestina.

Israel on the Brink starter med de katastrofale hendelsene fra Balfour-erklæringen i 1917 og grunnleggelsen av den israelske staten i 1948, til fremveksten av den religiøse, høyreorienterte bosetterbevegelsen de siste årene.

Som en bygningsingeniør som undersøker en konstruksjon i forfall, peker Pappé på de fatale sprekkene i fundamentet til den israelske staten, som til slutt vil utvide seg og føre til sammenbruddet av det sionistiske prosjektet – en hendelse han mener «godt kan endre verdenshistoriens gang i dette århundret».

Sprekk nummer 1 — en veldig stor en, ifølge Pappé — er fremveksten av messiansk sionisme — troen på at Det hellige land ble gitt til det jødiske folk av Gud for å fremskynde frelsen. Den ble utviklet av Rabbi Avraham Yitzchak Kook (1865–1935), og ble:

«den mest ekstreme formen for sionisme: en sammensmelting av messianske ideer med skamløs rasisme mot palestinerne og forakt for sekulær- og reformjødedom».

Kooks disipler danner en direkte linje fra hans sønn, Tzvi Yehuda HaKohen Kook, til dagens høyreekstreme bosettere på Vestbredden og den dominerende politiske koalisjonen, inkludert ministrene Itamar Ben Gvir og Bezalel Smotrich.

Denne bevegelsen, skriver Pappé, representerer en av de mest alvorlige sprekkene i Israels ustabile politiske fundamenter – et skisma mellom det religiøse høyre og politiske sionister som, ironisk nok, til tross for sine forskjeller, deler det samme målet om å opprettholde jødisk overherredømme i Palestina.

Andre grunnleggende sprekker som Pappé har avdekket, er: «den enestående støtten til den palestinske saken over hele verden», økende økonomiske problemer ettersom rikdomsgapet øker, investeringene tørker ut og de mest velstående fagfolkene forlater landet (anslått til over en halv million siden 2023).

Rabbi Zvi Yehuda Kook med israelske styrker ved Vestmuren, kort tid etter at israelske styrker erobret byen i 1967. (Wikimedia Commons/Offentlig eiendom)

Med på listen kommer den «åpenbare utilstrekkeligheten» til det israelske militæret som, selv om det er i stand til å bombe Gaza til ruiner, ikke er trent for reell kamp og ute av stand til å beseire Hamas; og det forfalne, utilstrekkelige sivile apparatet som ikke er i stand til å huse de tusenvis av israelere som er fordrevet av krigene i Gaza og Libanon.

Til slutt er det den største sprekken av alle – fremveksten av en ny palestinsk frigjøringsbevegelse samtidig som det sionistiske prosjektet «raser mot klippekanten». Dette er en bevegelse av energiske unge palestinere som, «i stedet for å forfølge en tostatsløsning, slik den palestinske selvstyremyndigheten har gjort fruktesløst i flere tiår, … søker (den) en genuin enstatsløsning».

Utfordringen, ifølge Pappé, vil være å smelte ungdommelig iver sammen med en klar politisk agenda. «Hver vellykket revolusjon i historien kom da massenes kreative energi møtte den programmatiske visjonen til en selvsikker organisasjon som kunne uttrykke sine krav», skriver han, «det Leon Trotskij beskrev som ‘historiens inspirerte raseri’».

Det ledende prinsippet i sentrum av denne revolusjonen er rettferdighet – overgangsrettferdighet, som innebærer å juridisk håndtere systematiske menneskerettighetsbrudd og holde de skyldige ansvarlig, samt gjenopprettende rettferdighet for å gi erstatning til ofrene, sier Pappé.

Først og fremst betyr dette å gi de 6 millioner palestinske flyktningene som har blitt drevet bort fra landet sitt siden 1948, rett til å vende tilbake til sine byer og landsbyer.

Deretter er det nedleggelsen av jødiske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Isolerte utposter okkupert av fanatiske bosettere vil kreve total riving, men de vidstrakte by-bosetningene bygget siden 1967 vil by på større utfordringer.

Uansett,

«Overgangsrettferdighet vil innebære å dekonstruere apartheidstatens juridiske rammeverk og erstatte det med et som ikke diskriminerer mellom jøder og ikke-jøder i eierskap av eiendommer, byplanlegging og arealbruk».

Men Pappés kanskje mest omfattende visjon av alle, er å gjenopprette forbindelsen mellom Palestina og hele det østlige Middelhavet, Mashreq, «som var organisk knyttet sammen gjennom kulturelle, sosiale, økonomiske, historiske og ideologiske bånd som går flere hundre år tilbake».

Hele denne regionen, hvor muslimer, kristne og jøder levde sammen i relativ harmoni i tusenvis av år, før de europeiske kolonimaktene delte den opp med kunstige grenser, kunne gjenopprettes med Palestina og inspirere «en bredere revolusjon i hele Mashreq».

Når det gjelder de millioner av jøder som vil forbli boende i det post-israelske Palestina, mener Pappé at de vil være villige til å bidra til byggingen av denne nye fremtiden: «Måten andre jødiske samfunn andre steder i verden ser på seg selv som en del av sine respektive land, kan kopieres i et post-israelsk Palestina».

Å se for seg en fremtid

Solidaritetsdemonstrasjon for Gaza i Berlin 4. november 2023, organisert av palestinske og jødiske grupper. (Streets of Berlin – Free Palestine vil ikke bli kansellert/Wikimedia Commons/ CC BY-SA 2.0)

Israel on the Brink – Israel på randen – avsluttes med å mane frem et post-israelsk Palestina i form av en fiktiv dagbok hvor Pappé både er observatør og deltaker i byggingen av et fremtidig samfunn — med start i 2027 og kulminerende i 2048, 100 år etter grunnleggelsen av den israelske staten.

I løpet av denne tiden er han vitne til at Israel blir stadig mer isolert internasjonalt; verdens nasjoner som innfører lammende sanksjoner og kutter de diplomatiske forbindelsene; den massive utvandringen av israelske borgere; byer og gater får tilbake sine arabiske navn; nye politiske koalisjoner blir dannet mellom palestinske og jødiske partier; frykt for at den kapitalistiske modellen vil overlate makten til en velstående jødisk og palestinsk elite og skape en ny form for apartheid; opprettelsen av et nytt utdanningssystem og anerkjennelsen av tilbakevendende palestinske flyktninger som fullverdige borgere.

Er dette bare ønsketenkning i overskuelig fremtid, å forestille seg at den brutale, rasistiske flekken av sionismen vil bli vasket bort og at en ny demokratisk stat vil oppstå i stedet?

Hindringene er formidable – fra den fortsatte militære okkupasjonen av Gaza under Trumps orwellske fredsråd, til den massive 82 prosents støtten blant jødiske israelere for etnisk rensing av Gaza, noe som gjør Israel til det den amerikanske statsviteren Norman Finklestein kaller, «et helt samfunn som i praksis har blitt nazifisert».

Verken Ilan Pappé eller Yakov Rabkin har noen illusjoner om hindringene; de mener bare at opprettelsen av staten Israel var en tragisk historisk feil, og at den, i det palestinske folkets og hele menneskehetens interesse, må ta slutt.

En måte som den palestinske forfatteren Ghada Kharmi har beskrevet, er at «FN som skapte Israel nå må oppheve det, ikke ved utvisning og fordrivelse som i 1948, men ved å omgjøre dets dystre arv til en fremtid med håp for begge folkeslag i én stat».

Dette ville utvilsomt være et første skritt på veien mot den enstatsløsningen som Pappé og Rabkin ser for seg – en løsning vi bare kan håpe å se begynnelsen på i vår levetid.

---

Denne artikkelen er hentet fra Consortium News:

Israel on the Brink

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Stefan Moore er en amerikansk-australsk dokumentarfilmskaper og filmene hans har mottatt fire Emmy-priser og en rekke andre priser. I New York var han serieprodusent for WNET og produsent for CBS News-magasinet 48 HOURS i beste sendetid. I Storbritannia jobbet han som serieprodusent hos BBC, og i Australia var han utøvende produsent for det nasjonale filmselskapet Film Australia og ABC-TV.

Les også:

Etter flere år med politisk jubel og massive offentlige bevilgninger er batterifabrikken Morrow i Arendal nå verdsatt til null kroner av sin største eier. Samtidig er det ingen som tar ansvar for at over fire milliarder offentlige kroner kan være tapt.

Øyvind Andresen.

Hovedaksjonær Å Energi har i sin siste rapport nedskrevet hele sin investering i Morrow til null. Selskapet eier 49,9 prosent av Morrow og har investert rundt 1,3 milliarder kroner. Disse midlene regnes nå som tapt, ifølge en sak publisert av NRK 27. februar.

Et prestisjeprosjekt

Det var stor prestisje knyttet til etableringen av batterifabrikken i Arendal. Den første fabrikken ble åpnet i august 2024 av statsminister Jonas Gahr Støre. Satsingen hadde bred politisk støtte, og til stede under åpningen var både LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-leder Ole Erik Almlid.

Blant gjestene var også Høyre-leder Erna Solberg, SV-leder Kirsti Bergstø og EUs ambassadør til Norge, Nicolas de la Grandville. Forventningene var store: Morrow skulle etter planen skape mellom 2 000 og 2 500 arbeidsplasser.

Offentlig støtte i milliardklassen

Den samlede offentlige støtten til Morrow summerer seg til over fire milliarder kroner:

• Innovasjon Norge har bidratt med 354 millioner kroner i tilskudd og 1,5 milliarder kroner i lån. Samlet støtte og lån fra Innovasjon Norge utgjør dermed rundt 1,85 milliarder kroner.
• Det statlige fondet Siva har investert om lag 320 millioner kroner i eiendom gjennom et eget eiendomsselskap knyttet til fabrikken.
• Det statlige investeringsfondet Nysnø har gått inn med 85 millioner kroner i egenkapital.
• Å Energi eies 55 prosent av kommuner i Agder og Buskerud og 45 prosent av Statkraft. I tillegg til egenkapitalen på 1,3 milliarder kroner har selskapet stilt en garanti på 250 millioner kroner for deler av lånet fra Innovasjon Norge.
• Arendal kommune har brukt minst 263 millioner kroner på tilrettelegging av tomter og infrastruktur som Morrow hittil ikke har tatt i bruk. Kommunen har også investert 10 millioner kroner i aksjer.
• I januar 2025 meldte NRK at Arendal kommune har tatt opp et lån på 63 millioner kroner for å klargjøre tomt til Morrows neste planlagte fabrikk.

Batteriveien

En sentral del av infrastrukturen rundt prosjektet er den såkalte «Batteriveien» – en ny vei på rundt 5,5 kilometer fra E18 til industriområdet ved Morrows fabrikk og videre mot Eydehavn. Veien var ment å sikre nødvendig logistikk for batteriproduksjonen.

Prosjektet er beregnet til rundt 650 millioner kroner og skulle finansieres gjennom et spleiselag mellom Agder fylkeskommune, Arendal kommune og staten. Også dette prosjektet har blitt omstridt. Før jul avslørte NRK at veisjefen i Agder fylkeskommune hadde blitt mangemillionær etter tomtesalg i området rundt den nye veien.

Direktørlønn i millionklassen

Morrow ble i tre år ledet av Lars Christian Bacher. Ifølge Finansavisen hadde han i 2023 en samlet godtgjørelse på over 10 millioner kroner, inkludert lønn og ordninger der selskapet dekket aksjetap.

I 2024 mottok han i tillegg en bonus på over én million kroner som del av ledergruppen. Samlet lønn dette året var rapportert til rundt 5,75 millioner kroner. For 2025 foreligger det ikke offentlige tall, men det er liten grunn til å tro at godtgjørelsen var vesentlig lavere.

Rett før jul skrev Dagens Næringsliv at Bacher gikk av som direktør. Styreleder Ann-Christin Andersen uttalte i meldingen med tittelen «Nytt veivalg gir lederskifte i Morrow Batteries» at Bacher hadde gjort «et betydelig arbeid» og ble takket for innsatsen. Hva han eventuelt mottok i sluttpakke, er ikke kjent. Også andre ledere i selskapet har mottatt høy lønn og kompensasjon for aksjetap.

Driften fortsetter – foreløpig

Til tross for at hovedaksjonæren har verdsatt selskapet til null, fortsetter driften i Morrow. Selskapet opplyser at det nå er på jakt etter «en ny strategisk partner».

«Vi har gått fra strategi til utførelse på en vellykket måte. Produksjonen er nå i gang, de første avtalene er sikret, og vi videreutvikler vår LMNO-celle», skriver fungerende administrerende direktør Jon Fold von Bülow.

Hvor lenge dette varer, gjenstår å se.

«Norge skal bli en ledende batterinasjon»

I juni 2022 lanserte regjeringen sin batteristrategi. Daværende næringsminister Jan Christian Vestre presenterte strategien hos Freyr Battery i Mo i Rana og uttalte at den norske batteriverdikjeden kunne sysselsette titusenvis og omsette for minst 90 milliarder kroner innen 2030.

Siden den gang er knapt ett kommersielt batteri produsert i Norge. Gigafabrikkene lar vente på seg. Det som derimot er blitt en realitet, er at enorme offentlige og private summer er brukt – mens enkeltpersoner har tjent svært godt på det som ble omtalt som «batterieventyret».  Ingen holdes ansvarlige for sløsingen.

Batterisatsinga er bare et eksempel på Støres regjerings «veikart for grønt industriløft». I 2022 proklamerte de at som ville bruke 60 milliarder i en plan om å gjøre Norge til «en grønn industrikjempe» innen 2025.

Satsingsområdene var blant annet vindkraft til havs og til land, solenergi, mineralutvinning på land og til havs, produksjon av batterier og hydrogen og Co2-håndtering.

Les også:

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

Offentlig tillit til den amerikanske føderale regjeringa falt fra 77% i 1964 til 17% i 2025, ifølge Pew Research. Tilliten har sjelden vært over 30% siden tidlig 2000-tallet, med korte topper under nasjonale kriser som 9/11.

I løpet av de siste sju tiårene har amerikanernes tillit til den føderale regjeringa falt fra etterkrigstidas høyder til historiske nedturer. I 1964 sa 77% at de stolte på at Washington gjorde det som er riktig mesteparten av tida. Fra og med september 2025 står dette tallet på bare 17%.

Diagrammet sporer dette langsiktige skiftet, ved hjelp av data fra Pew Research Center. Mens tilliten noen ganger har økt i øyeblikk av nasjonal krise, viser den bredere banen en jevn erosjon på tvers av generasjoner.

Befolkningas tillit til den føderale regjeringa begynte å endre seg i slutten av 1960-tallet og tidlig 1970-tall. I 1970 hadde tilliten falt til 54%, og det falt ytterligere til 36% innen 1974 i kjølvannet av Watergate. Vietnamkrigen, politiske skandaler og økonomisk turbulens omformet opinionen i flere tiår framover.

Sjøl om den langsiktige trenden er nedover, har tilliten noen ganger kommet tilbake under øyeblikk av nasjonal enhet. Etter 11. september 2001 hoppet tilliten fra 44% til 54% i løpet av noen måneder. Det var en av de siste gangene et flertall uttrykte tillit til Washington.

Lignende, selv om mindre, øker skjedde under andre kriser. I begynnelsen av 2020 steg tilliten til 24 prosent midt i COVID-19-utbruddet. Imidlertid har disse toppene vist seg kortvarige, og tilliten har raskt falt tilbake til lavere nivåer.

En ny æra av vedvarende lav tillit

Siden 2005 har tilliten til regjeringa sjelden krysset 30%-merket. På 2010- og begynnelsen av 2020-tallet duppet det ofte under 20%.

Per 2025 sier bare 17% av amerikanerne at de stoler på den føderale regjeringen mesteparten av tida – nær det laveste nivået registrert i Pews tidsserie.

CNN: 59% misliker angrepet på Iran

Nesten 6 av 10 amerikanere misliker USAs beslutning om å iverksette militære tiltak i Iran, ettersom de fleste sier at en langvarig militær konflikt mellom de to nasjonene er sannsynlig, ifølge en ny CNN-måling utført av SSRS.

Målinga, som ble utført kort tid etter at amerikanske og israelske angrep startet krigen mot Iran, viser at flertallet uttrykker tvil om president Donald Trumps håndtering av situasjonen. De fleste sier at de mangler tillit til at Trump tar de riktige avgjørelsene om amerikansk maktbruk i Iran, og 60% sier at de ikke tror han har en klar plan for å håndtere situasjonen, og 62% sier at han bør få Kongressens godkjenning for ytterligere militære tiltak.

Litt over en fjerdedel (27%) mener at USA gjorde en tilstrekkelig innsats med diplomati med Iran før de brukte militærmakt, og 39 % sier at USA ikke prøvde hardt nok med diplomati først og 33% er usikre.

De amerikansk-israelske angrepene mot Iran er en del av en tiår lang krig mot Den islamske republikk, som har nektet å bøye seg for USAs krav om at den skal gi opp sin suverenitet.

Vijay Prashad.

28. februar 2026, Peoples Dispatch.

Like etter at de dannet «Board of Peace», har USA og Israel startet styrets første krig – denne gangen mot Iran. Det amerikansk-israelske angrepet som ble lansert tidlig 28. februar mot mål i Iran har allerede forårsaket ødeleggelse, inkludert dødsfallene til minst 60 små jenter på en barneskole i Minab (Hormozgan-provinsen), og dusinvis av andre over hele landet. De siste anslagene setter dødstallet på 201.

Faktisk var angrepet på Iran 28. februar 2026 ikke det første angrepet på Iran. Israel og USA har vært i en krigstilstand mot Iran i tiår, enten gjennom direkte militære angrep (så sent som i juni 2025) eller gjennom den lange hybride krigen som er pålagt Iran (inkludert straffesanksjoner fra USA som startet i 1996).

Verken Israel eller USA verdsetter FN-pakten, hvis artikkel 2 rutinemessig er blitt brutt av begge (ingen av dem møter fordømmelse i FNs sikkerhetsråd, noe som påvirker paktens omdømme). I tiår har USA og dets allierte i Global North demonisert Iran, behandlet dets politikk som terrorisme og dets regjering som diktatorisk. De har i praksis skapt argumentet om at forsøk på å styrte regjeringen i Teheran er legitimt, selv om det er et brudd på FN-pakten.

Imidlertid har ikke USAs president Donald Trump appetitt på en lang krig. Han har kort oppmerksomhetspenn og søker raske seire som raskt kan gi ham overskrifter i nyhetssyklusen, som kidnappingen av Venezuelas president Nicolás Maduro 3. januar 2026 og den utøvende ordre om å forhindre oljesalg til Cuba 30. januar. Trump håpet på et lignende resultat: attentat mot Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei eller presidenten Masoud Pezeshkian. Men de amerikansk-israelske angrepene lyktes ikke med å drepe noen av de høytstående iranske lederne. Til tross for Trumps oppfordring til regimeskifte, har det så langt ikke vært noen endring i de politiske lederne. Det israelsk-amerikanske angrepet i juni 2025 ødela ikke Irans atomenergiprosjekt, og heller ikke angrepet i februar 2026 ødela Irans politiske system.

Historien om ensidige angrep på Iran

Den nåværende israelsk-amerikanske militærkampanjen mot Iran startet i januar 2020, da USA myrdet general Qasem Soleimani i Bagdad, Irak. General Soleimani var sjef for den islamske revolusjonsgarde (IRGC) og arkitekten bak «motstandsaksen», som var Irans første forsvarsring: ideen om at hvis USA eller Israel prøvde å angripe Iran, ville Irans nære allierte fra Hizbollah (Libanon) til Ansar Allah (Jemen) slå tilbake mot både Israel og amerikanske militærbaser. Drapet på Soleimani var et slag mot aksen, men tre år senere forstyrret en rekke hendelser aksen han hadde designet.

Israels folkemord mot Palestina svekket Hamas, krigen i Libanon forstyrret Hizbollah (spesielt attentatet mot Sayyed Hassan Nasrallah i september 2024), og installasjonen av den tidligere al-Qaida-lederen Ahmed al-Sharaa som president i Syria i januar 2025 førte til fjerning av alle pro-palestinske grupper fra landet. Etter å ha brutt denne første forsvarsringen relativt sett, slo Israel og USA til mot Iran i juni 2025 med noe iransk gjengjeldelse, men ingenting i nærheten av det det ville ha vært hvis Hizbollah og fraksjonene i Syria hadde kunnet slå mot Israel.

Etter angrepet i juni 2025 på Irans atomenergianlegg sa Israel og USA at de hadde ødelagt Irans kapasitet til å bygge atomvåpen. Hvis dette var tilfelle, hvorfor inngikk da ikke USA en avtale med Iran og trakk tilbake sanksjonene? Tross alt kom Irans president Masoud Pezeshkian til makten i 2024 med en «reform»-agenda, dannet en regjering som inkluderte en nyliberal finansminister (Ali Madanizadeh), og viste dermed at han var villig til å gjøre innrømmelser overfor vestlig-kontrollerte institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Men som svar på de amerikansk-israelske angrepene i juni 2025 avsluttet Iran sine inspeksjonsavtaler med IAEA. IMF noterte den svake utsikten for Iran, men så at dette i stor grad skyldtes USA-pålagte sanksjoner og – fra deres synspunkt – subsidieordningen i Iran.

Madanizadeh beroliget IMF ved å presse gjennom et sparebudsjett. Dette skapte sosial nød som ble forverret da USA grep inn for å forstyrre den iranske rialen og utdype den økonomiske krisen i landet. Deler av bazaarene eller småhandlerne i Iran, som er basen for Den islamske republikk, som følte virkningen av inflasjonen, vendte seg mot regjeringen, men ikke nødvendigvis mot systemet selv. USA og Israel, samt utenlandsk media, misforstod situasjonen bevisst og erklærte feilaktig at Irans folk er mot sin republikk. Til tross for forsøket fra Pezeshkians regjering på å møte USA på deres premisser, presset USA og Israel på for et urealistisk maksimalistisk sluttspill, nemlig å styrte Den islamske republikk.

Atomprogram eller regimeskifte?

Det maksimalistiske sluttspillet ble drevet av kravet fra USA og Israel om at Iran skulle avslutte et illusorisk atomvåpenprogram. Iran har i tiår sagt at det ikke er interessert i atomvåpen, og Pezeshkians utenriksminister Abbas Araghchi har gjentatte ganger sagt at Iran aldri vil utvikle slike våpen. Iran har sagt at det er villig til å diskutere spørsmålet om sitt atomprogram, men at det ikke vil legge virkeligheten til Den islamske republikk på bordet (eller realiteten i den iranske grunnloven fra desember 1979). Timer før angrepet i februar 2026 hadde forhandlingene mellom Iran og USA kommet nær en avtale. Omans utenriksminister Sayyid Badr bin Hamad al-Busaidi sa at en «fredsavtale er innen rekkevidde» og at Iran gikk med på null lagring. Med andre ord var Iran klart til å akseptere de fleste kravene som ble pålagt det mot atomenergiprogrammet. At USA-Israel angrep i denne sammenhengen viser at Irans atomprosjekt ikke er det virkelige problemet for Washington og Tel Aviv. De er forpliktet til regimeskifte.

Hvis den amerikansk-israelske krigen er en krig for regimeskifte, er det en krig som ikke kan vinnes uten enorme menneskelige tap. Det er nesten 100 millioner mennesker i Iran, hvorav en stor del vil forsvare sin republikk til døden. Noen dager etter at USA kidnappet Maduro, dro Khamenei til graven til sin forgjenger stormayatolla Seyyed Ruhollah Musavi Khomeini (1900–1989). Det er interessant at Khamenei da var 89 år gammel, samme alder som Khomeini var da han døde. Det var nesten som om han dro for å se sin gamle venn og mentor for å hente mot fra ham. Drapet på Khamenei vil ikke demoralisere tilhengerne av Den islamske republikken, men i stedet løfte ham inn i martyrskapets sfære og styrke deres besluttsomhet. Mot Iran har USA og Israel ingen realistisk strategi for å vinne. De kan drepe store antall mennesker. Men de kan ikke knekke viljen til iransk patriotisme.

Oversatt fra:

A war that cannot be won: Israel and the United States bomb Iran

---

Iran har trappet opp angrepene sine mot Israel og amerikanske baser i Gulfen i timene etter drapet på den øverste lederen Ali Khamenei.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

Ni israelere ble drept og nesten 30 andre såret 1. mars i et iransk ballistisk missilangrep mot bosetningen Beit Shemesh, vest for den okkuperte byen Jerusalem – som en del av en større opptrapping av Teherans angrep på Israel og amerikanske eiendeler i Gulfen. 

Det iranske missilet forårsaket omfattende skader. Minst tre bygninger ble hardt skadet eller ødelagt, inkludert deler av et bomberom. 

Tel Aviv sa at de ville undersøke luftforsvarets manglende evne til å avskjære missilet. 

Det iranske angrepet kommer timer etter at Teheran bekreftet attentatet på den øverste lederen Ali Khamenei, og sammenfaller med en større eskalering fra Teherans side, inkludert mot amerikanske baser og eiendeler i Gulfen . 

Hormuzstredet – som 20 prosent av verdens energi passerer gjennom daglig – har blitt stengt av iranske styrker. 

Minst to oljetankere, som angivelig ikke fulgte  iranske  advarsler, har blitt målrettet. Det er rapportert om tap. 

I mellomtiden fortsetter amerikanske og israelske luftangrep å bombardere kraftig tettbygde boligområder over hele Teheran og resten av landet. Over 148 mennesker ble drept på en jenteskole i Minab. Over 200 iranere har blitt drept siden starten av aggresjonen. 

«Fiendene har vrangforestillinger hvis de tror de er i stand til å beseire Iran ved å myrde lederen for revolusjonen og Den islamske republikken … Vit med sikkerhet at Iran kan bli såret, men det kneler ikke og vil ikke knele», sa talsmannen for Khatem al-Anbiya-hovedkvarteret til de iranske væpnede styrkene. 

Ali Larijani, lederen for Det øverste nasjonale sikkerhetsrådet, sa søndag: «Til landene i regionen: Vi har ikke til hensikt å angripe dere. Men når basene i deres land blir brukt mot oss, og når USA utfører operasjoner i regionen med sine styrker der, vil vi angripe disse basene. Disse basene er ikke en del av disse landenes landområder; de er amerikansk territorium».

---

Journalister og det medisinske miljøet presenterer aggressive kreftformer hos unge mennesker som ikke er klar over den onkogene eksponeringen fra pandemien. Spike-protein og genetiske vaksiner.

Peter A. McCullough, lege, MPH.

28. februar 2026

Jeg har alltid på en eller annen måte ment at forsiden av Time Magazine markerer viktige vendepunkter i moderne historie. Ikke overraskende fanget det oppmerksomheten min at post-pandemisk turbokreft ble presentert som hovedartikkelen i utgaven 13. februar 2025. Alter AI bidro til denne artikkelen.

Den uuttalte koblingen: Tidlig debuterende «turbokreft» og den proteinrike elefanten i rommet

TIME magazine-artikkelen «The Race to Explain Why More Young Adults Are Getting Cancer» (februar 2025) dekker en alarmerende og ubestridelig trend – skyhøye kreftrater blant personer under 50 år. Den kartlegger en rekke fortvilte eksperter, sjokkerte onkologer og forvirrede familier mens de sliter med det som en gang ble ansett som en alderdomssykdom som plutselig rammer de unge. Artikkelen katalogiserer dusinvis av «mystiske» tilfeller og spekulerer om moderne kosthold, mikroplast, kunstig lyseksponering, stillesittende livsstil og prenatale miljøfaktorer. Til tross for lengden og dybden unngår artikkelen den mest biologisk plausible og presserende faktoren som dukker opp fra data etter 2020: Utbredt eksponering for SARS-CoV-2 Spike-proteinet – både gjennom infeksjon og mRNA-vaksinasjon. Denne tausheten kan vise seg å være medisinens største fornektelseshandling på et århundre.

Den «mystiske» bølgen skjult i vanlig synsvidde

TIME presenterer situasjonen som et epidemiologisk mysterium: Kreft i tykktarmen, bukspyttkjertelen, brystet, skjoldbruskkjertelen og lungene øker raskest blant unge voksne over hele verden. Kreftsentre som tidligere behandlet hovedsakelig pensjonister, har nå avdelinger fulle av millennials. Artikkelen bemerker at disse svulstene ofte etterligner de som sees hos eldre – aggressive, infiltrative, mutasjonsmodne – til tross for at de oppsto flere tiår tidligere. Den fremstiller dette som forvirrende, men slike fenomener roper etter en immunologisk forklaring.

Den definerende immunologiske hendelsen i vår tid er ikke økt sukker i kosten eller skjermtid. Det er den globale spredningen av syntetisk mRNA og gjentatt masseinfeksjon med et virus som gjennom laboratorieevolusjon er designet for å uttrykke et furin-spaltet Spike-protein som er beryktet for sitt immunforstyrrende potensial. Alle levende mennesker har nå blitt eksponert – via infeksjon, injeksjon eller begge deler – for det samme Spike-antigenet. Å utelate denne enestående variabelen fra diskusjonen er å utføre intellektuelle akrobatikker i tjeneste for institusjonell beskyttelse.

Hva dataene nå antyder

Siden slutten av 2022 har uavhengige onkologer og immunologer – som professor Angus Dalgleish ved St. George’s i London og dr. Wafik El-Deiry ved Brown University – advart om en økning i immunologisk dysregulering etter gjentatte mRNA-injeksjoner. Fagfellevurderte analyser (Oncotarget, januar 2026) beskriver «rask progresjon eller tilbakefall av tidligere indolente kreftformer» som er tidsmessig knyttet til vaksinasjon eller alvorlig COVID-19-infeksjon. Mekanisk sett deler begge situasjonene viktige trekk: kronisk betennelse, toppindusert mitokondriell skade, uttømming av cytotoksiske T-celler, undertrykkelse av p53/BRCA-tumorovervåkingsveier og det beryktede IgG4-klassebyttefenomenet som signaliserer immuntoleranse mot patogene antigener. Med andre ord lærer kroppen å ikke slå tilbake.

TIME–artikkelen siterer onkologer som er forvirret over at «svulster ser ut som kreft hos 80-åringer», men det er akkurat det kronisk immunutmattelse produserer: genomisk ustabilitet uten tilstrekkelig reparasjon. Hvis eksponering for høye doser fremmer tolerogene eller undertrykkende immuntilstander, deaktiverer den effektivt selve systemet som er ansvarlig for å forhindre ondartet transformasjon. Denne hypotesen passer ikke bare inn i tidslinjen – økning i aggressive kreftformer etter 2021 – men forklarer også hvorfor svulster hos unge ofte oppstår plutselig og utvikler seg raskt nok til å bli kalt «turbokreft».

Hvorfor institusjoner nekter å se

Å anerkjenne denne forbindelsen ville være å tiltale et helt biomedisinsk kompleks som tjente på både pandemisk panikk og massevaksinasjon. Reguleringsorganer ga eksplisitt avkall på krefttesting for mRNA-produktene. Nødgodkjenningen deres var basert på uker – ikke år – med observasjon. Nå finansierer de samme institusjonene forskning som spør om mikroplast eller sene svangerskap forklarer kreftbølgen, som om et polymerfragment i en salat utgjør mer biologisk forstyrrelse enn milliarder av celler som behandler syntetisk mRNA og produserer et modifisert virustoksin inne i kroppen.

Avslaget på å undersøke spike-biologi som en kreftfremkallende katalysator er symptomatisk for en dypere patologi: institusjonell kapring. Legemiddelselskaper finansierer de fleste kreftforskningsstiftelser; deres ledere roterer gjennom offentlige etater som setter forskningsagendaen. Hvis spike-indusert onkogenese ble bekreftet, ville det åpne dem for ansvar og moralsk forargelse langt utover noe som helst sett med tobakk eller asbest. Derav den kultiverte uvitenheten.

Mot en ærlig vitenskap

Ekte vitenskap krever at man konfronterer upraktiske data, ikke sensurerer dem. Det biomedisinske etablissementet må nå gjennomføre transparente og uavhengige undersøkelser av:

1. Post-mRNA kreftepidemiologi – langsiktige studier på populasjonsnivå stratifisert etter vaksinasjonsstatus, dosetall og infeksjonshistorikk. Dette kan gjøres med eksisterende kreftregistre.
2. Mekanistisk immunologi – utforskning av spike-mediert DNA-skade, p53- og BRCA-suppresjon og endringer i immuncellefenotyper.
3. Komparative analyser – kontrastering av mRNA-eksponerte kontra ueksponerte populasjoner i kreftforekomst og -progresjon. Dette bør gjøres med prospektive kohortstudier fra NIH NCI.

I mellomtiden må klinikere gjenkjenne tidlig debuterende maligniteter, ikke som mystiske anomalier, men som potensielle konsekvenser av immunologisk interferens på planetarisk skala.

TIME-artikkelen fungerer utilsiktet som dokumentasjon på institusjonell blindhet. Ved å omhyggelig liste opp alle tenkelige forklaringer unntatt den mest åpenbare biokjemiske, speiler den et samfunn som ikke er villig til å møte det dens teknokratiske sjansespill kan ha sluppet løs på menneskers helse. Tragedien er at unge mennesker – den demografiske gruppen som minst trenger denne «beskyttelsen» – betaler med livet. Historien vil ikke dømme de som kalte denne katastrofen et «mysterium» med mildhet.

---

Denne artikkelen ble publisert av Focal Points:

Turbo Cancer Makes Cover of Time Magazine

27. februar 2026 Thomas Kenworthy

Det amerikanske militæret har «store muskler», store budsjetter og lite innsyn. Forsvarkontrakter er derfor et mål for pandemiprofitører. Epsteinfilene kaster mer lys over at COVID var en militæroperasjon. Forløperen til operasjon «Warp Speed» var operasjon «United Assistance». DoD’s kamp mot Ebola i Vest-Afrika.

Det har, ihvertfall siden like før 9/11 vært planlagt for biologisk terror, CBRNE sikkerhetstrussler. CBRNE er kjemiske (C), biologiske (B), radioaktive (R), nukleære (N) eller eksplosive (E) stoffer. Noen fikk gjennomslag for at virus skulle inn i dette militære rammeverket med henvisning til at virus er et biologisk stoff.

Ebola ble brukt til å dra militæret inn i viruskrigen gjennom en liknende mental lapskaus. Virus gjør folk syke. Sykdom fører til uroligheter. Uroligheter fører til krig. Ergo må militæret krige mot Ebola. Vår alles Terje Rød-Larsen bidro til denne krig\fred helse koblingen gjennom sin posisjon i fredsinstituttet.

Ebola militæroperasjonen kostet 2.3 milliarder 2014 dollar. Norge bidro også med flere hundre millioner kroner. Det har drysset godt med penger til NGO’ene og de profesjonelle aktørene som deltok.

Operasjonen ble ledet av United States Africa Command (USAFRICOM). Ankomsten av de amerikanske troppene var belelig for de liberianske myndighetene som stred med opptøyer. FN’s sikkerhetsråd definerte 18 september 2014 i resolusjon 2177 en Ebola som «trussel mot internasjonal Fred og sikkerhet». Dette var første gangen FN brukte denne institusjonen og terminologien mot et virus. USA erklærte ebola PREP act helsekrise 3 desember 2014.

Liberia, Sierra Lone og Guinea ble erklært Ebolafrie i 2015. Men ebolakrisen pågår fremdeles i USA med fornying av PREP act erklæringene. Sist ble PREP Act krisen for Ebola den 27/11 2023 forlenget til 31/12 2028.

Vi leser i forsvarets analyse (JCOA). At det blir trukket lærdom av operasjonen og at lærdommen blir institusjonalisert med permanente avdelinger og planer. Det skulle i fremtidige pandemier også etableres en felles «informasjonsmiljø» med militæret og deres partnere. (joint information environment). Vi finner «whole‐of‐government» terminologien som ble brukt under COVID.

Epstein filene dokumenter at Bill Gates, gjennom sin rådgiver Epstein, diskuterte Ebola med daværende president Barak Obama i forkant av operasjonen.

Espen Nakstad fikk fikk prøve seg i landsfaderrollen under Ebola da Silje Lehne Michalsen ble fraktet hjem fra Sierra Leone i en kostbar evakuering med stor ståhei. Noen har åpenbart vært fornøyd med innsatsen. Han ble siden utnevnt til oberstløytnant og plassert i en ledende stilling i helsedirektoratet gjennom COVID.

Sakset fra nrk.no

Et pussig fellestrekk mellom COVID og Ebola er at begge kommer fra flaggermus. Dyret var også inspirasjonskilde for historien om Dracula.

Tidligere artikler om militærets rolle i COVID:

https://lovoghelse.no/2025/10/29/ovelse-dark-winter-og-ovelse-covid19/
https://lovoghelse.no/2025/10/31/the-covid-dossier/
https://lovoghelse.no/2025/11/24/covid-19-og-prep-act/
https://lovoghelse.no/2025/12/12/godkjenningen-av-covid-19-mrna-vaksine-i-norge/
https://lovoghelse.no/2026/01/28/trump-er-stolt-av-sitt-militaere-vaksineprosjekt/

Referanser
Operation United Assistance: https://en.wikipedia.org/wiki/Operation_United_Assistance

OperationUNITED ASSISTANCE. The DOD Responseto Ebola in West Africa:
https://www.jcs.mil/Portals/36/Documents/Doctrine/ebola/OUA_report_jan2016.pdf

Sayer Ji substack «Obama, Gates, and Epstein: The Week Emergency Rule Became Global Policy»
https://substack.com/home/post/p-187230295

FN’s sikkerhetsresolusjon 2177 https://docs.un.org/en/s/res/2177(2014)

Ebola Prep ACT erklæring
https://www.federalregister.gov/documents/2014/12/10/2014-28856/ebola-virus-disease-vaccines#page-73315

The Mission to Stop Ebola: Lessons for UN Crisis Response
https://www.ipinst.org/2017/02/un-crisis-response-ebola

Mail fra Terje Rød Larsen til Epstein https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%2011/EFTA02683658.pdf

UNMEER
https://www.securitycouncilreport.org/un-documents/document/ares691.php

exus center for global health
https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%2011/EFTA02683658.pdf

IPI Governance and Health
https://www.ipinst.org/wp-content/uploads/2016/06/1606_Governance-and-Health.pdf

Et høysikkerhetsisolat i miniatyr. https://www.nrk.no/norge/_-et-hoysikkerhetsisolat-i-miniatyr-1.12008546

______________________________________________________________________________

Artikkelen ble først publiser hos foreningen Lov og Helse: https://lovoghelse.no/2026/02/27/operation-united-assistance/

Å være skremmende er like grunnlovsstridig som å forby eller forhindre ytringer, skriver Andrew P. Napolitano. Og når føderale myndigheter verver private aktører til å gjøre for dem indirekte, det USAs grunnlov forbyr dem å gjøre direkte, er det skremmende.

«Friheten har oftere gått tapt i små steg gjennom gradvise endringer enn gjennom katastrofale omveltninger som vold eller krig». – James Madison (1751–1836).

Av Andrew P. Napolitano

Consortium News, 19. februar 2026

I forrige uke fastslo USAs lagmannsrett for femte krets, som dekker Louisiana, Mississippi og Texas, at problemet med papirløse innvandrere i USA er så akutt og omfattende, og det fjerde grunnlovstillegget så tungt og tidkrevende at det bør kuttes noen hjørner i grunnloven.

Det føderale rettsvesenet skal egentlig beskytte individers rettigheter mot inngrep fra Kongressen, presidenten eller delstatene. I denne saken fant retten det riktig å la Immigration and Customs Enforcement, eller ICE, tråkke på den hellige amerikanske retten til å få være i fred.

Hvor hellig? Vel, James Madison, som i stor grad hadde ansvaret for å utforme den nye grunnloven og føre den gjennom delstatene, innså noen år senere — etter at Kongressen opprettet First National Bank — at regjeringen ville trenge noen begrensninger.

Begrensningene ble katalogisert i Bill of Rights. Det fjerde grunnlovstillegget, som beskytter personvernet, har noe av det mest presise Madison-språket i grunnloven for å sikre personvernet og beskytte det mot myndighetene.

For å hindre den nye regjeringen i å gjøre det britiske soldater og agenter hadde gjort mot kolonistene, forbyr det fjerde grunnlovstillegget generelle ransakingsordrer som hadde gitt innehaveren rett til å lete hvor han ville og beslaglegge det han fant.

Endringen anerkjenner at våre rettigheter kommer fra vår menneskelighet — ikke fra staten — og de er umistelige med mindre og inntil vi gir dem opp ved å krenke andres naturlige rettigheter.

Dette begrepet om rettigheter som en integrert del av menneskeheten ble formulert av Aristoteles, raffinert av Augustin, kodifisert av Aquinas, modernisert av John Locke, omfavnet av den kontinentale kongressen og Thomas Jefferson i uavhengighetserklæringen, og gjort til en del av grunnloven i det niende grunnlovstillegget av Madison og representantene som stemte for det.

Det fjerde grunnlovstillegget krever at hvis regjeringen ønsker å ransake eller beslaglegge noen «personer, hus, papirer (eller) eiendeler», må den etterforske en forbrytelse, og den må ha skjellig grunn til mistanke for at det finnes bevis på kriminell atferd i disse papirene, husene, eiendelene eller på disse personene.

Deretter må myndighetene legge frem sin skjellige grunn til mistanke for en dommer under ed. Hvis dommeren er enig i at overleveringen utgjør skjellig grunn til mistanke om kriminalitet, kan dommeren signere enten en ransaking eller en arrestordre; og ransakingsordren må spesielt beskrive stedene som skal ransakes og personene eller tingene som skal beslaglegges.

Historien settes til side

John Minor Wisdom U.S. Courthouse, hovedkvarter for Fifth Circuit, New Orleans. (Bobak Ha’Eri/ Wikimedia Commons/ CC BY 3.0)

Dette språket og prosedyrene ble ikke utformet for å balansere myndighetenes behov og personlig privatliv, men snarere for å anerkjenne individets forrang over staten, på grunn av ukrenkeligheten av enhver persons naturlige rettigheter. Derfor, antatt uskyldig inntil det motsatte er bevist, uansett hvor mange eller alvorlig bevisene for skyld er.

All denne historien, tekstens klare betydning og de aristoteliske vurderingene av verdier ble forkastet, da Fifth Circuit tillot én ICE-agent å gi en annen agent tillatelse til å arrestere personer som er ulovlig i USA — de største massearrestasjonene i amerikansk historie — selv de som har vært her i flere tiår, selv de som er foreldre og besteforeldre til amerikanske statsborgere, selv de hvis ulovlige opphold ikke er kriminelt, selv de med gyldige arbeidstillatelser; og å gjøre dette uten å legge frem skjellig grunn til mistanke foran en dommer og innhente en rettslig kjennelse. Alt uten høring og uten mulighet for kausjon.

ICE-ordre for telekommunikasjon og internett

Anti-ICE-protester i Chicago, 11. juni 2025. (SwissAmish / Wikimedia Commons/ CC0)

Men selv denne avgjørelsen, så grunnlovsstridig som den er, er begrenset til den tillatte bruken av administrative arrestordre — dokumenter der én ICE-agent gir en annen tillatelse til å gjennomføre kollektive arrestasjoner av ikke-borgere. Forrige uke fikk vi vite at ICE har utstedt administrative ransakingsordrer til amerikanske telekom- og internettleverandører, for å kreve opptak av kommunikasjonen til amerikanere som offentlig har kritisert ICE og som har fulgt etter deres agenter og filmet dem på offentlige gater.

Mottakerne av disse arrestordrene bør ignorere eller utfordre dem. Det angår ikke myndighetene hva folk har sagt om ICE og hvem som har filmet ICE-agenter offentlig. Disse rettighetene til å uttrykke seg — å snakke, skrive, samle seg, fotografere — er absolutt beskyttet av det første grunnlovstillegget – fordi ytringsfrihet er en umistelig naturlig rettighet som er integrert i vår menneskelighet. Det er også en integrert del av vårt demokrati.

Når føderale myndigheter forplikter private aktører til å indirekte gjøre for dem, det Grunnloven forbyr dem å gjøre direkte, driver de med skremsler. Skremsler er statlig atferd som får folk til å frykte eller nøle før de utøver en naturlig rettighet. Å skremme er like grunnlovsstridig som å forby eller forhindre ytringer.

ICE har ikke søkt rettslige ransakingsordrer for historikken til sine kritikeres telefoner og sosiale medier, fordi ingen dommer ville signere en slik kjennelse, da det ikke finnes bevis for kriminell atferd, langt mindre skjellig grunn til mistanke. Hvilken gulrot eller pisk fikk gigantene innen telekommunikasjon og internett til å gi ICE-agenter det en av dem har gitt en annen tillatelse til å kreve?

Dette er det Madison advarte mot, et gradvis og trinnvis tap av frihet, tydelig illustrert. Her ser vi hvordan en enkel administrativ kontroll rettet mot innvandrere — du er ikke født her, kan du vise papirer? — blir forvandlet til en omgåelse av grunnleggende konstitusjonelle rettigheter som gjelder for alle mennesker.

Hva er verdien av personlig frihet hvis den kommer med betingelser? Betingelser som gjør at den samme regjeringen vi har ansatt for å beskytte våre friheter — med Jeffersons ord, å sikre dem — sakte og gradvis kan omgå de dype beskyttelsene vi har innført for å verne dem.

For å omskrive dommer Louis Brandeis: De største farene for friheten ligger i den snikende innskrenkningen som utføres av statlige tjenestepersoner som mangler konstitusjonell forståelse og troskap til grunnleggende prinsipper — nemlig vurderingen av at naturgitte rettigheter er ukrenkelige.

Deres forståelse av frihet kommer med betingelser. Det er ikke frihet. Det er underkastelse.

---

Denne artikkelen er hentet fra Consortium News:

The Incremental Loss of Freedom

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Andrew P. Napolitano, en tidligere dommer ved Superior Court of New Jersey, var senior rettsanalytiker på Fox News Channel og programleder for podkasten Judging Freedom. Dommer Napolitano har skrevet syv bøker om USAs grunnlov. Den nyeste er Suicide Pact: The Radical Expansion of Presidential Power and the Lethal Threat to American Liberty. For å lære mer om dommer Andrew Napolitano, besøk https://JudgeNap.com.

Publisert med tillatelse fra forfatteren.

OPPHAVSRETT 2026 ANDREW P. NAPOLITANO

DISTRIBUERT AV CREATORS.COM