Rakettene som nå knuser amerikanske baser i Midtøsten er ikke bare et ekko av en konflikt langt unna. De er et varsel. De viser hva som skjer når en stormakt går til krig og angriper et annet land. Når USA truer, provoserer og til slutt angriper Iran, svarer Iran der det gjør mest vondt, nemlig mot amerikansk militær infrastruktur og baser. Dette er ikke spekulasjon. Det er strategi. Det er krigens brutalitet gjort konkret.

Dan-Viggo Bergtun.

Som representant for World Veterans Federation har jeg arbeidet med veteraner fra Foundation of Martyrs and Veterans Affairs of the Islamic Republic of Iran så vet jeg at Iran bærer med seg dype sår fra tidligere konflikter. Iran har nesten nesten en million veteraner etter krigen mot Irak på 1980-tallet, tusenvis er fysisk skadet, mange psykisk merket for livet. Disse veteranene er ikke abstrakte symboler, de er levende mennesker som bærer erfaringene og smerten fra en brutal krig som herjet deres land i årevis og preget hele regionens strategiske kultur. Nå kan de få betydelige flere skadde sivile ofre og veteraner fremover.

Denne historien om ofre og veteraner setter det som nå skjer i perspektiv. Når en stormakt som USA går til krig, skaper det reaksjoner som ikke kan ignoreres, ikke kan undertrykkes og ikke lar seg begrense til fjerne ørkenland. USA har i dag tolv militære områder i Norge gjennom en omstridt avtale mellom norske og amerikanske myndigheter. Disse områdene er definert som omforente amerikansk militære baser i vårt land. Dette er det som gjør vår situasjon så alvorlig.

Vi har blitt fortalt at dette gir oss sikkerhet. At amerikanernes tilstedeværelse i Norge avskrekker en trussel fra Russland. Men når en konflikt bryter ut, blir baser ikke sett på som nøytrale norske områder. De blir sett på som deler av USAs prosjekt for global makt, som naturgitte mål for motpartens strategi.

I en konflikt mellom stormakter, for eksempel mellom USA og Russland, vil motstanderen nødvendigvis forsøke å ramme amerikansk militær kapasitet der den finnes. I dag finnes denne kapasiteten også her. Konsekvensen kan være at Norge, uten at vi har bedt om det, blir en del av en storkrig. Våre flyplasser, våre lagre, våre forsyningslinjer og våre lokalsamfunn kan bli trukket inn i en konflikt vi ikke selv har valgt.

Det handler ikke om frykt. Det handler om realisme. Når USAs militære engasjerer seg i kriger, blir amerikansk infrastruktur angrepet. Det gjelder i Midtøsten nå. Det gjaldt amerikanernes baser i Irak etter drapet på general Soleimani, da Iran svarte med raketter mot amerikansk militærpersonell. Når man gjør seg til base og plattform for andres kriger, er risikoen reell. Det er slik moderne konflikt fungerer.

Norge står ved et skjebnesvangert valg. Skal vi fortsette å gi amerikanske styrker tilgang til norsk territorium, som en slags gratis utpost for deres globale maktprojeksjon? Eller skal vi trekke den grensen som faktisk tjener norsk sikkerhet og norske liv?

Det går ikke an å late som om denne debatten ikke berører oss. Norge er et lite land med begrensede ressurser, men med stor tradisjon for å bygge sin politikk på diplomati, folkerett og moderasjon. Vi kan ikke plassere vår nasjon i en posisjon der vår trygghet er avhengig av beslutninger som tas i en stormakt som vi ikke har stemmerett over.

Avskrekking høres trygt ut i fredstid. Men den samme infrastrukturen som skal beskytte oss, blir potensielle mål når krigen kommer. Det er en brutal logikk, men en som må anerkjennes.

Vi må derfor revurdere hele avtalen om amerikanske baser på norsk jord. Norge må gjenreise en sikkerhetspolitikk som tar utgangspunkt i norske interesser, ikke andres militære strategi. Vår sikkerhet bør ikke være avhengig av å være en del av en stormakts krigsmaskin. Den bør bygge på fred, diplomati, egen suverenitet og respekt for internasjonale lover.

Når vi ser hvordan konfliktene i Midtøsten eskalerer, hvordan baser blir angrepet som direkte følge av stormakters handlinger, så bør dette vekke den norske offentligheten. Ikke for å snakke om fiender. Ikke for å være dogmatiske. Men for å beskytte det som faktisk betyr noe, norske liv og norsk frihet til å bestemme over eget land.

Norge kan ikke frivillig stille seg midt i stormens øye og håpe på at vinden blåser forbi.

Bilde: Dan Viggo Bergtun sammen med en representant for  Foundation of Martyrs and Veterans Affairs of the Islamic Republic of Iran. 

Dette utsagnet husker jeg fra den gang jeg som liten gutt satt og lyttet til de voksnes samtaler og diskusjoner. Grunnen til at det har festet seg tror jeg kommer av at jeg den gang ikke forsto meningen, og det ble grunnlag for en del grublerier. Hvorfor og hvordan skulle penger kunne forandre folk? Så de annerledes ut? Men når de voksne hadde sagt det, så måtte det jo være noe i det.

Som voksen fant jeg etter hvert ut hva innholdet i utsagnet er. Men det er ikke så ofte man tenker på dette. Det er synd, for der ligger forklaringen på mye av det som skjer i verden.

Hva er «penger»? Det skal fungere som et byttemiddel for varer og tjenester. Derved skulle ditt behov for penger være det du trenger for å dekke dine behov nå og i framtiden, inklusivt hus, bil og kanskje hytte. Det kan jo bli en del, avhengig av hvor kravstor du er.

Jeg vil komme med noen eksempler. Du og din familie har to biler. Du har fortsatt masse mer penger og ikke noe annet udekket behov. Vil du da gå ut og kjøpe flere biler? Ha seks biler stående utenfor din bolig? Normalt vil svaret være nei. Eller du har skuffen full av brød, du går da ikke ut og kjøper femti brød til fordi du har penger til det. Mitt poeng her er at det er en rimelig grense for hvor mye penger du har behov for til å kjøpe det som er pengenes formål; varer og tjenester.

La meg gi et lite bilde av hvilke enorme summer verdens rikeste karrer til seg. En av verdens rikeste, Elon Musk, har en registrert formue på 504 milliarder US dollar. Tallet er abstrakt, så la oss gjøre et tankeeksperiment; han vil dele ut sine penger til alle nordmenn. Da vil 5.600.000 nordmenn motta ca. 900.000, – kroner hver, en familie på fire ville få nesten fire millioner kroner. La oss fortsette med bildet; du er så heldig å ha 5 millioner, som jo for mange er en god slump penger, i banken og vil gjøre som Musk. Det gir mindre enn ei krone til hver.

Så kan man undre seg over hvorfor noen frenetisk strever etter å få mye mer penger enn det de trenger. De er villige til, bokstavelig talt, å gå over lik, mange lik, for å skaffe seg mer penger enn det de objektivt sett har bruk for. Hva er hensikten, hva vil de oppnå med dette? Hva er drivkraften? Uten denne «drivkraften» så ville verden sluppet kriger. Alle kriger er satt i gang av folk med mye mer materielle goder enn det de hadde behov for, like fullt startet de krig for å vinne mer.

Mye penger gir makt. Mer penger gir mer makt, makt til å kunne kontrollere og styre andre mennesker. Et sykelig behov til å herske over andre. Styre og bestemme hvordan livet til andre skal leves. På denne måten, i egne øyne, å være noe bedre og viktigere enn «alle de andre», samt oppleve følelsen av å være den som styrer – bestemmer over alle de andre.

Her er jeg tilbake til tittelen: «Penger gjør noe med folk». Og jeg vil tilføye; «mye penger gjør mye med folk». Jeg er ingen psykolog, men mange av disse milliardærene utvikler noe som likner det jeg vil kalle psykopati. Ikke alle, men svært mange. Jeg husker tilbake til starten av1980åra hvor jeg leste i en avis, sannsynlig Dagbladet, en notis om at kona til tidligere president Ford, Betty Ford, hadde startet en klinikk for å hjelpe rusavhengige. Med i behandlingstilbudet var et tilbud til nettopp mangemillionærer som hadde behov for hjelp til å normalisere sitt syn og forhold til vanlige mennesker. Etter mange år med omgang med slike, bl.a. som «førstedame» i USA, så hadde hun sett og opplevd mange av disse. Hun så at disse trengte hjelp og gikk derfor ut offentlig og tilbød slik hjelp.

Det er blant de multirike du finner ideologien som kalles Eugenikk. Det er en ide om å ville forbedre den menneskelige rase ved avl. Innbakt i denne tankegangen ligger at de ønsker å hindre/redusere avl av «uønskede mennesker/raser». Dette har vært virksomt i Norge også til for ikke så mange år tilbake. Tvangssteriliseringen av tatere er ett eksempel. Inn i eugenikken har man også tatt med påstanden om at det er for mange mennesker på jorden. Med andre ord, disse menneskene arbeider for at menneskeheten skal reduseres, med alt dette kan innebære.

Jeg liker å forstå virkeligheten med bilder, ikke bare tall og ord. Et bilde som viser hvor falsk denne påstanden er, er at man kan samle hele jordas befolkning på isen på den svenske innsjøen Vänern som ligger i sør-Sverige. Da ville hvert individ ha ca. 0,7 kvadratmeter for seg selv, altså en sirkel med en diameter på en meter. Og mens vi står der, på Vänern, så er London, New York, Paris, Tokyo og resten av verden folketomt.

Den som til nå har gjort mest ut av denne ideologien, er Hitler. Han satte disse ideene i system – gjorde noe med dem. Men denne ideologen døde ikke med Hitler, den lever fortsatt i de «rette kretser».

Hva kan vi så gjøre med dette? Det er et stort spørsmål. Men en god begynnelse ville være å kvitte oss med de politikerne som frekventerer de miljøer som de multirike har. Fremst av disse miljøer er WEF. Bare der er det ei lang liste av «framstående» politikere, mange fra Arbeiderpartiet og også noen fra Sosialistisk Venstreparti, som derved gir sitt bidrag til WEFs virksomhet.

(Hadde «Arbeider» vært en beskyttet tittel, så ville Det Norske Arbeiderparti blitt pålagt å skifte partinavn).

Det andre er å slå hull på den myten som er skapt omkring WEF som en «nøytral og objektiv» organisasjon. Den er og har hele tiden vært arbeiderklassens farligste fiende, den forbereder hvordan de multirike skal få det «endelige nakketaket» på arbeiderklassen globalt, og å få etablert en verdensregjering som de selv kontrollerer. Dette har de pratet åpent om, så dette er ingen spekulasjon fra min side.

Høres vilt ut? Problemet er at virkeligheten er så vill. Og dette vil bli realitet innen kort tid hvis ingen stopper dem. Hverken du heller jeg kan stoppe dem alene. Men vi kan hver for oss være en brikke som sammen med andre brikker vil ha en betydning. Hvis du er med i et parti, fagforening eller en annen organisasjon, så kan du der snakke om saken, kanskje få til en studiesirkel som ser på WEF. Tema; hva er WEF, hva er deres målsetting, hvorfor er de organisert, hva er deres mål? Det finnes kompetente foredragsholdere.

Husk at erkjennelse er det første skritt til handling.

Passivitet er undergang.

I begynnelsen av mars 2026, bare et par dager inn i angrepskrigen mot Iran, rapporterer amerikanske militære ledere og ulike medier om økende bekymring i Pentagon for at deres militære styrker kan gå tomme for luftvernsammunisjon og andre våpen.

Bekymringene forsterkes av tidligere forpliktelser til Ukraina og Israel, som allerede har tappet lagrene. Man behøver ikke ta våre ord for det. Nedenfor har vi gjort ei oppsummering av sentrale uttalelser fra militære ledere, medieanalyser og ekspertkommentarer, hentet fra kilder på tvers av det politiske spekteret i Vesten.

Militære lederes advarsler

Pentagon-tjenestemenn, inkludert toppsjefer, har gjentatte ganger pekt på risikoene ved langvarige militære operasjoner mot Iran. General Dan Caine, stabsjef i Joint Chiefs of Staff, har vært tydelig siden januar om mangel på avskjæringsmissiler. Han har understreket at vedvarende iranske mottiltak kan tømme amerikanske lagre og etterlate amerikanske styrker sårbare i Midtøsten. Dette ble tatt opp i møter i Det hvite hus, der Caine rådet president Trump om at en stor kampanje ville medføre betydelige kostnader for styrker og ammunisjon, og potensielt påvirke beredskapen mot andre globale trusler som Kina. Tjenestemenn beskriver situasjonen som en «nullsum»-konkurranse om ressurser mellom Midtøsten og Europa, der systemer som Patriot og THAAD brukes raskere enn de kan etterfylles. En Pentagon-budsjettplan nevner også midler til å fylle opp lagre som er tappet av bistand til Taiwan, noe som understreker bredere strategiske sårbarheter.

Etter nylige amerikanske angrep på over 1000 iranske mål rapporterte militære kilder om de første amerikanske tapene – tre soldater drept og fem såret – samtidig som frykten vokser for at langvarig kamp vil belaste forsvaret ytterligere. Krigsdepartementet hevder at de har ressurser til enhvert oppdrag fra presidenten, men innrømmer belastningen fra pågående operasjoner. Analytikere i militæret advarer om at beholdningene av nøkkelmissiler, inkludert skipbaserte systemer, er «alvorlig redusert» på grunn av tempoet i konfliktene i Ukraina, Israel og nå Iran.

Mediedekning og analyser

Hovedstrømsmedier på tvers av det ideologiske spekteret rapporterer om enighet rundt uttømmingsrisikoen. Politico beskrev utbredt bekymring blant tjenestemenn og folkevalgte for at iranske angrep kan presse amerikanske lagre til bristepunktet, og potensielt etterlate titusenvis av soldater ubeskyttet.

The Washington Post gjentok dette og nevnte «angst blant toppledere» om at uker med kamper vil forverre manglene. Fox News pekte på at de samme defensive systemene som beskytter amerikanske baser mot Iran, tappes av bistand til Ukraina og Israel – med over 150 THAAD-interseptorer avfyrt i Iran-Israel-konflikten i 2025 alene, omtrent en fjerdedel av det globale lageret.

The Wall Street Journal rapporterte at USA «raskt bruker opp» ammunisjon i angrepene mot Iran, noe som belaster «magazine depth» (hemmelige lagernivåer), og at de haster med å fullføre oppdrag før forsyningene tar slutt. De siterte også bekymringer for at angrep på Irans spredte missilbaser kan kreve hundrevis av angrep, noe som ytterligere tapper ressursene.

Konservative kilder som Seeking Alpha og Harici understreket risikoen for overanstrengelse og tap i en langvarig kampanje. Progressive medier som Responsible Statecraft kritiserte USAs involvering i «konflikter som ikke er av vital interesse», og argumenterte for at økt produksjon bare muliggjør mer sløsing i utlandet.

Internasjonale medier som Gulf News pekte på begrenset støtte fra allierte og økende ammunisjonsmangel som årsaker til militær motstand mot eskalering. Moneycontrol og Hindustan Times fokuserte på om THAAD og andre systemer kan holde ut en lang krig, der interseptorer går tom raskere enn produksjonen rekker å følge med.

Noen rapporter knytter dette til bredere Pentagon-prioriteringer, som bruk av directed-energy-våpen for å løse missilmangel i fremtidige konflikter. En YouTube-analyse oppsummerte Politicos funn og understreket at lagrene er «farlig lave» mens Iran-trusselen vokser. Defence Industry Europe advarte om at en kort kampanje er håndterbar, men langvarig kamp vil teste evnen til å kontrollere eskalering.

Tankesmia American Progress framstilte situasjonen som at Trump potensielt leder USA inn i en «unødvendig krig» med usikre utfall.

Ekspert- og offentlig kommentar på X (tidligere Twitter)

Diskusjonene på X gjenspeiler de samme advarslene, ofte med koblinger til globale forsyningskjedeproblemer og tidligere tømming av våpenlagrene.

Erik Sperling, tidligere rådgiver i Kongressen, pekte på tjenestemenns frykt for at vedvarende iranske mottiltak kan tømme forsvaret og sette soldater i fare. Den ukrainske økonomen Tymofiy Mylovanov trakk fram Kinas dominans i kritiske mineraler til missiler og droner, som kveler Pentagon-forsyninger og tvinger fram et kappløp for å redusere avhengigheten.

Financial Times-korrespondent Christopher Miller nevnte akutt press på ukrainske luftforsvar på grunn av reduserte amerikanske leveranser, og advarte om snarlig mangel hvis de russiske angrepene fortsetter.

Open Source Intel delte WSJ-rapporter om at Pentagon ber leverandører doble eller firedoble missilproduksjonen på grunn av lave lagre for potensielle Kina-konflikter. Kommentatorer som Eric Gandara hevdet at amerikanske lagre er kraftig tappet etter proxy-kriger mot Russland, noe som begrenser effektiviteten mot iranske mottiltak. David Davies refererte til rapporter om USAs frykt for at en Iran-krig vil strekke forsvaret tynt på grunn av forpliktelser til Ukraina og Israel.

Militærveteran @secretsqrl123 beskrev amerikanske styrker som en «skall» av sin tidligere styrke, med begrensede utplasserbare enheter og aldrende utstyr som forverrer sårbarhetene. HealthRanger spådde forsyningskjedeproblemer for avanserte fly, knyttet til bredere ammunisjonsbekymringer.

Markant motstand mot krigen i USA – bare 27% støtter den

En ny Reuters/Ipsos-måling, utført 28. februar – 1. mars, viser at 43% av amerikanerne misliker amerikanske militærangrep mot Iran, mens 27% støtter det; omtrent tre av ti sier at de er usikre.

Målinga fanger opp de første offentlige reaksjonene på angrepene utført av USA og Israel som drepte Irans øverste leder Ali Khamenei og var rettet mot militære anlegg og atomanlegg over hele landet.

Konklusjon:

Krigen er ikke bare en forbrytelse mot menneskeheten, den er også en trusel mot USA og Israel sjøl. Enda så overlegne de kan synes de er på papiret, så viser allerede et par dagers krig at de ikke klarer å stå imot den eldre delen av Irans missiler og droner.

Donald Trump, som ble valgt på å gjøre slutt på unødvendige kriger og som angrep Barack Obama for hans angrep på Iran, har nå gjort det stikk motsatte av det han lovte velgerne sine. Han har ikke en gang tatt seg bryet med å utvikle en slags begrunnelse for angrepet. Dette gjenspeiles i at bare en av fire amerikanere støtter krigen. Trump kritiseres med rette for at dette først og fremst er en krig for Israel.

Irans åndelige leder Ayatollah Ali Khamenei ble drept i kontoret sitt i Teheran under et felles angrep fra USA og Israel. Khamenei var samtidig leder for alle sjiamuslimer. Dette skjedde bare noen få dager etter at Irans utenriksminister Abbas Araghchi ga flere positive uttalelser etter den siste runden med indirekte forhandlinger i Genève 26. februar og fortalte verden at Iran hadde hatt gode samtaler med USA og gjort «veldig god framgang».

Mekleren Oman beskrev det som «fred innen rekkevidde» i noen analyser, og at Iran hadde vist fleksibilitet.

På det tidspunktet samtalene ble ført er det opplagt at angrepet allerede var klargjort og ordrene var gitt. Allerede det burde sende varselsignaler til Beijing, Moskva og alle andre som kunne tenke seg å forhandle fred med USA. Det spiller ingen rolle om det er «god tone», «positive framganger» eller «nær en løsning». Washington er troende til å bombe deg sønder og sammen dagen etter.

Det spiller heller ingen rolle at Donald Trump har solgt seg inn som «fredspresidenten» og at han ville bryte med krigspolitikken til Barack Obama. Obama bombet sju land i 2016: Afghanistan, Irak, Libya, Pakistan, Somalia, Syria og Yemen. Dette er godt dokumentert av Council on Foreign Relations (26.172 bomber totalt, hovedsakelig i Irak/Syria).

I 2025 bombet Donald Trump også sju land: Iran, Irak, Nigeria, Somalia, Syria, Venezuela og Jemen.

Flere kilder (inkl. israelske og amerikanske offisielle uttalelser) indikerer at beslutningen om å slå til var tatt uker før (muligens under Netanyahus besøk i Washington ca. to uker tidligere). Noen rapporter nevner at tidslinja ble akselerert basert på etterretning om et «target of opportunity» (f.eks. et møte eller samling), noe som førte til et uvanlig dagslysangrep 28. februar for maksimal overraskelse.

Så mye for «positive samtaler».

Bak kulissene oppfordret en lobbyallianse bestående av Saudi-Arabias MBS og Israels Netanyahu Trump til å iverksette et større angrep mot Iran i dagene før presidentens avgjørelse (selv om Riyadh offentlig talte for diplomati). Washington Post.

Så mye for Saudi-Arabias samarbeidsavtale med Iran.

Å henrette et lands leder slik Israel og USA nå har gjort, er temmelig ekstremt. Legg merke til at Russland aldri under fire år med såkalt «fullskalakrig» mot Ukraina ikke har gjort noe forsøk på å drepe Zelenskij eller hans nærmeste.

Eksistensiell krig

Den nye krigen mot Iran har som sitt erklærte mål fra Israel og USA å styrte regimet i Teheran, eventuelt også å partere Iran. Det eneste som står mellom Israel og dets mål om å beherske hele Midtøsten, er Iran. Skulle USA og Israel lykkes med sitt mål er det ingenting som kan hindre Netanyahu i å opprette sitt Stor-Israel.

For Iran er dette derfor en eksistensiell krig. Det er en krig landet ikke har råd til å tape.

Derfor er det ingen grunn til å tro at drapet på Khamenei vil svekke Irans vilje til å fortsette denne krigen. Forestillinga om martyriets rolle står sentralt i sjia-islam og Khameneis død kan vel så gjerne forsterke kampviljen.

En programleder på statlig TV sa: «Med martyriet til den øverste lederen vil hans vei og misjon verken gå tapt eller bli glemt – tvert imot vil de bli fulgt med større kraft og iver». Revolusjonsgarden (IRGC) lovet «alvorlig, avgjørende og beklagelig hevn»: «Den iranske nasjonens hevnens hånd vil ikke slippe morderne». Det øverste nasjonale sikkerhetsrådet uttalte at drapet markerer starten på et «stort opprør mot verdens tyrannier».

Irans gjengjeldelse større enn antatt

Irans gjengjeldelse etter at USA og Israel innledet en massiv fellesoperasjon mot Iran (Operation Epic Fury / Roaring Lion) har blitt beskrevet som større, raskere og mer omfattende enn mange forventet.

Irans respons kom svært raskt (innen timer), og har inkludert:

• Flere bølger av ballistiske missiler og droner mot Israel.
• Angrep på amerikanske baser i flere land i Gulfen og regionen: Bahrain, Qatar, UAE, Kuwait, Jordan, og delvis Saudi-Arabia.
• Noen kilder nevner angrep på opptil 27 amerikanske baser eller mål.
• Involvering av bredere mål, inkludert sivile områder i noen tilfeller (f.eks. skader i Dubai og Bahrain).

Eksperter og analyser (fra bl.a. Atlantic Council, CFR og andre) peker på at omfanget, hastigheten og bredden i gjengjeldelsen – som rammet flere land samtidig – signaliserer at Iran ser dette som en eksistensiell trussel mot regimet. De har ikke vist samme grad av tilbakeholdenhet som i tidligere konfrontasjoner (f.eks. begrensede angrep etter Soleimani-drapet i 2020 eller etter juni 2025).

Drapet vil sannsynligvis styrke Irans krigsinnsats

Det er et hardt slag for Iran at deres åndelige leder ble drept. Men det truer ikke regime. Det finnes klare regler og protokoller for hvordan en etterfølger skal bli utpenkt og hva som skal skej i mellomtida. Revolusjonsgarden har den militære kontrollen og vil heller forsterke enn svekke sin innsats.

Ei midlertidig rådgivende gruppe (president Pezeshkian, justisminister og en fra Vokterrådet) styrer nå, mens Ekspertrådet skal velge ny øverste leder raskt.

Og om Irans ledere har lært noe av de siste dagene må de ha skjønt at de ikke har noe å vinne på å forhandle med amerikanerne om en fredelig løsning. Skulle de innlate seg på noe sånt bør de ha innsett at de blir de neste til å smake hva Washington mener med gode forhandlinger.

USA/Israel vil ha en kortvarig krig – Iran er innstilt på en langvarig krig

Israel er et lite område. Det hadde problemer med å tåle en 12-dagers krig. En langvarig krig vil bli ytterst vanskelig, for ikke å si umulig.

USA har en enorm marinestyrke i området, men styrken er ikke bærekraftig. Den klarer knapt å sørge for rimelige toalettforhold ombord. For ikke å snakke om at den vil være svært utsatt for ulike former for angrep både fra Iran og Jemen. USAs våpenarsenaler er ikke uendelige. Og prislappen på en langvarig krig vil ikke tåle møtet med amerikanske velgere.

Selv i USA er det stadig flere som skjønner at denne krigen ikke tjener USAs, men Israels interesser.

Iran kan antakelig tåle en utmattelseskrig, men det kan neppe Israel, og kanskje heller ikke USA.

Nervøse finansmarkeder

Finansmarkedene reagerer kraftig og negativt på den pågående krigen mot Iran (med USA og Israel som angripende parter). Før helga lå oljeprisen (Brent) på $73 per fat. Analytikere forventer et kraftig hopp når markedene åpner igjen (søndag kveld / mandag morgen Asia/Europa), kanskje 5-10$ opp. Stengning av Hormuz ller en lang krig kan bringe oljeprisen opp i $90–100. Det ville være ødeleggende for mange lands økonomi.

Lærepenge for Putin og XI

I den grad Vladimir Putin og Xi Jinping har hatt illusjoner om hva de kan vente seg fra «fredspriskandidaten» Donadl Trump, burde Khameneis skjebne ha gitt dem bøttevis med kaldt vann i blodet.

USA har ikke tenkt å legge seg på rygg og godta å miste sitt hegemoni og abdisere for en multipolar verden.

Krigen mot Iran er den nye fasen i en verdenskrig som har pågått minst siden statskuppet i Kiev 22. februar 2014, hvis ikke siden krigene for å partere Jugoslavia på 1990-tallet.

Den 23.2.26 kunne en i nettavisen.no lese at: «EU ønsker å innføre en egen skatt- en form for bompenger på nettleien i Norge»

Dette forslaget er en sentral del av EUs fjerde energimarkedspakke (Clean Energy for all Europeans).

Når EUs Nettpakke nå er på høring, er det hele kun et spill for galleriet.

Det fremstår som en demokratisk prosess, men de juridiske skinnene er allerede lagt av EUs 4 energimarkedspakke, der Norge er låst til EU-masten så lenge EØS-avtalen ligger fast.

EU ser på et tett sammenvevd strømnett som avgjørende for å nå sine klimamål.

Ved å bygge ut «energi-motorveier» vil overskudd av fornybar energi  flyttes dit behovet er størst.

Forslaget om å bruke deler av nettleien (såkalte flaskehalsinntekter) til nettutbygging i andre land er ment å finansiere denne infrastrukturen for å sikre et stabilt, utslippsfritt system i hele Europa, der Norges befolkning, bedrifter og industri skal bidra i den «grønne» dugnaden .

I Norge har disse flaskehals-inntektene fungert som en støtpute for å holde nettleien nede for norske husholdninger.

Når disse pengene nå skal finansiere infrastruktur i f.eks. Tyskland eller Polen, betyr det i praksis at norske strømkunder subsidierer det europeiske nettet over sin egen strømregning.

Historisk har billig vannkraft vært fundamentet for norsk industri og bosetting.

Norsk industri har overlevd høye lønnskostnader og lange transportavstander takket være lave energikostnader.

Når Nettpakken tvinger frem en raskere integrering, forsvinner dette fortrinnet.

I EUs logikk er denne kraften nå en felles europeisk ressurs som skal balansere ustabil vind- og solkraft på kontinentet. Slik fjerner EU det som i over hundre år har vært fundamentet for norsk velstand og industriell utvikling. 

For norsk kraftkrevende industri, som er bygget på premissen om evigvarende billig kraft, fremstår Nettpakken som slutten på en epoke.

EU har gjort seg avhengig av ustabil vind- og solkraft uten å ha nok lagringskapasitet.

De ser på våre vannmagasiner som sitt batteri. Når det ikke blåser i Tyskland, skal de kunne tappe våre magasiner.

«Energi-motorveiene» jeg nevner, er forutsetningen for EUs «grønne» omstilling.

Det er viktig å merke seg at EU bruker klimamålene som den juridiske begrunnelsen for å overta styringen. Ved å definere rask nettutbygging som «tvingende allmenne hensyn» (Overriding Public Interest), vil de sette til side nasjonale lover om naturvern og lokalt selvstyre.

EU har skapt en «super-paragraf» som trumfer alt annet i det norske lovverket.

For Norge betyr dette at vi må ofre vår egen natur og vårt lokale demokrati for å bygge en infrastruktur som presser opp våre egne strømpriser, mens kraften sendes ut av landet.

Artikkel 7 i Nettpakken innfører strenge tidsfrister og automatisk godkjenning.

Hvis norske myndigheter bruker for lang tid på å utrede miljøkonsekvenser eller høre ut lokal motstand, anses tillatelsen som gitt.(stille samtykke)

Forslaget om at konsesjoner kan godkjennes automatisk hvis tidsfrister brytes, er ment å hindre at nasjonal byråkrati bremser EUs «grønne»skiftet.

Artikkel 7 er den juridiske sementen som sørger for at lojalitetsplikten (Artikkel 3 i EØS) blir operativ i felt.

Den fjerner muligheten for nasjonal trenering og sørger for at «EUs ønsket resultat» oppnås ved at nasjonale beslutningsprosesser i praksis blir redusert til ekspedisjonskontorer for felleseuropeiske «energi-motorveier».

Gjennom EØS-avtalen og Nettpakken er Norge pålagt å stille minst 70 % av kapasiteten i mellomlandsforbindelsene til disposisjon for markedet, til enhver tid. .Minst 70% altså….

Selv om Norge skulle trenge kraften selv for å holde prisene nede for egen industri, har vi juridisk frasagt oss retten til å «stenge krana».

EU har dermed sikret seg fri tilgang til norsk vannkraft, uavhengig av norske behov.

Jussens logikk i EØS er her nådeløs: Nasjonale hensyn må vike for det indre markedets effektivitet.

TEN-E-forordningen sørger for at EU kan definere hvilke «motorveier» som skal bygges på norsk jord.

Ved å definere kabler og nett som «tvingende allmenne hensyn», vil EU forsere utbygginger som utelukkende tjener kontinentets behov for balansekraft. Norge bærer naturinngrepene, mens EU forsyner seg av stabiliteten.

Via klimapolitikken har EU i realiteten annektert kontrollen over våre magasiner.

Dersom norske myndigheter prøver å prioritere nasjonale hensyn, trer ACER og ESA inn.

Deres oppgave er ikke å ivareta norske strømkunder, men å påse at det indre markedet flyter fritt. 

Enhver norsk «brems» vil bli møtt med sanksjoner for traktatbrudd, fordi vi setter «EUs ønsket resultat» i fare.

Forslaget om å bruke flaskehalsinntekter til utbygging i utlandet er det endelige beviset på forsyningsrollen.

Norske husholdninger betaler for infrastrukturen som gjør det mulig for EU å hente ut kraften vår.

Vi finansierer altså vår egen prisstigning og tap av konkurransekraft.

«Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare» er kjernen i saken:

I det øyeblikket norsk kraftpolitikk kolliderer med EUs mål om et grenseløst energimarked, har norsk politikk allerede tapt juridisk.

Det er dette som gjør høringsprosessen til en øvelse i tilpasning, snarere enn reell medbestemmelse.

Nettpakken er selve «blåkopien» for hvordan EUs klimapolitikk materialiserer seg i norske dalfører og kystlinjer.

Fysisk vil vi se nye kabler og master bygges for å støtte EUs grønne giv. Vi vil se naturen raseres med vindkraft.

Juridisk sørger EØS-avtalen for at disse prosjektene følger europeiske tidsfrister og prioriteringer fremfor norske.

Norske fjell og vassdrag blir dermed underlagt EUs behov for «energi-motorveier» og «overstyrende allmennhensyn», der nasjonale innvendinger blir juridisk irrelevante.

Dette betyr på godt norsk at så lenge EØS-avtalen ligger fast, er Nettpakken ikke bare et forslag til vurdering, men en integrert del av den rettslige stien Norge valgte å gå med EØS vedtaket i 1992.

Pakken er i realiteten en gigantisk verdioverføring fra norske strømkunder, bedrifter og norsk industri til europeiske energiselskaper og forbrukere.

-Norge bærer de miljømessige kostnadene ved utbygging og naturinngrep.

-Norge bærer de økonomiske kostnadene gjennom økt nettleie og skyhøye strømregninger.

Gevinsten derimot havner på kontinentet i form av stabilisering av deres kraftsystem.

Ved å akseptere EUs logikk-via EØS- om «felles ressurser», har vi i praksis gitt fra oss nøklene til vårt eget skattekammer.

Norge har slik gått fra å være en selvstendig energinasjon, til å bli en råvareleverandør underlagt EUs instruksjonsmyndighet.

Via EØS-avtalen fungerer Norge i praksis kun som et «forsyningskammer» for EU.

Vi er satt sjakk matt:

-Stortinget kan ikke lovlig vedta politikk som hindrer strømflyt eller utbygging av prioriterte kabler eller «grønne» prosjekt ala vindindustri.

-NVE må rette seg etter tidsfrister satt i Brussel (Artikkel 7).

-Domstolene må dømme i favør av EU-forordningene ved konflikt.

Kraftpolitikken har alltid vært Norges viktigste verktøy for distriktspolitikk og næringsutvikling.

Før kunne Stortinget bruke lave kraftpriser for å sikre bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Dette verktøyet er tatt fra oss.

Uten EØS-avtalen ville norske folkevalgte og domstoler stått fritt til å si at norsk natur og norsk selvstyre veier tyngre enn EUs behov for kraftflyt. Nå er denne avveiningen allerede tatt for oss i Brussel.

Uten EØS-avtalen ville Norge vært eier av sitt eget kraftsystem.

Med avtalen er vi redusert til en tjenesteyter som plikter å levere billig balansekraft til et «grønt» skifte på kontinentet, mens regningen sendes til norsk industri, bedrifter og norske hjem.

Systemet er rigget for at Norge skal tilpasse seg, ikke omvendt.

Mens Energipakke 3 og ACER fjernet den juridiske kontrollen over energiområdet vårt, vil Nettpakken fjerne den økonomiske selvråderetten (flaskehalsinntekter) samt den administrative  muligheten (stille samtykke) til å si nei til videre integrasjon. 

For norske bedrifter, industri og forbrukere betyr dette at strømmen nå for fullt går fra å være en strategisk ressurs for landet, til å bli en ren handelsvare styrt av Brussel.

Denne Nettpakken fullfører transformasjonen: 

Norge har -via EØS-,gått fra å være en selvstendig energinasjon til å bli en integrert energiprovins underlagt ACERs og EU-kommisjonens overordnede planverk. 

Børge Brende trakk seg som leder av World Economic Forum. Han har tidligere avvist å ha hatt kontakt med Epstein, men innrømmet seinere overfor pressen at han hadde spist middag med Epstein ved tre anledninger i 2018 og 2019, samt hatt kontakt via SMS og e-post. Brende har samtidig uttalt at han ikke kjente til Epsteins kriminelle fortid på dette tidspunktet. Til Dagens Næringsliv 26. februar avviste Brende spekulasjoner om ytterligere kontakt utover det som allerede er kjent.

Øyvind Andresen.

Men som norsk utenriksminister inviterte Brende Epstein til et høynivåseminar i Salzburg sommeren 2014. Det går fram av dokumenter fra de såkalte Epstein-filene – som vist over.

Invitasjonen gjaldt et ukelangt seminar arrangert av Salzburg Global Seminar fra 25. til 29. august 2014, med tittelen «1814, 1914, 2014: Lessons from the Past, Visions for the Future».

Invitasjonsbrevet, som ble sendt til Epsteins private e-postadresse, var høflig formulert og innledet med «Dear Jeffrey Epstein». Dokumentet bar logoene til Salzburg Global Seminar, International Peace Institute (IPI) samt kanadisk og norsk UD (med det norske riksvåpenet), og var digitalt signert av de respektive utenriksministrene – deriblant Brende.

Ifølge omtalen skulle arrangørene dekke reise, opphold og deltakelse, inkludert overnatting på Leopoldskron-palasset i Salzburg. Norsk og kanadisk UD finansierte seminaret, men størrelsen på bidraget er ikke kjent.

Leopoldskron-palasset i Salzburg.

DN omtalte Salzburg-invitasjonen i en reportasje 21. februar. Verken Brende eller Utenriksdepartementet ønsket da å kommentere dokumentet nærmere, og henviste til en pågående gjennomgang i regi av World Economic Forum. DN har opplyst at avisen ikke har funnet dokumentasjon på at Epstein faktisk deltok fysisk på seminaret.

Ifølge tilgjengelige deltakerlister var seminaret ledet av Terje Rød-Larsen, som på den tiden var leder for IPI. Blant de registrerte deltakerne var Canadas daværende utenriksminister John Baird, statssekretær Hans Brattskar (UD), samt utenriksministre og tidligere regjeringssjefer fra en rekke land. Brendes navn framgår ikke av den endelige oversikten over frammøtte, og det finnes heller ingen bekreftelse på at Epstein var til stede. (Se liste under.)

Invitasjonen er oppsiktsvekkende av flere grunner:

Fordi Børge Brende benekter at han hadde noen kontakt med Epstein i sin periode som utenriksminister.

Fordi et offiselt norsk dokument (med det norske riksvåpenets logo) inviterer en kjent seksualforbryter inn i varmen for å kunne bygge ut sitt nettverk blant kjente politikere og akademikere.

Fordi Epsteins reise tur og retur USA og oppholdet i Salzburg  skulle betales av norske skattebetalere.

Deltagere/inviterte 

Blant deltakerne/inviterte  var John Baird, utenriksminister i Canada; Børge Brende, utenriksminister i Norge; Karel zu Schwarzenberg, tidligere utenriksminister i Tsjekkia; Ivica Dačić, utenriksminister i Serbia; Miroslav Lajčák, visestatsminister og utenriks- og europeiske minister i Slovakia; Kevin Rudd, tidligere statsminister i Australia; Vaira Vīķe-Freiberga, tidligere president i Latvia; Hardeep Singh Puri, tidligere faste representant for India til FN; Tzipi Livni, justisminister i Israel og Amr Moussa, tidligere generalsekretær i Den arabiske liga i Egypt; og mange andre - og selvsagt Jeffrey Epstein.

Les mer om seminaret her:

https://www.salzburgglobal.org/fileadmin/user_upload/Documents/2010-2019/2014/543/SalzburgGlobal_Report_543_FINAL_lo-res.pdfBottom of Form

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

Førti år etter drapet på Olof Palme ser vi igjen hvordan krigens språk overtar for diplomatiet. Nå, natt til lørdag gjennomførte USA, i tett samarbeid med Israel, nye angrep mot mål i Iran. Eksplosjoner i Teheran og andre byer blir forklart med velkjente fraser om sikkerhet, forebygging og nødvendighet. Vi har hørt det før. Vi vet hvor det ender.

Begrunnelsen er Irans atomprogram. Den samme begrunnelsen som har vært brukt i over tjue år for å legitimere sanksjoner, sabotasje og trusler. Den samme typen påstander som ble brukt mot Irak i 2003. Den gangen handlet det om masseødeleggelsesvåpen som aldri eksisterte. Resultatet ble hundretusener av døde, et land i ruiner og en hel region kastet ut i kaos. Nå gjentas mønsteret. Igjen presenteres militær makt som eneste løsning. Igjen forventes det at vi skal godta påstandene uten kritiske spørsmål.

Det finnes ingen troverdig dokumentasjon som tilsier at et massivt angrep på iransk territorium vil gjøre verden tryggere. Tvert imot vet vi at slike angrep styrker de mest hardlinjede kreftene i Iran. Hver bombe som faller gir prestestyret i Teheran et nytt argument for å slå ned intern opposisjon. Hver militær eskalering gjør det vanskeligere for reformkrefter å vinne fram.

Når vestlige ledere sier at de vil støtte det iranske folk, men samtidig bomber landet deres, er det en åpenbar selvmotsigelse.

Irans historie er tett vevd sammen med vestlig innblanding. I 1953 ble en demokratisk valgt statsminister styrtet i et kupp støttet av USA og Storbritannia. Sjahens brutale regime ble i flere tiår holdt oppe med vestlig støtte.

Revolusjonen i 1979 var i stor grad et opprør mot denne underordningen. At revolusjonen senere utviklet seg til et autoritært prestestyre fritar ikke Vesten for ansvar for den historiske bakgrunnen. Tvert imot viser det hvordan ytre inngrep ofte skaper nye former for undertrykkelse.

I dag fremstilles konflikten som et spørsmål om å stanse en trussel. Men hvem definerer trusselen, og på hvilket grunnlag? USA trakk seg ensidig fra atomavtalen i 2018, til tross for at internasjonale inspeksjoner slo fast at Iran overholdt sine forpliktelser. Sanksjonene som fulgte, har rammet vanlige iranere knallhardt. Økonomisk krigføring har blitt normalisert som politisk verktøy. Når sanksjoner ikke fører til regimeskifte, tas neste steg: bomber.

Dette handler ikke bare om Iran. Det handler om en verdensorden der militær overlegenhet brukes for å håndheve politiske og økonomiske interesser. Midtøsten er strategisk avgjørende for energi, handelsruter og regional maktbalanse. Å kontrollere utviklingen der er et overordnet mål for stormaktene. Når det snakkes om sikkerhet, handler det ofte om å sikre egne allianser og dominans, ikke om å beskytte sivile liv.

Olof Palme advarte mot nettopp denne logikken. Han kritiserte stormaktenes dobbeltmoral og insisterte på folkerettens betydning. Kanskje derfor han ble tatt av dage. I dag er hans ord og folkeretten igjen under press. Forebyggende angrep og selektive tolkninger av selvforsvar uthuler de prinsippene som skal hindre at verden glir inn i permanent krig.

Hvis det aksepteres at sterke stater kan bombe svakere stater basert på antatte framtidige trusler, finnes det ingen grenser.

Det er fullt mulig å kritisere Irans regime og samtidig avvise militær aggresjon. Å være mot krig er ikke det samme som å være for prestestyret. Det er å erkjenne at bomber ikke skaper demokrati. Erfaringene fra Irak, Libya og Syria burde være mer enn nok. Hver gang har løftet vært stabilitet og frihet. Hver gang har resultatet vært ødeleggelse og langvarig lidelse.

Det siste angrepet øker risikoen for en regional storkrig. Iran har allerede svart. Israel varsler nye operasjoner. USA lover å stå løpet ut. I denne spiralbevegelsen er det vanlige mennesker som betaler prisen. De mister hjem, familie og framtid. Samtidig sitter politiske ledere langt fra frontlinjen og snakker om strategiske gevinster.

Europa og Norge må ta stilling. Skal vi stille oss bak enda en militær eskalering i Midtøsten, eller skal vi kreve umiddelbar stans og reelle forhandlinger? Å tie nå er å akseptere at makt går foran rett. Hvis vi ikke lærer av de siste tiårenes katastrofer, vil vi bli medansvarlige for den neste.

Førti år etter Palmes død er spørsmålet fortsatt det samme: Skal internasjonal politikk styres av folkerett og diplomati, eller av bomber og trusler? Svaret vi gir i dag, vil avgjøre hvilken verden vi overlater til neste generasjon.

26. februar møttes Russland, Ukraina og USA til enda en runde fredssamtaler i Genève. Omtrent samtidig hamret titalls missiler og hundrevis av droner løs på ukrainsk infrastruktur, noe som skapte kaos i åtte regioner og skadet dusinvis av mennesker. På en måte henger disse to hendelsene sammen: Mens krigen i Øst-Europa nå går inn i sitt femte år, virker en fredelig løsning like fjern som for et år siden, da Trump innledet sin andre periode med løfte om en rask avslutning på konflikten. Hvis noe, har freden snarere blitt enda mer uoppnåelig.

Thomas Fazi.

På overflaten virker forklaringen enkel: Russland og Ukraina står fastlåst i en territoriell strid. Moskva krever full kontroll over hele Donbas-regionen i øst – der de bare kontrollerer en del – samt over Zaporizjzja-atomkraftverket. Zelenskyj har nektet å gi etter på begge punkter, til tross for Russlands nådeløse angrep på Ukrainas krympende strømnett.

Men å framstille fastlåstheten som en ren territoriell tvist mellom Ukraina og Russland, skjuler en dypere virkelighet: Dette har hele tiden i bunn og grunn vært en stedfortrederkrig mellom Russland og USA – en konflikt som bare kan løses gjennom en avtale mellom disse to stormaktene. Den ukrainske hæren holdes jo i live først og fremst av Washington, særlig gjennom satellittetterretning som har blitt uunnværlig i moderne dronekrigføring. Både Moskva og Washington er fullt klar over dette, og det er grunnen til at de det siste året gjentatte ganger har prioritert bilaterale samtaler der både Ukraina og Nato-allierte har vært utelukket.

Toppmøtet i august i fjor mellom Putin og Trump i Anchorage markerte høydepunktet i den nye amerikansk-russiske détenteen. Det var det første ansikt-til-ansikt-møtet mellom USAs og Russlands presidenter siden krigen i Ukraina brøt ut, og det første slike møtet på amerikansk jord på nesten to tiår. Innholdet i samtalene ble aldri offentliggjort, men symbolikken var umiskjennelig. Fra den røde løperen til at Trump varmt brukte Putins fornavn – alt var koreografert for å signalisere et vendepunkt i forholdet, som siden 2022 hadde sunket til et fiendskap man ikke hadde sett siden den kalde krigen.

Siden den gang har russiske tjenestemenn ofte vist til «Ånden fra Anchorage» for å beskrive den forståelsesrammen som angivelig ble oppnådd mellom de to lederne. I praksis kan vi anta at dette gikk ut på å forene Trumps transaksjonelle instinkter – i form av økonomiske ordninger til fordel for amerikanske selskaper og Trumps egen prestisje – med Putins insistering på å ta tak i «konfliktens primære røtter»: behovet for en ny sikkerhetsordning i Europa. Denne enigheten hvilte imidlertid på svært vaklende grunn, nettopp fordi partene la to vidt forskjellige betydninger i Anchorage. For Moskva sto det på spill ingenting mindre enn en grunnleggende omforhandling av reglene som ligger til grunn for europeisk og global sikkerhet. Washington derimot så saken i snevrere termer: En konkret konflikt som skulle håndteres og begrenses, uten å rokke ved den bredere maktstrukturen internasjonalt som passer Washington utmerket.

Russland har forsøkt å håndtere denne spenningen gjennom det man kan kalle en dobbeltsporet tilnærming. På den ene siden har de betrodd Kirill Dmitrijev – den Harvard-utdannede finansmannen som leder Russlands suverene formuesfond – å forhandle fram en storskala økonomisk avtale med USA. Parallelt har erfarne diplomater, først og fremst veteranen utenriksminister Sergej Lavrov, arbeidet med det bredere geopolitiske oppgjøret. Denne tilnærmingen har så langt ikke gitt konkrete resultater, noe som har ført til at det diplomatiske sporet har skrudd opp den retoriske pressen mot Washington. Det tydeligste tegnet på dette kom i et nylig intervju der Lavrov omtalte Trump-administrasjonen i uvanlig harde vendinger.

Lavrov utfordret åpent ideen om at USA jobber mot det samarbeidsrammeverket som skulle komme ut av Anchorage-samtalene. Han hevdet at Russland hadde akseptert Washingtons forslag til løsning på krigen i Ukraina, bare for å oppleve at USA trakk seg tilbake i praksis.

«De kom med et tilbud, vi sa ja – problemet burde vært løst. Etter å ha akseptert forslagene deres, trodde vi at vi hadde fullført oppgaven med å løse den ukrainske saken og kunne gå videre til fullskala, bred og gjensidig fordelaktig samarbeid. Men i praksis ser alt helt motsatt ut».

Lavrov anklaget USA for ikke bare å unnlate å ta konkrete skritt for å holde tilbake Kiev – trolig en implisitt henvisning til Ukrainas fortsatte droneangrep på russisk territorium, som ikke kan gjennomføres uten amerikansk etterretning og satellittstøtte – men mer grunnleggende for aktivt å trappe opp sin økonomiske krig mot Moskva. Han nevnte nye sanksjoner, Washingtons kampanje mot russiske tankskip i internasjonale farvann og forsøk på å presse India og andre partnere til å droppe russisk olje. «Dette er ren ‘Bidenisme’», bemerket Lavrov, og brukte det som bevis på at USAs sanne mål fortsatt er «økonomisk dominans».

Samtidig plasserte Lavrov alt dette inn i en bredere «ny-imperial» strategi fra Washingtons side som strekker seg langt utover Russland. «Vestlige land», sa han, «er uvillige til å gi opp sine tidligere dominerende posisjoner … Med Trump-administrasjonens ankomst har denne kampen for å begrense konkurrenter blitt spesielt tydelig og eksplisitt» – en henvisning til Det hvite hus’ hyper-aggressive holdning de siste månedene, inkludert pågripelsen av Nicolás Maduro, opptrappingen av press mot Cuba og økende trusler mot Iran.

Det er fortsatt uklart om Lavrovs uttalelser signaliserer et reelt brudd – både inne i Kremls maktkorridorer og bredere mellom Moskva og Washington – eller om det rett og slett er en del av dobbeltsporet: å kombinere bakromsdiplomati med kalkulert offentlig press. Det som er klart, er at den nåværende fastlåstheten styrker de mer haukete kreftene innenfor det russiske sikkerhetsapparatet.

«Den nåværende fastlåstheten styrker de mer haukete kreftene innenfor det russiske sikkerhetsapparatet».

I en nylig artikkel kritiserte Sergej Karaganov, som leder det innflytelsesrike tenketanken Rådet for utenriks- og forsvarspolitikk, Kremls «dempede respons på åpen aggresjon» fra Vesten, særlig europeerne. Karaganov hevder at Russlands overdrevne tilbakeholdenhet hittil – nektelsen av å gjengjelde Nato for vestligstøttede angrep på russisk territorium, eller å gjennomføre «avhode»-angrep mot Kievs politiske og militære kommando-sentre – faktisk har økt risikoen for en fullskala krig mellom Russland og Nato, ved å oppmuntre Vesten til fortsatt eskalering, både praktisk og retorisk.

Karaganovs resept er brutal. Europa forbereder seg, hevder han, på en fremtidig konfrontasjon med Russland, og vil trolig bruke restene av den rekonstituerte ukrainske hæren til å føre den. Den eneste måten å stoppe dette på, er ifølge ham at Russland viser en reell vilje til å slå til mot kommando-sentre, infrastruktur og militærbaser i de europeiske landene som er mest aktivt involvert i operasjoner mot Russland. Dersom konvensjonelle angrep ikke skulle være tilstrekkelige, må Russland være forberedt på å eskalere til strategiske atomvåpen.

Konklusjonen hans er nådeløs:

«For øyeblikket gir de [europeerne] bare inntrykk av å frykte oss, slik at de kan bygge opp sin militære styrke. Men de bør faktisk frykte oss. De bør være livredde for oss. De bør forstå at eskalering eller selv videreføring av konflikten innebærer umiddelbar fysisk utslettelse for dem, og at militær opprustning er meningsløs, fordi den vil utløse en utslettende kjernefysisk respons».

Man kan avfeie dette som ren sabelrasling – og det er fullt mulig at slike alternativer aldri ville blitt alvorlig vurdert av Kreml – men det faktum at disse scenariene åpent diskuteres i Russland, burde få enhver europeer til å gyse. Uansett rett og galt i Ukraina-krigen, har fringe-ideer en tendens til å bli mainstream når konflikter drar ut og frustrasjonen øker. Jo lenger denne krigen fortsetter uten avslutning, desto høyere og mer innflytelsesrike vil radikale stemmer trolig bli.Det finnes dessuten en dypere fare som virker uavhengig av noe bevisst russisk valg. Ved å la spenningene med Moskva fortsette å stige, skaper vi en situasjon der en enkelt feilberegning – et feilslått angrep, en feiltolket signal, en eskalering som løper løpsk utover noens hensikt – kan utløse en kjedereaksjon ingen enkeltaktør kan stanse. Hvor lang tid tar det før den russiske marinen begynner å eskortere sine oljetankere med væpnet eskorte, og behandler ethvert beslag av russiske skip som en krigshandling? Eller gjør det samme mot vestlige tankere? De verste krigene i historien har ikke alltid startet med bevisste beslutninger. De har startet med hendelser som løp løpsk. Den muligheten blir mer reell for hver uke konflikten forblir uløst.

Likevel, hvis dette delvis gjelder Russland – med haukenes språk og de fortsatt pågående angrepene på ukrainsk jord – virker europeiske ledere selv hensynsløse. På den nylige sikkerhetskonferansen i München tok Brussel-eliten og dens følgeapparat turen med å piske opp krigstrommene, skrue opp sin egen haukete retorikk samtidig som de bød på lite seriøs strategisk refleksjon. Politico fanget stemningen presist: «Vestlige land ser tredje verdenskrig komme», het det – en overskrift som glattet over det ubeleilige faktum at mange av dem som slo alarm, selv er blant de mest ivrige forkjemperne for fortsatt eskalering. Som Natos generalsekretær Mark Rutte nylig sa det: Europeere «må være forberedt på krigens omfang som våre besteforeldre og oldeforeldre opplevde». Det er noe dypt urovekkende ved en europeisk politisk klasse som dyrker krigshysteri samtidig som den tilsynelatende er likegyldig til hvor dette kan føre.

Situasjonen blir særlig bekymringsfull mot bakteppet av Europas pågående industrielle nedgang. Man skulle tro at et svekket kontinent ville søke forsoning og de-eskalering. I stedet fortsetter europeiske ledere å tenke i stivt unipolare baner, avfeier Russlands sikkerhetsbekymringer som illegitime samtidig som de er blinde for den materielle virkeligheten i en verden som raskt blir multipolar – en endring som allerede oversettes til Europas egen økonomiske og geopolitiske marginalisering. Dermed speiler de bare Washingtons bredere holdning.

Som den indiske strategen C. Raja Mohan nylig argumenterte i Foreign Affairs, lever vi i et hybrid og dypt ustabilt geopolitisk øyeblikk: preget av økende multipolaritet økonomisk, men fortsatt stort sett unipolar militært, der USA fremdeles er alene om å kunne projisere makt globalt uten straff. Konsekvensene av denne asymmetrien, skriver Mohan, har vært paradoksale. I stedet for å innlede en mer balansert internasjonal orden, har den økonomiske multipolariteten snarere oppmuntret Washington til å kaste av seg de begrensningene som tidligere temmet oppførselen deres, og til å projisere makt stadig mer aggressivt – en dynamikk Trump-administrasjonen har gjort enda mer eksplisitt enn noen gang.

Dette reiser vanskelige spørsmål. Kan en verden der USA forblir fri til å begå gjentatte militære og økonomiske aggresjonshandlinger – uten å bli hemmet av andre makter – virkelig kalles multipolar i noen meningsfull forstand? Og kan overgangen til en ekte multipolar orden, der ubegrenset amerikansk militær dominans gir plass for en verden basert på suveren likhet for alle, skje uten at verden først går gjennom en periode med akutt og potensielt katastrofal konfrontasjon? Dette er ikke abstrakte teoretiske gåter. Gitt utviklingen i Ukraina og ellers, er de blant vår tids mest presserende spørsmål.Thomas Fazi er spaltist i UnHerd og oversetter. Hans siste bok er The Covid Consensus, skrevet sammen med Toby Green.

---

Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.

Se også:

Israelere har lenge hevdet at palestinere «frivillig» flyktet fra hjemmene og landområdene sine for å la Israel bli etablert.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

Nye israelske dokumenter har dukket opp som bekrefter at sionistiske militser brukte massakrer, voldtekter og utvisninger for å etnisk rense rundt 800.000 palestinere for å opprette staten Israel i 1948.

Haaretz rapporterte 27. februar at dokumentene inneholder førstehåndsberetninger om krigen i 1948 (kjent av palestinerne som Nakba) skrevet av kommandører i de sionistiske militsene, som dannet kjernen i det israelske militæret.

Dokumentene ble oppdaget etter at noen la esker med tusenvis av dokumenter ved siden av en søppelcontainer i et nabolag i Tel Aviv for to år siden.

Ifølge den israelske avisen avkrefter oppdagelsen av dokumentene «fullstendig den israelske fortellingen om at landets arabiske innbyggere flyktet av egen fri vilje etter ordre fra sine egne ledere».

Dokumentene inkluderer en beretning om krigen skrevet av Yitzhak Broshi, kommandør for Golanis 12. bataljon . Broshi forklarer at han ga ordre om å rasere landsbyen Arab a-Zabah, et beduinsamfunn i Nedre Galilea, og drepe alle som ble funnet der. «Hver araber blant Zabahim skal drepes», heter det i ordren hans.

I et annet tilfelle beordret Broshi troppene sine til å lete etter arabere som gjemte seg i området rundt Turanfjellet i Nedre Galilea etter at det allerede var erobret. «Drep alle som gjemmer seg», lød Broshis ordre.

Haaretz bemerker at selv om nesten 80 år har gått siden Nakba, som israelerne kaller «uavhengighetskrigen», er mye materiale i Israels arkiver fortsatt hemmeligstemplet. Som et resultat er «historisk hukommelse i Israel et bedrag».

«Det kan nå bekreftes, basert på en imponerende mengde bevis, at IDF [den israelske hæren] systematisk og voldelig utviste arabere under uavhengighetskrigen. Utvisningen ble utført gjennom massakrer, mord og en rekke tiltak som hadde som mål å terrorisere denne sivilbefolkningen og fremskynde flukten deres», konkluderte Haaretz .

«Hvordan fordriver man en landsby?» spurte Maxim Cohen, en kommandant for Carmeli-brigaden. «Man hogger av øret på en av araberne foran øynene på alle andre, og de flykter alle sammen. I praksis ble ingen landsby evakuert uten å stikke noen i magen eller ved hjelp av lignende metoder. Vi vant kun takket være arabernes frykt, og de var bare redde for gjerninger som ikke var i samsvar med loven».

Haim Ben-David, som senere oppnådde graden generalmajor og ble tidligere statsminister David Ben Gurions militærsekretær, forklarte at ordre om å drepe og utvise palestinske sivile under krigen i 1948 ble gitt muntlig snarere enn skriftlig.

«I våre operative ordrer var vi nøye med å ikke nevne drap. Ordrene knyttet til oppførsel ble muntlig formidlet til bataljonskommandørene», forklarte Ben-David.

Yisrael Carmi, en bataljonskommandant i 7. brigade, uttalte at han under erobringen av Beersheba i oktober 1948 ga ordre om at enhver palestiner som motsatte seg utvisning skulle henrettes.

«Jeg erobret byen», vitnet Carmi. «Da jeg ryddet opp i området, ga jeg ordre om å utslette alle som dukket opp i gaten, enten de gjorde motstand eller ikke. Det ble gitt ordre om å ødelegge alt. Etter erobringen av politistasjonen – etter overgivelsen – stoppet drapene. Inntil da ble alle drept – kvinner og barn og alle. Så ble det gitt ordre til folket om å dra til Hebron. Alle som ikke dro, ble ‘fjernet’».

Mordechai Maklef, en operasjonsoffiser, forklarte: «Hensikten var å utvise».

«Det er umulig å utvise 114.000 mennesker som bodde [i Galilea] uten terror. Det må ha vært et element av terror i starten for at de skulle dra».

I et forsøk på å skjule denne historien har Israel bare offentliggjort én million filer av 17 millioner i Israels statsarkiv og Hærens og forsvarsarkivet.

Arkivpersonalet ble bedt om å skjule «materiale som kunne skade [hærens] image [og vise den] som en okkupasjonshær uten moralsk grunnlag, [som viser] voldelig oppførsel mot en arabisk befolkning og grusomme handlinger (drap, mord)».

Personalet ble bedt om å forhindre utgivelsen av dokumenter som viste «utvisning av arabere» og «ordre om å skade infiltratorer [arabere som prøver å returnere til landsbyene sine]».

Selv om dokumenter som avslører Israels drap og utvisning av palestinere for å opprette staten har dukket opp, har noen israelske ledere privat erkjent det palestinere har hevdet i flere tiår.

Under et kabinettmøte som ble holdt etter krigen i 1948, diskuterte den daværende israelske innenriksministeren Yitzhak Gruenbaum hvordan ordre om å «rense territoriet» hadde blitt gitt.

«Enhver som ser på alle disse sakene fra siden, kan ikke finne en forklaring på arabernes flukt. Det er rimelig å anta at de ble drevet på flukt fordi [folk] ranet, voldtok, myrdet og utviste», uttalte han.

En av de største massakrene under Nakba fant sted i byen Dawayima, i Lachish-regionen i det nordlige Negev. Ifølge vitnesbyrdet til en soldat, Meir Efron, gitt til det politiske partiet Mapam, «var det ingen kamp, ​​og det var ingen motstand. De første erobrerne drepte 80 til 100 [mannlige] arabere, kvinner og barn».

«En kommandant beordret sapperen til å sette to gamle arabiske kvinner inn i et bestemt hus, og sprenge det i luften mens de var inni. En annen soldat skrøt av at han hadde voldtatt en arabisk kvinne og deretter skutt henne. En kvinne som holdt en nyfødt baby jobbet som rengjøringshjelp. Hun jobbet i en dag eller to, og til slutt skjøt de henne og babyen hennes».

Haaretz bemerker at ifølge hundrevis av vitnesbyrd fra palestinere samlet inn av den palestinske historikeren Salah Abd al-Jawad, fant minst 100 massakrer på sivile sted under Nakba, i én av fem landsbyer som ble erobret av Israels gryende militære.

I seks av massakrene drepte israelske tropper mellom 50 og 100 ofre.

Jawads forskning fant et firetrinnsmønster som oppsto under erobringen av territoriet som ble Israel: Israelske tropper omringet landsbyer fra tre retninger og terroriserte de palestinske innbyggerne med skyting og beskytning; de tillot noen lokale å rømme til nabolandene; myrdet de innbyggerne som ikke dro, spesielt menn i alderen 15 til 50; og sprengte og brente ned hjem, ofte med folk fortsatt inne.

Israelske tropper har brukt lignende metoder i Gaza siden 2023. «Det har vært mønsteret hele tiden. Israel forårsaket døden til anslagsvis 100.000 palestinere på Gazastripen etter 7. oktober, men ikke én soldat har blitt anklaget for mord eller uaktsomt drap. I skrivende stund har én soldat blitt stilt for retten for plyndring», observerte Haaretz .

«Fornektelsen av forbrytelsene i 1948 har drevet flere tiår med konflikt. Hva vil fornektelsen av forbrytelsene i Gaza bringe over oss?» spurte den israelske avisen.

---