Brent-råolje steg tilbake til over 100 dollar etter at USA forlot samtalene i Islamabad, noe som utløste et umiddelbart markedssjokk. Dette skriver The Cradle.

Globale oljepriser steg kraftig etter at USA begynte å blokkere iranske havner 13. april. Dette utløste skarpe markedsreaksjoner og stanset viktig sjøtrafikk ettersom handelsmenn reagerte på den fornyede opptrappingen av angrepskrigen som ble lansert av Washington og Israel i slutten av februar.

Brent-råolje steg med sju prosent til 102,29 dollar per fat, mens den amerikanske West Texas Intermediate steg med åtte prosent til 104,24 dollar.

Disse økningene i oljeprisene reverserte tidligere tap, etter en kort nedgang før samtalene mellom Washington og Teheran i Islamabad.

Før kunngjøringen hadde Brent-oljen falt til rundt 95 dollar per fat ettersom markedene reagerte forsiktig på de kommende samtalene.

Etter at forhandlingene mislyktes og den amerikanske blokaden ble annonsert, falmet markedsoptimismen nesten umiddelbart.

Prisene har holdt seg volatile siden USA startet krigen mot Iran.

Brent-oljen hadde ligget rundt 70 dollar før krigen startet, men steg deretter til over 119 dollar på sitt høydepunkt, ettersom markedene reagerte på gjentatte skift mellom militær eskalering, diplomatiske signaler og forsyningsinngrep som frigjøring av oljereserver med sikte på å stabilisere prisene.

Ifølge Lloyd’s List stoppet trafikken gjennom Hormuzstredet fullstendig opp etter at blokaden ble annonsert , ettersom fartøy som allerede hadde operert med reduserte nivåer plutselig snudde kursen, noe som umiddelbart førte til at bevegelsen over den kritiske vannveien stanset helt.

Blokaden trådte i kraft klokken 14.00 GMT mandag, ettersom amerikanske styrker intensiverte mineryddingsoperasjonene og anklaget Iran for ikke å ha overholdt forpliktelsene om å gjenåpne ruten.

Washingtons tiltak fulgte etter direkte samtaler i Islamabad mellom amerikanske og iranske tjenestemenn som ikke førte til en avtale, til tross for at de fant sted under en pakistansk-meglet to ukers våpenhvile.

Dette førte til et økonomisk sjokk, ettersom energimarkedene reagerte i løpet av timer og skipsruter frøs til, og blokaden omformet forsyningsforventningene og handelsstrømmene over en kritisk maritim korridor.

Dette innlegget ønsket Klassekampen ikke å trykke:

Fredag 20. mars slår Klassekampen opp en historie om Fake News over hele forsiden og tre hele sider der journalist Jo Skårderud leverer et usedvanlig hodeløst forsøk på å skremme folk fra å lese nyheter som blir sensurert bort i de “redaktørstyrte” NATO-mediene i Norge. 

Geir Christensen.

Med ujournalistiske metoder klarer han å framstille en stor del av fredsbevegelsen som logrende idioter som tror på fake news fra upålitelige internettsider.

Det finnes et hav av fake news, både i redaktørstyrte media og på nettet. Men måten Skårderud lager sin framstilling på er en studie verdt:

Han ber John Y. Jones, en aktiv antikrigsaktivist, journalist i Ny Tid og leder av fredsorganisasjonen Lay Down Your Arms, om tips om media som kan gi et bedre bilde av USA og Israels krig mot Iran – spesielt ødeleggelsene av Tel Aviv enn det som blir gjort kjent i Norge av redaktørstyrte media. Jones gir ham tips om 30 kilder.  

Hva gjør Skårderud med hjelpen han får til å se på alternativer? Noen spesielt interessante, som Julian Assange og Pulitzer-prisvinner Chris Hedges, nevner han ikke. Derimot finner han selv frem et KI-generert bilde et sted som blir hans “sannhetsvitne” om at dette er fake news. Han refererer 4 av de 30 kildene og trekker plutselig inn til at alle er blitt beskyldt for å fremme Russlands agenda. Ikke et kvidder av bevis for at påstandene er sanne. Sannhetsvitnene er Forsvarets Forskningsinstitutt og NRK. Ingen dokumenterer, bare avvisning.

Hvilken etterrettelig informasjon frambringer NATO-mediene og hva slags løgner blir spredd på nettet om det som skjer f.es. i Israel?

Ifølge Skårderud skriver redaktørstyrte medier tre uker inn i konflikten at «Det iranske militæret er bombet sønder og sammen. Landets offensive kapasiteter er slått ut, og nye ledere rekker knapt å bli utpekt før de blir drept i et israelsk eller amerikansk angrep. I Israel lever folk livene sine som vanlig”.  

Denne «sannheten» forsvarer Skårderud og framstiller Jones som en som sprer «alternative fakta». Jones forteller om «Iranske raketter som beveger seg 5 til 10 km i sekundet, slår ned før alarmene rekker å varsle fare. Ødeleggelsene er omfattende. Deler av Tel Aviv ser faktisk ut som Gaza når man ser på de alternative kildene». 

Ja, selv CNN viser bilder, men forteller at de ikke kan vise nedslagene, noe som er forbudt av regjeringen. Slikt forteller ikke NRK eller Klassekampen.

Ettersom Israels hindrer oss i å få vite sannheten om Tel Aviv kan vi starte med å se på de andre påstandene:

Det iranske militæret er bombet sønder og sammen. Trump har foreløpig vunnet krigen minst 9 ganger, men Iranske raketter og droner fortsetter å komme. På tross av 5 uker med voldsom terror er det ingen tegn til regime-endrende opprør. Regimet klarer fremdeles å slå tilbake.  

Irans militærutgifter på 10 milliarder dollar er omtrent 1% av USA/Israels. Har Klassekampen noen forklaring på hvorfor Iran klarer seg?

«Redaktørstyrte medier skriver at folkelige demonstrasjoner i Iran har undergravd oppslutningen om prestestyrets legitimitet», skriver Skårderud. «Regimekritikere anslår at rundt 30.000 mennesker ble drept i opptøyene».

Ja, hva skjedde egentlig? Hvorfor bryter ikke Irans regime sammen?  

«Den alternative virkeligheten» som Skårderud maner fram, er karikert: «Den alternative historien er at demonstrasjonene var en falskt flagg-operasjon. Ifølge den teorien ble opptøyene orkestrert av agenter fra USA og Israel, og styrt via Elon Musks Starlink-satellitter. De mener de faktiske dødstallene «bare» var 3000, hvorav det store flertallet ble drept av maskerte angripere, ikke av regimet».  Jones siterer israelske Jerusalem Post om Mossads medvirkning.

Påstand fra Skårderud er en vulgærversjon av alternativer til NATOs framstilling jeg ikke har hørt før. Det jeg har hørt er:

Dyrtiden i Iran var i stor grad forårsaket av USA sitt angrep på Irans valuta. USAs ledelse skryter av dette. En bevisst handling for å skape opprør. Det kom til omfattende, fredelige demonstrasjoner i Iran som var fullt lovlige. USA/Israel sendte inn bevæpnede agenter til demonstrasjonene med mange sivile skadde. Banker, postkontorer, butikker moskeer og klerikale ble brutalt angrepet. Myndighetene oppgir i overkant av 2000 drepte. Det førte til omfattende støttedemonstrasjoner for regimet. 

Hva er sant?  

Hvorfor ble demonstrasjonene voldelige. 

Var mange av de drepte politifolk/statsansatte?

Hvilken rolle spilte CIA/Mossad?

Hvor omfattende var støttedemonstrasjonene til regimet og hvorfor kom de?

Bidrar ikke angrepet fra Israel/USA til å samle folk rundt lederne i Iran?

Jeg har ingen fasit, men det store sammenbruddet som ble varslet har ikke kommet. NATO-versjonen er opplagt vestlig sminket og usann. Kan Klassekampen heller bidra til å få fram sannheten fremfor å latterliggjøre andres versjoner?  Hvorfor ble ikke Jones sitater fra Jersualem Post tatt med?

Skårderud advarer mot alternative media. Men uten at det er noe særlig sammenheng med hva intervjuobjektet – John Y. Jones – uttalte seg om. Enda verre er det at en Klassekamp-journalist misbruker og manipulerer intervjuobjekter og lager en falsk fortelling. Helt uten fakta, bare bygget på drøvtygging av NATO-propagandister sine påstander. Klassekampen begrenser i stedet lesernes kunnskapssøking. 

Skårderud gjør et stort poeng av at stater som f.eks Russland sprer falske nyheter. Han har rett i at mange store stater driver omfattende propaganda. Men hvorfor utelater han den virkelig store propagandamaskinen, USA/NATO som er verdensledende på falsk propaganda. Når f.eks Trump hevder at valgene i Venezuela, som Maduro vant, var forfalsket. Hvorfor spør ingen om Trump er troverdig? Han har som kjent selv snakket om forfalskede valg tidligere der han selv er offeret. Hvorfor får han ikke kritiske spørsmål? 

En del av det USA/NATO-propagandaen har forsterket er en sverte- og kanselerings-kultur. Meninger og organisasjoner blir hengt ut på en slik måte at det skal bli umulig å ha kontakt med dem. Slike kampanjer ser vi flere av. På venstresiden har det særlig rammet antikrigsbevegelsen og de som kritiserer Stoltenbergs ord om at opprustning og krig er veien til fred.  De siste årene har vi sett angrep på Steigan.no, Rød Ungdom, antikrigsopposisjonen i Rødt og partiet FOR.  

Kanseleringkampanjene har til hensikt å hindre kritiske spørsmål.

Når «vestresidens» Klassekampen driver på slik – hvorfor skal vi stole på «redaktørstyrte medier»? Hvorfor skal vi ikke søke andre kilder? Min salige far sa i sin tid at jeg ikke måtte tro på alt som stod i avisene. Bare halvparten var sant. Det hvite – det er sant og det svarte – det er løgn.  Skårderud  gir ham rett.

Geir Christensen

I del 1 fortalte jeg om en interessant sak, hvor en forelder i en skole ba en lærer i naturfag om å tilbakevise 3 påstander. Læreren sendte påstandene videre til FHI for å få svar, og fikk fra Gro Evensen, Seniorrådgiver hos FHI følgende svar:

Av Terje Hansen.

Foreningen lov og helse 13. april 2026. 

Svaret fra FHI:

Hei og takk for henvendelsen

Den ble videresendt meg siden jeg jobber med vaksinsikkerhet, og jeg har fått hjelp fra to kollegaer som har god kunnskap og erfaring med kliniske studier av vaksiner.

Påstandene er kjent fra media i forbindelse med et ikke-fagfellevurdert manuskript som ble publisert i forbindelse med en amerikansk Senatshøring i September 2025, fra forskere ved Henry Ford. Studien kom i stand etter oppfordring fra anti-vaksine-nettverket ICAN ved Del Bigtree og ble ledet av Lois Lamerato og Marcus Zervos.

Mediadekning:

Rinse and repeat: US vaccine hearing on unpublished study debates same myths | US healthcare | The Guardian

Gjennomgang av manuskriptet: Why a study claiming vaccines cause chronic illness is severely flawed – a biostatistician explains the biases and unsupported conclusions

Manuskript: Entered-into-hearing-record-Impact-of-Childhood-Vaccination-on-Short-and-Long-Term-Chronic-Health-Outcomes-in-Children-A-Birth-Cohort-Study.pdf

Påstand 1: «At ingen av vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet er dobbeltblindet plasebotestet for å teste om vaksinen har negative helseeffekter.»

Ved utprøvning av nye vaksiner er gullstandarden for evaluering av effekt og sikkerhet randomiserte placebokontrollerte studier. Ved innføring av nye vaksiner hvor det ikke finnes tidligere vaksiner testes, er det da naturlig å velge placebo i form av vaksine uten virkestoff, eller saltvann. Dersom det finnes tilgjengelige effektive og sikre vaksiner vil det være uetisk å teste nye vaksiner mot saltvann, da disse barna vil få et dårligere tilbud enn standard helsehjelp og fratas beskyttelse mot alvorlige sykdommer. Derfor er ikke alle nye vaksiner testet med placebo men sammenlignes med eksisterende vaksiner.

Fact Checked: Childhood Vaccines Are Carefully Studied—Including with Placebos—to Ensure They’re Safe and Effective

Et WHO panel anbefalte i 2014 fire ulike tilfeller hvor dette er et dilemma:

Placebo use in vaccine trials: Recommendations of a WHO expert panel – PMC

To amerikanske etikere har gjennomgått disse påstandene i 2025: Fool’s-gold science: The ethical and scientific perils of testing most vaccines using placebo-controlled randomized trials – PMC

Påstand 2: «Alle studier hvor man sammenligner helsen til vaksinerte og uvaksinerte, viser at uvaksinerte har bedre helse».

Påstanden refererer til en sentral påstand i Henry Ford studien. Studien undersøkte om vaksiner påvirker risikoen for kroniske sykdommer hos barn, men det er store svakheter i metoden som er benyttet. Mange sykdommer som astma, ADHD og lærevansker oppdages først etter 5-årsalderen. Likevel ble mange uvaksinerte barn fulgt svært kort tid – ofte bare til 6–15 måneder, og få barn ble fulgt utover 3 år. Vaksinerte barn ble fulgt mye lenger, noe som gir dem flere sjanser til å få diagnoser registrert. Dette skaper en skjevhet såkalt overvåkingsbias som gjør at én gruppe ser sykere ut på papiret uten at de faktisk er det.

I tillegg besøkte vaksinerte barn lege oftere (ca. 7 ganger i året mot 2 for uvaksinerte) enn ikke vaksinerte barn. Jo flere ganger man oppsøker lege jo større mulighet er det til å oppdage sykdommer. Dette kalles deteksjonsbias. Studien justerte litt for dette, men ikke i tilstrekkelig grad. Henry Ford Health har bare mulighet til å følge barn i sine register dersom de fortsatt benytter klinikken. Det kan ikke utelukkes at barn i uvaksinert gruppe kan ha byttet helsetilbud tidlig. Dette kan bl.a. være påvirket av sosiale forhold (se under). Tidligere studier har funnet at foreldre som ikke vaksinerer barna sine i mindre grad oppsøker lege når barna er syke.

En annen viktig svakhet ved studien var at gruppene ulike fra starten. Det var forskjeller i fordeling av kjønn, fødselsvekt, mors helse og sosiale forhold, som bosted (by eller land stikkord her er luftforurensning). Disse faktorene kan påvirke helsen uavhengig av vaksiner. Studien gi dermed ikke holdepunkt for at vaksiner øker forekomst av kroniske sykdommer.

Se også denne gjennomgangen av en statistiker: Why a study claiming vaccines cause chronic illness is severely flawed – a biostatistician explains the biases and unsupported conclusions

Påstand 3. «Forskere, leger, politikere og helsepersonell er redde for å kritisere eller publisere data som setter vaksiner i et dårlig lys. Fordi de er redde for å få karrieren ødelagt, eller verre ting».

I land som Norge hvor det er høy grad av transparens, åpenhet og demokrati, er det liten grunn til å tro at dette er tilfelle. Vårt vestlige system for innføring av legemidler til befolkningen er basert på vitenskapelige data og avveininger mellom nytte, ulemper og kostnader. Det stilles krav til produsenter, kliniske studier og kontroll på data rundt kvalitet og sikkerhet. Derfor har statlige DMP et ansvar for uavhengig gjennomgang av data for sikkerhet, effekt og kvalitet etter vedtatte, internasjonale standarder.

En av forskerne i studien oppgir påstand 3 som grunn til at studien ikke ble publisert. En alternativ grunn som er oppgitt for at akkurat denne studien ikke ble publisert er at « the study by Henry Ford Health researchers has serious design problems that keep it from revealing much about whether vaccines affect children’s long-term health. In fact, a spokesperson at Henry Ford Health told journalists seeking comment on the study that it «was not published because it did not meet the rigorous scientific standards we demand as a premier medical research institution.»

Henry Ford Health-instituttet har også uttalt seg om dette: Vaccine Study Henry Ford Health | Henry Ford Health – Detroit, MI

Studien er fact checked her: Henry Ford study used to promote misinformation about vaccine safety.

FHI mottok også i denne henvendelsen en del lenker med bakteppe for påstandene (eller mistankene):

https://www.theguardian.com/us-news/2025/sep/10/vaccine-hearing-congress-illness-children

https://theconversation.com/why-a-study-claiming-vaccines-cause-chronic-illness-is-severely-flawed-a-biostatistician-explains-the-biases-and-unsupported-conclusions-265470

https://www.hsgac.senate.gov/wp-content/uploads/Entered-into-hearing-record-Impact-of-Childhood-Vaccination-on-Short-and-Long-Term-Chronic-Health-Outcomes-in-Children-A-Birth-Cohort-Study.pdf

https://www.aap.org/en/news-room/fact-checked/fact-checked-childhood-vaccines-are-carefully-studiedincluding-with-placebosto-ensure-theyre-safe-and-effective

https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC4157320

https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC12373718

https://theconversation.com/why-a-study-claiming-vaccines-cause-chronic-illness-is-severely-flawed-a-biostatistician-explains-the-biases-and-unsupported-conclusions-265470

https://www.theguardian.com/us-news/2025/sep/10/vaccine-hearing-congress-illness-children

https://www.henryford.com/news/2025/09/vaccine-study-henry-ford-health

https://science.feedback.org/review/significant-flaws-henry-ford-study-childhood-vaccines-harm/?gad_source=1&gad_campaignid=23026780695&gclid=EAIaIQobChMI9aXO9efpkAMVUEKRBR3JHAV3EAAYASAAEgLgEvD_BwE

***

(Slutt på svaret fra FHI.)

Vi kan gi honnør til FHI for å svare, og faktisk gi et litt lengre omfattende svar. I dag er det en helt standardisert metode i Norge å bruke FHI sverteteknikker, stemplinger eller andre uredelige triks for å slippe å bruke argumenter, dette er innført i alle samfunnslag; på Stortinget, i alle avisene, i akademia og blant vanlige folk m. fl. Det vanligste «trikset» i dag for å slippe å opptre saklig eller bruke argumenter er å kalle noe for «konspirasjonsteori», som vi skal komme tilbake til i de siste delene. Men dette gjør heldigvis ikke FHI, da det kommer med et seriøst svar.

Det er en del interessante elementer i svaret fra FHI, og det vi skal kommentere i de neste delene.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Forrige artikkel finner du her:

Shurika Hansen er journalist, podcastvert og samfunnsdebattant. Hun er født i Mogadishu i Somalia i 1984 og kom til Norge som 13-åring. Hun har vært skribent i Resett og skriver nå i iNyheter samtidig som hun har startet en podcast. På sin Facebookside skriver hun:

Tør du å delta? Jeg inviterer deg til debatt.

Så da hun tok kontakt og spurte om jeg ville delta på hennes podcast svarte jeg naturligvis JA med en gang, vel vitende om at vi helt sikkert er uenige om en hel bråte saker. Hvordan skal det gå med samfunnsdebatten hvis man bare snakket med folk man er enig med? Når en ung journalist med bakgrunn fra Afrika vil krysse klinge med meg, er jeg naturligvis klar med en gang.

Her følger samtalen vår slik den er presentert på iNyheter og Shurikas podcast:

– Norske medier har sviktet fullstendig

Shurika Hansen møter redaktør i steigan.no, Pål Steigan, til en samtale om medier, makt og internasjonal politikk.

Steigan retter skarp kritikk mot norske medier og mener de ikke lenger fungerer som en uavhengig kontroll av makten. I stedet hevder han at de bidrar til å opprettholde bestemte narrativer – særlig i dekningen av krigen i Gaza, pandemien og Epstein-avsløringene.

– Norske medier driver narrativkontroll, ikke journalistikk, sier Steigan.

I episoden diskuterer de blant annet:

– Om det foregår et folkemord i Gaza
– NATOs rolle og fremtid
– Hvor grensen går mellom kritikk av Israel og antisemittisme
– Epstein-saken og det Steigan mener er dypere maktstrukturer
– Hvorfor norske medier ikke graver i disse spørsmålene
– Kritikken mot alternative medier og begrepet «konspirasjonsteori»
– Steigans egen bakgrunn og hva som driver ham

Steigan deler også refleksjoner fra et langt liv i politisk aktivisme, og forklarer hvorfor han mener sannhet må testes i praksis – ikke bare i teori.

Mark Curtis avslører at Storbritannias forsvarsdepartement forberedte seg på krig med Russland etter å ha utvidet NATO – 26 år før Moskva invaderte Ukraina.

Av Mark Curtis

Declassified UK, 13. april 2026

Tidligere hemmelige britiske dokumenter viser at Storbritannias forsvarsdepartement (MoD), visste at utvidelse av NATO med å ta opp nye medlemmer kunne føre til krig med Russland.

Storbritannias forsvarsetterretning utarbeidet en studie om utvidelse av NATO i 1996, som presenterte scenarier der krig med Russland ble forutsett etter at land i Sentral- og Øst-Europa hadde sluttet seg til NATO.

Disse avgraderte regjeringsarkivene, tilgjengelig i Nasjonalarkivet, utfordrer forestillingen om at utvidelse av NATO gir liten eller ingen forklaring på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.

Et scenario, utarbeidet i august 1996, vurderte «implikasjonene av medlemskap fra de baltiske statene», som på det tidspunktet ennå ikke hadde sluttet seg til NATO.

Dokumentet anså at Estland, Latvia og Litauen alle hadde sluttet seg til NATO og vurderte «mulige scenarier som ville føre til en operasjon under artikkel V i NATO-traktaten» – hvor NATO-medlemmer lover å forsvare hverandre dersom de blir angrepet.

Scenariet tok utgangspunkt i en situasjon der de tre statene «ville møte en angriper», som tydelig ble identifisert som Russland.

Forsvarets etterretning antok at:

«Russland har sterkt motsatt seg NATO-medlemskap for de baltiske statene og har truet med gjengjeldelse for å bevare sin egen sikkerhet mot en oppfattet fiendtlig militærallianse ved sine grenser».

Russland truer de baltiske statene

Forsvarets etterretningsscenario bemerket også at:

«Den viktigste trusselen mot alle de tre baltiske statene er en revansjistisk russisk regjering som har til hensikt å gjenopprette russisk myndighet over Baltikum».

Dette var «enten på grunn av NATO-medlemskap eller som en del av en generell gjenopprettelse av russisk makt og innflytelse langs hennes grenser».

Den forestilte videre at Russland «oppildner misnøye blant den russiske minoriteten i Estland, som hevder forfølgelse på grunnlag av språk/kultur/menneskerettigheter».

Moskva kan kreve «store områder av det østlige Estland som russisk territorium, true med å annektere dem med makt og kutte all energieksport til Estland», la de til.

Dette scenariet minner om Russlands politikk overfor Ukraina etter 2014, hvor landet forsøkte å «beskytte» russisktalende samfunn i den østlige Donbas-regionen av landet og deretter kunngjorde sin annektering i 2022.

Leilighetsbygg i Lysychansk, Lugansk, 4. august 2014, ødelagt av Kiev-styrker under Donbass-krigen. (CC BY-SA 4.0, Wikimedia Commons)

Russland, Hviterussland, Ukraina

De britiske dokumentene ser for seg andre krigs-scenarier der Russland blir sett på som angriperen. I et av dem, også utarbeidet i august 1996, antar Forsvarsdepartementet at Tsjekkia, Ungarn og Slovenia alle har blitt NATO-medlemmer, og at en maktblokk som involverer Russland, Hviterussland og Ukraina (som de kaller R.B.U.) har oppstått.

«Utvidelsen av NATO er svært upopulær blant R.B.U.-aksen», bemerket forsvarets etterretning i sitt scenario. R.B.U. fremsetter deretter et krav om tilbakevending til grensen før NATO, ellers «behovet for en buffersone mellom NATO og R.B.U.s grense».

Når disse kravene avvises av Vesten, «iverksettes et storskala luftbårent angrep mot de baltiske statene» og «et massivt luftangrep iverksettes mot Gdansk» i Polen. I tillegg er to mekaniserte R.B.U.-divisjoner planlagt å presse mot Wisła-elven fra Ukraina, og en annen styrke rykker frem mot Budapest i Ungarn.

«Diplomatisk sett uttaler koalisjonsregjeringen i R.B.U. at dens legitime interessesfære har blitt direkte truet av ‘aggressiv NATO-ekspansjonisme’, og at det ikke finnes andre intensjoner enn å skape en buffer».

Dokumentet ser deretter for seg «forsterkningsoperasjoner fra NATO».

Et annet krigsscenario involverer konsekvensene for at Romania skal bli med i NATO innen år 2000 sammen med Polen, Tsjekkia og Ungarn. Den vurderer NATOs evne «til å gi forsterkninger under en artikkel V-operasjon» i møte med en russisk trussel.

Forsvarsdepartementets antakelse er:

«En nasjonalistisk regjering er gjeninnsatt i Russland og innleder en politikk for å gjenopprette russisk makt og innflytelse langs grensene og utover».

Tsjekkia, Ungarn og Polen ble med i NATO i 1999, med Romania og Slovakia som medlemmer i 2004.

Denne artikkelen er hentet fra Declassified UK:

UK Knew Nato Expansion Could Lead to War With Russia

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Mark Curtis er meddirektør for Declassified U.K., og forfatter av fem bøker og mange artikler om britisk utenrikspolitikk.

---

Se også:

I går gikk det mange mener er det viktigste valget i Europa i år av stabelen. Vi snakker selvsagt om parlamentsvalget i Ungarn. Regjeringspartiet Fidesz har styrt landet i 16 år, med Viktor Orbán som statsminister.

Opposisjonen vant valget og har hatt en klar ledelse på målingene. Dagens gjest er politisk kommentator i ABC Nyheter, Thomas Vermes. Han har mer enn 30 års erfaring som journalist i Klassekampen, Nationen og ABC Nyheter. Men viktigere: Han er født i Ungarn, snakker språket flytende, og er muligens den fremste kjenneren av ungarsk politikk i norsk presse. Les hans kommentar til det ungarske valget her: Mannen som knekte Orbán, har en øy i Oslofjorden.

Spartakus intervjuet Thomas Vermes dagen før valget:

Mannen som kan knekke Orbán, har en øy i Oslofjorden

«Orbáns förlust är en seger för Europa» är budskapet vi möts av i svenska tidningar i dag och tyvärr höll det inte hela vägen för Viktor Orbán och Fidesz i går, vilket till viss del kan bero på Trumpeffekten.

Dette skriver den uavhengige skribenten Jenny Piper på sin blogg.

Jenny Piper.

Även om man i nuläget inte vet exakt hur mandatfördelningen i parlamentet kommer att bli, står det åtminstone klart att Peter Magyar tar över som premiärminister. Jag gick i går till sängs med tanken att Ungern har fallit, men man får hoppas att det ungerska folket känner sig nöjda.

Det som svensk massmedia och den indoktrinerade stora massan som lydigt lapar i sig propagandan inte förstår, är dock att det är vi européer som är de stora förlorarna nu när dämningarna mot Kiev hotar att rämna helt. Om Magyar väljer att gå Bryssel till mötes fullt ut, som många befarar, kommer det vara våra barn/barnbarn som får lida mest av effekterna av Bryssels krigshets samt ekonomiska trångmål. Att fortsätta stödja ett förlorat krig och släppa in det konkursmässiga Ukraina i unionen kan vara det som till slut får projekt EU att sjunka.

I kommentarsfälten på sociala medier spyr svenskar duktigt ur sig hatet mot Orbán och skriver hånfullt att det är Rysslands president Putin som är förloraren, vilket även europeiska ledare tycks inbilla sig.

Man ska dock komma ihåg att Ryssland inte är beroende av Europa överhuvudtaget, vilket om inte annat de senaste fyra åren visat och det var Ungern som tacksamt tog emot rysk olja eftersom de inte skulle klara sig om de följde Bryssels gröna omställning samt sanktioner mot Ryssland fullt ut. Ryssland har dessutom inga problem att klara sig utan Europa då de har många andra kunder ute i världen som mer än gärna betalar för billiga och stabila energileveranser samt förser dem med de varor de kan tänkas behöva.

Med tanke på att vinnaren Peter Magyar i går skanderade «Ryssar, åk hem» och fick med sig folkmassorna, visar att han inte avser att fortsätta den goda relationen med Ryssland utan snarare sälla sig till Bryssels ogenomtänkta hatretorik mot allt som har med Ryssland att göra.

Magyar kommer dock inte att kunna klippa banden rakt av eftersom Ryssland de facto förser Ungern med nästan 90% av landets olja och lite mer när det gäller gas samt tillhandahåller kärnbränsle till Paks kärnkraftverk, där Ungerns kontrakt med Ryssland sträcker sig till 2035.

EU-kommissionen ledd av den korrupta Ursula von der Leyen tillsammans med övriga europeiska ledare, exklusive Slovakiens Robert Fico, slickar sig nu om munnen och inväntar Magyars drag avseende Ukraina; kommer han öppna för att godkänna Ukrainas EU-medlemskap och det gigantiska ”lånet” på 90 miljarder euro som Kiev redan avslöjat att de inte kommer kunna betala tillbaka, eller kommer han fortsätta hålla Orbáns linje – som befolkningen även haft folkomröstning om – för att inte få folket emot sig? Det återstår att se.

I all eufori över Orbáns fall hos det svenska etablissemanget är det lätt att glömma att Magyar egentligen inte är särskilt pro-ukrainsk. Han har upprepade gånger uttryckt skepticism mot Kievs anslutning till såväl Nato som EU och han motsätter sig dessutom vapenleveranser till Ukraina. Därtill tillhör Magyar samma politiska elit som Orbán.

En sak är i alla fall säker; en av de starkaste rösterna mot galenskapen i Bryssel och för fred framför krig har nu tystnat.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Jenny Piper.

Cheng Li-wun er den første sittende lederen av Taiwans opposisjonsparti Kuomintang som besøker fastlandet på et tiår og besøket gir viktige signaler foran Donald Trumps varslede besøk i Beijing.

Dette drøftes i en analytisk artikkel under tittelen «Not just symbolism: What the KMT chair’s China trip signals for Beijing, Washington and Taipei» fra Channel News Asia (publisert 6. april 2026).

Artikkelen understreker at besøket ikke bare er symbolsk, men en politisk ladet signaløvelse i en svært spent periode i US-Kina-Taiwan-forbindelsene. Cheng Li-wun (KMT-leder) reiser for å vise at «krig over Taiwanstredet verken er uunngåelig eller nødvendig», og hun holder fast ved «1992-konsensusen» (som Beijing tolker som ett-Kina-prinsippet). Analytikere peker på følgende hovedpoenger:

For Beijing: Besøket viser at Kina kan omgå den sittende DPP-regjeringen (under president Lai Ching-te) og bruke opposisjonen som en kanal for direkte dialog. Det gir Xi mulighet til å belønne «riktig» oppførsel med økonomiske eller militære lettelser – men også å trekke dem tilbake når som helst. Det understreker Beijings strukturelle makt og kan brukes til å blokkere Taiwans spesielle forsvarsbudsjett (ca. 40 milliarder USD) via KMTs flertall i parlamentet.

For Washington: Timingen er bevisst. Besøket kan gi Beijing et argument overfor Trump om at spenningen kan håndteres politisk, og dermed redusere behovet for flere amerikanske våpensalg til Taiwan. Analytikere som Chong Ja Ian (National University of Singapore) advarer om at det kan svekke Taiwans forsvarsevne og USAs posisjon i Vest-Stillehavet.

For Taipei og KMT selv: Cheng må balansere på en knivsegg. Hun prøver å appellere til tre publikum samtidig: sin egen KMT-base, sentrumsvelgere i Taiwan og både Beijing og Washington. Hvis hun lykkes, kan det styrke hennes lederposisjon og gi KMT et «fredsnarrativ» før lokalvalgene i november. Mislykkes hun (f.eks. ved å virke for pro-kinesisk), risikerer hun backlash og å bekrefte DPPs «anti-Kina»-fortelling.

En analyse fra ThinkChina fokuserer på hvordan besøket er en prøve for Chengs lederskap og partiets evne til å balansere fred med sikkerhet.

Våpenhvileavtalen mellom Iran og USA og Kinas rolle som støttespiller for Iran kan styrke KMTs initiativ

Kina er Irans største handelspartner og oljekjøper, og kinesiske diplomater har vært i kontakt med Teheran for å oppmuntre til en avtale. Beijing har også samarbeidet tett med Pakistan om en fem-punktsplan for ceasefire og gjenåpning av stredet. Kina har offentlig kalt for de-eskalering, og Iran har selv ønsket kinesisk (og russisk) involvering som «garanti» mot amerikansk svik. Dette viser at Kina kan utøve innflytelse på Iran uten å konfrontere USA direkte.

Krigen i Midtøsten (som startet i februar 2026) har vist hvor raskt USA kan bli bundet opp militært og logistisk. Selv med en kortvarig våpenhvile, minner det taiwanske velgere og politikere om at Washington ikke nødvendigvis kan fokusere fullt på Indo-Stillehavet hvis nye kriser oppstår.

At Kina bidro til å dempe en krig som involverte USA (og indirekte Israel), styrker Beijings selvportrett som «ansvarlig stormakt» og «fredsbygger». Dette kan gjøre det lettere for KMT å selge ideen om at dialog med Kina ikke er naivt, men smart realpolitikk – spesielt når Xi selv inviterte Cheng. Besøket kan nå rammes inn som del av en breiere kinesisk strategi for stabilitet, ikke bare overfor Taiwan, men globalt.

Ifølge mange kommentatorer, også i USA, betyr våpenhvileavtalen med Iran «det største nederlaget siden Vietnam». Myten om USAs uovervinnelighet har fått seg noen solide sprekker, og det vil man naturligvis merke seg i Taipei også.

Mange taiwanske analytikere og opposisjonsstemmer trekker nettopp denne parallellen: Hvis USA sliter med å «nedkjempe» Iran (et land uten Kinas industrielle dybde, missilarsenal eller nærhet til amerikanske baser), hvor realistisk er det da å regne med fullskala amerikansk intervensjon mot Folkerepublikken i en Taiwan-krise?

Dette oppropet fra iranere i Norge er forfattet av Masoud Ghadimfallah og Leila Orand og ble blant annet publisert i avisa Klassekampen.

---

Det har nå gått én måned siden de ulovlige og aggressive angrepene fra Israel og USA mot Iran. Både i forkant av krigen og underveis har en betydelig del av den iranske diasporaen i Norge bidratt til å legitimere, forsterke og opprettholde denne krigen. Også enkelte iransk-norske politikere, inkludert stortingspresidenten, har forsvart den militære aggresjonen mot Iran.

Iranske monarkister og deler av høyreorienterte republikanske miljøer i Norge har framstilt krigen som en «frigjøringsoperasjon for Iran». I denne framstillingen har de ikke tatt hensyn til de politiske og økonomiske interessene Israel og USA har i Iran og i Midtøsten som helhet. Samtidig har de bidratt til å hvitvaske et regime som gjennomførte et folkemord i Gaza i tre år. Flere av disse gruppene har møtt opp i Oslos gater med israelske flagg og tatt til orde for bombing av sitt eget hjemland utført av et apartheidregime.

Samtidig har norske medier, inkludert NRK, riksdekkende aviser og lokalaviser, gjennom en systematisk skjevfordeling av taletid og kilder, bidratt til å konstruere et grovt misvisende bilde av at alle iranere støtter militær aggresjon mot sitt eget hjemland. Det gis uforholdsmessig stor plass til krigstilhengere, mens kritiske stemmer blir marginalisert. Mediebildet er ikke bare unøyaktig, men også metodologisk uforsvarlig. Det hviler verken på empiriske data, systematisk forskning eller representative meningsmålinger.

Når livene til nærmere nitti millioner sivile reduseres til en «debatt», innebærer det en problematisk forskyvning av de etiske rammene for den offentlige samtalen. Støtte til vold, død og ødeleggelse fremstilles som legitime posisjoner i et meningsmangfold, snarere enn som brudd på grunnleggende normative prinsipper. En slik praksis bidrar til å normalisere vold og militær intervensjon som politisk virkemiddel, og undergraver slik selve grunnlaget for en etisk informert offentlighet.

På denne bakgrunn ønsker vi, som iranere bosatt i Norge, å tydeliggjøre vårt standpunkt gjennom denne erklæringen. Vi, undertegnede iranere i Norge, ønsker å uttrykke vår dype bekymring og tydelige motstand mot krigen og den pågående volden rettet mot sivile i Iran. Vi fordømmer på de sterkeste angrepene fra Israel og USA, som har ført til omfattende lidelse blant uskyldige mennesker.

Og vi understreker at disse dødelige angrepene ikke bare ikke vil bidra til å løse problemene i det iranske samfunnet, men også har bidratt til å marginalisere alle frihetsorienterte, likestillingsorienterte og progressive bevegelser blant det iranske folk. Denne krigen vil i betydelig grad svekke det iranske folkets hundreårige bevegelser for å oppnå et fritt og demokratisk samfunn.

Krigen har allerede hatt katastrofale konsekvenser. Den begynte blant annet med et angrep med et amerikanskprodusert våpen som traff en skole og tok livet av 217 elever. Per i dag har minst 237 skoleelever blitt drept. Dette er ikke bare tall – dette er barn som aldri får vokse opp. Angrepene fortsetter å ramme sivile, inkludert barn, hver eneste dag. Israel opplyser at det i løpet av denne nærmere én måned lange perioden er blitt sluppet 15.000 bomber over Iran. Tusenvis av sivile er drept, tusenvis av hjem er ødelagt, og mer enn tre millioner iranere er blitt fordrevet.

I tillegg til de menneskelige tapene har angrepene også rammet kritisk infrastruktur, noe som truer livene til millioner av mennesker. Rundt 300 helseinstitusjoner har blitt skadet, noe som alvorlig svekker tilgangen til livsviktig helsehjelp. Et betydelig antall rekreasjons- og idrettsanlegg er ødelagt, samt minst 120 historiske bygninger – hvorav flere er registrert som verdensarv hos Unesco. Dette representerer ikke bare tap av liv, men også ødeleggelse av kultur og felles menneskelig arv. Alt dette skjer samtidig som USA og Israel har angrepet noen av Irans viktigste olje- og gassanlegg, og Donald Trump har truet med å bombe landets elektrisitetsinfrastruktur.

Samtidig ønsker vi å rette en tydelig kritikk mot hvordan norske medier så langt har dekket denne krigen. Fremstillingen av iranere i Norge har i mange tilfeller gitt inntrykk av at det eksisterer bred støtte til krigen. Dette er en forenkling som ikke gjenspeiler det mangfoldet av meninger som finnes. Som iranere i Norge representerer vi også stemmen til en betydelig del av befolkningen i Iran som er imot denne krigen, men som ikke har fått mulighet til å bli hørt på grunn av propaganda og begrensninger på ytringsfrihet.

Vi opplever at norske medier i stor grad har løftet frem stemmer som støtter krigen – stemmer som har uttrykt tro på at aktører som Donald Trump og Benjamin Netanyahu, gjennom militær makt og bombing, kan bringe frihet. Samtidig har stemmene til de mange som er imot krig, vold og ødeleggelse i stor grad blitt oversett.

På denne bakgrunn ønsker vi å understreke at et stort antall iranere er imot militær aggresjon mot sitt eget land. Vi tar tydelig avstand fra den forsterkede stemmen til krigstilhengere og avviser deres fremstilling. Vi står i solidaritet med befolkningen i Iran, med deres lidelser og utfordringer, og vi forsvarer vårt hjemland. De militære angrepene fra Israel og USA er etter vårt syn uakseptable og må fordømmes uten forbehold. Ingen krig og ingen bomber representerer en løsning på utfordringene i det iranske samfunnet.

Det er også avgjørende for oss å understreke at vi står sammen med folkene i Palestina, Libanon, Irak og Afghanistan, samt alle andre folk som har blitt rammet av amerikansk imperialisme og israelsk okkupasjon. Vi inviterer derfor alle frihetsforkjempere, fredsaktivister og progressive krefter til å stå sammen med oss og forsvare Iran mot denne militære aggresjonen.

Signert av: Mozzie Marvati (lege), Siavash Mobasheri (lærer og folkevalgt), Hamideh Kaffash (teknologileder), Kaveh Tehrani (regissør), Nasim Nazari (forfatter og forsker), Abbas Dadboud (masterstudent i sosiologi), Aina Abdoli (samfunnsviter), Ali Mirahmadi (sykepleier), Alireza Qaiumzadeh (forsker), Ammar Elgoni, Azam Ahoyi (kokk), Babak Khalaghi, Behdad Bordbar (journalist), Behnam Samadpoor Rikan, Ehsan Khalili, Faezeh Kalantari, Farzane Razavbi, Fatemeh Rajabian, Freidoon Amiri (doktor), Hatef Khaledi, Hediyeh Azma (kunstner), Hosein Neizan (prosjektplanlegger), Hossein Rostamzadeh (lærer), Hourieh Atarzadeh (teknologiutvikler), Leila Aftahi, Leila Beigi, M.H. Sabouri, Masoome Sobut (seniorrådgiver), Maziar Shabestari (tannlege), Mehda Zolfaqari (scenekunstner), Michelle Majedi (sosionom), Mohsen Anvaari, Mohsen Bahari (atferdsanalytiker), Mohsen Vatani, Mozhdeh Nematzadeh, Nasim Ahzami Raknerud (spesialrådgiver), Neda Alaei (forfatter og barnevernspedagog), Rosa Zare (lærer), Safura Abdiha (arkitekt), Saloumeh Sasani, Samin Salehi (urban designer), Sanaz Vahabzadeh (seniorrådgiver), Sara Raz (kontorsjef), Shiva (lærer), Shler Shebli-Jahnsrud, Shohreh Vahed, Solaleh Abdoli, Tohid Moradi Khanshan, Jafar Safarian (professor), Mehdi Hosseini (prosjektleder, Bygg og anlegg, Roya Dehghan (forsker), Sima Jonoud (forsker), Sina Rostami (forsker), Habibollah Sadeghi (forsker og ingeniør), Amir Taheri (seniorforsker), Narjes Jafari, Negar Jalalian,Sahar Tajik, Pardis Hamzeh, E. V. (ingeniør), Mahdi Darab, Ali Khaleghi, Mohammad Ghasemi, Neda Lajevardi (barnehagemedarbeider), Seyed Ali, Ghoreishian Amiri, Arvand Molla (programmerer), Fardin Farmarzi (miljøarbeider), Nooshin aghajani (rådgiver), Yashar Shabestari (tannlege), Gholamreza Darvish, Fariba sadoony, Atieh Tabeshian, Farhad Shabestari, F. Sadoony (økonom), Pouria Parhizkar, Amin Zavieh (PhD) Pouria Parhizkar (prosessingeniør), Romina Shaban Pour (selvstendig næringsdrivende), Shima Shams, Maryam Ashouri, Iman Shirkavand (prosjektleder), E Ashoori, Mahdiyeh Amanzadi, Amene Mohammadi (selger), Zahra Ahmadi (barne- og ungdomsarbeider), Omid Ashrafian (prosessingeniør), Ali Majodi, Fatemeh Rajabian, Afsaneh Nazari, Azar Nazari, Mitra Motamedian, Keyvan Keshtkar (tannlege), Bahram Uchevler (ingeniør), Ashkan Sadeghi (radiograf), Somayeh Hossein Zadeh, Mojtaba Habibi Asgarabad, Seyed Ali, Ghoreishian Amiri (forsker), Farzad Radmehr (professor), Zeinab Soleymaniamiri, Mohammadreza Hajsaeedisadegh (PhD, NTNU), Saeed Abbasi (Geotekniker), Mozhgan Mohammadpour, Maede Sadat (PhD), Negar Azizi, Farbod Hassani (forsker ved UiO), Abdolali Banihashemi (forsker), Farid Moghadam, Aminolah Hasanvand, Saba Amiri, Farzaneh Shoja, Mohammad Baghban, Mansoureh Asadi (teknisk prosjektleder), Mona Ghasemi, Behnam Kazemi Majd, Amir Khatibi, Sahar, Mana Moghaddam (lege), Morteza Mahdavi (ingeniør), Hannibar Armand (spesialisthelsetjenesten), Julie N. (masterstudent), Hossein Pooya Abdoli, Roja Modaresi (seniorforsker). Sahameh Shafiee (forsker), Pouria Homayonifar, Morteza Mahdavi, Rezvi (rådgiver), Romina Shaban Pour, Sahameh Shafiee (forsker), Elham Attar, Nick Ahmadi, Lida Sajjad (farmasøyt), Mandana Beigi (forsker), Somayye Baji (data scientist), Raheleh Kari (PhD), Zeinab A. B. (ingeniør), Raheleh Ashtari (avdeligsleder VGS), Hamid Khanmohammadi, Kamal Alipour (næringsdrivende), Jamileh Zare (selger) Roya Heydari (ansatt i kommunen), Ali Sobuts (filmskaper og musiker), Raha Esmaeili (student), Shahab Shoja (regnskaps- og administrasjonsarbeider), Ramin Galusian (miljøarbeider), Hussain Reza (fagkonsulent), Pouria Shahab Latifmehr (selvstendig næringsdrivende), Farzad shahkarami, Ailin Zooghalian (ansatt i kommunen), Omid Sedighi (elektrotekniker), Farzad Shahkarami, Nima Isapour (siviløkonom), Mahan Becklou, Roghieh Asgari Torvund, Elnaz Asgari