Det iranske parlamentets talsmann sier at Teheran er åpen for «ekte» forhandlinger med Washington, men anklager USA for å forsøke å pålegge betingelser, ikke dialog.

Dette skriver Lina Altawell i Anadolu News.

President Donald Trump «kan kanskje starte en krig, men han kontrollerer ikke hvordan den ender», sa Irans parlamentspresident, samtidig som han understreket at Teheran fortsatt er åpen for forhandlinger «bare hvis de er reelle, ikke påtvunget med makt».

«Vi er klare for forhandlinger», sa Mohammad Bagher Ghalibaf i et intervju med CNN seint onsdag, men la til: «Vi tror ikke dette er den typen dialog den amerikanske presidenten søker».

Han anklaget Washington for å undergrave diplomatiet med makt, og sa at USA «bombet forhandlingsbordet to dager før den sjette runden med samtaler med Iran».

Han sa at Iran ikke ville gå inn i samtaler uten konkrete fordeler, og uttalte: «Så lenge det iranske folkets økonomiske interesser ikke er garantert, vil det ikke bli noen forhandlinger», og fortsatte: «Vi anser ikke diktat som forhandling».

Ghalibaf advarte også om at samtaler som ble gjennomført under militært press bare ville forverre spenningene, og sa: «Forhandlinger i skyggen av krig gir næring til spenningene».

«Hvis Trump ønsker seg Nobels fredspris, bør han distansere seg fra krigshissere og forkjemperne for overgivelse rundt seg», fortsatte Ghalibaf.

Disse bemerkningene kom etter Trumps siste uttalelse om at en «massiv armada» beveget seg mot Iran og hans oppfordring til Teheran om å «komme til forhandlingsbordet».

Den vestlige venstresida har stort sett ikke klart å forstå «regimeskifte»-alliansen som knytter sammen Mossad, pahlavistmonarkister, den kultlignende terroristgruppa Mujahedin-e Khalq og en rekke CIA-støttede «opposisjonsgrupper» – nesten alle basert i USA, med en mindre tilstedeværelse i Storbritannia og over hele Europa.

Få har forstått at Storbritannias MI6 også har spilt en rolle i dette uhyggelige «regimeskifte»-prosjektet som er rettet mot Iran. I stedet har mange på den vestlige venstresida en tendens til å tolke disse forsøkene som en «frihetskamp», og se dem som uttrykk for folkelig handlingskraft eller til og med som et arbeiderklasse- eller fagforeningsopprør. Det er de ikke.

De mangesidige feilene, misforståelsene og den intellektuelle forringelsen som vises av altfor mange venstreorienterte – fra den liberale og sekulære venstresida til den revolusjonære venstresida, inkludert dem som hevder å være antisionister eller støttespillere for den palestinske frigjøringsbevegelsen.

Les David Miller:

Why Western left fails to grasp the link between imperialism, Zionism, and ‘regime change’ in Iran

Iran, Kina og Russland signerer trilateral strategisk pakt

I en dramatisk geopolitisk utvikling i ettermiddag signerte Iran, Kina og Russland formelt en omfattende strategisk pakt, som markerer et av de mest betydningsfulle skiftene i internasjonale relasjoner i det 21. århundre. Mens hele avtalen offentliggjøres i etapper av de tre regjeringene, har statlige medier i Teheran, Beijing og Moskva anerkjent seremonien og beskrevet den som en hjørnestein for en ny multipolar orden. Dette skriver Middle East Monitor.

Pakten kommer på bakteppet av flere tiår med økende samarbeid mellom disse tre statene. Iran og Russland inngikk tidligere en 20-årig omfattende strategisk partnerskapsavtale som er utformet for å styrke økonomiske, politiske og forsvarsmessige bånd, og for å dempe virkningen av vestlige sanksjoner – en traktat som ble signert i januar 2025 og trådte i kraft i fjor. I mellomtiden har Iran og Kina vært bundet av en 25-årig samarbeidsavtale som først ble signert i 2021, med sikte på å utvide handel, infrastruktur og energiintegrasjon.

Det som gjør dagens signering betydelig annerledes, og nyhetsverdig, er at den eksplisitt kombinerer de tre maktene i et koordinert rammeverk, og samordner dem i spørsmål som spenner fra atomsuverenitet og økonomisk samarbeid til militær koordinering og diplomatisk strategi.

Kronprinsesse Mette-Marit og Slottet har mye å svare på i Epstein-skandalen. Men dette er først og fremst en skandale for politikerkasten og hele det norske establishment, samt mediene med de styrte redaktørene. Børge Brende, Torbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik, flere regjeringer og hoffet deres har alle vært med på galeien. Og sammen har de vært med på et spill som handler om Mossad, CIA og etterretning. Og mediene har, med noen få hederlige unntak (særlig DN), sett en annen vei, eller de har overfokusert på detaljer for å hindre folk i å se det store bildet.

Det er komfortabelt for pressa og deres styrte redaktører å framstille Epstein-saka som en «mektige-menn-begikk-seksuelle-overgrep-mot-unge-jenter»-sak. For det er det jo. Men det er først og fremst ei sak om hvordan Mossad og CIA brukte Epstein som middel til utpressing og samarbeid.

Børge Brende og Epstein: WEF bør erstatte FN

I en svært personlig epostutveksling i 2018 diskuterte Børge Brende og Jeffrey Epstein det de kalte «en ny global arkitektur» og de var skjønt enige om at World Economic Forum burde erstatte FN.

Og Børge Brende er en av de mektigste mennene i norsk politikk. Han har vært både industri-, miljø- og utenriksminister i Norge, sjef for det Internasjonale Røde Kors og han er president og administrerende direktør i World Economic Forum.

Han hadde svært god personlig kontakt med Epstein og ble invitert hjem til Epsteins byvilla på Manhattan til private måltider.

https://www.tv2.no/mening-og-analyse/hele-statsapparatet-har-feilet/18519738

Thorbjørn Jagland, Bill Gates og Jeffrey Epstein

I 2013 hadde Thorbjørn Jagland et møte hjemme i sin luksuriøse representasjonsbolig i Strasbourg der han tok imot multimilliardæren Bill Gates og den pedofilidømte milliardæren Jeffrey Epstein. Jagland benektet først å ha møtt Epstein, men bekreftet seinere at møtet hadde funnet sted. Dette skrev Dagens Næringsliv 2. oktober 2020, og vi omtalte det her: – Thorbjørn Jagland tok imot Jeffrey Epstein og Bill Gates i sin Strasbourg-residens.

Nettavisen skrev at Bill Gates skal ha ignorert ryktene om Jeffrey Epstein fordi han trodde han kunne få Nobels fredspris. De bygger på informasjoner fra tabloiden Daily Mail etter at nye detaljer har dukket opp om møtet mellom Jeffrey Epstein, Bill Gates og Thorbjørn Jagland.

Daily Mail skriver at nye detaljer fra møtet nå dukker opp, i kjølvannet av at Bill Gates og kona skiller seg.

Allerede i 2019, da det ble kjent at Gates skal ha hatt kontakt med Epstein, til tross for at Epstein da allerede var dømt for å ha betalt en mindreårig kvinne for seksuelle tjenester, skal Gates og kona hatt kontakt med skilsmisseadvokater.

Flere medier har skrevet at kona til Bill Gates skal ha hatt store problemer med at ektemannen og Jeffrey Epstein møtte hverandre.

Tidligere ansatte hos Gates Foundation sier at Bill Gates pleiet kontakt med Jeffrey Epstein fordi han trodde det kunne føre til at han fikk fredsprisen.

Den norske elitens nesegruse hengivenhet for Bill Gates

Det norske kongehuset og norske statsministre fra Jens Stoltenberg til Erna Solberg har hatt og har en så nesegrus beundring for og et så symbiotisk forhold til multimilliardæren Bill Gates at de må betraktes som permanent inhabile i alt som har med den mannen å gjøre. De øser norske skattemilliarder over i fonds som kontrolleres av Bill & Melinda Gates Foundation og de er så starstruck hver gang han viser seg i Norge at det er reint parodisk. Her er en liten collage som viser litt av hvordan verdens nest rikeste mann behandles i Norge.

Og bakom synger Mossad og organisert kriminalitet

Forfatteren Webb snakker om den grenseløse, nasjonsløse Epstein-klassen av milliardærer som kontrollerer globale medier og politikk. Hun påviser også det samrøret mellom etterretningstjenestene og organisert kriminalitet som skapte Jeffrey Epstein.

Whitney Webb, en uavhengig etterforskningsjournalist, har gjennom sine artikler (spesielt i MintPress News) og bøkene One Nation Under Blackmail (vol. 1 & 2) fokusert på Jeffrey Epsteins nettverk på en måte som går langt utover de mest omtalte sex-trafficking-aspektene. Hun argumenterer for at Epstein ikke bare var en individuell overgriper, men en del av et langvarig, strukturert system der seksuell utpressing (sexual blackmail) ble brukt som verktøy av etterretningstjenester og organisert kriminalitet.

De viktigste punktene hun har fremhevet som sentrale avsløringer inkluderer:

Epsteins direkte koblinger til israelsk etterretning (Mossad)

Basert på intervjuer og kilder som tidligere israelsk etterretningsansatt Ari Ben-Menashe hevder hun at Epstein og Ghislaine Maxwell allerede på 1980-tallet jobbet for israelsk etterretning. Dette knyttes til Ghislaines far, Robert Maxwell (som selv var en kjent Mossad-assosiert figur). Webb mener Epsteins operasjon var en moderne variant av klassisk «honey-trap»-utpressing for å samle kompromitterende materiale på mektige personer.

Epstein som produkt av en historisk allianse mellom etterretning og organisert kriminalitet

I bøkene sporer hun dette tilbake til etterkrigstiden (spesielt WWII og Operation Underworld), der CIA/OSS samarbeidet med mafiaen og senere med israelske interesser. Denne «sordid union» utviklet seg til systematiske blackmail-nettverk som Epstein arvet og utvidet. Hun ser Epstein som kulminasjonen av tiår med slik praksis, ikke en isolert aktør.

Leslie Wexner som nøkkel-finansier og beskytter

Wexner (Victoria’s Secret-milliardær) ga Epstein enorm økonomisk og eiendomsmessig støtte, inkludert fullmakt over formuen hans. Webb peker på dette som mistenkelig og knytter det til bredere nettverk av innflytelse, inkludert finanskriser og maktstrukturer i USA.

«Intelligence»-beskyttelse og straffrihet

Hun refererer ofte til Alex Acostas uttalelse (da han ga Epstein den milde plea-dealen i 2008) om at han fikk beskjed om å legge seg flat fordi Epstein «belonged to intelligence». Dette brukes som bevis på at operasjonen hadde beskyttelse fra høyeste hold i USA og/eller Israel, og forklarer hvorfor så få mektige personer er blitt straffeforfulgt.

Blackmail som fortsatt verktøy for global makt

Webb hevder at seksuell utpressing (og finansiell kriminalitet) er ryggraden i hvordan elite-nettverk beholder kontroll – via politikere, milliardærer, tech-ledere og etterretning. Epstein var ikke «bare» en pedofil; han var et instrument i et større spill om innflytelse og geopolitikk.

Hennes arbeid skiller seg fra mainstream-medienes fokus på «Epstein-listen» og kjendiser ved å grave i den historiske og institusjonelle konteksten – altså at dette er systemisk, ikke bare individuelt ondskap. Kritikere mener hun tidvis overdriver koblinger eller spekulerer, mens tilhengere ser henne som en av de få som faktisk «følger pengene» og maktnettverkene bak.

Her er hun intervjuet av Redacted.

Den norske politikerkasten er en del av dette nettverket og de har kunnet opptrer vel vitende om at de ikke risikerer straff eller kontroll. Men makta i verden skrifter. Kanskje de ikke kan være så sikre på dette lenger. Derfor aner vi en smule panikk.

Les mer på steigan.no om Jeffrey Epstein.

Norske politikere kan prise seg lykkelige over at de styrer en av verdens mest konforme befolkninger. For mens vanlige mennesker får livene sine gradvis forsuret av økte skatter, avgifter og økonomisk utrygghet, har den politiske eliten sørget for å plassere seg selv i en helt annen klasse – privilegienes superliga.

Marius Reikerås.

Her er tre enkle eksempler:

1. Jens Stoltenberg

I ti år mottok han skattefri mange- millionlønn som NATO-sjef. I tillegg fikk han 3,7 millioner kroner i skattefri etterlønn og bygget opp en pensjonsordning verdt titalls millioner kroner som er skattefri.

Samtidig forsvarer han i dag formuesskatt på vanlige boliger – også for pensjonister uten betalingsevne. Null skatt for eliten. Løpende skatt på andres hjem.

2. Trygve Slagsvold Vedum

Som tidligere finansminister har han frontet en aggressiv formuesskatt som har presset gründere, familiebedrifter og kapital ut av landet. Samtidig er han selv omgitt av særordninger og politiske unntak som skjermer egne verdier.

3. Emilie Enger Mehl

Den tidligere justisministeren som snakker høyt om «tillit og rettsstat», men som selv mottok etterlønn i millionklassen for et verv der hun bare deltok på noen få møter. Full uttelling – minimal innsats. Et skoleeksempel på hvordan politiske toppverv gir økonomiske privilegier helt løsrevet fra vanlige arbeidsvilkår.

Fellesnevneren er enkel:

De som pålegger befolkningen byrdene, lever selv i en økonomisk virkelighet uten konsekvenser. Når vanlige mennesker må belåne eller selge egne hjem for å betale formuesskatt, mens politiske toppfigurer sikrer seg skattefri lønn, fritak fra formuesskatt, etterlønn og gullkantede pensjoner.

Og det er bare mulig fordi altfor mange har vent seg til å akseptere det.

---

Til Finansdepartementet

Forespørsel vedrørende full skattefrihet for NATO-pensjonen (DCPS) til Jens Stoltenberg.

Jeg ber om en skriftlig og fullstendig redegjørelse for den skattemessige behandlingen i Norge av pensjonsmidler som Jens Stoltenberg har opptjent gjennom NATOs pensjonsordning, Defined Contribution Pension Scheme (DCPS).

Forespørselen knytter seg særlig til uttalelser fra NATOs pressetalsperson, Daniele Riggio, om at pensjonsmidler opptjent gjennom DCPS – herunder den delen der NATO innbetaler 12 prosent av Jens Stoltenbergs grunnlønn – er skattefrie i sin helhet, både når det gjelder inntektsbeskatning og formuesskatt, også ved skattemessig bosetting i Norge.

Dette dreier seg om pensjonsmidler i størrelsesorden mange millioner kroner.

På denne bakgrunn ber jeg Finansdepartementet redegjøre for:

1. Det konkrete rettslige grunnlaget i norsk rett for at pensjonsmidler som Stoltenberg har opptjent gjennom DCPS er fullstendig unntatt både inntekts- og formuesskatt ved skattemessig bosetting i Norge.

2. Hvordan en slik ordning harmonerer med Grunnloven § 98 (likhet for loven) og de grunnleggende prinsippene om likebehandling i norsk skatterett.

3. Om departementet mener at full skattefrihet for Stoltenberg for svært betydelige pensjonsmidler er forenlig med Norges menneskerettslige forpliktelser, herunder EMK artikkel 14 jf. tilleggsprotokoll 1 artikkel 1, sett opp mot ordinære norske pensjonisters fulle skatteplikt.

Jeg ber om at departementets svar underbygges med henvisning til konkrete rettskilder, herunder lov, forskrift, forarbeider, rettspraksis, forvaltningspraksis eller bindende folkerettslige avtaler.

30.1.26

Marius Reikeras

Et over 20 år langt partnerskap har inkludert deling av ressurser og mye felles opplæring for ICE og CBP med deres motparter i Israel.

Av Connor Echols.

Responsible Statecraft, 29. januar 2026.

I løpet av de siste ukene har tusenvis av agenter fra føderale myndigheter strømmet til Minneapolis. Videoer viser tjenestemenn fra Immigration and Customs Enforcement (ICE) som hopper ut av umerkede varebiler, kaster seg over og peppersprayer demonstranter, og knuser vinduer for å dra folk ut av bilene sine.

Fremtredende personer i Trump-administrasjonen har forsvart denne tilnærmingen til tross for hard lokal motstand. Da føderale agenter drepte en demonstrant ved navn Alex Pretti forrige lørdag, anklaget for eksempel minister for innenriks-sikkerhet Kristi Noem raskt den drepte for «innenlandsk terrorisme».

For observatører av konflikten i Israel-Palestina kan disse scenene virke uhyggelig kjente. Den likheten er kanskje ikke en tilfeldighet.

I løpet av de siste to tiårene har USAs immigrasjonsmyndigheter opprettholdt et nært forhold til den israelske regjeringen. Dette samarbeidet har inkludert reisene til høytstående amerikanske rettshåndhevere rundt i Israel, felles opplæring for immigrasjonsbetjenter, og overføring av teknologi som har gitt avanserte overvåkningskapasiteter til Immigration and Customs Enforcement (ICE). Resultatet har vært en økende sammensmelting av tanker mellom sikkerhetsorganene i Israel og USA.

Hovedfokuset i dette samarbeidet er å forhindre terrorhandlinger — et nødvendig, om enn risikabelt mål. Men ettersom Trump-administrasjonen i økende grad har omformulert sitt nedslag mot udokumentert innvandring som en slags ny krig mot terrorisme, har den anvendt disse anti-terrortaktikkene på et stadig økende antall mennesker i USA. Dette skiftet, som har møtt motreaksjoner til tross for bred offentlig støtte for å motvirke ulovlig innvandring, gir nå amerikanerne en smakebit på hvordan det israelske militæret opererer på Vestbredden, ifølge Josh Paul, som tidligere ledet Utenriksdepartementets kontor for overføring av våpen.

«Det er noen slående paralleller der», sa Paul. «Du har enheter fra en sikkerhetsstyrke som pålegges lokale myndigheter, pålegges det lokale politiet, som gjennomfører kontrollposter, pågripelser, inkludert av barn […] Og det ser ut til å operere bredt uten konsekvenser».

Et 20-årig forhold

Da Bill Ayub kom tilbake fra sin reise til Israel, var han imponert — men litt skeptisk. Israelsk programvare for overvåkning er «litt mer invaderende enn du ville sett her i USA», sa den tidligere sheriffen i Ventura County til Jewish Currents i 2022. Og bruken av makt ved arrestasjoner var «sjokkerende», sa Ayub. «Det var som, ‘Wow, gjør dere det?’ […] Vi hadde vært i fengsel hvis vi gjorde noe sånt her».

Ayub er en av hundrevis av høytstående amerikanske polititjenestemenn som i løpet av de siste to tiårene har reist rundt i Israel og møtt israelske politimyndigheter, med hjelp fra ideelle organisasjoner som Anti-Defamation League (ADL) og Jewish Institute for National Security of America (JINSA). Offentlig informasjon om disse reisene, som fokuserer på kontraterrorisme, er begrenset. Men en reiserute fra en ADL-delegasjon i 2016, viste  planlagte møter med israelske tjenestemenn i et beryktet fengsel og i Hebron, en segregert by på Vestbredden.

Offentlig tilgjengelig informasjon viser at ICE-tjenestemenn deltok i åtte ADL-turer mellom 2013 og 2016. Joseph Harhay, nåværende assisterende sjef for Customs and Border Patrol (CBP), deltok på en JINSA-tur tilbake i 2018.

Disse privatfinansierte turene er bare én side av forholdet. Bush-administrasjonen opprettet ICE og CBP i 2003, da de omstrukturerte den føderale regjeringen etter angrepene 11. september. Etatene, som begge er en del av Department of Homeland Security (DHS), ble en del av en regjeringsomfattende innsats for å bekjempe terrorisme. «ICE har vokst med den globale krigen mot terror», sa Anthony Aguilar, en pensjonert offiser og aktivist fra hæren.

Anthony Aguilar, en amerikansk soldat, studerer brillene som reddet ham fra granatsplinter i juni 2006. Flere år senere skulle han jobbe for Gaza Humanitarian Foundation og anklage dem for å ha drept sivile. (Steven Petibone/ US Army/ Public Domain)

Les også: Anthony Aguilar Wins Sam Adams Award for Integrity – Consortium News

Kongressen søkte raskt hjelp fra utlandet, og opprettet et DHS-kontor med hovedfokus på å lære av israelske tjenestemenn, ifølge tilhengere av lovgivningen. «Jeg tror vi kan lære mye av andre land, særlig Israel, som dessverre har en lang historie med å forberede seg på og svare på terrorangrep», sa senator Susan Collins (R-Maine) den gangen.

ICE- og CBP-agenter har siden utviklet et nært forhold til sine motparter i Israel, noe som gjør det mulig for dem å utveksle notater om taktikk og teknologi. DHS har organisert konferanser med israelske sikkerhetstjenestemenn, holdt felles opplæringsøkter og til og med gitt stipender til israelske offiserer for å forske på områder som bekjempelse av voldelig ekstremisme, ifølge en tidligere høytstående DHS-tjenestemann.

Tjenestemannen, som sa at noen av taktikkene anbefalt av israelske tjenestemenn utgjorde rase- og etnisk profilering, husket at en høyere rangert kollega lurte på: «Hvorfor gir vi en utenlandsk regjering finansiering til dette? Hvorfor gjør Department of Homeland Security dette?»

Spesielt ICE-offiserer har regelmessig deltatt i trening sammen med israelsk politi, ifølge Aguilar, som sa at han personlig var vitne til noen av disse øktene ved Israels nasjonale urbane treningssenter mens han tjenestegjorde i hæren. (Den tidligere høytstående DHS-tjenestemannen bekreftet at ICE-offiserer ofte trener i Israel; DHS svarte ikke på en forespørsel om kommentar.)

Overføring av teknologi har vært et annet viktig samarbeidspunkt. Delvis skyldes dette de nære båndene mellom militæret og industri innen overvåkningsteknologi i begge land. Det israelske militæret, for eksempel, bruker programvare fra USAs selskaper som Palantir, overvåkningsgiganten som også samarbeider med ICE.

ICE har på sin side kjøpt avansert teknologi for telefonavlytting fra kontroversielle israelske selskaper som Cellebrite og Paragon. Disse verktøyene har hjulpet ICE med å bygge det kritikere kaller et overvåknings-«garn», som samler inn data om store deler av USAs offentlighet, inkludert innbyggerne.

Det er uklart om USAs regjering har tilrettelagt for disse overføringene av overvåkningsteknologi. Men vi vet at USAs tjenestemenn er interessert i å fremme denne typen samarbeid. Siden 2015 har det to-statlige Industrial Research and Development (BIRD) programmet samlet DHS og Israels nasjonale sikkerhetsdepartement, for å «utvikle avansert teknologi for innenrikssikkerhet», ifølge DHS. I 2022 lanserte Biden-administrasjonen et nytt initiativ med mål om å fremme samarbeid mellom DHS og Israels nasjonale cyberdirektorat.

Andre likheter kan rett og slett stamme fra det nære forholdet som tjenestemenn fra USA og Israel har opprettholdt gjennom årene. DHS-minister Kristi Noem møtte for eksempel Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben Gvir i fjor, en kontroversiell tjenestemann som deler Noems engasjement for hardhendt politiarbeid.

Andre paralleller har i seg selv ingenting med forholdet mellom USA og Israel å gjøre. Det israelske militæret har for eksempel vist mangel på disiplin og kampberedskap under krigen i Gaza, noe enkelte eksperter skylder på dårlig trening og en rask økning i innkalling til aktiv tjeneste. ICE har møtt lignende disiplinære utfordringer midt i sin svimlende vekst under Trump-administrasjonen, som har økt byråets årlige budsjett med omtrent 200% og mer enn doblet antallet ansatte på under ett år, til over 20.000 agenter. (Bare til Minnesota har det blitt sendt 3.000 ICE- og CBP-betjenter.)

«Det er liksom hver mann for seg selv. De opererer åpenbart ikke under noen standard prosedyrer», sa Aguilar, som observerte protestene i Minneapolis denne uken, han har tidligere jobbet som militær entreprenør i Gaza under krigen. «Dette er akkurat slik Israels forsvarsstyrker opererer i Gaza».

Selvfølgelig har scener i Minneapolis utløst en reaksjon som administrasjonen vil ha vanskelig for å ignorere. Faktisk har president Trump allerede begynt å endre sin tilnærming de siste dagene, ved å degradere en kontroversiell CBP-kommandør og sende sin grensesjef, Tom Homan, for å lede operasjonene med tanke på nedtrapping. Trump har til og med endret mening om drapet på to av USAs statsborgere, utført av ICE, og kaller begge hendelsene «forferdelige».

Men gitt omfanget av USA-israelsk sikkerhetssamarbeid og Trumps ønske om å handle raskt med deportasjoner, er det kanskje slik at Minnesota ikke blir den siste delstaten som ser slike taktikker — og teknologier — brukt i sine gater. «Ingenting av dette overrasker meg», sa den tidligere høytstående tjenestemannen i DHS, og la til at de fortsatt håper internt press kan oppmuntre administrasjonen til å endre kurs. «Jeg er litt sjokkert over at folk først nå gjør disse sammenligningene».

---

Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:

Why Israeli counterterrorism tactics are showing up in Minnesota

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Connor Echols er reporter for Responsible Statecraft. Han var tidligere administrerende redaktør for NonZero Newsletter.

---

Se også:

USA gjør energi til våpen.

«Europa sikrer kontroll over energiforsyningen vår og styrker vår autonomi». Det erklærte Roberta Metsola, president i Europaparlamentet, i en tale denne uken – og forklarte at blokken nettopp hadde godkjent et totalforbud mot russisk gass, som forventes å tre i kraft innen utgangen av året.

Av Thomas Fazi.

31. januar 2026.

Dessverre er en slik lettsindig selvtillit alvorlig feilplassert, for EU har nettopp erstattet én avhengighet med en annen. Det kontinentet en gang importerte via rørledning fra Russland, sikrer det nå i stor grad fra USA, som i dag står for omtrent 60% av EUs import av flytende naturgass (LNG).

Det stopper heller ikke der. Amerikansk LNG er ikke bare betydelig dyrere enn russisk rørledningsgass, den er også langt mer volatil. Rørledningsgass ble vanligvis levert under langsiktige kontrakter med forutsigbar prising. LNG er derimot knyttet til globale spotmarkeder, noe som gjør prisene svært følsomme for svingninger i tilbud og etterspørsel, værhendelser og geopolitiske sjokk. Timingen for Europas kunngjøring kunne faktisk ikke vært mer uheldig: Mens tjenestemenn i Brussel gratulerte seg selv med sin nyvunne «energiautonomi», steg de amerikanske gassprisene med rundt 70% på en uke og nådde sitt høyeste nivå på tre år etter at alvorlig kuldevær frøs rørledningene, forstyrret forsyningen og drev opp innenlandsk etterspørsel i USA.

Disse prisøkningene vil føre direkte til høyere gass- og strømpriser i Europa – under en av de kaldeste vintrene på mange år og på et tidspunkt da millioner av europeere allerede ikke har råd til tilstrekkelig oppvarming. Høyere energipriser har allerede lammet industriell konkurranseevne og presset store økonomier, fremfor alt Tyskland, mot avindustrialisering.

Samlet sett oppsummerer episoden den selvdestruktive karakteren til EUs energipolitikk de siste fire årene. Problemet er imidlertid ikke bare at billig og pålitelig russisk gass har blitt erstattet med dyrere og mer ustabil amerikansk LNG. Enda mer bekymringsfullt er det at det er langt mer sannsynlig at USA vil bruke sin energieksport som et instrument for politisk press enn Russland noen gang var, noe som gjør EU mer avhengig av sin keiserlige herre enn noen gang.

Vil Europa noen gang våkne?

Til tross for all praten om Russlands «våpenbygging» av gassforsyninger, forteller historien en annen historie. I flere tiår fortsatte først Sovjetunionen og senere Russland å levere energi til Tyskland og resten av Europa gjennom flere geopolitiske kriser, inkludert under høyden av den kalde krigen. Mer nylig, selv etter leveransen av tyske våpen til Ukraina, og deretter angrepet på Nord Stream, uttalte Moskva gjentatte ganger at det var opp til Berlin om de skulle gjenoppta gassforsyningene eller ikke.

USA har derimot en lang og veldokumentert historie med å bevæpne energi – bruke den som en innflytelsesramme for å oppnå økonomiske og geopolitiske innrømmelser. Og under Donald Trump har dette blitt eksplisitt politikk. Den amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien, publisert i november 2025, utpeker «amerikansk energidominans» på tvers av olje, gass, kull og kjernekraft som en topp strategisk prioritet, og rammer eksplisitt inn utvidelsen av amerikansk energieksport som et middel til å «projisere makt». Dette er ikke bare retorikk. Trump-administrasjonen har gjentatte ganger vist sin vilje til å gripe aggressivt inn i innenlandske og globale markeder, snu opp ned på etablert politikk og legge press ikke bare på motstandere, men også på langvarige allierte.

Da Trump kom tilbake til embetet, var Europas avhengighet av amerikansk energi allerede et fullbyrdet faktum, etter EUs beslutning om å kutte seg fra russisk gass og sabotasjen av Nord Stream. Siden den gang har Trump bare aktivt forsøkt å forsterke denne avhengigheten. I april 2025 brukte for eksempel administrasjonen hans de såkalte «frigjøringsdagen»-tariffene for å presse Tyskland og andre EU-land til å avstå fra å importere russisk energi.

Noen måneder senere presset Trump EU-kommisjonen til å forplikte seg til å kjøpe amerikansk LNG, olje og kjernekraftprodukter til en verdi av 750 milliarder dollar, i bytte mot å unngå straffetoll. Tallet i seg selv er urealistisk, men det var aldri poenget. Som Trumps energiminister Chris Wright uttrykte det, var målet å signalisere at Europas energiavhengighet ville være «langsiktig». Presset virket. Ifølge Bruegel, en tenketank basert i Brussel, økte LNG-forsendelsene fra USA til EU med rundt 60% i 2025 sammenlignet med året før.

Samtidig har Washington i økende grad politisert disse energistrømmene, der amerikanske tjenestemenn åpent kobler fortsatt LNG-forsyning til regulatoriske og politiske innrømmelser. For bare noen måneder siden oppfordret Wright og hans qatarske motpart i fellesskap EU-ledere til å oppheve klima- og miljøforskrifter som anses som hindringer for import av fossilt brensel, og knyttet disse kravene eksplisitt til Europas avhengighet av LNG fra Amerika og Gulfen.

Men det tok Trumps eksplisitte trussel om å overta Grønland for endelig å få europeerne ut av selvtilfredsheten. Som The New York Times rapporterte, frykter europeiske ledere og analytikere nå at Trump kan bruke amerikansk energieksport som våpen for å oppnå innrømmelser ikke bare på Grønland, men på tvers av en rekke andre problemstillinger. Som Sophie Corbeau fra Columbia Universitys Center on Global Energy Policy uttrykte det: «folk har begynt å innse at vi sannsynligvis er litt for avhengige av amerikansk LNG».

Det er en høflig måte å beskrive det faktum at Europa nå er sterkt avhengig av gass fra et land hvis president åpent truer den territoriale integriteten til en europeisk stat. Uansett hvilke risikoer som var forbundet med avhengigheten av russisk gass, blekner de i sammenligning. Det er talende at EUs energikommissær, Dan Jørgensen, nå snakker om behovet for å diversifisere seg bort fra amerikansk LNG.

Dette er imidlertid lite mer enn teatralsk indignasjon. Den rådende europeiske fortellingen antyder at ingenting av dette ville vært tenkelig før Trump. Men dette er latterlig. Trumps grove taktikk blekner i sammenligning med bombingen av Nord Stream-rørledningene, den største industrielle sabotasjeaksjonen i Europas historie – en operasjon som enten ble direkte utført eller politisk sanksjonert av Biden-administrasjonen for gjennom tvang å ta fra Europa russisk gass og låse avhengigheten av amerikansk LNG. Husk, om ikke annet, Washingtons egne trusler om nettopp dette spørsmålet. Tysklands – og Europas – taushet i etterkant av angrepet får dagens uttrykk for sjokk til å se ut som rent politisk teater.

Sannheten er altså at farene ved å erstatte russisk gass med amerikansk LNG var åpenbare fra starten av. De økonomiske og politiske kostnadene var forutsigbare og faktisk allment forutsagt. Den eneste forskjellen mellom da og nå er at Trump har gjort Europas triste virkelighet umulig å ignorere.

«Faren ved å erstatte russisk gass med amerikansk LNG var åpenbar fra starten av».

Det er imidlertid avgjørende å forstå at Trumps våpenbygging av europeiske energiforsyninger handler om langt mer enn bare bråk eller den nådeløse jakten på kortsiktige gevinster. Som den amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien tydelig gjør, er disse tiltakene en del av en bredere, langsiktig strategi som tar sikte på å sikre amerikansk energidominans i flere tiår fremover. Ikke mindre viktig er det at amerikansk mobbing bør sees på som en del av en siste desperat innsats for å bevare landets hegemoni i en raskt skiftende global orden.

Kontroll over energi har lenge vært en sentral pilar i amerikansk utenrikspolitikk etter krigen. I store deler av den tiden betydde dette i praksis kontroll over den globale oljehandelen. Fra styrtingen av Irans nasjonalistiske regjering i 1953 til invasjonen av Irak i 2003 fulgte så godt som alle større amerikanske intervensjoner i Midtøsten denne logikken. Dette handlet aldri utelukkende om å sikre oljeforsyninger til innenlandsk forbruk. Mer fundamentalt handlet det om å befeste amerikansk global makt.

Ved å sørge for at olje ble handlet i dollar – og at eksportlandene resirkulerte disse dollarene tilbake til det amerikanske finanssystemet – klarte Washington å heve dollaren til status som verdens reservevaluta, og dermed gi seg selv det Giscard d’Estaing kalte det «ublu privilegiet» å selvfinansiere importen sin. Samtidig, ved å kontrollere de fysiske og økonomiske strupepunktene i oljehandelen, livsnerven i den globale økonomien, fikk USA et kraftig tvangsmiddel: muligheten til å straffe stater hvis politikk stred mot amerikanske interesser, enten ved å kutte av deres tilgang til energiforsyning eller ved å ekskludere dem fra det dollarsentriske finanssystemet via sanksjoner.

I de senere årene har imidlertid grunnlaget for dette systemet blitt utsatt for økende press. Land som opererer utenfor amerikansk kontroll – særlig Venezuela, Iran og Russland – har levert økende mengder olje til globale markeder, spesielt Kina, noe som har bidratt til den raske veksten. Parallelt har disse og andre oljeeksporterende land, inkludert tradisjonelle allierte av USA som Saudi-Arabia, begynt å prise olje i andre valutaer enn dollar, eller åpent truet med å gjøre det, noe som utfordrer det monetære grunnlaget for amerikansk makt.

Frem til Trumps nylige angrep, for eksempel, forsynte Venezuela seg med rundt 5% av Kinas oljebehov. Iran har, til tross for årevis med sanksjoner, opprettholdt bemerkelsesverdig høye oljeeksportnivåer. Mer enn 80% av Den islamske republikkens råolje går nå til Kina, som står for 13–15% av Kinas totale råoljeimport. Landenes frihet til å eksportere olje og andre ressurser på vilkår som ikke er diktert av USA – og dette gjelder også Russlands gasseksport til Europa før 2022 – utgjør en dobbel trussel mot landets hegemoni. Det undergraver ikke bare dollardominansen, men svekker også Washingtons evne til å bruke energi og sanksjoner som verktøy for geopolitisk disiplin.

Les: Storbritannias atlantiske underordning

Trump har vært åpenhjertig om disse innsatsene. I 2024 advarte han om at det å miste dollarens status som verdens reservevaluta ville være «som å tape en krig». Andre har vært like eksplisitte. Marco Rubio kommenterte i 2023 en handelsavtale mellom Brasil og Kina og advarte om at slike avtaler skapte en parallell global økonomi «helt uavhengig av USA» – en økonomi der Washington ikke lenger ville ha muligheten til å håndheve økonomiske sanksjoner. Dette er grunnen til at ethvert land som fører en uavhengig energipolitikk automatisk blir fremstilt som en sikkerhetstrussel.

Sett i dette lyset kan mange amerikanske handlinger de siste årene – fra å kutte Europas tilgang til russisk gass, til beslagleggelse av venezuelanske oljeressurser, til økende press på Iran – forstås som elementer i én enkelt, sammenhengende strategi: å gjenoppta amerikansk fysisk og finansiell kontroll over globale energistrømmer, få innflytelse over både motstandere og allierte, og avskrekke land fra å bryte med de uskrevne reglene i den amerikanske ordenen.

Trump oppsummerte denne strategien da han etter angrepet på Venezuela sa at «Kina kan kjøpe all oljen de vil ha fra oss» – men i dollar og på amerikanske vilkår. Det gjenstår å se om dette sjansespillet vil lykkes. Men én ting er klart: den største trusselen mot fred i dag ligger ikke i fremveksten av en multipolar verden, men i USAs besluttsomhet om å forhindre den, selv på bekostning av å knuse sine egne allierte.

---

Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.

---

Med offentliggjøringa av Epstein-filene ramler det nå en hærskare skjeletter ut av skapene. Men allerede for seks år siden var det mulig å slå fast at verken kronprinsesse Mette-Marit eller Slottet hadde vært ærlige med det norske folket. Vi gjenutgir vår kommentar slik vi publiserte den 3. desember 2019 for at alle skal se hvor pinlig saka var allerede da. Det er mange spørsmål her som mediene med styrte redaktører feide under teppet den gangen.

Kronprinsesse Mette-Marits forklaring om kontakten med Epstein holder ikke

Kronprinsesse Mette-Marit innrømmer at hun har hatt flere møter med den pedofilidømte Jeffrey Epstein i perioden 2011–2013 og hun beklager at hun ikke sjekket fortiden hans grundigere, skriver DN. Kronprinsessen sier:

«– Jeg ville aldri hatt noe med Epstein å gjøre dersom jeg hadde vært klar over alvorlighetsgraden av hans kriminelle handlinger. Jeg burde undersøkt Epsteins fortid nærmere, og beklager at jeg ikke gjorde det.»

DN har kartlagt de norske forbindelsene til sexforbryteren Jeffrey Epstein, som tidligere i år angivelig tok sitt eget liv etter å ha blitt siktet for seksuelle overgrep og menneskehandel. I forbindelse med dette arbeidet har DN fått opplyst at kronprinsesse Mette-Marit hadde en relasjon til Epstein, og stilte derfor spørsmål om dette til slottet 22. november.

Det er altså ikke Mette-Marit som på egen hånd har gått ut offentlig for å rydde opp etter seg. Innrømmelsen kom først da DN hadde funnet ut om denne forbindelsen og stilte et direkte spørsmål til slottet.

Kronprinsessen innrømmer nå at hun har møtt Epstein flere ganger både i Norge og i USA og at hun en gang møtte han i hans hjem i New York. Det var altså ikke et tilfeldig eller enkeltstående møte. Det var en serie med møter, og det gjør Epstein til en prioritert kontakt for Mette-Marit i perioden 2011–2013.

Kronprinsessen sier altså at hun ikke ville hatt noe med Epstein å gjøre hvis hun «hadde vært klar over alvorlighetsgraden av hans kriminelle handlinger».

Denne uttalelsen er garantert finlest mange ganger på slottet før den ble sendt ut, og den er merkelig. Betyr det at hun visste at han hadde et kriminelt rulleblad, men at hun ikke var klar over alvoret? Hva visste og hva visste ikke Mette-Marit om Epstein i 2011–2013?

En annen sak er at det ikke holder vann. Mette-Marit har en stab. De forbereder hennes møter, og særlig når det er flere (mange?) møter med én person, så gjør de bakgrunnssjekk. Slottet må ikke prøve å innbille oss noe annet. Som DNs politiske redaktør sier i et utmerket intervju på DNtv lå informasjonen bare et «Google-søk unna».

Men det er verre enn som så. Det finnes en Wikipedia-artikkel om Jeffrey Epstein, og i den artikkelen var Epsteins pedofile overgrep allerede rikelig omtalt. Denne versjonen av artikkelen fra mars 2011 omtaler overgrep mot ei 14 år gammel jente og det skrives at «By 2011 at least 40 girls aged 13 to 17 had come forward with similar stories, some saying Epstein sexually assaulted them during the massage.^[10]« Det står også om pedofilidommen mot Epstein: «In June, 2008, after pleading to a single state charge of soliciting prostitution, Epstein began serving an 18 month sentence. Following his release he will be required to register as a sex offender ^[15]«

Vil slottet ha oss til å tro at de lot Mette-Marit møte en offentlig kjent pedofilidømt uten å ha lest Wikipedia-artikkelen om ham? Riktignok er vi naive og troskyldige i Norge, men fullt så dumme er vi ikke.

Kronprinsessens forklaring holder ikke mål. Her må hun og staben gå i seg sjøl og skjønne at nå som katta er ute av sekken, så må kortene på bordet.

Vi snakker om Norges framtidige dronning, vi snakker om en person som representerer landet vårt over hele verden, og da holder det ikke å komme med slikt lett gjennomskuelig, unnskyld uttrykket, tullprat.

Vi vil vite:

• Hvorfor valgte Mette-Marit og staben hennes at hun skulle innlede kontalt med Epstein og ha mange møter med ham?
• De må ha visst at Epstein var pedofilidømt. Hvorfor valgte de å overse det?
• Mette-Marit sier at det var flere møter. Hvor mange? Hvor lange? Hvor og når ble de holdt? Hva var dagsorden og hva ble tatt opp?
• Og hvorfor tok ikke Mette-Marit og slottet opp forbindelsen med Epstein på egen hånd, men ventet til de ble presset av DN?

Problemet er jo det at våre kongelige omgås nettopp de kjendiskretsene som Jeffrey Epstein var en del av. Det er ingen tilfeldighet at også britenes prins Andrew var en del av dette nettverket. Han er som kjent ute på langt djupere vann enn kronprinsessen. Hans offer Virginia Giuffre fortalte BBC om hvordan hun ble presset til å ligge med prinsen og 60-Minutes Australia har denne reportasjen om pedofilinettverket til Epstein der det handlet om trafficking for sex med svært unge jenter. Epstein og hans venninne og hallik Ghislaine Maxwell opptrådte også med prins Andrew på Ascot i 2000, så deres forbindelser går langt tilbake.

Og Epstein var naturligvis ikke alene. Rundt ham fantes det et svært omland av rike kjeltrninger som mer enn gjerne var med på hans fester eller dro med Lolita Express til Pedo-Island for å være med på sex-orgier med unge jenter. Vi hevder ikke at Mette-Marit visste om alt dette da hun møtte ham. Vi hevder bare at det miljøet de kongelige frekventerer er så fullt av finansakrobater, skatteparadismilliardærer og andre rike kjeltringer at det ville vært et lykketreff om hun ikke hadde møtt en pdeofilidømt riking.

Og Epstein dyrket tydeligvis forholdet til Norge. Hvorfor ringte ikke alarmklokkene på Slottet med skingrende signaler?

Bill Clinton fløy med «Lolita Express» til Oslo og møtte Bondevik

Hvorfor ga Epstein millioner til Terje Rød-Larsens organisasjon?

Dette kartet over nettverket til kronprinsen trenger tydeligvis en oppdatering.

Kronprins Haakons nettverk

---

Fotnote 2026:

Dette er skandalen til politikerkasten i Norge og skandalen til mediene med de styrte redaktørene. Dette vil vi komme tilbake til.

Nordmenn er nå mer bekymret for USA enn for Kina. Samtidig stiger Kinas anseelse i verdenssamfunnet markant.

Terje Alnes.

Å følge dagens nyhetsbilde er å bevitne verdenshistoriske endringer i sann tid. Grønlands-krisen fungerer som en reell demontering av NATO-alliansen, en allianse som har sikret lojal støtte til USA blant vestlige land i hele etterkrigstiden. Trumps trusler om bruk av straffetoll gjorde over natten de mest USA-vennlige regjeringer til fiender. Møtet i World Economic Forum i Davos ble en pr-katastrofe for USA, der Trump fra talerstolen blamerte seg ved å hevde at NATO aldri har gjort noe for USA. Selv om den øyeblikkelige faren for en direkte militær invasjon på Grønland roet seg litt, fortsetter Trump å si at USA må annektere øya pga. sine «nasjonale sikkerhetsinteresser».

Det hele begynner å likne et sammenbrudd på vestlig side. I Davos sa den kanadiske statsministeren at Trumps trusler fundamentalt ville endre Canadas strategiske holdning. Canada vil vende seg bort fra USA og isteden søke nærmere kontakt med Kina! Det er lett å kjenne på en skadefryd på bekostning av de vestlige imperialistmaktene.

Parallelt med det politiske sammenbruddet skjer noe som kan vise seg å være like viktig. Den australske skribenten Caitlin Johnstone utmerker seg bl.a. med mange treffende spissformuleringer. En av dem lyder: Folk har en tendens til å overvurdere kraften til den amerikanske krigsmaskinen og undervurdere kraften til den amerikanske propagandamaskinen.

USAs makt har blitt forsterket av et effektivt propagandaapparat, som har kontrollert vestlige nyhetsmedier i mange tiår. Disse har solgt USAs løgner til opinionen med stor suksess, dekket over de reelle motivene bak kriger, statskupp og regimeendringsforsøk, og skapt et bilde av USA som en eksportør av frihet, demokrati og menneskerettigheter til verdens folk. USA-propagandaens maktover sinnene har vært sterk. Den politiske propagandaen har spilt på lag med den amerikanske kulturindustrien, som har solgt den amerikanske drømmen til et verdensomspennende publikum. Den amerikansk ungdomskulturen har preget generasjoner, noe som har gitt USA en nærmest verdensomspennende kulturell innflytelse, og styrket den brutale imperialistmakten.

Donald Trumps andre presidentperiode er et vannskille. Selv de mest pliktoppfyllende propagandistene klarer ikke å selge inn løgnene han serverer i et halsbrekkende tempo. Stadige trusler mot både gamle fiender og tradisjonelle allierte sprer frykt, også i det normalt USA-lojale Norge.

I en ny måling fra Norstat svarer to av tre nordmenn at de er bekymret for at USA kan true norsk sikkerhet i 2026. Nordmenn er nå mer bekymret for USA, enn for Kina, Iran og Nord-Korea, land som PST og Etterretningstjenesten i sine trusselvurderinger påstår er en sikkerhetsutfordring for oss. En Ipsos-måling viser at Trumps støtte blant nordmenn har sunket fra 20% til 9% siden november 2024. Blant unge menn, kjernevelgere for FrP og Høyre, er støtten redusert fra 53% til 29%, en radikal endring på så kort tid.

Dette skjer samtidig med at Kinas anseelse i verdenssamfunnet stiger markant. En ny undersøkelse fra Global Times Institute, som omfatter respondenter i 46 land og i alle verdensdeler, dokumenterer skiftet. Totalt 51.689 personer har besvart 45 spørsmål. Sverige er det eneste nordiske land som er med i utvalget, der 1.170 svensker deltok.

Andelen respondenter som har et «godt» helhetsinntrykk av Kina (64 %) og det kinesiske folket (66 %) øker med henholdsvis 5 og 10 prosentpoeng sammenlignet med undersøkelsen gjort i 2024. Over to tredjedeler av de internasjonale respondentene håper at deres lands forhold til Kina vil forbedres i fremtiden, en økning på omtrent 5 prosentpoeng sammenlignet med sist.

69% av respondentene har et positivt inntrykk av Kina, en økning på 6 prosentpoeng fra 2024. Den positive holdningen til Kina overstiger 70% i landene i Midtøsten og ASEAN-medlemslandene, og nærmer seg eller overstiger 80% i BRICS-landene og afrikanske land.

På spørsmålet «hvilket land har du et mer positivt inntrykk av, Kina eller USA?», er andelen av den internasjonale opinionen som velger Kina 39 %, noe som er 1,5 ganger så stor som andelen som velger USA (26 %), mens andelen som velger begge som omtrent like, er 25 %. Sammenlignet med 2024 har andelen som er positive til Kina økt med 9 prosentpoeng, mens andelen for USA har gått ned med omtrent 8 prosentpoeng.

Undersøkelsen tar flere sentrale begreper fra Xi Jinpings tanker om sosialisme med kinesiske særtrekk, og spør respondentene om deres synspunkter. «Å bygge et fellesskap med en felles fremtid for menneskeheten», og «klart vann og frodige fjell er uvurderlige ressurser», får godkjenning fra nesten 80 % av de internasjonale respondentene, mens «en utviklingsfilosofi med mennesket i sentrum» får over 70% anerkjennelse.

Mer enn 75% har et positivt syn på Kinas bruk av femårsplaner. 50% erkjenner at utarbeidelsen av femårsplaner er «en tilnærming som regjeringen i mitt land med fordel kunne ta i bruk». Over 80 % gir positive vurderinger av Kinas økonomiske vekst i 2025. Nesten 90% er sikre på at Kinas økonomi vil fortsette å vokse de neste 10 årene.

Over 70 % anerkjenner Kinas globale initiativer for utvikling, sikkerhet og sivilisasjon, og nesten 80 % støtter oppbyggingen av «et fellesskap med en felles fremtid for menneskeheten». Over 90% uttrykker sterk interesse for Kina, spesielt for kinesisk kultur og teknologi.

Imens gir norsk presse fremdeles rikelig med spalteplass til journalister som er i utakt med samtiden, og som gjennom en lang karriere har hatt som levebrød å sverte Kina. I Dagbladet får «NRK-kjendis» Anders Magnus breie seg for å snakke om de store linjene i geopolitikken. «Kina er verdens verste diktatur», er overskriften, og Magnus hevder at landet er «det mest perfekte diktaturet som er skapt i verdenshistorien».

At Kina er et så forferdelig diktatur er neppe noe kineserne selv opplever. En indikasjon på det er strømmen av kinesiske turister til Norge, som fortsetter å øke. Kineserne sto for 18% eller 220.000 overnattingsdøgn Norge i 2024, tallene for 2025 er ikke klare. Uansett; ingen kinesiske turister «hoppet av» og søkte asyl i Norge. De reiste hjem til «diktaturet», som planlagt.

---

Denne artikkelen ble publisert av Spartakus.

Oppmerksomheten rundt kronprinsesse Mette-Marits intime forhold til Jeffrey Epstein er ikke sosialpornografi, men statsvitenskap.

Av Kjetil Tveit.

Så til alle som maner til «raushet»: Spar meg.

Når et arvelig kongehus knytter seg tett til World Economic Forum-nettverk som eksplisitt jobber med global styrings- og omstillingsagendaer, er det ikke “privat”. Det er makt. Og makt uten demokratisk mandat er alltid et demokratisk problem.

Hvorfor er Mette-Marits intime kontakt med Epstein særlig viktig?

Det finnes to måter å lese Epstein-avsløringene på. Den ene er som saftig sladder. Den andre er som et røntgenbilde av hvordan makt faktisk sirkulerer i vår tid: gjennom middager, nettverk, “filantropi”, NGO-er, rådgivere, uformelle kanaler – og gjennom sosial kapital.

Og det er her saken blir alvorlig: Kronprinsparet har selv vært tett involvert i WEF-systemets Young Global Leaders-arbeid, blant annet gjennom “Global Redesign Initiative”. Det er ikke konspirasjonsteori – det står i Kongehusets egne presentasjoner av rollen til kronprinsen.

Mette-Marit omtales også som “Young Global Leader” i World Economic Forums egne kanaler.

Dette er problematisk i seg selv. For monarkiet legitimeres i et demokrati nettopp ved å være upolitisk: Du skal ikke arve makt over politiske veivalg.

Men “redesign av verden” – enten det handler om styringsmodeller, globale partnerskap eller stakeholder-ideologi – er ikke en hobby. Det er politikk, i ordets egentlige forstand: spørsmål om hvem som skal styre hva, på hvilke premisser, og med hvilket mandat.

Så kommer Epstein-dimensjonen inn som en ny forsterker: Når ledende personer i den samme internasjonale elitesfæren – inkludert norske toppnavn i politikk og institusjoner – viser seg å ha sosial omgang med Jeffrey Epstein, blir spørsmålet større enn enkeltmenneskers dømmekraft. I dag omtaler norsk presse at Børge Brende hadde meldinger og middager med Epstein.

For alle som ikke visste det: Brende er leder for World Economic Forum.

Jeg påstår ikke at alle som møtte Epstein dermed er kompromittert. Men jeg påstår noe enklere – og mer ubehagelig:

I maktens nettverk er “kompromitterbarhet” en valuta.

Og når du først er inne i slike miljøer, er det ikke du som bestemmer hva som senere kan brukes mot deg.

Det er derfor dette ikke handler om “å rote i privatliv”, men om statens symbolske topp. Kronprinsparet forvalter ikke bare egne liv. De forvalter tillit – som et demokratisk system låner ut til en udemokratisk institusjon.

Dermed oppstår to demokratiske spørsmål som ikke kan avfeies med indignasjon:

1. Hvem ga kronprinsparet mandat til å delta i globale styringsprosjekter?

2. Hvor robust er monarkiets upolitiske rolle når det aktivt jobber for elitære nettverk som søker politisk innflytelse?

For meg er dette kjernen: Når et oligarkisk nettverk bygger parallell styring gjennom NGO-er, tankesmier, “leaders”-programmer og uformelle bånd, og samtidig ser ut til å dele sosial sfære med en mann som var barnehallik, da har vi et demokratisk alarmtegn – fordi systemet lukter av mandatløs makt.

NRK skrev i fjor:

«I en avtale med myndighetene i 2008 tilstod han til slutt å ha oppfordret to personer til prostitusjon, inkludert en mindreårig.»

Epstein-nettverket forstod noe grunnleggende: Den klassiske honningfella blekner i forhold til hva man kan utrette gjennom barneprostitusjon.

WEF har penetrert verdens regjeringer

Det er verdt å dvele ved selve språket World Economic Forum bruker om sitt Young Global Leaders-program. Klaus Schwab har ikke snakket om inspirasjon, dialog eller idéutveksling. Han har brukt ordet “penetrate” – trenge inn i regjeringer. Klaus Schwab sa det selv:

«Det vi er veldig stolte av nå, er den unge generasjonen som statsminister Trudeau… vi penetrerer regjeringene. Jeg vet at halvparten av hans regjering, eller til og med mer enn halvparten av hans regjering, faktisk er Young Global Leaders«.

Når lederen for World Economic Forum åpent skryter av at halvparten av en demokratisk valgt regjering består av hans eget eliteprogram, handler det om nettverksmakt.

Klaus Schwab har i flere sammenhenger fremstilt YGL som et verktøy for å forme fremtidens globale ledelse – på tvers av land, partier og demokratiske prosesser.

Det er i seg selv et ideologisk prosjekt: en overgang fra folkestyre til det WEF selv kaller stakeholder governance, der beslutninger flyttes fra nasjonale parlamenter til globale partnerskap mellom stater, selskaper og institusjoner.

Kronprins Haakon sier det selv:

«The Young Global Leaders er involvert i å redesigne vår verden. Vi er en del av det større bildet av World Economic Forums Global Redesign Initiative, og vi har lansert vår nettside».

Når Kronprins Haakon leder arbeidsgrupper i dette systemet og snakker om å “redesigne verden”, er det ikke symbolsk veldedighet, men deltakelse i en politisk maktovertakelse. En omvelting av det norske demokratiet.

Og nettopp derfor er Mette-Marits kontakt med Epstein ikke et privat anliggende.

Epstein som maktmekanisme – ikke bare skandale

Jeffrey Epstein var ikke bare en rik mann med dårlig moral. Han befant seg i skjæringspunktet mellom finans, politikk, akademia, filantropi og etterretning.

Hans omgangskrets besto av presidenter, prinser, milliardærer, toppforskere og institusjonsledere.

Blant norske aktører kan nevnes Kjell Magne Bondevik, Thorbjørn Jagland, Terje Røed Larsen, Mona Juul, Kronprinsesse Mette-Marit.

Poenget er ikke at alle som møtte Epstein er skyldige i noe straffbart, men at nettverk som samler makt og kompromitterbarhet på samme sted, skaper strukturell kontroll.

I dag kom det fram at barna til diplomatparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul ble tilgodesett i et testamente Jeffrey Epstein signerte to dager før han døde.

Hvorfor har norske toppdiplomater så tette bånd til en utpresser-mafia?

Og her blir koblingen til WEF-logikken ubehagelig relevant.

WEF bygger nettverk der:

• Unge politikere plukkes ut tidlig,
• knyttes til globale eliter,
• sosialiseres inn i samme tankesett
• og får tilgang til makt gjennom uformelle kanaler

Epstein opererte i en annen, mørkere sfære – men med et påfallende likt nettverksprinsipp: samle innflytelsesrike mennesker i private rom, skape lojaliteter, hemmeligheter og sårbarheter. Og i dag fikk vi som nevnt vite at også WEFs Børge Brende hadde bånd til lolita-mafiaen. Det kan være et edderkoppnettverk med felles interesser i å kompromittere.

Lørdag kveld kom iNheter med nye e-poster som viser at Jeffrey Epstein i januar 2013 forsøkte å presse Mette-Marit til å involvere seg i «noe» med en 17 år gammel jente – noe hun tydelig uttrykte ubehag ved og avslo. Kort tid etter omtales også bilder fra Epsteins eiendom som en tredjepart reagerte på som «upassende», og som Epstein ba få tilsendt.

Selv om alle detaljer ikke er fullt ut klarlagt, peker dette på klassiske kompromitterings- og pressmetoder som er velkjent fra utpressingsnettverk. I lys av dette fremstår Epstein-kontakten ikke som tilfeldig omgang, men som en del av et maktspill der sårbarhet kan brukes som pressmiddel – også for å sikre lojalitet til elitære prosjekter som WEFs Young Global Leaders.

Hvorfor Whitney Webb gir et rammeverk som passer inn

Den amerikanske gravejournalisten Whitney Alyse Webb beskriver i sitt arbeid – særlig boken One Nation Under Blackmail – hvordan makt i økende grad ikke styres gjennom lover alene, men gjennom nettverk av gjensidig avhengighet, kompromittering og uformell påvirkning.

Hennes poeng er ikke at én hemmelig organisasjon styrer verden, men at moderne makt fungerer som et edderkoppnett gjennom finans, etterretning, politiske eliter, filantropi, akademia og sosiale relasjoner.

Når man ser Epstein-nettverket og WEF-nettverket side om side, trenger man ikke hevde at de er “samme sak”. Det holder å se at de bruker kompatible mekanismer som uformell makt, elitekoordinering, nettverkslojalitet og manglende demokratisk innsyn.

I et slikt system blir privatliv plutselig geopolitikk.

I et demokrati tolereres monarkiet kun fordi det er ment å være nøytralt. Så snart kongehuset deltar i oligarkiske styringsprosjekter og promoterer ideologiske omstillinger (eller kupp)… bryter de med hele forutsetningen for sin legitimitet.

Kronprinsparet er ikke valgt. De kan ikke stilles til ansvar. De kan ikke stemmes ut.

Når de likevel beveger seg inn i oligarkenes maktstrukturer som former fremtidens politiske systemer, oppstår et demokratisk tomrom.

Det er dette som gjør saken alvorlig. Ikke hvem som sendte hvilke e-poster. Men hvilket system de har valgt å være en del av.

Er det verdens makteliter som velger oligark-mafiaen, eller er det mafiaen som velger dem? Eller er det to sider av samme sak?

Enn så lenge: Kronprinsparet sier de skal redesigne verden (og Norge). Har de blitt presset til dette?

Hadde DU gått oligarkiets ærend til fordel for demokratiets, hvis du var norsk monark – uten at noen presset deg til det?

Epstein-kontakten er politikk – ikke sladder.

Anatol Lieven og Mark Episkopos er historikere med ekspertise på Russland som jobber for Quincy Institute for Responsible Statecraft. De har nettopp publisert en Policy Note som vi her forsøker å svare på:

Av Moon of Alabama, 30. januar 2026.

Frequently Asked Questions About the Russia–Ukraine Negotiations (Ofte stilte spørsmål om forhandlingene mellom Russland og Ukraina).

Dessverre bommer svarene de gir. De er ikke basert i virkeligheten og gjenspeiler ikke partenes faktiske posisjoner.

Det første spørsmålet policy-notatet prøver å svare på er:

Har Russland gjort innrømmelser i forhandlingsprosessen?

Svaret deres:

Ja. Russland har gjort betydelige innrømmelser. Russland har gått med på å fjerne alle innvendinger mot Ukrainas tiltredelse til Den europeiske union, noe som markerer et stort skifte fra deres posisjon før og etter Euromaidan-revolusjonen i 2014.

Før Euromaidan-kuppet tilbød EU Ukraina en assosieringsavtale, ikke tiltredelse eller medlemskap. Dette ville ha åpnet ukrainske markeder for tollfrie EU-produkter. Samtidig hadde Ukraina en frihandelsavtale med Samveldet av uavhengige stater (CIS), altså ni tidligere sovjetrepublikker inkludert Russland. På den tiden gikk rundt 60% av Ukrainas utenrikshandel til Russland og andre CIS-land.

Russland motsatte seg EU-assosieringsavtalen for Ukraina fordi den ville ha utsatt Russland for EU-produkter uten toll- eller tollbarrierer. De erklærte at de ville måtte stenge den åpne grensen til Ukraina hvis avtalen med EU ble undertegnet. Som følge av dette måtte president Janukovitsj i Ukraina avvise avtalen:

Et ukrainsk regjeringsdekret suspenderte forberedelsene til å signere assosieringsavtalen; i stedet foreslo de opprettelsen av en tverrnasjonal handelskommisjon mellom Ukraina, EU og Russland som skulle løse handelsspørsmål mellom partene. Statsminister Mykola Azarov utstedte dekretet for å «sikre Ukrainas nasjonale sikkerhet» og med tanke på de mulige konsekvensene for handel med Russland (og andre CIS-land) hvis avtalen ble signert på toppmøtet i Vilnius 28.–29. november. Ifølge Ukrainas visestatsminister Yuriy Boyko skulle Ukraina gjenoppta forberedelsene til avtalen «når fallet i industriproduksjonen og våre relasjoner til CIS-land blir kompensert av det europeiske markedet, ellers vil landets økonomi lide alvorlig skade».

Etter at den ukrainske regjeringen hadde satt assosieringsavtalen på pause, aktiverte USA og EU sine proxy-styrker for å igangsette Maidan-kuppet og deretter tvinge gjennom handelsavtalen. Det voldelige kuppet lyktes. Russland stengte sin åpne grense til Ukraina, den ukrainske økonomien – spesielt tungindustrien – led enormt, men assosieringsavtalen ble signert. Russland har dermed ikke gjort noe «stort skifte fra sin posisjon før og etter Euromaidan-revolusjonen i 2014». Omstendighetene som posisjonen var basert på, har endret seg. Russland har tilpasset seg deretter. Medlemskap i EU for Ukraina er for øvrig fortsatt ikke på bordet. Det vil ta et tiår eller lengre etter krigen før Ukraina i det hele tatt er marginalt kvalifisert.

Lieven og Episkopos fortsetter:

Russland har akseptert prinsippet om at Ukraina har rett til en robust innenlandsk militær avskrekking etter krigen. Dette inkluderer svært få kvalitative restriksjoner på hvilke typer våpen Ukraina kan besitte, og en langt større fredstidsstående hær enn det Russland krevde under Istanbul-fredssamtalene i 2022. Spesifikt krevde Russland i 2022 at det ukrainske militæret skulle begrenses til 85.000 soldater, mens nåværende forslag vil tillate Ukraina å opprettholde en fredstidsstyrke på minst 600.000 og opptil 800.000 soldater – noe som ville være den desidert største hæren i Europa.

De «nåværende forslagene» det vises til, er de som diskuteres mellom USA og Ukraina. Russland er overhodet ikke involvert i disse, og har ikke gått med på noe av punktene som nevnes. Spesifikt har Russland ingen steder akseptert en troppbegrensning på 600 000 eller 800 000 for Ukraina – en grense som for øvrig er høyere enn det nåværende antallet aktive soldater i Ukrainas væpnede styrker, og som verken er finansielt eller demografisk bærekraftig.

Under Alaska-toppmøtet i august 2025 ble president Vladimir Putin enig med president Trump om at Ukraina har rett til betydelige, bindende sikkerhetsgarantier fra vestlige stater, hvis omfang og innhold for tiden forhandles.

Denne påstanden er som sådan feil. Lenken som oppgis leder til transkripsjonen av pressekonferansen etter Alaska-toppmøtet 16. august 2025 mellom Putin og Trump. I den uttalelsen nevnte ikke Putin noen «garantier». Han underordnet Ukrainas sikkerhet til en ny sikkerhetsbalanse i Europa:

«Vi er overbevist om at for at konfliktløsningen i Ukraina skal bli langsiktig og varig, må alle rotårsakene til krisen, som gjentatte ganger er forklart, elimineres. Alle Russlands legitime bekymringer må tas i betraktning, og en rettferdig sikkerhetsbalanse må gjenopprettes i Europa og resten av verden.

Jeg er enig med president Trump. Han sa i dag at Ukrainas sikkerhet må sikres på alle måter. Selvfølgelig er vi klare til å arbeide med dette.

Men Ukrainas sikkerhet må bare sikres etter at en europeisk sikkerhetsbalanse som tilfredsstiller Russland er implementert».

Moskva har redusert sine territoriale krav fra september 2022 ved å uttrykke vilje til å fryse frontlinjen i Zaporizjzja og Kherson på ubestemt tid, og dermed forlate det opprinnelige målet om å erobre disse regionene. Samlet sett ville disse russiske innrømmelsene tillate etableringen av en sikker, suveren, vestlig orientert ukrainsk stat på omtrent 80 prosent av dets territorium før 2014.

Jeg følger nøye med på offisielle russiske uttalelser om det aktuelle territoriet. Ingen steder har Russland eller noen av dets tjenestemenn sagt at de har «redusert» sine territoriale krav. Områdene det gjelder er i sin helhet konstitusjonelle deler av Den russiske føderasjon.

Lieven og Episkopos stiller og besvarer flere spørsmål:

Har Ukraina gjort innrømmelser i forhandlingsprosessen? … Hva er de sentrale gjenværende uenighetspunktene? … Bør det være mulig å løse disse spørsmålene og nå en avtale? … og så videre.

På alle påfølgende punkter er svarene gitt av Lieven og Episkopos basert på ubegrunnet ønsketenkning.

I motsetning til deres fantasier:

• Det blir ingen demilitarisert del av Donbas. Hele Donbas vil være en del av Russland.
• Zaporizjzja-kraftverket er og vil fortsette å være under full russisk kontroll.
• Det eneste landet som kan gi reelle sikkerhetsgarantier til Ukraina, er Russland. De krever at Ukraina «finlandiseres».

Jeg lurer på hva Quincy Institute forsøker å oppnå med denne policy-rapporten.

Den gir inntrykk til dem som ikke kjenner detaljene at en fredsavtale mellom Russland og Ukraina bare krever litt mer kompromiss for å bli ferdigstilt og signert. Det er svært langt unna virkeligheten. Det finnes fortsatt fundamentale uenigheter mellom Ukraina og Russland.

Teaterforestillingen rundt fredssamtaler mellom USA, Ukraina og Europa har ennå ikke involvert Russlands kjernekrav. For tiden avviser Ukraina (på russisk) å forhandle eller signere en fredsavtale med Russland. De ønsker to bilaterale traktater, men ingen mellom seg selv og Den russiske føderasjon (maskinoversatt):

Ukrainas utenriksminister Andriy Sibiga sa at byggingen av en fredelig løsning innebærer to separate dokumenter: Ukraina vil signere en 20-punkts avtale med USA, og USA vil signere et separat dokument med Russland.

Han sa dette i et intervju med Evropeyskaya Pravda.

Sibiga understreket at det 20-punkts dokumentet, som nå står i sentrum av fredsprosessen, er et bilateralt dokument mellom Kiev og Washington. Ifølge ham bør dokumentet med Russland, etter samme logikk, signeres av USA.

«Hvis vi snakker utelukkende om denne 20-punkts rammen, er det fortsatt et bilateralt dokument som skal signeres av USA og Ukraina. Med Russland – USA bør signere det. Akkurat nå diskuteres en slik konstruksjon, men forhandlingene pågår fortsatt, dette er en prosess», sa han.

Den ukrainske regjeringen ønsker også en spesifikk rekkefølge for disse bilaterale traktatene. De krever en traktat med USA om sikkerhetsgarantier før de går med på noen territoriale «innrømmelser». Dette mens USA presser Ukraina til først å gjøre innrømmelser og deretter motta de svake forsikringene USA er villig til å tilby:

Trump-administrasjonen har indikert overfor Ukraina at amerikanske sikkerhetsgarantier er betinget av at Kiev først inngår en fredsavtale som sannsynligvis innebærer å avstå Donbas-regionen til Russland, ifølge åtte personer kjent med samtalene. …

Volodymyr Zelenskyj håpet å signere dokumenter om sikkerhetsgarantier og en postwar «velstandsplan» med USA allerede denne måneden, for å gi Kiev innflytelse i fremtidige samtaler med Moskva.

Men Washington signaliserer nå at amerikanske sikkerhetsforpliktelser avhenger av å nå en ordning med Russland. Ukrainske og europeiske tjenestemenn beskrev USAs holdning som et forsøk på å tvinge Kiev til å gjøre smertefulle territoriale innrømmelser som Moskva har krevd i enhver avtale.

Hvis selv USA og Ukraina har så fundamentale uenigheter om grunnleggende punkter, hvordan kan man da forvente at det snart blir noen forhandlet fredsavtale mellom Russland og Ukraina?

Det kan vi ikke.

Denne krigen, som realisten John Mearsheimer har hevdet lenge, vil bli avgjort på slagmarken og til slutt ende med Ukrainas kapitulasjon:

Når det gjelder å utarbeide en eller annen fredsavtale, kan ikke Trump gjøre det. Og grunnen til at Trump ikke kan gjøre det, er at ukrainerne og europeerne på den ene siden, og russerne på den andre siden, er milevis fra hverandre. Det finnes ingen basis for kompromiss her. Og Trump kan ikke skape en basis for kompromiss. Dessuten kan han ikke tvinge russerne til å godta Ukrainas vilkår, og han kan ikke tvinge ukrainerne og europeerne til å godta Russlands vilkår.

Så dette kommer til å bli avgjort på slagmarken. Og det Trump ønsker å gjøre, er å trekke seg tilbake og overlate ansvaret for denne krigen hovedsakelig til europeerne og ukrainerne. La dem se hva som skjer på slagmarken, og så kan de jobbe ut en ordning med Putin. Dette er retningen vi er på vei mot.

Policy-rapporten fra Quincy Institute prøver å svare på spørsmål rundt en påstått fredsavtale som rett og slett ikke er på bordet, siden ingen av partene i konflikten er enige i den. Rapporten fordreier fakta for å gi inntrykk av at fred er nesten innen rekkevidde.

Den tilslører de reelle uenighetene som fortsatt må legges på bordet og håndteres for endelig å avslutte konflikten.

---

Denne artikkelen ble publisert av Moon of Alabama.