Dette er ikke et meme — dette er en innrømmelse.

Jeg trodde først den inverterte matpyramiden var en spøk. En plakat lavkarbo-miljøet delte for å gjøre narr av de gamle rådene.

Kjetil Tveit.

Men så viste det seg: Dette er knyttet til de nye amerikanske kostrådene. Offisielt. Statlig. Lansert i januar 2026.

Dietary Guidelines For Americans

Og det blir nesten uvirkelig å lese de velkjente navnene på folk som har bidratt med faglige innspill i prosessen: Eric Westman. Nina Teicholz. Ben Bikman. Robert Lustig.

Altså: Mennesker som i årevis ble ignorert, latterliggjort – eller stemplet som ekstreme – fordi de sa noe så “farlig” som dette:

Metabolsk syndrom – en klynge av risikofaktorer som ofte går foran diabetes type 2 — er den store epidemien. Og kostrådene bidro til å skape den.

Det er som om systemet sier, uten å si det høyt: “Dere hadde rett”.

Hvem er disse folkene?

Når jeg nevner navn som Eric Westman, Nina Teicholz, Ben Bikman og Robert Lustig, er det ikke fordi jeg liker å name-droppe.

Det er fordi de representerer noe helt bestemt:

De er blant dem som i årevis har forklart hva som faktisk skjer metabolsk — mens institusjoner og medier har sittet fast i fettfrykt, kaloriregnskap og assosiasjonsstudier.

1) Dr. Eric Westman – klinikeren som beviste at det virker

Westman er lege og forsker ved Duke University, og er en av de mest sentrale klinikerne i lavkarbo-bevegelsen.

Mens debatten ofte ble filosofisk (“er fett farlig?”), gjorde Westman det enkelt:

Han satte pasienter på lavkarbo, målte resultatene – og viste at det virker i praksis.

Han er kjent for:

– klinisk behandling av overvekt og type 2-diabetes med lavkarbo/keto,

– en pragmatisk, “ingen bullshit”-tilnærming,

– å være en bro mellom “folkelig lavkarbo” og akademisk medisin.

Han er typen som gjør det establishment hater mest: Han leverer resultater — eksemplariske blodverdier.

2) Dr. Nina Teicholz – journalisten som punkterte fett-myten

Teicholz er en undersøkende journalist og forfatter av The Big Fat Surprise.

Hun ble berømt (og forhatt) fordi hun gjorde noe som i dag nesten oppfattes som ekstremt:

Hun gikk tilbake til kildene og gransket hvordan mettet animalsk fett ble syndebukk — og hva evidensen faktisk viste.

Hun skrev også en mye omtalt artikkel i BMJ der hun kritiserte grunnlaget for kostrådene – og den ble stående, til tross for et organisert press for å få den trukket.

Teicholz er interessant fordi hun ikke er “en keto-influenser”. Hun er en systemkritiker: hun avslører prosessene, politiseringen og de svake bevisene.

3) Professor Benjamin Bikman – insulinmannen

Ben Bikman er forsker/professor i metabolsk forskning, særlig kjent for sitt fokus på insulinresistens som nøkkel til fedme, diabetes og metabolsk sykdom.

Mens verden ble opptatt av kalorier og fettprosent, har Bikman hamret inn det samme budskapet:

Det handler ikke bare om hvor mye energi du spiser — men hva maten gjør med hormonene dine.

Han er blitt en av de tydeligste stemmene for at insulinresistens og metabolsk syndrom er selve “maskineriet” bak livsstilssykdommene.

Hvis Teicholz er “systemkritikeren”, er Bikman “biologi-nerden” som setter motorlokket opp og peker på mekanismen.

4) Professor Robert Lustig – sukkerets toksisitet og avhengighet

Lustig er pediatrisk endokrinolog (barne-hormonlege) og professor, kjent for å ha formidlet én eksplosiv idé til folk flest:

Sukker er ikke bare “tom energi”. Det har toksiske effekter ved høyt inntak – spesielt fruktose – og det har avhengighetskomponenter.

Han er en av de som tidlig gjorde metabolsk sykdom begripelig for vanlige mennesker, og han skrev bøker som kombinerer biologi, psykologisk belønning, samfunn og industri.

Han har blant annet skrevet The Hacking of the American Mind – og bare tittelen er verdt å dvele ved i 2026, når vi ser hvordan mennesker “programmeres” på flere nivåer enn Lustig først beskrev.

Dette er ikke “kostholdsguruer”. Det er klinikere, forskere og systemkritikere – som i årevis har pekt på metabolsk sykdom som den store epidemien. Og nå ser det ut til at myndighetene, omsider, beveger seg i deres retning.

The hacking of the Norwegian mind

Når pressen tar fra deg perspektivene.

Robert Lustig skrev som nevnt boka The Hacking of the American Mind. Den handler om hvordan vi manipuleres gjennom belønning, avhengighet, dopamin — og et system som lever av at mennesket holdes i en slags indre ubalanse.

Men i 2026 ser vi noe annet i tillegg.

Vi ser hvordan et helt folk kan “hackes” på et mer primitivt, men også mer effektivt nivå: ved å fjerne perspektiver.

Dette er Susanne Hearts kjernepoeng når hun sier at mediene i økende grad programmerer i stedet for å informere.

Du kan ha all verdens ytringsfrihet på papiret — men hvis offentligheten kun får ett rammeverk å tenke innenfor, er du like fullt styrt.

Og jeg tror kostholdsdebatten er et av de mest pedagogiske stedene å avsløre metoden.

CASE 1: Kolesterol – narrativet som aldri fortelles ferdig

Du har hørt det tusen ganger:

“Mettet fett er farlig fordi det øker det dårlige kolesterolet: LDL.”

Dette presenteres ofte som ferdig tenkt. Som om saken er avgjort. Men her er perspektivet som vanligvis utelates:

Når mettet (animalsk) fett brukes som erstatning for karbohydrater, ser vi:

– økning i HDL,

– reduksjon i triglyserider,

– forbedring i markører for metabolsk helse.

Altså: det som faktisk betyr mest for risikoen for hjerte- og karsykdom.

Det pressen ikke gjør, er å gi publikum dette helhetsbildet:

LDL alene sier lite uten kontekst.

For hvis du ikke har metabolsk syndrom – altså den typiske pakken med lav HDL og høye triglyserider – er LDL alene oftest en misvisende risikomarkør. Selv leger er i mildt sagt varierende grad bevisst dette.

Da sier det seg selv hvor åndsvakt det er å henge seg opp i “totalkolesterol”, som i praksis slår sammen “godt” og “dårlig” – og later som ett tall kan oppsummere hele risikobildet.

Det er som å måle bilens tilstand ved å veie den.

Dette er ikke “konspirasjonsteori”. Det er fysiologi. Men fysiologi er vanskelig å selge som moral. Og nettopp derfor blir den ofte erstattet med et enklere narrativ:

• animalsk fett = farlig
• grovt korn = trygt
• kalorier = alt

Det er ikke informering. Det er ramming.

(Og visste du hva som gjør dette narrativet så seigt? Insentivene. Ultraprosessert mat basert på korn, sukker og planteoljer er billig å produsere, lett å skalere, har lang holdbarhet – og kan designes for å trigge appetitt og vanedannende spiseatferd. Samtidig skaper den metabolske sykdomsbølgen et enormt marked for “behandling”: statiner, blodtrykksmedisin, diabetesmedisin, slankemedisin – og hele livsstilssykdomsindustrien. Når både matvareindustrien og legemiddelindustrien tjener på samme grunnfortelling, blir det ikke bare et kostråd. Det blir en forretningsmodell.)

Case 2: “assosiasjonsstudiene” – det vitenskapelige våpenet som alltid peker én vei

Jeg så dette allerede på 1990-tallet.

Man begynte å masseprodusere store observasjonsstudier – også kalt assosiasjonsstudier – som i praksis kan “bevise” nesten hva som helst. Men her er problemet:

Assosiasjon er ikke kausalitet.

At to ting opptrer samtidig betyr ikke at den ene forårsaker den andre. Dette er det som kalles spuriøse sammenhenger: mønstre som ser ekte ut, men som egentlig skyldes noe tredje.

Et klassisk eksempel er at både iskrem-salg og drukningsulykker øker om sommeren. Iskrem forårsaker ikke drukning. Sommeren er den tredje faktoren som gjør begge deler mer vanlig.

Kostholdsforskning er ekstremt sårbar for denne typen feilslutninger – fordi datagrunnlaget ofte er svakt allerede før man begynner å regne:

• – folk husker ikke hva de har spist,
• – folk underrapporterer “dårlig” mat og overrapporterer “sunn”,
• – livsstil og klasse følger maten (røyking, alkohol, stress, trening, søvn, utdanning, sosial status)
• – og til slutt skjer det som sjelden nevnes i pressen: man justerer statistisk til man får et resultat som ser pent ut.

Dermed kan man “bevise” at rødt kjøtt er farlig – uten samtidig å fortelle at gruppen som spiser mest kjøtt ofte også:

• – røyker mer,
• – drikker mer,
• – spiser mer sukker og ultraprosessert mat,
• – trener mindre,
• – sover dårligere
• – og generelt lever mer “moderne” (altså mer usunt).

Så skapes en illusjon av vitenskapelig sikkerhet – mens all usikkerhet og alle forbehold gjemmes i metodekapittelet.

Og når dette kommer ut i offentligheten, gjøres studien om til propaganda i tre enkle steg:

• – En svak assosiasjon presenteres som om den var årsak.
• – Overskriften skrives som om vi har et endelig svar.
• – Motstridende forskning ignoreres.

Og hvis noen kommer med RCT-studier eller intervensjonsstudier som peker motsatt vei? Da blir det stille.

(Visste du at “økt risiko” ofte presenteres som relativ prosent? For eksempel ble prosessert kjøtt koblet til 18 % økt risiko for tarmkreft – men det er relativ risiko (1,18 ganger), ikke “18 av 100 får kreft”. Når grunnrisikoen er lav blir økningen ofte liten i absolutte tall. Og jo svakere assosiasjon, jo større er faren for støy og forvekslingsfaktorer – nettopp derfor vektla Bradford Hill at “styrken i assosiasjonen” betyr mye når man vurderer årsak.)

Slik hackes offentligheten:

Ikke ved å lyve direkte – men ved å snevre inn perspektivet til det som støtter én fortelling.

Case 3: covid – det samme mønsteret, bare med høyere innsats

Så kom covid-19.

Da fikk vi se den samme metoden brukt i fullskala — bare med høyere innsats, høyere frykt og langt større konsekvenser.

Igjen var trikset ikke først og fremst å lyve. Trikset var å fjerne perspektiver.

1) “Tilfeller” ble behandlet som skjebne

Vi fikk et helt språkregime bygget rundt tilfeller. Som om en positiv test var synonymt med alvorlig sykdom. Men det er det ikke.

En PCR-test påviser genetisk materiale. Den sier ikke automatisk at du er smittsom, alvorlig syk – eller at samfunnet står foran kollaps.

Likevel ble samfunnet styrt etter én indikator, gjentatt hver dag som en værmelding: “Tilfellene øker.” Og når du først får befolkningen til å tenke i tilfeller, er resten lett.

2) Absolutt risiko ble tonet ned – relativ frykt ble skrudd opp

Pressen var ekstremt god på å løfte fram tall som skapte frykt:

• – prosentøkninger,
• – “dobbelt så mange smittede”,
• – eksponentielle kurver og
• – dramatiske enkelthistorier.

Men noe ble sjelden fortalt med samme tyngde: absolutt risiko, og hvor ekstremt forskjellig risikoen var mellom grupper. Spesielt alder på de som døde – som var langt over gjennomsnittlig dødelighet.

Da jeg så dette, slo det meg: Det er samme triks som i ernæringsforskning. En svak eller kontekstløs indikator fremstilles som avgjørende sannhet — mens helhetsbildet holdes tilbake.

3) “Risikogruppe” ble nesten et tabu

Vi lærte tidlig at covid rammet skjevt. Og et av de tydeligste mønstrene var: dårlig metabolsk helse = høy risiko.

Fedme, insulinresistens, type 2-diabetes, høyt blodtrykk – altså hele den metabolsk relaterte sykdomspakken – gikk igjen.

Men i stedet for at dette ble et massivt folkehelsefokus (kosthold, vitamin D, redusere insulin i befolkningen, fysisk aktivitet, målrettet beskyttelse), fikk vi:

• – generelle tiltak for alle,
• – sosial kontroll
• – og et moralsk skille mellom “de ansvarlige” og “de uansvarlige”.

Sannheten var banal og ubehagelig: biologi avgjør mer enn moral. Men moral selger bedre.

4) Kritiske spørsmål ble behandlet som smitte

Og her er kanskje den mest avslørende parallellen til kosthold: Hvis du stilte spørsmål ved strategien, ble du ikke møtt med argumenter. Du ble møtt med:

• – psykologisering,
• – skyld,
• – assosiasjoner (“konspirasjon”)
• – og sosial straff.

Det var ikke en informasjonskultur. Det var en lydighetskultur.

5) Og når du først ser mønsteret – ser du det overalt

Dette var øyeblikket der mange oppdaget at vi ikke lenger bare har presse: Vi har et narrativsystem.

Et system der sannheten snevres inn til det som gir ønsket adferd. Og der alt som åpner perspektivet, må stemples ut.

Slik hackes offentligheten:

Ikke ved at folk holdes uvitende om alt — men ved at de holdes uvitende om det som endrer konklusjonen.

Mønsteret

Og når du først ser metoden i kosthold, ser du den igjen i covid. Derfra begynner du å gjenkjenne den i økonomi, energi og geopolitikk også: samme perspektivkontroll, samme semantiske triks, samme programmering.

Til slutt: Et lite kvalitetsstempel

Jeg vet at noen kommer til å prøve å avfeie dette med “MAHA”, “Trump” eller “politikk”.

Men hvis du gjør det, illustrerer du egentlig bare det teksten min handler om: du angriper avsenderen – ikke argumentene. Så la oss gjøre dette enkelt:

Jeg inviterer alle – også professorer i ernæring – til å utfordre meg på faglig nivå i kommentarfeltet. Ikke med merkelapper. Ikke med moral. Ikke med partipolitikk.

Angrip meg på:

• – fysiologi,
• – metabolsk helse,
• – evidensgrunnlag,
• – metode (RCT vs assosiasjonsstudier),
• – kausalitet vs korrelasjon,
• – hvilke risikomarkører som faktisk betyr noe.

Hvis du mener jeg tar feil: vis det. Hva er det konkrete argumentet? Hvor er feilen? Hvilke premisser er gale?

Og hvis det eneste som kommer er “Trump!” og “MAHA!” – uten faglig substans – tar jeg det som et signal om at teksten traff nerven.

Jeg sier ikke dette fordi jeg er høy på meg selv, men fordi jeg er skrudd sammen sånn at hvis jeg tar feil, vil jeg vite det.

Sannhet er viktigere enn stolthet. Så vær så snill: skyt.

Men skyt med fag – ikke med merkelapper.

Statsminister Keir Starmer i Storbritannia har gitt opp planene om obligatoriske digitale ID-kort for å bekrefte noens rett til å jobbe i landet. Så seint som i september mente Keir Starmer at digital ID ville bli obligatorisk.

Ifølge en rekke britiske medier (som Reuters, BBC, The Times, The Independent, Metro, GB News og flere) kunngjorde regjeringen under Keir Starmer 13. januar 2026 en reversering: Det som opprinnelig ble presentert som obligatorisk digital ID for å verifisere rett til arbeid fra 2029, blir nå frivillig.

ID-kortene vil nå være valgfrie når de innføres i 2029, og arbeidstakere vil få valget om å bruke andre dokumenter for å bekrefte identiteten sin i stedet.

En regjeringskilde fortalte The Times at det obligatoriske elementet «stoppet samtalen om hva digitale ID-er generelt kunne brukes til».

Dette er en klar seier for motstanderne mot overvåking og tap av frihet, og figurer som Nigel Farage kalte det en «seier for den individuelle friheten». Mange på X (tidligere Twitter) jublet over nyheten og kalte det et stort nederlag for autoritære planer.

Men vær obs:

• Det frivillige digitale ID-systemet (f.eks. via Gov.uk Wallet og app) går fortsatt videre, og regjeringa planlegger å utvide frivillig bruk for offentlige tjenester.
• Kritikere advarer om at «frivillig» ofte blir «de facto tvungen» over tid gjennom funksjon creep (utvidet bruk), der tjenester, banker, forsikring osv. gjør det vanskelig uten.

Betydelig seier for demokratibevegelsen

Bevegelsen mot digital ID i Storbritannia er en av de mest suksessrike borgerrettighetskampanjene i nyere tid, og den har røtter tilbake til tidlig 2000-tall.

Motstanden startet for alvor med kampanjen NO2ID (No to ID), som ble lansert i 2004 mot Tony Blairs Labour-regjerings planer om fysiske ID-kort og en nasjonal identitetsdatabase (National Identity Register). NO2ID mobiliserte titusenvis, samlet inn løfter om sivil ulydighet og bidro sterkt til at ID-kortordningen ble avskaffet i 2010 under koalisjonsregjeringen (Identity Documents Act 2010). Denne seieren skapte en djup kulturell skepsis i UK mot statlig ID-systemer – ofte sett som et skritt mot «database state», overvåking og tap av personlig frihet.

Da Starmer i september 2025 annonserte en «ny nasjonal digital ID» (via Gov.uk Wallet/app, gratis for alle over 16 år, men obligatorisk for arbeid fra 2029), eksploderte motstanden igjen. Planen ble solgt som et tiltak mot ulovlig innvandring og arbeidslivskriminalitet, men kritikere så det som et nytt forsøk på sentralisert kontroll.

Parlamentspetisjonen «Do not introduce Digital ID cards» (petition ID 730194) samlet nesten 3 millioner underskrifter (2.984.192 ved lukking i januar 2026). Dette er en av de største i britisk historie (fjerde totalt, nest største ikke-Brexit), og utløste debatt i parlamentet 8. desember 2025.

Protestbevegelsen har slett ikke bare vært et nettfenomen. Det har vært mange protestmøter og gatedemonstrasjoner. Det var demonstrasjoner 28. september 2025 – Liverpool (ved Labour Party Conference) og 18. oktober 2025 – London (Marble Arch til Whitehall/Downing Street): Det var den største gateprotesten så langt. Tusenvis marsjerte gjennom sentrum av London under strenge polititiltak (Metropolitan Police holdt dem på venstre side av veien, ingen avvik fra ruta).

Det var også en demonstrasjon i desember 2025 på Parliament Square i London: Big Brother Watch arrangerte en marsj rundt Parliament Square med deltakere i Starmer-masker og plakater som viste hvordan en digital ID ville se ut på mobilen. Dette skjedde samme dag som en parlamentarisk debatt om petisjonen (8. desember), der en demonstrant ble kastet ut av galleriet mens hun ropte «The people will not comply!» og «Listen to the people!».

Demokratibevegelsen i Storbritannia har vært dyktige til å kombinere motstand i sosiale medier med protester på gata og de har lykkes med det.

Ubeleilig for World Economic Forum

Starmer gikk på dette nederlaget bare noe få dager før World Economic Forum møtes i Davos for blant annet å diskutere tvungen digital ID:

Den tyske-franske krigen av 1870 til ettertanke.

I 1867 ble en internasjonal utstilling organisert i Paris. I tall var utstillingen gigantisk: Utstillingsområde på 650 mål, 50.000 utstillere, 10 millioner besøkende. 41 land viste frem sin produksjon innen kunst, kultur, vitenskap, landbruk og industri.

Daniel Ducrocq.

Preussen utstilte det beste av sin stålproduksjon, blant annet en kanon produsert av Kruppverket i byen Essen.

Kanonen var en teknisk bragd av enorme dimensjoner. Den veide 15 tonn og måtte fraktes med jernbanevogner spesielt konstruerte for anledningen. Det hører til historien av sokkelen til kanonen, med en vekt på 25 tonn var for stor for å få plass i utstillingslokalet og ble derfor ikke vist frem.

Daværende kommentatorer skrøt av den preussiske kanonen. Tenk at med et mannskap på kun to personer, kunne kanonen sende granater på 500 kg så langt som 8 km! Paris befolkning og andre besøkende ble imponert og begeistret av dette kjempevåpenet.

Tre år senere ble den samme kanonen brukt til å bombardere Paris.

Hva kan vi lære av denne historien?

155 år senere, i Oslo, gikk folk mann av huse tre ganger for å se USAs hangarskipene USS »Harry S. Truman» og USS «Gerald Ford» på besøk i den norske hovedstaden. Som i 1867 i Paris måpte tusenvis av begeistring for de kjempemessige våpnene.

Den ene, USS «Gerald Ford», driver for tiden blokaden av Venezuela, i strid med internasjonale regler. Med utgangspunkt i uttalelser fra den amerikanske administrasjonen er det rasjonelt å tenke at de samme hangarskipene brukes i nær fremtid for å angripe Grønland. Grønland først, Svalbard etterpå?

I tilfelle vil vi få en gjentakelse av Parisutstillingen i 1867 hvor man, av politisk naivitet, gikk fra å vise begeistring for våpen til å være truet av disse.

Så fort kan verden endre seg, at trusselen mot vår sikkerhet kan komme fra en uventet kant.

USA har i dag 12 militærbaser i Norge hvor norske myndigheter har begrenset adgang. Kan disse brukes en dag mot oss eller våre interesser? Med våre olje og gass, samt store mineralressurser mellom Svalbard og Jan Mayen, er også Norge utsatt.

Spørsmålet er relevant i en tid hvor amerikanske myndighetene viser klart viljen til ekspansjon i verden, med sine egne geostrategiske interesser først.

Daniel Ducrocq, medlem Antikrigsinitiativet.

https://www.forsvaret.no/aktuelt-og-presse/presse/pressemeldinger/amerikansk-hangarskip-pa-besok-i-oslo

USS Gerald R. Ford: USAs hangarskip ankret opp i Oslofjorden

Ifølge medierapporter «heller Trump mot» å bombe Iran samtidig som han vurderer diplomati, selv om det er uklart hva slags avtale han ville akseptere.

Dave DeCamp

Antiwar , 12. januar 2026.

Det hvite hus sa mandag at amerikanske luftangrep mot Iran er «på bordet» ettersom president Trump har fortsatt sine trusler om å bombe Den islamske republikk midt i protester i landet.

«Én ting president Trump er veldig god på, er å alltid holde alle alternativene sine på bordet», sa pressesekretær i Det hvite hus, Karoline Leavitt, til journalister. «Og luftangrep ville være et av de mange, mange alternativene som er på bordet for øverstkommanderende».

Leavitt la til at «diplomati alltid er presidentens førstevalg», selv om Trump støttet et israelsk angrep på Iran under den siste runden med atomforhandlinger i juni. «Presidenten har vist at han ikke er redd for å bruke militære alternativer hvis og når han anser det nødvendig, og ingen vet det bedre enn Iran», sa Leavitt.

Søndag kveld antydet Trump at Iran hadde tatt kontakt for å diskutere muligheten for å føre forhandlinger, og han antydet at han var åpen for diplomati, men sa også at han vurderte «svært sterke» alternativer. Irans utenriksdepartement sa at «kommunikasjonskanalen» mellom Trumps utsending, Steve Witkoff, og den iranske utenriksministeren Abbas Araghchi fortsatt er åpen.

Både Axios og The Wall Street Journal rapporterte mandag at Trump heller mot å bombe Iran, men fortsatt utforsker muligheten for forhandlinger. Det er imidlertid uklart hva slags diplomatisk avtale som vil tilfredsstille Trump, ettersom han fortsetter å endre påskuddet for potensielt å starte en ny krig.

I de siste ukene har Trump truet med å bombe eller støtte et israelsk angrep på Iran dersom landet gjenoppbygger sitt sivile atomprogram eller «fortsetter» sitt konvensjonelle missilprogram, og har gjentatte ganger truet med å angripe landet dersom iranske myndigheter dreper demonstranter. Axios- rapporten sa at dersom Trump bestemmer seg for å bombe Iran, vil angrepene sannsynligvis målrette elementer i Irans regjering som er ansvarlige for intern sikkerhet.

Irans posisjon er at de ikke søker krig med USA, men de advarer om at de vil slå tilbake hvis Trump følger opp trusselen sin. «Hvis Washington ønsker å teste det militære alternativet de har testet før, er vi klare for det», sa Araghchi til Al Jazeera .

The Telegraph rapporterte i helgen at midt i truslene om amerikanske luftangrep mot Iran, har det amerikanske militæret formidlet til president Trump at de trenger tid til å posisjonere ressurser i regionen for å forberede seg på iranske motangrep, som sannsynligvis vil innebære missilangrep mot amerikanske baser.

Kilder i den iranske regjeringen har sagt at mer enn 100 sikkerhetspersonell har blitt drept i de pågående protestene, noe som tyder på at det har vært betydelige angrep mot Irans sikkerhetsstyrker. Human Rights Activists News Agency (HRANA), en USA-basert og USA-finansiert NGO, har også rapportert om 133 dødsfall blant militære og politimyndigheter, blant totalt 646 mennesker de hevder å ha blitt drept .

---

Denne artikkelen ble publisert av Antiwar .

Les også:

President Trump Urges Iran Protests To Continue, Says ‘Help Is on Its Way’

8. januar la Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) fram sin Strategiplan for 2026–2029. Denne planen har det blitt jobba ei stund med i organisasjonen og de siste endringer som blei vedtatt på landsmøtet i november var kommet med og nå ligger det en offensiv og framtidsretta plan på bordet.

Romy Rohmann.

Les strategiplanen her: https://www.smabrukarlaget.no/media/bbmlhgs1/strategi-2026-2029_oppdatert-etter-lm_281125.pdf

NBS tar regjeringas mål om 50% sjølforsyning på alvor og vil vise med denne strategiplanen hva som må til.

Nå er det slik at bønder og småbrukere har blitt fortalt at de er lite produktive og småskala jordbruk er et hinder for økonomiske vekst. Større bruk, sammenslåinger og «Modernisering» i større agro-industrielle enheter har blitt presentert som den rette vei å gå dersom vi skal få utvikling og økt produktivitet i landbruket.

Mange har oss har lenge vært klar over at dette ikke er stemmer. Det er slik at de fleste i verden får sin mat fra småskala produksjon.

I Europa har det over lang tid vært krefter som har jobbet for at landbruket skal legge seg under agro-industriens makt, og vi ser hvordan det har gått.  Bondedemonstrasjonene har nå eskalert fordi de ser at de vil bli utkonkurrert av importerte jordbruksvarer i den nye Mercosuravtalen som er inngått.

Over hele Europa har det i flere måneder foregått protester, og NTB skriver 13.1 dette:

https://www.nrk.no/nyheter/traktor-protest-i-paris-1.17725051

I Norge har vi vedtatt at 5% av av BNP skal brukes til forsvar og beredskap, hvorav 1,5% – 80 milliarder skal brukes på beredskap og forsyningssikkerhet så nå burde det være mulig å nå dette målet, dersom våre politikere virkelig ønsker det.

Vi veit hvordan det står til i landet vårt. Det er fortsatt en nedgang i antall bønder og vi er nå nede i 35% sjølforsyning.

Det er ikke mange plasser i landet vårt som egner seg for storproduksjon, vi trenger de små familiedrevne gårdsbrukene, og vi trenger matproduksjon over hele landet for baserer seg på våre naturforhold.  Dette finner vi også god støtte for at er en riktig satsing i den nye rapporten fra FAO.

Rett før jul kom den tredje rapporten om mat og landbrukssituasjonen i verden. I samarbeid med verdens nesten 200 land har forskere i FAO ( Food and Agriculture Organization of the United Nations ) samlet og systematisert data av mange slag i en 120 siders rapport, for å gi oss et totalbilde av våre matressurser.

https://openknowledge.fao.org/items/556c1821-826f-46b3-a058-4acbf46cd300

Rapporten gir oss et globalt blikk på verdens mattilgang. Den viser hvor sårbar denne er og at vår aktivitet, og det mest i vår del av verden har gjort mattilgangen mer sårbar.

Vårt industrilandbruk ødelegger og utarmer matjorda.

Denne rapporten legger opp til noen konkusjoner: Det å øke matproduksjonen med mer intensivt jordbruk er i ferd med å utspille sin rolle.

Til tross for vedvarende begrensninger, inkludert begrenset tilgang til land, kreditt, innsatsfaktorer, teknologi og markeder, gir verdens 500 millioner småbrukere bemerkelsesverdige bidrag til den globale matforsyningen.

Avlingene som produseres av disse bøndene bidrar med omtrent 16 prosent av den globale energien i kosten, 12 prosent av proteinene og 9 prosent av fettet som kommer fra avlinger. Deres bidrag er spesielt betydelig for visse avlingstyper: gårder mindre enn 5 hektar produserer nesten 50 prosent av globale stimulanter, krydder og aromatiske avlinger, samtidig som de bidrar med mellom 20 og 30 prosent av korn, frukt og grønnsaker. Denne produksjonsprofilen gjenspeiler ikke bare deres betydning for lokale landbrukssystemer og kostholdsmangfold, men også deres rolle i høyverdige avlinger som kan forbedre levebrødet på landsbygda.

Disse småbrukere, selv om de bare produserer 16 prosent globalt, er avgjørende i lav- og lavere middelinntektsland, hvor de står for omtrent 60 prosent av matproduksjonen.

Kortversjonen av rapporten kan leses her: https://openknowledge.fao.org/server/api/core/bitstreams/4e38fabe-ef39-4f9c-bbff-c4602efc9cb7/content

Mens dødelige opptøyer herjer i iranske byer, ignorerer vestlige medier den sjokkerende voldsbølgen og vender seg i stedet til amerikanske, statlig finansierte frivillige organisasjoner for å få data. Den ensidige fremstillingen har bidratt til å presse Trump til randen av å godkjenne fornyede amerikanske angrep.

Max Blumenthal.

Vestlige medier har ignorert en voksende mengde videobevis som viser terrortaktikker brukt over hele Iran av demonstranter beskrevet av Amnesty International og Human Rights Watch som «stort sett fredelige». Nylige videoer publisert av både iranske statsmedier og anti-regjeringsstyrker avslører offentlige lynsjinger av ubevæpnede vakter, brenning av moskeer, brannstiftelser mot kommunale bygninger, markedsplasser og brannstasjoner, og mobber av væpnede bevæpnede menn som åpner ild i hjertet av iranske byer.

I stedet har vestlige medier nesten utelukkende fokusert på vold som tilskrives den iranske regjeringen. I den forbindelse har de i stor grad støttet seg på dødstall utarbeidet av iranske diasporagrupper finansiert av National Endowment for Democracy (NED), den amerikanske regjeringens regimeskifteavdeling, og hvis styrer er fylt med engasjerte neokonservative.

NED har tatt æren for å ha fremmet «Kvinne, liv, frihet»-protestene som fylte iranske byer gjennom hele 2023 – og som også inneholdt grufulle voldshandlinger ignorert av vestlige medier og menneskerettighetsorganisasjoner. I dag er NED langt fra alene blant de etterretningsallierte aktørene som prøver å fyre opp under kaoset i Iran.

Det israelske spion- og attentatbyrået Mossad sendte ut en melding fra sin offisielle farsispråklige konto på Twitter/X der de oppfordret iranere til å trappe opp sine regimeskifteaktiviteter, og lovet at de ville støtte dem på bakken.

«Gå ut i gatene sammen. Tiden er inne», instruerte Mossad iranerne. «Vi er med dere. Ikke bare på avstand og verbalt. Vi er med dere i felten».

Styrter Teheran gjennom terror

Protestene i Iran startet tidlig i januar 2026 da kjøpmenn gikk ut i gatene for å demonstrere mot den økende inflasjonen utløst av vestlige sanksjoner. Irans regjering reagerte sympatisk på basarprotestene og ga dem politibeskyttelse. Disse demonstrasjonene oppløstes imidlertid raskt, da en høyst blandet masse av anti-regjeringselementer grep anledningen til å starte et voldelig opprør oppmuntret av regjeringer fra Israel til USA – og av den selverklærte «kronprinsen» Reza Pahlavi, som har stemplet offentlig ansatte og statlige medier som «legitime mål».

Den 9. januar ble byen Mashhad åsted for noen av de mest intense opptøyene, da anti-regjeringsstyrker satte fyr på brannstasjoner , brente brannmenn levende, satte fyr på busser, angrep byens arbeidere, vandaliserte metrostasjoner og forårsaket skader for over 18 millioner dollar, ifølge lokale kommunemyndigheter .

I Kermanshah, der anti-regjeringsopprørere skjøt og drepte den tre år gamle Melina Asadi, ble grupper av militante filmet mens de avfyrte automatvåpen mot politiet. I byer fra Hamedan til Lorestan har opprørere filmet seg selv mens de slår ubevæpnede sikkerhetsvakter i hjel for å ha forsøkt å hindre deres herjinger.

Det har dukket opp opptak fra den sentrale iranske byen av opprørere som angrep en offentlig buss og satte den i brann 10. januar.

I Teheran har i mellomtiden grupper av bråkmakere angrepet den historiske Abazar-moskeen og brent ned interiøret, mens andre har utført brannstiftelser og brent kopier av Koranen inne i Stormoskeen i Sarableh og Muhammad ibn Musa al-Kadhim-helligdommen i Kuzestan.

Opprørere har satt fyr på en stor kommunal bygning i hjertet av byen Karaj, samtidig som de har brent ned markedsplassen til grunnen i sentrale Rasht. I Borujen skal regjeringsfiendtlige bøller ha satt fyr på et historisk bibliotek fylt med gamle tekster i løpet av en natt med plyndring og ødeleggelse.

Ingen av disse hendelsene har ført til noen reaksjon fra vestlige medier eller regjeringer, selv etter at det iranske utenriksdepartementet påla ambassadører fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia å se opptak av volden utført av opprørerne på nært hold.

Ifølge den iranske regjeringen har over 100 politi- og sikkerhetsoffiserer blitt drept under urolighetene. Imidlertid har et par iranske frivillige organisasjoner med base i Washington og finansiert av den amerikanske regjeringen satt dødstallene på regjeringens side til et mye lavere tall. Disse gruppene har blitt den viktigste kilden for vestlige medier om protestene.

Lobbyister for regimeskifte setter dagsordenen

I vurderingen av dødstallene i Iran har kanaler over hele USA og Europa vært avhengige av to frivillige organisasjoner med base i Washington og finansiert av den amerikanske regjeringens National Endowment for Democracy: Abdorrahman Boroumand Center for Human Rights in Iran og Human Rights Activists in Iran.

En pressemelding fra NED i 2024 beskrev eksplisitt Abdorrahman Boroumand-senteret for menneskerettigheter i Iran som «en partner av National Endowment for Democracy (NED)».

Andre steder heter det i en uttalelse fra Human Rights Activists in Iran fra 2021 at gruppen «utvidet nettverket sitt og bestemte seg for å begynne å motta økonomisk støtte fra National Endowment for Democracy (NED), en ikke-statlig og ideell organisasjon med base i USA» etter at den ble anklaget av den iranske regjeringen for bånd til CIA i 2010.

NED ble opprettet under ledelse av Reagan-administrasjonens CIA-direktør, William Casey, for å gjøre det mulig for regjeringen å fortsette å blande seg inn i utlandet til tross for utbredt mistillit til amerikanske etterretningstjenester. En av grunnleggerne, Allen Weinstein, innrømmet berømt: «Mye av det vi gjør i dag ble gjort i hemmelighet for 25 år siden av CIA».

Selv om de ikke anerkjenner NGO-organisasjonens finansiering fra NED, har The Washington Post og ABC News sitert Abdorrahman Boroumand-senteret fremtredende i sin dekning av iranske protester. Francis Fukuyama, ideologen som signerte stiftelsesbrevet til Project for a New American Century – kanskje det viktigste manifestet for moderne neokonservatisme, sitter i senterets styre.

Tall fra den tankevekkende navngitte «Menneskerettighetsaktivistene i Iran» har sirkulert enda mer. NGO-en sin nylige estimerte dødstall på 544 personer er sitert av dusinvis av amerikanske og israelske mainstream-medier på tvers av det politiske spekteret, samt av Dropsite . Etterretningsfirmaet «Skygge-CIA», Stratfor, har også sitert NGO-en i en artikkel med tittelen «Protester i Iran gir et vindu for amerikansk og/eller israelsk intervensjon».

Selv om det nøyaktige antallet ofre i protestene fortsatt er vanskelig å fastslå, har en broket skare av nettbaserte influencere fylt informasjonshullet med overdrevne påstander fra tvilsomme kilder. Disse propagandistene inkluderer den kjente jødiske supremacisten og Trump-fortrolige Laura Loomer, som ropte at «dødstallene blant iranske demonstranter drept av de islamske regimenes styrker nå er over 6000!», med henvisning til en angivelig «kilde i etterretningsmiljøet».

Det digitale kasinoet Polymarket blåste også opp dødstallene, og hevdet uten kildehenvisning at «over 10 000» mennesker hadde blitt drept av «iranske styrker [som brukte] automatgeværer mot demonstranter», og hevdet feilaktig at Iran hadde «mistet nesten all kontroll» over tre av sine fem største byer.

I de siste månedene har Polymarket blitt beryktet for å la innsidere misbruke avansert kunnskap om politisk utvikling – som det nylige amerikanske militærangrepet på Caracas og bortføringen av Venezuelas president Nicolás Maduro – for å håve inn hundretusenvis av dollar . Det selverklærte «verdens største prediksjonsmarkedet» ble etablert med en stor investering fra AI-krigsherren Peter Thiel, og har nå Donald Trump jr. som rådgiver.

Ved å spre tydelig oppblåste dødstall, prøver regimeskifteaktivister og Trump-kumpaner tilsynelatende å provosere den notorisk godtroende presidenten til å iverksette et nytt militært angrep på Teheran.

I en vurdering av protestene 7. januar beskrev Stratfor kaoset i Irans gater som en fristende mulighet for krig, og skrev: «Selv om det usannsynlig vil føre til at regimet kollapser, kan den pågående uroen åpne døren for at Israel eller USA kan utføre skjulte eller åpenlyse aktiviteter som tar sikte på å destabilisere den iranske regjeringen ytterligere, enten indirekte ved å oppmuntre til protestene eller direkte via militære aksjoner mot iranske ledere».

CIA-kontraktøren erkjente imidlertid at « fornyede militærangrep mot Iran sannsynligvis også ville sette en stopper for den nåværende protestbevegelsen ved i stedet å føre til en bredere demonstrasjon av iransk nasjonalisme og enhet, et mønster observert etter amerikanske og israelske angrep i 2025».

«Låst og lastet»

Irans siste runde med anti-regjeringsprotester har forutsigbart fått hjertelig støtte fra en rekke vestlige ledere, inkludert Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Donald Trump.

«Hvis Iran skyter [sic] og dreper fredelige demonstranter med vold, noe som er deres skikk, vil USA komme dem til unnsetning», annonserte Trump. «Vi er klare til å dra».

Dager senere truet Trump Iran igjen: «Dere bør ikke begynne å skyte [demonstranter] – for da begynner vi også å skyte». Så, 12. januar, bestemte Trump at ethvert land som ble tatt for å handle med Iran, ville bli ilagt en toll på 25% på varer som ble utvekslet med USA.

Nå vurderer Trump angivelig et angrep, og vurderer alternativer som spenner fra cyberkrigføring til luftangrep. Tempoet i protestene mot regjeringen ser imidlertid ut til å ha avtatt, og relativ ro har returnert til større byer.

Etter hvert som støvet letter, strømmer millioner av iranske borgere ut i gatene i byer fra Teheran til Mashhad for å uttrykke sin indignasjon over opptøyene, fordømme de utenlandske elementene som bidro til å anspore regimeskiftet, og for å erklære sin støtte til regjeringen. Men i redaksjoner over hele Vesten virker det forbudt å gi stemme til disse massene av iranske demonstranter.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Grayzone .

Demonstrasjonene i Iran som pågår nå i januar 2026 er i svært stor grad utløst av økonomiske faktorer. De startet seint i desember 2025 med protester mot en kollapsende valuta (rialen), skyhøy inflasjon og stigende priser på mat, medisin og andre nødvendigheter, noe som har rammet store deler av befolkninga hardt. Roten til misnøyen ligger primært i økonomisk desperasjon snarere enn rene politiske eller kulturelle krav. Dette kan man til og med lese hos CNN .

Pål Steigan.

Hva er årsaken til den økonomiske krisa?

Når norske politikere fra Bjørnar Moxnes til Jonas Gahr Støre kommer med sine solidaritetserklæringer til det iranske folket unngår de behendig å snakke om årsakene til de økonomiske problemene som folket i Iran opplever. Og det kan man godt forstå, fordi Vesten og deriblant Norge, i høy grad er medskyldige at disse problemene har oppstått i første omgang.

Sanksjonene mot Iran, som har vært på plass i ulike former siden 1979 og intensivert siden 2012, har ført til omfattende økonomiske skader som ofte sammenlignes med virkningene av krig, særlig når det gjelder helse- og humanitære konsekvenser. Ifølge en studie publisert i The Lancet i 2025, har internasjonale sanksjoner, spesielt unilaterale og økonomiske typer, «en dødelighetseffekt som er sammenlignbar med væpnet konflikt», med anslagsvis 564.258 årlige dødsfall globalt knyttet til unilaterale sanksjoner i perioden 2010–2021, tilsvarende 0,02% av befolkninga i berørte land.

Denne effekten forsterkes over tid, med økt dødelighet blant barn under 5 år og eldre over 60, delvis på grunn av redusert tilgang til medisiner, mat og helsetjenester – faktorer som også rammer økonomien bredt.

For Irans del har sanksjonene primært rammet oljesektoren, som står for en stor del av landets inntekter. Dette har utløst en kaskade av negative kjedereaksjoner.

Sanksjonene har begrenset Irans oljeeksport dramatisk, fra et toppnivå på 2,7 millioner fat per dag i 2018 til rundt 1,7–1,9 millioner fat per dag samme år, med ytterligere nedgang forventet. Kilde: Center for Strategic & International Studies. Dette har redusert statens inntekter betydelig, siden olje utgjør opptil 50–60 % av regjeringens budsjett.

Den iranske økonomien har opplevd gjentatte sammentrekninger. IMF anslår en nedgang på 1,5% i 2018 og 3,6% i 2019, i stedet for forventet 4% vekst uten sanksjoner. Over lengre tid har sanksjonene ført til et årlig inntektstap på rundt 3000 USD per innbygger mellom 2012 og 2019, delvis på grunn av isolasjon fra globale finanssystemer som SWIFT. Den iranske rialen har mistet over to tredjedeler av verdien siden 2018 på det uoffisielle markedet. Inflasjonen har steget kraftig, fra rundt 10% i 2010 til 40% i 2019, og offisielle tall viser topper på 31,4% i september 2018. Dette har slått beina under den iranske middelklassen .

Det har gjort importerte varer dyrere og redusert kjøpekraften, spesielt for basisvarer som mat og medisiner. Arbeidsledigheten har økt, særlig blant unge, med offisielle tall som viser en økning knyttet til redusert investering og handel . Middelklassen, definert som husstander med 11–110 USD per person per dag (i 2011 kjøpekraftvektede priser), har krympet med gjennomsnittlig 17 prosentpoeng årlig fra 2012 til 2019, fra en forventet 84% til faktiske 56% av befolkninga. Sanksjonene har redusert tilgang til importerte medisiner og utstyr, noe som indirekte rammer økonomien gjennom lavere produktivitet og høyere helseutgifter . Mattrygghet og energiforsyning er også påvirket, med mangler på strøm og vann som forverrer situasjonen.

13. januar kunngjorde Donald Trump en 25% toll på alle land som handler med Iran. Dette er aggressiv økonomisk krig.

Omfanget av skadene

Omfanget er massivt og kumulativt over tid. Verdensbanken anslår at løfting av sanksjoner ville øke Irans per capita velferd med 3,7%, hovedsakelig gjennom økt oljeeksport og redusert handelskostnader, noe som impliserer tilsvarende tap under sanksjonene. ( Verdensbanken .)

Samlet har sanksjonene ført til en fall i nasjonale inntekter, økt inntektsulikhet og fattigdom, med effekter som strekker seg utover økonomi til helse og sosial stabilitet. Studier viser at effekten forsterkes jo lenger sanksjonene varer, med økende dødelighet og økonomisk stagnasjon – en situasjon som fortsatt preger Iran i 2026, til tross for forsøk på å diversifisere økonomien gjennom strategier for «motstandøkonomi».

Vesten – og vi – er i høy grad skyld i den krisa folk protesterer mot

Hensuíkten med sanksjonene har hele tida vært å ramme folket for å skape motstand og eventuelt opprør mot regimet. Og slik sett har vår krig mot det iranske folket vært vellykket. Vi har skrudd til smerteskruen til det punktet der selv vanligvis lojale sjikt i befolkninga gjør opprør mot sin egen regjering.

Norge har vært med på sanksjonene mot Iran, men ikke gjennom unilaterale sanksjoner til USA. Norge følger i stedet FNs sanksjoner og slutter seg systematisk til EUs restriktive tiltak mot Iran . Dette har vært praksis i mange år, og gjelder både de eldre sanksjonene knyttet til Irans atomprogram (fra 2006–2010-tallet) og nyere tiltak etter JCPOA-perioden (atomavtalen fra 2015), inkludert de som ble gjeninnført eller utvidet etter 2022. Se Forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran .

Krokodilletårer

Det er svært mye man kan kritisere den islamske republikken Iran for. Det er korrupsjon, det er vanstyre, det er det vi har kalt en «mullakapitalisme» som favoriserer spesielle sjikt i den iranske maktstrukturen. Det er undertrykking og brutalitet.

Les for eksempel:

Men akkurat denne krisa som massedemonstrasjonene og protestene retter seg mot akkurat nå, er først og fremst et produkt av den økonomiske krigen vi i Vesten, også Norge, Marie Sneve Martinussen , har ført og fører mot Iran.

Derfor er det krokodilletårer vi ser i politikernes øyne når de uttrykker sympati med folket i Iran. Hvis de mente noe med sympatien, kunne de oppheve den økonomiske krigen som påfører det iranske folket smertene, men det gjør de sjølsagt ikke.

Det vi opplever er en vedvarende krig mot Iran med Israel og USA i førersetet, og mange mener at en ny åpen krig kan komme før vi aner det:

Hørt om St John, St Thomas og St Croix? En gang økonomisk blomstrende danske kolonier i Karibien. Med sukkerplantasjer, importerte slaver fra Gullkysten – men også tidvise slaveopprør.

Jan Christensen.

På 1800-tallet klarte Europa å lage sitt eget sukker, og øyene forfalt. Slaveriet gikk i minus og ble til slutt opphevet.
I 1917 solgte Danmark øyene til USA for rundt 45 milliarder kroner, etter dagens pengeverdi.
I 1946 prøvde USA seg på en ny øy-handel: Grønland. Tilbudet var på 15-20 milliarder. Danskene sa nei.
Kanskje fordi den grønlandske kolonien var for lønnsom?

Med president Trump er Grønland på nytt blitt aktuell. USA vil igjen ha Grønland. Danskene sier fortsatt nei. Norge og andre NATO-land støtter Danmark, men kan gjøre lite dersom Trump gjør alvor av trusselen om å ta øya med makt.
Da kan NATO bli historie.
Det bekymrer neppe Trump.
Det bør heller ikke bekymre Norge.

Grønland ble kolonisert av norrøne bosettere på tusentallet og var formelt underlagt Norge fram til 1814. Da vedtok stormaktene, over hodet på både grønlendere og nordmenn, at øya skulle tilhøre Danmark.
Mens grønlenderne merket lite til norsk kolonisering, ble det gradvis annerledes under danskestyret:

• Diskriminering.
  Dansk ble øyas offisielle språk. Grønlenderne ble sett på som primitive og umodne. Diskriminering i rettsvesen, helsevesen og utdanning.
  
• Sentralisering.
  Små lokalsamfunn ble nedlagt, folk ble tvangsflyttet til blokker i sentrale strøk. Som for eksempel da amerikanerne bygde den militære Thulebasen nord på øya. Tradisjonelt næringsliv og levemåter ble aktivt motarbeidet og ødelagt. Grønlenderne ble avhengig av økonomisk bistand fra Danmark. Fremmedgjøring, kjennetegnet ved alkoholisme, arbeidsledighet og høy selvmordsfrekvens, fulgte.
  
• Kidnapping.
  Grønlandske barn ble – mot foreldrenes vilje – tvangsendt til Danmark for å bli «dansker».
  
• Prevensjon.
  Uten samtykke fikk tusenvis grønlandske kvinner innsatt spiral og ble sterilisert. Hensikten var å holde folketallet blant grønlenderne nede.

Til tross for over 200 år med dansk styre: Frigjøringsvindene som blåste over koloniene i det forrige århundre, fikk aldri tak på Grønland.
I dag er det annerledes. 85% av grønlenderne ønsker et fritt og selvstendig Grønland, men har de råd?
Dansk budsjett-støtte på nærmere 7 milliarder – eller over 100.000 kroner til hver av øyas 60.000 innbyggere – kan forsvinne ved løsrivelse.

Såkalte «eksperter» er uenige om hva Trump egentlig vil og hva USA bør tilbys:

• USA får utvidede rettigheter på øya, og dropper kravet om annektering.

Trumps trusler er for å skape frykt. Sånn at amerikanerne lettere får de militærbaserettigheter de måtte ønske, pluss styringsrett over øyas naturressurser. Deriblant utvinning av kritiske mineraler og sjeldne jordarter.
Grønland kan formelt fortsette som dansk, men  amerikanerne vil i praksis ha militær og ressursmessig råderett over øya. Kanskje mot en mindre økonomisk kompensasjon for å få nødvendig oppslutning.

• Andre NATO-land engasjerer seg diplomatisk og eventuelt militært på Danmarks side, og håper at USA legger Grønlandskravet på is.

Både Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Sverige og Norge skal være villige til å sende soldater til Grønland. Disse soldatene vil ha null betydning om Trump setter hardt mot hardt. Men – de kan få Trump til midlertidig å dempe kravet om eiendomsrett til øya. Dermed unngår han indre NATO-strid og styrker sitt diplomatiske omdømme. Samtidig kan han bruke tiden til å påvirke grønlenderne i pro-amerikansk retning.

• Grønlenderne fremskynder kravet om uavhengighet, og arbeider samtidig for å sikre øyas økonomi.

Danskene betaler i dag rundt halvparten av Grønlands budsjett. Bortfall av disse inntektene vil være dramatiske. Det er lite trolig at Danmark vil opprettholde hele denne støtten etter en eventuell uavhengighet. Grønlenderne må derfor finne andre inntektsmuligheter forut for en løsrivelse. Dersom Grønland velger nøytralitet og holder seg utafor alle maktblokker, er spillerommet større.
Kanskje kan de selge fiskekvoter og gruvelisenser til høystbydende, og få større inntekter enn hva danskene i dag bidrar med? USA, Russland og Kina kan være interessert. Hva med Norge? Og hvor realistisk er en sånn plan?

• Byttehandel inngås: Danmark gir Grønland til USA mot at USA igjen gjenopptar full NATO-støtte til krigen i Ukraina.

En sånn løsning virker kun mulig over hodet på det grønlandske folk. Krigen i Ukraina er ikke deres krig, hvorfor skal de da godta å bli brukt som bytteobjekt?
Og hvorfor skal Trump akseptere forslag som betyr fortsatt amerikansk støtte til en krig han vil trekke USA ut av?
For Trump er antageligvis et sånt forslag lite interessant.

• USA annekterer øya , uavhengig av hva dansker, grønlendere og NATO-land måtte mene.

Danmark hevder at en sånn uvennlig handling fra USA, vil være slutten på dagens NATO. Et NATO der medlemslandene angriper hverandre, betyr også at den berømmelige paragraf fem mister sin verdi. Hvordan bli enige om gjensidig støtte når angriperen er en av deres egne?
Trump er ingen svoren NATO-tilhenger, uansett hvor mye NATO-generalsekretær Rutte kaller han «daddy». Kanskje er Trump likeglad med hele NATO så lenge USA kan selge våpen for milliarder, ha militærbaser over hele verden og diktere utenlandske politikere?
For Danmark vil et amerikansk Grønland bety tap av prestisje og innflytelse, og opphør av et «riksfellesskap» som er på deres premisser.
For grønlendere flest kan amerikansk overhøyhet gi kortsiktige økonomiske gevinster. På lengre sikt kanskje plyndring av øyas naturressurser, miljø-ødeleggelser og evig «annenklasse-borger»-status, jamfør USAs framferd i andre urfolks-områder.

Det sies at grønlenderne føler mer tilhørighet til oss nordmenn enn til danskene.
Bør dette gi oss litt ekstra ansvar?
At vi protester mot Trump sin maktarroganse, er selvsagt.
At vi forsvarer at Grønland fortsatt skal være underlagt Danmark, er ikke like selvsagt.
Norge har vært aktiv støttespiller i ulike koloniers frigjøringskamp.
Hva med å stille opp for vårt nabofolk på Grønland?

En suveren og selvstendig grønlandsk stat, har større legitimitet enn som fortsatt dansk koloni. Den vil være vanskeligere å tie, diktere eller gi bort.
Grønland er viktig for norsk sikkerhet og for bærekraftig forvaltning av felles fiskeressurser.  Grønland er det grønlandske folk, ikke Kongens København eller Det hvite hus.
Et Norge utafor EU, med et oppløst NATO, og i likeverdig samarbeid med et nøytralt Grønland og  øvrige land i nordområdene, vil være den beste garanti for fredelig utvikling i vår del av verden.

I dag er vårt nære forhold til Danmark og USA det største hinder for å spille en aktiv rolle i den aktuelle striden.
For grønlenderne selv er antageligvis økonomien det største hinder.
Hva om Norge våget å føre en mer selvstendig utenrikspolitikk?
Gjennom å erklære full støtte til Grønland som selvstendig nasjon.
Og samtidig – i en overgangsperiode – garantere nødvendig økonomisk støtte sånn at uavhengighet for Grønland også ble økonomisk mulig?

Det grønlandske parlament har rett til å avgjøre Grønlands fremtidige skjebne. Med løfter om bistand fra Norge – som uansett bare vil være en brøkdel av det vi kaster bort på en tapt krig i Ukraina – kan parlamentet våge å ta  beslutninger som den store majoriteten av det grønlandske folk vil støtte.
Danmark vil protestere. USA vil protestere. Norge vil bli beskyldt for å blande seg inn i Grønlands indre anliggende.
Når ble det galt – på anmodning –  å støtte et lite fredelig folks kamp mot ei usikker framtid diktert av andre?
Hvor er vår regjering og våre stortingspolitikere?
Grip dagen!

Jan Christensen

---

Les også:

USAs angrep på Venezuela og bortførelsen av presidentparet var en forbrytelse i det helt store formatet og den var ikke bare rettet mot Venezuela, men kanskje i vel så stor grad mot Kina, Russland, BRICS og det globale sør. Kina og Russland protesterte kraftig, men hva gjorde de ellers? Dr. Kurt Grötsch, som er er medgründer og visepresident i Cátedra China og ambassadør for Minzu University of China, har sett på dette og gir oss noen svært interessante svar.

Kinesisk strategisk tenkning er dypt preget av Sun Tzu og hans berømte maksime fra The Art of War: «Den høyeste form for dyktighet er å underkue fienden uten å kjempe» (eller på engelsk «to subdue the enemy without fighting is the acme of skill»). Det har vi til fulle fått demonstrert gjennom det Kina har gjort etter angrepet på Venezuela. Vi gir ordet til Kurt Grötsch.

Av dr. Kurt Grötsch

Kina fordømte på det sterkeste angrepet, bortførelsen og bruddet på Venezuelas suverenitet. Uten å slå seg på brystet i stil med Trump og Macron har landet tatt en rekke tiltak, i forståelse av at USA har definert kontroll over venezuelansk olje som en måte å begrense Kinas tilstedeværelse i Sør-Amerika i et forgjeves forsøk på å stoppe landets utvikling.

Kina har tatt en rekke tiltak som retter seg mot hjertet av det amerikanske imperiet fordi aggresjonen mot Venezuela er en krigserklæring mot forslaget om en multipolar verden og BRICS.

Bare timer etter at nyheten om kidnappingen av president Maduro ble kjent, innkalte Xi Jinping til et krisemøte i Politbyråets stående komité som varte i nøyaktig 120 minutter. Det var ingen uttalelser eller diplomatiske trusler, bare stillheten som går forut for en storm. Dette møtet utløste det kinesiske strateger kaller en omfattende asymmetrisk respons, utformet for å håndtere aggresjon mot partnere på den vestlige halvkule, og Venezuela er brohodet for Latin-Amerika i «USAs bakgård».

Den første fasen av Kinas respons ble aktivert klokken 09:15 den 4. januar da People’s Bank of China i stillhet kunngjorde en midlertidig suspensjon av alle transaksjoner i amerikanske dollar med selskaper som hadde tilknytning til den amerikanske forsvarssektoren. Boeing, Lockheed Martin, Raytheon og General Dynamics våknet torsdag til nyheten om at alle transaksjonene deres med Kina hadde blitt fryst uten forvarsel. Klokken 11:43 samme dag kunngjorde State Grids Corporation of China, som kontrollerer verdens største strømnett, en teknisk gjennomgang av alle sine kontrakter med amerikanske leverandører av elektrisk utstyr, noe som antydet at Kina kobler seg fra amerikansk teknologi.

Klokken 14:17 annonserte China National Petroleum Corporation, verdens største statseide oljeselskap, den strategiske omorganiseringen av sine globale forsyningsruter, og reaktiverte dermed energivåpenet sitt. Dette innebar å kansellere oljeforsyningskontrakter med amerikanske raffinerier til en verdi av 47 milliarder dollar årlig. Olje som tidligere nådde USAs østkyst ble omdirigert til India, Brasil, Sør-Afrika og andre partnere i det globale sør, noe som førte til at oljeprisene steg med 23% i løpet av en enkelt handelssesjon. Men det viktigste strategiske budskapet er at Kina kan kvele USAs energiforsyning uten å avfyre ​​et eneste skudd.

I et annet trekk implementerte China Ocean Shipping Company, som kontrollerer omtrent 40% av den globale skipsfartskapasiteten, det de kalte operasjonell ruteoptimalisering. Dette betyr at kinesiske lasteskip har begynt å unngå å bruke amerikanske havner: Long Beach, Los Angeles, New York og Miami, som er avhengige av kinesisk marinelogistikk for å opprettholde forsyningskjedene sine, befant seg plutselig uten 35% av sin normale containertrafikk. Dette var en katastrofe for Walmart, Amazon og Target, som er avhengige av kinesiske skip for å importere produkter produsert i Kina til amerikanske havner. Forsyningskjedene deres kollapset delvis i løpet av få timer.

Det mest sjokkerende aspektet ved alle disse tiltakene var tidspunktet de ble iverksatt samtidig – de skapte en kaskadeeffekt som eksponentielt forsterket den økonomiske virkningen. Det var ikke en gradvis opptrapping – det var et systemisk sjokk utformet for å oppheve USAs evne til å reagere.

Den amerikanske regjeringen hadde knapt blitt ferdig med å absorbere slaget da Kina aktiverte en ny pakke med tiltak: Mobilisering av det globale sør. Klokken 04:22 samme dag, 4. januar, tilbød den kinesiske utenriksministeren Wang Yi Brasil, India, Sør-Afrika, Iran, Tyrkia, Indonesia og 23 andre land umiddelbare preferansehandelsvilkår for ethvert land som offentlig forpliktet seg til ikke å anerkjenne noen venezuelansk regjering som kom til makten med kriminell støtte fra USA.

På under 24 timer hadde 19 land akseptert tilbudet. Brasil var først, etterfulgt av India, Sør-Afrika og Mexico. Dette er den praktiske realiseringen av en multipolar verden i aksjon. Kina har oppnådd en umiddelbar anti-amerikansk koalisjon ved å bruke økonomiske insentiver som våpen.

Prikken over i-en kom 5. januar da Beijing aktiverte sitt finansielle våpen: Kinas grenseoverskridende interbankbetalingssystem annonserte at de utvidet sin operative kapasitet til å absorbere enhver global transaksjon som forsøkte å omgå det Washington-kontrollerte SWIFT-systemet. Dette betydde at Kina hadde gitt verden et fullt funksjonelt alternativ til det vestlige finanssystemet. Ethvert land, selskap eller bank som ønsket å handle uten å være avhengig av amerikansk finansinfrastruktur, kunne bruke det kinesiske systemet, som er 97% billigere og raskere. Responsen var umiddelbar og massiv – i løpet av de første 48 timene av driften ble transaksjoner verdt 89 milliarder dollar behandlet. Sentralbanker fra 34 land åpnet operative kontoer i det kinesiske systemet, noe som signaliserte en akselerert dedollarisering av en av de viktigste kildene til amerikansk finansiering.

På teknologifronten har Kina, som kontrollerer 60% av verdens produksjon av sjeldne jordarter – kritiske elementer for produksjon av halvledere og elektroniske komponenter – annonsert midlertidige restriksjoner på eksport av sjeldne jordarter til alle land som støttet kidnappingen av president Nicolás Maduro. Apple, Microsoft, Google, Intel – alle de amerikanske teknologigigantene som er avhengige av kinesiske forsyningskjeder for kritiske komponenter – er bekymret, ettersom produksjonssystemene deres kan kollapse i løpet av uker.

Hvert kinesisk trekk rammer det amerikanske imperiets økonomiske hjerte.

Hva har Kina gjort for å hjelpe Venezuela? Dette er et spørsmål som stilles av både venner og fiender av regjeringen. Ovennevnte forklarer hvordan Kina opptrer uten å erklære krig.

---

*KURT GRÖTSCH har grader i filologi og psykologi, en doktorgrad fra Universitetet i Nürnberg, en MBA fra ESDEN i Madrid, og er mottaker av Tysklands fortjenstkors.

Han er medgründer og visepresident i Cátedra China, og ambassadør for Minzu University of China.