Dette er 289. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold, denne gangen mest om USAs angrep på Venezuela.

Lars Birkelund.

3. januar

Norske medier bruker kilder som er knytta til Israel og USA, også når de rapporterer om Iran. Her en ordentlig iraner, Mohammad Marandi:

«Ikke ta vestlig propaganda på alvor. Sionister/vestlige etterretningstjenester organiserer små, men voldelige grupper som har angrepet og til og med myrdet politibetjenter og frivillige. Iranere ser på Trump og Netanyahu med dyp avsky. De vil alltid mislykkes mot Iran».

Seinere samme dag:

Nobelkomiteen hyllet vinneren av ‘fredsprisen’ så og si samtidig med at hennes allierte, USA, bombet hjemlandet hennes. Er du fornøyd nå, Jørgen Watne Frydnes ? Var det dette dere ønsket da dere ga prisen til en venezuelansk forræder av en krigshisser? https://www.facebook.com/photo?fbid=10161887902345952&set=a.406405765951

Seinere samme dag:

«Trump: Maduro tatt og fløyet ut av landet» (NRK). Dette er jo sensasjonelt og isolert sett svært imponerende. Men hvordan har USA fått det til? Har Maduro rett og slett overgitt seg sjøl eller har han blitt forrådt?

«Venezuela vil motsette seg tilstedeværelsen av utenlandske soldater, sier forsvarsminister Vladimir Padrino López i en video».

Seinere samme dag:

Knapt noe internasjonalt problem er verre enn at USA/NATO/EU/Norge klarer å gjøre dem verre, har vi sett siden 2001 og USA/NATOs ulovlige angrep på Afghanistan.

I dag har regjeringen Støre bare EN ting å gjøre, og det er å fordømme USAs uprovoserte angrep på Venezuela. Hvis ikke har den fjernet seg totalt fra internasjonal lov og rett. EU har allerede gått ut med en betinget/forsiktig støtte til USAs angrep på Venezuela. Det øker sjansen for at Jonas Gahr Støre vil gjøre det samme. Mest sannsynlig blir det tåkeprat og bortforklaringer.

Seinere samme dag:

«SV og Rødt mener Norge må fordømme USAs angrep» – NRK.

Gjentar: I dag har Støre bare EN ting å gjøre, og det er å fordømme USAs uprovoserte og ulovlige angrep på Venezuela. Hvis ikke har han fjernet seg totalt fra internasjonal lov og rett og skaffet seg sjøl en plass på historiens søppelhaug sammen med Trump og andre verstinger.

Seinere samme dag:

Trump har sagt at han skal styre Venezuela inntil videre, for å sikre seg landets olje, sjølsagt.

Det som er komisk er at han også sa at Machado ikke bør styre landet, da venezuelanerne ikke har tillit til henne. Det tror jeg han har rett i. Målinger har vist at kun ned mot 10% av venezuelanerne ville ha stemt på henne.

Desto mer tragisk at Jørgen Watne Frydnes, Kristin Clemet og de andre i Nobelkomiteen mente at det ikke var noen i hele verden som i fjor fortjente prisen mer enn denne venezuelanske forræderen og krigshisseren.

Seinere samme dag:

I sommer klarte Israel å slå ut Irans lutftvern (med jamming e.l.) før de angrep Iran. Kan USA ha gjort noe lignende i Venezuela, evt. med Israels hjelp?

4. januar

Delcy Rodríguez er Venezuelas og Nicolas Maduros visepresident. Hun er derfor Venezuelas fungerende president og insisterer på at Maduro fortsatt skal være president.

Det tyder på at Rodríguez vil føre samme politikk som Maduro i hans fravær. Så hva har USA/Trump da oppnådd, bortsett fra å bli enda mer forhatt, og hva vil USA gjøre med det? Angripe Venezuela på ny og kidnappe Delcy Rodríguez? Men hva om hun utnevner en ny visepresident?

Hva er lærdommen etter i går? Jeg tror vi etter hvert vil se at de fleste landene i verden vil følge FN-pakten, ved å fordømme angrepet på Venezuela og kuppet mot Maduro, mens de mest høyreekstreme regjeringene i verden støtter det. Israel, Argentina og Sverige har allerede uttrykt eksplisitt støtte, som EU.

Regjeringen (Norge) ved utenriksminister Espen Barth Eide har kommet med nok en sleip formulering, som viser de facto aksept for kuppet, som røpes ved et ønske om en ‘fredelig overgang til demokratisk styresett i Venezuela’.

Jeg har sjølsagt ikke noe i mot fredelige maktovertagelser. Poenget her er at regjeringen aksepterer kuppet og angrepet på Venezuela, mens Kina, som et eksempel, har forlangt at USA løslater Maduro.

Seinere samme dag:

Da den venezuelanske forræderen María Corina Machado 10. desember fikk krigsprisen for å konspirere med USA om krig mot Venezueala og kupp mot landets president Nicolas Maduro, sa Norges statsminister Jonas Gahr Støre at Maduro bør gå av. Og i går skjedde det, men ikke ved at Maduro gikk av. Det skjedde ved at USA angrep Venezuela og kidnappet Maduro.

Spørsmålet nå må bli om Støre var delaktig i USAs konspirasjon mot Venezuela. Det vil i så fall ikke være første gang at han er med på slikt. Men konspirasjonene mot Libya, Syria og Russland vet vi mye mer om, foreløpig.

Seinere samme dag:

USAs kupp mot Hugo Chavez i 2002 ble reversert etter tre dager fordi hans millioner av tilhengere krevde at han måtte komme tilbake. Her en film om det, den er sterk og rørende. Obligatorisk for alle som mener noe om Venezuela:

Forskjellen mellom da og nå er:

1) Chavez satt fengslet i Carracas, mens Maduro, kone og sønn ble kidnappet og sitter ulovlig fengslet i USA.

2) Maduro er neppe så populær som Chavez, som fikk rundt 60 % ved valg. Men det kan likevel tenkes at flertallet i Venezuela heller vil ha ham enn å bli styrt av Trump eller en han utpeker.

3) Maduros tilhengere telles uansett i millioner og de er tungt væpnet.

4) Verden har endret seg mye siden 2002. I dag er USA/Vesten dramatisk svekket, noe som lenge har vist seg i Ukraina og som vil vise seg enda sterkere i Venezuela, rett og slett fordi Venezuela har retten på sin side, mens Vesten er på feil side OG i mindretall.

5) Delcy Rodríguez, Maduros visepresident, er nå fungerende president og har avvist USA på det sterkeste, i likhet med en lang rekke land. USA har med andre ord ikke lyktes med noe annet enn en symbolhandling, som Trump skryter mye av. Skjønt USA drepte også 40 mennesker under angrepet mot Carracas/kidnappingen, ilfg Venezuelas myndigheter. Det er mer enn symboler, det er krigsforbrytelser.

https://x.com/MyLordBebo/status/2007779047380844927

Jeg håper på den ene siden at Venezuela avviser USA. På den andre siden kan det ende med en krig som blir verre enn Vietnam-krigen både for USA, Venezuela og Latin Amerika.

Seinere samme dag:

NRK Dagsrevyen uffer og akker seg igjen over at den russiske kirka støtter Russlands krigføring i Ukraina og lar det være underforstått at dette er et særlig barbarisk trekk ved Russland.

Men NRK kritiserte IKKE at den norske kirka støttet Norges UPROVOSERTE bombing av Libya i 2011, noe som var enda mer barbarisk.

Det er heller ikke helt uriktig at ukrainske ledere er nazister, som Jan Espen Kruse, NRKs Russland-korrespondent sa. For de benytter seg av nazister, hyller nazister osv. Caroline Serck-Hanssen – NRKs ‘ekspert’ for anledningen, som poserer med Ukrainas flagg på sin Facebook – bør også merke seg det.

Seinere samme dag:

«Forsvarsminister Vladimir Padrino López bekrefter også søndag at flere av Nicolás Maduros sikkerhetsvakter ble drept i USAs angrep mot Venezuela.

– Store deler av Maduros sikkerhetsteam ble drept, sier López i en TV-sendt tale søndag».

Angrepet var altså ikke så ’kirurgisk’ som Trump ville ha oss til å tro. Nå truer han visepresidenten også, som tilsynelatende vil føre samme politikk som Maduro. https://www.nrk.no/urix/venezuelas-forsvarsminister_-_-store-deler-av-maduros-sikkerhetsteam-ble-drept-1.17713511

Også neokonservative Anne Applebaum og David Frum er bekymret for Trumps Venezuela-politikk. De jubler over at Maduro ble styrtet, men tviler på klokskapen bak angrepet på Venezuela.

Påstanden om Maduro som narkobaron tror de ikke noe på. For da ville prisen på kokain ha steget etter alle båtangrepene, sier de.

Ingen med kritisk sans tror på det med narkotikaen. For da ville ikke Trump ha benådet en narkobaron, som han gjorde ganske nylig. Da ville heller ikke Afghanistans narkotikaproduksjon ha mangedoblet seg de 20 årene USA/NATO okkuperte landet, med Trump som president i 4 av årene.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Den 26. desember anerkjente Israel Somaliland – historisk somalisk territorium som har hevdet uavhengighet siden 1991 – som en stat, det første landet i verden som gjorde det.

Kit Klarenberg.

Tiltaket utløste bredt ramaskrik og internasjonal fordømmelse, og Den afrikanske union krevde at det skulle oppheves. Uforferdet besøkte Israels utenriksminister Gideon Sa’ar Hargeisa den 6. januar og signerte en intensjonsavtale om samarbeid på flere områder, inkludert «forsvar». President Abdirahman Mohamed Abdullahi hyllet besøket som en «historisk milepæl» i Somalilands søken etter internasjonal legitimitet.

Denne utviklingen er av betydelig bekymring for Somalilands naboer på Afrikas Horn, som staten har ekstremt anstrengte forhold til, som har kokt over i full konflikt ved en rekke anledninger over flere tiår. Frykten er forståelig nok utbredt for at en israelsk – om ikke ledsagende amerikansk – militær tilstedeværelse lokalt vil oppmuntre utbrytermyndighetene til å intensivere sin krigføring og erobre omstridt territorium som gjøres krav på av både Hargeisa og Somalia. Men det merkes også alvorlig bekymring i hele Vest-Asia.

Det har lenge vært spekulasjoner om at Somaliland blir sett på som en potensiell dumpingplass for Gazas befolkning av USA og Israel, for å bane vei for ytterligere sionistisk bosetting og fullstendig utslettelse av Palestina. Anerkjennelse ser ut til å være et skritt i den uhyrlige retningen. Dessuten publiserte det svært innflytelsesrike Tel Aviv-baserte Institute for National Security Studies i november 2025 en artikkel som eksplisitt slo fast at Somaliland var «en ideell kandidat» for «strategisk» samarbeid, i tjeneste for en rekke geopolitiske og militære mål. Viktigst blant dem, en «fremtidig kampanje» mot Jemens AnsarAllah.

Sionistiske sikkerhetsstyrker inspiserer vraket av et AnsarAllah-angrep nær Tel Avivs Ben Gurion flyplass, mai 2025

Gjennom hele folkemordet i Gaza har Guds partisaner stått trassig i sitt forsvar av det palestinske folket. Dette har inkludert direkte angrep inn i hjertet av den sionistiske enheten med droner og hypersoniske missiler, og en blokade av Rødehavet. Sistnevnte innsats varte i nesten to år, forårsaket enorme forstyrrelser i global handel og lammet Israels havner, i den grad at de ble fullstendig stengt ned . Underveis beseiret AnsarAllah rungende to store angloamerikanske luft- og marineforsøk for å gjenvinne kontrollen over havet.

INSS-artikkelen bemerket at Somalilands geografiske beliggenhet gir den sionistiske enheten «potensiell tilgang til et operasjonsområde nær konfliktsonen». Enkelt sagt ville en israelsk militær tilstedeværelse i det potensielle landet gjøre det betydelig enklere å angripe AnsarAllah i en fremtidig krig. Militære og politiske tjenestemenn i enheten har i flere måneder gjort det klart at de ikke har gitt opp drømmene om å knuse motstandsbevegelsen, til tross for den pinlige fiaskoen i Tel Avivs 12 dager lange angrep mot Iran i juni 2025.

Likevel kan det være andre motiver som ligger til grunn for Israels anerkjennelse av Somaliland – for territoriet har lenge vært gjenstand for bokstavelig religiøs fascinasjon for sionister. I 1943 ble Harrar-rådet grunnlagt i New York for å forfølge drømmen til Hermann Fuernberg , som i årevis fantaserte om å smi et «permanent hjem for en stor jødisk befolkning» i «Harrar» – land som strakte seg over Etiopia og det daværende britisk Somaliland. Andre verdenskrig ga Fuernberg og hans tilhengere en ideell mulighet til å sette planen sin ut i livet – i hvert fall trodde de det.

Rådet hadde store forhåpninger om suksess. Først og fremst var Etiopias keiser Haile Selassie angivelig en «etterkommer av Davids hus» og «etterfølger av kong Salomo». Følelsen av at organisasjonen trodde Gud var på deres side, er skrevet i stor skala i privat kommunikasjon med monarken. Jødiske skrifter som sier at «diasporaen vil ta slutt når jøder kommer inn i Kusj-landet», siteres gjentatte ganger. Rådet utdypet: «Kusj er ikke noe annet enn Etiopia, som Harrar er en del av.»

«Heroiske prestasjoner»

Harrar-rådet er i stor grad glemt i dag. De eneste restene av dets eksistens er korrespondanse mellom dets representanter og britiske, etiopiske og amerikanske tjenestemenn, og reklamebrosjyrer. Det lite kjente materialet inneholder en rekke ekstraordinære innsikter, ikke bare i selve det til slutt mislykkede prosjektet, men også i den sionistiske bosetningen av Palestina mer generelt, og hvordan den frastøtende koloniale ideologien sionismen vokste fra et nisjepolitisk prosjekt til en dominerende kraft innen jødedommen.

Noen av de mest opprørende utdragene finnes i en pamflett forfattet av Hermann Fuernberg tidlig i 1943 , *The Case Of European Jews *. Det refereres gjentatte ganger til den presserende nødvendigheten av å løse det «jødiske problemet» når andre verdenskrig var over, og hvordan Holocaust hadde styrket argumentene for opprettelsen av en jødisk stat betydelig. Fuernberg var imidlertid kritisk til den sionistiske kolonialbevegelsen for dens utelukkende fokus på Palestina som reisemål:

«Det sionistiske programmet har som mål å opprette en jødisk stat i Palestina og regenerere det jødiske folket – kulturelt, politisk og religiøst – innenfor rammen av denne palestinske staten. Deres omfattende program er så fastlagt at de ikke kan avvike fra det for å ta hensyn til aktuelle hendelser og presserende problemer. Sionismen mener derfor at ethvert forsøk på kollektiv emigrasjon som jøder måtte foreta seg på et ikke-sionistisk grunnlag lett kan skade den sionistiske saken, og derfor motsetter sionistene seg alle slike forsøk».

Fuernberg bemerket hvordan Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland «ga sionismen … en stor økning i styrke», noe som økte «både lovlig og ulovlig» innvandring til Palestina. Dette førte imidlertid til «økende motstand … mot jødisk innvandring (infiltrasjon)» lokalt – «ikke bare fra den arabiske verden». Spesielt stadig økende sionistiske krav om ytterligere territorium , inkludert landområder som tilhørte nærliggende stater som Jordan, skapte internasjonal motstand mot nybyggernes koloniale prosjekt. Også i praksis, på grunn av sin størrelse og eksisterende befolkning, var Palestina ikke i stand til å «absorbere» verdens jøder i sin helhet.

Mens han hyllet sionismens «mange beundringsverdige og heroiske prestasjoner», beklaget Fuernberg hvordan ideologien «ikke har klart å konvertere den store massen av det jødiske folket til sin side», til tross for «40 år med propaganda». Mens amerikanske jøder sørget for «hoveddelen av midlene» til Palestinas kolonisering, og «80% av den jødiske pressen er sionistisk dominert», kunne sionistiske organisasjoner i USA skryte av magre medlemstall, som representerte en liten prosentandel av verdens jødiske befolkning. Nazistyret i Tyskland hadde ikke klart å endre denne nålen betydelig utenfor Europa.

I den samme fire tiår lange perioden «var sionistene i stand til å bygge en rekke kvasipolitiske organisasjoner, som … fikk større betydning» for jøder i stedet for alternative bevegelser som motarbeidet Hitler. Til tross for deres antatte innflytelse, «hadde disse organisasjonene aldri vært i stand til å vekke tilstrekkelig politisk forståelse selv blant sine egne tilhengere … til å gjøre ropet om en jødisk stat til et samlet krav fra et helt folk.» Store summer som ble innhentet av disse enhetene ble gitt av «veldedighet og fromhet», ikke støtte til kolonisering av Palestina.

«Rettferdig andel»

Så det var tidlig i 1944 at Harrar-rådet, ledet av Fuernberg, sendte et detaljert forslag til Etiopias keiser om å etablere et «permanent hjem for en stor jødisk befolkning» i hans land og nabolandet Somaliland. I et ledsagende brev til det amerikanske utenriksdepartementet redegjorde organisasjonen for de oppfattede fordelene med denne landranen. For det første var det foreslåtte territoriet «stort nok til å huse det svært store antallet jøder, hvis utvandring fra Europa vil bli uunngåelig i nær fremtid».

Videre er «de klimatiske forholdene slik at frukt, korn og grønnsaker dyrket i Europa også kan dyrkes i Harrar, noe som sikrer gunstige levekår for et folk som kommer fra Sentral-Europa». Best av alt er at «territoriet er svært tynt befolket, slik at de politiske og rasemessige hindringene for en fri utvikling som finnes andre steder» – dvs. Palestina – «sannsynligvis ikke vil oppstå.» Fuernberg understreket overfor amerikanske tjenestemenn at «prosjektet vårt på ingen måte er en rival til Palestina», men i stedet komplementerte det nybyggernes koloniale innsats.

I sine innsendinger til Etiopias keiser ga rådet en rekke dristige løfter. Alle jøder som bosatte seg i Harrar-provinsen skulle «sverge troskap til Deres Majestet», territoriets «indre anliggender» skulle administreres av et valgt styrende organ og en «kongelig guvernør eller visekonge», engelsk skulle være koloniens offisielle språk, og keiseren skulle «ha rett til en avtalt, rettferdig andel av visse skatter som skal ilegges … en inntekt som vil øke med veksten i provinsens industrielle og kulturelle liv».

Et foreslått kart over «Harrar»

Det ble lovet at Harrars importerte befolkning skulle være «lovlydige, ordnede og lojale borgere», inspirert av «autonomiet og muligheten for fri utvikling» gitt av etiopiske myndigheter. Palestina ble nevnt som «et utmerket eksempel» på hvordan jøder kunne «bygge opp en landbruks- og kolonial bosetning og utvikle den med hell». Dette ville i stor grad «berike» Etiopia, og tilby «enorme markeder for produktene fra landet deres og stimulere utviklingen av dets naturressurser».

Rådet godkjente: «Hvis et trakassert og forfulgt folk kan gjøres om til et lykkelig og velstående samfunn, vil hele Etiopia dermed også bli beriket, og Deres Majestet vil med rette bli ansett som en av menneskehetens store velgjørere.» I hemmelige samtaler med utenriksdepartementet skrøt organisasjonen av at den hadde «grunn til å tro» at keiseren var «gunstig innstilt til det jødiske folket», og at det var «en rimelig sannsynlighet for at han vil være villig til å samarbeide i stor grad».

Dette skulle imidlertid ikke skje. I juli 1944 informerte keiserens underordnede høflig rådet om at selv om Etiopia ivrig hadde «gitt asyl til mange flyktninger fra Europa», avviste myndighetene ethvert forslag om at «en hel provins» skulle gis til «én gruppe flyktninger». Keiseren krevde derfor at «forslaget … nå skulle forlates». Det finnes ingen indikasjoner på at den britiske eller amerikanske regjeringen møtte slik motstand. Nå, over 80 år senere, kan Harrar-rådets planer være i ferd med å bli virkelighet.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kit Klarenberg.

Det som i dag skjer i Europa og i Norge i krigens navn, er ikke forsvar av demokrati. Det er et sammenbrudd. Under dekke av solidaritet har ukrainske aktivistnettverk og deres politiske beskyttere etablert et klima av frykt, tvang og meningskontroll som står i direkte motsetning til alt Europa hevder å representere.

Dan-Viggo Bergtun.

Dette handler ikke om empati med et krigsrammet folk. Det handler om makt. Om hvem som får snakke, og hvem som skal ties i hjel.

I dag er det én holdning som er tillatt. Krigen skal støttes uten forbehold. Våpen skal leveres uten spørsmål. Fred, forhandlinger og kompromiss skal mistenkeliggjøres. De som nekter å underkaste seg denne linjen, blir stemplet, uthengt og presset ut. Dette er ikke debatt. Det er ideologisk ensretting.

Disse aktivistmiljøene opererer ikke med argumenter, men med moralsk tvang. Enten er du med dem, eller så er du fienden. Det er et verdensbilde som er fundamentalt antidemokratisk. Når man nekter andre retten til å mene noe annet, har man allerede forlatt demokratiet.

Dette skjer ikke i det skjulte. Det skjer åpent. I medier. I akademia. I kulturlivet. Og det skjer her i Norge. Fredsaktivister i Norge blir angrepet og sjikanert på det groveste. De blir kalt forrædere, løgnere og nyttige idioter. De blir hengt ut i sosiale medier, mistenkeliggjort i offentligheten og fratatt legitimitet som samfunnsborgere. Det handler ikke om saklig kritikk, men om personangrep, uthenging og sosial straff. Slik behandles i dag mennesker som våger å si at krig bør ta slutt.

Meninger om fred blir ikke bare motsagt, de blir voldtatt i offentligheten. Revne løs fra sin sammenheng. Forvrengt til noe ondsinnet. Brukt som bevis på moralsk svik. Dette er ikke et sunt ordskifte. Det er et demokratisk forfall forkledd som moralsk renhet.

Det mest avslørende er stillheten fra institusjonene som burde visst bedre. Redaktører, politikere og prisjuryer ser på uten å gripe inn. De bøyer hodet og klapper i takt. De har byttet prinsipper mot posisjonering. Ytringsfrihet mot moralsk komfort.

I dette landskapet ble prisen til Peter Frølicks Fritt Ukraina delt ut. Den ble fremstilt som heder. I virkeligheten er den en skamplett. Et skammelig slag mot minnet om Gunnar Sønsteby. Sønsteby kjempet ikke for et samfunn der én korrekt mening skulle håndheves av aktivister og moralske voktere. Han kjempet mot tvang. Mot ensretting. Mot frykt som politisk virkemiddel.

Å bruke motstandshistorien som moralsk pynt for å legitimere aktivisme som knebler fredsargumenter og straffer politisk avvik, er ikke bare historieløst. Det er et moralsk sammenbrudd. Sønsteby ville ikke ha applaudert. Han ville ha gjenkjent mekanismene. Og han ville ha protestert.

Det er også verdt å registrere hva denne meningskontrollen ikke er. Den er ikke et svar på noen massiv russisk grasrotkampanje i Vest-Europa som krever sensur av fredsvenner. Den aggressive disiplineringen av ordskiftet kommer i hovedsak fra miljøer som hevder å kjempe for frihet, men som i praksis opptrer autoritært.

Og så står vi igjen med spørsmålet ingen av disse aktivistene vil svare på. Hva skjer når krigen en dag tar slutt. For kriger tar slutt. Men maktstrukturer som er bygget på konflikt, har ingen interesse av fred. Skal disse miljøene bli værende som permanente voktere av hva som er lov å mene. Skal neste krise møtes med de samme metodene. Den samme kneblingen. Den samme moralske tvangen.

Historien viser hvor dette ender. Unntak blir normaltilstand. Sensur blir vane. Frykt blir styringsverktøy. Demokratiet forsvinner ikke i ett øyeblikk, men gjennom en lang rekke feige valg.

Dette er ikke solidaritet. Det er autoritær aktivisme.
Det er ikke motstandskamp. Det er et svik mot den.

Spørsmålet er ikke hvem som vinner krigen.
Spørsmålet er om demokratiet overlever dem som hevder å forsvare det.

Selv om overklassen i langt større grad enn arbeiderklassen er i stand til å handle som et subjekt, som handler i tråd med sine interesser, så betyr ikke det at den er uten utfordringer. Fortiden, nåtiden og fremtiden er på hver sin måte problematisk for en overklasse, som historisk har måttet overføre både makt og velstand til den øvrige befolkningen i samfunn, som har blitt stadig mer demokratiske.

Eirik Kjønnøy.

Demokratisk tradisjon

I mellomkrigstiden kunne datidens overklasse dra nytte av at allmenn stemmerett var et relativt nytt fenomen, noe som gjorde at reaksjonære grupper ønsket seg tilbake til en tid før demokratiet. Dagens høyrepopulister ønsker seg imidlertid tilbake til 50-60-tallet, da demokratiet stod sterkt i befolkningen. Siden demokratiet har blitt en del av vestlig tradisjon, er det altså blitt vanskeligere å skape populistiske bevegelser som ønsker å øke statens makt på bekostning av befolkningens rettigheter. Man kan si at dette til nå har vært uproblematisk for den kapitalistiske overklassen som hittil har levd godt i de vestlige, liberale demokratier. Det spørs imidlertid hvor lenge dette vil vare.

Kapitaleierklassens tap av funksjoner

På samme måte som adelstanden en gang mistet sin funksjon som krigerelite – som var det som gjorde den til overklasse – så står dagens kapitaleierklasse i fare for å miste sine funksjoner. Tar man en titt på listen over Norges rikeste ser man at den i økende grad består av arvinger, som ikke har utviklet noe selv. Vender man blikket utenlands vil man se at en økende andel av kapitaleierklassens formuer blir investert av investeringsfirmaer, som Black Rock . Med andre ord hverken innoverer eller investerer kapitaleierklassen. Dermed kan den heller ikke på sikt rettferdiggjøre posisjonen den har. For mens tidligere overklasser rettferdiggjorde sin makt ved henvisning til Gud, eller bare makten i seg selv, så har demokratiet tvunget overklassen til å rettferdiggjøre sin posisjon på andre måter. Kapitalistene har derfor måttet vise til hvordan de har bidratt til å gjøre samfunnet mer velstående. Nå når de hverken utvikler nye løsninger som gjøre livet bedre for folk, eller sørger for at klokke løsninger får pengene som trengs for at de skal kunne realiseres, så kan de heller ikke lenger rettferdiggjøre posisjonen de har i dagens system.

Dette vil igjen si at dagens kapitaleierklasse vil kunne se seg tjent med et nytt system , hvor de kan gå inn i rollen som teknokrater, eller andre udemokratiske systemer , hvor de ikke trenger å rettferdiggjøre sin posisjon med henvisning til sin funksjon. Med andre ord er det ikke sikkert at den rikeste delen av kapitaleierklassen vil forsøke å videreføre det liberale demokratiet.

Teknologien gjør motstand lettere

Man kan selvsagt peke på hvordan teknologien gjør det lettere å gjøre folk til passive konsumenter. Dette forandrer dog ikke det faktum at teknologien også gjør det lettere for konsumentene å organisere motstand, når de får mindre tid og penger til å forbruke. En spontan protest kan i dag organiseres langt raskere enn for bare 20 år siden, noe som igjen gjør det viktigere å være i stand til å undergrave den folkelige motstanden.

Usaklig offentlig debatt

Før sosiale medier, kunne media i større grad sette dagsorden selv og bestemme hva som skulle diskuteres. Med de sosiale mediene blir det lettere for folk selv å sette dagsorden, noe som gjør det viktigere å hemme den offentlige debatten på andre måter. Et eksempel på dette er forbudet mot såkalte konspirasjonsteorier, som har hindret folk fra å spekulere høyt i politikerne, mediene og næringslivstoppenes mål og strategier. Resultatet av dette var at det i en periode var regnet som tabu å forholde seg til overklassen, som om den ikke var i stand til å handle strategisk – mens man på den andre siden fikk smått religiøse miljøer hvor verdenspolitikken ble forstått som et gjennomregissert teater. Polarisering av debatten har også vært et mål i forbindelse med Ukraina-krigen, hvor motstanderne mot sanksjoner og våpenforsendelser fra starten av ble forsøkt latterliggjort og stemplet som pro-russiske.

En bevegelse for de flestes ve og vel må være seg dette bevisst og forsøke å gjøre debatten så saklig som mulig. Den må også være seg bevisst forsøkene på å undergrave folks tillit til hverandre, mens man samtidig er seg bevisst påvirknignsnettverkenes aktiviteter. Oppå dette kommer de juridiske forsøkene på å innskrenke ytringsfriheten, som man dog ikke har sett så mye til i Norge som i resten av Vesten , men som man må slå ned når de kommer hit.

Såkalte liberales undergraving av demokratiet

Til slutt er det på sin plass å nevne hvordan såkalte liberale undergraver demokratiet på flere måter enn ved å innskrenke ytringsfriheten. Ved å fremstille seg selv som demokratiets fanebærere, forsøker folk som Macron og Mertz å få folk til assosiere sin egen, mislykkede politikk med demokratiet og demokratiske verdier. Dette gjør igjen at reaksjonære som Le Pen og AFD vinner oppslutning, mens mindre demokratiske regimer kan spinne et narrativ om at det vestlige, liberale demokratiet har vist seg som mislykket.

Hvorvidt overklassen vil holde sammen i et forsøk på å avskaffe allmenne valg, retten til å organisere seg og ytringsfriheten, er usikkert. Som sagt kan ikke de autoritære delene av overklassen danne åpenlyst, anti-demokratiske partier, som for hundre år siden. Samtidig fører det etiske forfallet i befolkningen, til at det blir lettere for forskjellige påvirkningstjenester å rekruttere folk som er villig til å operere i skjulte. Man skal derfor ikke se bort fra at de autoritære forsøker å danne fascistiske organisasjoner innad i andre mer eller mindre lyssky organisasjoner. Uansett blir det viktig å holde liv i de demokratiske verdiene – også innad i overklassen. I mediene, blant politikerne og de ikke fullt så store kapitalistene finnes det folk, som heller vil støtte et demokratisk prosjekt, som åpner opp for flertallets påvirkning, fremfor autoritær politikk som kan ende i krig og kaos.

En forutsetning for å stoppe forfallet som reder grunnen for en autoritær teknokratstat vil være å sette i gang en bevegelse, som forrige århundres arbeiderbevegelse. Bare på den måten kan man stille opp et troverdig alternativ til «høyrepopulistene» og de såkalte liberale. For å få til det må man ha både langsiktige visjoner for hvordan samfunnet bør se ut, i tillegg til konkret politikk som kan virke på kort sikt.

Olav Boye er en norsk fagforeningsleder og mangeårig tillitsvalgt, kjent for sitt arbeid med arbeidslivsspørsmål og organisering av arbeidstakere innen industri og offentlig sektor. Han har vært en sentral stemme for arbeidstakerrettigheter og har bidratt til å styrke den norske modellen gjennom solid fagforeningsarbeid.

Her er Boyes foredrag fra Mot Dag-konferansen 2025. Hvis du vil støtte arbeidet vårt har du flere alternativer:
– Vippsnummer 116916
– Kontonummer 9001 30 89050.
– Hvis du følger lenken kan du eventuelt sette opp et fast bidrag gjennom betalingstjenesten Stripe:

https://steigan.no/stott-steigan-no-og-mot-dag/

Mot Dag-konferansen ble arrangert 18. og 19. oktober 2025 i Oslo under mottoet: Analyser, klokskap, fellesskap!

Innleggene på konferansen er samlet under emneknaggen @MotDag25 .

Her finner du artikler av Olav Boye .

Iran opplever for øyeblikket (11. januar 2026) den svært omfattende og alvorlig protestbølge. Noen hevder at den er like stor som protestbølgen som styrtet sjahen i 1979, men det er ønsketenkning.

Demonstrasjonene startet 28. desember 2025 i Teherans Store basar som en reaksjon på økonomisk kollaps: Rialen har mistet enorm verdi (opptil 80% siden året før), hyperinflasjon, og generell økonomisk fortvilelse.

Protester har spredt seg til over 180–512 steder i alle 31 provinser. De største er i Teheran, Mashhad, Tabriz, Isfahan, Shiraz, Qom og mange mindre byer.

I desember 2025 nådde inflasjonen offisielt 52.6% (ifølge regjeringstall), med matvareinflasjon over 70–72% året før. IMF anslår inflasjon på rundt 42% for 2025 og fortsatt over 40% i 2026. Noen analytikere frykter nærme seg hyperinflasjon.

Dette gjør importerte varer (mat, medisiner, reservedeler) ekstremt dyre, og mange iranere har mistet nesten all kjøpekraft. Kjøtt, olje og basisvarer er blitt uoverkommelige for store deler av befolkningen. 27–50% av iranerne lever nå under fattigdomsgrensen (opp fra 2022).

Krisa et produkt av sanksjonene

Krisa er naturligvis sammenheng med grunnleggende indre problemer i iransk økonomi og samfunnsliv, med et stivnet, diktatorisk system, me korrupsjon og vanstyre. Men det lar seg ikke stikke under stol at det er sanksjonene som er hoveddriveren for at krisa er blitt så skarp akkurat nå. Sanksjonene er den dominerende ytre faktoren ifølge de fleste økonomer og rapporter (World Bank, IMF, Euronews, Guardian m.fl.).

USA (spesielt gjeninnført under Trump i 2018 og forsterket nå) blokkerer oljeeksport, banker og internasjonal finans.

FN-sanksjoner ble gjeninnført via «snapback»-mekanismen i september 2025 (utløst av E3: UK, Frankrike, Tyskland) etter manglende fornyelse av atomavtalen.

Oljeinntekter reduseres kraftig (Iran taper anslagsvis 20% av potensielle inntekter pga. smugling/kostnader for å omgå sanksjoner). Kina kjøper mesteparten til rabatt, men det dekker ikke tapene.

Vesten driver en svært effektiv økonomisk krig mot Iran og hensikten med den er å skade regimet gjennom å ramme folket, slik det alltid er. Og det utløser nødvendigvis protester, slik hensikten er.

Det er illevarslende for regimet at protestene startet i den store basaren i Teheran, fordi bazaariene, basarborgerskapet, er tradisjonelt regimelojale og de bidro vesentlig til Khomeinis seier i 1979. Men på grunn av valutakaoset kunne de ikke lenger prise varer eller importere.

I neste artikkel skal vi se på de grunnleggende problemene med mullahkapitalismen i Iran.

Men det er nødvendig å peke på den rollen sjah-tilhengerne og Paglavi-familien spiller, for de har en stor inflytelse på anti-Iran bevegelsen i Norge.

Reza Pahlavi og forsøket på å gjeninnføre sjah-styret i Iran

Vi har en Stortingspresident som åpen opptrer som en agent for Reza Pahlavi og for regimeskifte i Iran og vi ser av alle sjah-flaggene i demonstrasjonene at de har en betydelig innflytelse.

Historisk har Reza Pahlavi mottatt støtte fra CIA. Det er veldokumentert . I den aktuelle situasjonen kommer mer av støtten fra Israel.

Undersøkelser fra Haaretz, TheMarker og University of Toronto’s Citizen Lab (oktober 2025) avdekket en sofistikert nettverk av falske kontoer og AI-generert innhold som promoterer Pahlavi som leder for regimeendring. Dette var delvis finansiert av israelske offentlige midler , synkronisert med israelske militæroperasjoner mot Iran (inkludert under 12-dagerskrigen i 2025). Israel har også vært hans mest synlige allierte, med møter med Netanyahu og støtte fra israelske ministre.

Klassegrunnlaget for støtten til Pahlavi

Den urbane middelklassen og overklassen (spesielt i Teheran og andre store byer) er den mest konsistente basen for Pahlavi. Mange i den urbane, utdannede, vestlig orienterte middel- og overklassen ser på sjah-tida som en «gullalder» med modernisering, økonomisk vekst og sekulær livsstil. De assosierer ham med nostalgi for pre-1979 Iran. Dette gjelder både inne i Iran og spesielt sterkt i diasporaen (USA, Europa, Canada), der monarkistiske nettverk er svært aktive.

Blant ungdom og Generasjon Z finnes det noe støtte, spesielt blant dem som bruker sosiale medier og ser ham som et symbol på sekulær frihet og regimeendring.

Blant arbeiderklassen, de fattige og de religiøse er det derimot lite støtte for Pahlavi.

Jerusalem Post og Washington Post har pekt ut Pahlavi som framtida for Iran.

«Den opflammende pseudo-fædrelandskærlige retorik om Grønland, vi ser nu, er ikke den mindste smule patriotisk. Man kan kalde den globalistisk, chauvinistisk eller perverteret nationalisme», skrev Rune Toftegaard Selsing i en kronikk i JyllandsPosten 9. januar.

Han peker på at Danmark allerede har akseptert Grønlands løsrivelse og deres rett til å erklære seg sjølstendige:

For ja, vi har faktisk allerede accepteret Grønlands løsrivelse fra Danmark. Det gjorde vi formelt tilbage i 2009 med selvstyreloven, hvor vi gav grønlænderne fuld mulighed for selv at bestemme graden af deres selvstyre. Også deres ret til at erklære sig selvstændigt.

Overfor Grønland er Danmark faktisk en kolonimakt. Det betyr at Mette Frederiksens forsvar mot Trumps åpenbare imperialistiske ambisjoner overfor Grønland er hyklerske.

Som Selsing skriver:

Og selvfølgelig er Trumps implicitte trusler ubehagelige og kritisable på alle mulige måder. Trump er ved at ændre USA fra global hegemon til almindelig stormagt.

Men grønlænderne lader ikke desto mindre til at være bedøvende ligeglade med rigsfællesskabet og relationen til Danmark. De vil selvfølgelig heller ikke være amerikansk koloni, men måske vil de gerne være selvstændige med amerikanske penge i ryggen? Det er op til dem. Og ethvert nationalt sindet menneske sympatiserer selvfølgelig med grønlændernes drøm om egen stat.

Det han viser til her er en debatt som har gått i sosiale medier i Danmark der noen kaller folk som ham for «landsforrædere», hvis de støtter at Grønland blir sjølstendig eller potentielt går i tettere samarbeid med USA. Eksempler inkluderer oppslag som: «Danskere der vil have at vi giver Grønland til Amerika burde straffes med landsforræderi» – eller «Du er sku en forræder, du vil sikkert stemme ja til at give Grønland væk».

En parodi fordi den er hyklersk

La det være klart: Det er bare innbyggerne på Grønland som har rett til å rå over øyas framtid. Danmarks «eierskap» til øya er en rest av kolonialismen og burde avskaffes så snart som mulig.

Jonas Gahr Støre sier på X:

«Grønland er en del av Kongeriket Danmark. Norge stiller seg fullt og helt bak Kongeriket Danmark».

Støre understreket at «Grønland er en del av Danmark», og at avgjørelsen kun tilhører «danskene og grønlenderne».

Han som ikke evner å stå opp for Norge skal nå liksom stå opp for Danmark.

Skandinavismen som parodi nok en gang

Vi så det ikke komme, at vi skulle få en nostalgisk gjenoppvåkning av skandinavismen fra 1800-tallet. Men her der den:

USAs trusler mot Danmark: «Me kan ikkje velja feigskap og å kasta over bord alt me har bygd sidan 1945» . Dette skriver Tor Ivar Strømmen som er orlogskaptein og forsker ved Sjøkrigsskolen.

Med desse orda gav Henrik Ibsen røyst til ei skam som ligg som ein mørk skugge i norsk politisk historie:

Mangelen på vilje til å reise seg då vårt broderfolk, Danmark, stod åleine mot overmakta i 1864 . Det var ikkje berre poesi; det var dom. Ei avsløring av feigskap forkledd som klokskap, av passivitet kamuflert som måtehald.

Og utvilsomt ble det ramlet med tomme tønner i Skandinavia den gangen. Ibsen og Bjørnson var på barrikadene og Ibsen skrev:

«En bror i nød! Hver mand på dæk; – her gælder rappe råd!»

Men skandinavismen var hul.

I artikkelen «Den dansk-prøyssiske våpenhvilen» (Neue Rheinische Zeitung, 10. september 1848) skriver Marx (med bidrag fra Engels) svært spottende og nedlatende om skandinavismen. Her beskriver han bevegelsen slik:

«Skandinavismen er begeistring for den brutale, snavsede, sørøveraktige, gammelnordiske nasjonaliteten, for denne dybe inderligheten som ikke kan uttrykke sine overspente tanker og følelser i ord, men godt nok i handlinger, nemlig som rå oppførsel overfor kvinner, permanent fordrukkenhet og berserkergang avvekslende med tårestrømmende sentimentalitet».

Marx ser skandinavismen som en romantisk, nasjonalistisk og reaksjonær ideologi som danskene bruker for å appellere til svensk og norsk støtte i konflikten med Preussen/Schleswig-Holstein. Han ironiserer over de gjensidige anklagene mellom dansker, svensker og nordmenn om hvem som egentlig er den «ekte» skandinaven, og ser hele bevegelsen som en slags parallell til den tyske nasjonalistiske «Schleswig-Holstein-teorien».

Det var ikke noe heroisk over Danmarks kamp for å bevare kontrollen over grevskapene Schleswig og Holstein der flertallet av innbyggerne var tyske.

Som Selsing skriver:

«I 1864 var det ikke de nationalliberale, der førte an i det vanvid, der endte i blodbadet i Dybbøl, men de helstatskonservative. Dem, der med kongen i spidsen ikke ville afgive den tyske del af Slesvig-Holsten til tyskerne».

Den høylytte, romantisk-nasjonalistiske skandinavismen i 1863–64 – med taler om felles nordisk forsvar, broderfolk og felles skjebne – kollapset fullstendig da det kom til stykket. Sverige-Norge sendte ingen reell militær hjelp til Danmark under den annen slesvigske krig, og nederlaget ved Dybøl (18. april 1864) og tapet av Schleswig-Holstein ble symbolet på bevegelsens tomhet og mangel på realpolitisk substans.

Slaget ved Dybbøl den 18. april 1864 er et av de mest symbolske og tragiske øyeblikk i dansk historie – ofte kalt «stormen på Dybbøl». Det markerte det avgjørende vendepunktet i den annen slesvigske krig (1864) og førte til at Danmark mistet omtrent en tredjedel av sitt territorium og en fjerdedel av befolkningen.

Det preussiske angrepet begynte klokka 10 om morgenen den 18. april og de fleste skansene falt i løpet av 30 minutter og kampene var over klokka 14.

Nederlaget ved Dybbøl knuste den danske hærens kampmoral fullstendig. Preusserne tok senere Als (29. juni) uten større motstand. Krigen endte med freden i Wien (oktober 1864), der Danmark måtte avstå Slesvig, Holstein og Lauenburg.

Norge klarer seg fint uten NATO, men en nostalgisk skandinavisme er ikke svaret

Det er ikke bare feil det orlogskaptein Tor Ivar Strømmen skriver. Han har fullstendig rett når han skriver:

Kan Noreg og Nato greia seg utan USA?

Ja, det kan me. Ikkje fordi amerikansk militærmakt kan bytast ut over natta, men fordi ho korkje er så avgjerande som me har lært oss å tru, eller så truverdig som me har lært oss å håpa.

Men at vi skulle gjenreise Skandinavias ære etter det katastrofale militæreventyret ved Dybøl skanse er praktisk, politisk, historisk og militært det glade vanvidd.

Danmark kommer ikke til å føre noen kamp for å beholde Grønland og Norge vil ikke gjøre noe annet enn å komme med misgasytringer, hvis Støre og Barth Eide drister seg til å gå så langt.

Grønlands kamp for nasjonal sjølråderett er rettferdig og fortjener vår støtte, men ikke ved bokstavelig talt å trekke historiske skjeletter ut av skapet.

---

Les også:

I moderne politikk fremstår matematiske modeller som selve symbolet på rasjonalitet og vitenskap. Prognoser, scenarier, beregninger og simuleringer brukes for å rettferdiggjøre alt fra pengepolitikk og klimapolitikk til pandemitiltak og krig.

Halvor Næss.

Beslutninger presenteres som nødvendige konsekvenser av data og ikke som valg foretatt av konkrete mennesker. Dette reiser et spørsmål som sjelden stilles eksplisitt. Hvorfor har nettopp modellbasert økonomisk tenkning fått en så dominerende rolle i politiske beslutningsprosesser?

En mulig forklaring finner vi i kritikken til Ludwig von Mises og andre såkalte østerrikske økonomer når det gjelder matematiske modeller i økonomien. Paradoksalt nok ikke fordi politikerne følger Mises’ kritikk, men snarere fordi de ikke kan eller vil gjøre det.

Økonomi som handlinger, ikke ligninger

Mises’ grunnleggende påstand er enkel, men radikal. Økonomi handler om menneskers handlinger (human action). Mennesker velger i øyeblikket basert på den kunnskapen og de verdiene de har, de forventningene de danner om fremtiden og de midlene de råder over. Denne prosessen er subjektiv og gjennomsyret av usikkerhet. Det dreier seg ikke bare om risiko som kan tallfestes, men genuin uvisshet om fremtidige preferanser, teknologier, kunnskap, institusjoner og hendelser.

Slik usikkerhet lar seg ikke redusere til matematiske modeller uten at man mister det essensielle som er at økonomisk orden er et resultat av menneskers valg i handlingsøyeblikket og ikke av optimalisering av ligninger i et lukket system. Økonomisk teori, hevder Mises, er derfor primært logisk og kausal (årsaksbestemt, red.) og ikke empirisk-prediktiv (prediktiv – noe som beskriver framtida, red.) ved hjelp av matematiske modeller.

Dette er også grunntonen hos Friedrich Hayek som understreket at relevant kunnskap i samfunnet er spredt, ofte taus (uartikulert) og situasjonsbetinget og derfor prinsipielt utilgjengelig for sentral planlegging og matematiske modeller.

Modellene som moralske skjold

Men nettopp her oppstår spenningen. Politikk er ikke bare en intellektuell øvelse i forståelse av riktige eller gode nok statlige beslutninger. Det er en praksis for maktutøvelse. Politiske beslutninger og virkemidler er tvungne, kollektive og ofte irreversible. De påfører kostnader på mennesker som ikke deltar i beslutningsprosessen og kostnadene kan være alvorlige slik tilfelle var under Covidpandemien. Energipolitikken er et annet eksempel. Det er risikabelt for politikerne å innrømme at beslutningene er fattet på usikkert grunnlag. De vet at risikoen for gale beslutninger er stor. Det er her matematiske modeller tilbyr en utvei. De fungerer som ytre autoriteter som beslutningstakerne kan peke på. Modellene fritar politikerne for ansvar.

Når økonomiske modeller brukes politisk, er de sjelden bare analytiske hjelpemidler. De blir legitimeringsverktøy. De gir beslutninger et preg av objektivitet, nøytralitet og uunngåelighet. Dermed fungerer de som det man kan kalle en immuniserende autoritet. De skjermer beslutningstakeren fra ansvar for konsekvensene.

Dersom politikken lykkes, kan man ta æren. Dersom den feiler, kan man vise til kompleksiteten som ingen kunne forutse. Modellen blir både grunnlaget for politisk handling og alibiet når beslutningen slår feil.

Dette er ikke nødvendigvis uttrykk for kynisme hos den enkelte politiker. Det er et strukturelt trekk ved politiske roller som er konstruert nettopp for å gjøre tvang mulig uten at noen må bære det fulle ansvaret som individ.

Hvorfor Mises er ubrukelig for politikerne

Dersom Mises har rett, følger en ubehagelig konsekvens for staten. De mest avgjørende samfunnsprosessene kan ikke styres ovenfra. Fremtidige utfall kan ikke beregnes ved hjelp av modeller. Kunnskap oppstår og endres i det øyeblikk handling utføres og ikke i modeller.

Tar man dette på alvor forsvinner mye av grunnlaget for teknokratisk styring og politikerne står igjen med skjønn, usikkerhet og ansvar. Da er det for politikerne langt mer komfortabelt å handle som om samfunnet er et maskineri som kan optimaliseres ved hjelp av modeller enn som en levende spontan orden som ikke lar seg kontrollere.

Dermed blir Mises politisk ubrukelig og det er ikke fordi han tar feil, men fordi han har rett. For politikerne er det langt mer behagelig å gjemme seg bak ytre autoriteter.

Fra analyse til ansvar

Dette betyr ikke at matematiske modeller er verdiløse. I avgrensede sammenhenger kan de være nyttige verktøy. Problemet oppstår når de brukes som erstatning for ansvar. Den virkelige konflikten står ikke mellom vitenskap og ideologi, men mellom personlig ansvar og institusjonell ansvarsfraskrivelse. Østerriksk økonomi peker mot en virkelighet der beslutninger tas lokalt og med direkte konsekvenser for de som tar dem. Det er uforenlig med et system som er avhengig av å fremstille tvang som nødvendighet.

Konklusjon

Politikernes forkjærlighet for matematiske modeller handler ikke bare om gode data, men om maktens psykologi. Modeller gjør det mulig å handle uten å eie handlingen. De gjør politikk til teknikk uten personlig ansvar.

Ludwig von Mises’ egentlige provokasjon er ikke at han avviser ligninger, men at han nekter oss flukten fra ansvar. Og det er nettopp derfor han forblir uønsket der beslutninger tas på andres vegne.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Næss.

De tre provokasjonene er Ukrainas attentatforsøk på Putin rett før nyttår, Frankrikes og Storbritannias offisielle planer om å sende tropper til Ukraina hvis det inngås en våpenhvileavtale og USAs beslagleggelse av et russiskflagget tankskip i Atlanterhavet.

Andrew Korybko

Det russiske forsvarsdepartementet bekreftet fredag ​​morgen at Oresjnik-missilene ble brukt for andre gang noensinne etter at flere ble avfyrt mot mål i Lvov-regionen. Rapporter tyder på at gassfeltet og gasslageret Stryi var blant dem som ble truffet. Første gang Oresjnik-missilene ble brukt var i november 2024 etter at USA og Storbritannia tillot Ukraina å bruke langtrekkende missiler til angrep dypt inne i Russland. Tre nylige provokasjoner var uten tvil ansvarlige for deres andre bruk noensinne.

Bekreftelsen ovenfor nevnte eksplisitt at Ukrainas forsøk på et storstilt angrep mot Putins residens i Novgorod-regionen i Russland rett før nyttår var det som utløste denne gjengjeldelsen. Om dette ble det vurdert at « CIA manipulerer Trump mot Putin » etter at han gikk fra å tro på Putins påstand om at angrepet var et attentatforsøk til å tro på CIA-sjefens påstand om at det angivelig bare var rettet mot et nærliggende militært område, så dette kan tolkes som Putins svar til Trump.

Selv om det russiske forsvarsdepartementet ikke nevnte noen andre provokasjoner i det siste som årsaken til landets andre bruk av oresjnikene, kan det med rimelighet argumenteres for at Putin sannsynligvis også hadde to andre i tankene da han ga autorisasjonen til dette siste angrepet. Disse er Frankrikes og Storbritannias offisielle planer om å utplassere tropper i Ukraina hvis det inngås en våpenhvile, samt USAs beslagleggelse av et russiskflagget tankskip i Atlanterhavet. Hver av dem er provoserende på sin måte.

Putin selv advarte så sent som i september om at Russland ville anse vestlige tropper i Ukraina som «legitime mål for ødeleggelse». Selv om « SVR avslørte at britiske og franske tropper allerede er i Odessa » senere samme måned, er ikke det sammenlignbart med den konvensjonelle utplasseringen som de to forpliktet seg til. Enda mer bekymringsfullt støttet Witkoff planene deres , noe som muligens fikk Russland til å lure på om USA ville reversere sin offisielle posisjon om at artikkel 5 ikke vil gjelde for NATO-tropper i Ukraina.

Når det gjelder den tredje provokasjonen Putin sannsynligvis hadde i tankene da han autoriserte Russlands andre bruk av Oresjnikene, bar USAs beslagleggelse av et russiskflagget tankskip i Atlanterhavet preg av den smertefulle optikken til at det første skipet utenomterritorialt påtvang sin nasjonale lov på det andre skipet. Hvis Russland ikke sendte et sterkt budskap etterpå, uansett hvor indirekte og asymmetrisk det var, kunne USA bli oppmuntret til å beslaglegge mer av Russlands « skyggeflåte » andre steder i verden, inkludert i Østersjøen og Svartehavet.

Disse to siste, riktignok spekulative motivene bak det siste Oresjnik-angrepet forklarer hvorfor mål i Lvov-regionen ble truffet i stedet for andre andre steder i Ukraina. Russland ønsket uten tvil å vise Frankrike, Storbritannia og deres felles amerikanske beskytter at de er i stand til raskt å treffe mål i NATO uten å bli oppdaget hvis behovet oppstår. Dette kan skje hvis en enestående krise følger de to førstes planlagte troppeutplassering til Ukraina, eller USAs hypotetiske beslagleggelse av flere russiske skip gjør det samme.

Putin er nærmest patologisk motvillig til å eskalere i Ukraina på grunn av risikoen for at det kan komme ut av kontroll og inn i en tredje verdenskrig, så det er betegnende at han nettopp autoriserte den andre bruken noensinne av Oresjnikene til tross for dette. Han gjorde ikke engang dette etter at Ukrainas « Operasjon Spiderweb », som Trump kanskje visste om på forhånd, var rettet mot Russlands atomvåpentriade i fjor sommer. Dette viser hvor alvorlig han tar Ukrainas attentatforsøk på ham og sannsynligvis også de to andre provokasjonene.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Andrew Korybko.

Andrew Korybko er en amerikansk politisk analytiker med base i Moskva.