Norsk Folkehjelp har avdekket et underslag på 34 millioner kroner ved organisasjonens landkontor i Libanon. Underslaget skal ha skjedd gjennom forfalskede dokumenter og misbruk av stillinger og fullmakter, som har gitt tilgang til organisasjonens midler via lokale banker. Det skriver Norsk Folkehjelp i en pressemelding.

Eva Thomassen.

– Det som har skjedd, skal ikke skje, og er fullstendig uakseptabelt. Vi oppdaget dette selv, men vi burde ha oppdaget det tidligere, sier generalsekretær Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp.

To ansatte ved kontoret i Beirut har fått sparken. Ifølge Norsk Folkehjelp har midlene blitt tappet fra organisasjonens egenkapital over en periode på to år.

Underslaget ble oppdaget av ansatte ved hovedkontoret i oktober, og interne undersøkelser ble umiddelbart satt i gang.

Saken ble anmeldt til Økokrim kort tid etter at den ble avdekket. Økokrim har imidlertid konkludert med at norske myndigheter ikke har jurisdiksjon, fordi handlingene er begått i utlandet av utenlandske statsborgere.

Parallelt har Norsk Folkehjelp igangsatt en juridisk prosess i Libanon, og saken vil bli anmeldt til libanesisk politi .

Det virker som dette kom som en bombe på den nye generalsekretæren i Norsk Folkehjelp.

Raymond Johansen ble generalsekretær i Norsk Folkehjelp i 2024.

Liv Tørres og Henriette Westhrin har vært generalsekretærer mens krigen i Syria har pågått. Tørres fra 2011 fram til 2016. Westhrin fra 2016 til 2023.

Terrorfinansiering?

Det faktum at Raymond Johansen opplyser at penger er stjålet fra lokalkontoret til Norsk Folkehjelp i Beirut og at Johansen ikke vet hvem sluttmottakerne av pengene er, bekrefter det jeg har avdekket gjennom de siste 10 årene. Siden 2015. Det er for øvrig ikke bare Norsk Folkehjelp som er blitt frastjålet millioner fra lokalkontoret til i Beirut. Det gjelder blant annet også NORWAC.

Cash

Milliardene av bistandspengene har måttet bli smuglet inn i Syria som cash. Det fantes ingen bankforbindelse mellom den syriske sentralbanken og internasjonale banker. Ikke kunne man bruke dollar i Syria og heller ikke veksle til syriske pund. Så, hva ble pengene brukt til?

Ingen av milliardene vi fikk høre gikk til «det syriske folket» gikk til det syriske folket. Ikke én krone ble kanalisert via myndighetene i Damaskus. Da ville vi jo vise at president Assad hadde legitimitet. Bedre å sulte i hjel millioner som bodde i regjeringskontrollerte områder. Til det brukte vi sanksjoner.

Jeg tør påstå at «funnet» av mislighold av penger nå henger sammen med at Assad ble styrtet i desember 2024. Innretningen på bistanden skulle etter at Al-Qaida tok makten i desember 2024, kunne brukes over hele Syria. Plutselig skulle alle få mat.

Terrorfinansiering

Ingen av de norske bistandsorganisasjonene hadde egne ansatte i Syria. Det var for farlig. De brukte lokale partnere som samarbeidet med terrorgrupper.  Bistanden var outsourcet til lokale partnere som NGOene overhodet ikke kan ha hatt kontroll med eller kunne stole på eller kanskje ikke kjente. Folk som var avhengig av å samarbeide med terrorgrupper og som i en del tilfeller var del av terrornettverket. Som i realiteten utgjør den sivile infrastrukturen til terrorgruppene. NGOene hadde heller ikke oversikt over områdene milliardene gikk til. Hvordan ha kontroll over Al-Qaida som lever av bistand? Nå sitter Al-Qaida i Damaskus etter å ha styrtet Assad i desember 2024.

Heller ikke Norsk Folkehjelp hadde kontroll med om pengene gikk til terrorfinansiering. De visste ikke hvem sluttmottakeren var. De hadde ikke kvittering og de var der ikke selv. Når titusenvis av terrorister har overlevd i idlib og i andre områder kontrollert av terrorgrupper, så er det ikke sånn at bistanden fra Norsk Folkehjelp blir kvittert ut som humanitær bistand, mens annen bistand går til terrorgrupper. Til terrorfinansiering. At Norsk Folkehjelp har klausuler på pengene. De såkalte lokalansatte dro til Beirut og hentet store bunker med cash som de smuglet inn i Syria.

I 2016 skrev jeg en artikkel om at norske bistandsorganisasjoner ikke har kontroll med hvem sluttmottakerne av pengene er. De har ikke kontroll med om det er terrorgrupper som får bistanden. Faktisk.no tok tak i denne saken i 2017. Påstanden min skulle faktasjekkes. De mente min påstand var feil og friskmeldte bistandsorganisasjonene. Som vedlegg hadde faktisk.no dokumentasjon fra korrespondanse mellom NGOene og UD som bevis på at NGOene hadde kontroll på at bistanden gikk dit det stod i reklamen den skulle gå.

UD spør Norsk Folkehjelp om hvordan de sikrer at hjelpen kommer dit den skal i Idlib. Norsk Folkehjelp svarer at de har en «gentlemans agreement» mellom lokalansatte og Al-Qaida/HTS. Hvem inngår en «gentlemans agreement» med terrorgrupper som lever av bistand? Påstanden min i 2016 står seg fortsatt i 2025. Terroristen Jolani, som har utnevnt seg selv til president har sagt at han var avhengig av bistand utenfra. Den bistanden fikk han blant annet fra Norsk Folkehjelp.

«Frivillige organisasjoner setter den globale politiske dagsorden»

Penger, politikk og donorer

Norsk folkehjelp er lydig mot Stortingsmelding 15 (2008/2009). Her omtales bistandsorganisasjoner som påvirkningsagenter (for norsk utenrikspolitikk).

I Syria forgikk det en regimeskiftekrig. Den støttet Norsk Folkehjelp ved å kalle det «revolusjon» og fikk penger av en rekke donorer. Største donorer er USAID og UD..

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører.

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2008-2009-/id548673/?q=bistandsorganisasjoner&ch=3#

Den norske regjeringen og Norsk Folkehjelp 2011-2019

Utenriksminister Espen Barth Eide sier i 2012 at det er viktig å støtte oppbyggingen av lokalt sivilt lederskap. Norge bidrar med midler til å styrke kapasiteten til sivilsamfunnet inne i Syria som en forberedelse til en fremtidig stabilisering og politisk prosess. Midlene kanaliseres gjennom Norsk Folkehjelp og vil brukes til opplæring og kapasitetsbygging av syriske lokalråd og sivilsamfunnsnettverk. Innsatsen koordineres med den syriske Nasjonalkoalisjonen.

Nasjonalkoalisjonen fikk så å si støtte fra den norske regjeringen til demokrati ovenfra og ned. Så kunne Norsk Folkehjelp drive med demokrati nedenfra og opp.

I 2013 sa daværende generalsekretær Liv Tørres i Norsk Folkehjelp:

«Vi setter stor pris på at regjeringen støtter dette viktige arbeidet. Over hele Syria er det i dag modige mennesker som forsøker å styre egne lokalsamfunn. ber om støtte til å gjøre dette på en best mulig måte. Fungerende lokalsamfunn er en viktig byggestein for et mer demokratisk Syria», sier Tørres.

Softpower

Bistandsorganisasjonene får penger fra staten som skal brukes i tråd med norsk utenrikspolitikk. For å holde gående en krig er man avhengig av at noen forteller landene som fører krig hva som foregår på «bakken».

I Syria hvor bistandsorganisasjonene ikke har egne ansatte, hvilket IKKE er tilfeldig, blir det de lokale partnerne som skal fortelle hva som foregår på «bakken». Siden de lokale partnerne er terrorister eller tilhører terrornettverk er det disse som forteller hva som foregår på «bakken». De blir kalt aktivister, freelandsjournalister osv.  De får betalt av bistandsorganisasjonene for å lyve. Bistandsorganisasjonene får betalt for å viderebringe det regjeringen vil høre. Løgnen. Siden krigen i Syria handler om å styrte Assad, «dreper Assad egen befolkning». Beskjeden gis via bistandsorganisasjonene som bringer dem til regjerningen som kan fortsette å sende «bistand»-fortsette regimeskiftekrigen med god samvittighet.

Mediene

Mediene bringer dette ut til folket som stoler på både bistandsorganisasjonene og dem «på bakken». Det arrangeres TV-aksjoner og vi får tiggerbrev i posten, gjennom nettsteder som Facebook. Milliardene renner inn og ut til terrorgrupper som i Syria.  20 milliarder norske skattekroner til terrorfinansiering fra 2011- 2025.

Det tas forbehold om det skulle vise seg at 34 millioner har funnet veien andre steder enn kun til Syria. Norsk Folkehjelp vet ikke. Det vi vet er at det har vært praksis å smugle cash fra lokalkontor i Beirut og inn i Syria. Med full åpenhet mellom bistandsorganisasjonene og «demokratiforkjemperne» inne i Syria. Det var «revolusjon». Det som imidlertid er viktig for oss giverne å få bekreftet eventuelt avkreftet om pengene har gått til terrorfinansiering. Det er forbudt etter norske terrorlover. Kanskje domstolene bør se på praksisen til bistandsorganisasjonene?

Artikler om Norsk Folkehjelp og den skitne krigen i Syria:

https://hannenabintuherland.com/mideast/norwegian-aid-syria-used-al-qaeda-affiliated-groups-eva-thomassen

Den israelske statsministeren forventes å legge frem saken under et møte 29. desember på Mar-a-Lago.

Av Dave DeCamp .

Antiwar.com , 21. desember 2025.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu forventes å be president Trump om å støtte en ny USA-israelsk krig mot Iran, ifølge en NBC News-rapport fra lørdag.

Rapporten sa at Netanyahu vil understreke Israels bekymring over Irans produksjon av ballistiske missiler og vil gi Trump muligheter for at USA kan slutte seg til eller bistå Israel i et angrep på Iran. Israelske tjenestemenn advarer også om at Iran gjenoppretter sine atomanlegg som ble bombet av USA under krigen i juni, men det var ikke deres umiddelbare bekymring.

Ifølge en rapport fra Israel Hayom forbereder israelske tjenestemenn et «etterretningsdossier» om Iran som skal presenteres for Trump. Netanyahus kontor har sagt at møtet vil finne sted på Mar-a-Lago 29. desember, selv om president Trump i forrige uke antydet at det ikke var endelig fastsatt, og sa: «Vi har ikke formelt avtalt det, men han vil gjerne møte meg» .

Trita Parsi, viseadministrerende direktør for Quincy Institute for Responsible Statecraft, har advart om at en ny krig med Iran var sannsynlig, siden Israel ikke nådde alle sine mål under sitt forrige angrep på landet, og pekte på at Irans missilangrep raskt tvang Israel til å godta en våpenhvile.

«Juni-krigen resulterte i gjensidig avskrekking, en situasjon Iran kan akseptere, men som er uutholdelig for Netanyahu og hans arv. Til syvende og sist var konflikten verken en seier for Israel eller for Iran» , skrev Parsi i Responsible Statecraft på søndag, som svar på NBC-rapporten .

«Det er nettopp denne balansen av terror som får Israel til å søke en ny runde – Israels militærdoktrine tillater ikke at noen av dets regionale fiender kan avskrekke det eller utfordre dets militære dominans. Irans missilprogram gjør for øyeblikket nettopp det» , la Parsi til. «Og det er nettopp derfor Trump må si nei til Netanyahu. Fordi Israels mål ikke er sikkerhet i konvensjonell forstand, men snarere absolutt dominans».

Tidligere denne måneden antydet Trump at USA kunne ødelegge Irans ballistiske missiler, da en reporter sa at Iran «rekonstituerte» sitt missilprogram. «Vel, de kan prøve, men det vil ta lang tid før de kommer tilbake» , sa Trump.

«Men hvis de vil komme tilbake, og de vil komme tilbake uten avtale, så skal vi utslette den også. Vi kan slå ut missilene deres veldig raskt. Vi har stor makt. Og vi hjalp Israel mye. Vi skjøt ned dronene. Vi gjorde mye for Israel. Vi gjorde en god jobb for Israel. Men Israel gjorde en god jobb, de kjempet, de kjempet alle tappert» , la presidenten til.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Report: Netanyahu To Ask Trump To Support Another Attack on Iran

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

USAs utenriksminister Marco Rubio har lovet fortsatte «konsekvenser» mot ICC etter etterforskningen av israelske krigsforbrytelser.

Av nyhetsdesken i The Cradle , 19. desember 2025 .

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har fordømt USAs nye sanksjoner som retter seg mot to av deres dommere, på grunn av deres involvering i saken mot Israel, og kaller tiltaket et «åpenbart angrep» på «uavhengigheten til en upartisk rettsinstitusjon».

ICC sa i en uttalelse 18. desember, at de «beklager kunngjøringen av nye sanksjonsutnevnelser fra den amerikanske administrasjonen mot dommer Gocha Lordkipanidze (Georgia) og dommer Erdenebalsuren Damdin (Mongolia)» , og la til at «disse tilleggsbetegnelsene følger den tidligere utnevnelsen av ni valgte tjenestemenn i rettsvesenet og påtalemyndigheten, hentet fra alle regionale grupper».

«Disse sanksjonene er et åpenbart angrep på uavhengigheten til en upartisk rettsinstitusjon, som opererer i henhold til mandatet gitt av sine statsparter fra ulike regioner. Slike tiltak rettet mot dommere og påtalemyndigheter som er valgt av partstatene, undergraver rettsstaten. Når rettslige aktører trues for å anvende loven, er det selve den internasjonale rettsordenen som settes i fare» , la retten til.

ICC fortsatte med å si at den «står fast bak sitt personell og bak ofre for utenkelige grusomheter» , og vil «fortsette å utføre sitt mandat med uavhengighet og upartiskhet, i full overensstemmelse med Roma-statuttene og i interesse for ofrene for internasjonale forbrytelser».

USAs utenriksdepartement kunngjorde de nye sanksjonene tidligere på torsdag.

Utenriksminister Marco Rubio sa at de var mål for «ICCs forsøk på å etterforske, arrestere, fengsle eller straffeforfølge israelske statsborgere, uten Israels samtykke, inkludert å stemme med flertallet for ICCs avgjørelse mot Israels anke 15. desember».

«ICC har fortsatt å drive politiserte handlinger rettet mot Israel, noe som har satt en farlig presedens for alle nasjoner. Vi vil ikke tolerere ICCs maktmisbruk som bryter USAs og Israels suverenitet og feilaktig underlegger amerikanske og israelske personer ICCs jurisdiksjon» , la han til.

USA og Israel er «ikke parter i Roma-statuttene og avviser derfor ICCs jurisdiksjon» , fortsatte han. «Vi vil fortsette å svare med betydelige og konkrete konsekvenser på ICCs rettslige krig og overgrep».

Washington hadde allerede rettet sanksjoner mot ni ICC-dommere og aktorer, og truet med å utpeke hele domstolen dersom de ikke droppet arrestordrene på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og hans tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Dette inkluderte hovedaktor Karim Khan og to av hans stedfortredere.

De sanksjonerte dommerne sier at sanksjonene har kuttet tilgangen til bankkontoer og grunnleggende tjenester, forstyrret deres personlige økonomi og satt deres privatliv under press.

Arrestordrene ble utstedt av retten i november 2024, for Netanyahu og Gallants krigsforbrytelser mot palestinske sivile under folkemordet.

En arrestordre ble også utstedt for avdøde Hamas-leder Yahya Sinwar, som ble drept i Gaza i oktober 2024.

Tidligere denne uken avviste ICC en israelsk rettslig utfordring som søkte å blokkere saken. Dommerne nektet å omgjøre en lavere domstols avgjørelse som tillot retten å etterforske israelske krigsforbrytelser i Gaza.

Den israelske anken satte søkelys på om påtalemyndigheten ICC var pålagt å utstede en ny melding til Israel, før den etterforsket hendelser som fant sted etter 7. oktober 2023. Israel hevdet at angrepet på Gaza etter Hamas’ Operasjon Al-Aqsa-flommen var en ny situasjon, utløst av ytterligere henvisninger til domstolen fra flere land i november 2023.

ICC-dommerne avviste argumentet og sa at den opprinnelige kunngjøringen utstedt i 2021 – da retten først åpnet sin etterforskning av israelske forbrytelser i Gaza og den okkuperte Vestbredden – allerede dekket senere hendelser, og at det ikke var behov for ny melding.

Washington har presset ICC og truet med ytterligere tiltak mot dem, med mindre de endrer Roma-statuttene, for å skjerme USAs president Donald Trump og høytstående medlemmer av hans regjering fra eventuelle etterforskninger, rapporterte Reuters tidligere denne måneden.

USA krever også at ICC dropper etterforskningene av israelske ledere, la rapporten til.

Presidenten for ICC sa i begynnelsen av denne måneden at sanksjoner ikke vil endre hvordan dommere tolker sitt mandat eller håndterer saker.

---

Denne artikkelen er hentet fra The Cradle:

ICC condemns new US sanctions as ‘flagrant attack’ on intl law

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Vi har blitt fortalt at Oljefondet er folkets sparekonto. At det er vår økonomiske trygghet, vår felles formue og vårt sikkerhetsnett i krisetider. Dette gjentas så ofte at det oppfattes som en selvfølge. Men det er nettopp det det ikke er. For det helt grunnleggende spørsmålet blir aldri stilt: Har vi faktisk råderett over Oljefondet?

Dan-Viggo Bergtun.

Svaret er ubehagelig. Nei, ikke slik folk flest tror.

Oljefondet er ikke penger som står klare til bruk. Det er ikke en konto staten fritt kan disponere. Fondet består av aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer som er fullt integrert i det globale finanssystemet. Disse verdipapirene holdes ikke direkte, men gjennom depotbanker, clearinghus og verdipapirsentraler som Euroclear og Clearstream. Det betyr at eierskapet er indirekte og kontraktsbasert, ikke fysisk eller suverent. Dette er godt dokumentert i litteraturen om såkalt intermediated securities holding systems .

Det vi omtaler som «vårt» fond, eksisterer derfor først og fremst som bokførte krav i et system Norge ikke kontrollerer, og som er underlagt internasjonale kontrakter og regelverk.

Dette systemet er heller ikke nøytralt. Etter finanskrisen i 2008 ble det åpenbart hvem det er bygget for. Store banker og finansinstitusjoner fikk særskilt beskyttelse gjennom regelverk for såkalte Qualified Financial Contracts . Disse kontraktene gir prioriterte motparter rett til å sikre seg verdier først i en krisesituasjon, blant annet gjennom pant, motregning og unntak fra vanlige konkursregler. Dette ble praktisert i stor skala under Lehman Brothers-kollapsen, og senere stadfestet gjennom amerikansk rettspraksis.

( Lehman Brothers , USAs fjerde største investeringsbank, gikk konkurs 15. september 2008 med over 600 milliarder dollar i gjeld. Kollapsen skyldtes massiv eksponering mot risikable subprime-boliglån under finanskrisen, og utløste en global markeds panikk. Det er historiens største konkurs i USA. Red.)

Mange institusjonelle investorer oppdaget da at det de trodde de eide, i realiteten bare var krav som tapte mot pantesikrede kreditorer. Denne strukturen gjelder hele det internasjonale finanssystemet. Også for pensjonsfond. Også for forsikringsselskaper. Også for statlige fond som Oljefondet.

Dermed må spørsmålet stilles uten omsvøp: Eier vi egentlig Oljefondet, eller har vi bare bruksrett så lenge systemet fungerer normalt? Så lenge markedene er rolige, ser alt trygt ut. Fondet vokser på papiret, og politikerne lover stabilitet. Men eierskap som bare gjelder i gode tider, er ikke reelt eierskap. I en alvorlig finanskrise er det ikke norske velgere som avgjør hvem som får tilgang til verdiene, men kontrakter, prioriteringsregler og finansielle motparter.

Dette setter også et annet spørsmål i et nytt lys. Hvorfor kan ikke Norge bare bruke pengene når det virkelig gjelder? Hvorfor må støtte til Ukraina kanaliseres gjennom fond, låneordninger og multilaterale konstruksjoner, i stedet for direkte bruk av midler? Offisielt forklares dette med ansvarlighet og budsjettdisiplin. Men det er rimelig å spørre om det også handler om at fondets midler i praksis ikke er fritt tilgjengelige, fordi de allerede er bundet opp i et internasjonalt finansielt system med klare begrensninger.

Så kommer det kanskje mest alvorlige spørsmålet av alle: Hvorfor vet vi ikke dette?

Svaret er ikke at informasjonen er hemmelig. Den er offentlig tilgjengelig, men effektivt skjult bak teknisk språk, fragmentert kunnskap og politisk taushet. Mediene rapporterer om avkastning og markedsverdi, men nesten aldri om maktstrukturen bak tallene. Akademisk litteratur finnes, men er utilgjengelig for folk flest. Politikerne har ingen interesse av å rive ned en fortelling som gir inntrykk av kontroll, trygghet og suverenitet.

Dette handler ikke om konspirasjoner. Det handler om systemdesign. Som flere økonomer og jurister har påpekt, er det globale finanssystemet bygget for å beskytte kapital og kreditorer, ikke demokrati og folkelig råderett. Når systemet er for komplekst til å forstå, blir det også vanskelig å utfordre. Folk protesterer ikke mot det de ikke ser.

Konsekvensene er likevel høyst reelle. Hvis vi ikke har full råderett over vår største felles formue i krisetider, da er også vår økonomiske suverenitet langt svakere enn vi blir fortalt. Da er det misvisende å omtale Oljefondet som folkets sparekonto. Det er snarere en brikke i et globalt finansielt maskineri der Norge er deltaker, ikke herre.

Oljefondet er enormt. Men størrelse er ikke det samme som makt. Kontroll er makt. Og kontrollen ligger ikke hos folket.

Et demokrati som ikke kjenner de reelle rammene for sin egen økonomi, er et demokrati på lånt tid. Derfor må spørsmålet stilles klart og tydelig: Hvis Oljefondet virkelig er vårt, hvorfor har vi da ikke råderett over det når det gjelder som mest?

Takk til Hans Erik Olav for viktig informasjon.

---

Les også:

Ansatte ved tenketanken CSIS i Washington opplyste ikke at organisasjonen de jobber for får penger fra blant andre Exxon og Lockheed Martin.

Av Nick Cleveland-Stout.

Responsible Statecraft , 22. desember 2025

Samtidig som USA truer med å ta «olje, land og andre eiendeler» fra Venezuela, er ansatte ved Center for Strategic and International Studies, en tenketank delvis finansiert av forsvarsentreprenører og oljeselskaper, ivrige etter å bidra til å fremme et offentlig argument for regimeskifte og investeringer. «USA bør satse stort» i Venezuela, skriver CSIS-ekspertene Ryan Berg og Kimberly Breier.

Både America’s Quarterly, som publiserte essayet, og forfatternes arbeidsgiver er tilfeldigvis finansiert av aktører som Lockheed Martin og ExxonMobil, noe som ikke oppgis i artikkelen.

I artikkelen, med tittelen «A roadmap for Venezuela’s Future Transition» , argumenterer Berg og Breier med at fordelene ved regimeskifte i Venezuela veier tyngre enn risikoene. «Status quo for det undertrykkende, kriminelle Maduro-regimet i hjertet av den vestlige halvkule, er langt verre enn risikoene som ligger i det endringspresset som det venezuelanske folket allerede stemte for» , argumenterer Berg og Breier. Venezuela, sier de, kan være annerledes enn Irak og Libya.

Regimeskifte ville uten tvil være en fordel for forsvarsentreprenører. «Hele våpenindustrien er satt til å tjene på oppbyggingen og utsiktene til krig» , sa Stephen Semler, journalist og medgrunnlegger av Security Policy Reform Institute, til Responsible Statecraft forrige måned.

General Atomics, som mottok en kontrakt på 14,1 milliarder dollar i september for anskaffelse og vedlikehold av sine MQ-9 Reaper-systemer, som har blitt brukt i angrep på båter utenfor Venezuelas kyst, ga CSIS over 250.000 dollar i 2024. Lockheed Martin, som produserer F-16 jagerfly som har blitt utplassert til Puerto Rico, ga CSIS over 250.000 dollar. Boeing, som produserer B-52-flyene som er på ukentlige oppdrag nær Venezuela, donerte i år over 100.000 dollar til tenketanken.

Council of the Americas, utgiveren av Berg og Breier-artikkelen, finansieres også av mange selskaper som kan tjene på disse anbefalingene, inkludert Lockheed Martin, Exxon, Boeing og ConocoPhillips. Council of the Americas svarte ikke på en forespørsel om kommentar.

Berg og Breier argumenterer også for at USA bør åpne Venezuela for utenlandske investeringer når Maduro er ute. En ny bilateral investeringsavtale, sier de, «bør definere reglene for handel og investering og sikre stabilitet og robuste beskyttelser for investorer og deres investeringer» , med olje som den viktigste økonomiske drivkraften.

Oljeselskapene ville også ha mye å tjene på disse anbefalingene. Ifølge Axios har to oljeselskaper allerede undersøkt om de 1,9 millioner fat olje USA nylig beslagla fra en venezuelansk tanker. Fernando Ferreira, direktør for Geopolitical Risk Service i Rapidan Energy Group, sa til Politico at selv om oljeselskaper kan være forsiktige med den politiske risikoen, «er det definitivt en latent interesse i Venezuela» . Etter at president Biden lettet på sanksjonene mot Venezuela i 2022, viste oljeselskapene raskt interesse.

Exxon og Conoco Phillips har lenge hevdet at de har krav på milliarder av dollar i kompensasjon fra Venezuela på grunn av beslaglagte eiendeler. Exxon donerte 250.000 dollar til CSIS i år. ConocoPhillips, som søker 8,7 milliarder dollar fra Venezuela for beslaglagte eiendeler, ga i år over 50.000 dollar til tenketanken. Stephen Miller, en topprådgiver for Trump, skrev på X at beslagleggelsen av disse eiendelene «var det største registrerte tyveriet av amerikansk rikdom og eiendom» .

CSIS er åpen om sine givere, selv om lesere av America’s Quarterly må navigere til tankesmiens donorside for å se disse potensielle interessekonfliktene. CSIS’ regler for etikk sier at tenketanken «beholder endelig beslutningsmyndighet når det gjelder program- og prosjektforskningstemaer, foredragsholdere og deltakere i aktiviteter og innholdet i rapporter. Der det er hensiktsmessig, vil CSIS-forskere vurdere innspill fra givere om disse spørsmålene».

I en e-post til Responsible Statecraft sa kommunikasjonssjef for CSIS, Alex Kisling, at tenketanken «ikke har mottatt donorinnspill knyttet til nylig amerikansk aktivitet rundt Venezuela, og vi er trygge på at våre transparenspraksiser gir klar opplysning om våre finansieringskilder».

CSIS har også vært vertskap for den venezuelanske opposisjonslederen Maria Corina Machado. I desember i fjor talte Machado på et arrangement til CSIS , hvor hun lovet å «utvikle energisektoren, olje, gass og fornybar energi for å gjøre Venezuela til den mest attraktive energipartneren på den vestlige halvkule» . Machado, som sier hun er klar til å ta over den venezuelanske regjeringen, har sendt Trump-administrasjonen en plan for de første 100 timene og 100 dagene etter regimeskiftet.

Berg og Breiers forslag om å «gå stort ut» i Venezuela deles ikke av alle analytikere av en mulig konflikt. En RAND-studie fra 2023, fant at amerikansk militær intervensjon i Venezuela «ville være langvarig og ikke lett for USA å trekke seg ut av når de først begynner sitt engasjement». Statsviterne Alexander Downs og Lindsey O’Rourke advarte i en nylig artikkel i Foreign Affairs, om den forestående konflikten i Venezuela og at slike regimeskifteoperasjoner historisk sett er «kaotiske og voldelige» .

Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:

Experts at oil & weapons-funded CSIS: ‘Go big’ in Venezuela

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Nick Cleveland-Stout er forskningsassistent i Democratizing Foreign Policy-programmet ved Quincy Institute. Tidligere har Nick forsket på forholdet mellom USA og Brasil som Fulbright-stipendiat i 2023 ved Federal University of Santa Catarina.

Et par artikler som omhandler O’Rourkes forskning og en bokmelding av «Dying by the Sword» :

---

Spørsmålet kan synes underlig for leseren, men det er tatt fra den prøysiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz. Han var blant de første som forsøkte å kartlegge de politiske lovene som gjelder for utviklingen fra fred, gjennom krig til en ny fredsslutning.

Per-Gunnar Skotåm.

Alle våpen stilner til slutt, men hva er det som får dem til å lyde og hva er det som gjør at de stilner gjennom fredsslutning mellom partene. Clausewitz var den første til å beskrive at alle kriger fra uminnelige tider har hatt til felles krigens NATUR som er voldsbruken. Han har eiendomsrett til tesen om at «Krig er fortsettelsen av politikken, men med andre voldelige midler». Han er også kjent for beskrivelsen av at enhver krig er forskjellig fra alle andre kriger ved at de utkjempes et annet sted, for andre mål, under andre geografiske forhold og med andre våpen. Det bestemmer enhver krigs KARAKTER . Leseren ser umiddelbart at det er forskjell på 1. Verdenskrig 1914-1918, Vietnamkrigen 1963-1975, Irakkrigen 2003- og den pågående krigen i Ukraina. De har til felles voldsbruken, men hver sine karakteristika knyttet til hvor og hvordan de utkjempes, de politiske målene til hver av partene, ulikheter i våpen osv.

Feilslutning om krigens karakter kan føre Vest-Europa ut i en tilintetgjørende krig med Russland !

Hvordan kan dette ha så stor betydning?

Jeg gjenga i min artikkel på steigan.no i går den 22.12 i kortform Russlands uttrykte målsetting for krigen mot Ukraina, og Ukrainas tilsvarende målsettinger: «Russland krevde demilitarisering inklusive denazifisering av Ukraina, respekt for russiskspråklige, og autonomi / innlemmelse i Russland av Krim, Luhansk, Donets, Zaporichia og Kherson, samt garanti for at Ukraina aldri blir en del av NATO eller at NATO-tropper utplasseres.

Ukraina sine krav var diametralt motsatt ved at de vil ha Russland ut av alle tidligere områder inklusive Krim, samt regimeendring i Moskva.

Sjølsagt trenger vi ikke tro på hva president Putin og Kreml har uttrykt som målsettinger for denne krigen. Det er mulig at det kun er et spill av løgner for å realisere sin egentlige Masterplan: Gjenetablering av sovjetimperiet hvor planen er å underlegge seg stat etter stat i det tidligere Øst-Europa og videre ytterligere vestlige NATO-land.

Det er det siste narrativet som ligger til grunn for EUs handlinger og enorme krigsopprustningsbevilgninger. Det er dette narrativet som ligger til grunn for støttelånet på rundt 100 millioner euro til Ukraina før helga og ligger til grunn for de årlige bevilgningene på 85 milliarder fra Norge gjennom det såkalte Nansenprogrammet. Fortellingen om at vi opplever et ekspansivt Russland som har målsettinger langt utover Ukraina er også formulert av partiledere fra alle stortingspartiene som argument for fortsatt og intensivert støtte til Ukraina.

Finnes det hold i Russlands uttrykte politikk gjennom de siste 15 år om at de har generelle ambisjoner om å legge under seg stadig større deler av Europa? Ikke som undertegnede har registrert. Tvert om så finnes det fra president Putins tale på sikkerhetskonferansen i München i 2007 klare utsagn på at Russland opplever en stadig sterkere usikkerhet knyttet til innlemmelsen av stadig flere europeiske naboland i NATO. Med andre ord er det konsistens i Russlands presentasjon av sine sikkerhetsutfordringer i overenstemmelse med begrunnelsen for krigen 24.02.22. Sikkerhetsgarantiene ble også presentert NATO i desember 2021, og blåst av fra Generalsekretær Jens Stoltenberg.

Betyr dette at invasjonen av Ukraina var legitim? Nei, overhodet ikke. Det var et klart folkerettsstridig angrep, men det hadde en forhistorie. Om vi i vår del av Europa ønsker nasjonal sikkerhet bør vi vel også være åpen for at andre nære land har samme behov, og være villig til å lytte til bekymringen.

NATOs nåværende generalsekretær Mark Rutte har ved ulike anledninger sammenlignet den tid vi lever i og Russlands opptreden med perioden 1938-39 og ettergivenheten fra de andre europeiske land på den tida overfor Tyskland. Tydeligere kan det vel ikke sies at narrativet er at NATO og EU forbereder seg på et grunnleggende militært oppgjør med Russland. Dette risikerer å bringe oss alle inn i en gjensidig utslettelseskrig.

Etter mitt syn er analysen om Russlands ambisjoner om å underlegge seg større deler av Europa feil. Russlands mål er som de har uttrykt det og det de har gått til krig for å oppnå.

Hundre prosent sikker kan jeg ikke være, for jeg er ikke inne i hodene på lederne i Kreml. Til gjengjeld er jeg hundre prosent sikker på at den kursen EU og NATO er på nå vil bære galt avsted.

Jeg harselerte i går over fagmilitære som ikke leser sine egne bøker før de uttaler seg. Jeg anbefaler en annen fagmilitær og hans artikler på nettstedet Stratagem.no . For øvrig anbefaler jeg dette nettstedet med artikler fra en rekke bidragsytere for en opplyst debatt om forsvarspolitiske spørsmål.

Hva er krigens karakter i Ukraina?

Spørsmålet kan for leseren synes underlig, men det er tatt fra den prøysiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz. Han var blant de første som forsøkte å kartlegge de politiske lovene som gjelder for utviklingen fra fred, gjennom krig til en ny fredsslutning. Alle våpen stilner til slutt, men hva er det som får dem til å lyde og hva er det som gjør at de stilner gjennom fredsslutning mellom partene. Clausewitz var den første til å beskrive at alle kriger fra uminnelige tider har hatt til felles krigens NATUR som er voldsbruken. Han har eiendomsrett til tesen om at «Krig er fortsettelsen av politikken, men med andre voldelige midler». Han er også kjent for beskrivelsen av at enhver krig er forskjellig fra alle andre kriger ved at de utkjempes et annet sted, for andre mål, under andre geografiske forhold og med andre våpen. Det bestemmer enhver krigs KARAKTER . Leseren ser umiddelbart at det er forskjell på 1. verdenskrig 1914-1918, Vietnamkrigen 1963-1975, Irakkrigen 2003- og den pågående krigen i Ukraina. De har til felles voldsbruken, men hver sine karakteristika knyttet til hvor og hvordan de utkjempes, de politiske målene til hver av partene, ulikheter i våpen osv.

---

Denne artikkelen er nummer 2 i en serie som har emneknaggen @Ukrainakrig .

Den første artikkelen ble publisert i går:

Ukraina er verken med i EU eller NATO. Allikevel truer Ukrainakrigen med å sprenge begge.
Krigen blottstiller dobbeltmoral, avslører politikere uten diplomatisk kløkt og evne, forverrer en fra før allerede skadeskutt europeisk økonomi, svekker folks velferd og forlenger en krig som allerede var tapt før den begynte.

Jan Christensen.

Hvorfor vinner ikke Ukraina og NATO mot et Russland som både har langt færre folk og langt mindre krigsbudsjett?
Hvorfor vant ikke militært overlegne NATO i Afghanistan og Irak?
Hvor mange nye milliard-bevilgninger må til før nederlaget i Ukraina erkjennes?
NATO- og EU-ledere samles regelmessig til krisemøter. I Berlin var det nesten enighet om fredsforslag – på vestens premisser og uten russisk deltagelse.
Vår egen Jonas Gahr Støre var aggressiv og uforsonlig:
– Ukraina forsvarer våre verdier. De må selv bestemme når krigen skal avsluttes. Vi skal utvide og gi støtte så lenge Ukraina finner det nødvendig.

På det siste EU-møtet i Brussel, var tonen mindre optimistisk. Zelensky trengte nye milliarder for å fortsette krigen.
Etter å ha snust på forslag om å beslaglegge russiske bankinnskudd i Belgia og å presse Norge til å garantere for et sånt tjuveri med sine Oljefonds-milliarder, endte EU-flertallet opp med å gi Ukraina et krigslån på 90 milliarder euro. Eller halvparten av hva Zelensky og EU-president von der Leyen ønsket.
EU-landene Ungarn, Tsjekkia og Slovakia nektet klokelig å bidra.

At finansminister og tidligere NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg foreløpig satte foten ned for de Oljefondsgarantier som Venstre ivret for og som både SV og Rødt luktet på, er verdt å notere.
Har han som med sin manglende kompromissvilje bærer mye av skylda for krigen, kommet på nye tanker? At det ikke lenger er lønnsomt å bære mer ved til bålet?

Med tapt krig, må fokuset rettes mot en fred som begge parter kan godta. Å forhandle over hodet på en eller begge, sånn som stormakter ofte gjør, er ikke farbart.
At fredsløsningen som var oppnåelig kort tid etter Russlands innledet sin «spesialoperasjon» i 2022, ble torpedert med britenes statsminister Boris Johnson i front, var katastrofalt.
Hundretusenvis av liv kunne vært spart.
Hvilken rolle spilte den mektige våpenindustrien?
Til lengre krigen drar ut, til mer svekkes Ukrainas forhandlingsposisjon.

Med så mange milliarder investert i ødeleggelser og dreping, er det vanskelig å erkjenne nederlag. USA har trukket seg ut, klok av skade etter mange mislykkede militæreventyr.
EU og europeiske NATO-land burde gjort det samme og overlatt striden til to broderfolk med i hovedsak samme verdigrunnlag.
Ville krigen da fortsatt? Neppe!
Ville den jevne ukrainer mistet sin frihet? Neppe!
Ville Ukraina opphørt som land? Neppe!
Om andre land, mer eller mindre fjerntliggende, skulle engasjere seg, burde det være som fredsmeglere, ikke som støttespiller til en av partene.
Hvorfor ble det ikke sånn?
Et vestligorientert Ukraina skulle brukes i den langsiktige kampen for å svekke Russland.
Derfor ble tidligere løfter om ikke «en tomme NATO-utvidelser østover», brutt gang på gang – og russiske protester latterliggjort.
Fra Ukraina ble selvstendig i 1991, brukte USA fem milliarder dollar på påvirkningsoperasjoner. Alt toppet seg i 2014 med Majdanopprør og voldelig statskupp mot landets demokratisk valgte president.
Med Vesten både som pådriver og heiagjeng, ble forholdet til Russland stadig forverret. Minsk-avtalene som skulle sikre rettighetene til russiskspråklige ukrainere, ble sabotert.
Framfor å komme som lyn fra klar himmel, var den såkalte «spesialoperasjonen», en varslet hendelse. Den markerte slutten på russisk moderasjon og tålmodighet.
At europeiske ledere etter snart fire år med null diplomatisk kontakt, uttaler seg for fredsforhandlinger og samtidig konstruerer nye skremmebilder, er forsøk på å skjule egen fiasko.
Tusenvis av milliarder er bortkastet. Ukraina taper stadig terreng. Korrupsjonen blomstrer. Det blir stadig vanskeligere å hjernevaske eget folk – de redaktørstyrte media står ikke lenger til troende.
Dessverre er fredsforslagene fra Europas ledere lite realistiske:
– Russland vil aldri godta NATO-styrker på ukrainsk jord, uansett hvor mye de kalles «fredsbevarende».
– Russland vil avvise enhver form for ukrainsk NATO-tilknytning.
– Russland vil aldri akseptere en ukrainsk hær like stor som i dag.

Er det da sånn at om Russland vinner, vil demokratiet tape og diktaturet vinne?
Det er ingen som vinner en krig. Alle taper.
Fra før krigen var over 10 opposisjonspartier forbudt i Ukraina, korrupsjonen tynget og Zelensky ble valgt til president på løgner. Han ønsket verken fred med Russland eller å utrydde den korrupsjonen han trolig  var – og er – en viktig del av.
Demokrati?
For ukrainere flest er fred og overlevelse viktigst, ikke hvem som utropes til «vinner».
Russland er stort og mektig, men har ikke ubegrensa krefter. Påstander om at nye land står for tur om Russland seirer i Ukraina, savner både grunnlag og ressurser.

For oss EU-motstandere er bør krigen være en vekker: EU har utviklet seg fra økonomisk samarbeid til krigsallianse!
Tidligere var det ingen konflikt mellom EU og Russland over Ukraina. Russland satte aldri foten ned for ukrainsk EU-medlemskap, men forutsatte at et eventuelt medlemskap ikke var del av en militærallianse rettet mot Russland.
For EU-motstandere som ønsker EU på historiens skraphaug, kan EU-medlemskap for Ukraina være en bra ting.
Ukraina er i dag Europas største jordbruksland. Vestlige investorer kontrollerer viktige deler av denne jorda, antageligvis større områder enn det som er erobret av Russland.
Hva vil disse investorene bruke Ukrainas fruktbare jord til?
Storskala-industrielt jordbruk? Som vil konkurrere ut små- og mellomstore gårder i EU-landene?
Trolig.
Konkurranse på like vilkår og tollfrihet, vil skape uro og store indre EU-motsetninger. Den frie flyt av blant annet varer og arbeidskraft, kan da få alle tidligere bondeopprør til å blekne.

President Trump håpet på Ukraina-fred før jul. Det skjer neppe. Allikevel blir det stadig tydeligere at krigen går inn i en sluttfase, og at vår regjering – med støtte fra et enstemmig Storting – nok en gang har valgt feil side. Våre milliardbevilgninger har forlenget krigen, spredd unødig død og lidelse, og sådd dyp mistillit mellom oss og et nabofolk som for noen årtier siden bidro til vår frigjøring.

Det såkalte Godal-utvalget har oppsummert vår krigsinnsats i Afghanistan som mislykket og kostbar. Både politisk, økonomisk og moralsk.
Det er ingen grunn til å tro at dommen over vår rolle i Ukrainakrigen blir noe mildere.
Hvorfor handlet vi ikke annerledes når vi visste bedre?

Jan Christensen

---

Pilar Cortes, barnevernet og rettsstatens moralske kollaps.

Pilar Cortes er fengslet i fire uker for det politiet og påtalemyndigheten kaller «hensynsløs adferd» i videoer publisert på TikTok. Hun fikk et eksplisitt valg: Ta ned videoene – eller gå i fengsel. Hun valgte å ikke tie. Konsekvensen ble varetekt.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Dette er ikke en isolert hendelse. Det er et systemisk overgrep.

Varsleren fengsles – overgrepene ignoreres

Tre personer i foreningen rundt Pilar sitter med lydopptak og skriftlig dokumentasjon fra hennes sønn, der han forteller om overgrep og en grusom hverdag under barnevernets såkalte «omsorg» i Kirkenes. Disse opplysningene er ikke kjent etterforsket. I stedet er gutten flyttet på nytt – denne gangen til en institusjon på Østlandet.

Det er snakk om alvorlige forhold.

Ifølge dokumentasjonen skal gutten, 14,5 år gammel, være presset til å signere på at mannen han anklager for overgrep, skal stå som verge frem til han fyller 18 år, via faren. Dette skjer ikke i et tomrom. Politiet og domstolen inngår i beslutningskjeden, mens barnevernet beholder kontrollen.

Varsleren fengsles. Systemet beskytter seg selv.

Fire uker varetekt for ytringer

Advokaten skriver i en melding som senere er delt offentlig av støtteapparatet:

«Hei. Beklager sent svar. Kjennelsen kom sent i går, helt vilt, 4 uker varetektsfengsling. Hun trenger støtte, sender deg litt info straks, så ring henne gjerne».

Pilar sitter nå i Ullersmo fengsel. Hun er fratatt mobiltelefon og bankkort etter beslag fra politiet, og er dermed effektivt avskåret fra normal kommunikasjon og økonomisk selvstendighet.

Ny dokumentasjon: Bullo TV-opptak og hendelsene før varetekten

Den 17. desember 2025 ble første episode om Pilar-saken spilt inn i Tønsberg og publisert av Bullo TV:

Første episode med Charlotte Pilar Skovly! Svein tar saken!! Så rett på glattcelle… Hvordan kunne politiet være så hensynsløse?!

https://www.bullotv.no/2025/12/18/forste-episode-med-charlotte-pilar-skovly-svein-tar-saken-sa-rett-pa-glattcelle-hvordan-kunne-politiet-vaere-sa-hensynslose

Ifølge Bullo TVs redaksjonelle publisering skjedde følgende i tett tidsmessig sammenheng:

– Pilar Cortes og flere støttespillere ble pågrepet og satt på glattcelle kort tid etter opptaket. – Den fredelige markeringen foran Rådhuset i Råde 18. desember 2025, som var varslet på forhånd, ble dermed reelt umuliggjort. – Politiets begrunnelse skal ha vært knyttet til påstått «hensynsløs adferd», herunder Pilar Cortes’ forsøk på å få se sin sønn som da befant seg på barnevernsinstitusjon i Bærum.

Bullo TV stiller selv spørsmålet:

Var det Pilar Cortes – eller politiet – som handlet hensynsløst?

Dette spørsmålet blir særlig relevant i lys av at det foreligger skriftlig politivedtak som dokumenterer at markeringen i Råde var lovlig varslet og uttrykkelig godkjent dagen før, med ordinære vilkår om avstand, fri ferdsel og tidsavgrensning. Det foreligger ingen offentlig dokumentasjon som viser at vilkårene ble brutt.

Når frihetsberøvelse dagen før en lovlig varslet markering i praksis gjør markeringen umulig, reiser det grunnleggende spørsmål om ytringsfrihetens reelle vern og forholdsmessigheten i politiets virkemiddelbruk.

Den etterprøvbare tidslinjen er slik:

• Opptak: 17. desember 2025.
• Godkjent markering: 18. desember 2025.
• Pågripelse/glattcelle før markeringen.
• Senere varetektsfengsling.
• Praktisk informasjon – delt offentlig.

Følgende opplysninger er gjort offentlig tilgjengelig av advokat og støtteapparat for å muliggjøre lovlig støtte:

Innsattnummer: 250142

Avdeling: A

Rom: 12

Telefon (Ullersmo fengsel): 63 92 73 00

Henvendelser skal være støttende og ordnede.

For økonomisk støtte til nødvendigheter i fengselet er følgende konto delt offentlig:

Kontonummer: 7874 06 57959

Merke: Pilar Cortes

Rettssikkerhet for Alle – intervjuer og dokumentasjon

Saken er også belyst gjennom intervjuer og offentlig arbeid fra Rettssikkerhet for Alle. Her ligger flere relevante gjennomganger:

https://www.youtube.com/@rettssikkerhet

Sosiale medier – offentlig materiale

Offentlig tilgjengelig materiale knyttet til Pilar-saken finnes også via åpne søk på TikTok:

https://www.tiktok.com/search?q=pilar%20cortes%20catalaia

Ikke et enkelttilfelle

Pilar er ikke alene. Den siste tiden er flere mødre fengslet etter å ha varslet om alvorlige forhold rundt barna sine. Spørsmålet som må stilles er ubehagelig, men nødvendig:

Hvor omfattende er denne praksisen?

Når mødre fengsles for ytringer, mens barns påstander ikke etterforskes først, er det ikke lenger enkeltsaker. Det er et mønster.

Domstolens rolle

Saken behandles i Søndre Østfold tingrett. Dommer er Karin Danevad. Det er legitimt å stille spørsmål ved forholdsmessighet og rettslig terskelbruk når varetekt anvendes mot ytringer, samtidig som alvorlige varsler om barns situasjon ikke er avklart.

Konklusjon

Norge fremstiller seg som en rettsstat. Men en rettsstat som fengsler mødre for ytringer, mens alvorlige påstander om barns situasjon forblir uavklart, har et grunnleggende problem.

Når staten straffer ord før den undersøker innholdet i dem, er det ikke borgeren som har feilet. Det er systemet.

---

Den indiske delstaten Kerala har utryddet ekstrem fattigdom gjennom tydelig offentlig politikk, desentralisert planlegging og ledelse av sin kooperative bevegelse.

Vijay Prashad.

Kära vänner

Hälsningar från skrivbordet på Tricontinental: Institutet för samhällsforskning .

Den 1 november 2025 förklarades den sydvästra indiska delstaten Kerala – hem för 34 miljoner invånare – fri från extrem fattigdom av chefsministern Pinarayi Vijayan . Kerala är en av få platser i världen som har utrotat extrem fattigdom, efter det att Kina 2022 meddelade, att man hade utrotat extrem fattigdom i hela landet.

Keralas prestation är betydelsefull av två skäl. För det första, i ett land där hundratals miljoner människor fortfarande lever i fattigdom, är Kerala den enda av Indiens tjugoåtta delstater och åtta unionsterritorier som har övervunnit extrem fattigdom. För det andra styrs Kerala av den kommunistledda Left Democratic Front (LDF) och nekas därför rutinmässigt stöd från centralregeringen som leds av högerpartiet Bharatiya Janata Party (Indiska folkpartiet).

Keralas Athidaridrya Nirmarjana Paripaadi (Projekt för utrotning av extrem fattigdom, eller EPEP) byggde på decennier av arbetar- och bondekamp, som skapade starka offentliga institutioner och massorganisationer, samt arbetet från flera vänsteradministrationer. EPEP lanserades av Vijayan – en ledare inom Indiens kommunistiska parti (Marxist) – under det första kabinettsmötet i den andra LDF-regeringen, ledd av honom i maj 2021. Efter en rigorös process baserad på kriterier med fokus på hushållens tillgång till arbete, mat, hälsa och bostäder, identifierade delstatsregeringen 64.006 familjer (eller 103.099 individer) som extremt fattiga.

För att genomföra denna undersökning förlitade sig regeringen på cirka 400.000 räknare – inklusive statligt anställda, kooperativa medlemmar och medlemmar av massorganisationer inom vänsterpartier – för att identifiera de unika problem som fattiga familjer står inför. Dessa räknare skapade skräddarsydda planer för varje familj – från att säkra förmåner och få tillgång till offentliga tjänster, till att skaffa bostäder, sjukvård och försörjningsstöd – för att stärka deras styrka i kampen mot fattigdom. Den kooperativa rörelsens roll var grundläggande i denna kampanj. Planeringsprocessen för fattigdomsutrotning hade inte varit möjlig utan det lokala självstyrets roll, ett resultat av Keralas framgångsrika decentralisering av makten. När detta nyhetsbrev skickas ut, befinner sig Kerala mitt i nya lokalval.

Vanshika Babba r (Unga socialistiska konstnärer), Udayapuram Cooperative Workers , 2025.

Under de senaste åren har Tricontinental: Institute for Social Research, samarbetat nära med Uralungal Labour Contract Cooperative Society (UL) Research Centre , för att bygga kunskap om kooperativrörelsen i Kerala. Vi är mycket stolta över att publicera vår gemensamma studie The Cooperative Movement i Kerala, Indien, en månad efter Keralas deklaration om att utrota extrem fattigdom. Vår studie profilerar sex olika kooperativ, med essäer som forskats fram och skrivits av forskare, som har arbetat nära med dem. En essä fokuserar på Kudumbashree , ett kvinnligt kooperativ med nästan fem miljoner medlemmar, som spelade en stor roll i genomförandet av EPEP.

Keralas första demokratiska regering, som tillträdde 1957, leddes av kommunister. Den började omedelbart genomföra ett program för jordreform, inklusive omfördelning av mark, och att utöka universella sociala tjänster såsom offentlig utbildning, sjukvård, bostäder och bibliotek. Denna demokratisering av landsbygdslandskapet, i kombination med en ihållande social mobilisering, påskyndade Keralas miljontals människor mot sociala indikatorer som är världens under: nästan total läskunnighet, mycket låg spädbarns- och mödradödlighet, hög förväntad livslängd och några av de högsta mänskliga utvecklingsresultaten i Indien. Dessa investeringar, som byggts upp under årtionden, skapade förutsättningar för fattigdomsutrotning långt innan de riktade programmen tog form. Koalitioner ledda av kommunister har styrt Kerala från 1957–1959, 1967–1969, 1980–1981, 1987–1991, 1996–2001, 2006–2011 och 2016 fram till idag. Även när vänstern inte hade makten, säkerställde vänsterns sociala mobilisering, att högerregeringar inte helt kunde vända dessa framsteg.

Kadambari (Unga socialistiska konstnärer), Dinesh Beedis högläsningsprogram , 2025.

Med tillväxten av den nyliberala skuld- och åtstramningsmodellen på 1990-talet, ökade trycket på LDF-regeringen att backa några av dessa projekt och införa privatisering. LDF valde dock en annan väg. Genom People’s Plan Campaign for Decentralised Planning , som lanserades 1996, delegerade regeringen 40 % av statens utgifter till lokala myndigheter, och bad lokalsamhällen att identifiera behov, utforma program och fördela budgetar för utvecklingsprojekt. Istället för att ta fram en universell agenda för utveckling och fattigdomsbekämpning, byggde Keralas invånare lokalt planerade och kontextspecifika projekt, som fokuserade på frigörelse av exploaterade och marginaliserade samhällen, inklusive Adivasis , Daliter och kustsamhällen. Kampanjen etablerade en kultur av demokratiserad socialpolitik, och den upprätthöll ett tätt nätverk av offentliga institutioner och kooperativ – alla avgörande för EPEP.

När han tillkännagav slutet på extrem fattigdom i Kerala, presenterade chefsminister Vijayan EPEP som en fortsättning på denna långa utveckling. Han lyfte fram flera initiativ som banat väg för programmet, inklusive universaliseringen av det offentliga distributionssystemet, som tillhandahåller subventionerad mat och bränsle, samt långsiktiga insatser för att utrota jordlöshet och hemlöshet, inklusive LIFE Mission, som har gett hem åt över 400 000 familjer över hela delstaten. Till dessa kan vi lägga andra pelare i Keralas modell – statliga program som har utökat offentlig sjukvård, livsmedelsdistribution, utbildningsstöd och anställningsmöjligheter, och faktiskt också kooperativen. Tillsammans har dessa initiativ förändrat det sociala livet i Kerala och stärkt karaktären hos dess vänsterrörelse.

Abhinav VK Satheesh (Unga socialistiska konstnärer), Arbetare från Keralas kooperativ, 2025.

Vår studie med UL Research Centre ger en inblick i de olika kooperativ som har spelat en nyckelroll i demokratiseringen av Keralas ekonomi. Kudumbashree , som bildades 1998 som en del av delstatens uppdrag för att bekämpa fattigdom, är nu världens största nätverk för ömsesidig hjälp för kvinnor. Den bygger på en transformativ idé: om kvinnor på hushålls- och samhällsnivå bygger upp sitt självförtroende och sin förmåga att bedöma det ekonomiska livet, kan utvecklingscentret skifta från patriarkala institutioner till arbetande kvinnors behov. Kollektivjordbruk, gemenskapskök, samarbetsinitiativ för kompetensutveckling och andra former av gemensamma företag, har gjort det möjligt för kvinnorna i Kudumbashree att öka sin inkomst och bygga makt både i offentligt och privat liv. Kudumbashrees betoning på solidaritet snarare än konkurrens, och på kollektivt snarare än individuellt entreprenörskap, skiljer den från marknadscentrerade strategier för bekämpning av fattigdom. Nyligen tillkännagav Keralas regering ett säkerhetsprogram för kvinnor , som baseras på nödvändigheten av att erkänna värdet av obetalt hushållsarbete. Berättigade kvinnor mellan 35 och 60 år får ₹1 000 per månad. Ett sådant initiativ är en del av det övergripande försöket att förändra patriarkala egendomsförhållanden i Kerala.

Kudumbashree är en del av ett bredare ekosystem av kooperativ, som upprätthåller Keralas kamp mot fattigdom. Tillsammans är dessa initiativ starka exempel på hur, med Marx ord, ‘hyrd arbetskraft bara är en tillfällig och underlägsen form, dömd att försvinna innan det associerade arbetet arbetar med en villig hand, ett redo sinne och ett glädjefyllt hjärta’. De visar att kooperativ inte bara är skyddsnät för de fattiga, utan också är verktyg för demokratisk planering, teknologisk utveckling och social värdighet.

Dessa inkluderar:

• Uralungal Arbetskontraktskooperativ Förening (UL). UL grundades 1925 i norra Kerala som ett ömsesidigt hjälpsällskap för byggnadsarbetare som stod inför uteslutning grundad på kast, och har vuxit till en av Asiens största arbetarkooperativ som sysselsätter tiotusentals i stora infrastrukturprojekt. Den visar hur företag kontrollerade av arbetare kan leverera komplexa offentliga arbeten samtidigt, som de utökar socialt skydd och kollektiv välfärd för sina arbetare, och för det omgivande samhället.
• Keralas nätverk av kreditkooperativ. Mer än fyra tusen kreditkooperativ, med tiotals miljoner, mestadels arbetarklass- och marginaliserade medlemmar, fungerar som ‘folkets banker’ vilka når områden dit privat finansiering inte når. Genom att skydda låntagare från långivare, förankra markreformen och mobilisera lokala besparingar – inklusive under översvämningarna 2018 och COVID-19-pandemin – utgör de den ekonomiska ryggraden för att utrota fattigdom.
• Kerala Dinesh Beedi Arbetarnas centrala kooperativa förening. Dinesh Beedi bildades 1969 efter att privata beedi-fabriksägare (en tunn, handrullad cigarett) stängde sina arbetsplatser istället för att införa nya arbetsskydd, och blev snabbt den ledande beediproducenten i södra Indien. Den säkrade högre löner, social trygghet och ett rikt kulturliv för sina medlemmar, och diversifierade senare bort från tobak, för att bevara jobb inom socialt nyttig produktion.
• Sahya Tea Cooperative Factory. I Idukkis bergsområde använde små teodlare och jordbruksarbetare den 15 000 medlemmar starka Thankamany Service Cooperative Bank för att etablera sin egen fabrik 2017 och bryta sig loss från ‘Big Tea’-monopolen. Genom att bearbeta 15 000 kilo blad per dag och sysselsätta mer än 150 arbetare, säkrar Sahya bättre priser för omkring 3 500 odlare och visar hur små producenter kan klättra uppåt i värdekedjan och försvara värdiga försörjningar.
• Udayapuram Arbetskontraktskooperativ förening. I Kodom Belur, en avlägsen panchayat i Kasaragod, organiserade bybor, som stod inför feodalt jordägarstyre, korrupta tjänstemän och rovgiriga entreprenörer, ett arbetskollektiv 1997. Från drygt tvåhundra medlemmar har det vuxit till nästan tre tusen arbetarmedlemmar, inklusive många Adivasis , som nu utför offentliga arbeten på transparenta, rättvisa villkor, och som själva formar lokala prioriteringar för utveckling.

Tillsammans visar dessa kooperativ – liksom Kudumbashree – vad som blir möjligt när statlig politik, social reform och organiserade arbetare möts. De gör mer än att mildra marknadens slag. De omorganiserar produktionen kring mänskliga behov, fördjupar demokratin på arbetsplatsen och i byn, och de erbjuder en levande inblick i relaterat arbete i praktiken – av möjlig kommunism – även under de hårda förhållanden i samtida kapitalism som gör program som EPEP nödvändiga.

Keralas berättelse om angreppen på fattigdomen är inte utan utmaningar. Delstaten är fortfarande inom Unionen India och därmed sårbar för de omsvängningar som den högerorienterade regeringen i New Delhi har fattat beslut om. Liksom många delar av det globala syd möter Keralas ungdomar hög arbetslöshet, och de migrerar ofta till Persiska viken och andra delar av världen för arbete. Försök att bygga nya kvalitetsproduktiva krafter , som skulle kunna låta staten springa förbi föråldrade industrier, hindras av begränsad tillgång till skatteintäkter som centralregeringen samlar in från delstaten. Trots detta pågår det försök att övervinna dessa begränsningar och bygga ett mer robust tillväxtparadigm för Kerala.

Navin S . (Unga socialistiska konstnärer), Skräddare från Dinesh Apparels , 2025.

I februari 2021 meddelade president Xi Jinping att nästan 99 miljoner kineser hade lyft sig ur extrem fattigdom, de sista av landets fattiga. Landet med 1,4 miljarder invånare gjorde detta ett decennium före det datum som fastställts av FN:s globala mål för hållbar utveckling för 2030 . Kerala nådde sitt mål ett år tidigare än förväntat. Vietnam, ett annat land nära denna framgång, planerar att utrota extrem fattigdom senast 2030. Det är ingen överraskning att alla tre dessa projekt leds av kommunistpartier, vars engagemang för mänsklig frigörelse driver dem att arbeta för att säkerställa att varje människa kan leva ett värdigt liv. Fattigdomsutrotning är inte ett mål i sig, utan är en del av den långa resan mot mänsklig frigörelse – det är ett levande socialt projekt, inte en uppsättning delmål som måste bockas av. Som Kwame Nkrumah sa, ‘alltid framåt, aldrig bakåt’.

Varma hälsningar,

Vijay

Denne artikkelen ble publisert her:

Kerala Has Abolished Extreme Poverty: The Fiftieth Newsletter (2025) | Tricontinental: Institute for Social Research

Oversatt til svensk for steigan.no av Bertil Carlman.

---