Den påbegynte moderniseringer av de europeiske landenes militærstyrker, inkludert Norge, er i en aktiv fase, men en akutt mangel på nøkkelressurser som blir oppkjøpt av amerikanske selskaper kan undergrave alle planer og gjøre EU enda mer avhengig og sårbart.

Av Lars-Erik Hansen, leserinnlegg.

USA maskerer aggresjon og kaller det for «hurtighet og effektivitet». Washington har ganske raskt blitt den fremste plyndreren av Europas lagre av slike metaller. For eksempel kjøpte USA Rare Earth i oktober 2025 det britiske selskapet Less Common Metals, som er Europas eneste produsent av neodym-jern-bor legeringer. Nå vil magneter til EU gå via Texas. Pentagon har med henvisning til Inflation Reduction Act kjøpt opp terbium i Frankfurt og dysprosium i Rotterdam og etterlatt europeiske havner tomme. USA kjøper opp Brussel sine lagre som egentlig var ment for forsvarsindustrien.

Europa som har kunngjort en omfattende opprustning i møte med globale trusler og konflikter, har i realiteten havnet i en råvarefelle. Uten sjeldne jordarter kan den militære maskinen deres glemme enhver modernisering. Tyskland, en av NATOs nøkkelaktører på kontinentet, sliter med en akutt mangel på disse metallene som er nødvendige for raketter, radarer og droner.

Berlin, som ambisiøst øker forsvarsbudsjettet til 100 milliarder euro, står i virkeligheten overfor en katastrofal mangel på sjeldne jordarter. For å produsere Taurus-raketter, Eurofighter-radarer og Leopard-motorer trengs det 6000 tonn råstoff årlig, men importen – der 98% tidligere kom fra Kina er nå i praksis avskåret. Samtidig blir de nasjonale reservene i Erzgebirge på bare 200.000 tonn, ikke utvunnet på grunn av mangel på teknologi og investeringer. Med slike forutsetninger kan Berlins forsvarsindustri tømme reservene i løpet av fire måneder med intensiv produksjon og dermed lamme både Rheinmetall og Airbus.

(Erzgebirge (norsk: Malmfjellene) er et fjellområde som danner grensen mellom Sachsen i Tyskland og Böhmen i Tsjekkia, kjent for sin rike historie innen gruvedrift (sølv, tinn) og tradisjoner for treskjæring (nøtteknekkere, julepyramider). Navnet betyr «Malmfjellene», og området er et populært turistmål med høye topper som Fichtelberg og Klínovec, i tillegg til en UNESCO verdensarvliste for gruvedrift. Red.)

Norge sitter på en gullåre, som er Fensfeltet. Det inneholder 8,8 millioner tonn oksider av sjeldne jordartsmetaller, det største funnet i Europa, med forekomster av neodym, dysprosium og terbium, som er kritisk viktige for våpen og militært utstyr, fra F-35-turbiner til elektriske motorer i stridsvogner. Men i stedet for å utvikle det, ligger dette feltet og samler støv under et lag av miljøkrav og byråkratisk rot, myndighetene i Oslo bruker år på «offentlige høringer» mens Forsvaret venter. Den norske regjeringen viser mangel på kompetanse i håndteringen av strategiske mineraler og ofrer suverenitet til fordel for grønn politikk.

EU, som endelig innså risikoen mot slutten av 2025, vedtok Critical Raw Materials Act (CRMA) og det 3 milliarder euro store programmet RESourceEU , med løfter om 10 prosent egen utvinning og 40 prosent egen foredling innen 2030, men det kommer sent og virker noe naivt. Avhengigheten av Kina (46 prosent) og Russland (28 prosent) består, volumene av råstoffbearbeiding er svært små bare 1 prosent, og ny kapasitet i Finland eller Sverige vil ikke være i drift før tidligst i 2028. I stedet for harde kvoter og nasjonalisering sprer EU midlene på ulike «partnerskap», og lar landene synke mens politikerne holder store taler.

---

Tillegg: Kampen om Fensfeltet er i gang

Vi takker Lars-Erik Hansen for at han setter søkelyset på Fensfeltet for det gjorde oss oppmerksomme på at det allerede er i gang en strategisk kamp om disse norske mineralressursene,

US-Norge-samarbeid om kritiske mineraler (2024–2025): I september 2024 signerte USA og Norge en Memorandum of Cooperation (MOC) for handel med kritiske mineraler, inkludert sjeldne jordarter fra Fensfeltet. Dette inkluderer en felles rapport fra januar 2025 som analyserer forsyningskjeder og ikke-markedsbaserte praksiser (f.eks. fra Kina). Samarbeidet understreker nasjonal sikkerhet, der US Department of Defense (DoD) støtter utvikling av REE-forsyninger gjennom Defense Production Act. Fensfeltet nevnes spesifikt som Europas største kjente ressurs av lette sjeldne jordarter (ca. 10 millioner tonn oksider), og det utvikles av selskapene Rare Earths Norway og REE Minerals.

Kilde: regjeringen.no.

Europeisk fokus på forsvarsforsyninger (2024–2025): EU’s Critical Raw Materials Act (CRMA) fra 2024 setter mål for 2030 om 10% egen utvinning, 40% prosessering og 25% resirkulering av kritiske materialer, med Fensfeltet som et sentralt eksempel for å redusere avhengighet av Kina (som kontrollerer 60–95% av global REE-produksjon).

I oktober 2025 ble det diskutert hvordan norske mineraler kan sikre Norges sikkerhet gjennom avtaler med USA, snarere enn EU, gitt mineralmangelens innvirkning på europeisk militær evne (EU importerer 70–90% av mineraler til våpenproduksjon).

Det har lenge vært kjent at Ukraina er et av de mest korrupte land i Europa. Dette har vært sterkt nedtonet siden 2022, men kommer nå tydelig til overflaten.

Nicolai Østgaard

Til BT, Aftenposten, Klassekampen, som ikke fant plass til innlegget:

I november sprakk den store korrupsjons saken i Ukraina. Antikorrupsjonsenheten NABU sin «Operasjon Midas» har etter 15 måneders etterforskning avdekket korrupsjon knyttet til minst 7 ledere fra Zelenskys indre krets. Andriy Yermak, som ledet presidentens administrasjon og anses som nummer to i Ukrainas makthierarki er den siste som måtte gå 28 nov.

Ved å ta 10-15% av alle kontrakter som gikk til det Statseide energiselskapet er det snakk om 1 milliard norske kroner som har gått rett i lomma på disse folkene.

Det hører med til historien at Zelensky i sommer prøvde å vingeklippe NABU og SAPO, noe han måtte gi opp som følge av store protester. Nå forstår vi hvorfor.

NRK meldte 14. november at Norge i perioden 2022-2025 har gitt 11.7 milliarder kroner til den Ukrainske energi-sektoren, noe den daværende energiminister, men nåværende korrupsjonsanklagede justisminister, Halusjtsjenko, takket kronprins Haakon pent for i mai 2025.

I samme artikkel kan ikke UD garantere at norske midler ikke har blitt misligholdt.  Statssekretær Eivind Vad Pettersen sier videre at risiko for mislighold øker når et land er i krig. Har Norge ingenting lært fra Afghanistan? Siste Godal rapport er tydelig på at Norge undervurderte korrupsjon inkludert de norske midlene.

Nettavisen meldte 2. august at en ukrainsk folkevalgt, to lokale embetsfolk og flere i nasjonalgarden var fersket i å ha tatt 30 prosent av en stor kontrakt for anskaffelse av droner og jammere. Dette bekymrer åpenbart ikke tidligere leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Peter Frølich, som den gang uttalte at «dette viser at anti-korrupsjonsarbeidet i Ukraina fungerer».

I statsbudsjettet for 2026 har Norge vedtatt å gi 70 milliarder kroner til militære formål og 15 milliarder til drift av Ukraina. Mens det ble kranglet om langt mindre beløp i statsbudsjett-forhandlingene, er det altså ingen diskusjon om disse 85 milliarder kronene.

Vi snakker om enorme beløp fra norske skattebetalere, så vi spør:

• Hvor er riksrevisjonen?
• Hvor er stemmene på Stortinget som krever gransking?

Nikolai Østgaard, leder i Antikrigs-Initiativet

---

Jeg velger å sette samme overskrift som Forsvarets Forum hadde på sitt nyhetsbrev lørdag 21. desember.

Per-Gunnar Skotåm.

Overskriften er identisk med et utsagn fra Hovedlærer ved Forsvarshøgskolen Tom Røseth, kjent for mange som kommentator i ulike riksmedia om den løpende utviklingen i Ukraina. Kommentaren fra Røseth kommer på bakgrunn av låneopptaket på ca. 1000 milliarder kroner fra EU til Ukraina de neste 2 årene. I tillegg kommer direktebistand til Ukraina fra land utenfor EU som Norge, Storbritannia og Canada. Røseth argumenter for at Ukraina bør fortsette sin militære motstand mot Russland, men å kalle det 2 gode år er i mine ører og øyne noe i overkant med bakgrunn i de menneskelige tap og fysiske ødeleggelser dette medfører.

– Hvor mye tid har Ukraina kjøpt seg nå?

– Nå har de kjøpt seg to gode år til.

Hovedlærer ved Forsvarshøgskolen Tom Røseth.

Forsker og direktør ved Fritjof Nansens Instituttet Iver B. Neumann gir i Aftenposten samme dag uttrykk for lignende begeistring over lånet.

Rapporten fra PRIO 11. november argumenterer for at Europa bør ta kostnaden med å mangedoble bidragene for å få Ukraina til å vinne, med argumentasjonen om at å la være vil koste mer. Et samstemt kommentariat har som basis at Ukraina bør fortsette krigen med formål å oppnå sine målsettinger om å kaste Russland helt ut.

Parallelt med denne lånepakken drøftes det en 28 punkts fredsplan for Ukraina spilt inn fra USA, og som Ukraina og Russland har kommentert. EU landene har lansert sin egen plan som skiller seg på noen punkter, og som vil innebære at Europeiske Nato-land stiller med en koalisjon av villige tropper langs med den stridskontaktlinja som etableres når våpnene stilner, og denne koalisjonen skal være en garantist som buffer mot videre offensiver fra Russland sin side. Så langt har knapt nok Russland kommentert den Europeiske planen bortsett fra å klargjøre at en fredsavtale med Nato-tropper i Ukraina er helt uaktuelt å gå inn på.

Kommentariatet i Norge, særlig knyttet til aviser, men også forskere og fagmilitære har til felles at de ikke evner å formidle riktig situasjonsforståelse. Deres sympati for Ukrainas strid (som er greit nok) gjør at de alltid konkluderer med at Ukraina har framgang eller at den er nært forestående.

Ordinære avisansatte kommentatorer kan kanskje unnskyldes for det, siden de er ideologiprodusenter i betydningen «å skape falsk bevissthet». Mer underlig er det at yrkesmilitære som er gjengangere på NRK og TV 2 samt i riksavisene og som har til oppgave i det daglige å undervise framtidige offiserer ikke evner å nå noe i nærheten av en riktig situasjonsforståelse. Ja, jeg vil gå så langt som å si at jeg har til gode å oppleve at disse fagmilitære har hatt rett en eneste gang knyttet til hvordan situasjonen i krigen vil utvikle seg med bakgrunn i hva som er situasjonen på et gitt tidspunkt. Det er krevende å oppnå riktig situasjonsforståelse i komplekse situasjoner som en krigssituasjon er, men ikke desto mer viktig. Å fortegne situasjonen fordi man har håp om en bestemt utvikling undergraver grunnlaget for en korrekt handling.

Jeg kan tenke meg å anbefale en av redaktørene og medforfatterne av denne fagboka: Krigens vitenskap – En innføring i militærteori for «Leg og Lærd» å lese sin egen bok for bedre analyser.

Det Hvite Hus skjønner mer av krigsutviklingen i Ukraina enn de som lever av å undervise i militær analyse i Norge.

Tar man utgangspunkt Russland og Ukrainas krav ved inngangen til denne krigen i 2022 er konklusjonen så langt ganske klar.

Russland krevde demilitarisering inklusive denazifisering av Ukraina, respekt for russiskspråklige, og autonomi / innlemmelse i Russland av Krim, Luhansk, Donets, Zaporichia og Kherson, samt garanti for at Ukraina aldri blir en del av NATO eller at NATO-tropper utplasseres.

Ukraina sine krav var diametralt motsatt ved at de vil ha Russland ut av alle tidligere områder inklusive Krim, samt regimeendring i Moskva.

Så langt har Russland oppnådd langt på vei sine territorielle krav gjennom snart 4 år med krig. De militærpolitiske målsettingene er ikke oppnådd. Derfor fortsetter krigen.

Kriger slutter når den ene parten forstår at det å fortsette vil svekke ens egen situasjon ytterligere. Når det er fåfengt å fortsette å ofre menneskeliv, økonomi til militærressurser og samfunns-infrastruktur, og at en fortsettelse bare vil forsterke tapene. Det Hvite hus ser dette, noe som er bakgrunnen for 28-punktsplanen. USA har også andre og egne motiver som interessene i å tilegne seg mineralressurser og industrielle ressurser i Ukraina for egen del.

Sjølsagt drives ikke USA av bekymring for Ukraina, men en bekymring for at egne økonomiske og geostrategiske planer kan forstyrres.

Det kan godt tenkes som flere analytikere har påpekt, at USA ønsker å avslutte krigen samt utvide sitt økonomiske samkvem med Russland for å unngå å ha en løpende krig gående i Europa, når man skifter geostrategisk tyngdepunkt til Asia mot Kina.

Om krigshandlingene stanser, og Europa fortsetter sin kraftige opprustning med vesentlig US våpen, er det en vinn-vinn-situasjon for USA. Det gir USA et sterkere incitament for å bidra til en løsning.

---

Les andre artikler av Per-Gunnar Skotåm.

I går natt holdt USAs etterretningsdirektør en tale med et budskap av historisk alvor om krig og fred i Europa. At den neppe formidles i norsk presse, viser skillet mellom informering og programmering.

Susanne Heart .

21. desember 2025

Når USAs direktør for nasjonal etterretning offentlig advarer mot at NATO og EU motarbeider fred og bidrar til å trekke USA mot direkte krig med Russland, er det en nyhet av historisk alvor. At slike uttalelser trolig ikke vil bli løftet i norsk presse, illustrerer samtidig det skillet jeg nylig har pekt på mellom informering og programmering.

Det skjer noe alvorlig i Europa akkurat nå. Befolkningen blir gradvis programmert for krig. Ikke gjennom åpne politiske vedtak, folkeavstemninger eller ærlige diskusjoner om alternativer, men gjennom gjentakelse av de samme budskapene, de samme overskriftene og de samme autoritetene som forteller oss at krig er realistisk, nært forestående og nærmest uunngåelig. Dette er ikke nøytral informering. Det er programmering.

Midt i denne utviklingen kom det natt til 21. desember 2025 et tydelig varsko fra USA’s øverste etterretningsdirektør Tulsi Gabbard. I både et offentlig innlegg på X og i en tale advarte hun kraftig mot det hun beskrev som en bevisst innsats for å undergrave fred og trekke USA inn i en direkte militær konflikt med Russland.

I talen sa hun blant annet at dette skjer « spesifikt for å forsøke å trekke det amerikanske militæret inn i en direkte konflikt med Russland, som til syvende og sist er det EU og NATO vil » . Hun la til at dette ikke kan aksepteres: « Vi kan ikke tillate at dette skjer. Vi må se klart hva som skjer rett foran våre egne øyne og stå samlet i denne saken for fred ».

Gabbard beskrev et tydelig mønster. Ifølge henne skjer det samme hver gang det gjøres reelle fremskritt i retning av fred. « Det jeg har sett over disse månedene», sa hun, «er at hver gang de gjør fremskritt og beveger seg nærmere og nærmere det håpet om fred, så trer krigshisserne i deep state frem og forsøker å gjøre alt de kan for å stoppe dem ».

Hun var svært konkret i beskrivelsen av hvordan dette skjer. « Forutsigbart bruker de de samme gamle taktikkene som de alltid har brukt » , sa hun. « Deep state innen etterretningsmiljøet våpeniserer etterretning for å forsøke å undergrave fremgang. De lekker det til sine venner i de etablerte propaganda-mediene for å forsøke å spre dette og presse frem et falskt narrativ ».

I sitt innlegg på X utdypet hun det samme poenget. Der skrev hun at det hun kaller « krigshissere i deep state og deres propaganda-medier » feilaktig hevder at USAs etterretningsmiljø deler EU og NATOs vurdering av Russlands intensjoner. Ifølge Gabbard er dette ikke korrekt, og hun hevder at disse påstandene brukes nettopp for å bygge støtte til krig.

Hun knyttet også dette direkte til bruk av frykt som virkemiddel. I talen sa hun at « de pisker opp frykt og hysteri som en måte å rettferdiggjøre fortsettelsen av krigen og deres forsøk på å undergrave president Trumps forsøk på fred » , og at dette igjen brukes for å trekke USA inn i en direkte konfrontasjon med Russland.

Det avgjørende poenget i Gabbards budskap er ikke at situasjonen er ufarlig, men at krig ikke er uunngåelig. Hun advarer mot mekanismene som gjør krig mer sannsynlig. Mekanismer som handler om kontroll av informasjon, selektiv lekkasje, emosjonell påvirkning og systematisk svekking av diplomatiske initiativer.

Dette står i skarp kontrast til det europeiske publikum får servert. I desember har Natos generalsekretær Mark Rutte uttalt at Europa er « Russlands neste mål », og at befolkningen må forberede seg på en storkrig på nivå med det tidligere generasjoner opplevde. Disse uttalelsene er blitt bredt videreformidlet i europeiske medier, inkludert NRK.

Også fra norsk politisk ledelse formidles et tilsvarende alvor. Statsminister Jonas Gahr Støre uttalte i fjor « Jeg tror unge menn og kvinner er villige til å ofte livet igjen ».

Det påfallende er ikke bare hva som formidles, men hva som ikke formidles. Mens advarsler om krig, opprustning og eskalering gjentas igjen og igjen, er Gabbards tydelige advarsel om fredsundergraving, propaganda og våpenisering av etterretning i liten grad synlig i de samme kanalene. Publikum får i realiteten bare høre én side av saken. Den andre siden uteblir.

Dette sier noe viktig om hvordan store vestlige mediekonsern fungerer i dag. Ikke nødvendigvis gjennom direkte feilinformasjon, men gjennom utvalg. Når én side av virkeligheten gis bred dekning, mens en annen side med høy relevans uteblir, formes forståelsen før folk rekker å tenke selv.

Dette følger et klassisk propagandamønster. Autoriteter gjentar et alvorlig scenario. Språket er dramatisk. Frykt bygges gradvis opp. Alternative perspektiver tones ned eller forsvinner. Resultatet er at krig normaliseres mentalt lenge før noen formell beslutning er tatt.

Det er nettopp dette Gabbard advarer mot. Hun ber folk « se klart hva som skjer rett foran våre egne øyne » og stå samlet for fred. Det er en oppfordring til å gjenkjenne programmeringen før den blir effektiv.

Skillet mellom informering og programmering går her. Informering gir mennesker tilgang til flere perspektiver og reelle handlingsrom. Programmering snevrer inn forståelsen til ett spor, gjentatt så ofte at det oppleves som den eneste virkeligheten.

Når dette skjer i spørsmål om krig og fred, er det ikke bare et medieproblem. Det er et demokratisk problem. Og et spørsmål om liv eller død. Krig besluttes ikke først i parlamenter og budsjetter. Den besluttes først i menneskers bevissthet.

Og det er der denne kampen nå foregår.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

Søndag rapporterte Financial Times , med henvisning til en anonym høytstående EU-diplomat, at «Macron forrådte Merz, og han vet at det vil bli en pris å betale for det».

Ifølge finansavisa var det slik at selv om den franske presidenten ikke offentlig protesterte mot forslaget om «reparasjonslån», stilte Macron privat spørsmål ved lovligheten. Dessuten skal teamet hans ha indikert at Frankrike, tynget av økende gjeld, sannsynligvis ikke ville utstede garantier i tilfelle de beslaglagte eiendelene måtte returneres til Russland.

På EU-toppmøte 18. og 19. desember 2025 presset Merz hardt på for å få gjennom et forslag om å bruke frosne russiske eiendeler (ca. 210 milliarder euro hos Euroclear i Belgia) til et «reparasjonslån» for å finansiere Ukraina.

Merz så dette som en viktig seier for å støtte Ukraina og styrke sin posisjon i EU. Han regnet med støtte fra Macron, som en nøkkelalliert i det tradisjonelle fransk-tyske samarbeidet.

Macron støttet imidlertid ikke forslaget offentlig, men uttrykte privat tvil om lovligheten. Frankrike (sammen med Italia under Giorgia Meloni, Belgia, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia) motsatte seg planen på grunn av juridiske risikoer – særlig frykt for at Russland kunne kreve erstatning og at EU-land måtte garantere for tapene.

Dette skiftet i posisjon fra Macron og Meloni endret balansen i forhandlingene. Det førte til at Merz’ initiativ ble blokkert, noe som ble sett som en personlig nederlag for ham og Ursula von der Leyen.

En anonym høytstående EU-diplomat sa til FT:

“Macron betrayed Merz, and he knows that there will be a price to pay for that.”

(Oversatt: «Macron forrådte Merz, og han vet at det vil koste ham.»)

Artikkelen peker på økende splittelser i EU, spesielt mellom Frankrike og Tyskland, og at Macron ble oppfattet som svak ved å gi etter for Meloni.

Fransk hovedstrømspresse, som Le Monde, Le Figaro, France 24 og Libération, forsøker å dempe inntrykket av en fransk-tysk splittelse. I stedet understrekes rasjonelle hensyn: «rasjonalitet har seiret» (sitert fra Belgias statsminister), og at planen var «risikabel og farlig».

Italiensk presse derimot bruker skarpere lut. La Repubblica skriver «Macron ha tradito Merz» , Macron har forrådt Merz, riktignok i hermetegn og med henvisning til Financial Times.

Meloni fremstilles som en vinner: Hun «saboterte» eller blokkerte planen natt til møtet, og Italia er fornøyd med at «buonsenso» (sunn fornuft) seiret ved å velge felles gjeld framfor russiske eiendeler.

I realiteten sluttet Frankrike og Italia seg til gruppa som besto av Belgia, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia når det gjaldt å torpedere planen til von der Leyen og Merz. Det er den største splittelsen i EU i nyere tid.

To av de tre viktigste grunnleggerne av EU, Frankrike og Italia, sluttet rekkene mot den tredje, Tyskland.

Dette bekrefter vår tese om at EU er i ferd med å sprekke. Når de ikke klarer å samle konsensus om et så eksistensielt spørsmål som dette og Italia og Frankrike stikker pinner i hjulene til storebror Tyskland, så er det splittelse helt inn i kjernen av EU.

Macron vil ha samtaler med Putin

Emmanuel Macron signaliserte 19. desember, etter EU-toppmøtet i Brussel, at det igjen vil bli «nyttig» å snakke direkte med Vladimir Putin. Bakgrunnen er frykt for at Europa ellers ender opp med å diskutere internt, mens USA forhandler direkte med Moskva.

Kreml svarte positivt 20.–21. desember via talsperson Dmitrij Peskov : Putin er åpen og klar for dialog med Macron, så lenge det er gjensidig politisk vilje, har et klart formål og ikke blir brukt til «forelesninger» fra én side.

Élysée-palasset (Macrons kontor) har kalt dette signalet «velkomment» og opplyst at de vil vurdere format og tidspunkt i de kommende dagene.

«Dobbeltseier» for Meloni

Italiensk presse framstiller Giorgia Meloni som vincitrice, seierskvinne, etter EU-toppmøtet. Ikke bare lyktes hun i å spolere planen til Merz, men hun fikk også utsatt behandlinga av Mercosur-avtalen etter en telefonsamtale med Brasils president Lula. Medier som Corriere della Sera, Libero Quotidiano, Il Tempo og L’Unità understreker at «buon senso» (sunn fornuft) seiret. Aviser som Il Giornale, Secolo d’Italia og Politico (sitert i Italia) kaller henne «artefice del vertice» (arkitekten bak toppmøtet) og en EU-diplomat kalte henne «l’assassina del piano» (mordersken av Merz’ plan).

Selv «venstre»orienterte eller kritiske medier som La Repubblica og Il Manifesto må gi Meloni honnør for den rollen hun spilte.

Vi fikk noen kritiske kommentarer etter denne artikkelen:

Et par folk trakk i tvil påstanden om at ledende krefter i EU går inn for «militær keynesianisme».

Til det er det å si at:

Ursula von der Leyen har fremmet ReArm Europe -planen (ca. €800 milliarder) og hevder at økte forsvarsutgifter vil gi økonomiske fordeler for alle EU-land, inkludert teknologisk innovasjon, økt konkurransekraft, regional utvikling og BNP-vekst. Kommisjonen anslår at en økning på 1,5% av BNP i forsvarsutgifter kan frigjøre €650–800 milliarder og gi positiv multiplikatoreffekt.

Macron har presset på for at EU-land bør øke forsvarsutgifter til over 3–3,5% av BNP (Frankrike selv vurderer opp mot 5%). Han argumenterer for massive felles investeringer (f.eks. €200 milliarder i oppstart) for å styrke europeisk sikkerhet og industri, noe som implisitt støtter vekst gjennom felles prosjekter og redusert avhengighet av USA.

EU-kommisjonen som institusjon fremmer dette som del av konkurranseevne-strategien ( Competitiveness Compass ), der forsvar sees på som investering i innovasjon og industri.

Analytikere og rapporter (f.eks. fra Goldman Sachs, Kiel Institute, Oxford Economics) som EU-ledere henviser til, anslår at militariseringa gir positive effekter som 0,3–1,5% BNP-vekst, jobber og teknologioverføring.

Se for eksempel:

Goldman Sachs: Defense spending to boost German and European GDP growth.

Det er ikke noe annet å si enn at vår analyse er fakta- og kildebasert. Kritikerne tar feil.

USA, Russland og Kina kan nå begynne å forsyne seg av det europeiske smögåsbordet for å plukke allierte

Splittelsene og interessemotsetningene i EU er nå så opplagte at det åpner taktiske og strategiske muligheter både for USA, Kina og Russland. Både andre analytikere og medier peker på at dette åpner dører for USA (under Trump), Russland og Kina til å «plukke» individuelle partnere eller utnytte uenigheter, i stedet for å møte en samlet europeisk front.

Stormaktene kan velge og vrake partnere – Russland via energi/hybridtrussel, Kina via handel/investeringer, USA via sikkerhetsgarantier.

Land som Polen, Ungarn og Italia har fra før av gode forbindelser med USA der forholdet mellom USA og EU er forverret. Ungarn og Italia ønsker normalisering med Russland, og det samme gjør Tsjekkia og Slovakia. Kina har noe å tilby mange av EU-landa hver for seg. Det kan bli uimotståelige fristelser, også fordi et svekket EU ikke vil kunne hindre det.

På bakgrunn av EU-toppmøtet ble jo vår artikkel nesten profetisk:

Og vi kan vel også si at denne blir bekreftet:

Les vår serie om den kommende splittelsen i EU.

Og det er altså dette EU som planlegger krig mot Russland?

EU, Den europeiske union, oppfører seg nå som et imperium i terminalfasen. Ikke bare har unionen en mislykket energipolitikk som har ført til massiv av-industrialisering, men den sakker akterut etter alle normale kriterier. De tre store økonomiene i EU pluss Storbritannia er nå inne i en vedvarende stagnasjon og ingenting tyder på at det blir bedre innen rimelig tid.

Det er da imperiet griper etter det siste halmstrået: Krig. Det er ikke noe samfunnsområde EU satser så mye på som krig, og da helt spesielt krigen i Ukraina som allerede har fortært kapital og produktivkrefter på en måte som aldri har skjedd i unionens historie.

På EU-kommisjonens side er det faktisk en satsing på det noen analytikere kaller «militær keynesianisme» – tanken om at økt forsvarsutgifter kan virke som en finanspolitisk stimulans, og skape økonomisk vekst gjennom jobbskaping, industriinvesteringer og teknologioverføring, på samme måte som klassisk keynesiansk offentlig pengebruk på infrastruktur eller velferd.

Ursula von der Leyen og Kommisjonen har argumentert for å øke de samlede forsvarsbudsjettene i EU, med anslag om at en gjennomsnittlig økning på 1,5% av BNP kan frigjøre opptil 650–800 milliarder euro innen 2028, med potensielle multiplikatoreffekter på BNP-veksten. Dette inkluderer tiltak som felles anskaffelse av våpen og finansiering av den europeiske forsvarsindustrien, fremstilt som en vei til strategisk autonomi samtidig som det stimulerer stagnerende økonomier etter covid og energikrisa.

Tilhengere av den militære keynesianismen hevder at forsvarsinvesteringer kan gi økonomisk avkastning – for eksempel anslår Goldman Sachs at hver euro brukt på forsvar i Europa genererer ca. 0,50 euro i direkte vekst, pluss indirekte fordeler i produksjon og forskning og utvikling.

Tysklands nylige grunnlovsendringer som åpner for ubegrensede militærutgifter, er et tydelig eksempel på denne trenden, men det har utløst debatter om finansiell bærekraft og økt ulikhet.

Kritikere, blant dem økonomer som Yanis Varoufakis, advarer om at denne dreininga mot «militær keynesianisme» risikerer å bli en ny form for innstramming: Prioritering av våpen fremfor sosial utbygging, økende gjeld uten brede fordeler, og til slutt svekking av Europa ved å omdirigere ressurser fra klima, infrastruktur eller velferd.

«Fredsprosjektet» som ble et krigsprosjekt

Ventotene-manifestet (offisielt «For et fritt og forent Europa. Utkast til et manifest»), skrevet i 1941 av Altiero Spinelli, Ernesto Rossi og Eugenio Colorni mens de satt fengslet på øya Ventotene under fascistregimet, regnes som et av de mest visjonære og ideologiske grunnlagsdokumentene for den europeiske integrasjonen. Det er ofte kalt en «grunnlovside» for EU-ideen, og det inspirerte sterkt den europeiske føderalistbevegelsen etter krigen. Manifestet argumenterte for en fullstendig føderal europeisk stat for å bryte med nasjonalstatenes absolutt suverenitet, som forfatterne så som roten til totalitarisme og krig. Det ble smuglet ut og spredt i motstandsbevegelsen, og la grunnlaget for Movimento Federalista Europeo.

I Schuman-erklæringa fra 9. mai 1950 foreslo den franske utenriksministeren Robert Schuman (inspirert av Jean Monnet) å legge kull- og stålproduksjonen under en felles overnasjonal myndighet for å gjøre krig mellom Frankrike og Tyskland «ikke bare utenkelig, men materielt umulig». Dette førte til opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) i 1951/1952 med de seks grunnleggerlandene (Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg). EKSF var starten på den gradvise integrasjonsprosessen som senere ble EEC (1957), EC og til slutt EU (1993).

Så hele grunnideen bak EU-prosjektet var nettopp å forhindre en ny storkrig i Europa. Etter to verdenskriger på få tiår, med millioner av døde, var målet å binde landene økonomisk og politisk sammen så tett at krig ble umulig.

Nå er denne integrasjonen kommet så langt at EU-kommisjonen overkjører nasjonalstatene og tar opp fellesgjeld, noe som har vært et fy-fy-ord fra Tysklands side i alle år.

«Krig er veien til fred»

Og hva er det som driver «fredsprosjektet» EU til å krysse denne røde linja? Jo, som alle vet, og som vi nettopp fikk illustrert på en så avslørende måte: Det som skal samle unionen framover er krig, krig mot Russland i Ukraina.

18.–19. desember 2025 ble EU-lederne enige om å låne ut 90 milliarder euro til Ukraina for 2026–2027. Dette finansieres gjennom felles opptak av gjeld på kapitalmarkedene, backet av EU-budsjettet (joint borrowing). Pengene kan brukes både til budsjettstøtte og militære behov, altså direkte til Ukrainas forsvar mot Russland. Ukraina skal i prinsippet betale tilbake bare hvis Russland betaler erstatninger – ellers er det i praksis en gave. Eller man kan si det slik at vedtaket binder EU til å gjøre sitt ytterste for å påføre Russland et nederlag slik at de kan tvinge Russland til å betale krigserstatninger. Det er riktignok ingen som tror at EU vil klare det nå som amerikanerne trekker seg ut når de ikke klarte det da USA satt i førersetet.

Ursula von der Leyens plan fra mars 2025 sikter mot å mobilisere opptil 800 milliarder euro i forsvarsinvesteringer frem til 2030. Hoveddelen (ca. 650 milliarder) kommer fra nasjonale budsjetter, muliggjort ved å aktivere en «unntaksbestemmelse» i stabilitetspakten som tillater ekstra gjeldsopptak nasjonalt for forsvar (opptil 1,5% av BNP per år i 2025–2028). I tillegg er det SAFE-instrumentet (Security Action for Europe): EU opptar 150 milliarder euro i lån på markedet og låner dem videre til medlemslandene for felles anskaffelser av våpen, luftvern, droner osv., med krav om at det meste kjøpes europeisk.

Samme Ursula von der Leyen var som kjent en katastrofe som tysk forsvarsminister med utbredt korrupsjon og kaos i Bundeswehr. Hun ble faktisk sparket sidelengs ut av tysk politikk til jobben som president i EU-kommisjonen for å stanse skandalen.

Nå jobber hun heltid for å skape en hundre ganger større skandale på europeisk nivå.

Europa har dystre erfaringer med «militær keynesianisme»

Politikken med å skape vekst gjennom militarisering har vært forsøkt før i Europa.

Da Hitler tok makta i 1933, var arbeidsløsheten på rundt 30–34%. Innen 1936–1939 var den nesten eliminert (offisielt under 2%). Industriproduksjonen vokste kraftig, og BNP økte med ca. 55% fra 1933 til 1937. Naziregimet prioriterte massive investeringer i Wehrmacht, Luftwaffe og våpenproduksjon fra dag én. Militærutgifter steg fra 1–3% av BNP i 1933 til 10% i 1936 og opptil 75% under krigen. Dette skapte millioner av jobber i industri, bygging og relaterte sektorer, finansiert gjennom underskuddsbudsjettering.

Denne oppgangen var reell, sjøl om naziregimet helt opplagt jukset med tall, men den var fundamentalt drevet av opprustning og uholdbar. Den førte til råvaremangel, forbruksrasjonering (folk fikk jobber, men mindre mat og varer) høy gjeld og en økonomi rettet mot krig, ikke velferd.

Vi ser allerede hvordan EU av i dag forsømmer sivil oppbygging og velferd. Nå som krigen skal prioriteres enda høyere vil utslagene bli enda sterkere. Medlemslandene vil bli tvunget til å slakte sivile programmer for å betale rentene på de obligasjonslånene som unionen nå skal ta opp.

Et annet problem med våpenproduksjon som driver av vekst er at våpnene ikke produseres for lager. For å holde pyramidespillet i gang må våpnene brukes.

«Fredsprosjektet» er altså blitt avhengig av krig for å ikke gå i oppløsning.

I The lasting economic scars of war skriver Efraim Benmelech og Joao Monteiro :

«Politiske lærdommer: De sanne kostnadene ved krig

Hovedkonklusjonen er denne: kostnadene ved krig er ikke midlertidige forstyrrelser; de er store, vedvarende og flerdimensjonale. Kriger ødelegger ikke bare kapital og infrastruktur; de undergraver selve det økonomiske og monetære grunnlaget som moderne økonomier hviler på».

Les vår serie om EUs kommende sammenbrudd .

En studie som nå er fagfellevurdert og publisert i World Journal of Experimental Medicine at COVID-19 mRNA-vaksiner (som Pfizer og Moderna) forårsaker alvorlig forstyrrelse i uttrykket av tusenvis av gener, noe som kan føre til mitokondriell svikt, immunreprogrammering, kreftfremkallende aktivitet og andre kroniske problemer som varer i måneder til år etter vaksinasjon.

Nicolas Hulscher.

Studien kom som preprint i juli 2025 og ble en av de mest leste preprintene inntil den ble trukket tilbake av tidsskriftet.

Nå er imidlertid studien fagfellevurdert og publisert i World Journal of Experimental Medicine .

Dette er forskning som ikke omtales i norske medier eller av norske faginstanser. Vi ser det derfor som en oppgave å gjøre leserne kjent med den.

Her er et sammendrag av kommentaren til Nicolas Hulscher:

Studien ble gjennomført av forskere fra Neo7Bioscience (Dr. John Catanzaro, Dr. Natalia von Ranke, Dr. Wei Zhang, Dr. Philipp Anokin), the McCullough Foundation (Dr. Peter McCullough and Nicolas Hulscher) og Medicinal Genomics (Kevin McKernan).

Målet var å undersøke transkriptomiske endringer (genuttrykk) hos personer med nye bivirkninger eller kreft etter mRNA-vaksinasjon. Metoden inkluderte RNA-sekvensering av blod fra to grupper: 3 pasienter med ikke-kreftrelaterte bivirkninger (f.eks. hjerne tåke, kronisk tretthet) og 7 med nyoppstått kreft (f.eks. glioblastom, prostatakreft), sammenlignet med friske kontrollerResultatene viser bred transkriptomisk kaos, med felles og unike mønstre:

• Felles: Mitokondriell dysfunksjon, proteasom-mediert stress, transkriptomisk ustabilitet og systemisk betennelse.
• Kreftgruppen: Ekstra genomisk ustabilitet og epigenetisk omprogrammering.

Konklusjonen peker på at mRNA-vaksiner kan forårsake vedvarende cellulær stress, immunforstyrrelser og onkogenese hos sårbare individer, og krever videre forskning på langsiktig sikkerhet.

Hulscher beskriver hvordan studien brukte høytoppløselig RNA-sekvensering på blodprøver fra pasienter med nye bivirkninger eller kreft etter vaksinasjon, sammenlignet med 803 friske kontrollpersoner.

Rett før juleferien slipper regjeringen bomba om at nye kontroversielle EU-direktiver, som vil føre til skyhøye utgifter for norske kommuner, skal inn i norsk lov.( altinget.no , 19 desember 25)

Siri Hermo.

Norge sliter nemlig med gamle rør, og disse må nå oppgraderes…

Behovet for massiv oppgradering av Norges kloakk- og avløpsinfrastruktur er ikke bare drevet frem av nasjonalt vedlikeholdsetterslep, men i stor grad av Norges medlemskap i EØS-samarbeidet.

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å følge EUs strenge miljøregelverk, spesifikt EUs avløpsdirektiv ( Urban Waste Water Treatment Directive ).

Avløpsdirektivet setter bindende minimumskrav til hvordan europeiske land skal samle inn, behandle og rense avløpsvann fra husholdninger og industri, med mål om å beskytte vannmiljøet mot forurensning og overgjødsling.

Dette er gjeldende her, nettopp via denne EØS-avtalen som aldri nevnes, men som nå detaljstyrer mer og mer av hverdagen vår, på område etter område.

Norge har allerede implementert avløpsdirektivet i norsk lovgivning. Det opprinnelige avløpsdirektivet fra 1991 ble implementert i norsk rett i 2007, hovedsaklig gjennom forurensningsforskriften.

Det betyr at kravene ikke er valgfrie, men juridisk bindende for norske myndigheter og kommuner.

Direktivet dikterer detaljerte krav til rensing basert på befolkningsstørrelse (personekvivalenter)og sårbarheten til lokale vannforekomster (resipienter).

Norske kommuner må derfor investere i infrastruktur som møter disse spesifikke standardene.

Miljødirektoratet har identifisert at Norge har et betydelig etterslep i å oppfylle disse eksisterende kravene, noe som i praksis utgjør brudd på EØS-forpliktelsene. Og det går jo ikke an for EUs mest lydige disippel.

Dette etterslepet legger nå et sterkt press på kommunene for å iverksette kostbare og nødvendige oppgraderinger raskere.

Et revidert og strengere avløpsdirektiv ble vedtatt i EU i 2024, og ble gjeldende der 1.1.25. Dette direktivet vil erstatte det gamle fra 1991.

Når dette direktivet innlemmes i EØS-avtalen, vil Norge måtte innføre enda strengere tiltak.

Her kan en nevne at de nye kravene til rensing og utvidelse av virkeområdet også vil gjelde mindre tettsteder/kommuner med 1000 innbyggere.

Direktivet introduserer også krav om sekundærrensing, noe som vil medføre store investeringer og høyere avgifter for mange norske husholdninger.

Fjerning av mikroplast og medikamentrester fra avløpsvannet er et annet eksempel som kommer med det reviderte direktivet.

De første fristene for implementering i Norge forventes å være rundt 2027.

Kostnaden settes nå til 30–50 milliarder , men Norsk Vann har pekt på at de reelle kostnadene kan bli langt høyere, opp mot svimlende 80 milliarder kroner.

(Samlet investeringsbehov i vann- og avløpssektoren 2025–2045: 411–535 milliarder NOK (ifølge Norsk Vanns rapport). Dette inkluderer produksjon, nettverk, renseanlegg, biogass, slamhåndtering og rørfornyelse. En del av dette (ca. 66–80 milliarder NOK for 140 kommuner) er direkte relatert til EU-kravene i revisjonen, mens f.eks. 228 milliarder NOK går til rørnett. Red.)

Den nette sum på 33-80 milliarder blir fordelt på omtrent 142 kommuner og rundt 500 tettsteder.

Kostnadene må i stor grad dekkes av kommunene gjennom selvkostprinsippet, noe som betyr at innbyggerne vil oppleve økte avløpsgebyr. I enkelte fylker er det varslet årlige gebyrer på over 20.000 kroner.

Norge har vurdert handlingsrommet for nasjonale tilpasninger sies det, men signaler fra EU viser at det er lite rom for å fravike hovedkravene.

Så kan en jo bare undre seg over om noen på løvebakken leser det de signerer….?

Handlingsrommet finnes ikke.

Vår lojalitetsplikt til EU er alltid førende, uansett område: Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare.

For å sikre dette har våre politikere til og med signert på at EØS avtalen har forrang foran alle våre norske avtaler og lovverk ved motstrid.

Uten EØS-avtalen derimot ville Norge hatt nasjonalt handlingsrom til å bestemme tempo og nivå for oppgraderingen.

Uten EØS avtalen kunne Norge prioritert investeringer basert på lokale miljøbehov, fremfor faste EU-grenseverdier.

Norge har en lang kystlinje med dype fjorder og stor vannutskifting.

Uten EØS avtalen kunne man valgt enklere rensemetoder der resipientkapasiteten er stor og heller fokusert på sårbare områder som Oslofjorden.

En av de største kostnadsdriverne er kravet om nitrogenrensing.

Flere fagmiljøer mener dette er mindre kritisk langs norskekysten enn det f.eks er i elvene i sentraleuropa.

Med nasjonalt handlingsrom kunne Norge strukket investeringene over 30-40, istedet for 10-20 år.

Dette ville dempet de enorme gebyrene, samt gitt anleggsbransjen bedre tid til å bygge opp nødvendig kapasitet og kompetanse.

Norge kunne, uten EØS, valgt andre miljøstandarer hvis nasjonal forskning viste at dette ville fungere bedre for norske forhold enn de parametrene EU prioriterer.

Uten presset fra EU-lovgivningen kunne stat og kommune prioritert det eksisterende ledningsnettet.

Siden direktivet har juridiske frister for rensegrad (nitrogen og fosfor) må kommunene bygge renseanleggene først, for å unngå bøter fra EU/EØS-organer.

Uten dette presset kunne en prioritert de dårligste rørene først. Gamle rør som sprekker fører til direkte utslipp av urenset kloakk i naturen før det i det hele tatt når renseanlegget.

I dag lekker ca 30% av drikkevannet ut før det når springen. (SSB, 2025)

Her kunne en uten EØS-avtalen istedet brukt pengene på å tette lekkasjer og separere overvann fra kloakk fremfor å bygge massive renseanlegg som «renser» regnvann, som EU nå krever.

Istedet fungerer altså denne overnasjonale avtalen som en direkte pådriver som tvinger frem standardisering og modernisering av avløpsnettet i tråd med resten av Europa, selv om det medfører store kostnader for norske kommuner og innbyggere, der nasjonale behov må vike.

Siri Hermo

Traktorene i Brussel er ikke bare et symbol på sinne. De er et varselrop fra Europas bønder til Europas ledere.

Nina Cappelen.

I årevis har bønder over hele EU protestert. Ikke for privilegier, men for retten til å eksistere. For retten til å produsere mat. For retten til å bli hørt. Likevel blir de møtt med taushet, reguleringer, og politiske beslutninger som systematisk undergraver deres levebrød.

Da er det på tide å stille det grunnleggende spørsmålet:

Hva er egentlig formålet med EU hvis unionen ikke lenger representerer interessene til sine egne innbyggere?

Tidligere forhandlet hvert land sine egne avtaler basert på nasjonale behov, lokale forhold, og folkets beste. Det var ikke perfekt, men det fungerte. I dag tas beslutninger langt unna jordene, fjøsene, og menneskene som faktisk produserer maten vi lever av.

Når nasjonale ledere ukritisk følger direktiver fra Brussel uten å ta hensyn til realitetene på bakken, mister demokratiet sin mening. Det er et sikkert tegn på at styring har blitt erstattet med lydighet og politikk med administrasjon.

Bønder i Frankrike, Nederland, og andre europeiske land (inkludert Norge) opplever at deres egne myndigheter aktivt bidrar til å svekke landbruket. Ikke av nødvendighet, men som følge av en overnasjonal politisk kurs der regulering, sentralisering, og markedstilpasning favoriserer store, globale aktører på bekostning av lokale produsenter. Resultatet er færre gårder, mer import, og mindre matsikkerhet.

Samtidig prioriterer Europa enorme summer til opprustning og krig mens grunnleggende samfunnsfunksjoner som matproduksjon behandles som et hinder for politiske ambisjoner. Det er et farlig veivalg.

For dette handler ikke bare om bønder. Det handler om suverenitet. Om matsikkerhet. Om hvem Europa egentlig styres av.

Et samfunn som ikke beskytter sine bønder, beskytter heller ikke sin fremtid. Ingen bønder – ingen mat. Og uten mat finnes det verken trygghet, selvstendighet, eller frihet.

Når bøndene nå står samlet i Brussel er det ikke bare en protest. Det er en påminnelse om at makt alltid må være forankret i folket – ellers vil folket før eller siden kreve den tilbake.

---