Israelske medier sier at USA holder det israelske militæret tilbake fra ytterligere opptrapping.

Våpenhvilen som «avsluttet» den israelske invasjonen av Libanon, trådte i kraft sent i november 2024. Normalt ville den innledet en periode med gjenoppbygging i den tidligere krigssonen. Denne gjenoppbyggingen har imidlertid blitt utfordret for hvert steg av israelske angrep.

Jason Ditz.

Av Jason Ditz .

Antiwar.com , 15. desember 2025.

Bevisste angrep på sivile anleggskjøretøy har vært dagens orden. I oktober ødela et slikt angrep store mengder tungt maskineri for gjenoppbygging, noe som forårsaket skader for hundrevis av millioner dollar.

Dette er bare det største blant Israels nesten daglige angrep. IDF angriper jevnlig kjøretøy som er aktivt engasjert i gjenoppbygging, og dreper folk som rydder jorder eller prøver å redde bygningene som ble ødelagt i krigen. Det er faktisk en krigsforbrytelse , påpekte Human Rights Watch (HRW).

Den nye rapporten fra HRW beskriver det som har vært et vedvarende problem for de sørlige libaneserne. Mange byer og landsbyer har stort sett vært uberørt siden krigen, og noen sier at de et år senere er redde for å prøve å fjerne ruinene fra gatene, fordi kjøretøyet som fjerner ruinene vil bli mål for Israel.

Historien antyder at det sannsynligvis ville vært tilfelle, ettersom Israel har gjort det til en vane å målrette alle med et fungerende kjøretøy i Sør-Libanon, og alt som ser ut som opprydning etter krigen blir angrepet og fremstilt som « Hizbollah som reparerer terrorinfrastruktur », ifølge offisielle uttalelser.

Mellom mangelen på koordinert gjenoppbygging og de konstante israelske angrepene, føles det for mange mennesker i sør, som om krigen aldri egentlig tok slutt. Det er et problem, ikke bare fordi Sør-Libanon fortsatt er en krigssone, men fordi Israel stadig truer med en «ny» krig mot Libanon.

Dette reiser det åpenbare spørsmålet om hvordan vi skal vite at den nye krigen har begynt, fordi Israel stadig eskalerer den gamle krigen. Israelske hauker hevder i media at USA «holder tilbake» disse ambisjonene, men siden dødelige angrep fortsatt er en konstant faktor i Libanon, er det umulig å vite hva dette faktisk innebærer.

Forslaget er at hvis det ikke hadde vært for amerikansk inngripen, ville Israel allerede ha startet en ny krig, men at USA insisterte på å nøye seg med å bare eskalere den nåværende krigen med flere og flere angrep. Det virker som en distinksjon uten forskjell, i hvert fall for libaneserne, men gir USA et inntrykk av å være mindre involvert.

Dette kan også bli komplisert, fordi HRW-rapporten påpeker at noen av disse svært reelle krigsforbrytelsene skjer med USAs ammunisjon. Gitt omfanget av Israels kriger, er det langt fra første gang dette er tilfelle, men det er enda en ubehagelig påminnelse om at når en krigsforbrytelse begås, er USA igjen involvert.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Human Rights Watch: Israeli Strikes on Lebanese Civilian Reconstruction Efforts Amount to a War Crime – News From Antiwar.com

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Jason Ditz er seniorredaktør for Antiwar.com. Han har 20 års erfaring innen utenrikspolitisk forskning, og arbeidet hans har blitt publisert i The American Conservative, Responsible Statecraft, Forbes, Toronto Star, Minneapolis Star-Tribune, Providence Journal, Washington Times og Detroit Free Press.

---

La oss slutte å late som. Krig forberedes nå åpent i Europa, og Norge deltar villig. Ikke defensivt. Ikke motvillig. Men lojal, lydig og taus. Det snakkes om «utholdenhet», «beredskap» og «nødvendige ofre». Oversatt til vanlig språk betyr det én ting: Våre barn er allerede regnet inn i regnestykket.

Dan-Viggo Bergtun.

Når NATOs generalsekretær advarer om langvarig konfrontasjon med Russland, når ledere i de såkalte villige land snakker om at Europa må forberede seg på store tap, er dette ikke nøytral analyse. Det er normalisering av krig. Det er språklig forberedelse på død. Og det er ikke deres egne liv som settes på spill.

Se for deg bildet som aldri vises på pressekonferansene. Ungdommer i uniform. Ikke heroiske. Ikke stolte. Men gråtende. Redde. Knust før livet har begynt. Det er dette de snakker om når de snakker om «nødvendige ofre». Det er dette «utholdenhet» betyr i praksis. Ikke abstrakte tall, men unge ansikter. Barn som ennå ikke har levd, men som allerede er gjort til ressurser i et geopolitisk spill.

I Norge følger politikerne etter uten å blunke. Milliarder bevilges til våpen og militær infrastruktur i rekordfart. Avtaler inngås bak lukkede dører. Militær tilstedeværelse utvides. Samtidig uteblir den åpne, ærlige debatten. Det finnes ingen folkeavstemning om krigspolitikken. Ingen reell diskusjon om alternativer. Bare et krav om lojalitet.

Spørsmål møtes med mistenkeliggjøring. Krigsmotstand stemples som naiv eller farlig. Å be om diplomati tolkes som illojalitet. Å advare mot eskalering avfeies som «russisk narrativ». Dette er ikke demokratisk samtale. Det er disiplinering. Det er slik man lukker et samfunn uten å si at man gjør det.

Barn og unge omtales nå indirekte som fremtidige soldater. Skolen snakker om beredskap, hvor man skal forberede seg på krig. Mediene gjentar krigsspråket. «Når, ikke hvis», sies det. Dette er grotesk. Det er moralsk bankerott. Et samfunn som begynner å venne seg til tanken om å ofre sin egen ungdom, har allerede mistet noe grunnleggende menneskelig.

Hemmeligstemplingen eksploderer. Offentlighetsloven uthules i praksis. Varslere knebles. Journalister stanses. Folk bes om tillit, men nektes innsyn. Dette er autoritær logikk, uansett hvilket flagg den pakkes inn i. Krigspolitikk krever stillhet. Derfor må demokratiet dempes med de mest skremmende trusler.

Det er også verdt å merke seg hvor raskt språket har endret seg etter Stoltenberg. Sammenlignet med dagens NATO-leder fremstår han nesten som en snill barnehagetante. Han snakket om dialog samtidig som bombene falt, og kalte eskalering for ansvar. Det var ille nok. Men det vi nå hører, er langt mer brutalt. Vi snakker om våre barn og barnebarn som skal ofres.

Den nye generalsekretæren snakker ikke lenger om å unngå krig, men om å forberede seg på den. Ikke om nedtrapping, men om utholdenhet. Ikke om fred, men om at Europa må tåle tap. Dette er ikke forsvarsspråk. Det er mobiliseringsspråk. Det er krigsretorikk rettet mot sivilsamfunnet, mot ungdommen, mot foreldre som langsomt skal venne seg til tanken om at det verste er nødvendig.

Når NATOs øverste leder snakker lett om langvarig konfrontasjon og ofre, er det ikke strategisk realisme. Det er moralsk forråelse. Det er et språk som gjør død akseptabel før den inntreffer. Og det kan bare brukes fordi de som bruker det, vet at det alltid er andres barn som skal dø.

NATO har gått fra å late som krig er siste utvei, til å snakke om den som et prosjekt. Fra sikkerhet til offervilje. Fra forsvar til forberedelse på tap. Og Norge står som vanlig på rekke og rad, nikker alvorlig og betaler regningen.

Gro Harlem Brundtland sa i 2018 at vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt. Det utsagnet sier mer enn det kanskje var ment å gjøre. For svaret på informerte borgere burde vært mer åpenhet. I stedet har svaret blitt mer frykt, mer filtrering og mer ensretting. Krig krever ikke opplyste mennesker. Den krever lydige.

Dette handler ikke om høyre eller venstre. Det handler om makt. Om en politisk elite som har akseptert permanent krigstenkning som normaltilstand. Som har gjort allianselojalitet viktigere enn menneskeliv. Som snakker lett om «tap» fordi det aldri er deres egne liv det gjelder.

Hvis prisen for å være en «ansvarlig alliert» er at våre barn skal ofres, er det ikke barna det er noe galt med. Da er det politikken.

Stillhet nå er ikke ansvarlighet. Stillhet er medskyldighet.

Og jeg nekter å være medskyldig.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

---

Det rapporterte beslaget i Det indiske hav kom uker før amerikanske styrker raidet og stjal en venezuelansk oljetanker som fraktet millioner av fat olje.

Av nyhetsdesken i The Cradle.

Amerikanske spesialstyrker raidet et lasteskip på vei fra Kina til Iran i november som angivelig transporterte «militærteknologi med dobbelt bruk», ifølge en rapport publisert av Wall Street Journal (WSJ) 12. desember.

WSJ siterte ikke navngitte amerikanske tjenestemenn og avslørte at et spesialoperasjonsteam gikk om bord i skipet flere hundre mil fra Sri Lanka og beslagla lasten, som ble beskrevet som «komponenter med dobbelt bruk som enten kunne brukes til sivile formål eller til å lage konvensjonelle våpen».

Skipets navn, eier og flagget det seilte under er ikke offentliggjort. Verken Iran eller Kina reagerte umiddelbart på rapporten.

En talsperson for den amerikanske Indo-Pacific Command, som er ansvarlig for regionale militære aktiviteter, nektet å kommentere.

Likevel fortalte en tjenestemann til WSJ at Washington beslagla materiale som «potensielt er nyttig for Irans konvensjonelle våpen», men fremhevet at lasten kunne ha «både militære og sivile anvendelser».

WSJ rapporterte at raidet på åpent hav var en del av Pentagons forsøk på å «forstyrre Irans hemmelige militære anskaffelser» etter 12-dagerskrigen i juni, der USA og Israel slo seg sammen for å bombe iranske atomanlegg og drepe dusinvis av militære befal, atomforskere og deres familier.

Det rapporterte beslaget fant sted uker før amerikanske tropper beslagla et venezuelansk oljetankskip i Det karibiske hav og stjal lasten, et trekk Caracas fordømte som «tyveri og piratkopiering». Det kom også samtidig som FN gjeninnførte et internasjonalt forbud mot Irans våpenhandel i slutten av september.

Natt til lørdag rapporterte iranske myndigheter at de hadde beslaglagt et oljetankskip med utenlandsk flagg i Omanbukta og arrestert mannskapet for angivelig smugling av seks millioner liter drivstoff.

Fartøyet ble oppfanget i farvann utenfor den sørlige provinsen Hormozgan.

Mojtaba Ghahremani, høyesterettsjustitiarius i Hormozgan-provinsen, sa at beslaget var en del av den pågående etterretningsarbeidet for å overvåke mistenkte drivstoffsmuglingsaktiviteter i Omanhavet.

Onsdag beslagla Iran et fartøy med Eswatini-flagg som fraktet 0,35 millioner liter smuglet diesel. I midten av november beslagla IRGC også et tankskip med Marshalløyene-flagg utenfor iransk farvann i Persiabukta for uautorisert last.

Da fysiologiprofessor Kristian Gundersen fredag kritiserte Bufdirs nye kjønnsveileder , traff han mye riktig.

Men ser man et nytt videointervju med en tidligere insider i ESG-systemet, blir det også tydelig at pronomensaken ikke er et isolert utslag av «woke»-aktivisme. Den inngår i et langt større mønster – der språk, identitet og normer brukes som styringsverktøy av institusjoner langt over norsk grasrotnivå.

Kjetil Tveit.

Artikkelen i Subjekt, der Gundersen nekter å ta i bruk statens nye kjønnsveileder fra Bufdir, er både nødvendig og opplysende. Han har rett i flere sentrale poenger.

For det første har han faglig rett: Biologisk og fysiologisk presisjon lar seg ikke erstatte av politisk tilpasset språk uten at innhold går tapt. «Kvinnelig kjønnsorgan» er ikke det samme som «vagina», og i undervisning om utviklingsbiologi, embryologi og anatomi er slike forskjeller avgjørende.

For det andre har han rett i at statlig språknormering er noe annet enn høflighet. Når direktorater utarbeider veiledere som i praksis definerer hva som er «riktig» og «galt» språk i offentlig sektor, beveger man seg fra frivillig tilpasning til normativ styring.

Og for det tredje har han rett i at tett samarbeid mellom statlige organer og ideologisk ensrettede interesseorganisasjoner er problematisk – særlig når disse samtidig fungerer som leverandører av både premisser og «løsninger».

Alt dette treffer Gundersen godt.

Det han – helt forståelig – i mindre grad berører, er hva som driver denne utviklingen frem, og hvorfor tilsvarende språk- og identitetspolitikk dukker opp samtidig i direktorater, universiteter, store selskaper, finansinstitusjoner og overnasjonale organer.

Her kan mange ha nytte av å se det nevnte intervjuet med Desiree Fixler, tidligere toppleder innen ESG og bærekraft i internasjonal finans. Fixler var selv en del av systemet, før hun senere sto frem som varsler og kritiker.

Desiree Fixler.

I intervjuet beskriver hun – slik hun selv ser det – hvordan ESG (Environmental, Social, and Governance) og DEI (Diversity, Equity, and Inclusion) etter finanskrisen i 2008 utviklet seg fra idealistiske ambisjoner til en fullverdig forretningsmodell og styringslogikk.

Slik videoen framstiller det, var ikke ESG først og fremst et opprør nedenfra, men et svar ovenfra:

Finansnæringen og store institusjoner trengte rebranding, legitimitet og et nytt moralsk språk etter krisen. «Stakeholder-kapitalisme» , bærekraftsmål, klima, mangfold og inkludering var ikke verdier – men produkter, rapporteringskrav, sertifiseringer og compliance-regimer.

Ifølge Fixler vokste det raskt frem et helt økosystem av konsulenter, revisjon, kurs, indikatorer og «beste praksis». Det som startet som frivillig, ble etter hvert forventet, deretter nødvendig – en form for «license to operate». Ikke bare for selskaper, men også for offentlige institusjoner.

I dette perspektivet fremstår ikke Bufdirs språkveileder som et utslag av aktivisme, men som en lokal manifestasjon av en global styringslogikk:

Språk standardiseres. Normer formaliseres. Avvik defineres som problemer. Og alt pakkes inn i administrativt nøytrale begreper som «inkludering», «trygghet» og «beste praksis».

Det er nettopp her mange tar feil når de avfeier wokeismen som noe som «kommer fra grasrota». Ifølge denne framstillingen er det motsatte tilfellet nærmere sannheten:

Dette er toppstyrt, institusjonalisert og eksportert gjennom overnasjonale rammeverk – via Verdensbank-miljøer, ESG-standarder og møteplasser som World Economic Forum, der språk, risiko og løsninger koordineres lenge før de når norske direktorater.

Man trenger ikke være enig i alle Fixlers konklusjoner for å ha utbytte av intervjuet. Men det gir et analytisk bakteppe som mangler i den hjemlige debatten. Pronomen og kjønnsspråk er ikke kulturkrig. De er styringsverktøy.

Sett i det lyset fremstår Gundersen som en fagperson som har havnet i frontlinjen for et langt større systemskifte – der vitenskapelig presisjon må vike for normativ forvaltning, og der språk ikke først og fremst beskriver virkeligheten, men former den.

Vil man forstå hvorfor Bufdir gjør det de gjør, holder det ikke å studere aktivistmiljøer. Da må man se oppover – mot systemene som definerer hva som i dag regnes som ansvarlig, legitimt og «riktig».

Der er dette intervjuet et uvanlig oppklarende sted å begynne.

Når Gundersen omtaler Bufdirs språkpolitikk som orwelliansk, har han helt rett – men på en måte som er enda mer urovekkende enn Orwell selv beskrev.

Orwell advarte mot et system der staten tok makt over folket gjennom språket: der ord ble omdefinert, begreper tømt for innhold, og selve virkelighetsbeskrivelsen gjort til et politisk prosjekt. Den som kontrollerer språket, kontrollerer også rammene for hva som kan tenkes, sies og bestrides.

Det som skiller vår tid fra Orwells, er hvem som i praksis driver denne språklige maktovertakelsen.

I dag er det ikke først og fremst autoritære nasjonalstater som former språket ovenfra, men et tett samspill mellom de globale finansmiljøer, overnasjonale institusjoner, konsulentselskaper og forvaltning.

Gjennom ESG-rammeverk, stakeholder-kapitalisme og “bærekraftige” styringsmodeller har språk blitt et sentralt verktøy for å standardisere normer på tvers av land, sektorer og institusjoner – helt uten demokratisk forankring.

Det er her pronomensaken, Bufdir-veiledere og akademisk språktvang må forstås.

Det er dette Orwell advarte mot – men i en form han ikke kunne forutse.

I så måte er Kristian Gundersens motstand ikke bare et forsvar for biologisk presisjon, men et forsvar for noe langt mer grunnleggende: retten til å beskrive verden slik den er – før språket blir et instrument for styring, og før styringen blir så normalisert at den fremstår som nøytral.

---

Les også:

Det å forstå verden er ikke bare viktig, men også en evigvarende syssel man av nødvendige årsaker aldri kommer helt i mål med. I jungelen av mer eller mindre gode bøker eller filmer om geopolitikk og maktstrukturer kan man fort gå seg vil, men nedenfor følger en liten dokumentar på bare 20 minutter fra Matt Ehret hvor han klarer kunsten å kombinere det å informere godt, punktere flere illusjoner men også samtidig være kortfattet.

15. desember 2025 Terje Hansen , Foreningen lov og helse.

Elementer som kommer frem i filmen:

• at NATO har utført terroraksjoner mot egen befolkning,
• at nazistene etter WWII flommet rett inn i lederstillinger i NATO i mange tiår,
• at etterretningstjeneste i Vesten lar skje, eller står bak, det meste av terrorismen,
• hvem som egentlig styrer Australia og andre Commonwealth-land,
• at det meste i Vesten i dag er korrupt,
• hva 5 Eyes egentlig er for et system.

Det meste av dette er velkjent for de fleste av våre lesere, men denne filmen kan være egnet for dem som fortsatt klamrer seg til illusjonene om Vesten som moralsk dydsmønster og moralsk høyborg.

Fascismens tilbakekomst (hvis den i det hele tatt var borte)

Fenomenet fascisme fortjener egentlig lang spalteplass, men nå helt kort: det kanskje mest sentrale temaet som nevnes i filmen er at fascismen er i full kontroll og i førersetet med begge hendene på rattet i Vesten i dag. Skjønt man bruker andre ord enn fascisme på det, og så lenge man bruker andre ord på overflaten er folk velvillige i å støtte det; til og med innføre enda mer av det. Og venstresiden, som later som de er imot fascisme, er da også helt med på dette, så lenge kravet om å kalle fascisme med et annet ord overholdes.

Et veldig tidsaktuelt eksempel på dette er Ukraina. Ukraina er beviselig og helt dokumentert et av de mest korrupte, kriminelle og fascistiske regimene som finnes på jorden i dag. Samfunnet er en aggregat av blytung (kriminelt) oligarki, fascisme og organisert kriminalitet. Til alt overmål er Ukraina den nasjonen som faktisk har størst og mektigst innslag av tung (ekte) nazisme og voldelig ultranasjonalisme. Dette «problemet» løser man ganske enkelt ved å rett og slett betegne Ukraina som et superdemokrati, som faktisk representerer hele Verdensdemokratiet.

Illusjonene om Vestens krig mot terrorisme

Apropos etterretningstjenester og terrorisme, la meg supplere noen temaer som ikke nevnes i filmen til Ehret. James Corbetts gjennomgang av hvordan CIA og Vesten skapte Al Qaida er også fin å få med seg, og du kan i tillegg på egen hånd søke opp hvordan spesielt MI6 fra UK med bidrag fra CIA skapte den fundamentalistiske og islamistiske organisasjonen Det Muslimske Brorskap, som i stor grad også har virket som en terrorgruppe. Vestens påståtte kamp mot terrorisme er altså et falsum, selv om det naturligvis finnes ekte religiøse fundamentalister og terrorister som manipulerte brikker inne i dette spillet.

Illusjonene i og om Vesten er fortsatt i overflod, men vi er også heldigvis inne i en tid hvor illusjonene sprekker og fordamper for stadig flere mennesker, også i illusjonenes høyborg Norge.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

«NATO er en relikvie fra den kalde krigen. USA bør trekke seg ut av NATO og bruke pengene til å forsvare vårt land, ikke sosialistiske land» , skrev den republikanske kongressmannen. «I dag introduserte jeg HR 6508 for å avslutte vårt NATO-medlemskap».

Av Kyle Anzalone .

The Libertarian Institute , 11. desember 2025.

I en uttalelse argumenterte Massie for at NATO er en relikvie fra den kalde krigen og en utdatert pakt.

«NATO ble opprettet for å motvirke Sovjetunionen, som kollapset for over tretti år siden. Siden den gang har USAs deltakelse kostet skattebetalerne billioner av dollar og fortsetter å risikere USAs involvering i utenlandske kriger» , sa han. «Vår grunnlov ga ikke tillatelse til permanente utenlandske deltakelser, noe våre grunnlovsfedre eksplisitt advarte oss mot. Amerika bør ikke være verdens sikkerhetsteppe – spesielt når rike land nekter å betale for sitt eget forsvar».

Massies lovforslag har tilhørende lovgivning i Senatet, introdusert av Mike Lee.

«USAs tilbaketrekning fra NATO er langt på overtid. NATO er ved veis ende – truslene som eksisterte ved opprettelsen er ikke lenger relevante, 76 år senere» . Senatoren fra Utah fortsatte: «Hvis de var det, ville Europa betalt sin rettferdige andel i stedet for å la amerikanske skattebetalere betale regningen i flere tiår. Min lovgivning vil sette Amerika først ved å trekke oss ut av den dårlige avtalen NATO har blitt».

NATO ble dannet i 1949 for å beskytte Vest-Europa mot Sovjetunionen. Etter Sovjetunionens fall har NATO utvidet seg til 32 stater, inkludert tidligere sovjetstater og Warszawapakt-medlemmer.

USA forsøkte å gjøre Ukraina til medlem av alliansen, noe som provoserte Russland til å invadere landet i 2022. Russland har krevd at Ukraina går med på aldri å bli med i NATO, som en betingelse for å avslutte krigen.

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

Thomas Massie Introduces Bill to Withdraw from NATO

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se også:

Det er nå offisielt. EU sanksjonerer den pensjonerte sveitsiske obersten og tidligere NATO-rådgiver Jacques Baud, som tidligere jobbet med nøytralitetsstudier. En av de mest kaldhodede og velinformerte analytikerne der ute. Årsak: Baud sprer russisk propaganda, sier EU.

Pascal Lottaz.

Det er vanvittig. EUSSR er ekte. EU-sanksjoner er ikke en del av den dømmende makt. De er straffer som kommer direkte fra den utøvende makt (Kaja Kallas’ kontor er ansvarlig for å utarbeide og foreslå dem). Sanksjoner mot enkeltpersoner som aldri har blitt funnet skyldige av noen domstol, burde ikke være mulige.

Enda verre er det at Baud bor i et EU-land, og nå har alle eiendelene sine frosset og et reiseforbud for hele unionen (Sveits er ikke en del av EU).

Jeg var i kontakt med Baud i går, og han vurderer for tiden de juridiske implikasjonene for ham:

«Ja, jeg har blitt sanksjonert for «russisk propaganda». Det faktum at jeg aldri bruker russisk materiale til bøkene mine, men utelukkende ukrainsk og vestlig informasjon, og at jeg følgelig avslo invitasjoner fra russiske medier, gjør at jeg fortsatt er en «russisk propagandist»!

Som det fremgår av bøkene mine, handler ikke arbeidet mitt om hvem som er god og hvem som er ond, men om hvordan dårlige medier gjenspeiler realitetene på bakken. Jeg ville vise at selv uten russisk informasjon kan man ha en bedre forståelse av konflikten. Tanken er at måten man forstår en krise på definerer måten man løser den på!

Jeg skjønte ikke hvor rett jeg hadde»

Pascal Lottaz er assisterende professor i nøytralitetsstudier ved Kyoto University’s Faculty of Law & Hakubi Center.

Det er ikke i Stortinget det avgjøres. Det er ikke i åpne debatter, høringer eller folkeavstemninger. Det avgjøres i skyggelagte rom, bak lukkede dører, mellom mennesker som aldri selv skal bære våpen, aldri stå i gjørma og aldri leve med konsekvensene av det de bestemmer. Likevel er det norske soldater som kan bli sendt rett inn i «dødens krybbe».

Dan-Viggo Bergtun.

Jeg skriver dette som veteran. Jeg kjenner lukta av krig. Jeg kjenner stillheten etterpå. Og jeg kjenner systemet som svikter når uniformen er hengt bort. Når jeg nå ser hvordan Norge igjen trekkes mot en ny krig, er det ikke bare frykten for døde soldater som slår meg. Det er vissheten om at avgjørelsene tas i hemmelighet, langt unna folket, langt unna dem som skal betale prisen.

Det snakkes om allianser, forpliktelser og ansvar. Men det snakkes ikke om hvor beslutningene faktisk tas. Norge er ikke medlem av EU, men norsk politikk styres like fullt av EU-strukturer vi ikke har stemmerett i. Sikkerhetspolitikken formes i lukkede møter mellom eliter, byråkrater og stormakter, som nå i Berlin, mens det norske folk reduseres til tilskuere. Når beslutningen først er tatt, presenteres den som uunngåelig. Som om den alltid har vært der.

Dette er ikke demokrati. Dette er styring i skyggene.

Vi får aldri hele bildet. Vi får fragmenter, pressemeldinger og glansede formuleringer. Detaljene holdes unna offentligheten. Mandater hemmeligholdes. Avtaler pakkes inn i uklare begreper. Og hver gang noen spør for høyt, stemples de som uansvarlige eller illojale. Kritikk tolkes som trussel. Stillhet belønnes.

Slik forberedes krig.

Historien viser hvordan dette fungerer. Afghanistan ble besluttet i hast og i lojalitet. Oppdraget vokste i det stille. Årene gikk. Målene skiftet. Kostnadene økte. Soldatene kom hjem i kister eller med ødelagte liv. Ingen tok ansvar. Ingen stilte for retten. Ingen sto i Stortinget og sa vi tok feil. Systemet lukket seg og gikk videre.

Nå ser jeg de samme mekanismene i arbeid. Den samme tåka. Den samme tausheten. Den samme automatiske innordningen under andres agenda. Forskjellen er at denne gangen er risikoen langt større. Dette er ikke en perifer konflikt. Dette er en krig i Europas kjerne, med atommakter involvert. Likevel behandles den politisk som et administrativt spørsmål.

Som veteran ser jeg mer enn soldater som sendes ut. Jeg ser for meg dem som kommer tilbake. Jeg ser for meg søvnløse netter, raseri uten mål, familier som rakner. Og jeg ser for meg NAV, helsevesen og forsvar som ikke snakker sammen. Et system som allerede har vist at det ikke evner å ta vare på dem det sender ut.

Dette vet politikerne. De vet det godt. Likevel fortsetter de. For det er ingen personlig risiko for dem. De sitter trygt. De mister ikke barn. De mister ikke helse. De mister ikke søvn. Ansvar pulveriseres i komiteer, råd og internasjonale fora. Ingen kan pekes på. Ingen kan stilles til ansvar.

Hvor mange norske soldater er allerede lovet bort i disse skyggelagte rommene. Hvor mange navn finnes på lister vi aldri får se. Hvor mange avgjørelser er tatt før debatten i det hele tatt starter. Dette er spørsmål som burde skremme enhver som bryr seg om demokrati.

Det farligste er ikke bare krigen. Det er måten den normaliseres på. At krig fremstilles som teknisk, styrbar og midlertidig. At døden abstraheres bort. At soldater reduseres til brikker i et geopolitisk spill.

Hvis norske soldater sendes inn i denne konflikten, skjer det ikke etter folkets vilje. Det skjer etter elitens konsensus. Og når de samme soldatene senere ber om hjelp, vil staten igjen si at reglene er kompliserte, budsjettene stramme og ansvaret uklart.

Som veteran nekter jeg å akseptere dette i stillhet. Ikke fordi jeg er redd for krig, men fordi jeg vet hva den gjør. Og fordi jeg vet at hemmelighold og makt i skyggene alltid fører til de samme resultatene.

Norske liv fortjener bedre enn beslutninger tatt i mørket.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

---

«Det er mange mennesker i Danmark som ser på seg selv som antiimperialister, antikapitalister og til og med identifiserer seg med kommunismen, men som fortsatt bærer på mange illusjoner om det danske borgerskapet og den rollen det spiller i verden i dag. Det har vært en tendens til å se dansk imperialisme som noe mildere eller mykere, som noe mindre aggressivt og «imperialistisk» enn de større maktene, overfladisk sett på grunn av Danmarks lille størrelse og velferdsstaten».

Dette er et sitat fra en artikkel i den svenske Arbetarföreningen som har intervjuet lederen av Danmarks kommunistiske ungdom (DKU).

Dessverre er artikkelen så lite konkret og så full av fraser at den ikke bidrar til noen særlig klarhet. Men den vakte vår nysgjerrighet, kort sagt:

Hva vet vi om dansk imperialisme?

Det som særlig skiller imperialismen fra tidligere faser av kapitalismen er at kapitaleksporten blir viktigere enn vareeksporten. Så hvor omfattende er Danmarks kapitaleksport?

Danmark er en av verdens største kapitaleksportører etter BNP

Det viser seg at Danmark er en markert netto kapitaleksportør med en stor nettoformue overfor utlandet.

Nøkkeltall (siste tilgjengelige data fra Danmarks Nationalbank og relaterte kilder, per 2025):

Danmark har rekordhøye investeringer i utlandet, drevet av store konserner som Novo Nordisk, A.P. Møller-Mærsk, DSV og andre. Nivået fortsetter å vokse, med betydelige transaksjoner i 2025 (f.eks. påvirkning fra større oppkjøp).

Danmarks finansielle aktiver i utlandet overstiger betydelig utlandets aktiver i Danmark. Nettoposisjonen var rundt 2 598 milliarder DKK i 2. kvartal 2025 (ca. 85% av BNP i juni 2025 ifølge Eurostat). Dette er en høy andel historisk og plasserer Danmark blant de største nettoinvestorene globalt per innbygger.

Danmark har hatt overskudd på betalingsbalansens løpende poster i flere tiår (typisk 8–13% av BNP årlig), noe som driver kapitaleksporten. Dette skyldes høy sparing (bl.a. gjennom pensjonssystemet) og investeringer i utlandet, mens utenlandske investorer ofte plasserer i sikre danske aktiver. I 2025 har danske investorer kjøpt utenlandske aksjer for betydelige beløp (f.eks. 131 milliarder DKK i de første ti månedene). Danmarks kapitaleksport er dermed svært omfattende – både absolutt og relativt til økonomiens størrelse.

Største netto kreditorer relativt til BNP (% av GDP, 2024–2025):

1. Singapore / Hong Kong – ofte over 200–300% (finanssentra).
2. Norge – over 150–200% (olje- og pensjonsfond).
3. Sveits – høy prosent.
4. Nederland – rundt 80–100%.
5. Danmark – 85,1% av BNP (juni 2025, Eurostat) – typisk i topp 5–10 globalt, og ofte høyest eller blant høyeste i EU utenfor små finansnasjoner.

Danmark er med andre ord en ekstremt sterk netto kapitaleksportør relativt til sin størrelse – mye sterkere enn de fleste land per innbygger.

Ifølge de nyeste dataene fra Danmarks Nationalbank (slutten av 2024) er danske direkte investeringer i utlandet på rekordhøyt nivå, med USA som det klart største mottakerlandet (440 milliarder DKK). Store danske konserner dominerer, og få bedrifter står for en betydelig andel – historisk nesten 30% for de fem største.De mest markante er fortsatt:

• Novo Nordisk (via Novo Holdings): Ofte den største enkeltaktøren, med massive oppkjøp i utlandet (f.eks. i farmasi og biotech).
• A.P. Møller – Mærsk: Global shipping-gigant med omfattende datterselskaper verden over.
• DSV: Logistikk- og transportkonsern med aggressiv internasjonal ekspansjon, inkludert store oppkjøp som DB Schenker (godkjent i 2025, som vil øke FDI ytterligere).
• Ørsted: Stort fokus på grønn energi og utenlandske vindmølleparker.
• Carlsberg: Bryggeri med betydelige investeringer i Øst-Europa, Asien og andre markeder.

Andre som bidrar: Vestas (vindenergi), Lego og matvarekonserner som Arla/Danish Crown. Konsentrasjonen er høy – ofte står de 15–50 største bedriftene for over halvparten av FDI utad.Institusjonelle investorer (porteføljeinvesteringer)Danmarks enorme pensjonsformue (over 4 500 milliarder DKK totalt ved utgangen av Q3 2025) er den primære driveren for porteføljeinvesteringer i utenlandske verdipapirer. Danske investorer kjøpte rekordhøye beløp i 2024–2025, spesielt amerikanske og europeiske aksjer.De største pensjonskassene er:

• PFA Pension: Nå Danmarks største pensjonsselskap (overhalet ATP i 2025), med formue på hundrevis av milliarder DKK og massive utenlandsinvesteringer.
• ATP: Tidligere den største, fortsatt en kjempe med høy risiko og investeringer i eiendom, infrastruktur og alternativer i utlandet.
• Andre store: Danica Pension, PensionDanmark, Industriens Pension, Velliv, Sampension og PKA.

Disse institusjonene investerer bredt globalt for diversifisering – USA er det største markedet. Novo Nordisk Fonden (via Novo Holdings) er også en stor aktør med langsiktige investeringer.

Samlet gjør denne kombinasjonen av få superglobale bedrifter og store pensjonskasser Danmark til en av verdens mest aktive kapitaleksportører relativt til størrelsen.

Store investeringer i USA

Ved utgangen av 2024 hadde danske selskaper direkte investeringer i USA på rekordhøye 440 milliarder DKK (en økning på 131 milliarder DKK bare i 2024, den største årlige prosentvise økningen på 20 år). USA er det enkeltlandet med mest danske direkte investeringer, drevet av store oppkjøp og ekspansjon fra:

• Novo Nordisk (f.eks. Catalent-oppkjøpet for over 100 milliarder DKK).
• Ørsted (vindmølleparker).
• DSV, Vestas og A.P. Møller – Mærsk.

Ja, Danmark er en betydelig imperialist

Så til våre revolusjonære danske venner kan vi si klart og tydelig: Ja, Danmark er en betydelig imperialist, ikke i fullt så stor grad som Norge, men i mye større grad enn for eksempel Russland.

Så når Mette Frederiksen opptrer som om hun skulle være statsminister i et imperialistisk land, så kommer det av at hun er statsminister i et imperialistisk land.