De norsk Nobels fredspris har ennå engang gjort skam på Norge. Denne gang med å dele ut prisen til en høyreorientert representant for den udemokratiske opposisjonen i Venezuela. Våre norske politikere og ikke minst media, har i høye ordlag forsvart Nobelkomitéens valg. En kandidat som ikke oppfyller noen av kravene i Nobels testamentet. Maria Corina Machado vil kaste den folkevalgte presidenten, vil på vegne av egen overklasse igjen ta makten i landet og hun og hennes bevegelse støtter USAs folkerettsstridige inngripen i Venezuela for å sikre seg olje og andre ressurser.

Olav Boye, sosialist og pensjonert fagforeningsleder.

I 1998 valgte flertallet i Venezuela, Hugo Chavez til president med 65 prosent av stemmene. Han var sabotert av media, men valgte å reise rundt for å snakke med folk. På det tidspunktet var 70 prosent av velgerne i Venezuela under fattigdommens grensen. Den politiske og økonomiske eliten som hadde hatt styringen gjennom en rekke diktatorer, var meget misfornøyd med at en sosialist hadde blitt president. De kunne ikke lengere forsyne seg av de enorme oljeinntektene til egne lommer og luksusforbruk. Internasjonale oljeselskaper, som Standard Oil, Texaco, Shell, så at Chevez regjering ville ta styringen på oljeinntektene. Umiddelbart etter valg i 1998 startet disse storselskapene, USA med solid innsats fra den kriminelle etterretnings-organisasjonen CIA og overklassen i Venezuela, en økonomisk kamp for å hindre Chavez sosiale programmer og igjen ta makten for egen vinning.

Hugo Chevez foreldre var lærere og ikke blant de mest fattige i landet. Han forteller om en god oppvekst. Han valgte en militærkarriere og ble oberstløytnant i flyvåpenet. Hugo Chavez reagerte kraft på de store forskjellene på folk i Venezuela. Han sto i spissen for et mislykket militærkupp og havnet to år i fengsel. Han etablerte et sosialistparti og en allianse som førte til den demokratiske seieren i 1998. I 2002 ble Chávez avsatt og kidnappet i et militærkupp, men kom tilbake til makten to dager etterpå. De politiske motstanderne organiserte streiker og andre aksjoner for å få kastet Hugo Chavez. Han vant det neste presidentvalget med 60 prosent og ble valgt for tredje gang i 2006 med 63 prosent av stemmene. I 2012 vant Chavez for fjerde gang med 55 prosent av stemmene, men han døde av kreftsykdom 58 år gammel i 2013.

Før Hugo Chavez døde hadde han oppnevnt sin visepresident Nicolas Maduro til å ta over. Maduro var tidligere bussjåfør og fagforeningsleder og hadde lenge vært en nær medarbeider av Chavez. Maduro vant presidentvalgene i 2013 med 50.61 stemmer og senere i 2018 med 67.8 og foreløpig sist i 2024 med 51.2 stemmer. De senere valgene er kritisert av regionale og internasjonale ledere, som har stilt spørsmål ved resultatene og påpekte alvorlige uregelmessigheter i valgprosessen.

Kritiske kommentarer til de tvilsomme valgene i Norge har vi ikke sett. Ved siste valg ble flere partier boikottet av media og ikke minst NATO-senderen på Marienlyst, som NKP og partiet Fred og rettferdighet. De to fredspartiene måtte ikke lykkes i deres kamp mot krigsalliansen NATO, norske opprustning og krigsforberedelser. 160 milliarder til det korrupte regime i Ukraina, mens norske kommuner og velferdsordninger må kutte sine budsjetter.

På grunn av sanksjoner og aksjoner fra andre land og egen overklasse er det store problemer i Venezuela. Et flertall sliter med høye levekostnader, høy arbeidsledighet, lave lønninger og de vedvarende økonomiske effektene av koronapandemien. I disse årene gjennomførte USA og Storbritannia sanksjoner og stjal store verdier som oljeselskaper og gullreserver.  Utvandringen økte dramatisk.

Den 10. desember ble Nobels Fredspris tildelt Maria Corina Machado. Sjøl var hun ikke tilstede, men hennes datter tok imot og hold morens foredrag. Norske og internasjonale media og politikere var fra seg av begeistring for den tåredryppende svadaen som ble framført. Det vanlige fakkeltoget for prisvinneren ble avlyst. Den norske fredsbevegelsen mente at Machado ikke var en verdig vinner i enhold til Nobels testamente og enhver anstendig utenrikspolitisk vurdering. Som vanlig var norske media, med NATO-senderen på Marienlyst i spissen, ikke i stand til å stille kritiske spørsmål. Lederen av Nobelkomiteen krevde at den demokratisk folkevalgte president i Venezuela Nicolas Maduro, skulle fratre sin stilling umiddelbart. En tvers igjennom pinlige forestilling fra folk som ikke er kvalifisert til å dele ut den prestisjefylte fredsprisen. Nå er virkelig tiden overmoden for å gjøre noe alvorlig med komiteen. Et godt forslag er å oppnevne en internasjonale komite. Et annet forslag er at hele fredsprisen blir nedlagt, for å spare det norske renomme for flere skammelige vedtak.

Vi må fastslå at medlemmene av Nobel komiteen, norske politikere og media ikke har kunnskaper om internasjonale forhold, i dette tilfelle om Sør Amerika og Venezuela. Det finnes en rekke bøker om Sør Amerika og spesielt om Venezuela. I min bokheim har jeg et førtitalls bøker om tema, men vil anbefale noen om Venezuela og Hugo Chavez. Først Eirik Vold: Hugo Chavez, Revansjen og Vegard Bye: Bolivars uekte sønner. På engelsk har vi Francisco Rodriguez: The Collapse of Venezuela, Anya Parampil: Corporate Coup, Venezuela and the end of US empire, og Carlos Gonzalez Irago: Venezuela, human rights and democracy. En må også anbefale Eduardo Galeano tre binds bøker: Ildens erindring, en solid fortelling om Sør Amerika.

Jeg husker Hugo Chavez og den sosialistiske bevegelsen som på demokratisk vis vant valg i Venezuela med et program for å hjelpe det fattige flertallet. Da fikk Hugo Chavez merke de imperialistiske kreftene i eget land, USA, EU og krigsalliansen NATO!

olav.boye@gmail.com

---

Medieovervåkerne sesong 3, episode 9.

Den norske Nobelkomite stjeler fredsbevegelsens penger, slik de ble gitt den av Alfred Nobel i hans testamente. I år misbruker Komiteen den testamentariske gaven ved å gjøre prisen til et våpen for regimeskifte i Venezuela.

Dagens gjest er John Y. Jones , freelance journalist tilknyttet avisa Ny Tid, og medformann i Lay Down Your Arms, den skandinaviske fredsorganisasjon som ble grunnlagt av fredsaktivist og advokat Fredrik S. Heffermehl, for å fremme arbeidet mot krig og våpen.

« Den norske forvaltningen av Nobels fredsvisjon er et totalhavari » sa Heffermehl, som tok et kraftig oppgjør med hvordan Nobelkomiteen har forvaltet arven etter Alfred Nobel. I sitt testamente fra 1895 sa Nobel at prisen skal gå til « den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser .»

Fredsprisvinner Maria Corina Machado er en del av en latinamerikansk høyreekstrem bevegelse som er underordnet USA, som støtter Trumps militære trusler mot Venezuela, og som ikke klarer å ta avstand fra folkerettsstridige bombing og likvidering av mer enn 80 mennesker utenfor kysten av Venezuela. I tillegg er Machado en ivrig tilhenger av det sionistiske apartheidregimet i Israel.

Dette er altså den kandidaten som ifølge Nobelkomiteen i år best oppfylte kriteriene som Alfred Nobel satte.

---

Denne artikkelen ble publisert av Spartakus .

---

Nå har Zelenskyj kommet opp med et forslag om at han kan avholde valg om fredsvilkår. Sammen med de mest «villige». Avtalt i den britiske statsministerboligen i London. Med den forutsetninga at under krig kan det jo ikke avholdes valg. Derfor må det innføres time-out, og at NATO-tropper må inn for å sørge for fred så valget kan gjennomføres.

12. desember 2025

Ove Bengt Berg.

NATO-troppene inne i 60 dager. Og så reiser de tilbake til Brussel igjen? Nei. Det tror helt sikkert ingen. Ikke de som foreslår det, og ikke de som skal godta det, Russland. Har NATO troppene først kommet inn, blir de sjølsagt værende. Og så tror «de villige», de som ikke er villige til å betale, at Russland skal gå på den? Det er bare nok et eksempel på et Europa i forfall.
Dette kommer fram av Napolitanos intervju med Glenn Diesen i hans program 10.12.2025, om hvorfor Europa bryter sammen .

Her er det ved hjelp av kunstig intelligens skrevet ned hva Napolitano og Diesen samtalte om og samtalen om det foreslåtte valget beskytta av NATO-tropper er gjengitt her.

Napolitano:
Da de hadde møtet på mandag på 10 Downing Street, kansler Merz, president Macron, statsminister Starmer, og Zelensky. Jeg tenkte, herregud, hva kommer de til å tilby ham? Og hva kom ut av det møtet? Zelenskys tilbud om å holde valg med NATO-garantier, strategisk støtte eller sikkerhet for valgene. Jeg mener, for meg er det et steg bakover ikke framover.

Diesen:
Hvis ukrainerne skal få lov til å velge et nytt lederskap, krever Zelensky at NATO stenger ned luftrommet mer eller mindre for å sikre at det er sikkerhet slik at de kan stemme i fred. På overflaten høres det rimelig ut. Du trenger litt fred og du kan ikke ha valg i en krigssone. Men selvfølgelig: Det han prøver på her er å dra europeerne og amerikanerne inn i Ukraina som en betingelse for å ha valg.

Vel, når du trekker inn NATO inn i Ukraina, så kommer de ikke til å trekke seg tilbake etterpå. Dette er garantien for ikke å måtte gjøre noen innrømmelser til Russland fordi den eneste grunnen til at noen i det hele tatt snakker om nøytralitet for Ukraina, å avstå noen territorier eller til og med ha valg i Ukraina, er fordi russerne vinner. Så hele poenget er å bringe NATO inn i Ukraina for da er det ikke lenger noen russisk offensiv, og det er ikke lenger behov for å gjøre noen av disse innrømmelsene. Så det er en umulighet, og jeg tror de vet dette.

Jeg tror det bare er et forsøk på å essensielt å selge til Trump ideen om at de har en overbevisende fredsformel som han bare må presse på russerne. Så, igjen, et forsøk på å rette Trumps raseri mot russerne så de kan forlenge krigen.

Napolitano spiller så av en video der Zelensky intervjues og sier at han er klar for valg og ber om NATOs hjelp for sikkerhet, uten å nevne NATO.

Skjermdump fra VG.no 11.12.2025 .

Napolitano:
Valg under krigslov. Han har selvfølgelig erklært krigslov under hvilket hans periode utløp. Deres krigslov forbyr valg under krigslov. Sergey Lavrov kommer til å se rett gjennom dette. Russland kommer ikke til å tillate europeiske og amerikanske tropper å komme inn i Ukraina i 60 til 90 dager under påskudd av å forberede et valg. Det er i bunn og grunn en opprustning rett foran fronten.

Diesen:
Nei, selvfølgelig ikke. Sjøl om jeg tror målet her er ganske klart: Ideen om at du trenger NATO-tropper i Ukraina i 60 til 90 dager. Og la oss være ærlige: Når de har vært der i 60 eller 90 dager, kommer de ikke til å dra noe sted. Dette er en slags samme inkrementalisme [steg for steg-taktikk] eller salami-taktikk som russerne frykter mest fra NATO også. Så nei, det kommer ikke til å skje. Jeg tror at hvis de trengte to, tre dager eller en uke for å holde valgene, kunne det være noen ordning for en våpenhvile i noen dager for å ha valget, men ikke 90 dager med NATO-tropper inne i Ukraina.

Eksistensiell trussel og vrangforestilling

Igjen må jeg nevne, russerne invaderte Ukraina for fire år siden av én hovedgrunn, og det var at de ikke kunne akseptere NATO i Ukraina verken som medlem eller et de facto-medlem av NATO. De anser det som en eksistensiell trussel. Jeg understreker alltid at det ikke spiller noen rolle hvis NATO ikke er enig i denne vurderingen. Dette er hva russerne ser, og dette er hva de handler på. Så man må ta det opp fordi ideen om at i seier ville russerne akseptere NATO i Ukraina – det gir ikke mening i det hele tatt. Så riktig, nei, jeg tror det er en umulighet, helt dødfødt. Jeg forstår alle de moralske argumentene for dette, men det samsvarer ikke med realiteten. Så jeg tror bare det er vrangforestilling. Det kommer ikke til å skje. De sløser mye diplomatisk innsats når de kunne diskutere viktigere saker.

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus .

---

Se også:

Vi har de siste ukene hatt en gjennomgang av hendelsene under pandemien med fokus på styringen fra den amerikanske «sikkerhetsstaten». Vi har fremhevet dokumenter som peker på at pandemien ble regisert av institusjoner som DOD , NSC og DARPA i USA.

12. desember 2025 Thomas Kenworthy , Foreningen lov og helse.

COVID-politikken (fra nedstengning til vaksine, masker, reiseforbud, massetesting, hasteutviklet vaksine, mediekampanjen, sensuren mv.) var en kalkulert og lenge planlagt&øvet&tilrettelagt militær reaksjon på en fiktiv «biologisk hendelse».

Vaksineutviklingen skjedde i operasjon WARP speed med DOD som oppdragsgiver. Alle reguleringer ble satt til side gjennom OTA kontrakter innenfor PREP act kriselovgivning med påfølgende EUA krisegodkjenning. Disse forholdene bestemte egenskapene til (de samme) produktene som ble administrert i Norge, EU og ellers.

Pfizer COVID vaksinen ble krisegodkjent (EUA) i USA 11 desember. Pfizer vaksinen fikk en Conditional Marketing Authorisation (CMA) fra European Medicines Agency (EMA) og vedtak i Europakommisjonen 10 dager senere 21 desember 2020. Godkjenningene var basert på data fra pfizer . Varslingssaken tilknyttet disse er fortsatt pågående .

Gitt hvor mye arbeid det er gå gjennom alle egenskapene til biologiske substanser og undersøke egenskapene på mennesker og gitt at EMA og FDA forutsetningsvis er uavhengige organisasjoner er 10 dager bemerkelsesverdig kort tid mellom disse godkjenningene.

Norge er via EØS avtalen Forordning (EF) 726/2004 nedfelt i legemiddelforskriften § 6-1 « Markedsføringstillatelse etter sentral prosedyre » forpliktet til å tillate markedsføring av legemidler i Norge når de er godkjent i EU. Statens legemiddelverk publiserte derfor et « faktaark » samme dag der det slås fast at vaksinen er «betinget godkjent».

Godkjenningen og oppfølgingen ble gjort av EMA. Ingen norske institusjoner (FHI, helsedirektoratet og legemiddeltilsynet e.l.) deltok. Siden de ikke hadde noen operativ rolle i godkjenningen (annet en å rapportere hendelser) sitter de neppe på dypere kunnskap om vaksinen. Disse organene fungerte som utstillingsvindu for å skremme om viruset og berolige om vaksinen uten egen kompetanse.

Lekkede e-poster fra EMA viser at personene som forutsetningsvis skulle gjøre vitenskapelige vurderinger ble utsatt for stort politisk press. Spørsmålet EMA behandlet var ikke de vitenskapelige dataene men tidspunktet for godkjenningen ( se gjennomgangen til Sasha Latypova i lenken).

E-postene viser Europakommisjonens president at Ursula von der Leyen presset og lokket medlemslandene til en felles «Conditional Marketing Approval (CMA)» til forskjell fra «Emergency Authorization» Art 5(2) som er en kriseregulering åpen for det enkelte land både å godkjenne og avslutte. Hun presset for en felles EU avtale med Pfizer. CMA stiller strengere krav til produktene enn Art 5(2). Dette ble omgått ved drakoniske kontrakter som gjorde produsenten ansvarsløs.

Von der LeyenSiden var aktiv i forhandlingene privat via sms direkte med Pfizer direktør Albert Bourla Regjeringen gjorde sommeren 2020 avtale med EU om deltakelse i EU’s vaksineavtale. Solberg & Høie kom von der Leyen i møte.

Et eksempel på presset mot de vitenskapelig arbeiderne er håndteringen av problemet med den lave (55%) mRNA integriteten. Dosene i en injeksjon blir dermed mindre enn tiltenkt. Mer alvorlig er at dosene kan inneholde annen mRNA og slik at man blir produsent av nye ukjente proteiner.

Man finner igjen de samme «postgodkjenningoppfølgingskravene» Løpende vurdering som følger med FDAs EUA i den norske godkjenningen. Ved løpende vurdering vurderes EMA blodpropper, hjertestans, spontanborter, turbokreft osv fortløpene. Hvis dette er særlig flere enn ingen har myndighetene interesse i å dekke over forholdet.

Høie så problemet i et lyst øyeblikk 21.12 2020:

«For å vite langtidsbivirkninger må man vaksinere mange over lang tid. Skal man gjøre det, ville vi aldri kunne tatt den i bruk nå».

Eller motsatt. Skulle man vite langtidsvirkningene kunne han ikke ta vaksinen i bruk desember 2020 (Og skulle man vite korttidsvirkningene kunne man ikke vaksinere alle på en gang). Men det gjorde han, ihvertfall frontet han det. Siden har vi hatt vedvarende 10% økt dødelighet og færre barnefødsler. Den svenske Vaksinekoordinatoren Richard Bergström ble, som en pussighet, kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden for sitt bidrag til å masseforgifte nordmenn.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Planteforsker Tage Thorstensen på Norsk institutt for bioøkonomi ( NIBIO ) sier til Nationen: Den største julegaven kom tidig i år.

Romy Rohmann.

Tage Thorstensen sier:

Jeg føler meg litt euforisk. Det er nesten ikke til å tro at vitenskapen endelig seiret etter alle disse årene, stråler planteforsker Tage Thorstensen på Nibio.

Nibio plantehelse på Ås er den institusjonen som har kommet lengst i utviklingen av genredigerte matplanter i Norge.

Genredigerte tomater, poteter, salater og mais kan dermed dukke opp i europeiske butikker uten at de trenger å merkes.

Siden Norge er medlem av EØS, må også Norge implementere dette regelverket.

https://www.nationen.no/tage-thorstensen-har-dyrket-genredigert-salat-i-et-hemmelig-rom-i-mange-ar-nye-eu-regler-gjor-at-han-snart-kan-fa-den-ut-i-akeren/s/5-148-831948

Jeg skreiv dette på steigan.no i juni 2025:

Det har vært en lang prosess og debatt i norsk landbruk om dette og sommeren 2023 la Genteknologiutvalget fram en rapport hvor flertallet gikk inn for liberalisering av norsk lovverk.

Flertallet i utvalget ønsket blant annet at planter og dyr som er avlet fram ved genteknologiske metoder som kan likne på det man gjøre ved selektiv avl, ikke skulle reguleres på samme restriktive måte som tradisjonelle GMOer.

Mindretallet ønsket at alle genredigerte og genmodifiserte organismer fremdeles skulle risikovurderes av uavhengige instanser, samt kunne spores og merkes.

Nå er det slik at det også er noe skepsis i EU om genredigering.

EU-kommisjonen har også foreslått et noe oppmyket regelverk for genredigerte planter, som ikke lenger skal behandles som genmodifiserte organismer (GMO).

Men for at denne nye liberaliseringen skal vedtas må både Europaparlamentet og Ministerrådet bli enige, og blir de enige og vedtar en endring vil sjølsagt dette også snart gjelde i Norge.

Erfaringer så langt viser at lover vedtatt i EU overkjører norske og da vil vedtaket gjort i Stortinget den 20. juni om Genteknologiloven være null verdt.

Nå har EU-rådet og EU-parlamentet enige om en løsning på den årelange diskusjonen om genredigerte planter. Natt til 4. desember ble de enige om at planter som er modifisert med gener fra samme art og som kunne ha oppstått via naturlig mutasjoner, ikke lenger skal lovreguleres som genmodifiserte planter, men som tradisjonelt foredlede planter.

Fram til nå har det ikke vært lov å dyrke genredigerte planter i Norge.

Det har fram til nå ikke vært lov å ta med slike planter ut av laboratoriet. Til om med vannet som brukes i vekstrommene har vært samlet opp i et eget avløp og steriliseres, mens ventilasjonsanlegget har spesielle filter, som sørger for at pollen ikke skal trekkes ut i naturen via viftene.

Når som denne lovendringen har blitt vedtatt av EU, er Norge forpliktet til å ta det inn i nasjonalt regelverk som følge av tas inn i EØS-avtalen. Resultatet av dette kan bli at slike grønnsaker nå kan dyrkes ute i en vanlig åker.

Skepsisen mot genredigering er stor i norsk landbruksmiljø og vi har skrevet flere artikler om dette her på steigan.no

Mens forskningsmiljøet har jobbet på for å framsnakke dette, vi skreiv dette i mars 2025, De vil nå tvinge genteknologi inn i norsk landbruk:

«Norske bønder må komme genteknologien i møte». Dette sier professor Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU . «Bøndene bør omfavne noe som kan bli en gavepakke for landbruket», sier hun.

Vi har hatt en restriktiv lov i Norge i over 30 år og det har vært bred politisk enighet om at den har tjent oss godt og ivaretatt helse, miljø, samfunnsnytte og bærekraft. Nå står denne loven for fall. Dette er antakelig et område hvor vi bør fortsette å være restriktive og ha en streng lovgivning, hva med ukontrollert spredning?

GMO er bygd på monokultur som er langt unna normale agronomiske prinsipper. Det er knyttet til industrijordbruk, og legger opp til veldig store og teknologiske enheter. Dette vil utkonkurrere familiejordbruket, og i lengden gi dårligere matberedskap.

Dette skreiv jeg i mars 2023:

Den konstruerte matkrisa er en unnskyldning for å få gjennomført en total omlegging av matproduksjonen og matforsyningen .

Det «grønne skiftet» blir brukt for å innføre The Great Food Reset og dette ser vi at skjer mange steder nå.

Vi får servert ulike løsninger på regisserte problemer. Det skrives mye i media om matkrise og det foreslås ulike løsninger på dette, som bla at verdens matmangel kan løses med bruk av ulike former for genredigering, insekter på menyen og produksjon av labkjøtt.

Åpenbare løsninger som å støtte bønder til økt produksjon, øke sjølforsyningsgraden, framsnakke et kosthold på lokale ressurser, opprettelse av kornlagre og trygg, stabil og billig energi til bla veksthus er det ikke politisk vilje til å prioritere. Dette fører sjølsagt til at importen av mat øker, noe som igjen slår beina under lokale produsenter, og at gårdsbruk legges ned.

Vi kan bare konstatere at det fortsatt legges ned gårdsbruk hver dag fordi matproduksjon ikke lønner seg i landet vårt. Familielandbruket er truet og det står mektige krefter klare til å ta over, og de får støtte av våre forskningsmiljøer.

---

Les mer på steigan.no om GMO .

Bovaer (3-NOP) er blitt løftet frem som et av de mest sentrale klimatiltakene i norsk husdyrpolitikk. Metanhemmende fôrtilsetning presenteres som et nødvendig grep for å redusere utslipp fra drøvtyggere – og dermed som en forutsetning for videre norsk kjøtt- og melkeproduksjon.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Men bak politiske målformuleringer og prosjektbeskrivelser skjuler det seg et grunnleggende spørsmål:

Hvem har faktisk gjort den uavhengige, faglige vurderingen av dette tiltaket under norske forhold?

En dokumentert gjennomgang av skriftlig dialog med NIBIO – Norsk institutt for bioøkonomiforskning viser at svaret ikke er det offentlige har gitt inntrykk av.

Et statlig fagorgan – med full kompetanse

NIBIO er statens sentrale forskningsinstitutt for bioøkonomi og landbruk. I skriftlige svar bekrefter instituttet at det i perioden 2014–2027 har gjennomført en rekke forskningsprosjekter knyttet til:

• – metanreduksjon fra drøvtyggere,
• – fôrtilsetninger og diettsammensetning,
• – drøvtyggerfysiologi og metabolisme,
• – sau, ammeku og melkeku og
• – norske drifts- og beiteforhold.

Prosjektene omfatter blant annet alger, biochar, beitesystemer og klimagassutslipp, og resultatene er offentlig publisert der prosjekter er avsluttet[1].

Dette slår fast ett avgjørende forhold:

Metanhemming ligger midt i NIBIOs faglige kjerneområde.

MetanHUB – partner uten ansvar

NIBIO bekrefter samtidig at instituttet er prosjektpartner i MetanHUB, det nasjonale prosjektet som skal bygge kunnskap, teste og legge til rette for «trygg implementering» av metanhemmere i norsk husdyrproduksjon[2].

Samtidig presiserer NIBIO skriftlig at: – instituttet ikke selv tester Bovaer:

• – Bovaer-utprøving ikke er NIBIOs oppgave i prosjektet.
• – Norge i hovedsak forholder seg til utenlandske studier.

Resultatet er et paradoks:

NIBIO deltar i prosjektet som legitimerer satsingen, men fraskriver seg ansvar for vurdering av det mest politisk prioriterte tiltaket i prosjektet.

Den avgjørende faglige vurderingen – som aldri ble fulgt opp

Det mest sentrale funnet i dialogen med NIBIO gjelder hvorfor instituttet ikke har gjennomført egne forsøk med Bovaer.

Begrunnelsen er ikke primært teknisk, men faglig:

> «Grunnet anbefaling om hyppig tildeling av Bovaer for maksimal effekt anser vi Bovaer som mindre aktuell for bruk i norske saue- og ammeku-produksjoner.»[3]

Dette innebærer at NIBIO selv erkjenner at: – Bovaer forutsetter driftsformer som ikke harmonerer med norsk husdyrproduksjon – tiltaket vurderes som lite egnet for sentrale deler av norsk landbruk.

Likevel har denne vurderingen: – ikke resultert i egne norske studier – ikke blitt kommunisert som faglig forbehold til forvaltning eller næring og heller ikke blitt gjort kjent for offentligheten.

Taushet om kjente risikofunn

Samtidig har NIBIO valgt å ikke ta stilling til dokumenterte funn i internasjonal forskning, blant annet fra Aarhus Universitet (2022–2023), som viser:

• – 13–14 % redusert tørrstoffopptak,
• – stressindikatorer og endret atferd,
• – metabolske belastninger, inkludert risiko for ketoacidose og
• – eksplisitte anbefalinger om forsiktighet og videre studier[4][5].

NIBIO bekrefter at:

• – instituttet kjenner til internasjonal forskning.
• – Bovaer er omtalt i presentasjoner.
• – Det finnes over 100 studier globalt.

Likevel foreligger:

• – ingen egne risikovurderinger,
• – ingen interne fagnotater,
• – ingen faglige innspill til Mattilsynet, Landbruks- og matdepartementet eller TINE[3].

Monopol og marked – et blindfelt

Bovaer er per i dag:

• – Det eneste godkjente metanhemmende fôrtilskuddet i EU/EØS (forordning (EU) 2022/565)[6],
• – beskyttet av regulatorisk godkjenning og
• – knyttet til DSM-Firmenich, som i 2024 varslet salg av Animal Nutrition & Health-divisjonen til eksterne investorer[7]

På spørsmål om konsekvenser av:

• – regulatorisk monopol,
• – eierskapsendringer,
• – pågående antitrust-etterforskninger internasjonalt og
• – langsiktige virkninger for norsk husdyrsektor,

svarer NIBIO at instituttet ikke har vurdert dette og ikke har prosjektaktivitet på området[3].

Dermed finnes det ingen statlig faginstans som vurderer hvordan biologisk inngrep, markedsmakt og klimapolitikk virker sammen.

Et systemisk ansvarsvakuum

NIBIOs egne, skriftlige svar dokumenterer at:

• – instituttet har tung fagkompetanse,
• – instituttet er prosjektpartner i MetanHUB
• – instituttet har vurdert Bovaer som lite egnet for deler av norsk drift og
• – instituttet har valgt å ikke forske videre, ikke vurdere risiko og ikke gi faglige råd.

Ingen andre statlige aktører har overtatt dette ansvaret.

Resultatet er at politiske beslutninger legitimeres med «forskningen», samtidig som den nasjonale faginstansen bevisst avstår fra å levere selvstendig vurdering.

Konklusjon: Når kunnskapen stanser, men tiltaket ruller videre

Bovaer-satsingen i Norge lider ikke først og fremst av mangel på data. Den lider av mangel på faglig eierskap.

Denne gjennomgangen viser hvordan et statlig kunnskapsorgan har valgt å avgrense sin rolle i møte med et politisk prioritert klimatiltak – og hvordan konsekvensene av dette i praksis overlates til bønder, dyr og ettertid.

Det er ikke bare et spørsmål om metan.

Det er et spørsmål om hvordan kunnskap brukes, unnlates – og hvem som tar ansvar når biologiske inngrep gjøres til politikk.

Fotnoter og dokumenthenvisninger

[1] NIBIO – Publikasjoner og prosjektoversikt

https://www.nibio.no/publikasjoner

[2] MetanHUB – prosjektbeskrivelse (NMBU / samarbeidspartnere)

https://www.nmbu.no/prosjekter/metanhub

[3] Skriftlig svar fra NIBIO v/ Ragnar Våga Pedersen til Arnt Remy Åvik-Langstrand, desember 2025 (e-postkorrespondanse, arkivført hos NIBIO)

[4] H. M. Hellwing et al., Effects of 3-nitrooxypropanol on intake, methane emission and metabolism in dairy cattle, Aarhus University, 2022

[5] Aarhus University, 3-NOP in dairy cows – animal welfare and metabolic effects, rapport 2023

[6] Commission Implementing Regulation (EU) 2022/565 – Authorisation of 3-nitrooxypropanol

https://eur-lex.europa.eu/eli/reg_impl/2022/565/oj

[7] DSM-Firmenich, pressemelding 2024 – Strategic review and divestment of Animal Nutrition & Health

https://www.dsm-firmenich.com/news

---

steigan.no har Norges mest omfattende dekning av Bovaer og metanhemmere .

Husker du Dagsrevyreportasjen med utenriksminister Barth Eide for drøye to uker siden? Der han for en nærmest tom stortingssal redegjorde for vårt forhold til EU. Det blir stadig mer krevende for Norge å henge med på det som skjer i EU, fikk vi høre.

Jan Christensen.

Tror du han varslet oppsigelse av EØS-avtalen?
Eller tenkepause sånn at vi kunne bli mer ajour?
Eller  tiltak mot EUs ulovlige toll på norske varer?
Eller at tiden nå burde være inne for en ny debatt om Norges forhold til EU?
Nei.
Det er ikke sånn våre EU-politikere tenker og jobber. I stedet svarer de med belønning, mer trofasthet og fortsatt underdanighet.
Derfor lovte utenriksministeren at et såkalt «etterslep» skulle kortes ned. 152 nye EU-direktiver og forordninger som hadde ligget på vent, skulle bankes gjennom på rekordtid. Forholdet til EU skulle ytterligere styrkes og utbygges, ikke utfordres.

EU-innslaget gir rom for mange refleksjoner.
Selv tenker jeg på noen visdomsord fra Frantz Fanon, forfatter og aktiv i den algeriske frigjøringskampen:

«Om byggingen av en bro ikke øker innsikten hos de som arbeider med den, skal broen ikke bygges. Befolkningen kan fortsette å svømme eller ro over elven. Broen bør ikke slippes ned i fallskjerm, den bør ikke legges ned i landskapet av en overnaturlig makt, men må tvert i mot vokse ut av menneskenes muskler og hjerner. Og naturligvis trengs det kanskje ingeniører og arkitekter, av og til utelukkende utlendinger, men lokale ledere må være med, slik at teknikken kan trenge inn i befolkningens hjerner, slik at broen i alle detaljer og i sin helhet oppfattes og aksepteres.
Det enkelte samfunnsmedlem må tilegne seg broen.
Bare da blir alt mulig».

Når vår viktigste nasjonale sak – «broen» mellom Norge og EU – tas opp i landets  storstue, Stortinget, møter bare de færreste representantene opp.
Hvilke signaler gir dette til det norske folk? At våre parlamentarikere er mindre opptatt av saker som stadig blir mer krevende?
Høyres Erna Solberg har sitt svar: EU-spørsmålet bør ikke avgjøres av folket. Folket styres mer av følelser enn av kunnskap, og burde ikke ha mandat til å bestemme.
Men er hennes stortingskollegaer mer kompetente enn folk flest?

For Solberg er vårt forhold til EU/EØS en sak som bør avgjøres av et fåtall, selv om det angår og berører oss alle. Om fåtallet sitter i regjeringskvartalet i Oslo eller i Brussel, synes å ha mindre betydning. Viktigst er at samme lover og regler skal gjelde i hele Europa, uansett nasjonale særegenheter.
Strømpriser skal være de samme i et vinterkaldt Norge som i et sommervarmt Spania. Arbeidskraften skal flyte fritt sånn at arbeidskostnadene kan presses nedover.
Ikke minst for Norge er en sånn utvikling faretruende. En sterkere harmonisering med EU vil bety økte levekostnader, innstramminger i velferdsgoder og en enda mer urettferdig lønnspolitikk.
De som fra før har minst, vil få enda mindre.

Å innføre nye EU- regler – direktiver og forordninger – i hurtigtempo, over hodet på folk, er en velkjent EU-taktikk. Når folk begynner å kjenne virkningene på kroppen, er det for seint å dra i bremsene. Jamfør tidligere EU-president Juncker.
Våre stortingspolitikere har myndighet til å overprøve ethvert nytt forslag fra EU. Vi kan la det bli en del av vårt lovverk, eller vi kan reservere oss. I hvert fall om vi skal tro EØS-avtalen. Hvorfor brukes aldri denne muligheten?

Fordi vi har politikere som mangler kunnskap og som ikke er opptatt av å søke kunnskap? Fordi sånt blir for krevende og for vanskelig?
For at EU skal kunne utvikle seg mot en superstat, en union, er det viktig at færrest mulig klarer å følge med i svingene. I motsatt fall kan hele prosjektet havne i grøfta.
Derfor overøses vi med nye regler og påfunn. Sånn at vi mister oversikten og melder pass.
Sånn at avgjørelsene kan delegeres til en mindre kjerne av politikere og ikke-folkevalgte byråkrater – som alle står i takknemlighetsgjeld til «systemet».

Norge betaler 5 milliarder årlig i EU-bidrag. Dette skulle garantere oss fortsatt tollfrihet på EUs indre marked, trodde vi. I stedet har vi fått jerntollen, og nye handelshindringer kan være på trappene. Dermed faller det viktigste grunnlaget for EØS-avtalen bort. Vi får ikke den likebehandling på EUs indre marked som vi ble forespeilet.
Hva gjør regjeringa med det?

Ingen ting . Som med USAs toll, som med EUs toll: Vi finner oss i det uten å treffe mot-tiltak.
Vi har blant annet energi som Europa etterspør, og et strømpris-system som gir store problemer for norsk industri. Hvorfor bruker vi ikke samme «beskyttelses»-argumenter som EU, og gir preferanse til vår industri? Hvorfor tør vi ikke, som lille Island, å stå opp mot de store og mektige?
Svaret er enkelt: Vi har ei regjering og et stortingsflertall som setter EUs interesser høyere enn nasjonale interesser. Selv om de utad gir inntrykk av å jobbe for landets interesser, veit både vi og EU at de aldri vil sette hardt mot hardt.

Stadig flere skjønner dette spillet. Folks motstand mot EU/EØS vokser. En snarlig EU-debatt bør hilses velkommen. Ikke bare for eller mot EU-medlemskap. Men også mot hele EØS-avtalen.
Alternativene er mange. Framfor enda tettere bånd til Europas «herrefolk», må vi knytte oss nærmere til land som respekterer vårt folkestyre og et Norge som «fritt, selvstendig, udelelig og uavhengig rike», jamfør Grunnlovens paragraf 1.
Bare da blir alt mulig.

Jan Christensen

Seversk er en gruveby i den nordlige delen av Donetsk oblast og en nøkkelby i det som de facto er et ukrainsk festningsbelte. Ifølge nyhetsmeldinger er byen nå overtatt av russiske styrker. Sjøl om det fortsatt kan finnes lommer med ukrainske styrker i byen slaget om Seversk tapt for Ukraina.

Den tyske journalisten Thomas Röper sier til RT at etter Sversks fall «er det ikke mye igjen som kan stoppe de russiske styrkene».

Vi har sett litt på hva Serevsks fall kan ha å si for den videre utviklinga av krigen.

Strategisk betydning

Siversk, med rundt 10 000 innbyggere før krigen, har vært et strategisk mål siden 2022, som en del av Russlands langsomme fremrykning i Donetsk. Byen ligger sentralt i «Festningsbeltet» – en ukrainsk forsvarslinje som strekker seg fra nord til sør i oblasten.

«Festningsbeltet» (ukrainsk: «Фортечний пояс», russisk: «Крепостной пояс») er det uoffisielle navnet på den sammenhengende ukrainske forsvarslinja som ble bygd av NATO og Ukraina fra 2014–2015 og kraftig forsterket fra 2022, og som strekker seg i en nesten rett linje fra nordvest til sørøst gjennom Donetsk-oblast.

Dette beltet utgjør den siste store naturlige og kunstige barrieren før de store byene Slovyansk–Kramatorsk i nord og resten av ukrainsk-kontrollert Donetsk i sør.

Fra 2023 til i dag har den russiske hæren gradvis og langsomt brutt gjennom Festningsbeltet:

• Bakhmut (februar–mai 2023): Første store brudd. Russland/Wagner tok byen etter svært harde kamper.
• Avdiivka (oktober 2023–februar 2024): Andre store brudd sør for beltet.
• Toretsk/Niu-York (sommer–høst 2024): Russland begynte å trenge inn også her.
• Seversk (2024–desember 2025): Det siste store festningspunktet som nå faller.

Åpner vei mot Slovyansk og Kramatorsk

Seversk ligger bare 30 km øst for Slovyansk, en av de to største byene i Donetsk som fortsatt er under ukrainsk kontroll (den andre er Kramatorsk). Russiske kommandanter hevder at erobringen kutter ukrainske forsyningslinjer og unngår tunge bykamper ved å flanke byen fra nord og sør. Dette kan tillate russiske styrker å konsentrere seg om en større offensiv mot Slovyansk, som ville være et stort symbolsk og logistisk tap for Ukraina.

Dette er del av en bredere russisk høst-offensiv i øst, der de nylig også har tatt landsbyer som Zvanivka og Shandryholove. Seversk styrker Russlands grep om Siverskyi Donets-elven og nærliggende skoger, som gir bedre artilleri- og drone-støtte. Ukraina har trukket seg tilbake med defensive høyder videre vest, men det øker presset på tropper i området.

Påvirkning på ukrainsk moral og vestlig støtte: For Ukraina kan dette føre til utmattelse, spesielt med vintervær som favoriserer russisk artilleri. Det kan også svekke tilliten til ledelsen, som en ukrainsk lovgiver har kritisert for å underrapportere tap.

Psykologisk viktig

At dette gjennombruddet kommer nå som Donald Trump åpenbart vil tvinge Zelenskij, eller den som måtte ta over etter ham, til å gå med på vidtgående avståelser av territorium, er en psykologisk seier for Russland. Trump vil kunne vise til dette overfor europeerne og si at å fortsette krigen vil bare gjøre sluttresultatet verre. Splittelsene innad i Europa vil bli forsterket og det samme vil kritikken mot Zelenskij i Kiev.

Meloni til Corriere della sera: «Ukraina må være forberedt på smertefulle konsesjoner».

Skjulte pengestrømmer kan ha påvirket rapport nr. 9 som Gunhild Alvik Nyborg omfavnet i debatten 17. mars 2020 — ifølge engelske storaviser. Nå går hun i strupen på Pål Steigan for «misrepresentering av forskning». Men hva sa hun, og hva sa Steigan i mars 2020?

Kjetil Tveit.

I Debatten 17. mars 2020 satt Gunhild Alvik Nyborg i NRK og sa at hun var «enig med forskerne i alt de skriver» i rapporten fra Imperial College – rapport nr. 9 , den samme datamodellen Aftenposten senere beskrev som helt utslagsgivende for nedstengningen i vestlige land som Storbritannia, USA og Norge. Det var denne rapporten også WHO hovedsaklig hvilte seg på.

Rapporten som i ettertid er blitt kraftig kritisert både faglig og for manglende åpenhet om finansiering fra vaksineprofitører i forrige ukes britiske skandale.

Nyborg gikk enda lenger enn den omstridte rapporten og mente at 20.000 døde nordmenn hørtes «lavt ut», sammenlignet med professor Neil Fergusons verste fall.

Samtidig publiserte Pål Steigan artikler som gjennomgikk tallene fra Italia, påpekte at nesten alle døde var svært gamle og multisyke, skrev at koronaviruset «ikke er den nye Svartedauen» – og advarte mot å bruke krisen til sjokkpolitikk og masseovervåking.

Når fasiten tre år senere viser at Sverige – landet som ikke fulgte hverken Nyborg eller Imperial College, men holdt samfunnet mer åpent – ifølge Forskning.no har hatt lavest overdødelighet i Europa (6), blir spørsmålet rimelig:

Med hvilken troverdighet kan Nyborg i dag slå fast at det er Steigan som tar så «inn i hampen» feil at han bør stenges ute fra offentligheten?

Nyborgs historieløse kritikk

Man skulle tro at når en forsker går så hardt ut mot en meningsmotstander fem år etterpå, så ville det minste kravet være å rydde i egne, svært dramatiske feilvurderinger fra pandemiens første uker.

Det skjer ikke. Tvert imot fremstår Nyborgs angrep som om 2020 aldri har funnet sted.

Hun sier i Nettavisen at Steigan «misrepresenterer forskning». Men hvem misrepresenterte hva?

Hun hevdet at 20.000 døde nordmenn var «optimistisk». Hun sa at covid «lignet mer på pest».

Hun mente at dagens strategi ville føre til «samfunnskollaps». Hun hevdet at kolleger som var uenig «ikke hadde satt seg inn i tallene». Hun oppfordret til full nedstengning til og med strengere enn Italia.

Dette ble sagt av en forsker som samtidig uttrykte full tillit til en matematisk modell som nå er gjenstand for korrupsjonsmistanke i britisk presse – og som fagmiljøer i ettertid har plukket fra hverandre som en av de mest feilslåtte folkehelsemodeller i nyere historie.

Hvis dette er startpunktet, er det vanskelig å se for seg hvordan Nyborg kan være en troverdig dommer over hvem som representerer «vitenskapen».

Hva mener Nyborg med å «misrepresentere hennes forskning»?

Krever enighet i data, lojalitet i «fortelling»?

Nyborgs anklage om at Pål Steigan «misrepresenterer» Gunnhild Nyborgs forskning hviler ikke på feil bruk av data, men på et implisitt krav om total enighet.

Steigan viser til en fagfellevurdert studie der Nyborg er andreforfatter, og han er eksplisitt enig i et sentralt funn: Skadens omfang slik den dokumenteres i materialet. Uenigheten gjelder årsaksforklaringen.

Å hevde at dette er misrepresentasjon, er å forveksle vitenskapelig uenighet med illojalitet.

I vitenskapen er det helt legitimt – ja, nødvendig – å skille mellom empiri og fortolkning. Data kan være robuste selv om årsaksmodellene er omstridte.

Når man ikke lenger får lov til å bruke dokumenterte funn uten samtidig å adoptere forfatternes helhetlige narrativ, har man forlatt vitenskapens grunnregler og beveget seg over i tribalistisk gruppetenkning: Enten er du enig i alt, eller så er du diskvalifisert fra å vise til noe.

Dette representerer et alvorlig brudd med vitenskapelig redelighet. Kravet om total samstemthet er ikke et forsvar for sannhet, men et forsøk på å beskytte en konsensus mot kritisk analyse.

I et slikt klima blir «misrepresentasjon» et moralsk stempel, ikke en faglig innvending – og vitenskapen reduseres til eiendom for dem som kontrollerer fortellingen.

Pål Steigan misrepresenterte ikke White og Nyborgs forskning. Det er ganske enkelt feil. Men likevel stod det i overskriften i Nettavisen i dag. Ført i pennen av forskeren Gunnhild Nyborg.

Forsker av utdanning – ikke av sinn

I Debatten 17. mars 2020 begrunnet Gunhild Alvik Nyborg hvorfor publikum burde lytte til henne, med henvisning til egen faglige bakgrunn. Hun fremsto som representant for «forskningen», for tallene, for alvorligheten. Autoriteten lå ikke i argumentene, men i hvem hun var: Forsker.

Men nettopp her ligger problemet.

For vitenskap er ikke først og fremst en tittel. Det er et sinnelag. Et sett med intellektuelle dyder: Metodisk ydmykhet, åpenhet for motargumenter, vilje til å revidere egne hypoteser – og respekt for fri meningsutveksling, også med dem som senere viser seg å ha rett.

Dette sinnelaget var fraværende i mars 2020.

Nyborg erklærte full enighet med Imperial College-rapport nr. 9 – uten forbehold. Hun avviste avvikende vurderinger som uinformerte. Hun omfavnet verstefallsscenarier som så realistiske at det var mer som en «pest» – og at Blücher var på vei inn Oslofjorden.

Hun gikk lenger enn modellen selv. Modellen som vi nå vet er kritisert som kanskje rett og slett korrupt.

Og hun bidro aktivt til å legitimere en politikk som i ettertid har vist seg å være bygget på feilaktige antakelser, overdrevne estimater og manglende åpenhet om bindinger — hvorpå Sverige trakk det lengste strået.

Da kritiske stemmer – som Pål Steigan – stilte spørsmål ved tallene, aldersprofilen på dødsfallene og konsekvensene av nedstengning, ble de ikke møtt med faglig nysgjerrighet, men med moralsk avvisning.

Mediet han representerer i burde stenges ute mener hun. Perspektivene hans diskvalifiseres – også i ettertid.

Dette er ikke vitenskapelig tenkning. Det er autoritetstenkning.

Når Nyborg i dag anklager Steigan for å «misrepresentere forskning» fordi han skiller mellom data og fortolkning, avslører hun ikke uredelighet fra Steigan, men sitt eget syn på vitenskap: At forskning er et lukket system der empiri og narrativ må tas samlet, og der uenighet er en form for illojalitet.

Men vitenskapen eies ikke av forskere. Den eies av metoden. Å være forsker av utdanning gir ingen immunitet mot gruppetenkning, overmot eller moralsk sensur.

Tvert imot forplikter det til det motsatte. Når denne forpliktelsen erstattes av krav om konsensus, kontroll over hvem som får ytre seg, og stempling av legitim uenighet som «misrepresentasjon», har man forlatt forskningens ånd – selv om man fortsatt bærer tittelen.

Pål Steigan misrepresenterte ikke Nyborgs forskning.

Det er en uriktig påstand.

Det som derimot misrepresenteres, er hva vitenskap faktisk er.

---

Fra steigan.no 10. april 2020: