Da daværende politisk redaktør – og nå sjefredaktør – i Aftenposten (Schibsted), Trine Eilertsen, i 2015 hadde deltatt på et hemmelig toppmøte med globale makthavere, ble hun intervjuet av Glenn Slydal Johansen i Journalisten .

Kjetil Tveit.

Journalisten er ikke et hvilket som helst nettmedium. Det er bransjens eget blad – selve vaktbikkjen over vaktbikkjene, der pressen ser seg selv i speilet og evaluerer sin samfunnsrolle. Her skal makt analyseres, integritet testes, og presseetikken holdes glødende varm.

I teorien.

I praksis møtte leserne i 2015 denne overskriften etter det svært omstridte møtet:

«Nyttig Bilderberg-deltakelse»

Etter ingressen får hun spørsmålet:

«– Din deltagelse på Bilderberg-konferansen var omdiskutert på forsommeren. Med litt mer avstand til deltagelsen og diskusjonen: Hva føler du at du fikk ut av deltagelsen?»

Og svarer:

«– Faglig er det en av de beste konferansene jeg har vært på noen gang, og jeg måtte ha reist på mange andre konferanser for å oppnå i nærheten av så stort samlet utbytte. Det var svært nyttig, og jeg er glad jeg dro. Jeg bruker informasjon derfra i vurderinger av saker, og har også flere ideer til saker, så dette var meget effektiv tidsbruk».

Deretter hagler det med kritiske oppfølgingsspørsmål:

«Hvilke planer har du for sommeren?»

«Klarer du å holde deg unna Facebook i en uke?»

«Hvor avhengig er du av smartmobilen din?»

«Hva leser du i ferien?»

«Hva er de morsomste sommerminnene?»

«Hva gjør deg flau i jobbsammenheng?»

Her kunne man se den norske offentligheten i miniatyr: Den som tror at den utøver kontroll, mens den egentlig smalltalker med makten.

Jeg måtte gni meg i øynene, og deretter sjekket jeg opp Glenn Slydal Johansen som intervjuet henne, da det slo meg om han var utplassert i arbeidsuke fra tiende klasse.

Men fant ut at han jobbet i NRK før han begynte i bransjebladet for journalister, og jobber i dag som kommunikasjonsrådgiver for KLP. Det var heller ikke satire. Det var rett og slett ufrivillig morsomt, slik som så ofte når kommunikasjons-bransjen «kommuniserer» med folket: Det skal være koselig, men du skal holdes uinformert. Det er der vi har mediene i dag.

For poenget er ikke trivielt: Når Journalistens bransjeblad intervjuer maktens redaktører, og ender med å spørre om solkrem, ferieplaner og Facebook-detox, ser vi konturene av noe langt mer alvorlig enn et dårlig intervju.

Vi ser en institusjon som har internalisert sin egen underordning. Den skal være systemets korrektiv – men opptrer som systemets sosialsekretær.

En presse som eier fortellingen om seg selv som “vaktbikkje”, men ikke biter, blir ikke vaktbikkje — men kjæledyr. Og det er nettopp her satiren ligger:

Pressens kontrollorgan klarer ikke engang å stille kritiske spørsmål når en av sine egne deltar på verdens mest omstridte maktkonferanse — men den formidler pliktoppfyllende at deltakeren «var glad hun dro» og at ferien skal bli fin. Det er det norske mediasystemets signatur.

Eksemplene er mange.

I 2018 hadde også VG (Schibsted) sin politiske redaktør på Bilderberg-tur. Da skrev VG en slags mild selvransakelse om egen deltakelse – men trygt polstret av at kritikken ble lagt i munnen på Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad (også Schibsted).

Han advarte mot nettopp dette: at utvalgte journalister sitter ved maktens bord, mens resten av pressen – og offentligheten – må stå igjen utenfor porten og vente på at noen oversetter «stemningen» fra rommet.

Det er et bemerkelsesverdig mønster: Schibsted-redaktører sitter inne i lukkede rom med verdens mektigste, mens andre Schibsted-redaktører skriver milde bekymringer om at dette kanskje kan skape bindinger. Ingen spør det åpenbare: Hva betyr det for demokratiet når de som skal overvåke makten, er blitt del av maktens nettverk?

Når global helse blir business

Det er her det begynner å bli alvorlig.

Vi vet ikke hva som sies på Bilderberg-møtene – de er hemmelige. Men vi vet en del om økonomien rundt de globale krisene som diskuteres der: at de ti rikeste i verden doblet formuene sine under pandemien, samtidig som over hundre millioner mennesker ble dyttet under fattigdomsgrensen.(3)

Med andre ord: Om noen hausser opp en pandemi, blir eliten som deltar i Bilderberg rikere. Ikke litt. Perverst mye rikere.

Vi vet at organisasjoner som Oxfam beskriver pandemien og håndteringen av den som en ulikhetsmaskin – en perfekt storm der sentralbankpenger, børsoppgang og krisepakker havnet øverst i pyramiden, mens småbedrifter og middelklasse tok støyten.

Vi vet at det samme systemet hyller «offentlig-privat samarbeid» – der stiftelser som Rockefeller og Gates, legemiddelgiganter som Pfizer og Moderna, finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken, og politiske nettverk som WEF og WHO veves sammen i et felles språk om «global helse», «beredskap» og «bærekraft».

Ingrid Braastads artikkel «Når global helse blir business» beskriver nettopp dette samrøret:

WEF som inngår strategisk partnerskap med FN, WHO som knyttes tett til WEF-plattformer, Gavi og CEPI som konstruerer vaksineallianser der private og offentlige penger går i samme gryte, og hvor Big Pharma og Big Tech sitter helt inne ved bordet. WHO blir «globalt folkehelseinstitutt», mens de rike landene – Norge inkludert – binder seg til masten gjennom traktater og IHR-regler.

Samtidig peker kritikerne – som professor Jan Helge Solbakk og Norsk Folkehjelp – på hvordan dette skifter makt bort fra demokratisk styrte FN-organer og over til private allianser, fond og stiftelser. Det er ikke lenger nasjonale parlamenter eller FN som setter kursen, men en blanding av konsernsjefer, filantroper og «partnerorganisasjoner».

Et enkelt spørsmål til leseren

Du trenger ikke konkludere.

Men la dette henge litt i luften:

De rikeste i verden dobler formuene sine på to år med nedstengninger. Vaksiner blir definert som hovedløsningen, ikke som supplement til robuste helsesystemer.

Legemiddelselskaper får hemmelige kontrakter, pant i statlig eiendom og historiske profitter – også på å vaksinere barn utenfor risikosonen.

Verdensbanker og kreditorer får mer grep om gjeldstyngede land.

Og alt dette pakkes inn i begreper som «global solidaritet», «public-private partnership» og «beredskap».

Tenk om nedstengninger, vaksineprogrammer og «nullstillingen» av økonomien ikke bare var helsepolitikk, men også en forretningsmodell som systematisk beriker toppen og presser middelklassen og småbedriftene?

Vi vet ikke om dette var planlagt i lukkede møterom. Vi vet at Verdens økonomiske forum var sentral i å arrangerte en diger øvelse som de kalte Event 201 , som simulerte en mulig framtidig pandemi: «…outbreak of a novel zoonotic coronavirus…» – 18 oktober 2019 – en måned før utbruddet i Wuhan.

Det kan være en tilfeldighet. Men tenk over det.

Men vi vet at utfallet passet de rikeste usedvanlig godt.

Tilbake til Aftenposten

Og midt i dette står Aftenposten (Schibsted). Avisen har gjennom hele pandemien vært blant de ivrigste forkjemperne for nedstengning, vaksinepress og tillit til global helseforvaltning – senest på lederplass på lørdag, der vaksinekritikere igjen blir karikert og mistenkeliggjort, med Trine Eilertsen selv som sjefredaktør og penn.

Er det urimelig å spørre om noen av disse «unotene» – dette instinktive forsvaret av global teknokratimakt – er noe hun har finjustert i intime møter med gutteklubben grei på Bilderberg, der statsledere, finanseliter, Rockefeller- og Gates-akser, IMF-folk og WEF-typer møtes uten innsyn?

Først når vi ser dette bildet, forstår vi hvor absurd mildt det er at selveste Journalisten – pressens vaktbikkje – valgte å spørre henne om sommerferien.

Da gir det også mer mening at han som intervjuet henne nå jobber i kommunikasjonsbransjen.

Det er tross alt kommunikasjonsrådgivere som sørger for å programmere oss i stedet for å informere, slik Susanne Heart pekte på i NRK-debatten 18. november – der Trine Eilertsen stod i panelet for å ta imot kritikk.

Heart ble uventet tatt av lufta da hun ville stille spørsmål ved hvorfor redaktørene har vært så tause om overdødeligheten som oppstod fra 18. juli 2021 og fram til i dag, samt hemmeligholdet av tall knyttet til dette.

Legg merke til at kildene jeg bruker, er helt vanlige kilder fra helt vanlige medier.

Det essensielle når man programmerer en befolkning, er ikke å holde alt hemmelig – men å skrive det meste åpent i de vanlige avisene, uten noen gang å sette artiklene i sammenheng med det man skrev i 2015 eller 2018.

Event 201 er ikke hemmelig. Jeg lenker til arrangørenes egne sider.

Dette kalles hidden in plain sight: Informasjonen ligger der, men vi er programmert til å ikke se sammenhengene – for gjør du det, vanker det øremerking, og du stenges ute fra det gode selskap.

Det er egentlig ikke et behov for hemmelige konspirasjoner når alt er helt åpent.

Problemet er ikke mangel på informasjon – men mangel på sammenheng. Og når makten aldri stiller disse spørsmålene, trenger den heller aldri svare.

Det eneste du trenger å gjøre er én ting:

Begynn å lese artiklene sammen – ikke hver for seg. Da forstår du plutselig hvorfor Journalisten spurte om sommerferie, og hvorfor Susanne Heart ble tatt av luften.

Begge deler tjente samme funksjon: Å verne Trine Eilertsen – som sitter i hemmelige Bilderberg-møter med de samme miljøene som i 2019 simulerte et globalt koronautbrudd (Event 201).

Alt ligger åpent. Man skal bare ikke koble det, og stille spørsmål ved det.

Dette er ikke et spørsmål om informasjon, men om hvem som får stille spørsmål.

Libanons president gjentar støtten til samtaler for å unngå en ny krig.

Av Jason Ditz .

Antiwar.com , 7. desember 2025.

Selv om det fortsatt er tegn på at Israel eskalerer i retning av en ny krig mot Libanon, øker kravene om å unngå en slik konflikt og føre direkte samtaler. Dette kommer ikke bare fra Libanon, som har støttet diplomati i flere måneder, men også fra USA.

USAs ambassadør Tom Barrack ble sitert denne helgen på et toppmøte hvor han sa at selv om han ikke tror den libanesiske regjeringen vil lykkes med å avvæpne Hizbollah, tror han heller ikke at Israel kan ødelegge gruppen militært .

«Min personlige mening er: dreper du én terrorist, skaper du ti» , sa Barrack, og sa at det må finnes et annet svar og konkluderte, «det er på tide å marsjere til Tel Aviv og Jerusalem, sette seg ned og ha en diskusjon» .

Selv om hans meninger om å forsøke å utslette en terrorgruppe med våpenmakt langt fra er unike, markerer kommentarene et skarpt avvik for Barrack fra hans tidligere talepunkter, som var å legge all skylden på den libanesiske regjeringen for manglende fremgang, erklære fred som « en illusjon » og antyde at USA ville støtte en ny israelsk krig mot dem.

Om dette representerer en reell endring i amerikansk politikk eller bare en omprofilering fordi Barrack talte på et toppmøte i Abu Dhabi, gjenstår å se. At USA ser ut til å legge noe ansvar på Israel i det hele tatt for å holde samtaler med Libanon, markerer en drastisk endring, ettersom Barrack tidligere krevde at Libanon skulle gå med på samtaler, Libanon gikk med på samtaler, og så avviste Israel dem blankt.

Denne helgen uttrykte Libanons president Joseph Aoun nok en gang støtte til forhandlinger, og sa at Libanon ikke bare ville akseptere at en ny krig med Israel er uunngåelig. Statsminister Nawaf Salam støttet også samtalene, men påpekte at avtaler om gjennomføringen av våpenhvilen i 2024 må inkludere at Israel holdes ansvarlig for det de ble enige om, nemlig å stoppe angrepene og trekke seg tilbake fra libanesisk jord.

Kanskje den mest bemerkelsesverdige kommentaren kom fra Hizbollah-lederen Naim Qassem, som uttrykte støtte til den libanesiske regjeringens diplomatiske innsats for å unngå en ny krig. Qassem hadde tidligere motsatt seg direkte samtaler med Israel, inkludert forrige ukes møte i Naqoura, hvor han advarte regjeringen mot å gjøre noen større innrømmelser til Israel ved forhandlingsbordet.

Det er uklart om det ble gjort noen innrømmelser i Naqoura, men Israel fortsatte sine angrep på Libanon dagen etter , så det så ut som om møtet, det første mellom de to nasjonene på over 40 år, oppnådde svært lite.

Med alle viktige aktører i Libanon som støtter ideen om samtaler for å unngå krigen, og til og med Tom Barrack som antyder at det nødvendigvis er den retningen som må tas, vil Israels motvilje mot å gå med på diplomati bli stadig vanskeligere å rettferdiggjøre fremover.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Barrack Warns Israel Can’t Destroy Hezbollah Militarily, Urges Talks

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Jason Ditz er seniorredaktør for Antiwar.com. Han har 20 års erfaring innen utenrikspolitisk forskning, og arbeidet hans har blitt publisert i The American Conservative, Responsible Statecraft, Forbes, Toronto Star, Minneapolis Star-Tribune, Providence Journal, Washington Times og Detroit Free Press.

---

Endringer i den amerikanske opinionen

Den amerikanske befolkninga har endret sin holdninger dramatisk, noe som tvinger politikere til å tilpasse seg:

• En Pew-undersøkelse fra mars 2025 viser at negative holdninger til Israel har økt fra 42% til 53% siden 2022. Blant demokrater er tallet nå 69%.
• En New York Times/Siena-måling fra september 2025 viser at et flertall (ca. 60%) nå er imot mer økonomisk og militær hjelp til Israel – en dramatisk holdningsendring.
• For første gang på flere tiår er sympatien for palestinere like høy eller høyere enn for israelere, spesielt blant folk under 45 år. Selv blant unge republikanere («America First»-generasjonen) øker støtten til palestinerne.
• Sosiale medier og de enorme sivile tapene i Gaza har akselerert denne utviklingen.

Det er 2025, og i Norge har vi begynt å fengsle folk for å ytre sannheten. Ja, du leste riktig. Ikke for vold, ikke for ran, ikke for narkotika – men for en Facebook-post.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Tonje Omdahl, barnevernsaktivist, var 22 år da hun publiserte et innlegg med informasjon om en advokat med en offentlig dom for seksuell omgang med mindreårige, vold og bedrageri. Hun gjorde det for at folk – klienter, ofre, offentligheten – skulle få vite hvem denne advokaten egentlig er.

I stedet for debatt og sivil rettslig vurdering valgte staten straff: Fengsel, ransaking, beslag, tvungen DNA-registrering.

Det er en varsellampe så klar at alle med et minimum av rettsforståelse burde få panikk.

Når paragrafer blir maktredskaper

I et normalt demokrati skal gamle dommer kunne diskuteres – spesielt når vedkommende er advokat og kan tildele noen sitt livs største prøvelse: troen på rettferdighet. Og normalt – ved ærekrenkelse – ville saken gått sivil vei: et erstatningskrav, en sivil prosess, ingen straff.

Men ikke i dette tilfellet.

Staten brukte Straffeloven § 266, den samme paragrafen som skal hindre truende, plagsom og hensynsløs forfølgelse – ikke faktabasert kritikk. Den paragrafen brukes sjelden. Selv i saker med massive uthenginger, grove mediefeil, barnevernssaker der ansatte navngis og hetses – velger påtalemyndigheten sivil sak eller henleggelse.

Men når kritikk av advokatens vandel settes i system – da går alarmen av. Da rykker politi, påtalemyndighet og domstoler ut med makt.

Det sier et enkelt: makta forsvarer makta.

Dommerens nøtt: Quem liberabit

Bak den juridiske fasaden er det en ren maktbeslutning. For ifølge dokumentasjon:

Den dømte advokaten ble på 1990-tallet dømt for seksuell omgang med mindreårige under 16 år.

Ikke én, men flere dommer: vold, bedrageri, uanstendig atferd.

Tilsynsmyndigheten ga ham likevel bevilling – var det fordi de mente han var «klar for samfunnsnytte», eller fordi han var inn-kretsen?

Og når en privatperson forsøker å bringe fortiden fram i lyset – da ropes det «hets», «privatliv», «hensynsløs opptreden» – og retten reagerer med fengsel.

Det får meg til å spørre: Hvem er det egentlig retten beskytter? Ofrene? Ofrene sine? Eller institusjonene? Når systemet straffer den som peker på feil, har demokratiet tapt.

DNA-glidelåsen – når rettsstat blir politistat

Hvis du tror at fengsel er ille nok – vent: staten tok også DNA-prøve av Omdahl. Tvang. Etter at saken var ferdig.

Er dette ikke ment for vold, drap, alvorlig kriminalitet og biologiske spor? Ja, men det misbrukes her for å straffe en ytring. Det er ikke rettsstat. Det er makt-stat.

Vi snakker ikke bare om fengsel. Vi snakker om en varig merking av en borger med staten som dommer, jury og bøddel i ett.

Pressen? Taus. Systemet? Uskadd.

De store redaktørstyrte mediene har rapportert dommen som en enkel sak: “Barnevernsaktivist dømt for å henge ut advokat”.

Men ingen har stilt spørsmålet: Hvorfor ble ikke advokatens fortid vurdert som relevant før han fikk bevilling? Ingen har etterprøvd om det er noen grense for hvem som skal få representere ofre for overgrep. Ingen har tatt for seg strukturen som gir makta frihet til å feile – og frihet til å kneble dem som omtaler det.

Systemet beskytter sine egne. Det knuser kritikere. Og det fortsetter uten å blunke.

Hva betyr dette for oss – og hva må gjøres?

Det betyr at ytringsfrihetens kjerne – retten til å informere offentligheten om personer med makt – er i ferd med å bli svekket.

Det betyr at advokaters vandel, etikk og rett til å representere ofre må gjenreises som offentlig debatt.

Det betyr at påtalemyndighetens og domstolenes valg av straffesporet i slike saker bør granskes – og kuttes.

Det betyr at tvungen DNA-registrering må være reservert for alvorlig kriminalitet og ikke brukt som maktspråk mot kritikere.

Hvis ikke — så kan du, jeg, hvem som helst, risikere å bli tatt inn i mørket fordi vi sier det andre tier om.

Avslutning – et demokratisk veiskille

Saken mot Tonje Omdahl er mer enn en enkel dom. Den er en test – på hvorvidt det norske demokratiet fortsatt er modent. Når staten bruker sin tyngste verktøykasse mot systemkritikk, når advokater med alvorlige dommer får bevilling, og når pressen tier – er det ikke lenger et retts- og demokratiproblem. Det er et legitimitetsproblem.

Vi må velge. Enten beskytter vi systemet – eller vi beskytter demokratiet.

For hvis systemet får fortsette slik, er demokratiet dømt til å tape.

Fotnoter / kilder

[1] “Profilert advokat er tidligere straffet for utuktig omgang med mindreårige – Elden truer med søksmål om pressen skriver om det”, iNyheter, 29. februar 2024.

[2] “Kvinne dømt til fengsel for innlegg om en advokats seksuallovbrudd – nå skal Høyesterett se på saken”, Advokatbladet, 30. juni 2025.

[3] “Kvinne dømt til fengsel for å oute advokats gamle rulleblad – nå blir det erstatningssak”, Rett24, 31. mars 2025.

[4] “Barnevernsaktivist dømt i Høyesterett for å ha hengt ut advokat”, Stavanger Aftenblad, 29. juni 2025.

I min tjeneste for veteraner besøkte jeg museer over hele Europa. Overalt så jeg den samme groteske kontrasten mellom vakre utstillinger og den brutale historien bak gjenstandene. Stjålne kulturskatter stod fremme som trofeer fra en tid som Europa fortsatt ikke har gjort opp for. Da jeg spurte hvordan dette kunne rettferdiggjøres, fikk jeg samme bortforklaring gang på gang at dette var lovlig. Det er vanskelig å finne et tydeligere uttrykk for kontinuiteten i Europas maktarroganse. De tok det de ville ha, og de skapte et lovverk for å legitimere det etterpå.

Dan-Viggo Bergtun.

Blant alle kolonimakter var det britiske imperiet den største raneren. Det britiske imperiet plyndret mer av verden enn noen annen makt i historien. Fra India alene ble enorme rikdommer overført til London, og dette var ikke handel, men systematisk tyveri. Råvarer, gull, skatter, jordbruksprodukter og kulturarv ble revet opp og omdirigert for å bygge opp britisk industri, britisk finans og britisk militærmakt. Det britiske imperiet var verdens største økonomiske overmakt, og alt rant én vei inn i imperiets egne kasser. Den britiske rikdommen EU i dag liker å lene seg på er i stor grad produkter av nettopp dette ranet. At Storbritannia nå står utenfor EU endrer ikke Europas historiske ansvar eller dens økonomiske arv.

Kolonialismen var ikke et sivilisasjonsprosjekt, men et økonomisk maskineri. Hele hensikten var å trekke ressurser ut av koloniene og inn i europeiske statskasser og banker. Koloniene ble tappet for råvarer og arbeidskraft, og de ble påtvunget skatter og økonomiske systemer som utelukkende tjente kolonimaktenes behov. Resultatet var en enorm kapitalstrøm nordover, en strøm som fortsatt ligger som grunnmur for EUs økonomiske makt den dag i dag. Når EU i dag forsøker å fremstå som moralsk forkjemper, er det godt å huske at unionens velstand hviler på historiske tyverier ingen har gjort opp for.

Nå står unionen i ferd med å gjennomføre et nytt plyndringstiltak, denne gangen skjult bak teknokratiske uttrykk. EU har beslaglagt russiske statlige midler som er plassert i europeiske finansinstitusjoner og vurderer å frigi disse til Ukrainas krigskasse. Dette presenteres som internasjonal rettferdighet, men mekanismen er den samme som før. Først tar man det som ikke tilhører en selv, deretter konstruerer man juridiske fraser for å forklare hvorfor ranet egentlig var lovens vilje.

Forskjellen fra kolonitiden er at konsekvensene i dag er langt større. Hele verdens økonomiske system hviler på et ufravikelig prinsipp at statlige midler ikke kan beslaglegges gjennom politiske vedtak. Hvis EU bryter dette, river unionen ned selve grunnlaget for global økonomisk tillit. Da vil stater trekke sine reserver ut av Europa. Tilliten til euroen vil smuldre. Europeiske banker vil miste den rollen de har hatt i internasjonal finans. EUs politiske ledere forstår ikke at de med dette leker med dynamitt i et rom fylt av bensindamp.

Samtidig driver EU og NATO et massivt psykologisk press mot egen befolkning. Ved å skape og holde ved like en konstant frykt for krig, får de befolkningen til å akseptere astronomiske militærbudsjetter, økte skatter, eksploderende våpenutgifter og økonomiske byrder de aldri ville gått med på i fredstid. Krigsfrykt er blitt en økonomisk strategi. Et verktøy for å tappe penger fra folket og sende dem inn i militærindustrien og finansmarkedene. Mens vanlige mennesker betaler regningen, skyver EU og NATO ansvaret foran seg som om dette var et uunngåelig naturfenomen.

Denne kombinasjonen av økonomisk ran, juridisk manipulasjon og psykologisk kontroll gjør at EU er i ferd med å skape sin egen krise. For når unionen både konfiskerer statlige midler og holder befolkningen i konstant fryktmodus, svekkes tilliten både innenfra og utenfra. Det er grenser for hvor lenge folk tåler et system som både stjeler fra andre stater og samtidig tømmer egne borgere gjennom krisefortellinger.

Når jeg tenker tilbake på museene jeg besøkte, ser jeg Europa som det egentlig er. Ikke et kontinent bygget på innovasjon og menneskelighet, men et kontinent bygget på historiske røverier som det aldri har gjort opp for. Det britiske imperiet viste veien for kolonial økonomisk tyveri. Tyskland, Frankrike, Belgia og resten av Europa fulgte etter. Nå forsøker EU å gjenta mønsteret i global finans, akkurat som NATO gjentar fryktfortellingene for å holde tappekranen åpen.

Hvis EU fortsetter denne kursen, står unionen ikke bare i fare for å miste sin troverdighet. Den står i fare for å underminere hele den økonomiske arkitekturen den selv er avhengig av. Og hvis EU tror at verden kommer til å godta enda et ran, tar unionen alvorlig feil. Tiden da Europa kunne ta uten konsekvenser er over.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

---

Allerede før etableringen av en ny ukrainsk fabrikk i Danmark for produksjon av rakettdrivstoff i det hele tatt har begynt, trekker korrupsjonsanklagene i hjemlandet i trådene til Danmark.

Af Arne Lund, Medlem af Demos anti-imperialistisk forening i Danmark .

7. december 2025

Allerede inden etableringen i Danmark af en ny ukrainsk fabrik til fremstilling af raketbrændstof overhovedet er kommet i gang, trækker korruptionsanklagerne i hjemlandet tråde til Danmark.

Mandag den 1. december blev første spadestik til Fire Point-fabrikken taget i Vojens. Fabrikken er nabo til flyvestation Skrydstrup, der huser de danske F-35-fly. Byggeriet sker på et tidspunkt, hvor korruptionsundersøgelser har afdækket forbindelser mellem Fire Point og Timur Mindich, skriver bl.a. Politico og Danmarks Radio (DR). En lydfil har således afsløret, at et medlem af den gruppe personer, der beskyldes for at modtage bestikkelse, var ansat hos Fire Point, hvilket også indgår i den verserende korruptionsundersøgelse.

Fire Point er i Ukraine den virksomhed, der fremstiller langtrækkende droner og Flamingo-krydsermissiler.

Til DR siger Vyacheslav Bondarchuk, direktør i Fire Points danske afdeling, FPRT ApS,  at virksomheden er blevet tjekket af anti-korruptionsorganet NABU: ”Det er rutine at kontrollere store virksomheder, og der blev ikke fundet nogen mistanke eller problemer.”

I august skrev Kyiv Independent baseret på fem anonyme kilder, at Fire Point var omfattet af en efterforskning af korruption i forsvarssektoren. Det skulle dreje sig om bestikkelse af embedsmænd i landets forsvarsministerium for at sikre sig lukrative kontrakter. Ifølge Kyiv Independent har Fire Point taget overpriser for sine komponenter og fusket med antallet af droner, som de leverer til militæret. Overprissætning er set i adskillige ukrainske virksomheder.

Dansk forsvarsminister: ”Vi er ikke bekymrede”

Rygterne om korruption i Ukraine er ikke noget, der vækker bekymring hos den danske forsvars-minister Troels Lund Poulsen. ”Der er ikke tråde til fabrikken i Danmark. Vores lovgivning skal overholdes, og vi gør alt for at følge de penge, vi giver”, siger han til DR.

Den danske regering har, helt undtagelsesvist, givet en stribe dispensationer til Fire Point. Og i en lov, der blev vedtaget i Folketinget den 15. september, gav regeringen sig selv beføjelse til at tilsidesætte mere end 20 love og administrative regler for at fremskynde etableringen af fabrikken.

Dispensationerne gælder regler om miljø- og naturbeskyttelse, planlægning, regler om bygge- og anlægstilladelser, regler for risikostyring med farlige stoffer, nedsat kontrol ved sikkerhedsafstande til naboer, risikovurdering for drift, osv.

Fabrikkens naboer vil kun i ringe grad blive inddraget, og deres klagemuligheder begrænser sig til småting.

Allerede nu har loven skabt præcedens. En ny ammunitionsfabrik i Nordjylland, vil ligeledes blive undtaget fra de her nævnte regler og bestemmelser.

Danmark medfinansierer Ukraines energisektor

Ifølge NABU modtog en gruppe bestikkelse fra det statslige selskab Energoatoms leverandører svarende til 10-15 procent af værdien af hver kontrakt. Dele af udbyttet er efterfølgende blevet hvidvasket. Central står Timor Mindich, der sigtes for at have tilsvindlet sig ca. 100 mio dollars. Han forlod Ukraine, få timer før hans hjem blev ransaget, og formodes nu at opholde sig i Israel.

Den danske klima- og energiminister, Lars Aagaard, har engageret sig i støtten til Ukraines energisektor. Der ydes et betydeligt bidrag til genopbygning af energiinfrastrukturen, herunder bæredygtige energiformer. Ved et besøg i Kiev, underskrev Aagaard en aftale om biogas-samarbejde mellem de to lande. Forrige år annoncerede han en donation via Ukraine Energy Support Fund, der støtter energisystemet via internationale donationer (i 2025 ca. 1,3 mia €)..

Ukraine Energy Support Fund yder støtte til alle energiselskaber. Energoatom er modtager af støtte fra fonden i form af udstyr, generatorer, reservedele, brændstof, materialer/tjenester der er nødvendige for at opretholde produktion og sikkerhed i krigstid (f.eks. hvis infrastrukturen er beskadiget).

Fire Points danske afdeling

FPRT ApS har adresse hos et advokatfirma på en fornem adresse i Københavns centrum. I det danske virksomhedsregister er Vyacheslav Bodarchuk anført som adm. direktør for ammunitions-fabrikken. Der er ingen bestyrelse. Der er en kapital på 52 mio Dkr. – en pæn sum for et firma, der lige har etableret sig her i landet. At revisoren er KPMG, signalerer en vis seriøsitet og krav til professionel rapportering og governance.

Virksomhedens formål: Udvikling, produktion og handel med teknologiske produkter og løsninger, herunder kemiske, elektroniske og mekaniske komponenter samt luftfartsrelaterede systemer.

Den danske regerings initiativ Danmark støtter en række våbenproducenter i Ukraine, men regeringen oplyser ikke hvilke. Fire Point har understreget, at virksomheden finansierer alle sine egne udviklingsprojekter. Men det er også en fabrik, der ifølge Erhvervsministeriet arbejder og finansieres via danske støtteordninger.

Fire Points etablering i Danmark følger af den aftale regeringen indgik med den ukrainske regering i juni i år, der gør det muligt for ukrainske forsvarsvirksomheder, at etablere produktion i Danmark. Der er bevilget 500 mio. Dkr. for at sætte fart i etableringen af en ukrainsk forsvarsindustri.

På erhvervsministeriets hjemmeside hedder det: ”Gennem samarbejdet åbnes der for videns-deling, innovation og nye forretningsmuligheder, som kan skabe værdi for begge lande. Initiativerne fremmer samtidig erhvervslivet, og bidrager til erfaringsudveksling og opbygning af stærkere relationer på tværs af grænser og sektorer.

Samarbejdet gør det desuden muligt at reagere hurtigt på aktuelle behov og styrker grundlaget for en fleksibel og bæredygtig udvikling af industri og produktion.

Med afsæt i ukrainsk viden og erfaring kan virksomhederne bidrage til den europæiske industris udvikling. Det understøtter innovation og vækst særligt i Danmark, men også bredere i Europa.

Fabrikken ejes af et dansk etableret selskab, som har købt ejendommen og står for projektet. Fabrikken er således etableret med virksomhedens egne midler. Den danske stat har prioriteret ressourcer til det myndighedsarbejde, der muliggør, at etableringen kan ske hurtigt.”

At fabrikken producerer raketbrændstof, der skal anvendes i Ukraine, ville tidligere have været umuligt; dansk lovgivning tillod ikke eksport af våben mv. til konfliktzoner. Den bestemmelse er nu ophævet.

Projektet er ikke uden finansielle og politiske risici. Hvad nu hvis Ukraine taber krigen, hvem skal Fire Point så sælge sine produkter til? Og vil det være en fabrik den danske stat overtager, hvis Ukraine tvinges til at sælge den? Med samme produktion?

Statsrevisor: ”Korruption i Ukraine; det ser vi på ved lejlighed”

I oktober mailede jeg til forkvinden for statsrevisorerne, Mette Abildgaard fra det konservative folkeparti. Nævnte først, at jeg i denne sommer, havde skrevet til embedsmandsinstitutionen Rigsrevisionen, og spurgt om de beskæftiget sig med de ca. 77 mia Dkr., som den danske stat indtil nu har doneret til Ukraine.

Svaret var negativt, så derfor skrev jeg til de politisk udpegede Statsrevisorer, og stillede samme spørgsmål. Spurgte samtidig om man interesserede sig for de mange våben, der forsvinder undervejs til den ukrainske front, og som, iflg. Europol, hyppigt ender hos organiserede kriminelle rundt om i Europa – ganske som det skete under borgerkrigen i ex-Jugoslavien i 90’erne.

Svaret fra statsrevisoren kom dagen efter. ”Jeg synes bestemt, at det er en relevant pointe du rejser. Det er mange penge, og de er “udsatte”. Dog kan jeg være i tvivl om, om man kan have samme forventninger til offentlig revision, forvaltning osv. i en krigszone. Men jeg vil prøve at spørge Rigsrevisionen ind til det ved lejlighed. Måske noget af det kan revideres – vi bruger jo også en del midler i Danmark på de ukrainske flygtninge”.

Sign. Mette Abildgaard

Ubekymrethed synes at være den danske regerings generelle holdning til såvel den ukrainske korruption, som hvad der er sket med de ca. 77 milliard Dkr., der er doneret til Ukraine i form af våben og finansielle ydelser.

Den danske statsminister, Mette Frederiksens nære, personlige relationer til præsident Zelensky og hans familie, kan være en medvirkende årsag til at interessen for at følge pengestrømmen fra Danmark til Ukraine, og nu også de bagvedliggende forhold omkring Fire Points fabrik, ikke eksisterer.

Uanset hvad, så er passiviteten tankevækkende.

---

PS: Mette Frederiksens personlige forhold til Zelenskij og hans familie

Denne oversikten er utarbeidet ved hjelp av KI-systemet Grok.

Politiske og diplomatiske bånd

• Flere offisielle møter og besøk: Frederiksen og Zelenskyj har møttes gjentatte ganger siden krigens start i 2022. Eksempler inkluderer:
  • Januar 2023: Besøk i Mykolaiv (sør-Ukraina), der de besøkte sårede soldater og diskuterte militær støtte.
  • April 2022: Felles pressekonferanse i Kyiv med Spaniens statsminister Pedro Sánchez, der Danmark lovet økt våpenhjelp.
  • August 2023: Zelenskyj besøker Danmark, inkludert Skrydstrup flystasjon, der de annonserte donasjon av 19 F-16-jagere til Ukraina.
  • Februar 2024: Frederiksen på hemmelig besøk i Lviv, der de hyldet falne ukrainske soldater.
  • Juli 2025: Møte i Aarhus under Danmarks EU-presidentskap, med fokus på Ukrainas EU-medlemskap.
  • November 2025: Videosamtale om den eskalerende krigssituasjonen.
• Danmarks støtte: Danmark har bidratt med over 75 milliarder danske kroner i militær, humanitær og økonomisk hjelp siden 2022, inkludert F-16-fly , haubitser og gjenoppbygging av Mykolaiv (som Danmark «adopterte»). Frederiksen har kalt dette en «skjebnefelleskap» for Europa.

Personlige forbindelser til Zelenskyj-familien

• Vennskap mellom familiene: Frederiksen og ektemannen Bo Tengberg har utviklet et personlig vennskap med Zelenskyj og hans kone Olena Zelenska. Dette kommer frem i danske medier som TV2 og Ekstra Bladet, der Tengberg selv har beskrevet det som et «personlig vennskap». Eksempler:
  • Besøk der ektefeller deltar, som i Lviv (2024) og under offisielle middager.
  • Tengberg har fått «spesiell tilgang» til Zelenskyj på grunn av koneforbindelsen, noe eksperter som lektor Peter Viggo Jakobsen ved Forsvarsakademiet kaller en «tydelig fordel» for å få innpass i ukrainske kretser.
• Bo Tengbergs dokumentarfilm: Tengberg produserer «The Conflict» (om Ukraina-krigen), med Zelenskyj som sentral figur. Filmen har fått 190.000 DKK i offentlig støtte fra Det Danske Filminstitutt. Dette har utløst debatt:
  • Transparency International Danmark kritiserer det som «maglettelse» og potensiell propaganda, siden Tengbergs tilgang skyldes Frederiksens posisjon.
  • Frederiksen avviser kritikken: «Bo har et jobb. Jeg blander meg ikke i hans arbeid, og han påvirker ikke Danmarks Ukraina-politikk». Hun har ikke diskutert filmen med Zelenskyj.
  • Tengberg har også vært jurymedlem i en pro-ukrainsk filmfestival, noe som forsterker inntrykket av nære bånd.

Kontroverser og kritikk

Kritikk fra NGO-er og opposisjon: Organisasjoner som Transparency International mener de personlige båndene kan svekke Danmarks troverdighet som «minst korrupt land» (per Corruption Perceptions Index). Noen politikere frykter at filmen kan bli sett som «propaganda» for regjeringslinjen, og at familien potensielt tjener på krigen Danmark støtter økonomisk.

Frederiksens svar: Hun understreker at båndene er transparente og handler om solidaritet: «Ukraine hører til den europeiske familien og NATO». Hun har ikke funnet noen uregelmessigheter i ektemannens prosjekt.

---

November 2025 vil bli husket som begynnelsen på slutten for statsminister Mette Frederiksens politiske karriere.

Ron Ridenour

Det sosialdemokratiske partiet (SD), som har ledet to regjeringer siden 2019, opplevde det verste regionale valget på et århundre takket være sin ledende rolle i å bruke mer penger på Ukraina-Russland-krigen enn noe annet land per innbygger, og nummer fire i absolutte summer – 13 milliarder dollar, med ytterligere en milliard på gang.

Det er 2100 dollar per person. Det er også tre ganger så mye som Danmarks forsvarsbudsjett sammenlignet med for tre år siden. USA har bevilget 184 milliarder dollar til en befolkning på 340 millioner, ifølge tall fra Forsvarsdepartementet fra mars 2025. Det er 410 dollar per person.

Ifølge EU-tall fra august har EU brukt 186 milliarder dollar, forpliktet seg til 54 milliarder dollar mer, og har «immobilisert» 3,9 milliarder dollar i russiske eiendeler som oppbevares i vestlige finansinstitusjoner for Ukraina. Mer enn 300 milliarder dollar i russiske midler har blitt «immobilisert» og kan bli brukt til å drepe russere og ukrainere. Danskene tror de beskytter Ukrainas «demokrati og suverenitet», og gjør det til en større kostnad for dem enn noen av de 57 landene som innbyggerne har stilt seg opp mot Russland.

SD-statsminister Mette Frederiksen leder en trepartikoalisjonsregjering, inkludert det konservative Moderaterne og det grunneierkonservative Venstre . Moderaterne er en nylig avlegger av Venstre. Frederiksens seertall før fullmaktskrigen mot Russland svingte mellom 27% og 35%. Etter regionvalget 18. november falt Frederiksens oppslutning til 17%.

Les: Mette Frederiksens fundament slår sprækker: ‘Det er alvorligt’

Sosialdemokratene mistet ordførerpostene i de fleste byer og større byer, inkludert overordførerposten i København, som de har hatt i over 100 år. Ledende medlemmer av Frederiksens parti etterlyser en ny leder allerede et år før parlamentsvalget.

Ingen av de 12 parlamentariske politiske partiene i Danmark, eller den håndfulle kommunistiske og trotskistiske partiene, anser at Russland har rett til å beskytte sin suverenitet mot den stadig voksende NATO-alliansen, som nå har seks land som grenser til Russland av 14 land rundt grensen. Skoler tillater ikke at pro-russiske synspunkter blir undervist, og media tillater heller ikke at pro-russiske synspunkter blir uttrykt.

Likevel, for første gang så vidt denne reporteren vet, begynte statsstøttede TV-nyheter og annen mainstream-kommunikasjon etter valget i november å rapportere at mange velgere er lei av å bruke så mye penger på Ukraina og mindre på velferd. Velgerne skylder hovedsakelig på den viktigste talspersonen for krig, sosialdemokraten Frederiksen.

De sosialdemokratisk-ledede regjeringene har økt NATO-finansieringen fra 1,3% av BNP til 3,5% siden 2022, og planlegger å nå 5% for å møte president Trumps krav. Forsvarsbudsjettene har tredoblet seg siden 2022.

Massemediene rapporterer vanligvis ikke om ukrainsk korrupsjon, men det gjorde de da antikorrupsjonsetterforskere 10. november avslørte at minst 100 millioner dollar ble tappet fra kontrakter for å gjenoppbygge energitap, pluss hvitvasking av penger utført av justisminister German Galusjtsjenko og, ironisk nok, energiminister Svitlana Grynchuk.

Etterforskerne ransaket også huset til Tymur Mindich bare timer etter at han flyktet til Israel, for å unngå mulig straffeforfølgelse. Mindich regnes som president Zelenskyjs nære medarbeider og fortrolige. Han er blant annet medeier i TV-produksjonsselskapet «Kvartal-95», som Zelenskyj var med på å opprette.

I virkeligheten har ukrainske myndighetspersoner skummet ut en mengde milliarder dollar fra minst 400 milliarder dollar som er sendt til Ukraina. Det er ikke lenger tabu å være skeptisk til fortsatt støtte til tross for befolkningens tradisjonelle kultur med å ikke utfordre Danmarks myndighetsmakt. Denne skandalen skapte skepsis til hva denne krigen egentlig handler om, bare en uke før danskene gikk til valgurnene.

Selv den CIA-vennlige Wikipedia innrømmer at korrupsjon er endemisk. «Korrupsjon i Ukraina er et betydelig problem som påvirker samfunnet helt tilbake til Sovjetunionens oppløsning i 1991.»

Velferd ned 4 milliarder dollar

Det største magasinet i Danmark er Ældre Sagen (Seniorsaken), med et opplag på 750 000 eksemplarer fordelt på seks millioner mennesker, og rapporterer ofte om hvordan myndighetene bruker mindre på velferd. Siden 2015 har velferdsutgiftene falt med tre prosent (4 milliarder dollar).

Den nåværende utgaven av «Senior’s Cause» viser hvor mye mindre støtte det er for eldre som ikke kan ta vare på seg selv uten helsehjelp fra kommunene. Mangelen på hjelp til bading ved behov har økt til 37 % fra 20 % i 2021, rett før krigen. Andelen eldre som trenger rengjøring av hjemmene sine har økt til 45 % fra 33 % i samme periode. Bare 40 % av de som trenger hjelp hjemme eller går en tur, får det, mens det var 56 % for bare fire år siden.

Sanksjoner mot Russland forårsaker en boomerangeffekt, fordi danskene må bruke mye mer penger på å importere dyre olje- og gassenergikilder fra Norge og USA etter at de saboterte Nord Stream-rørledningene, med bistand fra Sverige og Danmark.

Matprisene har skutt i været de siste par årene. Rett før krigen brukte en gjennomsnittlig danske 15 % av inntekten sin på mat, og nå 17 %. Dessuten har prisen på noen favorittvarer skutt i været: kaffe med 67 %, hamburgerkjøtt med 50 %, ost med 47 % og melk med 44 %.

Til tross for stille, men økende krigstrøtthet, brukte statsminister Frederiksen tid under sin lokale valgkamp på å provosere Russland, selv om valget ikke hadde noe med utenrikspolitikk å gjøre. Hun beskyldte Russland for å ha sendt droner over Danmark, noe det ikke har blitt fremlagt bevis for. Likevel foreslo noen folkevalgte politikere å skyte ned droner som flyr over disse «målene», selv om det kanskje ikke er kjent at «de» er droner, eller om avsenderne er ukjente.

Blant de falske anklagene var hennes påstand om at et russisk tankskip, Boracay, som seilte fredelig i internasjonalt farvann nær Danmark, var en «provokasjon». På den tiden underholdt Frederiksen 26 statsledere på statsministerens eiendom for å diskutere hvordan man skulle holde krigen i Ukraina i gang. Hennes franske sidekick, president Emmanuel Macron, sendte deretter et krigsskip med soldater for å erobre Boracay med den hensikt å stille kapteinen for retten.

Macron sa: «Vi ønsker å øke presset på Russland for å overbevise dem om å komme tilbake til forhandlingsbordet … [vi beveger oss] mot en obstruksjonspolitikk når vi har mistenkelige skip i farvannene våre som er involvert i denne menneskehandelen».

«Menneskehandel» betyr å frakte olje til og fra land, som er det verdens kapitalistiske økonomier gjør.

Den danske regjeringen oppfordrer også flere unge til å verve seg til militæret i lengre perioder enn den 11 måneder lange tjenesteperioden økte fra bare fire måneder. Tjenesteperioden inkluderer nå kvinner. Forslaget om å tvinge kvinner inn i militærdrakt kom under denne krigen av et tidligere kommunistparti, nå kalt Enhedslisten (Rødgrønne Alliansen eller Enhedslisten). Det har ni av Stortingets 179 medlemmer.

Danmark inviterer Ukraina til å produsere rakettdrivstoff

I september annonserte den danske regjeringen at de vil bygge en fabrikk for ukrainske missiler ved den militære flyplassen Skrydstrup nær byen Vojens. Skrydstrup er der de fleste av Danmarks F-35-fly er plassert, og der USA vil ha en av sine militære kontingenter. Dette er første gang et NATO-land har invitert et ukrainsk firma til å produsere våpen på sin jord .

Det ukrainske selskapet Four Points står bak prosjektet . De er mest kjent for å ha utviklet cruisemissilet Flamingo med en rekkevidde på 3000 km, som har problemer når det avfyres. Four Points og Danmark vil ansette et par hundre arbeidere. De vil produsere rakettdrivstoff og deler til minst to typer ballistiske missiler, FP-7 og FP-9. Disse missilene vil bli transportert til Ukraina, hvor militæret vil avfyre ​​dem mot mål i Russland. FP-7 har en rekkevidde på 200 kilometer med en hastighet på 1500 meter per sekund. FP-9 har en rekkevidde på 855 kilometer med en hastighet på 2200 meter per sekund.

Først ble det ikke sagt om det vil bli produsert drivstoff til Flamenco i Danmark. Likevel vurderer Danmark å kjøpe noen ukrainske missiler og/eller USAs langtrekkende Tomahawk. Danmark har bidratt med 80 millioner dollar til rakettdrivstoffprosjektet.

Media rapporterte om den russiske ambassadøren til Danmark, Vladimir Barbin, som svarte: «Danmark er fast bestemt på å fortsette blodsutgytelsen i Ukraina. Hvis Ukraina produserer rakettdrivstoff til cruisemissiler på dansk jord, blir det stadig vanskeligere å ikke betrakte Danmark som en direkte deltaker i konflikten. Den ukrainske siden har åpent uttalt at disse missilene er ment å utføre angrep dypt inne i Russland.»

Så, en uke etter at Zelenskys kompis Minditi flyktet til Israel, ble det avslørt at han er «hjernen» bak Four Points. Vojens-borgere og opposisjonspartier krever nå at regjeringen deres forsikrer folket om at ingen korrupsjon vil finne sted når det ukrainske teamet kommer for å jobbe ved siden av danske arbeidere for å bygge rakettdrivstofffabrikken. Ingen stiller ennå offentlig spørsmål ved hvorfor de gjør dette når det er altfor åpenbart at Russland snart vil vinne denne krigen.

Skandalen var imidlertid ikke nok. Den 30. november ble den viktigste krigskommandanten og fredsforhandleren, stabssjef Andriy Yermark, tvunget til å trekke seg på grunn av nye avsløringer om økonomisk korrupsjon, hvis omfang ennå ikke er kjent. Disse skandalene forteller verden at Zelenskyj bare ønsker personlig lojalitet for sine medhjelpere, og ikke ærlighet og kompetanse.

Likevel startet byggingen av krigsfabrikken som planlagt 1. desember, under navnet FPRT ApS. Mediene lot mange lokale innbyggere uttrykke bekymring for at noe galt kunne skje, som for eksempel eksplosjoner av drivstoff inne i fabrikken, og bekymring for hva Russland kunne gjøre.

Danmark støtter palestinsk folkemord samtidig som de forbereder seg på total krig

Danmarks regjering støtter også Israels folkemord mot palestinere. Det var til og med en våpenmesse i august i fjor der syv israelske våpenfirmaer solgte varene sine, og danske våpen ble solgt til Israel. Våpenfestivalen ble holdt på invitasjon fra Danmarks militære. To parlamentspartier klaget over Israels deltakelse. Hva var den danske regjeringens forklaring? «Vi må raskt oppruste for nasjonal sikkerhet for å møte den russiske trusselen.»

Frederiksen og kompani har diktet opp den ene løgnen etter den andre om hvordan Russland først vil angripe et av sine ikke-NATO-naboland, deretter ett NATO-naboland, og innen fem år invadere hele Europa: 32 NATO-land har totalt 3,33 millioner tropper (2022) sammenlignet med Russlands 850 000. Seks hundre millioner mennesker bor i de 30 europeiske NATO-landene, sammenlignet med Russlands 140 millioner. De to nordamerikanske NATO-landene har 335 millioner og 40 millioner.

Det eneste hinderet for Russlands totale invasjon angivelig er å fullføre krigen i Ukraina. Danmarks eneste etterretningstjeneste, Forsvarets Etterretningstjeneste (FE), underlagt CIA (som jeg har skrevet mye om), påstår dette scenariet uten å tilby et snev av bevis.

Siden denne hypotesen om sannhet dukket opp i februar i fjor, har politikere, militæreksperter og media gjentatte ganger bedt oss om å forberede oss på krig ved å lagre vann, mat, medisiner, hygieneartikler, varme klær og tepper, batterier, lommelykter, kontanter, solcelle- eller batteriradioer i tre dager. Tilfluktsrom bør bygges eller repareres. Grunneierforeninger skal innkalle til møter i lokalsamfunnet for å lære hvordan man best kan forberede seg på krig. Militære eksperter er tilgjengelige for å gi råd.

Etter de siste økonomiske korrupsjonssakene er media åpne for spørsmål om hvor lenge krigen vil vare, ettersom entusiasmen avtar. For eksempel rapporterer noen medier at svært få mennesker faktisk følger myndighetenes råd om å hamstre nødvendigheter i tilfelle krig.

TV-stasjoner har lenge sendt flere ensidige krigsprogrammer daglig. 26. november ble imidlertid DR TVs ukentlige program «Krigsdagen» avsluttet med en sannferdig og kynisk major ved Forsvarsakademiet som uttalte: «Hvis amerikanerne trekker seg helt ut, vil det være veldig vanskelig for Ukraina, men fortsatt bedre for oss europeere å fortsette å kjempe der, og billigere enn å kjempe mot russere andre steder.»

Danske velgere blir lei av krigsrop

I september dukket dusinvis av droner (muligens) i forskjellige størrelser opp over sivile og militære flyplasser. Noen var i luften i fire timer den første dagen. Tidligere rapporter om lignende viste seg å være at «dronene» var solrefleksjoner, men denne gangen var de ekte, det var regjeringen.

Bør uanmeldte droner skytes ned, spurte mainstream-mennesker og noen politikere? Den hardbarkede høyresiden sier ja. Middelsveis-tilhengere påpeker at da Polen skjøt ned en drone, ødela deres eget missil et polsk hus.

Den viktigste tabloidavisen Ekstra Bladet gikk amok. Overskriften den 26. september, « Dronekatastrofe – Danmark ydmyket», startet syv sider med tekst og bilder med forside og bakside – en fjerdedel av avisen. Reporterne kritiserte kraftig den militære ledelsen for verken å skyte dem ned eller avlytte dem, eller vite hvor de kom fra eller hvor de dro.

Tonen i noen medier endret seg imidlertid. Jeg ble positivt overrasket over å lese forsidehistorien i Christian Daily 28. november med overskriften: «Kritikk: Dronekommunikasjon har skapt frykt og ville teorier.»

Artikkelen åpner med en standhaftig tilhenger av Ukraina-krigen. «Frederiksen og regjeringens retorikk bringer Danmark i større fare enn nødvendig, og det bekymrer meg … Danmarks innblanding i krigen er for hissig».

Artikkelen påpeker at etter flere dager med at myndighetene ropte om hvordan russerne truer «våre himmelhvelv, våre flyplasser …», ble det stille. Ingen bevis for hva «droneforstyrrelsene» egentlig var, ikke engang om det var droner, eller hvor de kom fra. Likevel ville ikke Frederiksen gi opp retorikken sin om de onde russerne. Avisen siterte henne: «Det er først og fremst ett land som utgjør en trussel: Russland».

Dagsavisen avsluttet med konklusjonen om at myndighetene presenterer sitt folk for «mangel på informasjon. [Uansett hva forstyrrelsene var] er poenget at myndighetene ønsker å skremme folket og på den måten holde dem i et jernbur ».

Bare tre dager før denne banebrytende forsidehistorien snakket statsminister Frederiksen på TV om hvordan det fortsatt var mulig for Ukraina å vinne krigen med enda mer massiv europeisk bistand. Hun sa det etter at Russland fullstendig avviste Europas 19-punkts fredsforslag «Koalisjonen av de villige» som en erstatning for Trumps 28-punktsplan, som regjeringen og media antyder er pro-russisk og støttes av president Putin. Begge antagelsene er feil.

Den eneste fredsplanen for den uunngåelige russiske seieren vil være:

1. a) Krim- og Donbas-regionene som nå er en del av Russland siden folkeavstemningen, forblir i Russland.
2. b) Ukraina vil ikke være i NATO og heller ikke ha tilhørende «militær sikkerhet».
3. c) Rettslig beskyttelse for etniske russere i Ukraina.
4. d) En avnazifiseringsprosess må begynne for å gjenopplære den utbredte fascistiske mentaliteten som er innprentet i regjeringen og militæret, og store deler av befolkningen siden det nyfascistiske kuppet i 2014, finansiert og organisert av Obama-administrasjonen.

November 2025 vil bli husket som begynnelsen på slutten for statsminister Mette Frederiksens politiske karriere, og slutten på tausheten blant den danske befolkningen: Nok er nok!

---

Ron Ridenour er en pensjonert journalist, antikrigs- og radikalaktivist; forfatter av et dusin bøker, inkludert «Den russiske fredstrusselen: Pentagon i beredskap».

---

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert her: Denmark hit by boomerang effect: War vs. welfare .

Den ukrainske lederen snakket med de to amerikanske utsendingene lørdag, blant annet om territorielle spørsmål.

Av Dave DeCamp .

Antiwar.com , 7. desember 2025.

Ukrainas president Volodymyr Zelensky hadde en «vanskelig» samtale med USAs utsending Steve Witkoff og president Trumps svigersønn, Jared Kushner, om spørsmålet angående territorier, under en to timer lang samtale om en mulig fredsavtale med Ukraina, rapporterte Axios lørdag.

Samtalen kom etter tre dager med samtaler som Witkoff og Kushner hadde med ukrainske tjenestemenn i Miami, etter deres møte med Russlands president Vladimir Putin i Moskva. Selv om Kushner ikke har en offisiell stilling i Trump-administrasjonen, har han vært rådgiver for Witkoff og har vært dypt involvert i samtaler om Gazastripens fremtid og, mer nylig, Ukraina.

Axios-rapporten sa at Russland fortsatt krever at Ukraina avgir det territoriet de fortsatt kontrollerer i Donbas, noe ukrainske tjenestemenn nekter å gjøre. En kilde fortalte mediet at USA prøver å utvikle nye ideer for å bygge bro over problemet, men det er lite sannsynlig at Moskva vil droppe betingelsen, ettersom Russland har momentum på slagmarken og fortsetter å gjøre fremskritt i Donbass.

Det andre hovedproblemet i forhandlingene er den mulige amerikanske sikkerhetsgarantien for Ukraina. Axios-rapporten sa at USA og Ukraina har gjort fremskritt og nærmet seg en avtale i saken, men det er uklart hva slags ordning USA er villig til å forplikte seg til, og enhver avtale som innebærer NATO-lignende sikkerhetsgarantier vil sannsynligvis være uaktuelt for Moskva.

Zelensky, som har kommet under kritikk for regjeringens utbredte korrupsjon , sa i en uttalelse under samtalen med Witkoff og Kushner at han er villig til å fortsette å «arbeide i god tro» med USA for å oppnå en fredsavtale. «Vi ble enige om neste steg og format for samtalene med USA» , skrev den ukrainske lederen på X.

Zelensky skal møte sine to rådgivere som deltok i samtaler med Witkoff og Kushner i Miami: Rustem Umerov, leder for Ukrainas sikkerhetsråd, og Andrii Hnatov, sjef for generalstaben i de ukrainske væpnede styrker. «Ikke alt kan diskuteres over telefon, så vi må jobbe tett med teamene våre om ideer og forslag» , sa Zelensky.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Report: Zelensky Had ‘Difficult’ Discussion With Witkoff and Kushner on Territorial Lines for Potential Peace Deal

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Ifølge den seneste meningsmålinga fra Verian (publisert 6. desember 2025), mener 11% av franskmenn at Emmanuel Macron gjør en god jobb som president. Dette er det laveste nivået noensinne registrert for en fransk president i moderne tid. Det sier alt. Frankrike er inne i ei økonomisk, politisk, sosial og moralsk krise.

I vår serie om hva som vil skje i Europa når EU sprekker er vi kommet til La Grande Nation, L’Hexagone eller kort og greit: Frankrike.

Og det er ikke mye gloire.

En oppløsning av EU ville treffe Frankrike som en hammer, gitt deres allerede prekære situasjon. Frankrike er EUs nest største økonomi, men i desember 2025 er bildet mørkt : Gjeld på over 115% av BNP, underskudd rundt 5% av BNP, vekst nede på 0,7% for året, og tre regjeringer som har falt på ett år (Bayrou i september, Barnier tidligere, og nå Lecornu etter bare 27 dager).

Sosialt koker det av lav tillit til demokratiet (81% mener det fungerer dårlig), raseri mot eliten (over 90% sinte), og økende polarisering mellom by og land, innvandrere og «opprinnelige franskmenn».

Uten EU som buffer (felles marked, euro-stabilitet, subsidier) kunne dette tippe over i fullstendig kollaps eller radikal omveltning.

BBC: Why France is at risk of becoming the new sick man of Europe.

De kortsiktige utsiktene til Frankrike i øyeblikket ser omtrent sånn ut:

Politisk kaos fortsetter – ny oppløsning, flere midlertidige regjeringer, og budsjettkrangler blokkerer reformer. Uten EU-press (som den nye finansregler fra 2024) unngår de umiddelbar straff, men markedene straffer hardt: Kredittvurderinger faller videre (allerede ned til A+ fra AA), renter stiger til 4–5% på statsobligasjoner, og investeringer stagnerer. Økonomien krymper med 0,5–1% årlig, arbeidsledighet hopper til 10–12%, og inflasjon tikker opp til 2–3% fra energimangel (uten EU-gassavtaler).

I et Europa etter EU blir Frankrike en «zombie-økonomi», avhengig av bilaterale lån fra Tyskland eller Kina. Macron eller en sentrist-arving henger på ved å love «europeisk solidaritet» uten å levere. Langsiktig: Gradvis avindustrialisering, med flytting av fabrikker til Øst-Europa eller Asia.

Uten EU-støtte tipper gjelden over (til 120%+ av BNP innen 2027), renter eksploderer, og en bankkrise utløses – tenk Lehman 2.0, men med fransk flair .

Her er noen mulige utviklingslinjer:

Regjeringen søker IMF-hjelp (første gang siden 1950-tallet) eller ECB-intervensjon, med betingelser: Massive kutt i pensjoner/velferd (som allerede er 30% av budsjettet), privatisering av SNCF og EDF. Sosialt: Gule vester på steroider – landsdekkende streiker, opptøyer i Marseille og Lille.

Politisk: Macron faller, en teknokrat-regjering tar over (som i Italia 2011). Økonomisk: Resesjon på -2–3%, masseledighet, og emigrasjon av unge talenter. Langsiktig: Frankrike blir «periferi» i en tysk-dominert Europa, med regionalisme som vokser (Korsika, Bretagne krever autonomi).

Frankrike kan falle mellom alle stoler

Donald Trumps nye strategi for USA, som vi har omtalt her ( USA: «Hvis dagens utvikling fortsetter, vil Europa om tjue år være ugjenkjennelig» ) setter Frankrike i ei kattepine.

Macron, som allerede har advart om at «Europa kan dø» siden 2024, bruker NSS som bevis på at USA er upålitelig – «en mulighet for at USA sviker Ukraina på territorium uten sikkerhetsgarantier», som han sa i en lekket samtale med Rutte og Merz 1. desember. Frankrike vil svare på dette med ytterligere militarisering med penger de ikke har, altså drive gjeldskrisa fra ille til verre.

Macron forbereder folket på «sacrifices» gjennom taler om krigstrussel (som i mars 2025), med gjeninnføring av frivillig verneplikt og kutt i velferd for å finansiere atomoppgraderinger og FCAS (Future Combat Air System med Tyskland).

Uten koloniene står Frankrike enda svakere

Før kunne Frankrike ha svart på ei EU-oppløsning med å lene seg på koloniene i Afrika, men Afrika kaster dem ut. De er sparket ut av Sahel og nesten fra hele det tidligere Fransk Vest-Afrika. De kan ikke lenger stjele olje, gull og Uran fra Afrika.

FrancAfrique – den postkoloniale nettet av hemmelige avtaler, rådgivere og intervensjoner som har holdt Paris i førersetet siden 1960-tallet, finnes ikke lenger. Frankrike har tapt tilgang til råvarer som uran (Niger alene dekket 30% av Frankrikes behov) og gull/malm. Prisene stiger, og Frankrikes gjeld (over 115% BNP) blir tyngre.

Maktpolitisk spagat

Macron vil gjerne spille stor mann, men verden gjennomskuer bløffen. Lik resten av «koalisjonen av de villige» truer han med krig mot Russland, men i likhet med Starmer og Merz har han ikke noe å stille opp med.

De prøver å legge opp en strategi der de både skal være mot USA, Russland og Kina samtidig. Denne strategien er død ved ankomst. Resultatet er at de sitter der uten venner og uten styrke til å matche alle sine fiender.

Europa den store taperen

Wall Street Journal oppsummerer det brutalt: EU har «hopelessly lagged» i økonomi, forsvar og tech mot de tre store, og blir den største taperen i den nye geopolitiske orden.

Dette blir en europeisk form for musikalske stoler. Når musikken stopper vil alle løp for å skaffe seg en partner og Frankrike risikerer å bli stående uten noen stol å sette seg på.

Polen har funnet seg en ny styrke og kan gå videre med sitt Trimarium. Tyskland kan prøver seg på en ny variant av Hansaforbundet. Storbritannia kan pøve å ta kontroll over Norge og bevare forholdet til USA. Men Frankrike har ikke noen partner. Italia vil heller ikke ha dem. Italia velger heller USA, Russland og Kina framfor Frankrike. Meloni hater Macron av et godt hjerte og følelsene er gjensidige.

Og dette skal være de store våpendragerne for et Ukraina som allerede har tapt krigen på vegne av Vesten. Og Europa vil sitte igjen med regninga, som alle vil prøve å løpe fra, bortsett fra Norge, som har en poolitikerkaste som ikke kan kvitte seg med det norske arvesølvet fort nok.

---

Se også:

Se også:

EU revner – hva kommer etterpå?

Polen og Tyrkia støtter Ukraina som repet støtter den hengte

EU er det 12. forsøket på å gjenskape det romerske riket

Hva med Norden når EU sprekker?

Norge, Pinglers Fødeland?

Hva gjør Tyskland når EU kollapser?

Bevisfabrikasjon, bremsesvikt og norsk rettssikkerhet i grøfta.

Når en lastebilsjåfør kolliderer og et liv går tapt, er refleksen vår enkel: «sjåføren hadde ansvaret». Slik er narrativet bygget opp – moralsk, juridisk og politisk. Men hva skjer når årsaken ikke er sjåføren, men systemet? Ikke en brå brems, men en feil bremseprøve? Ikke uaktsom kjøring – men manipulerte bevis fra Statens vegvesen selv?

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

De siste årene har avdekket noe alle som jobber i tungtransporten allerede vet: rettssikkerheten for yrkessjåfører er svak, og staten har hatt monopol på «sannheten» i ulykker den selv er ansvarlig for å etterforske.

Den pågående skandalen rundt Statens vegvesen er ikke «enkeltsaker». Den er system.

Riksadvokaten måtte gripe inn

I januar 2020 gjorde Riksadvokaten noe helt utenom det vanlige: han stanset bruken av Statens vegvesens dataverktøy som bevis i straffesaker. Årsaken? Mistanke om feil i datagrunnlaget som kunne avgjøre skyld og uskyld i dødsulykker. Det gjaldt først CrashCube, men ble raskt utvidet til alle dataverktøy etaten brukte – Bosch, VCDS, Vagcom m.m.

Dette var ikke bagateller. Det var grunnlaget for straff.

I april 2020 kom utvidelsen: ingen rapporter fra Statens vegvesen basert på dataverktøy kan brukes som bevis inntil videre. Det finnes knapt et tydeligere signal fra norsk toppjuridisk myndighet om at noe er alvorlig galt.

Fotnoter:

[1] Riksadvokaten – «Vegvesenet: mulig feil i trafikkdataverktøy», 21.01.2020.

[2] Riksadvokaten – «Statens vegvesen og bruk av dataverktøy i straffesaker», 07.2020.

[3] Statens vegvesen – «Vegvesenet har anmeldt ansatt», 2020.

Bevisene var ikke bare feil – de var fabrikkert

Så ble det verre.

I september 2024 kom dommen: fagleder i Statens vegvesen, Roy Inge Tveitan, ble dømt til 1 år og 9 måneders ubetinget fengsel for å ha fabrikkert og manipulert bevis i 14 straffesaker:

• dødsulykker,
• drapsetterforskning og
• høyprofilerte kriminalsaker.

Han endret tekniske rapporter for å få data som ikke kunne leses fra bilens systemer til å fremstå som «utleste fakta». Et kjøretøy som umulig kunne gi kilometertall, fikk likevel notert at det hadde kjørt 89 km på en gitt dato.

Dette ble brukt som bevis i retten.

Og hvorfor skulle noen tvile? Det kom fra Statens vegvesen – staten selv.

Fotnote:

[4] Grafen – «Fagleiar i Statens vegvesen dømt til fengsel for fabrikkering av sakkyndigrapportar», 03.09.2024.

Når staten er ekspert, blir sjåføren forsvarsløs

Dette er kjerna i problemet:

Når Statens vegvesen leverer rapporter, behandler retten dem som objektive sannheter. De skrives av «ekspertgruppa» til staten. Sjåfører, vitner og uavhengige fagfolk blir redusert til «synspunkter».

Dermed er unge sjåfører, sesongarbeidere, langtransportsjåfører – ofte alene, ofte i sjokk etter ulykken – satt opp mot:

• staten som etterforsker,
• staten som kontrollerer kjøretøyet,
• staten som leverer «objektive data»,
• staten som vitner,
• staten som standardsetter og
• staten som fagmyndighet.

Dette er ikke en rettssak. Det er et monologsystem.

Og når det viser seg at statens bevis var manipulert, kollapser hele grunnmuren: hvor mange ble dømt uskyldig?

Markus «Webasto» – et norsk justismord?

I YouTube-serien «Rettssikkerhet for alle» har norske lastebilsjåfører begynt å fortelle historiene sine for første gang.

En av dem er Markus «Webasto» Myrvold.

I 2015 var han involvert i en dødsulykke. Vitner bekreftet hans forklaring. Ulykkesforløpet han ble dømt for, er fysisk umulig ut fra bevegelsesmønster for vogntog. Likevel ble han dømt.

Hvorfor?

Statens vegvesen hevdet at han «overbremset». Rulleprøven ble lagt til grunn, retten lyttet ikke til vitner og sjåføren ble gjort til syndebukk.

Senere avsløringer viser at rulleprøver for tunge kjøretøy er kjent som feilaktige i 25 år, og at etaten internt har advart mot dem siden slutten av 90-tallet.

Sjåføren ble dømt.

Systemet ble frikjent.

Rulleprøver: Den tause skandalen

Rulleprøver er standardmetoden Statens vegvesen bruker for å måle bremseeffekt. Problemet er dokumentert i interne notater fra 1999, 2002, 2005, 2006, 2013 og 2014:

• De gir et feil bilde av bremsesystemet,
• de kan føre til overbremsing i reell kjøring,
• de tar ikke høyde for last, vekt og dynamikk og
• resultatet blir feil­regulering av bremsekraft.

Altså: man kan få godkjent bremser på rulleprøve – og så få bremsesvikt i virkeligheten.

Dette er ikke en journalistisk teori. Det er dokumentert i Vegvesenets egne fagnotater, og senere bekreftet av SKUP-vinnerne fra NRK Brennpunkt.

Og likevel ble ansvaret konsekvent lagt på sjåføren.

Lovverket gir sjåføren rett – men retten gir staten sannheten

I norsk lov står noe tydelig:

Forvaltningsloven § 17: Forvaltningen skal «påse at saken er så godt opplyst som mulig» før vedtak fattes.

Straffeprosessloven § 294: Retten har ansvar for å sørge for at straffesaker er «fullstendig opplyst».

Grunnloven § 95 og EMK art. 6: Alle har rett til en rettferdig rettergang i uavhengig domstol.

Likevel ble:

• Vitneforklaringer ignorert,
• alternative tekniske forklaringer satt til side,
• målefeil oversett,
• metodene hemmeligholdt og
• feilmarginer aldri oppgitt.

Når staten både er etatsleder, sakkyndig, metodemyndighet og bevisleverandør, har vi ikke lenger en rettstat – vi har et monopol.

Økonomi presser – sjåføren betaler

I tillegg kommer markedet:

• Sosial dumping,
• misbruk av EU-kabotasjeregler,
• utenlandske selskap med lønnsnivå på 1/5 av norsk nivå og
• transportkjeder som foretrekker billig sjåfør fremfor seriøs fagkompetanse.

Halvparten av alle kontroller stoppet i Norge i dag er utenlandske vogntog. Det som var unntaket i 2000, er normen i 2025.

Statens regler, kontroller og bøtesystem slår hardest mot norske sjåfører og lar billigtransport rulle videre.

Vil noen knuse norsk transportbransje?

Ikke i konspirativ forstand – men i økonomisk struktur, ja.

Billig transport er lønnsomt for:

• Kjeder,
• speditører,
• vareeiere og
• internasjonale logistikknett.

Og den som står igjen med straffen, ansvaret og skammen – er den eneste i systemet som ikke har makt: sjåføren.

Hva må skje nå?

Hvis Norge fortsatt skal kalle seg en rettstat, må dette skje:

1. Full, uavhengig gransking av alle straffesaker hvor Statens vegvesen har levert datarapporter.

2. Dobbel sakkyndighet i alle tunge ulykkessaker – en fra staten, én fra forsvarssiden.

3. Lovfestet krav om metodisk åpenhet: feilmarginer, metode, alternativ forklaring må legges frem.

4. Varsling til alle dømte i relevante saker om at bevisgrunnlaget kan være feil.

5. Oppreisning og gjenåpning – der liv er ødelagt av feil bevis, må dommer oppheves og staten ta ansvar.

Vi har hatt saker nå der staten har fabrikkert sannheten.

Det finnes ikke sterkere ord for brudd på rettssikkerheten.

Oppsummering

Dette handler ikke om én ulykke, én sjåfør eller én fagperson.

Det handler om systemet i Norge som:

• Har hatt monopol på bevisene,
• har brukt metoder som er dokumentert feil,
• har skjult feilmarginaler,
• har manipulert data,
• ,har fått uskyldige dømt
• har latt utenlandske aktører ta markedet og
• har plassert all skyld på sjåføren.

Og det handler om oss:

Tror vi fortsatt at Norge er rettferdig, bare fordi vi har bestemt oss for at det er det?

Reell rettssikkerhet begynner med et brutalt spørsmål:

> Hva hvis vi har dømt feil mennesker – basert på feilaktig og fabrikkert data fra staten selv?

Når vi tør å stille det spørsmålet, begynner rettsstaten.

Når vi unngår det, er rettsstaten bare en illusjon.

Fotnoter (aktive lenker)

1. Riksadvokaten – Vegvesenet: mulig feil i trafikkdataverktøy (21.01.2020)

2. Riksadvokaten – Statens vegvesen og bruk av dataverktøy i straffesaker (07.2020)

https://www.riksadvokaten.no/wp-content/uploads/2020/07/Statens-vegvesen-og-bruk-av-dataverkt.pdf

3. Statens vegvesen – Vegvesenet har anmeldt ansatt (2020)

https://www.vegvesen.no/om-oss/presse/aktuelt/nasjonalt/vegvesenet-har-anmeldt-ansatt

4. Grafen – Fagleiar i Statens vegvesen dømt til fengsel for fabrikkering av sakkyndigrapportar (03.09.2024)