Det er en ubehagelig sannhet de færreste i norsk offentlighet tør å si høyt, men som i dag ligger åpent for de som faktisk følger geopolitikken uten filter. NATO er ikke i ferd med å svekkes. NATO er i ferd med å dø. Ikke med et smell, men med en politisk råte som startet lenge før Ukraina og som nå brister i full offentlighet. Det vi ser i dag er konturene av slutten på en allianse som ikke lenger evner å løse én eneste oppgave den selv hevder å være skapt for.

Dan-Viggo Bergtun.

For over tjue år siden satt jeg i NATO-hovedkvarteret i Brussel i briefing med Kai Eide, som da var Norges NATO-ambassadør. Hans ord har merket siden. «NATO vil ikke overleve et strategisk nederlag i Afghanistan» , sa han. « Det ville rive bort alliansens troverdighet».

I ettertid vet vi hvor presist det var. Afghanistan ble ikke bare et militært sammenbrudd. Det ble et politisk krasj som avslørte at alliansen ikke har kapasitet til verken strategi, koordinering eller langsiktig planlegging. Et imperium falt i sanden uten verdighet, og det som sto igjen, var en allianse som plutselig manglet identitet.

Mange og jeg med trodde Jens Stoltenberg skulle klare å blåse nytt liv i NATO etter fiaskoen. At han skulle fornye alliansen, bygge styrke og skape retning. I stedet ble hans generasjon av lederskap selve bekreftelsen på forfallet. Han løftet retorikken, men ikke realiteten. Han ropte om enhet, samtidig som USA tok alle beslutninger. Han snakket om fred, samtidig som han konsekvent blokkerte diplomati. Han lovet styrke, men etterlot seg en allianse som ikke en gang får plass ved bordet når krigens slutt skal diskuteres.

Det mest avslørende er at både Putin og USA nå forbigår NATO fullstendig i spørsmål om fred i Ukraina. Russland ser NATO som en part i krigen. USA ser NATO som en logistikkorganisasjon. Ingen av dem ser alliansen som en politisk kraft. Dette er ikke en tilfeldighet. Det er et resultat av tiår med feilslått strategi, blind lydighet og en ledelse som byttet ut realpolitikk med slagord.

NATO er redusert til et apparat for våpenflyt, ikke en institusjon for sikkerhet. Alliansens medlemmer følger ikke lenger egne interesser, men amerikanske direktiver. Europa har mistet sin geopolitiske autonomi. Og når sluttforhandlingene i Ukraina en dag kommer, vil NATO være like fraværende som en museumsgjenstand. En relikvie fra en tid der Vesten trodde det fortsatt kunne styre verden.

Spørsmålet er ikke om NATO overlever dette århundret. Spørsmålet er om NATO i det hele tatt overlever det neste tiåret. Når en allianse mister evnen til å skape fred, mister respekten fra motstandere, mister relevansen hos egne medlemmer og mister forbindelsen til global maktbalanse, da har dødsprosessen allerede begynt.

Og det er akkurat der NATO står nå. Ikke som et skjold for EU og Europa, men som et system som ikke lenger forstår at verden har gått videre.

Dette er ikke en krise for NATO. Det er begynnelsen på slutten.

Bildet er tatt for noen år siden på Akershus Festning i Oslo da jeg snakket med Jens Stoltenberg. Jeg nevner forsiktig at han tidligere var en sterk motstander av NATO, men fikk ingen kommentar.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

---

Presidenten for Europakommisjonens tale 25. november 2025 var animert av det samme gjenstridige tullet som tvang Napoleon til å invadere Russland i 1812 og Hitler til å gjøre det samme i 1941.

John Leake 26. november 2025

Da han så tilbake på krigene i Schleswig-Holstein på midten av 1800-tallet, sa Lord Palmerston spøkefullt:

«Schleswig-Holstein-spørsmålet er så komplisert at bare tre menn i Europa noen gang har forstått det. Den ene var prins Albert, som er død. Den andre var en tysk professor som ble gal. Jeg er den tredje, og jeg har glemt alt om det».

Palmerston spøkte med det faktum at i mange av Europas konflikter forstår ikke de krigførende partene hva de kjemper om.

Storbritannia, Frankrike og Tyskland har aldri forstått Russland, og deres politikk overfor Russland har alltid vært blodig, morderisk og dum. Tenk på at begrunnelsen for Krimkrigen (1853–56) var å redusere Russlands voksende innflytelse i en region som lenge hadde vært kontrollert av Det osmanske riket. Med andre ord foretrakk geniene i London det svake styret til osmanske slavehandlere i Svartehavet fremfor den kristne tsaren Nikolaj Is styre.

I 1812 tryglet Napoleons rådgiver, Armand-Augustin-Louis de Caulaincourt, samt hans ekskone Josephine (hvis råd han vanligvis hadde verdsatt) ham om ikke å invadere Russland, men han nektet å lytte til dem.

På grunn av sin gjenstridige stolthet klarte han ikke å gjenkjenne den åpenbare fellen som den russiske kommandanten general Mikhail Kutuzov hadde satt for ham – nemlig den å trekke seg strategisk tilbake dypt inn i Russland når vinteren setter inn, og dermed overutvide de franske forsyningslinjene og la den russiske vinteren gjøre mesteparten av det dystre arbeidet med franske soldater.

«Napoleons tilbaketrekning fra Moskva» er malt av Adolph Northen.

Etter å ha erklært krig mot Russland i august 1914, etablerte Tyskland og Østerrike-Ungarn østfronten i den østerrikske territoriale besittelsen Galicia, som nå er en del av det vestlige Ukraina. I juni 1916 startet den russiske hæren Brusilov-offensiven, som påførte omtrent én million tap i de tyske og østerrikske hærene. Jeg mistenker at få, om noen, medlemmer av EU-parlamentet i det hele tatt vet om Brusilov-offensiven.

I 1941, beruset av sin enkle seier i Frankrike, bestemte Hitler seg for å sette i gang Operasjon Barbarossa, og dermed utsatte han den tyske hæren for den samme elendigheten som franskmennene hadde lidd i 1812. Den tyske stabssjefen Franz Halder frarådet ham sterkt det, men «lillekorporalen fra Østerrike» nektet å høre på ham.

Nå kommer vi til Ursula von der Leyens tale for EU-parlamentet i Strasbourg 25. november 2025, som kan være den mest meningsløse talen som noen gang er holdt i Europas historie.

Ursulas farslinje er fra velgerdømmet Hannover, hvis hus Hannover frembrakte den gale kong George III og hans imbecile sønner George IV og «Silly Billy» kong William IV.

Ursula klarer å fortsette å ta ødeleggende avgjørelser for Europa fordi hun aldri blir holdt ansvarlig for noen av dem. Under pandemien hadde hun private samtaler via tekstmelding med Pfizer-sjef Albert Bourla (se Blandet Ursula von der Leyen og Albert Bourla forretninger med fornøyelse ?) for å forgifte hele Europa med mRNA-sprøyten sin. Den dag i dag har hun aldri blitt tvunget til å offentliggjøre disse meldingene. Hun sammenlignet også nylig ytringsfrihet med en smittsom sykdom .

Nå vil hun fortsette krigen i Ukraina og fortsette å sende EU-skattebetalernes penger til det korrupte, tjuvaktige og hvitvaskende diktaturet i Kiev.

President Trump burde fortelle henne at det rett og slett ikke er i USAs interesse å fortsette denne krigen mot Russland og at han og bare han kommer til å forhandle med russerne for å få slutt på den.

Mens han er i gang, burde han minne den dumme kansleren Merz på at USA fortsatt har 35.000 væpnede menn stasjonert i Tyskland for å hindre regjeringen i å gjøre dumme ting som å starte en ny krig med Russland.

Det virker i økende grad som om Europas «ledere» – Starmer, Macron, Merz og von der Leyen – oppfatter at de må fortsette krigen med Russland for sin egen politiske overlevelse.

Jeg lurer på om de er redde for at – hvis Zelenskyj-regimet kollapser og Zelenskyj blir tvunget til å slutte seg til sin «lommebok», Timur Mindich, i å flykte til Israel – vil den nøyaktige mekanismen bak deres deltakelse i dette uhyrlig korrupte foretaket bli avslørt.

Realiteten i krigen i Ukraina er at Russland bevisst og systematisk ble lokket til å starte sin militære operasjon. Hensikten med denne russiske bjørnelokkingen var å tappe Russland for blod og gi vestlige «ledere» et påskudd for:

1) Avlede oppmerksomheten fra COVID-19-fiaskoen de selv skapte.

2) Ødelegge Nord Stream-rørledningen for å fremme den amerikanske LNG-industrien.

3) Plyndre skattkammerene deres og berike kumpanene deres i det militærindustrielle komplekset.

4) Ødelegge Russland, hvis økende makt som en uavhengig nasjonalstat lenge har vært et spørsmål om dyp harme for de sataniske globalistene som ønsker å tilegne seg herredømme over hele jorden.

5) Beslagleggelse av russiske mineralressurser som sikkerhet for nok en runde med enorm kredittutvidelse i Vesten, hvis regjeringer nå er insolvente.

---

Denne artikkelen ble publisert av Focal Points.

John Leake er forfatter av true crime. Medforfatter sammen med Dr. Peter McCullough av «The Courage to Face COVID-19.: Preventing Hospitalization and Death While Battling the Biopharmaceutical Complex».

Overdødeligheten i 2025 kan havne i størrelsesorden rekordåret 2022.

Etter 18. januar 2021 har vi praktisk talt ikke hatt underdødelighet som kan normalisere den urovekkende trendlinjen ned mot den dødsraten man forventer i fredstid. Dette viser tallene fra Our World in Data .

Kjetil Tveit.

Om litt skal du få høre hva Kari Mette Singstad, som tidligere har jobbet i Helsedirektoratet, sier om saken.

Dødsårsaksregisteret: Overdødeligheten assosieres med mRNA-vaksinen

Forskere tilknyttet Dødsårsaksregisteret (FHI) har tidligere påpekt at kurvene for overdødelighet og utrullingen av covid-vaksinene følger hverandre tidsmessig. Det betyr ikke automatisk at vaksinene forårsaker overdødeligheten, men det betyr at sammenhengen er for sterk til å avfeies. De sier at de ikke har tilgang på dataene fra SYSVAK (FHI) som gjør dem i stand til å bekrefte eller avkrefte om mRNA-vaksinen er årsaken.

Statistisk sett kaller man dette en assosiasjon: to fenomener som henger tett sammen i tid eller mønster. For å konkludere med kausalitet – at det ene faktisk forårsaker det andre – trenger man mer informasjon. I dette tilfellet handler det blant annet om noe så enkelt, og samtidig så politisk eksplosivt, som vaksinasjonsstatus i dødsårsaksdataene.

Hvis vi hadde åpne og detaljerte data der hver dødsfallspost var koblet til informasjon om vaksinasjonsstatus, antall doser og type vaksine, kunne uavhengige fagmiljøer testet hypotese etter hypotese:

– Er overdødeligheten høyere blant uvaksinerte, blant tredjedose-vaksinerte eller blant bestemte aldersgrupper?

– Ser vi topper i dødelighet i ukene rett etter vaksinasjon, eller er effekten flat over tid?

– Forsvinner sammenhengen når man kontrollerer for alder, kjønn og kjente risikofaktorer?

– I bølgen med ME som vi ser i dag – er det flest vaksinerte eller uvaksinerte? (I dag er den første rettssaken der en helsearbeider fikk ME rett etter mRNA-vaksinen . Nå kan staten si at hun ikke har bevis. Med transparente tall kunne hennes forsvarer brukt disse.)

Uten slike data står vi igjen med en situasjon der kurvene roper, men der de som sitter på rådataene – de mistenkte – nekter å slippe dem fri. Det er faglig uholdbart og demokratisk uakseptabelt.

Flere årlige døde enn under andre verdenskrig

I praksis betyr det at vi lever midt i en taus krig. Over noen få år har Norge mistet et antall mennesker som i fredstid burde utløst nasjonal sorg, granskningskommisjoner og åpen debatt.

Hver uke, hver måned – hele veien fra juli 2021 og fram til i dag – dør det flere enn det vi ville forventet i fredstid. Likevel omtales dette som statistikk, ikke som skjebner.

I en reell krig ville vi sett avisforsider med navn, ansikter og historier. Vi ville krevd svar: Hvorfor døde de? Hvem hadde ansvaret? I denne tause krigen får vi i stedet grafer og bortforklaringer som lang-covid, klimaendringer, eldrebølgen – og et offentlig ordskifte der både helsemyndigheter og de store mediene går i takt om det viktigste: å unngå spørsmålet om hva som faktisk driver overdødeligheten.

Faktisk – hold deg fast – ble Susanne Heart forrige tirsdag tatt av lufta i NRK Debatten da hun ville rette dette spørsmålet til redaktørene som stod i panelet for å ta imot mediekritikk, som sendingen handlet om.

Forskere: – En pågående folkehelsekrise av historiske dimensjoner

Når døden kommer stille og tallene pakkes inn i tekniske uttrykk, blir den også lettere å overse. Det er nettopp derfor kampen om dataene er så avgjørende. Så lenge rådata holdes tilbake, holdes også sannheten tilbake. Og da kan den tause krigen fortsette, uke etter uke, uten at noen offisielt innrømmer at vi i det hele tatt befinner oss i en.

Kari Mette Singstad er kritisk

Da jeg så de offisielle tallene for 2025 i Our World in Data i dag, tok jeg telefonen til Kari Mette Singstad.

Singstad jobber i dag ved NTNU, men har tidligere arbeidet med kliniske helsedata i Helsedirektoratet, der hun var prosjektleder for programmet «Klinisk relevant».

Programmet gjorde anonymisert helsestatistikk tilgjengelig for uavhengige forskere. Hun har hele tiden vært kritisk til at dette programmet ble nedlagt i 2018, uten adekvate forklaringer.

I juli var Singstad medforfatter til et innlegg i Tidsskriftet for Den norske legeforening der de blant annet påpekte at det er i konflikt med offentlighetsloven å holde helsedata tilbake:

«Vi tillater oss å stille spørsmål om hvorfor ikke eksterne fagmiljøer, forskere eller uavhengige institusjoner har full tilgang til anonymiserte rådata fra de nasjonale registrene. For at helsedata skal være nyttige for eksterne fagmiljøer, må de være konsistente, mulig å sammenstille på tvers av registre og sammenlignbare over tid».

Som eksempel sier Singstad på telefon i dag at studien FHI publiserte i 2024 – som viste lavere dødelighet blant koronavaksinerte, ikke kan etterprøves – fordi tallmaterialet de har brukt er utilgjengelig.

Hun peker eksempelvis på at FHI ikke svarer på om tall fra enkelte grupper som de hadde fjernet fra datasettet – slik som de som fikk AstraZeneca – likevel ble registrert som «uvaksinerte», at den etter hvert tilårskomne studien fortsatt ikke er fagfellevurdert, og at den neppe noen gang vil bli det, på grunn av åpenbare svakheter ved studien.

Singstad bekreftet at tallene fra Our World in Data samsvarer med FHIs egne tall:

– Det er bekymringsfullt å se at overdødeligheten i 2025 nå ser ut til å bli på samme nivå som i 2022. Dette stemmer også med FHIs egne tall. Like bekymringsfullt er det at ingen uavhengige fagpersoner får ettergå FHIs studier og rapporter. Forskere, leger, statistikere og andre fagpersoner som har bedt eller søkt om data, har fått avslag. Det er så vidt utlevert noe data, men det er svært lite.

– FHIs studier og rapporter er heller ikke fagfellevurdert, legger Singstad til.

NRK – statskanalen som glemte hvem den tilhører

Det er ikke bare helsemyndighetene som holder tilbake informasjon.

Mediene – og særlig NRK – gjør det samme, men på en annen måte:

Ved å kontrollere hvilke spørsmål som i det hele tatt får stilles.

Dette skjermbildet viser hvordan programleder Fredrik Solvang på Instagram besvarer kritikken etter Debatten sist tirsdag. Han skriver at «vi legger føringer… det er vi som inviterer… folk kommer på besøk, de velter ikke bare inn.»

Det er et bemerkelsesverdig utsagn.

Det avslører et syn der NRKs viktigste debattarena ikke lenger oppfattes som folkets plattform, finansiert av fellesskapet, men som en privat arena styrt av en liten krets redaktører – med fullmakt til å velge bort ubehagelige perspektiver.

Men NRK er ikke et privat prosjekt.

NRK er en statlig institusjon med et offentlig mandat, like offisiell som dødsårsaksregisteret. De skal ikke beskytte makten mot kritikk – de skal verne offentligheten mot blindsoner.

Når både helsemyndigheter og statskanalen samtidig nekter å slippe til spørsmål om økt dødelighet, mister vi noe mer enn data.

Vi mister selve sikkerhetsventilen i et demokrati.

Og det er her alvoret kommer frem, uten dramatikk og uten overdrivelse:

En krig der døden ikke nevnes er alltid farligere enn en krig der den erkjennes.

I Norge har vi nå en dødelighet som i fredstid ville utløst granskningskommisjoner.

Men i stedet får vi taushet, bortforklaringer og lukkede dører.

Den tause krigen fortsetter ikke fordi tallene er uklare –

men fordi institusjonene som skulle beskytte oss, nekter å se på dem.

Og slik kan en nasjon miste oversikten over sine egne døde.

Ikke fordi tallene ikke finnes, men fordi ingen med makt lenger ønsker at vi skal forstå hva de betyr.

NRKs artikkel – spekulasjon uten data

Den NRK-artikkelen Susanne Heart forsøkte å referere til – «Forskere: En pågående folkehelsekrise av historiske dimensjoner» (12. september) – er i seg selv et ganske talende dokument.

På den ene siden slår forskerne fast at Norge nå har en overdødelighet som overstiger antall nordmenn som døde under andre verdenskrig. På den andre siden peker de på én bestemt årsak: lang-covid.

Men hva mangler i artikkelen?

Det mest grunnleggende av alt:

Norge har ikke dataene som kan avklare om overdødeligheten skyldes covid, lang-covid eller mRNA-vaksinen.

Ingen kobling mellom dødsfall og vaksinasjonsstatus.

Ingen kobling mellom dødsfall og dokumentert covid-infeksjon.

Ingen oversikt over hvilke grupper som faktisk fikk hva, når og i hvilken rekkefølge.

Likevel velger NRK og forskerne å spekulere fritt – ikke om mulige årsaker, men om én bestemt årsak, uten at det fremgår at datagrunnlaget deres ikke kan støtte en slik konklusjon.

Det er det hjerteløse i dette Susanne Heart forsøkte å adressere i Debatten:

Hvordan kan statskanalen presentere en «folkehelsekrise av historiske dimensjoner» – uten å nevne at de eneste dataene som kan forklare krisen, holdes tilbake av staten selv?

At NRK valgte å avbryte henne er derfor ikke bare en redaksjonell glipp.

Det er del av det samme systemet som nekter oss innsyn:

– FHI holder tilbake rådataene som kunne testet hypotesene.

– Mediene holder tilbake spørsmålene som kunne utfordret fortellingen.

– Redaktørene velger hvilke årsaker som skal luftes, og hvilke som skal bortforklares.

Når man både nekter offentligheten tilgang til data og nekter offentligheten tilgang til spørsmål, får man nettopp det Norge nå står i:

En folkehelsekrise uten forklaring – og et offentlig ordskifte som ikke har lov til å lete etter den.

I et demokratisk land burde et historisk høyt tall på døde være noe som samler nasjonen i felles krav om åpenhet.

I stedet får vi en statskanal som avbryter dem som løfter spørsmålet, og forskere som gis rom til å spekulere – så lenge spekulasjonene peker i riktig retning.

Krisen er derfor ikke bare dødeligheten.

Krisen er at vi nå har en folkehelse-krise – uten folkehelse-data.

Og det er den formen for forfall som aldri kommer med sirener eller pressemeldinger.

Den skjer stille.

Den skjer i lukkede systemer.

Den skjer i de rommene der tallene finnes, men dørene holdes igjen.

Det er det som gjør dette til en taus krig.

---

Datasentrene vil sluke krafta vår. Og for å få det til, må deres talspersoner omgå sannheten.

Øyvind Andresen.

Under Debatten tirsdag 25/11 med temaet «Datasentrene stikker av med krafta» , var Bulks administrerende direktør Jon Gravråk først ut. Her er den sentrale replikkutvekslingen:

Fredrik Solvang:
«Vi skal til Vennesla i Agder, der tradisjonell industri ikke får vokse fordi datasenteret på Støleheia, som det er satset milliarder på, tar strømmen. Vi har fått besøk av Jon Gravråk, daglig leder i Bulk Infrastructure. Dere har fått regulert 3000 mål i Vennesla til datasenter. Fædrelandsvennen skriver: ‘Bulk har varslet Statnett om enorm vekst i kraftbehovet på Støleheia – opp mot 2 GW på 2040-tallet.’ Videre skriver de: ‘Tallet tilsvarer rundt 10 % av dagens samlede kraftproduksjon i Norge.’ Er tallene så enorme?»

Jon Gravråk:
«Jeg må dessverre skuffe litt der. For tallene er ikke sånn som du sier. Vi har søkt om 700 MW, 100 er i drift. 0,065 prosent av dagens kraftforbruk kommer vi til å ligge på i år. Når vi er i full sving i 2035, tror vi cirka 2 prosent av samlet norsk kraftproduksjon».

Fredrik Solvang:
«Dårlig start for Fædrelandsvennen dette her. Vi får sjekke med dem etterpå».

Hva Statnett faktisk har sendt til NVE

Jeg har gått gjennom Statnetts oppdaterte konsesjonssøknad til NVE fra juni 2024: «Ny Stemmen transformatorstasjon» . Dokumentet gjelder etableringen av en ny trafostasjon i Kristiansand som blant annet skal forsyne datasenteret N01 Utilities AS på Støleheia – et datterselskap av Bulk Data Centers N01 AS.

På side 20 i søknaden står følgende:

«Ny Stemmen stasjon dekker flere behov. Først og fremst er det forbruksplanene til N01 Utilities AS i nærheten av Kristiansand transformatorstasjon som gir behovet for Stemmen stasjon. N01 Utilities AS har søkt og fått reservere et økt uttak fra dagens 100 MW til 400 MW. De har stipulert en videre vekst opp mot 2 GW ut på 2040-tallet. (…) Dette tilrettelegger for det reserverte forbruket og videre ønsket vekst på sikt».

Konklusjon: Fædrelandsvennen hadde rett

Gravråk sier i studio: «Tallene er ikke sånn som du sier». Men konsesjonssøknaden viser noe helt annet. Det er Gravråk som manipulerer – og Fædrelandsvennen som har rett.

Et uttak på 2 GW rundt 2040 vil tilsvare om lag 10 prosent av dagens totale kraftproduksjon i Norge. Det er faktum, uansett hvordan Bulk forsøker å pakke det inn.

---

Dette er 273. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

18. november

«Den omfattende korrupsjonen i Ukraina er ikke bare et alvorlig sikkerhetsproblem – den svekker både givergleden og viljen til å vende tilbake» – Jørn Holm-Hansen i Klassekampen i dag.

«Givergleden» til regjeringen og Stortinget er desverre ikke svekket. Men det hadde den blitt hvis de hadde blitt nødt til å betale fra egen lomme. Sjøl om de hadde betalt med 40% av sine inntekter hadde de hatt mer enn gjennomsittsinntekten i Norge

«Korrupsjonsavsløringene i Ukraina gjelder nå stadig oftere folk som står president Volodymyr Zelenskyj nær. Og det dreier seg om folk med ansvar for sektorer av avgjørende betydning for Ukrainas overlevelse. Man kan ha dem mistenkt for å tenke: «Til helvete med Ukraina, bare jeg blir rik».

Nylig ble det avslørt et nettverk av folk med tilknytning til Ukrainas atomkraftsektor, det vil si det statlige selskapet Energoatom. Dette selskapet kjøper tjenester for store beløp. De gir blant annet byggeoppdrag for å sikre kraftverkene. Selskaper som skal ha en sjanse til å få et slikt oppdrag, har måtte betale mellom ti og femten prosent i «godtgjørelse», det vil si penger rett i lomma på medlemmene av nettverket. Etterforskerne anslår at de involverte har karet til seg beløp tilsvarende én milliard kroner». https://klassekampen.no/artikkel/2025-11-18/en-ukrainsk-hodepine/rxvx

Espen Barth Eide sa nylig at han har nulltoleranse for korrupsjon. Konsekvensen av det burde naturligvis vært øyeblikkelig stans i pengestrømmen til Ukraina. Men nei, den skal økes ytterligere. Og det til et folk som ikke vil ha den formen for ’hjelp’. De vil ha fred, også om det betyr å gi opp deler av Ukraina.

Seinere samme dag:

Dagsrevyen med propaganda for et norsk såkalt mineryddingsprosjekt i Ukrainas del av Svartehavet. Jeg tipper det norske ’forsvaret’ driver med mer enn minerydding der. Men det er det ikke like lett å reklamere for.

Seinere samme dag:

«Før den russiske invasjonen i Ukraina i 2022 stemte Norge alltid avholdende til denne resolusjonen. Fra da av har vi stemt mot den sammen med USA og de vestallierte. Ukrainakrigen har altså gjort Norge mindre kritisk til nazismen».

Seinere samme dag:

Douglas Mcgregor mener at Tyskland kan være på vei ut av NATO. Det vil NATO i så fall fortjene etter Jens Stoltenbergs kyniske og brutale «våpen er veien til fred»- politikk.

Seinere samme dag:

Ungarn kan være på vei til BRICS. Det er i grunn bare et tidsspørsmål, når man tar fordelene i betraktning, mens dinosaurene i i Regjeringen (Norge) og på Stortinget kun snakker om EU og knapt vet hva BRICS er.

19. november

Konkurransen om å være mest antirasistisk er skadelig, destruktiv.

Denne konkurransen favoriserer de skinnhellige, hyklerne, de som leter med lykt og lupe etter feil hos andre, men ikke finner noen feil ved seg sjøl. De som ser splinten i andres øye, men ikke bjelken i eget øye. De som hever seg sjøl opp ved å trykke andre ned. De som ønsker en karriere i partier på den såkalte venstresida og en trygg, sikker og ’spennende’ arbeidsplass ved statlige Antirasistisk Senter og Human-Etisk Forbund.

Disse to organisasjonene nyter begge godt av statlige privilegier og er nødt til å overdrive omfanget av rasisme for å vise at de er nyttige og fortjener privilegiene. Samtidig er de blinde for russofobi. Det passer godt for russofobe norske medier og myndigheter.

Tvilen skal komme tiltalte til gode. Det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt. Dette er anerkjente rettsprinsipper, som knapt noen bestrider, men som ofte fravikes når noen har forutinntatte holdninger om noe, som både rasister og mange antirasister har. Eller hvis de mener mye står på spill.

Konkurransen om å være mest «antirasistisk» fører med nødvendighet til at nesten alle blir stemplet som rasister. Jeg kjenner en som mener at man er rasist hvis man ikke elsker alle folkeslag like mye. Han er sjølsagt en av de ivrigste i den pågående konkurransen innen

den angivelige venstresida. Samtidig er det lett å slå fast hvem som faktisk er rasister, nemlig de som går inn for diskriminerende tiltak overfor andre ‘raser’, evt religioner.

Jeg pleide å være sånn sjøl, en av de skinnhellige som beskyldte alle som var kritiske til innvandring, flyktninger og islam for å være rasister. Vendepunktet var tilfellet med ambulansesjåføren i Sofienbergparken i 2007, som ble en stor mediesak. Jeg var sikker på at han var rasist og uttrykte det ved flere anledninger. Hva kunne han ellers være, spurte jeg. Det var da så opplagt, sa jeg.

Jeg ble i det minste flau da jeg skjønte at jeg tok feil. Og siden har jeg vært mer skeptisk til de som poserer som ’antirasister’, gjerne også antifascister, på sosiale medier og enhver annen anledning som byr seg. Men, som Orwell sa: Når fascismen kommer tilbake vil den komme i form av antifascister, som er antirasister.

Sjølsagt finnes det rasisme. Men jeg snakker om de som overdriver det, slik jeg gjorde tidligere. Og Norge er et av verdens minst rasistiske land (sjøl om man kan argumentere for at de stadige krigene er rasistiske). Da er det et paradoks at man med statens støtte kan gjøre karriere ved å trakassere hederlige og redelige mennesker som ikke gjør annet enn å forsøke å forstå Israel og Israels handlinger. Konkurransen om å være mest antirasistisk går utover noen av de som har kommet lengst i å forstå dette. Som sensur/no-platforming går det ut over de som vet mest om en sak. Eller for mye.

Man kan være en god antirasist, og antifascist, sjøl om man ikke poserer med det ved hver anledning, på Facebook og Twitter osv. De som er trygge på seg sjøl trenger ikke å gjøre det. Det er slett ikke sånn at de som roper høyest er best, hverken i denne konkurransen eller andre. Heller tvert i mot. Etter andre verdenskrig viste det seg at enkelte norske nazister prøvde å hvitvaske seg sjøl ved å trakassere de såkalte tyskertøsene, samt barna deres. Jeg bare nevner det.

Den destruktive konkurransen om å være «snillest» og best, mest antirasistisk splitter igjen den såkalte venstresida og krigsmotstanderne, mens Israel, USA, NATO, EU og våpenlobbyen ler hele veien til banken.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

I dag fikk eg ei innbyding. For første gong skal det i heimkommunen min dannast eit lokallag av Raudt. Det skjer etter at partiet gjorde eit brakval her i stortingsvalet, med nesten 20% av røystene. Det viser at mange her ønsker seg ein meir rettferdig politikk og ikkje minst å verne naturen vår mot dei mange trugsmåla som no kjem i form av vindkraft og gruver. Den utrulige valoppslutninga til Raudt i Indre Finnmark er i første rekke eit uttrykk for at partiet blir rekna som det som kraftigast har gått mot den pågåande raseringa av natur og reinbeiteområde.

Svein Lund.

Eg har røysta RV / Raudt ved dei aller fleste vala sidan eg fikk røysterett da RV første gong stilte til val i 1973, og har stått på ei rekke vallister for partiet. Normalt burde eg ha gleda meg stort over at partiet endelig får eit lokallag der eg bur, og meldt meg entusiastisk til teneste. Slik blir det dessverre ikkje. Eg blir ikkje å stille opp på møtet og ikkje å delta i lokallaget. Men eg kjenner at eg skulder alle dei som vil delta der ei forklaring på kvifor eg ikkje lenger ser Raudt som eit godt alternativ i norsk politikk.

Raudt ga i 2019 ut eit prinsipprogram, sjå https://roedt.no/prinsipprogram . Eg tilrår alle å lese det, ikkje minst kapittel 4 om imperialismen. Her eit par utdrag:

Dei grunnleggjande skiljelinene i verda går ikkje mellom nasjonar og folkeslag, men mellom den økonomiske makteliten og arbeidarklassen. Internasjonal solidaritet er ein bærebjelke i vår politiske strategi.

Samtidig har motsetningane mellom imperialistmakter og fattige land, stor betydning for dagens kapitalistiske verdsorden. Den politiske og militære kampen mellom statane heng saman med den økonomiske kampen mellom dei store kapitaleigarane. Konkurransen mellom store konsern og finansføretak er avgjerande for utanriks- og militærpolitikken. …
Den stadig meir konsentrerte kapitalistklassen brukar overnasjonale institusjonar som Det internasjonale pengefondet, Verdsbanken, Verdas handelsorganisasjon og EU til å presse gjennom ein politikk for fri flyt av varer, tenester, arbeidskraft og kapital over heile verda. Føremålet med dette, er å fjerne alle reguleringar som svekker deira evne til å hauste profitt – å skape ein global konkurranse der billegaste arbeidar, mest skattefrie stat og dei største subsidiane til næringslivet vinn, og velferd og demokrati for arbeidarklassen taper. Dei overnasjonale institusjonane set statar – særleg dei med stor gjeld – under sterkt press for å liberalisere økonomien. Vidare kan bistand brukast som eit verkemiddel for å legitimere og usynleggjere økonomisk imperialisme.

Når dette ikkje fører fram, kjem ofte den militære sida av imperialismen til syne. Den militære imperialismen er godt dokumentert gjennom den lange lista med krigar, militærkupp og statskupp, forkledd som opprør og revolusjonar, som er utførte og støtta av den dominerande stormakta USA etter andre verdskrig. Ofte har krigane funne stad fordi USA ønskjer å støtte opp sine eigne økonomiske og geopolitiske interesser i fattigare land.

Kapitalisme betyr ofte krig. Rivaliseringa mellom stormaktene sine kapitalistar, bidrar til ei rivalisering mellom statane, noko som i verste fall endar i militær konfrontasjon. Problemet blir forverra av at våpenindustriane sjølve er mektige økonomiske og politiske aktørar, som kan være tente med eit høgt militært spenningsnivå og konflikt.

Når no konfliktnivået mellom USA og Russland aukar igjen, følgjer Noreg USA si linje og stiller norsk territorium til disposisjon for amerikanske styrkar sin militære omringing av Russland. Raudt meiner at Noreg ikkje skal stille seg på nokon side i kampen mellom imperialistiske stormakter og vil ikkje støtte korkje Russland eller USA. Derfor er vi imot denne farlege utviklinga.

Kampen for å bevare fred mellom atommaktene, står i ei særstilling for å beskytte menneske og miljø. Raudt deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffing av atomvåpen. Å hindre storkrig, er ein føresetnad for å byggje sosialisme.

Dette er ei aldeles utmerka og skarp analyse av verdssituasjonen, minst like aktuell i 2025 som da programmet blei vedtatt i 2019. Men kva har skjedd i desse 6 åra? Jo, konfliktane mellom USA og Russland har ført til krig, Som resultat av at NATO gjorde nettopp det som programmet sa, gjennomførte eit kupp i Ukraina kamuflert som ein revolusjon.

Fleirtalet og leiinga i Raudt har no gått bort frå denne analysa og tatt stilling, for USA mot Russland. Raudt har på Stortinget røysta for å sende milliardar av kroner til våpen til NATO sin proxykrig i Ukraina, kamuflert som støtte til Ukrainas frigjøringskamp. Raudt har på Stortinget røysta for «forsvarsforliket», der eit samla storting gikk inn for ei kraftig norsk opprustning innafor ramma av NATO.

Raudt-leiinga har erklært at NATO-utmelding ikkje er aktuell politikk, på eit tidspunkt da NATO er meir aggressivt enn nokon gong. No skal «vi» i den vestlige, rike, kvite verda stå saman, mot eit påstått trugsmål frå Aust. No skal vi stå saman med verdas største imperialistmakt med 750 militærbasar i 80 land, som har stått bak eit utal av statskupp og krigar og no førebur neste krigen mot Venezuela. Vi skal stå saman med dei gamle europeiske kolonimaktene som har utsugd resten av verda i 500 år og fortsatt gjør det i den grad dei er i stand til det.

Raudt har forlatt heile si gamle analyse av verda til fordel for støtte til den vestlige imperialismen. Den anti-imperialistiske politikken er redusert til ein forsiktig og prinsipplaus kritikk av nokre av dei verste utslaga.

For 4 år sidan fikk Raudt for første gong inn ei stor stortingsgruppe. Og på Tinget, der er det som kjent godt å sitte. Ambisjonane er det ingenting i vegen med. I følge partileiaren er det ikkje noko mindre enn taburettar ved Kongens og Støre sitt bord. Skal ein nå dit, må det svelgast kamelar. Dei første og viktigaste var at ein i lag med SV har lagt heile den utanrikspolitiske opposisjonen daud. At Raudt, i alle fall inntil vidare, fortsatt er mot norsk medlemskap i EU og EØS, kan nok både Kongen og Støre leve med, dei har temma EU-motstandarar i regjering før. Regjeringa kan leve med EU/motstandarar, så sant dei gir avkall på den prinsipielle analysen av EU som ei imperialistisk blokk i verda.

Det neste er å godta bildet av at norsk politikk består av to blokker, der AP med «tuttifruttipartia» utgjør venstresida, som står for ein grunnleggjande annleis politikk enn dei «borgarlege». Nylig uttalte Raudt sin finanspolitiske talsmann at dei 5 partia måtte stå samla om fortsatt rettferdig fordeling, fortsatt miljøpolitikk osv. Fortsatt miljøpolitikk? Vi snakkar om partiet som pressa gjennom Alta-utbygginga med politimakt, som no gjør det same i Repparfjorden, som er hovudansvarlig for dumpinga i Førdefjorden, elektrifiseringa av Melkøya, mineralleiting over heile Finnmarksvidda osv. osv. Partiet som skal «utvikle, ikkje avvikle» oljeindustrien, som har vore og er miljørørsla sin motstandar i så godt som alle miljøkampar i norsk historie. For å komme i posisjonar er Raudt no villig til å verne om denne regjeringa sin «gode miljøpolitikk».

Raudt sitt prinsipprogram kunne eg gjerne ha røysta på. Men dagens leiing i Raudt har for lengst forlatt dette grunnlaget, og redusert seg til eit haleheng til Ap-regjeringa og NATO-imperialismen. Hovudfunksjonen til dette partiet i dag er å hindre ein konsekvent opposisjon som kan analysere verda og fortelje folk kva som verkelig skjer: At NATO og EU kjempar for dei aller rikaste sin rett til å utbytte og undertrykke det store fattige fleirtalet på jorda og at dagens norske Ap-regjering er ein viktig partnar på dei rikaste si side, eit viktig hinder for ei rettferdig og bærekraftig framtid. Det kjem klart fram ved Raudt-leiinga sine angrep på folk innafor og utafor partiet som framleis forsvarer analysa i prinsipprogrammet.

Raudt sin funksjon er ikkje lenger å analysere og få oss til å forstå, men å hindre oss i å forstå korleis verda og Noreg heng saman. Den jobben vil eg ikkje vere med på.

Kva vil eg så seie til dei som likevel vil danne Raudt-lag? Eg vonar dei vil studere partiet sitt prinsipprogram og ta opp kampen for at praksis igjen skal bygge på dette. Da vil eg ønske dykk lukke til.

Svein Lund
tidligare medlem av Raudt.

---

Fotnote:

Basert på statsbudsjettet for 2025 (post 577: 575,6 millioner til partier og ungdom, pluss 255,3 millioner til stortingsgrupper), og Rødts andel (ca. 4–5% av totalen, justert for stemmeandel og mandater) har vi kommet til at offentlig støtte utgjør over 80% av Rødts totale inntekter, mens resten kommer fra medlemskontingent, lotteri og private bidrag (ca. 1,5 millioner fra LO i 2025, 3,4% av totalen). Rødt er altså totalt avhengig av staten for inntektsgrunnlaget sitt og alle lønningene i partiet betales i hovedsak av staten. Vi vurderer det slik at for staten er dette en gunstig investering.

Didrik Søderlind reiser land og strand rundt og holder foredrag om konspirasjonsteorier. Han presenterer seg som rådgiver i Human-Etisk Forbund og sier: «Religiøse mennesker er ikke våre fiender. I den grad vi har en fiende, så er det antidemokratiske og menneskefiendtlige ideologier» .

Silje Schevig.

Denne kommentaren ble publisert i iNyheter og gjengis med forfatterens og iNyheters velvillige tillatelse.

---

Det underlige er at Didrik Søderlind oppfatter meg som en slik fiende. Han mener at jeg sprer farlige ideologier, og i foredraget sitt kaller han det for «full krise» at jeg har en ukentlig spalte i iNyheter – en spalte som i all hovedsak handler om samlivsproblemer.

På jakt etter en syndebukk

Søderlind trekker spesielt frem at Svein Østvik «Charter-Svein» har vært gjest i podkasten min «Snakk med Silje» som et stort problem. Ifølge ham er Svein både konspirasjonsteoretiker og holocaust-fornekter.

Jeg engasjerte meg fordi jeg syns at mobbingen av Svein ble helt urimelig. De såkalte antifascistene jaktet i flokk både i avisartikler og i sosiale medier uten at Svein forsvarte seg. I iTromsø skrev for eksempel Ketil Steigen « I bunnen av bøtten ligger holocaustfornektelsen » hvor han hevdet at Svein «nå synes å ha pådratt seg et problem med å anerkjenne Holocaust».

Merk deg ordvalget; «synes å ha pådratt seg» . Ketil Steigen tok seg nemlig ikke bryet med å spørre Svein om hvilke tanker han hadde om Holocaust. Likevel følte han seg kallet til å brette ut om Sveins påståtte intellektuelle havari og plassere ham nederst i den illeluktende massen av Holocaust-fornektelse. Det var denne spekulative søppeljournalistikken jeg reagerte på – og det var derfor jeg ville la Svein selv få komme til orde.

I podkasten min har Svein selv forklart hva han mener om Holocaust. Didrik Søderlind, Ketil Steigen og resten av mobbegjengen vet derfor at Svein ikke benekter jødeutryddelsene, men allikevel holder de fast ved å stemple ham som en farlig holocaust-fornekter.

Søderlind har selv sagt at den nynazistiske bevegelsen i Norge i praksis forsvant etter drapet på Benjamin Hermansen. Men jakten på nazister ser ikke ut til å ha sluppet taket i ham. Er det kanskje denne overdrevene  iveren etter å finne nazister – også der det åpenbart ikke finnes noen nazister – som har rammet Svein? Mye tyder på det.

Dialog? Nei takk

For et år siden inviterte jeg Didrik Søderlind til en uforpliktende kaffekopp for å snakke sammen. Didrik har imidlertid gjort det helt klart at han ikke ønsker å snakke med meg, og foretrekker i stedet å demonisere meg i foredragene sine.

Han advarer også mot at jeg finansieres av staten fordi iNyheter får pressestøtte. Ok, da er det vel lov å ta frem speilet fra sminkepungen: Human-Etisk Forbund, hans egen arbeidsgiver, får ganske mange millioner skattekroner i året.

Og hvorfor finansieres Human-Etisk Forbund med våre skattepenger mon tro? Jo, fordi de hevder å være et livssynssamfunn som fremmer verdier basert på fornuft, etikk og vitenskap.

Human-Etisk Forbund, kom igjen: Hvor i deres fine verdier om fornuft og etikk finner vi rom for at Didrik Søderlind skal stigmatisere og demonisere mennesker han nekter å møte ansikt til ansikt? Jeg venter.

---

Fotnote:

Human-Etisk Forbund (HEF) har ingen plikt til å publisere detaljerte årsregnskap offentlig siden den er en ideell forening, men basert på tilgjengelige data fra tidligere år og statsbudsjettet kan vi estimere økonomien slik:

Offentlige tilskudd: Dette er den største posten, beregnet ut fra medlemstall og en sats på ca. 1400–1600 kr per medlem i 2024 (inkludert stats- og kommunetilskudd, justert etter Den norske kirkes bevilgninger). For 165 000 medlemmer gir dette et estimat på 230–265 millioner kr årlig. Tilskuddet øker med medlemsvekst – f.eks. ga gratis medlemskap i 2022 12 000 nye medlemmer og potensielt titalls millioner ekstra i støtte.

Organisasjonen eier kontorer i alle fylker og har 123 ansatte (2023-tall).

Med medlemsvekst på 50 % siden 2021 (fra 100 000 til 165 000), og rekordøkning i statsbudsjettet for livssyn (parallelt med kirkens 1,6 kr per medlem i 2024), er HEF trolig enda bedre stilt. Estimert årlig budsjett ligger på 250–300 millioner kr, med positiv utvikling etter snuoperasjon i 2017.

Basert på tilgjengelige tall ligger den offentlige finansieringa til HEF mellom 70% og 85% av totalen. Søderlind driver dermed sine kampanjer i hovedsak finansiert av skattepenger.

Red.

Økonomisk forsvar drevet av frykt og proteksjonistiske reflekser vil bare forverre stagnasjonen.

Thomas Fazi.

Medforfatter med Fabio Massimo Parenti, førsteamanuensis i internasjonale studier.

I den siste opptrappingen av globale handelsspenninger forbereder EU seg på å innføre betydelig strengere regler for kinesiske investeringer i unionen. Under det nåværende rammeverket fra 2019 har medlemslandene betydelig skjønnsfrihet i hvordan de screener utenlandske direkteinvesteringer. Men en ny pakke – godkjent av Europaparlamentet i mai 2025 – vil nå gjøre screening obligatorisk i en rekke strategiske sektorer, inkludert media, kritiske råvarer, transport, energi, halvledere, kunstig intelligens og nye teknologier. Den utvider også granskingen til å omfatte nye prosjekter – ikke bare oppkjøp – og gir Kommisjonen mer myndighet til å gripe inn i tvister eller tette smutthull. Innen desember tar Kommisjonen sikte på å konsolidere de nye reglene, med et eksplisitt fokus på Kina.

Dette markerer nok et skritt mot ytterligere overnasjonalisering av EUs handels- og investeringspolitikk. Likevel finnes det ingen bevis for at det å konsentrere enda mer makt i hendene på Kommisjonen ville gjøre noe for å forbedre blokkens konkurranseevne. I løpet av det siste tiåret har Kommisjonen jevnt utvidet sin utøvende rekkevidde på tvers av praktisk talt alle politikkområder, men denne sentraliseringen har ikke gitt noen konkrete økonomiske gevinster. Tvert imot har Europas økonomiske styrke svekket seg.

EUs industrielle hjerteland – Tyskland, Frankrike og Italia – viser nå klare symptomer på strukturell stagnasjon: industriell sammentrekning, synkende innovasjonskapasitet og et jevnt tap av global konkurranseevne. Selv Mario Draghis konkurranseevnerapport anerkjente disse problemene og oppfordret til massive offentlig-private investeringer for å gjenopplive realøkonomien. Ironisk nok kommer dette fra en av hovedarkitektene bak den nyliberale modellen som nå blir forlatt til fordel for proteksjonisme og statsledet industripolitikk. Vesten, en gang forkjemperen for åpne markeder, speiler nå politikken den lenge fordømte i Kina.

Disse nye regulatoriske tiltakene vil sannsynligvis redusere tilstrømningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) ytterligere. Ved å svekke EUs egen forpliktelse til markedsåpenhet, undergraver Brussel også sin langvarige kritikk av Kinas investeringsrestriksjoner. Tross alt, hvis Beijing virkelig blokkerer utenlandsk tilgang, slik EU hevder, hvordan forklarer vi da det faktum at beholdningen av europeiske FDI i Kina er betydelig høyere enn kinesiske FDI i Europa? Eurostat-data viser at i 2022 utgjorde europeiske investeringer i Kina totalt 247 milliarder euro, mens kinesiske investeringer i Europa bare var 54 milliarder euro – et gap på 192 milliarder euro. Dessuten har kinesiske FDI i Europa falt kraftig, ned 77% siden 2016, hovedsakelig på grunn av FDI-screeningforordningen fra 2020 og de stadig mer restriktive nasjonale regimene som er innført siden den gang.

Ved å kreve at utenlandske investorer beviser «lokale fordeler» – i form av arbeidsplasser, teknologioverføring eller FoU – omfavner Europa i praksis den samme intervensjonistiske logikken som de en gang fordømte i Beijing. Og Beijing vil ikke forbli passive. De har allerede vist at de kan gjengjelde amerikanske og japanske tiltak ved å bremse godkjenninger, stramme inn reguleringen av utenlandske firmaer eller begrense eksporten av viktige innsatsfaktorer som sjeldne jordarter og batterimaterialer – områder der Europa er strukturelt avhengig. Beijing kan også omdirigere investeringsstrømmer til andre regioner, noe som forverrer Europas marginalisering.

I mellomtiden stopper Europas egen industrielle fremgang opp. Innenfor sektorer som bilindustri, kunstig intelligens, grønn teknologi og avansert produksjon fortsetter Kina å gjøre fremskritt, mens EU fortsatt er fastlåst i byråkratisk regulering. Jakten på «de-risking» og delvis frikobling har gitt motsatt effekt og gjort EUs avhengighet til en selvpålagt begrensning. Europa befester sin rolle som en normativ makt – ved å utstede regler i stedet for å forme teknologiske eller industrielle gjennombrudd.

EUs doktrine om «økonomisk sikkerhet» inkluderer nå potensielle kontroller av utgående investeringer for å hindre europeiske firmaer i å hjelpe konkurrenter i sensitive sektorer. Dette speiler den amerikanske debatten om utgående screening, og signaliserer et nytt skritt mot et proteksjonistisk sikkerhetsparadigme. Selv om en enhetlig mekanisme kan tette smutthull mellom medlemsland – og hindre investorer i å utnytte jurisdiksjoner med svakere tilsyn – vil håndheving forbli vanskelig. Komplekse eierstrukturer, offshore-beholdninger og tur-retur-reiser gjennom tredjeland skjuler de endelige mottakerne. Hvis reglene blir for rigide, risikerer Europa å drive bort ikke bare kinesisk kapital, men alle utenlandske investeringer, noe som forverrer den økonomiske stagnasjonen.

Beijing vil ikke sitte stille dersom det europeiske investeringsmiljøet blir mer uforutsigbart eller diskriminerende. Kina har flere muligheter til å legge press på – fra å utsette europeiske oppkjøp og innføre regulatoriske barrierer til å begrense eksporten av kritiske komponenter. Slike mottiltak vil forsterke EUs økonomiske nedgang og forsterke dens avhengighet av andre. De nye reglene kan dermed akselerere en ond sirkel av gjensidig mistenksomhet og sårbarhet.

Til syvende og sist står EU overfor et strategisk dilemma: hvordan man skal balansere legitime sikkerhetshensyn med behovet for vekst og konkurranseevne. Et rigid, politisk ladet investeringsregime vil ikke gi noen av delene. I stedet bør Europa fokusere på å gjenoppbygge tillit, forfølge samarbeidsrammer og opprettholde åpenhet innenfor en strategisk, gjensidig fordelaktig modell. Økonomisk forsvar drevet av frykt og proteksjonistiske reflekser vil bare forverre stagnasjonen. For å unngå selvisolasjon må EU gjenopprette et konstruktivt engasjement med Kina – eller risikere å fullføre transformasjonen fra en global økonomisk makt til et selvforseglet byråkrati.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

Fotnote fra red.:

Kinas omdirigering til andre markeder

Kinesiske investorer flytter fokuset mot fremvoksende markeder for å unngå regulatoriske barrierer og dra nytte av lavere kostnader. Globale nye kinesiske FDI falt med 10% i 2024, men med et klart skifte:

Asia (primær destinasjon): Absorberte nesten 80% av Kinas OFDI (utgående FDI) i 2024, opp 8,5%. ASEAN alene mottok 34,36 milliarder USD (+36,8%), drevet av produksjon og forsyningskjeder for elbiler.

Afrika og Midtøsten/Nord-Afrika (MENA): Afrika nådde et rekordhøyt nivå på 15,2 milliarder USD (16,5% av nye investeringer), mens MENAs andel steg til over 20%. Fokus på utvinning, fornybar energi og infrastruktur via Belt and Road Initiative (BRI).

Latin-Amerika: Opp 15,4% i 2024, med betydelige investeringer i Brasil (olje), Colombia, Chile og Mexico. Regionen står nå for en økende andel av kinesiske FDI i grønn teknologi og råvarer.

Andre regioner: Oseania økte med 113,7%, mens Nord-Amerika og Europa tapte andeler. BRI-partnere mottok 50,9 milliarder USD (+22,9%), som utgjør 26,5% av totalen.

I flere måneder har Wall Street Journal hatt en artikkel liggende som beskriver den personlige korrupsjonen til Andrii Yermak, den nest mektigste mannen i Ukraina. Yermak har skummet hundrevis av millioner i amerikanske skattepenger ment for bistand til Ukraina.

Redaktørene i avisa kan bevise det. Men det gjør de ikke. I stedet beskytter de Yermak. Hvorfor? Fordi Yermak leder Ukrainas forsøk på å forpurre Trumps fredsplan for Øst-Europa.

Eierne av Wall Street Journal ønsker ikke fred med Russland. De ønsker krig. Samtidig har Journals lederside angrepet Trump-administrasjonen for å ha presset på for en fredsavtale.

Dette er ekte korrupsjon. Uten å informere leserne sine bruker Murdoch-familien si for alt den er verdt til å fortsette krigen mot Russland. Det er ikke en nyhetsorganisasjons oppførsel. Det er kjennetegnet på et etterretningsbyrå.

The Wall Street Journal (WSJ) eies av News Corp, som er kontrollert av Rupert Murdoch og hans familie.

• News Corp kjøpte Dow Jones & Company (som utgir WSJ) i 2007 for ca. 5 milliarder dollar.
• Etter oppkjøpet er WSJ en del av News Corp’s «Dow Jones»-divisjon.
• Rupert Murdoch er styreleder i News Corp, og hans sønn Lachlan Murdoch er nå CEO og den som i praksis har den daglige kontrollen over konsernet (per 2025).

News Corp er et amerikansk multinasjonalt mediekonsern med hovedkontor i New York City. Selskapet fokuserer på nyheter, publisering, digital eiendomsinformasjon og kabel-TV. Det ble etablert 28. juni 2013 som en avspaltning fra det opprinnelige News Corporation, der publiseringsvirksomheten ble skilt ut fra underholdningsdelen (som ble til 21st Century Fox, senere delvis solgt til Disney).

Selskapet er børsnotert på Nasdaq under tickerne NWS og NWSA, og det har en markedsverdi på rundt 17 milliarder dollar per august 2025.

Historie

News Corps røtter går tilbake til 1950-tallet gjennom Rupert Murdochs arv etter faren Keith Murdoch, som kontrollerte australske aviser. Det opprinnelige News Corporation vokste seg til et globalt mediekonsern på 1980- og 1990-tallet med oppkjøp som Twentieth Century Fox og MySpace (2005 for 580 millioner dollar). I 2007 kjøpte det Dow Jones & Company (inkludert The Wall Street Journal) for 5 milliarder dollar. Skandalene rundt News of the World i 2011 (telefonavlytting) førte til avspaltningen i 2013, som skapte det moderne News Corp.

Siden da har det gjort oppkjøp som Harlequin (2014 for 415 millioner dollar) og Move, Inc. (eier av Realtor.com, 2014). I 2025 solgte det sin 65% andel i Foxtel Group til DAZN for ca. 3,4 milliarder australske dollar, og beholdt en 6% minoritetsandel i DAZN.EierskapNews Corp kontrolleres av Murdoch-familien, med Lachlan Murdoch som den dominerende figuren. Han har 33% av stemmerettene gjennom en dobbel aksjeklasse-struktur. Rupert Murdoch trakk seg som styreleder i november 2023 og er nå styreleder emeritus. Familien har vært involvert i interne konflikter, inkludert en rettssak i desember 2024 der Rupert og Lachlan tapte mot søsknene Prudence, Elisabeth og James Murdoch om stemmerettigheter i familiestiftelsen. Aksjen handles for ca. 29,61 dollar per august 2025.Ledelse

• Styreleder: Lachlan Murdoch (siden november 2023).
• CEO: Robert Thomson (siden 2013, kontrakten forlenges til juni 2030 i juni 2025). Thomson var tidligere redaktør i The Wall Street Journal og har ledet selskapet gjennom en digitale omlegginga.

Nøkkeldatoer og milepælerHer er en tabell med sentrale hendelser i News Corps historie:

År	Hendelse
1952	Rupert Murdoch arver kontroll over australske aviser.
2007	Kjøp av Dow Jones & Company for 5 mrd. USD.
2013	Avspaltning fra original News Corp; nytt selskap etablert.
2014	Oppkjøp av Harlequin og Move, Inc.
2020	James Murdoch trekker seg fra styret pga. redaksjonelle uenigheter.
2023	Rupert Murdoch trekker seg som styreleder; 5% kutt i arbeidsstyrken.
2024	Aksjonærer avviser forslag om å fjerne dobbel aksjeklasse; tap i familierettssak.
2025	Salg av Foxtel til DAZN; forlengelse av CEO-kontrakt.

Datterselskaper og eiendeler

News Corp eier en rekke ikoniske merkevarer, hovedsakelig innen nyheter og publisering. Her er en oversikt over de viktigste segmentene og datterselskapene:

• News and Information Services (ca. 50% av inntektene):
  • Dow Jones & Company: The Wall Street Journal (4,3 mill. abonnenter i 2024), Barron’s, MarketWatch, Factiva (nyhetsdatabase), Dow Jones Indexes (inkl. Dow Jones Industrial Average).
  • News UK: The Times, The Sunday Times, The Sun (1,9 mill. daglige lesere i UK).
  • News Corp Australia: The Australian, Herald Sun, The Daily Telegraph; når 15 mill. lesere månedlig.
  • New York Post: Tabloid med 518.000 opplag og 391 mill. sidevisninger månedlig (august 2025).
• Book Publishing:
  • HarperCollins: Verdens nest største bokforlag (etter Penguin Random House); eier Harlequin (romantikk), publiserer forfattere som J.R.R. Tolkien og Hillary Clinton.
• Digital Real Estate Services (ca. 25% av inntektene):
  • REA Group (61% eid): realestate.com.au (Australias ledende eiendomsside), realtor.com.
  • Move, Inc.: Realtor.com i USA.
• Andre:
  • Minoritetsandeler: 6% i DAZN (sportstrømming), 10% i Dow Jones Indexes.
  • Tidligere: Solgte MySpace (2005–2011), Unruly (2020), og Foxtel (2025).

Selskapet når over 200 millioner unike brukere globalt via digitale plattformer.ØkonomiFor regnskapsåret som sluttet 30. juni 2025:

• Omsetning: 8,45 milliarder USD (opp fra 9,88 milliarder i 2024, men nedjustert pga. salg).
• Nettoinntekt: 824 millioner USD.
• Total eiendeler: 15,5 milliarder USD.
• Antall ansatte: 22.300 (inkl. datterselskaper).

Inntekter kommer hovedsakelig fra abonnementer (digitalt og print), annonser og lisensiering. Dow Jones-segmentet vokste 14% i 2024 takket være digital annonsering.Nylige utviklinger (per november 2025)I april 2025 solgte News Corp Foxtel for å fokusere på kjernevirksomhet. Juni 2025: CEO Thomson forlenges. Selskapet har håndtert utfordringer som en cyberangrep knyttet til Kina i 2022 og en mislykket fusjonsforsøk med Fox i 2023. Det investerer i AI og digitalisering for å motvirke fall i print-opplag.

Kontroverser

News Corp har vært preget av skandaler, inkludert telefonavlytting i News of the World (2011), som utløste avspaltningen. Hacking-anklager mot datterselskapet NDS i 2012 rammet rivaler som pay-TV-selskaper. James Murdochs avgang i 2020 handlet om uenigheter om redaksjonell integritet (f.eks. klimadekning). Familiestriden i 2024 involverte anklager om «dårlig tro» fra Rupert og Lachlan. Selskapet kritiseres ofte for konservativ bias i dekningen, spesielt via Fox-relaterte eiendeler før splittelsen.News Corp forblir en dominant aktør i global nyhetsmedier, men står overfor press fra digitale disruptorer som sosiale medier og strømmingstjenester. For mer detaljer, sjekk selskapets offisielle side eller børsrapporter.

Irakkrigen

Rupert Murdoch var en sterk og tydelig tilhenger av den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003.

• Før invasjonen (2002–2003): Murdoch og hans aviser (spesielt The Sun, New York Post, The Times og Fox News) var blant de mest aggressive støttespillerne for krigen. Totalt publiserte News Corp-aviser over 175 ledere som støttet invasjonen i månedene før krigen startet – uten en eneste leder imot.
• Direkte sitater fra Rupert Murdoch selv:
  • I februar 2003 (intervju med australsk TV):
    «We can’t back down now… I think Bush is acting very morally, very correctly».
  • Samme måned, om oljeprisene etter krigen:
    «The greatest thing to come out of this for the world economy… would be $20 a barrel for oil. That’s bigger than any tax cut in any country».
  • I april 2003 (etter invasjonen startet):
    «We are all neoconservatives now» (sitert i The Weekly Standard).
• Instruks til redaktører: Ifølge tidligere redaktører i News International (bl.a. Andrew Neil og Rebekah Brooks’ vitnemål i Leveson-undersøkelsen) ga Murdoch personlig ordre om at alle hans 175+ aviser verden over skulle støtte krigen. Dette var uvanlig direkte styring fra eiersiden.
• Fox News’ rolle: Under Murdochs ledelse var Fox News den mest krigsvennlige TV-kanalen i USA. Kanalen fremmet konsekvent påstandene om masseødeleggelsesvåpen og koblinger til al-Qaida, og kritiserte kraftig anti-krigsstemmer.
• Senere refleksjoner: Murdoch har senere moderert tonen noe:
  • I 2015 kalte han Tony Blairs beslutning om å følge USA «a pretty big mistake».
  • I et intervju med Sky News Australia i 2023 sa han:
    «It turned out to be a disaster… We got sucked into something that was based on faulty intelligence.»
    Han har likevel aldri tatt direkte selvkritikk for sin egen massive støtte.

Kort oppsummert:
Rupert Murdoch var en av de mest høyrøstede og innflytelsesrike private støttespillerne for Irak-krigen i 2003, både gjennom sine egne uttalelser og ved å instruere alle sine medier til å fremme krigen. Han har senere innrømmet at krigen ble en «katastrofe», men uten å ta ansvar for sin egen rolle i å bygge opp opinionen for den.

Og det er det samme sporet Mudoch-familien og Wall Street Journal går nå.

Oljefondet eier 1,33% av aksjene i News Corp .