De som ikke har vært helt i den dypeste søvn har nok allerede for mange år/tiår siden sett tegnene på at det vært planlagt for et fullstendig kontroll- og overvåkingsmareritt i Vesten, for ikke å si hele verden, og nå kan det med rette hevdes at vi befinner oss i en av de siste fasene for implementeringen av dette. Det rulles i disse dager ut rett foran øynene våre, naturligvis mens den gjengse nordmann enten er «lykkelig» uvitende eller er helt likegyldig til det hele. Sistnevnte kategori, gjerne lidende av følgende Stockholmsyndrom:

Av Terje Hansen , Foreningen lov og helse.

20. oktober 2025

«Dette må jo være greit, jeg har da ikke noe å skjule!»

Digital ID helt sentralt

Hvis jeg skulle ta for meg all dokumentasjon på hva som foregår nå, hadde dette blitt en serie i omtrent i tusen deler, så la meg derfor bare gi noen drypp. Du får for øvrig en bra beskrivelse i denne ferske gjennomgangen om digital ID og situasjonen for øvrig . Digital ID er et av de mest essensielle elementet i dette marerittet som er på gang, og som vanlig er Bill Gates-nettverket tungt involvert. Dette har naturligvis startet for mange tiår siden, men et sentralt øyeblikk, i hvert fall på overflaten, var i 2023 når FN’s Utviklingsprogram sammen med Bill Gates Foundation og Rockefeller-nettverket lanserte 50 in 5 , som var en akselererende prosjekt for å fremskynde dette arbeidet, med mål om at innen 5 år (2028) skulle 50 land ha rullet ut digital ID og digital infrastruktur.

Planlagte tidslinjer i slike prosjekter som dette, som befolkningen blir angrepet med jevnlig, har en tendens til å hele tiden måtte forskyves, men i akkurat dette tilfellet ser det faktisk ut til at man ligger godt i forkant av tidsrammen. Ut fra hva jeg har sett ser denne oversikten over status per nå ut til å være korrekt:

(Faksimile fra X.com)

Og apropos Vietnam, som er nevnt i listen over; de kjører på med en gang :

(Faksimile fra finance.yahoo.com)

Her er en mer detaljert gjennomgang, hvor det heter seg:

(Faksimile fra comsuregroup.com)

Måten å selge inn alt dette og relaterte ting på at man skal hindre svindel, hvitvasking og barneovergrep o.l. Hvem kan vel være negativt innstilt til noe sånt? «Vi gjør alt dette for din sikkerhet og velvære, må vite!»

Så tilbake til Bill Gates-nettverket, som faktisk går enda lengre :

(Faksimile fra gatesfoundation.org)

Det er jo korrekt at vi har en stort fattigdomsproblem i verden, men denne gjengen tør faktisk prøve å innbille oss at nøyaktig det disse fattige mangler er Digital ID. Gå bort til en uteligger i gatene i storbyene i USA, Brasil eller India, bare for å velge noen land litt tilfeldig, og si: «Vi har frem til nå rett og slett ikke hatt noen mulighet til å løse problemet med din og andres fattigdom, det har vært uløselig, men nå som du får digital ID vil problemet endelig løses!». Man kan bli målløs av denne groteske frekkheten og freidige løgnaktigheten..

Jeg minner for øvrig om vår Når elitene sier det rett ut: digital biometrisk ID , hvor dette beskrives ytterligere ifm. at dronning Mâxima av Nederland forfektet det samme prosjektet.

Myndighetene i UK, som for lengst har gått til full og utilslørt krig mot egen befolkning på en måte man sjelden har sett i senere tid, ignorerer glatt at nå nærmere 3 millioner innbyggere har signert opprop mot digital ID:

Det falske begrepet «digital helse» samt EU’s One Health-program er naturligvis viktige elementer i det større bildet. Det samme er EU’s såkalte chat control , som EU nå jobber hardt for å innføre; denne skal overvåke dine meldinger på krypterte apper som Signal og Whatsapp o.l. før de i det hele tatt er sendt til mottakeren. Den totale og automatiserte overvåking, altså.

Hva med Norge?

Jeg skal ikke ta noen lang gjennomgang av Norge. Jeg skal nøye meg med å si at Norge følger lydig og villig alt som skjer av angrep på de vestlige befolkningene, og i noen tilfeller er vi ledende. Her beskrives det presist på steigan.no .

Norske myndigheter har for øvrig allerede innført masseovervåking , og forsøkte sannelig også offisielt å opprette et Sannhetsministerium . Dette siste fikk de heldigvis ikke til i første forsøk, selv om et Sannhetsministerium i praksis har vært i drift lenge med «faktasjekker»-bransjen i pardans med konsernmediene og store deler av akademia.

Men den kognitive krigføringen er faktisk den aller mest effektive kontrollmekanismen som finnes, og slike kampanjer mot norsk folks sinn har de senere år også vært massiv, og rettes i disse tider også mer og mer utilslørt inn rett mot de unge i landet.

To ord om Larry Ellison

Larry Ellison er en tech-oligark, og er nå blant verdens 1-2 rikeste. Noen vil hevde at han nå også er en av verdens mektigste personer, mens noen andre (slike som meg) vil hevde at også han er nikkedukke fremme på scenen for langt mektigere og dypere maktstrukturer. Uansett, mediekontrollen han tar grep over er formidabel:

(Faksimile fra x.com, profilen til Glenn Greenwald)

Men det er mer, og nå direkte tilknyttet dette med digital ID og de andre relaterte tingene som de vestlige kjeltringmyndighetene inkludert den norske jobber iherdig og koordinert for å innføre. Her sammen med Tony Blair i 2024 snakker Ellison om den våte 1984-drømmen deres, og 1984-marerittet vårt , som nå er i sluttfasen for full innføring:

Apropos Ellison, her kan du lese litt mer om hans virke . Høres dette lystig ut? Hva med Yuval Noah Harari’s beskrivelse av den overhengende dystopien:

Sluttkommentar:

At et 1984-mareritt nå rulles ut fremfor, eller over oss, i disse dager er jo… ja, et mareritt. Men på en måte er mye av dette ikke noe nytt. Gjennom hele historien er det tett med eksempler på at myndighetene går til krig mot egen befolkning for å beholde eller øke sin makt, slik som de fleste av Vestens myndighetsapparater nå gjør.

Men er det noe unikt i situasjonen i dag? Ja, og det er at det ikke bare er ett eller noen få land, men nesten alle land i Vesten – helt samtidig, i tillegg til mange land utenfor den vestlige sfæren. Det andre som er unikt er de teknologiske overvåkningsmulighetene som i dag finnes; noe slikt verktøy har aldri myndighetsapparatene og politistatene hatt tilgjengelig før.

Hva er så unikt med Norge? Tidligere autoritære overvåkingsstater gjennom historien har stort sett hatt et på alle måter tydelig skille mellom overgrepsapparatet og selve befolkningen som blir utsatt for det hele, og det eneste som gjør at folket har vært med på tingene er helt konkret, autoritær og ganske vedvarende former for tvang, trusler og ren makt. Et slikt skille finnes i liten grad i Norge nå. Jeg skal ikke si at det aldri i historien har vært et mer totalitært land enn Norge, men det kan ikke være mange eksempler. For alle deler av samfunnet – pressen, akademia, NGO’ene, idretten, næringslivet og politikken m. fl. samt veldig mange av de «vanlige borgere» har smeltet sammen til et koloss av et system hvor alle bidrar til å holde det hele uendret og med stø kurs i en bestemt retning. Alle bidrar, også til å fjerne eller nøytralisere dem som er en trussel (dissidenter) for å hindre den stødige kursen. Pandemien var et strålende eksempler på dette, angrepene på Glenn Disen er et annet. I Italia brukte man voldsom politimakt mot befolkningen i den erklærte pandemien for å få dem til å adlyde; man brukte sågar droneovervåking og militære kontrollposter ved utfartsårene i selv små landsbyer. Men helt samtidig med dette drev i med «dugnad» i Norge.

Er det da ingen håp? For min del er jeg overbevist om at dette 1984-prosjektet er dømt til å mislykkes til slutt. De gale styrende eliter, og deres patetiske nikkedukker kommer ikke til å få det til og det hele er nødt til å rakne, selv om de riktignok aldri har vært nærmere sluttfasen enn i dag. Men det er viktig å forstå at det vil neppe rakne helt av seg selv, det som må til er stadig vekk at nok folk sier nei takk.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

---

Elbil-subsidier i Norge handler primært om fritak for avgifter som engangsavgift, moms og andre særavgifter, samt fordeler som bompengefritak og bruk av kollektivfelt. Dette er ikke direkte utbetalinger, men tapte inntekter for staten. Basert på offisielle tall og analyser, er det totale beløpet siden 2007 (da insentivene begynte å bite ordentlig) anslått til 640 milliarder kroner. Dette tilsvarer mer enn tre ganger kostnaden for å bygge Nordlandsbanen fra Fauske til Tromsø, og vesentlig mer enn det staten har brukt på jernbaneutbygging siden 2007.

Årlige kostnader: I 2020 var tapet på ca. 19,2 milliarder kroner. I 2025 er det budsjettert med 49 milliarder kroner kun i tapte avgiftsinntekter.

Før insentivene gikk halvparten av en typisk bilpris (f.eks. en VW Passat i 2007) til staten i avgifter. For en elbil som VW ID.4 i 2024 var det under 5%. Dette har gjort elbiler 30–50% billigere enn «fossilbiler», avhengig av modell og størrelse.

Merkostnader utover avgifter: Staten har også investert 136 millioner kroner i ladeinfrastruktur siden 2015 via Enova, og ytterligere midler til kommuner og fylker.

Disse tallene er basert på NRK-analyse av klimapolitikk og offisielle budsjetter, og reflekterer den kumulative effekten frem til 2025. Norge har nesten nådd målet om 100 % nullutslippsbiler i 2025, men subsidier fases nå ut (f.eks. moms over 500.000 kr siden 2023, og ytterligere reduksjoner i 2026–2027).

Norge har subsidiert Tesla med over 110 milliarder kroner

Tesla har dominert elbilmarkedet i Norge, og dermed mottatt en stor del av subsidieeffekten gjennom fritak på sine modeller (spesielt Model 3 og Y). Basert på markedsandeler og antall solgte biler:

• Tesla-andel av totale elbiler: Ca. 17,5% av alle registrerte elbiler i Norge er Tesla (per 2023, med over 117 000 Teslaer totalt). Dette tilsvarer en andel på ca. 110–130 milliarder kroner i subsidier (17,5% av 640 milliarder).
• I nybilsalg: Tesla har tatt 20% av totalmarkedet i 2023 og nærmer seg 20% i 2024/2025, med månedlige topper på 33% (f.eks. september 2024). I 2022 solgte de 21.300 biler (12,2% markedsandel). Dette betyr at 20–25% av subsidier i nybilsalg har gått til Tesla de siste årene.

Kilder:

Norway Wrestles with Costly EV Subsidies (world leader at a crossroads) – Master Resource – masterresource.org

Norwegian EV policy – Norsk elbilforening – elbil.no

EV Hypocrites At Home And Abroad – American Energy Alliance americanenergyalliance.org

Incentives and Legislation | European Alternative Fuels Observatory – alternative-fuels-observatory.ec.europa.eu

Plug-in electric vehicles in Norway – Wikipedia – en.wikipedia.org

Evaluating Norway’s electric vehicle incentives – ScienceDirect – sciencedirect.com

Hvem fant på å prioritere elbiler så høyt?

En skulle tro at det å bruke 640 milliarder på en sektor ville ha vært gjenstand for en brei demokratisk debatt. Det har det ikke vært. Denne politikken har kommet ovenfra og er produkt av dyktig lobbypolitikk fra sterke interessegrupper.

Lobbyister og interessegrupper har spilt en betydelig rolle i utforminga og opprettholdelsen av elbilsubsidiene i Norge. Norsk elbilforening vært den mest sentrale aktøren i å fremme elbilpolitikk. Elbilforeningen har hatt tette bånd til organisasjoner som Zero og Bellona, som har bidratt med faglig støtte og politisk nettverk. Foreningen har samarbeidet med elbilprodusenter som Tesla, Nissan og Volkswagen, som har støttet deres arbeid for å øke etterspørselen etter elbiler. Selv om Elbilforeningen er uavhengig, har den mottatt noe støtte fra statlige aktører som Enova til prosjekter knyttet til ladeinfrastruktur og informasjonskampanjer.

Organisasjoner som Zero (Nullutslippsorganisasjonen) og Bellona har vært viktige i å fremheve elbiler som en «klimaløsning».

Selskaper som Statkraft og NVE har indirekte støttet elbilpolitikken ved å fremme elektrifisering og fornybar energi. Deres lobbyarbeid for et grønt energisystem har forsterket argumentene for elbilsubsidier.

Enova, et statlig foretak under Klima- og miljødepartementet, har også fungert som en kanal for næringslivets innspill til ladeinfrastruktur og støtteordninger.

Kilder:

Aftenposten: Reportasje fra 2020, «Hvordan Norge ble et elbilland» (4. oktober 2020), beskriver samspillet mellom Elbilforeningen, Zero og politikere som Ketil Solvik-Olsen.

Stortingsmeldinger og budsjettdokumenter: Prop. 1 S (2000–2001) fra Finansdepartementet omtaler innføringen av momsfritak for elbiler, der Norsk elbilforening og Bellona leverte innspill. Tilgjengelig via [stortinget.no].

Enovas årsrapporter (f.eks. 2018–2023) dokumenterer støtte til ladeinfrastruktur, ofte i samarbeid med Elbilforeningen og Zero.

Zero: Deres nettside (zero.no) og rapporter, som «Klimatiltak i transportsektoren» (2020), beskriver deres lobbyarbeid for elbilinsentiver og samarbeid med Elbilforeningen.Bellona: Frederic Hauges innspill i rapporter som «Elektrifisering av transport» (2015) viser Bellonas tidlige støtte til elbilpolitikk.

Elbilpolitikken i Norge er med andre ord blitt til gjennom lobbykrati og ikke demokrati

Påstandene som denne politikken har aldri vært grundig belyst. Konsekvensene er aldri belyst, slik som behovet for sjeldne mineraler fra Afrika og gjenvinningsproblemene. Det har aldri vært noen seriøs konsekvensutredning. Og alternativene er aldri blitt vurdert, slik som jernbane fra Fauske til Tromsø.

Subsidiering av de mest velstående

En rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB, 2021) viser at husholdninger i de øverste inntektsgruppene eier en uforholdsmessig stor andel av elbiler. For eksempel sto de 20% rikeste husholdningene for nesten 40% av elbilkjøpene i 2020. Momsfritaket alene kunne spare kjøpere opptil 100.000–200.000 kr på dyre modeller. Eksempel: En Tesla Model S (ca. 1 million kr) ville hatt en avgift på flere hundre tusen kroner uten fritak, noe som gjør politikken svært lukrativ for dem som kjøper premiumbiler.

Ifølge Norsk elbilforening (2022) kunne en pendler i Oslo spare opptil 20.000–30.000 kr årlig på bompenger alene. Kollektivfelt-tilgangen har også redusert reisetid, en indirekte økonomisk fordel. Denne gruppa inkluderer både middelklasse- og høyinntektsgrupper som bor i forsteder og pendler til bysentra, særlig i Østlandsområdet.

Subsidiering av elbiler har med andre ord hatt en klar klasseprofil. Man har brukt skattepenger fra de minst velstående for å subsidiere elbilindustrien og den øvre middelklassen.

Nå som nesten «alle» har skaffet seg elbil, fjernes fordelene, noe som var helt forutsigbart. Og naturligvis er det de minst velstående som vil sitte med skjegget i postkassa.

Når ble Norge et land som følger lover vi ikke selv har vedtatt? Når ble vi et land der Brussel i praksis styrer både strømmen vår, energipolitikken og deler av vårt forsvar? Vi ble lovet samarbeid og frihandel, men fikk et system av kontroll og overnasjonal styring. Gjennom EØS-avtalen har Norge gradvis mistet retten til å bestemme over sine egne ressurser, sin lovgivning og nå også sin militære rolle. Det som ble solgt som et partnerskap, har i realiteten gjort Norge til en lydstat i EUs og NATOs felles prosjekt.

Dan-Viggo Bergtun.

EØS-avtalen ble i 1994 presentert som et kompromiss: vi skulle være med i det indre markedet, men ikke gi fra oss politisk makt. Vi skulle bevare suvereniteten og demokratiet, samtidig som vi sikret økonomisk samarbeid. Nå, tre tiår senere, ser vi hvordan denne fortellingen brister. Vi har tatt inn tusenvis av EU-lover og direktiver, mange uten reell debatt. Stortinget stemmer dem gjennom som formaliteter, og folket blir stående som tilskuere til et system som dikterer stadig mer av vår politikk.

Gjennom EØS har EU fått juridisk forrang i Norge. Når det oppstår konflikt mellom norsk lov og EØS-regelverk, må norsk lov vike. Høyesterett har allerede slått fast at EØS-reglene står over norsk lov innenfor sitt område. Det betyr at store deler av vår økonomiske, teknologiske og miljømessige politikk i realiteten styres utenfor landets grenser. Dette er ikke lenger en handelsavtale, det er et rettslig og politisk jerngrep.

Særlig på energiområdet er Norge blitt lurt. Vi ble fortalt at EØS og kraftkablene til utlandet skulle sikre oss stabile priser og «markedsbalanse». I stedet ble vi dratt inn i EUs energibyrå, ACER, som nå indirekte styrer hvordan norsk vannkraft eksporteres og prises. Den nasjonale kontrollen over strømmen, vår viktigste naturressurs, er borte. Norske kraftverk, bygget av fellesskapet, selger nå strøm på et marked der EU-systemet bestemmer prisen. Det er derfor strømprisene i Sør-Norge skyter i været når EU krever mer kraft. Dette er ikke samarbeid. Det er utnyttelse. Og norske politikere lot det skje vel vitende om at folket aldri ville ha sagt ja til å gi bort kontrollen over landets energi.

Norge ble også fortalt at deltakelsen i EUs energisystem ikke hadde med politikk å gjøre. Men energi er politikk. Når vi underlegger oss ACER, overlater vi makt til et byrå vi ikke kan stemme over, og som er styrt av EU-kommisjonen. Det er et demokratisk ran gjort med juridiske begreper og byråkratisk språk, men like fullt et ran. Vi har ikke lenger makt over vår egen strøm, vårt eget marked eller våre egne ressurser. Vi har overlatt det til en overnasjonal struktur der profitten går ut, mens regningen blir igjen her hjemme.

På samme måte er Norge nå dratt inn i EUs militære integrasjon uten å være medlem. Under dekke av «samarbeid» deltar Norge i EUs forsvarspolitiske initiativer, industriavtaler og militærprogrammer. Norske selskaper blir en del av EUs våpenøkonomi, og norske soldater brukes som del av unionens sikkerhetspolitiske rammeverk. Det som en gang var en uavhengig forsvarspolitikk, forankret i FN og fredsbevaring, er i ferd med å bli underlagt en militarisert EU-agenda tett knyttet til NATO.

Norge har blitt en brikke i EUs geopolitiske spill. Vi sender våpen, bygger baser, og lar oss bruke som energileverandør i en europeisk krigspolitikk. Samtidig mister vi vår rolle som fredsnasjon – den vi var stolte av i generasjoner. Vi skulle bidra til diplomati, forsoning og forhandling. Nå er vi blitt et land som sender våpen før vi sender ord. Dette er ikke et uttrykk for styrke, men for underkastelse.

Når EU utvider sin militære kapasitet, er Norge med på laget – men uten innflytelse. Våre politikere snakker varmt om «europeisk solidaritet», men de sier ikke at denne solidariteten nå innebærer våpenproduksjon, felles opprustning og felles strategier for konflikt. EU har gjort det som USA gjorde før dem: pakket inn makt i språk om samarbeid og fred. Slik har også Norge blitt lurt. Vi tror vi samarbeider, men vi adlyder.

Norsk utenriks- og forsvarspolitikk er nå mer samordnet med EU enn noensinne, men folket er aldri spurt. Vi har fått en stille integrasjon – der suvereniteten forsvinner ikke gjennom traktater, men gjennom «tilpasning». Norge er med i EUs forsvarsfond, kjøper europeiske våpensystemer og tilpasser sin strategi til EUs og NATOs behov. Det er ikke lenger snakk om selvstendig politikk, men om deltagelse i et felleseuropeisk maktprosjekt der Norge er leverandør, ikke leder.

Dette er et mønster. Først energien, så lovverket, så forsvaret. Bit for bit overføres kontrollen til et system som ikke er folkevalgt, ikke demokratisk, og som ingen nordmenn har stemt for. Vi har blitt en lydig forlengelse av EUs politiske og økonomiske maskineri. Og alt skjer under dekke av «modernisering», «harmonisering» og «effektivitet». Ordene er ufarlige, men virkningene er dypt politiske. Vi har gitt bort selvråderetten uten å forstå hva vi mistet.

Grunnloven står formelt øverst, men brukes ikke som vern. Når EU-direktiver tas inn i EØS, behandles de som tekniske nødvendigheter, ikke politiske valg. Våre domstoler og politikere følger EØS-retten av frykt for handelskonflikt. Dermed blir Grunnloven stående som symbol, ikke som skjold. Realiteten er at Norge i dag styres av regler vi ikke kan endre, lover vi ikke har laget, og beslutninger som fattes i rom der vi ikke har stol.

Dette er en demokratisk krise, men også en nasjonal. Vi er ikke lenger herrer over våre egne naturressurser, vår egen energipolitikk eller vår egen forsvarsstrategi. Norge er i ferd med å bli et lydrike under et system som aldri ble godkjent av folket. Politikerne later som om alt er som før, men sannheten er at selvråderetten smuldrer bort mens de snakker om «fellesskap».

Jeg sier dette som en som har tjent landet ute og hjemme, som soldat og tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Vi kjempet for at folk selv skulle bestemme over sine land, sine lover og sine valg. Vi sto for fred, ikke for økonomisk og militær underkastelse. Derfor gjør det vondt å se hvordan Norge gradvis har mistet det som gjorde oss frie: retten til å bestemme selv.

Det norske folk er blitt lurt. Vi ble fortalt at EØS handlet om handel, ikke politikk. At energikabler handlet om samarbeid, ikke avhengighet. At forsvarssamarbeid handlet om trygghet, ikke militær integrasjon. Sannheten er motsatt. EØS har blitt EUs redskap for politisk kontroll, ACER har blitt verktøyet for økonomisk utpumping, og EU-forsvarssamarbeidet er blitt et middel for å trekke Norge dypere inn i en union vi aldri stemte oss inn i.

Vi trenger å ta tilbake styringen. Vi må våge å stille de spørsmålene våre politikere unngår: Hvorfor brukes ikke reservasjonsretten? Hvorfor lar vi EU bestemme over vår strøm? Hvorfor er Norge med på EUs militære initiativer uten folkeavstemning? Hvorfor kalles dette samarbeid når det i virkeligheten er underkastelse?

Det er på tide å si nei. Ikke til samarbeid – men til systematisk maktoverføring. Norge må igjen bli et land som våger å stå for sin egen politikk, sin egen energi og sin egen sikkerhet. Vi må gjenreise ideen om nasjonal suverenitet og virkelig folkestyre. Et land som ikke styrer seg selv, er ikke fritt, uansett hvor rikt det er. Frihet er ikke en eksportvare. Frihet er retten til å bestemme selv – over ressursene, lovene og framtiden.

Hvis vi fortsetter på denne veien, vil Norge om få år bare være et formelt demokrati – uten reell selvbestemmelse. Et land med flagg og Grunnlov, men uten kontroll. Det er på tide å våkne. For demokratiet dør ikke alltid med et kupp. Noen ganger dør det med stillhet, direktiv for direktiv, mens folket lures til å tro at alt er som før.

Vi har blitt lurt om energien. Vi har blitt lurt om militæret. Vi har blitt lurt om suvereniteten. Nå må vi slutte å la oss lure.

---

Dan Viggo Bergtun er en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteranarbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.

Les også:

EU-ledere er smarte – eller kanskje ikke. Nå er det Nederland som har gjort det, opptrådt som kjeltring og plutselig bli konfrontert med konsekvensene.

1) Den nederlandske regjeringa tok kontroll over det kinesiske chipselskapet Nexperia og satte inn sin egen administrerende direktør.

2) Kina innførte et eksportforbud for brikkene til Nexperia.

3) Nederland flipper ut, for de kunne ikke ha forutsett dette! De forestilte seg ikke at Kina på noen måte ville reagere på at nederlenderne bokstavelig talt tok et selskap med makt fra Kina.

4) Den nederlandske økonomiministeren Vincent Karremans ønsker å finne en løsning med Kina angående det kinesiske eksportforbudet mot Nexperia-brikker, melder den statlige kringkasteren NOS.

Forbudet trådte i kraft etter at den nederlandske regjeringen tok kontroll over selskapet og fjernet den kinesiske administrerende direktøren.

Nå ringer de Kina, ber om unnskyldning og vil finne en løsning som ikke får dem til å fremstå som idioter. For sent.

De har allerede vist hele verden at de er idioter.

Setter hele Europas bilindustri i fare for å tekkes Trump

Arnaud Bertrand skriver:

En påminnelse om hva som skjedde her:

– I juni fortalte USA nederlenderne at de ville rulle ut en ny anti-Kina ekstraterritorial lovgivning, der ethvert datterselskap av et kinesisk selskap som er sanksjonert av dem, automatisk også ville bli sanksjonert. De sa at denne regelen ville gjelde for Nexperia, en halvlederprodusent med hovedkontor i Nederland, kjøpt opp i 2018 for 3,6 milliarder dollar av det kinesiske selskapet Wingtech Technology, som har vært sanksjonert av USA siden desember 2024. Nexperia er et stort EU-selskap med over 12.000 ansatte, som forsyner store deler av EUs bilindustri med brikker. USA fortalte nederlenderne at den eneste måten Nexperia kunne unnslippe sanksjonene på var å bli kvitt kineserne. Jeg dikter ikke opp noe av det, det ble rapportert i Financial Times: https://ft.com/content/db019842-01a9-4488-a6a0-45d0e102536b

– Nederlenderne utarbeidet en juridisk strategi for å bli kvitt kineserne i Nexperia, og da USA endelig rullet ut sin nye regel helt i slutten av september ( https://bis.gov/press-release/department-commerce-expands-entity-list-cover-affiliates-listed-entities ), gikk nederlenderne nesten samtidig til aksjon for å ta Nexperia vekk fra kineserne. «Beslagleggelse» er det rette begrepet her: de suspenderte den kinesiske administrerende direktøren fra stillingen sin, utnevnte en ikke-kinesisk direktør i styret med avgjørende stemmerett og eksproprierte selskapets aksjer ved å sette dem under forvaltning av en tredjeparts bobestyrer. Alt under en lov kalt «Goods Availability Act» ( https://government.nl/latest/news/2025/10/12/minister-of-economic-affairs-invokes-goods-availability-act ), som er en nødlovgivning i krigstid utformet for ting som rekvirering av brød eller drivstoff under en utenlandsk invasjon.

– Et par dager senere svarte Kina med å innføre eksportkontroll for Nexperia, og forby selskapet å eksportere produkter produsert i Kina, som jeg forstår utgjør den aller største delen av forsyningskjeden deres. Dette lammer i praksis selskapet fullstendig.

– Og nå, ganske riktig, sier hele den europeiske bilindustrien at de vil møte «betydelig forstyrrelse hvis avbruddet i Nexperia-brikkene ikke kan løses umiddelbart». Og den store taperen her er åpenbart igjen Europa. Ikke bare ødelegger de et av sine flaggskip-teknologiselskaper, men de ødelegger også hele den europeiske bilindustrien i prosessen. Alt for hva? Alt for å glede «pappa» Trump.

ACEA advarte om at uten noen av disse brikkene kan ikke europeiske billeverandører produsere delene og komponentene som trengs for å forsyne bilprodusenter, noe som betyr at trusselen om produksjonsstans er overhengende.

Det er et stort spørsmål om hvordan vi har kommet til det punktet hvor Putin og Trump har forpliktet seg til et nytt toppmøte i Budapest.

Alexander Mercouris .

The Duran.

Det første man må si er at det ikke er noe av den spenningen – eller bekymringen – som vi så før toppmøtet i Alaska. Europeiske medier, som var i et vanvidd før toppmøtet i Alaska, nedtoner dette toppmøtet.

Det andre er at russerne virker mye mer skeptiske. Ikke bare har Putin og Lavrov blitt utfordret av russiske medier i nylige pressekonferanser og intervjuer, men det virker også som om Usjakov i sin orientering virket mer tvilende enn før. Han snakket om samtalen mellom Putin og Trump som bare «ganske nyttig», og kommenterte ingen varme eller «oppriktighet» mellom lederne.

(Juri Usjakov er Putins utenrikspolitiske rådgiver. Red.)

Det er tydelig at det er en spenning vi ikke har sett før.

Dette har fått meg til å lese gjennom alle de forskjellige kommentarene som Putin og Lavrov har kommet med siden Alaska, helt tilbake til pressekonferansen Putin og Trump holdt etter toppmøtet og videre til Usjakovs orientering om den nylige telefonsamtalen mellom Trump og Putin.

Jeg har også sett på de ulike uttalelsene europeerne har kommet med siden toppmøtet i Alaska ble annonsert.

Her er hva jeg tror har skjedd.

(1) Russerne dro fra Alaska i den tro at de i prinsippet hadde blitt enige om en rammeavtale for konflikten i Ukraina med Trump. Nesten helt sikkert tok denne form av noe som lignet Istanbul Pluss, men det er mulig at russerne gikk med på en våpenhvile langs dagens linjer i Zaporizjzja og Kherson-regionene, forutsatt at ukrainerne trakk seg ut av Donbass. I alle andre henseender ville rammeavtalen ha vært identisk med eller svært lik Istanbul Pluss og sagt spesifikt ingen NATO, men tillatt Ukraina å bli med i EU.

(2) Trump fortalte Putin at han ville rådføre seg med tjenestemenn i Washington, ukrainerne og europeerne, og at han ville komme tilbake med svaret.

(3) Trump har aldri gått tilbake. I stedet har vi hatt løse uttalelser fra ham om «sikkerhetsgarantier», «europeiske beroligende styrker», flere sanksjoner mot Russland, press på India for å slutte å kjøpe russisk olje, «Ukraina som vinner krigen», Tomahawks, osv. Alt dette kombinert med offentlige uttalelser som fornærmer Putin og Russland.

Russerne er rasende over (3) og behandler det som et brudd på troverdigheten. For å være tydelig, det som har opprørt dem er at Trump ikke har svart dem om det som ble diskutert i Alaska. Hvis han hadde kommet tilbake og sagt NEI, ville det vært et svar, og russerne ville ha jobbet med det.

De sier nå tydelig at utplassering av Tomahawks i Ukraina ville være dråpen som fikk dråpen til å renne over, og at hvis det finner sted, er hele dialogen over. Hensikten med den nylige samtalen med Putin og Trump, fra deres synspunkt, var at Putin skulle gjøre dette klart for Trump. Noen i Moskva er i ferd med å bli veldig sinte på Putin selv, og sier ham rett ut at Trump lurer ham, og en viktig del av grunnen er at Trump ikke har gjort det russerne trodde han fortalte dem at han ville gjøre i Alaska, som er å gå tilbake på den disposisjonen som ble diskutert.

Feilen var åpenbart (2). Det burde være åpenbart nå at Zelenskyj ikke ønsker fred under noen omstendigheter (hele hans overlevelse avhenger av at krigen fortsetter), men enda mer alvorlig, det gjør heller ikke europeerne, nettopp fordi de bekymrer seg for at en fred vil føre til at USA og Russland løser forskjellene sine og nærmer seg hverandre. Kanskje Trump ikke forstår dette, men all den offentlige praten om at USA og Russland inngår massive økonomiske avtaler med hverandre så snart fred i Ukraina er oppnådd, er i seg selv tilstrekkelig til å få europeerne, spesielt britene, til å ville sabotere hele prosessen. Du fikk et perfekt eksempel på hvordan denne sabotasjen fungerer med den dypt falske artikkelen Financial Times publiserte i går. https://www.ft.com/content/7af3b49e-c4da-405b-8199-3e12957b78c2

Veisperringen for fred ligger ikke i Moskva, den ligger i Kiev, de europeiske hovedstedene, og hos folk som Kellogg i Washington.

Jeg kan forstå at Trump føler at han må manøvrere og omgå disse menneskene, og at han må gi dem et stikk fra tid til annen, men han må prøve å forstå at dette får ham til å se ut som en svak og upålitelig forhandlingspartner for russerne som ikke klarer å få avtalen i boks.

Det betyr også at med situasjonen på bakken som endrer seg hver dag i russernes favør, og med USA nå på stadig mer konfronterende vilkår med Kina, slik at russerne nå vet at deres kinesiske flanke er fullstendig sikker, krymper insentivet for russerne til å holde seg til ethvert disposisjonsforslag Putin og Trump diskuterte med hverandre i Alaska.

Etter å ha lest Usjakovs orientering, er det nå klart for meg at russerne ikke hadde til hensikt at den siste Putin-Trump-samtalen skulle resultere i et nytt toppmøte, langt mindre et i Budapest. Hensikten deres var å forklare Trump sitt perspektiv, som jeg har diskutert ovenfor, og spesielt det faktum at hele dialogprosessen, og hele forholdet mellom russerne og den nåværende administrasjonen, nå henger i en tynn tråd.

Russerne ble overrasket da Trump foreslo – sannsynligvis etter Orbáns forslag – et nytt toppmøte, og de var i utgangspunktet ikke enige. Usjakovs orientering gjør dette helt klart. Samtalen varte imidlertid i to og en halv time og er tilsynelatende (ifølge Larry Johnsons kilder i Moskva, som jeg tror) en oppfølging av en tidligere 40-minutters samtale mellom Trump og Putin som fant sted på Putins bursdag. Som tidligere mekler er det klart at når telefonsamtaler mellom parter varer så lenge, er det klart at partene må møtes, noe Orbán, som tydeligvis mekler mellom dem, må fortelle hver av dem. Logikken i dette er uunngåelig, og det er derfor partene har blitt enige om å møtes.

Dette er mitt syn på hele saken. Jeg er ganske sikker på at jeg har rett på den russiske siden.

Det folk i Washington må forstå er at Putin, selv om han er en russisk patriot, sannsynligvis også er den siste russiske lederen som aksiomatisk ønsker en fremtid for Russland som fortsatt er knyttet til Vesten. Han er en mann født på 1950-tallet i St. Petersburg – Russlands «vindu mot Vesten» – som levde gjennom den kalde krigen da russerne tok det for gitt at de var europeere (den kalde krigen var til syvende og sist en kamp om fremtiden til Europa, som Russland så på seg selv som en del av), og da det overordnede forholdet for russerne var det med USA. Fremtidige russiske ledere har en helt annen livserfaring og ser ting helt annerledes. Hvis en stor avtale med Russland skal inngås, har den blitt inngått nå med Putin. Det er ingen garanti for at den kan inngås med noen andre.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Duran.

Vellykket og fullsatt Mot Dag-konferanse i Oslo.

Vi kommer tilbake med video, referater og artikler.

Wolfgang Streeck har en kommentar til lokalvalget i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, Tysklands største delstat, på nettstedet UnHerd 16.10.2025 . Her kommer et utdrag av Streecks kommentar, med hovedvekt på kampen for å få forbudt AfD, Alternative für Deutschland.

Ove Bengt Berg.

Valgresultatet gjør det nødvendig å få opp farta for å få forbudt AfD før neste forbundsdagsvalg i 2029. Uten forbud for AfD, kan sosialdemokratene i SPD frykte å falle under 10 prosents oppslutning, tror Streeck.
Sett fra Norge kan det framstå som en mulighet at forbudet av AfD kan føre til borgerkrig i Tyskland, inspirert fra et Trump-dominert USA. Borgerkrig i andre EU-stater er heller ikke direkte utenkelig.

Nordrhein-Westfalen er Tysklands desidert største delstaten av de i alt 16 delstatene. Med 18 millioner innbyggere av 14 millioner som kan stemme. Delstaten er en konservativ delstat, og C/DU og SPD har større oppslutning her enn ellers i Tyskland og gikk ubetydelig tilbake. AfD har mindre oppslutning her enn i hele Tyskland, men de gikk likevel fram fra 5,1 prosent i 2020 til 14,5 prosent nå. AfD fikk likevel liten uttelling for sin oppslutning fordi de fikk få om noen ordførere og fylkesledere. Disse vervene krever 50 prosent oppslutning i første valgomgang, hvis ikke blir det ny omgang. Og i andre valgomgang fungerte brannmuren mot AfD veldig godt.

De nyeste galluptallene for AfD.

Utgangspunktet:Økonomisk og politisk utgangspunkt

Streeck kommenterer:

Tysk finanspolitisk innstramming kan ha holdt gjeldsbetjeningen lav og foreløpig beroliget kapitalmarkedene. Men det har vært ulemper, mange av dem merkbare på lokalt nivå, i vanlige folks hverdag. Underfinansierte lokale myndigheter har ikke klart å stoppe den raske forverringen av offentlige tjenester, reparere nedslitte veier eller opprettholde kommunale idrettsanlegg. Offentlig transport har blitt svekket, det er mangel på rimelige boliger, og lokale skoler klarer ikke å møte nye krav, som å undervise klasser der bare en minoritet forstår nasjonalspråket.

Etter hvert som slike problemer har hopet seg opp, har også misnøyen med offentlig politikk og demokratisk politikk økt. Dette har ført til en økende fragmentering av det politiske partisystemet etter krigen, en nedgang for de etablerte partiene både på sentrum-høyre og sentrum-venstre, samt en høyrepopulistisk utfordring til det politiske systemet fra etterkrigstiden, i form av Alternativ for Tyskland (AfD).

Relativt lite oppmerksomhet har blitt viet til om og hvordan synkende tillit til politiske institusjoner også omfatter lokale myndigheter, som tradisjonelt har vært mindre politiserte, med lokale familier og nettverk som angivelig fører til en mindre ideologisk, mindre konfronterende og mer sosialt forankret politikk basert på pragmatisk konsensus og samarbeid. Det er fra dette perspektivet at de nylige lokalvalgene i delstaten Nordrhein-Westfalen (NRW) kan være av mer enn bare lokal interesse.

Valgresultatet;
tabell satt opp av Streeck:

	Nordrhein-Westfalen lokalvalg 2025	Nordrhein-Westfalen lokalvalg 2020	Tysk Forbundsdagsvalg 2025	Nasjonal meningsmåling september 2025
CDU	33,3 %	34,3 %	22,6 %	26 %
SPD	22,1 %	24,3 %	16,4 %	15 %
Grüne	13,5 %	20 %	11,6 %	10 %
AfD	14,5 %	5,1 %	20,8 %	26 %
Linke	5,6 %	3,8 %	8,8 %	11 %

Kilde: Meningsmålingsdata: Forschungsgruppe Wahlen. Tabell: Wolfgang Streeck.

Om AfD:

AfDs resultat desto mer imponerende, spesielt gitt at det knapt var noen AfD-medlemmer i politiske verv i lokale samfunn, der lokale bånd ofte er like viktige som partiprogrammer, og at AfD i NRW lider av intense offentlige interne stridigheter. Dessuten stilte AfD ikke kandidater i rundt 40 % av valgkretsene, noe som betyr at det offisielle valgresultatet, beregnet på grunnlag av alle valgkretser, uunngåelig undervurderer AfDs reelle støtte, sannsynligvis med god margin.
Der AfD ikke stilte, kan det ha vært fordi potensielle kandidater fryktet sosial utstøting etter å ha identifisert seg som AfD-medlemmer, eller fordi partiet bevisst unngikk valgkretser der de ikke kunne forvente et minimum av stemmer. Uansett kan begge faktorene endre seg til neste valg, noe som kan forklare partiledelsens tilfredshet etter første runde.

Om De Grønne:

Om AfD var vinneren, var Die Grønne taperen, hevder Streeck:

I Köln, Tysklands fjerde største by med én million innbyggere og uten tvil den dårligst styrte, tapte De Grønne etter å ha vært i en formell koalisjon med CDU i et tiår. I andre runde tapte deres kandidat, som er av tyrkisk opprinnelse og nestleder i delstatsforsamlingen, mot en sosialdemokrat støttet av CDU, hvis kandidat bare kom på tredjeplass i første runde. Generelt betalte partiet prisen for den forrige føderale regjeringens klimapolitikk, som forsøkte å tvinge huseiere til å installere nye oppvarmingssystemer som lett kunne koste mer enn husene deres, kjøpe overprisede elbiler og tvinge lokalsamfunn til å ta imot et ubegrenset antall flyktninger og asylsøkere tildelt av delstatsregjeringene.

CDU, AfD, SPD og Die Linke:
CDUs

« sosiale miljø – lavere og middelklasse katolske samfunn, vanlige i Rheinland og Westfalen – [er] fortsatt er motstandsdyktige mot AfDs retorikk enn SPDs arbeiderklassemiljø. Dette kan forklare hvorfor AfD i Dortmund, et gammelt industrisenter som SPD har styrt de siste 80 årene, påførte SPD så store tap at CDU-kandidaten vant i andre runde. At så få SPD-velgere gikk til Linkspartei i stedet for AfD, kan skyldes Linkes tradisjonelt lave tilstedeværelse i lokalpolitikken og at SPD-velgere har blitt for gamle til å tiltrekkes av radikale partiers ungdommelige image.

Streeck:
Valgresultatet i Nordrhein-Westfalen vil få fart i forsøkene på å få forbudt AfD av Forfatningsdomstolen

Alt i alt vil valgresultatet i NRW bare gi ytterligere fart til forsøkene på å få AfD forbudt av Forfatningsdomstolen, ledet av de i SPDs parlamentariske gruppe som anser «Kampf gegen rechts» (kampen mot høyresiden) som partiets fremste politiske oppdrag. I henhold til den tyske grunnloven kan et parti erklæres grunnlovsstridig av Forfatningsdomstolen hvis det anses å være fiendtlig mot «den liberal-demokratiske grunnorden». Det finnes en omfattende juridisk litteratur om hva dette kan innebære.

Tidligere har to partier blitt erklært grunnlovsstridige: Sozialistische Reichspartei Deutschlands i 1952, en selverklært etterfølgerorganisasjon til NSDAP, og Kommunistische Partei (Kommunistpartiet) i 1956.

Når et parti erklæres grunnlovsstridig, oppløses det formelt av regjeringen, dets midler konfiskeres, og forsøk på å fortsette det eller etablere en erstatningsorganisasjon blir straffbart under straffeloven, med fengsel fra seks måneder til fem år, eller fra ett til ti år «der lovbryteren opptrer som leder eller anstifter … Forsøk skal også være straffbart» (paragraf 84 i straffeloven). [Utheva Politikus]

Det er gode politiske grunner for SPD til å ønske AfD forbudt så snart som mulig. Hvis SPDs tiår lange nedgang fortsetter, kan partiet ende opp under 10 % i neste føderale valg tidlig i 2029, med AfD som det desidert sterkeste partiet.

Siden domstolen trenger tid til å etterforske og vurdere, må de i SPD som ønsker et AfD-forbud sørge for at saken bringes for domstolen svært snart, gitt at domstolen kan være tilbakeholden med å avgi en dom midt i neste føderale valgkamp, som starter omtrent våren 2028. Mens to nye dommere, nylig utnevnt på SPDs initiativ, kan støtte et forbud i tide, kan andre dommere under CDUs innflytelse være uenige.

Sannsynlig forbud rammer hardt

Men, hvis domstolen først avgjør etter valget, kan bare det faktum at AfD kan bli erklært grunnlovsstridig skade deres valgmuligheter; forvent at rettssakene vil bli profesjonelt orkestrert av regjeringens PR-maskineri og pliktskyldig dramatisert av offentlige og private medier. Potensielle AfD-kandidater kan bli skremt bort, og potensielle partimedlemmer kan avstå fra å bli med i frykt for å bli utestengt fra jobber i offentlig sektor etter et partiforbud. Ikke minst kan «Kampf gegen rechts» for Forfatningsdomstolen også bidra til å skjule den nye føderale regjeringens manglende evne til å løse lokale problemer akkumulert over tiår med innstramming, og det kan avlede oppmerksomheten fra kuttene i sosiale utgifter som vil være nødvendige for å finansiere krigen i Ukraina.

Håndheve forbud mot en tredel av velgerne?

Selv om Forfatningsdomstolen skulle avgjøre til fordel for de etablerte partiene – og det kan knapt avgjøre annerledes midt i en svært politisert valgkamp – vil de enorme politiske og juridiske problemene med å forby og håndheve et forbud mot et parti som representerer minst en tredjedel av velgerne, ikke forsvinne.

Sjøl om domstolen kan forby et politisk parti, kan den ikke fjerne partiets parlamentsmedlemmer fra deres seter, på noe nivå – føderalt, delstatlig eller lokalt. Faktisk, hvis AfD ble forbudt, kan en tredjedel eller enda flere av alle seter være okkupert av representanter valgt på AfDs liste etter neste valg, og alle ville være juridisk trygge for resten av valgperioden med mindre de ble funnet å ha engasjert seg i noe som regjeringsadvokater anser som en «fortsettelse» eller en «erstatning» av AfD.

Anklager om dette fra politiske konkurrenter kan forventes i stort antall. (I henhold til paragraf 46 i Forfatningsdomstolens lov bestemmes detaljene for hvordan et partiforbud skal håndheves av den føderale regjeringen ved forskrift, uten behov for lovgivning.)

Med en dom etter neste valg vil dette gjøre et nytt, tidlig valg uunngåelig. I dette kunne tidligere AfD-representanter stille som individuelle kandidater eller på lister for nye høyrevridde partier, med mindre de ble utestengt fra å stille av delstatenes valgkomiteer eller, om de som ikke uventa satt i fengsel for fortsatt eller for erstatning. Det kan bli en flom av rettssaker.

Under en valgkamp i kjølvannet av et partiforbud ville Forbundsadvokatens kontor (Bundesanwaltschaft) være opptatt døgnet rundt med å overvåke mistenkelige kandidaters bevegelser for å avgjøre om de brøt AfD-forbudet, noe som ville være en straffbar handling. Hvis de ble funnet å bryte forbudet, måtte de umiddelbart diskvalifiseres fra å stille og føres for retten, der de ville risikere fengsel.

For et rabalder det vil bli!

Oversetting, uthevinger og overskrifter på avsnitt av Politikus.

Se også intervjuet med nyvalgt forbundsdagsrepresentant fra AfD, Ronald Gläser:
«Forby AfD?  Ja, det er fullt mulig i et land tidligere styrt av diktatorer.
Vesten er ved et politisk veiskille.»

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus .

Teheran har samlet «omfattende juridisk bevis» fra den 12 dager lange krigen for å støtte den kommende internasjonale aksjonen.

Nyhetsredaksjonen i The Cradle.

Irans utenriksdepartements talsperson Esmaeil Baghaei kunngjorde 18. oktober at Teheran lanserer en omfattende juridisk kampanje for å holde israelske tjenestemenn ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten.

Baghaei sa på et spesialisert møte med tittelen Juridisk respons på 12-dagers aggresjon: Fra strafferett til gjenopprettende rettferdighet, at den juridiske utfordringen tar sikte på å få slutt på det han beskrev som Israels «døpte straffrihet».

«Iran vil søke rettferdighet gjennom internasjonale juridiske kanaler», sa han, og advarte om at mangelen på ansvarlighet har forsterket Israels fortsatte brudd på loven i Vest-Asia.

Han understreket at utenriksdepartementet har dokumentert juridiske bevis siden starten av den 12 dager lange aggresjonen, som er samlet i en bok som beskriver menneskerettighetsbrudd begått av Israel.

Baghaei bemerket at selv om Iran ikke er en statspart i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), samarbeider landet med domstolen og støtter globale tiltak for å bekjempe israelske forbrytelser.

Den iranske diplomaten avviste også israelske påstander om «forebyggende angrep», kalte dem juridisk grunnløse, og hevdet at Irans respons representerer en legitim forsvarshandling.

Han anklaget vestlige regjeringer for å skjerme Israel fra ansvarlighet til tross for overveldende bevis på krigsforbrytelser.

Baghaei la til at 120 land har uttrykt sterk støtte til Irans motstand mot Europas forsøk på å gjeninnføre sanksjoner ulovlig gjennom snapback-mekanismen, og fremhevet denne enigheten under ministermøtet til Den ikke-allierte bevegelsen (NAM) i Uganda.

Han argumenterte for at europeiske manøvrer undergraver integriteten til FNs sikkerhetsråd og mangler juridisk grunnlag, og at de møter motstand fra de faste medlemmene Kina og Russland.

Baghaei fordømte separat  de tusenvis av israelske bruddene på våpenhvilen i Sør-Libanon, og beskyldte Frankrike og USA – begge garantister for våpenhvilen – for å ha muliggjort disse handlingene gjennom sin fortsatte ettergivenhet overfor Tel Aviv.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Det offisielle narrativet sier at krigen i Ukraina handler om «demokrati» mot «autokrati», om «folkerett» og «europeisk sikkerhet». Men bak de store ordene skjuler det seg en realitet de færreste politikere tør å si høyt: Krigen handler om makt. Økonomisk makt. Kontroll over energi. Og fremfor alt: forsvaret av petrodollaren.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

1. Innledning: Bak propagandaen

Helt siden USA i 1970-årene knyttet dollaren til oljehandel gjennom avtaler med Saudi-Arabia, har petrodollaren vært hjertet i amerikansk verdensdominans. Systemet gjør at olje og energi handles i dollar globalt. Det skaper en konstant etterspørsel etter amerikansk valuta, og lar USA finansiere seg selv uten å møte de økonomiske konsekvensene andre land ville møtt. Dette er ikke konspirasjon — det er internasjonal finanspolitikk.

2. BRICS – utfordringen mot imperiet

I løpet av de siste årene har BRICS (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) vokst fra å være et økonomisk samarbeid til å bli en strategisk blokk. Med nye medlemmer som Saudi-Arabia, Iran og De forente arabiske emirater representerer BRICS nå over halvparten av verdens befolkning og en stadig større andel av global råvareproduksjon.

Fellesnevneren? En stadig tydeligere vilje til å handle i egne valutaer — rubel, yuan, real, rial — ikke dollar. Dette er en direkte utfordring mot petrodollarens hegemoni. Dersom olje- og gassmarkedet flytter seg bort fra dollar, undergraves USAs finansielle makt globalt. Uten tvungen dollaromsetning mister Washington sitt økonomiske sverd.

3. Vesten slår tilbake

Det er i dette bildet krigen i Ukraina må forstås. Russland — energisupermakt og sentral BRICS-aktør — hadde allerede inngått store energihandelsavtaler i rubel og yuan med Kina og andre partnere. Samtidig begynte BRICS å diskutere et alternativt finanssystem og felles valuta for internasjonal handel.

Dette utløste en reaksjon i Washington og Brussel: En geopolitisk konfrontasjon for å forsvare dollarens verdensrolle.

Rekkefølgen er talende:

• Russland blir demonisert og sanksjonert i rekordtempo.
• USA og NATO pøser inn våpen og penger i Ukraina.
• EU presses til å kutte russisk energi og kjøpe amerikansk LNG — i dollar.
• NATO ekspanderer dramatisk.
• Energimarkedet militariseres.

Ukraina ble slagmarken — ikke fordi Vesten «bryr seg om Ukraina», men fordi Russland var den sterkeste utfordreren til dollardominansen. Ved å knuse Russland økonomisk og militært, håpet Vesten å sende et signal til resten av BRICS: «Dette skjer med den som utfordrer oss.»

4. Petrodollarens blodige historie

Dette mønsteret er ikke nytt. Vestmaktene har brukt krig, sanksjoner og kupp mot enhver stat som prøver å handle energi utenfor dollaren:

• Mohammad Mossadegh i Iran (1953): styrtet av CIA og MI6 etter at han nasjonaliserte oljen.
• Saddam Hussein i Irak: begynte å selge olje i euro — Irak ble invadert i 2003.
• Muammar al-Gaddafi i Libya: ønsket gullbasert afrikansk valuta for olje — Libya ble bombet i 2011.
• Bashar al-Assad i Syria: nektet olje- og gassrørledning fra Qatar — krigen startet i 2011.

Hver gang noen har truet petrodollaren, har svaret vært det samme: demonisering, økonomisk krigføring og militærmakt.

5. BRICS truer hele hegemoniet

For første gang står ikke Vesten overfor en enkelt stat som kan knuses — men en blokk. BRICS representerer demografi, industri, energi og finans i en skala som gjør systemet bak North Atlantic Treaty Organization sårbart.

Kina og Russland har bygget betalingssystemer utenfor SWIFT. India handler olje med Russland i rupi. Saudi-Arabia og Iran vurderer yuan-baserte oljeavtaler. Dette er ikke spekulasjon — dette skjer nå.

Og nettopp derfor måtte Vesten reagere med voldsom kraft. Ukraina ble valgt fordi landet ligger strategisk i NATO-Russland-grensen, og kunne brukes som stedfortreder. Russland skulle blø, økonomisk og militært. BRICS skulle skremmes til å «forstå alvoret».

6. NATO – imperialismens våpenarm

Mens vestlige medier snakker om «verdier», «demokrati» og «liberal orden», er realiteten en brutal maktlogikk. NATO ble ikke bygget for å spre demokrati — men for å sikre vestlig dominans. Etter 1945 integrerte USA og Vesten en rekke toppoffiserer fra Wehrmacht og Luftwaffe inn i NATO og Vest-Tysk forsvarsstruktur. Dette var en kald realpolitisk strategi for å bygge militærmakt mot øst — ikke noen «verdibasert allianse».

USA, Storbritannia og Frankrike har støttet militærdiktaturer, ført regimeskiftekriger og undertrykt demokratier verden over så lenge det har tjent petrodollaren og vestlig økonomi. Ukraina er bare siste kapittel i samme bok.

7. Når makta mister grepet

Ironisk nok kan denne strategien slå tilbake.

Ved å militarisere konflikten i Ukraina og presse resten av verden til å velge side, har Vesten forsterket BRICS-samarbeidet snarere enn å splitte det. Stadig flere land søker medlemskap. Flere oljeprodusenter går over til alternative betalingssystemer. Dollaren taper terreng som global reservevaluta.

Med andre ord: Krigen som skulle skremme BRICS — kan ende med å fremskynde slutten på petrodollardominansen.

8. Konklusjon

Ukraina-krigen er ikke en kamp mellom demokrati og diktatur. Det er en kamp mellom et imperium i økonomisk forfall og en fremvoksende multipolar verden. USA og NATO kjemper for å redde et penge- og energisystem som har gitt dem dominans i fem tiår. Men BRICS representerer en ny global realitet — og verden lar seg ikke lenger skremme så lett.

Dette er ikke Putins krig alene. Dette er Washingtons desperate forsvarskrig for petrodollaren.

Kilder og bakgrunn:

– Historiske dokumenter om Central Intelligence Agency-intervensjoner (Iran 1953, Guatemala 1954, Chile 1973)

– De-klassifiserte amerikanske strategipapirer om petrodollaren og energisikkerhet fra 1970-tallet

– Opplysninger om NATO-integrering av tidligere Wehrmacht-offiserer

– Offentlige taler, avtaler og handelsstatistikk fra BRICS-landene (2014–2025)

– Internasjonale rapporter om SWIFT-alternativer og petroyuan-avtaler.

Ukraina kan ikke vinne krigen med Russland og bør forhandle fredsvilkår med Kreml, ifølge Storbritannias høyest rangerte offiser i hæren.

Feltmarskalk Lord Richards forteller The Independent s Sam Kiley at Ukraina har fått falske håp av sine vestlige allierte og ikke kan seire mot Russland med mindre NATO-styrker slutter seg til kampen

Feltmarskalk Lord Richards sa at Kyiv ikke vil være i stand til å drive Vladimir Putins soldater ut av Ukraina uten hjelp fra NATO-styrker – som ikke vil involvere seg på bakken.

Lord Richards, som ble forfremmet til det britiske militærets høyest rangerte «femstjerners» tidligere i år og ledet NATO-styrkene under deres troppeforsterkning i Afghanistan, sa at Ukrainas allierte har sviktet Kyiv.

«Det vi har gjort i Ukrainas tilfelle er å oppmuntre Ukraina til å kjempe, men ikke gitt dem midlene til å vinne», sa den tidligere sjefen for forsvarsstaben til The Independents podkast World of Trouble.

Putoin krever kontroll over viktige områder

Putin krevde at Ukraina skulle overgi viktige territorier i samtale med Trump Kravet fra Putin ville være en betydelig ulempe for Ukraina og kunne være en hindring for fred, sa tjenestemenn.

Dette skriver Washington Post.

Kommentar:

Det er rein ondskap å innbille ukrainerne at de kan vinne. Det har vært helt opplagt hele tida. Vesten har likevel innbilt dem det for at de skal være villige til å dø i hopetall.