Statsbudsjettet for 2026 blir kalt ansvarlig og rettferdig av regjeringa. Men for hvem er det ansvarlig? For folk flest ser det mest ut som et budsjett der Norge bøyer seg for internasjonale forpliktelser, mens egne innbyggere igjen får beskjed om å stramme inn. Det er et budsjett som prioriterer systemet foran mennesket, og som glemmer at trygghet starter hjemme.

Dan-Viggo Bergtun.

Norge er rikt. Vi har oljefondet, en sterk økonomi og solide inntekter. Likevel må vanlige folk betale mer for stadig mindre. Kommunene må kutte, helsevesenet knaker, og de som trenger hjelp må vente. Samtidig flyter milliardene ut av landet i et tempo som får det til å svi å lese budsjettpostene. Forsvarsutgifter, internasjonale avtaler og bistandsforpliktelser vokser, mens budsjettene for eldreomsorg, psykiatri og lokalt helsearbeid krymper. Det sies at dette er nødvendig for stabilitet. Men hvem er egentlig stabile nå? Ikke familiene som står i matkø. Ikke småbarnsforeldre som må ta opp lån for å dekke strømregningen. Ikke eldre som får kortere sykehjemsopphold. Ikke ungdom som ikke ser en framtid i egen kommune.

Det er blitt vanlig å høre at vi må prioritere. Men prioritering har blitt et pyntet ord for nedskjæring. Det er de samme som alltid må gi mest. De som jobber, betaler og holder hjulene i gang. De blir bedt om å forstå, om å vise solidaritet, om å være tålmodige. Men mens folk måler hver krone, finner staten alltid penger når det handler om internasjonale prosjekter eller nye militære satsinger. Det er blitt lettere å bruke penger langt unna enn å investere i menneskene som faktisk bor her.

Regjeringa snakker om vår felles sikkerhet. Men tryggheten i hverdagen rakner. Sikkerhet er ikke bare et ord som brukes i NATO-taler. Sikkerhet er å vite at du får hjelp når du blir syk. At du får pleie når du blir gammel. At barna dine har en skole som fungerer. At du ikke må velge mellom strøm og mat. Et land som ikke gir sine egne borgere trygghet, mister sin reelle sikkerhet, uansett hvor mange allierte vi har.

Og midt i alt dette står våre veteraner, menn og kvinner som faktisk har ofret for landet. De har stått i internasjonale oppdrag, gjort jobben, båret uniformen. De kommer hjem til et system som gir dem honnørord og flagg, men liten oppfølging. Mange lever med psykiske og fysiske skader. De må kjempe i årevis for erstatning, og møter byråkrati, trenering og avslag. De får høre at systemet jobber med saken, mens årene går. Det er mennesker som fortjener respekt, men som i praksis blir avspist med en gratis pizza og fine taler en gang i blant.

I årets budsjett settes det riktignok av noen millioner til veteranarbeid, men altfor mye av dette skal dekkes innenfor eksisterende rammer. Det betyr i praksis at det ikke skjer noen reell styrking, bare omfordeling av småmidler mellom prosjekter som allerede mangler penger. Det er symptomatisk for hvordan vi prioriterer: de som gir mest, får minst. Staten bruker store ord, men små tall.

Kommunene, selve ryggraden i velferdsstaten, har lenge ropt varsko. I dette budsjettet får de igjen beskjed om å effektivisere. Det betyr i praksis kutt i stillinger, kutt i tilbud, kutt i tjenester. Det betyr at eldre får færre besøk, at syke får mindre hjelp, og at ungdom får dårligere oppfølging. Og når alt kollapser, sier regjeringa at kommunene må finne løsninger lokalt. Men lokalsamfunn kan ikke drive på dugnad i stedet for et statsapparat som har råd til alt mulig annet.

Og midt i alt dette reiser det seg et spørsmål som mange stiller seg: Hvor fritt styrer Norge egentlig? Har vi egentlig full kontroll over vårt eget statsbudsjett, eller blir mer og mer bestemt utenfor våre grenser? EU bestemmer ikke tallene direkte, men gjennom EØS-avtalen er Norge bundet til å følge EUs regler og standarder. Når EU endrer krav til klima, energi, toll eller skattepolitikk, må Norge tilpasse seg. Det koster – både i penger og handlefrihet. Samtidig forplikter vi oss stadig dypere i NATO-samarbeidet. Det betyr mer militær investering, flere forpliktelser, mer penger ut. For NATO- og EU-landene handler det om felles strategi, men for oss handler det også om budsjett.

Vi sier at vi har nasjonal styring, men sannheten er at handlingsrommet krymper hvert år. Mange av valgene i statsbudsjettet er ikke lenger reelle valg – de er konsekvenser av avtaler, forpliktelser og forventninger utenfra. Og når stadig flere beslutninger tas med henvisning til internasjonale krav, må vi tørre å stille spørsmålet: Hvem styrer egentlig Norge?

Det er et paradoks. Vi lever i et av verdens rikeste land, men diskusjonen handler ikke om hva vi skal bygge, men hva vi må legge ned. Norge kunne valgt å styrke grunnmuren – helse, utdanning, trygghet, beredskap. I stedet velger man å vokse på papiret, gjennom prosjekter og allianser som gir fine pressemeldinger, men liten effekt for folk flest.

Noe av det mest alvorlige er hvordan denne politikken skaper avmakt. Folk føler at det ikke hjelper hvem som styrer, for kursen er den samme: mer sentralisering, mer byråkrati, mindre nasjonal kontroll. Vi får høre om tøffe prioriteringer, men det er aldri politikerne som merker dem, det er vi. Budsjettet er fullt av ord som omstilling, bærekraft og internasjonalt ansvar. Alt sammen fine begreper. Men i praksis betyr det at vi skal betale mer, jobbe mer og få mindre tilbake.

Og det er ikke bare tall og linjer på et papir. Det handler om liv. Om folk som står opp hver morgen, går på jobb, tar vare på familien sin og som forventer at staten gjør det samme. Det handler om eldre som har bygget landet og som nå opplever å bli redusert til et kostnadstall. Det handler om unge som mister troen på framtida fordi de ser at alt bygges ned mens prisene stiger. Det handler om veteraner som føler seg glemt.

Når politikerne snakker om ansvarlighet, burde de se disse menneskene i øynene. Ansvarlighet er ikke å holde budsjettrammer i balanse mens folk mister fotfestet. Ansvarlighet er å sørge for at de som holder landet i gang, får trygghet, støtte og respekt tilbake.

Statsbudsjettet 2026 kunne vært en mulighet til å bygge landet på nytt, til å vise at Norge tør å stå for noe eget, et samfunn som tar vare på sitt folk før det tar vare på sitt omdømme. I stedet ble det nok et budsjett for symboler og systemer. Et budsjett der milliardene flyter ut, mens Norge sakte faller fra hverandre.

Det er ikke for sent å snu. Men da må noen på Stortinget våge å si det høyt: Solidaritet begynner hjemme. Før vi kan redde verden, må vi ta vare på vårt eget land. Før vi sender penger ut, må vi sørge for at ingen faller mellom stolene her. Før vi applauderer våre soldater, må vi faktisk stille opp for dem. Før vi snakker om trygghet, må vi bygge trygghet. For Norge er ikke budsjetter og prosenter. Norge er folk. Og folk fortjener bedre enn dette.

---

Dan Viggo Bergtun er en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteranarbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.

---

Les også:

En rådgiver for president Trump sa at Hamas ikke var forventet å frigi alle levningene av avdøde israelske gisler, siden mange er begravd under ruinene.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com , 15. oktober 2025.

To høytstående amerikanske tjenestemenn sa onsdag at Hamas ikke brøt våpenhvileavtalen i Gaza, og presset tilbake mot israelske påstander om at den palestinske gruppen brøt avtalen fordi den ikke umiddelbart friga alle likene av avdøde israelske gisler.

Hamas sa onsdag at de har frigitt alle levningene av israelske fanger som de kan få tilgang til, og at resten må hentes ut av ruinene. Før avtalen om våpenhvile ble signert, erkjente israelske tjenestemenn at noen av likene kanskje ikke blir funnet, og avtalen etablerte en mekanisme for informasjonsdeling om prosessen med å hente levningene.

«Vi har hørt mange mennesker si, vel, du vet, Hamas brøt avtalen fordi ikke alle likene har blitt returnert. Jeg tror forståelsen vi hadde med dem var at vi fikk alle de levende gislene ut, noe de respekterte» , sa en rådgiver for president Trump til journalister.

«Og akkurat nå har vi en mekanisme på plass der vi jobber tett med meklerne og med dem for å gjøre vårt beste for å få ut så mange lik som mulig» , la tjenestemannen til.

En annen amerikansk rådgiver sa at den 72-timers perioden Hamas hadde på å løslate de levende gislene, ikke var nok tid til å hente likene. «I løpet av en 72-timers våpenhvileperiode, tror jeg det ville ha vært nesten umulig for Hamas å mobilisere, selv om de visste hvor alle de 28 likene var, for å mobilisere og få dem hjem» , sa tjenestemannen.

Den amerikanske tjenestemannen sa at andre land tilbød seg å hjelpe til med å hente likene, og at USA vurderte å tilby belønninger til palestinere i Gaza. Det er rundt 10.000 palestinere som er meldt savnet i Gaza, som antas å være døde under ruinene. «På toppen av alt det vrakgodset er det mye ueksploderte sprenglegemer, og antagelig, under det … det er mange lik» , sa den andre amerikanske tjenestemannen.

Så langt har Hamas frigitt ni av 28 lik. Israel har angivelig reversert sin trussel om å halvere antallet hjelpebiler som kommer inn i Gaza og forventes å åpne Rafah-overgangen på torsdag, selv om det på dette tidspunktet fortsatt er uklart hvor mye hjelp som faktisk kommer inn på stripen. Å kutte bistand er et klart brudd på våpenhvileavtalen, og israelske tropper fortsetter også å drepe palestinere i Gaza.

Israel har også sendt levningene av rundt 45 uidentifiserte palestinere inn i Gaza. Ifølge en rapport fra Middle East Eye viser likene tegn på tortur, henrettelse og å ha blitt overkjørt av stridsvogner.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

US Says Hamas Is Not Violating Gaza Ceasefire Deal

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Les også:

Gilbert Doctorow: NATO-Russia War May Now Be Unavoidable

22. september markerte «Motstandskampdagen». Det var på denne datoen i 1944 at antikommunistiske geriljastyrker i Estland erklærte krig mot Sovjetunionens lokale «okkupasjon». Parallelle paramilitære fraksjoner dannet seg raskt i nabolandene Latvia og Litauen. I over et tiår førte disse voldelige fraksjonene – populært kjent som Skogbrødrene – et brutalt og skjebnesvangert opprør mot sovjetiske myndigheter. De er fortsatt æret i regionen og utover i dag som modige frihetskjempere, udødeliggjort av minnesmerker , gatenavn og statuer i alle de tre baltiske statene.

Kit Klarenberg .

12. oktober 2025

I virkeligheten var de aller fleste av de titusenvis av Skogbrødrene Holocaust-gjerningsmenn og nazistiske kollaboratører. I mange tilfeller sluttet militante seg til bevegelsen på grunn av frykt for straffeforfølgelse og straff for sin virksomhet under andre verdenskrig. Mens de førte sitt anti-sovjetiske korstog, myrdet Brødrene også tusenvis av uskyldige sivile, inkludert mange barn. Kritisk gransking av Skogbrødrenes folkemordsarv er imidlertid kriminalisert over hele Baltikum. Akademikere, journalister og advokater har blitt fengslet for å avsløre sannheten.

Litauisk monument over Viktoras Vitkauskas-Saidokas, nazistenes samarbeidspartner som ble skogsbror og halshugget en rabbiner i juni 1941

Den samme lovgivningen forbyr dessuten enhver offentlig diskusjon om hvordan de jødiske befolkningene i Estland, Latvia og Litauen nærmest ble totalt slaktet ned , i stor grad før Wehrmacht ankom i juni 1941 under Operasjon Barbarossa. Vestmaktene er aggressivt medskyldige i denne historiske tildekkingen. I juli 2017 produserte NATO en glatt propagandafilm som heroiserte Forest Brothers . I mellomtiden hvitvasker vanlige eksperter rutinemessig baltisk nazistisk samarbeid, på det latterlige grunnlaget at lokalbefolkningen ganske enkelt forsøkte å motstå kommunistisk styre.

Det finnes en annen kjernekomponent i historien til Skogbrødrene som deres forkjempere hjemme og i utlandet er ivrige etter å skjule. Nemlig at den baltiske nazistiske geriljakrigen i hemmelighet ble støttet økonomisk, materielt og praktisk av MI6. Storbritannias utenlandske spionasjebyrå bistod deres opprørsforsøk ved å levere eksplosiver og våpen, infiltrere og eksfiltrere (smugle ut) agenter, og sponse attentater og sabotasjeangrep. Likevel er MI6-registre som dokumenterer denne mørke alliansen mangelfulle. Bevis for Londons skjulte bistand til Skogbrødrene finnes i stor grad i avklassifiserte CIA-filer.

Litauiske skogbrødre poserer i skogen, 1945

Dokumentene indikerer at Langley (CIAs hovedkvarter, red.) hektet seg på MI6s hemmelige bånd med de baltiske opprørerne en stund etter at britisk etterretning først inngikk et forhold til Skogbrødrene, på nøyaktig samme måte som London rekrutterte naziopprettede «stay-behind»-enheter i Ukraina før andre verdenskrig i det hele tatt var over. Det var CIAs første hemmelige aksjon rettet mot Sovjetunionen og byrået var ekstremt bekymret for avsløringen av dette. «Ethvert sikkerhetsbrudd» som avslører amerikansk involvering ville føre til «en umiddelbar opphør av økonomisk støtte» til Skogbrødrene.

«Offensive oppgaver»

En CIA-fil fra april 1952 indikerer at Langley var villig til å pumpe inn over 110.000 dollar – nærmere 1,5 millioner dollar i dag – i «hemmelig støtte» til motstandsgrupper i Riga. Byråets oppdrag var å «kontakte, organisere og utvikle agent- og underjordiske fasiliteter» for «svarte» operasjoner mot Sovjetunionen, med tillatelse fra Skogbrødrene. MI6 tok imidlertid anstøt av CIAs foreslåtte droppsoner i Kurzeme, Latvia, da dette ville «sette» britiske agenter i området i fare.

MI6 hevdet at de allerede var «i kontakt med partisaner i Kurzeme og hadde tilstrekkelig etterretning og operativ dekning av denne delen av Latvia». Britisk etterretning ba derfor CIA om å utsette planene sine til høsten 1952. Da ville London «ordne med mottak og videre flytting» av CIAs latviske agenter. «Som et resultat av den britiske protesten», Langleys «interessekonflikt» med MI6, og byråets tilbud om å «yte hjelp og mottakelse til vårt personell … ble det motvillig besluttet å utsette» oppdraget.

Måneden etter beklaget et CIA-notat at «det ikke har vært noen betydelig aktivitet i dette prosjektet … som et resultat av utsettelsen av operasjonen i Latvia». Som følge av dette ble agentene «vurdert på nytt for å fastslå deres vilje og egnethet» til hemmelige aktiviteter senere i år. Notatet fortsatte med å registrere at «britene har informert oss» om hvordan MI6 de siste ukene hadde lykkes med å slippe ned supplerende agenter i Riga, samtidig som de hadde eksfiltrert en av sine kaosagenter.

I juni 1952 beskrev et CIA-dokument i detalj referatene fra påfølgende nylige samtaler i London mellom MI6 og deres amerikanske motpart om «operasjoner i de baltiske statene». 29. mai ble det innkalt til en «undersøkende diskusjon» om CIA-svindel senere samme år og «mulig bistand som kunne gis» fra MI6-agenter «som allerede var i landet». Britisk etterretning «definerte sin interesse i å opprettholde kontakt med motstandsbevegelsen i Latvia»:

«[MI6] fant ut av erfaring at enkeltstående agenter, som levde semi-lovlige liv i de baltiske statene, ikke var i stand til å utvikle etterretningsinnsamlingsnettverk. De mente at den beste måten å dekke de begrensede etterretningsbehovene i Latvia på var å oppmuntre motstandsorganisasjonen til å informere sine kontakter blant den lovlydige befolkningen for å innhente etterretningen og sende den tilbake gjennom de illegale gruppene som [MI6] var i kontakt med».

London hadde angivelig «orientert sine nylig infiltrerte latviere om dette». MI6 var «videre interessert i å bygge opp» Skogbrødrene, slik at de kunne påta seg «mer offensive oppgaver», som å trenge inn i den lokale sovjetiske administrasjonen. «Det var også håpet at denne motstandsorganisasjonen ville gi agenter utgangspunkt for viktigere mål i øst», bemerket dokumentet. «Det var imidlertid klart at bare baltisk personell kunne sendes ut på denne måten», la CIA til:

«[MI6] mente at deres interesser i Latvia for øyeblikket var tilstrekkelig dekket av agentene de allerede hadde infiltrert. Planene deres var derfor rettet mot å opprettholde disse agentene. Dette betydde ikke at innføringen av en uavhengig part av CIA ikke kunne gi et verdifullt bidrag».

«Etterretningsmål»

Begge etatene hadde betydelig bekymring over operasjonsstatusen i Litauen. CIA var bekymret for sovjetisk infiltrering av Skogbrødrene. Mens MI6 «nylig hadde eksfiltrert en litauer … hvis karakter» ikke var i tvil, «ble den generelle situasjonen stadig vanskeligere». Yngre generasjoner i Baltikum aksepterte i økende grad «sovjetisering», Den røde armé og KGB motarbeidet væpnet motstand med hell , og «den tilsynelatende håpløsheten i uavhengighetssaken» ble stadig tydeligere for dem som avviste kommunismen, inkludert Skorbrødrene selv.

Uforferdet «ble det enighet om å diskutere etableringen av en mekanisme for å garantere effektiv drift» av CIA- og MI6-oppdrag i Baltikum i løpet av det neste året. Duoen «ville vurdere å iverksette en felles testoperasjon muligens i Litauen våren 1953». Hemmelige anstrengelser i mellomtiden ville bli «fullt koordinert». Selv om de baltiske statene selv ikke ga et spesielt nyttig etterretningsutbytte, var deres geografiske beliggenhet ideell for å angripe lenger inn i Sovjetunionen.

MI6 skal visstnok ha «utforsket muligheten for å sende litauere til mål lenger øst», og anså det som «fordelaktig å etablere kontakt» med andre lokale motstandsgrupper utover deres hovedrepresentant, BPDS – Litauens United Democratic Resistance Movement, en sentral celle i Skogbrødrene. Britene var også «ivrige» etter å utvide sin «dekning» i Estland, som «var geografisk gunstig plassert for etterretningsmål lenger unna». CIA var enig og «håpet å sende en gruppe inn, muligens våren 1953».

I de påfølgende årene avtok MI6s engasjement med Skogbrødrene, mens CIAs økte. Finansieringen til de ulike motstandsgruppene økte betydelig, og operasjonene utvidet seg til å omfatte psykologisk krigføring, som finansiering av undergrunnspublikasjoner lokalt. Byrået finansierte også reiser for baltiske emigranter til USA, og amerikanske konferanser om regionens fremtidige frigjøring. På grunn av en kombinasjon av vellykket KGB-infiltrasjon og intensiverte motopprørsoperasjoner ble Skogbrødrene imidlertid fullstendig nøytralisert innen 1959.

Selv om kampen til Skogbrødrene til slutt endte i fiasko, fortsatte CIA og MI6 å støtte fascistiske og nazistiske elementer i og utenfor Østblokken – aller viktigst i Ukraina – i tjeneste for å fremskynde Sovjetunionens kollaps. Dessuten ga erfaringen en klar plan for skjult angloamerikansk sponsing av separatistmilitser, som har blitt utplassert med ødeleggende effekt om og om igjen i alle verdenshjørner i tiårene siden.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kit Klarenberg.

Se også dette deklassifiserte dokumentet som viser at CIA begynte å støtte ukrainske nazikollaboratører fra 1947.

OG Politico: The Covert Operation to Back Ukrainian Independence that Haunts the CIA .

Sjefsredaktør og over-værhane i avisen «Dagen», Vebjørn Selbekk, fikk nylig en sjelden åpenbaring. Som god kristen, pusser han av og til det fine moralske kompasset sitt og innså nå at han nok hadde gjort noe slemt.

Av Niels Gerhard Johansen.

Under den store smittetalspandemien skrev han på lederplass at det var intet mindre enn en KRISTENPLIKT å la seg eksperimentere med den godt oppreklamerte covid-kvaksine.

I etterpåklokskapens lys, angrer han at han brukte et så «altfor sterkt og stigmatiserende uttrykk som rammet de som ikke ønsket å vaksinere seg» og at han blandet politikk og religion sammen.

Og når man har gjort noe så slemt, er det bare å krype til korset og gå i skriftestolen. Ikke bokstavelig talt selvfølgelig, for skriftestolene ble jo brent under reformasjonen for 500 år siden, men dagens symbolske skriftestol i form av selvsamme lederspalte i avisen hvor han i utgangspunktet syndet mot sine medkristne. Og så får det være opp til dem å gi ham syndsforlatelsen han så sårt trenger og håper på.

Og håpe at selvinnsikten smitter med pandemisk styrke til landets øvrige redaktører også…

Med vennlig hilsen

Niels Gerhard Johansen

Samfunnsengasjert satirekunstner

Dette er 257. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

7. oktober

I dag er det to år siden Hamas «invasjon» av Israel, en sensasjonell utvikling i en krig som har pågått siden 1948. Hamas angrep var så spektakulært at ingen hadde ventet seg noe i nærheten, bortsett fra Israels lederskap?

Mye tyder på det. I alle fall har de utnyttet seg av det. Men på en måte som nå truer Israels eksistens. Hvis Israel hadde reagert på en proposjonal måte ville Israel fortsatt fått, om ikke sympati, så forståelse fra nesten hele verden. Med sin overreaksjon har Israel fått hele verden mot seg, bortsett fra NATO/EU-landene, som fortsetter å levere våpen til Israel. Slik mister også Vesten anseelse og innflytelse over hele verden, også grunnet NATO/EUs kyniske bruk av Ukraina mot Russland.

Noen av NATO/EU-landene har riktignok begynt å protestere, blant annet ved å kreve at Israel ikke får være med i Eurovision, eller å true med boikott hvis Israel likevel får være med. Ekstremisten som styrer Tyskland går motsatt vei, han truer med å trekke Tyskland fra Eurovison hvis Israel blir utestengt.

Russlands første «Intervision» etter den kalde krigen ble avholdt for noen uker siden med 22 deltagerland. Vietnam vant. Jeg skrev da at jeg tror Intervision vil samle flere land de kommende åra og bli større enn Eurovision, som boikotter Russland og Hviterussland (men ikke Israel, så langt). Troen på det har ikke blitt svekket av den tyske kanslerens uttalelse. https://www.rt.com/news/626002-germany-eurovision-israel-ban/

Seinere samme dag:

Det finnes ingen unnskyldning for antisemmitisme, sier Høyre og Ine Eriksen Søreide.

Det finnes ingen unnskyldning for å bombe og ødelegge Libya heller. Men det er Søreide stolt av.

Et annet spørsmål er hvorfor Søreide bekymrer seg for antisemmitisme akkurat nå som Israel bedriver folkemord på palestinerne og stjeler stadig mer av andre lands territorier. For det er det bare dagens Hitler, Netanyahu, og hans likesinnede som tjener på.

Søreide bør dessuten ta et oppgjør med sin egen russofobi.

Seinere samme dag:

I Tyskland vurderes det nå å øke pensjonsalderen til 73 år for å «bevare pensjonssystemet». De skal altså ødelegge pensjonssystemet for å bevare det. Sannheten er sjølsagt at dette skjer for å finansiere krigføringen til det korrupte og russofobe Kiev-regimet.
https://demstate.com/article/germany-proposes-raising-retirement-age-to-73-to-prevent-pension-system-collapse

8. oktober

FN-veteranen Dan-Viggo Bergtun har mye interessant å fortelle, nå om den dårlige innflytelsen Vesten har på Georgia. Jeg tør påstå at det inkluderer regjeringen Støre og Helsingforskomiteen,  som sammen med NATO og EU prøver å få med seg Georgia på krigen mot Russland ved å styrte den lovlig valgte regjeringen i landet. https://www.facebook.com/photo/?fbid=10240347166763746&set=a.1710948620512

Seinere samme dag:

Vi har blitt indoktrinert med at polakker hater Russland. Men det inntrykket skyldes nok mye at det er den type polakker som blir dyrket og fremmet av russofobe norske medier og myndigheter, slik at vi tror det er det normale. Møt Marcin Winniczuk . https://www.facebook.com/photo/?fbid=10162357512866589&set=a.10154626805846589

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

Steppebrann i industrien, skriver tysk presse: Strukturendringer fører til en dominoeffekt som ryster hele den tyske bilindustrien. Konkurser, nedbemanning og utflagging er den nye virkeligheten. Billeverandører mister ordre i massiv skala og utflagginga går raskt. Bransjeekspert Thomas R. Köhler beskriver en dominoeffekt på tvers av flere verdikjedefaser: Når en jobb forsvinner hos Mercedes, påvirker konsekvensene ofte tre til fem stillinger i forsyningskjeden.

Tysklands industri, som utgjør rundt 29% av BNP i 2024, er en av verdens mest konkurransedyktige og eksportorienterte sektorer. Landet har en sterk tradisjon for høyteknologisk produksjon, særlig innen bil, maskiner, kjemikalier og metaller.

Tysk industri har i mer enn et århundre vært en solid bærebjelke i europeisk økonomi. Etter annen verdenskrig ble Tyskland lokomotivet som drev europeisk industri framover. Finanskrisa førte til en BNP-nedgang på 4,7% i 2009. Industriproduksjonen falt dramatisk, spesielt i eksportrettede bransjer som bilindustri og maskinproduksjon, der produksjonen stupte med opptil 20–30% i enkelte måneder.

Men sjøl finanskrisa klarte tysk industri å reise seg fra. Men fra 2018 har det gått bratt nedover. Koronapolitikken førte til en ny nedgang på 5–10% i industriproduksjonen i 2020, med forsyningskjedebrudd og nedstengninger som rammet bil- og maskinindustrien hardest.

Krigen i Ukraina med sabotasjen mot Nord Stream og sanksjoner mot Russland førte til en ny nedgang på 5–10 % i industriproduksjonen i 2022, med forsyningskjedebrudd og nedstengninger som traff bil- og maskinindustrien hardest. I tillegg til det har Tyskland på egen hånd ødelagt energiforsyninga til industrien gjennom «det grønne skiftet».

I 2023 og 2024 krympet økonomien med 0,3% og 0,2% og industrien var i resesjon for tredje år på rad. I 2025 er produksjonen fortsatt svak: -1,9% månedlig i juni og -4,3% i august, med bilindustrien ned 18,5% på grunn av ferieavviklinger og omstillinger.

Utviklingen av Italias industri fra finanskrisa i 2008 til i dag

Italia har også vært en stor industrinasjon, men siden finanskrisa, da Tyskland påtvang Italia tysk disiplin har det gått bratt nedover. Begge de to landenes industri ble påført store tap av koronadiktaturet, men med krigen i Ukraina og sanksjonene mot Russland, som har vært en viktig energileverandør og eksportmarked for begge to, har det gått ytterligere nedover. Nå er nedgangen brattest for Tyskland.

Italias industri, som står for rundt 23–25% av BNP, er preget av små og mellomstore bedrifter (SMEs) i nord (maskiner, mote, farmasi) og svakere forankring i sør. Lockdownpolitikken førte til en nedgang på 11% i industriproduksjonen i 2020, med bred nedgang i nesten halvparten av sektorene.

Energikrisa i 2022 rammet hardt, med elpriser som reduserte produksjonen med 5–7% i 2023 i halvparten av sektorene. Total elproduksjon falt 15% fra 2008 til 2024, noe som utilsiktet senket utslipp og skadet konkurranseevnen. I 2023 krympet industrien med 2–3%. I 2025 er produksjonen svak: -2,7% i august og -0,9% i juni, med nedgang i forbrukervarer og kapitalvarer.

Elendig også i EU27

Det blir ikke noe bedre om vi vender blikket mot hele unionen.

Per 2025 er industriproduksjonen i EU27 fortsatt under nivåene før de siste krisene justert for befolkningsvekst og inflasjon. EU27s andel av globalt BNP (kjøpekraftskorrigert) har falt fra ca. 22% i 2008 til under 15% i 2024, delvis på grunn av svak industriell utvikling. Veksten i BNP fra 2008 til 2024 har vært bare 0,85% årlig i snitt, mot 2,3% før finanskrisa (1996–2007).

Tre uker etter stortingsvalget la regjeringen ut EUs nye bygningsenergidirektiv på høring – et regelverk som ifølge Norges Bank kan gi norske boligeiere en regning på nær en halv million kroner i snitt.

Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum reagerer kraftig, og mener Arbeiderpartiet bevisst skjøv saken foran seg for å unngå velgernes dom – noe han advarte mot allerede i sommer . Dette skriver Nettavisen .

– Det er ikke tilfeldig at direktivet som kan ende med enorme utgifter for huseiere kom bare tre uker etter valget. Vi i Senterpartiet advarte allerede i vinter om at dette direktivet kom til å komme snart. Da avfeide Arbeiderpartiet alle diskusjoner som irrelevante – men her er det altså, sier Vedum til Nettavisen.

Norges Bank publiserte i vinter et anslag på hva slike tiltak kan koste: om lag 450.000 kroner for en enebolig og 160.000 kroner for en leilighet. Banken understreker at analysen er hypotetisk, men tallene har likevel fått stor politisk sprengkraft.

– Det er ingen grunn til at vi skal gi folk en sånn voldsom ekstraregning bare for å unngå litt dårlig stemning med EU. Regjeringen er altfor underdanig i møtet med byråkratideer fra Brussel, sier Vedum.

Bygningsenergidirektivet (Energy Performance of Buildings Directive, EPBD) er et EU-direktiv som setter krav til energieffektivisering og utslippsreduksjoner i bygninger for å bidra til EUs klimamål. Den nyeste versjonen ble vedtatt i EU i mai 2024 og er nå under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen i Norge. Målet er å redusere energiforbruket i bygningsmassen med 16% fram til 2030 og 20–22% fram til 2035, med nullutslipp innen 2050. Dette inkluderer krav til nullutslippsbygg for nybygg (offentlige fra 2028, alle fra 2030) og oppgraderinger av eksisterende boliger, spesielt de med lavest energieffektivitet.

Dette er en del av EUs Net Zero-politikk, en politikk som dersom del ble gjennomført vil føre til katastrofe for hele Europa.

Direktivet er blitt til gjennom lobbying og press i EU. Blant medlemslandene har Tyskland og Danmark vært sentrale pådrivere. Europakommisjonen, ledet av energikommissær Kadri Simson, integrerte denne politikken i Green Deal og REPowerEU-planen (2022) for å redusere avhengigheten av russisk gass etter invasjonen av Ukraina.

Europaparlamentet, med ordfører Ciarán Cuffe (De grønne, Irland) i ITRE-komiteen, presset på for ambisiøse mål som nullutslippsbygninger fra 2030.

Industriinteressene bak direktivet

Store aktører som Saint-Gobain, Rockwool, Velux, Knauf Insulation og bransjeorganisasjoner som EuroACE (Alliance of Companies for Energy Efficiency in Buildings) har vært pådrivere.

EPBDs krav om nesten nullenergibygninger (nZEB) og renoveringsbølgen (spesielt i 2024-revisjonen) øker etterspørselen etter isolasjonsmaterialer, energieffektive vinduer, ventilasjonssystemer og bærekraftige byggematerialer. Selskaper som Velux har støttet direktivet for å fremme sine produkter (f.eks. dagslys- og ventilasjonsløsninger) som oppfyller EPBDs krav til inneklima og energieffektivitet.

Selskaper som Daikin, Mitsubishi Electric, NIBE, Bosch Thermotechnology og bransjeforeningen EHPA (European Heat Pump Association) har også vært aktive aktører.

Direktivets fokus på å fase ut fossile brensler i oppvarming (f.eks. gasskjeler) har skapt en boom for varmepumper og elektriske oppvarmingssystemer. SolarPower Europe har støttet EPBD gjennom kampanjer for «solklare bygninger» og finansieringsordninger for solinstallasjoner.

Selskaper som Siemens, Schneider Electric og Google (via smarthusløsninger som Nest) har også vært blant de sentrale lobbyistene.

Finansinstitusjene har også vært aktive fordi direktivet tvinger flertallet av befolkninga til å ta opp store lån. Direktivet er julekvelden for bankene.

Trump-administrasjonen har i hemmelighet gitt CIA fullmakt til å gjennomføre skjulte aksjoner i Venezuela, ifølge amerikanske tjenestemenn, og intensivert en kampanje mot Nicolás Maduro, landets leder. Dette går fram av en artikkel i New York Times.

Fullmakten er det siste skrittet i Trump-administrasjonens intensiverende presskampanje mot Venezuela. I flere uker har det amerikanske militæret rettet seg mot båter utenfor den venezuelanske kysten som de hevder transporterer narkotika, og drept 27 mennesker. Amerikanske tjenestemenn har vært tydelige, privat, på at det endelige målet er å drive Maduro fra makten.

Trump erkjente onsdag at han hadde fullmakt til den skjulte aksjonen og sa at USA vurderte angrep på venezuelansk territorium.

«Vi ser absolutt på aksjon på land nå, fordi vi har havet veldig godt under kontroll», sa presidenten til journalister timer etter at The New York Times rapporterte den hemmelige fullmakten.

Ethvert angrep på venezuelansk territorium ville være en betydelig eskalering. Etter flere av båtangrepene påpekte administrasjonen at operasjonene hadde funnet sted i internasjonalt farvann.

Det amerikanske militæret har utarbeidet planer for å iverksette angrep på venezuelansk territorium og potensielt erobre strategiske havner og flyplasser , handlinger som nesten helt sikkert vil føre til en fullverdig krig. Den amerikanske militærkampanjen i regionen har så langt involvert en oppbygging av krigsskip og rundt 10 000 amerikanske soldater i Karibia, samt angrep på fem båter som USA har hevdet, uten å framlegge bevis, solgte narkotika.

Selv om bekjempelse av narkotikahandel er påskuddet for de amerikanske militæroperasjonene, har amerikanske tjenestemenn gjort det klart at det virkelige målet er regimeskifte. Myndighetene håper at Maduro trekker seg frivillig, eller at noen i hans indre krets vender seg mot ham på grunn av dusøren på 50 millioner dollar som er satt på hodet hans, og flommen av lekkasjer og rapporter om potensielle amerikanske militæraksjoner er sannsynligvis en del av presset.

New York Times – rapporten bemerket at politikken overfor Venezuela styres av utenriksminister Marco Rubio, som også er Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver, og CIA-direktør John Ratcliffe. Andre tjenestemenn som foretrakk diplomati, inkludert USAs spesialutsending Ric Grenell, som hadde direkte samtaler med Maduro, har blitt skjøvet til side ettersom Trump har avbrutt de diplomatiske forsøkene med den venezuelanske regjeringen.

Klokka 04.30 tirsdag morgen lettet containerskipet Istanbul Bridge anker i Ningbo-Zhoushan havn i Zhejiang-provinsen i Øst-Kina med kurs mot havna i Felixstowe i Storbritannia. Dette markerte den offisielle lanseringa av verdens første arktiske containerekspressrute mellom Kina og Europa ( China-Europe Arctic Express ).

Den offisielle kinesiske avisa Global Times skriver:

«Skipet, som frakter over 1000 standardcontainere, tar den arktiske passasjen, også referert til som Nordøstpassasjen, og vil fullføre reisa på bare 18 dager – nesten halvparten av tida som kreves via den tradisjonelle Suezkanalruta. Åpningen av denne ruta demonstrerer ikke bare den kommersielle levedyktigheten til arktisk skipsfart og tilbyr et nytt logistikkrutealternativ for det globale handelsnettverket, men framhever også Kinas vedvarende forpliktelse til samarbeid og utvikling i arktiske saker. Dette er nok et bidrag fra Kina til å ivareta stabiliteten i globale forsyningskjeder».

Avtale med Russland om Northern Sea Route

Den 14. oktober 2025 signerte Russlands statlige atomenergiselskap Rosatom og den kinesiske regjeringa en handlingsplan etter det andre møtet i underkomiteen for NSR-samarbeid (under den russisk-kinesiske kommisjonen for regjeringsmøter). Planen inkluderer nye teknologier, felles prosjekter for skipbygging, logistikk, navigasjonssikkerhet, personellopplæring og investeringer for å gjøre ruta helårsbasert.

Målet er å øke containerfrakt mellom Russland og Kina fra over 400.000 tonn i 2025 (en ny rekord, opp 60% fra 2024) til 20 millioner tonn innen 2030. Den langsiktig visjonen er å øke til 50 millioner tonn årlig, inkludert LNG, olje og containere.

LNG står for Liquefied Natural Gas, eller flytende naturgass, som er naturgass som er nedkjølt til omtrent \(-162\) °C for å bli flytende. Denne prosessen reduserer volumet med rundt 600 ganger, noe som gjør det enklere og mer effektivt å transportere og lagre naturgass. Hovedbestanddelen er metan, men den kan også inneholde små mengder etan og andre hydrokarboner.  Volumreduksjon: LNG tar 600 ganger mindre plass enn naturgass i gassform, noe som er avgjørende for effektiv transport.

Denne ruta styrker Kinas «Polar Silk Road» (en utvidelse av Belt and Road Initiative) og reduserer avhengigheten av sårbare punkter som Suez- og Malakkastredet.

For Russland åpner det for eksport av arktiske ressurser (80% av gassen og 17% av oljen ligger i Arktis). Total NSR-frakt oppnådde en rekord på 37,9 millioner tonn i 2024 (opp 1,6 millioner fra 2023).

Russlands flåte av 8 kjernefysiske isbrytere (som Arktika og Yakutia) er essensiell, med nye prosjekter for Arc7-isresistente containerskip (kapasitet 4400 TEU).

Russlands kjernefysiske isbrytere setter en ny standard.

Norges forsømte muligheter

Som et arktisk land ved avslutninga av den arktiske silkeveien er Norge ideelt plassert til å nyte godt av denne handelen. Men fordi vår politiske ledelse er totalt fiksert på å føre krig mot vårt naboland Russland istedenfor å drive samarbeid og handel, er det høyst sannsynlig at de vil forsømme denne muligheten, til stor skade for folk i Nord-Norge.

Den arktiske silkeveien vil gjøre Finnmark og Troms til potensielt sentrale framtidige handelsområder for denne arktiske trafikken. Men Stortinget er mye mer opptatt av å gjøre fylkene til baseområder for en framtidig krig mot Russland.