Når ble Norge et land som følger lover vi ikke selv har vedtatt? Når ble vi et land der Brussel i praksis styrer både strømmen vår, energipolitikken og deler av vårt forsvar? Vi ble lovet samarbeid og frihandel, men fikk et system av kontroll og overnasjonal styring. Gjennom EØS-avtalen har Norge gradvis mistet retten til å bestemme over sine egne ressurser, sin lovgivning og nå også sin militære rolle. Det som ble solgt som et partnerskap, har i realiteten gjort Norge til en lydstat i EUs og NATOs felles prosjekt.

Dan-Viggo Bergtun.

EØS-avtalen ble i 1994 presentert som et kompromiss: vi skulle være med i det indre markedet, men ikke gi fra oss politisk makt. Vi skulle bevare suvereniteten og demokratiet, samtidig som vi sikret økonomisk samarbeid. Nå, tre tiår senere, ser vi hvordan denne fortellingen brister. Vi har tatt inn tusenvis av EU-lover og direktiver, mange uten reell debatt. Stortinget stemmer dem gjennom som formaliteter, og folket blir stående som tilskuere til et system som dikterer stadig mer av vår politikk.

Gjennom EØS har EU fått juridisk forrang i Norge. Når det oppstår konflikt mellom norsk lov og EØS-regelverk, må norsk lov vike. Høyesterett har allerede slått fast at EØS-reglene står over norsk lov innenfor sitt område. Det betyr at store deler av vår økonomiske, teknologiske og miljømessige politikk i realiteten styres utenfor landets grenser. Dette er ikke lenger en handelsavtale, det er et rettslig og politisk jerngrep.

Særlig på energiområdet er Norge blitt lurt. Vi ble fortalt at EØS og kraftkablene til utlandet skulle sikre oss stabile priser og «markedsbalanse». I stedet ble vi dratt inn i EUs energibyrå, ACER, som nå indirekte styrer hvordan norsk vannkraft eksporteres og prises. Den nasjonale kontrollen over strømmen, vår viktigste naturressurs, er borte. Norske kraftverk, bygget av fellesskapet, selger nå strøm på et marked der EU-systemet bestemmer prisen. Det er derfor strømprisene i Sør-Norge skyter i været når EU krever mer kraft. Dette er ikke samarbeid. Det er utnyttelse. Og norske politikere lot det skje vel vitende om at folket aldri ville ha sagt ja til å gi bort kontrollen over landets energi.

Norge ble også fortalt at deltakelsen i EUs energisystem ikke hadde med politikk å gjøre. Men energi er politikk. Når vi underlegger oss ACER, overlater vi makt til et byrå vi ikke kan stemme over, og som er styrt av EU-kommisjonen. Det er et demokratisk ran gjort med juridiske begreper og byråkratisk språk, men like fullt et ran. Vi har ikke lenger makt over vår egen strøm, vårt eget marked eller våre egne ressurser. Vi har overlatt det til en overnasjonal struktur der profitten går ut, mens regningen blir igjen her hjemme.

På samme måte er Norge nå dratt inn i EUs militære integrasjon uten å være medlem. Under dekke av «samarbeid» deltar Norge i EUs forsvarspolitiske initiativer, industriavtaler og militærprogrammer. Norske selskaper blir en del av EUs våpenøkonomi, og norske soldater brukes som del av unionens sikkerhetspolitiske rammeverk. Det som en gang var en uavhengig forsvarspolitikk, forankret i FN og fredsbevaring, er i ferd med å bli underlagt en militarisert EU-agenda tett knyttet til NATO.

Norge har blitt en brikke i EUs geopolitiske spill. Vi sender våpen, bygger baser, og lar oss bruke som energileverandør i en europeisk krigspolitikk. Samtidig mister vi vår rolle som fredsnasjon – den vi var stolte av i generasjoner. Vi skulle bidra til diplomati, forsoning og forhandling. Nå er vi blitt et land som sender våpen før vi sender ord. Dette er ikke et uttrykk for styrke, men for underkastelse.

Når EU utvider sin militære kapasitet, er Norge med på laget – men uten innflytelse. Våre politikere snakker varmt om «europeisk solidaritet», men de sier ikke at denne solidariteten nå innebærer våpenproduksjon, felles opprustning og felles strategier for konflikt. EU har gjort det som USA gjorde før dem: pakket inn makt i språk om samarbeid og fred. Slik har også Norge blitt lurt. Vi tror vi samarbeider, men vi adlyder.

Norsk utenriks- og forsvarspolitikk er nå mer samordnet med EU enn noensinne, men folket er aldri spurt. Vi har fått en stille integrasjon – der suvereniteten forsvinner ikke gjennom traktater, men gjennom «tilpasning». Norge er med i EUs forsvarsfond, kjøper europeiske våpensystemer og tilpasser sin strategi til EUs og NATOs behov. Det er ikke lenger snakk om selvstendig politikk, men om deltagelse i et felleseuropeisk maktprosjekt der Norge er leverandør, ikke leder.

Dette er et mønster. Først energien, så lovverket, så forsvaret. Bit for bit overføres kontrollen til et system som ikke er folkevalgt, ikke demokratisk, og som ingen nordmenn har stemt for. Vi har blitt en lydig forlengelse av EUs politiske og økonomiske maskineri. Og alt skjer under dekke av «modernisering», «harmonisering» og «effektivitet». Ordene er ufarlige, men virkningene er dypt politiske. Vi har gitt bort selvråderetten uten å forstå hva vi mistet.

Grunnloven står formelt øverst, men brukes ikke som vern. Når EU-direktiver tas inn i EØS, behandles de som tekniske nødvendigheter, ikke politiske valg. Våre domstoler og politikere følger EØS-retten av frykt for handelskonflikt. Dermed blir Grunnloven stående som symbol, ikke som skjold. Realiteten er at Norge i dag styres av regler vi ikke kan endre, lover vi ikke har laget, og beslutninger som fattes i rom der vi ikke har stol.

Dette er en demokratisk krise, men også en nasjonal. Vi er ikke lenger herrer over våre egne naturressurser, vår egen energipolitikk eller vår egen forsvarsstrategi. Norge er i ferd med å bli et lydrike under et system som aldri ble godkjent av folket. Politikerne later som om alt er som før, men sannheten er at selvråderetten smuldrer bort mens de snakker om «fellesskap».

Jeg sier dette som en som har tjent landet ute og hjemme, som soldat og tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Vi kjempet for at folk selv skulle bestemme over sine land, sine lover og sine valg. Vi sto for fred, ikke for økonomisk og militær underkastelse. Derfor gjør det vondt å se hvordan Norge gradvis har mistet det som gjorde oss frie: retten til å bestemme selv.

Det norske folk er blitt lurt. Vi ble fortalt at EØS handlet om handel, ikke politikk. At energikabler handlet om samarbeid, ikke avhengighet. At forsvarssamarbeid handlet om trygghet, ikke militær integrasjon. Sannheten er motsatt. EØS har blitt EUs redskap for politisk kontroll, ACER har blitt verktøyet for økonomisk utpumping, og EU-forsvarssamarbeidet er blitt et middel for å trekke Norge dypere inn i en union vi aldri stemte oss inn i.

Vi trenger å ta tilbake styringen. Vi må våge å stille de spørsmålene våre politikere unngår: Hvorfor brukes ikke reservasjonsretten? Hvorfor lar vi EU bestemme over vår strøm? Hvorfor er Norge med på EUs militære initiativer uten folkeavstemning? Hvorfor kalles dette samarbeid når det i virkeligheten er underkastelse?

Det er på tide å si nei. Ikke til samarbeid – men til systematisk maktoverføring. Norge må igjen bli et land som våger å stå for sin egen politikk, sin egen energi og sin egen sikkerhet. Vi må gjenreise ideen om nasjonal suverenitet og virkelig folkestyre. Et land som ikke styrer seg selv, er ikke fritt, uansett hvor rikt det er. Frihet er ikke en eksportvare. Frihet er retten til å bestemme selv – over ressursene, lovene og framtiden.

Hvis vi fortsetter på denne veien, vil Norge om få år bare være et formelt demokrati – uten reell selvbestemmelse. Et land med flagg og Grunnlov, men uten kontroll. Det er på tide å våkne. For demokratiet dør ikke alltid med et kupp. Noen ganger dør det med stillhet, direktiv for direktiv, mens folket lures til å tro at alt er som før.

Vi har blitt lurt om energien. Vi har blitt lurt om militæret. Vi har blitt lurt om suvereniteten. Nå må vi slutte å la oss lure.

---

Dan Viggo Bergtun er en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteranarbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.

Les også:

EU-ledere er smarte – eller kanskje ikke. Nå er det Nederland som har gjort det, opptrådt som kjeltring og plutselig bli konfrontert med konsekvensene.

1) Den nederlandske regjeringa tok kontroll over det kinesiske chipselskapet Nexperia og satte inn sin egen administrerende direktør.

2) Kina innførte et eksportforbud for brikkene til Nexperia.

3) Nederland flipper ut, for de kunne ikke ha forutsett dette! De forestilte seg ikke at Kina på noen måte ville reagere på at nederlenderne bokstavelig talt tok et selskap med makt fra Kina.

4) Den nederlandske økonomiministeren Vincent Karremans ønsker å finne en løsning med Kina angående det kinesiske eksportforbudet mot Nexperia-brikker, melder den statlige kringkasteren NOS.

Forbudet trådte i kraft etter at den nederlandske regjeringen tok kontroll over selskapet og fjernet den kinesiske administrerende direktøren.

Nå ringer de Kina, ber om unnskyldning og vil finne en løsning som ikke får dem til å fremstå som idioter. For sent.

De har allerede vist hele verden at de er idioter.

Setter hele Europas bilindustri i fare for å tekkes Trump

Arnaud Bertrand skriver:

En påminnelse om hva som skjedde her:

– I juni fortalte USA nederlenderne at de ville rulle ut en ny anti-Kina ekstraterritorial lovgivning, der ethvert datterselskap av et kinesisk selskap som er sanksjonert av dem, automatisk også ville bli sanksjonert. De sa at denne regelen ville gjelde for Nexperia, en halvlederprodusent med hovedkontor i Nederland, kjøpt opp i 2018 for 3,6 milliarder dollar av det kinesiske selskapet Wingtech Technology, som har vært sanksjonert av USA siden desember 2024. Nexperia er et stort EU-selskap med over 12.000 ansatte, som forsyner store deler av EUs bilindustri med brikker. USA fortalte nederlenderne at den eneste måten Nexperia kunne unnslippe sanksjonene på var å bli kvitt kineserne. Jeg dikter ikke opp noe av det, det ble rapportert i Financial Times: https://ft.com/content/db019842-01a9-4488-a6a0-45d0e102536b

– Nederlenderne utarbeidet en juridisk strategi for å bli kvitt kineserne i Nexperia, og da USA endelig rullet ut sin nye regel helt i slutten av september ( https://bis.gov/press-release/department-commerce-expands-entity-list-cover-affiliates-listed-entities ), gikk nederlenderne nesten samtidig til aksjon for å ta Nexperia vekk fra kineserne. «Beslagleggelse» er det rette begrepet her: de suspenderte den kinesiske administrerende direktøren fra stillingen sin, utnevnte en ikke-kinesisk direktør i styret med avgjørende stemmerett og eksproprierte selskapets aksjer ved å sette dem under forvaltning av en tredjeparts bobestyrer. Alt under en lov kalt «Goods Availability Act» ( https://government.nl/latest/news/2025/10/12/minister-of-economic-affairs-invokes-goods-availability-act ), som er en nødlovgivning i krigstid utformet for ting som rekvirering av brød eller drivstoff under en utenlandsk invasjon.

– Et par dager senere svarte Kina med å innføre eksportkontroll for Nexperia, og forby selskapet å eksportere produkter produsert i Kina, som jeg forstår utgjør den aller største delen av forsyningskjeden deres. Dette lammer i praksis selskapet fullstendig.

– Og nå, ganske riktig, sier hele den europeiske bilindustrien at de vil møte «betydelig forstyrrelse hvis avbruddet i Nexperia-brikkene ikke kan løses umiddelbart». Og den store taperen her er åpenbart igjen Europa. Ikke bare ødelegger de et av sine flaggskip-teknologiselskaper, men de ødelegger også hele den europeiske bilindustrien i prosessen. Alt for hva? Alt for å glede «pappa» Trump.

ACEA advarte om at uten noen av disse brikkene kan ikke europeiske billeverandører produsere delene og komponentene som trengs for å forsyne bilprodusenter, noe som betyr at trusselen om produksjonsstans er overhengende.

Det er et stort spørsmål om hvordan vi har kommet til det punktet hvor Putin og Trump har forpliktet seg til et nytt toppmøte i Budapest.

Alexander Mercouris .

The Duran.

Det første man må si er at det ikke er noe av den spenningen – eller bekymringen – som vi så før toppmøtet i Alaska. Europeiske medier, som var i et vanvidd før toppmøtet i Alaska, nedtoner dette toppmøtet.

Det andre er at russerne virker mye mer skeptiske. Ikke bare har Putin og Lavrov blitt utfordret av russiske medier i nylige pressekonferanser og intervjuer, men det virker også som om Usjakov i sin orientering virket mer tvilende enn før. Han snakket om samtalen mellom Putin og Trump som bare «ganske nyttig», og kommenterte ingen varme eller «oppriktighet» mellom lederne.

(Juri Usjakov er Putins utenrikspolitiske rådgiver. Red.)

Det er tydelig at det er en spenning vi ikke har sett før.

Dette har fått meg til å lese gjennom alle de forskjellige kommentarene som Putin og Lavrov har kommet med siden Alaska, helt tilbake til pressekonferansen Putin og Trump holdt etter toppmøtet og videre til Usjakovs orientering om den nylige telefonsamtalen mellom Trump og Putin.

Jeg har også sett på de ulike uttalelsene europeerne har kommet med siden toppmøtet i Alaska ble annonsert.

Her er hva jeg tror har skjedd.

(1) Russerne dro fra Alaska i den tro at de i prinsippet hadde blitt enige om en rammeavtale for konflikten i Ukraina med Trump. Nesten helt sikkert tok denne form av noe som lignet Istanbul Pluss, men det er mulig at russerne gikk med på en våpenhvile langs dagens linjer i Zaporizjzja og Kherson-regionene, forutsatt at ukrainerne trakk seg ut av Donbass. I alle andre henseender ville rammeavtalen ha vært identisk med eller svært lik Istanbul Pluss og sagt spesifikt ingen NATO, men tillatt Ukraina å bli med i EU.

(2) Trump fortalte Putin at han ville rådføre seg med tjenestemenn i Washington, ukrainerne og europeerne, og at han ville komme tilbake med svaret.

(3) Trump har aldri gått tilbake. I stedet har vi hatt løse uttalelser fra ham om «sikkerhetsgarantier», «europeiske beroligende styrker», flere sanksjoner mot Russland, press på India for å slutte å kjøpe russisk olje, «Ukraina som vinner krigen», Tomahawks, osv. Alt dette kombinert med offentlige uttalelser som fornærmer Putin og Russland.

Russerne er rasende over (3) og behandler det som et brudd på troverdigheten. For å være tydelig, det som har opprørt dem er at Trump ikke har svart dem om det som ble diskutert i Alaska. Hvis han hadde kommet tilbake og sagt NEI, ville det vært et svar, og russerne ville ha jobbet med det.

De sier nå tydelig at utplassering av Tomahawks i Ukraina ville være dråpen som fikk dråpen til å renne over, og at hvis det finner sted, er hele dialogen over. Hensikten med den nylige samtalen med Putin og Trump, fra deres synspunkt, var at Putin skulle gjøre dette klart for Trump. Noen i Moskva er i ferd med å bli veldig sinte på Putin selv, og sier ham rett ut at Trump lurer ham, og en viktig del av grunnen er at Trump ikke har gjort det russerne trodde han fortalte dem at han ville gjøre i Alaska, som er å gå tilbake på den disposisjonen som ble diskutert.

Feilen var åpenbart (2). Det burde være åpenbart nå at Zelenskyj ikke ønsker fred under noen omstendigheter (hele hans overlevelse avhenger av at krigen fortsetter), men enda mer alvorlig, det gjør heller ikke europeerne, nettopp fordi de bekymrer seg for at en fred vil føre til at USA og Russland løser forskjellene sine og nærmer seg hverandre. Kanskje Trump ikke forstår dette, men all den offentlige praten om at USA og Russland inngår massive økonomiske avtaler med hverandre så snart fred i Ukraina er oppnådd, er i seg selv tilstrekkelig til å få europeerne, spesielt britene, til å ville sabotere hele prosessen. Du fikk et perfekt eksempel på hvordan denne sabotasjen fungerer med den dypt falske artikkelen Financial Times publiserte i går. https://www.ft.com/content/7af3b49e-c4da-405b-8199-3e12957b78c2

Veisperringen for fred ligger ikke i Moskva, den ligger i Kiev, de europeiske hovedstedene, og hos folk som Kellogg i Washington.

Jeg kan forstå at Trump føler at han må manøvrere og omgå disse menneskene, og at han må gi dem et stikk fra tid til annen, men han må prøve å forstå at dette får ham til å se ut som en svak og upålitelig forhandlingspartner for russerne som ikke klarer å få avtalen i boks.

Det betyr også at med situasjonen på bakken som endrer seg hver dag i russernes favør, og med USA nå på stadig mer konfronterende vilkår med Kina, slik at russerne nå vet at deres kinesiske flanke er fullstendig sikker, krymper insentivet for russerne til å holde seg til ethvert disposisjonsforslag Putin og Trump diskuterte med hverandre i Alaska.

Etter å ha lest Usjakovs orientering, er det nå klart for meg at russerne ikke hadde til hensikt at den siste Putin-Trump-samtalen skulle resultere i et nytt toppmøte, langt mindre et i Budapest. Hensikten deres var å forklare Trump sitt perspektiv, som jeg har diskutert ovenfor, og spesielt det faktum at hele dialogprosessen, og hele forholdet mellom russerne og den nåværende administrasjonen, nå henger i en tynn tråd.

Russerne ble overrasket da Trump foreslo – sannsynligvis etter Orbáns forslag – et nytt toppmøte, og de var i utgangspunktet ikke enige. Usjakovs orientering gjør dette helt klart. Samtalen varte imidlertid i to og en halv time og er tilsynelatende (ifølge Larry Johnsons kilder i Moskva, som jeg tror) en oppfølging av en tidligere 40-minutters samtale mellom Trump og Putin som fant sted på Putins bursdag. Som tidligere mekler er det klart at når telefonsamtaler mellom parter varer så lenge, er det klart at partene må møtes, noe Orbán, som tydeligvis mekler mellom dem, må fortelle hver av dem. Logikken i dette er uunngåelig, og det er derfor partene har blitt enige om å møtes.

Dette er mitt syn på hele saken. Jeg er ganske sikker på at jeg har rett på den russiske siden.

Det folk i Washington må forstå er at Putin, selv om han er en russisk patriot, sannsynligvis også er den siste russiske lederen som aksiomatisk ønsker en fremtid for Russland som fortsatt er knyttet til Vesten. Han er en mann født på 1950-tallet i St. Petersburg – Russlands «vindu mot Vesten» – som levde gjennom den kalde krigen da russerne tok det for gitt at de var europeere (den kalde krigen var til syvende og sist en kamp om fremtiden til Europa, som Russland så på seg selv som en del av), og da det overordnede forholdet for russerne var det med USA. Fremtidige russiske ledere har en helt annen livserfaring og ser ting helt annerledes. Hvis en stor avtale med Russland skal inngås, har den blitt inngått nå med Putin. Det er ingen garanti for at den kan inngås med noen andre.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Duran.

Vellykket og fullsatt Mot Dag-konferanse i Oslo.

Vi kommer tilbake med video, referater og artikler.

Wolfgang Streeck har en kommentar til lokalvalget i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, Tysklands største delstat, på nettstedet UnHerd 16.10.2025 . Her kommer et utdrag av Streecks kommentar, med hovedvekt på kampen for å få forbudt AfD, Alternative für Deutschland.

Ove Bengt Berg.

Valgresultatet gjør det nødvendig å få opp farta for å få forbudt AfD før neste forbundsdagsvalg i 2029. Uten forbud for AfD, kan sosialdemokratene i SPD frykte å falle under 10 prosents oppslutning, tror Streeck.
Sett fra Norge kan det framstå som en mulighet at forbudet av AfD kan føre til borgerkrig i Tyskland, inspirert fra et Trump-dominert USA. Borgerkrig i andre EU-stater er heller ikke direkte utenkelig.

Nordrhein-Westfalen er Tysklands desidert største delstaten av de i alt 16 delstatene. Med 18 millioner innbyggere av 14 millioner som kan stemme. Delstaten er en konservativ delstat, og C/DU og SPD har større oppslutning her enn ellers i Tyskland og gikk ubetydelig tilbake. AfD har mindre oppslutning her enn i hele Tyskland, men de gikk likevel fram fra 5,1 prosent i 2020 til 14,5 prosent nå. AfD fikk likevel liten uttelling for sin oppslutning fordi de fikk få om noen ordførere og fylkesledere. Disse vervene krever 50 prosent oppslutning i første valgomgang, hvis ikke blir det ny omgang. Og i andre valgomgang fungerte brannmuren mot AfD veldig godt.

De nyeste galluptallene for AfD.

Utgangspunktet:Økonomisk og politisk utgangspunkt

Streeck kommenterer:

Tysk finanspolitisk innstramming kan ha holdt gjeldsbetjeningen lav og foreløpig beroliget kapitalmarkedene. Men det har vært ulemper, mange av dem merkbare på lokalt nivå, i vanlige folks hverdag. Underfinansierte lokale myndigheter har ikke klart å stoppe den raske forverringen av offentlige tjenester, reparere nedslitte veier eller opprettholde kommunale idrettsanlegg. Offentlig transport har blitt svekket, det er mangel på rimelige boliger, og lokale skoler klarer ikke å møte nye krav, som å undervise klasser der bare en minoritet forstår nasjonalspråket.

Etter hvert som slike problemer har hopet seg opp, har også misnøyen med offentlig politikk og demokratisk politikk økt. Dette har ført til en økende fragmentering av det politiske partisystemet etter krigen, en nedgang for de etablerte partiene både på sentrum-høyre og sentrum-venstre, samt en høyrepopulistisk utfordring til det politiske systemet fra etterkrigstiden, i form av Alternativ for Tyskland (AfD).

Relativt lite oppmerksomhet har blitt viet til om og hvordan synkende tillit til politiske institusjoner også omfatter lokale myndigheter, som tradisjonelt har vært mindre politiserte, med lokale familier og nettverk som angivelig fører til en mindre ideologisk, mindre konfronterende og mer sosialt forankret politikk basert på pragmatisk konsensus og samarbeid. Det er fra dette perspektivet at de nylige lokalvalgene i delstaten Nordrhein-Westfalen (NRW) kan være av mer enn bare lokal interesse.

Valgresultatet;
tabell satt opp av Streeck:

	Nordrhein-Westfalen lokalvalg 2025	Nordrhein-Westfalen lokalvalg 2020	Tysk Forbundsdagsvalg 2025	Nasjonal meningsmåling september 2025
CDU	33,3 %	34,3 %	22,6 %	26 %
SPD	22,1 %	24,3 %	16,4 %	15 %
Grüne	13,5 %	20 %	11,6 %	10 %
AfD	14,5 %	5,1 %	20,8 %	26 %
Linke	5,6 %	3,8 %	8,8 %	11 %

Kilde: Meningsmålingsdata: Forschungsgruppe Wahlen. Tabell: Wolfgang Streeck.

Om AfD:

AfDs resultat desto mer imponerende, spesielt gitt at det knapt var noen AfD-medlemmer i politiske verv i lokale samfunn, der lokale bånd ofte er like viktige som partiprogrammer, og at AfD i NRW lider av intense offentlige interne stridigheter. Dessuten stilte AfD ikke kandidater i rundt 40 % av valgkretsene, noe som betyr at det offisielle valgresultatet, beregnet på grunnlag av alle valgkretser, uunngåelig undervurderer AfDs reelle støtte, sannsynligvis med god margin.
Der AfD ikke stilte, kan det ha vært fordi potensielle kandidater fryktet sosial utstøting etter å ha identifisert seg som AfD-medlemmer, eller fordi partiet bevisst unngikk valgkretser der de ikke kunne forvente et minimum av stemmer. Uansett kan begge faktorene endre seg til neste valg, noe som kan forklare partiledelsens tilfredshet etter første runde.

Om De Grønne:

Om AfD var vinneren, var Die Grønne taperen, hevder Streeck:

I Köln, Tysklands fjerde største by med én million innbyggere og uten tvil den dårligst styrte, tapte De Grønne etter å ha vært i en formell koalisjon med CDU i et tiår. I andre runde tapte deres kandidat, som er av tyrkisk opprinnelse og nestleder i delstatsforsamlingen, mot en sosialdemokrat støttet av CDU, hvis kandidat bare kom på tredjeplass i første runde. Generelt betalte partiet prisen for den forrige føderale regjeringens klimapolitikk, som forsøkte å tvinge huseiere til å installere nye oppvarmingssystemer som lett kunne koste mer enn husene deres, kjøpe overprisede elbiler og tvinge lokalsamfunn til å ta imot et ubegrenset antall flyktninger og asylsøkere tildelt av delstatsregjeringene.

CDU, AfD, SPD og Die Linke:
CDUs

« sosiale miljø – lavere og middelklasse katolske samfunn, vanlige i Rheinland og Westfalen – [er] fortsatt er motstandsdyktige mot AfDs retorikk enn SPDs arbeiderklassemiljø. Dette kan forklare hvorfor AfD i Dortmund, et gammelt industrisenter som SPD har styrt de siste 80 årene, påførte SPD så store tap at CDU-kandidaten vant i andre runde. At så få SPD-velgere gikk til Linkspartei i stedet for AfD, kan skyldes Linkes tradisjonelt lave tilstedeværelse i lokalpolitikken og at SPD-velgere har blitt for gamle til å tiltrekkes av radikale partiers ungdommelige image.

Streeck:
Valgresultatet i Nordrhein-Westfalen vil få fart i forsøkene på å få forbudt AfD av Forfatningsdomstolen

Alt i alt vil valgresultatet i NRW bare gi ytterligere fart til forsøkene på å få AfD forbudt av Forfatningsdomstolen, ledet av de i SPDs parlamentariske gruppe som anser «Kampf gegen rechts» (kampen mot høyresiden) som partiets fremste politiske oppdrag. I henhold til den tyske grunnloven kan et parti erklæres grunnlovsstridig av Forfatningsdomstolen hvis det anses å være fiendtlig mot «den liberal-demokratiske grunnorden». Det finnes en omfattende juridisk litteratur om hva dette kan innebære.

Tidligere har to partier blitt erklært grunnlovsstridige: Sozialistische Reichspartei Deutschlands i 1952, en selverklært etterfølgerorganisasjon til NSDAP, og Kommunistische Partei (Kommunistpartiet) i 1956.

Når et parti erklæres grunnlovsstridig, oppløses det formelt av regjeringen, dets midler konfiskeres, og forsøk på å fortsette det eller etablere en erstatningsorganisasjon blir straffbart under straffeloven, med fengsel fra seks måneder til fem år, eller fra ett til ti år «der lovbryteren opptrer som leder eller anstifter … Forsøk skal også være straffbart» (paragraf 84 i straffeloven). [Utheva Politikus]

Det er gode politiske grunner for SPD til å ønske AfD forbudt så snart som mulig. Hvis SPDs tiår lange nedgang fortsetter, kan partiet ende opp under 10 % i neste føderale valg tidlig i 2029, med AfD som det desidert sterkeste partiet.

Siden domstolen trenger tid til å etterforske og vurdere, må de i SPD som ønsker et AfD-forbud sørge for at saken bringes for domstolen svært snart, gitt at domstolen kan være tilbakeholden med å avgi en dom midt i neste føderale valgkamp, som starter omtrent våren 2028. Mens to nye dommere, nylig utnevnt på SPDs initiativ, kan støtte et forbud i tide, kan andre dommere under CDUs innflytelse være uenige.

Sannsynlig forbud rammer hardt

Men, hvis domstolen først avgjør etter valget, kan bare det faktum at AfD kan bli erklært grunnlovsstridig skade deres valgmuligheter; forvent at rettssakene vil bli profesjonelt orkestrert av regjeringens PR-maskineri og pliktskyldig dramatisert av offentlige og private medier. Potensielle AfD-kandidater kan bli skremt bort, og potensielle partimedlemmer kan avstå fra å bli med i frykt for å bli utestengt fra jobber i offentlig sektor etter et partiforbud. Ikke minst kan «Kampf gegen rechts» for Forfatningsdomstolen også bidra til å skjule den nye føderale regjeringens manglende evne til å løse lokale problemer akkumulert over tiår med innstramming, og det kan avlede oppmerksomheten fra kuttene i sosiale utgifter som vil være nødvendige for å finansiere krigen i Ukraina.

Håndheve forbud mot en tredel av velgerne?

Selv om Forfatningsdomstolen skulle avgjøre til fordel for de etablerte partiene – og det kan knapt avgjøre annerledes midt i en svært politisert valgkamp – vil de enorme politiske og juridiske problemene med å forby og håndheve et forbud mot et parti som representerer minst en tredjedel av velgerne, ikke forsvinne.

Sjøl om domstolen kan forby et politisk parti, kan den ikke fjerne partiets parlamentsmedlemmer fra deres seter, på noe nivå – føderalt, delstatlig eller lokalt. Faktisk, hvis AfD ble forbudt, kan en tredjedel eller enda flere av alle seter være okkupert av representanter valgt på AfDs liste etter neste valg, og alle ville være juridisk trygge for resten av valgperioden med mindre de ble funnet å ha engasjert seg i noe som regjeringsadvokater anser som en «fortsettelse» eller en «erstatning» av AfD.

Anklager om dette fra politiske konkurrenter kan forventes i stort antall. (I henhold til paragraf 46 i Forfatningsdomstolens lov bestemmes detaljene for hvordan et partiforbud skal håndheves av den føderale regjeringen ved forskrift, uten behov for lovgivning.)

Med en dom etter neste valg vil dette gjøre et nytt, tidlig valg uunngåelig. I dette kunne tidligere AfD-representanter stille som individuelle kandidater eller på lister for nye høyrevridde partier, med mindre de ble utestengt fra å stille av delstatenes valgkomiteer eller, om de som ikke uventa satt i fengsel for fortsatt eller for erstatning. Det kan bli en flom av rettssaker.

Under en valgkamp i kjølvannet av et partiforbud ville Forbundsadvokatens kontor (Bundesanwaltschaft) være opptatt døgnet rundt med å overvåke mistenkelige kandidaters bevegelser for å avgjøre om de brøt AfD-forbudet, noe som ville være en straffbar handling. Hvis de ble funnet å bryte forbudet, måtte de umiddelbart diskvalifiseres fra å stille og føres for retten, der de ville risikere fengsel.

For et rabalder det vil bli!

Oversetting, uthevinger og overskrifter på avsnitt av Politikus.

Se også intervjuet med nyvalgt forbundsdagsrepresentant fra AfD, Ronald Gläser:
«Forby AfD?  Ja, det er fullt mulig i et land tidligere styrt av diktatorer.
Vesten er ved et politisk veiskille.»

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus .

Teheran har samlet «omfattende juridisk bevis» fra den 12 dager lange krigen for å støtte den kommende internasjonale aksjonen.

Nyhetsredaksjonen i The Cradle.

Irans utenriksdepartements talsperson Esmaeil Baghaei kunngjorde 18. oktober at Teheran lanserer en omfattende juridisk kampanje for å holde israelske tjenestemenn ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten.

Baghaei sa på et spesialisert møte med tittelen Juridisk respons på 12-dagers aggresjon: Fra strafferett til gjenopprettende rettferdighet, at den juridiske utfordringen tar sikte på å få slutt på det han beskrev som Israels «døpte straffrihet».

«Iran vil søke rettferdighet gjennom internasjonale juridiske kanaler», sa han, og advarte om at mangelen på ansvarlighet har forsterket Israels fortsatte brudd på loven i Vest-Asia.

Han understreket at utenriksdepartementet har dokumentert juridiske bevis siden starten av den 12 dager lange aggresjonen, som er samlet i en bok som beskriver menneskerettighetsbrudd begått av Israel.

Baghaei bemerket at selv om Iran ikke er en statspart i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), samarbeider landet med domstolen og støtter globale tiltak for å bekjempe israelske forbrytelser.

Den iranske diplomaten avviste også israelske påstander om «forebyggende angrep», kalte dem juridisk grunnløse, og hevdet at Irans respons representerer en legitim forsvarshandling.

Han anklaget vestlige regjeringer for å skjerme Israel fra ansvarlighet til tross for overveldende bevis på krigsforbrytelser.

Baghaei la til at 120 land har uttrykt sterk støtte til Irans motstand mot Europas forsøk på å gjeninnføre sanksjoner ulovlig gjennom snapback-mekanismen, og fremhevet denne enigheten under ministermøtet til Den ikke-allierte bevegelsen (NAM) i Uganda.

Han argumenterte for at europeiske manøvrer undergraver integriteten til FNs sikkerhetsråd og mangler juridisk grunnlag, og at de møter motstand fra de faste medlemmene Kina og Russland.

Baghaei fordømte separat  de tusenvis av israelske bruddene på våpenhvilen i Sør-Libanon, og beskyldte Frankrike og USA – begge garantister for våpenhvilen – for å ha muliggjort disse handlingene gjennom sin fortsatte ettergivenhet overfor Tel Aviv.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Det offisielle narrativet sier at krigen i Ukraina handler om «demokrati» mot «autokrati», om «folkerett» og «europeisk sikkerhet». Men bak de store ordene skjuler det seg en realitet de færreste politikere tør å si høyt: Krigen handler om makt. Økonomisk makt. Kontroll over energi. Og fremfor alt: forsvaret av petrodollaren.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

1. Innledning: Bak propagandaen

Helt siden USA i 1970-årene knyttet dollaren til oljehandel gjennom avtaler med Saudi-Arabia, har petrodollaren vært hjertet i amerikansk verdensdominans. Systemet gjør at olje og energi handles i dollar globalt. Det skaper en konstant etterspørsel etter amerikansk valuta, og lar USA finansiere seg selv uten å møte de økonomiske konsekvensene andre land ville møtt. Dette er ikke konspirasjon — det er internasjonal finanspolitikk.

2. BRICS – utfordringen mot imperiet

I løpet av de siste årene har BRICS (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) vokst fra å være et økonomisk samarbeid til å bli en strategisk blokk. Med nye medlemmer som Saudi-Arabia, Iran og De forente arabiske emirater representerer BRICS nå over halvparten av verdens befolkning og en stadig større andel av global råvareproduksjon.

Fellesnevneren? En stadig tydeligere vilje til å handle i egne valutaer — rubel, yuan, real, rial — ikke dollar. Dette er en direkte utfordring mot petrodollarens hegemoni. Dersom olje- og gassmarkedet flytter seg bort fra dollar, undergraves USAs finansielle makt globalt. Uten tvungen dollaromsetning mister Washington sitt økonomiske sverd.

3. Vesten slår tilbake

Det er i dette bildet krigen i Ukraina må forstås. Russland — energisupermakt og sentral BRICS-aktør — hadde allerede inngått store energihandelsavtaler i rubel og yuan med Kina og andre partnere. Samtidig begynte BRICS å diskutere et alternativt finanssystem og felles valuta for internasjonal handel.

Dette utløste en reaksjon i Washington og Brussel: En geopolitisk konfrontasjon for å forsvare dollarens verdensrolle.

Rekkefølgen er talende:

• Russland blir demonisert og sanksjonert i rekordtempo.
• USA og NATO pøser inn våpen og penger i Ukraina.
• EU presses til å kutte russisk energi og kjøpe amerikansk LNG — i dollar.
• NATO ekspanderer dramatisk.
• Energimarkedet militariseres.

Ukraina ble slagmarken — ikke fordi Vesten «bryr seg om Ukraina», men fordi Russland var den sterkeste utfordreren til dollardominansen. Ved å knuse Russland økonomisk og militært, håpet Vesten å sende et signal til resten av BRICS: «Dette skjer med den som utfordrer oss.»

4. Petrodollarens blodige historie

Dette mønsteret er ikke nytt. Vestmaktene har brukt krig, sanksjoner og kupp mot enhver stat som prøver å handle energi utenfor dollaren:

• Mohammad Mossadegh i Iran (1953): styrtet av CIA og MI6 etter at han nasjonaliserte oljen.
• Saddam Hussein i Irak: begynte å selge olje i euro — Irak ble invadert i 2003.
• Muammar al-Gaddafi i Libya: ønsket gullbasert afrikansk valuta for olje — Libya ble bombet i 2011.
• Bashar al-Assad i Syria: nektet olje- og gassrørledning fra Qatar — krigen startet i 2011.

Hver gang noen har truet petrodollaren, har svaret vært det samme: demonisering, økonomisk krigføring og militærmakt.

5. BRICS truer hele hegemoniet

For første gang står ikke Vesten overfor en enkelt stat som kan knuses — men en blokk. BRICS representerer demografi, industri, energi og finans i en skala som gjør systemet bak North Atlantic Treaty Organization sårbart.

Kina og Russland har bygget betalingssystemer utenfor SWIFT. India handler olje med Russland i rupi. Saudi-Arabia og Iran vurderer yuan-baserte oljeavtaler. Dette er ikke spekulasjon — dette skjer nå.

Og nettopp derfor måtte Vesten reagere med voldsom kraft. Ukraina ble valgt fordi landet ligger strategisk i NATO-Russland-grensen, og kunne brukes som stedfortreder. Russland skulle blø, økonomisk og militært. BRICS skulle skremmes til å «forstå alvoret».

6. NATO – imperialismens våpenarm

Mens vestlige medier snakker om «verdier», «demokrati» og «liberal orden», er realiteten en brutal maktlogikk. NATO ble ikke bygget for å spre demokrati — men for å sikre vestlig dominans. Etter 1945 integrerte USA og Vesten en rekke toppoffiserer fra Wehrmacht og Luftwaffe inn i NATO og Vest-Tysk forsvarsstruktur. Dette var en kald realpolitisk strategi for å bygge militærmakt mot øst — ikke noen «verdibasert allianse».

USA, Storbritannia og Frankrike har støttet militærdiktaturer, ført regimeskiftekriger og undertrykt demokratier verden over så lenge det har tjent petrodollaren og vestlig økonomi. Ukraina er bare siste kapittel i samme bok.

7. Når makta mister grepet

Ironisk nok kan denne strategien slå tilbake.

Ved å militarisere konflikten i Ukraina og presse resten av verden til å velge side, har Vesten forsterket BRICS-samarbeidet snarere enn å splitte det. Stadig flere land søker medlemskap. Flere oljeprodusenter går over til alternative betalingssystemer. Dollaren taper terreng som global reservevaluta.

Med andre ord: Krigen som skulle skremme BRICS — kan ende med å fremskynde slutten på petrodollardominansen.

8. Konklusjon

Ukraina-krigen er ikke en kamp mellom demokrati og diktatur. Det er en kamp mellom et imperium i økonomisk forfall og en fremvoksende multipolar verden. USA og NATO kjemper for å redde et penge- og energisystem som har gitt dem dominans i fem tiår. Men BRICS representerer en ny global realitet — og verden lar seg ikke lenger skremme så lett.

Dette er ikke Putins krig alene. Dette er Washingtons desperate forsvarskrig for petrodollaren.

Kilder og bakgrunn:

– Historiske dokumenter om Central Intelligence Agency-intervensjoner (Iran 1953, Guatemala 1954, Chile 1973)

– De-klassifiserte amerikanske strategipapirer om petrodollaren og energisikkerhet fra 1970-tallet

– Opplysninger om NATO-integrering av tidligere Wehrmacht-offiserer

– Offentlige taler, avtaler og handelsstatistikk fra BRICS-landene (2014–2025)

– Internasjonale rapporter om SWIFT-alternativer og petroyuan-avtaler.

Ukraina kan ikke vinne krigen med Russland og bør forhandle fredsvilkår med Kreml, ifølge Storbritannias høyest rangerte offiser i hæren.

Feltmarskalk Lord Richards forteller The Independent s Sam Kiley at Ukraina har fått falske håp av sine vestlige allierte og ikke kan seire mot Russland med mindre NATO-styrker slutter seg til kampen

Feltmarskalk Lord Richards sa at Kyiv ikke vil være i stand til å drive Vladimir Putins soldater ut av Ukraina uten hjelp fra NATO-styrker – som ikke vil involvere seg på bakken.

Lord Richards, som ble forfremmet til det britiske militærets høyest rangerte «femstjerners» tidligere i år og ledet NATO-styrkene under deres troppeforsterkning i Afghanistan, sa at Ukrainas allierte har sviktet Kyiv.

«Det vi har gjort i Ukrainas tilfelle er å oppmuntre Ukraina til å kjempe, men ikke gitt dem midlene til å vinne», sa den tidligere sjefen for forsvarsstaben til The Independents podkast World of Trouble.

Putoin krever kontroll over viktige områder

Putin krevde at Ukraina skulle overgi viktige territorier i samtale med Trump Kravet fra Putin ville være en betydelig ulempe for Ukraina og kunne være en hindring for fred, sa tjenestemenn.

Dette skriver Washington Post.

Kommentar:

Det er rein ondskap å innbille ukrainerne at de kan vinne. Det har vært helt opplagt hele tida. Vesten har likevel innbilt dem det for at de skal være villige til å dø i hopetall.

De siste ukene har Nepal vært herjet av kaos. Offentlige og private bygninger har blitt satt i brann , og dusinvis av sivile har blitt drept i hendelser som mange mener bærer preg av vestlig involvering.

Av Kit Klarenberg.

Statsminister KP Sharma Oli trakk seg 9. september. Vestlige medier har universelt fremstilt omveltningen som spontan revolusjonær iver fra Katmandus «Generasjon Z», motivert av sinne over offisiell korrupsjon, arbeidsledighet, statlige forsøk på å sensurere sosiale medier og mer.

Det finnes imidlertid utvetydige indikasjoner på at opprørsuordenen har vært under utvikling og assistert av spøkelsesaktige, utenlandske styrker.

De såkalte «Generasjon Z»-protestene består av en klynge av lokale ungdomsaktivistgrupper, og blir av mange kalt «lederløse», selv om Hami Nepal tydelig har kommet i forkant av bevegelsen.

Den engelskspråklige Nepali Times har rapportert at den hittil ukjente NGO-en «spilte en sentral rolle i å lede demonstrasjonene, ved å bruke Instagram- og Discord-plattformene sine til å spre protestinformasjon og dele retningslinjer».

Gruppen ble opprettet for å hjelpe ofre for jordskjelv – en vanlig forekomst i landet – og gi mat, medisinsk og annen hjelp til vanskeligstilte nepalske samfunn.

Deretter overvåket Hami Nepal valget av Kathmandus midlertidige statsminister Sushila Karki 12. september, via den svært uortodokse og fullstendig enestående løsningen med en online-avstemning via Discord.

NGO-ens chattegruppe skal visstnok ha 145 000 medlemmer, selv om det er uklart hvor mange som til slutt stemte på Karki. Vestlige medier og den lokale journalisten Prayana Rana, en ivrig tilhenger av uroen som anser palasskuppet for å være helt legitimt og organisk, har erkjent at det å velge en leder på denne måten er svært problematisk:

«Det er mye mer egalitært enn et fysisk forum som mange kanskje ikke har tilgang til. Siden det er virtuelt og anonymt, kan folk også si hva de vil uten frykt for gjengjeldelse. Men det finnes også utfordringer, ved at hvem som helst lett kan manipulere brukere ved infiltrasjon og bruke flere kontoer til å påvirke meninger og stemmer.»

Likevel har Karki lovet å bare tjenestegjøre i seks måneder frem til valget. Hun har selv en imponerende revolusjonær historie, etter å ha deltatt i folkebevegelsen i 1990 som med hell styrtet Nepals absolutte monarki, noe hun ble fengslet for.

I juni 1973 kapret mannen hennes et fly og stjal store pengesummer for å finansiere væpnet motstand mot landets brutale regime, noe som også førte til at han havnet i fengsel. Karkis engasjement for å bekjempe korrupsjon på alvor som Nepals høyesterettsjustitiarius førte til at hun ble stilt for riksrett i juni 2017, etter bare ett år.

Det er fullstendig usikkert hvem eller hva som vil erstatte Karki, og gjennom hvilken mekanisme de vil tiltre vervet. Likevel bør det få oss til å tenke at Hami Nepal, en tidligere obskur NGO uten historie med politisk aktivisme, har spilt en så stor rolle i å avsette regjeringen i et land med 30 millioner innbyggere og installere den nye herskeren i løpet av få dager.

Selv om organisasjonens aktiviteter virker velvillige, inneholder listen over «merker som støtter oss» noen forvirrende oppføringer, om ikke direkte bekymringsfulle.

Anonyme profiler

Det er uklart hvilke former for «støtte» Hami Nepal har mottatt fra sponsorene sine, eller når den ble gitt, men den spenner over et ganske bredt spekter. For det første inkluderer listen luksuriøse vestlige hoteller i Katmandu, kles- og skomerker , det lokale konglomeratet Shanker – landets største private investor – meldingsappen Viber, og Coca Cola, beryktet for sin medvirkning til utallige menneskerettighetsbrudd i det globale sør. Andre steder dukker Gurkha Welfare Trust opp.

Gurkhaene har i århundrer tjent som en elite, unik styrke innenfor den britiske hæren, ofte i oppgave med sensitive oppdrag . Stiftelsen, som gir økonomisk støtte til gurkha-veteraner, deres enker og familier, finansieres av det britiske utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet.

I mellomtiden er også Studenter for et fritt Tibet oppført. NGO-en mottar finansiering fra National Endowment for Democracy, en erklært CIA-front . Ved en slående tilfeldighet er NED dypt bekymret over nettopp det problemet som utløste Nepals nylige protester.

I august 2023 vedtok Nepals regjering en nasjonal cybersikkerhetspolicy, som imiterte Kinas «store brannmur» , som begrenser utenlandsk internettrafikk inn i landet, samtidig som den tillater spredning av hjemmelagde e-handelsplattformer, sosiale nettverk og andre nettressurser. Tiltaket ble hardt fordømt av Digital Rights Nepal, som er finansiert av George Soros’ Open Society Foundations – en gjentatt sponsor av regjeringsstyrtelser. Digital Rights Nepal hevdet at policyen ville føre til massesensur og true borgernes personvern.

Spol frem til februar, og NED publiserte en rapport som advarte om at «land over hele verden», inkludert Kambodsja, Nepal og Pakistan, så på Kinas internettsuverenitet som en «potensiell modell» å etterligne.

I stedet for å erkjenne trusselen mot Washingtons avtagende globale webdominans som slike ambisjoner utgjorde, hevdet Endowment at den reelle risikoen var at Beijings «prestisje» ble styrket internasjonalt, og dermed bidratt til å «gjøre verden trygg» for det kinesiske kommunistpartiet. Den måneden begynte nepalske lovgivere å stemme over et lovforslag som støttet den nasjonale cybersikkerhetspolitikken.

Lovgivningen krevde at utenlandske sosiale medienettverk og meldingsapper formelt måtte registrere seg hos Kathmandus departement for kommunikasjon og informasjonsteknologi.

Dette var ment å ikke bare gjøre disse plattformene mer juridisk ansvarlige, men også sikre at myndighetene kunne kreve inn skatt på inntektene de genererte lokalt.

Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ) utstedte en uttalelse der de ba parlamentsmedlemmer om å avvise lovforslaget, med den begrunnelse at det utgjorde en alvorlig trussel mot pressefriheten på grunn av potensielle innholdsbegrensninger og forbud mot «oppretting eller bruk av anonyme profiler».

CPJ er finansiert av Open Society Foundations, en samling av ledende vestlige nyhetskanaler, amerikanske bedrifts- og finansgiganter, og Google og Meta, som begge ville bli negativt påvirket av lovgivningen.

Loven ble likevel vedtatt, og satte en frist til 3. september for registrering. Mens TikTok og Viber etterkom kravene, nektet amerikanske plattformer – inkludert Facebook, Instagram, LinkedIn, WhatsApp og YouTube – å gjøre det , noe som fikk Kathmandu til å forby bruk av 26 utenlandskeide nettsteder. Dette var gnisten som til slutt styrtet Nepals regjering.

Sikkert miljø

4. september publiserte Federation of Nepali Journalists en uttalelse signert av 22 sivilsamfunnsorganisasjoner, der de uttrykte «sterk innvending» mot massenedstengningen.

FNJ er finansiert av NED og Open Society Foundations. De fleste av medunderskriverne mottar penger fra de samme kildene , og andre vestlige stiftelser, myndigheter og sosiale medieplattformer. For Hami Nepal var forbudet et «vendepunkt», og det ble planlagt en massedemonstrasjon fire dager senere.

NGO-en forberedte deltakerne grundig på forhånd, og opprettet til og med en «hjelpelinje for protester».

Protestene 8. september ble raskt voldelige. «Generasjon Z»-ledere distanserte seg fra ødeleggelsene og hevdet at deres fredelige handlinger hadde blitt «kapret» av «opportunister».

Likevel hadde Hami Nepals Discord-server vært oversvømt av aggressive meldinger i dagene før. Noen brukere tok åpent til orde for å drepe politikere og barna deres. Andre la ut forespørsler om våpen, inkludert maskingevær, og kunngjorde åpent at de hadde til hensikt å «brenne alt».

Så det var Nepals parlament som ble satt i brann og statsministerens offisielle residens ble satt i brann, noe som fikk ministrene til å flykte i helikoptre.

Neste natt, i kjølvannet av KP Sharma Olis avgang, møtte nepalesiske militærsjefer demonstranter for å diskutere utformingen av landets fremtidige regjering.

Som The New York Times rapporterte 11. september , fortalte ledende «Generasjon Z»-agitatorer til hærens tjenestemenn at de ønsket Sushila Karki som midlertidig leder – dager før dette tilsynelatende ble bekreftet av en konkurransepreget Discord-avstemning. Katmandus mektige, populære militære har lovet å «skape et trygt miljø frem til valget avholdes», og dermed i praksis godkjent det voldelige kuppet.

Det kan være viktig at en av Hami Nepals givere ikke er omtalt på nettsiden deres – våpenhandleren Deepak Bhatta. Han har en omfattende historie med å anskaffe våpen til Nepals militære og sikkerhetsstyrker, og anklager om korrupsjon har svirret rundt mange av disse avtalene.

For eksempel ble han i juli 2022 anklaget for å ha kjøpt håndvåpen til lokalt politi fra et italiensk selskap til fire ganger den faktiske enhetsprisen. Bhattas langvarige forhold til hæren kan godt ha lagt til rette for den vennlige kontakten med protestlederne.

Jugoslavias CIA, NED og USAID-orkestrerte «bulldozerrevolusjon» i 2000 var verdens første «fargerevolusjon». I løpet av de påfølgende tiårene har USA avsatt regjeringer over hele verden ved å bruke strategier og taktikker identiske med de som med hell fikk Slobodan Milosevic til å falle fra embetet.

I nesten alle tilfeller har ungdomsgrupper vært sentrale fotsoldater i «regimeskiftet». I Beograd, etter nesten et tiår med dødelig destruktive sanksjoner , avsluttet med en kriminell 78 dager lang NATO- bombekampanje , hadde mange innbyggere i landet legitime klager og ønsket å se Milosevic falle.

https://platform.twitter.com/embed/Tweet.html?dnt=false&embedId=twitter-widget-2&features=e30%3D&frame=false&hideCard=false&hideThread=false&id=1966313059292688676&lang=en&origin=https%3A%2F%2Fwww-presstv-ir.translate.goog%2FDetail%2F2025%2F09%2F17%2F755176%2Fnepal-color-revolution-us-funding-under-scrutiny-amid-political-upheaval%3F_x_tr_sl%3Den%26_x_tr_tl%3Dno%26_x_tr_hl%3Dno%26_x_tr_pto%3Dwapp&sessionId=87fef6392e26c61e09a2b8fe8303f5c51f1a59b0&siteScreenName=PressTV&theme=light&widgetsVersion=2615f7e52b7e0%3A1702314776716&width=550px

Likevel var etterspillet en direkte lærepenge i viktigheten av å være forsiktig med hva man ønsker seg. Milosevics fall kalles Bulldozerrevolusjonen på grunn av ikoniske scener under de mye omtalte urolighetene der en hjullaster hjalp regjeringsfiendtlige agitatorer med å okkupere statsbygninger og beskytte aktivister mot politiets skuddveksling. Sjåføren vendte seg raskt mot «revolusjonen».

Påfølgende privatisering, pålagt av vesten, ødela Jugoslavias økonomi, noe som førte til at hans vellykkede uavhengige virksomhet mislyktes og at han gikk konkurs. Han levde til sin dødsdag på magre statlige velferdsutbetalinger.

Her ligger problemet. Det er liten tvil om at mange nepalske borgere med rette var desillusjonerte av regjeringen sin og ønsket forandring. Likevel utnytter fargede revolusjoner alltid grasrota til å installere regjeringer som er betydelig verre enn de som kom forut for dem.

I denne sammenhengen blir militæret, inkludert den vanærede lokale forretningsmannen Durga Prasai , som støtter gjenopprettelsen av Katmandus monarki, i overgangssamtaler med «Generasjon Z»-aktivister, gjort dypt mistenkelig. At han feilaktig har blitt forfremmet av BBC som demonstrantenes leder er desto mer illevarslende.

Selv entusiastiske lokale tilhengere av Nepals «revolusjon» erkjenner at det er usikkert om Sushila Karki vil være i stand til å innkalle til valg om seks måneder.

Uansett var alle etablerte politiske partier i skuddlinjen til demonstrantene, noe som gjorde spørsmålet om hvem som vil stille til valg i fremtiden like åpent.

Det er et ganske stort politisk vakuum i Katmandu for tiden, og historien viser oss at NED, Open Society Foundations og etterretningstilknyttede vestlige stiftelser alltid er klare til å gripe slike «mulighetersvinduer». Følg med.

Og det som er spesielt avslørende er et faktum, som rapportert i deler av indiske medier, at en plan var under arbeid i årevis for å få til et «regimeskifte» i Nepal, konstruert av USA.

Intern USAID-kommunikasjon gjennomgått av The Sunday Guardian , sammen med programresultater publisert av amerikanske demokratiorganisasjoner, viser at USA siden 2020 har gitt over 900 millioner dollar i bistand til Nepal. En betydelig del av denne finansieringen har blitt rettet mot programmer administrert gjennom det Washington-baserte konsortiet CEPPS, som består av National Democratic Institute (NDI), International Republican Institute (IRI) og International Foundation for Electoral Systems (IFES).

Som rapporten sier, representerer 900 millioner dollar en av de største amerikanske demokratiinvesteringene per innbygger i regionen, og målet var å ha en regjering som tjener amerikanske interesser.

---

Denne artikkelen ble publisert av den iranske nettavisa PressTV .

Hamas har tilbudt amnesti til væpnede grupper, men noen israelsk-støttede militser og gjenger nekter å avvæpne seg.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com , 16. oktober 2025.

President Trump truet torsdag med at «vi» må «gå inn og drepe» Hamas i Gaza, dersom gruppen fortsetter å drepe påståtte kriminelle og israelske kollaboratører, og reverserte hans tidligere støtte til Hamas’ væpnede aksjon.

«Hvis Hamas fortsetter å drepe mennesker i Gaza, som ikke var avtalen, vil vi ikke ha noe annet valg enn å gå inn og drepe dem. Takk for oppmerksomheten i denne saken!» , skrev president Trump på Truth Social .

I løpet av helgen ble dusinvis drept i sammenstøt mellom Hamas og andre militser i Gaza, og noen palestinere ble summarisk henrettet. Men det er uklart om det har vært noen interne sammenstøt eller henrettelser i Gaza de siste dagene, mens israelske styrker har fortsatt å drepe palestinere , til tross for våpenhvilen, noe Trump ikke har fordømt.

Etter sammenstøtene tilbød Hamas amnesti til medlemmer av væpnede grupper og ga dem frist til 19. oktober med å overgi seg. Ifølge en rapport fra Sky News nekter minst tre anti-Hamas-militser å avvæpne, de opererer i områder av Gaza kontrollert av det israelske militæret.

Israel har væpnet gjenger og militser som en del av sin strategi mot Hamas, inkludert en gjeng ledet av Yasser Abu Shabab , som er kjent for å plyndre hjelpebiler. Noen medlemmer av Abu Shabab-gjengen, som kontrollerer territorium i det sørlige Gaza under IDFs oppsyn, har bånd til ISIS .

Trumps kommentarer på torsdag markerer et avvik fra hans støtte til Hamas’ aktivitet i Gaza. Han sa tidligere denne uken at Hamas hadde «godkjenning» til å gjenvinne kontrollen over områder av Gaza for å forhindre kriminalitet, og sa også at menneskene gruppa henrettet var gjengmedlemmer.

«Du vet, de tok ut et par gjenger som var veldig dårlige. Veldig, veldig dårlige gjenger, og de tok dem ut. Og de drepte en rekke gjengmedlemmer, og det plaget meg ikke så mye, for å være ærlig med dere. Det er greit, det er et par veldig dårlige gjenger» , sa presidenten tirsdag.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Trump Threatens To ‘Go in and Kill’ Hamas Over Internal Clashes

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.