Iran kommer ikke til å forhandle med USA om landets atomprogram. Iran har ikke og har aldri hatt til hensikt å framstille atomvåpen i henhold til ayatollahs Khameneis fatwa (islamsk påbud/forbud) mot atomvåpen, forsikret president Masoud Pezeshkian i sin tale til FNs hovedforsamling.

Peter M. Johansen.

Fire dager tidligere hadde FNs sikkerhetsråd avslått å lempe på sanksjonene mot Iran. I stedet tyder alt på at EU-3 (Storbritannia, Frankrike og Tyskland) og EU vil gjeninnføre sanksjonene som ble fjernet da atomavtalen JCPOA ble inngått.

At E3/EU stiller oppmarsjert ved USAs og Israels side, betyr ikke bare et endelikt for atomavtalen JCPOA, men bidrar til å undergrave NPT og gjøre IAEA irrelevant.

Frykten tetter seg til for at Israel – og USA – går på vingene for å gjennomføre en ny bombekrig mot Iran. Det er ikke lenger et spørsmål om det kommer en ny krig mot Iran, men når, mener mange analytikere og kommentatorer på Midtøsten.

Atomavtalens dødsdom

President Massed Pezeshkian talte til FNs hovedforsamling på bakgrunn av at USA fire dager før hadde stemt ned forslaget i FNs sikkerhetsråd om å dempe sanksjonene som fortsatt hviler tungt over Irans økonomi. Det framstår som den endelige dødsdommen over atomavtalen Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA) eller BARJAM (Barnameye Jame’e Eqdame Moshtarak) på farsi.

Den  ble inngått mellom Iran og 1: USA under president Barack Obama, Russland, Kina og EU-3 som da besto av Storbritannia, Frankrike og Tyskland, og EU. Den ble inngått 14. juli 2015, ratifisert 28. oktober og implementert 16. januar 2016.

https://en.wikipedia.org/wiki/Joint_Comprehensive_Plan_of_Action

Avstemninga fant sted på bakgrunn av den prosessen som E3-landene, nå med Storbritannia ute av EU, i slutten august. De ga Teheran en frist på tretti dager på å imøtekomme urealistiske krav som London, Paris og Berlin visste at Teheran ikke ville etterkomme og som ligger utenfor den opprinnelige atomavtalen. Kravene ble utrustet med trusler om å gjeninnføre såkalte «snap-back»-sanksjoner, slik JCPOA fra 2015 åpner for om Teheran ikke oppfyller sin del av avtalen.

I stedet satte FNs sikkerhetsråd i praksis strek over atomavtalen. De faste medlemmene USA, Storbritannia og Frankrike fikk med seg Danmark, Hellas og Slovenia fra Europa, Sierra Leone og Somalia fra Afrika og Panama som har en annekteringstrussel hengende over seg fra president Donald Trump. Det gir et minimumflertall på ni av femten medlemmer. Asias representant Sør-Korea og karibisk-søramerikanske Guyana avsto fra å stemme, mens vetomaktene Kina og Russland stemte sammen med Irans nabo i øst, Pakistan, og Algerie for å videreføre lettelsen i sanksjonene. De fordømte Sikkerhetsrådets tiltak og indikerte samtidig at de ikke vil etterkomme nye sanksjoner.

Den islamske republikken har fått frist til med å komme til enighet om en betydelig avtale for å blokkere innføringen av sanksjoner. Det er et umulig krav for Teheran å innfri, noe Pezeshkian gjorde klart i sin tale.

De står overfor et bevisst spill fra E3s side som dermed stiller seg sammen med Israel og USA for å bryte opp den såkalte Motstandsaksen, hvor Iran utgjør navet i kampen mot Israels ekspansive sionisme i allianse med USA-imperialismen i Midtøsten – få dager etter at Storbritannias og Frankrike kom med sin vilkårsbefengte anerkjenning av Palestina.

Forrige fredags avstemning i Sikkerhetsrådet betyr slutten på atomavtalen, og gjeninnføringa av sanksjonene vil trolig stenge døra for videre diplomati og framtidige avtaler og samarbeid, slik Pezeshkian annonserte i sin tale. Sanksjonene vil innebære et tyngre slag mot Irans økonomi enn det var før avtalen ble inngått.

Det innebærer et betydelig skifte som vil få enorme og trolig voldsomme etterspill som igjen øker faren for en ny bombekrig mot Iran betraktelig. Dette skyggelegger et langt større landskap enn bare spørsmålet om sanksjoner og en påtvunget atomavtale hvor Iran skal tvinges til å avvikle sitt sivile atomprogram. Djevelen gjemmer seg som kjent i detaljene.

– Dagens handling er forhastet, unødvendig og ulovlig. Iran anerkjenner ingen forpliktelse til å implementere den,uttalte Irans FN-ambassadør Amir Saeid Iravani umiddelbart etter avstemninga fredag.

– Ethvert forsøk fra E3 på å gjeninnføre sanksjoner som allerede er opphevet, er ikke bare grunnløst, men et direkte angrep på folkeretten og selve troverdigheten til Sikkerhetsrådet.

– Denne tragedien utspiller seg mot et bakteppe av åpenbar aggresjon, la han til, ifølge Al-Jazeera. Det har en klar adresse: Israels og USAs tolv dager lange angrep på landets atomkraftanlegg fra 13. til 24. juni.

https://en.wikipedia.org/wiki/Iran%E2%80%93Israel_war

Iravani anklager Sikkerhetsrådet for å ha «sløst bort en mulighet for dialog og konsensus» og E3 for å «misbruke JCPOA-mekanismen» om “snap-back”-sanksjoner. Tvistemekanismen er del av Ikkespredningsavtalen (NPT) som er bakt inn i avtalen fra 2015.

– Det europeerne gjør er politisk partisk og politisk motivert … De tar feil på forskjellige nivåer ved å prøve å misbruke mekanismen, uttalte viseutenriksminister Saeed Khatibzadeh før avstemninga .

Teheran hadde presentert en «rimelig og handlingsrettet plan» overfor europeerne, framholdt utenriksminister Abbas Araghchi og gjentok at Iran fortsatt er forpliktet til NPT som atomvåpenmakta Israel har undertegnet.

Bombet forhandlingene

E3 hadde tilbudt å utsette gjeninnføringa for opptil seks måneder om Teheran igjen åpnet tilgang for inspektørene fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og innledet samtaler med USA. Samtidig anklager E3 Teheran for å ha brutt forpliktelsene i JCPOA ved å bygge opp et uranlager på mer enn 40 ganger det nivået som er tillatt i henhold til avtalen, og fikk medhold av tilsynsråd i IAEA som slo også fast i juni at Iran ikke overholdt internasjonale tiltak.

Teheran svarer med at de var på vei til neste forhandlingsrunde i Oman med USA da Israel, angivelig uten å involvere USA, startet bombinga. Teheran trenger heller ikke å stå til rette for at å forhandle med Trump-administrasjonen byr på visse utfordringer. Det har E3-landene og EUropa sjøl fått føle på – og krøpet til korset ved EU-president Ursula van der Leyen.

E3/EU har selv ikke tatt initiativ til direkte forhandlinger med Teheran, men krøpet i dekning bak USA. Årsaken er enkel: Både Storbritannias statsminister Sir Keir Starmer, Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands relativt ferske forbundskansler Friedrich Merz stiller seg helt og holdent bak Trumps krav til en helt ny avtale enn den Obama inngikk og som Trump bruker til å håne og æreskjelle Obama og Biden ved enhver anledning. Det er skittentøy i hans autoritære “America First – and only and alone”-kampanje på hjemmebane.

Gjennom uka har det blitt rapportert om diplomati på høyt gir gjennom hele uka. Talen til president Pezeshkian bærer bud om små forhåpninger, ikke minst fordi de europeiske landa slutter opp om USAs posisjon og legger masse andre krav på bordet som ikke har noe med atomavtalen å gjøre, blant annet menneskerettigheter, kravene fra den omfattende kvinnekampanjen “Jin, Jîyan, Azadî” (Kvinne,liv, frihet) og demokrati.

https://en.wikipedia.org/wiki/Woman,_Life,_Freedom

Det trakk statsminister Jonas Gahr Støre fram under sin samtale med Irans utenriksminister Araghchi onsdag, går det fram av intervjuet med NRK i New York. Dette er reelle krav som imidlertid støter mot minst to haker: Erfaringene og den offisielle dommen over Norges krigføring i Afghanistan under dekke av å innføre demokrati og kvinnerettigheter – og det faktum at folkemordet i Gaza – eller folkerettsstridige angrep på Iran – ennå ikke har ført til sanksjoner mot Israel.

Intet nytt fra Vesten

Avstemninga i Sikkerhetsrådet fredag og E3s opptreden forverret mulighetene for “høyrisikodiplomatiet” før timeglasset renner ut. Det har i stedet avdekket av USA og EU ikke er ute etter en avtale som skal kapsle inn det atomvåpenprogrammet som Teheran insisterer på at de ikke har – og som verken IAEA eller USAs etterretning har avdekket eksisterer. De er ute etter å avvikle hele det sivile atomprogrammet og sterkt begrense rakettprogrammet. Igjen i grell kontrast til Israel.

Det har vært målet helt siden Trump vraket JCPOA-avtalen i mai 2018, inkludert å vingestekke Motstandsaksen fra Hizbollah i Libanon, iransk nærvær i Syria under president Bashar Assad fram til desember i fjor, den sjiamuslimske fronten Folkets mobiliseringsenheter/styrker (Quwwat Hashd ash-Shabi) i Irak og nå houthibevegelsen Ansarallah i Jemen.

President Macron var raskt til å stille seg bak knippet av Trumps nye krav etter at han trakk USA ut av avtalen. Det ga Teheran lite å spille på for å redde avtalen fordi Vesten heller ikke ville ha inn Kina og/eller Russland i diplomatiet. Dette er en del av det geopolitiske skiftet i den rådende verdensordenen med USA som hegemon, til en mer multipolar verdensorden med basis i det globale sør.

– Det var USA som ensidig rev opp avtalen i 2018, og gjeninnførte sanksjoner i åpen strid med Sikkerhetsrådet. Det var E3 som ikke klarte å oppfylle sine forpliktelser, og gjemte seg bak tomme løfter mens de i stillhet fulgte Washingtons ledelse og instruksjoner, påpekte FN-ambassadør Iravani under avstemninga i Sikkerhetsrådet.

Fraksjonskamp i Teheran

President Masoud Pezeshkian blir plassert i “reformistleiren” i Teheran, hva en enn legger i betegnelsen utover at den angivelig er mindre strikt i håndhevinga av teokratiet og er mer åpen for tilnærminger vestover samtidig med at Iran styrker forbindelsen til BRICS+ og Shanghai Cooperation Organization. Det innebærer også forsøk på å bedre forholdet til de sunniislamske arabiske statene i Organisasjonen av islamsk samarbeid (OIC) og Golfstatenes samarbeidsråd (GCC).

Pezeshkian har fulgt linja som ble staket ut av president Hassan Rouhani i august 2013 etter et mellomspill under Rouhanis etterfølger Ebrahim Raisi (Ebrahim Raisolsadati) i august 2021 og fram til han omkom i helikopterstyrten 19. mai i fjor. Mohammad Javad Zarif som var forhandlingsleder for atomavtalen, var visepresident for strategiske saker fram til mars i år.

Zarifs utnevnelse til visepresident, etter å ha støttet Pezeshkian i valget, avspeiler den hårfine balansegangen som preger teokratiets voktere rundt den åndelige lederen ayatollah Ali Hosseini Khamenei som fylte 86 år i juli.

Zarif ble utnevnt i august, men trakk seg like etter på grunn av uenigheter om sammensetninga av Pezeshkians regjering fordi han mente at den ikke oppfylte løftene om å inkludere flere kvinner, unge mennesker og etniske grupper. Han var tilbake 27. august, men trakk seg for andre gang i begynnelsen av mars i år. Det tok Pezeshkian over fem uker å akseptere avskjeden.

https://en.wikipedia.org/wiki/Masoud_Pezeshkian

https://en.wikipedia.org/wiki/Hassan_Rouhani

https://en.wikipedia.org/wiki/Ebrahim_Raisi

https://en.wikipedia.org/wiki/Mohammad_Javad_Zarif

Atomavtalen ble gjenstand for fraksjonskampen i Teheran før blekket var størknet og er det fortsatt uten å gjøre fraksjonskampen endimensjonal. Avtalen kom raskt under politisk press i Teheran fordi USA og EU ikke fulgte opp implementeringa av avtalen, også før Trump tiltrådte 20. januar 2017, rev i stykker avtalen og i stedet innførte “maximum pressure” (maksimalt press) på Iran gjennom stramme sanksjoner og sekundærsanksjoner – eller “økonomisk terrorisme” som også Cuba og Venezuela ble utsatt for. Sanksjonsregimet var hardere enn før 2015.

Lavintensiv krigspolitikk

EU/E3-landenes kontakt med Teheran fortsatte imidlertid under siste halvdel av Trumps første periode og under president Joe Biden, men uten at de opponerte mot at USA ikke fikk på plass en ny avtale – og til tross for rapportene fra Iran om mangelen på livsviktige medisiner, reserverdeler til fly og andre viktige komponenter for det iranske sivilsamfunnet. Det rammet ikke bare folk, men forsterket de negative ringvirkningene på økonomien.

Dette var en del av den lavintensive krigspolitikken som hadde til hensikt å framtvinge opprør mot ayatollah-regimet selv når Iran, med kinesisk diplomati i bakhånd, gjorde anstrengelser for å normalisere forholdet til Saudi-Arabia og andre golfstater. Det var under det sånt oppdrag at sjefen for Den islamske revolusjonsgardens utenlandsavdeling Al-Quds (Jerusalem), general Qasem Soleimani, ble likvidert i et droneangrep ved flyplassen i Bagdad i januar 2020, et attentat som utenriksdepartementet i Washington hårreisende sammenliknet med Operation Vengeance under 2. verdenskrig da USA skjøt ned flyet med den japanske admiralen Isoroku Yamamoto ombord.

https://en.wikipedia.org/wiki/Qasem_Soleimani

Biden-administrasjonen gjorde uhyrlig lite for å gjenopprette atomavtalen slik presidenten hadde lovet før han tiltrådte 20. januar 2021 utover å reise de nye vilkårene som ville gjøre atomavtalen til mer bindende og omfattende militæravtale om blant annet å begrense rakettprogrammet. Det skjedde samtidig med at flere av golfstatene rustet opp sine militære kapabiliteter og USA fortsatte å bygge ut Israels rakettarsanal. Sanksjonene fra Trumps første periode ble opprettholdt.

Anriket uran

Teheran utløste dermed de mekanismene de hadde til rådighet i henhold til den nå skadeskutte JCPOA. Anrikinga av uran ble trappet opp, i mengde og anrikingsgrad, men fortsatt godt under renheten som trengs for våpenproduksjon, det vil si 90 prosent. Det hadde en dobbelt hensikt: Å underbygge anklagene om bruddene på avtalen som Iran la fram for IAEA i Wien, og dessuten å skaffe seg et forhandlingskort i form av høyanriket uran, selv om “terskelstaten” Iran fastholdt sin fatwa mot atomvåpen.

Torsdag meldte Sør-Korea gjenforeningsminister Chung Dong-youngen regjeringskilde i Sør-Korea at Nord-Korea har fire anlegg for høyanriking av uran og skal sitte på to tonn (rundt 4400 pounds) med våpengradert uran, melder Associated Press.

Om Teheran virkelig ønsker å skaffe seg anriket uran for våpenproduksjon, er det ikke spørsmål om hva iranske sentrifuger i landets produksjonsanlegg kan produsere. Teheran vil med stor sannsynlighet kunne kjøpe uranet fra Pyongyang som i høyeste grad trenger utenlandsk valuta og anser Iran som del av fronten, kalt Ondskapens akse (Axis of Evil) av president George W. Bush i hans State of the Union-tale 29. januar 2002, mot USA.

https://webmail.domeneshop.no/?_task=mail&_action=compose&_id=175514286268d52dae38208

Dette er et resultatet av at atomavtalen hadde spilt fallit og at den prinsipptro presidenten Raisi dro Iran enda lenger østover i den globale dreininga med medlemskapet i BRICS+ og SCO uten å stenge døra for forhandlinger eller tilnærminga i Golfen som førte til avtalen 10. mars 2023 om å gjenoppta forbindelsene mellom Iran og Saudi-Arabia, som ble meklet fram av Kina. Dette møtte ikke høylytt motstand fra “prinsippfraksjonen”.

https://en.wikipedia.org/wiki/Iran%E2%80%93Saudi_Arabia_relations

Biden-administrasjonen viste stadig tydeligere at Washington ikke var villig til å gjenopplive avtalen som Obama inngikk, med Biden som visepresident. I stedet kom alle tilleggskravene, med underliggende støtte fra E3 og EU, som Teheran avviste som ikke forhandlingsbare. Dette koblet sionisten Biden til sin reservasjonsløse støtte til Israel mens volden på Vestbredden ble trappet kraftig opp – en utløsende faktor bak Hamas-angrepet 7. oktober, betegnende nok kalt Operasjon al-Aqsa-flommen, med henvisning til religiøse krenkelser på den hellige høyden Haram-ash-Sharif.

Radioaktivt diplomati

President Pezeshkian og utenriksminister Araghchi har lagt mye energi i diplomati på flere fronter og for å få i stand reelle forhandlinger, både under Biden og Trump, etter at Israel hadde innledet sin folkemorderiske krig i Gaza og trappet opp sine militære operasjoner på Vestbredden hvor det for første gang siden okkupasjonen etter Seksdagerskrigen i juni 1967 ble tatt i bruk flyvåpen i angrep på flyktningsleire, som i Jenin og Nun Sham i Tulkarm.

Under Trump har det bygd seg opp mot krig mot Iran. Fra Israels side gjennom direkte trusler fra statsminister Binyamin Netanyahu etter først å ha bombet Irans ambassade i Damaskus og likvidert Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran 31. juli i fjor, med to påfølgende rakettdueller – og fra Trump gjennom ultimate forhandlingsrunder i Oman.

Teheran gjennomskuet umiddelbart Trumps taktikk og hensikter, men gikk rundene i Oman  for å vinne tid og for å imøtekomme EU og E3-landenes krav om forhandlinger for ikke å gjeninnføre sanksjonene. En kan vanskelig påstå at diplomatiet til Trumps utsending til Midtøsten, eiendomsinvestoren Steve Witkoff, har vært særlig mer vellykket enn fiaskoen til utenriksminister Antony Blinken under Biden.

https://en.wikipedia.org/wiki/2025_United_States%E2%80%93Iran_negotiations

Det endte i Israels angrep på iranske atomanlegg og militære baser, mot generaler og atomforskere, 13. juni, uten reelle fordømmelser av bruddet på folkeretten og henstillinger til begge parter om ikke å trappe opp fra Vestens side, en kopi av reaksjonene fra de to rakettduellene.

Det er å sammenlikne de vestlige landenes sidestilling av Hamas-angrepet 7. oktober med Israels folkemod i Gaza som går igjen i de betingelsene de har satt for anerkjenninga av Palestina under konferansen om “tostatsløsninga” i FN i New York mandag og åpninga av den nye FN-sesjonen i hovedforsamlinga denne uka.

Heller ikke denne gangen gjorde folk  i Iran opprør mot teokratiet, som avspeiler både den folkelige motstanden mot å bli angrepet utenfra på  den persiske nasjonen, og at undertrykkinga som ayatollah-regimet utøver, faktisk virker, slik den har gjort under “Jin, jiyad, azadi”-opprøret.

Veien mot krig

Trump har ingen troverdighet i Teheran som dessuten anklaget IAEA-sjefen, Rafael Rossi fra Argentina, for å ha forsynt Israel med “sensitiv informasjon om Irans atomprogram”, ifølge Teheran Times (“Rafael Grossi’s role in provoking war on Iran”, 23. juni).

Grassi fordømte aldri Israels angrep mot Irans atomanlegg som IAEA har inspisert i en årrekke og aldri funnet spor av at Teheran har et våpenprogram. Det har også USAs etterretning fastslått, noe Tulsi Gabbard, USAs høyeste etterretningssjef (Director of National Intelligence) , framholdt overfor kongressen i mars. Det fikk hun på pukkelen av fra Trump, men reddet skinnet ved å påstå at Iran kan produsere tomvåpen “i løpet av uker”.

https://www.bbc.com/news/articles/c056zqn6vvyo

Det førte til vedtaket i den islamske konsultative forsamlinga (Majles-e Shura-ye Eslami) i  Teheran om å stenge IAEA ute fra landet og krav fra medlemmer av parlamentet om å trekke Iran ut av Ikke-spredningsavtalen (NPT).

Pezeshkian og Araghachi dro umiddelbart i gang en  diplomatisk offensiv overfor E3 og EU for å dempe reaksjonene i Teheran og for å ta spenninga ut av den nye krigssituasjonen som bygger seg opp. Ironisk nok fungerer nå Trumps narsissistiske skryt og higen etter Nobels fredspris som en bremse ved at han hevder at USAs bombetokt utslettet Irans atomprogram og framstiller deg som et fredstiltak for å stanse en potensiell eskalerende krig mellom Iran og Israel.

Den diplomatiske offensiven overfor E3 og EU har ikke ført fram. Det er der vi står i dag, når de suspenderte sanksjonene blir gjeninnført fra europeisk hold. E3 undergraver dermed “reformfraksjonen” i Teheran og undergraver IAEA-avtalen om “snap-back”-sanksjonene og FN-resolusjon 2231 om JCPOA, som uvilkårig vil føre til at krigspenninga øker dramatisk.

Tida renner ut for Teherans to mest åpenbare valg. Enten å gi etter for truslene ved å tilby innrømmelse og konsesjoner overfor E3 som kan utsette gjeninnføringa av sanksjonene, eller å gjøre alvor av truslene om å trekke seg fra NTP og forberede seg på krig – noe Teheran gjør uansett, både fra Israel og USA.

Det går fram av Pezeshkians tale til FNs hovedforsamling og Araghchis galloperende diplomati, som blir møtt med mer aggressiv propaganda og usminket retorikk fra Israels og USAs side. Iran er tross alt navet i Motstandsaksen som de allierte har bestemt seg for å demontere helt fram til Teherans porter med mål om å framkalle et regimeskifte.

De får en nærmest daglig påminning gjennom rakettene som Ansarallah sender fra Jemen. Onsdag ble 22 israelere såret da en drone nok en gang trengte gjennom Israels rakettskjold, Iron Dome, og landet i havnebyen Eilat innerst i Akababukta.

Hizbollah lar seg dessuten hardnakket ikke avvæpne, slik USA presser regjeringa i Libanon til å gjøre under politiske og økonomiske trusler og stadige angrep fra Israel i strid med våpenhvileavtalen i november.

(se bloggen: “Spydspiss i Motstandsaksen. Hypersoniske raketter fra Jemen” og “USA krever Hizbollahs våpen. Vil avvæpne Motsdtandsaksen”)

At E3/EU stiller oppmarsjert ved USAs og Israels side, betyr ikke bare et endelikt for atomavtalen JCPOA, men bidrar til å undergrave NPT og gjøre IAEA irrelevant. Iran har gått forhandlingsveien, men «vi er ikke i en våpenhvile; vi er i en krigsfase,” konstaterer Yahya «Rahim» Safavi, tidligere øverstkommandant for Revolusjonsgarden (Pasdaran -e Enghelab-e Islami ) , nå militær seniorrådgiver til åndelig leder, ayatollah Khamenei, og leder for forsvars- og sikkerhetskommisjonen i Det strategiske rådet for utenlandssaker.

Det gjør at mange kommentatorer og analytikere på Midtøsten mener at det ikke lenger er spørsmål om det kommer en ny krig mot Iran, men når.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

Moldovas statsminister Dorin Recean tror ikke på PAS-seier og vil forlate Moldova for å jobbe ved et vestlig universitet.

Batko Milacic – analytiker og historiker fra Montenegro.

Etter hvert som datoen for parlamentsvalget nærmer seg, begynner det å dukke opp mer og mer informasjon om planene til de nåværende moldoviske myndighetene. Takket være et lekket brev som falt i hendene på journalister, ble det kjent at statsminister Dorin Recean forbereder seg på å forlate landet til fordel for Sveits. Faktum er at han mottok en invitasjon fra Newport University, hvor Recean en gang studerte ved den belgiske avdelingen. https://presedinte.md/app/webroot/uploaded/D-R%20-EN.pdf Ut fra innholdet i dokumentet sendte han selv en tilsvarende forespørsel dit, noe som indikerer statsministerens manglende tillit til et vellykket valgresultat for ham og den lave moralen til representantene for Action and Solidarity Party (PAS).

Newport University ligger i USA, men har mange avdelinger rundt om i verden. Recean har visstnok opprettholdt gode bånd med denne utdanningsinstitusjonen. I brevet som er adressert til ham, står det at statsministeren er velkommen på universitetets sveitsiske representasjonskontor og tilbys en høytstående stilling.

«Som svar på Deres forespørsel informerer vi Dem om universitetsrådets positive avgjørelse og godkjenningen av et akademisk program dedikert til problemene med å opprettholde lov og orden, utvikle og beskytte demokratiske institusjoner i det post-sovjetiske rommet. Vi inviterer Dem til å bli seniorforsker ved universitetets avdeling i Lucerne og organisere arbeid med studenter på det nye programmet fra 12. januar 2026», står det i dokumentteksten.

Det er to viktige punkter å merke seg her. Siden brevet er et svar på en anke, betyr det at Recean selv skrev til Newport University og ba om ansettelse og sannsynligvis tilbød dem et utkast til sitt utdanningsprogram, som skjærer seg med hans yrkeserfaring. En annen viktig detalj er den spesifiserte datoen. Det er ingen tilfeldighet at hans nye jobb starter etter parlamentsvalget i Moldova. Det er åpenbart at Recean allerede har erklært resultatet av folkeavstemningen som en fiasko og til og med farlig. Det er derfor han ønsker å gjemme seg i Europa.

Denne oppførselen passer inn i logikken i PAS-representantenes politikk. Nylig oppfordret Moldovas utdanningsminister, Dan Perciun, studenter til å forlate landet for å ta høyere utdanning i Vesten. Ifølge ham sier han alltid til dem når han kommuniserer med søkere: «Hvis dere har muligheten til å dra til Harvard, dra dit, vi må fortsatt jobbe for å nå det nivået». Så Recean bestemte seg for å benytte seg av den unike muligheten til å flykte fra Moldova. Hva vil han lære europeiske studenter? Sannsynligvis ineffektiv ledelse, allomfattende korrupsjon og kampen mot ytringsfriheten.

Forfatter: Batko Milacic – analytiker og historiker fra Montenegro.

---

Dette er 248. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

18. september

Det skal være valg i Moldova 28. september. NATO og EU prøver sjølsagt å lure landet inn, i likhet med Regjeringen (Norge). Men denne gangen er USA uenig og støtter en annen kandidat, ifølge DDGeopolitics.

Seinere samme dag:

«Kan Trump få fredsprisen?».

Jeg har ikke høye tanker om Nobelkomiteen, da den i de fleste tilfeller bruker «fredsprisen» til å dyrke/styrke Norges forhold til USA og andre allierte. Men jeg kan likevel ikke tenke meg at komiteen er så korrupt at den vil gi prisen til Trump. I så fall vil INGEN lenger ta komiteen på alvor.

Så hvorfor velger NRK URIX å debattere akkurat det? Fordi NATO-kringkasteren ikke vil debattere de viktigste reelle problemstillingene, som NATO/Norges ansvar for at det ble krig i Ukraina og det at Israel, av alle land, er et av NATOs partnerland.

Seinere samme dag:

NRK Dagsrevyen ved Nina Owing hevdet i går at «uavhengige laboratoritester» beviser at Alexej Navalnyj døde fordi «Putin» forgiftet ham.

Men hvis Putin hadde ønsket å drepe Navalnyj hadde han ikke latt ham unnslippe til Tyskland fra et sykehus langt øst i Russland, der Navalnyj påsto at han hadde blitt forgiftet. Navalnyj påsto at han hadde blitt forgiftet også året før dette, mens han var på frifot. Begge gangene kom han sterkt tilbake, sjøl om et av verdens mest giftige stoffer, novichok, ble påstått å ha blitt brukt mot ham.

Dessuten: uavhengig av noen betyr som regel avhengig av andre. Det sier NATO-kringkasteren ikke noe om, men det dreier seg ganske sikkert om laboratorier i NATO-land, altså avhengige av NATO-land. Altså ikke nøytrale laboratoritester.

Her min artikkel «Russofobien og dens farlige konsekvenser – del 3, om Aleksej Navalnyj» fra 2023.

Seinere samme dag:

«Situasjonen i Palestina er verre enn noen gang», sier Espen Barth Eide . Dette er bare posering, så lenge han fortsetter å hjelpe Israel med folkemordet, tyveriet av andres land osv.

19. september

Kirsten Engelstad, tidligere riksbibliotekar, om det vi ikke skal vite om Krim og det som skjedde da Krim ble gjenforent med Russland i 2014.

«Bedriver vi litt kildekritikk og leser alternative kilder, blant annet fra autorative kilder på Krim selv, får vi vite at Krim ikke var en integrert del av Ukraina fra 1992 til 2014, men en republikk i union med Ukraina, ’Den autonome republikk Krim’, (noe tilsvarende Norges union med Sverige fra 1814 til 1905) …

Flertallet av parlamentspolitikerne på Krim tok avstand fra Maidan-opprøret i Kiev som pågikk fra november 2013 til februar 2014. Derfor utstedte det nye regimet i Kiev arrestordre på ledende politikere og medlemmer av Kievs Høyesterett. Parlamentet på Krim ba Putin om militær støtte. Før svaret kom fra Moskva, mobiliserte en pensjonert vise-admiral ved den russiske militærbasen i Sevastopol, Oleg Belaventsev, som var på ferie på Krim, russiske soldater på militærbasen i Sevastopol. Det var i solidaritet med Krims befolknings motstand mot Kiev-regimet at ’de grønnkledde’ fjernet sine russiske kjennetegn på uniformene. Disse ’grønnkledde’ russiske soldatene ble ikke ’sendt inn’ til Krim, som mange hevder. De var der allerede, og i forståelse med Parlamentet på Krim beskyttet de befolkningen og Parlamentsbygningen før de inviterte soldatene fra Russland kom. De bidro til at ingen ble drept».

Seinere samme dag:

Russland tok ALDRI før kuppet i 2014 til orde for noe mer enn et nøytralt Ukraina. Dette var også i tråd med Ukrainas grunnlov fram til 2014.

Men USA/NATO/EU aksepterer ikke at land er nøytrale. Det var derfor de fra og med 2008 prøvde å presse Ukraina inn i NATO, sjøl mens kun 20% av ukrainerne ønsket det. Og det var derfor de i 2014 gjennomførte et kupp som skaffet dem et antirussisk regime som de siden da har brukt mot Russland, mens EU i 2013 presset Ukraina til å skrive under på en avtale som gikk utover den viktige handelen med Russland.

Denne politikken har Norge støttet hele veien, i strid med løfter, avtaler og en lang rekke advarsler. De som har hatt makta i Norge siden 2008 har derfor ingen rett til å spille uskyldige når det gjelder krigen i, eller rettere sagt om Ukraina. De er like skyldig i den krigen som i krigene mot Jugoslavia, Libya og Syria.

Norge bør føre en politikk som sikrer gode forbindelser til nabolandene, ja, til flest mulig land, slik Norge gjorde før NATO oppsto, og slik et stort flertall av verdens land gjør i dag. Og slik enkeltmennesker prøver å være overfor hverandre. Det å skaffe normale til gode forbindelser til Russland krever at Jonas Gahr Støre avslutter krigen mot Russland og beklager overfor Russland.

Seinere samme dag:

NRK eies av Stortinget og kan ikke drive egen utenrikspolitik, sa Charlo Halvorsen på Dagsnytt 18 i dag, som forsvar for at NRK ikke vil boikotte Israel, slik NRK boikotter Russland og Hviterussland. Halvorsen er sjef for NRKs underholdningsavdeling og han sa det kun sekunder etter at han sa det stikk motsatte: at NRK må «hegne om sin uavhengighet».

Det at NRK er politikerstyrt og alt annet enn uavhengig er sjølsagt ikke noe nytt. Men så lenge det likevel finnes folk som tror at NRK er uavhengig må det gjentas: NRK er den norske statens fremste og farligste propagandaorgan.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

Se også:

I går på Ask Dr. Drew la jeg frem hvordan to av vår tids mest presserende folkehelsekriser – de to epidemiene autisme og turbokreft – møtes. Begge stammer fra det samme kjerneproblemet: vaksiner . Dette skriver Nicolas Hulscher på The Focal Points.

Nicolas Hulscher.

Autismeepidemien

I dag rammer autisme 1 av 31 barn i USA , og i høyvaksinerte stater som California er raten forbløffende 1 av 12 gutter . Enda mer alarmerende er det at 26,7% av autistiske barn nå oppfyller kriteriene for dyp autisme – som betyr alvorlig funksjonshemming og livslang avhengighet. Dette er ikke et marginalt problem; det er en generasjonskrise. Likevel virker mange viktige personer med innflytelse likegyldige, ettersom den rådende oppfatningen er at fremtidens arbeidsstyrker vil bli erstattet av kunstig intelligens og robotikk. Denne kalde beregningen avviser de menneskelige kostnadene, og lar familier og lokalsamfunn bære byrden av en krise som vil definere vår fremtid.

Når det gjelder sammenhengen mellom autisme og paracetamol, får gravide fire vaksiner – influensa, COVID-19, Tdap og RSV. Feber er en vanlig bivirkning, og Tylenol anbefales rutinemessig som behandling.

Turbokreftepidemien

Siden utrullingen av COVID-19 mRNA-injeksjoner har USA registrert mer enn 115.000 kreftdødsfall over grunnlinjen. Dette er ikke tilfeldige svingninger.

De representerer det som nå er definert i fagfellevurdert litteratur : plutselige, aggressive, behandlingsresistente kreftformer kalt « COVID-19 mRNA-vaksineinduserte turbokreftformer ».

Nylig har en banebrytende fagfellevurdert studie gitt de første populasjonsomfattende bevisene som bekrefter disse signalene. Nesten 300.000 innbyggere i Pescara-provinsen i Italia ble fulgt i 30 måneder ved hjelp av offisielle data fra det nasjonale helsevesenet. Etter justering for alder, kjønn, komorbiditeter, tidligere kreft og tidligere infeksjon, viste den vaksinerte befolkningen fortsatt statistisk signifikant økning i sykehusinnleggelser for kreft: +23% total kreftrisiko , +54% for brystkreft , +62% for blærekreft og +35% for kolorektal kreft . Nesten alle andre kreftsteder hadde en oppadgående trend, selv under den sterke «friske vaksinerte skjevheten» som burde ha maskert risikoen, noe som tyder på at den virkelige effekten kan være verre enn rapportert.

Beklager å være party-pooper, men sånn frem mot kommunevalget 2027, så kan jeg informere om at EU også videre fremover vil styre den nasjonale politikken, via den unevnelige EØS avtalen. Det gjelder selvfølgelig på lokalt plan også, om noen skulle tro noe annet etter høstens valg.

Siri Hermo.

Det «grønne» skiftet, og tap av kontroll på energiområdet vårt, vil sikre at Norge som nasjon ikke bare kjøres i grøfta, men over stupet også i løpet av de neste årene.

Hvordan kom vi hit:

Nesten 80 prosent av norske velgere stemte i 2017 på partier som førte våre energilover under EU.

Vi sluttet oss til EUs energiunion(energipakke 3), samt EUs energibyrå ACER fra 2018.

Energilovene, ACER og energipakkene er nå innlemmet i EØS-avtalen, og dermed juridisk bindende for Norge.

-Inntil EØS avtalen sies opp, for det er altså mulig, selv om «våre» politikere aldri nevner det som et alternativ.

En av kjernebestemmelsene er EØS avtalens artikkel 12 om forbudet mot kvantitative eksporthindringer.

( europalov.no , eksportrestriksjoner)

-Vi kan ikke strupe eksporten, ei heller kutte kablene.

-Vi kan ikke tre ut av, ei heller reforhandle ACER.

Ikke før EØS avtalen er sagt opp.

Hvorfor? Fordi det strider mot vår lojalitetsplikt til EU. Denne lojalitetsplikten har vært der fra start, nevnes aldri, men er førende for hele avtalen: Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare. Det gjelder nå, men også det som kommer i fremtiden, uansett område.

-Maxpris, fastpris, Norgespris og statsstøtte strider  mot EØS avtalens juridiske forpliktelser, og er kun midlertidige tiltak der EU bestemmer om , og eventuelt hvor lenge tiltaket skal gjelde. Selv når styrt norsk presse får det til å høres ut som «våre» politikere avgjør dette.

-Modellen for nettleien kommer også fra EU. Da Norge innførte EUs energimarkedspakke 3, og sluttet seg til energibyrået ACER, måtte loven endres slik at våre politiske myndigheter mistet all kontroll med RME (Reguleringsmyndigheten for energi). Det er kun ACER som kan instruere RME.

-Kravet om AMS-målere kommer også fra EU, og disse vil komme i bruk ved roterende strømutkoblinger når energipakke 4 trer i kraft for fullt. Noe å se frem til altså i vinterlandet Norge.

Slik mistet vi, det norske folk, kontrollen over energiområdet vårt.

Men det stopper jo ikke der:

EUs «grønne» giv fra 2019 vil fremover detaljstyre hverdagen vår. ( rismasystem.com/no/ressurser/artikler/eu-green-deal )Den grønne given ble lansert av EU-kommisjonen under Ursula von der Leyens ledelse i 2019. Prosjektet kombinerer klimapolitikken med en ide om grønn vekst i økonomien.

Denne «grønne» omstillingen koster vanvittig med penger, og det er du og jeg som skal betale gildet. På energiogklima.no kunne en den 15.8.25 lese at verden må investere i gjennomsnitt 5600 mrd. dollar årlig i resten av 2020- årene, for å komme til netto null i 2050. De som har lyst å grave seg ned i elendigheten kan med fordel lese artikkelen.

Her hjemme kunne en den 31.8.25 lese i vg.no at Listhaug tar et klimaoppgjør med AP og H, der hun krever svar på hvor de minst 170 mrd. årlig skal tas fra, for å finansiere klimatiltakene Norge har forpliktet seg til. Her gjennomfører Listhaug århundrets spill for galleriet, for Listhaug vet at disse «grønne» tiltakene bestemmes fra EU, via EØS avtalen, nettopp den avtalen FrP er helt klart på at ikke skal sies opp. Men FrP snakker høyt om å reforhandle avtalen, selv når det ikke finnes noen hjemmel for reforhandling i EØS loven. Dette hopper Listhaug glatt bukk over, i iveren etter å sanke stemmer. Spill for galleriet synes fungere godt ovenfor velgerne, om en skal stole på årets valg.

I mai 2022 signerte Støres et brev til Ursula von der Leyen. I brevet lover han EU å bygge ut 30 GW havvind innen 2040, der en betydelig andel skal eksporteres til Europa. Dette «grønne» stuntet vil koste den pene sum av minst 1250 mrd. kroner, betalt av det norske folk selvfølgelig. På sosiale medier fokuseres det på Støre som fysisk signerte brevet, men akkurat det samme brevet ville blitt skrevet, og signert av Moxnes, Listhaug, Solberg eller Vedum, om en av disse satt i statsministerstolen. Det nevnte brevet er nemlig en direkte konsekvens av EØS avtalens juridiske forpliktelser, der «våre» på Stortinget kun utfører det EU krever, via EØS avtalen.

Pr nå er rundt 80% av norsk regelverk på klima- og miljøområdet basert på EU-regelverk, som er innlemmet i EØS-avtalen. (EØS avtalen om klima og miljø, sist oppdatert 17.1.25, Regjeringen.no )

Dette «samarbeidet» innebærer at Norge tar inn, og gjennomfører relevant EU-regelverk på områder som transport, landbruk, bygg, avfall, skog og arealbruk.

– Bovaer i foret til alle drøvtyggere innen 2027, er et slikt «grønt» tiltak fra EU, selv om det går ut over dyrehelsen, og ødelegger maten vår.

-Kravet om at alle drosjer skal være nullutslippskjøretøy fra 1.7.25 er et annet.

-Hytterenovasjon, med påfølgende sorteringskrav er også en del av EUs klimamål.

For å vise idiotien og galskapen i det «grønne» skiftet, kunne en den 18.9.25 lese i vg.no at Drammens nye sykehus mangler 300 parkeringsplasser til de ansatte. Samme stuntet kjøres mot IKEA kunne en lese i Stavanger Aftenblad 20.9.25. Her skal sykler overta for 1099 p-plasser. Hvorfor denne klare idiotien undrer du deg kanskje….?

Privatbiler, spesielt fossile, er «FY» i klimasammenhengen, så ansattes/kunders parkeringsbehov må balanseres med den ambisiøse klimastrategien. Veitrafikken skal reduseres og i stedet skal folk «ledes» over på mer miljøvennlige transportformer som sykkel og gange. Praktisk fungerer det heller dårlig i nevnte eksempler, men det passer godt inn i bildet når 15-minutters smartbyene er oppe og går. En trenger nemlig ikke bil der, ei heller mye annet.

Et litt større og mer inngripende tiltak på veien dit er Energipakke 4:

Energipakke 4 brukes som et middel til å nå målene som er satt i Parisavtalen.

Selv om vi sier opp Parisavtalen er Energipakke 4 juridisk bindende for oss, jfr. EØS loven. ( lovdata.no )

Via Energipakke 4 kommer:

-Bygningsenergidirektivet, som krever oppgradering av husene våre til flere millioner.

-RePower-direktivet, som sier mer av alt raskere, på hav og land, der kommunenes nei overkjøres. Områdene er allerede utplukket.

-ACER får ytterligere makt, på bekostning av nasjonal kontroll.

-Minst 70% av vår eksportkapasitet skal til enhver tid være tilgjengelig for markedet, iht. EUs krav.

For å nevne noe….

Så har en avløpsdirektivet som krever nytt renseanlegg, til og med i grisgrendte strøk med fler enn 1000 innbyggere, selv om det en har fungerer. Vi snakker altså om 33 milliarder kroner i ekstra kostnader som skal påføres norske husholdninger og bedrifter. ( nettavisen.no , 6.8.25)

Hvilke 142 kommuner som må lide for at en ikke bestemmer i eget land, kunne ikke våre politikere informere om, til Vedums store frustrasjon. ( adressa.no 25.8.25)

Et lite temperamentsanfall der altså av Vedum, som selvfølgelig vet at vår lojalitetsplikt til EU krever at vi hopper når EU sier hopp, med mindre EØS avtalen sies opp.

Ovenfornevnte er oppskriften på fraflytting og utarming av distriktene. Distriktene ofres for sentralisering. Slik kan EU bruke grisgrendte strøk til gruvedrift, kjernekraft og ustabil sol og vind-industri i sin «grønne» omstilling.

Vi folket, skal flyttes til disse smartbyene som de siste årene er poppet opp, men som det ikke snakkes høyt om i det offentlige rom.

Trondheim, der jeg jobber, fikk sommeren 2018 status som fyrtårn-smartby fra EU, der målet er å utvikle smarte, framtidsrettede og bærekraftige løsninger.( adressa.no 6.7.2018)

I 2022 ble trønderbyen valgt ut til å være en av EUs 112 klimanøytrale og smarte byer, sammen med Oslo og Stavanger.

På Trondheim kommune sine sider kan en lese at byen skal kutte minst 80% av klimagassutslippene frem til det magiske året 2030. Det poengteres at denne klimakontrakten med EU krever store omlegginger innen bl.a. energisystemer, mobilitet og transport, bygg og anlegg, avfall og sirkulær økonomi. Hva betyr dette i praksis? Jo, bl.a. at fossilbilene skal bort, og alle kjøretøy over på el. Parkeringsplasser fjernes og erstattes med sykkelparkering, og de soneinndelte bydelene blir mer og mer fremtredende, såkalte 15 minutters soner. Alt du trenger innen 15 minutter, høres vel fint ut….?

EØS-avtalen forteller altså hvordan Norge juridisk skal gjennomføre EUs klima og miljøpolitikk, som er sterkt preget av målene i Agenda 2030.

Agenda 2030 er FNs globale handlingsplan.

Den ble vedtatt i 2015, og inneholder 17 bærekrafts-mål og 169 delmål.

( fn.no ,- fns bærekraftsmål)

Målene krever samarbeid mellom regjeringen, kommuner, næringsliv, sivilsamfunn og akademia for å «lykkes».

Og vi, som juridisk styres fra EU, uten mulighet for nasjonale krumspring, må gjøre som EU sier, til og med på kommunalt nivå.

Jeg ser at noen forbanner småpartiene utenfor Stortinget ved dette valget. At det var bortkastede stemmer og at en burde stemt taktisk for å sikre borgerlig regjering. Beklager, men dere har virkelig ikke skjønt det.

Vi har ikke borgerlig side i Norge, ei heller venstre/høyre/rød/grønn eller blå.

Når styrt norsk presse, og våre politikere snakker som om det er realiteten, så er det kun et nytt spill for galleriet:

Vi styres juridisk fra EU, via EØS avtalen

-uansett hvem som er statsminister.

-uansett hvem det norske folk stemmer på av partiene som troner på Stortinget.

Deres lojalitet ligger ikke hos det norske folk, men hos o store høvding EU. Det burde det norske folk for lengst fanget opp, når disse ukritisk har vedtatt en avtale der vårt norske demokrati, folkestyre og selvråderett forsvinner i takt med suverenitetsavgivelsen til fremmed makt.

Den 5 sept holdt jeg en appell foran Stortinget. I talen spurte jeg bl.a. det norske folk om det er greit at Brussel detaljstyrer hverdagen vår? Videre om folk vil at barna våre skal vokse opp i et land der barna selv kan forme sin egen fremtid, eller om EU skal gjøre det for dem?

Den 8.sept fikk jeg svaret. Majoriteten syns det er helt innafor at Brussel detaljstyrer hverdagen vår, samt former barnas fremtid.

Den 8.sept. sikret majoriteten av det norske folk at Ursula von der Leyen og Europabevegelsen vant dette valget også. Veien over stupet, og inn i konkursboet og diktatur-regimet EU, fortsetter med fornyet styrke. Her får agenda 2030 utspille seg til fulle med digital kontroll av massen og tap av frihet. Vi er rimelig rævkjørt om jeg kan snakke rett fra levra.

Men det er vel dette som må til da, for at folket skal skjønne at vi er lurt av våre egne.

Siri Hermo

Ihuga EØS motstander

Dette er 247. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

16. september

Nå er de «redaktørstyrte» mediene så desperate at de kjøper annonser for å skremme folk fra å bruke konkurrerende medier.

Jeg antar at annonsen skyldes ekstrabevilgninger mot «desinformasjon» fra r egjeringen og Stortinget , som er avhengige av nettopp de «redaktørstyrte» mediene, de som lar seg bruke. NATO-mediene. https://www.facebook.com/reel/1120305962954601

Seinere samme dag:

Her kommer del 12 av mine ‘krigsdagbøker’ på engelsk, på Substack. ‘Dagbøkene’ er basert på mine daglige notater på Facebook fra Russlands invasjon 24. februar 2022, og vil forhåpentligvis gi nyttige og kanskje tankevekkende tilbakeblikk på krigen, hvordan den utviklet seg og hvordan synet på krigen utviklet seg.

Del 12 dekker tidsrommet 17. til 22. april 2022. Abonner gjerne og del videre, om du vil.
https://norwegiandissident.substack.com/p/war-diary-part-12-april-17-to-21

Seinere samme dag:

Vi som er gamle nok husker drapet på Olof Palme. Jeg vil tro de fleste også husker hvor de befant seg og hva de gjorde da de ble kjent med det.

Jeg husker til og med at det skjedde en fredag kveld. Men jeg fikk ikke vite det før søndag ettermiddag, da jeg så avisoverskriftene på Oslo S etter å ha kommet hjem fra hyttetur uten radio, TV, telefon eller annen kontakt med omverdenen.

Datoen for drapet var 28. februar 1986 og snart ble vi kjent med etterforskningssjef Hans Holmér, som ble genierklært av de «redaktørstyrte» mediene. Men resultatene av «geniets» etterforskning uteble, sjøl etter nesten to år. Til slutt måtte han gå av i vanære.

Jeg tenker på dette og resultatene av Jens Stoltenbergs politikk mens han fortsatt heltedyrkes av norske medier for sin innsats som NATOs «sjef», nå også i en TV-serie som NRK sender. Skal det aldri ta slutt?

«Et sjeldent og menneskelig innblikk i maktens korridorer. Prisvinnende portrett av den tidligere NATO-sjefen», heter det i NRKs omtale.

«Krigen i Ukraina raser, og Nato-sjef Stoltenberg lover Zelenskyj å stå ved Ukraina så lenge det kreves. Samtidig lover han kona, Ingrid, å komme hjem». NRK rørende og medfølende om Jens som introduksjon til episode 1.

«Finland og Sverige vil inn i Nato. Men president Erdoğan sjokkerer ved å blokkere Sveriges inntreden. Stoltenberg må overbevise Tyrkias mektige leder». NATO-kringkasteren om episode 2, nok en gang med rørende omtanke for sin sjef. Lignende sier NRK om episode 3.

Dette minner i det hele tatt om Nord-Koreas stats-TV. Hvor lenge skal vi pines med denne smiskingen for han som var så fornøyd med bombingen og ødeleggelsen av Libya at han ville ha gjort det igjen? Og når skal NRK og de andre NATO-mediene begynne å snakke sant om hans katastrofale «våpen er veien til fred»-politikk?

Hans Holmér måtte gå av i vanære. Det burde Jens Stoltenberg ha gjort allerede som statsminister i 2011, da han bomba og ødela Libya basert på en pakke med løgner. I stedet ble bombingen det som kvalifiserte ham til å bli NATOs «sjef», noe han naturligvis ikke var. Noen mener også at han burde ha gått av grunnet dårlig håndtering av terroren 22/7 2011.

Medieovervåkerne, Terje Alnes og jeg, skal lage en podcast der vi tar for oss TV-serien. Men først må vi se den.

Seinere samme dag:

«NRK kan, og bør, si nei til å invitere det offisielle israelske bidraget opp på Europas største underholdningsscene».

Det er vel og bra at norske journalister omsider tar til orde for Eurovision-boikott av Israel. Men det er sannelig typisk at det kun, meg bekjent, er pensjonerte journalister som har skrevet under oppropet: Agnes Moxnes, Annette Groth, Christian Borch, Erling Borgen, Edvard Hambro, Joar Hoel Larsen, Morten Jentoft, Odd Karsten Tveit, Ole Torp, Synne Skouen og Sigrun Slapgard.

Hvorfor er det ingen av de yngre journalistene som krever boikott? De er naturligvis redde for å få sparken eller miste karrieremuligheter, som å bli redaktør eller NRK-sjef. Eller hva, Jo Skårderud? Ditt navn er ikke på lista.

Hvilken unnskyldning vil NRK finne på for ikke å boikotte denne gangen? Den samme som i fjor eller en ny, som at NRK, NATO-kringkasteren, ikke får lov til å nekte Israel fordi Israel er et av NATOs partnerland? Eller vil NRK gjøre det rette denne gangen?

NATO-landene Nederland og Spania, og Irland, har faktisk sagt at de boikotter Eurovision dersom Israel får delta i Wien neste år. NATO-landet Slovenia er i «tenkeboksen», ilfg underskriverne.
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/LM2RJp/nrk-maa-ta-stilling-tid-for-eurovision-boikott-naa

17. september

Det er alltid moro når journalister beskylder politiske motstandere for å fremme konspirasjonsteorier. For det første klarer de sjelden å si hvilken teori, kun det helt uspesifiserte «konspirasjonsteorier».

For det andre er den viktigste oppgaven til journalister faktisk å avsløre konspirasjoner/sammensvergelser mellom politikere og andre maktfolk. Og når journalister en sjelden gang gjør det, i stedet for å smiske med makta, bygger de naturligvis på en eller flere teorier om nettopp konspirasjoner/sammensvergelser mellom maktfolk.

For det tredje er det nettopp journalister som har fremmet noen av de farligste konspirasjonsteoriene i vår tid. Som teorien om forræderske forbindelser mellom Trump og Russland og som teorien om at Russland sprengte sine egne gassledninger, Nord Stream.

Seinere samme dag:

Jeg fulgte for dårlig med på hva Regjeringen (Norge) gjorde i Sudan, hadde da for stor tillit til norske medier og myndigheter. Men nå vet jeg bedre. Så jeg er desverre ikke overrasket over hva FN-veteranen Dan-Viggo Bergtun sier her:

Da Sør-Sudan ble selvstendig i 2011, var Norge først ute med å anerkjenne landet. Politikerne slo seg på brystet og kalte det en seier for fred og demokrati. Vi framstilte oss selv som arkitektene bak Afrikas yngste stat, et forbilde på hva en liten fredsnasjon kunne få til. Fjorten år senere er alt i ruiner. Sør-Sudan står på kanten av en ny borgerkrig, og Norge bærer et tungt medansvar.

Vi lovet å hjelpe, men vi bygde korrupsjon. Vi ga milliarder, men vi stilte aldri krav. Siden selvstendigheten i 2011 har Sør-Sudan falt til bunnen av verdens korrupsjonsindeks og er i dag rangert som det mest korrupte landet i verden, dette på tross av norske bevilgninger i milliardklassen.

Vi presset fram et vestlig demokrati som aldri hadde forankring i folket. Vi lot være å bygge skoler, sykehus og rettssystemer. Vi glemte de to millioner veteranene som kunne ha blitt bærebjelker for fred. I stedet ble de stående uten arbeid, uten helsehjelp og uten rettigheter – lett bytte for dem som ønsker å rekruttere til nye konflikter. https://www.facebook.com/danviggo.bergtun/posts/10239840683741987

Seinere samme dag:

Aftenposten – opp som en bjørn og ned som en skinnfell. Først sier de som korrekt er at Israel har trått over alle grenser, noe som gir forventninger. Så leser man lederen, som konkluderer med at krigen må stanses. Hvorfor ba du ikke om pent være samtidig, redaktør Trine Eilertsen?

«Israel synes å lene seg helt og holdent på støtten fra president Donald Trump. Det gir også Trump og hans folk et ekstra stort ansvar for å bidra til å stanse krigen».

Israel lente seg også helt og holdent på tidligere USA-presidenter, NATO og EU, samt at Aftenposten også har et ansvar for mer enn å be om pent vær.

Ellers så er jo ikke dette en krig. For krig er det som foregår i Ukraina. Det Israel driver med er folkemord, ren nedslakting og utsulting av palestinere hvorav kun et lite mindretall har våpen, samt at Israel har bomba seks andre land de to siste åra og stjeler stadig mer av palestinerne, syrerne og libanesernes land.

Aftenposten, ja, nesten alle norske mediers apologetiske holdning til Israel, skyldes at de er NATOs propagandaorganer i Norge og at Israel er et av NATOs partnerland. Det at NATO ønsker å ha med et slikt land forteller oss egentlig det vi trenger å vite om NATO, som ble dannet av kolonimakter. Israel er også et kolonialistisk prosjekt.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Se også:

Moskva og Beijing ler av Brussel.

«Det er på tide å stenge kranen», annonserte presidenten i Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, forrige uke, i sitt 19. forsøk på å legge press på Russland. Den siste foreslåtte sanksjonspakken inkluderer et forbud mot import av russisk flytende naturgass (LNG) fra januar 2027 – ett år tidligere enn planlagt – og utvider sanksjonene til raffinerier og oljehandlere i tredjeland, som Kina og Russland, som er anklaget for å hjelpe Russland med å omgå sanksjoner.

Thomas Fazi.

På papiret fremstilles dette som et avgjørende skritt for å «kutte Russlands krigsinntekter» og tvinge Moskva til forhandlingsbordet. I praksis er det lite mer enn en fortsettelse av en politikk som har mislykkes gang på gang. Russland har ikke blitt tvunget i kne og har omdirigert energistrømmene andre steder, mens Europa har blitt lammet av høyere priser og låst seg fast i en posisjon med permanent avhengighet av USA.

Før invasjonen av Ukraina i 2022 var Russland EUs største leverandør av olje og naturgass. Siden den gang har Russlands andel av EUs oljeimport falt fra 29% til 2%, og andelen av gass fra 48% til 12%. Importen har imidlertid ikke opphørt helt. To rørledninger er fortsatt i drift: Druzhba-rørledningen, som fortsatt leverer olje til Ungarn og Slovakia, og TurkStream-rørledningen, som leverer gass til Bulgaria, Ungarn, Hellas og Romania. I mellomtiden har EU hastet med å erstatte russisk rørledningsgass med mye dyrere og mer ustabil LNG, hvis andel av EUs totale gassimport har mer enn doblet seg fra 20% til 50%. Nesten halvparten av denne LNG-en kommer nå fra USA, noe som gjør Europa til det viktigste markedet for amerikansk LNG-eksport.

Ironien er at mens EU skrøt av å ha kuttet importen fra Russland via rørledninger, har de i stillhet økt kjøpene av russisk LNG, hvorav det meste går til Frankrike, Spania, Nederland, Belgia og Italia. Dette er rett og slett et spørsmål om økonomisk realitet: ikke bare er russisk LNG «betydelig billigere» enn amerikansk flytende gass, men eksisterende avtaler binder europeiske kjøpere til russiske forsyninger.

Ingenting illustrerer imidlertid absurditeten i EUs sanksjonsregime bedre enn det faktum at Europa fortsetter å indirekte importere store mengder russisk olje. I stedet for å kjøpe billig råolje direkte fra Russland, slik de pleide å gjøre, kjøper de nå raffinerte produkter fra land som India og Tyrkia, som importerer russisk råolje, raffinerer den og selger den tilbake til Europa med et betydelig påslag. Bare i løpet av de første seks månedene av 2025 importerte EU og Tyrkia 2,4 millioner tonn petroleumsprodukter fra India. Anslag tyder på at to tredjedeler av dette stammet fra russisk råolje. I realiteten betalte EU og Tyrkia India rundt 1,5 milliarder euro for olje som var russisk i alt annet enn navnet.

Dette betyr at Europa nå betaler mer for den samme russiske oljen enn før, samtidig som de betaler mer for LNG for å erstatte russisk rørledningsgass. Unionen har dermed skutt seg selv i foten to ganger: én gang ved å erstatte billig russisk rørledningsgass med dyrere amerikansk (og russisk) LNG, og igjen ved å erstatte direkte russisk oljeimport med indirekte og dyrere kjøp fra India og Tyrkia.

Konsekvensene har vært brutale. Europa har opplevd tre år på rad med industriell stagnasjon. Tyskland – en gang kontinentets motor – opplever nå fullstendig deindustrialisering, med 125.000 industrijobber som har gått tapt bare de siste ukene.

Russland har i mellomtiden kommet relativt uskadd ut av dette, og har omdirigert eksporten sin til Asia og befester partnerskapet med Kina. Fra et synspunkt som Europas langsiktige interesser ser ut til, ville den åpenbare veien være å normalisere de økonomiske forbindelsene med Moskva på nytt, gjenoppta importen av billig energi og jobbe mot en forhandlet slutt på krigen. Men rasjonaliteten har for lengst forsvunnet fra europeisk politikk. Faktisk har Brussel doblet grepet og kunngjort ikke bare LNG-forbudet, men også et de facto forbud mot fremtidig bruk av Nord Stream-rørledningene, samtidig som de saboterer enhver fredsinnsats.

Begrunnelsen er nok en gang at sanksjoner vil tvinge Russland til å avslutte krigen på Vestens premisser. Realiteten er at 18 sanksjonspakker ikke har klart å oppnå dette målet, og den 19. vil ikke klare seg bedre. Det den imidlertid vil gjøre er å forsterke Europas avhengighet av USA.

Timingen av den nye sanksjonspakken var faktisk ikke tilfeldig. Bare dager tidligere stilte Donald Trump et ultimatum til NATO-allierte. USA, erklærte han, ville bare innføre «store» nye sanksjoner mot Russland når europeerne hadde blitt enige om å slutte å kjøpe russisk olje. Han gikk lenger og foreslo at NATO skulle innføre tollsatser på 50–100 % for Kina og India, som han begge anklaget for å omgå sanksjoner. Han insisterte på at slike tiltak ville svekke Russlands «sterke kontroll» over sine partnere. Trump hevdet til og med at det å stanse russisk energiimport, kombinert med tunge tollsatser mot Kina, ville være «til stor hjelp» for å få slutt på konflikten.

Logikken er forvirrende. Europa har ingen makt til å tvinge Kina eller India til å slutte å kjøpe russisk olje. Tollsatser på disse landene ville gi næring til skyhøy inflasjon og utløse mottollsatser som ville ødelegge europeiske eksportører, samtidig som de gjorde lite for å endre deres kjøpsatferd. Selv EU-diplomater erkjenner privat at Trumps betingelser er urealistiske – noe Trump selv sannsynligvis forstår altfor godt. Likevel avslører kravene hans den transaksjonelle essensen av transatlantisk politikk i dag.

Trumps ultimatum er i tråd med en bredere amerikansk strategi: å dominere Europas energimarked. USAs energiminister Chris Wright gjorde dette eksplisitt: «Dere ønsker å ha sikre energileverandører som er deres allierte, ikke deres fiender». I henhold til Washingtons plan kan USA stå for nesten tre fjerdedeler av Europas LNG-import innen få år. Faktisk forventer ExxonMobil nå at Europa vil signere kontrakter for amerikansk gass over flere tiår som en del av løftet om å kjøpe amerikansk energi for 750 milliarder dollar.

Inntil nylig motsatte EU-landene seg slike avtaler, i frykt for avhengighet av fossilt brensel og undergraving av klimamål. Men utviklingen har snudd. Italias Eni signerte nylig en 20-årig avtale med Venture Global, deres første langsiktige avtale med en amerikansk LNG-produsent. Edison og Tysklands Sefe har signert lignende avtaler. Resultatet er strukturell avhengighet av amerikansk gass – som ikke bare er dyrere, men også har et langt høyere karbonavtrykk enn russisk rørledningsgass – i flere tiår fremover. Dette er et skoleeksempel på geopolitisk vasallskap.

Men det blir verre. Selv om Europa har fått beskjed om å kutte alle bånd med russisk energi, har det dukket opp rapporter om hemmelige samtaler mellom ExxonMobil og det russiske oljeselskapet Rosneft om å gjenoppta samarbeidet om det enorme Sakhalin-prosjektet i Russlands fjerne østen. Hvis det bekreftes, vil det bety at mens europeere har forbud mot å kjøpe billig russisk gass og olje, forbereder amerikanske selskaper seg i stillhet på å returnere. Målet, ser det ut til, er å kjøpe russisk energi billig, videreselge den med et påslag og presse konkurrenter som Tyrkia og India ut av spillet.

Men det er en klar feil i denne strategien. Det er vanskelig å forestille seg at amerikanske selskaper faktisk gjenopptar forretninger med Russland mens krigen fortsetter – spesielt ettersom Washington truer med stadig strengere sanksjoner mot Russland og dets viktigste partnere, som Kina og India. Faktisk har Exxons administrerende direktør benektet ryktene. Denne motsetningen fremhever begrensningene i Trumps transaksjonelle tilnærming: troen på at han pent kan skille økonomi fra politikk, inngå kommersielle avtaler med Moskva samtidig som han utfordrer Russlands bredere sikkerhets- og geopolitiske mål.

«Resultatet er et geopolitisk paradoks så forvridd at det nesten ikke er til å forstå».

Samtidig har presset for å frikoble Europa fra russisk energi bare styrket det strategiske partnerskapet mellom Moskva og Beijing. Tidligere denne måneden signerte de et memorandum om å bygge Power of Siberia 2-rørledningen, et prosjekt til 13,6 milliarder dollar som strekker seg 2600 kilometer gjennom Mongolia. Hvis det bekreftes, vil det levere 50 milliarder kubikkmeter gass årlig til Kina, og dermed gi Beijing en pålitelig kilde til billig energi.

For Europa er dette en katastrofe. Etter å frivillig ha kuttet seg fra russisk energi, er kontinentet nå forpliktet til en fremtid med høye priser og lav konkurranseevne. Russland, derimot, sikrer seg langsiktige markeder i Asia. Den nye rørledningen vil også ha implikasjoner for USA. Analytikere spår at rørledningen vil forårsake et «strukturelt sjokk» for global LNG-handel, redusere Kinas avhengighet av sjøfrakt og undergrave USAs ambisjoner om langsiktige kontrakter.

Men dette understreker bare hvorfor det er avgjørende for USA å holde sine klientstater så avhengige som mulig av amerikanske fossile brensler. Sett i dette lyset har krigen vært intet mindre enn en triumf for USA: den har garantert uventede fortjenester for sine energiselskaper og bundet Europa stadig tettere til sine geopolitiske prioriteringer. Det er faktisk vanskelig å unngå mistanken om at dette resultatet var en del av begrunnelsen hele tiden. Tross alt har det å drive en permanent kile mellom Europa og Russland, samtidig som man sikrer Europa som et fanget marked for amerikansk energi, uten tvil vært et konsekvent mål for amerikansk strategi i flere tiår.

Ved å innføre sanksjoner som er i tråd med Trumps krav, ofrer Brussel det som er igjen av sin autonomi. Resultatet er et geopolitisk paradoks så forvridd at det nesten trosser all forståelse. Europeiske regjeringer, fanget av sin egen retorikk og av en dogmatisk forpliktelse til permanent konfrontasjon med Moskva, har manøvrert seg inn i en latterlig posisjon. De har latt Trump fremstille kravene sine som en pervers quid pro quo: han kan fremstille Europas økonomiske selvskading og økende avhengighet av amerikansk energi som prisen de må betale for å akselerere sin egen strategiske nedgang.

Alt i alt har EUs energipolitikk siden 2022 vært et lærebokeksempel på selvpåført skade. Ved å kutte seg av billige russiske forsyninger har de gitt USA en mulighet som bare kommer én gang i generasjonen til å dominere Europas energimarked. Ved å omfavne sanksjoner, som ikke har klart å svekke Russland, men som har ødelagt europeisk industri, har Brussel gjort kontinentet til en geopolitisk brikke. Europas ledere hevder å forsvare verdier og solidaritet. I virkeligheten leder de en prosess med deindustrialisering og nedgang, samtidig som de fortsetter å eskalere spenningene med Russland på en farlig måte. Med mindre det skjer et dramatisk skifte, vil kontinentets fremtid være preget av stagnasjon og irrelevans – og i verste fall full krig.

---

Denne artikkelen ble publisert av UnHerd .

Syrias de facto president, Ahmed al-Sharaa, en tidligere al-Qaida-leder, ankom New York City på søndag, hvor han skal delta på generalforsamlingen i FN, den første syriske lederen siden 1967. Ahmed al-Sharaa møtte også USAs utenriksminister Marco Rubio.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com , 22. september 2025.

På mandag deltok Sharaa, tidligere kjent som Abu Mohammed al-Jolani, på Concordia-toppmøtet, der han satte seg ned med den tidligere amerikanske hærgeneralen David Petraeus , som var CIA-direktør fra 2011 til 2012, da USA startet en hemmelig CIA-kampanje, kjent som Operation Timber Sycamore, for å kanalisere våpen inn i Syria som havnet i hendene på landets al-Qaida-tilknyttede organisasjon.

Sharaa hadde grunnlagt Syrias al-Qaida-tilknyttede organisasjon, kjent som al-Nusra-fronten, i 2012. Før det kjempet han for al-Qaida i Irak og ble fengslet av USAs styrker i flere år, noe Petraeus påpekte da han snakket med den syriske lederen.

«Faktum er at vi var på forskjellige sider da jeg kommanderte under økningen av USAs tropper i Irak. Du ble selvfølgelig anholdt av amerikanske styrker i rundt fem år, inkludert, igjen, da jeg var firestjerners general der. Og her er du nå som president i Syria, som styrkene dine frigjorde fra det morderiske Bashar al-Assad-regimet, for å delta i din første generalforsamling i FN» , sa Petraeus.

Den tidligere CIA-sjefen fortsatte: «Tidligere i år møtte du USAs president, blant mange andre verdensledere. Vær så snill å hjelpe oss å forstå hvordan du kom fra al-Qaida i Irak for 20 år siden til der du er i dag, Syrias statsoverhode på scenen i New York City» .

Sharaa svarte gjennom en oversetter: «Det er bra, på et tidspunkt vi var i kamp, og vi går nå over til samtale. Vi beveget oss fra krig til samtale. En som gikk gjennom krig, er en som vet viktigheten av fred … Vi kan ikke dømme fortiden basert på dagens regler, og vi kan ikke dømme i dag basert på fortidens regler» .

Den tidligere al-Qaida-sjefen la til: «Det var en okkupasjon av Irak, det har vært mange konflikter i området, i Palestina. Syria sto overfor mange utfordringer. Fasen på den tiden, alle disse faktorene bidro til valgene i den fasen. Det som er viktig, intensjonen var klar når det gjelder å beskytte og forsvare mennesker, og forsvare menneskerettighetene, kvinnene, barna, fra urettferdigheten som fant sted i regionen. Kanskje det var noen feil. Noen ganger i en persons reise er det noen feil, men det som er viktig er å fokusere på å forsvare mennesker … Vår forpliktelse til den linjen er det som brakte oss hit i dag, sittende her blant allierte og venner» .

På et tidspunkt i samtalen sa Petraeus at han var en «fan» av Sharaa og spurte den syriske lederen om han hadde fått nok søvn. Etter å ha trukket seg fra CIA i 2012, tok Petraeus til orde for å støtte al-Nusra-fronten mot ISIS i Syria.

Petraeus sa i 2015 , «Vi bør under ingen omstendigheter prøve å bruke eller overta Nusra, en al-Qaida-tilknytning i Syria, som en organisasjon mot ISIS» . «Men noen individuelle krigere, og kanskje noen elementer, innen Nusra i dag, har utvilsomt sluttet seg til av opportunistiske snarere enn ideologiske grunner: de så på Nusra som en sterk hest, og de har ikke sett et troverdig alternativ, ettersom den moderate opposisjonen ennå ikke har fått tilstrekkelig ressurser» .

Den tidligere CIA-sjefen sa at USA burde spørre om de kunne «skrelle av såkalte ‘forsonlige’, som ville være villige til å gi avkall på Nusra og innordne seg med den moderate opposisjonen» .

I 2016 hevdet Sharaa at al-Nusra-fronten kuttet båndene til al-Qaida. På den tiden takket han «al-Qaidas kommandanter for å ha forstått behovet for å bryte båndene» . I 2017 slo han sammen gruppen sin med flere andre islamistiske fraksjoner for å danne Hayat Tahrir al-Sham (HTS), gruppen som ledet offensiven som avsatte den tidligere syriske presidenten Bashar al-Assad, i desember 2024.

Mens Sharaa i dag fremstiller seg selv som en moderat, har regjeringens styrker vært ansvarlige for massakrene på tusenvis av alawittiske og drusiske sivile siden han tok makten i desember 2024. Til tross for volden har Sharaa blitt omfavnet av Trump-administrasjonen. Sharaa møtte USAs utenriksminister Marco Rubio senere på mandag, hvor han var forventet å presse på for permanente amerikanske sanksjonslettelser.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Syria’s Former al-Qaeda Chief Arrives in New York, Sits Down With Former CIA Director

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Tucker Carlson: The 9/11 Files: The CIA’s Secret Mission Gone Wrong | Ep 1

John Mearsheimer: TRUMP Washing His Hands of Ukraine Russia WAR

Prof. John Mearsheimer : Is US Democracy In Danger Of Collapse?

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

Dessuten med hodet under armen og armen i bind, som når komitéen sier at den trodde at sanksjonene mot Russland ville «bringe Putin i kne» (se bilde over).

Lars Birkelund.

Hvem trodde det? I hvert fall ikke jeg. Men enda verre og ikke minst farligere er påstanden om at Russland fører krig mot oss og at Russland startet krigen mot oss, der Norge er inkludert.

Hva slags organisasjon er Den norske Atlanterhavskomité? Den er et NATO-organ. Dette i likhet med Stortinget, norske regjeringer, mediene, toppidretten og det meste av kulturlivet i Norge. Eller for å si det mer kortfattet: nesten alt og alle som får statlig støtte, hvilket inkluderer undervisningssektoren og en mengde tilsynelatende folkelige og ideelle organisasjoner. Til og med den norske kirken støttet NATO/Norges bombing av Libya, bare for å ta et eksempel. Med så totalitære tilstander kan man sannelig spørre om Norge egentlig er noe bedre enn «land vi ikke liker å sammenligne oss med».

Se ellers Stortingsmelding nr 15 (2008-2009):

«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører».

https://www.regjeringen.no/contentassets/9c4165390a954c2a809ded2ef11e56c9/no/pdfs/stm200820090015000dddpdfs.pdf

Her siktet regjeringen til Jens Stoltenberg til det som ofte omtales som NGOer, «non governmental organisations», eller ikke-statlige organisasjoner. Men det dreier seg tvert i mot om organisasjoner som er avhengige av statlig støtte, i Norge som andre NATO-land. Og sjøl om de alltid har gode uttalte formål er det ikke gitt at de er ærlige om sine hensikter, oppfører seg bra og at resultatene er gode. Ta Norwegian Helsinki Committee, eller trollfabrikken, som jeg har kalt den.

«Hvordan stoppe Russland i Ukraina?», het det i invitasjonen fra Den norske Atlanterhavskomité til et arrangement 24. september. Altså ikke hvordan stanse krigen, men hvordan stanse Russland. Og svaret fra NATO-historikeren Halvor Tjønn var at krigen må tas mer inn i Russland, for at Putin skal «skjønne alvoret». Videre ble det tatt til orde for å stjele Russlands formue i andre land, 220 milliarder dollar, for å bruke pengene til våpenproduksjon i Ukraina (se bilde). Pensjonert generalløytnant Arne Bård Dalhaug supplerte med lignende tale. Så også komitéens leder, eller generalsekretær som det heter i disse kretsene, Kate Hansen Bundt.

Dette foregikk i et av byggene til Akershus festning, som eies av det norske forsvaret. Så hva bør Russland tro om Norges hensikter? Stopp krigen mot Russland før Russland angriper Norge, sier jeg.

Putin kan, i likhet med Netanyahu, ikke stanse krigen, da det er det som holder dem ved makten, het det fra panelet. Det kan være noe i det, i alle fall når det gjelder Netanyahu. Men det er uansett bare halve sannheten. For det gjelder også Zelensky, som lever under en trussel om å bli drept av ukrainske fascister (som fikk i gang krigen sammen med USA) hvis han avslutter krigen. Og det gjelder norske politikere, som har malt seg inn i et hjørne med løfter de ikke kan oppfylle (noe Jens Stoltenberg faktisk langt på vei innrømte i dokumentaren om ham som NRK viser nå).

Så nå fortsetter de krigen i håp om at det skal skje et mirakel som kan redde deres eget ettermæle, som vil bli dårlig uansett, med mindre de plutselig skulle ta til vettet. Men ingen av dem tør å være den første som drar i nødbremsen.

Trump, som gikk til valg på løfter om å avslutte krigen, har imidlertid mye å vinne på å holde dette løftet til sine velgere. Likevel gjør han det ikke. Eller er han likevel i ferd med å gjøre det?

Et av ’miraklene’ norske politikere håper på er at Putin dør. Dette ble drøftet av panelet, som riktignok konkluderte ganske fornuftig på det: Putin er på sett og vis fortsatt i sin beste alder og lite tyder på at hans etterfølger vil føre en annen politikk, i og med at Putins politikk er ganske vellykket ift målsetningene, slik at Putin også er populær blant russerne.

Halvor Tjønn virket frustrert over at Israel/Gaza får så mye oppmerksomhet på bekostning av Ukraina og Russland, så jeg grep tak i det under spørsmålsrunden til slutt, omtrent som følger:

Når vi snakker om Israel snakker vi også om et av NATOs partnerland, og det er NATO-lands våpen som muliggjør Israels folkemord. Hva med å heve blikket utover Vestens eller NATO-landenes grenser? Der finnes en stigende avsky både for hvordan NATO hjelper Israel og hvordan NATO bruker ukrainere som kanonføde mot Russland, mot deres vilje. For en Gallup-måling fra august viste at 69% av ukrainerne ønsker fred, også om det betyr å gi opp territorier til Russland, mens bare 25% av dem ønsker å fortsette krigen.

Det eneste svaret jeg fikk på dette var fra Tjønn, som sa at Vesten eller NATO-landene hadde gjort det som er mulig i forhold til Israel. Tjønn mener med andre ord at det ikke er mulig å boikotte Israel eller foreta militære tiltak, slik NATO har gjort mot en mengde andre land.

Halvor Tjønn har gitt ut åtte bøker, hvorav de fleste handler om Russland, hvis jeg skal dømme etter titlene. Jeg merker at jeg ikke får lyst til å lese dem.

Til slutt mer om Den norske Atlanterhavskomité, som oppgir at den ble stiftet i 1955 på initiativ fra Stortingets utenrikskomité. «Dens målsetning er å bidra til økt kunnskap og diskusjon om norsk utenriks, forsvars- og sikkerhetspolitikk med vekt på det transatlantiske samarbeidet. Komiteen er partipolitisk uavhengig». Det siste er den kun så lenge det er NATO-tilhengere som styrer Norge. Og slik har det vært siden 1949.

https://www.atlanterhavskomiteen.no/om-oss

Komitéen sier ikke noe om hvem som finansierer den på sin egen webside. Jeg leste også raskt gjennom årsmeldingen av 2023 (den siste tilgjengelige, men fant hverken regnskap eller budsjett, som må være på mange millioner). Men AI-tjenesten Grok kunne fortelle at de primære finansieringskildene er «Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet i Norge, i tillegg til bidrag fra NATOs Public Diplomacy Division (…) DNAK er tilknyttet den internasjonale Atlantic Treaty Association (ATA), men ingen andre spesifikke private eller eksterne finansieringskilder er nevnt i tilgjengelige kilder».

Da jeg spurte Grok om det årlige budsjettet fikk jeg dette svaret: «Til tross for grundige søk i offentlige kilder, inkludert regnskapsregistre, departementenes tilskuddsoversikter og organisasjonens egne nettsider, er det ikke tilgjengelig spesifikk informasjon om det eksakte årlige budsjettet eller inntekts- og utgiftsbeløp for DNAK i nyere år (f.eks. 2023–2025)».