Den nye ordren, sier han, vil i all hovedsak tillate «tilfeldige fascistiske borgervern» å «registrere seg for å være brunskjorter» for Trumps militariserte styrker.

Av Stephen Prager.

Common Dreams , 26. august 2025

En utøvende ordre signert mandag av USAs president Donald Trump , kan tillate «tilfeldige fascistiske borgervern» å hjelpe ham med å slå ned på protester over hele landet, ifølge en fremtredende borgerrettighetsadvokat.

Den nye ordren , som kommer midt i en bredere bekymring for Trumps militariserte overtakelse av Washington, DC, instruerer forsvarsminister Pete Hegseth om å sikre at hver stats nasjonalgarde er utstyrt for å «bistå føderale, statlige og lokale rettshåndhevere med å dempe sivile uroligheter og trygge den offentlige sikkerheten» .

For det formålet beordrer den ministeren til å opprette en «stående rask reaksjonsstyrke i nasjonalgarden» som «kan utplasseres når omstendighetene krever det» , ikke bare i nasjonens hovedstad, men i «andre byer der offentlig sikkerhet og orden har gått tapt» .

Mandagens ordre krever opprettelsen av «en nettportal for amerikanere med rettshåndhevelse eller annen relevant bakgrunn og erfaring» . Hver enkelt byråleder skal da «utnevne medlemmene av denne enheten for å håndheve føderal lov» .

Alec Karakatsanis, administrerende direktør for Civil Rights Corps, beskrev dette i et innlegg på X , som «en nettportal for å tillate tilfeldige fascistiske borgervern å slutte seg til soldater» , og la til at det var «noe av det skumleste jeg har sett i amerikansk politikk i mitt voksne liv» .

Tidligere denne måneden rapporterte Washington Post om et internt notat som diskuterte opprettelsen av en «rask reaksjonsstyrke» , som skisserte målene i klarere detalj.

I notatet blir det oppfordret til at 600 soldater fra Nasjonalgarden skulle være «i beredskap til enhver tid, slik at de kan utplasseres på så lite som én time» , til «amerikanske byer som står overfor protester eller annen uro» . Det nevnte ikke spesifikt involvering av sivile.

Lisa Gilbert, medpresident for den pro-demokratiske advokatgruppen Public Citizen , sa mandag at den utøvende ordren representerer en farlig utvidelse av Trumps autoritære overtakelse.

«Ytringsfrihet og forsamlingsfrihet er grunnleggende konstitusjonelle rettigheter, og Posse Comitatus-loven forhindrer bruk av militæret innenlands» , advarte Gilbert i en uttalelse. «Trekkene som er skissert i denne overgripende og unødvendige utøvende handlingen, undergraver disse grunnleggende rettighetene og er ekstreme skritt fra en vil-være-diktator, som setter jakten på makt over vårt lands velvære» .

I løpet av sin andre periode har Trump opprettholdt vennlige relasjoner med høyreekstreme militsgrupper. Han benådet over tusen mennesker som var involvert i det voldelige opprøret den 6. januar 2021, inkludert medlemmer av den militante Proud Boys-gruppa, som Trump så beryktet ba om å «hold dere i ro, men vær på vakt» , midt under de antirasistiske protestene for rasemessig rettferdighet, i amerikanske byer i 2020.

Han har også møtt lederen Enrique Tarrio, som sammen med Stewart Rhodes, lederen av militsen Oath Keepers, tidligere hadde antydet etter benådningen av ham, at deres grupper kunne hjelpe Trump med å servere «gjengjeldelse» mot hans fiender.

Oath Keepers brukte også det samme begrepet «rask reaksjonsstyrke», da de refererte til sin innsats med å overføre våpen over delstatsgrensene, for å ha dem klare i hovedstaden til å hjelpe med bestrebelsene i å forhindre Trumps valgtap den 6. januar.

Tidligere i denne måneden eliminerte Trump-administrasjonen – i et forsøk på å øke antallet i rekkene av ansatte i immigrasjons- og tollhåndhevelse – krav til utdanningsgrad for nye rekrutter, senket minimumsalderen til 18 år og innførte en fet signeringsbonus på 50.000 dollar, sammen med lettelse av studielån.

I The Atlantic bemerket teknologireporter Ali Breland, at medlemmer av Proud Boys han hadde fulgt med på, «så ut til å være spesielt fornøyde med regjeringens spennende karrieremulighet» .

Siden Trump tok over rettshåndhevelsen i Washington, DC, har tilskuere beskrevet og dokumentert utallige grove brudd på borgerrettighetene.

Jesse Rabinowitz fra det Washington-baserte National Homeless Law Center, har beskrevet den dystopiske scenen på bakken, i et innlegg på X.

«Det er omfattende politikontroller de fleste netter» , sa han. «Hver dag ser flere venner ICE kidnappe folk. Barnehager er redde for å la barn gå turer på grunn av ICE» .

Ifølge forskning fra det libertarianske Cato Institute , publisert tidligere denne måneden, har én av fem personer som er arrestert av ICE vært latin-amerikanske, uten kriminell fortid eller at de har ordre om utsending mot seg fra regjeringen, noe som de kalte et «avslørende tegn på ulovlig profilering» .

Karkatsanis advarer om at Trump gjennom sin siste ordre har opprettet en «borgerverns-portal», der hvem som helst kan «melde seg på for å være en brunskjorte, for å brutalisere fattige mennesker, innvandrere, fargede og alle andre som måtte våge å gå til en protest» .

Han sier at det «burde være et kontinuerlig nødvarsel i nyhetene» , men at «i stedet nevner knapt hovedstrøms-nyheter og demokratene dette» .

Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams:

New Trump Order Among ‘Scariest Things I’ve Seen in US Politics,’ Civil Rights Attorney Says

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

I dag 31. august går toppmøtet i Shanghaigruppa (SCO) av stabelen i den kinesiske havnebyen Tianjin. Mer enn tjue statsledere vil sette hverandre stevne og blant dem Vladimir Putin, Xi Jinping, Narendra Modi og Masoud Pezeshkian. Når lederne for Russland, Kina, India og Iran møtes på denne måten vet vi allerede at møtet er strategisk viktig. Når de møtes med 16 andre ledere i Shanghaigruppa vet vi også at virkningene vil bli langtrekkende. Det er store forventninger i hele Eurasia til hva disse lederne vil bli enige om. Europa er ikke en gang observatør, men møtet vil påvirke oss også.

Kirill Babaev , som er direktør for Institute of China and Modern Asia ved Det russiske vitenskapsakademiet og nestleder i presidiet til den nasjonale komiteen for BRICS-forskning sier at Putin og Xi skal legge grunnlaget for en ny verdensorden .

Krigen i Ukraina vil uunngåelig være i sentrum for Putins diskusjoner med Xi Jinping. Kina er ivrig etter å spille en mer aktiv rolle i å utforme en løsning, en rolle som er i samsvar med russiske interesser. Dusinvis av vestlige regjeringer har blitt følelsesmessig og politisk involvert i den daglige støtten til Kiev.

Moskva søker offentlig støtte fra sine BRICS-partnere, fremfor alt Kina. Beijings vekt i global handel gir dem verktøy til å myke opp EUs aggressive holdning. Og kinesiske ledere forstår at dagens debatter om Ukraina ikke bare handler om territorium i Øst-Europa – de er forhandlinger om den fremvoksende verdensorden.

Men møtet vil gå langt ut over det.

Basert på tilgjengelig informasjon, er følgende land bekreftet som medlemmer, observatører eller dialogpartnere som deltar på møtet:Medlemsland (10 land):

1. Kina
2. Russland
3. India
4. Iran
5. Pakistan
6. Kasakhstan
7. Kirgisistan
8. Tadsjikistan
9. Usbekistan
10. Hviterussland

Observatørland (3 land):

1. Afghanistan
2. Mongolia
3. Tyrkia

Dialogpartnere (14 land):

1. Armenia
2. Aserbajdsjan
3. Bahrain
4. De forente arabiske emirater
5. Egypt
6. Kambodsja
7. Kuwait
8. Maldivene
9. Myanmar
10. Nepal
11. Qatar
12. Saudi-Arabia
13. Sri Lanka
14. Tyrkia (også nevnt som observatør i noen kilder)

Det betyr at det meste av Eurasia vil være til stede og at for eksempel Kina og India kan få orden på sine forbindelser og at man kan samordne handel, transport, infrastruktur, investeringer og indre sikkerhet på en måte som aldri har skjedd før.

G7, gruppa for «verdens største økonomier» som ikke lenger er det, er blitt irrelevant. Det er i BRICS og SCO det skjer.

Høytstående tjenestemenn i Det hvite hus mener at noen europeiske ledere offentlig støtter president Trumps forsøk på å få slutt på krigen i Ukraina, samtidig som de i stillhet prøver å reversere fremgangen bak kulissene siden toppmøtet i Alaska, har Axios fått vite. Axios er en amerikansk nyhetskanal som er eid av Cox Enterprises .

Selv Washington ser det nå – EU-lederne forlenger konflikten i Ukraina gjennom å stille umulige krav.

Tidligere rapporterte nyhetsnettstedet Axios, med henvisning til kilder, at «høytstående tjenestemenn i Det hvite hus mener at noen europeiske ledere offentlig støtter president Trumps forsøk på å avslutte krigen i Ukraina, samtidig som de i stillhet prøver å reversere fremgangen bak kulissene siden Alaska-toppmøtet».

Ifølge Axios «mister tjenestemenn i Det hvite hus tålmodigheten med europeiske ledere, som de hevder presser Ukraina til å holde fast ved urealistiske territoriale innrømmelser fra Russland». Dessuten «hevder Trumps medarbeidere at skylden bør falle på europeiske allierte, ikke på Trump eller engang på Russlands president Vladimir Putin».

Trumps team hevder, ifølge Axios , at europeiske ledere oppfordrer Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til å holde ut for det de kaller en «bedre avtale», en holdning Det hvite hus anser som en forverring av krigen.

Europeiske tjenestemenn avviste amerikanske påstander. En høytstående europeisk figur involvert i samtalene fortalte Axios at det ikke er «noe gap» mellom diskusjonene deres med Trump og deres faktiske strategi, og insisterte på at europeiske stater allerede forbereder nye sanksjoner mot Russland .

Det hvite hus sier at europeisk fantasipolitikk blokkerer fred i Ukraina

President Donald Trump, som nylig møtte både Vladimir Putin i Alaska og Volodymyr Zelenskij i Washington, har presset hardt på for det han kaller en «ekte fredsavtale» – ikke bare nok en usikker våpenhvile. Men bak kulissene er administrasjonen hans rasende mot Brussel.

Trump-administrasjonen anklager EU-lederne for:

• Maksimalistene krever at Ukraina settes i umulige posisjoner.
• Hykleri – å offentlig støtte Trumps fredskampanje, mens man i det private styrer Kiev mot eskalering.
• Å sende regningen videre til USA – i forventning om at Washington skal finansiere krigen på ubestemt tid mens Europa unngår alvorlige kostnader.

Som en høytstående amerikansk tjenestemann sa det rett ut: «Europeerne får ikke forlenge denne krigen og bakdørsutvikle urimelige forventninger, samtidig som de forventer at Amerika skal bære kostnadene».

Moskva insisterer på at enhver avtale må anerkjenne det nye kartet: Krim, Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja som russisk territorium. Kiev nekter. Europa oppfordrer til trass. Washington signaliserer i mellomtiden at de ikke vil finansiere en evig krig.

Og imens fortsetter krigen:

Benoît Paré: OSSE-observatør avslører løgner om Ukraina-krigen

Benoît Paré, en fransk reserveoffiser og tidligere analytiker i forsvarsdepartementet, bringer med seg sin ekspertise og erfaring som OSSE-observatør i Donbas.

Hydrogen vil aldri bli et klimatiltak. Det skyldes ikke penger eller politisk motstand, men en fysisk naturlov. For å produsere én energienhet hydrogen, trengs det 20 prosent mer energi enn det er energi i hydrogenet.

Siviløkonom og tidligere toll-og avgiftsdirektør Bjørn Røse skriver i Finansavisen :

Stortingsvalgutspørringen av MDGs partileder Arild Hermstad i Dagsrevyen tirsdag 26. august avslørte klimakunnskapsløsheten i MDG. Det er alvorlig nok, men det virkelig alvorlige er at denne kunnskapsløsheten gjelder for det samlede politiske establishment, for fagmiljøene med Innovasjon Norge og Enova i spissen, samt for det norske journalistkorpset.

Felles for dem alle er at de ikke vil forstå at hydrogen aldri kan bli et klimatiltak. Og det er ikke penger eller politisk vilje som hindrer dette; det er en fysisk naturlov.

«Vi vil satse mye mer på hydrogen», sa Hermstad på Dagsrevyen. Programlederen sa ingenting. Det programlederen skulle ha sagt var at hydrogen aldri kan bli et klimatiltak, og at de mer enn 10 milliarder kroner som «Innovasjon Norge» og «Enova» så langt har delt ut i støtte til hydrogentiltak, representerer kunnskapsløshet og meningsløs bruk av fellesskapets midler.

Hvorfor det? Her kommer naturloven inn. Når man forbrenner hydrogen, blir det ingen CO2- klimagassutslipp, bare vanndamp. Dette har MDG, fagmiljøene, det politiske establishment og kommentariatet forstått. Det man ikke har forstått, er at hydrogen i ren form ikke finnes i naturen, men må produseres. Og for å produsere én energienhet hydrogen, trengs det 20 prosent mer energi enn det er energi i hydrogenet. Ergo er hydrogenproduksjon energimisbruk.

Kommentar: Å fyre for kråkene

Bjørn Røse har naturligvis fullstendig rett. Dette har vi påvist mange ganger. Å bruke hydrogen som drivstoff betyr at du sløser bort energi. Hydrogen er ikke en energikilde. Det er eventuelt en energibærer, men bruker man det som det, sløser man med verdifull energi i prosessen.

Som Røse skriver videre:

«Men vi kan lage “grønt hydrogen” ved elektrisk katalyse av vann», sier hydrogen-believerne i MDG, Enova og andre steder. Ja, det kan man, selv om det ikke er energieffektivt. Men hvis man bruker fossilbasert elektrisitet til katalysen, blir klimagassutslippene enda høyere enn ved å produsere hydrogen ved hjelp av naturgass. Og bildet blir det samme hvis man bruker vannkraftbasert norsk elektrisitet til katalysen. Da øker det innenlandske strømforbruket, norsk strømeksport går ned, og fossilproduksjonen av elektrisitet må økes i importlandene.

Hydrogen kan produseres på mange ulike måter: Fra vann (via elektrolyse), sol- og vindkraft, kull, olje og gass. I dag er det nesten bare naturgass som – av kostnadshensyn – brukes (og da har man problemet med utslipp av CO2). Ser man på forskningsrapporter og politiske utredninger , er interessen for elektrolyse av vann like stor som fra naturgass (ren hydrogen). Men produksjonen av hydrogen fra vann, har et uløselig problem: Prosessen krever enormt med vannkraft. Man må bruke 55 kWh vannkraft for å produsere 33 kWh hydrogen. Altså en ren molbohistorie – hvorfor i all verden skal vi bruke masse flott fornybar elektrisitet fra vannkraft, og bare få halvparten tilbake? Bare 0.1 % av produsert hydrogen i verden stammer fra elektrolyse.

Hvor «bærekraftig» er EUs hydrogensatsing?

Jan Herdal skrev på steigan.no 16. oktober 2020:

EUs hydrogensatsing går ut på å produsere 1 mill. tonn fornybar eller «grønn» hydrogen årlig innen 2024, og 10 mill. tonn innen 2030. Grønt betyr elektrolyse som produksjonsprosess, og bruk av fornybare energikilder som vann-, sol- og vindkraft.

Norge produserer 225 000 tonn industrielt hydrogen årlig. I et faktaark skriver NVE at en omlegging til elektrolyse vil kreve 11,5 TWh strøm. Det aleine utgjør omtrent hele Norges gjennomsnittlige kraftoverskudd de seinere åra.

Overført til EUs 10 millioner tonn hydrogen, vil det innebære et gradvis økt årlig kraftbehov til rundt regnet 500 TWh fornybar strøm innen 2030, godt over halvparten av dagens produksjon.

EU må ikke bare snu en fallende trend. Strømproduksjonen må økes betydelig, og alt skal være fornybart. I flere land står fortsatt mye kull- og atomkraft foran utfasing. CO2-utslippene skal reduseres med minst 50 prosent innen 2030.

«Grønt» hydrogen blir ikke den eneste nye, store strømslukeren. Det foreligger bl.a. vidløftige planer om elektrifisering av bilparken i mange EU-land.

Basert på tall i NVEs faktaark vil brennverdien av det produserte hydrogenet utgjøre vel halvparten av de 500 TWh som er brukt, la oss i beste fall si 300 TWh. Det stopper ikke der. Hydrogen til bilbruk blir i dag komprimert til 700 bar. Det er svært energikrevende.

Enda verre. Hvis hydrogenet til bilbruk skal konverteres tilbake til elektrisitet i en brenselcelle, som er det vanlige, går mer enn halvparten av energien tapt. Av de 500 TWh dyr, fornybar kraft som er brukt, sitter samfunnet i beste fall igjen med la oss si 120 TWh nytteverdi.

På godt norsk kalles det å fyre for kråkene.

En finansiell gigantsvindel

Det finnes ingen rasjonell måte å forklare alle de statlige luftslottene på, alle vindmøllene, alle mislykte batterifabrikker, alle mislykte forsøk på karbonfangst og lagring, alle hydrogeneventyrene. Ingen av dem har gitt eller vil gi bærekraftige langvarige energiløsninger.

Men det finnes likevel en holdbar forklaring: Dette er en gigantisk svindel, en serie med ponzi-svindler, pyramidespill.

Det er klart at finanskapitalen elsker dette. Alle disse månelandingene betyr enorme statlige subsidier. Det tiltrekker seg investorer i blådress som en hestelort tiltrekker seg spyfluer. Og sjølsagt finansierer de en masse «rapporter» som viser hvor fint og framtidsorientert dette er. Og det blir enda flere subsidier og noen politikere får et par millioner i lønn for å sitte i grønne utvalg. Når frukten er sugd tom og det hele viser seg å være nettopp et luftslott, trekker finanskapitalen seg ut med superprofitt og overlater til samfunnet, det vil si skattebetalerne, å rydde opp i ruienene.

Det skjer gang på gang. Det er økonomisk kriminalitet i megaklassen kamuflert som «grønt skifte».

De fleste kommentatorer rapporterer presist at president Trump forlot sitt tidligere krav om at en våpenhvile i Ukraina skulle gå forut for forhandlinger. Det gjorde han tydeligvis til tross for sine tidligere kommentarer – ikke første gang han har ombestemt seg. Jeg tror han gjorde det fordi han var ærlig overbevist om at Putins argument var fornuftig. Det vil si at hvis det skal bli en fredelig løsning, må den utarbeides på forhånd.

Av Jack Matlock, tidligere ambassadør.

Antiwar.com , 26. august 2025

Gjengitt fra American Committee for US-Russia Accord med tillatelse.

Bare litt historie vil forklare dette.

Det var en avtale om våpenhvile i Ukraina før Russland annekterte Donbass. Det var en del av en avtale om at disse provinsene skulle forbli i Ukraina, forutsatt at Ukraina lovet nøytralitet og endret grunnloven for å etablere et føderalt system (som USA har) og garantere de russisktalende språkrettigheter. Ukraina gjorde ingen av disse tingene, brøt rutinemessig våpenhvilen og brukte den til å ruste opp.

Så man kan spørre, hvorfor unngikk ikke Trump krigen ved å gi Putin de forsikringene han trengte i løpet av sin første periode? Svar: effekten av «Russiagate», bløffen som anklager Russland for å blande seg inn i 2016-valget for å få Trump valgt. Den betydde at ethvert forsøk på å inngå en avtale med Russland ville ha blitt fordømt i USA, av de som feilaktig hevdet at Russland hadde pinlige bevis på ham, og at han dermed ble utsatt for utpressing.

I Trumps ramsalte kommentarer refererte han med spesielle følelser til effekten av den «kriminelle» Russiagate-bløffen, og bekreftet implisitt at dette forhindret ham i å gi Putin de nødvendige forsikringene i løpet av hans første periode. Da Putin kommenterte at han trodde på Trump, kommuniserte han faktisk at han var enig med Trump på dette punktet.

Jeg tror at hvis det ikke hadde vært for «Russiagate»-bløffen og neokonservative rådgivere som John Bolton, kunne Trump godt ha gjort mer for å reparere amerikansk-russiske relasjoner i løpet av sin første periode, i stedet for å handle på en måte som forverret forholdet ytterligere.

Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:

‘Russiagate’ and the Anchorage Meeting

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Les også:

Jack F. Matlock, Jr. er en karrierediplomat som fungerte som USAs ambassadør til Sovjetunionen fra 1987-1991. Før det var han seniordirektør for europeiske og sovjetiske saker i president Reagans stab i det nasjonale sikkerhetsrådet og var USAs ambassadør til Tsjekkoslovakia fra 1981-1983.

Forfatter Aage G. Sivertsen mener statsminister Jonas Gahr Støres bestefar og ovnsfabrikken Jøtul burde vært etterforsket for landssvik etter krigen. Sivertsen har gitt ut boka Landssvikerne. Spillet. Oppgjøret. Dommene. Jøtul var storleverandør til Nazi-Tysklands væpnede styrker, går det frem av ny bok. Som direktør satt Johannes Gahr – statsministerens morfar.

Det var dagbladet.no som omtalte boka som inneholder et kapittel som tar for seg Jøtuls rolle under krigen.  Historiker og kriminolog Sivertsen har skrevet en rekke bøker, blant annet om Rinnan-banden.

Et av kapitlene i den nye boka – Jøtulovnene varmet også Wehrmacht – er viet Johannes Gahr og bedriften som etter krigen ble en ren familiebedrift – fram til familien Gahr solgte den i 1977.

Penger og jobber

Forfatteren har gravd dypt i mappen på Riksarkivet. Der han han funnet brev og dokumenter som tidligere ikke, eller bare i mindre grad, har vært kjent for offentligheten.

I 2014 ble Jonas Gahr Støre intervjuet av VG om sin egen bok, I bevegelse. Der la han vekt på at morfaren var «intenst anti-NS» og at bedriften under krigen ikke hadde lagt om produksjonen til krigsmateriell, og samtidig stått imot tysk overtagelse.

Jonas Gahr Støre kommenterer boka til Sivertsen slik til Dagbladet:

Norske myndigheter som vurderte om bedrifter eller borgere var erstatningspliktige etter krigen, konkluderte med at Jøtul ikke var det. Johannes Gahr var anti-NS, en del av hjemmefronten og sto imot tysk overtakelse av Jøtul.

– At morfaren var anti-nazist harmoniserer ikke i det hele tatt. Han samarbeidet så tett med tyskerne med å selge ekstremt mye med Jøtul-ovner, sier Sivertsen. Sivertsen sier at han ikke har funnet noe bevis på at morfaren var i motstandsbevegelsen.

Eventyrlig gevinst

Mye av eksporten til utlandet forsvant da Norge ble okkupert. Dermed måtte mange bedrifter omstille seg. Den militære utbyggingen av Norge under krigen innebar nye muligheter for mange bedrifter. Én av dem var Jøtul. Bedriften hadde «eventyrlig økonomisk gevinst» under krigen, skriver Sivertsen.

«Spørsmålene ble nå: Hvor mange ovner kunne bedriften produsere, og hvor raskt kunne de leveres? Utbyggingen av festningsanlegg, brakker og jernbaner førte til et stort behov for salg av peisovner», skriver Sivertsen.

Veksten under krigen, for Jøtuls del, står i sterk kontrast til de harde 1920-årene. «De var i realiteten konkurs», hevder Sivertsen. Hva fikk dem opp av grøfta, ifølge forfatteren?

Det korte svaret er: Salg av vedovner til nordmenn – og de tyske okkupantene.

Ifølge Aage G. Sivertsen nøyde ikke Jøtul og Johannes Gahr seg med å levere ovner til nazistene. I 1942 fikk firmaet en ordre på deler til 25 feltkjøkken fra okkupantene. «Vi har fornøielsen av å bekrefte bestillingen», skrev Johannes Gahr i et brev til tyskerne.

«Bestillingen av feltkjøkken viser at Jøtul ville strekke seg langt for å tilfredsstille tyskerne. De skulle brukes på ulike frontavsnitt, blant annet i Sovjetunionen. En norsk fabrikk produserte altså feltkjøkken der det skulle lages mat til soldater som Norge og de allierte var i krig med», skriver Sivertsen. Sivertsen har funnet dokumenter i Riksarkivet som viser at Gahr satt i kontrollkomiteen for Deutsche Handelskammer, som legaliserte samarbeidet.

VG: Bestefaren ble rikere under okkupasjonen: Støre-familiens krigshistorie

Det har lenge vært kjent at familieformuen til Jonas Gahr Støre er grunnlagt på krigsprofitten til Jøtul, men mediene har gått stille i dørene om det. Nå er de tvert i mot på ballen. VG skriver:

Bestefaren ble rikere under okkupasjonen: Støre-familiens krigshistorie

TV2 skriver:

Forfatter om Støres bestefar: – Burde vært etterforsket for landssvik

Nettavisen skriver:

Ny bok: Støres morfar jobbet tett med tyskerne under krigen

– Det er opplagt at deler av Jonas Gahr Støres penger stammer fra tysker-penger, sier forfatter Aage Sivertsen i podkasten «Stavrum & Eikeland» .

Det bør vel med dette være etablert at morfaren til Jonas Gahr Støre var krigsprofitør og at familienformuen til statsministeren er grunnlagt på denne krigsprofitten.

Jonas Gahr Støres formue er anslått å være rundt 140 millioner kroner i 2025, basert på tilgjengelige kilder. Denne summen inkluderer verdien av hans eierskap i investeringsselskapet Femstø AS, eiendommer som hans bolig på Ris i Oslo og et feriested i Kilsund, samt andre eiendeler som pensjonsordninger, fratrukket gjeld. Formuen stammer i stor grad fra arv etter salget av familiebedriften Jøtul på 1970-tallet og senere arv fra foreldrene. Imidlertid har Støre flyttet store deler av formuen til bankkontoer for å unngå spekulasjoner om interessekonflikter, noe som kan påvirke den nøyaktige verdien avhengig av markedsforhold og skatteforpliktelser.

I dag samarbeider Jonas Gahr Støre tett med de nazi-dominerte militære styrkene i Ukraina og forsyner dem med milliardsummer fra norske skattebetaleres penger. Det går i slekta.

Dette er 235. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

17. august

NATO er en angrepsallianse, sa AUF i 2016.

Seinere samme dag:

Kreativ konspirasjonsteori fra «historikeren» Timothy Snyder: Trump tillater at Putin fortsetter krigføringen fordi Putin har hemmelig informasjon som han vil bruke mot Trump hvis Trump presser ham til å stanse krigføringen.

Seinere samme dag:

NRK 22. mars 2022: Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sa seg villig til å droppe en NATO-søknad i bytte mot «våpenhvile, russisk tilbaketrekking og garantier for Ukrainas sikkerhet». Men Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og den slags fortsatte å insistere på at Ukraina SKAL inn i NATO og at våpen er veien til fred.
https://www.nrk.no/nyheter/-zelenskyj-sier-seg-villig-til-a-droppe-en-nato-soknad-i-bytte-mot-vapenhvile-1.15902598

Seinere samme dag:

Jonas Gahr Støre fortsetter å sabotere freden ved å insistere på at Ukraina SKAL bli med i NATO. Dette mens 70% av ukrainerne ønsker FRED NÅ, også om det betyr å miste territorium. Det å gi slipp på NATO-medlemskap er et lite offer sammenlignet med det. https://www.facebook.com/aslak.storaker/posts/24897845246480220

18. august

Her kommer den sjuende av mine ‘krigsdagbøker’ på engelsk, på Substack. ‘Dagbøkene’ er basert på mine daglige notater på Facebook fra Russlands invasjon 24. februar 2022, og vil forhåpentligvis gi nyttige og kanskje tankevekkende tilbakeblikk på krigen, hvordan den utviklet seg og hvordan synet på krigen utviklet seg. Abonner gjerne og del videre, om du vil.

https://norwegiandissident.substack.com/p/war-diary-part-7-march-22-to-25-2022

Seinere samme dag:

Stuten Støre sier at presset mot Russland må øke akkurat nå mens Russland er nær ved å vinne krigen.

Det betyr at Norges statsminister er en fare for rikets sikerhet. For dette presset består blant annet av våpen som dreper russere. Vi kan derfor bare håpe at Russland har barmhjertighet med vanlige nordmenn når denne krigen tar slutt. Mer barmhjertighet enn Regjeringen (Norge) og Stortinget hadde overfor libyerne og syrerne. Og ukrainerne, som de siden 2022 har brukt som kanonføde mot Russland.

Seinere samme dag:

Ifølge en ny undersøkelse fra NUPI er 19% av befolkningen i Norge negative eller svært negative til Norges militære støtte til Ukraina. Samme måling viser at 49% er på linje med regjeringen og Stortinget ved å være positive eller svært positive til samme. Det betyr at den halvparten av Norges befolkning som enten er imot våpenstøtten eller som ikke har noen klar oppfatning om spørsmålet, ikke er representert på Stortinget.

Målingen viser også at Nordmenn er «markant mer skeptiske til samarbeid med USA». Dessuten øker igjen NATO-motstanden. Rett etter Russlands invasjon av Ukraina var 95% for NATO, nå 70%. https://www.nupi.no/nyheter/nordmenn-markant-mer-skeptiske-til-samarbeid-med-usa

Seinere samme dag:

«Denne gangen må du ta på deg dress, ellers blir det ikke noe møte», skal Trump ha sagt til Zelensky. Og slik ble det.

Kun Ukraina skal få sikkerhetsgarantier, sier NRKs «eksperter» Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Kristian Åtland og Janne Haaland Matlary på Dagsnytt 18. De har fortsatt ikke forstått at også Russland trenger garantier for sin sikkerhet. Det var noe NATO lovte i 1990, men gikk bort fra et par år seinere.

Trump tilbyr imidlertid noe som ligner på det NATO lovte i 1990 og som kan bli begynnelsen på en sikkerhetsgaranti for Russland, nemlig at Ukraina ikke skal bli med i NATO. Men det vil ikke NATO-kringkasteren NRK ha noe av.

Seinere samme dag:

SV er kritisk til at NATO opererer utenfor sitt område, sa SV-leder Kirsti Bergstø på Dagsrevyen. Men da NATO/Norge bomba Jugoslavia og Libya støtta SV det.

19. august

«Ukraina har lagt frem et forslag om å kjøpe amerikanske våpen for 100 milliarder dollar (omtrent 1.070 milliarder kroner), finansiert av Europa» (Inyheter).

Hvor skal Zelensky få disse pengene fra? Jonas Gahr Støre vil nok være en villig giver denne gangen også. Han «flotter» seg med andres penger, våre penger, og lar ukrainere bli drept for sin hellige krig mot Russland.

Seinere samme dag:

Thorbjørn Jagland kan snakke ærlig om dette. Det kan ingen i regjeringen og på Stortinget, bortsett fra Geir Jørgensen. Men han sier heller ikke stort, grunnet partipisken til Rødt.

Vestlige beslutningstagere, hvem de enn var, trodde de skulle få med seg hele verden mot Russland, ikke bare Ukraina. Det var derfor de var så sikre på å vinne. Det var derfor de saboterte Minsk-avtalene og slik provoserte fram krigen.

Spørsmålet må bli: er Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre blant disse hybrisrammede idiotene, som så skjødesløst leker med vår klodes framtid og alle menneskene på den? Eller er de bare nyttige idioter?

Seinere samme dag:

Norske soldater ble sendt til Libanon fordi de ble sett på som nøytrale ift Libanon/Israel, bare for å ta et eksempel. Men Norge er ikke nøytralt ift Russland og Ukraina, heller ikke andre NATO-land.

Det at NATO-landene krever at fredsbevarende styrker i Ukraina etter en våpenhvile skal bestå av NATO-lands soldater, er nok et bevis på at de ikke ønsker fred. De ønsker å bruke en eventuell ny våpenhvile til å ruste opp Ukraina ytterligere, slik de brukte Minsk-avtalene fra 2015 til 2022. Bevis at jeg tar feil, Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg.

Dette bør også NRK og deres «eksperter» forstå. Det er ikke så vanskelig.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

La meg begynne med en historie. Historien, som kanskje mest er en oppdiktet historie, er fra slutten av 1800-tallet da de siste ulvene ble skutt i Småland.

Bertil Carlman.

«Torparen Pär hade vid två tillfällen blivit av med sin enda ko. Vargen hade tagit dem. När så den sista vargen i området blivit skjuten, fick Pär en dag besök av herrgårdens förvaltare/bestyrer. ’Nu är du väl glad Pär; nu när den sista vargen är skjuten?’ sade förvaltaren. ’Men vi har ju fått det som är värre. Vi har fått skollärare’ svarade Per» .

1842 infördes allmän skolplikt i Sverige och ’skolläraren tog barnen från fattigbonden’. Barnen var en viktig arbetskraft för en fattig bondefamilj. Men samhället hade utvecklats. Nu krävdes det att produktivkrafterna utvecklades. Arbetskraften, människors fysiska och mentala förmåga att arbeta, måste också utvecklas. Läskunnighet blev nödvändig.

När man så läser artikeln Antallet «analfabeter» øker og mange havner utenfor arbeid og utdanning av Romy Rohmann , borde man kanske bli förvånad. Hon skriver «PIAAC er den største undersøkelsen om voksnes ferdigheter og gjennomføres i regi av OECD. I 2024 kom oppdaterte tall for første gang på ti år. Denne kartlegginga viste at Sverige hadde hele 780.000 voksne analfabeter, mens Norge hadde 400.000. Denne trenden er faretruende». Är det verkligen möjligt, att två så utvecklade länder som Norge och Sverige inte ser till att den viktigaste produktivkraften, arbetarna, underhålls? Redan på 1980-talet fanns det material om LUS som studerades på fortbildningsdagar för lärare. LUS är ett redskap för detta underhåll. LUS (LeseUtviklingsSkjema) är testat och förbättrat flera gånger. Det ser ut så här:

Nya lusboken av Birgita Allard, Margret Rudqvist, Bo Sundblad kom först 2001, och som ljudbok 2021. I en presentation av den senare, kan man lästa «LäsUtvecklingsSchemat, LUS, är ett kvalitativt bedömningsinstrument som utgår från lärares samlade bedömarkompetens. LUS är uppbyggt av kvalitativa steg som en lärare kan se i elevers läsutveckling. Bedömningarna görs i det dagliga arbetet, då lärare lyssnar och ger akt på elevernas läsning för att avgöra var respektive elev befinner sig i LUS. För den som är van vid schemat går det fort och lätt och tar inte mycket tid från det pedagogiska arbetet. Det leder också till att man kan planera och fördela resurser så att de som behöver mer tid och mer hjälp också får det».

Under mer än 40 år har det alltså funnits ett ’instrument’ inte bara för att bedöma, utan även för att korrigera kvalitéten på en av de grundläggande förmågorna hos arbetskraften, nämligen läsförmågan. Jag vet, för jag var med på studiedagar på 1980-talet. Jag lyssnade på Bo Sundblads mycket engagerande föreläsningar och jag har något skrivit om det tidigare Hvorhen går den svenske skolen?

Varför blir vi idag inte förvånade över att «Antallet ‘analfabeter’ øker og mange havner utenfor arbeid og utdanning» ?

Vid begravningen av min svåger och kollega i januari i år, sade jag mot slutet av mitt tal: «Nyligen kom det två viktiga rapporter om läget i svensk skola. Den första tar upp friskolereformen från 1992 och är skriven av fyra forskare från Stockholms och Uppsala universitet. I en sammanfattning skriver de: ’Vår forskning pekar på att den svenska skolvalsreformen inte har gett de positiva resultat som dess förespråkare ställde i utsikt när den genomfördes. Den lanserades som en frihetsreform som genom ökad konkurrens skulle skapa världens bästa skola. Men det som har skapats är en skola med ökande klyftor’ Om den andra rapporten skrev lärarnas facktidning i sitt första nummer för i år.

Där står det bland annat: ’Samtidigt som omfattande nedskärningar har varit och är en del av vardagen på många skolor och förskolor runt om i Sverige, har de centrala skolmyndigheterna vuxit dramatiskt. Sedan 2014 har till exempel antalet anställda på Skolverket och Skolinspektionen ökat med mer än 50 procent….. Straxt före jul bestämdes att Riksrevisionen ska granska om, hur och i vilken utsträckning skolmyndigheterna och regeringen säkerställer att utbildningen i den svenska skolan vilar på vetenskaplig grund och beprövad erfarenhet, vilket den skall gör enligt skollagen’ Men nedgången i skolkunskaper och ökade klyftor mellan olika skolor, är inte det värsta som hänt i den svenska skolan. SvT/nyheter skrev för några veckor sedan i allmänna ordalag: ’Anmälningarna om hot och våld i skolan ökar lavinartat’ och meddelade mer specifikt ’Skolpersonal blev sparkad i magen av lågstadieelev – fick missfall.’ Sigvard och jag var i stort sett överens om skolans utförsbacke».

Det Sigvard och jag inte var överens om, var hur detta problem kan lösas. Han, liksom den stora majoriteten av Sveriges folk, menade att den svenska demokratin kan lösa våra problem «om vi bara vill» . Men vad hjälper viljan, om förmågan saknas? Sverige, liksom Norge och övriga vasallstater, har på senare tid tydligt visat att förmågan saknas. Större projekt som Northsteam kommer inte i hamn. Mindre underhåll, som rulltrappor och hissar vid järnvägsstationen i Alvesta fungerar dåligt. Jag blir trots dåliga knän tvungen att gå många trappor; dessutom är tågen mycket ofta försenade. Nyligen hörde jag via högtalarna att Öresundståget från Alvesta till Köpenhamn inte hade fungerande toaletter. Två timmar och en kvart utan toalett, för en äldre man med gammal urinblåsa? Verktygen för att lösa problemen inom järnvägstrafiken finns naturligtvis, precis som verktygen för att lösa problemen med den dåliga läsförståelsen.

Järnvägsstationen i Alvesta

Fundamentala problem, som sjunkande läsförståelse hos befolkningen och försämrade kommunikationer i landet, löses inte med politisk eller någon annan form av vilja. De måste lösas med kunskaper och resurser. Nu skärs även resurserna inom landet ner. NATO-länderna skall skicka ytterligare 50 miljarder dollar i militärt stöd till Ukraina varav Sverige skall stå för 13,5 miljarder svenska kronor .

Ja sammanfattningsvis går det idag med säkerhet att säga, att den form av demokrati som vi har i Sverige fungerar allt sämre och att klassklyftorna ökar. Allt fler svenska inser det. Förr eller senare måste vi ta itu med det. Förr eller senare måste vi hitta en väg ut ur det gastkramande grepp som NATO och EU innebär. Förr eller senare måste vi slita oss loss från att vara vasallstat åt det största hotet på jorden, USA-imperiet.

Under Emmanuel Macrons første presidentvalgkamp ble jeg intervjuet på Dagsrevyen om hva slags politikk vi kunne vente oss. Det eneste jeg klarte å stotre frem på mitt haltende norsk var: «Innstramminger, innstramminger». Etter det ble jeg aldri bedt tilbake. Men innstramminger – det fikk vi.

George Chabert.

Nylig foreslo Macrons ferskeste statsminister en ny sparepakke, umiddelbart fordømt av fagbevegelsen som «skrekkmuseet». Spontant har en bevegelse ved navn «Steng Alt!» – Bloquons Tout! – oppstått, uavhengig av både partier og fagforeninger, med oppfordring til en «total og ubegrenset stopp» av Frankrike 10. september – kun uker før statsbudsjettet skal legges frem for nasjonalforsamlingen. Som «de gule vestene» for sju år siden, har også denne bevegelsen sitt utspring på sosiale medier og nettsteder. På ulike plattformer oppfordres franskmenn til å holde seg hjemme fra jobb, unngå å handle i butikker eller ta ut penger i banken. Det planlegges blokader av veier, logistikksentre og fredelige okkupasjoner av offentlige bygninger.

Nok en gang er det folks kjøpekraft som får begeret til å renne over. I 2018 var det en ny drivstoffavgift som drev folk ut i gatene. I 2025 er det innstrammingene i offentlige utgifter og omgjøringen av to helligdager til arbeidsdager. I motsetning til «de gule vestene», som marsjerte i gatene hver lørdag, ønsker den nye mobiliseringen å avstå fra demonstrasjonstog. «Vi har prøvd alt – demonstrasjoner, underskriftskampanjer, debatter, ‘gule vester’. Vi har blitt ignorert, latterliggjort, hånet, undertrykt. Regjeringen lytter ikke lenger. Denne gangen bestemmer vi, 10. september 2025 stopper Frankrike opp», skriver en deltaker på nett. «Det handler ikke lenger om å demonstrere og så gå hjem. Vi boikotter deres strukturer, trosser deres pålegg – det er våre våpen nå», skriver en annen. Et nettsted oppfordrer til et «uendelig folkelig portforbud».

25. august holdt statsministeren en pressekonferanse i et desperat forsøk på å redde regjeringen fra det som nå venter. Frankrike, får vi høre, står på konkursens rand: «I løpet av de siste 20 årene har statsgjelden økt med 12 millioner euro – 142 millioner kroner – hver eneste time, dag og natt. I år vil renteutgiftene bli statens største budsjettpost». Skylden legges på pensjonistene og offentlig ansatte, som angivelig koster for mye – utgifter som ikke dekkes av det landet faktisk produserer, men gjennom internasjonale lån.

To dager før folkebevegelsen, denne gangen med støtte fra deler av venstresiden, starter en ny type sivil ulydighet, ønsker statsministeren at nasjonalforsamlingen skal fornye sin tillit til den sittende mindretallsregjeringen. Hele venstresiden, miljøpartiene og Marine Le Pens parti har allerede understreket at de vil kaste regjeringen.

Kommende høst blir trolig det siste kapittelet i historien om en president som ikke hadde stort annet å tilby det franske folket enn innstramminger. «Vi går inn i en urolig periode etter 8. september og den mer enn sannsynlige avgangen til statsministeren. Neste steg blir å få Macron til å trekke seg – det er han som hindrer alt, og vi har håpet på dette siden 2018», sier en tidligere leder for de ‘gule vestene’. Han er ikke alene, ifølge en nylig meningsmåling ønsker 67% av franskmennene at Emmanuel Macron går av.