La meg begynne med en historie. Historien, som kanskje mest er en oppdiktet historie, er fra slutten av 1800-tallet da de siste ulvene ble skutt i Småland.

Bertil Carlman.

«Torparen Pär hade vid två tillfällen blivit av med sin enda ko. Vargen hade tagit dem. När så den sista vargen i området blivit skjuten, fick Pär en dag besök av herrgårdens förvaltare/bestyrer. ’Nu är du väl glad Pär; nu när den sista vargen är skjuten?’ sade förvaltaren. ’Men vi har ju fått det som är värre. Vi har fått skollärare’ svarade Per» .

1842 infördes allmän skolplikt i Sverige och ’skolläraren tog barnen från fattigbonden’. Barnen var en viktig arbetskraft för en fattig bondefamilj. Men samhället hade utvecklats. Nu krävdes det att produktivkrafterna utvecklades. Arbetskraften, människors fysiska och mentala förmåga att arbeta, måste också utvecklas. Läskunnighet blev nödvändig.

När man så läser artikeln Antallet «analfabeter» øker og mange havner utenfor arbeid og utdanning av Romy Rohmann , borde man kanske bli förvånad. Hon skriver «PIAAC er den største undersøkelsen om voksnes ferdigheter og gjennomføres i regi av OECD. I 2024 kom oppdaterte tall for første gang på ti år. Denne kartlegginga viste at Sverige hadde hele 780.000 voksne analfabeter, mens Norge hadde 400.000. Denne trenden er faretruende». Är det verkligen möjligt, att två så utvecklade länder som Norge och Sverige inte ser till att den viktigaste produktivkraften, arbetarna, underhålls? Redan på 1980-talet fanns det material om LUS som studerades på fortbildningsdagar för lärare. LUS är ett redskap för detta underhåll. LUS (LeseUtviklingsSkjema) är testat och förbättrat flera gånger. Det ser ut så här:

Nya lusboken av Birgita Allard, Margret Rudqvist, Bo Sundblad kom först 2001, och som ljudbok 2021. I en presentation av den senare, kan man lästa «LäsUtvecklingsSchemat, LUS, är ett kvalitativt bedömningsinstrument som utgår från lärares samlade bedömarkompetens. LUS är uppbyggt av kvalitativa steg som en lärare kan se i elevers läsutveckling. Bedömningarna görs i det dagliga arbetet, då lärare lyssnar och ger akt på elevernas läsning för att avgöra var respektive elev befinner sig i LUS. För den som är van vid schemat går det fort och lätt och tar inte mycket tid från det pedagogiska arbetet. Det leder också till att man kan planera och fördela resurser så att de som behöver mer tid och mer hjälp också får det».

Under mer än 40 år har det alltså funnits ett ’instrument’ inte bara för att bedöma, utan även för att korrigera kvalitéten på en av de grundläggande förmågorna hos arbetskraften, nämligen läsförmågan. Jag vet, för jag var med på studiedagar på 1980-talet. Jag lyssnade på Bo Sundblads mycket engagerande föreläsningar och jag har något skrivit om det tidigare Hvorhen går den svenske skolen?

Varför blir vi idag inte förvånade över att «Antallet ‘analfabeter’ øker og mange havner utenfor arbeid og utdanning» ?

Vid begravningen av min svåger och kollega i januari i år, sade jag mot slutet av mitt tal: «Nyligen kom det två viktiga rapporter om läget i svensk skola. Den första tar upp friskolereformen från 1992 och är skriven av fyra forskare från Stockholms och Uppsala universitet. I en sammanfattning skriver de: ’Vår forskning pekar på att den svenska skolvalsreformen inte har gett de positiva resultat som dess förespråkare ställde i utsikt när den genomfördes. Den lanserades som en frihetsreform som genom ökad konkurrens skulle skapa världens bästa skola. Men det som har skapats är en skola med ökande klyftor’ Om den andra rapporten skrev lärarnas facktidning i sitt första nummer för i år.

Där står det bland annat: ’Samtidigt som omfattande nedskärningar har varit och är en del av vardagen på många skolor och förskolor runt om i Sverige, har de centrala skolmyndigheterna vuxit dramatiskt. Sedan 2014 har till exempel antalet anställda på Skolverket och Skolinspektionen ökat med mer än 50 procent….. Straxt före jul bestämdes att Riksrevisionen ska granska om, hur och i vilken utsträckning skolmyndigheterna och regeringen säkerställer att utbildningen i den svenska skolan vilar på vetenskaplig grund och beprövad erfarenhet, vilket den skall gör enligt skollagen’ Men nedgången i skolkunskaper och ökade klyftor mellan olika skolor, är inte det värsta som hänt i den svenska skolan. SvT/nyheter skrev för några veckor sedan i allmänna ordalag: ’Anmälningarna om hot och våld i skolan ökar lavinartat’ och meddelade mer specifikt ’Skolpersonal blev sparkad i magen av lågstadieelev – fick missfall.’ Sigvard och jag var i stort sett överens om skolans utförsbacke».

Det Sigvard och jag inte var överens om, var hur detta problem kan lösas. Han, liksom den stora majoriteten av Sveriges folk, menade att den svenska demokratin kan lösa våra problem «om vi bara vill» . Men vad hjälper viljan, om förmågan saknas? Sverige, liksom Norge och övriga vasallstater, har på senare tid tydligt visat att förmågan saknas. Större projekt som Northsteam kommer inte i hamn. Mindre underhåll, som rulltrappor och hissar vid järnvägsstationen i Alvesta fungerar dåligt. Jag blir trots dåliga knän tvungen att gå många trappor; dessutom är tågen mycket ofta försenade. Nyligen hörde jag via högtalarna att Öresundståget från Alvesta till Köpenhamn inte hade fungerande toaletter. Två timmar och en kvart utan toalett, för en äldre man med gammal urinblåsa? Verktygen för att lösa problemen inom järnvägstrafiken finns naturligtvis, precis som verktygen för att lösa problemen med den dåliga läsförståelsen.

Järnvägsstationen i Alvesta

Fundamentala problem, som sjunkande läsförståelse hos befolkningen och försämrade kommunikationer i landet, löses inte med politisk eller någon annan form av vilja. De måste lösas med kunskaper och resurser. Nu skärs även resurserna inom landet ner. NATO-länderna skall skicka ytterligare 50 miljarder dollar i militärt stöd till Ukraina varav Sverige skall stå för 13,5 miljarder svenska kronor .

Ja sammanfattningsvis går det idag med säkerhet att säga, att den form av demokrati som vi har i Sverige fungerar allt sämre och att klassklyftorna ökar. Allt fler svenska inser det. Förr eller senare måste vi ta itu med det. Förr eller senare måste vi hitta en väg ut ur det gastkramande grepp som NATO och EU innebär. Förr eller senare måste vi slita oss loss från att vara vasallstat åt det största hotet på jorden, USA-imperiet.

Under Emmanuel Macrons første presidentvalgkamp ble jeg intervjuet på Dagsrevyen om hva slags politikk vi kunne vente oss. Det eneste jeg klarte å stotre frem på mitt haltende norsk var: «Innstramminger, innstramminger». Etter det ble jeg aldri bedt tilbake. Men innstramminger – det fikk vi.

George Chabert.

Nylig foreslo Macrons ferskeste statsminister en ny sparepakke, umiddelbart fordømt av fagbevegelsen som «skrekkmuseet». Spontant har en bevegelse ved navn «Steng Alt!» – Bloquons Tout! – oppstått, uavhengig av både partier og fagforeninger, med oppfordring til en «total og ubegrenset stopp» av Frankrike 10. september – kun uker før statsbudsjettet skal legges frem for nasjonalforsamlingen. Som «de gule vestene» for sju år siden, har også denne bevegelsen sitt utspring på sosiale medier og nettsteder. På ulike plattformer oppfordres franskmenn til å holde seg hjemme fra jobb, unngå å handle i butikker eller ta ut penger i banken. Det planlegges blokader av veier, logistikksentre og fredelige okkupasjoner av offentlige bygninger.

Nok en gang er det folks kjøpekraft som får begeret til å renne over. I 2018 var det en ny drivstoffavgift som drev folk ut i gatene. I 2025 er det innstrammingene i offentlige utgifter og omgjøringen av to helligdager til arbeidsdager. I motsetning til «de gule vestene», som marsjerte i gatene hver lørdag, ønsker den nye mobiliseringen å avstå fra demonstrasjonstog. «Vi har prøvd alt – demonstrasjoner, underskriftskampanjer, debatter, ‘gule vester’. Vi har blitt ignorert, latterliggjort, hånet, undertrykt. Regjeringen lytter ikke lenger. Denne gangen bestemmer vi, 10. september 2025 stopper Frankrike opp», skriver en deltaker på nett. «Det handler ikke lenger om å demonstrere og så gå hjem. Vi boikotter deres strukturer, trosser deres pålegg – det er våre våpen nå», skriver en annen. Et nettsted oppfordrer til et «uendelig folkelig portforbud».

25. august holdt statsministeren en pressekonferanse i et desperat forsøk på å redde regjeringen fra det som nå venter. Frankrike, får vi høre, står på konkursens rand: «I løpet av de siste 20 årene har statsgjelden økt med 12 millioner euro – 142 millioner kroner – hver eneste time, dag og natt. I år vil renteutgiftene bli statens største budsjettpost». Skylden legges på pensjonistene og offentlig ansatte, som angivelig koster for mye – utgifter som ikke dekkes av det landet faktisk produserer, men gjennom internasjonale lån.

To dager før folkebevegelsen, denne gangen med støtte fra deler av venstresiden, starter en ny type sivil ulydighet, ønsker statsministeren at nasjonalforsamlingen skal fornye sin tillit til den sittende mindretallsregjeringen. Hele venstresiden, miljøpartiene og Marine Le Pens parti har allerede understreket at de vil kaste regjeringen.

Kommende høst blir trolig det siste kapittelet i historien om en president som ikke hadde stort annet å tilby det franske folket enn innstramminger. «Vi går inn i en urolig periode etter 8. september og den mer enn sannsynlige avgangen til statsministeren. Neste steg blir å få Macron til å trekke seg – det er han som hindrer alt, og vi har håpet på dette siden 2018», sier en tidligere leder for de ‘gule vestene’. Han er ikke alene, ifølge en nylig meningsmåling ønsker 67% av franskmennene at Emmanuel Macron går av.

I sommer spurte jeg om faste lesere kunne bidra med en månedlig støtte på 200 kroner. I løpet av juli hadde 25 tegnet seg for i gjennomsnitt 300 kroner hver. For den enkelte er det ikke så stort beløp. Det svarer til 6 kopper kaffe på de billigste kaffebarene i Oslo. Men for oss betyr det 90.000 kroner i året og er dermed et viktig bidrag for at vi kan styrke og opprettholde vår kritiske og uavhengige journalistikk.

Pål Steigan.

steigan.no har titusener av lesere, og de får avisa gratis hver dag klokka 8. Jeg tror vi må være den mest tilgjengelige nettavisa i Norge. Alt er gratis tilgjengelig, snart 24.000 artikler. Og slik ønsker vi at det skal være.

Ikke bare det. Men alle artiklene ligger tematisert og lenket i en rask og søkbar database. Ta et tema som Ukraina. https://steigan.no/tag/ukraina/ Det søket gir deg lenker til mer enn 2950 artikler. Den eldste er fra desember 2013:

Det er en gullstandard for oss at vi dokumenterer alt vi skriver og at vi lenker til kilder som leserne sjøl kan kontrollere eller bruke til å studere et tema videre. Det er over 400.000 lenker i databasen og tallet vokser hele tida. Hele tekstmengden er på over 220 millioner tegn. Det tilsvarer 108.000 boksider og hvis hver bok er på 400 sider er det 270 bøker.

Dette aktuelle oppslagsverket er gratis tilgjengelig for enhver leser over hele kloden, ganske riktig på norske, men jeg har venner i Italia som leser oss hver dag ved hjelp av Google translate. Ingenting er bak betalingsmur. Alt er gratis.

Men i siste instans er ingenting gratis. Dette kjempeløftet er bare mulig fordi vi har mange nok lesere som bidrar med store eller små gaver.

Og i juli var det 25 lesere som fulgte appellen. Det ga 90.000 kjærkomne kroner på årsbasis.

Kan vi få med 25 nye i september?

Vi har 18.000 følgere på Facebook. 14.000 av dem har klikket like på det de leser. Derfor er jeg helt overbevist om at det må finnes 1000 trofaste lesere som vil være med på dugnaden til en pris av 6 kopper kaffe i måneden.

Klarer vi 25 nye i september?

Våre støttespillere utgjør sammen med oss det fellesskapet som gjør denne uavhengige journalistikken mulig.

Les artikkelen fra i sommer og bli bidragsyter her .

Sammen bygger vi et sterkere, friere ordskifte.

Jeg snakket lenge med en ung kvinne, ca. 22, mens jeg sto på stand for Fred og Rettferdighet (FOR) i dag. Hun snakket godt norsk, men med en viss aksent. Så etter en stund spurte jeg hvor hun er fra.

Lars Birkelund.

Hun fortalte at hun kom til Oslo fra Kherson i Ukraina i august 2022, altså ca. et halvt år etter Russlands invasjon, og at hennes mor fortsatt bor der (hun sa ikke noe om faren). Hun ga også uttrykk for at hun hadde kommet til Norge på grunn av studiemuligheter

Etter hvert viste det seg at hun var ganske kritisk til det jeg sa og det kom fram at hun kjente til partiet (FOR) fra før. Men sjøl om hun var kritisk var hun enig i at krigen er noe mer enn enn krig mellom Russland og Ukraina, en krig der Russland og NATO, inkludert Regjeringen (Norge) og Stortinget, kjemper om innflytelse over Ukraina.

Jeg fortalte at partiet har flere medlemmer fra Ukraina og hun virket ikke overrasket over det. Samtalen var saklig og behersket og da hun gikk videre følte jeg at hun hadde fått et noe bedre inntrykk av FOR enn det hun hadde hørt om partiet fra før.

Men hvordan går det på slagmarken i Ukraina?

Russiske soldater skal ha begitt seg inn i Odessa, ifølge Redacted og Larry Johnson. Ukraina kan altså være i ferd med å miste hele kysten til Svartehavet. Men dette er i så fall ikke overraskende. Det har tvert i mot ligget i kortene en stund, fordi Kiev, NATO, regjeringen og Stortinget fortsetter å krige mot overmakten.

Men det er mer. NATO taper ikke bare krigen mot Russland om Ukraina, men også mot BRICS-landene, som til sammen har høyere BNP og i gjennomsnitt har nesten tre ganger så høy vekst som NATO-landene, og som dessuten har lite gjeld sammenlignet med NATO-landene.
Dette lå også i kortene. De eneste som tilsynelatende ikke har skjønt det er vestlige ledere. Og norske, som Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide.

Se også:

How Much Longer Can NATO Exist?

Og:

With NATO’s Collapse, New World Order Emerges.

USA har utplassert ytterligere to krigsskip i det Sør-Karibiske hav, i farvannet nær Venezuela.

Av Kyle Anzalone .

The Libertarian Institute , 26. august 2025

Trump-administrasjonen sier at trekket er en del av deres innsats for å angripe karteller. Venezuela har svart med å mobilisere millioner av soldater og utplassere noen av dem nær grensen til USAs allierte, Colombia.

Reuters rapporterte mandag at USA vil flytte en missilkrysser og en atomdrevet, hurtiggående angrepsubåt til Sør-Karibia. Tidligere i denne måneden utplasserte Pentagon tre destroyere med styrte missiler, en angrepsubåt og spionfly til regionen.

Kildene sier at den militære oppbyggingen er for å angripe karteller som er utpekt som terrororganisasjoner av USA. Utenriksdepartementet hevder at den venezuelanske regjeringen drives av et av terrorkartellene, og at president Maduro er leder av Cartel de los Soles.

Imidlertid kan det hende at Cartel de los Soles ikke eksisterer , og Maduro er neppe være lederen av den kriminelle organisasjonen. Kartellet fungerer mer som et løst sammensatt partnerskap av korrupte tjenestemenn på mellomnivå, opportunistiske soldater og organiserte kriminelle – en ordning som tolereres, men ikke orkestreres, av sentralregjeringen i Caracas.

Maduro har tolket utplasseringen av krigsskip som forberedelse til en krig i Venezuela. Han har beordret mobilisering av 4,5 millioner militssoldater. «Denne uken vil jeg aktivere en spesiell plan for å garantere dekning, med mer enn 4,5 millioner militsmedlemmer over hele det nasjonale territoriet, militser trent, aktivert og bevæpnet» , sa han. «Vi forsvarer våre hav, vår himmel og våre landområder. Vi befridde dem. Vi vokter og patruljerer dem. Intet imperium vil røre Venezuelas hellige jord, og det bør heller ikke berøre Sør-Amerikas hellige jord» .

I tillegg har Maduro beordret 15.000 soldater til Venezuelas grense mot Colombia. Bogota er en viktig ikke-NATO-alliert av USA. Caracas sa at soldatene ville slå ned på narkotikasmuglere. «Her bekjemper vi narkotikasmugling; her bekjemper vi narkotikakarteller på alle fronter» , sa Venezuelas innenriksminister Diosdado Cabello.

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

US Sends More Warships Near Venezuela

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se også:

Denne beskjeden fikk jeg fra en pamflett undertegnet av tre ministre (forsvars-, kommunal- og justisminister). Pamfletten er utarbeidet i samarbeid med våre tre etterretningstjenester og sendt ut til alle som står på lister til Stortingsvalget.

Nicolai Østgaard

Jeg lover at jeg skal ta dette på det strengeste alvor og lover hermed følgende:

• Jeg skal ikke spre desinformasjon om at «Våpen er veien til fred», et slagord hentet fra nytalen i George Orwells «1984». Jeg skal derimot hevde at det er dialog og diplomati på grunnlag av FN pakten som er veien til fred.
• Jeg skal ikke spre desinformasjon om at Israel er det eneste demokratiske land i Midt-Østen. Jeg skal tvert imot si det som det er at Israel er en udemokratisk apartheidstat som nå dreper og fordriver den palestinske befolkningen.
• Jeg skal ikke spre desinformasjon om at vi gjennom våpenstøtte til Ukraina forsvarer det vestlige demokratiets verdier. Jeg skal derimot hevde at Ukraina er et svært korrupt land der demokratiske rettigheter i stor grad er tilsidesatt.

Og jeg vil være påpasselig med å følge sikkerhetsreglene som dere råder meg til. Jeg skal slå av telefoner og wifi-sendere når jeg diskuterer sensitive saker. Jeg vet nemlig fra Edward Snowdens sine avsløringer fra 2013 at jeg og alle andre er utsatt for en 7/24 overvåking av etterretningstjenester i samarbeid med de store IT gigantene.

Jeg er svært takknemlig for at våre tre ministre minner meg på dette.

Nikolai Østgaard

Den israelske hæren har fortsatt å utvide okkupasjonen av Syria i samtaler med Damaskus om en «sikkerhetsavtale».

Israels forsvarsminister Israel Katz sa i en uttalelse 26. august at Tel Aviv ikke vil trekke seg ut av Syria, og lovet at hæren vil «forbli på Hermonfjellet» og andre nylig okkuperte deler av landet.

«Den israelske hæren vil forbli på Hermonfjellet og i sikkerhetssonen som er nødvendig for å beskytte Golanhøydene og Galilea-samfunnene mot trusler fra syrisk side, som en viktig lærdom fra hendelsene 7. oktober», sa Katz.

Han la til at Israel «også vil fortsette å beskytte druserne i Syria».

Forsvarsministerens bemerkninger kom samtidig som Israel fortsatte å utvide sin okkupasjon av Syria med raid , inntrengninger og landbeslaglegginger.

Israelske tropper innledet et angrep i landsbyen Taranja på landsbygda nord i Quneitra i det sørlige Syria 26. august.

Én sivil ble drept under den israelske invasjonen. Dagen før, mandag morgen, rykket israelske tropper inn på landsbygda i Damaskus, tok kontroll over Tal Bat al-Warda og stormet landsbyen Beit Jann, hvor de åpnet ild mot sivile og utløste panikk blant innbyggerne.

Israel utvidet okkupasjonen av Hermonfjellet etter at den tidligere syriske presidenten Bashar al-Assads regjering falt i fjor, og presset seg forbi den demilitariserte sonen og erklærte tilbaketrekningsavtalen fra 1974 ugyldig.

Israelske styrker har siden etablert en omfattende okkupasjon over hele Sør-Syria og har fortsatt å utvide den, og praktisk talt omringet den syriske hovedstaden.

Forrige måned grep Israel inn i voldelige sammenstøt mellom syriske regjeringsstyrker og drusiske væpnede fraksjoner i det sørlige Suwayda-guvernementet, og utførte tunge angrep på Damaskus’ tropper og steder i landets hovedstad.

Tel Aviv omtalte angrepene som et forsøk på å «beskytte» den drusiske minoriteten i Syria. Forhandlingene mellom Israel og Syria, som hadde pågått før sammenstøtene i juli, ble raskt gjenopptatt etter de israelske angrepene på landet.

Israels Channel 12 avslørte 25. august at «Israel og Syria forventes å undertegne en sikkerhetsavtale som tar sikte på å stabilisere situasjonen i Syria og forhindre trusler mot Israel.»

Avtalen, som angivelig skal signeres i september, skal sies å inkludere en «demilitarisering av Golanhøydene, hindring av gjenoppbyggingen av den syriske hæren og etablering av en humanitær korridor til drusernes fjell (Jabal al-Druze).»

Forrige uke møtte Israels minister for strategiske saker, Ron Dermer, Syrias utenriksminister Asaad al-Shaibani i Paris.

Møtet fokuserte på å «forhindre» Hizbollah eller Iran i å etablere en tilstedeværelse i Sør-Syria, rapporterte avisen Haaretz 21. august.

Fra Afghanistan, Iran, Pakistan til Sentral-Asia posisjonerer Kina seg ikke bare som en økonomisk gigant, men som en regional stabilisator og strategisk mekler mellom viktige eurasiske stater.

Farzad Ramezani Bonesh

Regionalisme er fortsatt en hjørnestein i iransk utenrikspolitikk, og selv den «reformistiske» presidenten Masoud Pezeshkian prioriterer tettere bånd med nabostater og regionale aktører framfor vestlige. I stedet for en atomavtale som permanent kan fjerne amerikanske og europeiske økonomiske sanksjoner, er Teherans lokale mykmaktoffensiv nøkkelen til å vri landet fra isolasjon til eurasisk integrasjon.

Fra Teherans synspunkt akselereres den framvoksende multipolare verden av sterke allianser, der Iran-Russland-Kina-aksen er sentral for å redusere Washingtons destruktive regionale fotavtrykk.

Med medlemskap i BRICS+ og Shanghai Cooperation Organization (SCO) sikret, og en frihandelsavtale (FTA) signert med Den eurasiske økonomiske union (EAEU) i mai, har Iran nå en vei til å styrke energikorridorer, regional handel, felles investeringer, teknologisk tilgang og dypere økonomiske bånd med naboer.

Bemerkelsesverdig i denne forbindelse er Pezeshkians besøk til Islamabad i august og det iranske parlamentariske initiativet for å etablere en omfattende strategisk pakt med Pakistan, et trekk som ses på som en styrking av det bilaterale og multilaterale engasjementet i stedet for den grensestriden som lenge har plaget forholdet mellom dem.

Til tross for at USA trakk seg ut av Afghanistan for fire år siden, står Den islamske republikken overfor stadig større utfordringer med sin østlige nabo – med migranter, narkotikahandel, grensesikkerhet og vannressursforvaltning blant de viktigste friksjonspunktene mellom de to sidene. I tillegg har Teheran, sammen med sine strategiske eurasiske partnere, gjentatte ganger uttrykt bekymring over Talibans passivitet i Afghanistans humanitære situasjon og forpurring av arbeidet med å danne en inkluderende regjering .

Teherans nåværende tilnærming til Taliban er stort sett en regional standard: å håndtere og kontrollere spenninger, utvide relasjonene, identifisere felles interesser og opprettholde relativ stabilitet – alt samtidig som man holder avstand fra «offisiell anerkjennelse».

Men vannkonflikten mellom Iran og Afghanistan om Helmand-elva, forverret av klimaendringer, langvarig tørke og Kabuls demningsbyggingskampanjer, bringer spenningene til et krisepunkt. Talibans visestatsminister Mullah Abdul Ghani Baradars nylige hevdelse av afghansk vannsuverenitet ved innvielsen av Pashdan-demningen vekket ytterligere bekymring i Teheran, særlig ettersom prosjekter som Bakhsh-Abad-demningen i Herat og begrensninger i vannføringen i Vennskapsdemningen forverrer krisen.

Vann, strøm og Talibans regionale holdning

Iran er ikke den eneste nasjonen som lider – fire naboland til Afghanistan er avhengige av Afghanistans vannreserver. Gitt den grunnleggende betydningen av vann og energi, har Taliban gjort en innsats for å utvide energiproduksjonen og vannressursforvaltningen for å redusere avhengigheten og øke innenlandsk produksjon, energiselvforsyning innen elektrisitetsproduksjon og vannkontroll.

Afghanistans vannpolitikk er nå godt forankret i Talibans statskunst. For dem er vann ikke bare en ressurs, men et strategisk instrument. Som Talibans forsvarsminister Mohammad Yaqub Mujahid har erklært:

«Vi krenker ikke rettighetene til naboene våre når det gjelder Amu Darya-vannet, men vi tar vår rett, og ingen bør forhindre dette».

Talibans politikk for Amu Darya-elva, som grenser til Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan, inkluderer å fullføre den 258 kilometer lange Ghosh Tepe-kanalen for å lede vannet dypere inn i Afghanistan, og planene for Harirud-elva inkluderer å forsterke Salma-demningen og igangsette nye demningsprosjekter. Men Kabuls nektelse av å delta i trilateral vannkoordinering med Iran og Turkmenistan signaliserer en bekymringsfull vending mot ensidig handling som ikke tar hensyn til naboens kritiske vannbehov.

I mellomtiden opptrappes vanntvistene med Pakistan. Til tross for delte grenseoverskridende elver, finnes det ingen formell vanndelingsavtale mellom Islamabad og Kabul. Taliban begrenser vannstrømmen inn i Pakistan og fremmer flere demningsinitiativer, særlig Shah Tut-demningen ved Kabul-elva og en planlagt demning ved Kunar-elva. Denne utviklingen legger grunnlaget for en alvorlig, potensielt destabiliserende krise for Pakistan.

^{Et kart over elvene i Afghanistan.}

Beijing kurtiserer Kabul, men på sine egne premisser

Andre steder lener Taliban seg sterkt på Beijing for å bidra til å gjenopplive Afghanistans økonomi og sikre en plass i Belt and Road-initiativet (BRI). Selv om Afghanistans inkludering i den økonomiske korridoren mellom Kina og Pakistan (CPEC) fortsatt er stort sett symbolsk, ser Taliban på Kina som en inngangsport til økonomisk revitalisering.

Under den sjette trilaterale utenriksministerdialogen mellom Kina, Afghanistan og Pakistan, som ble holdt i Kabul forrige uke, uttalte Talibans fungerende utenriksminister, Amir Khan Muttaqi, at Det islamske emiratet har til hensikt å gjøre Afghanistan til et regionalt økonomisk knutepunkt. Han bemerket at samarbeidet mellom Afghanistan og Kina har utvidet seg på ulike felt.

Talibans statsminister Mullah Mohammad Hassan Akhund roste også den kinesiske regjeringa og folket for å ha en vennlig og positiv holdning til Afghanistan, og takket Beijing for å ha stilt opp for landet på den internasjonale scenen.

Beijing ser på sin side på Afghanistan gjennom et geopolitisk perspektiv: som en landbro mellom Vest-Asia, Sentral-Asia og Sør-Asia, og som en strategisk forlengelse av sin 25 år lange samarbeidspakt med Iran.

Etter at Taliban kom til makten i Afghanistan i august 2021, har Beijing arbeidet med større økonomisk engasjement med dem, oppmuntret til internasjonalt engasjement med Taliban, opphevet økonomiske sanksjoner og støttet bygginga av en grenseoverskridende jernbane fra Usbekistan til Pakistan, gjennom Afghanistan.

Kina er likevel skeptisk til risikoene. Talibans mangel på internasjonal legitimitet, Afghanistans interne ustabilitet og trusselen fra ekstremistgrupper, inkludert ISIS og uiguriske militante som opererer via Wakhan-korridoren, er fortsatt store hindringer for større investeringer.

Likevel fortsetter Beijing å presse på for å lette sanksjonene, fremme infrastrukturprosjekter som den transafghanske jernbanen og signalisere støtte for større regional integrasjon.

Kinas trilaterale formel: Økonomisk lim eller sikkerhetsskjold?

Gjennom plattformer som SCOs arbeidsgruppe for Afghanistan, skaper Kina en modell for multilateralt engasjement som er basert på trilateralt diplomati. Det trilaterale møtet mellom utenriksministrene i Kabul styrket denne tilnærmingen: økonomisk samarbeid ja, men også løfter om terrorbekjempelse.

Beijing har lagt til rette for å styrke de diplomatiske båndene mellom Taliban og Pakistan, meglet tillitsbyggende skritt som besøk på høyt nivå, og oppmuntret til pragmatisk sikkerhetskoordinering. Trilaterale mekanismer, inkludert de i mai og juli, har hatt som mål å stabilisere båndene mellom Afghanistan og Pakistan midt i vedvarende vold over landegrensene .

Selv om Islamabad ønsker fornyet politisk og handelsmessig momentum med Kabul velkommen, er de fortsatt misfornøyde med Talibans passivitet når det gjelder sikkerhetssamarbeid, spesielt når det gjelder å dempe militante trusler.

I denne tilnærmingen vurderer Kina og Pakistan å legge press på Taliban til å iverksette konkrete og etterprøvbare tiltak mot Tehreek-e-Taliban Pakistan ( TTP ) og Balochistan Liberation Army ( BLA ).

Kinas budskap er klart: Økonomiske gulrøtter kommer med sikkerhetskrav. Talibans øverste diplomat Muttaqi insisterer kanskje på å løsrive økonomisk samarbeid fra politiske krav, men Beijing søker «garantier».

Beijing bygger multipolart momentum

Kina prøver å inkludere Taliban i multilaterale prosesser ved å spille rollen som storebror og tilrettelegger, men disse samhandlingene fører ikke til full legitimitet.

I denne rammen ser det ut til at felles koordinering i kampen mot terrorisme blir sett på som en viktig forutsetning, etterfulgt av et dypere trilateralt samarbeid innen handel, transitt, regional utvikling, helse, utdanning, kultur, narkotikabekjempelse og utvidelse av CPEC.

Kinas strategiske beregning er imidlertid ikke begrenset til Kabul og Islamabad. Beijings tidligere suksess med å megle fram en tilnærming mellom Iran og Saudi-Arabia demonstrerte landets voksende troverdighet som en eurasisk mekler. Zhu Yongbiao, administrerende direktør for Research Center for the Belt and Road ved Lanzhou University, ble sitert av Global Times på å si: «Denne tilnærmingen har ytterligere formet Kinas image som en positiv og pålitelig diplomatisk aktør».

Teheran kan nå vurdere et trilateralt format mellom Kina, Iran og Taliban for å deeskalere vannspenninger og forbedre koordineringen på tvers av landegrensene. En slik plattform ville tillate Iran å omgå vestlig dominerte institusjoner samtidig som både Kabul og Beijing engasjeres i gjensidig fordelaktige avtaler.

Det viktigste er at Kinas rolle i disse trilaterale avtalene ikke er passiv tilrettelegging. Kina former aktivt resultater som tjener landets langsiktige interesser, som inkluderer regional stabilitet, sikre handelsruter og inndæmning av ekstremistiske trusler mot landets egne grenser.

Enten det blir sett på som en storebror eller en tilrettelegger, setter Kina vilkårene for engasjement i en region som lenge har vært destabilisert av vestlig militæreventyrisme. De trilaterale mekanismene kan være skjøre, men de er en prøve for en ny type diplomati forankret i eurasisk multipolaritet.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Farzad Ramezani Bonesh er forsker og analytiker innen internasjonale anliggender og har en utdannelse i statsvitenskap fra Universitetet i Teheran. Han har tidligere vært sjefredaktør ved flere iranske forskningssentre og har produsert hundrevis av forskningsartikler, analyser og medieartikler om problemstillinger knyttet til WANA-regionen, Sør-Asia og internasjonale anliggender.

Burkina Faso er et av verdens fattigste land etter generasjoner med fransk kolonistyre. Etter militærkuppet som brakte kaptein Ibrahim Traoré til makta har landet gjort betydelige framsteg. Det handler om å ta kontroll over egne ressurser, ikke minst den verdifulle gullproduksjonen, å bedre folks levevilkår gjennom å utvikle industri og landbruk og å redusere klasseforskjellene.

Her er et sammendrag av offentlig tilgjengelig statistikk om utviklinga i landet.

I 2023 vokste bruttonasjonalproduktet med 3,6%, en oppgang fra tidligere år, men fortsatt under gjennomsnittet på 6% fra 2010–2019. I 2024 akselererte veksten til 4,9%, drevet av tjenester og jordbruk.

Fattigdomsraten (målt ved 2,15 USD/dag, PPP) falt fra 83% i 1990 til 27,7% i 2023 (ca. 6,4 millioner mennesker). Prognoser anslår en ytterligere nedgang til 19,6% i 2030 og 7,9 % innen 2043 i et «business-as-usual»-scenario. Burkina Faso har en høy befolkningsvekst på 3% årlig. Organisert på riktig måte kan det være et potensial for videre framgang. Den offentlige gjelda er på 52,7%. Sammenliknet med de fleste vestlige land er det lite, men på grunn av IMF og Verdensbanken har gjelda vært en svøpe.

Sahel-konføderasjonen AES ble etablert 16. september 2023 gjennom Liptako-Gourma-charteret, med mål om å styrke samarbeidet innen forsvar, sikkerhet og økonomi. Etter at de tre landene trakk seg ut av Økonomiske fellesskapet i Vest-Afrika (ECOWAS) i januar 2024, har de fokusert på å bygge en autonom økonomisk sone. En fellesvaluta ses som et viktig skritt for å bryte med det de anser som neokolonial kontroll, særlig knyttet til CFA-francen, som er knyttet til euroen og delvis administrert av Frankrike. Nigeriens president Abdourahamane Tiani har kalt en fellesvaluta «et skritt ut av koloniseringen», og understreker at ekte suverenitet krever kontroll over egen valuta.

Framgang og konkrete tiltak

Offisielle uttalelser: 15. februar 2024 kunngjorde AES-landene sin intensjon om å forlate CFA-francsonen og etablere en fellesvaluta. Under et statsbesøk i Russland i april 2025 bekreftet Nigers utenriksminister Bakary Yaou Sangare at alliansen jobber aktivt for å innføre en egen valuta, og understreket at «du kan ikke være suveren hvis noen andre preger valutaen din».

Konføderal bank: I 2025 ble Konføderale banken for investering og utvikling (BCID-AE) etablert med en startkapital på 500 milliarder CFA-franc. Denne banken skal finansiere infrastruktur og lokal industrialisering, og legger grunnlaget for økonomisk integrasjon som kan støtte en fellesvaluta.

Stabiliseringsfond: AES har også besluttet å opprette et stabiliseringsfond, som kan være en mekanisme for å støtte en ny valuta, potensielt basert på regionens naturressurser som gull.

Teoretisk rammeverk: Forskning, som en artikkel fra 2024 av Nenovsky og Bondi, utforsker muligheten for en ressursbasert fellesvaluta, der AES-landenes betydelige naturressurser (som gull, uran og olje) kan garantere valutaens verdi. Dette skiller seg fra tradisjonelle valutamodeller og reflekterer et ønske om å unngå avhengighet av vestlige finansielle systemer.

Under Ibrahim Traorés ledelse har Burkina Faso satset på nasjonalisering for å ta kontroll over naturressurser og fremme nasjonal utvikling:

Gullgruver: Burkina Faso er Afrikas fjerde største gullprodusent, med en forventet produksjon på over 57 tonn årlig. Traorés regjering har nasjonalisert to store gullgruver, noe som omdirigerer overskuddet fra utenlandske selskaper til nasjonale utviklingsprosjekter. Dette er en del av en bredere anti-imperialistisk politikk som også inkluderer å gi en gullgruvelisens til et russisk selskap, i tråd med landets geopolitiske vending mot Russland.

Nasjonaliseringa har styrket statens inntekter, som økte til 20% av BNP i 2023, og prognoser anslår 24,7% innen 2043 i et scenario med økte finansielle strømmer. Dette kan finansiere infrastruktur, helse og utdanning, men uten politiske reformer kan det være vanskelig å tiltrekke seg utenlandsk investering..

Industrien i Burkina Faso er fortsatt underutviklet, men det er tegn til fremgang under Traorés styre:

Nåværende status: Industriens bidrag til BNP var 23,9% i 2017, med fokus på næringsmiddelproduksjon, tekstiler og sementproduksjon i byer som Ouagadougou og Bobo-Dioulasso. Produksjonen er i stor grad basert på foredling av lokale råvarer, men mangelfull infrastruktur og lange transportavstander til havner begrenser vekst.

Nye fabrikker og industrier har blitt etablert, som rapportert på X, inkludert et nasjonalt gullraffineri med kapasitet til å behandle 150 tonn årlig. Produksjonen av gull har økt betydelig siden midten av 1980-tallet og er nå en ledende eksportinntekt sammen med bomull.

Industriens vekst hindres av begrenset tilgang til elektrisitet (kun 19,5% av befolkningen hadde tilgang i 2022) og høye utvinningskostnader for mineraler som mangan, sink og bauxitt. Traorés regjering har imidlertid satt mål om 95% elektrifisering i byer og 50% på landsbygda innen 2030. SNL .

Prognoser : I et scenario med økt fokus på produksjon kan industriens andel av BNP øke fra 9,6% i 2022 til 22,4% innen 2043, betydelig over gjennomsnittet for lavinntektsland i Afrika (16,2%).

Landbruket er ryggraden i Burkina Fasos økonomi, og sysselsetter 80–90% av arbeidsstyrken og bidrar med 16,3 % til BNP i 2023.

Produksjon: Viktige avlinger inkluderer sorghum (1,9 millioner tonn), mais (1,7 millioner tonn), hirse (1,1 millioner tonn), cowpeas (630.000 tonn), bomull (482.000 tonn) og sesamfrø (253.000 tonn) i 2018. Bomull er den viktigste eksportvaren, etterfulgt av husdyrprodukter som kjøtt, huder og skinn. ( Wikipedia )

Investeringer i landbruket, støttet av regjeringa og internasjonal bistand, har økt bomullsproduksjonen, som utgjorde over halvparten av eksporten tidlig på 2000-tallet. Traorés politikk inkluderer støtte til landbruksverdikjeder for å bygge økonomisk motstandskraft. I et scenario med forbedret landbruk kan avlingene øke til 4,1 tonn per hektar innen 2043, mot 2,6 tonn i dagens scenario.

Traorés rolle og politikk

Energi og infrastruktur: I 2024 produserte Burkina Faso 51% av sitt energibehov, et skritt mot energi-uavhengighet. Prosjekter som et nasjonalt gullraffineri og nye fabrikker styrker industrien, mens sosialboligprogrammer og 1400 nye stillinger i offentlig sektor støtter sosial utvikling.

Investeringer: Traoré har innført skatteinsentiver og tollfritak for å tiltrekke investeringer i landbruk, gruvedrift og fornybar energi, samtidig som han reduserer fattigdom gjennom pengeoverføringsprogrammer og jobbskapingsinitiativer.

Geopolitisk skifte: Ved å vende seg bort fra vestlige partnere og mot Russland og Tyrkia, søker Traoré å redusere avhengigheten av utenlandsk bistand, som fortsatt er viktig fra aktører som USA, EU og Verdensbanken.

Det er utvilsomt riktig å si at Burkina Fasos økonomiske utvikling er preget av framgang innen landbruk og gullproduksjon, men hindres av strukturelle utfordringer som dårlig infrastruktur, klimasjokk og politisk ustabilitet. Traorés nasjonaliseringspolitikk har styrket statens kontroll over ressurser, men det blir mislikte av vestlige aktører. Industriproduksjonen vokser sakte, men har et potensial for betydelig økning dersom elektrifisering og infrastruktur forbedres.

Innenlandske reformer og offentlig støtte

Traoré har innført dristige innenlandske reformer, inkludert forbud mot kolonitidsantrekk i domstoler, kutt i ministrers lønn med 30% og økning i lønn for offentlige ansatte med 50%. Han har også ledet infrastrukturprosjekter som skoler, flyplasser og et nasjonalt gullraffineri som kan behandle 150 tonn årlig. Sosiale tiltak, som å donere lønnen sin til barnehjem og et rehabiliteringsprogram for fanger, har styrket hans popularitet, spesielt blant ungdom og panafrikanister, som ser ham som et symbol på afrikansk suverenitet.

I sin tale på uavhengighetsdagen 5. august sa Ibrahim Traoré:

Den 5. august 1960, for 65 år siden, ble landets uavhengighet erklært. På denne minnedagen inviterer jeg alle burkinske innbyggere til å bli mer bevisste på rikdommen i vår historie, mangfoldet i våre kulturelle uttrykk, styrken i vår enhet og vår evne til å være alene om å herre over vår egen skjebne og vårt lands skjebne.

Jeg vil gi en levende hyllest til våre eldre som modig kjempet, ofte på bekostning av det største offer, for landets sanne uavhengighet og frigjøring. Deres offer og besluttsomhet inspirerer oss fortsatt i dag i vår forpliktelse til et fritt og verdig Burkina Faso. Vi må se mot fremtiden med ambisjon, selvtillit og besluttsomhet.

Vi må fortsette å bygge et velstående, rettferdig og samlet land som vil garantere alle borgere full utvikling i livet. Jeg er trygg på at vi gjennom vårt harde arbeid, vår pliktfølelse og vårt felles ønske om å lykkes, vil være i stand til å møte utfordringene som ligger foran oss og bygge en bedre fremtid for fremtidige generasjoner. Gratulerer med uavhengighetsdagen!

HJEMLAND ELLER DØD, VI SKAL VINNE.