Dr. Sigrid Bratlie har skrevet bok som sannsynliggjør det som nå er CIA sin hovedhypotese; at SARS-CoV2 ble konstruert i laboratoriet i Wuhan — Det må være en grunn til at det nå er lov å si.

Kjetil Tveit.

NRK har anmeldt boken og kaller viruset et «Frankensteins-virus» – et navn som mer enn antyder at det er menneskeskapt. Boken er plassert i kategorien «sakprosa». Men vent… var ikke dette konspirasjonstøys?

Birger Sørensen er doktor og vaksineforsker. Da han i NRK i 2020 hadde solide faglige argumenter for at viruset neppe hadde naturlig opprinnelse, ble det kalt desinformasjon og konspirasjonsteori.

Noen tenkte logisk i stedet for narrativ-sentrert

Mange visste at Wuhan-laboratoriet offisielt forsket på koronavirus, og at målet var å gjøre virus farlig for mennesker for slik å forstå potensielle biovåpen. Noen forsto også at slik forskning lett kunne misbrukes — i praksis utviklet man tross alt biovåpen.

Så da et angivelig nytt og farlig koronavirus plutselig stammet fra nettopp Wuhan, var det mange som gjorde noe så fornuftig som å legge to og to sammen:

Hvis en by har et laboratorium som offisielt konstruerer farlige koronavirus, og farlige koronavirus bryter ut i den byen — da er det mer sannsynlig at viruset kommer fra laboratoriet enn at det helt tilfeldig oppsto i naturen akkurat der.

Mange ble rasende på de som tenkte høyt:

— Hvis dét hadde vært tilfelle, så hadde de sagt det på fjernsynet naturligvis!

At et virus fra laboratoriet i Wuhan førte til pandemi trenger heller ikke å være sant. Hva som stemmer på dette området er ikke temaet i denne teksten og er derfor uinteressant i denne sammenheng.

Det viktige er at de som — ut fra de opplysningene de hadde — trakk helt logiske og fornuftige slutninger eller hypoteser, ble i 2020 samfunnsfiender — men ikke nå. Hvorfor det? Det er jo ikke mer logisk nå enn i 2020. Det som har endret seg er hva det er lov å si høyt. Som jeg sa i ingressen: Det må være en grunn til at det nå er lov å si dette.

Hvor stor var skrekken for å tenke?

NRK-journalist Christian Kråkenes beskrev i Medier 24 i juni 2021 hvordan det å stille det mest åpenbare spørsmålet — kan viruset ha lekket fra laboratoriet i Wuhan? — plutselig gjorde ham redd for å havne i samme bås som konspirasjonsteoretikere og antivaksere.

Det sier sitt. En helt rasjonell hypotese ble så grundig fordømt at en nøktern journalist fryktet å bli stemplet som konspirasjonsteoretiker — bare for å følge sin egen nysgjerrighet.

Noe alvorlig hadde skjedd i samfunnet. Gjennom ukultur, retorikk og gjentagende billedbruk lurer de mest regimekontrollerte organene inn budskap som: “Vær forsiktig med hva du sier”.

HVA VAR AVSKREKKINGSMETODEN?

Nøyaktig et år tidligere, i juni 2020, hadde som nevnt NRK en artikkel om forskeren Birger Sørensen der han mente det var svært tvilsomt at viruset hadde et naturlig opphav.

Hva ble følgen av artikkelen? Jo, i Khrono kunne vi etterpå lese: “Innrømmer at de ikke har gjort en god nok jobb”, i Journalisten stod det: “NRK tar selvkritikk etter artikkel om koronateori”, og i TV2: “NRK legger seg flate etter denne artikkelen”

Hva skjedde?

Faktisk..no gikk hardt ut og anklaget NRK for å ha spredt «feilinformasjon til millioner», og dokumenterte hvordan saken ble delt av «feil» mennesker: høyreradikale, vaksinemotstandere, Trump-tilhengere og QAnon-profiler.

Det var ikke lenger innholdet som ble vurdert, men hvem som likte det. Saken ble sosiologisert og psykologisert: Hvem delte? Hvilket «miljø» ble aktivert? Hva sier det om deg? Fakta havnet i parentes — mens den rette tilhørigheten ble det avgjørende.

Hvilken kategori er du som person? Hva er din identitet. Er du med oss i kollektivet, eller mot oss? Må du kanselleres ut i kulden? Er du verdig din karriere?

Dette minner om både McCarthy-tidens skyld ved assosiasjon og DDRs overvåkingslogikk: Det var ikke hva du sa, men hvilke miljøer du kunne knyttes til. Når man risikerer sosial eller profesjonell straff for å mene det samme som «feil folk», blir det lettere å tie enn å tenke.

NRKs Christian Kråkenes var neppe redd. Han var livredd.

Men heldigvis har vi Fritt ord og Norsk PEN… eller?

Faktisk..no er — som vi nå har lært — en psykologisk operasjon etter modell fra totalitære regimer, og har ingen verdens ting med “fakta” å gjøre.

Nettstedets fremste oppgave er å vokte narrativet — og timingen. Hva skal sies, og når.

I 2018 var det en usann konspirasjonsteori at strømmen ville bli dyrere med strømkabler, mens i dag er det sant. I 2020 var det usant at Joe Biden var alvorlig dement, mens i dag er det sant.

I 2020 var det usann russisk propaganda det som kom fram på Hunter Bidens laptop. I dag er det ifølge DN sant. I 2021 var det usant at mRNA-vaksinen ikke reduserte smitte. I dag er det sant.

Fram til nå har det vært usant at mRNA-vaksinen ikke er trygg og effektiv, og når tiden er moden skal det bli sant. Det kan du være helt sikker på.

Hvem er det som står bak denne djevelskapen som doserer “sannheten” tilpasset narrativet, og som sykeliggjør de som bare vil snakke sant — uten denne forsinkelsen?

Hvem er det som gang på gang står bak det at man ikke kan røpe ting før, eller imens skaden skjer, men først når ofrene slikker sine sår?

Hvem finansierer Faktisk..no?

Hold deg fast: Det er Fritt ord det. Du leste riktig. Ikke bare Fritt ord selvsagt, men de bidro med hele 2 millioner kroner til oppstarten av Faktisk..no og til ulike prosjekter i ettertid.

I flere år satt sykepleier og journalist i Aftenposten Ingeborg Senneset i styret i Norsk PEN, som også skal fremme den frie ytringen.

Samtidig har hun vært den fremste til å fronte “ét narrativ” og “de andre er konspirasjonsteoretikere”.

For å få alle inn på rekken har hun brukt de samme utidige metodene: plassere folk i øremerkede grupper og dømme etter gruppetilhørighet heller enn karakter og argument.

Et gammelt triks er at fienden infiltrerer ideelle organsisasjoner for å sørge for at man kan sette motsatt fortegn foran disse. Det er åpenbart dette vi ser i både Fritt ord og Norsk PEN.

Med “fienden” mener jeg i dette tilfellet folkets fiender, som styrer oss i retning diktaturet og orwellianske tilstander.

Faktisk + Fritt ord + PST = Sannhetsministeriet

I juni 2023 gikk Faktisk-redaktør Kristoffer Egeberg av som redaktør i Faktisk og startet sin karriere i PST. Båndene mellom disse to er åpenbare.

Twitterfiles avslørte hvordan FBI instruerte Twitter om hvilke sannheter som var tillatt – og det viste seg at det var sannheten som ble sensurert.

Også Facebooks Zuckerberg uttalte at de hadde latt seg presse til urettmessig sensur . I tillegg så vi hvordan FBI styrte narrativet med jernhånd i forbindelse med det amerikanske valget i 2020.

Også CIA holder en klam hånd over narrativet, og vi kjenner godt til Operation Mockingbird som var et omfattende program fra tidlig 1950-tallet og langt inn på 1970-tallet, der målet var å kontrollere og manipulere mediedekningen både i USA og internasjonalt med journalister og redaktører på lønningslistene over hele kloden.

Etterretningsorganisasjoner som PST, FBI og CIA styrer ikke bare narrativene, men de er del av voldsmonopolet, og kan således også sette makt bak sin egen “sannhet”, som gang på gang viser seg å være — løgnen.

I juli 2024 fikk PST nye fullmakter gjennom en lov som lar dem definere hva som kan regnes som utenlandsk påvirkningsvirksomhet. Det gir dem mulighet til å overvåke og etterforske borgere hvis ytringer tolkes som «skadelige» – selv uten bevis for noen tilknytning til fremmede makter.

Vi har lært at etterretningen vedlikeholder og beskytter maktens narrespill, at det blir gradvis farligere å mene noe annet høyt, at tenkende journalister er skrekkslagne, og at ytrings-organisasjoner er falsk opposisjon.

Det må være en grunn til at det nå er lov å si

I januar kom NRK med en liten NTB-notis som sa: “ CIA tror nå at covid-viruset kom fra et laboratorium” .

Skjønner du nå hvorfor NRK anmelder boka til Sigrid Bratlie med terningkast 5? Og ikke bare det… De kaller det “sakprosa” . Det er ikke lenger “syke tanker”.

Hvorfor? Jo fordi CIA har gitt signal at nå er det ikke lenger sykt.

Under pandemien fikk vi vite at det var dødskatastrofe i Sverige fordi de ikke stengte ned samfunnet i 2020, mens de som så på statistikken over totalt antall døde der, så fort at “pandemien” i all hovedsak var et narrativ.

I 2023 fikk vi bekreftet at Sverige hadde færrest antall døde i hele Europa.

De ti rikeste i verden doblet sine formuer under pandeminarrativet ene og alene på grunn av nedstengningene.

— Det er konspiratorisk å tro at man laget et narrativ som beriket verdens rikeste , sier du?

Kan du ikke heller lære av det du nettopp har lest, at maktens narrespill ikke er vakkert.

Kanskje det er lov å si at viruset var en konstruksjon nå, fordi man vet at det blir vanskeligere å lure folk til å stenge ned samfunnet én gang til. Man må hoste opp en fortelling som selger.

Det folk derimot vil kjøpe — siden man nå vet at det produseres farlige virus i laboratorier — er en nyhet om at vi er under et biologisk angrep. Da er det jo bare et suksesskriterium å ha preppet folket i forkant om lablekkasjen.

Jeg sier ikke at dette nødvendigvis blir neste store krise. Det kan like godt være verdenskrigen de setter i gang. Eller klima-flyktning-krisen. Men det som er sikkert er at maktens narrespill vil fortsette å konstruere krisenarrativ på løpende bånd så lenge vi tillater det.

Ofte holder det med bare selve narrativet, fordi da godtar folket totalitarismen og den nye sentraliserte verdensorden, som vi ellers hadde protestert mot.

Kommer DU til å fortsette å tro på det CIA, FBI, PST og Faktisk. forteller oss — med støtte fra Fritt ord og Norsk PEN?

Eller har du planer om å begynne å tenke rett og slett.

Det er mange saker vi endelig har lov å si, men tenk på alt som står på vent, som er lovlig å si først om noen år.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kjetil Tveit.

Antikrigs-Initiativet støtter alle kandidater som stiller seg på en fredsplattform, sier nei til den voldsomme opprustningen som ble vedtatt i det såkalte «forsvarsforliket», og som sier klart nei til våpenhjelp til Ukraina og annen norsk deltagelse i krig utenfor Norge.

Skrevet av fredsgjengen

Av Nikolai Østgaard, Terje Alnes, Morten Reme og Espen Øyulvstad – Arbeidsutvalget i Antikrigs-Initiativet

Etter plakatkampanjen på T-banen i Oslo som partiet Fred og Rettferdighet (FOR) gjennomførte og den påfølgende Debatten på NRK, har vi vært vitne til en voldsom hetskampanje mot de av oss som jobber for fred og mot militarisering, og som vil ha slutt på norsk bidrag til krig, som i dag først og fremst gjelder å få stoppet våpenhjelpen til Ukraina, men også norske våpendeler til Israels folkemord mot palestinerne. Saklighetsnivået både i avisene og på Debatten har vært på et absolutt bunn-nivå, der skjellsord og merkelapper har dominert – mens saklige argumenter har vært fullstendig fraværende.

Hetskampanjen har vært anført av Ine Eriksen Søreide som mer enn antydet at pengestøtten til plakatkampanjen kom fra Russland, noe også PST fulgte opp ( Dagens Næringsliv 19 mai ). At en tidligere forsvarsminister og utenriksminister, dvs. topp-ansvarlig for norsk (anti-)diplomati operer på et slikt saklighetsnivå er svært bekymringsfullt. Den samme Ine Søreide har støttet alt som har vært av kriger fra de forskjellige amerikanske administrasjonene de siste 30 år. Når det gjelder USAs proxykrig i Ukraina mot Russland (sitat Marco Rubio, 5 mars, 2025) har hun imidlertid for første gang tatt et standpunkt som avviker fra den sittende amerikanske administrasjon, som kanskje har forstått to ting som Ine Søreide ikke har forstått:

1) At krigen i Ukraina for å svekke og forstrekke Russland (jfr. Rand Corp Rapport 2019 ) er et tapt prosjekt.

2) At en fortsettelse av denne krigen er altfor dyr – og at de derfor vil ha slutt på krigen. Den nye administrasjonen er langt fra noe fredsprosjekt, det ser man tydelig i Midtøsten, men for Europa vil en avslutning av krigen i Ukraina være ubetinget positivt og vil redusere faren for en ny verdenskrig.

I dag er ikke slike synspunkter representert på Stortinget, men ved høstens valg er det mulig å få slike stemmer valgt inn. Antikrigs-Initiativet støtter alle kandidater som stiller seg på en fredsplattform, sier nei til den voldsomme opprustningen som ble vedtatt i det såkalte «forsvarsforliket», og som sier klart nei til våpenhjelp til Ukraina og annen norsk deltagelse i krig utenfor Norge.

”De som virkelig ønsker fred, forhandler om nedrustning”.

---

Publiser av Antikrigs-initiativet .

Trump sa onsdag at han fortalte Netanyahu at et angrep på Iran ikke ville være «passende» på dette tidspunktet.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com, 28. mai 2025.

New York Times rapporterte onsdag at Israels statsminister Benjamin Netanyahu truer med å velte forhandlingene mellom USA og Iran, ved potensielt å angripe iranske atomanlegg.

Rapporten sa at trusselen fra Israel førte til en nylig anspent telefonsamtale mellom Netanyahu og president Trump og en rekke møter mellom høytstående amerikanske og israelske tjenestemenn de siste dagene.

Trump ble spurt av journalister på onsdag om han advarte Netanyahu mot å angripe Iran, under en telefonsamtale i forrige uke, og sa: «Vel, jeg vil gjerne være ærlig. Ja, det gjorde jeg» .

«Det er ikke en advarsel. Jeg sa at jeg ikke synes det er passende. Vi hadde veldig gode diskusjoner med Iran, og jeg tror ikke det er passende akkurat nå» , sa presidenten.

«Hvis vi kan avgjøre det med et veldig sterkt dokument, inspeksjoner og ingen tillit – jeg stoler ikke på noen – så ingen tillit» , sa Trump. Han la til at han mente USA og Iran er «veldig nær en løsning» , men advarte om at det kan «endre seg når som helst» .

Trump har truet med å bombe Iran hvis en avtale ikke oppnås, selv om amerikanske etterretningsbyråer nylig har bekreftet at det ikke er noe bevis for at Iran bygger atomvåpen.

USA har krevd at Iran fullstendig eliminerer sitt program for atomanrikning, som en del av enhver avtale, en betingelse som er uaktuell for Teheran. Mens de to sidene ser ut til å være langt fra hverandre, tyder rapporter på at en midlertidig avtale kan oppnås, for å kjøpe tid til videre forhandlinger, for å nå en langsiktig avtale.

Netanyahu har også krevd at enhver avtale må demontere Irans program for atomanrikning, og det er usannsynlig at han ville være fornøyd med noen form for midlertidig avtale. Times-rapporten sa at Israel kunne starte et angrep på Iran på egen hånd, selv om det er usannsynlig at Israel kan gjøre noen betydelig skade på iranske atomanlegg, uten amerikansk støtte.

Amerikanske tjenestemenn er bekymret for at Israel kan angripe Iran med kort varsel, og et ensidig angrep kan fortsatt få USA involvert. Times-rapporten sa at israelske embetsrepresentanter «nær Netanyahu, mener at USA ikke ville ha noe annet valg enn å bistå Israel militært dersom Iran gikk til motangrep» .

Det er tegn på at USA og Israel kan vurdere et skjult angrep på iranske atomanlegg. CIA-direktør John Ratcliffe besøkte nylig Israel for å diskutere skjulte alternativer, ifølge rapporten. Israel har en historie med å utføre angrep på iransk jord, inkludert attentater og sabotasje av atomanlegg.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com :

Netanyahu Threatening To Upend US-Iran Talks By Attacking Iran

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Q & A: Populism and the Deep State

US Colonel REVEALS Truth About The Failing Empire | Col. Douglas Macgregor

Research Reveals INSANE Level Of Media Lies in Germany | Dr. Renate Dillmann

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp

Mystikken rundt det å møte USAs president Donald Trump vil forbli et hett tema. Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosas sensasjonelle besøk er det siste tilfellet som understreker at det kan være farlig å komme for nær solens bane. Den brenner.

M. K. Bhadrakumar.

India tok samme vei, som Ramaphosa gjorde, med sitt karakteristiske «klemmediplomati» for å innhylle Trump i falsk forlovelsesring av smiger i håp om å lette på sannsynlige spenninger rundt handel. Det er mye til felles mellom Ramaphosa og statsminister Modi, to folkevalgte herskere som styrer to vanskelige, fremvoksende makter som kjemper om plass i verdens hakkeorden, der medfølelse og empati er viktigst.

Både Ramaphosa og Modi mente at Trump trengte kloke statsmenn som dem, som stadig beveget seg mot den amerikanske leiren som potensielt verdifulle «motvekter». Men til syvende og sist overså de at Trump er en usedvanlig usentimental person som tross alt tjente formuen sin i New York City, som Nick i Scott Fitzgeralds berømte roman Den store Gatsby karakteriserer som et spennende og stimulerende sted hvor hemmelige, skandaløse forhold kan gå seg vill i byens støy.

Trump gjennomskuet deres dårlige vurdering av ham. Det indiske etablissementet har siden satt Trump i hundehuset. Det samme vil Ramaphosa.

Når oligarkiene i Gulfen også tok en lignende tilnærming, men med langt bedre resultater, er det fordi de appellerte til Trumps grådighet. Likevel er det ikke billig. Financial Times sin mann i Gulfen fortalte BBC at Saudi-Arabia kanskje må låne penger for å investere i Trumps America First.

«Linjen» – en 170 km lang og 500 meter høy lineær by, som skal bygges nær Rødehavet i Neom nordvest i Saudi-Arabia som en del av kronprinsens visjon 2030 – har angivelig blitt redusert til 1,7 km, ettersom inntektene fra oljeprisene faller til 50 dollar per fat, noe som ikke er tilstrekkelig til å balansere budsjettet.

Likevel er oligarkene ekstatiske. Fra deres begrensede perspektiv er Trump tilbake i Det ovale kontor, og det er det som betyr noe – slutt på søvnløse netter over fargerevolusjoner. Sikkerheten til de fyrstelige billionene som er gjemt bort i vestlige banker, er garantert for en regnværsdag.

Sjeikene sverger troskap til petrodollaren. Ingen av dem møtte opp på Den røde plass på Russlands seiersdag. (Det gjorde heller ikke Modi eller Ramaphosa.) OPEC+ har mistet glansen sin. BRICS-medlemskap har ingen sjarm. Alt i alt  er det en faustisk avtale som koster Trump, vel, ingenting.

Enda en variant av den samme tilnærmingen er Europas måte å takle Trump på – han veksler mellom en forlokkende forførerske og en hevngjerrig sirene fra gresk mytologi. Men Trump, som snart blir 79 år, har snudd ryggen til fristelser, og viktigst av alt, vil ikke løsrive seg fra sin russiske motpart Vladimir Putin, fordi han kom inn i Det ovale kontor fast bestemt på ikke å arve «Bidens krig» under noen omstendigheter.

Det bringer oss til Putins vei. Putin er ikke en av de bombastiske politikerne som utgir seg for å være statsmenn på verdensscenen. Han er platinaklasse innen statskunst og styresett – og strålende i krigstid også. Ikke overraskende har Trump en snikende respekt for Putin, i motsetning til europeerne, Gulf-sjeikene eller det globale sør, som han har en hånlig forakt for på grunn av deres sprading og forfengelighet – og for at de er gratispassasjerer.

For både Putin og Trump er den umiddelbare prioriteten å reparere de russisk-amerikanske båndene som er på nullpunktet. De er heldige på en måte, for ting kan bare bli bedre. Likevel betyr dette for begge at man setter Ukraina-krigen i baksetet, noe som krever monumental konsentrasjonskraft som til tider har vært stressende, noe som er iboende i enhver kreativ prosess.

Trump kombinerte kolossal styrke med pågangsmot for å nå et mål som var usikkert og fortsatt kunne bety undergang for den vestlige alliansen. Spenningen økte da han begynte å forstå at Russlands seier er irreversibel. Men han håper også at det kan åpne for et svært dramatisk forhold mellom USA og Russland, et første skritt mot å gjenskape verdensordenen som en konsert mellom tre stormakter – USA, Russland og Kina.

For ettertiden håper Trump å forbli en av den lille gruppen av de mest opphøyde statsmennene i dette århundret, som ble igjen til å uttrykke menneskehetens tragiske opplevelser med størst dybde og universell rekkevidde. Putins svært intellektuelle sinn forestilte seg instinktivt at Trump ville bli den beste amerikanske presidenten Russland noen gang ville ha på lang tid.

Men følget deres er langt fra overbevist. Rubio formulerte seg defensivt under en nylig høring i Senatet: «Det er uansvarlig at de to største atommaktene på planeten ikke kommuniserer … Det betyr ikke at vi kommer til å være allierte eller vennlige med mindre forholdene endrer seg. Men vi må i det minste kunne kommunisere med dem …».

Hans russiske motpart Sergej Lavrov svarte med en lang forklaring: «Vi er naturlig edruelige mennesker i politisk forstand. Det er avgjørende å ikke gi etter for illusjoner, å forbli realistisk og klar over at det har vært en rekke tilfeller der USA drastisk har endret sin holdning. Slik er livet. Det er ingen vei utenom denne virkeligheten».

«Denne faktoren må tas i betraktning. Vi vurderer den absolutt nøye når vi planlegger våre handlinger … begge sider var tydelig enige om at utenrikspolitikken til normale land bør være forankret i nasjonale interesser. Dette gjenspeiler Trumps og Putins posisjoner. Dette handler ikke om ideologiske hensyn eller forsøk på å utvide innflytelse vilkårlig».

«Dette var det sentrale temaet i diskusjonene våre i Riyadh. Når jeg observerer den nåværende utviklingen, mener jeg at Trump-administrasjonen handler i samsvar med denne tilnærmingen».

Nå, det er Putins egen visjon. Ta ikke feil, dagen før, under en storslått seremoni i Kremls hellige St. Katarina-hall, tildelte Putin Lavrov en av Russlands høyeste utmerkelser – Andreas den Førstkaltes Orden – og roste ham i strålende ordelag .

Merkelig nok kunngjorde Putin samme dag (22. mai) at «det er tatt en beslutning om å opprette en buffersone langs den russiske grensen. Våre væpnede styrker jobber med dette nå. De undertrykker også effektivt fiendens skyteposisjoner».

Et definerende øyeblikk

Hva betyr Putins tilsynelatende uskyldige kunngjøring , begravd i en lang tale om reparasjon og gjenoppbygging av Kursk-regionen? Det betyr at Russland oppretter en ny krigsfront for Gruppe Nord, bestående av de ukrainske oblastene Kharkiv, Sumy og Tsjernihiv!

Frontlinjen vil nå nesten bli fordoblet i lengde, noe som selvsagt vil overstrekke de ukrainske styrkene håpløst og bringe russisk tungt pansret våpen til de store, flate ukrainske slettene som motorveien går på fra Sumy til Kiev uten noen naturlig hindring.

Det er verdt å merke seg at Putins kunngjøring kom etter samtalen hans (som varte i over to timer) med Trump 19. mai . Ifølge Wall Street Journal fortalte Trump senere europeiske ledere for første gang at Putin ikke er klar til å avslutte krigen, ettersom han tror han vinner.

Men Trump gikk ikke med på kravene fra Ukrainas  president Volodymyr Zelensky og europeiske ledere om å øke presset på Russland. Han sa til journalister: «Dette er ikke min krig. Vi viklet oss inn i noe vi ikke burde ha vært involvert i».

Europeerne forsto riktig at det nå er opp til dem å støtte Ukraina – noe de vet altfor godt er utenfor deres evne. Faktisk innrømmet NATOs generalsekretær Mark Rutte det samme på en pressekonferanse i Brussel 21. mai: «Vi vet at Russland er i et enormt tempo med å rekonstruere seg selv. De produserer for øyeblikket ammunisjon på et nivå som ikke har blitt sett de siste tiårene. De produserer fire ganger så mye ammunisjon som hele NATO produserer akkurat nå. De rekonstruerer hærene sine. Hele økonomien deres er på krigsfot».

Trump har nektet å slutte seg til EUs sanksjonspress mot Russland. Men dette er ikke defaitisme. Tvert imot uttalte Trump også at han hadde til hensikt å fokusere på økonomisk samarbeid med Moskva, noe som er av enorm interesse for amerikansk næringsliv og Wall Street. Han skrev på Truth Social etter telefonsamtalen med Putin 19. mai: «Russland ønsker å drive storskala HANDEL med USA når dette katastrofale «blodbadet» er over, og jeg er enig. Det er en enorm mulighet for Russland til å skape enorme mengder arbeidsplasser og rikdom. Potensialet deres er UBEGRENSET. På samme måte kan Ukraina bli begunstiget stort av handel, i ferd med å gjenoppbygge landet sitt».

Forresten, Rubio har nektet å stemple Putin som krigsforbryter under en høring i utenrikskomiteen i Representantenes hus i USA forrige uke. Og en rapport fra Politico sier at Trump-administrasjonen hadde motsatt seg en referanse til ulovligheten av Russlands intervensjon i Ukraina i en kommende G7-uttalelse.

Ta ikke feil, dette er ikke kapitulasjon, men et paradigmeskifte av epokegjørende betydning som stammer fra en dyp revurdering av utenrikspolitisk strategi fra Trumps side, som også Putin skal ha æren for.

Hvis Trump taktfullt sørget for at skiftet i de tektoniske platene fikk en myk landing hjemme, i Europa og internasjonalt i løpet av de siste tre månedene, bidro Putins monumentale tålmodighet i umåtelig grad til denne innsatsen ved å sikre at Russlands militære seier i Ukraina også vil føre til at Trump holder hånden hans i en «vinn-vinn»- entente cordiale , som på lang sikt er i Russlands interesse – snarere enn å skape den triumferende optikken av et fullbyrdet faktum, som faktisk også lett var innen hans rekkevidde.

Jeg har tidligere også skrevet at Putin, en grådig historieleser som bodde og arbeidet i Tyskland, må være en beundrer av Bismarck, «jernkansleren», som, mot en konge og prøyssiske generaler som ønsket å marsjere til Wien i 1866, rådet til moderasjon og oppfordret til en rask stans i fiendtlighetene og fokus på Tysklands gjenforening, i tilfelle andre europeiske makter skulle gripe inn hvis krigen hadde fortsatt. (Les et strålende essay om dette emnet av en amerikansk professor i internasjonale relasjoner ved University of Southern California, Brian Rathbun, i en MIT-publikasjon fra 2018, med tittelen * The Rarity of Realpolitik: What Bismarck’s Rationality Reveals about International Politics* .

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Det er 80 år siden Tyskland tapte annen verdenskrig etter å ha lidd katastrofale nederlag på østfronten. Nå har forbundskansler Friedrich Merz (BlackRock/CDU) kommet med uttalelser som er så drastiske at de kan bety en ny krig mellom Russland og Tyskland.

I en tale på et offentlig forum organisert av en stor tysk TV-stasjon erklærte Merz at det ikke lenger finnes noen begrensninger på hvor langt det ukrainske militæret kan skyte tyske våpen inn i Russland.

Merz’ uttalelser var sensasjonelle, men de var ikke helt klare. Han har sjøl moderert dem etterpå.

Den lange rekkevidden til de tyske Taurus missilene (over 500 kilometer) ble brukt som et argument mot å overlevere dem til Ukraina under Merz’ forgjenger, Olaf Scholz. Med denne logikken betyr det å droppe rekkeviddebegrensningene å legge til rette for Taurus-overføringen, som lenge var den våte drømmen til tyske krigerske politikere, så vel som noen svært høytstående offiserer. Ikke overraskende har Tysklands militaristiske kamuflasjeparti De Grønne allerede fornyet sine vanlige oppfordringer til ytterligere eskalering ved å levere Taurus til Kiev.

De store risikoene ved dette trinnet er velkjente, men store deler av Tysklands elite ser ut til å fornekte dem: Ikke bare kan Taurus angripe dypt inn i Russland – eller i det minste prøve mot Russlands luftforsvar – og til og med treffe Moskva, det er også et faktum – som sjefen for det tyske luftforsvaret innrømmet da han følte seg ubemerket – at det ukrainske militæret ikke kan håndtere Taurus på egenhånd. Kompleksiteten i veiledningen, programmeringen og oppskytingen krever at tyskere vil spille en direkte rolle i bruken mot Russland.

Hvis det blir skutt Taurus-missiler mot Russland, så vet alle, også ledelsen i Kreml, at dette er systemer som styres av tyske offiserer. Det er i så fall et tysk angrep på Russland.

Redaktøren for den russiska kanalen RT, Margarita Simonyan, sier at Russland ikke ville utelukke et direkte angrep på Berlin dersom tysk personell hjelper Ukraina med å angripe Moskva med tyskleverte Taurus-missiler.

I et innlegg onsdag advarte Simonyan om at Tyskland kunne møte alvorlige konsekvenser dersom Taurus noen gang blir brukt til å angripe den russiske hovedstaden. «I Moskvas kontorer diskuteres det at dersom tyske tropper angriper Moskva med tyske våpen … er det eneste alternativet vi har igjen å angripe Berlin», sa hun.

«Den tyske kanslerens autorisasjon til angrep mot russisk territorium fra Ukraina er en indirekte tysk innblanding fra et militært perspektiv og en direkte innblanding fra et politisk perspektiv, som har som mål å utvide konflikten til å omfatte hele kontinentet. Og det er åpenbart en stor risiko ikke bare for Europa eller Eurasia, men for hele verden, fordi det bare er ett skritt igjen til en mulig tredje verdenskrig», sa den bolivianske sikkerhetsanalytikeren Jose Hugo Moldiz Mercado.

Talsperson for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, sa at Moskva ville anse et angrep med tyskproduserte Taurus-missiler på russiske anlegg som at Tyskland slutter seg til fiendtlighetene på Kievs side. Russland mener at våpenforsendelser til Ukraina forhindrer konfliktløsning og involverer NATO, og dermed ville enhver våpenforsendelse til Ukraina bli ansett som et legitimt mål.

Har Tyskland glemt hvordan det gikk forrige gang?

Vårt spørsmål er: Finnes det ingen voksne mennesker igjen i rommet som kan stanse denne galskapen for vi ender i den kjernefysiske katastrofen?

I over et år nådde overflatetemperaturene i Atlanterhavet nye høyder, men den trenden snudde i rekordfart i fjor og ingen vet hvorfor.

I juni var temperaturene i Atlanterhavet 2 til 5 grader Fahrenheit (1 til 3 grader Celsius) varmere enn normalt i store deler av havet, med noen områder som ble så mye som 9 grader F (5 grader C) varmere enn gjennomsnittet. Disse temperaturene var ikke en engangshendelse, ettersom Atlanterhavet regelmessig hadde sett rekordnivåer siden mars 2023. Det året markerte det fjerde året på rad at verdenshavene satte nye varmerekorder.

Det varme vannet var delvis et resultat av klimaendringer, men det skyldtes også en spesielt sterk El Niño i 2023 og 2024. Men det systemet så ut til å ha passert, ifølge National Oceanic and Atmospheric Administration i fjor.

NOAA-data viser at overflatetemperaturene i Atlanterhavet har kjølt seg ned overraskende raskt siden mai 2024. Da juni begynte hadde temperaturene vært en grad eller to Fahrenheit kaldere enn normalt for den tida av året. Det betyr at El Niño sannsynligvis vil bli erstattet av sin motpart, La Niña, et værsystem som lar kaldt vann stige til overflaten av Atlanterhavet en gang mellom september og november. Både El Niño og La Niña er komplekse systemer drevet av passatvinder, solvarme og nedbør i de tropiske områdene, og kan være vanskelige å forutsi. Likevel har det plutselige skiftet i temperaturene i Atlanterhavet vært forvirrende, og ingen ser ut til å vite hvorfor det har skjedd så raskt.

«Vi har gått gjennom lista over mulige mekanismer, og ingenting oppfyller kravene så langt», sa Frans Philip Tuchen, en postdoktorstudent ved University of Miami, til New Scientist.

Meteorologer gjør uventet oppdagelse mens de observerer Atlanterhavet: «Det er en betydelig forskjell».

I år er havoverflatetemperaturen omtrent 2 grader Fahrenheit kaldere enn fjorårets rekordtemperatur. Phil Klotzbach, en orkanforsker ved Colorado State University, fortalte USA Today: «Heldigvis er anomaliene ved havoverflatetemperaturen MYE kaldere enn de var på denne tida i fjor. De var rett og slett skremmende sent i april 2024».

Ifølge en analyse fra FOX Weather er dagens havtemperaturer over Nord-Atlanteren sammenlignbare med verdiene observert i 2019. Selv om temperaturene fortsatt er varmere enn langtidsgjennomsnittene fra 1982 til 2010 og 1991 til 2020, markerer de et merkbart skifte fra de siste sesongene som har vært kjennetegnet av rekordvarme.

Isen i Antarktis vokser for første gang på flere tiår

Masseendringer over den antarktiske isdekket er blitt oppdaget ved hjelp av satellittgravimetri, noe som avslører betydelig ustabilitet i store isbrebassenger i Øst-Antarktis, så vel som over hele isdekket. Dette skriver Scitechdaily .

Den antarktiske isdekket (AIS) spiller en viktig rolle i global havnivåstigning. Siden mars 2002 har GRACE (Gravity Recovery and Climate Experiment)-oppdraget og dets etterfølger, GRACE-FO (GRACE Follow-On), gitt verdifulle data for å overvåke endringer i ismasse over hele AIS.

Tidligere studier har konsekvent vist en langsiktig trend med massetap, spesielt i Vest-Antarktis og Antarktishalvøya, mens isbreer i Øst-Antarktis virket relativt stabile. Imidlertid har en fersk studie ledet av Dr. Wang og Prof. Shen ved Tongji University funnet et overraskende skifte: mellom 2021 og 2023 opplevde AIS en rekordstor økning i total masse.

Kaldt vann i årene

I årevis har det vært en trosartikkel i store deler av verden at den globale oppvarminga bare vil akselerere i årene som kommer og at alle klimaendringer skyldes menneskelig påvirkning. Dette har skapt grunnlag for så vanvittige planer som NetZero .

Men klimaet på jorda er resultat av svært komplekse forhold som i liten grad er forstått av vitenskapen til nå. Det kan være lurt å helle litt kaldt vann i blodet før man går med på enda flere «klimatiltak» som ingen egentlig vet rekkevidden av, men der det til dels gjøres uopprettelige skader på miljø og natur – og de eneste som egentlig har nytte av det er klimaspekulantene som gjør milliardformuer på vindindustri, batterifabrikker og hydrogenproduksjon.

Man må nesten si som Hamlet: ‘There Are More Things in Heaven and Earth, Horatio , than are dreamt of in your philosophy.’

Darwin P. Erlandsens variant var som kjent: «Det er mer mellom himmel og jord – enn de fleste andre steder».

Etter å ha snakket med Trump i over to timer forrige uke, sa Putin at han hadde gått med på å arbeide med Ukraina om et memorandum som ville fastsette konturene av en fredsavtale, inkludert tidspunktet for en våpenhvile. Russland sier at de for tiden utarbeider sin versjon av memorandumet og ikke kan anslå hvor lang tid det vil ta. Dette skriver Reuters .

Men nestleder i den russiske dumaen, Konstantin Kosachev, sier at Russland er klar til å overlevere memorandumet til Ukraina «om få dager».

«Putin er klar til å slutte fred, men ikke for enhver pris», sa en russisk kilde med kjennskap til Kremls toppnivåtenkning, som snakket under forutsetning av anonymitet. Tre russiske kilder sa at Putin ønsker et «skriftlig» løfte fra de store vestlige maktene om ikke å utvide den USA-ledede NATO-alliansen østover – en forkortelse for å formelt utelukke medlemskap for Ukraina, Georgia og Moldova og andre tidligere sovjetrepublikker.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har foreslått at delegasjonene fra Russland og Ukraina møtes i Istanbul 2. juni.

Lavrov har informert USAs utenriksminister Marco Rubio om forberedelsene til forhandlingene.

Kreml har ikke kommentert de rapporterte kravene. De har imidlertid konsekvent sagt at enhver fredsavtale må ta for seg det de kaller «grunnårsakene» til krigen – et begrep som ofte brukes for å referere til NATO-utvidelse og vestlig militær støtte til Kyiv.

En annen russisk kilde sa at Putin har blitt mindre fleksibel i territoriale spørsmål, og krever full ukrainsk tilbaketrekning fra de fire østlige regionene – Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson – der Moskva har kontroll over det meste av territoriet. «Putin har skjerpet sin posisjon», sa kilden.

Sannsynligvis er de russiske ambisjonene større enn som så.

Påstandene i vest om at Russland er innstilt på å angripe Europa er det ikke noe hold i, men at Moskva kan tenke seg å ta hele Novorossija, inkludert Odessa er nokså sannsynlig.

I mellomtida fortsetter den russiske offensiven:

John Mearsheimer: New World Order? US, China & Russia in the New Great Power Rivalry

– Hvorfor er det i dagens Norge så kontroversielt å mene at fred er målet, og at våpen ikke er løsningen?

Av Hege Nordén , Foreningen lov og helse.

Kjære Fredrik Solvang:

Jeg bruker vanligvis ikke tid på NRK, da denne kanalen mer og mer fremstår som et talerør for myndighetenes etablerte syn. Et hederlig unntak som i alle fall i noen tilfeller tar opp interessante og viktige temaer, og der du ofte fremstår som en ekte journalist er Debatten, selv om det også her brukes uredelige metoder for å fremme en sak fremfor en annen. Et eksempel på dette er Debatten der Svein Østby sto alene mot profesjonelle debattanter.

Uansett, etter å ha sett Debatten 20. mai, hvor temaet angivelig skulle være det politiske partiet FOR og deres budskap om fred (og hvem som hadde donert penger til partiet), sitter jeg igjen med en sterk følelse av sjokk – og ærlig talt: forakt for hvordan samtalen ble ledet og innrammet.

Debatten, som burde ha vært en mulighet for å løfte grunnleggende demokratiske prinsipper som ytringsfrihet, retten til å mene at krig ikke er veien til fred, og respekten for politiske alternativer som våger å utfordre det etablerte, ble i stedet redusert til en mistenkeliggjøring av motivasjon og finansiering. En nordmann som har donert penger til partiet, ble i realiteten gjort til en potensiell russisk agent, og dette ble utgangspunktet for store deler av sendingen – basert på slutninger som åpenbart var trukket før debatten startet.

Hva skjedde med det journalistiske prinsippet om å stille åpne spørsmål og lytte til svarene før man konkluderer?

Det hele fremsto som et angrep konstruert for å delegitimere partiet FORs budskap gjennom bruk av stråmenn, avsporinger og ad hominem-angrep – snarere enn en reell samtale om deres politiske ståsted. At en «aktivist» og representant fra MDG til og med fikk anledning til å hylle sine egne kriminelle handlinger (vandalisme) mot partiet, er et eksempel på den dobbeltmoralen som nå preger store deler av det norske ordskiftet. Voldelig og udemokratisk atferd ble her feiret – mens et parti som ønsker fred ble forsøkt stemplet som en trussel.

Din rolle som programleder er å sikre en åpen, rettferdig samtale – ikke å la din personlige holdning skinne gjennom slik den gjorde her. Det er et svik mot både ytringsfriheten og tilliten publikum (fremdeles!?) har til NRK som allmennkringkaster.

At du lot vandalisme mot FOR-partiet bli hyllet i studio, samtidig som partiets fredsbudskap ble møtt med skepsis og forakt, er rett og slett uverdig. Dette viser med all tydelighet hvordan pressen i dag i stor grad har blitt talerør for makten, og ikke dens korreksjon.

Man trenger ikke være enige med partiet FOR, for å støtte deres rett til å fremme sitt politiske budskap. Ytringsfrihet er grunnpilaren i et demokratisk samfunn. Og mitt/ditt eget syn på budskapet er i denne sammenhengen irrelevant.

Hvor er den kritiske refleksjonen i mediene når det gjelder hva som får lov til å sies, og hvem som får si det? Er ikke ytringsfrihet også nettopp friheten til å mene noe annet enn makten – selv når det er upopulært?

At partiet FOR ikke fikk anledning til å presentere sine faktiske standpunkter i en rettferdig og respektfull ramme, men i stedet ble tvunget til å forsvare seg mot spekulative påstander og mistenkeliggjøring fra et panel som helt og holdent manglet gode argumenter (Ine Marie Eriksen Søreide var helt lavmåls og oppførte seg som en bølle), og med en professor som enten løy eller var totalt kunnskapsløs (jo Boris Johnsson var medvirkende til å stoppe fredsavtale mellom Putin og Zelensky i 2022, og jo USA – har definitivt kalt krigen en Proxy-krig for Nato), er en trist påminnelse om at det norske demokratiet er langt mer skjørt enn mange tror.

Du, Fredrik, har tidligere fått ros for å være en programleder som stiller ubehagelige spørsmål til begge sider. Denne gangen sviktet du det oppdraget. Dette handlet ikke om å “balansere” en debatt – det handlet om å bruke posisjonen din til å stille de reelle spørsmålene:

– Hvorfor er det i dagens Norge så kontroversielt å mene at fred er målet, og at våpen ikke er løsningen?

– Hvorfor er et nytt parti som ønsker å nyansere den offentlige samtalen om krig og fred, et større problem enn faktisk sensur, vold og uthengning?

Og viktigst av alt:

– Hva skjer med demokratiet vårt når mediene går maktens ærend og ikke folkets?

Dette handler ikke bare om ett parti, én sending eller én kveld i studio. Det handler om hvilken offentlighet vi ønsker å være del av – og hvilket demokrati vi tror vi har.

Med vennlig hilsen

Hege Nordén

Forfatter

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse .

Hvor mange av oss skandinaver vet at 25. mai er Afrikadagen? Hvor mange av oss vet at det er årsdagen for grunnleggelsen av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i 1963? Hvor mange av oss vet at OAU ble grunnlagt av Kwame Nkrumah , Gamal Abdel Nasser , Julius Nyerere , Ahmed Sékou Touré og Haile Selassie ? Hvor mange av oss vet i det hele tatt hvem disse lederne var? Det er virkelig på tide at vi frisker opp kunnskapen vår om Afrika, for nå stiger Afrika til sin fulle høyde!

Bertil Carlman.

I artikeln Planen om å styrte Ibrahim Traoré slo feil glömde jag ett viktigt påpekande. Jag glömde påpeka att Burkina Faso tidigare hette Övre Volta (Haute-Volta på franska). Landet bytte namn den 4:e augusti 1984, under ledning av dåvarande presidenten Thomas Sankara . Det nya namnet, Burkina Faso, kombinerar ord från två av landets största språk: ’Burkina’ (Mossi) som betyder «de hederliga» och ’Faso’ (Djula) som betyder «fädernesland» . Detta namnbyte var en av de saker som Thomas Sankara var ansvarig för, innan han blev mördad; troligtvis på uppdrag från Frankrike, precis som den nuvarande franska regeringen uppenbarligen försökt «neutralisera» Ibrahim Traoré. Från 1987, då T. Sankara blev mördad, fram till den 30:e september 2022, då Ibrahim Traoré tog makten i Burkina Faso genom en militärkupp, har det gått 35 år. Omedelbart sanktionerades Burkina Faso av Frankrike (och EU naturligtvis). Har media i Eu klart och tydligt meddelat detta till oss? Från september 2022 till maj 2025 har det gått mindre än tre år. Men nu är representanter från EU i Burkina Faso för att få till stånd överenskommelser; det är alltså slut på sanktionerna! Vad har hänt?

Idag finns det gott om olika filmer och artiklar om vad som hänt i Sahelområdet, speciellt i Burkina Faso där Ibrahim Traoré stigit fram som en ledare av samma kaliber som Kwame Nkrumah, Gamal Abdel Nasser, Julius Nyerere, Ahmed Sekou Touré och sin mördade föregångare, Thomas Sankara. Den inte så smarta EU-byråkratin verkar ha förstått, att den geopolitiska historien nu går med betydligt högre hastighet än vad den gjorde fram till ungefär 2022, då kriget i Ukraina började. Idag kan vi på nätet ta del av hur EU mer eller mindre står med mössan i handen för att be om att få handla med det land som fram till den 30:e september 2022 var den part, som då stod med mössan i handen. EU Caught Begging Traoré in Secret Deal—Is the Western Economy Collapsing? Men inte bara i Burkina Faso har förhållandena ändrats. Den rakryggade hållning som landet under ledning av I. Traoré nu intar, den hållningen har spridits; den verkar vara mycket smittsam: Ghana President responds to Trump’s repatriation of Africans by banning Gold export. och African Leaders Stand With Traoré — ISCA Formed to Fight Western Backed Insurgents! är två av många entusiastiska Youtube-filmer som nu kommer i rask takt. (Även gamla intellektuella i väst, som jag, blir smittade av denna ungdomliga entusiasm.)

Har media i EU klart och tydligt meddelat detta till oss? Naturligtvis inte! Men det gör RT, både i form av TV-sänt nyhetsinslag, RT News – May 26 2025 (18:00 MSK) (från 22:30), till olika artiklar om händelser i Afrika som denna It’s 2025, but Africans are still in chains. Why? Den är skriven av en son till en annan mördad afrikansk ledare, Muammar al-Gaddafi . Sonen heter Moussa Ibrahim , och bör vara något bekant för de som läser nyheter på steigan.no . Hvordan nyliberalismen har brukt «korrupsjon» for å privatisere livet i Afrika . Här följer en översättning av artikeln.

Bertil Carlman

Det er 2025, men afrikanere er fortsatt i lenker. Hvorfor?

Av Moussa Ibrahim .

Som Gaddafis sista talesperson såg jag hur verklig afrikansk självständighet kan se ut: gratis utbildning, allmän sjukvård, räntefria bostäder och ingen inblandning från IMF.

De senaste dagarna har bjudit på en brutal ögonblicksbild av Afrikas olösta kris. I Burkina Faso intog militanta grupper från Jama’at Nusrat ul-Islam wa al-Muslimin (JNIM), med kopplingar till al-Qaida, militärbasen Diapaga i öster, tog över större delen av staden och avslöjade det osäkra säkerhetsläget i Sahel. I Demokratiska republiken Kongo har rebellgruppen M23, som har stridit mot regeringen sedan början av året, stärkt sitt grepp om Goma, vilket leder till en sårbar politisk situation där stulna mineraler slussas till utländska marknader. På den diplomatiska arenan behandlades Sydafrikas president Cyril Ramaphosa respektlöst i USA, när president Donald Trump överföll honom med en grov, rasistisk presentation om så kallat «vitt folkmord», med hjälp av bilder som felaktigt tillskrevs Sydafrika. Kenya fruktar nu ekonomiskt kaos när USA hotar att dra tillbaka handelsavtalet ’African Growth and Opportunity Act’ (AGOA), en påminnelse om att många afrikanska ekonomier fortfarande är i händerna på externa makter.

Detta är kontinentens dagliga verklighet. Bakom rubrikerna döljer sig mönster av systematiskt våld, utvinning och manipulation. Oavsett om det är Boko Haram i Nigeria, Al-Shabaab i Somalia eller utländska säkerhetsföretag i Moçambique, så är budskapet detsamma: Afrikas fiender är beväpnade inte bara med kulor utan också med kontrakt, medienarrativ och ekonomiska fällor. Det «postkoloniala» ögonblicket är för länge sedan förbi – det som återstår är en kontrollerad kris, övervakad av IMF, militariserad av AFRICOM och tillrättalagd av Afrikanska unionens tystnad.

Och ändå, mitt i detta, uppmanas vi att fira. Den 25 maj är Afrikas dag – årsdagen av grundandet av ’Organization of African Unity’ (OAU) 1963. Varje år hissas flaggor, tal hålls och afrikanska ledare sjunger sånger om enighet. Men låt oss ställa den obekväma frågan: Vad är det egentligen vi firar?

När Kwame Nkrumah, Gamal Abdel Nasser, Julius Nyerere, Ahmed Sekou Touré och Haile Selassie gick samman för att bilda OAU, var deras mål inte att bygga byråkratier. Det skulle befria kontinenten – militärt, ekonomiskt, kulturellt och ideologiskt. De föreställde sig en gemensam armé, en gemensam valuta, en enad utrikespolitik och en brytning med beroendet av västvärlden.

Nkrumah är känd för att ha sagt: «Afrika måste enas, eller gå under.» I dag ser vi mer förgängelse än enighet. Sextiotvå år senare har Afrikadagen reducerats till ett symboliskt spektakel – flaggor utan våld, trummor utan riktning. Vi tittar på parader medan vår mark auktioneras ut. Vi hör panafrikanska slagord medan våra centralbanker svarar inför Paris. Vi firar självständigheten, samtidigt som 14 afrikanska länder fortfarande använder en valuta som skapades av deras tidigare kolonisatör – CFA-francen, ett verktyg för ekonomisk kontroll vars namn i sig betyder «finansiellt samarbete i Afrika» – men samarbete för vem?

Över 25 afrikanska länder är antingen i eller nära betalningsinställelse. Sammantaget är kontinenten skyldig över 650 miljarder dollar till externa fordringsägare. Nigeria spenderar betydande summor av sina intäkter på att betala skulder. Ghana, som en gång i tiden kallades en stigande stjärna, är tillbaka i IMF för 17:e gången. I Zambia har återbetalningar av skulder strypt investeringar i sjukhus och utbildning. Detta är inte misskötsel – det är konstruerad underkastelse. De så kallade utvecklingspartnerna tjänar miljarder medan hela generationer offras till budgetdisciplinens gudar.

Under tiden fortsätter Afrikas materiella rikedomar att flöda ut. Demokratiska republiken Kongo står för mer än 70 procent av världens kobolt, men över 70 procent av befolkningen lever i fattigdom. Vårt uran driver Europas städer, medan Nigers byar förblir i mörker. Det afrikanska jordbruket är utarmat av utländska subventioner och biståndsberoende – trots att detta jordbruk råder över 60 procent av världens obrukade åkermark.

Vi importerar mat för 40 miljarder dollar varje år, medan våra bönder kriminaliseras eller fördrivs av utländska jordbruksföretag. Det är ingen överdrift att säga, att Afrika är utsvultet på grund av sin utformning.

Men dagens exploatering är inte bara ekonomisk – den är också digital. Utländska företag dominerar vår telekominfrastruktur, molnlagring och digitala plattformar. Våra data lagras utomlands, våra val påverkas av utländsk kod, våra barn matas med algoritmisk kolonialism på sociala medier. AI-verktyg är tränade på afrikanska röster men kontrolleras av Silicon Valley. Jakten på Africa 2.0 är här – och den pågår på skärmar.

Till och med vår kultur är koloniserad på nytt. Våra berättelser finansieras av västerländska icke-statliga organisationer. Våra konstnärer belönas för att de upprepar berättelser om trauma, inte trots. Från konstgallerier till filmfestivaler är afrikanska kreatörer ofta gjorda för att anpassa sig till givarnas förväntningar. Verkliga revolutionära uttryck får sin finansiering indragen, censureras eller dränks i ett hav av meningslösa «mångfalds» -kampanjer. Kulturell suveränitet kräver mer än synlighet – den kräver ägarskap.

Det som gör denna tragedi värre, är att många av våra egna ledare är medskyldiga. Eliter som drar nytta av utländska kontrakt, importerade varor och IMF-allmosor – och som utger sig för att vara nationalister, samtidigt som de möjliggör nykolonialism.

Men Afrika är inte tyst. I Mali, Burkina Faso och Niger utmanar nya regeringar den gamla ordningen. De har fördrivit franska trupper, brutit sig loss från CFA-zonen och håller på att bygga en regional allians, som är rotad i suveränitet. Västerländska medier kallar dem juntor. Men för miljontals afrikaner är de ett nytt hopp. Dessa regeringar är inte perfekta – men de konfronterar imperialismen, där Afrikanska Unionen har kapitulerat. Deras ståndpunkt är ett eko av Sankaras, Nkrumahs och Gaddafis ståndpunkt.

Som Gaddafis sista talesperson såg jag hur verklig afrikansk självständighet såg ut. Gratis utbildning, allmän sjukvård, räntefria bostäder och ingen inblandning från IMF. Gaddafis dröm om en gulduppbackad afrikansk valuta och en kontinental försvarsmakt skrämde slag på västvärlden – inte för att den var galen, utan för att den var genomförbar. Det var därför Libyen förstördes. Lärdomen är enkel: När man utmanar ett imperium slår det tillbaka.

Men vi får inte slå tillbaka. Afrika måste skapa nya allianser – inte med herrar, utan med partner. Samarbetet med Kina, Ryssland, Indien och Brasilien måste bygga på ömsesidig respekt och gemensamma intressen – inte beroende. Vi måste kräva tekniköverföring, gemensamt ägande av infrastruktur och rätten att kontrollera våra naturresurser. BRICS kan vara en plattform för frigörelse – men bara om Afrika går med som ett enat block och med självrespekt.

Lika viktigt är en revolution i sinnet. Våra utbildningssystem glorifierar fortfarande kolonisatörer och marginaliserar inhemsk kunskap. Våra universitet jagar västerländska rankningar, samtidigt som de försummar samhällsutvecklingen. Vi behöver en ny läroplan – en som fokuserar på afrikanska språk, filosofier, historia och politisk ekonomi. Vi måste bygga skolor som producerar tänkare, byggare och befriare – inte byråkrater.

Den afrikanska diasporan är en annan kritisk front. Landet bidrar med över 50 miljarder dollar årligen i remitteringar, men dess politiska makt är fortfarande underutnyttjad. Vi behöver institutionella vägar för diasporans deltagande – i val, investeringar, säkerhet och kultur. Från São Paulo till London, från Atlanta till Kingston, är diasporan ingen åskådare. Den är medskapare av Afrikas öde.

Låt oss också tala om den ekologiska fronten. Afrika befinner sig i frontlinjen när det gäller klimatsammanbrott – men de lösningar som föreslås döljer ofta samma exploatering. Grön kapitalism – koldioxidmarknader, klimatfinansiering, kompensationssystem – låter förorenarna tjäna pengar medan Afrika betalar priset. Vi måste kämpa för ekologisk rättvisa som har sina rötter i jordreformer, vattensuveränitet och urfolksförvaltning – inte på givarnas agendor.

Detta är den verkliga innebörden av Afrikadagen 2025. Inte firande. Mobilisering. Inte pompa och ståt. Motstånd.

Afrikanska unionen måste resa sig ur sin dvala eller bli omsprungen av rörelser och regeringar som är villiga att kämpa. Kulturorganisationer måste förkasta beroendet av icke-statliga organisationer och bygga utrymmen för radikal fantasi. Våra ungdomar måste vägra flyktens logik och med värdighet återuppbygga denna kontinent. Vi behöver panafrikanska banker, panafrikansk utbildning, panafrikanskt försvar. Och framför allt behöver vi sanningen.

Afrika är inte fattigt. Afrika plundras.

Afrika är inte efterblivet. Afrika är blockerat.

Afrika är inte fritt. Men Afrika kan vara det.

---