Etter å ha lest NRKs intervju med kronprinsessen satt jeg igjen med ét avsnitt som faktisk var interessant.

Kjetil Tveit.

Om hvordan kronprinsessen ble kjent med Epstein svarer hun:

– Epstein var en nær venn av en god venn av meg. Så jeg ble introdusert for ham gjennom felles kjente – gjennom flere, egentlig. Og alle de jobbet innenfor global helse og organisasjonsliv.

Dette kan vi hente ut av setningene:

1. Det dreier seg om en bred vennekrets av kronprinsessen som jobber med global helse.

2. «gjennom flere egentlig», betyr at i sånne kretser var det mer som standard å regne at man var nær Jeffrey Epstein.

Hva sier dette om global helse?

Jo, arbeider man innen global helse, har man berøringsflate med et kriminelt utpresser- og finansmiljø.

Les gjerne artikkelen «Når global helse blir business» (2022) i Aftenposten innsikt.

Da vil du forstå at FN (og dermed WHO) skrev under på en intensjonsavtale med rikmannsklubben WEF i 2019, blant annet om folkehelse. Det var president Børge Brende som førte pennen for WEF.

I artikkelen forklares det at dette har ført til at eksempelvis mat og rent vann ikke lenger var viktig for WHO, mens (patenterte) vaksiner seilte opp som førsteprioritet.

Dette burde være intuitivt å forstå for alle: Når rikmannsklubben WEF gradvis overtar rollen til FN/WHO, er det ikke folkehelsen som står i sentrum. Da er det business.

I 2022 meldte VG at verdens ti rikeste hadde tjent mer under koronapandemien enn de siste 14 årene til sammen.

Disse leker ikke butikk.

Epsteinfilene avslører at når Jeffrey Epstein skrev til Børge Brende (som også har vært utenriksminister i Norge) at WEF burde overta rollen til FN, svarte Brende at han var enig i det.

Epsteinsfæren (som naturligvis lever selv om Epstein er død) har gjort folkehelse til finansielle instrumenter som man kan investere i.

Mailene avslørte hvordan Epstein samarbeidet med JPMorgan om å gjøre pandemi til investeringsobjekt, og at også IPI og Terje Rød Larsen var med på dette. De planla også pandemisimuleringer allerede i 2015.

I dagens kronprinsesse-intervju står det blant annet at hun var spesialutsending for et AIDS-program.

Det var Bill og Hillary Clinton også. Clinton Foundation ble opprettet med god hjelp fra Jeffrey Epstein i startfasen.

Det samme gjelder Bill & Melinda Gates Foundation. Epstein jobbet for Gates Foundation i seks år.

Så hvis du trodde kongelige reiser rundt og gjør gode gjerninger, er det mer presist å si at de reiser rundt og gjør global helse til business på bekostning av de trengende.

Så savnet jeg fire spørsmål fra dagens intervju som jeg godt synes NRK kunne ha stilt:

Klaus Schwab i WEF har uttalt at han har «penetrert verdens kabinetter» ved hjelp av Young Global Leaders som sitter i kongehus, regjeringer og som til og med har blitt statsministre i flere land.

For noen år siden la kronprinsen ut en video der han forklarte at han var YGL (slik som også kronprinsessen), og at de jobbet med å «restrukturere verden».

1. Hva tenker kronprinsessen om det demokratiske prinsippet at makt ikke skal gå i arv, at kongelige derfor ikke skal utøve politisk innflytelse/makt, men at kronprinsparet likevel skal «restrukturere verden» i retning WEF sitt ønske? Er ikke dette å ta side i politisk betente tema?

2. Hva tenker kronprinsessen om at hun skulle restrukturere verden sammen med Børge Brende, nå som vi vet at også han hadde tette bånd til Epstein, og at de to sammen åpenbart ville gjøre dette ved å fase ut FN?

3. Hva tenker kronprinsessen om at hun som YGL er del av et korporatistisk nettverk som «penetrerer kabinettene», utfordrer rollen til den folkevalgte offentligheten og således kan være med på å fase ut demokratiet?

4. Tenker kronprinsessen at hennes bakgrunn som YGL og «WEF-utsending» eller «kabinett-penetratør» gjør henne skikket til å bli dronning, eller tenker hun derimot at dette er i konflikt med lojaliteten til fedrelandet?

---

Mindre enn tre uker etter aggresjonen mot Iran siden 28. februar, som USAs president Donald Trump kalte en «liten utflukt», antar krigen et scenario som er det stikk motsatte av det han så for seg. 

M. K. Bhadrakumar.

Tirsdag erklærte Trump: «Vi vil dra i nær fremtid – stort sett i svært nær fremtid». Faktisk rapporterte Axios dagen før, med henvisning til en amerikansk tjenestemann og «en kilde med kjennskap til saken», at en «direkte kommunikasjonskanal mellom den amerikanske utsendingen Steve Witkoff og den iranske utenriksministeren Abbas Araghchi har blitt reaktivert de siste dagene». [Araghchi kom selvfølgelig med en rask benektelse.] 

Tvert imot gjør Israel alt for å sørge for at krigen ikke slutter «for tidlig». Trumps foretrekker å ha en person tilsvarende Delcy Rodríguez, den tidligere nestlederen til Venezuelas Nicolás Maduro, dukke opp i Teheran – en svært pragmatisk leder. Men statsminister Benjamin Netanyahu har andre ideer. 

Han ser krigen som et korstog for å realisere den sionistiske drømmen om hegemoni over det muslimske Midtøsten. Målene Trump forfulgte var aldri helt transparente eller samsvarende med Netanyahus. 

Israels oppdrag er langt fra fullført. Den hensynsløse halshuggingsstrategien er et middel for å nå et mål. I Israels forventning ville regimet rett og slett kollapse etter at topplederne i det iranske lederskapet ble drept med ett slag. Men slik gikk det ikke. 

Mens Trump måler krigens suksess på omfanget av fysisk ødeleggelse de amerikanske luftangrepene forårsaket av statsbygninger, parker, skoler, broer, kulverter, sykehus, militærbaser osv. Og han har grunn til å føle seg fornøyd. Han sier at det ikke er flere mål igjen å treffe i Iran, og han kunne avbryte strømforsyningen over hele Iran på en time hvis han ville. 

Men Netanyahus situasjon er en helt annen. Hans misnøye er at Teheran fortsatt er i besittelse av over 400 kg høyanriket uran og et massivt lager av missiler og droner. Det iranske regimet er fortsatt intakt, og det er ingen tegn til noe opprør, faktisk dikterer iranerne allerede fredsbetingelsene – anrikningsrettigheter, krigserstatning, sikkerhetsgaranti, oppheving av sanksjoner osv. 

I motsetning til Trump, som er under økende press innenlands for å avslutte krigen, er Netanyahu tilfreds med at krigen i Iran er «populær» blant den israelske offentligheten, noe som til og med hjelper ham med å sikre et fornyet mandat i det kommende valget til Knesset. Kort sagt, fra Netanyahus perspektiv kan ikke denne krigen avlyses ennå mens så mye uferdig arbeid fortsatt er uløst. Og Netanyahu er vant til å få det som han vil. 

To hendelser denne uken viser at Netanyahu nå fokuserer på å blokkere Trumps veier mot våpenhvile og oppfølgingssamtaler med Iran. Det første trekket på tirsdag var drapet i Teheran på Ali Larijani, en høytstående sikkerhetstjenestemann, som ble etterfulgt dagen etter av bombingen av Irans gassfelt South Pars. 

Fjerningen av Larijani fra scenen garanterer så godt som at ingen iransk toppleder nå vil våge å bli sett på som en samtalepartner ved forhandlingsbordet, med mindre han havner i Mossads søkelys. På den annen side skaper angrepet på gassfeltene i South Pars en ny dimensjon til krigen med et eget momentum og dyptgripende globale implikasjoner. 

Den diplomatiske redaktøren i avisen The Guardian, Patrick Wintour, beskrev Larijani i en gripende nekrolog som en «grunnpilar» i iransk politikk, som befant seg på så mange politiske nivåer og hadde så stor personlig innflytelse i Iran og internasjonalt at han er praktisk talt uerstattelig. I Pandoras eske som krigen åpnet, hadde Larijani den unike troverdigheten å være «en alternativ leder for Iran i tilfelle regjeringen skulle bryte sammen, eller i praksis overgi seg», skrev Wintour.  

Som Ellie Geranmayeh, en Iran-ekspert ved European Council on Foreign Relations, uttalte til Wintour: «Netanyahu fokuserer nå på å blokkere Trumps veier mot våpenhvile og oppfølgingssamtaler med Iran. Larijani ville ha vært mannen til å få den jobben gjort». 

Når det gjelder det israelske angrepet på gassfeltene i South Pars på onsdag, hevder Trump at Netanyahu holdt ham uvitende om hva han drev med. Det er umulig å gjøre noen faktasjekk. Men Trump skrev et nyansert innlegg i Truth Social der han hevdet at verken USA eller Qatar eller han selv hadde noen forkunnskaper om den israelske operasjonen, og fortsatte med å erklære at det ikke vil bli noen slike israelske angrep i fremtiden. Trump avsluttet med å kreve at Iran ikke skulle gjengjelde. Iran gjengjeldte imidlertid ved å målrette Qatars Ras Laffan, et av de viktigste knutepunktene for flytende naturgass globalt. 

Israel kan ha startet en flerlags regional krise som ventet på å bryte ut, en krise som ikke lenger vil være begrenset til kun militære ressurser, men som også direkte vil påvirke systemene som ligger til grunn for økonomisk stabilitet i hele Gulfen, med bredere regionale implikasjoner av regimestabilitet som ikke kan håndteres bare gjennom bilaterale kanaler. 

Riyadh innkalte til et ministermøte på høyt nivå som forente arabiske og muslimske nasjoner, inkludert Gulf-statene, pluss Egypt, Jordan, Tyrkia, Pakistan og andre, som i en felles uttalelse signaliserte et skifte mot å legitimere potensielle reaksjoner, samtidig som de opprettholdt en formell forpliktelse til deeskalering og understreket at respekt for suverenitet og ikke-innblanding ville være sentralt i ethvert fremtidig engasjement med Teheran. 

Saudi-Arabia signaliserte separat et skifte mot å legitimere potensielle tiltak, samtidig som de overholdt en formell forpliktelse til deeskalering og la vekt på fortsatt koordinering og konsultasjon mellom deltakerlandene.

Konklusjonen er at Gulfstatenes kjerneposisjon overfor Iran ikke har endret seg fundamentalt – å opprettholde dialog samtidig som avskrekkingen styrkes – men forholdene som den opererer under endrer seg raskt. Det er tydelig at Gulfregionens alvorlige problem med kollektiv handling må overvinnes først før man tar et kvantesprang mot å utvikle en «NATO-lignende styrke» som et alternativt avskrekkingsmiddel til den amerikanske sikkerhetsparaplyen, som krigen avslørte var nytteløs. 

Betydningen av Pakistans deltakelse er fortsatt uklar og egner seg for tolkning ettersom den gryende tankegangen omhandler en formell militærallianse   forankret i et «islamsk partnerskap» som tar strategisk koordinering utover Gulfregionen for å begrense Iran. Det er tilstrekkelig å si at Israels fokus på energi og infrastruktur som en ny mal for krigen var alt annet enn tilfeldig. 

Likevel, i et så anspent scenario, i det som bare kan sees på som en forsonende gest overfor Teheran, la den amerikanske finansministeren Scott Bessent forsiktig frem i går (med Trumps godkjenning, selvfølgelig) en eksplosiv idé om at «i løpet av de kommende dagene kan vi oppheve sanksjonene mot den iranske oljen som er på vannet. Det er omtrent 140 millioner fat. Det er omtrent 10 dager til to uker med forsyninger som iranerne hadde presset ut, som alt ville ha gått til Kina. I hovedsak vil vi bruke de iranske fatene mot iranerne for å holde prisen nede de neste 10 til 14 dagene». 

Tiltaket vil sannsynligvis ha en begrenset effekt på prisene, men hvis det blir satt ut i livet, markerer det en slående reversering av den langvarige amerikanske politikken, ettersom USA vil tillate Iran å selge olje til markedspriser, vel vitende om at Teheran vil tjene på dette salget. Dette er et avgjørende øyeblikk.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Den rapporterte utpressingen kommer samtidig som Trump krever at Persiabukta-statene trapper opp sitt engasjement i USA-Israel-krigen mot Iran.

Av Nyhetsredaksjonen i The Cradle.

20. mars 2026.

USAs president Donald Trump prøver å presse sine allierte i Gulfen for billioner av dollar for å føre krig mot Iran, angivelig på deres vegne, ifølge en omansk journalist som snakket med BBC Arabic 20. mars.

BBC-programlederen ba den omanske journalisten og internasjonale forsker Salem Al-Jahouri om å kommentere rapporter om at Det hvite hus «legger press» på Gulf-statene til å delta i større grad i krigen mot Iran.

«Dette er helt sant. Statene i Gulf-samarbeidsrådet står overfor press, både militært og økonomisk press», svarte Jahouri.

«I dag snakker vi om visse lekkasjer der den amerikanske presidenten krever at GCC-statene betaler omtrent 5 billioner dollar hvis de vil at denne krigen skal fortsette, og hvis de vil at den skal stoppe, må de betale 2,5 billioner dollar til USA for det som er oppnådd i løpet av den siste perioden», understreket Jahouri.

GCC har offentlig uttalt at de motsetter seg krigen som ble startet av Israel og USA 28. februar. De har også benektet at de tillater USA å bruke deres territorium til å iverksette angrep.

Det har imidlertid dukket opp bevis for at amerikanske styrker har avfyrt raketter fra Gulf-territorium, og at amerikanske krigsfly har krysset luftrommet i Gulfen på vei for å bombe Iran.

Iran har gjengjeldt med å angripe mål i Gulfstatene, inkludert olje- og naturgassinfrastruktur, som svar på amerikanske angrep på lignende mål i Iran.

Stengningen av Hormuzstredet har også ført til at Gulfstatene har redusert oljeproduksjonen kraftig, ettersom de ikke kan eksportere olje gjennom den strategiske vannveien.

Tap fra olje- og gassinntekter og turisme har forårsaket alvorlig økonomisk skade for De forente arabiske emirater, Qatar, Saudi-Arabia og Bahrain.

Reuters rapporterte for en uke siden at tre av de fire største Gulfstatene gjennomgikk billioner av dollar i globale investeringer fra sine statlige investeringsfond, inkludert 1,2 billioner dollar de hadde forpliktet seg til å investere i den amerikanske økonomien etter president Trumps besøk i regionen i mai 2025.

---

Jeg har nå i de 6 forrige delene sett på en del sider av de helt samstemte fortellingene til det jeg kaller det norske tildekkingsetablissementet; nemlig enkelte skribenter eller forskere som Richard Aubrey White, Gunhild Nyborg og Arne Søraas, men også norske myndigheter i form av for eksempel SSB og NAV samt hele pressekorpset hvor NRK har ledertrøyen.

Av Terje Hansen

Foreningen lov og helse, 20. mars 2026

Hos NRK er journalisten Jan-Erik Wilthil helt notorisk, og han stod også bak artikkelen som til dels utløste denne serien fra meg. Det andre som utløste denne gjennomgangen var Aubrey White som helt åpent røpet at han ikke har en vitenskapelig innstilling til saken, men innrømmer at det er narrativer/fortellinger det dreier seg om. Og Steigan hadde jo vært kjetter og spredd feil narrativ på tallene, ifølge White!

Wilthil har vi for øvrig omtalt tidligere, i forbindelse med en artikkel han hadde noen uker forut for den ovennevnte, men med samme tema i stor grad.

Når elefanten i rommet er det ALLE snakker om!

I den nevnte NRK-artikkelen til Wilthils kommer det et på flere måter absolutt utrolig avsnitt, og fra nå av blir jeg tvunget til å bli litt sarkastisk.

Avsnittet kalles » – Elefanten i rommet»:

(Faksimile fra nrk.no)

«Elefanten i rommet» er som de fleste vet et uttrykk som beskriver noe som er synlig og åpenbart, men som ingen snakker om, ikke fordi man ikke vet om elefanten, men fordi man ikke vil eller tørr osv. Hva er det som er elefanten i rommet ifølge White; altså det ingen tørr eller vil snakke om? Jo:

(Faksimile fra nrk.no)

Her må jeg si at både gnir meg i øynene og klyper meg litt i armen, selv nå når jeg leser det for 10. gang.

Elefanten i rommet er altså følgende: det pressen, myndighetene og akademia, samt 98 % av vanlige folk, i 5 år nå har hylt ut om, omtrent daglig de første årene, hvor farlig er, og som vi måtte kjøre hele samfunnet nesten i grøften for å få stoppet. Det myndighetene faktisk fikk aksept fra Norges befolkning, rettssystemet, akademia og pressens m. fl. til å bryte selveste Grunnloven for å «få håndtert». Det som har fått skylden for alt som tenkes kan; død, sykdom, langvarige skader, alt. Daglig bombardement i 2 år fra alt av presse om hvor livsfarlig pandemien og viruset er, og deretter når «pandemien» ble vedtatt for over fra 12. februar 2022 ukentlig nesten om hvor omfattende senskader Covid-19 har påført helsa vår. Alle hylte i kor om dette, og de få som turte å si bittelitt i mot denne galskapen ble hånet, svertet og utstøtt. Fra 2020-2022 ble vi badet i detaljoppslag om alt vedrørende såkalt pandemi, smitte og Covid-19.

Men Covid-19 er altså elefanten i rommet!

Som vist i de forrige 6 delene, spesielt i del 6, er det notorisk sammenfall med vaksinering og alle sykdoms- og dødsbølger, enten av «Covid-19» eller andre årsaker. Men vaksinene snakker faktisk ingen om, til tross for massivt med sterke signaler og faktisk dokumentasjon for dens skyld og skadevirkning.

Men Covid-19 er altså som sagt definert som elefanten i rommet, ifølge White. Og til og med tabu å nevne! I White og NRK’s verden er altså virkeligheten snudd ett-hundre-prosent på hodet.

Det å late som alle steiner skal snus

Men det blir om mulig enda mer komisk. Så skal Aavitsland inn i manesjen/artikkelen til NRK, og her er ordet manesje veldig treffende, fordi dette er faktisk klovneri av alle involverte.

Men et superkort øyeblikk får man faktisk inntrykk av at Aavitsland og FHI er «de voksne i rommet», fordi Aavitsland jo påpeker at de har undersøkt dette og funnet ut at senfølger etter Covid-19, såkalt «long-covid», er et lite problem. Det er flere årsaker til sykefraværsøkningen i befolkningen, sier Aavitsland, og Covid-19 er bare en liten del av det. Så da skal de vel endelig snakke litt om vaksi…eller vent litt:

Årsakene er, Aavitsland lister opp

• Dyrtid (dette idiotiske og meningsløse begrepet),
• høy rente,
• uro i verden,
• (og naturligvis Covid-19, denne elefanten)

Dette er et av de sprøeste avsnittene/artiklene jeg har sett på lenge.

Men så kom jeg i forbifarten på at ekspert Spurkeland uttalte at overdødeligheten gjerne kunne skyldes bekymring for krigen i Ukraina:

(Faksimile fra dagbladet.no)

Og deretter kom jeg i tillegg på at ekspert Grødeland i samme Dagbladet-artikkel sa dette:

(Faksimile fra dagbladet.no)

Folk begynte altså å dø og bli syke helt korrelert med vaksineringen og det første som slår Grødeland som den mest plausible årsakssammenhengen til det er at vi endret treningsvanene og kostholdet. Her skal det sies av den reelle elefanten faktisk for en gangs skyld blir nevnt, men at påstanden om at vaksinen har noen skyld er ifølge Grødeland meningsløs, og bare fordi det er så fristende å skylde på vaksinen.

Så – å kåre det/den sprøeste i Norge er faktisk en vrien øvelse viser det seg!

Tilbake til aktuelle NRK-artikkel. Det utrolige avsnittet inneholder også en sekvens hvor Wilthil skal late som han driver med journalistikk og liksom stiller kritiske spørsmål til White:

Nå, plutselig, er det lov å snakke om hva myndighetenes inngrep kan ha resultert i; så desperate er faktisk tildekkingsetablissementet i å dekke over den egentlige årsaken at de må dra opp det kortet som ellers er lagt helt lokk på.

Oppsummert kan Aavitsland, Grødeland, Spurkland, Wilthil og NRK med flere liste opp følgende mulige forklaringer til den økte sykdom og overdødelighet som alltid følger vaksineringsbølgene, og nå har de snudd hver stein altså:

• Covid-19 (alle folk og instanser i Norge inkludert ovennevnte «eksperter» legger stor skyld på dette, derfor er det jo elefanten i rommet),
• Dyrtid,
• Endrede trenignsvaner,
• Endret kosthold,
• Tiltak i pandemien,
• Varme somre (til overdødeligheten og sykdom som herjer mest om vinteren),
• Økonomiske nedgangstider,
• Høy rente,
• Bekymring for krigen i Ukraina,

Vaksine? Nope, utenkelig.

Og opp i alt dette er vi borgere pålagt med tvang å finansiere propagandamaskinen NRK fra vår egen lomme.

---

Antivitenskapelighetens tid: «Omikronbølgen» og økt sykefravær – del 1

Antivitenskapelighetens: «Omikronbølgen» og økt sykefravær – del 2

Antivitenskapelighetens tid: «Omikronbølgen» og økt sykefravær – del 3

Antivitenskapelighetens tid: Covid-vaksinen som skaper Covid-19 – del 4

Antivitenskapelighetens tid: «Omikronbølgen» og økt sykefravær – del 5

Antivitenskapelighetens tid: «Omikronbølgen» og økt sykefravær – del 6

Det som nå skjer i krigen mot Iran er ikke bare en geopolitisk konflikt. Det er et brutalt eksempel på hvordan USA igjen opptrer som en uansvarlig makt som setter hele verden i brann, og deretter forventer at andre skal rydde opp.

Dan-Viggo Bergtun.

La oss være ærlige: Dette handler ikke om forsvar. Det handler ikke om sikkerhet. Det handler om makt, kontroll og en politisk elite i Washington som igjen og igjen velger krig som første alternativ.

Hvordan kunne det bli slik at en amerikansk president uten tydelig konsekvensanalyse kan eskalere en konflikt som truer global stabilitet? Svaret er ubehagelig, men nødvendig å si høyt: Presidenten er ikke alene. Han er omgitt av og avhengig av et system som belønner krig.

Bak beslutningene finner vi et tett samspill mellom militæret, etterretningstjenester, våpenindustrien, politiske og religiøse miljøer som alle har interesser av fortsatt konflikt. Dette er ikke en løs påstand, det er en struktur som har utviklet seg over flere tiår. Når krig gir kontrakter, innflytelse og geopolitisk kontroll, blir fred et dårligere alternativ for dem som sitter nærmest makten.

Resultatet ser vi nå.

USA tar initiativ til angrep. USA eskalerer. Men når konsekvensene kommer, når regioner destabiliseres, når millioner av mennesker rammes, da er det plutselig Europa og allierte land som må håndtere kaoset. Flyktningkriser, økonomisk uro og sikkerhetspolitiske spenninger blir eksportert videre.

Dette er ikke lederskap. Det er ansvarsfraskrivelse på globalt nivå.

Historien har allerede gitt oss advarsler. Før invasjonen av Irak i 2003 ble verden servert påstander om masseødeleggelsesvåpen. Disse påstandene ble brukt til å rettferdiggjøre en krig som i ettertid står igjen som en av de mest katastrofale politiske beslutningene i moderne tid.

Midt i dette sto Hans Blix. En god menings-alliert venn, ytterst erfaren og nøktern fagperson som ikke fant bevis for det USA hevdet. Han ba om mer tid. Han ba om fakta. Han ble ignorert.

Blix har senere pekt på hvor farlig det er når politiske beslutninger tas på sviktende eller manipulerte premisser. Det han opplevde den gangen, bør i dag fungere som en advarsel. I stedet ser vi at mønsteret gjentar seg.

Fortellingen bygges opp. Trusselbildet forsterkes. Handlingen kommer først. Begrunnelsene tilpasses etterpå. Og igjen står verden igjen med konsekvensene.

Det mest alvorlige er ikke bare selve krigen, men normaliseringen av denne måten å drive politikk på. Når militærmakt blir et standardverktøy, og når internasjonale regler settes til side så fort de står i veien, er vi på vei inn i en farlig utvikling.

Så hvem står egentlig bak?

Det er ikke ett navn. Det er et system av makt og interesser som trekker i samme retning. Et system som påvirker, presser og former beslutninger. Et system som gjør det lettere å starte kriger enn å stoppe dem. Presidenten i USA bærer ansvaret, men han opererer innenfor en struktur som i praksis premierer eskalering. Det gjør ikke situasjonen mindre alvorlig, det gjør den verre. For det betyr at dette ikke er et enkeltstående avvik. Det er en gjentakende modell.

Krigen mot Iran viser hvor langt dette har gått. Angrep på energiinfrastruktur, risiko for regional storkrig og globale økonomiske konsekvenser blir behandlet som akseptable bivirkninger. Samtidig forventes det at allierte skal stille opp, betale prisen og forsvare beslutningene politisk.

For Norge og Europa burde dette være et varsko. Vi bør ikke akseptere en rolle der vi følger etter, betaler regningen og håndterer konsekvensene av beslutninger vi ikke kontrollerer? Hvor lenge skal lojalitet veie tyngre enn selvstendig vurdering?

Det er på tide å si det som det er: USAs rolle som verdenspoliti har utviklet seg til noe langt farligere enn stabilitet. Det har blitt en drivkraft for ustabilitet.

Og hvis ikke denne utviklingen utfordres, vil historien gjenta seg igjen og igjen, med nye konflikter, nye begrunnelser og de samme ødeleggende resultatene.

Spørsmålet er ikke lenger bare hva USA gjør. Spørsmålet er hvorfor resten av verden fortsatt lar det skje.

Bilde: I et av mange møter sammen med Hans Blix som om et par år fyller 100 år. Han mente klar at et land kan ikke bombes til demokrati. Han hadde rett i det om vi ser tilbake på de mange krigene som har startet nettopp slik.

Vestlig land har i flere år brukt enorme summer på å gi Ukraina våpen, ikke minst droner og raketter. Nå vil Ukraina selge samme type våpen tilbake til giverne og tjene titalls milliarder dollar på det.

Øyvind Andresen.

Ukraina skal eksportere droner og raketter til minst 10 land

Det er den ukrainske nettavisen Kyiv Indipendent (8/2-26) som melder at ti våpeneksportsentre skal åpnes i Europa i løpet av dette året.

Ifølge Forsvarets Forum 20/2-26  sier ukrainske sikkerhets- og forsvarsrådets visesekretær Davyd Alojan at det er blitt sendt inn 40 ulike søknader om å få eksportere forsvarsmateriell, og flertallet av dem ble godkjent. Det dreier seg mest om droner og raketter. Aljon sier at kundene kommer fra hele verden: Tyskland, Storbritannia, USA, de nordiske landene, tre land i Midtøsten, og minst ett i Asia, ifølge Alojan. Landene som støtter mest opp om Ukraina, får prioritet. I Ifølge ett oppslag i Kyiv Indipendent (15/3-26) ønsker blant annet Japan å kjøpe ukrainske droner.

Norge gir Ukraina 12 milliarder til droner i år

Ifølge Regjeringen.no (28/2-26) planlegger regjeringen å gi over 12 milliarder kroner i støtte til Ukraina i 2026 til anskaffelse av droner og autonome systemer. – Vi har en tett dialog med ukrainske myndigheter om hvordan vi best kan målrette Norges støtte til Ukraina, og droner har blitt utpekt som en topprioritet av Ukraina i kampen for å forsvare seg mot russiske angrep, sa statsminister Jonas Gahr Støre i forbindelse med sitt siste besøk i Kyiv.

Regjeringen og et enstemmig storting må forklare hvordan denne prioriteringa kan forenes med at Ukraina skal tjene titalls milliarder på å eksportere droner og raketter. Det er rett og slett ikke noe logisk sammenheng i denne politikken.

I 2026 skal Norge totalt støtte Ukraina militært med 70 milliarder kroner. Det tilsvarer en utgift på ca. 50 000 for en norsk familie på fire.

Tidligere har Forsvarets Forum (4/11-25) skrevet at Ukraina åpner kontorer for våpeneksport i København og Berlin. Om de også åpner ett i Norge, er foreløpig ukjent. I fjor sommer opplyste NRK at Zelenskyj at Ukraina vil inngå avtale med blant annet Norge om felles våpenproduksjon. Det samme gjelder Danmark, Tyskland, Storbritannia, Litauen og Canada.

Våpensamarbeid med Israel, Saudie-Arabia og Emiratene

Ukraina har helt og fullt stilt seg bak USA og Israels krig mot Iran. Forholdet mellom Israel og Ukraina er spesielt tett. Israels utenriksminister Gideon Sa’ar besøkte Kyiv 22. og 23. juli 2025. Under møtene diskuterte Sa’ar og Zelenskyj bilateralt samarbeid, særlig innen økonomi og forsvar, samt muligheter for felles våpenproduksjon.

I forbindelse med siste krigen mot Iran, fra 28. februar 2026, meldte Kyiv Indipendent (10/3-26) at et saudiarabisk våpenselskap har signert en avtale om kjøp av ukrainskproduserte avskjæringsmissiler. To kilder innen ukrainsk forsvarsindustri som ba om å forbli anonyme for å diskutere ikke-offentlige forhandlinger, fortalte Kyiv Independent at store kontrakter var oppe til diskusjon mellom regjeringene i Ukraina og Saudi-Arabia. En av kildene fortalte Kyiv Independent at de forventer en «stor avtale» mellom Saudi-Arabia og Ukraina så tidlig som 11. mars.

Det emiratiske forsvarskonglomeratet Edge signerte tidligere i år en avtale om å kjøpe 30 % av aksjene i det ukrainske våpenselskapet Fire Point for 760 millioner dollar. I 2025 hadde Fire Point vist fram sin FP-5 «Flamingo» for første gang på en forsvarskonferanse i Abu Dhabi i regi av et britisk-emiratisk firma kalt Milanion, skriver Kyiv Indipendent.

Den norske regjeringen har sammen med Kongsberg Defence & Aerospace inngått «et partnerskap» med Fire Points som sannsynligvis finansieres med store summer fra norske skattebetalere. Som jeg har skrevet tidligere på denne bloggen, er Fire Points under etterforskning for korrupsjon av det ukrainske antikorrupsjonsbyrået NABU.

Fire Point er altså et aksjeselskap som har en verdi på over 2,5 milliarder dollar, altså godt over 20 milliarder kroner. Dette selskapet blir subsidiert fra norske skattebetaler med store summer mens ukjente aksjeeiere håver inn sin profitt. 

Konklusjon:

At Ukraina nå skal tjene milliarder på våpeneksport, bryter fullstendig med det vi blir fortalt fra politisk hold her hjemme om at landet har et akutt behov for militær støtte for å kjempe sin «frihetskamp». Samtidig er integreringa mellom europeisk og ukrainsk våpenindustri et tegn på at det som blir kalt  «frihetskampen», dreier seg om noe annet enn å sikre Ukrainas suverenitet. Mange vil stille seg spørsmålet: Hva handler dette egentlog om?

Samtidig henger korrupsjonsspøkelse over det hele. Det finnes ingen sektor i verden som er mer korrupt enn våpenindustrien fordi hemmelighold blir forsvart med sikkerhet. Det finnes få land i Europa som er mer korrupt enn Ukraina. Det er heller ingen sektor der det er større beløp å svindle.

Noen vil hevde at våpeneksporten vil styrke Ukrainas statsfinanser. Men ingen har noen oversikt over hvilke lommer disse inntektene vil fylle.  

Kilder:

I denne artikkelen har jeg brukt Kyiv Indipendent som en hovedkilde. Dette er en engelskspråklig ukrainsk avis som er svært kritisk til Russland. (Sjekk deres nettsider). De andre kildene er NRK, Forsvarets Forum og Regjeringens nettside. Sist jeg sjekket var ingen av disse kildene heller særlig vennligsinnet mot Putin.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

Den sionistisk-amerikanske krigen mot Iran var ment å være et lynnedslag, utelukkende utkjempet fra luften, og som bare skulle vare i noen få dager. I stedet har Washington og deres israelske stedfortreder havnet i en større flerfrontskonflikt, som godt kan true selve imperiets eksistens. Det første amerikanske luftbombardementets midtpunkt var drapet på øverste leder Ali Khameneis 28. februar. Den avskyelige handlingen, som opprinnelig ble hyllet av vestlige medier som «århundrets attentat», har resultert i katastrofe for gjerningsmennene.

Kit Klarenberg.

15. mars 2026

Den islamske republikkens nådeløse angrep på sivile sentre og militær- og etterretningsinfrastruktur i sionistiske enheter, samt amerikanske baser over hele Vest-Asia, har ikke blitt avskrekket det minste. Store folkemengder gikk ut i gatene i Teheran i hevngjerrig sorg. Deres rettferdige sinne har spredt seg over hele den arabiske og muslimske verden. Siden den gang har rasende sjiamuslimer brutalt sammenstøt med sikkerhetsstyrker i flere store pakistanske byer. I mellomtiden balanserer Bahrain på randen av en total revolusjon. Nå har Mojtaba Khamenei, den drepte øverste lederens sønn, tatt hans plass.

Iranske borgere av alle etniske og religiøse bakgrunner trosset amerikansk-israelske luftangrep for å feire hans oppstigning. Han blir ofte sett på som en hardliner med sterke bånd til den iranske revolusjonsgarden, og forventningen om at den nye øverste lederen vil innta en betydelig mindre forsonende og tålmodig tilnærming enn faren hans er utbredt. Vestlige kilder spår at Mojtaba kan bestemme at Den islamske republikk «må handle raskt for å skaffe atomvåpen for å forhindre fremtidige amerikanske og israelske angrep», og dermed omgjøre Ali Khameneis langvarige fatwa mot Teherans utvikling av atomvåpen.

USAs president Donald Trump har erklært at han ikke er «fornøyd» med at Mojtaba tar makten, og israelske apparatsjiker er også forstyrret av utviklingen. Ikke desto mindre var dette en uunngåelig konsekvens av å myrde den tidligere øverste lederen. Det var heller ingen grunn til å tro at dette ville fremskynde Den islamske republikkens kollaps, eller føre til Teherans militære underkastelse. Det reiser det åpenbare spørsmålet om hvorfor Washington og Tel Aviv valgte å hjelpe til med å installere en hersker som er mer engasjert enn noen gang i å utvise imperiet fra Vest-Asia.

På samme måte burde Hizbollahs ekstraordinære omtale av den sionistiske enheten siden Khameineis attentat avkrefte enhver forestilling – slik den er videreført av israelske politiske og militære ledere – om at gruppen ble utslettet av Tel Avivs kriminelle invasjon av Libanon i oktober 2024. Dette angrepet ble innledet av en operasjon der tusenvis av personsøkere brukt av ledende Hizbollah-agenter ble detonert samtidig, etter å ha blitt koblet til eksplosiver av Mossad i forkjøpet, noe som drepte og skadet mange. Halvannen uke senere ble gruppens generalsekretær Hassan Nasrallah dødelig mål i et luftangrep fra den sionistiske enheten.

Det er tydelig at ikke motstandsbevegelsen kan knuses gjennom attentater på høyt nivå. Faktisk styrker slike handlinger aktivt medlemmene. Denne ubeleilige virkeligheten har vært velkjent for CIA siden minst 2009. I juli samme år utarbeidet byrået en topphemmelig vurdering som la frem fordeler og ulemper ved å likvidere «høyverdige mål» (HVT-er). Den ble utarbeidet i forkant av at Barack Obamas CIA-sjef Leon Panetta skulle flytte amerikanske «terrorbekjempelsesoperasjoner» fra å fange og torturere mistenkte på høyt nivå til å henrette dem direkte.

Vurderingen konkluderte med at HVT-operasjoner «kan spille en nyttig rolle når de er en del av en bredere strategi for motopprør», og søkte å «hjelpe beslutningstakere og militæroffiserer involvert i å autorisere eller planlegge» slike angrep. Den listet imidlertid opp mange «potensielle negative effekter» av attentater av «høy verdi». Israels tidligere drap på Hamas- og Hizbollah-ledere ble spesifikt nevnt som eksempler på hvordan strategien kan slå tilbake på en spektakulær måte. Vi har vært vitne til CIAs ignorerte advarsler i sanntid siden 28. februar.

Blant de potensielle tilbakeslagene fra HVT-operasjoner er risikoen for at attentater på høyt nivå kan øke støtten til en «opprørsgruppe». Dette skjer når det å drepe et mål «styrker en væpnet gruppes bånd med befolkningen, radikaliserer en opprørsgruppes gjenværende ledere, skaper et vakuum som mer radikale grupper kan komme inn i, og eskalerer eller deeskalerer en konflikt på måter som favoriserer opprørerne». Slike handlinger kan også «erodere» ‘spillereglene’ mellom regjeringen og opprørerne», og dermed forverre «voldsnivået i en konflikt»:

«HVT-angrep … kan øke støtten til opprørerne, spesielt hvis disse angrepene styrker opprørsledernes kunnskap, hvis ikke-stridende blir drept i angrepene, hvis legitime eller semi-legitime politikere alliert med opprørerne blir målrettet … En opprørsgruppes samlende sak, dype bånd til dens velgergrupper eller en bred støttebase kan redusere virkningen av lederskapstap ved å sikre en jevn strøm av erstatningsrekrutter».

CIA-vurderingen bemerket flere historiske tilfeller av antatte suksesser med HVT. Når mål på høyt nivå har «fremtredende offentlige profiler», kan attentater i spesifikke tilfeller knuse en målgruppe. Dette var imidlertid ikke tilfelle med Hamas eller Hizbollah. De to «utfører statslignende funksjoner, som å tilby helsetjenester», så høyerestående personer er godt kjent for innbyggerne i Gaza og Libanon. Likevel betyr deres «svært disiplinerte natur, sosiale tjenestenettverk og reserve av respekterte ledere» at de lett kan «reorganisere» seg i kjølvannet av attentater.

En CIA-tabell over tidligere/pågående vestlige attentatprogrammer

Den sionistiske enheten hadde på dette tidspunktet vært engasjert i «målrettede drap» mot Hamas, Hizbollah og andre motstandsgrupper siden midten av 1990-tallet. Imidlertid gjorde deres «desentraliserte kommandostrukturer, oppdelte lederskap, sterke suksesjonsplanlegging og dype bånd til lokalsamfunnene» dem «svært motstandsdyktige mot lederskapstap». Uforferdet fortsatte Tel Avivs attentater på høyt nivå i høyt tempo. Tidlig på 2000-tallet ble Hamas-grunnlegger Sheikh Yassin og gruppens leder i Gaza, Abdel Aziz al-Rantisi, myrdet. Drapene «styrket imidlertid solidariteten» mellom motstandsfraksjonene, samtidig som de «[forsterket] støtten til hardlinede militante ledere».

De åpenbare lærdommene fra denne hensynsløse blodbadingen forble ulært av den sionistiske enheten etter at Holocaust i Gaza brøt ut. I juni 2024 publiserte det eliteimperialistiske tidsskriftet Foreign Affairs en rapport med den utvetydige overskriften « Hamas vinner ». Den konkluderte dristig med at «Israels sviktende strategi gjør fienden sterkere». Mediet rapporterte også hvordan «i henhold til de viktige tiltakene» var Hamas betydelig større og mektigere enn 7. oktober 2023. Israel hadde dermed snublet inn i en dypt ødeleggende utmattelseskrig, med en «iherdig og dødelig geriljamakt».

Hamas’ økende popularitet blant palestinere gjennom folkemordet i Gaza viste seg å ha forbedret gruppens «evne til å rekruttere … [og] tiltrekke seg nye generasjoner av krigere og operative soldater» betydelig. Dette ga Hamas muligheten til å sette i gang «dødelige operasjoner» i områder som tidligere var «lett ryddet» av IDF. Utenriksdepartementet anklaget den sionistiske enheten, til sin «store skade», for ikke å forstå hvordan «blodbadet og ødeleggelsene den har forårsaket i Gaza bare har gjort fienden sterkere».

Det er ikke bare Hamas som har blitt galvanisert av folkemordet i Gaza. Israels «blodbad og ødeleggelse» har i stor grad utvidet rekkene og besluttsomheten til hele motstandsbevegelsen, mens dens konstituerende medlemmer har vunnet hjerter og sinn globalt i stadig økende antall. Tel Aviv og dens angloamerikanske marionettledere har ingen gode valg igjen å ta, i en kriminell krig de har valgt som utkjempes mot en utrettelig motstander forpliktet til total seier, uten like.

De katastrofale utfallene av den sionistisk-amerikanske konflikten med Iran ble grundig beskrevet i en rapport fra juni 2025 fra det Israel-baserte Institute for National Security Studies. Blant rapportene advarte INSS mot å myrde Ali Khamenei, ettersom Den islamske republikk «sannsynligvis ikke ville ha noen problemer med å velge en etterfølger som kunne vise seg å være mer ekstrem eller mer dyktig», samtidig som den forente den iranske offentligheten og regjeringen mer enn noen gang. Konsekvensene av å ignorere denne profetiske forbannelsen vil gi gjenlyd i hele Vest-Asia i århundrer.

---

Kit Klarenberg skriver:

Alle mine undersøkelser er gratis å lese, takket være lesernes enorme generøsitet. Uavhengig journalistikk krever likevel investering, så hvis du verdsetter denne eller andre artikler, bør du vurdere å dele dem, eller til og med bli en betalende abonnent. Din støtte mottas alltid med takknemlighet og vil aldri bli glemt. For å bestille en kaffe eller to til meg, vennligst klikk på denne lenken.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kit Klarenberg.

Denne uka slo Indias nasjonale etterforskningsbyrå (NIA) til mot en gruppe på sju utlendinger: seks ukrainere og en amerikaner ved navn Matthew Aaron VanDyke.

De er varetektsfengslet til 27. mars under den beryktede anti-terrorloven UAPA – en lov som gir myndighetene vide fullmakter og ofte brukes mot dissidenter og minoriteter.

Hvem er Matthew Aaron VanDyke?

VanDyke er ingen ukjent figur i de mørke korridorene av vestlig proxy-krigføring. Han har vært krigskorrespondent, dokumentarfilmskaper og selverklært «frihetskjemper» i en rekke konflikter: Irak, Afghanistan, Libya – og selvsagt Ukraina. Han grunnla Sons of Liberty International, en slags privat militær treningsorganisasjon som har operert i gråsoner der statlige aktører ikke vil vise seg fram.

I vestlige medier framstilles han ofte som en romantisk eventyrer, en moderne Lawrence av Arabia. Men realiteten er at han har fungert som en slags leiesoldat i tjeneste for regimeendringsagendaer.

Nå hevder indiske myndigheter at VanDyke og hans ukrainske medhjelpere (navngitt som Hurba Petro, Slyviak Taras, Ivan Sukmanovskyi, Stefankiv Marian, Honcharuk Maksim og Kaminskyi Viktor) har brukt India som transitt for å smugle seg inn i Myanmar via den restriktive delstaten Mizoram. Der skal de ha trent etniske væpnede grupper (EAGs) i drone-krigføring, våpenbruk og taktikk – inkludert import av store mengder droner fra Europa via India.

Trussel mot India – eller mot juntaen i Myanmar?

Det offisielle narrativet fra NIA er at dette utgjør en trussel mot indisk sikkerhet og suverenitet. Noen av disse etniske gruppene i Myanmar skal ha bånd til forbudte opprørsgrupper i Indias nordøst, og drone-teknologi kan jo brukes mot indiske styrker.

Er det virkelig overraskende at folk med bakgrunn fra Ukraina-krigen – der drone-krigføring har vært sentralt – dukker opp for å hjelpe anti-junta-styrkene?

Russisk etterretning som utløste pågripelsen

Ifølge flere indiske kilder var det russisk etterretning som tipset indiske myndigheter om gruppas bevegelser. Dette passer godt inn i det større bildet: Russland støtter juntaen i Myanmar (våpen, olje, diplomati), mens Vesten støtter opprørerne gjennom ulike kanaler – inkludert private aktører som VanDyke. India, som balanserer mellom BRICS, Russland og Vesten, vil ikke ha ustabilitet i nordøst eller en proxy-krig på egen dørstokk.

Reaksjonene taler sitt tydelige språk

USA sier de er «klar over situasjonen» og følger opp via ambassaden – vanlig diplomatisk tåketale.
Ukraina har levert en offisiell protest, avvist anklagene som «orkestrert og politisk motivert» og krevd umiddelbar løslatelse og konsulær tilgang. Typisk Kiev: Alt er russisk desinformasjon, selv når det er indiske myndigheter som slår til.

Hva dette egentlig handler om

Dette er ikke bare en historie om sju arresterte utlendinger. Det er et vindu inn i den nye kalde krigens gråsone-operasjoner: Private krigere, drone-smugling, regimeendring via proxy, og stormakters kamp om innflytelse i Asia. India ønsker ikke å bli en slagmark for andres kriger – verken NATOs eller noen andres.

Mens vestlige medier sannsynligvis vil framstille VanDyke som en uskyldig idealist fanget i en autoritær felle, peker fakta i en annen retning: Dette er konsekvensen av å drive med leiesoldat-virksomhet i en multipolar verden der ikke alle land bøyer seg for Washingtons narrativ.

Spørsmålet er: Hvor mange flere slike grupper opererer i skyggene akkurat nå – og hvem betaler regninga når de blir tatt?

Azov har offisielt åpnet for internasjonale rekrutter – men er det en direkte kobling til de arresterte i India?

Azov-brigaden (nå formelt 12. Spesialstyrkebrigade Azov under Nasjonalgarden) har de siste årene utvidet rekrutteringen til utlendinger. På deres egne nettsider – azov.international og azov.org.ua – ligger det åpent ute: De har en dedikert «Azov International Battalion»-seksjon der de aktivt tar imot søknader fra folk verden over. Prosessen er digitalisert med chatbots på WhatsApp, Telegram og Viber, intervjuer (ofte online), bakgrunnssjekk og kontrakter på opptil tre år (med mulighet til å bryte etter seks måneder). De lover «moderne militære standarder, profesjonalitet, brorskap» og plass i «de heteste frontseksjonene». Flere utenlandske frivillige har allerede fått patches og kjemper side om side med ukrainere.

Vi har ingen indikasjoner på at dette er folk fra Azovs leiesoldatarmé. Det kan være ei uavhengig «spin-off»-gruppe av veteraner som bruker erfaring fra Ukraina (inkl. Azov-stil trening). Eller rett og slett opportunister som utnytter kaoset i Myanmar for å tjene penger/ideologi.

India vil ikke ha proxy-krig på egen dørstokk – verken fra Vesten, Ukraina eller noen andre. Arrestasjonene under UAPA viser at New Delhi tar det alvorlig. Miljøet rundt Azovs internasjonale rekruttering produserer folk og kunnskap som kan dukke opp i slike gråsoner.

---

Trump skrøt denne uka av at han kunne «ta» Cuba og gjøre «hva han vil» med øynasjonen, noe som falt sammen med store strømbrudd som følge av blokaden.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

To russiske tankskip som frakter hundretusenvis av fat med olje er på vei til Cuba i strid med Washingtons energiblokade mot øynasjonen. 

Ifølge flere rapporter og data fra tankskipsporing er Sea Horse og Anatoly Kolodkin på vei til Cuba med til sammen 930 000 fat gass og olje. 

Anatoly Kolodkin, som eies av det russiske statlige rederiet Sovcomflot, skal losse ved Matanzas oljeterminal nord på Cuba 23. mars, ifølge Kpler. 

Russlands utenriksdepartement uttalte 18. mars at det var klart til å «gi Cuba nødvendig støtte, inkludert materiell støtte».

Cuba har vært underlagt en handelsembargo i over 60 år, med oppstart etter den kubanske revolusjonen og styrtingen av det USA-støttede Batista-diktaturet.

USAs president Donald Trump har nylig skjerpet denne beleiringen for å sulte nasjonen for energiimport. I begynnelsen av året signerte han en presidentordre som truet med tollsatser på land som bistår Cuba.

På grunn av den amerikanske blokaden har øya stått overfor en alvorlig energikrise, med konstante strømbrudd og drivstoffmangel. Den står også overfor en forverret matsikkerhetskrise og økende fattigdom.

Cuba opplevde et totalt strømbrudd denne uken. Millioner av kubanere var uten strøm i rundt 30 timer etter at strømnettet kollapset. 

De fleste deler av landet var koblet til igjen fra og med 19. mars, men myndighetene advarte om at alvorlig drivstoffmangel fortsatt utgjorde en alvorlig trussel mot strømproduksjonen. 

«Du vet, hele livet har jeg hørt om USA og Cuba. Når vil USA gjøre det? Jeg tror jeg vil … få æren av å ta Cuba. Enten jeg frigjør det, tar det – tror jeg kan gjøre hva jeg vil med det. Du vil vite sannheten. De er en veldig svekket nasjon akkurat nå», sa Trump mandag da strømbruddene rammet Cuba. 

Ifølge en rapport i New York Times (NYT) har amerikanske tjenestemenn bedt Cuba om å fjerne presidenten fra makten. 

Siden blokaden startet har Russland gjentatte ganger lovet å bistå Cuba og forsyne landet med energi.

Torsdag erklærte også Mexicos president Claudia Sheinbaum at landet hennes jobber med å gjenoppta drivstoffleveranser til den karibiske nasjonen.

President Claudia Sheinbaum kunngjorde i dag at Mexico ønsker å gjenoppta drivstoffleveranser til Cuba.

En enorm seier for det kubanske folket, for Mexicos suverenitet og integriteten til det internasjonale handelssystemet generelt pic.twitter.com/VORcHZt0le— David Adler (@davidrkadler) 19. mars 2026