Forskjellen på en krise og en mulighet, er hvor fort vi ser og forstår den. Den gamle verdensorden er i oppløsning, og en ny strever med å bli født.  Nylig var det 100 år siden dikteren Erik Bye ble født. Vi minnes en viktig stemme for et uavhengig Norge. Han beskrev Norge som et «påbegynt dikt» og at «vi må be om kursen mot Landet som Skal Bli».)

Bjarne Berg Wig, fagbokforfatter.

Men hvilken kurs?
Og mot hva?

Da må vi se litt tilbake. Norges frigjøring fra å være en koloni har historisk vært knyttet til nasjonal kontroll på våre store naturressurser, visjonære industrikapitalister og en sterk arbeiderbevegelse. Da statsminister Gunnar Knudsen og datidens ledere sikret kontroll over vannkrafta gjennom hjemfallsretten, la det grunnlag for en industri basert på denne enorme ressursen. Hydro her i Telemark ble ett av resultatene. Senere kom en ny historisk prosess knyttet til rettigheten til havressursene. Jens Evensen ledet sokkelutvalget (1963–1965) som utarbeida det juridiske grunnlaget for drift på norsk sokkel. Han var sentral i å utforme Kongelig resolusjon av 9. april 1965, som slår fast at ressursene tilhører Norge. Uten dette ville det som ble Det norske oljeeventyret bare vært – et eventyr.

Rester av en urgammel vulkan har lagret ressurser under jordskorpen på Fensfeltet i Nome. Thorium har enorme mengder energi. Smeltet salt thorium-reaktorer, ofte kalt Liquid Fluoride Thorium Reactor – LFTR, som er reaktorer med minimale utslipp. Disse moduleres slik at de kan knyttes til industriklynger, på skip som kan gå i årevis uten å fylle drivstoff og til all sivil infrastruktur. Energien på Fensfeltet tilsvarer mange ganger Petroleumsressursene i Nordsjøen. Thorium er også grunnressurs for revolusjonerende kreft behandling. Fensfeltet har sjeldne jordarter (REE) til utvikling av moderne teknologi, roboter, fly, droner, AI. Uten disse ressursene vil et virkelig grønt skifte være umulig. Nå står vi derfor overfor et nytt eventyr som kanskje overgår både temming av fossekrafta og oljeeventyret. Igjen med Telemark i sentrum.

Problemet i dag er at vi ikke har ledere av Gunnar Knudsen eller Jens Evensens format. Globalistene i det vi nå presist kan kalle Davos-eliten (ja, de har vært der alle sammen mange ganger). Denne eliten har bidratt til at vår verdifulle, miljøvennlige og ekstremt billige fossekraft er underlagt EUs kraftbørssystem. En virkning av dette fikk vi tall på fra et par uker siden: Mens kraftmeglere i London tok ut 40 millioner i utbytte bl.a. på strøm fra Norge, betalte sørlendingene (NO2) i slutten av februar for den dyreste strømmen i hele Europa. Strøm levert fra et strømsystem de selv og deres forfedre har bygget og for lengst betalt! Det er nesten helt uvirkelig. At sørlendingene ikke har samlet sammen høygaflene og marsjert mot Oslo, skyldes at de er et stillferdig og tålmodig folkeferd.

Nylig kom en ny juridisk avklaring. Et vedtak i EFTA domstolen (sak E-6/25) slår fast at ressursene i Nordsjøen er underlagt EØS-avtalen. Det betyr at det fra nå, er EØS-regler som skal gjelde på norsk sokkel. For energi, klima/miljø, markedsadgang, statlig regulering. Flere jurister peker på at dette kan få svært vidtrekkende konsekvenser.

Da er vi der:

• El-Krafta styres fra Europa.
• Og nå skal EU-reglene automatisk gjelde norsk sokkel.

Det er grunn til å tro at Knudsen og Evensen roterer i sine graver!

Davos-eliten, (den oppvakte leser vet hvem jeg tenker på) har som strategisk kurs å legge våre ressurser inn som del av EU prosjektet og «beskyttet» av «vår nærmeste allierte» USA. Det er Davos eliten som er de toneangivende i NHO, og «trygg styringspartiene» Ap og Høyre. Den kursen de har satt vil sikre utenlandsk kontroll også i det nye mineraleventyret vi står foran.  Med Davos-eliten sentralt plassert ved roret har vi et stabilt system for å legge om den kursen Knudsen og Evensen stod for.

Det er bare en brei allianse av fagbevegelsen, miljøbevegelsen og de mange fornuftige medlemmene på grunnplanet i Ap og Høyre som kan endre kursen tilbake slik den en gang sikret norsk kontroll på krafta og på petroleumsressursene.

Vi skal naturligvis samarbeide med mange om utvikling av Fensfeltet. Med Europa, Kina (som leder reaktorforskningen) og USA, men styringa skal ligge her.

---

Vinter og vitamin D: Studien fant at de som tok nok D-vitamin sparte samfunnet for åtte dollar daglig. Den ble publisert, men vakte ingen interesse.

Julia Schreiner Benito.

Helsedirektoratet anbefaler tilskudd av vitamin D til spedbarn som ikke får morsmelkerstatning, gravide, eldre og personer med mørk hud.

Tar du nok tran? Hvor mye er nok? Du har neppe hørt om Cooper-studien, for både fra medier og myndigheter forble det taust.

Studien fra 2022 snudde paradigmet på hodet ved å teste intervensjoner på friske folk mot endepunkter i virkeligheten, ikke i et laboratorium: Hvor mange friske ble IKKE syke, i stedet for «hvor mange syke ble friske».

Da observasjonsstudien forelå, regnet forskerne ved Cooper University om helsefordeler av nok vitamin D til rene penger. Det kunne de ha spart seg, for interessen var og forble laber. Men la oss begynne med begynnelsen:

Er det ikke paradoksalt at når vi vitenskapelig finner noe som er «selvfinansierende» og effektivt, så forsvinner det fra det offentlige rom?

Transtudien som viste at «vitamin D ikke hjelper mot covid-19» ble feiret

Omtrent samtidig som norske medier feiret «Transtudien» i 2022 som selve beviset på at vitamin D «ikke virker mot covid-19», publiserte fagbladet «Nutrients» en amerikansk studie som viste at D-vitamin gir 70 prosent reduksjon av «influensalignende sykdom» (ILI). Den ble aldri feiret.

Forskjellen på den norske Transtudien og den amerikanske Cooper-studien er først og fremst dosen. Mens Transtudien tester 400 IE D-vitamin, tester Cooper-studien 5.000 IE.

Den andre forskjellen er at Transtudien tester på tilfeldige nordmenn, mens Cooper-studien tester på en gruppe helsearbeidere ved Cooper Hospital og sammenlignet med resten av helsearbeiderne på sykehuset.

Forskerne fant at blant de ansatte som ikke fikk D-vitamin, hadde flere enn 100 vært innlagt. I gruppen som fikk D-vitamin, var det ingen.

Regnet om til sparte penger

At 5.000 IE D-vitamin i 11 måneder viste 70 prosent reduksjon i ILI er interessant nok, men det er ikke poenget her. For forskerne ved Cooper Hospital gikk videre. De analyserte om de samlede dataene kunne si noe om hva 5.000 IE D-vitamin kan bety for den økonomiske belastningen på helsevesenet.

Derfor telte de hvor mange i D-vitamingruppen som hadde vært innlagt på sykehus, og sammenlignet med resten. Og fant at blant de ansatte som IKKE fikk D-vitamin, hadde flere enn 100 vært innlagt på sykehus. I gruppen som fikk D-vitamin, var det ingen. Null.

Resultatet ble en ny studie med tittelen «Helsekostnader og bruk av helsetjenester ved daglig tilskudd av vitamin D3 på 5000 IE i løpet av en observasjonsperiode på 10,9 måneder innenfor en pragmatisk randomisert klinisk studie.»

Forskerne sier at hvis disse tallene skulle ha vært «statistisk signifikante», måtte de hatt 6.000 deltakere i studien. De hadde færre, så da er resultatet mer usikkert «større studier trengs.»

Forskerne ved Cooper regnet altså om «innsparingen» fra 5.000 IE D-vitamin til rene penger og fant at de som tok D-vitamin kostet 8 dollar mindre daglig. Studien ble publisert, men så ble det stille. Helt stille.

Gevinst for samfunnet, men tap for sykehuset

For de åtte hypotetiske dollarene handler neppe om innsparing. De handler om tap. Økonomidirektøren ved sykehuset vet at 5.000 IE D-vitamin kan bety at sykehuset taper åtte dollar i omsetning hver dag for hver innbygger som tar 5.000 IE D-vitamin. På ett år blir det 3.000 dollar i tapt omsetning per innbygger.

Omregnet til norske kroner blir det 30.000 kroner i tapt sykehusomsetning for hver nordmann som hadde tatt 5.000 IE D-vitamin.

Regner vi videre på disse tallene, beskriver studien et potensielt tap på 170 milliarder kroner for norske sykehus. Og så har du svenske sykehus, britiske, franske, tyske, amerikanske… Det blir potensielt uhorvelig store tap. For noen.

Ingen profitt i en frisk befolkning

Skulle tallene fra Cooper-studiene vise seg å stemme, risikerer sykehusene i praksis å bli nedbemannet til føde- og skadestuer. Og her ligger kjernen i problemet: Det finnes ingen profitt i en frisk befolkning. Heller ikke for stykkpris-finansierte norske sykehus.

Cooper-forskerne var pragmatiske. Mens legemiddelindustrien bruker RCT-er, randomiserte kontrollstudier, for å isolere én variabel i et sterilt miljø, testet Cooper i stedet D-vitamin i den virkelige verden. De viste at når man på helhet – ressursbruk og sykehusinnleggelser – i stedet for isolerte fragmenter, så vinner D-vitaminet overlegent. Cooper-studiene viser at 5000 IE D-vitamin daglig ikke bare endret en biomarkør i blodet, men selve statistikken for hvem som havnet på intensiven. Dette er helhet som ikke industriens snevre testregimer ikke belyser.

Derfor ble det stille.

Når løsningen blir for billig

Vil vi ha et samfunn som har råd til at vi er syke, eller har vi faktisk ikke råd til at folk holder seg friske?

Når løsningen er så billig at den truer milliardindustrier, er det ikke lenger helsen din som prioriteres, men systemets overlevelse. I regnearkenes verden er din gode helse en kostnad, mens din sykdom er inntekt.

Og akkurat nå ser det ut til at prisen for helse er altfor høy for dem som lever av sykdommen din. Derfor er det stille rundt Cooper-studien.

Hvis vi aksepterer Cooper-studiens pragmatiske resultater som «sann vitenskap», må vi samtidig innrømme at vi har bygget et medisinsk korthus. At vi foretrekker dyre, RCT-testede medisiner for å reparere skader som en rimelig, «ikke-vitenskapelig», ifølge industrien, robusthet kunne forhindret. RCT står for randomiserte kontrollerte studier, kjernen i «evidensbasert medisin» og med røtter til John Rockefeller.

Er det ikke paradoksalt at i det øyeblikket vitenskapen faktisk finner noe som er «selvfinansierende» og effektivt, så forsvinner den fra det offentlige rom?

Beslutningen om dobbelt blindede tester som selve ‘gullstandarden’ viser hvor langt vår medisinske vitenskap og sykehusdrift har innrettet seg etter industriens premisser.

---

Denne artikkelen ble publisert av Helsemagasinet.

Inngår i krigen mot Iran

Israel har innledet en ny bakkeinvasjon i Sør-Libanon. Hensikten er å rense hele området opp til Litani-elva, tjue-tretti kilometer nordover fra grensa, for Hizbollah. Under våpenhvileavtalen har den libanesiske hæren inntatt tidligere Hizbollah-stillinger i sør.

Peter M. Johansen.

Evakueringsvarslene som blir sendt til stadig flere landsbyer, tyder på at Israel har andre hensikter enn bare å fordrive Hizbollah nordover. Dette bærer alle bud om at Israel nå innleder en langvarig okkupasjon som gjør at Israel får kontroll over et område som strekker seg fra Middelhavet til Antilibanon-fjellkjeden og Golanhøydene som Israel annekterte i 1981, og videre østover til de tre sørsyriske fylkene som dekker grenseområdet i sørvest og langs grensa til Jordan. Det vil utgjøre et sammenhengende belte under Israels militære kontroll som rommer flere av de viktigste vannkildene i denne delen av regionen. 

Israel bomber igjen Dahieh, den sjiamuslimske sørlige forstaden til Beirut. Libanons USA-vennlige statsminister Nawaf Salam har nedlagt forbud mot Hizbollahs “militære virksomhet”. Hizbollah spør hvem som skal forsvare Libanon når hæren er altfor svak til å stagge Israels okkupasjon og tusenvis av brudd på våpenhvilen fra november 2024. Våpenhvilebruddene ble trappet opp før USAs og Israels krig mot Iran – og framstår som en del av den. 

Rykker inn i Sør-Libanon

Flere israelske bakkestyrker har rykket inn i Sør-Libanon for å forsterke okkupasjonen som aldri har sluppet taket etter våpenhvileavtalen i november 2024. De nye invasjonsstyrkene skal innta høydedrag for å etablere større kontroll med situasjonen i området. Det strekker seg nordover til Litani-elva (Nahr an-Litani).

Onsdag sendte Israels væpnede styrker (IDF) ut nye evakueringsvarsler til seksten landsbyer i sør. Om lag femti landsbyer hadde inntil da fått slike varsler som hadde sendt vel 60.000 flyktninger nordover. 

Bakkeoffensiven er naturligvis godkjent på høyeste nivå, av statsminister Binyamin Netanyahu og forsvarsminister Yisrael Katz som har befestet sine posisjoner i ledelsen for regjeringspartiet Likud (Konsolidering). Det lever opp til navnet ved å fylke seg rundt den opprinnelige motstanden mot en tostatsløsning og dermed Oslo-avtalen fra 1993 og blir nå stadig tydeligere med hensyn til annekteringa av Vestbredden.

Det erklærte målet med den nye bakkeinvasjonen fra hærens 91. divisjon er å hindre rakettangrep fra Hizbollah mot israelske landsbyer og bosettinger i den nordlige delen av Israel.

– Den israelske hæren fortsetter å handle kraftfullt, og Hizbollah betaler og vil betale en høy pris for å skyte mot Israel, uttalte Katz mandag. 

Kronologien i de siste hendelsene viser derimot at den reelle hensikten er å befeste og utvide de områdene i det sørlige Libanon som Israel aldri har trukket seg ut av siden det militære inntrykket på bakken som gjennom september-oktober 2024 utviklet seg til å regelrett invasjon. Den kom i forlengelsen av konflikten mellom Hizbollah og Israel fra 8. oktober 2023, dagen etter Hamas’ militære angrep på Israel, “Operasjon al-Aqsa-flommen”.

Disse operasjonene er allerede i gang fra de inntatte høydedragene hvor de israelske okkupasjonsstyrkene har full oversikt over de små landsbyene langs åskammene. Det er dette Israel kaller et “framskutt forsvarssystem” som innebærer «storstilte raid på Hizbollahs infrastruktur», ifølge hæren.

Ifølge libanesiske myndigheter har de israelske styrkene tatt seg inn i den sjiamuslimske landsbyen Kfar Kila/Kfarkela (“Landsbyen med beitemarken”) og den maronittisk-kristne landsbyen Qaouzah, begge i Nabatieh-fylket.

Qaouzak ligger på 700-800 meters høyde, tett på grensa til Israel, om lag 110 kilometer sør for Beirut. Av landsbyens innbyggere er 98 prosent kristne, hvorav 92 prosent er maronitter. Landsbyen ligger i et jordbruksstrøk og er kjent for sine avlinger av tobakk, johannesbrød og særdeles god timian og for den syrlige krydderblandinga za’atar. Den havnet igjen i kryssilden mellom Israel og Hizbollah under konflikten som ble utløst igjen i oktober 2023, slik som i krigen i 2006.

Kfar Kila i Majayoun-distriktet, med rundt sju tusen innbyggere, ligger også på 700 meters høyde og har dermed vært tilfluktssted for feriegjester i sommerheten. Nå har Israel gjenopprettet nye grenseposter i løpet av de siste to månedene, hvilket bekrefter at Israel ikke har til hensikt å trekke seg ut med det første.

Landbyen havnet i den israelske “sikkerhetssonen” under invasjonen i 1982 som tok IDF helt inn til Beirut hvor de tilrettela for massakrene i Sabra og Shatilla. 1. oktober i fjor opplyste IDF at de hadde ødelagt 158 Hizbollah-mål i Kfar Kila, 25. oktober var nesten hele den sørlige delen av landsbyen ødelagt på grunn av kampene mellom IDF og Hizbollah.

Hizbollah retter seg mot viktige militærbaser. Tirsdag meldte Hizbollah at de hadde rettet seg mot den israelske operasjonsbasen i Meron, en moshav (andelslandsbyen) i fjellsida av Har Meron i Øvre Galilea nord i Israel. Den ligger nær byen Safed der palestinernes president og PLO-leder Mahmoud Abbas ble  født i 1935 i det britiske mandatområdet Palestina, nå Nord-Israel. Hizbollah sendte avgårde en skvadron med angrepsdroner mot operasjonsbasen som styrer fly og missiler mot mål over hele Libanon. At mange av de israelske bosettingene huser militære anlegg som gjør dem til legitime militære mål, blir gjerne underspilt i nyhetsmeldingene og reportasjene om hvordan de jødiske innbyggerne til stadighet mæ haste til tilfluktsrommene som følger med enhver israelsk boligbygging.

Bombing etter Dahieh-doktrinen

Hizbollah sier i en uttalelse at operasjonen kom som svar på israelsk aggresjon som siden slutten av forrige uke har rammet dusinvis av byer og tettsteder. Disse inkluderer Beiruts sørlige Dahieh-forstad i Ba’ada-distriktet, som under krigen i 2006 ga opphav til begrepet Dahieh-doktrinen.

Strategien, som ble utarbeidet av tidligere forsvarssjef Gadi Eizenkot, omfatter massiv ødeleggelse av sivil infrastruktur og angrep på politiske og militære ledere for å legge press på fiendtlige regjeringer. Det innebærer å målrette økonomiske interesser og sivile maktsentra som støtter myndighetene for å skape vanskeligheter og lidelser for sivilbefolkninga –   for at de skal vende seg mot “fienden”slik at den trygler om fred, ifølge oberst Gabi Siboni. Doktrinen har vært i bruk ved en rekke kriger, som mot Gaza, Beirut og nå mot Teheran og nær sagt alle iranske byer i dette øyeblikket.

Bydelen Dahieh er overveiende sjiamuslimsk, men huser også sunnimuslimer og kristne og en palestinsk flyktningleir med 20.000 innbyggere.

Hizbollah gikk deretter til rakettangrep på Nafah-basen som er hovedkvarteret til den 210. Habshan-divisjonen på de annekterte Golanhøydene som Israel erobret under Seksdagerskrigen i juni 1967. Ved daggry tirsdag meldte Hizbollah at de hadde angrepet radarområder og kontrollrom ved flybasen Ramat David ved hjelp av angrepsdroner. I sin uttalelse, gjengitt av nyhetsbyrået Tasnim, viser Hizbollah til at aggresjonen mot Libanon har fortsatt i femten måneder «med drap, ødeleggelse, bulldosing og alle former for kriminalitet», og legger til at politiske og diplomatiske anstrengelser ikke hadde klart å stoppe bruddene på våpenhvilen. De har heller ikke maktet å håndheve avtalene som følger med våpenhvilen og som Hizbollah har inngått med regjeringa i Beirut.

Hizbollah-gruppa gjentok at «aggresjon uten respons ikke kan fortsette» med tanke på Israels angrep, og understreket at attentater og ødeleggelse ikke kan gå ubesvart og oppfordret til handling «med alle tilgjengelige midler».

Siden oktober 2023 har israelske operasjoner i Libanon drept mer enn 4000 mennesker og skadet omtrent 17.000 andre. Hundrevis har blitt drept under våpenhvileavtalen som Israel har brutt nesten daglig.

Militært forbud mot Hizbollah

Angrepene som ledsaget Hizbollahs erklæring, kom dagen etter at Libanons statsminister, den partiuavhengige sunnimuslimen Nawaf Salam, nedla forbud mot Hizbollahs militære og sikkerhetsmessige aktiviteter. Det skjedde bare timer etter Israels flyangrep mot de sørlige forstedene til Beirut.

– Vi kunngjør et forbud mot Hizbollahs militære aktiviteter og begrenser dens rolle til den politiske sfæren, sa Salam i sin regjeringsuttalelse mandag. 

– Vi erklærer vår avvisning av enhver militær- eller sikkerhetsoperasjon som iverksettes fra libanesisk territorium utafor ramma av legitime institusjoner. Vi erklærer vår forpliktelse til å opphøre fiendtlighetene og gjenoppta forhandlingene, la han til.

Ifølge statsministeren kommer forbudet, som ikke gjelder Hizbollah som sådan, for å «forhindre angrep som kommer fra libanesisk territorium», melder Al-Jazeera. Det var et svar på at Hizbollah hadde forsøkt å ramme det militære missilforsvarsanlegget i nærheten av Haifa mandag. 

Det ble umiddelbart satt i forbindelse med Israels og CIAs kombinerte drap på Irans øverste leder Sayid Ali Hosseini Khamenei, men Hizbollah omtalter Haifa-angrepet som «forsvar av Libanon og dets folk» og «som svar på den gjentatte israelske aggresjonen».

Dette gjenspeiler de motstridende oppfatningene av hva som førte til den siste oppblussinga av krigen mot Libanon. Når statsminister Salam rykker ut med at Beirut ikke kan “tillate at landet blir dratt inn i nye eventyr” og betegner Hizbollahs angrep som «en uansvarlig og mistenkelig handling som setter Libanons sikkerhet i fare», forsøker han ikke å underslå Israels permanente brudd på våpenhvilen. De lar seg ikke underslå. Men de er gjenstand for den politiske dragkampen som utspiller seg i Beirut hvor også landets president Joseph Aoun, den femte forsvarssjefen som blir president, er involvert.

Han inntok Baabda-palasset 9. januar i fjor, en måned etter at Salam ble statsminister 8. februar. Begge er dermed barn av våpenhvilen.

Den grunnleggende uenigheten står om hvordan Libanon skal forholde seg til at Israel som en del av forberedelsene til krigen mot Iran, trapper opp sine vedvarende brudd på våpenhvilen og nå går inn med et erklært mål om fullstendig å avvæpne Hizbollah som er én del av våpenhvileavtalen og av den enstemmige FN-resolusjonen 1701 fra 11. august 2006.

Hizbollah og hæren

Hvem dro Libanon inn i denne eskaleringa? En gjennomgang av våpenhvilen, som Palestine Chronicle har foretatt, “dokumenterer at israelske brudd og rekkefølgen av nylige hendelser indikerer at Israels vedvarende militære kampanje i Libanon gikk forut for Hizbollahs siste angrep – og bidro til å legge grunnlaget for den.” Med andre ord: Opptrappinga av de militære angrepene mot Libanon er en del av USA og Israels krig mot Iran.

Det bygger på følgende forhold: Israel brøt våpenhvilen gjentatte ganger i opptakten til den siste krigen mot Iran. Operasjonen som nå utfolder seg på bakken i Sør-Libanon og den massive bombinga av angivelige Hizbollah-mål i Dahieh i Beirut og Baalbek, var godt forberedt gjennom en gradvis intensivering av nesten daglige luftangrep, droneoperasjoner og artilleriangrep i Libanon. 

I januar sendte regjeringa i Beirut en formell klage til FN som dokumenterte 2036 israelske brudd på libanesisk suverenitet på bare tre måneder. De inkluderte: Krenking av luftrommet, droneovervåking, målrettede attentater, militære angrep i Sør-Libanon og Bekaa-dalen og bombing i de sørlige forstedene til Beirut

Samtidig avsto Hizbollah i stor grad fra å gjengjelde angrepene i stor målestokk i denne perioden og oppfordret den libanesiske staten til å håndtere bruddene diplomatisk. Dette skjedde i samsvar med president Aoun og de væpnede styrkene.

Hizbollah har gjort alt for å beholde den strategiske alliansen som ble smidd da tidligere forsvarssjef Michel Suleiman (1998-2008) ble president i mai 2008 med god støtte fra 8. mars-alliansen (Taḥaluf 8 aḏar). 

Her  har Hizbollah spilt en tung rolle helt siden alliansen ble opprettet i 2005 som politisk motvekt mot den politiske fronten mot Assad-regimet i nabolandet Syria, 14. mars-alliansen (Taḥaluf 14 aḏar).

Dette skjedde under Sederrevolusjonen (Thawrat al-Arz) eller Uavhengighetsintifadaen (Intifadat al-Istiqlal) som startet med store demonstrasjoner i Beirut 14. februar i protest mot attentantet mot daværende statsminister Rafīk Bahaʾad-Din al-Ḥariri, entreprenørkongen og forretningsmogulen som hadde mange sugerør i statskassa og var i allianse med saudisk kapital og Paris og Washington. Mistankene om hvem som sto bak attentatet, gikk i to retninger, eller med to aktører i samme retning: Hizbollah og Assad-regimet.

Hizbollah-angrepet er gjengjeldelse fordi den libanesiske hæren ikke er i stand til å yte motstand eller forsvare libanesisk territorium. Det viste seg under krigen i Syria da både al-Qa’ida og Den islamske staten (IS) forsøkte å få fotfeste i Libanon. Det fikk alliansen mellom Hizbollah og den libanesiske hæren forhindret. 

Den lille, sunnidominerte byen Arsal i Baalbek-fylket, opp mot Antilibanon-fjellene, om lag 130 kilometer nordøst for Beirut, kan tjene som illustrasjon på hvordan Libanon klarte seg gjennom den syriske borgerkrigen uten å bli dratt inn i den annet enn gjennom den største tettheten av flyktninger. 

I  september 2012 da den vestlig-støttede Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-Hur, FSA) skjøt på grenseposter nær Arsal (“Guds trone” på aramesisk, språket til Jesus). I august 2014 forsøkte IS og allierte terrorister å trenge seg inn i fjellbyen under en større offensiv. Den ble drevet tilbake til Syria av Hizbollah og hæren i løpet av fem dager. 

I 2016 huset Arsal uoversiktelige 50.000 til 100.000 syriske flyktninger. I juli 2017 startet syriske regjeringsstyrker og Hizbollah en felles operasjon for å gjenerobre gjenværende territorium nær grensa mellom Libanon og Syria som jihadistene fortsatt kontrollerte. Den libanesiske hæren inntok samtidig defensive posisjoner for å beskytte Arsal.

Lenge planlagt

Det samme styrkeforholdet mellom hæren og Hizbollah gjentar seg nå når hæren har rykket sørover og overtatt tidligere Hizbollah-stillinger uten at israelske okkupasjonsstyrker er ute av Sør-Libanon i henhold til den snart seksten måneder gamle våpenhvileavtalen. 

Hizbollah kobler Haifa-angrepet til attentatet på Irans øverste leder Ali Hosseini Khamenei lørdag og ser det i en regional sammenheng hvor Israel bruker motstanden mot Israels folkemorderiske krig i Gaza til fysisk å utvide sitt territorium når sittende regimer blir svekket og land som Syria eksploderer i regionalt infiserte borgerkriger og geopolitisk rivalisering.

Israels respons kom umiddelbart, og den var omfattende med jagerflyangrep mot Beirut og landsbyer i Sør-Libanon og Bekaa-dalen. Forsvarsminister Yisrael Katz pekte raskt ut Hizbollahs generalsekretær Naim Qassem (73) som «et tydelig mål for attentat». 

Qassem er arvtakeren etter den legendariske Hizbollah-lederen generalsekretæren Hassan Nasrallah som ble drept av en USA-produsert bunker buster-bombe i Beirut 27. september 2024. Qassem var visegeneralsekretær i Hizbollah fra mai 1991, før Nasrallah tok over som tredje generalsekretær etter Abbas al-Musawi som ble drept av Israel 16. februar 1992.

Naim Qassam er født i løk- og oliven-landsbyen Kfar Fila i Nabatieh-fyket, nettopp i de områdene som Israel nå befester. Kfar Fila har rundt 2500 innbyggere, hvorav vel halvparten jobber og lever i Beirut omtrent seksti kilometer lenger nord.

Israels langsiktige hensikter står tydelig skrevet i de masseevakueringsordrene som ble gitt til mer enn femti landsbyer i Sør-Libanon og Bekaa-dalen. De kom umiddelbart etter de første bombetoktene. Fordrivelsene har nå fått en ny dyster grunntone med tanke på hva slike ordre har ført til i Gaza. Om IDF selvsagt ikke vil ty til den samme folkemorderiske krigføringa som på Gazastripa, er fordrivelsen et stygt varsel om at IDFs ingeniørtropper vil gå drastisk til verks med å ødelegge hus og all infrastruktur i sonen opp til Litani-elva, om lag tretti kilometer nord for grensa. Det vitner igjen om at de vedvarende operasjonene var og er godt forberedt.

Det framgår av mønsteret før Hizbollah fyrte av sine raketter mot Haifa gjennom Israels tusenvis av brudd på våpenhvilen. 

Ingen diplomatiske klager har ført fram. Hizbollah gikk først til motangrep etter flere måneder hvor Israel har lagt dokumentert militært press på regjeringa i Beirut og president Joseph Aoun. Her har Trumps spesialutsending, eiendomsinvestoren Tom Barrack, USAs ambassadør til Tyrkia, stått sammen med Israel i kravet om at Hizbollah skal avvæpnes uten å følge opp kravet om at Israel må trekke seg helt og holdent ut av Sør-Libanon. 

For Hizbollah og mange libanesere innebærer tilbaketrekkinga Shebaa-gårdene som Israel erobret under Seksdagerskrigen i juni 1967 og annekterte som del av de syriske Golanhøydene i 1981

Fakta: Shebaa-gårdene

Etter hver krig har Beirut reist kravet om Shebaa-gårdene (Mazari’ Šib‘a). Den ikke helt ukjente Terje Rød-Larsen har vært involvert i tre sammenhenger. Første gang da han ble utnevnt av statsminister Kjell Magne Bondevik til ambassadør med ansvar for fredsforhandlingene i Midtøsten i januar 1998; andre gang da han ble utnevnt til visegeneralsekretær i FN, med ansvar overfor PLO og de palestinske selvstyremyndighetene (PA), og FNs spesialkoordinator for fredsprosessen høsten 1999, og tredje gang da han ble FNs spesialutsending for implementering av FN-resolusjon 1559 i forbindelse med krigen i 2006.

Han insisterte på at Shebaa-gårdene tilhørte Syria, ikke Libanon – uansett om syriske myndigheter fra uavhengigheten i 1946 har ment at hele Libanon som ble uavhengig i 1943, begge fra Frankrike –  burde vært del av Syria.

Dette har ført til at det har kommet en del uklarheter fra Damaskus til tross for at Assad-regimet fastslo at gårdene ligger på libanesisk territorium. President Bashar al-Assad skal ha sagt i et en-til-en-møte med en amerikansk diplomat 28. februar 2011 at både Shebaa Farms og Kfar Shuba-åsene er syrisk territorium, ikke libanesisk, skriver Frederic C. Hof i  “Assad: The Shebaa Farms Are Syrian, Whatever Hezbollah Claims”. New Lines Magazine (7. april 2022).   

Rød-Larsen, med sine tette forbindelser til Shimon Peres (1923-2016) og andre israelske toppolitikere, erklærte som FNs spesialutsending for implementering av FN-resolusjon 1559, at «Shabaa Farms-området ikke er en del av Libanon. Derfor kan enhver libanesisk ‘motstand’ for å ‘frigjøre’ området fra fortsatt israelsk okkupasjon ikke anses som legitim,» meldte Jerusalem Post i artikkelen “Har Dov Withdrawal Not on the Table” (Har Dov = Dov-fjellet)

Ifølge den pan-arabiske avisa Al-Hayat (Liv) ble «spørsmålet om disse gårdene skapt for å rettferdiggjøre motstandsoperasjoner fra Libanon etter at FN hadde opprettet den blå linjen (Blue Line) etter Israels tilbaketrekning fra Libanon. Shebaa-gårdene ble plassert på syrisk territorium. Syria, som hevder at gårdene er libanesiske, har ikke framlagt et eneste dokument for FN som beviser det. Dessuten” nekter Syria å demarkere  grensene sine mot Libanon,» skrev Raghida Dergham i “Only Constructive Negotiations Can Bring about a Ceasefire” (28. juli 2006) i den tidligere Beirut-avisa (Al-Hayat (1946-76) gjenoppsto i London i 1988, finansierte av den svært Syria- og Hizbollah-fiendtlige Saudi-prinsen Khalid bin Sultan fram til avisa klappet sammen i mars 2020).

Etter krigen i 2006 oppfordret FNs sikkerhetsråds resolusjon 1701 til «avgrensning av Libanons internasjonale grenser, spesielt i de områdene der grensa er omstridt eller usikker, inkludert i Shebaa Farms-området».

I august 2008 uttalte president Michel Suleiman at «nedtellingen for å frigjøre resten av landet vårt har begynt.  “Og i dag bekrefter jeg [bruken] av alle tilgjengelige og legitime midler for å oppnå dette målet,» ifølge Sana Abdallah “Lebanon to Release Statement on National Resistance, Hezbollah Weapons” i Middle East Times (1. august 2008). Kartene på nettsida til den libanesiske hæren er uklare. På et kart går grensa nord for gårdene; på et annet går den sør for gårdene.

I et felles møte Den arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) i november 2023 ble det vedtatt en resolusjon som ba om en «slutt på den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene okkupert i 1967, inkludert Øst al-Quds [Øst-Jerusalem], den okkuperte syriske Golanhøyden og de libanesiske Shebaa-gårdene, Kafr Shuba-åsene og utkanten av byen al-Mari, og implementeringa av tostatsløsninga» (Resolution of the Joint Arab Islamic Extraordinary Summit On Israeli Aggression Against the Palestinian People, 11. november 2023). 

Situasjonen burde likevel være klar som kravet: Israelsk tilbaketrekking ettersom ingen FN-resolusjon anerkjenner Israels okkupasjon og annektering av Golanhøydene.

Israels erklærte mål

Det kom løpende meldinger utover onsdagen om intensive bombetokter i Beirut og Sør-Libanon. Comfort Hotel, på grensa til Hazmieh og Baabda, en del av Stor-Beirut, ble truffet. Det førte til at hotelleiere fikk rase ut på CNN, al-Jazeera og andre kanaler som dekker krigene i Midtøsten fra Beirut mot Hizbollah og Iran – og Israel – for å trekke Libanon inn i krigen igjen. Mange kjøper narrativet til statsminister Nawaf Salam om at det var Hizbollah som utløste siste runde.

Drapstallene vil stige raskt, fra et femtitalls mandag og tirsdag. På dødlista står Hussein Makled, som IDF mener var sjef for Hizbollahs etterretning og blir anklaget for å være ansvarlig for å samle etterretningsvurderinger av israelske styrker og koordinere med ledende Hizbollah-kommandanter i planlegginga av angrep mot Israel.

“Vi forstår den libanesiske regjeringens avmakt i møte med den brutale sionistiske fienden, som krenker nasjonal suverenitet, okkuperer land og utgjør en kontinuerlig trussel mot landets sikkerhet og stabilitet», heter det i en uttalelse fra Hizbollah som stadfester regjeringas konstitusjonelle myndighet og rett til «å bestemme om krig og fred» før utfordringa kommer: «Men gitt denne klare svakheten og mangelen ser vi ingen begrunnelse for at statsminister Salam og hans regjering skal iverksette så aggressive tiltak mot libanesere som avviser okkupasjonen». 

Det er en klar henvisning til forbudet mot Hizbollahs militære virksomhet eller motstandskamp. Hizbollah avviste nettopp punktet i våpenhvileavtalen om avvæpning som et amerikansk-israelsk knep som alle nå kan se. 

Hizbollah har nektet å overgi våpnene som befinner seg nord for Litani-elva. De insisterer på at våpenhvilen i november 2024 gjelder utelukkende våpen sør for elva. I februar meldte regjeringa at hæren trenger minst fire måneder for å fullføre den andre fasen av planen om å demontere Hizbollahs arsenaler i landets sør, skriver Al-Jazeera. Den andre fasen omfatter området mellom elvene Litani og Awali, omtrent 40 kilometer sør for Beirut. Første fase som dekker området mellom Litani og den sørlige grensen til Israel ble fullført i januar, rapporterte regjeringa. 

Planen er i fem faser, men det rår nå velbegrunnet tvil om regjeringa kommer dit. Salam velter sin tvil over på Hizbollah som han mener har foretatt «en uansvarlig og mistenkelig handling som setter Libanons sikkerhet i fare og gir Israel påskudd til å fortsette sin aggresjon». 

Hizbollah advarer derimot regjering og Libanon mot at Israel har helt andre planer for Libanon enn bare å avvæpne Hizbollah, påpekte en av Hizbollahs mest framtredende politikere Mohammad Raad, , da han “sto opp fra de døde” mandag. Israelsk media meldte at Raad, Hizbollahs parlamentariske leder og lederen for Lojalitet til motstanden-blokka (كتلة الوفاء للمقاومة) i det libanesiske parlamentet (Majlis an-Nuwwab) hadde blitt drept i et bombeangrep i Beirut. 

Litani og vannkildene

Raab mener at Libanon står overfor langt større utfordringer som vi nå ser utspille seg for åpen scene. Det handler om en utvidet okkupasjon av Sør-Libanon. Regjeringas myndighet kan derfor ikke “utformes eller implementeres i møte med en fiende som bryter nasjonal fred og eskalerer volden mot Libanon og dets folk,» appellerer Raab og framstiller Hizbollahs handlinger som et la, et nei, til «underkastelse». – Forsøket på forsoning med Israel er ikke den eneste veien til libanesisk sikkerhet og stabilitet. Den veien eksisterer i realiteten ikke. 

Al tyder på at Israel vil ta seg opp til Litani-elva og legge en okkupasjonsfront der med tanke på å bli uavhengig av spørsmålet om avvæpning av Hizbollah. Litani-elva var målet for invasjonen i 1982 og nok en gang i 2006 da IDF ble stanset av Hizbollah. Det førte til slagordet i “den arabiske gata” over hele den arabiske verden: “Nasser 1956, Nasrallah 2006” med henvisning til Gamal Abdel Nasser (1918-70), Egypts president (1954-70) som nasjonaliserte Suezkanalen og vant krigen mot Storbritannia, Frankrike og Israel i 1956. Nasrallah var Hizbollahs generalsekretær. Slagordet skilte ikke mellom sunni og sjia i hyllesten til Motstanden.

Litani (Nahr al-Litani), den klassiske Leóntes (Løveelva), har utspring i den fruktbare Bekaa-dalen, vest for ruinbyen den antikke Baalbek, og munner ut i Middelhavet nord for Tyr, en by med mange palestinske flyktninger, i Sør-Libanon etter vel 140 kilometer, samme lengde som den gode lakseelva Driva som renner gjennom Innlandet, Trøndelag og Møre og Romsdal. Elva, som har det lengste løpet gjennom Libanon, er en viktig vannressurs i Sør-Libanon. 

USA og Israel vil brekke Motstandsaksens nav, Teheran. Det skal samtidig rydde vei for Israels ekspansjon. Vannet i Litani er forlokkende  i et stadig tørstere Midtøsten, ikke minst i Israel, regionens storforbruker av vann som allerede tapper de underjordiske vannreservoarene på Vestbredden. 

Israel vil legge beslag på dette området, ikke for å endre grensene. Det lar seg ikke gjøre politisk internasjonalt; det tar tid, selv om det bare tok fjorten år fra Israel satte seg på Golanhøydene til de ble annektert. Og det tok ytterligere 38 år før USA anerkjente annekteringa. Det skjedde i 2019, i Trumps første periode.

Fra Litani er det ikke langt over til de annekterte Golanhøydene og videre til de nye områdene i Syria som Israel nå har okkupert militært, som Hermon som utgjør en klynge med topper som strekker seg over grensen mellom Libanon og Syria og som utgjør den sørlige enden av Antilibanon-fjellkjeden. Disse fjellene er utspringet for flere helt vitale elver for vannforsyningene østover og vestover og er viktig for andre vannveier som Jordanelva. Det vannet som når fram, ender i Dødehavet som nå er delt i to på grunn av den lave vannstanden.

Israel har, etter regimeskiftet i Damaskus 8. desember 2024, tatt seg ned på den andre sida av Golanhøydene til slettelandet som strekker seg inn til hovedstaden Damaskus. 6. januar undertegnet Syrias nye leder, president Ahmad Hussein ash-Shara’a, Paris-avtalen som i praksis gir Israel militær kontroll over de tre grensefylkene Quneitra, Deraa og Suweida, rett sør for hovedstaden ad-Dimashq (Damaskus).

Israel kommer dermed til å sitte med kontrollen over et sammenhengende belte som strekker seg fra Sør-Libanon, fra Middelhavet til Antilibanonfjellene, til begge sider av Golanhøydene og videre til grensa med Jordan.

Dette er et enormt område.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

I ukene før imperiets katastrofale beslutning om å iverksette krig mot Iran, pågikk forhandlingene mellom Teheran og Washington intensivt. Den islamske republikken ble beordret til å akseptere skarpe grenser for hennes evne til å utvikle ballistiske og hypersoniske missiler, og gå med på å aldri lagre anriket uran. Den tidligere bestemmelsen var et betydelig stikkpunkt, for slike restriksjoner ville alvorlig undergrave Irans nasjonale og regionale sikkerhetsarkitektur. Teheran var imidlertid intenst avslappet om å avstå fra det siste.

Kit Klarenberg.

4. mars 2026.

Den 28. februar, bare timer før USA og Israel slapp løs helvete på Iran fra himmelen, ble det allment rapportert at Teheran hadde forpliktet seg til å «sikre for alltid» at landet ikke ville utvikle eller ha atomvåpen. Dette løftet var helt i tråd med konsekvente meldinger fra ledende iranske tjenestemenn, inkludert øverste leder Ali Khamenei, myrdet samme dag i jødisk-amerikanske luftangrep på sin offisielle bolig. Fra midten av 1990-tallet og fremover hadde Khamenei konsekvent godkjent en fatwa mot oppkjøp, utvikling og bruk av atomvåpen.

Likevel har bekymringer om Irans antatte atombomber ligget i kjernen av det stadig forverrede forholdet mellom Iran og USA siden mai 2018, da Donald Trump makulerte Joint Comprehensive Plan of Action-avtalen inngått av Teheran og Washington tre år tidligere. I henhold til sine vilkår ga Den islamske republikken Det internasjonale atomenergibyrået praktisk talt uhindret tilgang til sine hemmelige kjernefysiske komplekser i bytte mot å oppheve sanksjoner. Avtalen ble skrotet til tross for at IAEA konsekvent bekreftet Irans overholdelse.

Israelske luftangrep mot Teheran

JCPOA ble blekket etter en periode hvor offentlige og statlige holdninger over hele Vesten – og dets vasallstater – mot Den islamske republikken ble svært krigerske. Fra 2006 og framover har regjeringer og internasjonale organer – inkludert EU og FN – pålagt den ene sanksjonen etter den andre mot Teheran, ødeleggende for landets økonomi, innflytelse og tilstand. I løpet av seks år var Iran det mest sanksjonerte landet på jorden. Helt siden har disse overdrevent straffetiltakene stigende inflasjon, arbeidsledighet, forebyggbare dødsfall og andre alvorlige sykdommer.

Etter hvert som presset på Iran ble forsterket, krevde en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd at Teheran skulle slutte å anrike uran, og samarbeide med IAEA. I november 2011 uttrykte foreningen «alvorlige bekymringer om mulige militære dimensjoner til Irans atomprogram». Gjennom denne perioden ble mainstream media også oversvømt med skremselsfremmende rapporter den islamske republikken ville forestående utvikle atomvåpen, hvis landet ikke hadde gjort det allerede. Israel, og det bredere Vesten, var angivelig under en økende trussel.

Denne demoniserende fortellingen ble nådeløst spredt av høytstående vestlige regjeringsrepresentanter, militære og spionasjeapparatsjer, tenketankeksperter og «journalister». Likevel ble det aldri presentert bevis for å støtte den bombastiske anklagen. Den dystre sannheten er at Irans påståtte kjernefysiske ønsker er en fabel, tilberedt av britisk etterretning. Det som følger er den skitne historien om hvordan MI6-operatører infiltrerte tilsynelatende uavhengige internasjonale institusjoner, og deretter manipulerte dem og vestlige regjeringer, til slutt førte verden til farefull, potensielt kjernefysisk konflikt.

«Informasjonsoperasjoner»

I oktober 2008 rapporterte The Daily Telegraph om en lekket vurdering av den daværende presidentkandidaten Barack Obama, utarbeidet av Londons ambassadør til Washington. Mens de identifiserte mange områder av enighet, forutså det et «potensielt sammenstøt» mellom Downing Street og en forestående Obama-administrasjon, over Iran «hans ønske om «ubetinget» dialog med Iran. Dette var i strid med Storbritannias forpliktelse til UNSCs «krav om tidligere suspensjon av anrikning før de virkelige atomforhandlingene kan begynne».

Ukjent for offentligheten ble MI6 i denne tida involvert i en hemmelig operasjon for å «utvikle forståelsen» blant utenlandske regjeringer om Den islamske republikkens angivelige plan om å skaffe seg atomvåpen, og derfor «presser Iran til å forhandle». En lekket CV av Nicholas Langman, langvarig britisk etterretningsekspert og leder av MI6s Iran-avdeling 2006–2008, kan skryte av hvordan han «genererte tillit» til sin vurdering Teheran i hemmelighet hadde et dedikert program for å utvikle atomvåpen blant «europeiske, amerikanske og Midtøsten-byråer.»

Så, fra 2010–2012 ledet Langman en «inter-byrå» innsats for å omfattende infiltrere IAEA, mens «[bygger] svært effektive og gjensidige relasjoner mellom regjeringer og med senior amerikanske, europeiske, Midtøsten og Fjernøstlige kolleger for en felles strategi». Disse mørke håndtrykkene med MI6 «hadde en stor diplomatisk suksess [sic] av iransk atom- og sanksjonsavtale». Storbritannias sentrale, hemmelige rolle i å samle global offentlig og politisk opinion bak svindelen om at Iran angivelig tok sikte på atomvåpenkapasitet, og produserte alt som fulgte, har aldri blitt anerkjent av mainstream media.

Likevel fortjener Langmans engasjement i svindelen av intens gransking. Han har den tvilsomme forskjellen av å bli offentlig «brent» som en MI6-agent ved to separate anledninger. Først, i 2001 ble det at Langman hadde vært aktiv i Paris på tidspunktet for prinsesse Dianas dødelige bilulykke i byen 31. august 1997 og ble belastet med å gjennomføre «informasjonsoperasjoner» for å avlede utbredte offentlige spekulasjoner om at britisk etterretning var ansvarlig for hennes død.

Så i 2005 han mistenkt av greske myndigheter for å ha overvåket bortføringen og torturen av 28 pakistanske gjestearbeidere i Athen for å ha kontakt med dem som er anklaget for å begå 7. juli-bombingene i London det året. Langman flyttet rett fra dette til å styre MI6s Iran-avdeling. At han ikke ble irettesatt over den greske hendelsen, antyder sterkt at han nøt et høyt nivå av beskyttelse, og London godkjente sine ondskapsfulle etterretningsinnsamlingsmetoder – kjent for alltid å fremkalle falske vitnesbyrd fra fanger.

Var MI6 sin «etterretning» om at Teheran utgjorde en global atomfare et resultat av tortur? Uansett, som forutsatt av Londons ambassadør til USA var Obama-administrasjonen i løpet av sitt første år formelt forpliktet til ikke-innblanding i Den islamske republikkens saker. Denne politikken ble håndhevet så strengt at en tjenestemann i utenriksdepartementet nesten mistet jobben sin for å støtte protester i Teheran i juni 2009. Tydeligvis var Storbritannias intervensjoner med utenlandske partnere og IAEA avgjørende for å dreie Det hvite hus bort fra forlik og mot krig.

«Ingen retur»

MI6s svarte propagandaoperasjon var hjertelig velkommen hos senior sionistiske tjenestemenn, spesielt Benjamin Netanyahu. Helt siden begynnelsen av 1990-tallet hadde Israels nåværende statsminister advart offentlig om at Teheran var på randen av å skaffe atomvåpen. Han ble mye spottet for å «rope ulv». Britisk etterretning ga tilsynelatende uavhengig verifisering av Netanyahus falske påstander, og påvirket vestlige stater til å vedta fiendtlige holdninger til den islamske republikken. Denne situasjonen var til stor nytte for Tel Aviv.

I tiårene siden den islamske revolusjonen har Iran et stadig voksende og styrket knutepunktet for anti-sionistiske motstandsstyrker over hele Vest-Asia. Dette inkluderer også Palestina. De MI6-utløste sanksjonene hindret Teherans evne til å gi praktisk, materiell og økonomisk bistand til disse gruppene. De avkortet også den islamske republikkens engasjement i å kjempe mot CIA og MI6-sponsede ekstremistiske stedfortrederstyrker og direkte borgerkriger i nabolandet Irak og Syria, i løpet av de siste to tiårene.

Ikke tilfeldig, etter de historisk ødeleggende sanksjonene som blir pålagt Iran, økte israelske angrep på de okkuperte områdene og deres befolkninger, og sionistisk tyveri av palestinske land og eiendom, betydelig. Med svekking av opposisjonen økte det langsomme folkemordet på Gaza ubønnhørlig tempo, noe som til slutt førte til Hamas’ Operasjon Al-Aqsa Flood den 7. oktober. Med Gaza utslettet og moden for sionistisk beslagleggelse, forbereder Tel Aviv seg på å begå et nytt Holocaust på Vestbredden. Lovgivere i Knesset har vedtatt lovgivning som legger til rette for sin formelle anneksjon.

Et fantastisk ønske om å nøytralisere Iran direkte før de flytter inn på Vestbredden, kan ligge bak konflikten som føres siden 28. februar, med trusselen om atomvåpen et ideell kamuflasje. Israel rettferdiggjorde sin katastrofale 12-dagers krig mot Iran med en etterretningsdokument som konkluderte med at Den islamske republikken hadde nådd siste stadium for å skaffe seg atomvåpen. Funnene var avhengig av en mai 2025 IAEA-rapport som ga null fersk informasjon, men konkluderte med at Teheran angivelig opprettholdt «uerklært kjernefysisk materiale» til tidlig 2000s.

London har imidlertid sine egne grunner til å forsøke å underlegge seg Iran. Nasjonalisering av landets enorme oljereserver av den valgte lederen Mohammad Mossadeq i mai 1951 ødela British Petroleums enorme profitt lokalt, og plasserte Storbritannia på krigsfot med Teheran. Mossadeq ble avsatt i et MI6-orkestrert kupp to år senere, noe som førte til det brutale styret til Sjah Pahlavi, som ledet en svært smidig anglo-amerikansk koloni. Den islamske revolusjonen sendte Pahlavi på flukt i 1979, og forholdet til London har i stor grad vært surt siden.

Den USA-ledede War On Terror var sterkt påvirket av Storbritannias statsminister Tony Blairs rabiate intervensjonistiske perspektiver, som avviste alle hensyn til folkeretten. I kjølvannet av 9/11 skrev Blair til president George W. Bush og oppfordret ham til å utnytte «maksimal» global sympati produsert av 9/11 for å lansere militære intervensjoner over hele Vest-Asia. De to første målene på listen var Afghanistan og Irak, begge tidligere britiske koloniale eierandeler.

Hadde det ikke vært for at imperiet overanstrengte seg i de innledende fasene av «krigen mot terror», ville Iran – som er klemt mellom Afghanistan og Irak – sannsynligvis ha blitt mål for regimeendring og okkupasjon av anglo-amerikanske styrker etter disse to konfliktene. I dag virker en invasjon av Den islamske republikk illevarslende nær. Storbritannia vil imidlertid at USA bruker sine baser til å angripe Teheran, og ønsker å holde seg utenfor konflikten som MI6 var medvirkende til å starte.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kit Klarenberg:

How MI6 Laid Iran War’s Foundations

De siste dagene har det kommet betydelige oppdateringer om Fensfeltet i Telemark, som er kjent for sine forekomster av sjeldne jordarter. Rare Earths Norway (REN) publiserte 3. mars 2026 et nytt ressursestimat som viser at feltet inneholder rundt 15,9 millioner tonn sjeldne jordarter i oksidform (TREO), en økning på nesten 80 prosent fra det forrige estimatet på 8,8 millioner tonn i 2024. Dette gjør Fensfeltet til Europas største dokumenterte forekomst av slike mineraler, og potensielt verdens tredje største. Selskapets daglige leder, Alf Reistad, understreker at dette styrker prosjektets «strategiske betydning for Norge og EU», og oppfordrer myndighetene til å tilrettelegge for utvinning for å redusere avhengigheten av import, «særlig fra Kina».

Næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) har kalt funnet «helt ny liga» og peker på at sjeldne jordarter er essensielle for «grønn energi, teknologi og forsvar».

Estimatet er basert på JORC-standarden og inkluderer nye data fra boring og analyser. Tidligere i februar 2026 søkte REN om tillatelse til å drive et pilotanlegg for konsentratproduksjon.

Ordfører i Nome, Linda Therese Thorstensen (Ap), ser dette som en historisk mulighet for lokal verdiskaping og jobber.

Fensfeltet, som ligger ved Ulefoss i Nome kommune, har vært undersøkt i flere år og «anses som avgjørende for det grønne skiftet i Europa».

I tillegg til at Fensfeltet inneholder så store mengder sjeldne jordarter inneholder det rundt 80.000–90.000 tonn thorium (eller mer). Det hevdes at den potensielle energimengden tilsvarer 70 ganger den totale norske utvinninga av olje og gass. Estimatet er usikkert.

Alt tyder på at politikerkasten i Norge vil legge også denne nasjonalformuen under EU

Det vi har sitert over viser at perspektivet allerede er «hva som er best for EU». Det desperate EU kommer til å gripe sjansen med alle de klørne de har og erklære Fesnfeltet som underlagt EØS-reglene. Og det er ingenting ved Epstein-klassen i Norge som tilsier at de vil få motstand.

Alternativet er å gjøre som Gunnar Knudsen med vannkrafta og Jens Evensen med olja

I februar 2026 publiserte vi artikkelen «Norge og Kina: Et thorium-eventyr?», der vi skisserte en visjonær strategi for hvordan Norge kunne sikre nasjonal kontroll over Fensfeltets enorme ressurser av sjeldne jordarter og thorium – i Jens Evensens ånd.

Vi advarte mot vestlig hegemoni og EØS-fella, og foreslo et partnerskap med Kina for å utnytte thorium til sikker, grønn energi. Nå, bare en måned senere, har virkeligheten overgått selv de mest optimistiske anslagene. Rare Earths Norway (REN) kunngjorde 3. mars 2026 et nytt ressursestimat som nær dobler forekomsten: Fra 8,8 millioner tonn i 2024 til hele 15,9 millioner tonn sjeldne jordarter i oksidform (TREO).

Dette gjør Fensfeltet ikke bare til Europas største dokumenterte forekomst, men potensielt en av verdens tre største – en veritabel skattegrotte midt i Telemark.

Men la oss ikke la jubelen overdøve alarmklokkene. Mens næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) kaller det «helt ny liga» og snakker om grønt skifte og forsvar, lurer en større trussel: EU-kommisjonens klør via EØS-avtalen. Som vi påpekte i forrige artikkel, jobber regjeringa aktivt for å innlemme EUs Critical Raw Materials Act (CRMA) i EØS, noe som vil gi Brussel innflytelse over norske mineralprosjekter.

Fensfeltet er ikke ennå på EUs liste over strategiske prosjekter, men innlemmelsen vil åpne døra for EU-standarder, finansiering og kontroll – alt under dekke av å redusere avhengighet av Kina. Kritikere, inkludert oss her på steigan.no, ser dette som et forsøk på å overføre suverenitet: Norge risikerer å bli en råvareleverandør mens verdikjeden flyttes sørover.

Her må vi lære av historien, som vi understreket i «Thorium-eventyret». Gunnar Knudsen, den visjonære statsministeren på begynnelsen av 1900-tallet, sikret nasjonal kontroll over vannkrafta gjennom hjemfallsretten og konsesjonslovene. Han stoppet utenlandske spekulanter fra å rappe Norges fossefall, og la grunnlaget for industriell velstand som Hydro og Elkem.

Tilsvarende sto Jens Evensen i spissen for kontinentalsokkelstrategien på 1960-tallet: Gjennom kongelig resolusjon i 1963 og konsesjonsregler i 1965 sikret han statlig eierskap, royalty og skatter på oljeressursene – mot press fra stormakter. Resultatet? Oljefondet og nasjonal rikdom.

Fensfeltet krever samme handlekraft. Med thorium-reserver på rundt 87.000 tonn – nok til å generere energi tilsvarende 70–100 ganger Norges oljereserver – har vi en unik mulighet.

Som vi foreslo tidligere: Et «Thorium Energy Partnership» med Kina, der Norge tilbyr ressurser mot teknologi-deling. Kina leder an i thorium-reaktorer med smeltet salt (TMSR), og har allerede oppnådd gjennombrudd i 2025. Et joint venture i Telemark kunne sikre 70 prosent lokal verdikjede, et Thoriumfond for reinvestering, og investeringer på 50–100 milliarder kroner over ti år.

Forskjellen er at med et slikt partnerskap med Kina ville vi utvikle teknologien og næringskjedene i Norge og utvikle thoriumreaktorer som både kan gi strøm på land og være en ny gid for norsk skipsbygging og norsk skipsfart. Med EU/USA-modellen blir vi bare en råvareprodusent som tappes for en gigantformue mens teknologien utvikles på kontinentet eller i USA.

Vår modell ville gi energisuverenitet, tusenvis av jobber, CO2-reduksjon og frihet fra EU-diktat. Den vil ikke utelukke selskaper fra EU eller USA, dersom de kommer med teknologi, men den vil hindre at vi nok en gang blir en mineralkoloni som med kopperet på Røros eller sølvet i Kongsberg.

Regjeringa hevder Fensfeltet ikke trenger EU-midler, men likevel lobbyer REN for CRMA-status for raskere tillatelser og lån. Hvorfor? Fordi dagens private modell risikerer å selge ut nasjonale interesser.

Vi trenger et statlig mineralselskap, strengere minerallov med hjemfallsrett-lignende mekanismer, og prioritering av nasjonale partnere som Kina – ikke Minerals Security Partnership (MSP) med USA og EU, som bare forsterker vestlig dominans.

Norge står ved et veiskille. Skal vi gjenta suksessen med Knudsen og Evensen, eller la EU stjele arven? Tida er inne for folkelig mobilisering: Nei til EØS-overføring, ja til nasjonal kontroll og et thorium-eventyr med Kina. Fensfeltet er vårt – la oss holde det slik!

Hva er sammenhengen mellom de nåværende konfliktene, fra Iran til Venezuela og Ukraina? Og har Trumps tilsynelatende uberegnelige utenrikspolitikk en metode – eller er kaos metoden?

Thomas Fazi.

4. mars 2026

Transkripsjon av en tale jeg holdt 29. januar i Berlin på lanseringsarrangementet for Global Geopolitics, et nytt akademisk tidsskrift som dekker internasjonale relasjoner, maktstrukturer og global strategisk utvikling. Arrangementet ble ledet av professor Efe Can Gürcan, sjefredaktør for magasinet, og ble organisert i samarbeid med Eurasian Society.

---

Jeg vil begynne med å si at de nåværende geopolitiske spenningene og endringene vi er vitne til, tydeligvis ikke er en krise som andre verden har opplevd det siste århundret eller århundrene. Vi lever gjennom det som uten tvil er den største geopolitiske overgangen i menneskets historie. Det vi er vitne til er i praksis slutten på 500 år med vestlig økonomisk, politisk og militær global hegemoni, som de siste tretti årene etter den kalde krigen har manifestert seg i form av absolutt og ubestridt amerikansk-vestlig global hegemoni. Den verden er tydeligvis over, og jeg tror megatrendene angående multipolaritet er ganske klare for oss alle. Så jeg vil ikke gå for mye inn på detaljene om det.

Jeg tror at alt annet likt ville være ganske enkelt å forutsi den sannsynlige utviklingen av den globale maktbalanseringen. Vi ville fortsatt se fremveksten av den ikke-vestlige verden og den relative svekkelsen av USAs og den bredere vestlige blokkens makt og globale innflytelse. Denne megatrenden ville ikke være et problem for den gjennomsnittlige vestlige borgeren. Livskvalitet er ikke knyttet til et lands relative globale makt. Livet i for eksempel Østerrike er bedre enn livet i USA på alle måter, selv om Østerrikes BNP er en brøkdel av USAs. Selvfølgelig kan man ikke benekte at i de tidlige etterkrigstidene sivet imperiets bytte tydelig ned til gjennomsnittlige vestlige borgere på mange måter. Men det har ikke vært tilfelle på lenge nå.

Spesielt hvis vi ser på USA, er det åpenbart at imperiets bytte i lang tid i hovedsak bare har tilfalt helt til toppen av den sosiale og økonomiske pyramiden – til oligarkiet. Nå for tiden vil jeg hevde at det nesten utelukkende er Wall Street, det militærindustrielle komplekset og korporatokratiet som drar nytte av USAs endeløse kriger og det dollarsentriske systemet. Vanlige amerikanere har ikke nytt godt av det på lenge. Faktisk vil jeg si at den gjennomsnittlige amerikaner bare ville nyte godt av USAs transformasjon til et «normalt» land – dette ville faktisk være forutsetningen for demokratiseringen av USA.

Heldigvis for oss vestlige borgere ønsker ikke Kina å erstatte USA som en global dominus. De abonnerer på et genuint ikke-hegemonisk verdensbilde, og det finnes århundrer med kinesisk praksis og litteratur som bekrefter dette. Så dette er gode nyheter – men ikke for det amerikanske og vestlige oligarki mer generelt. De ville definitivt tape på en nedgang i amerikansk og vestlig hegemoni. Og dette bringer oss til det store problemet vi står overfor i dag: USAs og bredere vestlige eliters manglende vilje til å akseptere denne overgangen til multipolaritet – av de nevnte materielle grunnene, men også av forankrede ideologiske grunner, av et dypt forankret supremacistisk verdensbilde som, tror jeg, bokstavelig talt gjør dem gale i ordets kliniske forstand. Dette er spesielt tydelig her i Europa.

Fra deres synspunkt blir multipolaritet – eller rett og slett ikke-vestlig utvikling – sett på som en eksistensiell trussel, omformulert som en sikkerhetstrussel. Vi ser dette stadig i måten de snakker om det på. Og fra perspektivet til deres egne snevre klasseinteresser er ikke det helt galt. Mye av kaoset og volden vi er vitne til i verden i dag koker ned til dette.

Så jeg innledet foredraget mitt med å si at «alt annet likt, er megatrenden ganske enkel å forutsi» – men hva betyr egentlig «alt annet likt» i dagens kontekst, spesielt når endringen er global og involverer konstante tilbakekoblingsløkker? Det er derfor fremtiden er så vanskelig å forutsi. Vi lever i en verden der vi egentlig ikke kan forutsi noe, ikke engang utviklingen av disse megatrendene, fordi det vi ser er at USA og vestlige makter gjør alt de kan for å bremse, stoppe og om mulig reversere denne overgangen til multipolaritet – til tross for hva ledere som Mark Carney nå kanskje sier offentlig.

Frem til Trump var strategien ganske klar: Direkte militær inneslutning av hovedsakelig Russland og Kina, noe som selvsagt førte til den pågående proxy-krigen i Ukraina. Under Trump endrer imperiet taktikken sin – det tilpasser seg. Selv det å snakke om strategi i Trumps tilfelle kan virke som en overdrivelse, fordi handlingene hans ofte virker fullstendig uberegnelige. Og til en viss grad er det sant. Men jeg tror også det delvis er med vilje. Kaos, i Trumps sinn, ser ut til å være en del av selve strategien – å få andre land til å konstant tvile på hans neste trekk. Det er en konstant motsetning mellom retorikk og handling, han sier ofte flere motstridende ting samtidig.

Kanskje jeg leser for mye inn i Trump, men jeg tror dette delvis er en bevisst strategi for konstruert permanent kaos og destabilisering. Det er ikke en særlig strategi, men jeg tror det er omtrent det de sikter mot. Målet, fra mitt synspunkt, er helt klart å bremse multipolariteten, å bremse denne overgangen. Så – for å bruke et teknisk begrep – «å rote til ting» er liksom en del av strategien.

Hvis vi analyserer Trumps handlinger, dukker det opp en viss sammenheng – det finnes en logikk. Han angriper ikke tilfeldige land; han angriper svake ledd i motstanderens system. Noen gikk gjennom den siste amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien og konkluderte ganske optimistisk med at Trump omfavnet multipolaritet, gitt at han trakk seg tilbake fra direkte engasjement med Kina – og åpenbart er han engasjert i forhandlinger med Russland. Men jeg tror dette bare er et taktisk skifte. Det amerikanske etablissementet vet at de for øyeblikket ikke har midler til å engasjere seg militært med Kina. Men målet er fortsatt å bremse Kinas fremgang ved å målrette de svake leddene i det Kina-ledede systemet: Venezuela, Iran – disse er alle kinesiske allierte – og selvfølgelig Russland.

Det er en enda mer sammenhengende strategi synlig hvis vi ser litt dypere på hele spekteret av land Trump sikter seg inn på. Jeg ville inkludert europeiske land på den listen – ikke bare på grunn av Grønland, men på grunn av det langsiktige presset for å befeste Europas avhengighet av amerikansk gass, og erstatte sin avhengighet av russisk gass med en fullstendig avhengighet av amerikansk forsyning. Dette har vært et langvarig strategisk mål for USA, nå fullt oppnådd. Og vi kan se et mønster: disse fokuspunktene har alle å gjøre med energi.

Vi forstår at krigene tidlig på 2000-tallet handlet om energi – men det er nå en tendens til å tro at energi ikke lenger er en viktig drivkraft i amerikansk utenrikspolitikk, til tross for at Trump er ganske eksplisitt om det: «Vi skal bare gå og ta Venezuelas olje».

Og det gjelder ikke bare Venezuela. Mye av hele den amerikanske utenrikspolitikken etter krigen handlet om å kontrollere oljemarkedene – fysisk og økonomisk. Det handlet ikke bare om å skaffe olje til USA selv, selv om det var en del av det; kanskje enda viktigere, det handlet om å styrke dollarhegemoni gjennom petrodollarsystemet, og om å kontrollere andre land ved å kontrollere de fysiske og økonomiske hinderpunktene i oljemarkedet. Dette tillot USA å avskjære land fra den moderne økonomiens blodlinje gjennom sanksjoner og andre midler.

I de senere årene har dette systemet begynt å rakne. Land utenfor amerikansk kontroll – Venezuela, Iran, Russland – har i økende grad forsynt verden med olje og gass utenfor amerikanske diktater, og gjort det i økende grad utenfor det dollarsentriske finanssystemet. Ved å gjøre dette har de også gitt næring til Kinas meteoriske oppgang. Dette representerer en trussel mot amerikansk hegemoni på flere nivåer: det svekker dollarhegemoni, men kanskje enda viktigere, det fratar USA muligheten til å bruke energi som et verktøy for økonomisk og politisk tvang – noe de alltid har gjort.

Så jeg tror at det i hodene til amerikanske planleggere, lenge før Trump, ble tatt en beslutning om å gjenopprette kontrollen over de fysiske og finansielle energistrømmene – som i dag ikke bare betyr olje, men også gass og andre ressurser. Hvis vi ser på de ulike amerikanske angrepene og USA-ledede eller -initierte konfliktene – Venezuela, Iran, stedfortrederkrigen i Ukraina, presset for å frikoble Europa fra russisk gass, som jeg tror var et av målene med stedfortrederkrigen i Ukraina hele tiden – ser vi en fellesnevner: Å gjenopprette kontrollen over energistrømmene. I denne forstand er offisielle motstandere mål, men såkalte allierte er også mål. Europa er et mål i denne strategien, og vi kan se hvordan Trump eksplisitt bruker Europas avhengighet av amerikansk energieksport som våpen for å oppnå politiske mål.

For å konkludere: Det store spørsmålet er om denne strategien vil fungere. Jeg vet ikke. Så langt har USA lykkes ganske bra. Å få Europa til å gjøre en fullstendig reversering av energipolitikken sin – fra billig, pålitelig gass fra et naboland til mye dyrere, mindre pålitelig og politisk våpenførbar gass fra Amerika – er en bemerkelsesverdig prestasjon for et land som angivelig er definert av uberegnelighet og mangel på strategi. Og så er det kidnappingen av Maduro og den effektive beslagleggelsen av Venezuelas olje, og truslene mot Iran [merk: denne talen ble holdt før angrepet startet].

Jeg vil avslutte med å bemerke at jeg ofte ser mye selvtilfredshet i pro-multipolaritetskretser – antagelsen om at megatrenden til syvende og sist er ustoppelig, at det ikke er noe USA egentlig kan gjøre utover å bremse den litt. Jeg har et mindre deterministisk syn. Fordi hvis vi snakker om en ny internasjonal orden – enten man vil kalle den multipolar eller polysentrisk – krever den per definisjon en viss grad av orden. Derfor kan USA og dets vasaller, ganske enkelt ved å konstruere permanent uorden og destabilisering, skape alvorlige problemer for BRICS, og det gjør de faktisk allerede. Så jeg er ikke overbevist om at Kinas tilnærming med å unngå konfrontasjon med USA for enhver pris nødvendigvis vil lønne seg i det lange løp. Men jeg antar at tiden vil vise.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

I Antivitenskapelighetens tid har jeg et mer enn oppgitt hjertesukk over hvor korrupt det meste er blitt i Norge nå. Jeg nevner også noe om hvor antivitenskapelig store deler av offentligheten har blitt, også den såkalte «vitenskapen», og hvordan alt i stedet bare er narrativer – eller strengt talt det vi fint kan betegne som propaganda.

Av Terje Hansen.

Foreningen lov og helse, 4. mars 2026

I den gjennomgangen nevnte jeg også Richard Aubrey White og hvordan han faktisk røper og uttaler ordrett at han driver med narrativbygging, ergo ikke et vitenskapelig virke. Eller rettere sagt: White kan i teorien benytte tekniske korrekte, faglige og vitenskapelige metoder, men han røper at han har en tvers igjennom antivitenskapelig mental innstilling til sitt virke, i det han røper at det dreier seg om å promotere et gitt narrativ som er vedtatt på forhånd og som konsensus i samfunnet. Vedtatt på forhånd og konsensus i samfunnet er du som sikkert forstår antitesen til vitenskapelighet.

Ergo er dette også et klokkeklart eksempel på når akademia er ledd i propaganda.

White har i de senere årene slått seg sammen med lege Gunhild Nyborg og forsker Arne Søraas, hvor de danner et trekløver som publiserer det jeg vil kalle «pussigheter» på løpende bånd forkledd som vitenskap. Disse har også utrolig nok nesten serie-klippekort i det styrte redaktørers medier.

Jeg har omtalt dette trekløveret før, blant annet i Alle elefanters mor, i Long-Covid eller Long-vax og i Keiseren er naken, ikke et tøyfiber å se, hvor også NRK-journalist Jan-Erik Wilthil nevnes. Sistnevnte kommer vi også tilbake til.

Lege Gunhild Nyborg har hatt fascinerende opptredener i og etter den såkalte pandemien. Hun er en person jeg tror er ganske nærme å ikke ha uttalt én eneste korrekt setning om den såkalte pandemien og vaksinene, på noe tidspunkt. Hun har likevel fått slippe til med et utrolig høyt antall uttalelser og innlegg i mediene.

Som en liten digresjon kom jeg forresten over en publikasjon fra Nyborg i en artikkel i Patientakademiet, et tidsskrift som er en del av det danske medisinske fagbladet Medicinske Tidskrifter. Da jeg klikket inn på nettsiden til fagbladet fikk jeg dette fantastiske bildet opp:

Dette er jo ikke noe som Nyborg kan kritiseres for, men det var både vittig og symboltungt. For maken til fin illustrasjon det er at det helsefaglige tidsskriftet naturligvis er sponset av legemiddelgiganten Johnson & Johnson, som for øvrig også leverte én av de skadelige Covid19-vaksinene. Og blant Big Pharma og vaksinegigantenes viktigste agenter i Norge er det nevnte trekløveret med Nyborg, i hvert fall i praksis selv om det ikke trenger å være formalisert.

Koordinert tildekking søker «faglig» fundament

Dette trekløveret, i samarbeid med pressen, spesielt NRK, men også slike som NAV og SSB har i flere år hatt koordinerte aksjoner hvor de bygger opp og sender ut uriktige narrativer som skal dekke over vaksineskandalen. Vi omtalte et slik tilfelle i fjor høst, hvor nevnte Wilthil og NRK skrev om det økte sykefraværet. I den saken er det NAV som er den faglige dirigenten for denne pardansen.

Vi konfronterte der journalisten med bevisene for at narrativet etter alle solemerker er uriktig, men han forstod rett og slett ikke hva vi pratet om, tilsynelatende, og fulgte i stedet heller opp med et enda villere stykke et par måneder senere:

(Faksimile fra nrk.no)

I denne saken er det Richard Aubrey White fra trekløveret, sammen med noen andre forskere, som stod bak en studie, en studie som blir å regne som den faglige dirigenten i denne koordineringen med å dekke over vaksineskandalen. Går man inn på studien ser man at dette har flere aktører, med blant annet finansiering fra FHI og hvor NTNU i Trondheim, Universitet i Oslo samt kunnskapsavdelingen i Arbeid- og Velferdsdirektoraret er involvert.

Det uriktige narrativet som White, trekløveret, Wilthil og NRK samt de andre aktørene sender ut mot oss i repeterende omganger er generelt sett at det er Covid-19 som har skylden for overdødeligheten og økt sykefravær (og egentlig de fleste andre problemer i tillegg), og spesielt Omikron-varianten. White er den mest sentrale av alle i dette og har også et «verk» sammen med hele trekløveret og en Anders B. Nygaard fra Oslo Universitetssykehus med samme samme syltynne narrativ.

Det som er ganske vittig, er at narrativet deres faktisk ikke kan ha noe med virkeligheten å gjøre, noe for eks. Jarle Aarstad er en av dem som har påpekt helt presist hvorfor:

(Faksimile fra substacken til Jarle Aarstad)

Det som skrives i nevnte NRK-artikkel er det ferskeste forsøket i en lang rekke fra det norske tildekkingsetablissementet på å gi de illusoriske narrativene et faglig fundament. Frem til nå har det vært generelt slik at Covid-19 har skylden, men nå sier «det faglige» mer spesifikt at det var omikron og gjenåpningen 12. februar 2022.

I de neste delene skal vi se litt grundigere på hva som hevdes i den nevnte NRK-artikkelen fra 25. november i fjor.

Dette er 302. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold. 

Lars Birkelund.

13. februar

Volodomyr Zelensky, presidenten som lovte fred, men førte krig. Dag Øistein Endsjø – religions­forsker, menneske­rettighets­ekspert og forfatter –  mener at han bør få den såkalte fredsprisen.  https://www.facebook.com/photo?fbid=10161890565876319&set=a.10151535264206319 

15. februar

«Forskere NTB har snakket med på konferansen, mener Russland aldri kommer til å gi seg. Heller ikke utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) ser særlig lyst på situasjonen». https://www.abcnyheter.no/nyheter/samstemt-i-muenchen-ingen-losning-i-sikte-for-ukraina/1430831

Hvorfor er det opplagt at kun Russland skal «gi seg», Espen Barth Eide?

Det har forøvrig aldri vært sånn at de som taper en krig, i dette tilfellet NATO/EU/Kiev, dikterer betingelsene for fred. Dette burde dere ha tenkt på før dere yppet til krig mot Russland, Eide.

Russland mister «uendelig mye folk», påstår Eide. «På to måneder før jul døde det flere russere i Ukraina enn USA mistet i hele Vietnamkrigen over flere tiår». Hvor har han dette fantasitallet fra? Jeg tipper det er fra løgnerne i Kiev.

«Eide peker også på at Russland nå virkelig begynner å slite økonomisk».

Jeg spurte Grok: Hvordan har Russlands økonomi vært siden 2021 og hva er utsikten for 2026?

Groks svar var ganske langt, men kan sammenfattes med at Russland har hatt økonomisk vekst på ca 4% hvert år siden 2021, bortsett fra 2022, invasjonsåret, da det var negativ vekst (1,4%), mens veksten var lav, 0,6 til 1,0% i fjor. Om 2026 sa Grok: «De fleste internasjonale prognoser peker mot fortsatt lav vekst og risiko for stagnasjon eller mild resesjon».

Tyskland er den største økonomien i Europa. Jeg spurte så: Hvordan har Tysklands økonomi vært siden 2021 og hva er utsikten for 2026?

Groks svar på dette spørsmålet kan sammenfattes med at Tyskland har hatt en lavere vekst enn Russland, med negative tall både i 2023 og 2024 og en minimal vekst på 0,2% i fjor. «Prognosene for 2026 peker på en moderat bedring, men ingen sterk boom».

Jeg stilte samme spørsmål om Frankrike og Storbritannia, som begge kom ut omtrent på linje med Tyskland, mens Norges tall er noe bedre.

Poenget er sjølsagt ikke at Russlands økonomi er så veldig god. Poenget er at ‘redaktørstyrte’ medier og politikere juger når de skaper et inntrykk at det kun er Russland som «sliter». De ‘glemmer’ også at Russland får en stadig større del av verden med seg.

Regjeringen (Norge) og Stortinget og deres allierte i NATO/EU har satset all sin ære på å vinne krigen om Ukraina/mot Russland, som de provoserte fram og likevel taper. Det handler om deres videre karrierer og hvordan de vil bli omtalt i historiebøkene. De har kort og godt ingen mulighet til å komme ut av dette med æren i behold, men fortsetter likevel for å utsette nederlaget og i håp om at et mirakel skal redde dem. Det er derfor de trenger løgner som dette, som ‘redaktørstyrte’ medier villig sprer.

Seinere samme dag:

For ’redaktørstyrte’ norske medier er det tydeligvis viktigere å beskytte Israel enn det norske kongehuset (uten at jeg herved sier at kongehuset skal ha noe særlig vern).

Det er inntrykket jeg har fått. Men jeg må ta et forbehold, og det er at jeg har vært utenlands mesteparten av tiden siden Epstein-filene ble frigjort (skjønt de er langt fra å være fullstendig frigjort), slik at jeg ikke har fulgt NRK så nøye som når jeg er hjemme.

«Med lydbåndopptak av dampende sex-samtaler mellom president Bill Clinton og Monica Lewinsky som pressmiddel, skal Israel ha presset den amerikanske presidenten…..» https://www.vg.no/rampelys/i/kaRJka/sexgate-israel-presset-clinton

For 10 år siden var det greit å skrive om Israels utpressing av vestlige toppolitikere og hvordan de gjorde det. Men nå som Epstein-saken har vært omtalt av ALLE medier hver dag i et par uker har det plutselig blitt tabu å snakke om Epsteins bindinger til Israel. I stedet prøver ‘redaktørstyrte’ medier å klandre Russland også i denne saken.

Dette er russofobi i nte potens, like mye høl i hue som da Russland ble beskyldt for å sprenge sine egne gassledninger. Hvis konspirasjonsteorien om at Epstein var en agent for Russland hadde vært sann hadde Epstein påvirket vestlige ledere til å føre en Russland-vennlig politikk. Og hvis teorien hadde vært sann hadde Russland-forbindelsene blitt avdekket for mange år siden, som da Epstein ble etterforsket og arrestert første gang.

«I 2005 startet politiet i Palm Beach, Florida, etterforskning av Epstein etter at en forelder rapporterte at han hadde misbrukt hennes 14 år gamle datter seksuelt. Føderale tjenestemenn identifiserte 36 jenter, noen så unge som 14 år, som Epstein angivelig hadde misbrukt seksuelt.

Epstein erklærte seg skyldig og ble dømt i 2008 av en domstol i Florida for å ha skaffet et barn til prostitusjon og for å ha lurt en prostituert. Han ble dømt for kun disse to forbrytelsene som en del av en avtale inngått av Alexander Acosta fra det amerikanske justisdepartementet, og han sonet 13 måneder i varetekt, inkludert omfattende arbeidsløslatelse». https://en.wikipedia.org/wiki/Jeffrey_Epstein

Det at Epstein fikk en så mild dom vil jeg tro skyldes at han hadde mektige venner i USA/Israel (det er ofte vanskelig å vite hvor USA slutter og Israel begynner og omvendt, sjøl om det er et hav i mellom). Det at han fikk lov til å fortsette som før i mange år etter at dommen var sonet tyder på det samme.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

Blir krig nå noe helt alminnelig nå, noe helt «nødvendig»? Når bombing ønskes velkommen i humanismens navn? Med mennesker jublende i gatene for bombing og død? Der de militære angrepene rettes mot statslederne — som dør før sivilbefolkninga rammes?

Ove Bengt Berg.

4. mars 2026

Det er mye krigsentusiasme nå. Dialog og diplomati erstattes av sanksjoner og krig. Behovet for ressurser kombinert trua på at «bare vi står for den eneste riktige rettferdighet» er en god kombinasjon for mer krig. Vestlige kriger blir alltid velsigna av Cecilie Hellestveit som innafor folkeretten.

Likevel er det mange stemmer mot krig som problemløsning. Partiet med størst oppslutning i Tyskland er mot krigen, også det som ledes av en med iransk bakgrunn. Og mange i Norge tar avstand fra kriger, hvertfall de Trump leder.

Norge er foreløpig ikke med i krigen. Og VGs politiske redaktør Frøy Gulbrandsen la nettopp ut en artikkel med overskriften «Virker stadig mer som en dårlig idé. På dag fem virker krigen enda mer planløs».

I et politisk kobbel framtrer en norsk næringslivsleder i hotell- og restaurantbransjen, Bahareh Letnes, som en jordnær analytiker. Letnes skriver om hva hun ikke hører i Norge om Iran:

Men en ting hører jeg nesten aldri nevnt: de amerikanske sanksjonene. Femti år med økonomisk press. Urettferdige og umenneskelige sanksjoner som har rammet vanlige mennesker. Ikke makthavere – vanlige familier.

Disse sanksjonene har kvalt økonomien. De har gjort medisiner utilgjengelige. De har rammet syke barn. De har skapt mangel. Lange køer for brød. Folk som må velge brød og ost fordi de ikke har råd til noe annet. Dette er virkeligheten jeg har sett.
Når jeg snakker med folk i Iran, hva klager de over? Økonomi. Jobber. Penger. Press. De lider økonomisk. Det er det de snakker om.

«Humane» illusjoner

Ukeavisa Dag og Tid intervjuer en person under tittelen «Ei velkomen bombing», ikke mindre enn en menneskerettsaktivist, en leder for Iran Human Rights. Vestlige kolonimakter sier alltid at de bomber for menneskerettigheter, og kriger blir nå mer og mer «menneskelige»?

«Gleden for angrepet»

Dag og Tids menneskerettsaktivist Mahmood Amiry-Moghaddam er leder for Iran Human Rights. Han baserer seg på andre enn mennesker enn Bahareh Letnes.  Han sier til avisa:

Det er som regel sivilbefolkninga som må lide mest i ein krig. Og eg er representant for ein menneskerettsorganisasjon. Eg har alltid meint at militære intervensjonar bør vere folkeleg forankra. Likevel er synet mitt no prega av gleda til iranarane eg snakka med.

Råtne i helvete

Rødt gruppeleder i Oslo bystyre, Siavash Mobasheri, er ikke dårligere enn bombehumanisten når han i sin ekstatiske hyllest til drapet av Khamenei skriver at han «kan råtne i helvete.» For «han har vært selve symbolet på et råttent og brutalt regime. Så nei. Jeg sørger ikke over ham!» Tror Mobasheri at politikken i Iran endres bare ved at statslederen henrettes?
Til Mobasheris forsvar må det nevnes at han samtidig blir uvel av «despotene Trump og Nethanjahu». Men hva mener Mobasheri — «alt»?

Livsfarlig eskalering

Rødts gruppeleder i Oslo får hjelp til landing av sin partileder Marie Sneve Martinussen som mener at «USAs bombeangrep mot Iran er en livsfarlig eskalering og et brudd på folkeretten som må fordømmes umiddelbart.»

BSW: Bare for USAs interesser

I Tyskland går BSW med Sahra Wagenknechts iranske bakgrunn ut mot bombinga, og skriver: «Trump er ikke opptatt av å støtte de modige menneskene i Iran som går ut på gatene for bedre levekår og mer frihet. Tvert imot ønsker USA å fjerne et regime som setter seg imot deres makt- og økonomiske interesser».

AfD: Ikke i Tysklands interesser

Det partiet som mange i Tyskland, og i Norge, vil ha forbudt for høyreekstremisme, Alternative für Deutschland, AfD, ber om at «Folkeretten og humanitærretten må overholdes uten unntak. Den nye destabiliseringen av Midtøsten er ikke i Tysklands interesse og må avsluttes.»

Norge ikke med – foreløpig

Etter Sovjetunionens fall og oppløsninga av fredsavtalene etter siste verdenskrig, har Norge vært både lydig og entusiastisk med i Vestens kriger i Jugoslavia, Afghanistan og Libya. Men gledelig og overraskende har Norge nå ved statsminister Jonas Gahr Støre sagt at Norge ikke vil være med i denne krigen. Og utenriksminister Espen Barth Eide har sagt at angrepet er i strid med folkeretten. Så får vi se hvor lenge det varer.

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus.