… men krigen var Trumps valg

USA og Israel varslet mandag at angrepene “de neste 24 timene”, fra og med natt til tirsdag, ville bli massivt større enn angrepene i de innledende 48 timene. Det lyder som advarende rop ved porten til Dantes inferno. USA og Israel går nå etter Irans missilprogram, både det arsenalet som allerede står oppstilt, all produksjon av raketter og droner og teknologien for å utvikle missilene. Store deler av Irans marine er allerede senket. 

Peter M. Johansen.

Trump sier til New York Times at han ikke har «puff (yips) med hensyn til støvler på bakken», og at han, i motsetning til tidligere presidenter, ikke kategorisk ville utelukke å plassere tropper i Iran, og legger til at han «sannsynligvis» ikke trenger dem, men ville bruke dem om nødvendig.

Fortsatt er sluttmålet for krigen motstridene om hvorvidt USA går inn for å gjennomføre et regimeskifte i Teheran eller rasere ayatollah-regimets infrastruktur og overlate til “iranerne”, i bestemt ubestemt form, å ta over når “regimeødeleggelsen” er over. USAs president Donald Trump har flyttet tidsperspektivet fra to-tre dager i den innledende fasen, til fire-fem uker – og lenger om nødvendig. 

Iran stenger nå Hormuzstredet i et forsøk på å øke de globale kostnadene av USAs og Israels krig som Europa og Natos generalsekretær Mark Rutte har stilt seg bak, men ikke vil gå inn i. Minst en oljetanker er skutt i brann og truer med å senke alle som forsøker å komme seg ut av det trange sundet mellom Golfen og Omanbukta på vei ut i Det indiske hav.

Etter at Irans øverste leder, ayatollah Ali Hosseini Khamenei, ble drept i et samkjørt angrep mellom Israel og CIA lørdag, er det pekt ut et nytt nasjonalt lederråd som består av president Masoud Pezeshkian, ayatollah Alireza Arafi –  medlem av Vokterrådet (Shoura-ye Negahban) som står over president og nasjonalforsamling  – og høyesterettsjustitiarius Gholamhussein Mohsen Eyei.

Ekspertrådet (majles-e khobregan) velger ut neste åndelige leder etter Khamenei. En som peker seg ut, er Ali Ardashir Larijani (67), tidligere kommandant i Revolusjonsgarden som har bekledd mange ministerposter og har vært sikkerhetsrådgiver for Khamenei siden 2004. Han har blitt ansett som en person med innflytelse i flere leire, og tok oppgjøret med den rabulistiske presidenten Mahmoud Ahmadinejad (2005-13). Ahmadinejad var en av 49 iranske politiske og militære ledere som ble drept i det første sveipet av angrep, selv om hans død ikke er bekreftet.

Netanyahus krig; Trumps valg

USAs president Donald Trump har bombardert omgivelsene med motstridende meldinger om Iran de siste ukene. Nå, tre døgn etter at USA og Israel gikk til angrep, forsøker Trump-administrasjonen å hamre brikkene på plass for å begrunne krigen mot ayatollah-regimet og framstille det som “siste sjanse”. Trump hevder at  Iran om et eller halvannet år ville kunne dekke sitt angivelige atomvåpenprogram bak et skjold av ballistiske missiler som ville ha gjort Iran uangripelige. Det skal rettferdiggjøre at USA har gjennomført et forebyggende angrep.

Dette holder ikke i møtet med folkeretten, men er myntet på Kongressen med hensyn til landets krigslover som skal kontrollere mulighetene for presidenten, commander-in-chief, til å starte kriger som ikke handler om overhengende trusler om angrep mot USA. Mens forsvarsminister Pete Hegseth kaller krigen med sitt rette ord,  krig, har Trump funnet fram den kjente betegnelsen “militær spesialoperasjon”. Det lyder som klokkene i Kreml. 

Utenriksminister Mark Rubio la mandag et nytt kort på bordet: Dette var et forebyggende angrep fordi USA visste at amerikanske mål ville bli rammet når Iran ble angrepet. Rubio nevnte ikke Israel med navn da han møtte pressa på Capitol Hill. Men det fins ingen andre muligheter for at noe annet land enn Israel ville gå til det skrittet: ingen av Golfstatene, heller ikke Saudi-Arabia, og ingen andre land i Vest-Asia eller Midtøsten.

Rubio hevder dermed at Israel var i gang med å sette i verk et angrep – og at USA derfor selv måtte gå til angrep for å beskytte sine baser rundt om i Midtøsten, ikke bare den 5. flåtens havn i Bahrain og flybasen Al-Udeid i Qatar, hovedkvarter for USAs sentralkommandos marinestyrke og Centcoms flyvåpen. 

Denne forklaringa ble umiddelbart til Republikanernes offisielle forklaring, gjengitt av partiets leder i Representantenes hus, Mike Johnson fra “The Pelican State” Louisiana, etter at Rubio hadde avlagt sin briefing i Kongressen. Det skjedde før fristen på 48 timer fra krigen brøyt løs, slik loven tilsier. Republikanerne mener dermed at Trump nå har seksti dager på seg før han igjen må komme til Kongressen og avlegge rapport for få lisens for å forlenge krigen. 

Situasjonen i Midtøsten kan se svært annerledes ut når vi kommer til mai. Rubio bruker Irans umiddelbare militære respons til å hevde at USA hadde rett i sine antakelser. Rubios forklaring undergraver imidlertid alle påstander om at USAs angrep var selvforsvar på et kommende iransk angrep ut fra folkeretten og FN-charteret. 

Det reiser umiddelbart de spørsmålene som Rubio ikke ble konfrontert da han møtte pressa på Capitol Hill og som de arabiske landene, som nå blir angrepet av Iran fordi de har amerikanske baser og soldater på sitt territorium, bør stille seg med tanke på alliansen mellom USA og Israel for framtida: Gikk Israel til angrep uten klarsignal fra USA? Forsøkte Trump å stanse statsminister Binyamin Netanyahu? Hvem styrer USAs utenrikspolitikk?

Rubios forklaring  torpederte samtidig uttalelsene fra krigsminister Pete Hegseth som slo fast, i sin hyllest til Trump, at “vi setter betingelsene for krigen fra start til slutt” – uten noe annet tidsperspektiv enn den velkjente “så-lenge-det-er-nødvendig”-frasen. Den går igjen som et spøkelse gjennom Europa med hensyn til krigen i Ukraina.

“Dette var siste sjanse”

Den kjente amerikanske journalisten, forfatteren og historikeren Peter Bergen (62) avskriver overfor CNN Rubios versjon om at Israel tvang USA til å gå til krig som en “usannsynlig begrunnelse”. Thomas Friedman, seniorskribent i New York Times, sier at han ikke er i stand til å fatte logikken i Rubios påstand uansett hvor mange ganger han hører den.

Bergen fikk internasjonalt ry som ekspert på nasjonal sikkerhet og internasjonale terrorisme gjennom intervjuet med Osama bin Laden i 1997 der al-Qa'ida-lederen i all offentlighet erklærte krig mot Vesten. Han har skrevet ti bøker, hvorav tre av dem er New York Times-bestselgere og fire ble kåret til årets beste sakprosabøker av Washington Post, oversatt til 25 språk. Bergen har lenge vært brukt av CNN som  sikkerhetsanalytiker og er visepresident i tankesmia New America og professor i praksis ved Arizona State University i Tempe i "The Grand Canyon State". 

Det er all grunn til å feste mer lit til Trumps forklaring om “den siste sjanse” som motiv for krigen, selv om den bygger på de samme, udokumenterte påstandene – eller løgnene – som Israels regjeringssjefer, og særlig Netanyahu, har servert med jevne mellomrom, inkludert i FNs hovedforsamling, nemlig at Iran er nær ved å skaffe seg atomvåpen. Det kaster lange skygger over USAs forhandlingsregime. 

Dette er andre gang på rad at president Trump avslører at han ikke legger noe annet i forhandlinger enn å få avtaler helt og holdent på egne premisser selv om det krever at motparten kapitulerer og underkaster seg. I juni var Irans delegasjon på vei til Muscat i Oman for det sjette møtet i den første runden av de indirekte samtaler da Israel gikk til militært angrep på Iran og innledet Tolvdagerskrigen 13. juni.

Iran og USA avsluttet torsdag sitt andre indirekte møte i Genève, igjen med Omans utenriksminister Badr bin Hamad al-Busaidi som mekler. 

Få dager før møtet fyrte USAs sjefforhandler Steve Witkoff av løgnen om at Teheran ville være i stand til å skaffe seg atomvåpen i løpet av en uke – etter at USA hevdet å ha utslettet (obliterated) atomprogrammet under “Operation Midnight Hammer” 24. juni.

Det var en løgn av samme kaliber som de USAs utenriksminister Colin Powell serverte for FNs sikkerhetsråd 5. februar 2003 under den famøse, visuelle presentasjonen av fabrikerte bevis om Saddam Husseinss, Iraks statsleder, masseødeleggelsesvåpnene.

Witkoffs løgn ble raskt koblet til påstanden fra Trump om at Teheran var i ferd med å utvikle interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) som ville kunne nådd “vårt vakre Amerika”. Verken Pentagon eller noen amerikansk etterretning har kunnet verifisere Trumps påstand om den umiddelbare trusselen som han hevder forelå. USAs militæretterretning mener i stedet at Iran ikke ville ha klart å utvikle ICBM som kan  nå USA før om ti år, bekrefter David Sanger i New York Times overfor CNN.

Faktum er at verken Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), USA eller Israel har kunne legge fram bevis for at Teheran ikke etterlever sin fatwa (religiøst forbud/påbud) mot atomvåpen som ayatollah Sayid Ali Hosseini Khamenei utstedet allerede rundt 1995, slik  Gareth Porter redegjør for i “When the Ayatollah Said No to Nukes” i Foreign Policy (16. oktober 2014). Khamenei opprettholdt dermed fatwaen fra hans forgjenger.

Fatwaen ble  offentlig kunngjort internasjonalt i oktober 2003 i anledning av at USAs etterretning slo fast at Teheran hadde avviklet sitt påståtte atomvåpenprogram, noe IAEAs generaldirektør Mohamed ElBaradai (desember 1997 – november 2009) tok til følge. Den iranske offentliggjøringa ble gjentatt på et møte i IAEA i Wien i august 2005 for nok en gang å avvise påstandene som stadig ble gjentatt. Fatwaen er skrevet inn i atomavtalen JCPOA (Joint Comprehensive Plan of Action) som ble inngått i juli 2015.

Trumps beskrivelse av forhandlingene med Iran, både i forbindelse med Tolvdagerskrigen og nå, er en fullstendig annen versjon av de indirekte samtalene enn det Omans utenriksminister har gitt uttrykk for. Ifølge Badr al-Busaidi hadde Teheran kommet Witkoff, Trumps partner-in-business, og Jared Kushner, svigersønn-in-business, i møte på flere punkter som angivelig skulle følges opp på et møte i Wien denne uka. Hvorvidt han nådde inn til Trump eller ble avvist i døra i Det hvite hus, framstår fortsatt som uklart. 

Witkoff rakk å fortelle at Trump undret seg over at Iran ikke hadde kapitulert i forhandlingene før det smalt. Irans utenriksminister Abbas Araghchi anklager Trump for “til slutt å ha bombet forhandlingsbordet”. 

Omans mekler etterlater seg et inntrykk at angrepet kom fordi samtalene gikk for bra for at USA og Israel kunne godta resultatet. Mohamed al-Masry ved Doha Institute for Graduate Studies mener at krigen var planlagt uavhengig av forhandlingene og viser samtidig til at Israel-lobbyen AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) har stor innflytelse over Washingtons utenrikspolitikk.

Ayatollah-regimets svar viser tydelig at de hele tida, og særlig etter Tolvdagerskrigen, har sett krigstruslene fra USA som et eksistensielt spørsmål.

Trump brukte i stedet tida under Genève-samtalene til å avvise de innvendingene som kom fra flere hold i Pentagon og amerikanske tankesmier mot krigsscenariene som forsvarssjef general Dan Caine og hans stab hadde utarbeidet.

Varsko Gaza, varsko Vestbredden

Trump-administrasjonens opptreden i forhandlinger er alvorlige forvarsler til Europa og de arabiske landene, om hvordan Trump kommer til å håndtere Gaza-planen og sitt “Fredsråd”. Det dreier seg ikke om reelle forhandlinger;  her er det Trumps diktat som vil telle, eventuelt i samråd med Israel – med et foreløpig unntak: Trump motsetter seg noen offisiell israelsk annektering av større deler av Vestbredden i denne fasen av prosessen.

Politikken med den gradvise undergravinga av en mulig palestinsk stat er  den samme som Netanyahu og det israelske militær- og sikkerhetsapparatet har fulgt gjennom atten år og 156 dager (3. mars) i tre runder som regjeringssjef.

Det skjedde et strategisk skifte etter Hamas-angrepet på Israel 7. oktober 2023, “Operasjon al-Aqsa-flommen”, som har forrykket situasjonen. Israels folkemorderiske krig i Gaza og president Trumps andre presidentperiode fra 20. januar i fjor har åpnet den muligheten til å strupe utsiktene for en palestinsk stat som Netanyahu har sett etter siden han tiltrådte for første gang i juni 1996 som innbitt motstander av Oslo-avtalene.

Det var i denne regjeringsperioden at Netanyahu skaffet seg viktige erfaringer om hvor lett det var å sette til side den første serien av rituelle protester mot bruddene på Oslo-avtalen – og hvor lett det var å få gjennomslag for å fylle Oslo-avtalen, med sine referanser til FN-resolusjon 242 (22. november 1967), i etterkant av Seksdagerskrigen, og resolusjon 338 (22. november 1973), i etterkant av Oktoberkrigen. 

Taktskiftet i de facto-annekteringspolitikken har lite med de to ultraekstremistiske ministrene, finansminister Bezalel Yoel Smotrich fra Det nasjonal-religiøse partiet – Religiøs sionisme (Miflaga Datit Leumit – HaTzionut HaDatit), og nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir fra Jødisk makt (Otzma Yehudit), som vestlige regjeringer har gjort til vane å henge bjella rundt halsen på.

Det har mer med den erklærte sionisten, USAs president Joe Biden og hans svært Israel-vennlige utenriksminister Antony Blinken, og den nye Trump-administrasjonen å gjøre, illustrert av den evangelikale kristensionistiske ambassadøren, Mike Huckabee, som nylig tok et skritt utafor teksten ved at Israel har rett til å ta hele Erez-Yisrael (Israels land) uten å komme nærme inn på hvilken utgave han tenker seg.

 Krigen mot Iran vil trolig trigge bosettervolden på Vestbredden for å forsere den etniske renskninga som allerede pågår under det nye politiske kamuflasjeteppet som Gaza-planen gir for ikke å gripe inn med sanksjoner. 

FNs sikkerhetsråd har i praksis overlatt sin forhandlingsrett til USAs president Donald Trump. Forhandlingene med Iran burde dermedd stå til skrekk og advarsel.

Europa på geledd

Nå stiller Europa seg igjen på USAs og Israels side. Natos generalsekretær Mark Rutte stilte seg mandag fullt og helt bak angrepet på Iran, nærmest for å forhindre noen fra å havne i den villfarelse at Nato vil stå opp for folkeretten etter talen som Canadas statsminister Mark Carney holdt på Verdens økonomiske forum i Davos. Rutte vil imidlertid ikke trekke Nato inn i krigen. Forøvrig støttet Carney angrepet på Iran allerede søndag. Det  byr på en viss avklaring om hva han egentlig mener om det problematiske ved “den regelstyrte verdensordenen” og viser at talen i Davos ikke var noe brudd, men en tilpasning, en justering.

E-3 (tidligere EU-3) Storbritannia, Frankrike og Tyskland var med på å gi atomavtalen det endelige nakkeskuddet i oktober ved å gjeninnføre FN-sanksjonene mot Iran. Det senket landets valuta, rial, til bunns og sendte inflasjonen i været som igjen utløste protestene fra basarkjøpmennene under lettantennelige omstendigheter. 

E-3 sier en fellesuttalelse at de vil vurdere om de vil gi USA og Israel militære hjelp i krigen mot Iran. Storbritannias statsminister Keir Starmer stilte mandag den britiske flybasene på Kypros til disposisjon for USA etter at Iran fyrte av raketter mot middelhavsøya. Starmer gjemte seg i sin tale søndag bak at USA hadde fått varsel om at flybasen på Kypros ikke kunne brukes av amerikanske bombefly, men det underslår ikke at Royal Air Force (RAF) deler flybasen Al-Udeid i Qatar med USAs sentralkommandos hovedkvarter for flyvåpenet. London har dessuten flere ganger latt USA bruke baseøya Chagos i Det indiske hav og har selv tatt del i alle USAs militære invasjoner og intervensjoner i Midtøsten siden 1990-tallet.

Nå hevder Starmer at Storbritannia har lært “av feilene i Irak” og “ikke vil bli med i offensive operasjoner nå”. Opposisjonen stiller seg mildt sagt tvilende til Starmer “forsikringer”. Starmer påberopte seg folkeretten når han setter RAF til å delta i “forsvarsoperasjoner” på samme side som USA og Israel mens de knuser en stat militært – stikk i strid med nettopp folkeretten og FN-charteret.

Det bringer tilbake minnene om da FNs inspektører i Irak la fram sin rapport for FNs sikkerhetsråd i desember 1998. Den britiske FN-ambassadøren Sir Jeremy Greenstock ba om pause i møtet. Da han kom tilbake, kunne han meddele rådet at USA og Storbritannia hadde satt i gang sine bombetokter mot Bagdad og andre mål.

Irans arabiske naboer

Det er en gjennomgående oppfatning blant politiske kommentatorer og militære analytikere at Irans angrep på Golfstatene (GCC), inkludert Oman som ikke har amerikanske baser eller soldater på sitt territorium, framstår som del av ayatollah-regimets apokalyptiske ragnarokk-scenario – eller et påfengt forsøk på å få GCC-regimene (Kuwait, Bahrain, Qatar, Saudi-Arabia, De forente arabiske emiratene og Oman) til å vende seg mot USA og Israel eller få folk i disse landene til å reise seg mot herskerne.

Det kommer ikke til å skje selv om utenriksminister Rubio, på absurd vis, forsøker å legge ansvaret på krigen på Israel. Men det kommer nå meldinger om at flere land, deriblant Emiratene, skal ha henstilt til USA om å gjøre krigen kortvarig, slik Teheran har villet. Golfstatene vil merke de økonomiske  effektene av en langvarig krig.

Iran har også angrepet Jordan som huser amerikanske soldater og som skjøt ned iranske raketter og droner på vei mot Israel under de to rakettduellene mellom Israel og Iran i 2024. De kom i kjølvannet av Israels bombing av Irans konsulat i Damaskus og av Israels likvidering av  Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran under innsettelsen av president Masoud Pezeshkian i juli. Jordan deler etterretning med USA og Frankrike

Saudi-Arabia hvor de hellige byene Mekka og Medina ligger, har ikke lenger noen faste amerikanske baser i landet, men USAs sentralkommando trener landets væpnede styrker under det amerikanske militære treningsoppdraget (USMTM) “for å støtte Saudi Vision 2030”, ifølge US Central Commands hjemmeside. Det skjer i henhold til avtalen som ble inngått i 1997, seks år etter at Riyadh åpnet landet for amerikanske soldater i forberedelsene til Golfkrigen mot Saddam Husseins Irak i januar 1991. Det kom i kjølvannet av Iraks okkupasjon og annektering av Kuwait 2. august 1990 etter den åtte år lange og svært blodige krigen mellom Irak og Iran. Å la amerikanske soldater oppholde seg på saudisk jord ble ansett som helligbrøde og utløste protester mot Saudi-regimet blant muslimer i mange land. 

Vision 2030 er prestisjeprosjektet til kronprins Mohammad bin Salman, kongedømmets de facto leder.

Natt til tirsdag brøyt det ut brann i USAs ambassade i Riyadh etter en eksplosjon, melder Reuters. Høye eksplosjoner ble hørt og røykskyer ble sett i byens diplomatiske kvarter,  ifølge franske AFP (Agence France-Presse).

Saudi-Arabia og et samlet GCC hevder at de gjorde det klart for Teheran at de ikke ville tillate USA å bruke sine baser i angrep på Iran. Angrepene kan ha ødelagt relasjonene som Iran og Qatar har bygd opp det siste tiåret, og de diplomatiske gjennombruddene med Saudi-Arabia som ble forhandlet fram med bistand fra Beijing.

En gjennomgående kommentar er at Teheran ikke skjønner hvor ødeleggende angrepene på tvers av Golfen er, selv om Revolusjonsgarden først rettferdiggjorde angrepene med at de rettet seg mot USAs baser. Det endret seg imidlertid ganske raskt, med angrep mot økonomiske mål for å lamme turistnæringa, den regionale og transkontinentale flytrafikken for å ramme transporten av varer og passasjerer og deretter oljeindustrien. 

Angrepene på GCC og andre arabiske land vil forene dem mot Iran på tvers av eksisterende motsetninger med hensyn til forholdet til Teheran og andre regionale interesser, mener Brett McGurk, nasjonal sikkerhetsrådgiver for Midtøsten og Nord-Afrika og spesialutsending for den globale koalisjonen i kampen mot Den islamske staten under president Barack Obama og under Trumps første periode, nå flittig brukt som “global affairs”-analytiker av CNN.

En forklaring  er at Teheran la om kommandolinjene i forsikring om at risikoen for et angrep var overhengende og basert på erfaringene fra Tolvdagerskrigen da mange i kommandostaben i Revolusjonsgarden ble drept og mye av luftforsvaret ble slått ut. Kommandolinjene ble flyttet nedover i rekkene, til lokalt befal som har fått sine instrukser på forhånd og som har handlet i tråd med dem uten å kunne følge gangen i USAs og Israels angrep, forklarer Jordans forsvarsminister Ayman Safadi.

Sitter med koordinater

USA og Israel sitter på koordinatene for ethvert offentlig bygg i Teheran og andre iranske byer. CIA og Mossad har et stort nettverk av agenter og informanter, ører og øyne på bakken. Øverst leder Ali Khamenei ble drept på sitt kontor lørdag morgen av en israelsk ballistisk missil på etterretning fra CIA. Det burde stadfeste at Rubio befinner seg godt på utsida av sannheten når han framstiller det som om Israel nærmest tvang USA til å gå til krig. Mer oppsiktsvekkende er det om 1. Canadian Air Division faktisk bidro med etterretning. 

“Hans død skjedde som en del av en større fellesoperasjon mellom USA og Israel, der de brukte strategisk lokasjonsetterretning fra USAs sentrale etterretningstjeneste (CIA) for å bestemme hvor flere ledere befant seg,” siterer Wikipedia med henvisning til “The C.I.A. Helped Pinpoint a Gathering of Iranian Leaders. Then Israel Struck” i New York Times (1. mars). 

Ifølge pensjonert generalmajor Denis Thompson ga kanadiske styrker fra Combined Aerospace Operations Center i 1 Canadian Air Division også etterretningsstøtte til angrep under attentatet, “samt etterretningsstøtte under den breiere konflikten som helhet,” siterer Wikipedia videre fra “Did Canadian exchange officers participate in U.S. Iran strike planning? DND says no, but questions linger” på CBC News (samme dag).

(DND er det kanadiske forsvarsdepartementet (Department of National Defence / Ministère de la Défense nationale) i Ottawa.)

Natt til tirsdag innledet USA og Israel en varslet opptrapping som ifølge militære analytikere vil rette seg mot Irans rakettarsenal og -program. Målet er å utslette produksjonen av missiler og droner og installasjoner som kan ta imot eventuelle kinesiske og russiske missiler om Iran går til anskaffelse av dem. Krigen arter seg innledningsvis som det Rouzbeh Parsi ved Lunds universitet i Skåne, det tidligere Regia Academia Carolina, (Kungliga Karolinska Akademien), betegner som “regimeødeleggende” overfor Klassekampen (2. mars).

Det var også slik krigsminister Hegseth beskrev hva USA var ute etter mandag , da han avviste at USA var ute etter regimeskifte. Dette er “et reint, avgjørende ødeleggelsesoppdrag”, sa han og minnet om at Trump i mer enn tjue år har vært mot USAs innblanding i “regimebygging”.

Fortsatt henger det i lufta hva målsettinga for USAs og Israels krig er, tidsramma og hvordan USA skal nå sine mål.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

De siste dagene har vi vært vitne til noe sjeldent: en krig som knapt har begynt før forklaringene på hvorfor den startet allerede motsier hverandre. Uttalelser fra Donald Trump, utenriksminister Marco Rubio og andre amerikanske toppolitikere tegner et bilde av en beslutningsprosess preget av hastverk, politiske hensyn og motstridende fortellinger.

Når historien om krigen allerede spriker etter få dager, er det grunn til å stille et enkelt spørsmål: Hva er egentlig sannheten bak angrepet på Iran?

Da USA og Israel startet de første angrepene mot Iran, ble operasjonen presentert som et nødvendig forebyggende tiltak. Iran ble fremstilt som en stat på randen av å true regionen og kanskje også utvikle atomvåpen som kunne destabilisere hele Midtøsten.

Kort tid etter begynte imidlertid forklaringene fra Washington å endre seg.

Først sa USAs utenriksminister Marco Rubio at USA i praksis handlet fordi Israel planla å angripe Iran uansett. Hvis Israel først gikk til angrep, fryktet Washington at Iran ville svare med å angripe amerikanske baser i regionen. Dermed valgte USA å slå først.

Dette er en bemerkelsesverdig begrunnelse. Den innebærer i praksis at USA gikk til krig ikke fordi landet selv var blitt angrepet eller sto overfor en umiddelbar trussel, men fordi en alliert stat planla en militær operasjon som kunne trekke USA inn i konflikten uansett.

Kort tid senere kom president Donald Trump med en annen versjon. Han avviste at Israel hadde presset USA inn i krigen. Tvert imot hevdet han at Iran kunne komme til å angripe først. Samtidig la han til noe oppsiktsvekkende: at han selv kanskje hadde “tvunget Israels hånd”.

Plutselig hadde vi tre forskjellige forklaringer på den samme krigen.

Først: Israel planla angrep, og USA handlet for å beskytte egne styrker.
Deretter: Iran sto på terskelen til å angripe først.
Til slutt: Kanskje var det USA som presset frem eskaleringen.

Når slike forklaringer dukker opp nesten samtidig, er det fristende å avfeie dem som forvirring eller dårlig kommunikasjon. Men fenomenet er faktisk langt mer systematisk enn som så.

Når en stat går til krig, trenger den nesten alltid en politisk fortelling som kan legitimere beslutningen. Kriger blir sjelden presentert som resultat av strategiske vurderinger alene. I stedet begrunnes de gjerne med selvforsvar, beskyttelse av allierte eller behovet for å avverge en overhengende trussel.

Problemet er at den virkelige beslutningsprosessen ofte er langt mer komplisert. Strategiske interesser, allianseforpliktelser, innenrikspolitikk og militære vurderinger flettes sammen. Resultatet kan bli at myndighetene presenterer ulike forklaringer til forskjellige publikum.

I USA forsterkes dette av at flere maktsentre deltar i beslutningene. Det hvite hus, Pentagon, utenriksdepartementet, etterretningstjenestene og Kongressen kan alle ha ulike vurderinger av situasjonen. Dermed kan presidenten si én ting, utenriksministeren noe annet, og militæret gi en tredje versjon.

Dette skaper et offentlig bilde av en historie som stadig endrer seg.

Samtidig spiller juridiske hensyn en rolle. I USA finnes det grenser for når presidenten kan bruke militær makt uten godkjenning fra Kongressen. Derfor blir selve begrunnelsen for krigen viktig. Hvis den kan presenteres som selvforsvar, er terskelen lavere. Hvis den derimot fremstår som et forebyggende eller strategisk angrep, kan den møte større motstand.

Det er derfor ikke uvanlig at begrunnelsen for en krig justeres etter hvert som kritikken vokser.

I tillegg foregår det en kontinuerlig informasjonskrig. Alle parter forsøker å påvirke hvordan konflikten blir oppfattet – både hjemme og internasjonalt. Narrativet om hvem som startet krigen og hvorfor, kan være nesten like viktig som selve militæroperasjonene.

Derfor kan kommunikasjonen være bevisst fleksibel.

Også historisk sett er dette et velkjent mønster. Før invasjonen av Irak i 2003 ble verden fortalt at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen som kunne true Vesten. Etter krigen viste det seg at grunnlaget for invasjonen var svakt eller feil.

Vietnamkrigen ble eskalert etter Tonkin-hendelsen i 1964 – en hendelse som senere viste seg å være langt mer uklar enn den først ble fremstilt. Også intervensjonen i Libya i 2011 startet med begrunnelsen om å beskytte sivile, men endte med regimeskifte.

Mønsteret er altså ikke nytt.

Det betyr ikke nødvendigvis at alle forklaringer er bevisst usanne. Men det viser hvor komplekse beslutninger om krig ofte er – og hvor viktig det er å være kritisk til de første historiene som presenteres.

Når forklaringene på en krig allerede spriker etter få dager, bør alarmklokkene ringe.

For hvis grunnlaget for krigen er uklart fra starten, er det liten grunn til å tro at historien vi får servert i dag er hele sannheten.

Nylig offentliggjorte dokumenter fra USAs justisdepartement viser at Jeffrey Epstein finansierte forskning knyttet til sentrale personer innen transkjønnet medisin, oppmuntret til akademisk arbeid om «transkjønnet biologi», og spredte temaet blant nettverk for institusjonelle eliter.

Av Sayer Ji

Sayer Ji’s Substack, 16. februar 2026

Les tråden knyttet til dette innlegget på X.

Dette er del 6 i en serie.

Den finansielle arkitekturen forteller en mer komplisert historie.

Uavhengige journalister hadde allerede sporet nettverk finansiert av milliardærer som bidro til å bygge infrastrukturen til kjønnsklinikker, interesseorganisasjoner og mediekampanjer. Min egen rapportering dokumenterte medisinske systemer som transisjonerer småbarn og forskning som koblet prenatal syntetisk østrogeneksponering til transkjønnet identifikasjonsrater opptil 100 ganger normalen. Men det som manglet, var primærdokumentasjon — bevis som kunne flytte debatten utover journalistikk og inn i rettssaler og kongresshøringer.

Epstein Files Transparency Act (EFTA) ga denne dokumentasjonen.

Seks dokumenter som ble offentliggjort i januar og februar 2026, hentet fra Jeffrey Epsteins private korrespondanse, knytter ham direkte til sentrale institusjonelle knutepunkter innen transkjønnet medisin. De viser ham finansiere kirurgen som bygde USAs første omfattende akademiske program for transkjønnet kirurgi ved Mount Sinai. De viser ham bestille og finansiere forskning på «transkjønnet biologi». Og de viser ham sirkulere temaet blant elitekontakter — inkludert Bill Gates, MIT-tilknyttede personer og Obamas tidligere juridiske rådgiver i Det hvite hus — i årene feltet forsterket sin institusjonelle makt.

Dette er ikke en historie om sosial nærhet eller besøk på Epsteins øy. Det er en historie om innflytelse – om hvem som finansierte, formet og legitimerte en raskt voksende medisinsk industri – som har overstyrt informert samtykke, omgått foreldres rettigheter og utsatt barn for irreversible prosedyrer.

Det som følger, baserer seg utelukkende på primærdokumenter og uavhengig publisert rapportering.

Kirurgen: Dr. Jess Ting og Mount Sinai

Dr. Jess Ting er plastisk kirurg ved Mount Sinai Health System i New York. I 2016 ble han kirurgisk direktør for Center for Transgender Medicine and Surgery — som ved lanseringen ble beskrevet som det første fullspektret akademiske programmet i USA med fokus på transkjønnet kirurgi og omsorg. Han skulle senere lede Mount Sinais første transkjønnede vaginoplastikk og bli en av landets mest fremtredende skikkelser innen kjønnsbekreftende kirurgisk praksis.

Hans tilknytning til Jeffrey Epstein begynte flere år før hans arbeid med transkjønnede — og den går dypt.

Øybesøket

I mars 2013 takket Ting ja til en invitasjon — gitt gjennom en assistent hos Epstein — om å besøke Little St. James, Epsteins private øy i De amerikanske Jomfruøyer. Ting foreslo å ta med en kvinnelig venn og hennes tre små barn, åtte år og yngre. En assistent hos Epstein skrev senere til Ting: «Jeg håper du hadde et hyggelig besøk på Jeffreys øy forrige fredag».

Tilskuddet på 50.000 dollar

Korrespondansen viser at Epstein gikk med på å gi Ting et stipend på 50.000 dollar til forskning på brystkreft. Ting beskrev tilbudet som «ekstremt generøst». I mai 2016 sendte Ting en e-post til Epstein for å rapportere at «forskningen du støttet med et tilskudd på 50.000 dollar har båret frukter», og bemerket at en artikkel som oppsummerte resultatene var sendt inn for publisering. Forskningen — som undersøker hvordan svulstens mikromiljø påvirker brystkreftmetastaser etter operasjon — ble finansiert gjennom Jeffrey Epstein VI Foundation, ifølge en kunngjøring fra Mount Sinai, arkivert i de offentliggjorte dokumentene.

Transkjønnet vending — og en presentasjon

I den samme e-posten fra mai 2016, informerte Ting Epstein om at han var utnevnt til direktør for Mount Sinais nye transkjønnede kirurgiprogram. I juli 2017 fortalte Ting Epstein at han hadde «gitt opp plastisk kirurgi og hoppet inn i transkirurgiens verden», og kalte det «det mest tilfredsstillende, verdifulle og fascinerende jeg noen gang har gjort».

Så kom forespørselen.

Ting ba Epstein direkte om økonomisk støtte til en dokumentar om transprogrammet til Mount Sinai — filmen som skulle bli Born to Be, utgitt i 2019 og senere nominert til to Emmy-priser. «Hvis jeg bare kunne få være veldig direkte», skrev Ting til Epstein, «lurte jeg på om du kunne være interessert i å støtte denne dokumentaren? Hvis ja, vil produsenten, regissøren og jeg gjerne komme og gi deg presentasjonen personlig. Dette er et spennende, banebrytende prosjekt — både senteret og dokumentaren — som vil gjøre godt for verden. Jeg håper du kan være en del av det».

Tilgjengelige dokumenter avslører ikke om Epstein gikk med på å finansiere filmen.

E-posten fra 2018 — og videresendelsen

Den 24. april 2018 sendte Ting en e-post til Epstein igjen. E-posten, bevart i EFTA02667053, lyder:

«Hei Jeffrey, jeg ønsket å dele noen endringer i karrieren min med deg som du kanskje finner interessante. Jeg har byttet spesialitet fra plastisk kirurgi til kjønnsbekreftende kirurgi (også kjent som transkjønnet kirurgi). Dette er en dokumentar om opprettelsen av det nye senteret på Mount Sinai: Transformation-film.com. Sjekk det ut. Det er det mest fantastiske jeg noen gang har vært involvert i».

I det som skjedde etterpå, er det detaljene som er viktigst.

Den 10. mai 2018 videresendte Epstein Tings e-post til Stephen Hanson — en nær medarbeider. Emnelinjen: «Fwd: Filmprosjekt». Epstein mottok ikke passivt oppdateringer fra en kirurg. Han spredte informasjon om transkjønnet kirurgiprogram i sitt nettverk. Videresendelsen av denne e-posten forvandler den fra enveiskommunikasjon til bevis på aktivt engasjement — Epstein som deler, videresender og potensielt formidler forbindelser rundt transkjønnet medisin.

Mediehåndtering

E-postene dokumenterer også hvordan Ting håndterte mediehenvendelser om Epstein — og i hvilken grad Epstein kontrollerte fortellingen. I januar 2015 kontaktet en Reuters-reporter Ting, som en del av en sak som undersøkte Epsteins filantropi, og søkte bekreftelse på Epsteins støtte til medisinsk forskning. Ting videresendte forespørselen til Epsteins assistent og skrev: «Se nedenfor. Vil Jeffrey at jeg skal svare på dette?» Han foreslo deretter å sende reporterens skriftlige spørsmål til Epstein først — og tilbød å la en dømt seksualforbryter vurdere hans svar til pressen om deres økonomiske forhold.

Dokumentene viser ikke om Reuters til slutt mottok et svar, eller om Epstein gjennomgikk eller redigerte noe svar.

Institusjonell respons

Da The Advocate kontaktet Mount Sinai i februar 2026 og spurte om institusjonen hadde gjennomgått de nylig offentliggjorte EFTA-e-postene, om Epstein hadde noen involvering i prosjekter knyttet til transprogrammet, og hvilke institusjonelle sikkerhetsmekanismer som regulerte eksterne givere — sa en talsperson for Mount Sinai bare: «Vi har oppfordret Dr. Ting til å svare på spørsmålene deres». Institusjonen tok ikke opp innholdet i spørsmålene. Ting sa på sin side at hans kontakt med Epstein var begrenset og beskrev det første forholdet som en profesjonell henvisning til sårbehandling for en modell skadet i en bilulykke.

Det bør bemerkes: Ting har ikke vært involvert i noen av Epsteins påståtte forbrytelser. Men dokumentasjonen viser at grunnleggeren og direktøren for USAs første omfattende program for transkirurgi opprettholdt et flerårig forhold til en dømt seksualforbryter — et forhold som omfattet reiser til hans private øy, et forskningstilskudd på 50.000 dollar og direkte innhentinger av ytterligere midler — i de årene da programmet ble utformet, lansert og promotert til offentligheten.

Biologen: Robert Trivers og forskning på bestilling

Hvis korrespondansen med Ting avslører hvordan Epstein knyttet seg til den institusjonelle infrastrukturen for transkjønnet medisin, avslører korrespondansen med Robert Trivers- noe enda mer alarmerende: Epstein som aktivt ledet produksjonen av pseudovitenskapelig forskning på transkjønnet biologi – og betalte for den.

Robert Trivers er en amerikansk evolusjonsbiolog, kjent for sitt innflytelsesrike arbeid med gjensidig altruisme, foreldres investering i sine egne barn og selvbedrag. Han er også en mann som tok imot 40.000 dollar fra Jeffrey Epstein, offentlig forsvarte Epsteins seksuelle overgrep mot mindreårige, og ble suspendert fra Rutgers University i 2015, etter å ha nektet å undervise i et tildelt kurs.

EFTA-filene dokumenterer et tiår med korrespondanse mellom Trivers og Epstein — fra 2009 til 2019 — som eskalerer fra økonomisk avhengighet til noe langt mer bekymringsfullt.

Det økonomiske forholdet

Den første kjente korrespondansen stammer fra 2009 — etter Epstein sa seg skyldig i 2008, for oppfordring til prostitusjon med mindreårig. Epstein inviterte Trivers til sitt hjem i Florida for å diskutere forskningen hans og betalte for reise og overnatting. I 2015 sendte Epstein en e-post til Noam Chomsky hvor han skrøt av at han var Trivers’ «hovedfinansør» — kontekst til hvorfor Trivers hadde blitt «kastet ut av Rutgers for godt denne gangen».

Den økonomiske avhengigheten var dyp. I 2019 beskrev Trivers det som «7 år med kontinuerlig støtte» — og da den tok slutt, måtte han tigge om stillinger som timelærer, som var dårligere betalt enn husleien hans.

Bestillingen

Den 5. februar 2016 skrev Trivers til Epstein: «Jeg ble sjokkert og svært glad for å motta de ekstra pengene og utnevnelsen som rådgiver for stiftelsen din.» Han beskrev hvordan han fulgte Epsteins «råd» og omdirigerte arbeidet sitt, «helt i retning det teoretiske arbeidet du har oppfordret meg».

Epsteins svar dagen etter var ikke en hyggelig frase. Det var et direktiv (EFTA00835004): «du er unik .. Jeg vil se din artikkel om transpersoner i bio-verdenen. Dette er til deg. ikke meg.»

To måneder senere rapporterte Trivers tilbake: han var «på vei mot slutten av ‘transseksualitet’.»

Tre år senere ble forhandlingsgraden eksplisitt. Den 15. mars 2019 skrev Trivers desperat til Epstein (EFTA01035762): «Etter 7 år med kontinuerlig støtte, virket det som om du snudde, ingen støtte de siste to årene eller svar på forespørsler.» Han beskrev at han ble tilbudt «5.500 dollar/semester» ved Hunter College — «herregud, Jeffrey, husleien er 8.000, jeg vil gjerne spise, ha et beskjedent sosialt liv og en og annen psykoseksuell opplevelse».

Svaret fra Epstein neste morgen avdekket den transaksjonelle arkitekturen: «Jeg tenkte at du kanskje ville fokusere på transkjønnet biologi. Folk ville vært interessert, og jeg ville finansiere.» Han avfeide Trivers’ forskning på æresdrap og sprintergenetikk som «skadelig», med «liten offentlig interesse», og rammet deretter inn sin avvisning av å finansiere alternative temaer, i paternalistiske termer: «Jeg ville ikke gitt deg narkotika om du spurte, det var dårlig for deg. Å gi deg penger, til som etter min sterke mening ville være skadelige for fremtiden din, skaper et problem».

Trivers ga etter: «Ja, jeg er enig i at det er på tide å skrive ned mine tanker om transseksualitet — jeg tror ikke det vil ta lang tid, men vi får se».

Les denne utvekslingen nøye. En dømt seksualforbryter bruker økonomisk pressmiddel over en desperat, aldrende akademiker — en mann som ikke kan betale husleien — for å tvinge frem spesifikk forskning på transbiologi. Han finansierer ikke bare forskning. Han bestiller den, avviser alternativer og betinger økonomisk overlevelse av overholdelsen.

Innholdet

Det Trivers produserte under Epsteins ledelse er dokumentert i EFTA-e-postene — først analysert av STEM-forsker Ev L. Nichols — og det er foruroligende.

I korrespondansen fra 2016 skrev Trivers til Epstein og beskrev transkvinner i eksplisitt avhumaniserende og seksualiserte termer, og reduserte deres eksistens til mannlige seksuelle fantasier. Han beskrev transkvinner som ønskelige «organismer» for menn med homofile tilbøyeligheter, og skrev at en slik person ville «lukte som en kvinne, være mykere og mer hårløs som en kvinne» samtidig som de beholdt mannlige kjønnsorganer. Han avfeide transmenn som «ulykkelige og ensomme — de er menn med mum-pums, det verste fra begge verdener». Dette er språket til en mann som ser på transpersoner ikke som mennesker, men som biologiske prøver som skal vurderes for seksuell nytte.

I 2018 eskalerte korrespondansen. I en e-post i desember med emnelinjen «Trans» evaluerte Trivers transkvinners kropper gjennom økonomien i sexbransjen — og skrev at «så mange transseksuelle kvinner er veldig attraktive og tjener lett penger, noe de igjen hevder fremmer prostitusjonen deres siden de må betale høye gebyrer for injeksjoner hver uke». Han forklarte den kommersielle seksuelle levedyktigheten til kirurgisk feminiserte menn — til en dømt menneskehandler. I samme e-post beskrev Trivers tidlige hormonintervensjoner for barn: «Forresten, vi presser nå intervensjonen tidligere — så du legger merke til at din 3 år gamle sønn har trans-tendenser, så nå griper du inn med hormoner – jeg ville vært redd for å gjøre det, men hvem vet?»

Han beskrev transkjønnet medisin som å produsere «nye fenotyper» gjennom molekylær kontroll over utviklingen — «mer feminine menn, ved å blokkere testosteronreseptorer (eller kastrasjon), og samtidig øke østrogenproduksjonen». Han påpekte at unge menn som mottar disse intervensjonene fortsatt vil kunne få orgasme til tross for behandlingen.

Den faktiske forskningen Trivers produserte i denne retningen, inkluderte arbeid med kjønnsidentitet basert på forholdet mellom lengdene på andre- og fjerdefingeren — det såkalte 2D:4D-forholdet. Denne metodikken har blitt sterkt kritisert av forskere; Psykologen Martin Voracek ved Universitetet i Wien sammenlignet slik forskning med frenologi*, og kalte den «et korthus bygget på et ukjent og usikkert grunnlag».

*(Frenologi er en uvitenskapelig og avvist lære som går ut på at menneskers evner og karakteregenskaper er knyttet til bestemte områder av hjernens overflate, og at disse områdenes grad av utvikling kan avleses av hodeskallens ytre form. Kilde: frenologi – Store medisinske leksikon O.a.)

Les de avsnittene igjen. En biolog finansiert av en dømt seksualforbryter mot barn, skriver til denne lovbryteren om hormonell manipulasjon av barns kropper, i et språk som legger vekt på seksuell levedyktighet og fysisk feminisering av unge menn — og beskriver hvordan tidlig intervensjon bevarer ungdommelig utseende. «Forskningen» han produserte var pseudovitenskap. Men selve bestillingen — en seksualforbryter som betaler en mann som forsvarte sex med mindreårige for å skrive om transbarn — er det faktum som betyr noe.

Forsvaret av overgrep

Trivers’ moralske rammeverk var ingen hemmelighet. I et intervju med Reuters i 2015, spurt om sitt fortsatte forhold til Epstein til tross for domfellelsen for seksuelle overgrep, sa Trivers: «Når de er 14 eller 15, er de som voksne kvinner var for 60 år siden, så jeg ser ikke disse handlingene som så grusomme».

Han beskrev Epstein som «en person med integritet» og, i et intervju i Huffington Post i 2017, arrangert av Epsteins PR-team, roste han forholdet deres: Epstein «gir meg konsekvent, varm støtte uten at jeg må skrive endeløse søknader om tilskudd, og stoler på at jeg bruker den godt». The Chronicle of Higher Education rapporterte senere at denne strålende profilen var resultatet av en koordinert PR-kampanje — Epstein hadde instruert sin PR-agent til å sette Trivers foran journalistene.

I 2017 og 2018 brukte Trivers Epstein som en sparringspartner for klager på #MeToo-bevegelsen, og beklaget den «sterke nasjonale trenden» med at kjente menn «blir brakt ned for påstått dårlig oppførsel mot kvinner».

Nettverket: Transkjønnet som et styrt tema

Ting- og Trivers-sporene ville vært betydningsfulle i seg selv. Men de nylig tilgjengelige EFTA-dokumentene avslører noe mer: transkjønnet var ikke en perifer interesse for Epstein. Det var et tema han aktivt håndterte gjennom sitt nettverk av elitekontakter gjennom 2016–2018 — de nøyaktige årene da feltet for transmedisin gjennomgikk eksplosiv institusjonell ekspansjon i USA.

Fortsette salgsframlegget til Bill Gates gjennom MIT

Den 10. august 2017 sendte Epstein en e-post til Joi Ito — daværende direktør for MIT Media Lab — med instruksjoner om hvordan han skulle presentere Bill Gates for finansiering av vitenskap. E-posten (EFTA01038315) lyder:

«Jeg ville sagt til Gates, hvis jeg var deg, at én vitenskap er den mest spennende. Glem transkjønnet, det er transvitenskap … men banebrytende. hjernestimulering, samhandling mellom planter og mennesker. Matematikk som kan håndtere millioner av input. Biologi, vs Few Inputs-fysikk må utvikles. Jeg sa til ham at han ville ha det MORO på teorinivå, i stedet for å være under Melindas tommel (feite tommel)»

Analyser dette nøye. Epstein kuraterer hvilke vitenskapstemaer som skal presenteres for verdens rikeste filantrop — og transkjønnet er eksplisitt en del av hans taksonomi. Han sier til Ito at han skal vende Gates bort fra transkjønnet, i retning av det Epstein anser som høyere verdsatt «transvitenskap». E-posten avslører at Epstein tenkte på transkjønnet som en vitenskapsfinansierende kategori — en han hadde meninger om, og en han aktivt sendte gjennom institusjonelle kanaler knyttet til Gates Foundation og MIT.

Denne e-posten ble sendt mindre enn to måneder etter at Ting fortalte Epstein at han hadde «gitt opp plastisk kirurgi» for å vie seg helt til transkjønnet kirurgi. Epstein mottok rapporter om fremdriften fra kirurgifronten og håndterte samtidig hvordan temaet ble posisjonert i elitefilantropi innen vitenskap.

Wall Street og Weinstein

Den 15. oktober 2017 sendte Epstein en e-post til Kathy Ruemmler — som hadde vært juridisk rådgiver i Det hvite hus under president Obama — med en presentasjon i form av en ustrukturert tankestrøm, om hvordan Goldman Sachs-sjef Lloyd Blankfein burde håndtere et intervju i kjølvannet av Harvey Weinstein-skandalen. Begravd i e-posten (EFTA02582780) står dette:

«Transkjønnet ikke ennå på Wall Street. :)»

Smilefjeset er en viktig detalj. Epstein observerer ikke en sosial trend. Han følger transkjønnet som en kraft som ennå ikke har nådd finansbransjen — han er tydelig underholdt. I samme e-post diskuterer han kvinner som «en ny økonomisk orkankraft», mentorordning, lik lønn og den nye makten til sosiale medier som en «regulator» — som rammer inn hele landskapet, inkludert transpersoner, gjennom linsen av forstyrrelser og muligheter.

Ruemmlers tilstedeværelse som mottaker betyr noe. Hun befant seg i skjæringspunktet mellom elitens juridiske, finansielle og politiske nettverk. Epstein presset analyser om transdynamikk inn i dette skjæringspunktet.

Et tema for semesteroppgave

Den 27. november 2016, spurte en person identifisert som «Shanson900» Epstein om samtidsoppgaver for en som heter Brynn. Epsteins svar (EFTA02669232):

«Transkjønnet? Livet på Mars. Selvkjørende biler. Genetisk ingeniørkunst. og leve til 120 år gammel»

Transkjønnet står først på listen — foran genteknologi, autonome kjøretøy og radikal livsforlengelse. Dette var samme måned som Trivers takket Epstein for «ekstra penger», hvorpå Epstein svarte med sitt direktiv om transforskning. Temaet var i fokus i alle Epsteins korrespondanser — fra akademiske oppdrag til uformelle samtaler.

Mønsteret

Trekker man seg unna de enkelte transaksjonene, oppstår et mønster.

Jeffrey Epstein — en dømt seksualforbryter hvis dokumenterte forbrytelser involverte seksuell utnyttelse av mindreårige — drev samtidig med:

1. Finansiering av kirurgisk infrastruktur: Et tilskudd på 50.000 dollar til Dr. Jess Ting ved Mount Sinai, etterfulgt av år med relasjonsbygging, i akkurat den perioden Ting gikk fra plastisk kirurgi til å grunnlegge USAs første omfattende senter for transkjønnet kirurgi — et senter som skulle bli et av de mest fremtredende transkjønnede kirurgiske programmene i USA. Da Ting sendte e-post til Epstein om hans skifte av karriere til transkirurgi, videresendte Epstein e-posten til en medarbeider (EFTA02667053).
2. Bestilling av den vitenskapelige begrunnelsen: Å instruere og finansiere Robert Trivers til å produsere forskning på «transbiologi» (EFTA00835004) — og da Trivers prøvde å forfølge annen forskning, og eksplisitt betinget økonomisk overlevelse av etterlevelse: «Jeg tenkte at du kanskje ville fokusere på transbiologi. Folk ville vært interessert, og jeg ville finansiert» (EFTA01035762). Den resulterende «forskningen» besto av dehumaniserende beskrivelser av transpersoner og entusiastisk diskusjon om hormonell manipulasjon av barns kropper, skrevet av en mann som offentlig bagatelliserte seksuelle overgrep mot barn.
3. Håndtering av temaet gjennom elitekanaler: Gir råd til Joi Ito om hvordan man kan presentere transkjønnet vitenskap for Bill Gates (EFTA01038315). Å spore når trans ville nå Wall Street, med et smilefjes, i en e-post til Obamas tidligere juridiske rådgiver i Det hvite hus (EFTA02582780). Den listet den først blant de samtidstemaene av størst interesse (EFTA02669232).
4. Søker engasjement i offentlig promotering: Tings direkte forslag til Epstein om å finansiere Born to Be, en dokumentar designet for å normalisere og feire transkjønnede kirurgiske prosedyrer.

Dette er ikke et tilfeldig sammenfall av interesser. E-postene viser at Epstein aktivt leder Trivers bort fra annen forskning og i retning av transbiologi. De viser Ting som frivillig oppdaterer Epstein om alle stadier i transprogrammets utvikling. De viser hvordan Epstein leder temaet gjennom de høyeste nivåene innen vitenskapelig filantropi, finans og offentlig sektor. De viser en dømt seksualforbryter som plasserer seg i skjæringspunktet mellom en fremvoksende medisinsk infrastruktur, pseudovitenskapelig produksjon og offentlig fortelling — i et felt som opererer på barns kropper.

Hva som forblir ubesvart

De offentliggjorte dokumentene reiser spørsmål som krever svar:

For Mount Sinai: Gjennomførte institusjonen noen gjennomgang av Epsteins engasjement i forskning knyttet til Dr. Tings arbeid da programmet for transkirurgi ble lansert i 2016 — tre år etter at Ting besøkte Epsteins øy og aksepterte finansiering av forskningen sin? Hvilke rimelige forhåndsregler ble utført på Jeffrey Epstein VI Foundation-stipendet? Har institusjonen gjennomgått EFTA-e-postene som ble offentliggjort i 2026?

For MIT: Epsteins e-post til Ito (EFTA01038315), viser at Epstein aktivt styrer hvilke vitenskapstemaer som skal presenteres for Bill Gates gjennom MITs Media Lab. Var transkjønnet vitenskap blant temaene Ito senere diskuterte med Gates? Ito trakk seg fra MIT i 2019 etter at hans økonomiske forhold til Epstein ble avslørt, men denne spesifikke e-posten — som viser Epstein som kuraterer vitenskapsagendaen for Gates — har ikke tidligere blitt rapportert.

For transkjønnet medisin: Hvor mange andre programmer, forskere eller interesseorganisasjoner mottok finansiering fra Epstein eller enheter tilknyttet ham? EFTA-dokumentene dekker kun det som er offentliggjort — ikke det som fortsatt er forseglet, redigert eller ubehandlet i de gjenværende millionene av sider.

For Kongressen: Trivers-korrespondansen — en dømt seksualforbryter som eksplisitt bestilte forskning på transkjønnet biologi fra en mann som forsvarte seksuelle overgrep mot barn — fortjener en kongressundersøkelse. Husets tilsynskomité har tilgang til det hele, uredigerte EFTA-arkivet. Har noen søkt der for ytterligere transrelatert korrespondanse?

For foreldre: Mannen som opprettholdt økonomiske og profesjonelle relasjoner med tidlige institusjonelle personer under feltets raske ekspansjon, var en barnesexhandler. Biologen han ansatte for å produsere vitenskapen, uttalte offentlig at sex med 14-åringer ikke er «så grusomt». Kirurgen han finansierte besøkte øya hans og samlet inn pengene hans, mens han bygde et program som opererer på barn. Dette er fakta dokumentert i føderale arkiver. De fortjener å være en del av den offentlige samtalen om hvem som bygde dette systemet og hvorfor.

Det større bildet

Uavhengige forskere har dokumentert de institusjonelle pengestrømmene bak industrien knyttet til transmedisinens raske ekspansjon i flere år. Feministisk journalist Jennifer Bilek, som skriver i The 11th Hour Blog, har sporet rollene til milliardærfilantroper — inkludert Pritzker-familien, John Strykers Arcus Foundation og teknologisektorens skikkelser som Martine Rothblatt — i finansieringen av stillaset rundt institusjonene: kjønnsklinikker, juridiske rammeverk, mediekampanjer og utdanningsprogrammer som drev en medisinsk industri, fra nærmest ikke-eksisterende til hundrevis av kjønnsklinikker for barn, på knapt et tiår. Lær mer ved å se hennes fantastiske intervju her: Trans Inc.: Hvordan Wall Street og Silicon Valley tjener på kjønnskaos

EFTA-dokumentene legger til en tidligere manglende brikke i bildet: en dømt barnesexhandler som opererer i skjæringspunktet mellom kirurgisk infrastruktur, forskningsproduksjon og ledelse av elitenettverk — og sender temaet gjennom MIT, Gates-kretsen og Obamas tidligere juridiske rådgiver i Det hvite hus, nøyaktige i de årene av bransjens største ekspansjon. Om Epstein var en perifer figur eller et sentralt knutepunkt i disse bredere pengestrømmene, er et spørsmål de gjenværende millionene av sider med upubliserte EFTA-dokumenter kan bidra til å besvare.

Hvorfor dette er viktig nå

Den 18. desember 2025 gikk helseminister Robert F. Kennedy Jr. formelt ut og erklærte at såkalt «kjønnsbekreftende behandling» for mindreårige utgjør kjemisk og kirurgisk lemlestelse — han avsluttet føderal finansiering, forbød deltakende sykehus å utføre disse prosedyrene på barn, og omklassifiserte hele praksisen som utenfor anerkjente medisinske standarder. FDA-kommissær Dr. Marty Makary kalte praksisen «rovdyraktig». CMS-administrator Dr. Mehmet Oz anklaget store medisinske foreninger for å ha forrådt anslagsvis 300.000 amerikanske ungdommer.

HHS-meldingen tok for seg hva — hva disse prosedyrene gjør med barn og hvorfor de ikke oppfyller anerkjente standarder. EFTA-dokumentene besvarer et spørsmål som den politiske debatten ennå ikke har tatt opp: hvem bygde det, og med hvem sine penger.

Tenk på hva disse seks dokumentene, samlet sett, faktisk viser.

Disse dokumentene beviser ikke at Epstein bygde opp den transkjønnede medisinindustrien. De avslører imidlertid at han opprettholdt økonomiske og profesjonelle relasjoner med personer involvert i den tidlige institusjonelle utviklingen — samtidig som han oppmuntret til forskning på transbiologi og spredte temaet i elitenettverk.

Dette er ikke abstrakte institusjonelle spørsmål. De er den eksponerte kommunikasjonen bak en maskin som behandler barn.

Informert samtykke krever at pasienter og familier ikke bare forstår hva en prosedyre gjør, men også om bevisene som støtter den er fremlagt i god tro. Korrespondansen med Trivers utsletter denne antakelsen. En seksualforbryter bestilte forskningen. En mann som forsvarte seksuelle overgrep mot barn, skrev den. Metodikken ble sammenlignet med frenologi. Og hele foretaket ble finansiert gjennom et økonomisk forhold bygget på tvang og avhengighet.

Foreldrenes rettigheter krever at mødre og fedre har tilgang til hele bildet av hvem som bygde systemet og ba om myndighet over barnas kropper. Ting-korrespondansen viser at grunnleggeren og direktøren for USAs første omfattende program for transkjønnet kirurgi, opprettholdt et flerårig forhold til en person som handlet barn — besøkte øya hans, tok imot pengene hans, ba om støtte fra ham og tilbød ham å vurdere pressehenvendelser — i nøyaktig de årene programmet ble lansert og promotert som en modell for nasjonen.

Og korrespondansen i nettverket — Epstein som sendte transtematikk gjennom Gates, MIT og Obamas juridiske rådgiver i Det hvite hus — avslører at temaet ikke bare oppsto organisk i elitens bevissthet. Det ble administrert, kuratert og plassert av en mann hvis primære dokumenterte ferdighet var å utnytte tilgang til mektige personer, til formål som tjente hans egne interesser.

Spørsmålet er ikke lenger om systemet bør reformeres. Den føderale regjeringen har allerede handlet. Spørsmålet er om menneskene og institusjonene som bygde det vil bli holdt ansvarlige — og om dokumentene som avslører grunnlaget vil bli tatt inn som bevis eller begravd igjen.

En dømt seksualforbryter finansierte forskning utført av den grunnleggende kirurgiske direktøren for USAs første omfattende akademiske program for transkjønnet kirurgi. Han bestilte forskningen. Han førte agendaen gjennom de mektigste institusjonene i landet. Han gjorde alt dette etter domfellelsen — samtidig som han fortsatte å misbruke barn.

Foreldrene som ble bedt om å stole på dette systemet, fortjente å få vite det. Nå gjør de det.

Etter hvert som Kongressen, helsedepartementet og delstatsforsamlinger vurderer ansvarlighet, bør disse dokumentene være en del av bevismaterialet. Om Epstein var en figur i ytterkanten eller et sentralt knutepunkt i de bredere pengestrømmene bak transkjønnet medisin, er et spørsmål de gjenværende millionene av sider med upubliserte EFTA-dokumenter kan bidra til å besvare.

Ytterligere kilder: The Advocate (feb. 2026); Daily Caller News Foundation (2. februar 2026); them.us (Ev L. Nichols); Jamaica Gleaner; Krønike for høyere utdanning; NJ.com; Reuters (2015); Martin Voracek (Science.org, 2019); Wikipedia (Robert Trivers); FOX 56 (Kentucky); Jennifer Bilek, The 11th Hour-bloggen. Dr. Ting har ikke vært involvert i noen forbrytelser. Alle e-postutdrag er hentet fra EFTA-dokumenter utgitt under Epstein Files Transparency Act.

Hvis du fant denne undersøkelsen verdifull, del den gjerne.

Les tråden dedikert til dette innlegget på X.

Denne artikkelen er hentet fra Sayer Ji’s Substack:

The Epstein Files just connected a child sex trafficker to the foundations of America’s transgender medicine industry.

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Sayer Ji’s Substack er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, vurder å bli gratis eller betalende abonnent.

---

Flere artikler av Sayer Ji.

Les denne setningen nøye. Les den som om din forståelse av krigen avhenger av den … for det gjør den. Dette skriver 21st Century Wire.

«I Qatar og Saudi-Arabia arresterte myndighetene Mossad-agenter som planla å begå bombeangrep i disse landene».

Tucker Carlson sa dette 2. mars 2026. Mens USA og Israel fortsatt solte seg i ettergløden av «Operasjon Episk Raseri», og fortsatt solgte verden historien om en kirurgisk presisjonskampanje som hadde eliminert Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei i en enkelt natt med blendende taktisk briljans, satt deres egne etterretningsagenter tydeligvis i håndjern i Riyadh og Doha – tatt på fersken, og planla å sprenge de arabiske hovedstedene som er vert for Amerikas største militærbaser i regionen.

Ikke Teherans agenter. Ikke Revolusjonsgardens folk. Men snarere israelske etterretningsagenter fra Mossad, som angivelig har blitt arrestert av Amerikas egne allierte for å ha planlagt å bombe dem.

Carlson påsto ikke bare at Mossad hadde folk på bakken. Han beskrev bombeteam, ikke folk som tok notater, mens mange rapporter antyder at etterretningstjenestene i Gulfen i Riyadh og Doha koordinerte seg for å arrestere folk som hadde i oppgave å utføre «kinetiske operasjoner» (bombinger) på egen jord. I sendingen sin stilte han det eneste spørsmålet som betyr noe: «Hvorfor skulle israelerne begå bombinger i Gulf-landene, som også blir angrepet av Iran? Er de ikke på samme side?», og svarte deretter selv. «Israel ønsker å skade Iran – og Qatar, og De forente arabiske emirater, og Saudi-Arabia, og Bahrain, og Oman og Kuwait. De ønsket å svekke Gulfen, og på to dager har de gjort det».

Dette skulle være klassiske falskflagg-angrep, nøye utformet for å så forvirring og sette land opp mot hverandre. De åpenbare vinnerne ville være Israel og USA.

Selv om den offisielle bekreftelsen aldri kommer, forteller det faktum at slike påstander kan luftes på dette nivået og gjengis i regionale medier – hvor langt masken har falt.

Irans gjengjeldelsesangrep på amerikanske og israelske eiendeler i Persiabukta har forårsaket en kraftig økning i råolje- og gassprisene.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

Store forsikringsselskaper har kansellert sin krigsrisikodekning for skip som forsøker å passere i Hormuzstredet midt i Irans pågående militære operasjoner i Persiabukta, ifølge kunngjøringer publisert på nettsidene deres 1. mars, med virkning fra 5. mars.

«Som et resultat av denne raskt utviklende situasjonen øker hver forsikringsgiver alltid prisene, eller i noen tilfeller for fartøy som passerer gjennom Hormuzstredet, og avslår til og med å tilby vilkår akkurat nå», sa David Smith, leder for marine hos meglerne McGill and Partners.

Avgjørelsen, som trer i kraft torsdag, kommer etter fartøyangrep i Gulfen som har etterlatt rundt 150 skip strandet, flere skadet og minst to personer omkommet. 

Ettersom forsikringsleverandører som Gard, Skuld, NorthStandard, London P&I Club og American Club trekker tilbake krigsforsikringen, må skipsredere nå sikre seg nye poliser til kraftig høyere priser eller unngå å passere Hormuzstredet helt.

Skipstrafikken gjennom vannveien mellom Iran og Oman har avtatt kraftig etter at skip ble truffet under iransk gjengjeldelse av amerikansk-israelske angrep. 

Minst fem fartøy skal ha blitt skadet, og rundt 150 fartøy kastet anker i omkringliggende farvann, viste skipsfartsdata.

Krigsrisikopremiene har klatret til så mye som én prosent av et skips verdi de siste 48 timene, opp fra omtrent 0,2 prosent forrige uke, ifølge bransjekilder. Denne økningen har lagt til hundretusenvis av dollar til hver reise.

«Markedet (for krigsforsikring) står overfor det som i hovedsak er en de facto stenging av Hormuzstredet, hovedsakelig basert på oppfatningen av trussel snarere enn en konkret blokade», sa Munro Anderson fra Vessel Protect, en del av Pen Underwriting.

Bloomberg rapporterte at minst 40 svært store råoljetankskip (VLCC), som hver kan frakte omtrent 2 millioner fat, står på tomgang i Persiabukta, med henvisning til Kpler-sporingsdata. 

Bare fire supertankere passerte sundet søndag, ned fra 22 dagen før, ifølge Vortexa.

Det felles maritime informasjonssenteret (JMIC) hevet beredskapsnivået til «kritisk», med henvisning til «bekreftede missil- og droneangrep mot flere kommersielle fartøy i Omanbukta, Musandam-innfartsveiene og kystfarvannet i De forente arabiske emirater». 

Et amerikanskflagget olje- og kjemikalietankskip, Stena Imperative, ble truffet av to prosjektiler mens det lå til kai i havnen i Bahrain.

Analytikere fra JPMorgan & Chase anslo at dersom Hormuzstredet i praksis blir stengt i mer enn 25 dager, kan produsenter bli tvunget til produksjonsstans fordi eksporten vil bli en flaskehals, lageret kan fylles opp, og det vil være begrenset kapasitet og for få tomme skip tilgjengelig i Gulfen.

Etter den facto nedstengningen av sundet, økte de globale energimarkedene kraftig, og ruten fraktet omtrent 20 prosent av global olje og flytende naturgass (LNG).

Brent-råolje, den globale referanseindeksen som brukes til å prise mest internasjonalt omsatte olje, steg med så mye som 13 prosent da viktig energiinfrastruktur i Vest-Asia møtte forstyrrelser.

---

Det har knapt vært noe forsøk på å late som om angrepet på Iran og mordet på landets leder hadde noen som helst dekning i folkeretten. Den britiske regjeringens respons, som nesten utelukkende går ut på å fordømme Iran for å utøve sin legitime rett til selvforsvar, skyver Starmers uærlighet opp på et helt nytt nivå.

Craig Murray.

RAF har vært aktivt involvert i folkemordet i Gaza i to år gjennom overvåking og logistikkstøtte til IDF. Nå kjemper de igjen for Israel. Å skyte ned iranske missiler er ikke defensivt – det er å delta i angrepet på en allerede massivt underlegen motstander.

Jeg er redd for at sannheten er at Irans militære forsøk på å forsvare seg vil bli mindre effektfullt enn mange antiimperialister håper. De svimlende summene USA bruker på militær- og overvåkingsteknologi, har rett og slett reell effekt i den virkelige verden.

Her i Venezuela, der jeg har sett de store anleggene som ble truffet av USA 3. januar, har jeg kommet til at det ikke var nødvendig med noe forræderi. Det holdt med overveldende makt og presisjonsteknologi rettet mot en teknologisk underlegen motstander der nøkkelfunksjonene lå på åpne åser eller i ubeskyttede brakker.

Iran er langt mer militært avansert, men står overfor eksponentielt større styrker. Khamenei ble drept i sitt eget hjem, ikke mens han gjemte seg. Han kommer til å bli langt mektigere som martyr enn som leder med sine interne kritikere.

Vi står overfor ikke bare en periode med uforbeholden imperialisme som nesten alle vestlige land er villige til å akseptere, men også en tilbakevending til middelalderlig tankegang – både i den rene brutaliteten og omfanget av fysisk vold vi har sett i Gaza og i israelsk brutalitet generelt, og i bruk av kidnapping og mord som del av høy politikk. Å legitimere drap og kidnapping av ledere i motstanderstater er selvsagt et tveegget sverd.

Etter å ha sanksjonert folkemord, massedrap og bevisst ødeleggelse av medisinske anlegg og personell, massemord på barn, samt kidnapping og mord på statsoverhoder, er det vanskelig å forestille seg hvilken grusomhet vestlige makter nå har moralsk grunnlag til å fordømme.

Selv om Irans militære evne til å slå tilbake er begrenset, vil konsekvensene av dette angrepet bli enorme. Saudi-Arabias og Gulfstatenes ledere har gått tilbake til sin normale rolle som ikke bare pålitelige vasaller for USA og Israel, men også som formidere av et atavistisk hat mot sjiamuslimer.

Vestlige makter utnytter bevisst den sjia-sunni-delingen, slik de har gjort i århundrer – men dette vil nå destabilisere regionen i tiår fremover. Irak spesielt kommer til å rystes, og det samme gjelder Pakistan. I Bahrain har den sjiamuslimske befolkningen blitt holdt nede av sine sunnimuslimske herskere gjennom systematisk, vestlig-støttet mord og tortur. Å bruke landet som base for å myrde ayatollaen kommer til å slå tilbake.

Det ser ut til at vi kommer til å se en luftkampanje for å ødelegge Irans sivile infrastruktur, slik det skjedde i Irak der 65% av rent drikkevann, 50% av sykehus og klinikker og 80% av elektrisitetsproduksjonen ble ødelagt under NATOs «frigjøring». Målet er å ødelegge Iran som en levedyktig stat.

Det er verdt å huske at Iran en gang var en vestlig-inspirert stat med rimelig demokrati. Valget av den sosialistiske Mossadegh i 1951 og hans nasjonalisering av British Petroleum ble møtt med et kupp sponset av MI6 og CIA i 1953. Den brutale og innbilske styret av deres marionett, sjahen, var årsaken til den teokratiske revolusjonen.

Eskalerende vestlige sanksjoner ble innført av USA eller EU mot Iran i 1979, 1984, 1995, 1996, 2010, 2012, 2015, 2018, 2019 og 2025. FN-sanksjoner ble godkjent fra 2006 til 2010. Disse har i betydelig grad hemmet Irans økonomiske utvikling.

Det merkelige er at vestlige makters grunnleggende myte er at økonomisk utvikling fører til en voksende, utdannet middelklasse som fremmer både økonomisk og sosial liberalisme og skaper betingelser for demokrati. Etter denne logikken, hvis man ønsker å sementere et autoritært styre, er det å begrense økonomisk utvikling veien å gå. Det ligger noe i dette, jeg tviler ikke på at Vestens vedvarende forsøk på å kvele Iran – som har hatt viss suksess – har hindret landets politiske utvikling.

Det betyr ikke at man skal godta alle vestlige myter om Iran. Kvinners utdanning er svært sterk, og kvinner deltar i stor grad i økonomiske og statlige institusjoner. Iran har en svært god historikk når det gjelder å tolerere og til og med støtte minoritetsreligiøse grupper, inkludert den jødiske. Det er mange kvinner i Teheran uten hodeplagg – Iran er langt mer tolerant på dette området enn Saudi-Arabia. Selv om landet beholder en tilbakestående intoleranse overfor homofile, anerkjenner det kjønnsdysfori og hjelper transpersoner.

Jeg er ikke villig til å bruke et sekund på argumenter om at bombing av Iran tilbake til 1800-tallet på noen måte vil bedre folks liv. Det gjorde det ikke i Irak, Afghanistan eller Libya. Det var en katastrofe som utløste flyktningbølger over Europa og bidro direkte til ytterliggående høyres fremvekst.Jeg tror det er lite sannsynlig at dette vil endre Irans styresett på noen vesentlig måte. Regimeendring ved bombing er et høyst problematisk konsept.

Det angrepet har oppnådd, er å fjerne ayatolla Khamenei, hvis fatwa mot utvikling av atomvåpen var den eneste grunnen til at Iran ikke har et slikt våpen. Det er naivt å tro at Iran, med sin utmerkede vitenskapelige base, ikke kunne ha utviklet atomvåpen i hemmelighet utenfor de overvåkede anrikningsprogrammene dersom de hadde ønsket det. Det som trolig vil skje på mellomlang sikt hvis konflikten fortsetter lenge, er et mer primitivt, mer atavistisk og atombevæpnet Iran.

Iran-avtalen som Trump torpederte i 2018, hadde gitt et sjeldent håp. Med lettede sanksjoner var det muligheter for jevnere økonomisk utvikling og reform i Iran. Det var derfor Israel ville ha avtalen ødelagt.

Forsøket på å utslette Iran er del av et systematisk forsøk på å eliminere all motstand mot amerikansk hegemoni med fysisk makt. Vi har sett Rubios oppsiktsvekkende forsvar av imperialisme som en positiv kraft. Matthew Lynn i Washington Post eksemplifiserte den nye vestlige doktrinen. Han gjorde narr av Kinas fredelige politikk. Han argumenterte for at Kinas infrastrukturbygging i det globale sør var forgjeves fordi USA rett og slett kunne beslaglegge, blokkere eller ødelegge infrastrukturen med militærmakt. Dette så han ikke som skammelig, men som en stor triumf.

Hvilke langsiktige lærdommer Kina, Russland og det globale sør trekker av at hele Vesten har forlatt prinsippene i folkeretten, vil vi se i tiårene som kommer. Ingenting av dette kommer til å bli bra for noen. Det er ikke bare et Trump-fenomen. Biden støttet fullt ut folkemordet i Gaza. Nesten alle store politiske partier i Vesten er under fast sionistisk kontroll, likeså all betydelig hovedstrømsmedia og eierskapet til alle viktige alternative medieplattformer.Iran har, direkte og gjennom stedfortredere, vært den eneste militære motstanden mot opprettelsen av et større Israel. Denne krigen er for et større Israel. Men den er også et bredere forsøk på å gjenopprette USAs sviktende økonomiske dominans gjennom militær kontroll over nøkkelressurser. Det er ingen del av verden som vil være trygg for konsekvensene.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Craig Murray.

VIL VERDEN SVARE? 165 jenter. Spesielt målrettet. Israel bombet Shajareh Tayyebeh-skolen deres i Minab, Iran. Den samme tause medvirkningen vi hørte for Gaza gir nå gjenklang for Iran. Hvor er fordømmelsen?

3. mars presenterte Storbritannias Labour-finansminister Rachel Reeves sin våruttalelse om regjeringens utgiftsplaner for de neste årene. Hun hevdet at etter hennes forsiktige kontroll over statsfinansene, dvs. ikke for mye utgifter sammen med høyere skatter, var Storbritannias offentlige finanser nå under kontroll etter den ødsle pengebruken til den forrige konservative regjeringen. Nå var Storbritannia klar for å øke farten, etter å ha gjenvunnet tilliten til internasjonale investorer og den innenlandske næringssektoren.

Avv Michael Roberts 3. mars 2026

Men egentlig har ingenting endret seg i den britiske økonomien, bortsett fra til det verre. Siden valgseieren i juli 2024 (med den laveste andelen stemmer noensinne) har regjeringen bommet med én helomvending etter den andre: reversert beslutningen om å avskaffe vinterbrenseltilskuddet for pensjonister, reversert taket den satte på barnetrygd for familier med mer enn to barn, reversert beslutningen om å heve inntektsskattesatsene (som var i strid med valgløfter), blant mye annet.

I mellomtiden har den britiske økonomien vaklet. Den reelle BNP-veksten i 2025 var bare 1,3% (under prognosen ved begynnelsen av året), og i siste kvartal 2025 falt denne raten til bare 0,1% fra år til år. Prognosen for i år fra Office for Budget Responsibility (OBR) er en reell BNP-vekst på bare 1,1%, redusert fra en prognose på 1,4% for bare seks måneder siden.

Produksjonen per person er omtrent den samme som den var i 2019 før pandemien. Trendveksten i produksjon per person er dermed langt lavere enn før den store resesjonen i 2009. Hvis trenden før resesjonen hadde fortsatt, ville Storbritannias reelle BNP per person vært rundt 30 % høyere i dag. Og når det gjelder Storbritannia, har dette trendgapet blitt utvidet av Brexit, da Storbritannia forlot EU og mistet sin handelsandel i Europa – de siste estimatene anslår at dette har kostet 4–6% av Storbritannias BNP siden 2016.

Når det gjelder inflasjon, hadde Storbritannia en inflasjon på 3,4% i 2025, et gjennomsnitt på 1,0%-poeng høyere enn gjennomsnittet for andre avanserte økonomier. Innenfor dette området har britiske husholdninger de høyeste strømprisene i verden! Britiske husholdninger har gått fra å betale vanlige kostnader etter internasjonale standarder til å betale noen av de høyeste regningene i verden. Inflasjonen forventes å falle i år, men den prognosen kan bli knust av stigende globale energipriser, olje og gass, hvis Iran-krigen varer over lengre tid. Langt fra å falle mot Bank of Englands mål på 2% per år, kan inflasjonsraten spiralere tilbake mot 5% per år.

Samtidig som inflasjonen har holdt seg høy, har arbeidsledigheten begynt å stige til et femårshøydepunkt.

Den britiske økonomien er fastlåst i et stagflasjonsmiljø. 

I tidligere innlegg har jeg skissert i detalj hvordan den britiske kapitalistiske økonomien er ødelagt. Nå har Resolution Foundation, en britisk tenketank, publisert en miserabel analyse av situasjonen for de fleste britiske husholdninger, og spesielt britisk ungdom. «Ukjent Storbritannia» – er de 13 millioner familiene i arbeidsfør alder (som omfatter 27 millioner mennesker) som tilhører den nederste halvdelen av disponibel inntektsfordeling. «Disse familiene jobber mer, bryr seg mer og bidrar mer enn i tidligere generasjoner, men likevel har gevinsten for denne innsatsen stagnert». Typiske disponible inntekter for denne gruppen har vokst med bare 0,5 prosent i året siden midten av 2000-tallet – en brøkdel av veksten i tidligere tiår. I de 40 årene frem til 2004–05 doblet inntektene for lignende familier seg. Med dagens tempo ville det ta over 130 år å oppnå den samme forbedringen!

Ytelser for personer i arbeidsfør alder har blitt presset gjentatte ganger siden 2010 gjennom frysing og målrettede kutt – selv om disse kuttene fant sted samtidig som økende utgifter til pensjoner og uføretrygd, noe som betyr at de totale velferdsutgiftene ikke har falt. Kommuneskatten har blitt stadig mer regressiv, mens den siste tidens inflasjon – spesielt innen energi og mat – har rammet husholdninger med lavere inntekt hardest. Resultatet har vært en økning i restanser på både energiregninger og lokale skatter, med økonomisk belastning som flyttes fra forbrukskreditt til nødvendige husholdningsregninger. Helseforskjeller har økt, med store forskjeller i forventet sunn levealder mellom rikere og fattigere lokalsamfunn. Uførhet øker også, spesielt blant voksne i arbeidsfør alder, og psykiske helseproblemer spiller en økende rolle. Nesten en tredjedel av fattigere funksjonshemmede rapporterer at de ikke kan jobbe på grunn av helsen sin.

Unge mennesker står overfor en spesielt vanskelig fremtidsutsikt. Ungdomsarbeidsledigheten i Storbritannia er nå over EU-gjennomsnittet for første gang siden målingene startet.

Med boligpriser langt over det folk flest har råd til, har det vært et kraftig skifte bort fra boligkjøp og mot privat leie. Rundt 8,6 millioner lavinntektsbriter bor nå i den private leiesektoren, hvor boligkostnadene i gjennomsnitt utgjør 43 prosent av den disponible inntekten. For å lindre den akutte krisen med boligprisoverkommelighet har London fått et mål om å bygge 88 000 nye boliger per år det neste tiåret. I fjor startet byggingen av bare 5891 boliger – 94 prosent under målet, en nedgang på 75 prosent fra år til år, den bratteste nedgangen i landet, det laveste antallet siden målingene startet for nesten 40 år siden og det laveste tallet for noen større by i den utviklede verden dette århundret.

Årsaken til Storbritannias fiasko er godt dokumentert. Produktivitetsveksten har vært patetisk, og det er fordi veksten i næringsinvesteringer har vært svak. Reeves innrømmet at produktivitetsveksten og investeringene i Storbritannia er lavest blant G7-landene. Men hvordan hun skulle endre det, hadde hun ingen overbevisende politisk løsning. Labour-regjeringens løsning er å «avregulere» næringslivet fra byråkrati, unngå å beskatte de rike med formuesskatt; la City of London (som Reeves kaller «kronjuvelen» i den britiske økonomien) få fritt spillerom, samtidig som de offentlige utgiftene holdes under streng kontroll – akkurat som tidligere konservative regjeringer ønsket å gjøre (men ofte mislyktes).

Arbeiderpartiregjeringen tar utgangspunkt i den tilsynelatende selvinnlysende forutsetningen om at det ikke finnes noe alternativ til en kapitalistisk økonomi, noe som betyr at raskere investeringer primært må komme fra den kapitalistiske sektoren. Men den britiske næringssektoren henger etter. Den kollapser faktisk delvis.   

OBR-rapporten gjør det helt klart at Storbritannia må øke lønnsomheten i næringslivet for å gi insentiv til å investere. OBR påpeker at bedriftenes overskudd har hatt en nedadgående trend som andel av BNP siden 2020. Den reelle avkastningen på bedriftskapital har falt fra 13¾ prosent i 2022 til 11¾ prosent i 2025. Dette må snus på bekostning av arbeidsinntekter: «Veksten i ukelønn har avtatt fra 2,5 prosent i 2024 til under 1 prosent sent i 2025. På mellomlang sikt antar vi at den reelle timelønnsveksten vil være under produktivitetsveksten på rundt ½ prosent per år ettersom bedriftene gjenoppbygger kapitalavkastningen, som har vært relativt lav de siste årene.»  Bedriftene må «gjenoppbygge marginene». Men selv da anslår OBR at den reelle avkastningen innen 2030 bare vil være rett over 12 %.

Resolution Foundation etterlyser en mer radikal løsning på manglende investeringer – «kreativ ødeleggelse». Zombieselskaper (som ikke gir profitt) må få lov til å dø for å gi plass til nye, innovative firmaer som kan høste profittpotten. Men som RF sier: «Her er haken. Kreativ ødeleggelse har to deler, og så langt har vi hovedsakelig den siste. Ødeleggelsen skjer tydeligvis – firmaer går konkurs, arbeidere blir permittert. Men etableringen? Ikke så mye. Vi ser ikke en bølge av nye firmaer som starter opp for å absorbere disse arbeiderne. Ansettelser i voksende firmaer er (ennå) ikke store nok til å ta igjen slakken.»

Det finnes et alternativ til «kreativ ødeleggelse», som kun er utformet for å øke lønnsomheten i den kapitalistiske sektoren. Det er en massiv økning i offentlige investeringer gjennom offentlig eierskap av banker og strategiske næringer i en nasjonal plan for investeringer i teknologi, utdanning, helse, bolig, transport og kommunikasjon. I stedet er denne Labour-regjeringen mer ivrig etter å redusere offentlig sektors gjeld ved å ha et «primært budsjettoverskudd», dvs. mer skatteinntekter enn utgifter, slik at store bedrifter og obligasjonsinvestorer holder seg om bord. Det eneste området med betydelig økte offentlige investeringer vil være for «forsvar» og våpen, med Labour forpliktet til å mer enn tredoble sine forsvarsutgifter som andel av BNP de neste ti årene. Ironien er at «innstramminger» vil sette offentlige finanser «i en dårligere posisjon sammenlignet med både medianen for 2007–2019 og før 2007 gjennom hele prognosen» (OBR). Dette vil være tilfelle «til tross for den prognostiserte forbedringen i primærbalansen på grunn av relativt høye rentekostnader og lav økonomisk vekst». 

Så det er ingen vår i Labours plan. Ikke rart at de taper mellomvalg og for tiden har sin laveste andel av stemmene noensinne på meningsmålingene, mindre enn halvparten av andelen de fikk i valget 24. juli.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts.

Medea Benjamin spør: Hvem vil vinne dette demoniske spillet som Trump og Rubio spiller med livene til elleve millioner cubanere?

Av Medea Benjamin, i Holguín, Cuba

Common Dreams, Consortium News, 16. februar 2026

Marta Jiménez, en frisør i Cubas østlige by Holguín, dekket ansiktet med hendene og brøt sammen i gråt da jeg spurte henne om Trumps blokade av øya — spesielt nå som USA holder på å strupe igjen Cubas oljeimport.

«Du kan ikke forestille deg hvor mye det berører alle deler av livene våre», hulket hun. «Det er en ond, altomfattende spiral nedover. Uten bensin går ikke bussene, så vi kan ikke komme oss på jobb. Vi har bare strøm i tre til seks timer om dagen. Det er ingen gass til matlaging, så vi brenner ved og trekull i leilighetene våre. Det er som å gå hundre år tilbake».

«Blokaden kveler oss – spesielt enslige mødre», sa hun gråtende i hendene, «og ingen stopper disse demonene: Trump og Marco Rubio».

Vi kom til Holguín for å levere 1.100 kilo linser, takket være innsamling fra CODEPINK og den kubansk-amerikanske gruppen Puentes de Amor. På vår siste tur tok vi med 20-kilos poser med melkepulver til barnehospitalet.

Med Trump som nå pålegger øya en brutal, middelaldersk beleiring, er denne humanitære hjelpen viktigere enn noen gang. Men linser og melk kan ikke drive et land. Det kubanerne virkelig trenger, er olje.

Det var ingen drosjer på flyplassen. Vi haiket inn til byen med lastebilen som kom for å hente donasjonene. Veien var uhyggelig tom.

I byen var det få bensindrevne biler og ingen busser som gikk, men gatene var fulle av sykler, elektriske motorsykler og trehjuls elektriske kjøretøy som ble brukt til å frakte folk og varer.

De fleste motorsyklene — kinesiske, japanske eller koreanske — sendes inn fra Panama. Med en prislapp på nær 2.000 dollar er det kun de som har familie i utlandet, som sender penger, som har råd til dem.

«Produksjonen i hele økonomien stopper helt opp. Fabrikker kan ikke fungere uten elektrisitet, og mange faglærte arbeidere har gitt opp sine statlige jobber fordi lønningene er så lave».

Trettifem år gamle Javier Silva så lengselsfullt på en Yamaha parkert i gaten. «Jeg kunne aldri kjøpe en slik for min lønn på 4.000 pesos i måneden», sa han. Med inflasjonen som skyter i været, innbringer dollaren nå rundt 480 pesos, noe som gjør hans månedlige inntekt verdt mindre enn ti dollar.

Kubanerne betaler ikke husleie og har ikke boliglån, de eier hjemmene sine. Og selv om helsevesenet har forverret seg kraftig de siste årene på grunn av mangel på medisiner og utstyr, er det fortsatt gratis — et system som gisper, men ikke forlates.

Den største utgiften er mat. Markedene er fulle, men prisene er utenfor rekkevidde — spesielt for ettertraktede varer som svin, kylling og melk. Selv tomater er nå utilgjengelige for mange familier.

Holguín var en gang kjent som Cubas kornkammer på grunn av sitt rike jordbruksland.

Dette ryktet fikk et kraftig slag i år da orkanen Melissa raste gjennom provinsen og ødela store områder med avlinger. Å plante om og reparere skadene uten bensin til traktorer eller strøm til vanning er nesten umulig. Mindre mat betyr høyere priser.

Produksjonen i hele økonomien stopper helt opp. Fabrikker kan ikke fungere uten elektrisitet, og mange faglærte arbeidere har gitt opp statlige jobber fordi lønningene er så lave.

Jorge, som jeg møtte da han solgte bologna-pølser på markedet, var tidligere ingeniør i et statlig foretak. Verónica, som en gang var lærer, selger nå søtsaker hun baker hjemme — når strømmen er på.

Ironisk nok, mens Marco Rubio hevder at han ønsker å bringe kapitalismen til Cuba, knuser USAs sanksjoner den private sektoren som de fleste cubanere nå er avhengige av for å overleve.

Jeg snakket med folk på gaten som legger skylden for krisen på den cubanske regjeringen og åpent sier at de ikke kan vente på kommunismens fall. Unge mennesker fortalte meg at målet deres er å forlate øya og bo et sted hvor de kan tjene en anstendig inntekt.

Men jeg møtte ikke en eneste person som støttet blokaden eller en amerikansk invasjon.

«Denne regjeringen er forferdelig», sa en tynn mann som veksler penger på gaten – en ulovlig, men tolerert aktivitet. Men da jeg viste ham et bilde av Marco Rubio, nølte han ikke.

«Den mannen er djevelen», sa han. «En egennyttig, sleip politiker som ikke bryr seg om det kubanske folket».

Andre legger skylden direkte på USA. De peker på den dramatiske forbedringen i livene deres etter at presidentene Obama og Raúl Castro kom til enighet, og Washington lettet på mange sanksjoner i 2014–2016.

«Det var den samme kubanske regjeringen vi har nå», fortalte en mann meg. «Men når USA løsnet tauet rundt halsen vår, kunne vi puste. Hvis de bare lot oss være i fred, kunne vi finne våre egne løsninger».

Den eneste måten kubanerne overlever denne beleiringen på, er fordi de hjelper hverandre. De bytter ris mot kaffe med naboene. De improviserer — no hay, pero se resuelve (vi har ikke mye, men vi får det til å fungere).

Regjeringen gir daglige måltider til de mest sårbare — eldre, funksjonshemmede, mødre uten inntekt — men hver dag blir det vanskeligere ettersom staten har mindre mat å dele ut og mindre drivstoff å lage mat med.

Cubas nasjonale parlament i Havana, bygget i 1929 og 2014. (Michael Oswald / Wikimedia Commons / Offentlig eiendom)

På et matsenter fortalte en eldre frivillig oss at han bruker flere timer hver dag på å lete etter ved. Han viste oss stolt en bit av en trepalle, spiker og alt. «Dette garanterer morgendagens måltid», sa han—ansiktet var fanget mellom stolthet og sorg.

” … når USA løsnet tauet rundt halsen vår, kunne vi puste».

Så hvor lenge kan cubanerne holde ut når forholdene forverres? Og hva er sluttspillet?

Da jeg spurte folk hvor dette fører hen, hadde de ingen anelse. Rubio ønsker regimeskifte, men ingen kan forklare hvordan det ville skje eller hvem som ville erstatte den nåværende regjeringen. Noen spekulerer i at en avtale kan inngås med Trump.

«Gjør Trump til turistminister», spøkte en hotellfunksjonær, bare halvveis spøkefullt. «Gi ham et hotell og en golfbane — en Mar-a-Lago i Varadero — og kanskje han lar oss være i fred».

Hvem vil vinne dette demoniske spillet Trump og Rubio spiller med livene til elleve millioner kubanere?

Ernesto, som reparerer kjøleskap når strømmen er på, satser på det cubanske folket. «Vi er opprørere», sa han til meg. «Vi beseiret Batista i 1959. Vi overlevde Grisebukta. Vi holdt ut Den spesielle perioden da Sovjetunionen kollapset og vi satt igjen med ingenting. Vi skal overleve dette også».

Han oppsummerte det med en linje kubanere kjenner utenat, fra den store låtskriveren Silvio Rodríguez: «El tiempo está a favor de los pequenos, de los desnudos, de los olvidados» — «Tiden tilhører de små, de utsatte, de glemte».

I tidens lange løp varer utholdenhet lenger enn dominans.

Denne artikkelen ble først publisert på Common Dreams og Consortium News:

How the US Blockade Hurts the People of Cuba

Artikkelen er oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Medea Benjamin er medgrunnlegger av Global Exchange og CODEPINK: Women for Peace. Hun er medforfatter, sammen med Nicolas J.S. Davies, av War in Ukraine: Making Sense of a Senseless Conflict, tilgjengelig fra OR Books i november 2022. Andre bøker inkluderer Inside Iran: The Real History and Politics of the Islamic Republic of Iran (2018); Kongeriket av de urettferdige: Bak forbindelsen mellom USA og Saudi-Arabia (2016); Dronekrigføring: Drap med fjernkontroll (2013); Don’t Be Afraid Gringo: A Honduran Woman Speaks from the Heart (1989), og sammen med Jodie Evans, Stop the Next War Now (2005).

Elden-advokat til utvalgte ledende «redaktørstyrte» medier:
«Vi legger til grunn at den informasjonen vi her deler behandles internt i redaksjonen, og ikke på bakgrunn av denne henvendelsen blir gjenstand for redaksjonell omtale».

Ove Bengt Berg.

NettstedetiNyheter anklages nå for å ha «blåst» hemmeligheten om at Thorbjørn Jagland blei innlagt på sjukehus etter all sannsynlighet ha gjort forsøk på å ta sitt eget liv. Viktigere enn det var rett eller feil å holde dette hemmelig, er spørsmålet om i hvilken grad Norsk Redaktørforening og de største mediene har samarbeida med Jaglands advokat om at og hvordan dette skulle holdes hemmelig.

Norsk Redaktørforening påstår at de ikke har avtalt noe med advokaten eller bidratt til å holde noe hemmelig. Nettavisens redaktør kaller det sladring å si noe om det som mediene holdt skjult.

Advokaten til Jagland snakker om å ha «rådført» seg med Norsk Redaktørforening og en «avtale». Ordet «avtale» om taushet var det Jaglands advokat som fortalte til iNyheter. Det blei utvikla enighet i de «redaktørstyrte» mediene om taushet. Aftenposten, VG, Dagbladet, Nettavisen, Dagsavisen og NRK holdt sjukdommen skjult – hvor lenge? Hvordan kunne de alle ha sånn tillit til hverandre at ingen av dem ville «sprekke»?

De alle lot være å snakke om saker der siktelsen mot Jagland kunne styrkes eller svekkes.
Er det et engangstilfelle at Norsk Redaktørforening og de store mediene har skjult noe etter press fra andre? Hvem lar de «redaktørstyrte» mediene seg styre av? 

Norsk Redaktørforening og Elden-advokaten

Det er ikke lenger hemmelig at Norsk Redaktørforening og Jaglands Elden-advokat har snakka sammen om hvordan det som har skjedd med Jagland skulle hemmeligholdes. Det er lagt ut solid dokumentasjon på iNyheter i flere artikler om samtalene mellom iNyheters journalist Jarle Aabø og Elden-advokat Anders Brosveet til Jagland.

Jagland er sikta av Økokrim for grov korrupsjon. Det er en erfaren advokat i et ledende advokatfirma (Elden) som forsvarer og som talsperson for Jagland som har snakka med Norsk Redaktørforening. Advokaten kontakta Norsk Redaktørforening om hva som har skjedd med Jaglands helse og så fått ut av samtalen med Norsk Redaktørforening det som han har oppfatta som råd. Advokaten kontakta derfor etter dette utvalgte «ledende» og sentrale «redaktørstyrte» medier som kunne hjelpe advokaten med å hindre at opplysningene om Jagland kom ut til offentligheten. Både at han er innlagt og «tatt hånd om» av helsevesenet, og hva det skyldtes. Hvorfor innlot Norsk Redaktørforening seg på en sånn samtale? Fordi det er vanlig?

Norsk Redaktørforening som har som formål å jobbe for «å sikre full informasjons- og ytringsfrihet for alle, og gode rammevilkår for frie medier», jf vedtektenes § 2 i foreningen. Etter atdet har blitt en offentlig debatt om Redaktørforeningens rolle, legger foreningen fram sitt syn i 10 punkter om sin holdning til at av Jaglands sjukdom blei hemmeligholdt. Det er formulert som om det var et intervju, men Redaktørforeningas «intervju» er med en hemmelig intervjuer, her.

I et motinnlegg til ansvarlig redaktør i Journalistforbundets blad til iNyheters syn på denne saka, skriver iNyheters redaktør Helge Lurås 26.02.2026 følgende:

Det avgjørende er ikke om det forelå en formell avtale med juridisk bindende virkning. Det avgjørende er hva som faktisk skjedde: Advokaten rådførte seg med NR. Utvalgte redaktører ble orientert om Jaglands helsesituasjon med formuleringen «Vi legger til grunn at den informasjonen vi her deler behandles internt i redaksjonen, og ikke på bakgrunn av denne henvendelsen blir gjenstand for redaksjonell omtale.». Ingen publiserte noe om sykehusinnleggelsen i over en uke.
Dette er dokumenterbare forhold.
[Utheving OBB]

Sigbjørn Larsen, journalist med 40 års erfaring, skriver i iNyheter 01.03.2026:

Det oppsiktsvekkende her er den samrøre som saken avdekker mellom advokaten, Redaktørforeningen og norsk presse. At Redaktørforeningen gir råd til en forsvarsadvokat i en straffesak for å unngå medieomtale eller håndtere pressen er åpenbart i strid med Redaktørforeningens mandat som nettopp skal være å stå rakrygget opp for en fri og uavhengig presse.

Det fremkommer at Jaglands advokat Anders Brosveet har «rådført» seg med redaktørforeningen. På denne bakgrunn skriver advokaten et brev til et knippe norske redaktører hvor han mellom linjene ber om at Jaglands sykehusinnleggelse ikke omtales. I ettertid påstår advokaten sågar at han har «en avtale» med pressen om at de ikke skal omtale saken. Utad virker det dermed som om redaktørforeningen, i stede for å stå opp for den frie presse, gir Jaglands advokat råd om hvordan han skal forholde seg for å bringe pressen til taushet.

Sjølskading

Det er riktig å være forsiktig med omtale av personers helse i mediene. Ofte er det irrelevant for omtalen. Sjølmord er et signal om varsomhet, men ikke nødvendigvis taushet. Det er ikke mediene som oppfordrer til eller presser noen til å skade sin egen helse. Når det gjelder en av Norges mest omtalte personer med mange topp maktstillinger gjennom mange tiår, skulle en tro at han har et brukbart personlig skjold mot uønska og kritisk omtale av seg og sine handlinger og med et beskyttende omland.

«Redaktørstyrte medier» — en latterlig og falsk floskel

Det er ganske avslørende for hvor dårlig det står til i samfunnet, når høyt lønna og antatt ekstra innsiktsfulle samfunnsmedlemmer omtaler sin egen arbeidsplass med det som skal være en hedersbetegnelse, noe nærmest heva over kritikk, med begrepet «redaktørstyrte medier». Som noen som står nærmest «Vår Herre», ved hans føtter.

Alle nettsteder er like mye redaktørstyrt og strafferettslig ansvarlig som de sjølskrytende som omtaler seg som «redaktørstyrte».

De «redaktørstyrte» — i flokk med de samme synspunktene

Å være «redaktørstyrt» betyr i praksis at de alle går de i flokk for det samme synet på

• USAs, Russlands og andre staters kriger etter et på forhånd fastsatt skjema
•  for nødvendigheten av norsk medlemskap i NATO og EU
•  for nødvendigheten av å hjelpe verdens fattige og undertrykte med statsborgerskap i Norge
•  at tusen år gamle religiøse skikker fra Midtøsten står over mer humane nye vurderinger
•  at koronaen var i ferd med å utradere store deler av menneskeheten og at nedstenging av samfunnet var nødvendig
• at 4 prosent av den livsnødvendige CO₂-gassen er i ferd med å få hele jordkloden til å koke og føre til dommedag.

Betegnelsen er bare et tilslørende forsøk på å opphøye de mektigste og mest maktlojale og ukritiske kommunikasjonsarbeiderne i Norge som mer verdige enn andre, særlig til fortsatt statsfinansiering. 

Norsk Redaktørforening er som en karismatisk menighet der alle er samstemt frelste om dette det «eneste sanne budskap».«Redaktørstyrte medier» står nok nærmest av alle til «Vår Herre». Begrepet, egentlig en meningsløs påstand, er en floskel.  Noe nært hellig, et  glansbilde for ufeilbarlighet. Men så viser det seg at som med andre høyverdige og høyt beundra borgere, at det ikke stemmer.

Som en følge av den amerikanske kongressens offentliggjøring av Epstein-dokumentene har det kommet fram mye om en del sentrale norske personer, og særlig sløsing av offentlige midler. Men ikke fra de «redaktørstyrte mediene». De har ingenting hørt og ingenting sett — fordi kunnskap om disse forholda ikke er noe de liker. Det dreier seg jo om deres nærmeste kilder og intervjuobjekter.

Det kan trygt ropes «Bingo!» hver gang vi hører om og leser om «redaktørstyrte medier».

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus.