call_end

    • St chevron_right

      Melkøya-saken viser en gammel sannhet: Money rules!

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 16 februar 2026 • 3 minutes

    Torsdag 29.1. la energi- og miljøkomiteen fram innstillingen om Melkøya-saken. Samme kveld startet Dagsnytt 18s programleder innslaget om den svært betente saken slik: «Stortingsflertallet er enig om at de ikke vil elektrifisere Melkøya-anlegget».

    Hogne Hongset.

    Når en fast programleder i NRKs Dagsnytt 18 ikke vet mer om en så mye omtalt sak, er det åpenbart nødvendig å klargjøre noen enkle fakta.

    LNG-anlegget på Melkøya har vært «elektrifisert» fra dag én, som var 21. august 2007. Strømmen produseres i 5 gassturbiner, der 4 går i normal drift og den 5. er i beredskap/vedlikehold.

    Equinor ønsker å øke kompresjonskapasiteten for å kunne få ut mer gass fra reservoaret, og dermed øker strømbehovet noe ut over det som gasskraftverket kan produsere. Prosjektet «Snøhvit future» ble derfor godkjent av regjeringen 8. august 2023, og presentert samme dag i Hammerfest av statsminister Støre og daværende finansminister Vedum.

    Problemet som er oppstått er utløst av at Equinor vil hente strøm fra nettet, også for å kunne stenge ned gasskraftverket på Melkøya. Sammen med økt kompressorkapasitet vil Melkøya-anlegget da bruke like mye strøm som all produksjon i Finnmark i dag i et normalår, ca. 3,6 TWh! Hvis det i 2030 ikke er tilstrekkelig kapasitet for strøm fra land, vil gasskraftverket på anlegget kunne fortsette å produsere strøm til ut 2033.

    For å skaffe fram så mye økt strømproduksjon på land, lanserte regjeringen også 8. august 2023 planen som er kalt «Kraft- og industriløft for Finnmark». Denne planen innebærer at regjeringen ville åpne for en storstilt utbygging av ny vindkraft i Finnmark. I dag innser alle som vil se, at denne planen er helt urealistisk.

    Troms og Finnmark har i dag samlet balanse i produksjon og forbruk, ca. 6 TWh/år. Og vindkraft fungerer som kjent bare når det blåser. Hvis tilstrekkelig strøm da skal være tilgjengelig til enhver tid i Finnmark, uansett hvor mye vindkraft som måtte bli bygd, må fylket få tilgang til like mye stabil vannkraft fra Nordland som backup. Nordland ville da ha tilsvarende mindre strøm tilgjengelig for utvikling av ny industri i eget fylke.

    Å la Equinor få hente strøm fra land til den nye kompressorkapasiteten gir ikke store problemer. Problemet oppstår fordi Equinor også vil stenge ned gasskraftverket på Melkøya. De som måtte tro at Equinor etter mer enn 14 års drift etter oppstarten i 2007, i 2021 brått var blitt spesielt opptatt av klima, kan glemme det. Forklaringen er penger, rett og slett.

    To datoer viser dette med all ønskelig tydelighet. 8. april 2021 vedtok Stortinget at den særnorske CO₂-avgiften gradvis skulle økes til 2000 kr/tonn i 2030, målt i faste 2020-kroner. Pr. i dag betyr dette 2400 kr/tonn i 2030.

    På Equinors hjemmeside forklares hensikten med «Snøhvit Future» slik:

    «Snøhvit Future-prosjektet på Melkøya i Hammerfest vil sikre fortsatt gasseksport og økonomisk utvikling i Nord-Norge, samtidig som klimagassutslippene kuttes kostnadseffektivt».

    At «klimagassutslippene kuttes kostnadseffektivt» betyr oversatt til noe enklere norsk ganske enkelt at det blir billigere for Equinor å hente strøm fra land enn å betale den særnorske CO₂-avgiften Stortinget har vedtatt fra 2030. Hvis Equinor skulle fortsette å produsere strømmen selv fra gass, ville CO₂-avgiften løpe opp i 2,4 milliarder, – pr. år! Allerede 30.11.2021 forelå da også søknaden om «Snøhvit Future». Money rules.

    Hva blir så klimaeffekten av «Snøhvit Future». Svaret er enkelt. De norske CO₂-utslippene går ned, og pynter det norske klimaregnskapet. Globalt vil tiltaket i beste fall være marginalt positivt, men vil mer trolig bli negativt. For spart gass på Melkøya blir eksportert. Svarene på analyser i slike saker avhenger i høy grad av hvem som betaler for utredningen!


    Se også:

    Se innleggene på Mot Dag-konferansen i 2025 her: @MotDag25

    • St chevron_right

      USAs militære fra massevoldtekt av barn i Afghanistan til forbrytelser ved Fort Bragg

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 16 februar 2026 • 19 minutes

    Det er en epidemi av seksuelle overgrep mot barn i og rundt Fort Bragg, North Carolina. Siden USAs tilbaketrekning fra Afghanistan i 2021, har dusinvis av elitesoldater stasjonert på militærbasen blitt dømt for voldtekt av barn, distribusjon av barnepornografi og lignende lovbrudd.

    Av Alan Macleod.

    Mintpress News, 9. februar 2026.

    Mange av disse soldatene tjenestegjorde i Afghanistan, hvor det nå er anerkjent at det amerikanske militæret hjalp sine lokale allierte med «bacha bazi» (guttelek): Praksisen med å kidnappe og holde gutter som sexslaver, hvorav mange ble gjort til slaver inne på USAs militæranlegg.

    MintPress News utforsker dette mørke og dypt urovekkende temaet. 

    Usigelige forbrytelser

    I august 2023 ble Joshua Glardon – førstesersjant i 4. Psychological Operasions Group (Airborne) ved Fort Bragg – dømt til 76 års fengsel, etterfulgt av livsvarig overvåket løslatelse, for distribusjon av barnepornografi på internett. En navnløs kvinne – hans medskyldige – ble dømt til 30 års fengsel etter at hun «tilsto å ha tillatt ham å voldta» barnet hennes.

    Bare to uker senere ble major Vincent Ramos arrestert på Raleigh-Durham internasjonale lufthavn i North Carolina, siktet for ett tilfelle av voldtekt av et mindreårig barn under 15 år, syv tilfeller av seksualforbrytelser med barn under 15 år, og to tilfeller av uanstendig hendelse med et barn. Som logistikkoffiser stasjonert ved Fort Bragg, ble han senere siktet for ytterligere to tilfeller av uanstendig hendelse med et barn.

    En måned senere, i oktober 2023, ble Chief Warrant Officer 2 Stuart P. Kelly fra 82nd Airbourne Division dømt til 16 års fengsel og avskjed i vanære etter å ha erklært seg skyldig i å ha voldtatt og mishandlet et barn under 12 år. Kelly hadde fått barnet til å ta på ham og utføre oralsex foran kamera.

    I mellomtiden ble sersjant Carlos Castro Callejas idømt 55 års fengsel, avskjed i vanære og degradering til menig, etter å ha stått overfor 13 tiltaler om voldtekt av et barn under 12 år.

    Alle disse fire mennene var ikke bare stasjonert ved Fort Bragg, men har også tjenestegjort lange perioder i Afghanistan. Men de er bare toppen av et sjokkerende stort isfjell av dusinvis av personer fra Fort Bragg, som har blitt arrestert for forbrytelser knyttet til mishandling og menneskehandel av mindreårige.

    Ifølge gravejournalisten Seth Harp, som i sin bok «The Fort Bragg Cartel: Drug Trafficking and Murder in the Special Forces», avdekket et massivt nettverk for narkotikasmugling og distribusjon, drevet av elitemilitære operatører på basen, har det vært en tidobling i slike saker siden 2021 og USAs tilbaketrekning fra Afghanistan. Men enda mer skremmende er valget av ofre for disse seksualforbryterne; «Jeg har ikke hørt på flere år om en sak der disse spesialstyrkene voldtok en kvinne. Samtidig har jeg hørt om omtrent 15 tilfeller der de har voldtatt barn»fortalte han Abby Martin og Mike Prysner på Empire Files-podcasten.

    Alt dette reiser en mengde alvorlige spørsmål om hva som foregår på basen, og hvilke mørke og uhyggelige hemmeligheter som holdes der. 

    «Ler bort»seksuelle overgrep mot barn

    Fort Bragg er en militærbase, stor som en by, i utkanten av Fayetteville i North Carolina og huser rundt 50.000 militært personell, noe som gjør den til en av de største militærinstallasjonene i verden. Den huser mange av USAs fremste eliteorganisasjoner, inkludert JSOC, Delta Force, 3rd Special Forces Group og 82nd Airborne Division.

    Den ligger også bare noen minutter unna I-95, den primære motorveien som strekker seg fra sør til nord på USAs østkyst. I-95 strekker seg fra Miami i sør til grensen mellom Canada og Maine i nord, noe som gjør den til en viktig transportvei. Fayetteville ligger nær midtpunktet. «Det er et naturlig punkt, nesten som en by som vokste opp langs Silkeveien i oldtiden», sa Anthony Aguilar til MintPress News, «Det er et faktum at det i denne delen av North Carolina, langs I-95-korridoren, foregår store mengder sex-handel og menneskehandel i disse områdene. Det er på grunn av den tilgjengelige ruten fra grense til grense at disse tingene blir handlet eller smuglet». Anthony Aguilar er tidligere oberstløytnant i den amerikanske hæren, spesialstyrkenes Green Beret, og tidligere bataljonssjef ved Fort Bragg. I 2025 ble han varsler, og avslørte alvorlig misbruk rundt USA- og Israel-støttede operasjoner i Gaza.

    Han hevdet at andre kommandanter ved Fort Bragg er godt klar over epidemien av seksuelle overgrep mot barn, men «ler av det eller avfeier det». Aguilar uttalte:

    «Militærledelsen på høyeste nivå er klar over hva som skjer, og de velger å dekke over det. Ikke ignorere det, de ignorerer det ikke. De anerkjenner det. De velger å dekke over det, fordi ingen vil fremstå som om deres enhet er dårlig og udisiplinert. Ingen vil fremstå som bråkmakere».

    Aguilar delte et eksempel med MintPress på dette, fra da han var kommandør for 18th Airborne Corps ved Fort Bragg. En warrant officer – et spesialistbefal – ble flere ganger anklaget for seksuelle overgrep og misbruk av sin stedatter – en mindreårig – og for å produsere pornografi av disse hendelsene. Hans kommandokjede bestemte seg for ikke å gjøre noe med det, men bare overføre ham til Aguilars enhet.

    «Han kom til oss, og han gjorde det igjen. Min holdning var: krigsrett, storjuryhøring, straffesak, straffesak for en militærdommer», sa han. Han klarte imidlertid ikke å gjennomføre dette, for «en trestjerners general omgikk min myndighet til å sikte ham, tok den krigsrettssaken opp på hans nivå, og trakk deretter tilbake disse anklagene, og tilbød ham rett og slett en avtale: Kom deg ut av hæren, så sikter vi deg ikke strafferettslig».

    Spesialistbefalet aksepterte avtalen, ble dimittert, og ble ikke siktet for noen straffesaker. Tydelig opprørt over hendelsen, bemerket Aguilar:

    «Det er derfor dette fortsetter å skje. Derfor er dette en del av kulturen. Det er derfor disse tingene fortsetter å vokse. Det er fordi kommandanter på høyeste nivå fortsatt skjuler det. De lyver om det. Og de holder ikke de som gjør det ansvarlige, i frykt for at det får dem til å se dårlige ut som kommandant».

     «Kvinner er for barn, gutter er for nytelse»

    Mange amerikanske soldater og operatører møtte en tilsvarende utbredt praksis med seksuelle overgrep mot barn i Afghanistan – og opplevde en tilsvarende godkjennende holdning fra amerikanske tjenestemenn og militære toppledere.

    Praksisen kalles bacha bazi, en prosess der menn utnytter og gjør tenåringsgutter til slaver, tvinger dem til å kle seg som kvinne, bruke sminke, danse suggestivt og opptre som sexslaver. Bachas (gutter) er vanligvis mellom ni og femten år gamle, og kommer i uforholdsmessig stor grad fra fattige eller sårbare bakgrunner. Mange vokste opp på barnehjem, er gatebarn, eller har blitt solgt som slaver av slektninger som står overfor sult. Andre blir rett og slett bortført. Bacha Bazes (guttespillere) er vanligvis eldre, rikere menn som anser eierskapet til en eller flere unge gutter som et statussymbol, og gir dem ofte penger og dyre klær. I Afghanistans strengt kjønnssegregerte samfunn er det et vanlig uttrykk at «kvinner er til for å få barn, gutter er for nytelse».

    FN har fordømt bacha bazi. «Det er på tide å åpent konfrontere denne praksisen og sette en stopper for den», sa Radhika Coomaraswamy, daværende undergeneralsekretær i FN og spesialrepresentant for barn og væpnet konflikt, til FNs generalforsamling i 2009. «Lover bør vedtas, kampanjer må føres og gjerningsmenn bør holdes ansvarlige og straffes», la hun til.

    Selv om bacha bazi- praksisen hadde vært kjent i flere hundre år, eksploderte hendelsene i Afghanistan på 1980-tallet, med fremveksten av den USA-støttede mujahedinregjeringen. Den ble kortvarig slått ned under Taliban (1996–2001), men kom tilbake igjen under den USA-beskyttede afghanske regjeringen, bestående av mange av de samme elementene som satt ved makten to tiår tidligere. 

    Hvordan Washington deltok i masseseksuelt barneslaveri

    USAs regjering forsøkte aktivt å ignorere praksisen – en åpen hemmelighet i militære og diplomatiske kretser. Men da de trakk seg ut av landet offentliggjorde utenriksdepartementet, for sent, en rapport som innrømmet at det i nesten 20 år med okkupasjon hadde eksistert «et statlig mønster av seksuelt slaveri på statlige områder». USA trente og finansierte myndigheter, bemerket de, som «fortsatte å arrestere, pågripe, straffe og misbruke mange ofre for menneskehandel, inkludert å straffe ofre for ‘moralske forbrytelser’ og utføre seksuelle overgrep mot ofre som forsøkte å rapportere forbrytelser innen menneskehandel til politiet». NGOer som hjalp barna, bemerket rapporten, rådet dem til ikke å gå til politiet, da de ofte var de som var ansvarlige for å gjøre dem til slaver i utgangspunktet.

    Bacha bazi ble hovedsakelig praktisert av høytstående personer plassert i maktposisjoner av USAs okkupasjonsstyrker – politi, militær, lærere og regjeringsansatte. Mange av disse bodde sammen med guttene sine på USAs anlegg. Dette betydde at amerikanske skattebetalere i praksis subsidierte omfattende voldtekt av barn, en av mange grunner til at amerikansk personell var så upopulære blant lokalbefolkningen, og hvorfor den USA-innsatte regjeringen falt bare dager etter militærets tilbaketrekning i 2021. Som Harp uttalte:

    «Hele tiden USA var i Afghanistan, jobbet de med, beskyttet, finansierte og bevæpnet folk som systematisk voldtok små gutter, holdt dem i lenker på amerikanske militærbaser – lenkede barn på amerikanske baser som ble voldtatt hver natt! Hva kan vi egentlig tenke om dette? Jeg sliter med å fatte, ikke bare det onde i det, men hvor lite noen i det hele tatt snakket om det».

    Et eksempel på graden av fordervelse blant USAs allierte kommer fra Jordan Terrell, en tidligere fallskjermjeger fra Fort Bragg i 82nd Airborne. Ved Forward Operating Base Shank i Logar-provinsen i 2014, husker Terrell å ha sett en gruppe unge bachas løpe rundt på basen. Han la merke til at en av guttene, «hadde noe hengende ut av rumpa». Terrel var først forvirret over synet av gutten, før han senere innså at det var barnets sammenbrutte anus, etter gjentatte voldtekter. «Folk ble så mye eksponert for sånt», sa han, «Den afghanske nasjonale hæren, afghansk politi … Entreprenørene som lagde maten vår. De gutta voldtok barn».

    Offisielt så Washington ingenting. Ved 5.753 anledninger mellom 2010 og 2016, ble det amerikanske militæret bedt om å gjennomgå afghanske enheter for å se om det ble observert grove menneskerettighetsbrudd. USAs lov krever at militær bistand skal kuttes fra enhver enhet som har lovbrudd. Ved null anledninger rapporterte de noen saker av misbruk.

    Likevel var bacha bazi så utbredt at praktisk talt alt amerikansk personell hadde hørt om det. Aguilar uttalte at soldatene var lettet over å komme frem til fredag hver uke, og spøkte: «Det er mann-gutt-kjærlighetsfredag, så vi kommer ikke til å bli angrepet så mye i dag, fordi de alle har sex med sine unge guttekonkubiner».

    Praksisen var like åpen som den var utbredt. I 2016 inviterte en afghansk politisjef en journalist fra  Washington Post til kontoret sitt på te, hvor han frydefullt viste frem det han kalte sin «vakre gutteslave». Det afghanske politiet var bare én av utallige organisasjoner den amerikanske regjeringen støttet under sin 20 år lange og 2 billioner dollar store okkupasjon av landet.

    «Jeg har hørt om det flere ganger, fra både amerikanske militære og utenriksdepartementets offiserer over hele Afghanistan og i D.C., som oftest i forbifarten, med en type oppgitt «hva skal dere gjøre»-holdning til kommentarene deres», sa Matthew Hoh, tidligere kaptein i U.S. Marine Corps og tjenestemann i Utenriksdepartementet, til MintPress News, og la til:

    «Det var klart at slike forbrytelser ikke skulle forstyrres. Jeg tviler på at det fantes offisiell dokumentasjon på dette, men det var klart forstått at vi skulle akseptere voldtekt av barn som en del av avtalen i vårt forhold til afghanerne vi hadde satt og holdt ved makten».

    I 2009, etter å ha blitt stadig mer desillusjonert over USAs oppdrag i Afghanistan, trakk Hoh seg fra sin stilling i Utenriksdepartementet i Zabul-provinsen.

    Andre amerikanere som prøvde å varsle om den urovekkende praksisen (og amerikansk medvirkning i den) endte opp døde. Den ene var korporal Gregory Buckley Jr., som ble holdt våken om natten av skrikene fra barn som ble voldtatt av afghansk politi i rom ved siden av ham, på Forward Operating Base Delhi, i Helmand-provinsen.

    Via en telefonsamtale fortalte Buckley faren sin at, fra køya si, «kan vi høre dem skrike, men vi får ikke gjøre noe med det». Hans offiserer ba ham «se en annen vei» fordi «det er kulturen deres». Det skulle bli siste gang faren hans hørte Buckleys stemme, for han ble drept på basen noen dager senere, av de lokale folkene han prøvde å trene og beskytte.

    Andre som har tatt saken i egne hender, har fått karrieren ødelagt av militæret. Green Berets kaptein Dan Quinn og sersjant av første klasse Charles Martland, fant ut at en lokal politisjef i Kunduz-provinsen hadde kidnappet en gutt og holdt ham lenket til sengen som sexslave. Etter å ha fått vite at moren hadde henvendt seg til amerikanerne for hjelp, slo kommandøren også guttens mor. Quinn og Martland konfronterte ham, men han lo det bort og sa til dem at «det bare var en gutt», tross alt. Rasende kastet de ham i gulvet, slo og sparket ham.

    Quinn ble avsatt fra kommandoen og sendt tilbake til USA, hvor han forlot militæret. Martland skulle opprinnelig utvises fra hæren, men etter en offentlig motreaksjon ble han stille gjeninnsatt.

    Misbruk av narkotika og misbruk av barn

    Utbredelsen av Bacha bazi ligner sterkt på USAs involvering i Afghanistan. Praksisen var langt mindre vanlig på 1970- og 1980-tallet, under den sovjetstøttede, sekulære kommunistregjeringen. I et forsøk på å styrte regimet og blø sovjeterne tørre, brukte Washington 2 milliarder dollar på å finansiere, trene og bevæpne lokale mujahedin-militser (inkludert Osama bin Laden). Mujahedinene tok kontroll over Afghanistan i 1992, ikke lenge etter Sovjetunionens fall.

    Fremstilt som modige og tapre frihetskjempere, ble mujahedinene hyllet i Vesten. Men, som i Venezuela, Iran, Cuba og store deler av resten av verden, allierer USA seg så ofte med dypt usmakelige bevegelser for å oppnå sine mål.

    Ikke bare var mujahedinene religiøse reaksjonære, men de viste også en tydelig tilbøyelighet til å kidnappe og misbruke barn, og praksisen eksploderte da de fikk makten.

    Selv om bacha bazi ble bredt adoptert av mujahedinene, ble den aldri akseptert av store deler av befolkningen, som så på den som barbarisk og monstrøs. Derfor, til tross for at de i vestlig presse ble fremstilt som den afghanske ekvivalenten til grunnlovsfedrene, så mange i Afghanistan på sine nye herskere som ikke mer enn en gjeng USA-pålagte pedofile krigsherrer.

    I løpet av bare fire år ble Mujahedin erstattet av Taliban, som i stor grad kom til makten på grunn av landsomfattende avsky og harme over bacha bazi. Faktisk ble Mullah Omar, lederen for Taliban fram til sin død i 2013, kjent på grunn av sin fremtredende motstand mot praksisen. I 1994 ledet han en gruppe væpnede menn på en rekke raid for å redde kidnappede gutte- og jenteslaver.

    Stuntet gjorde ham til en nasjonalhelt, og økte Talibans styrke og prestisje betydelig. Fra en gruppe på bare 30 krigere vokste militsen hans til 12.000 ved årets slutt, da tusenvis sluttet seg til hans sak og banet vei for deres marsj mot Kabul i 1996. Da Taliban tok makten, forbød de bacha bazi, noe som gjorde praksisen straffbart med døden. Dermed, selv om Taliban ikke er spesielt kjent for noen menneskerettighetspolitikk, klarte de i det minste å oppnå noe offentlig støtte gjennom sine handlinger for å utrydde voldtekt av barn.

    Denne perioden viste seg imidlertid å være kortvarig, for bare fem år senere, i 2001, invaderte USA Afghanistan for å styrte Taliban, og satte inn mange av de avsatte mujahedin-figurene fra det forrige regimet. Tilbakekomsten av den USA-støttede regjeringen førte til en gjenoppblomstring av bacha bazi, med mange toppfolk innen regjering, politi og militærtjenestemenn som viste frem sine barnekonkubiner. Dette inkluderte til og med familiemedlemmer av president Hamid Karzai.

    På samme måte korrelerer narkotikaproduksjonen i Afghanistan direkte med USAs involvering i landet. På 1970-tallet var heroinproduksjonen minimal, og hovedsakelig for innenlandsk forbruk. Men etter hvert som den vestlig-støttede krigen for regimeskifte trakk ut, lette Washington etter andre måter å støtte opprøret på. De fant svaret sitt i opium, og snart dukket det opp raffinerier som behandlet lokalt dyrkede valmuefrø på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Lastebiler fulle av våpen, finansiert av USAs skattebetalere, kom inn i Afghanistan fra deres allierte Pakistan, og returnerte søkklastet med opium.

    Som professor Alfred McCoy, forfatter av «The Politics of Heroin: CIA Complicity in the Global Drug Trade», sa til MintPress,

    «Det motstandskjemperne gjorde, var at de vendte seg til opium. Afghanistan produserte omtrent 100 tonn opium hvert år på 1970-tallet. Innen 1989-1990, ved slutten av den ti år lange CIA-operasjonen, hadde den minimale mengden opium — 100 tonn per år — blitt en betydelig mengde, 2 000 tonn i året, og utgjorde allerede omtrent 75% av verdens ulovlige opiumhandel».

    Operasjonen førte til en verdensomspennende oppgang i opiumsforbruket, der avhengighet av heroin mer enn doblet seg bare i USA. Stoffet ble et kulturelt referansepunkt, som illustrert i populære filmer som Trainspotting og Requiem for a Dream. I 1999 hadde den årlige produksjonen steget til 4.600 tonn.

    Igjen grep de dypt religiøse Taliban inn for å undertrykke praksisen. Et forbud mot opiumsdyrking i år 2000 førte til et bratt fall i produksjonen, med bare 185 tonn høstet året etter. Selv om forbudet rammet lokale bønder hardt, begynte det å bekjempe Afghanistans forferdelige opiumskrise, og ga igjen Taliban en viss legitimitet blant lokalbefolkningen.

    Som med bacha bazi, snudde imidlertid den amerikanske okkupasjonen denne trenden. Under amerikansk tilsyn skjøt opiumproduksjonen i været og nådde et maksimum på 9.000 tonn i 2017. Afghanistan ble verdens første virkelige narkostat, og McCoy påpekte at opium i 2008 sto for godt over halvparten av landets bruttonasjonalprodukt. Til sammenligning utgjorde kokain bare rundt 3% av BNP, selv i Colombias mørkeste dager. Mer jord i Afghanistan var dyrket for opium enn det som ble brukt til koka-planter i hele Latin-Amerika.

    Mange av dem som tjente formuer på virksomheten, var USAs nærmeste allierte. Dette inkluderte igjen Karzai-familien; presidentens bror, Ahmed Wali, var blant de største og mest beryktede narkotikabaronene i regionen.

    Kort tid etter at de kom tilbake til makten, forbød Taliban igjen produksjon av opium, og sendte team av menn over hele landet for å utrydde valmueåkrene. I det som selv vestlige konsernmedier kalte «den mest vellykkede innsatsen for narkotikabekjempelse i menneskets historie», falt produksjonen med over 80% nesten over natten, og har bare fortsatt å synke siden da. Operasjonens hastighet og suksess reiste alvorlige spørsmål om USAs egentlige forhold til den globale narkotikahandelen.

    Les også MacLeods:

    En utrolig lukrativ virksomhet

    Soldatene ved Fort Bragg sto den usmakelige skyggesiden av okkupasjonen i Afghanistan nærmere enn noen andre. Enheter som JSOC, Delta Force, 3rd Special Forces Group og 82nd Airborne Division samarbeidet tett med afghanske sikkerhetsstyrker, og hadde orkesterplass til deres aktiviteter.

    Boka om «Fort Bragg-kartellet» avdekker et gigantisk våpen- og narkotikanettverk sentrert rundt basen, og avslører hvordan soldater brukte militærfly til å smugle våpen og narkotika inn i Amerika, og distribuere dem over hele kontinentet. Kriminelle i USAs militære, bemerker Aguilar, har lært mye om menneskehandel og smugling av smuglergods, og uttaler at:

    «Når du deployerer som militær og har alle dine 90 kubikktommers containere låst inne, vil alle tingene dine være i dem. De blir ikke inspisert når de flyr tilbake med militærfly og lander på Fort Bragg … [De lærer] hvor lett det ville være å transportere og smugle våpen, narkotika, og ja, til og med mennesker, frem og tilbake, fra land til land. Alt er fullt gjennomførbart. Og det er veldig lukrativt».

    Militærbaser er de perfekte senterne for smugleroperasjoner. Det er lite tilsyn eller inspeksjon, og soldater kan bevege seg rundt i landet fra base til base, og er mindre tilbøyelige til å bli stoppet og ransaket av politiet. En uforholdsmessig stor andel av de dømte soldatene kom fra en bakgrunn innen logistikk, hvor de ble betrodd å transportere store forsendelser til og fra USA, alt med minimal innsats eller kontroll fra høyere hold.

    Å selge våpen og narkotika er én ting. Men menneskehandel og voldtekt av barn er noe helt annet. Hvordan kunne noen vurdere å engasjere seg i så kvalmende oppførsel? Og hvorfor har praksisen eksplodert rundt Fort Bragg? For noen var svaret psykologisk: Amerikanske soldater, lært opp til å avhumanisere sine fiender og eksponert for daglig barnemishandling i Afghanistan, begynner å se det som normal oppførsel. Som Terrell foreslo, «På en syk måte … Da de kom tilbake, kanskje de bare internaliserte det og gjorde det til en seksuell tilbøyelighet».

    Det finnes imidlertid en enklere forklaring: penger. Noen Fort Bragg-soldater stasjonert i Afghanistan og eksponert for bacha bazi, kom tilbake til USA og så en mulighet til å tjene store summer på menneskehandel og produksjon og salg av barnepornografi.

    «Det handler mindre om soldater som kommer hjem fra Irak eller Afghanistan og har denne innlærte atferden med seksuelt avvik, barnepornografi eller overgrep mot barn, det er en innlært atferd at barnepornografi og menneskehandel med mindreårige er veldig, veldig lønnsomt», sa Aguilar; «De ser det, og de tenker, ‘Dette er virkelig lukrativt'».

    Taliban har nok en gang innført dødsstraff mot bacha bazi. Det er uklart om den nye loven har undertrykt praksisen, eller bare drevet den under jorden. Tross alt betyr Afghanistans sanksjonsrammede økonomi at de økonomiske insentivene for fattige familier til å selge sønnene sine til rike tjenestemenn er like presserende som før. I tillegg finnes det rapporter om at noen Taliban-kommandanter angivelig selv holder bachas.

    Det som derimot er klart, er at taktikkene og praksisene som brukes av det amerikanske militæret i utlandet, i økende grad blir brukt mot den innenlandske befolkningen. Fra overvåkning og militarisert politiarbeid til økende intoleranse overfor opposisjon, blir sivile rettigheter undergravd av krefter som bruker teknikker finpusset på undersåtter i Vest-Asia. I november utførte en afghansk kommandosoldat og tidligere medlem av en CIA-trent dødsskvadron en masseskyting i Washington, D.C.

    Selv om det er klart at USAs invasjon ødela Afghanistan, tok den også sin pris på selve USA. Okkupasjonen bidro direkte til opiumskrisen hjemme. Det ser også ut til at den er knyttet til epidemien av seksuelle overgrep mot barn som er dokumentert her, ettersom soldater misbruker barn for profitt. Det som har skjedd på Fort Bragg, er altså en del av det bredere psykologiske forfallet i det amerikanske samfunnet, et samfunn som kontrolleres av en regjering som har ofret alt som er hellig for å beskytte og fremme sine imperialistiske ambisjoner.

    Denne artikkelen ble først publisert av MintPress News:

    The US Military Aided Mass Child Rape in Afghanistan. Now Its Soldiers Are Committing This Crime At Fort Bragg US Military Engaging in Child Sex Trafficking at Fort Bragg

    Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

    • St chevron_right

      New York Times med rå krigspropaganda

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 16 februar 2026 • 9 minutes

    The New York Times publiserte sju påfølgende lederartikler (08.12.25–14.12.25) som skulle undersøke, som det første innlegget sa, «hva som har gått galt med det amerikanske militæret» og «hvordan vi kan skape en relevant og effektiv styrke som kan avskrekke kriger når det er mulig, å vinne dem der det trengs».

    Av Drew Favakeh
    • FAIR, 23. januar 2026

    Disse lederartiklene fungerer i liten grad som noe mer enn propagandistiske, nasjonal-sjåvinistiske og sinofobiske verktøy som behandler krig som et spill, og lukker øynene for de høyst reelle skadene krig påfører sivile.

    Times viet syv lederartikler til å styrke det amerikanske militæret – når landets eget demokrati trues – og Trump bruker militæret så uansvarlig og ulovlig at høytstående offiserer sier opp – og viste at deres engasjement for militarisme kjenner få grenser.

    ‘Truer demokratier overalt’

    New York Times (8.12.25): «USAs militære har forsvart den frie verden i 80 år», en tidsperiode som inkluderer både Vietnamkrigen og invasjonen av Irak.

    Totalt refererte New York Times-serien til Kina 50 ganger, Russland 26 ganger og Israel bare to ganger. Den bidro til et økende hysteri om den gule fare, i et land som har en lang historie med hat mot Kina og det kinesiske folket, og fra et nyhetsmedium som gjentatte ganger har uttrykt anti-kinesiske holdninger.

    The Times (8.12.25) startet serien med å sitere en «klassifisert, flerårig vurdering» fra Pentagon, kalt «Overmatch-briefen», som «katalogiserer Kinas evne til å ødelegge amerikanske jagerfly, store skip og satellitter, og identifiserer USAs militære flaskehalser i forsyningskjedene». Avisen – som ikke oppga hvordan de fikk tak i notatet, og ikke publiserte innholdet – kalte det «konsistent og foruroligende».

    Lederartikkelen mente at et «oppadstigende Kina» vil «overleve denne administrasjonen», og vil «kreve troverdig amerikansk militærmakt som en støttemur for internasjonal orden og sikkerheten i den frie verden».

    En «verden der et totalitært Kina oppnår militær overlegenhet i Asia … ville gjøre amerikanere fattigere og true demokratier overalt», et «utsiktsbilde vi bør handle resolutt for å forhindre», fortsatte Times.

    ‘Akutt behov for troverdig avskrekking’

    I en annen del av serien la Times (13.12.25) til at Kinas «utnyttelse av internasjonal handel, økende fiendtlighet mot naboer og spesielt den akselererende militære oppbyggingen, viser det akutte behovet for troverdig avskrekking», inkludert mer samarbeid fra «verdens demokratier».

    New York Times (13.12.25): «Amerika … utgjør bare 17% av den globale industrien.» (Merk at dette er fire ganger USAs andel av verdens befolkning.)

    Det er imidlertid ikke Kina som truer med å annektere sine naboer – med makt om nødvendig – eller erklærer at de har rett til å erstatte lederne i ethvert land de misliker på den vestlige halvkule.

    USA har styrtet minst 31 utenlandske regjeringer siden slutten av 1800-tallet – med Trumps kidnapping av Venezuelas Nicolas Maduro som bare den siste i denne lange rekken – og har gjennomført mer enn 80 operasjoner for påvirkning av valg fra 1946 til 2000 (NPR22.12.16). Det har, konservativt sett, forårsaket nesten en million dødsfall i krigene etter 11. september. Til sammenligning har Kina ikke vært direkte involvert i en større ekstern konflikt siden invasjonen av Vietnam i 1979.

    Amerikanske spesialstyrker er utplassert i 154 land (Intercept20.03.21), og Pentagon har minst 750 utenlandske militærbaser i 80 land (Al- Jazeera, 10.09.21), mange av dem omringer Kina.

    Kina har på sin side bare to utenlandske militærbaser, hvorav én åpnet i 2017 i den østafrikanske nasjonen Djibouti (Reuters1.08.17Foreign Policy7.7.21) og en annen åpnet i 2025 i Kambodsja (Newsweek4.7.25).

    I tillegg har USA for tiden innført en form for skadelige økonomiske sanksjoner mot mer enn 20 land, mens Kina ikke har innført noen landsomfattende sanksjoner.

    For Times (14.12.25) var «grusomhetene Kina har påført uigurene og Russland har påført ukrainere», «ikke bare et tegn på den umoralske kjernen i disse regimene», men også «varsler om voldelig ustabilitet som kommer». De grusomhetene USA påførte IrakLibya og Afghanistan, og de USA-støttede grusomhetene i Gaza og Jemen, reiste ingen spørsmål hos Times om den «umoralske kjernen» i militæret de oppfordret til å utvide.

    Å hype et hypersonisk våpengap

    New York Times (14.12.25): «For å beskytte friheten må USA omforme sitt militære».

    Lederartiklene i New York Times fremstiller Kinas militære arsenal som en økende fare, uten å sette det i kontekst med amerikanske våpen. Avisen (14.12.25) skrev at «Kina ser på regionalt hegemoni i Indo-Stillehavsregionen mens de raskt utvider sine konvensjonelle og kjernefysiske arsenaler». Kina utvider sitt kjernefysiske arsenal, men dets 600 stridshoder blir overskygget av de anslagsvis 3.700 amerikanske stridshodene, ifølge en rapport fra mars 2025 fra Federation of American Scientists.

    Mens USA erklærer retten til å bruke atomvåpen først i en krig (Council on Foreign Relations16.12.25), har Kina opprettholdt en «ingen første-bruk-politikk» siden de først utviklet atomvåpen i 1964—en posisjon de gjentatte ganger har bekreftet, blant annet sent i fjor (Arms Control Association11.12.25).

    The Times advarte også om hypersoniske missiler: «Kina har de siste årene samlet et arsenal på rundt 600 hypersoniske våpen», sammenlignet med USA, som «ennå ikke har utplassert et eneste hypersonisk missil», skrev Times (8.12.25). FAIR (12.07.19) har tidligere skrevet om medienes forsøk på å hype et hypersonisk missilgap.

    Faktisk har USA satset på hypersoniske våpen siden 11. september 2001, og er nå blant dem som «leder flokken» (Bulletin of the Atomic Scientists12.03.24), noe som understrekes av Trumps nesten 4 milliarder dollar store forespørsel i 2026 om forskning på hypersoniske våpen. De fleste amerikanske hypersoniske våpen er utformet for konvensjonelle nyttelaster – noe som gjør missilene lettere å bruke, i stedet for å være midler til avskrekking. Dette betyr at de vil ta lengre tid å deployere (Congressional Research Service27.08.25), og vil være mer destabiliserende hvis de blir utplassert.

    ‘Presse verden inn i en økonomisk krise’

    The New York Times‘ ubegrensede forpliktelse (06.04.24) til å hjelpe Ukraina med å gjenerobre sine utbryterterritorier, står i sterk kontrast til deres besluttsomhet om å forhindre Kinas gjenforening, om nødvendig med makt.

    The New York Times (14.12.25) pekte også på Taiwan, som er allment anerkjent som en del av Kina, men har styrt uavhengig de siste 77 årene, som en grunn til økt amerikansk militærmakt. Avisen forutsa at et «kinesisk angrep på Taiwan som ender opp med å forstyrre eller ødelegge øyas chipfabrikker, vil presse verden inn i en økonomisk krise».

    Det er sant at Kina har økt det militære presset rundt Taiwan (Guardian, 07.01.25; AP, 29.12.25). Kina har fremstilt dette som et svar på provokasjoner fra USA og Taiwan (Reuters7.10.2430.12.25Washington Post30.12.25), inkludert stasjonering av 500 soldater i Taiwan i mai 2025, samtidig som de truet med å sende flere (Stars and Stripes27.05.25). USA solgte missiler og droner til Taiwan for mer enn 11 milliarder dollar i desember (Washington Post29.12.25).

    Hvordan ville USA reagere hvis Kina stasjonerte tropper på Cuba (som ligger omtrent 145 kilometer fra Florida Keys, omtrent en tilsvarende avstand mellom Taiwan og fastlands-Kina)? Hvordan ville New York Times reagert?

    Times‘ entusiasme for å forsvare Taiwan mot tvungen gjenforening med Kina, står i sterk kontrast til deres forpliktelse til å støtte Ukraina i forsøket på å gjenerobre utbryterterritorier. I det taiwanske tilfellet er retten til selvbestemmelse ubestridt, og går foran Kinas suverenitet – i Ukrainas tilfelle er nasjonale grenser hellige og krav om selvbestemmelse er irrelevante.

    Selv om populariteten til en krig knapt ser ut til å spille noen rolle for USAs administrasjoner, er det fortsatt stort sett upopulært blant amerikanske borgere å intervenere for å beskytte Taiwans separatisme (selv om flere er for intervensjon i år enn i fjor).

    ‘Transformasjonen av det amerikanske militæret’

    New York Times (10.12.25): Trump «har vist en vilje til å forstyrre gamle byråkratiske vaner, og Pentagon trenger forstyrrelser».

    Amerikanske politikere bruker ofte det alarmistiske budskapet om «umiddelbare militære trusler» for å øke militærutgiftene (Defense News17.02.21). The New York Times tok på seg denne rollen i disse lederartiklene. For å oppnå landets utenrikspolitiske mål, hevdet de (08.12.25), kreves det ikke bare å opprettholde dagens absurde nivåer på militære utgifter, men å øke dem: «På kort sikt kan transformasjonen av det amerikanske militæret kreve ekstra utgifter, hovedsakelig for å gjenoppbygge vår industrielle base».

    I 2024 brukte USA 997 milliarder dollar på sitt militærvesen—mer enn de neste ni landenes utgifter til sammen, ifølge Stockholm International Peace Research Institute, noe Times (10.12.25) anerkjente. Det avisen ikke oppga, var at Kina—med de nest største militære utgiftene—bare brukte 314 milliarder dollar i 2024. Hvorfor må USA bruke mer enn tre ganger mer på sitt militærvesen enn Kina? The Times tok aldri opp dette åpenbare spørsmålet.

    Selv om avisen tidvis kritiserte militærutgiftene—og skriver at forsvarsbudsjettet for 2026, er «fullt av flesk til unødvendige programmer» (11.12.25)—var spørsmålet ikke beløpet som ble brukt, men heller hvordan det ble brukt— «en sterkere amerikansk nasjonal sikkerhet avhenger mindre av enorme nye budsjetter enn av klokere investeringer» (08.12.25).

    Til slutt foreslo Times (11.12.25) å bruke 150 milliarder dollar mer på «produksjonskapasitet» for å gjenoppbygge den amerikanske marinens industribase, til tross for at USA allerede har brukt nesten 6 milliarder dollar på industrien det siste tiåret.

    Redaksjonen så ikke ut til å ta hensyn til hva folket ønsker i vårt nominelle* demokrati: Bare én av ti velgere ønsker et større militærbudsjett (Jacobin, 15.12.25).

    *(Nominell brukes om noe som gjelder eller fungerer formelt, offisielt, teoretisk, eller «bare i navnet», men ikke nødvendigvis i praksis eller i virkeligheten. Kilde: nominell – Store norske leksikon. O.a.)

    I stedet for å finansiere et våpenkappløp, kunne USA fokusere mer på diplomati og rette sine investeringer mot mer populære tiltak som statlig subsidierte boliger, helsetjenester for alle, universell barneutdanning, infrastruktur, ren energi og/eller fagskoler. En rapport fra 2023 publisert av Brown Universitys Costs of War-prosjekt, viste at reduserte militærutgifter og omdirigering av midler til disse områdene ville skape fra 9% til 250% flere jobber enn militæret.

    Drapsrobotenes gap  

    Stilt overfor utsiktene til «svermer av robotfly som samarbeider for å finne og drepe mål uten menneskelig tilsyn, er New York Times‘ svar (9.12.25) at «Pentagon må omfavne teknologisk endring».

    Et annet område hvor New York Times ønsker at USAs militære skal bruke mer penger, er autonome våpensystemer.

    The Times (9.12.25) skrev at «Kina tester hvordan man kan fly droner synkront. Snart kunne slike svermer jakte og drepe på egenhånd». For å motvirke denne «økende trusselen» må USA «samtidig vinne kappløpet om å bygge autonome våpen og lede verden i å kontrollere dem». For å få til dette «må Kongressen utvide finansieringen til forskning og utvikling innen teknologier med militære anvendelser», og Trump må «få privat næringsliv inn i oppdraget».

    The Times skrev at de «slutter seg til FNs generalsekretær og Den internasjonale Røde Kors-komiteen, i deres krav om en ny traktat som skal inngås innen 2026 om autonome våpensystemer». Redaktørene sier deretter at traktaten bør inkludere

    begrensninger på måltypene, som å forby bruk i situasjoner der sivile eller sivile objekter er til stede; og krav til menneske-maskin-interaksjon, særlig for å sikre effektivt menneskelig tilsyn, samt rettidig inngripen og deaktivering.

    Men dette er langt fra det generalsekretæren og Røde Kors anbefaler: nemlig et forbud mot alle autonome våpen brukt til å angripe mennesker. Dette humanitære målet stemmer ikke overens med Times‘ entusiasme for at USA skal «vinne kappløpet om å bygge autonome våpen», selv om de sier at de også ønsker å «vinne kappløpet om å kontrollere dem».

    På den annen side er det ingenting ved Times‘ lederartikler som antyder noen ærlig vurdering av humanitære hensyn – bare et ekstra hakk i klubba av krigshissing  statens vegne.


    HANDLINGSVARSEL: Du kan sende en melding til New York Times på letters@nytimes.com eller via Bluesky@NYTimes.com. Husk at respektfull kommunikasjon er det mest effektive. Legg gjerne igjen en kopi av meldingen din i kommentarfeltet her.

    Denne artikkelen er hentet fra

    As Trump Uses Military to Threaten Democracy, NYT Declares Military Needs More Resources

    Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

    Drew Favakeh er en frilansjournalist basert i Chicago. Han tok sin bachelorgrad i journalistikk ved Butler University. Han har tidligere dekket kriminalitet og rettssystemet i Savannah, Georgia.


    • St chevron_right

      Ser du mønsteret?

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 16 februar 2026 • 2 minutes

    Vi vet fra før at Jeffrey Epstein og Børge Brende i e-postkorrespondanse i september 2018 utvekslet ambisjoner om at Verdens økonomiske forum (WEF) kunne erstatte FN.

    Kjetil Tveit.

    Til orientering: FN er – i det minste på papiret – ment å være en demokratisk institusjon. WEF er derimot en privat medlemsklubb for verdens økonomiske eliter.

    Det vår tidligere utenriksminister og nåværende WEF-president dermed signaliserer, er vanskelig å misforstå: At rikmannsklubben gjerne kan overta roret – dersom verden først skal styres som en skute.

    Bare et år senere, 13. juni 2019 inngikk FN en «samarbeidsavtale» med WEF, med helse som en viktig del av rammeverket. WHO er en del av FN.

    Ifølge Aftenposten Innsikt (2022) ble folkehelse dermed kommersielt, og vaksiner ble viktigere enn nok mat og rent vann for eksempel.

    Det er jo ikke så rart, i og med at den våte drømmen til Epstein og Brende – WEF (rikmannsklubben) overtar for FN – var i ferd med å fullføres gjennom den nye avtalen.

    Tirsdag meldte Aftenposten at på den samme dagen – 13. juni 2019 – da Brende, som president i WEF, signerte samarbeidsavtalen med FN i New York, hastet han videre til Jeffrey Epstein for en sushimiddag. Skulle de planlegge veien videre?

    Flere av Epstein-mailene peker i retning av at han i årene etter finanskrisen i 2008 fungerte som et bemerkelsesverdig knutepunkt mellom sentrale aktører innen finans, teknologi og global helse.

    Korrespondansen viser kontaktflater mot blant annet Bill Gates-miljøet, store finansinstitusjoner og forsikringsaktører. I dette nettverket fremstår pandemier ikke bare som helsehendelser, men også som temaer tett koblet til finans, investering og økonomisk modellering.

    Resultatet kjenner vi.

    VG kunne i 2022 vise til Oxfams rapport: Verdens rikeste ble rikere under pandemien enn i de 14 foregående årene til sammen.

    Det er et ubehagelig faktum.

    For samtidig som verden opplevde nedstengninger, krisetiltak og historiske økonomiske inngrep, eksploderte formuene på toppen. Pandemien fremstår dermed som en enorm formuesoverføring.

    Tenk at dette har vår tidligere utenriksminister tilsynelatende vært med på… sammen med Jeffrey Epstein.

    Man trenger ikke lenger krig for å flytte enorme formuer, makt og kontroll på udemokratisk vis. Man trenger bare en krise. Helst en pandemi.

    Belarus gir et interessant eksempel.

    Reuters rapporterte i juni 2020 at Lukasjenko åpent uttalte at IMF krevde pandemi-nedstengninger som betingelse for lån – et krav myndighetene avviste.

    Samtidig økte det politiske presset, protestene tiltok, og forholdet til Vesten forverret seg.

    Uavhengig av hvordan man tolker årsakene, illustrerer situasjonen hvor tett økonomi, krisepolitikk og geopolitikk kan veves sammen i møte med pandemien.

    Tenk at med stor sannsynlighet har en pedofili/honningfelle-basert utpresserliga og en tidligere norsk utenriksminister vært med å støpe denne nye krise-baserte verdensordenen.

    Hjemmelekse i mønstergjenkjenning:

    Klarer du å se likhetstrekk mellom krisebasert pandemi-økonomi og krisebasert grønn økonomi?


    Les også:

    • St chevron_right

      Nord-Korea og det gode hatet

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 16 februar 2026 • 7 minutes

    Må vi ha noen å hate for å kunne elske andre? Kan man styre folkemasser med frykt og hat som våpen? Ja, har historien vist oss. Men det fortsetter, hvilket betyr at vi ikke lærer av historien.

    Lars Birkelund.

    «Han der er ikke sånn som deg
    Fort deg bort og ta han
    Det er like godt som sex
    Å banke en stakkars faen

    Er det ikke deilig å ha noen å hate?
    Føles det ikke godt å ha noen å hate?
    Er det ikke herlig å slå dem flate?
    Er det ikke deilig å ha noen å hate?» 

    – Michael Krohn/Raga Rockers. 

    Det var ikke Nord-Korea som, uprovosert, drepte 3 millioner vietnamesere under det som er kjent som Vietnam-krigen i Norge (1954 til 1975). Det var USAs krigføring med sikte på å få kontroll over Vietnam, for å kunne bruke Vietnam mot Kina som gjorde det.

    Her er ikke medregnet de hundretusener i Laos og Kambodsja som ble drept av USAs bombing av disse landene, som var motivert av å hindre våpenforsyninger til Nord-Vietnam og deres allierte i sør (hva om Russland hadde bombet alle land som leverer våpen til Ukraina?). Heller ikke de vietnameserne som ble drept under Vietnams frigjøringskrig mot kolonimakten Frankrike 1946-1954. USA hjalp da Frankrike, som likevel tapte, før USA fortsatte med sin krig mot Vietnam.

    Det var heller ikke Nord-Korea som i dette århundret, uprovosert, startet krigene mot Irak, Afghanistan, Libya og Syria eller som gjennomførte blodige statskupp i land som Iran, Guatemala, Chile og Ukraina, eller forsøk på slike statskupp/regimeskifter, som i Cuba siden 1961 og i Hviterussland siden 2020. Det var/er USA. https://williamblum.org/essays/read/overthrowing-other-peoples-governments-the-master-list

    Det var som kjent heller ikke Nord-Korea som 1950-1953 flatbombet Nord-Korea og drepte 2 millioner nord-koreanere, 20 % av landets befolkning, og som siden da har ført krig mot Nord-Korea på andre måter. Det var/er USA. Så hvorfor blir nordmenn indoktrinert til å hate og frykte Nord-Korea? Hvorfor blir vi ikke fortalt at også USAs krig mot Nord-Korea var/er del av den ennå ikke avsluttede krigen mot Kina?

    Det korte svaret er naturligvis at USAs utenrikspolitikk er Norges utenrikspolitikk, at norske regjeringer/storting siden 1949 derfor har støttet USAs kriger, med alle de største mediene i Norge som trofaste formidlere av propagandaen. En propaganda som får mange til å tro at krigene er gode og rettferdige.

    Med Norges stolte historie som «humanitær stormakt» er det ikke vanskelig å tenke seg at Norge kunne ha ført en helt motsatt politikk overfor Nord-Korea, kommet med en hjelpende hånd, i stedet for å bistå USAs hybridkrig mot landet. Tilfellet Saudi Arabia viser oss det. Åsmund Aukrust, som er Norges utviklingsminister forklarte 9. januar hvorfor Norge samarbeider med Saudi-Arabia.

    «I en uforutsigbar og utrygg verden må vi samarbeide mer, ikke mindre …..Det hadde kanskje vært enklere å avskrive Saudi-Arabia. Men Norges utenrikspolitikk handler ikke om å lukke igjen dører. Vi er best når vi engasjerer oss i dialog, spesielt med land der vi ikke er enige i alt», skrev utviklingsministeren. Men Nord-Korea vil han absolutt IKKE samarbeide med, IKKE utvikle, IKKE åpne noen dører for.

    Når alt kommer til alt handler dette om at Norge ikke er en sjølstendig nasjon, eller rettere sagt at norske politikere har valgt å være underdanige for USA. De er aldri stoltere enn når USA skryter av dem. Og for å sikre seg at USA vil skryte av dem også i framtida kan de kun handle med eller hjelpe andre land i den grad USA, og EU, tillater det. Men dette er en politikk norske politikere har valgt. De fleste land fører en mer sjølstendig politikk.

    Bildet viser hvor stolt Jens Stoltenberg var da han fikk presidentens frihetsmedalje av Joe Biden i 2024. “Natt til onsdag fikk Natos generalsekretær Jens Stoltenberg den høyeste sivile utmerkelsen man kan få i USA”, meldte den like stolte NATO-kringkasteren NRK da.

    Det er ikke bare NATO og EU-land som straffer NK. Men det er de, med USA i spissen som har vært forkjempere, også for de sanksjonene som har blitt vedtatt av FN. NK blir nemlig, som den eneste av atommaktene, straffet for å ha utviklet atomvåpen (Iran blir straffet fordi atommaktene USA og Israel påstår at Iran ønsker å utvikle atomvåpen). I en artikkel av 5. januar omtalte jeg virkninger vestlige sanskjoner har hatt på Nord-Korea siden 1990.

    Forøvrig sa Hussein Kanani, en tidligere sjef for Irans islamske revolusjonsgarde, til RT 10. februar at Saudi Arabia har skaffet seg atomvåpen, i så fall i hemmelighet, som Israel. Han påsto også at USA og Israel kjenner til dette.

    Er dette sant? I så fall er det grunn til å tro at USA/Israel/Vesten kan akseptere det, på et felt der hykleriet er eklatant. I alle fall er det sånn at Iran blir straffet med sanksjoner og annet kun fordi USA og Israel påstår at Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen, noe de har påstått i 30 år eller mer, uten at Iran faktisk har skaffet det. Etter den standarden bør Saudi-Arabia straffes med sanksjoner nå.

    Nord-Korea var derimot helt åpen med at de skaffet atomvåpen.

    Pyongyang Times (PT) kan kanskje sies å være NKs propagandaorgan, men ikke nødvendigvis så mye mer enn NRK og andre statsstøttede medier er for Norge. Når jeg leser avisen fester jeg meg ofte ved hvordan den ser på verden. «Arbeidermassenes rett til eksistens blir tråkket på i vestlige land», og det er en «uungåelig konsekvens av et upopulært og sosialt system», meldte PT 10. januar.

    «I desember i fjor samlet bønder fra Tyskland og andre land seg rundt Europaparlamentet i Brussel, Belgia, og arrangerte en demonstrasjon mot EUs urettferdige handelspolitikk. De protesterte mot EUs forsøk på å håndheve en handelspolitikk som ville forverre levekårene deres.

    I 2024 forårsaket en streik av lokomotivførere ….. en fullstendig stans i godstransporten som nesten lammet persontransporten i jernbanesektoren i Tyskland, og bønder holdt demonstrasjoner som krevde sin rett til eksistens i Frankrike, Belgia, Spania og andre land.

    For tre år siden fant en streikeaksjon av det største omfanget i dette århundret sted i USA. Storstilte streiker ble arrangert på mange felt, inkludert film- og produksjonsindustrien, helsevesenet og pressen …..

    Det ble også arrangert demonstrasjoner i Frankrike, Polen, Hellas og andre land, dag etter dag i protest mot EUs politikk ……

    Ifølge en fersk meningsmåling utført av NPR i USA uttrykte omtrent 60 prosent av respondentene pessimisme om utsiktene til 2026, og sa at USA allerede har falt i en nedgang. En slik virkelighet i vestlige land er et uunngåelig produkt av det antifolkelige sosiale systemet».

    I en artikkel av 9. januar uttrykkes glede over utviklingen i retning av en multipolar verden:

    «I dag har multipolariseringen av verden blitt den viktigste trenden i det internasjonale samfunnet.
    BRICS’ innflytelse vokser på den internasjonale arenaen. Medlemslandene i BRICS står for mer enn halvparten av verdens befolkning og over 40 prosent av verdensøkonomien. Og deres BNP i henhold til kjøpekraftsparitetsindekser overgår markant BNP-ene til Vestens G7 og en rekke andre sammenslutninger av nasjoner……..

    Den eurasiske økonomiske unionen og Shanghai Cooperation Organization utvikler seg også dynamisk……

    Unionen har tjent som et av hovedsentrene for verdens utvikling, ettersom medlemslandenes totale økonomiske potensial har økt bemerkelsesverdig. Vareomsetningen med en tredjestat har økt med 38 prosent og nådd 800 milliarder amerikanske dollar. Dette tilsvarer angivelig vareomsetningen mellom verdens store økonomiske makter. Mengden gjensidig handel innen unionen har doblet seg, og 93 prosent av kontoene gjøres opp i medlemslandenes nasjonale valutaer.

    På plenarmøtet til det eurasiske økonomiske forumet i slutten av juni i fjor, som ble holdt med temaet ’Eurasisk økonomisk integrasjonsstrategi: resultat og utsikter’, sa den russiske presidenten at EEU har blitt ytterligere styrket og blitt en vellykket integrert union det siste tiåret, og la til at den ikke vil hvile på laurbærene, men fortsette arbeidet med å konsolidere den integrerte institusjonelle mekanismen og øke dens prestisje og innflytelse på den internasjonale arenaen.

    Den 24. konferansen for rådet for regjeringssjefene i medlemslandene i Shanghai Cooperation Organization, som nylig ble holdt i Moskva, viste at medlemslandenes tiltak går raskt for å etablere en rettferdig internasjonal økonomisk orden mot Vestens sanksjoner og vilkårlighet.

    I fjor markerte medlemslandene, som var knyttet sammen gjennom felles historisk minne og respekt for hverandres kultur og tradisjoner, i fellesskap 80-årsjubileet for slutten av andre verdenskrig og grunnleggelsen av FN».

    Jeg tror den nye verdensordenen kommer til å føre til at Nord-Korea blir, om ikke tatt inn i varmen av Vesten, så i hvert fall bli mer akseptert på linje med andre land. Sanksjonene vil gradvis bli fjernet og propagandaen vil bli redusert litt etter litt, tror jeg. Vietnam har blitt et populært reise mål. Kanskje vi kan oppleve det samme med NK, som faktisk satser på turisme.


    Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund.

    • St chevron_right

      Teknologi som styringsforsterker – Kapittel 5 av Maktoverføringsmaskinen

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 16 februar 2026 • 2 minutes

    I dette kapittelet dykker vi inn i hvordan mRNA, CRISPR og AI allerede var utviklet, finansiert og posisjonert før pandemien. Krisen traff ikke et tomrom. Teknologien og kapitalen sto klare.

    Susanne Heart.

    Teknologi er ikke bare et hjelpemiddel i maktoverføringsmaskinen. Den er forsterkeren. Når makt først er flyttet bort fra folkevalgte rom, gjør teknologien den raskere, mer effektiv og vanskeligere å ta tilbake.

    I Epstein-materialet ser vi at bioteknologi ikke var et sidespor. CRISPR (teknologi for målrettet redigering av gener i levende celler). Genredigering. mRNA (molekyl som gir cellene instruksjoner om å produsere et bestemt protein). Embryoteknologi. Dette var investeringer, samtaletemaer og strategiske satsinger lenge før pandemien. Ikke bare forskning, men finansielle planer.

    CRISPR gikk raskt fra laboratorier til investorpresentasjoner og børs. mRNA ble omtalt som en plattform. En teknologi som kan brukes igjen og igjen. Når en slik plattform først er etablert, kan nye produkter utvikles raskt, lisensieres globalt og rulles ut i stor skala. Det gir enorm makt til dem som eier patentene og infrastrukturen.

    Dette handler ikke bare om behandling av sykdom. Det handler om hvem som kontrollerer teknologien bak behandlingen.

    I dokumentene diskuteres også eugenikk (ideologi om å forbedre menneskets arveegenskaper gjennom kontrollert reproduksjon eller genetisk påvirkning) og genetisk “forbedring” i lukkede kretser. Når genetikk kobles til kunstig intelligens, skjer det noe nytt. AI brukes til å analysere enorme datamengder, forutsi biologiske utfall og optimalisere genetiske inngrep. Teknologien går fra å reagere på sykdom til å forsøke å styre biologisk utvikling.

    Samtidig fungerer teknologi som kontrollverktøy. Datainnsamling. Helseteknologiske plattformer. Analyseverktøy. Algoritmer. Når helse, genetikk og AI kobles sammen, får man systemer som kan overvåke, modellere og påvirke både individ og befolkning.

    Teknologien gjør styring mer usynlig. Algoritmer fremstår som objektive. Databaserte beslutninger omtales som nøytrale. Men noen har designet systemene. Noen eier kodene. Noen setter parameterne.

    Epstein-filene viser at dette ikke var tilfeldig utvikling. Kapital, teknologi og politikk ble koblet bevisst. Investorer fikk detaljerte orienteringer om genredigering. Strategiske miljøer diskuterte hvordan biologisk teknologi kunne skaleres. Dette var ikke bare medisinske prosjekter. Det var strukturer for fremtidig makt.

    Pandemien kom ikke inn i et tomrom. mRNA-plattformer var utviklet. Investormiljøene var posisjonert. AI ble brukt til modellering, prediksjon og beslutningsstøtte. Teknologien var klar.

    Når styring flyttes fra politiske debatter til teknologiske systemer, endres maktbalansen. Den som kontrollerer infrastrukturen, kontrollerer i praksis handlingsrommet. Staten blir bruker. Selskapet blir systemet.

    Her flyttes makten enda et hakk. Fra lovverket – til laboratoriet. Fra Stortinget – til serverrommet.

    Neste kapittel viser hvordan denne utviklingen blir presentert som nødvendig, moderne og uunngåelig. Hvordan språk og medier gjør teknologisk makt til noe som oppleves som ansvarlig omsorg.

    Noen relevante Epstein-filer:
    EFTA01036487 – EFTA01100261 – EFTA01019549 – EFTA00292520 – EFTA00635886 – EFTA01197764 – EFTA01205594 – EFTA01462770 – EFTA02684958

    Samt filene som kommer fram i artikkelen: Epstein og Gates gjorde pandemi til big business – og Norge hjalp villig til og oversikten som kommer fram i Aftenposten Innsikt, Når global helse blir business

    Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.


    Les de foregående artiklene i denne serien her:

    Maktoverføringsmaskinen avslørt?

    Arkitekturen bak maktoverføringen – kapittel 2

    Helse som inngangsport for styring – Kapittel 3 av Maktoverføringsmaskinen

    Norge som bro og legitimerende kraft – Kapittel 4 av Maktoverføringsmaskinen

    Se også:

    • St chevron_right

      Lavrov: – Det er ingen «détente» mellom USA og Russland

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 februar 2026 • 1 minute

    Hvis man trodde at det er noen «détente», avspenning, mellom USA og Russland, må man tro om igjen ifølge den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov. I et intervju publisert 9. februar 2026 med TV BRICS, og fulgt opp i andre medier som NTV 10. februar, slår hardt til mot Trump-administrasjonen og beskriver den som en fortsettelse – og til dels skjerping – av Bidens anti-russiske linje, til tross for Trumps retorikk om å avslutte krigen i Ukraina og bedre relasjoner.

    Her er noen nøkkelpunkter i intervjuet som kan leses i sin helhet her.

    Fortsettelse av Biden-sanksjoner — Trump-administrasjonen har ikke utfordret eller opphevet Bidens lover og executive orders mot Russland etter starten av «den spesielle militæroperasjonen». Spesifikt ble Executive Order 14024 (som innførte nødtilstand og frøs russiske gull- og valutareserver) forlenget i april 2025 under Trump. Lavrov kaller dette «rein Bidenisme» som Trump-teamet angivelig avviser, men likevel «stille har forlenget».

    Nye sanksjoner under Trump — Sankjoner mot Russlands største oljeselskaper Lukoil og Rosneft ble innført i høsten 2025 (oktober), bare uker etter et «veldig godt» møte mellom Putin og Trump i Anchorage, Alaska (august 2025). Lavrov framstiller dette som et svik eller bakhold – Russland aksepterte US-forslag om Ukraina der, men fikk nye restriksjoner i stedet.

    Aggressiv US-dominans — Trump-administrasjonen er «spesielt åpen og eksplisitt» i kampen for å beholde hegemoni, inkludert dominans i energisektoren. Eksempler: Forsøk på å hindre India og andre BRICS-land i å kjøpe billig russisk energi, tvinge dem til dyr US-LNG; «krig» mot russiske tankere («shadow fleet») på åpent hav i strid med FN-havrettskonvensjonen; og generell bruk av tariffer, sanksjoner og forbud for å undertrykke konkurrenter.

    Multipolar verden og US-motstand — Lavrov understreker den «objektive» overgangen til multipolaritet (med Kina, India, Brasil, Afrika osv. som vokser), der USA taper økonomisk innflytelse (dollarens rolle svekkes). Vesten (spesielt under Trump) nekter å gi slipp på dominans og bruker «urettferdige metoder» for å blokkere dette – noe som er dømt til å mislykkes, da BRICS’ BNP (PPP) allerede overgår G7.

    Ukraina og fremtidsutsikter — Til tross for US-forslag om å «løse» Ukraina-problemet (som Russland aksepterte i Anchorage), ser Lavrov ingen «lys framtid» i økonomisk samarbeid. I stedet nye sanksjoner, press på partnere og forsøk på US-kontroll over energiruter (Nord Stream-rester, ukrainsk gassystem, TurkStream). Han understreker Russlands prioritet: Sikre nasjonal sikkerhet, eliminere «nazistiske» elementer i Ukraina og beskytte russisktalende.


    • St chevron_right

      Sikkerhetskonferansen i München og deres krigsevangelium

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 februar 2026 • 4 minutes

    Sikkerhetskonferansen i München avsluttes i dag og ikke overraskende fremmet Brussel-nomenklaturen og dens tilhørende apparatsjiker og medieomtale krigshysteri. Hensikten med dette er å få den ukrainske konflikten til å føles eksistensiell for europeere, slik at de blir tvunget til å gi avkall på sine minkende eurodollars for å få Russland til å blø så mye som mulig.

    Denne skriver kommentatoren Simplicius.

    Han viser blant annet til dette oppslaget i Politico:

    https://www.politico.eu/article/world-war-iii-defense-spending-europe-poll

    BRUSSEL — Vestlige land tror i økende grad at verden er på vei mot en global krig, ifølge resultater fra POLITICO-målingen som viser økende offentlig alarm om risikoen og kostnadene ved en ny æra med konflikt.

    Men mens Politico selvtilfreds feirer trenden mot krig, beklager avisa de druknende massenes manglende vilje til å ødelegge det som er igjen av deres livegenskap for å finansiere disse kabal-provoserte krigene:

    Men POLITICO-undersøkelsen avdekket også begrenset vilje blant den vestlige befolkningen til å ofre penger for å betale for mer militærutgifter. Selv om det er bred støtte for å øke forsvarsbudsjettene i prinsippet i Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Canada, falt denne støtten kraftig da folk fikk vite at det kunne bety å ta på seg mer statsgjeld, kutte andre tjenester eller øke skattene.

    Dette setter europeiske ledere i «en vanskelig situasjon»:

    Så europeiske ledere sitter i en knipe – ute av stand til å stole på USA, ute av stand til å bruke det som en grunn til å investere innenlands, og under høyere press for å løse dette raskt for en verden der konflikten føles nærmere enn før.

    Vel, konflikten «føles» nærmere enn før bare fordi de europeiske sokkedukkelederne presser den dit selv, hver dag, mer og mer aggressivt.

    Det mest bekymringsfulle for elitene er at støtten til militarisering er på en nedadgående trend mot slutten av 2025:

    Eliten er i panikk over hvordan de skal overbevise befolkningen om å fyre opp under krigens flammer enda mer. De er fortvilet over at folket er altfor opptatt av egoistiske mål som sjølberging, næring, å ta vare på familiene sine, å betale boliglånene sine osv. Konklaver som München-konferansen er ment å fyre opp under debatten om nøyaktig hvordan man mer effektivt kan selge nødvendigheten av krig til offentligheten. Den rådende konsensusen ser ut til å være å bare hope opp med mer hysteri, falske løgner om den russiske trusselen osv. Det er et pålitelig middel.

    “Under Destruction”

    Typisk nok er tittelen på Munich Security Report 2026: “Under Destruction” – Under ødeleggelse. Det henspeiler på at den «regelbaserte ordenen» er under ødeleggelse. Og rapporten innledes da også slik:

    «Verden har gått inn i en periode med rivingskulepolitikk. Omfattende ødeleggelse – snarere enn forsiktige reformer og politiske korrigeringer – er dagens orden. Den mest framtredende av dem som lover å frigjøre landet sitt fra den eksisterende ordens begrensninger og gjenoppbygge en sterkere og mer velstående nasjon, er den nåværende amerikanske administrasjonen. Som et resultat, mer enn 80 år etter at byggingen startet, er den USA-ledede internasjonale ordenen etter 1945 nå under ødeleggelse».

    Det er ikke dette som formidles i norske medier. Ser man på NRK får man inntrykk av at alt er i den skjønneste orden i den vestlige alliansen. Men det er Prosack for å berolige norske sjeler.

    Substansen i konferansen er det så som så med.

    USAs utenriksminister Marco Rubio holdt en mye omtalt tale der han forsikret Europa om fortsatt partnerskap («Europe must survive», «our destiny is intertwined»), men understreket behov for endring og at «yesterday is over, the future is inevitable». Han ba Europa om å bidra mer til felles forsvar og sivilisasjonskamp, men fikk stående applaus for å tone ned tidligere spenninger. Mange europeere følte lettelse, men det signaliserer fortsatt skifte i USAs tilnærming. Men det er fordi de er med opptatt av retorikk enn substans. Rubio var mindre kritisk enn JD Vance i fjor, men han ga ikke ved dørene.

    This is insane.

    US Secretary of State Marco Rubio just gave one of the most explicitly pro-colonialist speeches I have seen in the 21st century.

    The US empire wants Europe to help it recolonize the Global South.

    Rubio praised Western colonialists for "settl[ing] new… pic.twitter.com/tl4NojNdmP

    — Ben Norton (@BenjaminNorton) February 15, 2026

    Friedrich Merz og Emmanuel Macron var nærmere sannheten da de sa at «den gamle verden er over» – rift i transatlantisk forhold, men de gikk over i utopien da de snakket om et «behov for sterkere Europa».

    Ursula von der Leyen befant seg i drømmeland da hun erklærte at «today is the time for action» – Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet, investere massivt i forsvar og bygge strategiske partnerskap uavhengig av USA.

    Denne såkalte «unionen» skal altså være uavhengige av USA, motstander av Kina og fiende av Russland og så har de ikke en gang egen energi til å holde industrien i gang.

    Det er ingenting ved konferansen som avkrefter det vi har skrevet om her: https://steigan.no/tag/eu-sprekk/

    Vår analyse er ikke bare kritikk av retorikk vs. substans – den forutsier konkret at EU ikke har verktøyene (industriell base, budsjettunion, politisk enhet) til å realisere de store visjonene uten at det leder til mer fragmentering. Og MSC 2026 ga ingen motbevis til analysen: Ingen eurobonds for forsvar, ingen felles atomparaply, ingen massiv felles produksjon som erstatter US-leveranser til Ukraina eller eget forsvar.

    • St chevron_right

      Når drømmen om Amerika faller i grus – del 2/2

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 februar 2026 • 19 minutes

    Den «amerikanske drømmen» er i ferd med å dø. Spørsmålet er om det vil resultere i en eksplosjon eller implosjon. Ideelt sett bør det skje gjennom en «pyspunka» – en punktering.

    Bertil Carlman.

    Kriget i Ukraina är ett mycket lämpligt exempel på vad ’pyspunka’ är. Officiella media i Europa talar nästan varje dag om «Rysslands fullskaliga krig i Ukraina». Men det är en av de lögner som vi europeiska medborgare dagligen matas med. Ett fullskaligt krig hade snabbt kunnat bli en explosion med hemska konsekvenser – ett tredje världskrig. Den militära termen för kriget är utnötningskrig (Attrition warfare), en form av ’pyspunka’ som har fungerat bra. USA har förlorat både ekonomiska resurser, militär utrustning och rykte som hegemon. De europeiska vasallerna har fått ’pysa’ ännu mer. 

    I kampen för fred på jorden är det kvarvarande imperiet, USA-imperialismen, det största hindret. Förståelsen av att det är så sprider sig mer och mer, även i USA och dess lydstater. Ingen kan missförstå den nuvarande imperiebossen, när han likt ett grinigt barn säger, att eftersom han inte fick fredspriset, så tänker han inte längre lika mycket på fred. Tidigare bossar har inte uttryckt sig så, men deras handlingar har varit i stort sett desamma. Handlingarna är ännu tydligare, krigsmolnen i Västasien kan mycket väl resultera i en fasansfull explosion. Vi kan bara hoppas på en pyspunka, och från den trilaterala gruppens sida (Iran, Kina och Ryssland), gör man ett beundransvärt arbete för att det skall bli så. Vissa välvilliga analytiker, t.ex. John Helmer, förstår inte detta utan tror tvärtom, att det är pakten som är papperstigern (1).

    Hur bedrivs då kampen mot USA-imperialismen och för fred på jorden? Både ’Drömmen om Amerika’ och ’Den amerikanska drömmen’ är på väg mot graven. Kvar finns en alltmer splittrad MAGA-dröm.

    Eftersom Imperiet nu givit sig på även sina vasaller, så törs dessa komma med lite kritik mot bossen, även om kritiken skulle kunna uppfattas negativt. Den 19.1 kunde man i ett svenskt nyhetsinslag se och höra, hur sentida utvandrare från Mexiko kommit tillbaka till sitt hemland; mer eller mindre frivilligt. De intervjuade gav definitivt inte intryck av att de tänkte återvända till USA, även om en av dem naturligtvis längtade efter sina barn.

    Uppsägningen av mängder av internationella avtal, inklusive de som fastställts i FN, är andra händelser som bidragit till försvagningen av imperiet, eftersom det mer eller mindre tvingat fram olika former av sammanslutningar i det Globala Syd som skydd, till exempel BRICS+ och SCO. Dessa resultat av skyddsreaktioner uppfattas av imperiet som ett hot. Och det är det naturligtvis. Det pekar nämligen på en försvagning i imperiet, och sådan försvagning, en form av pyspunka, minskar förmågan att som imperium köra vidare. Gång på gång kommer nya händelser som visar hur pyspunkan utvecklas: Epsteinhändelsen är en viktig sådan för den väcker stort intresse och avsky i mycket vida globala kretsar och får konsekvenser långt utanför USA som till exempel i Storbritannien och Norge.

    Världens länder vill ha stabilitet och förutsägbarhet – det döende imperiet har inget av detta att erbjuda, idag är det tvärtom. Det är trots att ingen annan makt har hotat USA-imperiet. Världens företagare vill också ha stabilitet och förutsägbarhet; utom de som lever på krig. Kraven på stabilitet och förutsägbarhet beror på att världens länder och världens företagare vill kunna utvecklas. Den form av kapitalism som USA valt att slå in på klarar knappt av att rulla vidare. Underhåll av infrastruktur fungerar inte. Ingen satsning på bättre miljö fungerar. Då gäller det för Imperiet att satsa på forntiden, den forntid som en gång var framtid: Tullar, «clean, beautiful coal» och olja «Drill baby, drill!» Både statschefer och företagare i vasallstaterna känner sig helt enkelt tvingade att söka få hjälp med överlevnad. De drar österut.

    Drömmen om Amerika byggde på att USA kunde erbjuda något som var bättre, egen mark att odla för fattigbönder, trosfrihet för förföljda religiösa grupper, till exempel. Samma dröm hade sydeuropéer som kom till Sverige på 1960-talet, då industriexpansionen var stark och bristen på arbetskraft var stor. På 1970-talet kom invandrare från Chile, Vietnam och Iran. Men de var flyktinginvandrare, de flydde krig och konflikter som skapats med nödvändig ’hjälp’ av drömlandet ’Amerika’ vars utveckling till USA-imperialist blivit allt tydligare.

    Så ändras något på den globala arenan. I ett samtal med professor Glenn Diesen, säger professor Richard Wolf att det som hände var att «Kina ändrar på allt.» Han, liksom professor Diesen säger också «Om de kunde göra det, varför kan inte vi?» De resonerar sedan om hur bland annat EU skall kunna ta sig ut ur den kris som unionen själv skapat genom sin underkastelse under USA-imperiet (2). Liknande tankar framförs av 33 författare i boken med just namnet ’Kina ändrar på allt’ (3).

    Professor Wolf menar också att den stora ändringen ägde rum ungefär 2013 när Kina lanserade BRI. I Kina självt hände mycket då. I mars det året valdes Xi Jinping till president. Deng Xiaoping-eran kan sägas vara slut. Från att mycket effektivt ha utvecklat landet utan att göra stort väsen, framträdde Kina nu tydligt, som ett av jordens mäktigaste länder. Vid omröstningen i FN – februari 2011 – om sanktioner mot Libyen röstade Kina för. Vid omröstningen om ’no fly Zone’ och militärt ingripande – mars 2011 – valde Kina, precis som Ryssland att avstå. Två år senare upphörde Kina med att «arbeta i skuggorna».

    Ungefär samtidigt med att Kina startade sitt BRI-program lanserade President Obama USA:s nya utrikespolitiska linje i vilken «Pivot to East Asia» var en viktig del. Lanseringen hängde klart samman med att det ur skuggorna framträdande Kina uppfattades som ett hot. På G7-ländernas möte i Storbritannien 2021 presenterade president Biden USA:s B3W (4) Syftet var att övertrumfa BRI. Överraskningen blev därför stor i framför allt USA, när Kinas utrikesminister Wang Yi sa att «Kina är öppet för USA:s deltagande i ’Belt and Road-initiativet’ och ’Global Development Initiative’. Vi är också redo att överväga att samordna med USA:s Build Back Better World-initiativ för att tillhandahålla mer högkvalitativa kollektiva varor till världen.» (5) Kinas ständiga förslag om «samarbete mellan världens två största ekonomier» visar på styrka och självförtroende, egenskaper som fick blomma ut när ’Xi-eran’ började. Kina fortsätter med denna politik Det är en del av ‘pålitligheten och stabiliteten’. (6)

    I USA-imperiet med vasaller ökade frustrationen och ilskan, ja även hatet mot Kina, just på grund av att Kinas styrka och självförtroende var så uppenbara för hela världen, och utgjorde ett hot mot den globala position som de, med USA i spetsen, skapat i FN, IMF, WTO och andra organisationer, till exempel «cirkusen» WEF, efter andra världskrigets slut. (Även på en cirkus kan föreställningen vara av stort intresse.) Den unipolära världsordning som fanns antogs kunna fortsätta mycket länge (7).

    Frustrationen och ilskan i kombination med att USA-imperialismen mer och mer tappat greppet, har gjort att olika presidenter i USA försökt och försöker överge dem, för att i stället skapa andra. President Joe Bidens The Summit for Democracy var ett steg i den riktningen. President Donald Trumps Board of Peace är ett ännu tydligare steg. Den geopolitiska analytikern Ben Norton säger bland annat «Donald Trump-administrationen för ett krig mot alla multilaterala institutioner och internationell rätt i sig. Han drog tillbaka USA från de flesta globala organisationer och skapade ett ’Board of Peace’ som ett alternativ till FN som helt kontrolleras av USA.»(8).

    Det är så tydligt att en del analytiker, som Yanis Varoufakis, tror att det kan innebära slutet för FN (9).

    «Jag ser det inte bara som farligt. Jag tror att framtidens historiker kommer att minnas den 17 november 2025 när säkerhetsrådets resolution 2803 godkände ’Board of Peace’ och Donald Trump som dess ägare och ordförande. Det godkännandet från säkerhetsrådet tror jag kommer att gå till historien som slutet för FN. I huvudsak avskaffade FN sig självt genom den resolutionen».

    Yanis V. verkar tro, att det döende Imperiet under Trumps ledning skall vara starkare än alla de befintliga motkrafter som främst leds av Ryssland och Kina. Han verkar inte tro på, att dessa två länders metodiska arbete med ’pyspunka’ kommer att fungera. De anföranden som statscheferna i Kanada, USA och Ukraina presenterade i Davosmötet nyligen (10), väckte naturligtvis mycket större intresse hos oss i väst, jämfört med det anförande som hölls av Kinas vice-premiärminister (11). Det senare ansågs inte innehålla några nyheter – det var förutsägbart.

    «Det är ett stort nöje att delta i det vackra Davos för World Economic Forums årsmöte under temat ’En anda av dialog’. Det är lägligt att vi lyssnar på varandra, lär av varandra och skapar starkare förtroende hos varandra.

    År 2017, inför motreaktionen mot globaliseringen, gav president Xi Jinping ett skarpt svar på frågorna: Vad har gått fel i världen, och vad bör vi göra åt det här i Davos? Som han påpekade är det helt enkelt inte möjligt att kanalisera vattnet i havet tillbaka till isolerade sjöar och bäckar. Det strider mot den historiska trenden.

    Hans viktiga tal gav mycket upplysning och gav världen lite solsken, som World Economic Forum beskrev det. År 2021 föreslog president Xi att vi skulle låta multilateralismens fackla lysa upp mänsklighetens väg framåt.

    Just nu accelererar en omvandling som inte skådats på ett sekel över hela världen. Ökande unilateralism och protektionism, förvärrad av effekterna av regionala konflikter och geopolitik, medför nya förändringar i den globala ekonomiska och handelsmässiga ordningen. I synnerhet har tull- och handelskrig sedan förra året orsakat betydande chocker för världsekonomin, allvarligast för multilateralism och frihandel.

    Som svar på världens förändringar och tidens dynamik har president Xi lagt fram ett globalt utvecklingsinitiativ, ett globalt säkerhetsinitiativ, ett globalt civilisationsinitiativ och, förra året, ett globalt styrelseinitiativ. Vi upprätthåller konsensus och solidaritet, och samarbete framför splittring och konfrontation, och tillhandahåller Kinas lösningar på världens gemensamma problem.

    Rätt tillvägagångssätt bör vara, och kan bara vara, att hitta lösningar tillsammans genom dialog och styra den ekonomiska globaliseringen i rätt riktning. Kina förespråkar en allmänt gynnsam och inkluderande ekonomisk globalisering. Vi är fast beslutna att bygga broar, inte murar. Vi kommer att starkt stödja liberalisering och underlättande av handel och investeringar och fortsätta att dela utvecklingsmöjligheter med världen. Vi kommer att arbeta med alla parter för att skapa en ljus framtid av välstånd och utveckling, där varje land och varje samhälle delar på utvecklingens vinster. För det andra bör vi starkt skydda multilateralismen och göra den internationella ekonomiska och handelsmässiga ordningen mer rättvis och skälig.

    Det multilaterala handelssystemet står nu inför de allvarligaste utmaningarna på flera år. Vissa länders unilaterala handlingar och handelsavtal bryter tydligt mot WTO:s grundläggande principer och regler och påverkar allvarligt den globala ekonomiska och handelsmässiga ordningen. Som president Xi Jinping noterade måste vi i svåra tider upprätthålla vårt ursprungliga åtagande till fredlig samexistens och stärka vårt förtroende för win-win-samarbete. Multilateralism är rätt sätt att hålla den internationella ordningen stabil, och främja mänsklighetens utveckling och framsteg. Reglerna måste gälla lika för alla. En handfull länder bör inte åtnjuta privilegier baserade på deras styrka och världen får inte återgå till djungelns lagar där de starka mobbar de svaga. Varje land har rätt att försvara sina legitima rättigheter och intressen. Sedan Kina gick med i WTO har landet strikt följt organisationens regler, uppriktigt uppfyllt sina åtaganden och vidtagit frivilliga åtgärder för att bidra mer. Förra året meddelade landet högtidligt, att det inte kommer att söka ny special- och differentierad behandling i nuvarande och framtida förhandlingar inom WTO.

    Kina kommer att fortsätta att bestämt upprätthålla det WTO-centrerade, regelbaserade multilaterala handelssystemet och starkt stödja reformerna av multilaterala institutioner, inklusive WTO och IMF, i syfte att stärka det multilaterala handelssystemets auktoritet, effektivitet och inkludering samt öka representationen av det globala syd och utvecklingsländerna. Kina är glad över att se att länder når handelsavtal som är ömsesidigt fördelaktiga, men dessa avtal bör följa WTO:s regler och inte undergräva tredje parts intressen.

    Kina har åtagit sig att främja gemensamt välstånd med sina handelspartner genom sin egen utveckling, och att göra kakan större för en global ekonomi och handel. Vi strävar aldrig efter handelsöverskott. Förutom att vara världens fabrik hoppas vi också på att kunna vara världens marknad. Men i många fall när Kina vill köpa, vill andra inte sälja. Handelsfrågor blir ofta säkerhetshinder. Å andra sidan står tjänstesektorn nu för två tredjedelar av den globala BNP. Kina har haft ett stort underskott i sin tjänstehandel på lång sikt, men det känner sig aldrig utnyttjat. Vi kommer att ge vår superstora marknad fullt spelrum, öka våra ansträngningar för att utöka importen, och stärka det industriella samarbetet så att länder bättre kan ta del av Kinas möjligheter. För det fjärde bör vi upprätthålla ömsesidig respekt och jämlika samråd samt hantera meningsskiljaktigheter och lösa problem genom dialog».

    Det He Lifeng säger, kan med ett mindre försiktigt ordval sammanfattas enkelt. Det globala kapitalistiska systemet är i kris. (Capitalist Hegemony Is DOOMED.) USA-imperialismen försöker desperat, att med alla tänkbara medel som skamgrepp och avtalsbrott – ja även krig – behålla sin position. Därför erbjuder Kina all den hjälp landet kan ge för att stabilisera världsläget, så att världens länder, oavsett styrelseskick, religion, typ av ekonomi eller annan kulturell skillnad, tillsammans kan rida ut den allvarliga storm som det döende imperiet har skapat. De fyra globala initiativen är erbjudanden som skall komplettera eller utveckla olika internationella institutioner som t.ex. FN, WTO ja till och med WEF – inte ersätta dem. Och eftersom He Lifeng är en erfaren diplomat, uttrycker han sig inte så utan med ett för alla mötesdeltagare acceptabelt ordval. Om man tänker efter så förstår man, att hans tal också utgår från Kinas förklaring av den röst man gav resolution 2803 i FN (12). Förklaringen innehåller också en tydlig varning. 

    «Om de kunde göra det, varför kan inte vi?» frågar sig Richard Wolf i samtalet med Glenn Diesen (2). ’De’ syftar på Kina, som det tog mer än hundra år av kamp, framgångar såväl som bakslag, innan dagens «stabila och förutsägbara stat» utformades. Men vilka är ’vi’? Det kommer naturligtvis att visa sig någon gång i framtiden. I detta ’vi’ kommer dagens europeiska politikerkast inte att ingå. Den har alltmer visat sig vara inte bara dålig för Europas folk, den har varit och är förödande. I så utvecklade länder som vasallerna i Europa, måste ett kommande statsbygge innebära statlig kontroll över banker, infrastruktur, utbildning, information, och rättsväsende. De nya statsledningarna måste söka olika former av närmare kontakter med de olika organisationer som växer och utvecklas på den globala arenan, som till exempel BRICS+. För att det skall kunna ske så måste det rådande politiska dödläget i vasallstaterna brytas.

    Det tryck som nu den nya världsordningens aktörer, främst Ryssland och Kina, med stor skicklighet sätter på det döende imperiet, kan förhoppningsvis äntligen neutralisera det största hindret för fred på jorden – USA-imperialismen. Skickligheten är stor men också svår. Kritik från progressiva krafter går ofta ut på att de som har förmågan, framför allt Kina och Rysslnd, ger efter för mycket och inte visar sin egen motståndsförmåga tydligt, till exempel i vad som nyligen hände i Venezuela. Dessa kritiker brister I eftertanke och vill ha mer «actions»utan att inse vilka katastrofala följder de kan få. Nyligen framkom till exempel uppgifter som om de stämmer ytterligare pekar på den ytterst svåra balansgången mellan pyspunka och förödande explosion. I ett samtal på RT-programmet ‘Sanchez Effect’ säger förre ledaren för det ‘Revolutionära Gardet’ i Iran, Hussein Kanani, att även Saudi-Arabien har kärnvapen och att «USA spelar ’game of chicken’», men att Irans strategi «ligger tio steg före» (13).

    Ovanpå alla dessa militärpolitiska manövrar, taktiska såväl som strategiska, kommer alltså frågan om moral upp med större kraft. Under den så kallade covidpandemin fick arbetarklassen i väst tydligt se att regler som gäller för den, är bara för den och inte för politikerkasten. Det är mycket väldokumenterat, precis lika väldokumenterat som att ursäkterna som levererades inte är vatten värda. Den svenska regeringen klarade sig något bättre i detta avslöjande, men inte mer än något. När det kommer till kritan hänvisar denna nämligen, oavsett vilka partier som leder den, alltid till «de gemensamma besluten i EU». Där gäller den reaktionära globalismen och «europeiska värderingar», värderingar som inte är närmare förklarade men klart går ut på att avskaffa de olika kulturella strukturer som finns i de olika medlemsländerna, inklusive religiösa.

    «Europeiska värderingar» är tydligt nihilistiska. ’Epteinaffären’ belyser detta med kraft. Rysslands utrikesminister S. Lavrov uttrycker det väl, när han i en intervju nyligen sa att «Varje normal människa vet att detta är fullständigt sanslöst och ren satanism.» (14). Många av oss äldre, som gick i skolan i Europas mer protestantisk inriktade länder, bör känna till Martin Luthers psalm, som på originalspråk heter «Ein feste Burg ist unser Gott». De svenskar som emigrerade till USA var naturligtvis väl bekanta med denna psalm. Så här lyder första versen i den senaste svenska översättningen:

    Vår Gud är oss en väldig borg,
    han är vårt vapen trygga.
    På honom i all nöd och sorg
    vårt hopp vi vilje bygga.
    Mörkrets förste stiger ned,
    hotande och vred,
    han rustar sig förvisst
    med våld och argan list.
    Likväl vi oss ej frukte.

    Även för icke-religiösa människor är texten lika klar som Lavrovs. «Mörkrets förste» är den samme som satan, djävulen eller vad han nu kallas. Om vi sätter ett mer profant namn på honom, så är det USA-imperialismen. J. Epstein var endast en mindre djävul som likt de europeiska vasallstaterna tjänade det döende imperiet. Precis som Epstein fick böta med sitt liv, när han inte längre ansågs nyttig, precis på samma sätt ser nu regeringarna i vasallstaterna att de riskerar att straffas.

    Vad skall då vanligt folk sätta sitt hopp till? I många länder, framförallt muslimska och kristna, sätter många sitt hopp till en gud. Men det räcker inte. Meningarna om vad denne gud är och vill splittrar ofta kampen. Vi måste förlita oss på att kunna definiera det arbetande folkets mer akuta gemensamma intressen och kämpa för dem. Det innebär att fortsätta med att avslöja alla de lögner vi ständigt utsätts före, både nationella och internationella. Vi måste fortsätta med att avslöja den antifolkliga moral som vår överhet har, en moral som också innebär att inte ha förtroende för det egna folket. Men vi måste också fortsätta med att visa upp den ljusnande framtid som växer utanför de ’mörkrets boningar’ som «Mörkrets förste» skapat hos oss i vasallstaterna. Denne förste eller furste om man så vill, har dessbättre ett allt svagare grepp om sitt viktigaste vapen: monopolet på information. Glimtar av ljus tränger därför igenom även i de hårt styrda Public Service-organen.

    Från Rapport 25 januari 2026.

    «Världen förändras nu snabbt, och mitt i osäkerheten försöker alltså kommunistpartiet framstå som en mer förutsägbar och pålitlig partner. För här fattas inga spontana känslostyrda beslut» säger TV-reportern. «Kina kan ta tillfället i akt och förbättra kommunikationen med europeiska länder, och skapa en bättre världsordning som ersätter den med USA» säger en intervjuad man i Peking.

    (1). John Helmer: Diplomacy as Theater: Why U.S.–Russia Talks Change Nothing.

    (2). Richard Wolff: China Won the Economic War & the West Fragments.

    (3). China Changes Everything – Sara Flounders, Jacqueline Luqman, Gerald Horne…..

    (4). FACT SHEET: President Biden and G7 Leaders Launch Build Back Better World (B3W) Partnership | The White House.

    (5). China Opens Door to B3W Cooperation – The China-Global South Project.

    (6). China says ready to work with U.S. to advance cooperation – CGTN.

    (7). End of history – Wikipedia.

    (8). The USA’s crazy plan to destroy the UN and international law.

    (9). “Yanis Varoufakis: The Imperial ‘Board of Peace’ & End of the United Nations” – The Duran.

    (10). Davos 2026: Special address by Mark Carney, PM of Canada | World Economic Forum.

    Davos 2026: Special Address by US President Donald J Trump | World Economic Forum.

    Davos 2025: Speech by Volodymyr Zelenskyy, Ukraine President | World Economic Forum.

    (11). Davos 2026: Special Address by He Lifeng, Vice-Premier of the People’s Republic of China | World Economic Forum.

    (12). Explanation of Vote by Ambassador Fu Cong on the UN Security Council Draft Resolution on the Post-War Arrangement of Gaza_Permanent Mission of the People’s Republic of China to the UN.

    (13). Saudis have nukes – ex-Iranian commander — RT World News

    (14). Epstein case reveals ‘satanism’ of Western elites – Lavrov — RT Russia & Former Soviet Union


    Les første del: