Xi Jinping og Vladimir Putin diskuterer styrking av de strategiske båndene mellom Kina og Russland via en «Stor Plan» under en videosamtale 4. februar 2026.

Planen ble nevnt under en videosamtale mellom Xi og Vladimir Putin 4. februar 2026. Ifølge rapporter dreier det seg om en strategisk ramme for langsiktig samarbeid med vekt på å gripe historiske muligheter for å styrke båndene midt i en periode med økende global uro.

Det foreligger foreløpig ikke noen formell, offisiell utgave av denne planen, men ut fra det som er offentliggjort vet vi følgende:

Strategisk koordinering og høynivåutvekslinger: Xi understreket behovet for tettere høynivåkontakt og dypere strategisk samarbeid for å sikre at forholdet utvikler seg stabilt. Dette inkluderer felles innsats for global stabilitet og motstand mot vestlig hegemoni, som et «stabiliserende faktor» i verden.

Økonomisk integrasjon og handel: Fokus på energi, ressurser og høyteknologi. Eksempler inkluderer økt handel i fossilbrensel, kjernekraft og romforskning. Bilateral handel nådde 245 milliarder dollar i 2024, med Kina som Russlands største økonomiske partner midt under vestlige sanksjoner. Bruk av yuan i 30% av russisk handel reduserer avhengighet av vestlige finanssystemer.

Utdanning og kulturelle utvekslinger: Planer for «Cross Years of Education» i 2026–2027, samt markering av 30-årsjubileet for det strategiske partnerskapet og 25-årsjubileet for vennskapstraktaten. Dette skal fremme ungdomsutvekslinger og kulturell samhandling.

Sikkerhet og multilateralisme: Styrket koordinering i fora som FN, BRICS og Shanghai Cooperation Organisation. Begge land støtter en «multipolar verden» og avviser blokk-konfrontasjoner. Dette inkluderer felles posisjoner på internasjonale spørsmål som Ukraina-krigen og Taiwan.

President Xi Jinping Has Virtual Meeting with Russian President Vladimir Putin

Samtalen varte i 1,5 time og var åpenbart full av strategiske samordninger. Sambandet mellom Kina og Russland er omtalt som «mer enn en allianse», og det er klart at de to landene fra nå av vil være enda bedre samkjørt i alle de store internasjonale hendelsene og at de vil legge opp til en gjensidig utnyttelse av hverandres sterke sider. Dette er dårlig nytt for vestlige krefter som har trodd at det skulle være mulig å spille de to gigantene på det eurasiske kontinentet.

«Trilateral koordinering» med Iran

Flere rapporter bekrefter at Iran, Kina og Russland signerte en omfattende trilateral strategisk avtale rundt slutten av januar 2026. Dette bygger på bilaterale avtaler:

Iran–Russland: 20-års Comprehensive Strategic Partnership Treaty (signert januar 2025), med fokus på økonomi, forsvar og motstand mot sanksjoner.

Iran–Kina: 25-års samarbeidsprogram (fra 2021, men utvidet). Den nye trilaterale pakten koordinerer diplomati, økonomi, energi, militært samarbeid og motstand mot vestlige sanksjoner. Den beskrives som en «hjørnestein for en multipolar orden» av statlige medier i Tehran, Beijing og Moskva, men uten en eksplisitt gjensidig forsvarsklausul.

Militære øvelser og koordinering:

Felles marineøvelser mellom Iran, Kina og Russland har blitt rutine siden 2019, men intensivert. En ny runde av «Maritime Security Belt»-øvelsen er planlagt i det nordlige Indiahavet/Gulf of Oman i slutten av februar 2026.

Iran deltok for første gang i SCO-relaterte militære øvelser (Sahand-2025 i desember 2025) og BRICS Plus-navaløvelser («Will for Peace» i januar 2026, ledet av Kina, med Russland, Iran og Sør-Afrika).

Trilateral koordinering i BRICS, SCO og FN for å støtte hverandres posisjoner (f.eks. på Irans atomprogram og mot «snapback»-sanksjoner).

China, Russia, and Iran Forge Agreement as US-Iran Tensions Intensify

Iran’s first-ever SCO military exercise solidifies ties with China and Russia

Dette betyr at vestlige forsøk på å splitte Russland fra Kina har mislykkes og at forsøkene på å isolere Iran fra Russland og Kina også har feilet.

Økonomisk, politisk og militært er dette en nærmest epokegjørende begivenhet.

Elektrifisering av Melkøya er et sentralt og omstridt tema som knytter sammen norsk klimapolitikk, Equinors Snøhvit-anlegg, EUs «Fit for 55»-klimamål og EØS-avtalens rammebetingelser.

Siri Hermo.

Regjeringen og Equinor planlegger å erstatte gasskraftverket på Melkøya (Hammerfest LNG) med kraft fra land.

Formålet med dette er å redusere CO₂-utslippene fra anlegget betydelig, da Melkøya alene står for ca. 2% av Norges totale utslipp.

Til tross for politisk uenighet og debatt, har regjeringen godkjent prosjektet.

Motstandere frykter, med rette, at det vil kreve uforholdsmessig mye av den tilgjengelige kraften i Finnmark. EUs klimapolitikk, spesielt «Fit for 55»-pakken er drivkraften bak stuntet. Pakken setter strenge mål om 55 % reduksjon i klimagassutslipp innen 2030.

Norge har en juridisk bindende avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålene for 2030. Elektrifisering av store utslippspunkter som Melkøya er ansett som nødvendig for å nå disse målene. Økte kvotepriser i EUs kvotesystem (ETS) gjør det mer lønnsomt å erstatte gassdrift med elektrisitet.

EØS-avtalen og energipolitikken

EØS-avtalen integrerer Norge i EUs indre energimarked. Dette innebærer at norske myndigheter må gjennomføre omfattende EU-lovgivning som påvirker produksjon, distribusjon og pris på strøm.

ACER og regelverket:

Regler knyttet til energi og EØS-avtalen (ofte debattert i sammenheng med ACER) legger rammene for hvordan kraftnettet og energimarkedet forvaltes.

ESA (EFTA Surveillance Authority) overvåker at Norge overholder EØS-rettsakter på klima- og miljøområdet, noe som legger press på norske myndigheter for å gjennomføre utslippskutt.

Mange mener, med rette, at elektrifiseringen av Melkøya er et eksempel på at EØS-avtalen og EU-direktiver setter begrensninger for nasjonal styring av kraftressurser.

Det er en vedvarende debatt om hvorvidt Norge har nok fornybar kraft til å elektrifisere industrien uten at det fører til svært høye strømpriser for forbrukere og annen næring.

Utbygging av nødvendig infrastruktur (linjenett, vindkraft) for å elektrifisere Melkøya fører til store naturinngrep.

Samlet sett er elektrifisering av Melkøya en politisk nødvendighet for å oppfylle klimakrav gjennom EØS-avtalen, samtidig som det utfordrer nasjonale prioriteringer om kraftdistribusjon og naturvern.

EUs «grønne» skifte vil ta knekken på Norge:

Gjennom EØS-avtalen er det norske kraftmarkedet tett koblet til Europa. Elektrifisering av sokkelen og Melkøya «støvsuger» Norge for billig kraft, noe som svekker konkurranseevnen til landbasert industri.

EUs energipakker og ACER gjør at viktige beslutninger om norsk energi tas i Brussel eller gjennom markedsmekanismer, fremfor i Stortinget. EUs mål om å bli klimanøytrale innen 2050 betyr en styrt utfasing av fossil energi.

For Norge, som er økonomisk avhengig av olje og gass, oppleves dette som en trussel mot vår viktigste inntektskilde.

Nye EU-direktiver om alt fra energieffektivisering av boliger til strengere utslippskrav for landbruket, transport m.m, vil påføre både staten og privatpersoner store kostnader.

Norge sitter på det Europa tørster etter…

Uten EØS-avtalen kunne Norge brukt tilgangen på gass og vannkraft som et pressmiddel for å få bedre handelsbetingelser på andre områder (som fisk).

Etter at forsyningene fra Russland ble kuttet har Norge blitt EUs viktigste garantist for energisikkerhet. Dette er et ekstremt sterkt kort.

Norske batterier (vannmagasiner) er avgjørende for å balansere EUs uforutsigbare vind- og solkraft.

Uten EØS-avtalens krav om likebehandling og fri flyt, kunne Norge styre krafteksporten.

Vi kunne begrenset eksporten når fyllingsgraden er lav, for å sikre lave priser hjemme.

Vi kunne droppe Melkøya-elektrifiseringen.

Vi kunne bruke gassen direkte, i stedet for å sende dyrebar strøm ut på sokkelen for å pynte på et EU-bestemt klimaregnskap.

Norge har ressursene EU desperat trenger, og det gir oss en unik maktposisjon våre EU lojale folkevalgte aldri fokuserer på. Uten EØS-avtalen ville det politiske handlingsrommet for Melkøya og norsk energipolitikk sett fundamentalt annerledes ut.

Det ville blitt slutt på juridisk «tvang» til elektrifisering.

I dag er Norge rettslig forpliktet gjennom klimaavtalen med EU til å kutte utslipp med 55 % innen 2030.

Uten EØS ville Melkøya-elektrifiseringen gått fra å være en juridisk nødvendighet til å bli et rent nasjonalt politisk valg.

Norge ville stått utenfor EUs kvotesystem (ETS). Dette betyr at gasskraftverket på Melkøya kunne drevet videre uten de enorme kostnadene EU-kvotene påfører, forutsatt at Norge ikke innførte tilsvarende nasjonale CO₂-avgifter.

Vi ville fått nasjonal kontroll over kraft og pris!

Uten EØS-reglene om fri flyt av energi kunne Norge innført en «norsk pris» på strøm for å skjerme industri og forbrukere. Myndighetene kunne prioritert kraft til lokal industri i Finnmark fremfor å reservere den til Melkøya-anlegget.

Uten presset fra EUs regelverk om raske kutt i 2030, kunne Norge valgt å bruke mer tid på å utvikle karbonfangst på Melkøya i stedet for elektrifisering med kraft fra land.

Dette ville spart kraftnettet i nord, men samtidig krevd store statlige subsidier….

Uten EØS ville Norge hatt full råderett over om Melkøya skal elektrifiseres eller ikke.

Uten EØS-avtalen ville vi hatt :

Frihet til å prioritere eget land!

Pål Lønseth, sjef for Økokrim, var statssekretær i Justisdepartmentet fra 2009-2013. Da var Grethe Faremo justisminister. I samme regjering satt Anniken Huitfeldt og Hanne Bjurstrøm.

Marius Reikerås.

– Faremo er for øvrig involvert i en gigantisk skandale, der flere hundre millioner har forduftet på hennes vakt som sjef for FN-organet, UNOPS.

– Riksadvokaten, Jørn Maurud, Lønseth sin sjef, ble som kjent inhabil i NAV-saken, da han er samboer med tidligere arbeidsminister, Hanne Bjurstrøm. Hennes datter, jobber som advokat hos Regjerings­advokaten.

– Lønseth meldte seg inhabil i Huitfeldt-saken, men ikke i Solberg-saken. Det burde han ha gjort og her kommer noe av forklaringen:

– Lønseth gikk fra å være statssekretær i Justisdepartmentet til å bli partner i advokat- og revisjonsselskapet, PwC.

– En av PwC sine store og lukrative oppdragsgivere i tiden Lønseth var partner der, var nettopp Justisdepartmentet under Solberg-regjeringen.

– Fredag 12 juni 2020, var det statsråd på slottet og regjeringen Solberg kunne meddele at tidligere statssekretær og partner i PwC, Pål Lønseth, ble utnevnt som ny sjef for Økokrim.

– Det vil si at Solberg-regjeringen utnevnte en Økokrim-sjef som de visste:

– Ville bli inhabil i en rekke saker, noe som også stemte. Bare måneder inn i sin karriere, måtte Lønseth melde seg inhabil i ikke mindre enn fire saker.

– Som partner i Pwc, mottok han og PwC økonomisk lukrative oppdrag fra hans tidligere arbeidsgiver, Justisdepartmentet.

– Justisdepartmentet, under Solberg-regjeringen, er den som formelt har utnevnt Lønseth som Økokrim-sjef.

– Formelt skulle han altså etterforske henne (Solberg) som ga ham jobben som Økokrim-sjef, og som også ga hans tidligere arbeidsgiver, PwC, lukrative oppdrag.

Selv en femåring skjønner at dette ikke er uproblematisk.

---

De nye avsløringene i Jeffrey Epstein-papirene har fått professor Terje Tvedt til å igjen reise diskusjonen om det han har det humanitær-politiske kompleks eller den sørpolitiske eliten.

I et innlegg på Facebook viser han til to artikler han skrev for noen år siden.

Clinton-stiftelsen og det nye Norge.

Den ene artikkelen skrev han i kjølvannet av at WikiLeaks hadde avslørt det New York Times og andre kalte korrumperende sider ved Clinton-stiftelsen, og da det ble klart at den norske stat var en av de aller viktigste donorene. Alt startet etter at Bill Clinton i 2003 fløy til Norge sammen med Jeffrey Epstein i sistnevntes nå verdensberømte privatfly «Lolita Express» for å promotere sin veldedige organisasjon.

I Oslo spiste han lunsj med kongefamilien og møtte statsminister Kjell Magne Bondevik. For Clinton var det en vellykket tur: Stiftelsen han ledet, skulle i årene etterpå få nærmere en milliard kroner i støtte fra norske skattebetalere, og ingen andre europeiske land var i nærheten av Norges gavmildhet til den tidligere presidenten. Globalt var det bare Saudi-Arabia som lå på Norges nivå.

Tvedt skriver:

«Avsløringene om stiftelsen viste nemlig frem en veldig annerledes versjon av bistandsystemets ansikt enn det som så langt hadde vært det dominerende. Det som skjedde da Norge ga omtrent 800 millioner kroner til Clintons private stiftelse (støtten fortsatte i henhold til Norads statistikk frem til 2022), illustrerer en bistandspolitikk som ikke kan beskrives eller legitimeres innenfor bistandens tradisjonelle språk og tenkemåter om fattigdomsbekjempelse og politisk nøytral hjelp. Det bemerkelsesverdige er at disse endringene i bistandssystemets institusjonalisering og arbeidsmåter ikke fikk noen konsekvenser for hvordan bistanden som helhet er blitt omtalt i offentligheten».

Tvedt viser også til sin bok for Makt og demokratiutredningen som kom ut i 2003: «Utenrikspolitikk, utviklingshjelp og makt. Den norske modellen».

Globalisering, et humanitær-politisk kompleks og Det internasjonale gjennombruddet

Der skrev han under overskriften «Innsidehjelp og elitesirkulasjon»:

«Det sørpolitiske systemet har forvaltet 200 milliarder kroner fordelt over statsbudsjettet og håndterer hvert år omtrent 15 milliarder kroner, hvorav over 3 milliarder kanaliseres via de frivillige organisasjonene. I tillegg vil jeg anta, basert på data fra organisasjonene, at det er samlet inn rundt 20 milliarder kroner fra det norske folk i samme periode. Systemet forvalter også – som antydet – makt over nasjonale danningsprosjekter, over nasjonal identitet, unik moralsk makt og normalitetsmakt i det moderne samfunnet, osv. Hvordan ressurser (både penger, moralsk kapital og lignende) forvaltes innen dette systemet, er derfor et maktspill av stor rekkevidde.

Teorien er at små og tette forhold øker korrupsjonsrisikoen, på dette området som på alle områder av samfunnet. Utgangspunktet er en observasjon om at Tordenskiolds soldater innen det sørpolitiske systemet bytter hatter og blander interesser som få andre steder, og at få mantra er mer brukt (det gjelder politikere, byråkrater, organisasjonsrepresentanter og forskere) enn: En må vite hvilken hatt en har på».

Her snakket han ikke bare om en type korrupsjon hvor målet er personlig økonomisk vinning, men om en type elitesirkulasjon som konkurrerer om institusjonsvekst og erverv av ulike typer sosial kapital. Resultatet kan også i denne sammenhengen ha vært bedervede beslutninger (de gode alternativene blir ikke valgt, fordi noen har interesse av de dårlige), og elitesirkulasjonens karakter har også hatt betydning for den monologiske profilen på nasjonens danningsprosjekt.

For å få fatt på disse prosessene bruker Tvedt begrepene «inside aiding» (en parallell til «inside trading» eller på norsk «innsidehjelp».

«Enhver studie av allokeringsmekanismer på dette feltet må ta høyde for at nettverksstrukturer vil oppfattes som noe udelt positivt – jo sterkere nettverkdannelse jo bedre, jo mer samrøre jo bedre, siden det fremmer Det gode prosjektet. Siden nettverket og nettverkene oppfattes som spesialutgaver av Det store vi som arbeider for de fattige og utvikling, er det sentralt å analysere forholdet mellom denne forestillingen og det faktum at et lite antall personer sirkulerer mellom ledende posisjoner i stat og organisasjonsliv, samtidig som de samme personene, ofte uten åpenhet og parlamentarisk kontroll, fordeler systemets ressurser seg imellom. Det er grunn til å tro at det er en sammenheng mellom nettverkenes legitimitet og status og graden av innsidehjelp».

Boka er full av eksempler på hvordan dette systemet fungerte allerede på begynnelsen av 2000-tallet, og har blant annet et innslag med overskriften «Jeg vet at du vet og du vet at jeg vet – fordelingskorporativismens hemmeligheter», som tar opp saken da Mona Juul og Terje Røed Larsen mottok prispenger fra en israelsk organisasjon Utenriksdepartementet akkurat hadde gitt stor støtte til.

Professor Terje Tvedt var invitert til Debatten i NRK:

Når systemkritikere reduseres til påstanden «verden er styrt av en pedofil elite», er det ikke et forsøk på å forstå argumentet – det er en karikatur.

Kjetil Tveit.

Ingen seriøse kritikere hevder at alle verdens maktpersoner er pedofile.

Poenget er – og har hele tiden vært – at makt historisk utøves gjennom utpressing, kompromittering og honningfeller. Et av verdens eldste maktverktøy. Og at seksuelle overgrep, særlig mot mindreårige, dessverre gir maksimal kontroll over dem som fanges i nettet.

Ofte er det først da (etter honningfellen) man kan få en maktposisjon, fordi man automatisk regnes som lojal (hvis ikke finnes et ris bak speilet).

Ved å late som om kritikken handler om et fantasibilde der «alle er pedofile», slipper man å forholde seg til det ubehagelige faktum: at reelle nettverk nå avdekkes – og at de ser ut til å strekke seg langt inn i finans, politikk, kultur og kongehus.

Familie- og bankdynastiet Rothschild har ifølge de nylig frigitte e-postene hatt tett kontakt med kanskje verdens mest sofistikerte utpresserligas ansikt utad, Jeffrey Epstein.

Søker man i Epstein-mailene på «Rothschild – får man hele 11.860 treff.

Og straks blir det ubehagelig igjen: «Verden er styrt av jøder i bankbransjen». Hvor ofte har vi ikke hørt at «konspirasjonsteoretikerne» er syke i hodet fordi de mener hele verden styres av jøder?

Det er nøyaktig den samme stråmanns-karikaturen: Ved å late som om kritikken handler om «jødene som står bak alt», slipper man å forholde seg til realiteten – at mektige bankdynastier samarbeider tett med Epsteins utpressernettverk.

Man sier ganske enkelt at det er for utrolig til å være sant.

Ergo må budbringerne være gal.

Men tenk om verden egentlig er ganske syk?

Det begynner å bli umulig å ikke se

Finansavisen siterer Die Welt på lederplass:

«Frem til nå har rykter om et pedofilinettverk stort sett blitt avfeid som konspirasjonsteorier fra bitre kulturpessimister. Skulle det nå vise seg at deler av de globale finans- og politiske elitene har krydret livene sine med overgrep mot barn og seksuelle forbrytelser mot mindreårige, må dette oppklares fullt og helt.

Det som står på spill, går langt utover politisk skade dersom denne oppklaringen mislykkes.

Det ville være en sivilisatorisk katastrofe, fordi det da ville bli tydelig at det ikke bare finnes rettsløse rom for de særlig rike og mektige, men også komplekse sammenfiltringer og avhengigheter som hindrer både grundig journalistisk dekning og konsekvent etterforskning.

I USA er det påfallende at Epstein-filene blir behandlet overraskende forsiktig av begge politiske partier – trolig også fordi begge sider er berørt. Det samme gjelder Hollywood. Det samme gjelder popkulturen. Det samme gjelder europeiske kongehus».

Dette er sterke ord på lederplass i Die Welt.

Når de skriver at dette tidligere har blitt «avfeid som konspirasjonsteorier», legger de riktignok til grunn at teorier om konspirasjoner er noe negativt. Men hvorfor det?

Alt begynner som en teori – og ender eventuelt som en avsløring.

Det vi egentlig er vitne til nå, er at varslere som lenge har blitt latterliggjort, endelig tas på alvor.

Mange kan i dag klappe seg selv på skulderen og si: Det hjelper å ikke gi seg – selv om familien deler ut diagnoser, og Aftenposten i årevis har forklart i kronikk etter kronikk hvorfor du er gal.

Filantropien

Professor Terje Tvedt har skrevet bøker om norsk filantropi, og skrev på Facebook om de nye Epstein-avsløringene:

«Den ene artikkelen skrev jeg i kjølvannet av at WikiLeaks hadde avslørt det New York Times og andre kalte korrumperende sider ved Clinton-stiftelsen, og da det ble klart at den norske stat var en av de aller viktigste donorene. Alt startet etter at Bill Clinton i 2003 fløy til Norge sammen med Jeffrey Epstein i sistnevntes nå verdensberømte privatfly «Lolita Express» for å promotere sin veldedige organisasjon.

I Oslo spiste han lunsj med kongefamilien og møtte statsminister Kjell Magne Bondevik. For Clinton var det en vellykket tur: Stiftelsen han ledet, skulle i årene etterpå få nærmere en milliard kroner i støtte fra norske skattebetalere, og ingen andre europeiske land var i nærheten av Norges gavmildhet til den tidligere presidenten. Globalt var det bare Saudi-Arabia som lå på Norges nivå.

Avsløringene om stiftelsen viste viste nemlig frem en veldig annerledes versjon av bistandsystemets ansikt enn det som så langt hadde vært det dominerende. Det som skjedde da Norge ga omtrent 800 millioner kroner til Clintons private stiftelse (støtten fortsatte i henhold til Norads statistikk frem til 2022), illustrerer en bistandspolitikk som ikke kan beskrives eller legitimeres innenfor bistandens tradisjonelle språk og tenkemåter om fattigdomsbekjempelse og politisk nøytral hjelp.

Det bemerkelsesverdige er at disse endringene i bistandssystemets institusjonalisering og arbeidsmåter ikke fikk noen konsekvenser for hvordan bistanden som helhet er blitt omtalt i offentligheten. Den andre er fra min bok for Makt og demokratiutredningen som kom ut i 2003; «Utenrikspolitikk, utviklingshjelp og makt. Den norske modellen». Den vakte stor oppsikt, solgte i en rekke opplag, mange var enige i dens analyser, også i avisredaksjonene og i UD, men den fikk ingen institusjonelle konsekvenser».

Min kommentar

Hva forteller det deg at til og med UD var enige i det Terje Tvedt skrev – men at det fikk «ingen institusjonelle konsekvenser»?

Alle er enige i at norsk filantropi er skadelig.

Og alle er enige i at vi ikke skal gjøre noe med det.

For vi driver tross alt med «godhet og sånt».

Kanskje det er på tide å innse at Norge er blant verdens mest korrupte land – bare ikledd moral, veldedighet og selvforherligelse.

At vi presser vår «godhet» på hele verden.

Og at mye av dette systemet bunner i de samme maktstrukturene som nå avdekkes – inkludert det som med rette kan beskrives som en pedofil elite.

Norge – med sitt oljefond – er en gigantisk honningkrukke for verdens «filantroper» (oligarker).

Oligarkene bruker i sin tur honningfellen.

Gjerne med barn.

Tenk så fin verden kunne vært om Norge ikke fantes.

---

En russisk etterretningsrapport avslørte at Frankrike forsøker å «eliminere uønskede» antikoloniale ledere i Afrika.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

Saif al-Islam Gaddafi, den fremtredende sønnen til den tidligere libyske presidenten Muammar Gaddafi, ble myrdet av ukjente bevæpnede menn i Libya 3. februar. 

Gaddafi ble drept i hjemmet sitt i byen Zintan, 136 kilometer sørvest for den libyske hovedstaden Tripoli.

Gaddafis politiske team ga ut en uttalelse der de sa at «fire maskerte menn» stormet huset hans og drepte ham i et «feigt og forrædersk attentat».

I uttalelsen sto det at han forsøkte å bekjempe angriperne, som slo av sikkerhetskameraene ved huset «i et desperat forsøk på å skjule spor etter deres avskyelige forbrytelser».

Gaddafi var farens nære rådgiver fra 2000 til 2011, da Muammar Gaddafi ble drept av NATO-støttede militante med koblinger til al-Qaida.

Som en del av den såkalte arabiske våren tidlig i 2011 organiserte britisk og qatarsk etterretning en hær ledet av medlemmer av den libyske islamske kampgruppen (LIFG) for å styrte den libyske staten. 

En FN-resolusjon som autoriserte en flyforbudssone over den østlige byen Benghazi tillot amerikanske og NATO-fly, ikke minst Norge, å bombe landet, og hjelpe LIFG, som ble dannet for å kjempe sammen med Osama bin Ladens «afghanske arabere» i Afghanistan på 1980-tallet, med å ta kontroll over hovedstaden Tripoli og styrte regjeringen.

Muammar Gaddafi ble myrdet av NATO-støttede militante etter å ha flyktet fra hjembyen Sirte i en militærkonvoi etter et slag der i oktober 2011.

Sirte falt senere under kontroll av Libyas gren av ISIS, og fungerte som den viktigste basen utenfor Vest-Asia, mens landet raste ned i borgerkrig og kaos.

Saif al-Islam Gaddafi ble tatt til fange og fengslet i Zintan i 2011 etter å ha forsøkt å flykte fra det nordafrikanske landet etter farens drap.

Han ble løslatt i 2017 som en del av en generell benådning og hadde bodd i Zintan siden.

Attentatet på Saif al-Islam kommer samtidig som Frankrike angivelig har forberedt «nykoloniale statskupp» i Afrika og søkt muligheter for «politisk hevn» på kontinentet, ifølge den russiske utenrikstjenestens (SVR) pressebyrå.

Fransk innflytelse i afrikanske land de tidligere hadde kolonisert er avtagende, ettersom afrikanske nasjoner nektet å «tjene som marionetter for det finansielle og politiske oligarkiet til franske globalister», uttalte pressebyrået. 

«Enten han er inspirert av den amerikanske operasjonen for å fange Venezuelas president Nicolás Maduro eller han forestiller seg selv som den som avgjør afrikanske folks skjebne, har Macron gitt sine spesialtjenester fullmakt til å lansere en plan for å eliminere «uønskede ledere» i Afrika», hevdet SVRs pressebyrå.

SVR la til at Frankrike var involvert i kuppforsøket mot militærlederen og presidenten Ibrahim Traoré i Burkina Faso forrige måned. 

«Våre etterretningstjenester avlyttet denne operasjonen i de siste timene. De hadde planlagt å myrde statsoverhodet og deretter angripe andre viktige institusjoner, inkludert sivile personligheter», sa Burkina Fasos sikkerhetsminister Mahamadou Sana.

I september 2022 ledet Traoré et kupp mot daværende midlertidig president Paul-Henri Sandaogo Damiba for å ta makten. Regjeringen hans distanserte seg raskt fra Frankrike samtidig som den bidro til å grunnlegge Alliansen av Sahel-statene, som består av Burkina Faso, Mali og Niger.

SVR sa at Frankrike også forsøkte å destabilisere regjeringene i Mali, Den sentralafrikanske republikk og Madagaskar. 

---

Jeffrey Epstein «sto Israels tidligere statsminister, Ehud Barak, nær og trente som spion under ham», ifølge et FBI-dokument fra 2020 basert på direkte rapportering fra en konfidensiell menneskelig kilde (confidential human source, CHS). Avsløringen gir ytterligere tyngde til påstander om at Epstein, en dømt sexforbryter overfor barn, samlet Kompromat (kompromitterende materiale) på vegne av Mossad.

Dette skriver Middle East Monitor.

Dokumentet, som er datert 19. oktober 2020, beskriver samtaler der kilden, som hadde personlig kontakt med personer i Epsteins krets, beskriver hvordan Epstein var involvert i etterretningsaktivitet koordinert med Mossad.

Kilden gjengir flere telefonsamtaler mellom Alan Dershowitz – Epsteins advokat og jusprofessor ved Harvard – og Epstein. Etter disse samtalene, står det i dokumentet, at Mossad ville ringe Dershowitz for å avklare. Kilden «tok notater» under disse samtalene og konkluderte med at avklaringsprosessen var en del av en koordinert etterretningsoperasjon.

LES: Jeffrey Epstein var ikke et enslig, useriøst rovdyr – han var en etterretningsressurs …

Dershowitz selv er sitert for å ha sagt at han ville ha sluttet seg til Mossad hvis han var yngre. Kilden mente Dershowitz ble «kjøpt» av Mossad og «tiltrådt deres oppdrag».

I sin helhet presenterer dokumentet Epstein som en betalt Mossad-agent, et syn kilden forsterker eksplisitt. Kilden uttalte at de var «overbevist om at Epstein var en Mossad-agent» og at hans forhold til Barak og hans håndtering av Dershowitz var en del av denne bredere etterretningsrollen.

Disse påstandene støttes av samtidige notater og telefonobservasjoner og representerer nå noen av de klareste direkte vitnesbyrdene som plasserer Epstein innenfor et organisert utenlandsk etterretningsapparat, snarere enn som en enslig kriminell figur.

Last ned FBI-dokument fra 2020.

Etter Debatten på NRK i desember eksploderte reaksjonene. Avbrytelsen som skulle stoppe et spørsmål, endte i stedet med å åpne øynene for hundretusener. Folk kjente igjen noe de lenge har merket: Et mediesystem som styrer rammene for offentligheten langt mer enn det informerer.

Da Debatten tok Susanne Heart av lufta 18. november, trodde nok NRK at saken skulle dø der. Det motsatte skjedde. Reaksjonene, delingene og engasjementet som fulgte, avslørte noe langt større enn en avbrutt replikk. Det handlet om en voksende mistillit til et mediesystem som styrer rammene langt mer enn folk flest har vært klar over.

Det som skjedde etter sending, både telefonsamtalen fra NRK, intervjuet i Dagen og strømmen av reaksjoner i sosiale medier, gjorde mekanismene enda tydeligere.

Sjefredaktør Pål Steigan snakker med Susanne Heart om hvordan mediene med de styrte redaktørene ikke informerer eller oppyser oss, men tvert om gjør sitt ytterste for å programmere oss og drive narrativkontroll.

Artikler av Susanne Heart.

Les også bloggen til Susanne Heart.

Etter hvert som Abu Dhabis ambisjoner rakner over hele det afrikanske kontinentet, sparker Riyadh-støttede allianser den persiske gulfstaten ut av Afrika og griper krigsøkonomien i prosessen.

Av Aidan J. Simardone, The Cradle.

I årevis kastet De forente arabiske emirater penger, våpen og arbeidskraft inn i Afrika, i jakten på en fantasi om et imperium de ikke hadde noe å forfølge. Fra  havner i Rødehavet til gullgruver til leiesoldathærer og klientmilitser, finansierte Abu Dhabi alt. Men deres imperiale overlegenhet møtte motstand. Og nå, én etter én, smeller afrikanske nasjoner igjen døren for emiratisk innblanding.

Hva utløste denne dramatiske omveltningen? Det samme som utløste ydmykelsen i  Jemen : et sammenstøt med landets tidligere partner i Gulfen. Da UAE-støttede styrker i Jemen angrep saudiske allierte, tok Riyadh kraftig igjen. De presset ikke bare Abu Dhabi ut av Jemen, men undergravde også i stillhet sitt grep i Afrika  .

Rødehavets kvelertak smuldrer opp

Med nedgangen i vestlig hegemoni har Afrika tatt kontakt med andre land, som Kina, Russland og Tyrkia. De forente arabiske emirater benyttet seg av denne muligheten og investerte i Øst-Afrika for å sikre Rødehavet og støtte krigen i Jemen. 

Havner eller baser ble bygget i Doraleh, Djibouti; Assab og Massawa, Eritrea; Barawe og Berbera, Somaliland; Bosaso, Kismayo og Mogadishu, Somalia. Noen steder var for kommersielle formål, mens andre var sentrale for kriger over hele regionen. 

Assab havn ble for eksempel et viktig logistisk knutepunkt, og Eritrea stilte 400 soldater til rådighet for De forente arabiske emirater – en styrke som viste seg å være avgjørende på slagmarken. I Mogadishu ga De forente arabiske emirater trening til somaliske tropper for å bekjempe den ekstremistiske al-Shabaab-militsen.

Men sprekker begynte allerede å dukke opp. I 2017 surnet forholdet mellom Somalia og De forente arabiske emirater under den diplomatiske krigen mellom Saudi-Arabia og Qatar. De forente arabiske emirater stilte seg på saudiarabiens side, men Somalia forble nøytral siden landets nærmeste allierte, Tyrkia, støttet Doha. 

I 2018 ble ting verre da De forente arabiske emirater signerte en avtale med Somaliland, en utbryterregion som Somalia hevder å være sitt territorium. Som svar  stoppet Somalia alt militært samarbeid med De forente arabiske emirater. Men rekkevidden var begrenset, med regioner som Puntland og Somaliland som ignorerte den føderale regjeringens dekret. 

Samme år tok Djibouti tilbake den UAE-drevne havnen i Doraleh, og anklaget Abu Dhabi for å bestikke tjenestemenn. Men den virkelige årsaken var UAEs utilbørlige press på Djibouti for å åpne en militærbase og byggingen av en havn i Somaliland som ville undergrave Djiboutis konkurranseevne. Tre år senere fulgte Eritrea etter og  demonterte noen av UAEs militærbaser.

Abu Dhabi ble likevel værende. De utvidet sin tilstedeværelse i Somalia og holdt strategiske steder i Eritrea operative – nok, ifølge EmiratesLeaks, til å bistå Israel under Hamas’ operasjon Al-Aqsa-flommen – som startet 7. oktober 2023 – om nødvendig.

Den utholdenheten er nå i ferd med å svikte. I januar utviste Somalia De forente arabiske emirater fra territorier som til og med lå utenfor Mogadishus kontroll – Puntland og Somaliland. De forente arabiske emirater etterkom dette, en tilbaketrekning som sjokkerte observatører. Men grepet var ikke bare en somalisk kraft; det ble støttet av Saudi-Arabia.

Riyadh bygger nå en militærakse med Egypt og Somalia. President Abdel Fattah el-Sisi har «fullstendig alliert» seg med Kairo i Saudi-Arabias forsøk på å sette De forente arabiske emirater på sidelinjen i Sudan og Jemen. Dette kommer etter at Egypt i desember 2025 nektet å selge en andel av havnen sin i Alexandria til De forente arabiske emirater. Libyas Khalifa Haftar-ledede hær er under press for å bryte båndene med Abu Dhabi. Og Djibouti, som nettopp har vunnet en juridisk sak mot De forente arabiske emirater, overlot havneoperasjonene til Egypt.

Selv Eritrea, en gang en standhaftig partner, er i ferd med å snu. President Isaias Afwerki  anklager De forente arabiske emirater for å være den «primære destabiliserende aktøren» i Sudan. Og Saudi-Arabia lover 1 milliard dollar for å rehabilitere Assab havn – selve havnen som Abu Dhabi en gang dominerte. Bare forrige måned møttes den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman (MbS) og Afwerki i Riyadh.

Krigsøkonomien kollapser

Uten sin livline i Rødehavet er hele De forente arabiske emiraters krigsøkonomi i Afrika i fare. I Sudan støttet de Rapid Support Forces (RSF), som tok store deler av landet og gullgruvene. Til gjengjeld har De forente arabiske emirater mottatt  16 milliarder dollar årlig i gull, sammen med store mengder landbruksvarer. Etiopia begynte å trene RSF-krigere.

For å opprettholde RSF var De forente arabiske emirater avhengige av mellomlandinger i Somalia/Somaliland (Berbera og Bosaso), Tsjad (Amdjarass) og Libya (Kufra), kontrollert av den De forente arabiske emirater-støttede libyske nasjonalhæren (LNA). 

Men nå vakler forsyningslinjene. Tsjad, en gang De forente arabiske emiraters sterkeste allierte i Afrika, har redusert samarbeidet med Abu Dhabi etter at RSF-styrker drepte flere av soldatene deres. Guinea beslagla en  emiratisk aluminiumgruve verdt 1,4 milliarder dollar, noe som utløste et søksmål. Somalia stengte omlastingspunkter. Og med økende press fra saudiarabisk og egyptisk side kan Libya snart stenge portene.

Sudans væpnede styrker har allerede brutt RSFs beleiring av Dilling, en by i Sør-Kordofan-staten i Sudan. De forente arabiske emiraters stedfortredere taper terreng «raskt».

Når krig ikke er tilgjengelig, bruker De forente arabiske emirater investeringer for å utvinne ressurser. I 2023 signerte de en avtale på 1,9 milliarder dollar med Den demokratiske republikken Kongo for tilgang til kobolt, kobber og tinn, investerte 1,1 milliarder dollar i Zambia for en majoritetsandel i en kobbergruve; og brukte 1,4 milliarder dollar i Guinea på et aluminiumsprosjekt. For å flytte disse ressursene bygde de havner i Algerie, Angola, Den demokratiske republikken Kongo, Egypt, Guinea, Kenya, Mosambik, Senegal, Somalia og Tanzania. 

Mange havner fungerer også som militær infrastruktur – Berbera havn ble brukt til å forsyne Jemen med våpen. Noen, som Dakar-havnen i Senegal til 1,2 milliarder dollar, tjener både handel og tvang.

^{Kart som viser den siste situasjonen i forholdet mellom De forente arabiske emirater og afrikanske land.} 

Partnere ble anklagere

I land etter land blir Abu Dhabi anklaget for undergraving, svik og neokolonial overstyring. Algerie, som en gang var vertskap for havneoperasjoner i De forente arabiske emirater, anklager nå landet for å støtte separatister fra Kabylia og undergrave Libya. Noen antyder til og med at Algerie kan bryte de diplomatiske forbindelsene med De forente arabiske emirater. 

Dette kommer samtidig som Algerie blir stadig mer frustrert over De forente arabiske emiraters innblanding i Libya og sin voksende allianse (sammen med Israel) med den algeriske fienden Marokko. Algerie har som svar styrket sine  sikkerhetsmessige bånd  med Saudi-Arabia.

Som nevnt tidligere har Tsjad og Saudi-Arabia også anstrengt forholdet til Abu Dhabi. Inntil nylig ga Tsjad omfattende støtte til RSF, inkludert et våpenlogistikksenter og tilgang til landets territorium for manøvrering av tropper. Men støtten har blitt til fiendtlighet ettersom RSF fortsetter å angripe Zaghawa-folket i både Sudan og Tsjad. I desember 2025 ble to tsjadiske soldater drept av RSF, etterfulgt av syv til i januar.

Saudi-Arabia, på sin side, plukker også opp bitene. De blokkerte et bud fra De forente arabiske emirater på havneandeler i Alexandria, finansierer konkurrerende havneprosjekter i Eritrea og Egypt, og trekker tidligere nøytrale stater som Djibouti inn i sin fold.

Abu Dhabis tilbakeslag er svimlende. Inntil nylig var landet Afrikas fjerde største investor. Det investerte milliarder i gruvedrift, landbruk og havner – prosjekter som også fungerte som politisk innflytelse og militære logistikknutepunkter.

Nå har Riyadh snudd det hele på hodet. Med krigen i Sudan som omdreiningspunkt samler Saudi-Arabia afrikanske nasjoner i en uformell koalisjon som stenger av tilgangen til De forente arabiske emirater på alle måter.

Fra imperial overstyring til omstilling

Men etter hvert som De forente arabiske emirater forlater noen land, finner de andre partnere. De har styrket båndene med nesten alle afrikanske land, fra de minst befolkede Seychellene til det mest befolkede Nigeria. Disse båndene er fortsatt primært økonomiske – foreløpig – men kan utvikle seg til sikkerhetsallianser.

Etiopia har blitt det nye stoppestedet for våpen til RSF, tilbyr trening til dem, og kan bli en ny front i Sudan-krigen. Addis Abebas militærindustrielle partnerskap og geografiske beliggenhet har gjort landet uunnværlig for å holde RSF operativt. 

Marokko, som er medunderskriver av Abraham-avtalen og derfor har støttet Israel, er posisjonert til å bli et nytt ankerpunkt.

Men Abu Dhabis fantasi om ubestridt dominans er borte. Dens overdrevne innflytelse har ført til en motreaksjon. Det som en gang var et alternativ til vestlig hegemoni, ser nå ut som et nytt koloniprosjekt. Afrika, med sine stadig sterkere bånd til Kina, Russland og Tyrkia, har flere alternativer.

To akser er i ferd med å vokse frem. Den ene er Saudi-ledet, støttet av Egypt, Algerie og Somalia. Den andre er UAE-ledet, forankret av Israel, Etiopia og Marokko. 

Aksen mellom De forente arabiske emirater og Israel vokser til å omfatte ikke bare Etiopia og Marokko, men også Bahrain og India. Saudi-Arabia har gått lenger og utviklet en gjensidig forsvarspakt med Pakistan, og inntil nylig  potensielt også en med Tyrkia.

Som med Europa før første verdenskrig, kan allianser som en gang var ment å dempe konflikt i stedet befeste den.

Europas alliansenettverk på 1910-tallet krevde bare ett enkelt skudd for å starte en verdenskrig. På samme måte kunne bare én fornyet konflikt – som en ny krig mellom India og Pakistan – tiltrekke Saudi-Arabia og dets afrikanske allierte, noe som fikk De forente arabiske emirater og dets partnere til å reagere. Det som begynner som en lokal konflikt, ville raskt eskalere til en global konflikt.

For afrikanske stater er skiftet på høy tid. Tiår med unipolare diktater har gitt vei for ny innflytelse. Med multipolaritet trenger ikke Afrika å holde seg til USA – eller De forente arabiske emirater, for den saks skyld. 

Ledere som en gang ble tvunget til å underkaste seg eller risikere marginalisering, handler nå uavhengig. Abu Dhabi kom til Afrika med sjekkhefter og kontraktører. Det trekker seg ut og ser andre tar deres plass.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Aidan J. Simardone @AidanSimardone er immigrasjonsadvokat og skribent og har en mastergrad i globale anliggender.