Avsløringene om politiets skjulte Messenger-grupper i Sør-Øst politidistrikt har åpnet et vindu inn i noe langt større enn «uheldig språkbruk». De avdekker et system der makten gis rom til å bryte loven, mens borgere straffes for langt mindre – i noen tilfeller for å bruke sin egen ytringsfrihet om eget liv.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand

La oss være helt presise: Dersom en privat borger bruker Messenger til å omtale identifiserbare voldsofre, personer i arrest eller pågående etterforskning, vil politiet reagere kontant. Telefonen beslaglegges. Hjemmet ransakes. Det reises straffesak. Taushetsplikt, personvern og «hensynet til sårbare parter» brukes som klubbe.

Når politiet selv gjør det samme – systematisk, over tid, og med ledelsens stilltiende aksept – omtales det som «debrief».

Dette er ikke en glipp. Det er et mønster.

Politiets skjulte Messenger-grupper: Chattet om siktede og hengte ut sjefer

Ifølge Aftenposten og 730.no har politiet brukt private Messenger-grupper til å diskutere personer i arrest, voldsutsatte kvinner og interne forhold. Dette er opplysninger som faller rett inn under de strengeste vernebestemmelsene i personopplysningsloven og GDPR. Messenger er ikke et godkjent politisystem. Det er ikke risikovurdert. Det er ikke underlagt norsk offentlig kontroll. Likevel brukes det – av dem som forventer blind etterlevelse av loven fra alle andre.

Datatilsynet har vært krystallklare: Slik behandling skal ikke skje utenfor sikre, godkjente systemer. I privat sektor ville dette utløst tilsyn, gebyrer og personlige konsekvenser. I politiet utløser det forklaringer.

Det er her dobbeltmoralen blir synlig.

For parallelt med at politiet diskuterer sårbare mennesker i uformelle, ulovlige kanaler, ser vi borgere som fengsles eller frihetsberøves for å omtale sin egen sak offentlig – selv når navn ikke brukes. Spesielt gjelder dette i saker som berører barnevern og familieforvaltning.

I flere dokumenterte tilfeller har foreldre og omsorgspersoner blitt møtt med pågripelse, varetekt eller straffereaksjoner for å bruke sosiale medier til å fortelle om egne erfaringer. Begrunnelsen er gjennomgående den samme: «hensynet til ansatte», «arbeidsro» og påstander om krenkende ytringer – selv når ingen navngis, og selv når det som deles, er egne opplevelser.

Kort sagt:

Når makten snakker om deg, er det debrief.

Når du snakker om makten, er det straffbart.

Denne kontrasten er ikke tilfeldig. Den er systemisk.

Den mest belastende delen av politisaken er ikke chattene i seg selv, men at ledelsen skal ha kjent til praksisen i lang tid uten å gripe inn. Dette er klassisk systemsvikt. I enhver privat virksomhet ville det vært et klart brudd på internkontrollplikten. I politiet omtales det som «uheldig praksis».

Enda mer avslørende er rollen til Spesialenheten. Enheten fremstilles som samfunnets garanti for at politiet holdes ansvarlig. I praksis fungerer den ofte som et vern: Dersom saken ikke enkelt kan presses inn i en snever strafferettslig ramme, blir den liggende. Fragmentert. Avdramatisert.

Det samme mønsteret ser vi i barnevernssaker. Når systemet kritiseres utenfra, slår det hardt ned. Når det bryter regler internt, behandles det administrativt – eller ikke i det hele tatt.

Dette er ikke et sammenbrudd i kontrollen. Det er kontrollen.

Hele rettskjeden er bygget slik at politiet etterforskes av organer som er tett integrert i samme maktstruktur. Påtalemyndigheten samarbeider daglig med politiet. Domstolene er avhengige av politiets arbeid. Varslere og berørte borgere står alene. Resultatet er en rettsstat der loven er streng nedover – og elastisk oppover.

Tillitsvalgte i politiet bidrar til normaliseringen når praksisen forklares som «ventilering». Dersom tillitsvalgte selv deltar i de aktuelle chattene, er rolleblandingen total. Da er ikke fagforeningen et korrektiv, men en del av beskyttelsessystemet.

At politiet først i 2026 får tilgang til godkjent intern chatteløsning – Nora Chat – er i realiteten en stilltiende erkjennelse av at Messenger aldri var lovlig. Likevel ser vi ingen suspensjoner. Ingen siktelser. Ingen fengslinger.

Sammenlign dette med hvordan foreldre, varslere og enkeltborgere behandles når de ytrer seg om egne møter med barnevern og politi.

Da blir ytringsfriheten plutselig «farlig».

Dette handler ikke lenger om en chat-skandale. Det handler om et system der staten beskytter seg selv ved å definere kritikk som lovbrudd, og egne overtramp som «avvik». Der makten snakker fritt i lukkede rom – mens borgeren bringes til taushet med håndjern.

Det er ikke rettsstat.

Det er makt uten motmakt.

Og det er nettopp derfor disse sakene henger sammen – enten de gjelder politiets chatterom eller familier som straffes for å fortelle sannheten om sitt eget liv.

Den ungarske regjeringen har publisert en rapport om EU-finansiering til Ukraina og Europakommisjonens krav om skatteøkninger og innstrammingstiltak, kunngjorde Ungarns EU-minister på sin Facebook-side onsdag. Innlegget bekrefter og konkretiserer det Ian Proud tar opp i et annet innlegg i dag.

Hungary Today , 14. januar 2026, Via cdn.kormany.hu

Ungarns departement for EU-saker har utarbeidet en rapport om EUs finansiering av Ukraina og de tilhørende økonomiske tiltakene som kreves av Ungarn. Rapporten er ment å oppsummere bistanden som allerede er gitt av EU til Ukraina, og å belyse den mulige virkningen av de foreslåtte økonomiske kravene på Ungarn og ungarske borgere, heter det i dokumentet.

Dokumentet minner om at EU siden 22. februar 2022 har vedtatt 19 sanksjonspakker mot Russland. Motivet bak sanksjonene er støtte til Ukraina, som anses som en prioritet over europeiske økonomiske interesser og konkurranseevne. EU planlegger for tiden den 20. sanksjonspakken mot Russland.

Rapporten påpeker at EU mellom 2022 og 2025 innførte midlertidige handelstiltak for Ukraina, som inkluderte enestående preferanseordninger til fordel for Ukraina og forårsaket betydelig skade på medlemslandene som grenser til Ukraina. Videre satte kommisjonspresidenten i september 2024 forhandlinger om EU-tilslutning for Ukraina som en prioritet for hennes andre femårsperiode.

EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen. (Foto: Philippe Buissin / Europaparlamentet 2025)

«Siden februar 2022 har EU og dets medlemsland betalt 193,3 milliarder euro til Ukraina, tre ganger så mye som Ungarn har mottatt totalt siden medlemskapet i EU».

János Bóka understreket i innlegget: Mellom 2004 og 2024 mottok Ungarn 73 milliarder euro i netto bistand fra EU, med alle kilder og rettslige grunnlag i betraktning.

Se Facebook-innlegg .

Dokumentet fortsetter med å fastslå at i samsvar med Europarådets beslutning av 18.–19. desember 2025, vil EU gi Ukraina ytterligere lån på totalt 90 milliarder euro for årene 2026 til 2027. Det understrekes at instrumentet vil bli opprettet innenfor rammen av utvidet samarbeid, hvor Ungarn, Tsjekkia og Slovakia ikke deltar.

Ministeren minnet om at Ukrainas president Volodymyr Zelensky publiserte en 20-punkts plan sist jul, som ser for seg 800 milliarder dollar til gjenoppbygging og økonomisk utvikling av Ukraina de neste ti årene, i tillegg til militær- og forsvarsutgifter.

«Rapportene sier at EU, som sliter med budsjettunderskudd, bare kan fortsette å finansiere Ukraina med ekstra midler fra medlemslandene. Dette vil bety betydelige skatteøkninger og sparetiltak for europeiske økonomier».

For å skaffe nødvendige midler har Europakommisjonen satt forventninger for Ungarn innenfor rammen av European Semester (EUs årlige rammeverk for koordinering av økonomisk, budsjettmessig, sysselsettings- og sosialpolitikk), som er listet opp i dokumentet fra Europadepartementet og er som følger:

• Avskaffelse av boligsubsidier, CSOK-familietilskudd, subsidierte boliglån og fritak fra skatt på eiendomsoverføringer, samt innføring av høyere eiendomsskatt.
• Reduksjon eller avskaffelse av 13. måneds pensjon.
• Skatteøkning, innføring av progressiv inntektsskatt.
• Gjennomgang av skattefordeler for familier, unge voksne og mødre.
• Avskaffelse av reduksjon i strømkostnader, avskaffelse av subsidier for fossile brensler, og et fullstendig forbud mot energiimport fra Russland.
• Beskatning av avkastning på statsobligasjoner.
• Stengte sykehus og redusere antall senger.
• Avskaffelse av arbeidslån for unge voksne.
• Kutt i subsidier for innenlandske SMB-er, samtidig som man krever avskaffelse av spesialskatter for store utenlandske selskaper.

«Dette er prisen for krigspolitikken som det ungarske folket måtte betale hvis vi tillot det» , konkluderte ministeren.

Denne artikkelen er hentet fra Hungary Today:

Only Austerity Measures Can Provide More Funding for Ukraine, EU Affairs Minister Warns

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Den amerikanske finansmannen Marc Rowan har gått i spissen for kampanjer mot Palestina-aktivister i USA og bidratt til å kneble akademisk og kulturell ytringsfrihet. Nå er han utnevnt til sentral aktør i Donald Trumps såkalte «fredsråd» for Gaza – et råd som skal styre gjenoppbyggingen av et område lagt i ruiner etter Israels krigføring.

Øyvind Andresen.

I USA er Marc Rowan kjent som en av de mest aggressive pådriverne i kampen mot Palestina-aktivister, særlig i universitets- og kultursektoren. Nå er han utnevnt til medlem av den sentrale ledelsen i Donald Trumps plan for «utvikling» av Gaza.

Det hvite hus kunngjorde 16. januar at det er opprettet et «Board of Peace», som ifølge pressemeldingen skal «sørge for strategisk tilsyn, mobilisere internasjonale ressurser og sikre ansvarlighet når Gaza går fra konflikt til fred og utvikling» . Styret skal ledes av Donald Trump.

Styret består av:

• Marco Rubio, USAs utenriksminister
• Steve Witkoff, Trumps spesialutsending til Midtøsten og eiendomsinvestor
• Jared Kushner, Trumps svigersønn og investor
• Tony Blair, tidligere britisk statsminister
• Marc Rowan, administrerende direktør i Apollo Global Management
• Ajay Banga, president i Verdensbanken
• Robert Gabriel, nestleder i USAs nasjonale sikkerhetsråd

Dette er personene som skal legge føringene for Gazas framtid – uavhengig av hvilke underordnede organer som eventuelt opprettes.

Finanskapitalens mann i ruinene av Gaza

Utnevnelsen av Marc Rowan sier mye om hva slags «gjenoppbygging» som er tenkt i Gaza, et område som i praksis er forvandlet til en massegrav etter Israels krigføring siden oktober 2023, fullt ut støttet av USA.

Rowan er medgrunnlegger og administrerende direktør for Apollo Global Management, et av verdens største investeringsfond innen private equity og hedgefond. Ifølge Forbes forvaltet Apollo i 2025 verdier for om lag 785 milliarder dollar. Rowan selv har en formue på rundt 7,5 milliarder dollar og donerte sammen med sin kone én million dollar til Trumps valgkamp i 2020.

Apollo ble grunnlagt sammen med Leon Black, som i 2021 måtte gå av etter avsløringer om hans nære forbindelser til den pedofile seksualforbryteren Jeffrey Epstein. Black overførte ifølge Dagens Næringsliv honorarer på rundt 158 millioner dollar til Epstein over flere år, angivelig for «skatte- og eiendomsrådgivning».

Apollos forretningsmodell er velkjent: oppkjøp, kostnadskutt, nedbygging av arbeidsplasser, børsintroduksjon og maksimal profitt. Da Apollo kjøpte Verallia – verdens tredje største produsent av flasker og flakonger – i 2015, førte det til oppsigelser og manglende investeringer, før fondet kunne hente ut 2,9 milliarder euro i gevinst.

Leder kampanjer mot Palestina-aktivister

Marc Rowan er samtidig en av Israels mest innflytelsesrike støttespillere i USA. I en podkast publisert 16. mai 2024 beskrev han protestene mot Israels krig på amerikanske universiteter slik: “It’s not antisemitism. It is anti-Americanism «.

Budskapet er tydelig: Protesterer du mot Israels krigføring og ødeleggelsen av Gaza, bedriver du anti-amerikansk virksomhet. Retorikken er et ekko fra McCarthy-epokens heksejakt på politiske avvikere.

Rowan stod også i spissen for kampanjen mot rektor ved Universitetet i Pennsylvania, Liz Magill, etter at universitetet tillot at den palestinske litteraturfestivalen Palestine Writes ble arrangert på campus i september 2023. Festivalen, ledet av forfatteren Susan Abulhawa, samlet flere tusen deltakere og presenterte palestinsk kultur gjennom litteratur, musikk og kunst.

Donorer reagerte med raseri, truet med å trekke økonomisk støtte og anklaget festivalen for antisemittisme. Liz Magill ble til slutt tvunget til å gå av. Marc Rowan var blant de mest aktive pådriverne.

Som styreleder i UJA-Federation of New York – en av USAs mektigste pro-israelske organisasjoner – har Rowan brukt både økonomisk og politisk makt for å slå ned på Palestina-solidaritet. I desember 2025 gikk han også til angrep på Zohran Mamdani, New Yorks påtroppende borgermester, som han stemplet som «jødenes fiende».

Oljefondet og den stille sensuren

Marc Rowan var en av hovedtalene på Oljefondets årlige investeringskonferanse i 2024. Overfor norsk finanselite snakket han om «hvordan bli en bedre investor».

Det norske publikummet fikk imidlertid ikke vite noe om Rowans rolle som Israel-lobbyist eller hans kampanjer mot Palestina-aktivister. Oljefondets presentasjon av Rowan på egne nettsider var i praksis en direkte kopi av Apollos egen PR-tekst – uten kildehenvisning, og med alle henvisninger til Israel systematisk fjernet.

Der Apollo opplyser at Rowan er styreleder i UJA-Federation of New York, «verdens største lokale filantropiske organisasjon» , unnlater Oljefondet å informere om at dette er en sentral pro-israelsk aktør som støtter Israels krig fullt ut.

Arrangørene visste godt at Rowans besøk ville vært dypt kontroversielt i Norge dersom dette kom fram. Det forklarer hvorfor informasjonen ble skjult – og hvorfor Palestina-aktivister valgte å protestere utenfor konferansen.

Konklusjon: Et barbarisk prosjekt

Når Marc Rowan – en finansmann kjent for å tjene milliarder på kriser, for å kneble Palestina-solidaritet og for å stemple kritikk av Israel som «anti-amerikansk» – utnevnes til arkitekt for Gazas framtid, er budskapet klart. Dette handler ikke om fred, rettferdighet eller gjenoppbygging for det palestinske folket.

FN-rapportør Francesca Albanese sier til Klassekampen 17/1 – 26: «Dette er et ko­lo­nia­listisk prosjekt. Det er barbarisk.»

Kilder:

Marc Rowan: Det er på tide å «kreve en pris» for antisemittisme eJP 16/5- 24

Marc Rowan erklærer Mamdani som «vår fiende» på UJA-føderasjonens 50. Wall Street-middag eJP 2/12 – 25

Det hvite hus avduker Gazas «fredsråd» – hvem skal kontrollere Gazas neste fase? Palestine Cronicle 17/1 – 26

Les også:

Den stygge sannheten er at en slutt på Ukrainakrigen kan få like ødeleggende økonomiske og politiske konsekvenser for Europa som dens fortsettelse.

Av Ian Proud.

Strategic Culture Foundation , 17. januar 2026

Ukraina står allerede overfor et finansieringsunderskudd på 63 milliarder amerikanske dollar i 2026, og jeg ville blitt overrasket om dette tallet ikke øker hvis krigen fortsetter. Ukrainas massive finanspolitiske pengebruk drives av to faktorer

• De enorme kostnadene ved å opprettholde en stående hær på nesten én million mennesker;
• De enorme kostnadene ved å importere våpen fra vest for å føre krigen.

Våpenkjøp er ikke kilder til produktive investeringer, da de bokstavelig talt brennes opp i kampens hete. Det samme gjelder selvsagt for Russland. Begge landene opplevde en redusert økonomisk vekst i 2025, med Ukrainas på 2,1% og 1,5%. Vestlige kommentatorer vil peke på dette som bevis på at Ukrainas økonomi presterer bedre.

Men det motsatte er sant. Russlands økonomi er nominelt – i faktiske pengeverdier – rundt tolv ganger større enn Ukrainas, og litt over ti ganger større når man ser på BNP basert på kjøpekraftsparitet.

Du kan se dette i forsvarsbudsjettene.

Russland brukte rekordhøye 143 milliarder dollar på forsvar i 2025, sammenlignet med rundt 60 milliarder for Ukraina, altså rundt 2,3 ganger mer. Likevel utgjorde russiske forsvarsutgifter bare 6,3% av BNP, mens Ukrainas var 31,7%. Et massivt forsvarsbudsjett er dermed et langt mindre sentralt tema for Russland når det gjelder landets økonomiske situasjon.

Forsvarsutgifter utgjør en langt mindre andel av den totale økonomiske aktiviteten enn de gjør for Ukraina. Russland har også råd til å betale sine forsvarsbehov med egne midler, mens Ukraina er helt avhengig av penger fra vestlige givere for å holde krigen i gang.

Til tross for de enorme kostnadene ved krig, hadde Russland et budsjettunderskudd på bare 1,7% av BNP i 2025. Til sammenligning er det fortsatt godt under EUs finansregel på 3% av BNP, med noen land, som Frankrike og Polen, som har tilsvarende eller mer enn dobbelt så høyt underskudd.

Ukrainas budsjettunderskudd var derimot rundt 20% av BNP. Dette gapet måtte fylles med utenlandsk finansiering, siden landet har gjeld på 107% av BNP og er avskåret fra utenlandsk utlån.

Derfor tar EU et lån på 90 milliarder euro, hvorav to tredjedeler er øremerket forsvar.

Russland derimot har gjeld på rundt 15% av BNP og trenger egentlig ikke å låne mye for å holde krigsinnsatsen flytende. 15% av BNP er også langt lavere enn USA eller noen europeisk nasjon, hvorav mange, som Ukraina, har gjeldsnivåer på over 100% av BNP.

Ukraina forsvarer seg med penger Europa ikke har.

Til tross for sjokket fra sanksjonene trenger ikke Russland å sprenge banken eller øke lånet betydelig.

Dette betyr også at når krigen til slutt er over, vil Russland kunne gjennomføre den økonomiske overgangen tilbake til fred på en mindre smertefull måte. Russland vil ikke være under noe press for å innføre massive kutt i forsvarsbudsjettet for å leve innenfor sine midler, men kan i stedet gjøre det gradvis.

Ukraina står derimot overfor et massivt økonomisk stup når krigen er over.

Ifølge OECD forventes Ukrainas økonomiske vekst å falle ytterligere, til 1,7% i 2027 hvis krigen fortsetter.

Det krever også fortsatte store tilførsler av kapital fra utlandet. I 2025 utgjorde Ukrainas forsvarsutgifter 31,1% av Ukrainas BNP, og to tredjedeler av statens budsjettutgifter. Ingen av disse utgiftene går til å forbedre Ukrainas svake økonomi.

Med all støtten de mottar, utgjorde Ukrainas BNP i 2025 litt under 210 milliarder dollar ifølge IMF.

Husk at Ukraina mottok 52,4 milliarder dollar i ekstern finansiering i 2025, eller omtrent en fjerdedel av BNP ved årets slutt.

Fjerner man utenlandsk finansiering, ser Ukraina plutselig økonomien krympe med over 20%.

Eller, for å si det på en annen måte, fjerner du krigen, ser Ukraina sin økonomi krympe med over 20%.

Russland står rett og slett ikke overfor det samme problemet.

Snarere kan en slutt på krigen hjelpe Russland med å få kontroll på inflasjonen – kanskje landets største økonomiske utfordring – ettersom den økonomiske aktiviteten vender tilbake til sin normale rytme.

Men spørsmålet er likevel: Hvordan har Ukraina vokst så lite når det mottok så mye utenlandsk finansiering?

En stor grunn er at Ukraina hadde et handelsunderskudd på 30 milliarder dollar i samme periode, en rekord ifølge Ukrainas nasjonalbank.

Så 52 milliarder dollar i utenlandske penger kom inn i Ukraina i løpet av året, og 30 milliarder gikk rett ut igjen. Fordi Ukrainas enorme handelsunderskudd drives av to ting.

For det første en enorm økning i våpenimporten fra vestlige leverandører, som har doblet seg siden 2022, ikke minst fordi de ikke lenger tilbys gratis.

For det andre har Ukraina økt sin import av naturressurser, spesielt en massiv økning i gassimporten, fordi innenlandsk produksjon har blitt hardt rammet av krigen. Kull er et annet område, ettersom Russland har slukt viktige kullgruver i Donbass.

Ikke hele dette handelsunderskuddet vil kunne dekkes selv etter krigens slutt, selv om Ukraina skulle klare å redusere det totale omfanget av sitt handelsunderskudd.

Til sammenligning var Russlands overskudd av varehandel allerede på over 100 milliarder dollar i oktober 2025, selv om det samlede handelsbildet er smalere, rundt 36 milliarder dollar på grunn av et betydelig underskudd i tjenestehandel, inkludert fra et stort antall russere som har flyttet utenlands siden krigen startet.

En slutt på krigen kan, om noe, tillate Russlands handelsoverskudd å vokse ytterligere. En fremtidig lettelse i importen av naturressurser til Europa, kan bety at Russland drar nytte av allerede økt handel med Asia og fornyet handel med Europa.

Uansett bidrar de jevne overskuddene Russland henter inn både til å styrke økonomisk vekst og valutareserver, som i 2025 vokste med over 135 milliarder dollar, til hele 734 milliarder.

Og bare for å være tydelig, Russland investerte nesten utelukkende sine reservefond i gull, som nå utgjør over 310 milliarder dollar.

En stor grunn til at Russland lagrer sine reserver i gull, er å holde dem unna vestlige byråkraters lange fingre, som frøs rundt 300 milliarder dollar i reserver ved krigens start.

Dette betyr at Russland har et overskudd på 434 milliarder dollar i valutareserver, som nesten er fullstendig beskyttet mot vestlig ekspropriasjon. Økningen på 10 milliarder dollar i valutareserver i 2025, ble utvilsomt forårsaket av en akkumulering av reserver i andre valutaer enn dollar, euro og sterling, noe som tyder på økt handel med kinesiske yuan og indiske rupier.

En slutt på krigen kan på et tidspunkt føre til at fastlåste russiske eiendeler i USA, Europa og Japan blir låst opp.

Ukrainas reserveposisjon er også relativt sterk, på 57,3 milliarder dollar ved starten av 2026, et rekordtall. Denne økningen skyldes imidlertid utelukkende innstrømning av utenlandsk kapital for å finansiere krigsinnsatsen. En slutt på krigen ville sannsynligvis krympe Ukrainas reserver, ettersom det gjenstridige handelsunderskuddet ikke vil bli oppveid av utenlandske pengestrømmer, slik det har blitt under krigen.

Men det er det plutselige og sjokkerende tapet av utenlandsk finansiering som følger med en slutt på krigen, som vil føre til at Ukrainas økonomi krymper dramatisk.

Men frykt ikke, Europa er fast bestemt på at Ukraina skal opprettholde en hær på 800.000 soldater når krigen er over. Dette virker imidlertid mer å handle om økonomisk overlevelse enn om sikkerhet.

Ukraina ville ikke kunne betale for en så stor hær med egne penger, siden de ikke har noen penger. Så nok en gang vil Europa bli tvunget til å gripe inn for å dekke Ukrainas finansieringsbehov for å betale lønningene til soldater som ikke lenger er i krigsmodus.

Dette vil føre til økende gjeld og skatter i Europa, ifølge en fersk studie fra Kiel Institute. Men det vil også føre til tap av handel for europeiske forsvarsselskaper. For fredstid vil uunngåelig bety et kraftig fall i ammunisjon og militært materiell som daglig brennes i krigens tåke.

To tredjedeler av EUs nylige lån på 90 milliarder euro til Ukraina vil bli brukt på militær støtte, inkludert våpen. Dette har utløst en diskusjon mellom Tyskland og Frankrike om en foreslått «kjøp europeisk»-klausul, hvor Frankrike ønsker å forhindre ukrainske kjøp av amerikansk utstyr. Kanskje med blikket rettet mot fremtiden prøver franskmennene, som vanlig, å sikre at deres selskaper får en anstendig andel av det som kan bli minkende ukrainske våpenbestillinger.

Litt som den franske hæren, er Europa uunngåelig på vei mot økonomisk nederlag når krigen er over.

Forpliktet til å holde et økonomisk mislykket Ukraina på livsforlengende behandling.

Å måtte øke gjelden og skattene for å støtte dårlige utenrikspolitiske beslutninger de har tatt siden 2014.

Forsøk på å styrke sitt forsvarsindustrielle kompleks, men mister handel med en avslutning av krigen.

For de etablerte politiske partiene i Europa bidrar dette til trenden med at de er på vei mot Armageddon på valgdagen, når de begynner å stille til valg fra 2027 og utover.

Inntil da sitter de fast, vel vitende om at å fortsette krigen vil ødelegge dem i valgene, og vite at det å avslutte krigen også vil gjøre det. For å sitere min gamle britiske soldatfar, er de som den mytiske oozlum-fuglen*, som stadig går i sirkler til de forsvinner opp i sine egne bakdeler.

*(Oozlum-fuglen er en legendarisk skapning som finnes i australske og britiske folkeeventyr og legender. Den er kjent for sin absurde oppførsel og brukes ofte som en sammenligning med noen som er overmodig eller arrogant. Oozlum Bird: The Absurd Myth of Circular Flight and Self-Destruction O.a.)

Denne artikkelen er hentet fra

Ukraine is defending itself with money Europe doesn’t have

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Bli med oss på Telegram , Twitter og VK.

Kontakt oss: info@strategic-culture.su

Ian Proud var medlem av Hans Britiske Majestets diplomatiske tjeneste fra 1999 til 2023. Han fungerte som økonomisk rådgiver ved den britiske ambassaden i Moskva fra juli 2014 til februar 2019. Han publiserte nylig sine memoarer, «A Misfit in Moscow: How British diplomacy in Russia failed, 2014-2019» , og er en Non-Resident Fellow ved Quincy Institute.

---

Partiet Rødt ber regjeringa sende det norske militæret til Grønland for å avskrekke USA, skriver Klassekampen 16. januar. Hva slags plan er det? En del av nytalen: Våpen er fred?

Tollef Hovig.

Til og med Trump vil jo foreløpig slåss med fredelige midler. Å sette opp toll for de som er uenig med ham, er tydeligvis et våpen han vil bruke.

Er det ikke snart på tide at Rødt klarer å tenke ut politiske grep for å imøtegå USA? Her er et forslag.

USA har ikke egne penger, hverken til å ruste opp eller kjøpe Grønland for den saks skyld. De er fullstendig avhengig av å låne penger, og legge nye trillioner i gjeld til de 38 trillionene dollar (amerikansk tellemåte) de allerede har i gjeld. Forrige uke lånte USA nye 654 billioner dollar ved å selge statsobligasjoner. Det meste var obligasjoner med kort løpetid, men11% var obligasjoner med 10 og 30 års løpetid. De ble solgt med en rente på henholdsvis 4,17% og 4,82%. Renten på slike lån går ikke lenger ned, selv om styringsrenten kuttes. Det tyder på at de får større vanskeligheter med å låne penger enn før. Det har nok gått opp for en del folk at USA aldri kommer til å få råd til å betale ned på gjelden sin.

Norge er i en spesiell situasjon. Vi handler lite med USA. 3% av Norges samlede eksport gikk i 2024, og ventelig det samme i 2025, til USA ifølge SSB . Trumps tollsatser påvirker oss derfor lite, på en direkte måte. Gjennom oljefondet har vi lånt USA 183 billioner dollar, og finansiert aksjemarkedet i USA med 763 billioner dollar. Det utgjør ikke all verdens andel av markedet 1-2% av aksjemarkedet og under 1% av USAs årlige låneopptak.  Men det er nok til å gjøre en forskjell.

Aksjemarkedet i USA bæres oppe av en «high-tec» boble. De 8 største selskapene på S&P 500 sin liste er fra denne bransjen, og utgjør 35% av den totale verdien av alle de 500 selskapene. Verdien av disse 8 selskapene er ikke knyttet til materielle verdier de har eller skaper, men til drømmer om framtidige fantastiske fortjenester. En slags luftslott, holdt oppe av etterspørselen etter aksjene deres.

Oljefondet bør trekke seg ut av USA av to grunner. For det første fordi USA og Trump må bli møtt med fasthet, ikke politisk tåkeprat, ettergivenhet og symbolske militærparader. Aksjemarkedet i USA holdes oppe av stadig tilførsel av kapital. I USA er ulikheten satt i system. Den rikeste prosenten legger beslag på rundt 20% av inntektene, mens de 10% rikeste legger beslag på rundt halvparten av inntektene i landet. Det er disse 10% som har råd til å kjøpe aksjer. Så når inntektene flommer innover disse 10%, kjøper de aksjer og sørger for å holde aksjeverdiene sine oppe, og at de øker. Et selvforsterkende omfordelingsmaskineri. Norge trenger ikke å vedlikeholde denne omfordelingsmaskinen med oljefondet. Det får holde at amerikanerne gjør det. Når det gjelder å låne USA penger, gjennom kjøp av amerikanske statsobligasjoner, er det som å skyte seg selv i magen, når en ser hvordan de lånte pengene brukes til bølleopptreden mot andre land. Støre sier han vil stå sammen med Danmark mot USA, samtidig som Norge låner penger til USA så de kan bedrive sine aggresjoner mot andre land.

Den andre grunnen til at oljefondet bør trekke seg ut av USA er at Norge er tjent med at midlene ikke bare blir borte. Oljefondet kommer til å bli borte på flere måter i USA. Dollaren har falt 10% siden mars 2025. Alle investeringer i USA blir da 10% mindre verdt. Med utviklingen i verden som bakteppe, er det sannsynlig at etterspørselen etter dollar gradvis vil falle framover. Det vil føre dollarkursen videre nedover.

Det er relativt mange som tror aksjemarkedet i USA står foran en større korreksjon (nedgang) i dette året. Det er på kort sikt. På lengre sikt er vi nå inne i en fase av kapitalismen hvor de private selskapene tjener så lite penger at de er avhengig av at staten subsidierer dem. Det har statene gjort siden covidpandemien åpnet dørene for det, først gjennom kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet, som nå gradvis har gått over i økende militærproduksjon. Det er, samfunnsmessig sett, ikke en bærekraftig modell. Den fører til at staten opptar gjeld for at de private skal tjene penger og opprettholde de rikes inntekter. Statene vil etter hvert drukne i gjeld, og de vil omformes til maktapparater for å tyne mest mulig ut av det arbeidende folket. Farvel velferdsstater. Men, før eller siden vil denne utviklingen føre til også et press på inntektene til de rike, og derigjennom til mindre penger å investere i aksjer. Noe som vil føre til synkende aksjekurser. Denne utviklingen vil skje i hele den vestlige kapitalistiske verden, men først og kraftigst i USA. Så på sikt vil vi se fallende aksjeverdier og økende statlig gjeld. En økende statlig gjeld som vil føre til at flere stater får betalingsproblemer. Oljefondet vil da på sikt bli mindre og mindre verdt.

Militærparader er, og har alltid vært, populært blant herskerne i større land. Rødt trenger ikke menge seg med dem, som de gjør i spørsmålet om Grønland. De kan føre en politikk uten militære midler, som vil ha større innvirkning på USA enn militærparader.

Bruken av det metanhemmende kjemikaliet Bovaer ute på norske gårder blei satt på vent den 12. november etter mange klager og syke kyr, men som vi skrev på steigan.no fortsatte MetanHub-forsøket ved NMBU og denne melka gikk rett i tanken, levert til Tine og blei blanda sammen med all annen melk.

Romy Rohmann.

Regjeringen gjennomførte en høring om videre bruk av metanhemmere, inkludert Bovaer, i norsk husdyrproduksjon og fristen for å sende inn høringssvar gikk ut 7.  januar og det har kommet inn 2659 svar.

Mattilsynet har også revidert sine informasjonssider når det gjelder Bovaer. Deopplyser nå om at reststoffet NOPA går over i både melk og kjøtt.

https://www.mattilsynet.no/for/bovaer-i-foret-til-melkekyr

NBS tok avstand fra bruken av dette på sitt landsmøte i november, jeg skriver omdet her:

Det er godt å se at noen bønder tilknytta Bondelaget også tar til orde for å stoppe dette.

Styret i Uskedal Bondelag skreiv blant annet dette i Bondebladet den 7.januar:

Det vil vera fullstendig galskap å starta oppatt dette prosjektet. Forbrukarane har reagert kraftig, og vert det teke oppatt, så vil dette gå frå vondt til verre. Det vil bli stor mangel på økomjølk. 250 økobønder i Tine kan ikkje møta etterspørselen i 2026. I tillegg så veit vi at både konvensjonelle bønder og økobønder har fått redusert forholdstalet for mjølk frå 1,20 til 1,01 for 2026. Det vil vera fullstendig galskap å starta oppatt dette prosjektet. Forbrukarane har reagert kraftig, og vert det teke oppatt, så vil dette gå frå vondt til verre. Det vil bli stor mangel på økomjølk. 250 økobønder i Tine kan ikkje møta etterspørselen i 2026. I tillegg så veit vi at både konvensjonelle bønder og økobønder har fått redusert forholdstalet for mjølk frå 1,20 til 1,01 for 2026.

Metanhemmar-prosjektet har ikkje tillit i markedet. Både «Klimamelk»  frå Q-Meieriet og «Fremtidsmelk» frå Tine var ein fiasko. Så dukka mjølk frå 70 testbønder opp på tanken i 2025, utan at forbrukarane fekk opplyst om dette. Ikkje nok med det, mjølka frå testkyrene hos NMBU på Ås går framleis på tanken, den dag i dag. Dette er ikkje berre klønete frå Tine si side, det er rett og slett arrogant. Vi skjemmest som Tine-eigarar. Tine kan ikkje dekka seg bak at det er eit «fôrtilskot», og at dei då ikkje treng å opplysa om det, all den tid dei veit at dette er ei kontroversiell sak for forbrukarane.

Prosjektet er daudt uansett kva dei måtte meina i Tine og Bondelaget. Vi kan ikkje forstå at Tine og Bondelaget skal gå i bresjen for å øydeleggja heile omdøme til norsk landbruk. «Ein ber ikkje havre til ein daud hest», det må snart Tine og Bondelaget innsjå. No har dei ein unik moglegheit til å koma seg ut av prosjektet, utan alt for mange riper i lakken.

https://www.bondebladet.no/uskedal-bondelag-metanhemmar-prosjektet-er-daudt-tine-ma-trekkja-seg-no/o/5-150-142358

Den 27. november 2025 fremmet FRP ved FrP ved Tor André Johnsen, Stig Even Lillestøl, Bengt Rune Strifeldt, Erlend Wiborg, May Helen Hetland Ervik og Pål Morten Borgli, følgende forslag:

Bakgrunn

Det er nå besluttet full stopp i innføringen av metanhemmeren Bovaer i norske storfebesetninger, etter at det i Danmark er gjort funn som tyder på at tilsetningen kan være skadelig for dyras helse. Det har også vært såkalte «avvik», det vil si uheldige og negative hendelser hos norske bønder som bruker Bovaer som tilsetningsstoff i fôret til kua. Det har vært endringer i fôropptak og melkeytelse, feber og til og med dødsfall. Disse bekymringsfulle funnene reiser alvorlige spørsmål om sikkerheten ved bruk av slike kunstige tilsetningsstoffer og om myndighetenes vurdering av risiko før pålagt implementering i norsk landbruk.

Etter de negative hendelsene i Danmark og Norge ser vi nå heldigvis at budskapet og kommunikasjonen fra myndighetene og andre involverte aktører har endret seg. Det er nå en litt mer forsiktig og nyansert beskrivelse av hvordan Bovaer kan påvirke kua, kjøttet og melka. Tidligere påstod Mattilsynet at «Bovaer nedbrytes fullstendig i vom hos drøvtyggere innen 24 timer». Nå sier Mattilsynet at «Bovaer nedbrytes i stor grad i vom hos drøvtyggere innen 24 timer». Videre påpeker nå Mattilsynet at når Bovaer brytes ned i vomma, dannes nedbrytningsproduktet NOPA. Dette stoffet kan påvises i melka. Det er ny informasjon, for tidligere har det vært en oppfatning om at Bovaer brytes fullstendig ned, og at det ikke blir igjen noen rester av Bovaer i kua, kjøttet eller melka. Det er ingen tvil om at det her er behov for mer kunnskap. Det må også forskes mer på hvordan forskjellige naturlige fôrvarianter påvirker metanutslipp fra kuene.

Det er også uavklart hvem som skal betale kostnaden for å fôre kuene med Bovaer. Det er anslått at det vil koste omtrent 10 øre per liter melk. I 2024 ble det produsert ca. 1 480 millioner liter melk i Norge, og totalt sett blir det en stor unødvendig ekstrakostnad å påføre landbruket eller forbrukerne.

Det er det sveitsisk-nederlandske milliardkonsernet dsm-firmenich som produserer Bovaer. Det er en gigant som omsetter for hele 12,8 mrd. euro. Det vil si ca. 150 mrd. kroner. Det er viktig å ikke innføre forhastede klimatiltak uten tilstrekkelig dokumentasjon på trygghet, effekt og konsekvenser for næring, dyrevelferd, mattrygghet og forbrukerne sin tillit til norsk landbruk og matproduksjon.

Bovaer og andre metanhemmere er utviklet med mål om å redusere utslipp av metan fra husdyr, men flere fagmiljøer har uttrykt usikkerhet knyttet til bivirkninger, effekt under norske forhold og mulige reststoffer i melk og kjøtt. Når man nå har fått påvist mulige skadevirkninger både i Danmark og i Norge, er det avgjørende at norske myndigheter er føre var – og stanser videre bruk av slike midler.

Norsk landbruk er blant de mest bærekraftige i verden. Husdyrproduksjonen skjer under strenge dyrevelferdsregler, og norske bønder har høy tillit i befolkningen. Denne tilliten må ikke settes i spill ved å bruke norske dyr og forbrukere som prøvekaniner for symbolske klimatiltak.

Forslagsstillerne mener derfor at regjeringen må stoppe all videre bruk av metanhemmere i norsk landbruk.

Innføringen av metanhemmere har hverken vært et krav fra forbrukere eller bønder, men har i stor grad vært politisk drevet, med sterkt press fra internasjonale klimaaktører og EU-byråkrati – uten at norske forhold eller konsekvenser for norsk husdyrhelse er tilstrekkelig vurdert.

De uheldige funnene i Danmark og Norge viser at risikoen ved slike stoffer ikke er teoretisk. Det er uakseptabelt at norske dyr utsettes for potensielt skadelige kjemiske tilsetninger for å oppnå symbolske klimaeffekter, særlig når norske utslipp av metan fra husdyr allerede er ubetydelige i internasjonal sammenheng. I Norge er det bare 300 000 kuer, mens i Brasil er det omtrent 200 millioner kuer, og i India er det omtrent 300 millioner hellige kuer.

Forslagsstillerne mener det må være et grunnleggende prinsipp at norsk matproduksjon skal være trygg, ren, naturlig og bærekraftig. Klimatiltak må ikke gå på bekostning av dyrevelferd, bondens frihet eller forbrukernes valgfrihet og tillit til norsk mat.

Det å ikke pålegge norske bønder å bruke metanhemmere vil bidra til å sikre denne tilliten og beskytte dyrehelsen. Det er viktig at man ikke politisk pålegger norske bønder å bruke midler som kan vise seg å være skadelige.

Forslagsstillerne ønsker å sikre at norsk landbruk fortsatt skal være trygt, tillitsfullt og fritt for uavklarte kjemiske tilsetninger. Stortinget bør derfor be regjeringen stoppe all bruk og utprøving av metanhemmere i Norge.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

Stortinget ber regjeringen stanse all bruk og videre utprøving av metanhemmere i norsk landbruk, herunder tilsetningen Bovaer, og ikke tillate innføring av tilsvarende produkter.

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=105694

Minner også om den ganske nyoppstarta organisasjonen Folkebevegelsen mot metanhemmere.

Det er kort tid til behandlingen i Stortinget, saken skal opp torsdag 26. februar, og jeg oppfordrer deg til å kontakte politikere og stortingsrepresentanter for å påvirke dem til å stemme nei til kjemiske metanhemmere i norsk landbruk.

Bruk tida godt – her må flere partier på banen.

---

Etter år med konflikter, naturtap og økende motstand mot vindkraft i Norge, har selskapet nå tatt steget videre og bidrar til å eksportere den samme modellen internasjonalt. Med havvind utenfor New York kan norsk energipolitikk, grønn retorikk og industrielle inngrep nå også settes i arbeid på amerikansk natur. Det som selges som klimahandling, fremstår i realiteten som industrielt naturhærverk i ny innpakning.

Dan-Viggo Bergtun.

I Norge ble vindkraft på land markedsført som et miljøtiltak. Resultatet kjenner vi. Sprengte fjell, ødelagte myrer, industrialiserte naturområder og lokalsamfunn som opplevde å bli fullstendig overkjørt. Konsesjoner ble gitt på sviktende kunnskapsgrunnlag, naturinngrep ble bagatellisert, og motstand ble stemplet som usaklig eller bakstreversk. Når konsekvensene ble synlige, var det for sent. Naturen var tapt, mens ansvar og opprydding ble pulverisert.

Disse erfaringene burde ført til ettertanke. I stedet brukes de nå som springbrett for en enda større satsing. Havvind fremstilles som det neste store, som en ny månelanding, som Norges bidrag til verdens klimakamp. Men i realiteten er det samme logikk som før. Flytt industrien dit folk ikke ser den, bruk grønt språk, vis til globale mål og press prosjektene gjennom før den reelle debatten får feste.

Havvind innebærer enorme inngrep. Fundamenter støpes i havbunnen med enorme mengder betong og stål. Vindmøllebladene er laget av komposittmaterialer som ikke kan resirkuleres på en forsvarlig måte. Slitasje, skader og havari er uunngåelig, særlig i et marint miljø med salt, bølger og ekstremvær. Risikoen for avfall, fragmenter og mikroplast i havet er reell, men systematisk underkommunisert. Det som i andre sammenhenger ville blitt kalt forsøpling, omtales her som grønn omstilling.

Levetiden er kort. Etter 20 år er vindmøllene utslitt og må demonteres eller erstattes. Demontering til havs er teknisk krevende, energikrevende og kostbar. Det finnes ingen troverdige garantier for full opprydding. Erfaringene fra landbasert vindkraft viser at opprydding ofte blir mangelfull, utsatt eller nedskalert. Det er liten grunn til å tro at dette vil bli bedre til havs, der kontrollen er svakere og kostnadene langt høyere.

Økonomisk følger vindkraften samme mønster enten den står på fjellvidder i Norge eller utenfor New York. Prosjektene er kapitalkrevende, avhengige av subsidier og sårbare for kostnadsoverskridelser. Når regnestykket ikke går opp, er det fellesskapet som betaler, gjennom høyere strømpriser, økte nettutgifter eller statlige garantier. Risikoen sosialiseres, mens gevinsten privatiseres. Dette er ikke miljøpolitikk, det er industripolitikk forkledd som klimamoral.

Likevel omtales satsingen som uunngåelig. Kritiske spørsmål avfeies med henvisning til klimakrisen. Nettopp derfor er dette så alvorlig. Når klima brukes som moralsk brekkstang for å legitimere irreversible naturinngrep, mister begrepet sitt innhold. Alt kan rettferdiggjøres, så lenge det merkes grønt.

Det mest oppsiktsvekkende er fraværet av reell debatt om alternativer. Moderne atomkraft behandles fortsatt som et tabu, til tross for at teknologien i dag er fundamentalt annerledes enn gårsdagens kjernekraft. Små modulære reaktorer er designet med passive sikkerhetssystemer som gjør at de kan stenge ned og kjøles trygt uten ekstern strøm eller menneskelig inngripen. Risikoen for alvorlige ulykker er kraftig redusert.

Disse reaktorene kan levere stabil kraft døgnet rundt i 60 til 80 år. De krever svært lite areal sammenlignet med vindkraft og innebærer minimale naturinngrep. Avfallsmengden er liten, kontrollerbar og håndteres som et ansvar, ikke som et problem som skyves ut av synsfeltet. Det finnes også reaktortyper som kan bruke eksisterende atomavfall som brensel, samt løsninger basert på thorium, et grunnstoff Norge har betydelige forekomster av.

Likevel blir atomkraft holdt utenfor debatten. Ikke fordi den er urealistisk, men fordi den utfordrer det grønne narrativet. Vindkraft er symbolpolitikk. Den ser grønn ut på avstand. Atomkraft er effektiv, stabil og vanskeligere å bruke som moralsk markør. Derfor ties den i hjel.

Når Equinor nå bygger havvind utenfor New York, er det legitimt å spørre om også amerikanerne er i ferd med å lære det nordmenn allerede har erfart. At det grønne skiftet, slik det praktiseres, ofte handler mer om industri, makt og prestisje enn om reelt naturvern. Gratulasjonen til Equinor er derfor ironisk, men alvorlig ment. Selskapet bidrar ikke bare til energiomlegging, men til å normalisere en modell der naturen ofres for kortsiktige prosjekter med begrenset levetid og høy risiko.

Hvor mange ganger skal vi la oss imponere av store ord og visjoner, før vi begynner å se på konsekvensene. Hvor mange nye månelandinger med bismak trenger vi, før vi innrømmer at kursen er feil. Hvis dette er fremtiden, burde flere stille spørsmålet om hvem den egentlig er ment å tjene.

KI-generert bilde.

Oglala Sioux-stammen , en av de største stammene blant urfolks-nasjonene i USA, anklager ICE for å ha ulovlig fengslet fire stammemedlemmer som ble pågrepet under razziaene i Minneapolis.

Av Russell Contreras .

Axios, 14. januar 2026

ICE-agenter kan arrestere amerikanske statsborgere i noen tilfeller, men agenterkan ikke plassere amerikanske statsborgere i immigrasjonsforvaring,inkludert urfolksmedlemmer, etter at statsborgerskapet er bekreftet.

Oglala Sioux-stammens president Frank Star Comes Out, skrev i et notat på tirsdag til innenriksminister Doug Burgum og minister for Homeland Security, Kristi Noem, at ICE nylig hadde pågrepet stammemedlemmene og krevde deres løslatelse.

Star Comes Out sa at mennene var hjemløse og bodde under en bro nær boligkomplekset Little Earth i East Phillips-området i Minneapolis.

Star Comes Out sier at da stammen krevde informasjon om de fengslede stammemedlemmene, fortalte føderale tjenestemenn stammen at de kun ville offentliggjøre informasjon dersom stammen inngikk en avtale med ICE.

Stammen avslo, og sa at en slik avtale ville bryte deres traktater med staten USA.

«Vi vil ikke inngå en avtale som gir myndighet, eller gjør det lettere for ICE eller Homeland Security å komme inn på vårt stammeområde, for å arrestere eller pågripe våre stammemedlemmer», skrev han.

Oglala Sioux-stammens memorandum gjør det klart at «stammeborgere ikke er utlendinger» og er «kategorisk utenfor immigrasjons-jurisdiksjon».

ICE og DHS svarte ikke umiddelbart på Axios for kommentar.

Noen urfolksstammer sier at ICE sine immigrasjonsagenter har rettetseg motstammemedlemmer siden president Trump trappet opp sin innsats mot innvandring.

Dette skjer samtidig som et økende antall amerikanske borgere — mange av dem latinamerikanere — har rapportert å ha blitt pågrepet av ICE-agenter i det kritikere sier er tilfeller av raseprofilering og overivrig politiarbeid.

«Dette er et brudd på traktaten. Traktater er ikke valgfrie. Suverenitet er ikke betinget. Våre borgere er ikke gjenstand for forhandlinger» , sa Star Comes Out i en uttalelse.

«Vi er fullt klar over ironien».

«Lakota-borgere som rapporteres å holdes på Fort Snelling — et sted som for alltid er knyttet til Dakota 38+2* — understreker hvorfor traktatforpliktelser og føderalt ansvar betyr noe i dag, ikke bare i historien».

*(For mer informasjon om The 38+2: Dakota 38+2: Honoring those who lost their lives striving to survive , O.a.)

Fort Snelling er direkte knyttet til den største massehenrettelsen i USAs historie, som involverte Dakota (Sioux)-folket. Det er et nøkkelsted for fengsling, lidelse og eksil knyttet til Dakota-krigene som førte til henrettelsene.

Stammen erklærte på fredag tidligere guvernør Kristi Noem (R) som uønsket i Pine Ridge-reservatet, etter Noems kommentarer om statens innsats ved den sørlige grensen og en «tilstedeværelse av karteller» i statens reservater .

Stammen lover aggressive rettslige skritt for å løslate medlemmene.

Andre stammer kan slutte seg til den juridiske kampen i solidaritet.

Les mer om Oglala Sioux Tribe

Denne artikkelen er hentet fra Axios:

Oglala Sioux Tribe says ICE holding tribal members

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Historisk rett, kolonial arv – og USAs dobbeltmoral

Debatten om Grønland blusser opp med jevne mellomrom – sist da Donald Trump luftet tanken om at USA burde «kjøpe» verdens største øy. Utsagnet ble latterliggjort i offentligheten, men det avslørte noe langt mer alvorlig: En imperial tankegang som USA ellers fordømmer når den utøves av andre. For å forstå hvorfor Trumps utspill er både historisk feil og politisk hyklersk, må vi rydde i fakta – ikke i Facebook-myter.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Grønland før kolonimaktene

Grønland – Kalaallit Nunaat – har vært bebodd av inuitter i tusenvis av år. Samfunnene var selvorganiserte, tilpasset naturen og uten noen tilknytning til europeiske statsdannelser. Det finnes ingen «tom» øy i historisk forstand. Ethvert eierskapskrav må forholde seg til dette grunnleggende faktum.

Norsk middelalderkrav – og dets fall

Norrøn bosetting på Grønland startet rundt år 985 under Eirik Raude. Øya ble knyttet til den norske kronen på 1200-tallet og fulgte Norge frem til Kalmarunionen. Da Danmark og Norge ble delt i 1814, beholdt Danmark Grønland.

Norge forsøkte i 1931 å gjenreise et krav gjennom okkupasjonen av Øst-Grønland (Eirik Raudes Land). Saken ble avgjort i Den internasjonale domstolen i Haag i 1933, som slo fast at Danmark hadde suvereniteten. Norge aksepterte dommen. Juridisk sett var spørsmålet dermed avgjort.

Dette er viktig: Ingen vestlige stater bestrider i dag Danmarks formelle suverenitet.

Dansk kolonistyre – og overgrepene

Danmarks eierskap betyr ikke moralsk legitimitet. Grønland var koloni frem til 1953. Assimilasjonspolitikk, tvangsflytting og den dokumenterte tvangssteriliseringen av grønlandske jenter og kvinner – i enkelte tilfeller helt ned i 12-årsalderen – er overgrep som fortsatt preger forholdet mellom Grønland og Danmark.

Dette er ikke «historiske bagateller», men reelle menneskerettighetsbrudd.

Selvstyre og retten til å gå videre

I 1979 fikk Grønland hjemmestyre, og i 2009 ble selvstyreloven vedtatt. Den slår fast at:

• – Grønland er et folk i folkerettslig forstand.
• – Grønland har rett til selvbestemmelse.
• – Eventuell løsrivelse fra Danmark skal avgjøres av grønlenderne selv.

Dette er nøkkelen: Fremtiden til Grønland avgjøres ikke i Washington, København – eller Oslo – men i Nuuk.

USA på Grønland: «Sikkerhet», ikke suverenitet

USA har vært militært til stede på Grønland siden andre verdenskrig. Thule-basen (i dag Pituffik Space Base) er etablert gjennom avtaler med Danmark, ikke gjennom eierskap.

USA har aldri hatt – og har ingen rettslig basis for – suverenitetskrav over Grønland.

Likevel opptrer amerikanske politikere som om øya er et strategisk objekt på linje med en oljekonsesjon.

Trump og imperialismens sanne språk

Da Trump foreslo å kjøpe Grønland, avslørte han en logikk USA ellers fordømmer:

– Når Russland eller Kina hevder interessesfærer → «aggressiv imperialisme».

– Når USA gjør det samme → «sikkerhetspolitikk».

Dette er ren dobbeltmoral.

USA fordømmer annektering, men forbeholder seg retten til å kjøpe, presse, isolere eller destabilisere stater som står i veien for amerikanske interesser. Grønland ble i Trumps språk redusert til et kartobjekt med ressurser – ikke et folk med rettigheter.

Hva vil grønlenderne selv?

Påstander om at «de fleste grønlendere vil bli amerikanske» er direkte feil. Meningsmålinger over tid viser:

• – Et klart flertall avviser å bli del av USA.
• – Mange ønsker økt selvstendighet fra Danmark.
• – Nesten ingen ønsker amerikansk statsborgerskap.

Grønlendere er fullt klar over hvordan USA behandler urfolk, ressurser og suverenitet – fra Alaska til Latin-Amerika.

Konklusjon: Grønland er ikke til salgs

Grønland er:

• – Ikke norsk,
• – Ikke amerikansk,
• – Ikke dansk eiendom i moralsk forstand.

Grønland er grønlendernes land.

USAs utspill om Grønland avslører ikke styrke, men imperial arroganse. Samme tankegang som Washington kritiserer hos andre stormakter, brukes uten skam når egne interesser står på spill.

Det er ikke Russland eller Kina som truer Grønlands selvbestemmelse. Det er ideen om at små folk og store ressurser alltid må underordnes imperier.

Og den ideen bør begraves – permanent.

---

Vi skrev i 2019: