Trumps angrep på Venezuela peker ikke mot slutten på stormaktskonfrontasjonen, men mot et skifte i hvordan USA håndterer den: Gjennom permanent destabilisering og konstruert kaos i periferien.

Thomas Fazi.

Jeg var veldig glad for å debutere i The Telegraph med denne artikkelen om Trumps aggresjon mot Venezuela. Her er et utdrag:

Når alle lag med propaganda er fjernet, koker dette angrepet ned til bare én ting: En fullstendig uprovosert og åpenbart ulovlig aggresjonshandling mot et land som ikke utgjorde noen reell trussel mot USA.

Målene er transparente. For det første å få kontroll over Venezuelas enorme oljereserver – de største i verden. For det andre å styrte en nøkkelalliert av den ikke-vestlige geopolitiske blokken alliert med Kina og Russland. Kort sagt, dette er nok en regimeskiftekrig, fra en president som drev kampanje nettopp for å sette en stopper for USAs «evige kriger».

I denne forstand er angrepet avslørende ikke bare for hva det gjør, men for hva det signaliserer om den utviklende naturen til amerikansk utenrikspolitikk. Ifølge flere analytikere signaliserer den nylig publiserte amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien – sammen med Trumps forsøk på å forhandle frem en løsning i Ukraina og redusere militære forpliktelser i Europa – en nøktern aksept av den fremvoksende multipolare orden og et trekk bort fra Washingtons tradisjonelle avhengighet av direkte militær inneslutning av rivaliserende stormakter.

Angrepet på Venezuela antyder imidlertid en annen konklusjon: At USA fortsatt er fast bestemt på å bremse eller stanse overgangen til multipolaritet, om enn ikke gjennom direkte konflikt med Kina eller Russland, men ved å fordoble en globalisert stedfortrederkrigsstrategi som retter seg mot de svakere leddene i rivalsystemet. Venezuela passer perfekt inn i denne logikken.

Operasjonen markerer en utvidelse av en modell som allerede er testet andre steder, der eskalering forskyves til perifere teatre: Ethvert sårbart land som nekter å samarbeide med USA og dets allierte blir et potensielt mål, spesielt de som befinner seg i det Washington nok en gang hevder å være sin «gudgitte» innflytelsessfære: den vestlige halvkule. Dette tilsvarer en gjenoppliving av Monroe-doktrinen i en oppdatert, åpenlyst militarisert form.

Dette peker ikke mot slutten på stormaktskonfrontasjonen, men mot et skifte i hvordan den håndteres av USA: Gjennom permanent destabilisering og konstruert kaos, der selv de mest elementære reglene for internasjonal sameksistens forkastes.

I denne forstand er angrepet på Venezuela kanskje den klareste demonstrasjonen hittil av kollapsen av den såkalte «regelbaserte orden». Man kan innvende at denne ordenen alltid var fiksjon. Folkeretten, suvereniteten og ikke-intervensjon ble rutinemessig krenket av USA og dets allierte, selv om de ble selektivt håndhevet mot andre. Fra skjulte kupp til bombekampanjer til direkte invasjoner – Grenada, Panama, Irak – har Washington lenge ignorert selve reglene de hevdet å opprettholde.

Likevel er det en kvalitativ forskjell i dag. Tidligere forsøkte USA i det minste å skjule sine handlinger i juridisk eller moralsk språk og å fremstille nasjonalt og internasjonalt samtykke, uansett hvor bedragersk det var. Denne tilbakeholdenheten er borte, redusert til tomme ord som få tror på.

Trump-administrasjonen hevder nå åpent retten til å angripe ethvert land den anser som en trussel – en kategori utvidet til å omfatte enhver stat som fører en uavhengig utenriks- og økonomisk politikk – og å gjøre det uavhengig av opinionen.

Denne normaliseringen av barbari har alvorlige konsekvenser. Til syvende og sist vil dette siste angrepet drive enda flere land bort fra det vestlige systemet, selv om USA reagerer med å eskalere truslene mot de som gjør det. Internasjonalt akselererer det nedstigningen til direkte anarki, der «makt gjør rett» er den eneste gjenværende regelen.

Og konsekvensene vil ikke være begrenset til geopolitikk. Etter hvert som vestlige eliter forkaster juridiske og moralske begrensninger i utlandet, vil de føle seg stadig mer berettiget til å gjøre det hjemme, noe som akselererer erosjonen av konstitusjonelle garantier og sivile friheter.

Denne prosessen er allerede godt i gang. Spørsmålet er ikke lenger om den såkalte regelbaserte orden har kollapset, men hvor mye ødeleggelse som vil bli påført, både i utlandet og hjemme, før vestlige samfunn blir tvunget til å ta konsekvensene av lovløsheten som elitene deres slipper løs.

Les artikkelen her .

Den første delen av Xinhua-artikkelen avsluttes med ordene «Den dystre virkeligheten understreker relevansen og det haster med de fire globale initiativene, og understreker ytterligere behovet for å bygge internasjonale avtaler og styrke solidariteten». Dette ordvalget er overraskende.

Bertil Carlman.

Artikeln ger uttryck för den officiella uppfattningen i Kina, och från det hållet brukar en mer positiv hållning, som också brukar vara mer långsiktigt inriktad, dominera. För toppbyråkraterna i EU/NATO och den styrande politikerkasten i de flesta europeiska staterna är verkligheten ’dyster’ Premiärministern i Italien lät i julas meddela att: «Det gångna året har varit tufft för oss alla – men oroa er inte, nästa år blir ännu värre.» ( Italian PM Giorgia Meloni’s ‘Warning’ Sparks Social Media Buzz ) Har vi det kortare perspektivet i tankarna måste vi naturligtvis hålla med Giogia. Majoriteten av jordens befolkning kan med stor säkerhet se fram emot ett nytt år som är sämre än det förra.

De bisarra och orealistiska planer för framtiden i vasallstaten Sverige, som vi nu ser i massmedia är försök att dölja verkligheten. En rubrik i Svenska Dagbladet den 29.12 2025 är ett bra exempel «Kan Tyskland leda EU bort från techbolagen?» I näringslivsdelen av tidningen står det «Europa vill slippa USA-jättarnas grepp – en tysk kan ha lösningen». När nu utvecklingen i Europa inte bara har bromsats in, utan till och med går bakåt, då måste naturligtvis den desperata politikerkasten i Europa komma med många olika falska berättelser om hur vår framtid kan komma att bli. Två dagar tidigare skrev till exempel samma tidning «Gigantiskt tyskt paket ska lyfta hela Europa.» «Igenkorkade vägar och sönderfallande broar. Nu ska en enorm satsning på infrastruktur lyfta Tysklands – och därmed hela Europas – ekonomi. Ändå kritiseras den tyska regeringen.» När alla som något lite anstränger sig ser, att ’Europas motor’ håller på att gå sönder, då väljer ett organ för den svenska politikerkasten att framhålla just denna motor som Europas framtida kraftpaket! Artikeln vill till och med kritisera de icke-troende. Det sista meningen i citatet är tydlig.

Om Sverige och Finland hade funderat på att stanna utanför Nato, och tänkt igenom vad det skulle kunna ha inneburit om länderna anslutit sig till Kinas GDI när det presenterades 1921, kanske bägge dessa länder kunnat undvika den röta som nu sprider sig i Europa. Men även detta är fantasitankar. Före inträdet i Nato hade rötan redan tagit rot i Sverige och Finland. EU-byråkratin hade naturligtvis inte heller låtit det ske.

Redan när GDI beskrivs i Xinhua-artikeln, påpekas det att initiativet helt stämmer överens med FN:s olika mål. Många mer eller mindre progressiva skribenter menar att det är dags att börja tala om, och kanske arbeta för ett alternativ till FN. Många unga intellektuella i Afrika gör det till exempel. När vi vet hur illa just Afrika har behandlats och fortsätter att behandlas, både i och utanför FN, är denna inställning fullt begriplig.

Denna artikeldel som behandlar GDI, gör först en tydlig beskrivning av hur den globala utvecklingen efter 2021 stannat upp eller gått bakåt. Men sedan kan vi läsa «GDI, som föreslås vid denna avgörande tidpunkt, har fått enorm global dragningskraft genom att bryta sig loss från det föråldrade paradigm där stormakter dominerar och mindre nationer tvingas förlita sig på dem.» Är det en korrekt beskrivning? Vi som hämtat fakta utanför USA/NATO/EU-sfären har förstått att till exempel BRI har varit en enorm utvecklingsframgång. Ben Nortons beskrivning av hamnbygget i Peru ( Kina bygger megahavn for 3,5 milliarder dollar i Peru – USA svarer med å tilby 40 år gamle tog ) handlar inte bara om framgången med projektet, utan också om att det av USA-imperialismen uppfattas som ett hot mot dess hegemoni. En annan artikel om projektet ( Kina ökar i tysthet kontrollen över Stilla havet – Dagens PS ) visar tydligt att det uppfattas på det sättet. När artikelförfattaren, Torbjörn Karlgren , skriver «Kina ökar i tysthet kontrollen över Stilla havet» , så ljuger han. Tystheten beror helt och hållet på massmedia hos oss i Väst. Ytterligare ett exempel på vikten av att välja rätt berättelse om vad som sker. Lägg för övrigt märke till hur det gemensamma arbetet, det folkliga kollektivets arbete, flera gånger betonas. Det är i skarp kontrast till Davos-andan

Bertil Carlman

Artikeloriginal: Xinhua Headlines: How China’s initiatives are paving a new path to a better world-Xinhua

En uppmaning till gemensam utveckling

Som Xi har påpekat, är utveckling nyckeln till att lösa alla problem. Global Development Initiative fokuserar på mänsklighetens gemensamma utvecklingsbehov, och ligger nära i linje med FN:s 2030-agendaen [regjeringen.no] för hållbar utveckling, och tar direkt itu med de verkliga utmaningarna inom global utveckling. Detta initiativ bidrar med kinesisk visdom och lösningar för att gemensamt främja global utveckling mot en ny fas av balanserad, samordnad och inkluderande tillväxt.

Tio år senare har 2030 års agenda för hållbar utveckling stannat av. Av dess 169 specifika mål är endast cirka 35 procent på rätt spår, medan nästan hälften går för långsamt framåt och 18 procent har gått bakåt.

Globalt vänder utvecklingen på viktiga områden. Extrem fattigdom har ökat för första gången på två decennier, där den fattigaste halvan av mänskligheten bara äger 2 procent av världens rikedomar. Cirka 2,6 miljarder människor saknar fortfarande internetåtkomst, och finansieringsgapet, för utvecklingsländer att anpassa sig till klimatförändringarna, ökar kontinuerligt.

Dessutom har krig och konflikter drivit 140 miljoner människor in i akut osäkerhet med tillgång på livsmedel, samtidigt som ensidiga sanktioner fortsätter att allvarligt påverka försörjningen för miljarder.

Dessa alarmerande fakta blottlägger grundläggande brister i den globala utvecklingen. Vissa utvecklade länder har prioriterat [sina] geopolitiska intressen framför samarbete, och har utnyttjat utvecklingsresurser genom sanktioner, avkoppling och nedskärningar i bistånd. Genom detta har de brutit den universella överenskommelsen att rätten till utveckling är en okränkbar mänsklig rättighet.

En obalanserad global styrningsstruktur har länge lämnat utvecklingsländer i underläge när det gäller att forma internationella regler, medan teknologiska blockader och handelshinder fortsätter att öka utvecklingsklyftan.

Samtidigt försvagas multilaterala mekanismer för samarbete alltmer av ensidiga åtgärder, vilket leder till en allvarlig brist på globala offentliga nyttigheter och brist på samordnade internationella insatser.

Dessa frågor har inte bara ökat risken för att agendan 2030 misslyckas, utan också belyst det akuta behovet av riktade åtgärder för att hantera globala utmaningar för utveckling.

GDI, som föreslås vid denna avgörande tidpunkt, har fått enorm global dragningskraft genom att bryta sig loss från det föråldrade paradigm där stormakter dominerar och mindre nationer tvingas förlita sig på dem. Initiativet främjar också kollektiv handling med en inställning av jämlikhet och ett systematiskt tillvägagångssätt, vilket säkerställer att varje deltagare blir en mottagare av utvecklingen.

Lane Xang EMU-tåget passerar gränsen mellan Kina och Laos inne i en tunnel den 15 oktober 2021. (Foto av Cao Anning/Xinhua)

Som en proaktiv förespråkare för initiativet har Kina alltid låtits sig ledas av «de sex principerna» och förlitar sig på plattformar som ’Belt and Road Initiative’, ’Global Development and South-South Cooperation Fund’, ’Asian Infrastructure Investment Bank’ och ’New Development Bank’ för att stärka internationellt utvecklingssamarbete.

’China-Africa Agricultural Technology Demonstration Center’ tillämpar modellen att «lära en man att fiska» [i stället för att ge honom fisk], vilket leder till en genomsnittlig ökning av de lokala grödorna på 30–60 procent. Det har gynnat över en miljon bönder och fungerar som en konkret manifestation av konceptet med prioriterad utveckling.

China-Laos Railway har förvandlat Laos från att vara ett landbundet nav till en landbunden knutpunkt, vilket har minskat logistikkostnaderna med över 30 procent och skapat mer än 100 000 jobb. Samtidigt har Kina-Brasiliens gemensamma teknologiska innovationscenter förbättrat ekologiskt skydd och utökat tillgången till ren energi för avlägsna samhällen, vilket främjar inkluderande, innovationsdriven tillväxt och harmoni mellan människor och natur.

Utöver att ge kraftfull drivkraft åt 2030-agendan, så revolutionerar och omformar GDI globala utvecklingskoncept. Dess teoretiska genombrott ligger i att bryta sig loss från beroendet av konventionella västerländska utvecklingsmodeller, sätta mänsklighetens gemensamma intressen i första rummet och lägga en solid grund för att bygga en gemenskap med en gemensam framtid för mänskligheten.

För att fördelningen av utvecklingen ska nå fler människor rättvist över hela världen, bör nationer gå bortom snävt egenintresse, omfamna historiska trender, förespråka gemensam utveckling, upprätthålla rättvisa samt fullt ut engagera sig i ömsesidigt fördelaktigt samarbete.

---

Den første delen av artikkelen leser du her:

Nyhetsmagasinet «TIME» kårer hvert år «Man of the Year». Det ble ikke Donald Trump for 2025. Hadde det vært en egen europeisk utgave av magasinet, burde det vært Donald Trump for 2025.

Per-Gunnar Skotåm.

Ikke fordi jeg er en fan, tvert om, men ut fra den rollen han objektivt spiller i europeisk politikk. Det mangler nå 2 uker på ett-års jubileum for Donald Trump som amerikansk president for annen gang. Dette året har han vært den politiker i verden som har hatt størst innflytelse i Europeisk politikk noen gang. Det gjelder sikkerhetspolitikk, det gjelder handelspolitikk og det gjelder mulige initiativ for å finne løsninger på krigen i Ukraina for å ta det viktigste. En president for et land med ca. 332 millioner mennesker, legger premissene for et sammensurium av europeiske ledere som leker politikere og som representerer ca. 450 millioner innbyggere i EU.

I løpet av det siste året har USAs president lagt alle premissene som EUs politikere forholder seg til. De siste har ikke hatt ett initiativ på egen hånd eller lansert noen plattform for å løse den største krigen på europeisk territorium siden 1945. Heller ikke bidratt til initiativ for internasjonale handelsordninger som imøtegår USAs tollsatser som fungerer som en form for økonomiske sanksjoner mot land som ikke logrer for han.

USA har faktisk skjønt at skal man oppnå en avtale med noen, må man snakke sammen. EU har brutt all diplomatisk kontakt med Russland, og har siden våren 2022 ikke bidratt til noen initiativ som kan sette i gang en prosess for våpenhvile og fred. EU har hatt et mål sammen med land utenfor EU i Europa som Norge. Ukraina skal vinne krigen og Russland knekkes. EU setter seg helt på sidelinja og venter på at USA skal lage utkast til fredsavtale som de da i etterkant vil kommentere. Snakke om å parkere seg fullstendig på sidelinja.

Det er to hendelser siste uka som indikerer at NATO er ferdig og vil endres eller gå i oppløsning. Gjentatte krav fra USA om at de vil annektere Grønland kombinert med USAs kuppartede angrep på Venezuela og bortføring av landets president. Det siste klargjør for Europa at USA kan gjøre det de sier de vil knyttet til Grønland og Danmark.

Angrepet på Venezuela slår kraftig inn i europeisk politikk, hvor det vesentligste er at Europas befolkning tydelig får se vankelmodigheten og feigheten hos sine valgte politikere ved at de ikke evner hver for seg eller samlet å gi USA et kraftig politisk svar. Det slår inn i den videre utviklingen knyttet til krigen i Ukraina. Ikke fordi folk har endret sine sympatier, men fordi dobbeltmoralen fra de europeiske lederne gjør at tillitten til de svekkes. Derigjennom vil aksepten for å redusere sosial og velferdsbudsjettene til fordel for videre militarisering og våpenstøtte reduseres.

President Zelenskij i Ukraina kom tilbake fra sitt møte med president Trump noen dager før nyttårsaften. I sin nyttårstale til Ukraina, tok han opp elementer fra drøftingene med Trump om en fredsavtale. Han refererte til at det er enighet om 90% av innholdet, men at de gjenstående 10% i realiteten inneholdt alle hovedelementene som må avklares. Mer detaljert var han ikke, men det er ikke vanskelig å analysere seg fram til hva disse hovedelementene er.

Jeg skal gjøre et forsøk.

1. Avklaring av territoriet. Russland krever de fire Oblastene (fylkene) Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson. Krim er ikke en gang på bordet. Det er i realiteten avklart. Ukraina vil fryse grensene for disse fylkene der de er i dag som et utgangspunkt for våpenhvile og videre forhandlinger. Russland er mest opptatt av Donetsk. Luhansk har de i realiteten full kontroll på. Kherson sør for elva Dnjepr og Zaporizjzja sør for elva holder sikkert.

2. Sikkerhetsgarantier for Ukraina. Ukraina er sannsynligvis villig til å oppgi sitt ønske/mål om NATO medlemskap, men vil ha en sikkerhetsgaranti fra USA og de europeiske NATO land.

3. Framtidige militære styrker for Ukraina. Her har Russland skissert 200.000 soldater, Donald Trump 600.000 og de europeiske NATO land 800.000.

Ukraina kommer neppe til å få det som de ønsker. Det territorielle er det minst vanskelige tror jeg for Russland. De har omtrent erobret de områdene de hadde som mål for krigen. Om de renonserer på noe av det, er det ikke avgjørende. En sikkerhetsgaranti som innebærer at USA evt. med europeisk NATO skal svare ut i tråd med dagens paragraf 5 i NATO charteret om at et angrep på Ukraina i dette tilfellet skal utløse et militært svar fra alle blir ikke akseptert. Ikke av Russland, men i enda sterkere grad av USA. De har ikke til hensikt å bli dratt inn i en (verdens)krig med Russland knyttet til noen trefninger på Ukrainsk jord. At de Europeiske lederne ikke ser dette, forteller mest om dem. Russland vil heller ikke akseptere noen koalisjon av villige NATO land som en sikkerhetsstyrke på Ukrainsk jord.

De siste dagers hendelser med fornyet krav fra USA om Grønland samt det folkerettsstridige angrepet på Venezuela, gjør at fredsprosessen som preget en del av desember er død for øyeblikket. Krigen vil fortsette, hvor russerne utfra framganger på slagmarken vil fortsette sin framgang og bedre sin forhandlingsposisjon for en mulig framtidig løsning.

USA og President Trump har en del andre utfordringer på sin tallerken knyttet til omfattende protester i verden på angrepet på Venezuela. Europa er splittet. De er livredde for at USA vil gjøre alvor av å annektere Grønland. Hvordan skal Europas NATO-land svare på det i så fall? Min påstand er at de ikke kommer til å gjøre noe som helst, for de er ikke i stand til det om de så skulle ønske det. NATO er i realiteten oppløst som den organisasjonen det har vært. Det blir ikke enkelt å plukke opp bitene for de som skulle prøve.

---

Vi er vitne til et sammenbrudd i det som gjerne omtales som den regelbaserte verdensorden. Når USA tar seg til rette internasjonalt, bruker militær makt, overstyrer stater og i praksis bidrar til å fjerne andre lands politiske ledelse, slik vi har sett i Venezuela , er det ikke lenger snakk om enkeltstående unntak. Det etableres presedens. Og presedens er farlig.

Dan-Viggo Bergtun.

Slik situasjonen fremstår, har USA i Venezuela handlet som om folkeretten ikke gjelder. Når en valgt president presses ut gjennom økonomisk tvang, politisk press og utenlandsk maktbruk, uansett hvilke anklager som brukes som begrunnelse, er signalet tydelig: Suverenitet er ikke absolutt. Den er betinget. Den gjelder bare for stater som innordner seg.

Det er her det ubehagelige, men nødvendige spørsmålet melder seg. Hvis USA kan gjøre dette, hvorfor skal ikke Russland eller Kina gjøre det samme? Tankene går naturlig til Ukraina og Taiwan . På hvilket moralsk eller juridisk grunnlag skal Vesten fordømme andre stormakter dersom metodene i realiteten er de samme, men de geopolitiske målene ulike?

Dette er ikke bare en teoretisk problemstilling. I 2017, under et møte jeg hadde med Taiwans daværende president Tsai Ing-wen , tok hun selv opp denne problematikken. Hun gjorde det ikke i form av anklager, men som en advarsel. Hun beskrev frykten for en verden der stormakter igjen begynner å drive politisk byttehandel. Ikke gjennom formelle avtaler, men gjennom handlinger, unnlatelser og stillhet. Små land og territorier, sa hun, risikerer å bli brikker i et spill de ikke kontrollerer.

Fra mitt møte med Taiwans president Tsai Ing-wen i Taipei 2017.

Den gangen fremstod det som en dyster analyse. I dag fremstår det som en treffende beskrivelse av virkeligheten.

Når USA handler som det gjør i Latin-Amerika, og Kina først forholder seg stille før det senere kommer en svak og forsinket protest, er det legitimt å stille spørsmål. Ikke fordi det finnes bevis for konkrete avtaler, men fordi politisk byttehandel sjelden annonseres. Den skjer i praksis. Stillhet kan være en del av regnestykket.

I dette bildet er det også grunn til å rette blikket mot Grønland . Øyas strategiske betydning har økt kraftig, både militært og ressursmessig. USAs åpne interesse for Grønland de siste årene, kombinert med økt stormaktsrivalisering i Arktis, reiser et ubehagelig spørsmål: Kan også Grønland bli en del av denne politiske byttehandelen?

Formelt er Grønland en del av Danmark , men i realpolitisk forstand er det langt fra gitt at små stater og autonome territorier har siste ord når stormakter definerer sine sikkerhetsinteresser. Dersom prinsippet om suverenitet allerede er gjort betinget i Latin-Amerika og andre deler av verden, finnes det ingen garanti for at det respekteres fullt ut i Arktis.

Dette illustrerer hvorfor USAs handlinger ikke bare er et problem isolert sett. De bidrar til å normalisere en praksis der makt går foran rett. Når den dominerende makten viser at regler kan settes til side uten reelle konsekvenser, åpnes rommet for at andre gjør det samme. Ikke nødvendigvis fordi de ønsker konflikt, men fordi systemet ikke lenger belønner tilbakeholdenhet.

Europa, inkludert Norge, fremstår i denne sammenhengen som stadig mer irrelevant. Vi uttrykker bekymring, viser til folkeretten og ber om dialog, men har liten innflytelse når avgjørende beslutninger tas. Europas sterke avhengighet av amerikansk sikkerhetspolitikk har en kostnad. Når makt projiseres gjennom militære midler, er det ikke Brussel som setter rammene.

Dette bør bekymre alle som hevder å forsvare internasjonal rett. For når normer først brytes ett sted, finnes det ingen garanti for at de ikke brytes andre steder. I Asia. I Europa. I Arktis. Man kan ikke applaudere maktbruk når den kommer fra én aktør og fordømme den når den kommer fra en annen. En slik dobbeltmoral undergraver all troverdighet.

Kjernen er enkel. Enten gjelder prinsippene for alle, eller så gjelder de for ingen. Enten er tvang, militær overstyring og politisk press uakseptabelt, eller så er det blitt et legitimt virkemiddel i internasjonal politikk. I så fall må vi også erkjenne at politisk byttehandel igjen har blitt en normal del av stormaktenes samhandling.

For den dagen Kina bruker samme logikk i Asia, eller Russland gjør det i sitt nærområde, vil protestene fra Vesten være høylytte. Men de vil mangle tyngde. Da vil det ikke lenger stå rett mot makt, men makt mot makt.

Europa har allerede valgt en form for stillhet. Fortsetter vi på den veien, risikerer vi ikke bare å miste innflytelse, men også det moralske grunnlaget for å hevde at verden bør styres av lover og ikke av den sterkestes vilje.

Det var dette Tsai Ing-wen advarte mot. En verden der små land og territorier gradvis mister handlingsrom, og der politisk byttehandel mellom stormakter former realitetene, også når den skjer i det stille.

Spørsmålet er ikke om dette er formalisert.
Spørsmålet er om vi allerede lever i en verden der politisk byttehandel igjen er blitt normalen.

---

I går dekket mainstream-mediene Venezuela non-stop. De nevnte visepresident Delcy Rodríguez mange ganger fordi Trump uttalte at hun nå har makten. De nevnte aldri at 2026 markerer 50-årsjubileet for torturen til døde av faren hennes, den sosialistiske aktivisten Jorge Rodríguez, av de CIA-støttede sikkerhetstjenestene til det USA-allierte Pérez-regimet i Venezuela.

Craig Murray.

Det ville selvsagt ødelegge narrativet om den onde kommunisten kontra de hyggelige demokratene som blir tvunget ned i halsen på alle.

Jorge Rodríguez.

De nevnte heller ikke at Hugo Chávez’ valgte regjeringer reduserte ekstrem fattigdom med over 70%, 50%, halverte arbeidsledigheten, firedoblet antallet som mottok statspensjon og oppnådde 100% leseferdighet. Chávez tok Venezuela fra det samfunnet med størst ulikhet i formuesfordeling i Latin-Amerika til det mest likestilte.

De har heller ikke nevnt at María Corina Machado kommer fra en av Venezuelas rikeste familier, som dominerte elektrisitets- og stålindustrien før nasjonaliseringen, og at hennes støttespillere er de samme familiene som sto bak disse CIA-kontrollerte morderiske regimene.

Økonomiske sanksjoner innført av Vesten – og en annen ting de ikke har nevnt er at Storbritannia har konfiskert over 2 milliarder pund av den venezuelanske regjeringens eiendeler – har gjort det vanskelig for Maduro-regjeringen å gjøre mye mer enn å støtte opp om fremgangen fra Chávez-årene.

Men at Venezuela er et viktig produksjons- eller smuglersted for narkotika som kommer inn i USA er rett og slett tull. Nicolás Maduro har sine feil, men han er ikke en narkohandelskjempe. Påstanden er bare tull.

Vestens villighet til å akseptere opposisjonens tvilsomme stemmetall fra presidentvalget i 2024 legitimerer ikke invasjon og kidnapping.

En million demonstrerte for Maduro i Caracas i 2024.

I går kom nesten alle vestlige regjeringer med en uttalelse som klarte å støtte Trumps bombing og kidnapping – rett og slett grovt ulovlig i henhold til folkeretten – og samtidig hevde å støtte folkeretten. Hykleriet er virkelig utenfor skalaen. Det er også nettopp de vestlige maktene som støtter folkemordet i Gaza som støtter angrepet på Venezuela.

Folkemordet i Gaza demonstrerte slutten på håpet – som var ekstremt viktig for mitt eget verdensbilde – om at folkeretten skulle oppveie den brutale maktbruken i internasjonale relasjoner. Kidnappingen av Maduro, de vestlige maktenes hastverk med å akseptere det, og resten av verden sin manglende evne til å gjøre noe med det, har understreket at folkeretten rett og slett er død.

Den verste fredsprisen noensinne

På den lange listen over forferdelige utmerkelser til Nobels fredspris, kan ingen være verre enn den siste til den venezuelanske forræderen María Corina Machado, som aktivt hadde til hensikt å fremme og fremskynde det imperialistiske angrepet på Venezuela fra USA.

Det krever mye innsats å komme frem til en verre avgjørelse enn å tildele Kissinger rett etter den massive bombingen av Laos og Kambodsja. Det var en forferdelig tildeling, men den var ment å anerkjenne den antatte Paris-fredsavtalen og oppfordre USA til å respektere fredsprosessen. Opprinnelig var det en felles tildeling med den vietnamesiske forhandleren Lê Đức Thọ (som fornuftig nok takket nei).

Kissinger-prisen var en forferdelig feil, men komiteen forsøkte å avslutte en krig, med utgangspunkt i en vilje til å samarbeide med prinsippløs realpolitikk. Med tildelingen til Machado forsøker de bevisst å støtte og fremme starten på en krig. Det er en helt annen sak.

På samme måte var tildelingen til Obama et vanvittig øyeblikk av håp etter fortvilelsen etter invasjonen av Irak. Det var en kombinert feilaktig tro på at Obama ville være bedre, med en feilaktig idé om at den ville oppmuntre ham til å være det.

Jeg aksepterer at grensen jeg trekker er tynn – å belønne gjerningsmennene bak vestlig aggresjon er bare et lite skritt unna å faktisk oppmuntre til vestlig aggresjon. Men likevel har en grense blitt krysset.

Jørgen Watne Frydnes moralsk konkurs

Det grove hykleriet til den moralsk konkursrammede komitéformannen Jørgen Watne Frydnes, når han hevder at prisen er for ikke-voldelig utvikling i Venezuela, akkurat i det øyeblikket Trump samlet den største invasjonsstyrken siden Irak utenfor Venezuela, får meg til å føle tanker om Frydnes som ikke burde kvalifisere meg til noen fredspris i det hele tatt. Jeg føler det samme med Guterres og alle de andre som forlater sin angivelige internasjonale rolle for å slikke Trumps støvel i dag.

Så hva skjer nå med Venezuela? Vel, på den mest optimistiske måten var Trumps handling performativ. Han måtte gjøre noe for å unngå «storhertugen av York»-vitsene etter den enorme styrkekonsentrasjonen utenfor Venezuela, og han har produsert et spektakulært prosjekt som faktisk endrer lite.

(« The Grand Old Duke of York » er et engelsk barnerim. En moderne versjon går slik:

Oh, the grand old Duke of York ,
He had ten thousand men;
He marched them up to the top of the hill,
And he marched them down again.

When they were up, they were up,
And when they were down, they were down,
And when they were only halfway up,
They were neither up nor down.)

Med denne tolkningen kan det hende at amerikanerne gjør den samme feilen som de gjorde i Iran, ved å tro at halshuggingsstrategi og bombing vil utløse en intern revolusjon. I Iran styrket de faktisk støtten til regjeringen.

Per i går ettermiddag visste den bolivarianske regjeringen i Caracas ennå ikke hva som hadde skjedd, i hvilken grad det var samarbeid i de væpnede styrkene rundt Maduros kidnapping, og om de fortsatt hadde kontroll over hæren.

Trumps klare signal om at USA ser på Rodríguez som ansvarlig, og Trumps foraktelige avskjedigelse av Machado – det eneste lyspunktet i en forferdelig dag – kan få alle i Venezuela som forventer aktiv amerikansk støtte til et kupp til å tenke seg om.

Til dem som hevder at Maduro var en tyrann, henviser jeg til den komiske operaen Guaidó-kuppet fra 30. april 2019. Guaidó ble erklært president i Venezuela av vestmaktene til tross for at han aldri engang hadde vært kandidat. Han forsøkte et kupp og vandret rundt i Caracas med tungt bevæpnede håndlangere, erklærte seg selv som president, men ble bare ledd av av hæren, politiet og befolkningen.

I hvilket som helst land i verden ville Guaidó blitt fengslet på livstid for å ha forsøkt et væpnet kupp, og jeg regner med at han i de fleste tilfeller ville blitt henrettet. Maduro klappet ham bare på hodet og satte ham på et fly tilbake der han kom fra.

Så mye for det onde diktaturet.

Ved en ren tilfeldighet sendte jeg en tekstmelding til Delcy Rodríguez på fredag ​​om reise- og akkrediteringsordninger, slik at jeg kan reise og rapportere fra Venezuela og gi deg mer av sannheten fra det landet som media skjuler for deg. Jeg gjorde det klart at jeg ikke ba om økonomisk støtte. Ting er åpenbart ustabile for øyeblikket, men det er fortsatt min intensjon å komme dit.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Craig Murray.

Kina tar sterk avstand fra USAs angrep på Venezuela og krever løslatelse av Maduro og hans kone

Kina har sterkt fordømt det amerikanske militærangrepet på Venezuela 3. januar 2026, der president Nicolás Maduro og hans kone ble tatt til fange og fraktet ut av landet.I offisielle uttalelser fra Kinas utenriksdepartement heter det at Kina er dypt sjokkert over USAs «åpenbare bruk av makt mot en suveren stat» og handlinger rettet mot presidenten. De beskriver angrepet som hegemonisk oppførsel som alvorlig bryter folkeretten, krenker Venezuelas suverenitet og truer fred og sikkerhet i Latin-Amerika og Karibia. Kina motsetter seg dette bestemt og oppfordrer USA til å respektere folkeretten og FN-paktens prinsipper.I en oppfølgende uttalelse krever Kina at USA umiddelbart sikrer sikkerheten til Maduro og hans kone, løslater dem, stopper forsøk på å velte Venezuelas regjering og løser situasjonen gjennom dialog og forhandlinger.

Afrikanske medier melder om at et kuppforsøk mot president Ibrahim Traoré ble avverget natt til 4. januar 2026. Journalisten Thabo Mosia fra CentralNews skriver om dette fra Burkinas Fasos hovedstad Ouagadougou: Coup Attempt Foiled in Burkina Faso, Alleged Mastermind Arrested, Authorities Arrest Key Suspect Linked to Ex-President Damiba . Franck Koffi fra Afrik.com har også en artikkel om kuppforsøket.

Thabo Mosia skriver:

Kuppforsøket ble oppdaget og stoppet 3. januar 2026 i hovedstaden Ouagadougou takket være rask etterretning fra sikkerhetsstyrkene. Operasjonen førte til arrestasjonen av flere mistenkte, inkludert den påståtte hovedmannen – en nær medarbeider av den tidligere presidenten Paul-Henri Sandaogo Damiba (ofte kalt Damiba). Analysen av hovedmannens telefon avslørte det myndighetene beskriver som «ubestridelige bevis», inkludert kommunikasjon som knytter gruppen direkte til Damiba.

De arresterte, totalt ni personer (noen militære og noen sivile med bånd til Damiba), ble beskrevet av myndighetene som «spioner, forrædere og fiender av Burkina Faso». Planen gikk ut på å overta nøkkelinstitusjoner i landet. Ingen personer kom til skade under aksjonen, og myndighetene roste operasjonen som en seier for årvåkenhet som viser «styrken og årvåkenheten til våre sikkerhetsstyrker, som sikrer at stabilitet og suverenitet forblir intakt».

På sosiale medier er det lagt ut videoer som skal vise mobilisering mot kuppforsøket.

Kuppforsøket er ikke omtalt i hovedstrømsmedier som DW, AP, BBC og Al Jazeera, men det sier ikke nødvendigvis noe annet enn at disse mediene knapt har interesse for Afrika eller Burkina Faso – i alle fall ikke hvis det er nyheter til landets fordel.

Burkina Faso rapporterer om framganger i kamp mot jihadistene

Regjeringa i Ouagadougou rapporterte om «betydelige militære suksesser i desember», inkludert gjenerobring av flere områder fra jihadistgrupper og nøytralisering av terrorister som brukte eksplosive droner. Traoré framhevet dette i sin tale 11. desember (uavhengighetsdagen) og i nyttårstalen.

Traoré annonserte 24. desember storskala fellesoperasjoner mot jihadistene sammen med Mali og Niger gjennom Alliance of Sahel States (AES).

Burkina Faso har gjort betydelige framskritt i jordbruket de siste årene, spesielt gjennom Offensive Agropastorale et Halieutique som ble lansert i 2023 under president Captain Ibrahim Traoré. Målet er å oppnå matsikkerhet og redusere importavhengighet i et land der rundt 80% av befolkninga lever av jordbruk.

I sin nyttårstale 31. desember 2025 kunngjorde Traoré at Burkina Faso hadde oppnådd matsjølstendighet i 2025.

I sin tradisjonelle nyttårshilsen la Traoré vekt på suksessen til Operasjon Lalmassga («Isveggen»), som gjorde det mulig for de burkinske væpnede styrkene å gjenerobre dusinvis av landsbyer som tidligere var kontrollert av terroristgrupper, spesielt i Nakambé-regionen, nær Kompienga-demningen, Namungu i Gulmu og Namsiguia rundt Djibo og Toulfé. Han lovet fortsatte militære offensiver opp til landegrensene og roste både hæren og Frivillige til forsvar av hjemlandet (VDP) for deres rolle i den territoriale gjenerobringen.

På den humanitære fronten bemerket Traoré at tusenvis av internt fordrevne har returnert til sikre områder, mottatt støtte til å gjenoppta landbruksaktiviteter og dra nytte av nybygd infrastruktur. ( africanews.com )

Kornproduksjon:

• 2024: Over 6 millioner tonn (rekord, overskudd for andre år på rad).
• 2025/2026-sesongen (foreløpig estimat): 7,14 millioner tonn (+17,6% fra foregående sesong), med en dekningsgrad på 126,4% av nasjonalt behov.
• Avlingsøkning per hektar: 35–40% siden offensiven startet.

Mekanisering: Over 400 traktorer distribuert tidligere; for 2025–2026: 608 traktorer og 1102 motorkultivatorer.

Agricultural offensive: how Burkina Faso is moving towards self-sufficiency in food production

Distribusjon av landbruksmaskiner til bønder har vært en av hjørnesteinene i Traoré-regjeringens landbruksoffensiven. Foto: Burkina Fasos presidentskap

Traoré kunngjorde i nyttårstalen at 2026 blir «året for store prosjekter» ( l’année de grands chantiers ).

Et søk via Grok forteller:

Veier og transport

• Ouagadougou–Bobo-Dioulasso motorvei: Byggingen av landets første expressvei (332 km) startet i desember 2025. Prosjektet finansieres fullt ut av staten med ca. 200 milliarder CFA-franc (ca. 357 millioner USD) fra 2026-budsjettet. Den vil redusere reisetid, styrke handel og koble Burkina Faso bedre til vestafrikanske havner.
• Nye veibyggingsbrigader og rehabilitering av flere hundre kilometer veier, støttet av lån fra Afrikanske utviklingsbanken og Islamic Development Bank.
• Lavkostmetoder som den japanske «Donou»-teknikken (med jordsekker) brukes for bærekraftige og billige veier.
• Regionale prosjekter gjennom Alliance of Sahel States (AES) inkluderer planer om motorveier og jernbane som kobler Burkina Faso med Mali og Niger.

Energi og solkraft

• Økt satsing på solenergi med flere prosjekter under bygging eller planlegging, som Dédougou solkraftverk (18 MW) og andre støttet av Verdensbanken og Afrikanske utviklingsbanken.
• Mål om høyere andel fornybar energi i miksen, med batterilagring for å håndtere intermittens.
• Elektrifisering av rurale områder og nettverksforsterkning fortsetter.

Burkina Faso, Mali, Niger establish investment bank to finance infrastructure projects .

Digital infrastruktur og annet

• I 2026 planlegges utbygging av 270 km fiberoptikk , dekning av 750 «hvite soner» med mobilnett og bredbånd, samt mini-datasentre og digitalisering av administrative tjenester.
• Urban planlegging skifter mot høyhus og tettere byutvikling.
• Andre prosjekter inkluderer ny flyplass, multimodal tørrhavn i Ouagadougou og helse-infrastruktur (som nye universitetssykehus).

Burkina Faso Builds Modern International Airport to Replace Colonial-Era Facility .

Et farlig eksempel for imperialismen

Burkina Faso under Ibrahim Traorés ledelse står fram som et eksempel for hele Afrika for sjølråderett, kontroll over egne ressurser og sosial fordeling til fordel for de fattige. Dette er det diametralt motsatte av det som har vært politikken i Afrika under det nykoloniale styret, og for de gamle kolonimaktene er dette er svært farlig eksempel. For folkene i Afrika, derimot, er det et eksempel som gir håp og optimisme.

Som tidligere beskrevet her på steigan.no er definisjonen på krig etter militærteoretikeren Carl von Clausewitz: «En fortsettelse av politikken, men med andre voldelige midler».

Per-Gunnar Skotåm.

I samme øyeblikk som de første skudd, granater og bomber lanseres, virker også krigen tilbake på den politikken som lå til grunn for krigshandlingene, og endrer vilkårene som krigen videreføres under. Derfor vil ingen av partene ha kontroll over de politiske rammevilkårene som en lengre krig utkjempes under.

Denne forståelsen må kombineres med en militærfilosofisk forståelse av hva et slag er!

Et slag er en avgjørelse hvor krefter fra hver side møtes mot hverandre og begge (alle) parter også er klar over at utfallet vil forandre retningen og innholdet i den videre striden. Om den er politisk eller militær. For eksempel kan begrepet overføres også til sivile politiske og økonomiske strider som viktige avgjørelser på et landsmøte i et parti/organisasjon. En generalforsamling i et borettslag/sameie eller i et aksjeselskap. Utfallet endrer forutsetningene for hvordan organisasjonen fungerer og retningen det tar.

Siden vi snakker om krig i allmenn forstand, og krigen i Ukraina i konkret forstand, bør vi kanskje holde oss der, men det er et politisk/filosofisk innhold i begrepet slag som man ikke alltid ser. Vi er vant til å behandle begrepet slag knyttet til store militære operasjoner med død og destruksjon. Slaget om Stalingrad, slaget i Kursk, slaget om Berlin, slaget om landgangen i Normandie osv er begrep de fleste er kjent med. Man ser også at utfallet av hvert slag endret vilkårene som striden ble utkjempet under og virket tilbake på politikken som krigen ble utkjempet under. For eksempel ble Stalin og Sovjet-Unionen lovt fra Storbritannia med USAs støtte at de vestallierte skulle åpne en Vestfront mot Tyskland allerede i 1942. Først i 1944 fant landgangen i Normandie sted. Storbritannia og Churchill trenerte så lenge og så gjerne at Tyskland og Sovjetunionen blødde hverandre tørre på østfronten. Kurskslaget sommeren 1943 endret dette, fordi også Storbritannia så at de risikerte at Sovjetunionen ville kunne ikke bare knekke Tyskland, men frigjøre hele Sentral-Europa aleine. Først da kastet Churchill og Storbritannia seg for fullt inn i den felles kampen mot Tyskland sammen med sine andre allierte.

Utfallet av slaget i Kursk bestemte altså vilkårene for den videre krigen for de allierte. Men også for Tyskland, for etter Kursk var Tyskland konsekvent på defensiven og evnet ingen offensive strategiske operasjoner på Østfronten.

Hvilke slag har det vært i Ukraina siden februar 2022?

Ikke så mange. Sjølve invasjonen var et omfattende slag hvor Russland forsøkte med offensiver fra nord og sør mot omtrent halve Ukraina å frambringe en sjokkartet overraskelse som skulle frambringe Kievs kapitulasjon. Operasjonen ble presenter som en «Spesiell Militær Operasjon» (SMO) for å fri et brødre- og søsterfolk fra et militarisert diktatur infisert av nazister og deres innflytelse. Derfor hadde Russland en overordnet bruk av våpen som ikke innebar bruk av tung bombing eller beskytning, og særlig ikke mot sivile områder. Man forsøkte å overrumple Ukraina med overveldende angrep, men faktisk med svak utrustning våpen-messig eller operasjonelt. Den 65 km lange militærkolonnen mot Kiev hadde hverken infanteri, ammunisjon eller diesel til å gjennomføre en militær offensiv operasjon av denne typen.

https://www.dn.no/video/m/zHf9zM96/64-kilometer-lang-russisk-militarkolonne-pa-vei-mot-ukrainas-hovedstad-kyiv?play=1

Da Russland mislykkes med dette våren 22, måtte man trekke seg tilbake fra omfattende områder. Nå etter ytterligere 3,5 års offensiv krigføring har fortsatt ikke Russland gjenerobret de områdene de invaderte det første halvåret.  Dette var for Russland et tapt slag på flere nivåer. Det avslørte hulheten i den russiske krigsmaskinens massive overlegenhet. Den russiske politiske og militære ledelsen fikk en realitets sjekk om kvaliteten på eget militær apparat.

Det gav Nato og USA et incitament til fortsatt intensivert støtte til Ukraina, med håp om at Russland skulle gi opp sine politiske og militære ambisjoner.

Så langt lykkes ikke det, men invasjonen bidro til at Finland og Sverige søkte og nå er en del av Nato. Sett på bakgrunn av at Russlands hovedbegrunnelse for invasjonen var å hindre videre NATO ekspansjon mot landet, var dette en alvorlig strek i regningen. Østerjøen og Bottenvika er nå et Nato-hav.

Resultatet av det mislykkede kuppartede invasjonsforsøket var at Russland i større grad enn tidligere ble politisk isolert, og pålagt økonomiske sanksjoner som svekker den russiske økonomien på kort sikt, sjøl om det kan utvikles tiltak som kompenserer dette på lenger sikt. Så langt har ikke sanksjonene gitt synlig svekkelse i militæroperasjonene, men det betyr ikke at de ikke har virkning.

Kampen om Mariupol var slag nummer to!

Mariupol er en viktig by for å ha/opprettholde kommunikasjonskontroll og militær kontroll over Krim. Russland beleiret byen 24. februar 2024, og avgjorde kampene ca. 3 måneder seinere rundt 20. mai. Kampene hadde politisk og militær betydning utover det som foregikk militært i og rundt byen. Den viste at om nødvendig hadde Russland vilje og evne til massiv bombardering av Ukrainske militære styrker. En vesentlig del av de ukrainske styrkene var knyttet til den nazistiske Azov-brigaden, som det var en uttrykt målsetting for Russland å avvæpne gjennom invasjonen. I tillegg ble sluttkampene utkjempet på og ved ett stort stålverk i byen som bar nazi-brigadens navn – Azov stålverket. Kampene og brigadens nederlag i stålverket som bar deres navn, fikk derfor et politisk resultat som styrket oppslutningen om den «Spesielle Militær Operasjonen» i den russiske befolkningen. Russland evnet som resultat av slaget å befeste landkorridoren mellom Russland og Krim. Deres utgangspunkt for framtidige offensive operasjoner ble styrket.

Ukrainas sommeroffensiv 2023 var slag nummer tre!

Ukraina bygde sjøl opp til at dette var et avgjørende slag hvor utfallet ville være bestemmende for den videre utvikling i krigen. Ukraina hadde mottatt et betydelig antall vestlige stridskjøretøy, om ikke av de siste modeller, så mer moderne enn mye av det utstyret som både Ukraina og Russland benytter av sovjetisk opprinnelse, som Leopard tanks, Abrahams tanks, Bradley kampkjøretøy, moderne mekaniserte mineryddingsutstyr, luftvernutrustning osv. Mannskapene var godt trent og opplært på våpnene med utenlandske instruktørers hjelp fra de fleste NATO- land, inklusive norske instruktører.

Målet for operasjonen som startet fra byen Orikhiv i Zaporizhya Oblast (fylke), hadde som mål å trenge sørover fram mot byen Tokmak og videre mot den større byen Melitopol og fram til Azov-havet. Om man lykkes helt eller delvis, ville det stenge eller sterkt begrense Russlands muligheter til landveis kontakt med sine styrker og befolkning i Kherson fylke og på Krim.

Offensiven gikk seg raskt fast i omfattende forsvarsverker fra Russland sin side, med store tap hos Ukraina, og begrensede tap på russisk side. Alle punkter i sånne forsvarsverk er på forhand målt inn av forsvareren med artilleribeskytning, og minelegging ved hjelp av artilleri, når det trengs.

Ukraina gikk seg fast og ga opp foretagendet etter store tap av menn og materiell i september 2023. Frontlinjene er i dag flyttet godt nord for Orikhiv hvor angrepet startet fra.

Den politiske implikasjonen gjør at det er rett å karakterisere det som et slag. Altså en hendelse som gir den ene eller andre part fordeler politisk og militært knyttet til utfallet, er at Ukraina varslet sommeroffensiven som en avgjørende hendelse. Ikke bare mislykkes Ukraina med offensiven, men de angivelige supervåpen fra Nato som skulle snu opp og ned på situasjonen feilet også. Supervåpen finnes ikke noe sted om de heter Bradley, Stryker, Abrahams, Leopard, Challenger, Himar rakettartilleri eller Storm Shadow. For den del har heller ikke Russland noen supervåpen knyttet til hærstyrker. Det fungerte altså som et militært og politisk tilbakeslag for Ukraina og Nato, og noe av lufta gikk ut av Nato-ballongen. Vesten kan fortsette å sende utstyr, men vesentlige deler av det vil etter en stund bli sendt til omsmelting som annet jernskrap.

Kampene mot Krynki var slag nummer fire!

Russland holdt høsten 2022 en større del av Kherson Oblast enn de gjør nå. Som en del av det militære tilbakeslaget høsten 2022 hvor de også hadde ambisjoner mot byen Mykolaiv i Mykolaiv Oblast, måtte Russland trekke seg ut av Kherson by som ligger på nordsiden av elva Dnjepr (høyre bredd sett medstrøms). Russland har siden da okkupert det meste av Kherson Oblast, men ikke fylkeshovedstaden Kherson by.

Med sterk britisk planleggingsstøtte, og logistikk-støtte: Britene var pådriver for operasjonen og brukte sine spesialavdelinger som SAS og SBS til opptrening av Ukrainske soldater i områder i Storbritannia med lignende geografiske forhold.

Målet var å opprette et brohode på sørlige bredd av Dnjepr (venstre side) for over tid å presse russerne tilbake. Her må man ta med at Dnjepr ikke er ei elv à la Glomma. Mer som Mjøsa, og ikke på det smaleste. Vanviddet i operasjonen blir fort klart om man reflekterer litt over hva britene presset Ukraina til å være med på. Ved hjelp av 12-14 fots småbåter og gummibåter skulle man ilandføre soldater og materiell inklusive våpen og ammunisjon for å befeste et brohode som skulle bygges opp og stå imot russiske stridsvogner, artilleri, helikoptre og omfattende droneovervåking. Galimatias fra dag en. Omtrent alt av ukrainske mannskaper ble skutt sønder og sammen og tusener ble drept. Man klarte ikke engang å forsyne sine egne med mat.

Den politiske implikasjonen som tilsier at det bør kalles et slag, som for øvrig Russland kom seirende ut av, var at operasjonen ble lansert som operativt viktig, og endte opp som en fullstendig fiasko. Alle ideer basert på landgangsoperasjoner over Dnjepr baser på gummibåter er lagt død. Krynky operasjonen gir altså en varig politisk og militær fordel for Russland, og det motsatte for Ukraina.

https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Krynky

Kursk-offensiven fra Ukraina er slag nr. 5!

I månedskiftet juli/august 2024 igangsatte Ukraina en offensiv inn i Kursk Oblast i retning storbyen Kursk. Offensiven kom overraskende for Russland og de vernepliktige som tjenestegjorde i grenseområdet var ingen match for de kamperfarne ukrainske styrkene som ble brukt. Disse ble etter hvert erstattet av kamperfarne russiske vervede mannskaper fra kampene i Ukraina. Ukraina hadde innledningsvis stor framgang og kontrollerte en periode rundt 5000 km2 av russisk territorium. Etter hver fikk Russland stabilisert frontlinja og over en periode på rundt 8 måneder klarte de ved blant annet støtte fra ca. 10000 nord-koreanske soldater å drive Ukraina ut av russisk territorium.

Angrepet fra Ukraina hadde en viss taktisk glans, og hadde også strategisk betydning for Ukraina. Ukraina gjorde noe helt uventet, de hvelvet bordet og snudde spillet for en kort periode. Russland kunne ikke iverksette de øvrige planer for framrykking de hadde, men måtte møte framrykkingen ved å overføre kamptrente styrker fra andre frontavsnitt. Mer langsiktig, har Russland vært nødt til å styrke grenseberedskapen, og derigjennom bundet styrker som ikke kan brukes i Ukraina. Ukrainsk etterretning hadde informasjon om at Russland planla en sommeroffensiv, som de for så vidt hadde startet mot Kharkiv og Sumy. Denne måtte skrinlegges. Ukraina hadde neppe forventninger om å marsjere til Moskva. De forventet nok å bli drevet tilbake etter en tid, men de bedret i realiteten sin militære posisjon ved å spenne ben for Russlands sommeroffensiv. På den andre siden fikk ledelsen i Kreml oppslutning om sitt narrativ, at moderlandet Russland er under angrep. Så Kreml skoret også politiske poeng.

Flere slag i betydning at utfallet endrer vilkårene for striden, har det ikke vært

Den opplyste leser innvender kanskje, hva med Bakhmut 2023, hva med Avdiivka 2024, og hva med Pokrovsk desember 2025? Disse erobringene har propagandistisk betydning, men til enorme kostnader. De medfører ingen kvalitative endringer for det videre stridsforløpet. Bare mer av det samme. Utfallet gir ingen politisk eller militærstrategisk gevinst. Det er kjøttkverna som maler, og det betyr intet gjennombrudd som endrer utviklingen i noen spesiell retning.

Mer om dette i en seinere artikkel om kampen for resten av Zaporizia og Donetsk.

Nyhetsbildet om Venezuela domineres av dramatiske overskrifter, personfokus og akutte hendelser, men nesten fullstendig fravær av strukturell forklaring.

Susanne Heart.

Når komplekse konflikter reduseres til fortellinger om én person, er det sjelden fordi virkeligheten er enkel. Det er fordi publikum ikke får hele bildet. I dekningen av Venezuela ser vi allerede hvordan personfokusering erstatter strukturell analyse – og hvordan informering glir over i programmering.

For hva om Venezuela ikke først og fremst handler om Trump, demokrati eller narkokarteller. Hva om dette handler om noe langt mer grunnleggende. Om en verdensorden som er i ferd med å miste sitt feste, og om maktstrukturer som reagerer med større hastverk når kontrollen glipper.

Når etablerte systemer utfordres, oppstår ofte desperasjon. Ikke nødvendigvis i form av åpen kollaps, men gjennom harde mottiltak, forenklede fortellinger og aggressiv håndheving av gamle ordninger. I dette lyset blir dollarens rolle i verden et nøkkelspørsmål. Hvor ofte forklares petrodollaren i nyhetssendingene. Hvor ofte settes dagens hendelser inn i et historisk og strukturelt perspektiv som gjør det mulig å forstå hvorfor konfliktene oppstår akkurat nå.

Etter at dollaren ikke lenger var bundet til gull på 1970-tallet, da Bretton Woods-systemet kollapset og den faste koblingen mellom valutaer og gull opphørte, trengte USA en ny måte å sikre at resten av verden fortsatt brukte dollar. Løsningen ble olje. Gjennom sikkerhets- og energipolitiske avtaler med store oljeprodusenter ble det etablert en praksis der olje i hovedsak ble handlet i dollar. Dermed ble dollaren helt nødvendig for alle land som trengte energi, og USAs økonomiske og politiske makt ble tett knyttet til oljehandelens valuta.

Dette skapte en varig etterspørsel etter dollar. Alle land måtte ha dollar for å kjøpe energi. Spørsmålet blir da uunngåelig: hva skjer med USAs økonomiske handlingsrom, statsfinanser og globale maktposisjon dersom denne etterspørselen svekkes eller forsvinner. Er det rimelig å forstå dagens konflikter uten å ta dette med i bildet.

Energihistoriker Daniel Yergin beskriver hvordan olje etter Bretton Woods fikk en strategisk rolle i det internasjonale systemet, og hvordan prisingen av olje i dollar bidro til å forsterke dollarens posisjon som verdens ledende valuta ( The Prize, 1992 ).

Alan Greenspan, tidligere sentralbanksjef i USA og leder for Federal Reserve, skrev i sine memoarer The Age of Turbulence (2007):

«Jeg beklager at det av politiske hensyn er vanskelig å anerkjenne det alle vet: at Irak-krigen i stor grad dreier seg om olje».
(egen oversettelse, se omtale i The Guardian )

Når dette systemet utfordres, hvordan har USA historisk reagert. Er det tilfeldig at Irak begynte å prise olje i euro rundt år 2000, og at landet kort tid etter ble invadert. Er det irrelevant at Libya før 2011 diskuterte større monetær uavhengighet, for så å bli bombet inn i kaos. Masseødeleggelsesvåpnene i Irak ble aldri funnet. Libya er i dag et fragmentert land. Hvor ofte diskuteres disse sammenhengene i norske medier.

Dette er ikke løsrevne hendelser, men deler av et større mønster.

Venezuela kan forstås innenfor dette bildet. Landet sitter på enorme oljeressurser, men det avgjørende er ikke volumet, men hvordan oljen selges.

Fra 2017 begynte Venezuela å redusere sin avhengighet av dollaren, og i 2018 varslet myndighetene at olje ikke lenger skulle prises utelukkende i dollar. Det ble åpnet for betaling i andre valutaer som yuan og euro , og tatt i bruk løsninger som reduserte avhengigheten av vestlige banksystemer. Samtidig ble samarbeidet med Kina, Russland og Iran styrket. Har dette noen sammenheng med USAs angrep på Venezuela.

Dette handler også om en større maktkamp. På den ene siden ser vi fremveksten av en multipolar verdensorden, der BRICS-landene søker større økonomisk selvstendighet. På den andre siden står globale institusjoner og teknokratiske strukturer som i flere tiår har flyttet makt bort fra nasjonalstatene. Parallelt ser vi i mange vestlige land økende strømninger mot større selvråderett, nasjonal kontroll og skepsis til overnasjonal styring. Dette gjelder ikke bare politikk, men også folks opplevelse av å ha mistet innflytelse over egne samfunn. Hvorfor er dette så sjelden en del av den offentlige samtalen.

Trump fremstår i dette bildet som et paradoks. Han utfordrer globale institusjoner og etablerte maktstrukturer fra innsiden, og representerer samtidig en motvekt til global styring ved å foretrekke direkte forhandlinger mellom land fremfor beslutninger i overnasjonale systemer. Samtidig holder han fast ved ett grunnpremiss: dollaren må forbli sentrum i verdensøkonomien, ellers mister USA sin særstilling. Er det mulig å forstå Trumps handlinger uten å se dette spennet.

Når Trump fremstilles som enten helt eller skurk, forsvinner nyansene. Personfokuset tar plassen til strukturanalyse. Har mediene i så stor grad etablert et fast bilde av Trump at enkeltsaker ikke lenger vurderes for seg. Og hvor mye forstår vi da egentlig av hva han forsøker å gjøre innenfor det handlingsrommet rollen som amerikansk president gir.

Når Trumps rådgiver Stephen Miller sier at amerikansk innsats skapte Venezuelas oljeindustri, og at nasjonaliseringen var et tyveri av amerikansk rikdom , uttrykker det en tankegang der ressurser utviklet med amerikansk kapital fortsatt anses som amerikanske. Hvor problematiseres dette. Og hvor stopper denne logikken.

Dette gjelder også Norge. Norsk oljeindustri ble bygget med betydelig amerikansk kapital, teknologi og kompetanse, særlig i Stavanger. Betyr det at norsk olje ikke er norsk. Selvsagt ikke. Men når prinsippene endres i praksis, bør vi være våkne.

Alt dette forutsetter én ting: at mediene tar sitt ansvar på alvor. At de ikke bare gjengir maktens forenklede forklaringer og dermed programmerer befolkningen med ett narrativ, men setter dem inn i en større sammenheng og informerer slik medier skal gjøre.

Dette er den samme utfordringen jeg tok opp i Debatten på NRK 18. november 2025 . «De etablerte mediene programmerer befolkningen istedenfor å informere , og dermed river de ned demokratiet», sa jeg. Reaksjonene etter sendingen og mine artikler i for- og etterkant viste at dette traff en nerve i befolkningen.

Når Russland selger energi i rubler og yuan. Når Kina utvider bruken av egne betalingssystemer. Når Saudi Arabia diskuterer oppgjør i andre valutaer. Når BRICS samlet står for rundt 40 prosent av global økonomisk aktivitet. Da er det åpenbart at noe er i endring. Hvorfor løftes ikke dette i mediebildet.

Når militærmakt brukes for å forsvare et valutasystem, hva sier det om systemets styrke. Historien rimer. Panama 1990. Venezuela nå. Samme påskudd. Samme metode. Samme underliggende interesser. Hvorfor er det så vanskelig å snakke høyt om dette.

Spørsmålet er ikke bare hva som skjer i Venezuela nå. Spørsmålet er hvilken informasjon vi som befolkning faktisk får tilgang til. Får vi hele bildet, eller bare den delen som passer inn i et forhåndsdefinert narrativ.

Dette er kjernen i skillet mellom å bli informert og å bli programmert.

I et reelt folkestyre forutsetter dette at befolkningen får tilgang til helhetlig og sammenhengende informasjon, ikke ferdigpakkede fortellinger der konklusjonene allerede er trukket. Uten informerte borgere finnes det ikke folkestyre i praksis, bare formelle institusjoner uten demokratisk forankring.

Når et økonomisk og geopolitisk system må forsvares med sanksjoner, militærmakt og informasjonskontroll, er det legitimt å spørre om systemet allerede er i ferd med å miste sin legitimitet. Kanskje er Venezuela ikke begynnelsen på noe nytt. Kanskje er det et tydelig tegn på at noe gammelt er i ferd med å gå mot slutten.

Spørsmålet er om etablerte medier er villige til å hjelpe oss å forstå dette. Eller om vi fortsatt forventes å nøye oss med overskriftene.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

---

Året 2025 så en stor økning i USAs luftangrep på grunn av at president Trump lempet på reglene for militære ledere og igangsatte nye intervensjoner i Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika.

Av Dave DeCamp .

Antiwar.com , 31. desember 2025.

Ifølge en rapport fra Armed Conflict Location and Event Data (ACLED) som ble offentliggjort tidligere i år, gjennomførte Trump nesten like mange luftangrep bare i sine første fem måneder i embetet, som president Biden gjorde i hele sin fireårige periode.

Hvis Trumps påstander om angrepet på Venezuela på julaften og rapporter om at det var et droneangrep fra CIA stemmer, har USA bombet syv land i 2025, i tillegg til luftangrepene mot påståtte narkotikabåter i Karibia og det østlige Stillehavet.

Somalia

Trump-administrasjonen har gjennomført en enestående opptrapping av USAs luftkrig i Somalia i 2025, med minst 127 luftangrep , mer enn dobbelt så mange som den tidligere årsrekorden for USAs bombinger av landet, som Trump satt til 63 under sin første periode i embetet.

Ifølge New America , en organisasjon som følger luftkrigen, er luftangrepene som ble gjennomført i 2025 flere enn det som ble gjennomført i Somalia under administrasjonene til Joe Biden, Barack Obama og George W. Bush til sammen.

Amerikanske luftangrep i Somalia har rettet seg mot al-Shabaab i sør og en liten ISIS-tilknyttet gruppe basert i huler i det nordøstlige Puntland-området. Det har vært noen rapporter om sivile som har blitt drept i USAs luftangrep og militære operasjoner utført av USA-støttede styrker de siste månedene.

Alt i alt er det vanskelig å fastslå situasjonen på bakken i Somalia, ettersom det praktisk talt ikke finnes noen amerikansk mediedekning av luftkrigen, til tross for den enestående opptrappingen. Den USA-støttede regjeringen, som har base i Mogadishu, er også kjent for å arrestere og begrense journalister som rapporterer kritisk om Somalias sikkerhetsstyrker, og al-Shabaab opprettholder restriksjoner på internettbruk i områdene de kontrollerer.

Nigeria

President Trump gjennomførte de første kjente amerikanske missilangrepene i Nigeria 1. juledag, utført av et amerikansk krigsskip i Guineabukta.

Den nigerianske regjeringen sa at målet var «to store ISIS-terroristenklaver» i skogene i Tangaza-distriktet i Nigerias nordvestlige Sokoto-delstat, et område som ikke er kjent som et viktig knutepunkt for ISIS-tilknyttede militante, noe som reiser spørsmål om hvorfor det var USAs første mål.

USAs missiler traff også to landsbyer som ikke var det tiltenkte målet, ifølge den nigerianske regjeringen, og ødela flere hjem og skremte innbyggerne. Nesten en uke etter de amerikanske angrepene er det uklart om det var noen tap blant ISIS-tilknyttede militante. Analytikere mistenker at målet var Lakurawa, en væpnet gruppe som antas å være knyttet til ISIS.

Jemen

Trump-administrasjonen lanserte en kraftig bombekampanje i Jemen fra 15. mars som svar på at houthiene, offisielt kjent som Ansar Allah, kunngjorde at de gjeninnførte blokaden av israelsk skipsfart på grunn av israelske brudd på den kortvarige våpenhvileavtalen i Gaza som ble signert i januar.

USAs kampanje, kalt «Operation Rough Rider» , var spesielt brutal og drepte mer enn 250 sivile , ifølge Air Wars. Angrepene inkluderte bombingen av Ras Issa drivstoffhavn 17. april , som drepte 84 mennesker, alle sivile. Noen dager senere bombet USA et migrantfengsel i Sadaa, Jemen, og drepte 68 afrikanske migranter.

Operasjon Rough Rider endte med en våpenhvile mellom USA og houthiene 6. mai. USA klarte ikke å stoppe Houthi-angrep på Israel og israelsk-tilknyttet skipsfart, som først ble avsluttet etter at den siste våpenhvileavtalen i Gaza ble signert i oktober.

Teddy Roosevelt og hans Rough Riders. Bilde, skjermdump: Bing Videoer

Irak og Syria

USA har i 2025 gjennomført luftangrep i Irak og Syria under den USA-ledede anti-ISIS-koalisjonen og har flere tusen soldater i begge land. Den 19. desember gjennomførte USA betydelige angrep i Syria , som de sa var rettet mot ISIS som svar på et angrep 13. desember i sentrale Syria. ISIS-angrepet drepte to medlemmer av US National Guard og en amerikansk sivil tolk.

Angrepet som drepte de tre amerikanerne ble imidlertid utført av et medlem av den syriske regjeringens sikkerhetsstyrker og ISIS tok ikke ansvar for angrepet. Trump-administrasjonen har gjort den nye syriske regjeringen til alliert, til tross for at den ledes av Hayat Tahrir al-Sham, en avlegger av al-Qaida, og har absorbert utenlandske jihadister inn i militæret, noe som setter amerikanske tropper i fare for flere innsideangrep.

Amerikanske tropper gjennomfører nå jevnlige raid sammen med både syriske regjeringskrigere og medlemmer av det kurdisk-ledede SDF mot mistenkte ISIS-medlemmer. CENTCOM sa 30. desember at deres styrker og partnere «drepte eller fanget nesten 25 ISIS-operatører» i Syria siden luftangrepene 19. desember.

Se også: Trump To Steal Syria’s Oil – Sowing The Seeds Of Blowback?

Iran

President Trump ble i juni den første amerikanske presidenten til å bombe Iran, da amerikanske B-2-bombefly bevæpnet med 13.000 kilos bunkerknusende bomber og ubåter som skjøt Tomahawk-missiler, rettet seg mot iranske atomanlegg. USA støttet også kraftige israelske luftangrep over Iran, som drepte mer enn 1.000 mennesker i løpet av 12 dager med krig.

USA fylte drivstoff på israelske jagerfly som bombet Iran og brukte milliarder av dollar på å avskjære missiler som ble avfyrt mot Israel. Mange iranske missiler kom gjennom amerikanske og israelske luftforsvar, noe som til slutt førte til at Israel gikk med på våpenhvile etter 12 dager.

En ny amerikansk-israelsk krig mot Iran virker sannsynlig i 2026, ettersom Israel søker amerikansk støtte til flere angrep, med Irans konvensjonelle missiler som påskudd. President Trump sa mandag at han ville støtte et israelsk angrep dersom Iran «fortsetter» sitt missilprogram eller bygger opp sine skadede atomanlegg igjen.

Karibia og det østlige Stillehavet

Trump-administrasjonen startet en bombekampanje 2. september, rettet mot båter i det Karibiske hav nær Venezuela, som de hevdet fraktet narkotika. Angrepene startet som en del av presskampanjen mot Venezuela med mål om å styrte president Nicolas Maduro, og utvidet seg senere til det østlige Stillehavet, hvor de fleste nå har blitt gjennomført.

Ifølge tall fra Trump-administrasjonen har totalt 30 angrep blitt gjennomført , og 107 personer er drept i det som er utenomrettslige henrettelser og som åpenbart bryter amerikansk og internasjonal lov. Gjennom hele bombekampanjen har Pentagon ikke lagt frem bevis for å underbygge påstandene om hva båtene fraktet, og de har innrømmet at de ikke kjenner identiteten til de drepte.

Venezuela

President Trump har hevdet at USA gjennomførte et angrep inne i Venezuela 24. desember som sprengte et «stort anlegg» hvor båter var lastet med narkotika. Etter hans uttalelser rapporterte amerikanske medier, med henvisning til anonyme tjenestemenn, at CIA gjennomførte et droneangrep mot en havnefasilitet som USA trodde ble brukt av den venezuelanske gjengen Tren de Aragua.

Amerikanske tjenestemenn som snakket med mediene sa at det ikke var noen til stede på anlegget på det tidspunktet, og at det ikke var noen skadde. På nåværende tidspunkt er angrepet fortsatt ikke bekreftet av den venezuelanske regjeringen eller kilder i Venezuela, men hvis det er sant, markerer angrepet en stor opptrapping av USAs aggresjon mot landet, som også har involvert en sjøblokade og beslagleggelse av to tankskip med venezuelansk olje.

Trump-administrasjonen har vært tydelig på at målet for kampanjen mot Venezuela er regimeskifte, samtidig som de bruker falske påstander om at Maduros regjering er et «kartell» som påskudd. Det er ingen tegn til at Trump er villig til å gi seg mot Maduro, noe som vil gjøre full krig med landet sannsynlig i 2026.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

US Bombed Seven Countries in 2025 as Trump Dramatically Expanded Airstrikes

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også: