19. desember vedtok EU toppmøte å låne 90 milliarder euro til Ukraina. Det forventes at lånet vil bli betjent med krigserstatning betalt av Russland.

Daniel Ducrocq.

»Ingen tror seriøst at dette vil skje. I realitet er lånet en gave, med en andel på 20% som Frankrike vil måtte dekke», skriver Le Figaro 29.12.25.

Dette kommer ubeleilig for Frankrikes økonomi. Landets statsgjeld er på 117,4% av BNP, en av de høyeste i EU. Finansmarkedene kan miste tillit i fransk økonomi og fremtidige lånebetingelser kan bli dårligere, skriver avisen.

Det varsles allikevel om et rekordlån på 310 milliarder euros i 2026, skriver BFM Business 30.12.25. Behov for et større lån kan bli aktuelt når budsjettet er vedtatt. Det er nemlig fortsatt ikke politisk enighet om landets statsbudsjettet for 2026.

Denne grafen viser både den raske utviklinga av Frankrikes gjeld i forhold til BNP og hvordan gjeldskrisa i 2008 og covid-gjelden fra 2020 har slått ut.

Franske myndigheter argumenterer jevnlig for at EU skal ta opp felles lån. Som Le Figaro påpeker, er dette en farlig illusjon.

« Det er ikke fordi en felles EU-gjeld vil være mindre synlig i nasjonalt regnskap at den forsvinner. Den vil bli betalt av skattebetalerne, først og fremst de franske».

Det henvises her til det store felles EU-lånet tatt opp i 2020 i forbindelse med subsidiering av Covidtiltak. Frankrike fikk 9% av subsidiene, men må tilbakebetale 18% av det lånte beløpet. Betalingstid er på 30 år fra 2028.

Vedtaket gjort på EU-toppmøte 19.12.25 er egentlig i strid med EU-traktater. Traktatene krever nemlig at de nasjonale budsjettene skal være i balanse og basert på egne ressurser. Det felles EU-lånet tatt i 2020 måtte derfor ratifiseres av medlemslandenes respektive parlamenter. Men det felles EU lånet til Ukraina ble vedtatt på EU-toppmøtet uten at det ble nevnt noe om medlemslandenes ratifiseringer.

Ursula von der Leyen ønsker større makt i finanspolitikken.

»De siste månedene har kommisjonen nevnt muligheten til å ta opp et felles lån på 400 milliarder euro, uten innblanding av medlemmenes parlamenter», skriver Le Figaro. Slik forskyves den økonomiske byrden til neste generasjonen uten at de nasjonale beslutningsorganer blir involvert, konkluderer avisen.

Men hvor lenge skal europeiske skattebetalere finner seg i det?

Daniel Ducrocq

Petter Gunnerud og Monica Drexel har kjempet hardt og lenge for å få tilbake omsorgen for sine to døtre. Våren 2024 ble de tatt av barnevernet. Noen måneder senere ble begge barna plassert i hvert sitt hjem. Foreldrene har hatt minimalt med samvær med dem. Vi har skrevet flere artikler om denne familien.

Eirik Værnes.

Foreldrene var første gang i retten våren 2024. Da dreide saken seg om akuttvedtaket om midlertidig sikring av barna, og om det skulle opprettholdes. Den gangen fikk ikke foreldrene medhold. I dommen fra Søndre Østfold Tingrett, datert 24. mai 2024, kunne man lese at retten la til grunn at barna i hovedsak var to normale og aldersadekvate jenter. De var glade i å leke, og de hadde stor kunnskap om naturen. Retten vurderte foreldrene som ressurssterke, omsorgsfulle og glade i jentene.

Sju dager i retten

I oktober 2025 var foreldrene nok en gang i retten. Nå skulle spørsmålet om permanent omsorgsovertakelse behandles.

Fra 20. til 28. oktober gikk saken i Agder Tingrett. Hele sju dager var satt av for å behandle den, en uvanlig lang tid for en sak om omsorgsovertakelse. Faren, Petter Gunnerud, mener det er historisk.

— At vi fikk så mange dager, er nesten utelukkende på grunn av advokatens innsats, sier han.

En stor mengde med bevis er knyttet til saken, og foreldrene hadde med 15 vitner.

Referatforbud

Saken har referatforbud, og hva som skjedde i rettssaken kan derfor ikke gjengis. Da retten skulle vurdere om saken skulle ha referatforbud, la de til grunn at materiale som angår saken, har blitt delt på sosiale medier og nettsteder, og at det kan skje igjen. Saken skulle derfor ha referatforbud for å ivareta barnas personvern.

Far mener det ikke finnes noen detaljerte personlige opplysninger i denne saken som ikke var kjent fra før, og argumentasjonen fra barnevernets side er gjort på den generelle antagelsen om at en barnevernssak innbefatter opplysninger av personlig art.

Foreldrene fikk medhold i saken. Etter over 20 måneder er døtrene hos foreldrene igjen.

Umulig å få legge frem bevis

«Den store utfordringen igjennom 5 nemnds- og rettsinstanser har vært å få lov til å fremlegge bevis for sin uskyld for barnevernets grunnløse påstander,» forteller far.

Hverken i nemndsbehandling eller i retten har foreldrene tidligere fått legge frem bevis.

Sist foreldrene var i retten var da lagmannsretten skulle behandle spørsmålet om akuttvedtak. Der bestemte retten at det ikke skulle være noe samvær mellom foreldrene og barna.

Får ikke dokumentasjon

Foreldrene har nå etterspurt dokumentasjon på hva jentene har gått gjennom mens de har vært under barnevernets omsorg, blant annet av medisinsk behandling. Barnevernet har i en epost informert om at det vil foretas en «oppvaksinering» av den eldste jenta til foreldrene.

— Vi får ingen dokumenter, sier far.

Far frykter at den yngste datteren er tvangsvaksinert etter et utsagn fra barnet. Ifølge ham har hun vært konstant syk siden før det siste samværet, 14. oktober. «Hun er fortsatt syk. At det er bivirkning av vaksine kan ikke utelukkes.»

Den eldste datteren har fortalt at hun skulle bli vaksinert dagen etter at tilbakeføring fant sted, ifølge far. Det er derfor lite sannsynlig at den yngste datteren ikke snakker sant når hun forteller at hun har blitt vaksinert, mener han.

— Helsestasjonene hvor barna har vært, har ikke levert dokumentasjon på hva barna har gjennomgått av medisinsk behandling, sier far.

Det siste foreldrene har fått høre i den saken var at helsestasjonen nektet å sende dokumentene til deres advokat.

---

Vår dekning av saka til Petter Gunnerud og Monica Drexel

Det er svært mange saker i det norske barnevernet som hadde fortjent offentlighetens lys, ikke minst fordi den handler om forsvarsløse barn i en milliardindustri. Men slike saker er krevende – av mange grunner. For en liten redaksjon som vår er det vanskelig å ha den nødvendige kapasiteten og kompetansen.

Men da vi fikk oss forelagt saka til Petter Gunnerud og Monica Drexel og barna deres valgte vi å dekke den journalistisk og på en måte la den være den ene saka som representerer de mange.

Her er tidligere artikler:

Se også: https://stoppbarnevernet.com/

Det britiske imperiet var i bratt tilbakegang på terskelen til første verdenskrig og er en advarende fortelling for et forfallent amerikansk imperium et århundre senere.

Av Chris Hedges .

ScheerPost, 29. desember 2025

På starten av 1900-tallet var det britiske imperiet, som vårt eget, i dødelig tilbakegang.

Seksti prosent av engelskmenn var fysisk uskikket for militærtjeneste, det samme er 77 prosent av USAs ungdommer. Det liberale partiet i Storbritannia, i likhet med Det demokratiske partiet i USA, anerkjente behovet for reform, men gjorde lite for å ta tak i de økonomiske og sosiale ulikhetene som førte til at arbeiderklassen ble dømt til å bo i dårlige boliger, puste forurenset luft, bli nektet grunnleggende sanitære forhold, helsetjenester og tvunget til å arbeide i straffende og dårlig betalte jobber.

Som svar opprettet Tory-regjeringen en tverrdepartemental komité for å undersøke fysisk forfall og «forverringen av visse befolkningsklasser» , altså de fattige i byene. Den ble kjent som rapporten om «vår rases forfall» . Sammenlikninger ble raskt trukket med stor nøyaktighet, med dekadansen og forfallet i det sene romerske riket.

Rudyard Kipling, som romantiserte og mytologiserte det britiske imperiet og dets militære, advarte i sitt dikt «The Islanders» fra 1902, britene om at de hadde blitt selvtilfredse og slappe av hovmod, latskap og privilegier. De var uforberedt på å opprettholde imperiet.

Han fortvilte over tapet av krigerånden hos «sønnene av den skjermede byen — uopprettet, uhåndtert, upassende» , ogkrevde obligatorisk verneplikt. Han kritiserte det britiske militæret for dets økende avhengighet av leiesoldater og kolonitropper, «mennene som kunne skyte og ri» , akkurat som leiesoldater og milits i økende grad forsterker USAs styrker i utlandet.

Kipling fordømte det britiske folket for dets opptatthet av «småting» og tilskuersport, inkludert «flanell-idiotene i wicket (cricket. O.a.) eller de gjørmete klønene ved målene» , idrettsutøvere han mente burde ha kjempet i boerkrigen i Sør-Afrika.

Han forutså i rekken av britiske militære katastrofer under den sørafrikanske boerkrigen, som nylig var avsluttet, det forestående tapet av britisk global dominans, på samme måte som de to tiårene med militære fiaskoer i Midtøsten har svekket USAs hegemoni.

Fokuset på fysisk forfall, også tolket som moralsk forfall, er det som fikk krigsminister Pete Hegseth til å fordømme «feite generaler» og beordre kvinner i militæret til å oppfylle de «høyeste mannlige standardene» for fysisk form. Det er det som ligger bak hans «Warrior Ethos Tasking» , planer om å forbedre fysisk form, standarder for barbering* og militær beredskap.

*(For mer informasjon: Army updates standards for appearance, grooming, uniform wear in new directive | Article | The United States Army . O.a.)

Vi lever i et uhyggelig likt historisk øyeblikk. Storbritannia ble innen 12 år etter Kiplings klagesang kastet ut i det kollektive selvmordet under første verdenskrig, en konflikt som tok livet av over en million soldater fra Storbritannia og dets samvelde og dømte imperiet til undergang.

H.G. Wells, som forutså skyttergravskrig, stridsvogner og maskingevær, var en av de få som så hvor Storbritannia var på vei. I 1908 skrev han «The War in the Air» . Han advarte om at fremtidige kriger ikke ville være begrenset til uforsonlige nasjonalstater, men at krigene ville bli globale. Disse krigene, slik det også var under den italienske invasjonen av Etiopia i 1935, den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig, førte til vilkårlig luftbombardement av sivile. Han forutså også bruken av atombomber i boka «The World Set Free» .

Nesten en tredjedel av befolkningen i det edvardianske England led under dyp fattigdom. Årsaken som Seebohm Rowntree påpekte i sin studie av slummen var ikke, som konservative hevdet, alkoholisme, latskap, mangel på initiativ eller ansvar fra de fattige, men fordi «lønnen som betales for ufaglært arbeid i York ikke er tilstrekkelig til å gi mat, husly og klær som er nok til å opprettholde en familie av moderat størrelse i en tilstand av ren fysisk effektivitet» .

USA har en av de høyeste fattigdomsratene blant vestlige industrialiserte land og anslått av mange økonomer til langt over det offisielle tallet på 10,6 prosent. I reelle tall er omtrent 41 prosent av amerikanerne fattige eller lavinntektsfolk, hvorav 67 prosent lever fra lønn til lønn.

Britisk eugenikk* representert ved raseforskere fra Galton Laboratory for National Eugenics — som ble finansiert av Sir Francis Galton, etablerte begrepet «eugenikk» og gikk inn for «positiv eugenikk» , «forbedring» av rasen ved å oppmuntre dem som ble ansett som overlegne — alltid hvite medlemmer av middel- og overklassen — til å få store familier. «Negativ eugenikk» ble anbefalt for å begrense antall barn født av de som ble ansett som «uegnet» . Dette ville oppnås gjennom sterilisering og kjønnsdeling.

*(Eugenikken er betegnelsen på en lære som går ut på å forbedre den menneskelige befolkningens biologiske kvalitet gjennom å regulere reproduksjonen i samfunnet. I første rekke ønsket eugenikerne å sørge for at mennesker med antatt verdifulle arvelige egenskaper skulle få flere barn enn mennesker med antatt mindreverdige arvelige egenskaper. Kilde: eugenikk – Store norske leksikon . O.a.)

H.G. Wells i 1890. (Frederick Hollyer/Biblioteket ved London School of Economics and Political Science/Wikimedia Commons)

Winston Churchill var innenriksminister i den liberale regjeringen til H.H. Asquith i 1910-11 og støttet den tvungne steriliseringen av de «svaksinnede» , og kalte dem en «nasjonal og rasemessig fare» og «kilden fra hvor galskapens strøm næres».

Trump-administrasjonen, ledet av Stephen Miller, har som mål å gjennomføre en lignende utrenskning av det amerikanske samfunnet. De som er utstyrt med «negative» arvelige egenskaper — vanligvis basert på rase — blir fordømt som menneskelige forurensninger som en hær av maskerte immigrasjons- og tollmyndigheter terroriserer , fengsler og renser ut fra samfunnet.

Miller roser The Camp of the Saints fra 1973 i e-poster som ble lekket i 2019. Romanen ble skrevet av Jean Raspail. Den skildrer en flåte av sørasiatiske folk som invaderer Frankrike og ødelegger vestlig sivilisasjon. Innvandrerne, som Trump-administrasjonen nå jakter på, beskrives som «krøllete, mørkhudede, lenge forhatte spøkelser» og «myldrende maur som sliter for den hvite manns komfort». De sørasiatiske mobbene er «groteske små tiggere fra gatene i Calcutta» , ledet av en avføringsspisende «gigantisk hindu» kjent som «møkka-eteren» .

Dette, i sin mest ærekrenkende form, er tesen til «Great Replacement» -teorien, troen på at de hvite rasene i Europa og Nord-Amerika blir «erstattet» av «jordens mindre egnede raser» .

Donald Trump skryter av at han vil bli «befruktningspresidenten» . Amerikanske par — altså hvite par — vil få insentiver fra hans administrasjon til å få flere barn for å motvirke synkende fødselsrater. I høyresidens vokabular kalles de som fremmer denne oppdaterte versjonen av «positiv eugenikk» for «pronatalister» . Trump-administrasjonen vil også redusere flyktninger som tas inn i USA neste år til det symbolske nivået på 7.500, hvor de fleste av disse plassene fylles av hvite sørafrikanere.

Trumps allierte i Big Tech er opptatt med å bygge fertilitets-infrastrukturen for å få barn med «positive» arvelige egenskaper. Sam Altman, som har fått en ettårig militærkontrakt verdt 200 millioner dollar fra Trump-administrasjonen, har investert i teknologi som gjør det mulig for foreldre å genetisk redigere barna sine før befruktning for å produsere «designerbabyer».

Peter Thiel, medgründer av Palantir , som legger til rette for Trump-administrasjonens innsats for masseutvisninger, har støttet et embryo-screeningsfirma kalt Orchid Health. Orchid lover å hjelpe foreldre med å designe «sunne» barn gjennom embryotesting og teknologi for utvelgelse.

Elon Musk, en ivrig pronatalist og tilhenger av teorien om The Great Replacement, skal visstnok være en kunde av oppstartsbedriften. Målet er å gi foreldrene mulighet til å screene embryoer for IQ og velge «barnas intelligens før fødselen» , som The Wall Street Journal påpeker.

Vi gjør de samme selvdestruktive feilene som den britiske politiske klassen gjorde, som overvåket det britiske imperiets tilbakegang og orkestrerte den selvmorderiske dårskapen under første verdenskrig. Vi skylder på de fattige for sin egen fattigdom. Vi tror på den hvite rasens overlegenhet over andre raser, og knuser mengden av stemmer, kulturer og erfaringer som skaper et dynamisk samfunn.

Vi søker å motvirke urettferdigheter, sammen med økonomisk og sosial ulikhet, med hypermaskulinitet, militarisme og makt – som akselererer det interne forfallet og driver oss mot en katastrofal global krig – i vårt tilfelle muligens med Kina.

Wells fnyste av idiotien til en selvberettiget herskerklasse som ikke klarte å analysere eller ta tak i de sosiale problemene den hadde skapt. Han kritiserte den britiske politiske eliten for dens uvitenhet og udugelighet. De hadde vulgarisert demokratiet, skrev han, med sin rasisme, hypernasjonalisme og forenklede, klisjéfylte offentlige ordskifte, oppildnet av en sensasjonalistisk tabloidpresse.

Wells advarte at når en krise kom ville disse mandarinene, som vår egen elite, tenne imperiets likbål.

---

Denne artikkelen ble først publisert av Sheerpost og viderepublisert av Consortiun News:

Chris Hedges: Decline and Fall

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Chris Hedges er en Pulitzerpris-vinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han var sjef for Midtøsten-byrået og balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for programmet The Chris Hedges Report.

MERKNAD TIL LESERNE: Det er nå ingen mulighet igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig spalte for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-program uten deres hjelp. Murene lukker seg med overraskende hastighet på uavhengig journalistikk , med elitene, inkludert Demokratiske partiets eliter, som krever mer og mer sensur. Vær så snill, hvis du kan, meld deg på chrishedges.substack.com slik at jeg kan fortsette å publisere min mandagsspalte på ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-program, «The Chris Hedges Report.»

Dette intervjuet er fra Scheerpost, hvor Chris Hedges skriver en fast spalte . Klikk her for å melde deg på e-postvarsler.

Når Afrikamesterskapet i fotball legges til Marokko, er det ikke bare feigt. Det er direkte medskyldig. Internasjonal idrett gir politisk legitimitet til en stat som i snart femti år har okkupert Vest-Sahara, knust motstand og systematisk plyndret territoriets naturressurser. Dette er kolonialisme i moderne form, kamuflert av stadionlys og TV-produksjon.

Dan-Viggo Bergtun.

Vest-Sahara er Afrikas siste koloni. Det er et juridisk faktum. Marokkos kontroll over territoriet er ulovlig etter folkeretten. Saharawienes rett til selvbestemmelse er slått fast av FN og Den internasjonale domstolen. Likevel har Marokko ignorert dette i flere tiår, fordi kostnaden har vært nær null.

Okkupasjonen er ikke bare militær. Den er økonomisk. Marokko har gjort Vest-Sahara til et råvarelager for egen stat og utenlandske selskaper. Fosfatgruver drives i okkupert område uten samtykke fra saharawiene. Mineralene eksporteres til verdensmarkedet som om territoriet var marokkansk. Inntektene går til Rabat, ikke til den okkuperte befolkningen.

Det samme gjelder fiskeriene. Vest-Sahara har noen av de rikeste fiskeforekomstene langs Afrikas kyst. Marokkanske og europeiske trålere tømmer havet uten hensyn til folkerett eller lokalbefolkning. EU har inngått fiskeriavtaler med Marokko som eksplisitt inkluderer farvannene utenfor Vest-Sahara, til tross for at disse avtalene er dømt ulovlige av europeiske domstoler. Resultatet er ren ressurskolonialisme, der et okkupert folk fratas både land og levebrød.

Dette er ikke en bivirkning av konflikten. Det er selve poenget.

Okkupasjonen sikres militært. Marokko har bygget en massiv sandmur tvers gjennom Vest-Sahara, bevoktet av soldater, radar og miner. Den deler familier, sperrer beiteområder og holder saharawiene innestengt. Enhver politisk protest møtes med vold. Aktivister fengsles. Tortur er dokumentert. Uavhengige observatører nektes adgang. Stillhet håndheves med makt.

Midt i dette belønnes okkupasjonsmakten med Afrikamesterskapet.

Fotballen brukes som politisk rensemiddel. Moderne stadioner, glansbilder og nasjonale symboler skal overdøve flyktningleirer, politiske fanger og plyndrede ressurser. Dette er sportsvasking i sin mest brutale form. En stat som bryter folkeretten, får bruke idretten til å fremstille seg som normal, progressiv og legitim.

Sammenligningen med andre konflikter er uunngåelig. Russland ble raskt utestengt fra internasjonal idrett etter invasjonen av Ukraina. Apartheidregimet i Sør-Afrika ble isolert gjennom sportsboikott. Da var budskapet klart. Vedvarende grove overgrep og okkupasjon kan ikke sameksistere med internasjonal normalitet.

Men Marokko slipper unna.

Grunnen er geopolitisk. Marokko er Vestens foretrukne partner i Nord-Afrika. Regimet fungerer som EUs grensevakt, holder flyktninger unna Europa og samarbeider tett militært med NATO-land. Til gjengjeld gis politisk immunitet. Okkupasjonen tolereres. Ressursranet fortsetter. Folkeretten settes til side.

Dette er ikke bare dobbeltmoral. Det er bevisst politikk.

Afrikansk fotball burde vite bedre. Vest-Sahara er en ufullført afrikansk frigjøringskamp. At Afrikamesterskapet arrangeres av en stat som holder et afrikansk folk i kolonial underkastelse og samtidig plyndrer deres ressurser, er et historisk nederlag for afrikansk solidaritet.

Hva med sanksjoner?

Sportslige sanksjoner er ikke symbolske. De rammer prestisje, legitimitet og økonomiske interesser. Nettopp derfor fryktes de. Å frata Marokko retten til å arrangere store mesterskap ville sendt et klart signal. Okkupasjon lønner seg ikke. Ressursran tolereres ikke. Folkeretten er ikke valgfri.

I stedet sender dagens praksis motsatt budskap. Du kan okkupere et folk i et halvt århundre. Du kan stjele deres mineraler og fiskerier. Du kan fengsle aktivister og kneble pressefrihet. Så lenge du tjener Vestens interesser, blir du belønnet.

Når fotballen brukes til å dekke over kolonial plyndring, er det ikke lenger sport. Det er propaganda.

Og det må sies høyt.

Her et bilde fra et foredrag om «fred og forståelse mellom stater» i regi av The Islamic World Educational, Scientific and Cultural Organization (ICESCO) i Rabat, mens Marokko fremdeles fortsetter sin okkupasjon av Vest-Sahara.

Medieovervåkerne seseong 3, episode 10:

Lar Norges viktigste nyehetsmedie en annen redaksjon i et ikke-alliert land styre nyhetsdekningen av krigen i Ukraina?

Gjest i denne episoden er lektor og medieviter Lars Audun Bråten . Utgangspunktet er en kronikk han har skrevet med tittelen « Redaktørstyrt narrativkontroll », som kommer med oppsiktsvekkende opplysninger om NRKs redaksjonelle dekning av krigen i Ukraina.

Siden i høst har all journalitikk NRK lager om krigen blitt kontrollert mot en sjekkliste laget av avisa Kyiv Independent. Opplysningene fremkommer på et møte i Kringkastingsrådet 25. september 2025, der Anders Hofset fra NRK Beta holder innlegg. Innslaget begynner ca. 3t. og 38min. inn i programmet:

« Slik blir vi forsøkt påvirket og lurt ».

Denne artikkelen ble publisert av Spartakus .

En historisk vendepunkt i Sahels suverenitet, der Burkina Faso, Mali og Niger styrker sin regionale sikkerhet gjennom en samlet militær styrke og i samme uke avholdt sitt andre AES-toppmøte.

1. Dette skriver Nicholas Mwangi i Peoples Dispatch.

Alliansen av Sahel-statene (AES) har tatt et avgjørende skritt mot regionalt selvforsvar ved offisielt å lansere en felles militær styrke rettet mot å bekjempe islamistisk opprør og terrorisme i Sahel-regionen. Styrken ble innviet 20. desember 2025 under en seremoni på en flybase i Bamako, Malis hovedstad.

Seremonien ble ledet av Malis overgangspresident, statsoverhode, øverste sjef for de væpnede styrkene og avtroppende president for AES, armégeneral Assimi Goïta. Arrangementet markerte den formelle overrekkelsen av banneret til den samlede styrken i AES, og signaliserte operationaliseringen av et lenge erklært engasjement fra Burkina Faso, Mali og Niger om å felles sikre suvereniteten over sine territorier.

Den nyetablerte styrken, kjent som FU AES, omfatter omtrent 5000 soldater fra de tre medlemslandene. Den er designet for å integrere flyvåpen, etterretningsdeling og koordinerte bakkeoperasjoner for å konfrontere væpnede grupper som har destabilisert store deler av Sahel i over et tiår.

I sin tale til forsamlingen holdt den maliske general Aliou Boï Diarra en dypt symbolsk og emosjonell tale, der han understreket den historiske og moralske betydningen av banneret. Han beskrev banneret som langt mer enn et seremonielt objekt.

«Det banneret som dere overrekker til den samlede AES-styrken representerer en erindring, en vilje, et irreversibelt engasjement. Den bekrefter dypt en visshet som nå er inngravert i hjertene til våre elskede folk. Dette er virkelig en historisk og skjebnesvanger handling», sa general Diarra.

Han hyllet de falne og la til:«Til våre kjære martyrer, til alle uskyldige sivile og til de modige soldatene som har falt i kamp, bringer jeg en ydmyk og oppriktig hyllest under den evige snøen. De døde ikke forgjeves».

Malis leder, general Goïta , beskrev i sin tale lanseringen som et historisk vendepunkt for Sahel. Han begynte med å hilse forsvarsledelsen og troppene i regionen.

«På denne betydningsfulle anledningen vil jeg gjerne uttale mine oppriktige gratulasjoner og dypt hilse det eksepsjonelle motet, den urokkelige profesjonalismen, det standhaftige engasjementet og den resolute besluttsomheten til forsvarsministrene, generalstabssjefene og spesielt alle de modige forsvars- og sikkerhetsstyrkene i AES-området for de bemerkelsesverdige prestasjonene de har oppnådd i sin ubøyelige kamp mot væpnede terroristgrupper,» sa han.

Goïta sa videre: «Alle disse positive resultatene ble oppnådd takket være omhyggelig planlegging, rettidig og effektiv etterretningsdeling, og fremfor alt den omfattende samlingen av våre kollektive innsatser og ressurser».

Han kunngjorde videre viktige institusjonelle skritt for å konsolidere den samlede styrken, inkludert utnevnelse av en ny kommandør, etablering av et sentralt kommandohovedkvarter i den strategiske byen Niamey, og tildeling av spesialiserte bataljoner fullt dedikert til AES-operasjoner. Han understreket at oppgaven fremover vil kreve tilpasning til de forandrede taktikken til væpnede grupper.

«Det er nå kritisk viktig for den nye kommandøren ikke bare å forutse de stadig mer komplekse operasjonsmetodene til terroristgrupper, men fremfor alt å resolutt fortsette denne avgjørende kampen for å sikre hele Sahel-regionen og sikre varig fred og stabilitet». General Goïta la til at konflikten i Sahel er multidimensjonal: «Denne krigen er ikke bare militær. Den er også politisk, økonomisk og informativ».

Uniformsdetalj fra uniformene til den nye AES-styrken.

Han identifiserte det han beskrev som tre store trusler mot Sahel-statene: væpnet terroristvold, økonomisk terrorisme og medieterrorisme. Som respons bemerket han at konføderasjonen har vedtatt en omfattende strategi som går utover slagmarkoperasjoner.

«Vi har iverksatt tiltak for å motvirke disse truslene ikke bare ved å etablere denne samlede styrken, men også ved å opprette AES Television, AES Radio og AES trykte medier,» sa han, og rammet inn disse plattformene som verktøy for å bekjempe desinformasjon og psykologisk krigføring.

Den militære lanseringen følger en rekke symbolske og politiske trekk som understreker konføderasjonens voksende autonomi. Tidligere i år avduket AES et nytt flagg, som representerer konføderasjonens felles identitet og dens intensjon om å redefinere politisk, økonomisk og sikkerhetssamarbeid utenfor skyggen av fransk imperialisme og vestlige nyliberalistiske rammer. Ledernes i blokken har gjentatte ganger kritisert tidligere militære partnerskap med Frankrike og andre vestlige makter, og argumentert for at utenlandske intervensjoner ikke klarte å bringe fred samtidig som de undergravde nasjonal suverenitet.

AES-toppmøtet

Mali var vert for et toppmøte i Alliansen av Sahel-statene i samme uke, som ble avsluttet tirsdag 23. desember. Under toppmøtet ble Burkina Fasos leder, kaptein Ibrahim Traoré, utnevnt til ny leder for Alliansen av Sahel-statene. Etter møtet annonserte alliansen at toppmøtet ville bli fulgt av en storskala militær operasjon.

Lederne i AES, Burkina Fasos Ibrahim Traoré, Malis Assimi Goïta og Nigers Abdourahamane Tchiani ved AES-statsoverhodetoppemøtet i Bamako, Mali. Foto: Presidence Mali / Facebook

Tidligere i år introduserte de tre landene også et felles AES-pass, et stort skritt mot dypere integrasjon. Dette trekket kom etter at Burkina Faso, Mali og Niger formelt trakk seg ut av Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater (ECOWAS), en organisasjon de nå åpent beskriver som fiendtlig.

Lanseringen av den samlede styrken skjer også midt i økende regionale spenninger. Nigeria og Elfenbenskysten, begge innflytelsesrike ECOWAS-medlemmer, har blitt kritisert av AES-ledere og deres støttespillere for det de ser som kontrarevolusjonære holdninger. I offisiell og populær diskurs i Sahel fremstilles disse landene i økende grad som forsøk på å inneholde eller reversere de radikale politiske skiftene som utspiller seg i Bamako, Ouagadougou og Niamey.

Det som er klart, er at Burkina Faso, Mali og Niger baner en ny vei, en som redefinerer makt, allianser og motstand i hjertet av Vest-Afrika.

Ibrahim Traoré hyller Thomas Sankara:

https://twitter.com/CapitaineIb226/status/1978429342586720272

Kanskje Israel nå innser at «realitetene i regionen» har endret seg. Den tidligere britiske diplomaten Alastair Crooke reiser dette spørsmålet i denne artikkelen, og han er ikke alene.

Alastair Crooke.

Den ledende israelske kommentatoren Anna Barsky skriver i Ma’ariv (på hebraisk): «La [Trumps] plan i Gaza – mislykkes».

«Et israelsk ‘venteknep’ blir formulert: ikke for å slenge ut en frontal avvisning … [men snarere] for å vedde på at virkeligheten i regionen vil gå sin gang».

«[Likevel] er skillelinjen [rundt] Trumps Gaza-plan reell … Israel krever en klar ordre: Først avvæpning av Hamas, dvs. først faktisk fjerning av Hamas fra makten, og først deretter – gjenoppbygging, internasjonal makt og israelsk tilbaketrekning.»

Og her er «problemet»: «Statsministerens kontor forstår at Trump tydeligvis ikke har til hensikt å akseptere den israelske formelen for «forutsetninger». «Og her er kjernen i problemet … som er at Hamas ikke har til hensikt å la seg avvæpne eller forlate territoriet» .

Dermed … «Gulfstatene, Egypt, og også betydelige deler av det amerikanske etablissementet, foreslår en annen rekkefølge: Først opprettes gjenoppbygging og en internasjonal mekanisme, deretter introduseres en stabiliseringsstyrke og en teknokratisk regjering, og deretter ‘i prosessen’ blir spørsmålet om Hamas – [bare] gradvis adressert».

Dermed er den israelske ledelsen både desillusjonert og frustrert.

Men dette er bare spissen av spydet. Det stikker dypere – som Alon Mizrahi påpeker :

«Israelske ledere bemerker at arabiske stater ikke har blitt enige om å normalisere med Israel. De jødiske nasjonalistene har kanskje sin mann i Det hvite hus, men alt han ser ut til å bry seg om er å tjene arabiske penger. Ingen anneksjon [på Vestbredden]; intet Iran [regimeskifte] og nå et ‘fornærmende’ krav om en ‘fase 2’ i Gaza, hvor Israel ikke bare skal tolerere en utenlandsk militær tilstedeværelse, men også tillate gjenoppbygging».

Problemet er den stadig mer strategiske interessedivergensen mellom Netanyahu og Trump: De divergerer ikke bare når det gjelder Trumps Gaza-plan, men også når det gjelder Syria (der USAs utsending Tom Barrack ser ut til å støtte Tyrkias holdning) og Libanon, der Washington ser ut til å støtte Beirut.

«Trump trenger en prestasjon. Han må signere noe ». Mens Israels mål er å opprettholde den militære handlefriheten som landet for tiden har i Syria og Libanon, men som forstyrrer og avbryter USAs forsøk på å orkestrere viktige avtaler mellom Israel og regionale makter.

Trump ønsker seg en nobelpris, og ut fra hans nylige uttalelser føler han at Netanyahu ikke «leverer varene» – en følelse av desillusjon som gjengjeldes i den israelske statsministerens kontor.

Ben Caspit forteller at Trumps inkonsekvente beslutningstaking fortsatt er en stor kilde til frustrasjon for Netanyahu:

«Presidenten kan være på din side i dag», sier en medarbeider … «men i morgen kan han lett snu seg uten å blunke. Med Trump er hver dag en ny kamp, ​​avhengig av hvem han snakket med kvelden før eller hvilke økonomiske interesser som står på spill. Det er en vanskelig og fremfor alt en endeløs kamp …».

«Å samarbeide med qatarere og saudiere», i et israelsk perspektiv , antyder en kommentator , «representerer for Trump det fascinerende løftet om enorme investeringer, som styrker hans image som effektiv og suksessfull; men som også, enda viktigere, har åpnet en personlig inngangsport til å tjene milliarder i eiendomsavtaler over hele Midtøsten».

Dette skiftet fra Trump til sin transaksjonelle forretningsorienterte tilnærming er faktisk nedfelt i den nylige nasjonale strategiske erklæringen fra USA (NSS ), som tar USAs fokus bort fra israelske sikkerhetsbekymringer til «partnerskap, vennskap og investeringer ». Bin Salmans besøk i Washington i november demonstrerte levende dette skiftet, formet som det var av møter på høyt nivå, et investeringsforum og en lang liste med avtaler om å utvide samarbeidet på disse områdene.

World Liberty Financial, lansert i 2024 av Trumps sønner Donald Jr. og Eric, sammen med kolleger som Zach og Alex Witkoff (sønner av Trumps utsending, Steve Witkoff), understreker Trump-familiens forretningsprioriteringer i Gulfen – prosjekter som tilfører familiens formue milliarder av dollar.

Videre Trumps overdrevne partiskhet for Israel – som å erkjenne overfor Mark Levine på Hanuka-festen i Det hvite hus at han faktisk er USAs første jødiske president: «Sant. Det er sant» , sa Trump unødvendig og gnidde salt i de åpne sårene til «America Firster». Denne underdanigheten har resultert i strategisk skade for sionismen – selv blant amerikanske konservative i Kongressen : « De hater Israel» , sa Trump på samme samling.

«Nå», argumenterer Alon Mizrahi, «må Israel og dets legioner av støttespillere i det amerikanske politiske systemet spørre seg selv om de har gjort en kritisk feil ved å satse «alt» på Trump». De støttet Trump av strategiske årsaker, og ikke bare for hans forpliktelse til å forsvare Israels image og få «antisemittisme»-lover til å bite.

Mizrahi forklarer:

«Fine og potensielt viktige, PR-relaterte mål er ikke det [den israelske eskatologiske høyresiden] egentlig handler om: Utvidelsen av makt og kontroll over folk og territorium i den virkelige verden er dens definerende, veiledende visjon og ambisjon. Trump ble valgt for å hjelpe med det: at Israel formelt skal eie deler av Syria; at Hizbollah skal avskaffes i Libanon; at Vestbredden skal annekteres og etnisk renses … at Iran skal brytes ned, og at fremveksten av enhver rivalmakt i Midtøsten skal begrenses, inkludert en makt som er like imøtekommende overfor sionismen som de arabiske gulfstatene».

«De vet at de har begrenset tid før den generelle motviljen mot sionismen i verden, inkludert USA, viker for nye ledere, normer og standarder. Så de må handle raskt. Og det er dette de gjør: ikke skadekontroll, men forberedelse til treff. De spiller ikke forsvar; de spiller angrep.»

Ben Caspit skriver at mens den andre fasen av Trumps Gaza-plan sannsynligvis vil være det mest presserende temaet på Netanyahu-Trump-toppmøtet ved årsslutt, er det Iran som utgjør den største strategiske trusselen mot Israel. Og det er i denne sammenhengen at den israelske strategiske kommentatoren Shemuel Meir tar opp nok et israelsk oppfattet Trump-feilbilde:

Ble Irans urananrikningsanlegg virkelig «utslettet» 13. juni? Og hva skjedde med de 440 kg med 60% anriket uran som Iran fortsatt har?

I den nåværende tilstanden av utbredt skepsis til resultatene av Trumps angrep på Iran, «dukket det opp en ekstraordinær atomhistorie i den israelske diskursen denne uken, med mer ved seg enn det man ser ved første øyekast: Netanyahu kunngjorde uventet utnevnelsen av sin militærsekretær, generalmajor Roman Goffman, som neste sjef for Mossad».

Goffman, uten kjent etterretningserfaring, er mer kjent for å ha skrevet om atomspørsmålet for noen år siden, der han foreslo en radikal endring av Israels strategiske avskrekkingsdoktrine.

Som sjef for Mossad rapporterer Goffman direkte og utelukkende til Netanyahu. I Israel er statsministeren også sjef for Atomenergikommisjonen. « Det ser ut til at Goffman tenker i Netanyahus termer, i stedet for å tenke utenfor boksen» , skriver Meir.

Gjennom «Nixon-Golda-forståelsene», initiert av Henry Kissinger for femti år siden, fikk Israel et unikt amerikansk unntak fra forpliktelsen til å slutte seg til NPT-traktaten. USA satte på sin side betingelser for denne unike atomstatusen: Israel ville ikke erklære at de hadde atomvåpen og ville ikke gjennomføre en atomprøvesprengning. Dette er Israels politikk for atomuklarhet.

En mulig grunn til at Netanyahu vurderer å bevege seg bort fra offisiell «tvetydighet» er det Shemuel Meir kaller «Trump-effekten»:

«På den ene siden har vi en amerikansk president som ga Israel grønt lys til å angripe atomområdene da hans nasjonale etterretning vurderte at Iran ikke bygde atomvåpen. Likevel står vi på den andre siden med en ustabil og uforutsigbar mann».

«En president som erklærte at alle atomkraftanlegg var blitt «utslettet», gir ingen sikkerhet for at han vil gi Netanyahu muligheten til en andre runde med forebyggende krig, i motsetning til Netanyahus påstand om israelsk handlefrihet når tegn, (ekte eller ikke), på fornyelse av det iranske atomprogrammet oppdages».

Vel, Mossad har nettopp erklært at « Iran bare venter på sjansen til å bygge en atombombe. De vil utslette Israel fra kartet. Vi skal finne agentene deres. Vi skal ta oss av dem. Rettferdigheten skal skje fyldest» , sa David Barnea, den avtroppende Mossad-sjefen.

Lederskiftet i Mossad kan bevisst signalisere at atomspørsmålet i forbindelse med Iran vil bli tatt opp på slutten av året.

I denne viktige saken kan Netanyahu også avgjøre om Trump, som en gang var en «ressurs», nå har blitt en belastning.

«Hvis han blir værende i embetet og fortsatt er fast bestemt på å jakte på økonomisk gevinst samtidig som han nyter en pro-sionistisk aura og ikke leverer noe vesentlig for Israel, kan jeg bare ikke se hvordan de skal la ham fortsette» , spekulerer Mizrahi.

«De ville mye heller at han bare forsvant».

Likevel er visepresident JD Vance nå også besudlet. «Systematisk delegitimering av jøder» kom i dag fra den amerikanske visepresidenten, skriver Anna Barsky i Ma’ariv :

«Det er forskjell på motvilje mot Israel og antisemittisme» – dette er hva USAs visepresident, JD Vance, skrev på sosiale medier », skrev Barsky.

«Fra Israels perspektiv er det ingenting mer urovekkende enn denne korte, nesten tilfeldige teksten. Ikke fordi den er overraskende, ikke fordi den er åpenbar, men på grunn av hva den symboliserer – en åpen adopsjon, fra høytstående tjenestemenn i den amerikanske administrasjonen, av en ideologisk fortelling som søker å skille holdninger til Israel fra holdninger til jøder og å legitimere dyp fiendtlighet mot den jødiske staten, samtidig som en ren moralsk fasade opprettholdes».

Kanskje – for å parafrasere Anna Barsky – innser Israel nå at «realitetene i regionen» har endret seg.

---

Denne artikkelen er blant annet publisert her:

Trump morphs from asset to liability for Israel

Alastair Crooke er tidligere britisk diplomat og er grunnlegger av og direktør for det Beirutbaserte Conflicts Forum.

---

Kommentar:

Alastair Crooke er som nevnt ikke alene om å stille disse spørsmålene. Noe liknende gjøres i denne artikkelen i The Jerusalem Post: Trump’s strategy exposes Netanyahu’s dangerous miscalculation – opinion . Midtøsten-analytikeren Eli Kowaz skriver: «Mange israelere mener at Trumps støtte gjør dem «untouchables». Men hans tid i embetet er begrenset – og hvis Israel ikke endrer kurs, risikerer de å bli farlig isolert når han er borte». Journalisten Dan Cohen skriver: «Netanyahus sjansespill om at Trump skal redde ham viser seg å være en strategisk katastrofe. Teheran føler svakhet og vil bare bli mer selvsikker, og vil ikke stoppe for noe mindre enn regimeskifte i Tel Aviv».

Er dette kanskje slutten for dette eksperimentet!

Den franske pioneren innen melormprotein, Ynsect, har erklært konkurs etter årevis med økonomiske problemer. Selskapet, som en gang ble hyllet for sitt bærekraftsløfte, klarte ikke å dekke finansieringsbehovet.

Romy Rohmann.

Selskapets grunnleggere lovet en lys fremtid med opprettelse av minst 4000 nye arbeidsplasser i løpet av 10 år, men kom aldri lenger enn rundt 250 ansatte.

Dette skriver Allaboutfeed:

https://www.allaboutfeed.net/animal-feed/raw-materials/french-insect-protein-firm-ynsect-goes-under

(Bilde fra FB https://www.facebook.com/DreasTve )

Det var ikke lenge siden vi kunne lese dette i Finansavisen :

Nord-Europas største insektfabrikk er konkurs

Enorm Biofactory i den danske byen Flemming, som omtales som Nord-Europas største insektfabrikk, er erklært konkurs.

Insektfabrikken kostet rundt 500 millioner danske kroner, tilsvarende rundt 780 millioner norske kroner, da den ble etablert i desember 2023.

Den er deleid av samvirkekonsernet DLG, som eies av danske bønder og kan sammenlignes med norske Nortura eller Felleskjøpet Agri. Insektsfabrikken ble fremhevet som en strategisk viktig bærekraftsinvestering.

Det ble bygget enorme fabrikker som summet av milliarder av svarte soldatfluer eller melormer, de skulle forvandle avfallsstrømmer til bærekraftig, proteinrikt dyrefôr. Industrielle insektoppdrettsselskaper som Ÿnsect og Enorm samlet inn titalls til hundrevis av millioner dollar i risikokapital, og lovet å revolusjonere landbruket.

Det vi ser er at disse kollapser en etter en. Drømmen om insektprotein i industriell skala vakler, og årsakene avslører et sterkt misforhold mellom ambisiøse modeller og økonomiske realiteter.

Kanskje det også er slik at bønder og folk ikke vil ha det?

Det svenske selskapet Tebrito gikk konkurs i juli 2024 etter å ha prøvd å gjøre melorm til mat i åtte år. Tebrito, som holdt til i Dalarna, har blitt kjent i Sverige for å satse på den alternative proteinkilden melorm. Selskapet ble grunnlagt i 2016, og samlet inn totalt 45 millioner svenske kroner for å få melormen ut i markedet.

De fikk melormen godkjent som mat av Livsmedelsverket. Dette er andre gang på kort tid at et selskap har gått konkurs, i jakten på en alternativ proteinkilde til kjøtt.

https://www.nationen.no/samlet-inn-45-millioner-for-a-satse-pa-melormer-til-mat-gikk-konkurs/s/5-148-584943

I Norge ble det også gitt tillatelse til å bruke larver i menneskemat, Brødet «Mjølmums» blei lansert i Menys butikkhyller i mars 2019.

Som jeg skreiv i denne artikkelen fra 2022: Nå er det full fart for insekter i norsk kosthold:

«Eat ze bugs» var et satirisk uttrykk brukt om Klaus Schwab og World Economic Forum sin «The Great Reset».

Det var en realitet og det blei introdusert som bærekraftig.

Det var et prøveprosjekt i enkelte MENY-butikker i 2019, Søker man på brødet Mjølmums på Meny i 2025 finner man det ikke!

Mattilsynet skriver på sin hjemmeside:

Det er i dag svært få matvarer på det norske markedet som inneholder insekter. Alle matvarer som inneholder insekter, må merkes tydelig med dette. Insekter som brukes, må være vurdert som helsemessig trygge.

Alle matvarer som inneholder insekter, må merkes tydelig med dette. Hvis du for eksempel kjøper en matvare som inneholder tørkede larver av gul melorm, skal det i ingredienslisten stå «Tørkede larver av Tenebrio molitor (gul melorm)».

https://www.mattilsynet.no/mat-og-drikke/merking-av-mat/insekter-i-mat-er-trygt-og-skal-merkes

De finnes der ute, så les på ingrediensene når du går i butikken!

---

Vi har skrevet en god del om dette meningsløse framstøtet mot kostholdet vårt. Blant annet:

Dette er 284. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

13. desember

Hyklerne som arrangerer Eurovison gjør det ikke lett for seg sjøl. Nå er det fem land som boikotter i protest mot at Israel, som ligger utenfor Europa, får være med, og det kan bli flere, mens Eurovison sjøl boikotter to land i Europa, Russland og Hviterussland.

I år arrangerte Russland sine egen Intervision, med over 20 deltagerland. Skal vi gjette at Intervision får flere deltagerland enn Eurovison neste år?

14. desember

Dette har Venezuelas president Nicolas Maduro skylda for, iflg løgnere som Jonas Gahr Støre og Jørgen Watne Frydnes, som er Nobelkomiteens leder:

«Et resultat av sanksjonene, som beskrevet ovenfor, er å frata den venezuelanske økonomien mange milliarder dollar i utenlandsk valuta som trengs for å betale for essensiell og livreddende import.

Sanksjonene som ble implementert i 2019, inkludert anerkjennelsen av en parallell regjering, akselererte denne mangelen og kuttet også Venezuela av fra mesteparten av det internasjonale betalingssystemet. Dermed forsvant mye av landets tilgang til disse essensielle importvarene, inkludert medisiner og mat – selv de som normalt kunne kjøpes med tilgjengelige dollar. Det er ingen tvil om at alle disse sanksjonene siden august 2017 har hatt alvorlige konsekvenser for menneskers liv og helse.

I følge den nasjonale undersøkelsen om levekår (ENCOVI på spansk), en årlig undersøkelse av levekår administrert av tre venezuelanske universiteter, var det en økning på 31 prosent i generell dødelighet fra 2017 til 2018. Dette ville innebære en økning på mer enn 40 000 dødsfall. Mer enn 300 000 mennesker ble anslått å være i faresonen på grunn av manglende tilgang til medisiner eller behandling.

Dette inkluderer anslagsvis 80 000 personer med HIV som ikke har fått antiretroviral behandling siden 2017, 16 000 personer som trenger dialyse, 16 000 personer med kreft og 4 millioner med
diabetes og hypertensjon (hvorav mange ikke kan få tak i insulin eller kardiovaskulær medisin).

Disse tallene i seg selv garanterer praktisk talt at de nåværende sanksjonene, som er mye strengere enn de som ble implementert før i år, er en dødsdom for titusenvis av venezuelanere. Dette gjelder spesielt hvis det anslåtte fallet på 67 prosent i oljeinntekter materialiserer seg i 2019».

https://cepr.net/images/stories/reports/venezuela-sanctions-2019-04.pdf

Seinere samme dag:

Man skjønner at hjernevasken til Jørgen Watne Frydnes og resten av Nobelkomiteen har vært vellykket når mange tror at man er tilhenger av diktatur kun fordi man mener at krigshissere som María Corina Machado ikke fortjener noen fredspris.

Her er hun i det hun sier at hun ønsker USAs militære press på Venezuela, mer og mer inntil president Nicolas Maduro overlater sitt embete til henne. Vi snakker altså om en venezuelansk Vidkun Quisling.

Seinere samme dag:

«Villig til å ofre NATO-drømmen», det har Zelensky vært tidligere også. Men da ble han presset til å krige videre av Jens «våpen er veien til fred» Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og den slags, som mener at Ukraina skal inn i NATO enten ukrainerne vil eller ei.

Amanda Sloat var Biden’s «top National Security Council official for Europe» og sa nylig at krigen kunne vært unngått hvis NATO hadde lovet å ikke ekspandere østover. Og dermed bekreftet hun det jeg og andre har visst hele tiden, men som har vært forbudt å si, fordi man «går Putins ærend» ved å snakke sant.

https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/posts/pfbid0tPvADYK18DR4aHTgsBJe3sT28qKQBSQojziFiEbgRCCUBYWhSEA76AArkxHMFxdTl

Seinere samme dag:

Flere målinger tyder på at kun en av ti venezuelanere ville ha stemt på favoritten til norske redaktører og journalister, Det Norske Nobelinstitutt, Jørgen Watne Frydnes, Jonas Gahr Støre, Ine Eriksen Søreide, Arild Hermstad, Peter Frølich o.l.

Det overrasker ikke meg. For hvorfor skulle venezuelanerne like en som inviterer til sanksjoner, sabotasje og krig mot eget land? Det at nettopp hun fikk årets fredspris viser bare hvor skakkjørt Norge har blitt. Fredsprisen er nå en imperialistpris. Norge har blitt Bakvendtland. Medium:

«La oss begynne med et så åpenbart faktum at det burde avslutte samtalen fullstendig: en Hinterlaces-undersøkelse fant at 91 % av venezuelanerne har et negativt syn på María Corina Machado, noe som gjør henne til en av de mest upopulære politiske skikkelsene i landet. Nittien prosent. Dette er ikke en «splittende skikkelse». Dette er ikke en «kontroversiell leder». Dette er noen det venezuelanske folket har fullstendig avvist.

Og likevel mottar hun Nobels fredspris. Hun blir feiret i Washington. Ledersidene i store amerikanske aviser hyller henne som en frihetskjemper. Imperiets maskineri jobber videre, likegyldig til hva venezuelanerne faktisk synes om kvinnen som brukes som menneskelig skjold for amerikansk politikk.

En DataViva-undersøkelse viste at 89 % av respondentene anså Machados politiske image og handlinger som negative, med bare en liten brøkdel som uttrykte positive synspunkter. En annen DataViva-undersøkelse fant at 86 % av venezuelanerne avviste ideen om at Machado fortjente Nobels fredspris, og 84 % mente hun ikke hadde gjort en reell innsats for fred i Venezuela. En undersøkelse utført av Datanálisis rapporterte at 64,6 % av venezuelanerne avviste Machados rolle som opposisjonsleder, mens bare 18,6 % uttrykte et positivt syn på hennes opptreden.

Dette er ikke marginale tall. Dette er en befolkning som roper «nei» i hver eneste meningsmåling, i hver eneste undersøkelse, gjennom alle tilgjengelige kanaler – og som blir fullstendig ignorert av nettopp de menneskene som hevder å befri dem.

Nobelkomiteen med dens humanitære pretensjoner har overgått seg selv. Å tildele Machado fredsprisen mens et massivt flertall av venezuelanere uttrykker misbilligelse, er ikke bare tonedøvt. Det er en handling av ekstrem forakt for nettopp de menneskene hvis frihet angivelig står på spill. Latinamerikanske sosiale bevegelser og ledere avviste eksplisitt avgjørelsen og kalte den en forvrengning av prisens oppdrag og et verktøy for intervensjonistisk samtykkeproduksjon.

De tar ikke feil. Tenk på det dystre regnestykket bak amerikansk intervensjon. Bare 3 % av venezuelanere støtter amerikansk militær intervensjon. Tre prosent. Likevel har Machado gjentatte ganger etterlyst nettopp denne typen eksternt militært press – den typen som vanlige venezuelanere avviser med marginer, som ville fått et sovjetisk valg til å se konkurransedyktig ut.

Her er hvor den imperiale logikken åpenbarer seg i all sin nakenhet: Det spiller ingen rolle hva venezuelanere vil. Det har det aldri gjort.

Amerikanske sanksjoner har knust Venezuelas økonomi, fryst eiendeler og kuttet av oljemarkedene. Washington beslagla nylig en venezuelansk oljetanker i det Caracas kalte en pirataksjon. Dette er ikke handlingene til et land som er interessert i venezuelansk selvbestemmelse. Dette er handlingene til et land som er interessert i venezuelansk olje, venezuelanske ressurser og venezuelansk ettergivenhet.

Machado er nyttig for det som fundamentalt sett er en tyverihandling…

Den historiske bakgrunnen er lærerik. Machado har blitt assosiert med tidligere kuppforsøk og har gjentatte ganger etterlyst militær intervensjon. Dette er ikke spekulasjon. Dette er en biografi. Likevel behandler den amerikanske pressen hennes fortid slik den behandler amerikanske krigsforbrytelser – som uheldige komplikasjoner som best ikke bør granskes.

Kuppet i 2002. Oppfordringene til utenlandsk militærmakt. Samarbeidet med de mest revansjistiske elementene i venezuelansk eksilpolitikk. Alt dette ble skrubbet rent, ompakket og solgt tilbake til den amerikanske offentligheten som «demokratifremme»…

Men Washington har sitt narrativ, og Washington vil holde fast ved det. Machado er demokraten. Maduro er diktatoren. Sanksjonene er beklagelige, men nødvendige. Oljebeslagene er sikkerhetstiltak. Den økonomiske kollapsen som har drevet millioner fra hjemmene sine? Det er alt Caracas’ feil.

Glem at sanksjoner har lammet økonomien og skadet vanlige venezuelanere langt mer enn Venezuelas interne politikk alene. Glem de frosne eiendelene, de blokkerte markedene, den systematiske økonomiske kvelningen som gikk forut for den verste humanitære krisen.

Manuset er skrevet. Rollene er støpt.

Her er den mest irriterende delen: Den amerikanske opinionen støtter ikke engang denne galskapen. Meningsmålinger viser at de fleste amerikanere misliker militærangrep i Venezuela. Så vi har en situasjon der verken venezuelanere eller amerikanere ønsker intervensjon, men det politiske apparatet jobber likevel, drevet av tenketanker, eksil-lobbyer og den tverrpolitiske enigheten om at amerikansk hegemoni i Latin-Amerika er en fødselsrett.

Voldens historie.

I over et århundre har USAs forhold til Venezuela fulgt et dystert imperialistisk manus: tolerer demokrati bare når det adlyder Washington, saboter det når det ikke gjør det. Fra tidlig på 1900-tallet støtte fra føyelige sterke menn til CIA-innblanding under den kalde krigen og moderne «demokratifremme», er mønsteret konstant – kontroller oljen, disipliner politikken. Avklassifisert historie viser amerikanske etterretningstjenester som finansierer opposisjonsgrupper, oppmuntrer til militære avhopp, anerkjenner ikke-valgte «midlertidige presidenter», innfører sanksjoner som er utformet for å kvele økonomien, og deretter peker på vraket som bevis på at systemet «feilet».

Dette er ikke bekymring for menneskerettigheter; det er regimeskifte ved utmattelse, en mykere versjon av den gamle kuppmaneboken oppdatert for NGO-enes tidsalder, mediekrigføring og økonomisk beleiring. Venezuelas kriminalitet, inflasjon og mangel falt ikke fra himmelen – de ble dyrket under økonomisk krigføring hvis eksplisitte mål var å gjøre livet uutholdelig inntil regjeringen kollapset. Kall det hva det er: imperial styring av det globale sør, med en humanitær glorie på toppen for å få tyveriet til å se sivilisert ut.

Dette handler ikke om demokrati. Hvis det handlet om demokrati, ville Washington lyttet når 91 % av en befolkning avviser det valgte instrumentet. Hvis det handlet om menneskerettigheter, ville sanksjonene – som dreper langt mer effektivt enn bomber – blitt opphevet for mange år siden. Hvis det handlet om selvbestemmelse, ville det første spørsmålet være: Hva vil venezuelanere?

Men vi vet svaret på det spørsmålet. De har fortalt oss det, gjentatte ganger, i meningsmåling etter meningsmåling.

Og det er nettopp derfor ingen ved makten lytter».
https://medium.com/@hrnews1/polls-91-of-venezuelans-hold-unfavorable-views-of-opposition-leader-mar%C3%ADa-corina-machado-1805fcce3a54

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---