Israel ønsker å bruke Somaliland som base for operasjoner mot Jemen og som et potensielt sted for tvangsflytting av palestinere fra Gaza.

Av nyhetsdesken i The Cradle.

Somaliske ledere fordømte Israels anerkjennelse av utbryterregionen Somaliland 28. desember og kalte det en «naken invasjon» i forkant av et hastemøte i FNs sikkerhetsråd for å håndtere tiltaket.

I en tale i et felles parlamentsmøte søndag fordømte Somalias president Hassan Sheikh Mohamud Israels misbruk av Somalias suverenitet og oppfordret Somalilands ledere til å innlede forhandlinger for å bevare landets territoriale integritet.

«Jeg oppfordrer det somaliske folket til å forholde seg rolig og forsvare enheten og uavhengigheten til landet vårt, som står overfor denne nakne invasjonen», sa presidenten.

Fredag ​​ble Israel det første FN-medlemmet som etablerte fulle diplomatiske forbindelser med Somaliland, som brøt løs fra Somalia i 1991 etter en borgerkrig.

Den selverklærte staten har sin egen grunnlov, valuta og hær, men har ikke klart å oppnå internasjonal anerkjennelse.

I et intervju med Al-Jazeera Arabic sa Somalias statsminister Hamza Barre at Israel «leter etter et fotfeste på Afrikas Horn», og oppfordret landet til å anerkjenne og akseptere en palestinsk stat i stedet.

Israel vurderer Somaliland som et potensielt reisemål for palestinere som er tvangsdrevet fra Gaza.

På grunn av Somalilands strategiske beliggenhet i Adenbukta ønsker Israel også å bruke utbryterterritoriet som base for potensielle angrep mot Jemen og dets Ansarallah-ledede væpnede styrker.

FNs sikkerhetsråd kunngjorde at de vil innkalle til et krisemøte mandag for å diskutere Israels anerkjennelse av Somaliland, som ble fordømt av en gruppe vestasiatiske, afrikanske og islamske stater, samt EU.

En felles uttalelse fra 21 land kalte tiltaket en trussel mot «fred og sikkerhet på Afrikas Horn og Rødehavet, og dets alvorlige konsekvenser for internasjonal fred og sikkerhet som helhet».

Landene, inkludert Jordan, Egypt, Saudi-Arabia, Tyrkia og Iran, bemerket «den fullstendige avvisningen av enhver potensiell kobling mellom et slikt tiltak og ethvert forsøk på å tvangsfordrive det palestinske folket fra sitt land».

Uttalelsen insisterte på at «anerkjennelse av deler av stater» bryter med folkeretten og FN-pakten.

Det amerikanske utenriksdepartementet utstedte lørdag en uttalelse som bekreftet at de fortsatt anerkjenner Somalias territoriale integritet, «som inkluderer Somalilands territorium».

USAs president Donald Trump hevdet at han ikke er klar til å anerkjenne Somaliland.

«Er det egentlig noen som vet hva Somaliland er?» sa Trump til New York Post fra golfbanen sin i West Palm Beach i Florida.

I mellomtiden lovet al-Shabaab, en al-Qaida-tilknyttet organisasjon i Somalia, lørdag å motstå israelske forsøk på å «gjøre krav på eller bruke deler av Somaliland».

«Vi vil ikke akseptere det, og vi vil kjempe mot det», sa al-Shabaab i en uttalelse.

Uttalelsen advarte om at Israel «har besluttet å ekspandere til deler av de somaliske territoriene» for å støtte «den frafalne administrasjonen i de nordvestlige regionene».

---

Legg også merke til:

Finansavisen skrev 27. desember om rekordhøy gullpris og økende skepsis til det monetære systemet. Ifølge avisen drives oppgangen blant annet av at sentralbanker «hamstrer gull», og av en underliggende mistillit knyttet til minusrenter, høy statsgjeld og pengepolitiske eksperimenter.

Kjetil Tveit.

Det er riktig – men det er ikke hele forklaringen.

I den svenske artikkelen Finansavisen lenker til, gis en langt mer presis årsak til gullprisstigningen og hvorfor sentralbankene nå flytter reserver fra valuta til gull. Der heter det:

«Min forklaring er at utviklingen i stor grad drives av at sentralbanker har økt interessen for å eie gull og legge det i sine valutareserver. En rekke land er redde for å havne i samme situasjon som den russiske sentralbanken – med fryste eiendeler og sanksjoner».

Den siste setningen er ikke en detalj. Det er en rotårsak.

Når vestlige myndigheter fryser en annen stats sentralbankreserver, sender det et signal til resten av verden:

Valutareserver i dollar og euro er ikke lenger nøytrale, tekniske spareinstrumenter – de er politiske gisselaktiva.

Og i det øyeblikket den erkjennelsen sprer seg blant sentralbanker, står langt mer på spill enn gullprisen.

Det er tilliten til hele det vestlige monetære systemet – og til dollarens rolle som global reservevaluta – som settes på prøve.

Gull kan ikke fryses i et clearinghus i Belgia dersom et land skulle havne på etterskudd i det grønne skiftet – eller på kollisjonskurs med andre politiske prioriteringer i Vesten.

Det kan ikke sanksjoneres.

Og det kan ikke konfiskeres med et pennestrøk.

Derfor er dette en sentral årsak til at sentralbanker over hele verden øker sine gullreserver. Med ett tydelig unntak: Norge.

Når Finansavisen stanser forklaringen ved sentralbankoppkjøp, stopper de midt i årsakskjeden. Den avgjørende koblingen – mellom frysingen av russiske sentralbankreserver, påfølgende reserveflukt og økende etterspørsel etter gull – blir liggende usagt, til tross for at den faktisk står i artikkelen de selv lenker til.

Dette handler ikke om en ordinær råvareoppgang, men om tillit. Når stater begynner å oppfatte dollar- og euroreserver som politiske risikoinstrumenter som kan fryses eller konfiskeres, undergraves fundamentet for det vestlige pengesystemet. Reservevalutaer fungerer bare så lenge de oppfattes som nøytrale og ukrenkelige.

Når denne tilliten først svekkes, kan endringen i reserveadferd bli selvforsterkende. Da er det ikke gullprisen som er hovedsaken, men et varsel om en historisk omlegging av den monetære orden.

At dette skrives eksplisitt i svenske aviser, men tones ned i norske, er i seg selv verdt å merke seg. Kanskje fordi Norge – etter å ha solgt gullreserven tidlig på 2000-tallet – lettere behandler gull som en markedsnyhet enn som en systemisk forsikring.

Og nettopp derfor er dette langt mer alvorlig enn det Finansavisen gir inntrykk av.

---

Supplement om gullprisen og oppkjøp av gull:

Søk i internasjonal presse bekrefter det Kjetil Tveit skriver.

Gullprisen har hatt en ekstremt sterk økning i 2025. Prisen ligger nå rundt 4517 USD per unse (med små daglige svingninger), noe som representerer en oppgang på over 70% så langt i år. Dette er den sterkeste årlige oppgangen siden 1979. Prisen har satt flere rekorder gjennom året, drevet av geopolitisk usikkerhet og svakere dollar.

I første halvår 2025 kjøpte sentralbanker netto rundt 400–600 tonn gull globalt, og trenden har fortsatt gjennom året med kjøp fra land som:

• Polen (ledende kjøper med over 60 tonn i 2025)
• Kasakhstan
• Aserbajdsjan
• Kina
• India
• Tyrkia

Russlands egen sentralbank har eksplisitt knyttet den globale gull-etterspørselen til G7s håndtering av disse frosne eiendelene, og notert at det har akselerert en trend mot de-dollarisering og gull som reserveverdi.

For eksempel har sentralbanker globalt økt gullandelen i reserver, delvis som forsikring mot lignende frysninger.

Medieviter Lars Audun Bråten setter i dette innlegget søkelyset på den redaktørstyrte narrativkontrollen vi opplever her til lands. Men de «redaktørstyrte» mediene ønsker åpenbart ikke denne debatten, så de avslo på rekke og rad. Vi publiserer den her i velvillig forståelse med forfatteren, og vel vitende om at våre kolleger i de nevnte mediene kommer til å lese den i smug.

Lars Audun Bråten.

De siste dagene har jeg forsøkt å få denne kronikken på trykk i et utvalg norske aviser og nettmedier, men uten hell. Først ble den refusert av Klassekampen , både fordi jeg ikke underbygget påstandene godt nok (jeg har redigert teksten etter dette avslaget) og fordi den var for lang (den er enda lenger nå). Deretter ble den avslått hos Subjekt , der redaksjonen ikke rakk å se på den. Etter det, sendte jeg den til Forsvarets forum , som mente teksten passet bedre hos NRK. Det har de selvsagt rett i. Før jeg tilbydde innlegget til NRK, der jeg visste at den kom til å bli refusert, prøvde jeg også hos Journalisten , men til ingen nytte. Til slutt refuserte NRK Ytring teksten, med et standardavslag og oppfordring til å kontakte både Kringkastingsrådet og de aktuelle redaksjonene i NRK. Det kommer jeg imidlertid ikke til å gjøre, fordi jeg mener at denne saken burde løftes fram og debatteres.

Når man får en tekst refusert fra så mange redaksjoner, burde man kanskje stille seg spørsmålet om den er relevant eller rett og slett er for dårlig tenkt og skrevet. Og det kan det hende at den er. Samtidig har jeg fått såpass mange innlegg på trykk i norske aviser de siste 6-7 årene, at jeg selv mener at kvaliteten på det jeg skriver ofte holder mål. Men kanskje ikke alltid. Så da går jeg til det skrittet å legge den ut på, samt på refusert-bloggen min: https://lektorb.blogspot.com

---

Redaktørstyrt narrativkontroll

NRK lurer og påvirker sitt publikum under dekke av å aktivt arbeide for å ikke lure og påvirke.

Vi er mange som har stusset over NRKs ensidige dekning av Russlands krig mot Ukraina siden invasjonen i februar 2022. Og da menes ikke ensidig som i at NRK i større grad burde ha talt Russlands sak eller bortforklart at krigen mot nabolandet er en brutal, ulovlig og folkerettsstridig angrepskrig. Det burde kanalen selvsagt ikke ha gjort. Snarere sikter jeg til statskanalens ensidige formidling av realitetene på slagmarken, påstanden om at en forhandlet fred kun vil være negativt for Ukraina og Europas sikkerhet og, ikke minst, NRKs ensidige utvalg av kilder i kanalens debattprogrammer på tv og radio. De fleste er nok klare over at denne ensidigheten ikke er tilfeldig, men heller er et ledd i NRKs historisk forankrede pro-NATO-vinkling. Når vi holder allmennkringkasterens dekning av Ukraina-krigen opp mot kanalens ukritiske feiring av den militære alliansens 75-årsdag på Dagsrevyen 4. april 2024, ser vi at kanalen bevisst har valgt en profil som støtter oppunder NATOs påståtte fortreffelighet. Høsten 2025 har det samtidig kommet inn et nytt element i NRKs redaktørstyrte narrativkontroll over Ukraina-krigen som er langt mer journalistisk problematisk og presseetisk tvilsomt enn NRKs forventede, åpenlyse og uforbeholdne støtte til NATO.

I et foredrag for Kringkastingsrådet 25. september 2025, under segmentet «Slik blir vi forsøkt påvirket og lurt», redegjør Anders Hofset fra NRK Beta for statskanalens arbeid mot påvirkningskampanjer og desinformasjon. Som et ansvarlig, redaktørstyrt medium, er det både selvsagt og prisverdig at NRK har en plan for å motvirke slike påvirkningsforsøk fra aktører som anses som trusler mot Norge. Men hva med påvirkning fra våre allierte og aktører vi har et mer vennligsinnet forhold til? Kan ikke den typen påvirkningskampanjer være like problematiske, når målet med journalistikk tross alt er sannhetssøken og troverdighet? Problemet for NRK oppstår nemlig når nevnte Hofset informerer kringkastingsrådet om at flere medarbeidere i NRKs utenriksavdeling, blant andre redaktør Sigurd Falkenberg Mikkelsen , kort tid før møtet i rådet var på studietur til Kyiv og besøkte avisa Kyiv Independent.

Her forklarer Hofset ublygt at det er den ukrainske avisas redaktør Toma Istominas «sjekkliste» som ligger til grunn for NRKs dekning av krigen, og at denne sjekklista er spredd til alle kanalens redaksjoner. Lista sirkuleres sågar under tittelen «Tomas sjekkliste». I sjekklista står det blant annet at NRK må spørre seg hva ukrainske myndigheter sier om den aktuelle nyheten før de publiserer noe om den, og om nyheten er viktig nok til at NRK trenger å dekke saken. Førstnevnte må sies å være en oppsiktsvekkende opplysning, og det er merkelig at NRK innrømmer det så åpenlyst. Det andre eksemplet fra sjekklista er på den andre siden en sannhet for alle journalistiske vurderinger i alle redaksjoner, men vi må kunne forvente at NRK legger sine egne redaksjonelle vurderinger til grunn for valgene sine. Nå vet vi altså at det siden tidlig i høst er ei ukrainsk avis som styrer NRKs dekning av krigen.

Hvordan er bruken av en sjekkliste som er utarbeidet av en redaksjon utenfor NRK i tråd med Vær Varsom-plakatens punkt 1.1 om at «en fri, uavhengig og sannhetssøkende presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn»? Før han informerer om det som framstår som et diktat fra den ukrainske hovedstadsavisa, peker Hofset nemlig selv på dette viktige punktet i Vær Varsom-plakaten og hevder at dette alltid skal ligge til grunn for hvordan kanalen arbeider mot påvirkning og desinformasjon. I tillegg til punkt 1.1, fremhever han også plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk i valg av kilder og (…) det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder». Vi som har fulgt med på NRKs debattflater de siste fire årene, gjenkjenner straks at NRK har brutt også dette viktige punktet i pressens etiske reglement.

Faktum er at NRK stort sett holder seg med et fast, men relativt lite knippe ekspertkommentatorer fra det utenriks- og sikkerhetspolitiske miljøet i Norge. Publikum som har fulgt kanalens sendinger, kan ikke unngå å ha lagt merke til at Tor Bukkvoll fra Forsvarets Forskningsinstitutt, Palle Ydstebø fra Krigsskolen, Karsten Friis fra NUPI og Tom Røseth fra Forsvarets Høgskole har vært hyppige gjester. I tillegg kan nevnes Iver B. Neumann fra Fridtjof Nansens Institutt og Anders Romarheim fra Forsvarets Høgskole. Felles for alle disse aktørene, er at de systematisk og over lang tid har undervurdert russisk økonomi og militær styrke, mens de paradoksalt nok advarer mot russiske angrep på NATO-land dersom Donald Trumps fredsplan blir implementert. Er det dette NRK anser som «bredde og relevans» i valg av kilder?

Selv om Norge er et lite land, har vi eksperter og akademikere som har formidlet et annet og mer nyansert bilde av krigens realiteter enn NRKs sedvanlige panel. Dette vet vi fordi andre medier, som Klassekampen, Aftenposten og Forsvarets Forum, har publisert kronikker av og intervjuer med disse kildene. Blant disse kan vi nevne Amund Osflaten ved Krigsskolen og Matthew Blackburn og Stein Sundstøl Eriksen fra NUPI . Felles for disse er at de sjelden eller aldri har blitt invitert til NRKs programmer. Selv ikke NUPIs Julie Wilhelmsen brukes ofte sammenlignet med de tidligere nevnte herrene. På den andre siden kan verken Osflaten, Blackburn eller Sundstøl Eriksen anklages for å fremme et pro-russisk narrativ, men deres mer balanserte framstilling er altså for sterk kost for NRKs redaktørstyrte narrativkontroll, både før og etter innføringen av sjekklista fra Kiyv. NRK sier selv at kanalen skal være «sannhetssøkende», men valgene deres med å utelukke selv moderate motstemmer, tyder på det motsatte. Disse valgene tyder på at kanalen fører et kontrollert og ønsket narrativ.

På samme måte skulle vi over tre år inn i krigen før den langt mer omstridte professor Glenn Diesen ble invitert til statskanalens viktigste debattprogram. Kanskje var det et riktig valg å ikke invitere Diesen tidligere, men nå vet vi i alle fall hvorfor. I tillegg til å konsekvent styre unna maktkritiske perspektiver på NATOs strategi i denne krigen, med unntak av en moderat eks-diplomat Kai Eide i ny og ne, lar Norges største mediehus en annen redaksjon i et ikke-alliert land styre nyhetsdekningen. Tilbake kan vi risikere at et uvitende publikum står, uten evne til å fatte hvordan nesten fire år med våpenstøtte og milliarder av kroner har ført til så lite suksess mot et Russland som vi stadig har fått høre at er på randen av økonomisk og militær kollaps. Å formidle de grimme realitetene om en svært alvorlig militær situasjon i Europa, er ikke å innta et pro-russisk narrativ designet til å påvirke og lure oss. Det er heller en sannhetssøkende framstilling som det er pressens plikt å formidle.

Lenker:

Hofsets foredrag om hvordan NRK arbeider mot desinformasjon og påvirkning starter på ca 03.38 (3 timer og 38 minutter inn i programmet).

https://tv.nrk.no/…/sesong/202509/episode/AKRA10000525

NRK Dagsrevyens feiring av Natos 75-årsdag her 4. april er her:

https://tv.nrk.no/…/sesong/202404/episode/NNFA19040424

---

Lars Audun Bråten (f. 1978) er lektor og medieviter. Han arbeider som lærer ved Mailand videregående skole i Lørenskog.

«Forsvaret skal være underlagt politikken. Når det motsatte skjer, er det demokratiet som taper».

EU og NATO liker å framstille seg som forsvarsallianser bygget på frivillighet og demokrati. I realiteten har begge utviklet seg til strukturer som i økende grad presser medlemslandene inn i en ensrettet militær kurs. Spania er blant landene som nå setter foten ned. Det er ikke uttrykk for svakhet, men for politisk ansvar.

Dan-Viggo Bergtun.

Spanias forsvarsminister Margarita Robles har vært tydelig på at landet ikke vil underordne sin forsvarspolitikk et stadig mer sentralisert militært maktapparat i EU og NATO. Kritikken hennes handler ikke om samarbeid, men om maktforhold. Når Brussel og NATOs hovedkvarter i praksis begynner å definere forsvarsbudsjetter, trusselbilde og militær struktur for medlemslandene, beveger man seg bort fra demokratisk styring og over i militær overstyring.

Under et møte der veteraners situasjon og ettervern ble diskutert, var vi begge enige om et grunnleggende prinsipp. Vi ønsker ikke flere veteraner. Ikke fordi veteraner mangler verdi eller respekt, men fordi hver veteran er et bevis på at politikken har sviktet. Krig produserer ikke bare helter. Den produserer traumer, tapte livsmuligheter og familier som lever med konsekvensene resten av livet. Når antallet veteraner øker, er det ikke et tegn på sikkerhet, men på politisk fallitt.

Krigen i Ukraina har blitt brukt som brekkstang for å akselerere en permanent militarisering av Europa. EU snakker nå åpent om opprustning, våpenproduksjon og militær integrasjon som langsiktige strukturer. NATO krever høyere forsvarsutgifter og mer bindende militære forpliktelser. Alt presenteres som nødvendig og uunngåelig. Spania utfordrer dette premisset.

Robles har vært klar på at støtte til Ukraina ikke kan brukes som blankofullmakt for å gjøre militær makt til det dominerende politiske verktøyet. Konflikter må løses diplomatisk. Ikke ved å aktivere kuler og krutt. Ikke ved å normalisere krig som politisk instrument. Når våpen blir førstevalg, har politikken allerede tapt.

Her ligger den virkelige faren. Når militarisering begynner å styre politikken og ikke omvendt, beveger samfunnet seg i autoritær retning. Forsvar og militærmakt skal være underlagt politiske beslutninger. Ikke definere dem. Når sikkerhet reduseres til et spørsmål om våpensystemer, budsjetter og militære doktriner, forsvinner rommet for diplomati, forhandling og sivile løsninger.

Denne utviklingen er ikke begrenset til EU og NATO som institusjoner. Vi ser tydelige tendenser også i Norge. I økende grad er det Forsvaret og militære fagmiljøer som setter premissene for politikken, mens folkevalgte i stor grad nikker og følger etter. Debatt erstattes av lojalitet. Spørsmål erstattes av konsensus. Når politikere lar seg styre av militære vurderinger uten reell politisk motstand, er det demokratiet som taper.

Spania har advart mot denne utviklingen. Flere land deler bekymringen, særlig i Sør Europa og deler av Vest Europa, selv om få uttrykker det åpent. Erfaringene fra de siste tiårenes kriger viser at militær makt sjelden løser de problemene den påstås å håndtere. Den skaper nye konflikter, nye fiendebilder og nye veteraner.

Det mest alvorlige er hvordan beslutninger om militær oppbygging i økende grad flyttes bort fra nasjonale parlamenter og over til teknokratiske og militære strukturer. Dette svekker demokratisk kontroll. Forsvarspolitikk er ikke et teknisk spørsmål. Det er et politisk og moralsk valg.

NATO framstår i dag som en struktur der amerikanske interesser i stor grad setter rammene. Europeiske land forventes å ruste opp raskt og bruke stadig mer ressurser på militær kapasitet, ofte på bekostning av velferd og sosial stabilitet. Spania stiller et legitimt spørsmål. Hvem tjener denne utviklingen, og hvem betaler prisen.

EU følger samme spor. Under slagord som strategisk autonomi bygges det opp militære strukturer som i praksis reduserer nasjonal handlefrihet og politisk kontroll.

Spania minner Europa om noe grunnleggende. Sikkerhet skapes ikke først og fremst gjennom våpen. Den skapes gjennom diplomati, politisk mot og vilje til å løse konflikter før de blir til krig. Militær makt skal være siste utvei, ikke styrende prinsipp.

Vi trenger færre veteraner, ikke flere. Og vi trenger politikere som styrer militæret, ikke militæret som styrer politikken.

---

Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.

Andre artikler av Dan-Viggo Bergtun .

Da president Trump sparket, mobba, sjikanerte og latterliggjorde de europeiske politiske lederne i EU var dette et sjokk som de til dels ikke har kommet seg etter, inklusive sjølutnevnte, ikke-valgte ledere som von der Leyen og Kaja Kallas.

Per-Gunnar Skotåm.

Hele verdensbildet deres raknet da Trump tydelig ga uttrykk for at om EU ønsker sikkerhet, må de betale for det sjøl, og ikke være gratispassasjerer på sikkerhetsgarantier fra USA. Han formulerte det også sånn at om de ikke stilte opp med et forsvar for egen sikkerhet, kunne Russland og Putin bare ta dem.

Forvirringen var total og de europeiske lederne var som skipbrudne som klamrer seg til hverandre for å unngå å synke. Reaksjonene etterpå er som reaksjonen fra et psykisk mishandlet barn eller kvinne av en brutal og nedvurderende far eller mann. Servilt krypende og innsmigrende for å forsøke å unngå ny verbal sjikane eller det som verre er.

Om det opplevdes ille nok som det utfoldet seg i våres og sommer, er det ingen bedring i sikte når det gjelder president Trump sin forakt for Europas statsledere.

https://www.tv2.no/nyheter/utenriks/trump-slakter-europa-i-ferskt-intervju/18367250

Fortsatt støtte til krigen i Ukraina mot Russland er nå det middelet som skal hindre EU i å sprenges. En svekket autoritet innad med økt opposisjon innenfor flere EU-land skal kompenseres med et forsøk på økt militær autoritet utad. Muligens forsøke å berge rest-NATO, som uansett vil ramle fra hverandre uten USA og muligens bygge opp Vestunionen som EUs militære arm. Norge vil i et sånt scenario søke nærmere samarbeid med Storbritannia, Nederland og de nordiske landene.

Hele pakka med å forsøke å spille inn at de vest-europeiske Nato-landene skulle danne en koalisjon av villige som skal plassere styrker som en buffer i Ukraina mellom Russland og de ukrainske styrkene er et uttrykk for hybris, overmot når man forsøker å gi inntrykk av at man har kraft og kontroll. Alt for å dekke over at mye rakner.

Har EU tenkt igjennom hva det vil innebære? Om noen NATO-land setter inn styrker i Ukraina, vil de da opptre som NATO eller som militære styrker fra det landet de kommer fra. Om et av de blir beskutt av Russland, er det da et angrep på det landet og er da, Russland i krig med landet, eller bare i krig med styrkene i Ukraina? Er et angrep på et av NATO-landene sine styrker i Ukraina, å betrakte som et angrep på alle Nato-land og artikkel. 5 skal utløses? Også evt. NATO-land som har reservert seg? I tillegg formuleres det fra EU hold at de ønsker sikkerhetsgarantier fra USA. Altså et USA som lar EU seile sin egen sjø tror man vil være sikkerhetsgarantist for noe som kan resultere i en full krig med Russland under gitte forutsetninger. Her trenger man ikke stille mange titalls spørsmål for å avsløre idiotiet. Det holder med en handfull.

I går kveld søndag 28. desember hadde president Zelenskij et møte president Trump for å diskutere punkter i den siste fredsplanen fra USA.

Etter det blir ventelig nye runder med Russland og kanskje EU.

Jeg hadde 22. desember et innlegg her:

Der gjenga jeg i ekstrem kortform hva som er henholdsvis russiske og ukrainske målsettinger i denne krigen:

«Tar man utgangspunkt Russland og Ukrainas krav ved inngangen til denne krigen i 2022, er konklusjonen så langt ganske klar.

Russland krevde demilitarisering inklusive denazifisering av Ukraina, respekt for russiskspråklige, og autonomi / innlemmelse i Russland av Krim, Luhansk, Donetsk, Zaporizia og Kherson, samt garanti for at Ukraina aldri blir en del av Nato eller at Nato tropper utplasseres.

Ukraina sine krav var diametralt motsatt ved at de vil ha Russland ut av alle tidligere områder inklusive Krim, samt regimeendring i Moskva».

Gjensidig utelukkende mål. Hvem er nærmest sine mål etter snart 4 års krig?

Territorielt er det helt tydelig russerne. De har hele Krim og Luhansk, og 2/3 til 3/4  av henholdsvis Donetsk, Zaporitzia og Kherson.

Samtidig har Russland også erobret små deler av Kharhiv og Dnieproprotovsk. Disse områdene vil Russland kanskje ønske å bytte mot hele Donetsk.

Dette er spekulasjoner, men bygger på en erkjennelse av at Russland har militær framgang i krigen.

Russland vil sannsynligvis være villig til å fortsette krigen for å oppnå sine territorielle mål. De kommer ikke til å akseptere Nato-styrker fra Europa eller USA, for det vil være å undergrave en vesentlig del av begrunnelsen for invasjonen i 2022 og vil slå politisk tilbake på ledelsen i Kreml i forhold til egen befolkning.

Så for å konkludere: Russland vil ikke gi fra seg noen av de opprinnelige 5 fylkene og vil stille krav som holder Nato ute og framtidige militære styrker på et betraktelig mindre nivå enn det skisserte 600-800 tusen.

Om Russland skulle fravike dette og være villig til å akseptere mindre territorier og akseptere såkalte fredsbevarende styrker fra eller utafor Nato, vil det være et uttrykk for hva jeg behandlet i en  artikkel i går. At utmattelseskrigføringen, som virker begge veier, har svekket Russland mer enn hva det gis inntrykk av, og at de også ser seg tjent med en fred nå.

---

Denne artikkelen er nummer 6 i en serie som har emneknaggen @Ukrainakrig .

Etter det raske tapet av byen Seversk nord i Donetsk oblast, ble sjefen for den 54. separate mekaniserte brigaden, oberst Oleksiy Konoval, fjernet fra sin stilling – den 54. forsvarte selve byen, og sjefen for den 10. separate fjellangrepsbrigaden, oberst Volodymyr Potyeshkin, ble fjernet fra sin stilling – den 10. var stasjonert sør for Seversk.

Dette skriver avisa Ukrainska Pravda på grunnlag av samtaler med kilder i den ukrainske hærledelsen.

Brigadesjefen for 54. Konovala er allerede fjernet fra stillingen sin, brigadesjefen for 10. Poteshkin er under behandling og vil sannsynligvis bli avskjediget når han kommer tilbake til enheten.

Som det ukrainske forsvarsdepartementet vet, ligger årsaken til oppsigelsen i falske rapporter fra kommandoen til begge brigadene – de rapporterte at de hadde kontroll over posisjoner i sitt ansvarsområder, som faktisk ikke hadde vært under ukrainsk kontroll på lang tid. Løgnen kom frem i lyset under det raske tapet av hele byen, da russerne kunngjorde erobringen av Seversk 12. desember.

Etter det Ukrainska Pravda vet, ble hærsjefen rasende da han fikk vite om tapet av Seversk, og krevde nesten alle måter å heise det ukrainske flagget på over den delvis tapte byen. Deretter ble et slikt flag levert til droneoperatørene i 54. brigade, og de fraktet det med droner til jernbanestasjonsbygningen i Seversk. Alt for å lage et «flaggshow» og glede sjefen for den «Øst» militære enheten.

Her er to prorussiske rapporter om situasjonen på østfronten:

Gulyaipole’s Fate Sealed, Russian Command Shifts Focus To Slavyansk Breakthrough

Alawittene har blitt utsatt for en systematisk kampanje med vold og forfølgelse siden den nye regjeringen i Syria kom til makta.

Av nyhetsdesken i The Cradle , 28. desember 2025.

Minst åtte mennesker ble drept i et bombeangrep rettet mot en alawittisk moské i Homs, det sentrale guvernementet i Syria, 26. desember. Dette er det siste i en brutal kampanje som har rettet seg mot minoritetsgruppa det siste året.

Minst 18 andre ble såret. Eksplosjonen traff Imam Ali-moskeen i Wadi al-Danab-området i Homs under fredagsbønnen.

Sikkerhetskilder som blir sitert av det statlige nyhetsbyrået SANA sa at eksplosive innretninger ble plantet inne i moskeen.

«Interne sikkerhetsenheter ble raskt sendt ut til stedet og etablerte en sikkerhetsavsperring rundt moskeen, mens relevante myndigheter startet en etterforskning og begynte å samle bevis for å spore opp de ansvarlige for den kriminelle handlingen», rapporterte SANA .

En tjenestemann i det syriske helsedepartementet, sitert av byrået, sa at dødstallet var forventet å stige.

«Tilbedere sa at noen ropte «Allahu Akbar» (Gud er stor), og så skjedde eksplosjonen. Det er mer enn 31 martyrer og sårede, inkludert tre barn, ofre for denne kriminelle terrorbombingen», sa Rami Abdulrahman, direktør for Syrian Observatory for Human Rights ( SOHR ).

«Det er uklart om selvmordsbomberen detonerte seg selv eller om det ble plantet eksplosive innretninger inne i moskeen. Ofrene er alle medlemmer av det alawittiske samfunnet», la han til, og sa at angrepet «sender et klart budskap om at religiøse minoriteter i Syria er mål».

Tusenvis av alawittiske sivile ble massakrert i mars i år av syriske regjeringsstyrker under en voldelig aksjon for å slå ned et væpnet opprør utført av medlemmer av samfunnet.

Siden den gang har det alawittiske samfunnet blitt avvæpnet av Damaskus og har blitt sårbart for sekteriske angrep og drapsbølger. Unge alawittiske jenter fortsetter å forsvinne som følge av regjeringstilknyttede kidnappingsnettverk, og alawittiske menn blir jevnlig henrettet.

Tusenvis av alawitter gikk ut i gatene i protest i Syrias kystbyer forrige måned for å demonstrere mot regjeringsstøttet sekterisk vold. Sikkerhetsstyrker skjøt mot demonstranter.

Den syriske hæren består hovedsakelig av det som tidligere var kjent som den al-Qaida-tilknyttede Hayat Tahrir al-Sham (HTS). En rekke andre ekstremistfraksjoner med koblinger til ISIS har blitt offisielle brigader i det nye syriske militæret siden den tidligere presidenten Bashar al-Assads regjering falt og hæren hans kollapset i fjor.

Kristne og drusere har også blitt forfulgt av styrker tilknyttet det syriske forsvarsdepartementet.

Etter drapet på over 1600 alawittiske sivile i mars, publiserte en regjeringsoppnevnt etterforskningskomité en rapport som i stor grad frikjente Damaskus fra sin direkte rolle i massakrene.

En lignende etterforskning ble iverksatt etter at hundrevis av drusiske sivile ble drept i juli under sammenstøt mellom drusiske militsmedlemmer og regjeringstropper.

Fredagens sekteriske bombeangrep i Homs er det største siden terrorangrepet i juni som drepte over 25 mennesker i en kirke i Damaskus.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Ukrainas antikorrupsjonsbyrå avslørte ei kriminell gruppe som involverte lovgivere som mottok kontanter i bytte mot parlamentsstemmer, opplyste Det nasjonale antikorrupsjonsbyrået (NABU) 27. desember. Det er den ukrainske avisa Kyiv Independent som melder dette.

Antikorrupsjonsbyrået utførte søk i regjeringsdistriktet i sentrale Kiev, inkludert kontorene til den parlamentariske transport- og infrastrukturkomiteen.

Etterforskerne ransaket også kontorer på Parkovyi utstillingssenter, et populært arrangementssted, der president Volodymyr Zelenskyjs regjeringsparti, Folkets tjener, har sitt hovedkvarter.

Innad i Zelenskys parti spredte rykter om hva slags ransakelser det var snakk om raskt.

«Det kan ha sammenheng med at noen kolleger ble avlyttet i to år», sa et parlamentsmedlem fra Zelenskijs parti til Kyiv Independent på betingelse av anonymitet.

Tidligere i desember rapporterte det ukrainske nyhetsnettstedet Zn.ua, med henvisning til sine kilder, at NABU hadde avlyttet kontoret til Yuriy Kisel, en lovgiver for Folkets tjener-partiet og lederen av den parlamentariske transportkomiteen. Etterforskningen gjaldt kontanter som angivelig ble utdelt til det regjerende partiets lovgivere på kontoret.

Ukrainas antikorrupsjonsbyrå (Nabu) sier lørdag at sikkerhetstjenester hindret etterforskere i å gjennomføre en razzia i nasjonalforsamlingen, skriver NTB-AFP.

Undersøkende journalister rapporterte tidligere at Kisel var en nær venn av Serhiy Shefir, Zelenskijs mangeårige forretningspartner og tidligere assistent. Kisel, Shefir og Zelensky kommer alle fra Kryvyi Rih, en by i Øst-Ukraina. Kisel og Shefir gikk på samme universitet der.

Kisel har ikke kommentert søkene offentlig. Kyiv Independent tok kontakt for en kommentar.

Ifølge Zn.ua hadde NABU i hemmelighet overvåket Kisels kontor med avlytting i over to år. Antikorrupsjonsbyrået har ikke kommentert disse rapportene.

Ukrainske medier ligger foreløpig lavt i denne saka, men Ukrainska Pravda (pravda.com.ua) skriver at NABU og SAPO har avslørt gruppa, og at detaljer kommer senere. Senere rapporter fra dem (via kilder) nevner at mistanker er rettet mot flere fra «Sluga Naroda» – Folkets tjener, Zelenskijs parti, inkludert Yuriy Kisel, Yevhen Pyvovarov, Ihor Nehulevskyi og Olga Savchenko.

Denne saka rammer personer som står nær Zelenskijs gamle krets fra Kvartal 95-tiden og hans hjemlige nettverk i Kryvyi Rih.

Yuriy Kisel (hovedfigur, leder av Transportkomiteen): Han er en nær venn av Serhiy Shefir, Zelenskijs mangeårige businesspartner, medprodusent i Kvartal 95 og tidligere førsteassistent i presidentkontoret. Kisel og Shefir kommer fra samme by (Kryvyi Rih), gikk på samme universitet, og Kisel har ansatt Shefirs sønn som assistent. Ifølge rapporter solgte Zelenskij et hus til Kisels kone i 2025. NABU har avlyttet Kisels kontor i over to år, og det var der flere deputerte angivelig mottok «konvolutter med kontanter».

Yuriy Koryavchenkov («Yuzik» fra Kvartal 95): Han er en direkte kollega og venn fra Zelenskijs tid som komiker i Kvartal 95-studioet. Rykter om razzia hos ham dukket opp, men NABU benektet det offisielt. Ifølge ukrainske medier (bl.a. ZN.ua) forlot han Ukraine samme dag som operasjonen startet, og han skulle egentlig fått mistanke, men slapp unna.

Ukrainske medier som Ukrainska Pravda, ZN.ua, LB.ua og Kyiv Independent understreker at saka er pinlig for presidenten, siden den går rett inn i hans parti og gamle venner. Noen kaller det et «direkte slag mot Zelenskijs nærmeste sirkel».

NABU samarbeider tett med FBI, og at USA har gitt betydelig finansiell og teknisk støtte.

Flere antyder eller hevder direkte at tidspunktet for NABUs razziaer og avsløringer (27. desember 2025) er bevisst valgt rett før Zelenskijs møte med Trump (planlagt til søndag 28. eller 29. desember i Florida).

Vestlige og ukrainske hovedstrømsmedier (som NYT, BBC, Guardian, RFI, France24) sier at tidspunktet er «delikat» eller «pinlig» for Zelenskij rett før møtet, men uten å antyde direkte amerikansk styring.

Det er dette maktapparatet regjeringa og Stortinget vil gi enda flere titalls milliarder norske skattekroner til.

Er det ikke en eneste ledende politiker i Norge som har ryggrad til å si stopp?

Leeuwarden i Nederland kan neste år bli scene for en rettssak av global interesse. I forbindelse med en covid-rettssak, har advokaten Peter Stassen fått en rettskraftig avgjørelse som pålegger sentrale maktpersoner å komme til vitneavhør i den frisiske hovedstaden.

Dette skriver den nederlandske avisa De andrere krant .

Vitnelista er ikke ubetydelig: Bill Gates, Mark Rutte, Hugo de Jonge, Wopke Hoekstra, Sigrid Kaag, Pfizer-sjef Albert Bourla, tidligere minister Cornelia van Nieuwenhuizen, direktør Feike Sijbesma, NOS-sjefredaktør Giselle van Cann, Telegraaf-journalist Paul Jansen, og kjente skikkelser fra medisinsk sektor, Mario Agnesman Dissel, Jaap van Kui, Ernst Diel, Jaap van Kui, Ernst Gommers og Evert Hofstra. De må svare «personlig» i det sivile søksmålet mot dem av Stichting Recht Oprecht , ledet av Stassen og Van Kessel, på vegne av sju ofre for mRNA-vaksinasjonene, avgjorde domstolen i Leeuwarden i en midlertidig dom 26. november.

Dommen er et betydelig tilbakeslag for de tiltalte, som er anklaget for å ha villedet ofrene om vaksinenes «sikkerhet og effektivitet». Bill Gates, som var med på å finansiere mRNA-vaksinene gjennom sin Bill & Melinda Gates Foundation, forsøkte i et søksmål i fjor å demonstrere at retten manglet jurisdiksjon over ham fordi han bor i USA. Dommeren avviste argumentet hans.

De andrere krant skriver:

Om de vil etterkomme dommerens ordre gjenstår å se. Ifølge Stassen ville det «vise mangel på respekt for retten hvis de skulle ignorere denne kjennelsen». Det ville demonstrere en «anti-institusjonell» holdning fra de tiltaltes side. Amsterdam-advokat Willem de Boer forventer at de tiltaltes advokater «vil råde klientene sine til å bare møte opp». Det er derfor høyst sannsynlig at verden vil fokusere på Leeuwarden neste år. Kanskje til og med nederlandske medier vil vie oppmerksomhet til saken.