Forskere som ga råd til myndighetene i Storbritannia under covid-19 avslørte ikke at de hadde mottatt mer enn 200 millioner pund i tilskudd fra en av verdens største farmasøytiske investorer, ifølge en rapport.

Det er Daily Mail som melder dette.

En rapport avslører at vitenskapelige rådgivere for regjeringen under covid-pandemien unnlot å avsløre at de mottok over 200 millioner pund i tilskudd fra en av verdens største farmasøytiske investorer.

Tjueseks medlemmer av den innflytelsesrike Scientific Advisory Group for Emergencies ( SAGE ), som bidro til å utforme nedstengningsreglene , registrerte ikke forskningsfinansieringen fra Wellcome Trust som en tilsynelatende interessekonflikt.

Rapporten fra kampanjegruppen UsForThem analyserte forskningsdata fra The Wellcome Trust, som i stor grad er finansiert av investeringsporteføljen og koblinger til legemiddelindustrien.

Rapporten kan lastes ned her: HIDDEN FIGURES .

Ifølge rapporten mottok de 26 medlemmene minst 210 millioner pund i tilskudd fra Wellcome mellom 2018 og 2026, som ikke ble oppført i SAGEs register over deltakernes interesser (Ropi), med 175 millioner pund som ble gitt bare i løpet av de viktigste Covid-årene 2020 og 2021.

En analyse av offentlig tilgjengelig informasjon fra Mail on Sunday viser at én av mottakerne av stipendet var professor Neil Ferguson, en av de største forkjemperne for vaksiner, og hvis råd til statsminister Boris Johnson førte til nedstengningen av Storbritannia i mars 2020, og som er kjent for å ha gått av som regjeringsrådgiver to måneder senere etter at det kom frem at han brøt reglene for å møte sin gifte elsker.

Professor Ferguson erklærte i registeret at han var involvert i et «Vaccine Impact Modelling Consortium», men nevnte ikke Wellcome noe sted.

Likevel var han enten hovedsøker eller sponset andre søknader om tilskudd verdt 5,6 millioner pund, inkludert et tilskudd på 1,25 millioner pund som så på influensalignende virus i Vietnam, ifølge analysen av Wellcomes tall.

Av de 149 SAGE-medlemmene under Covid-krisen søkte 38 om finansiering eller støttet andre søknader til Wellcome Trust, Storbritannias største veldedighetsorganisasjon.

Wellcome Trust er en globalt innflytelsesrik veldedig stiftelse og den største veldedige organisasjonen i Storbritannia med legatinvesteringer verdt over 35 milliarder pund. Et av hovedmålene for stiftelsen er å fremme «oppdagelse, utvikling og optimalisering av tiltak for å kontrollere og bekjempe smittsomme sykdommer».

Ved starten av Covid-krisa, i april 2020, lanserte Wellcome det «Globale Covid Zero-initiativet» for å samle inn og deretter bruke 8 milliarder dollar til investeringer i «vaksiner, behandlinger og testing for koronavirus».

Wellcome var en av grunnleggerne av Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) i 2017, sammen med Norge, og bidro med hundrevis av millioner dollar under pandemien, inkludert 150 millioner USD hver fra Wellcome og Bill & Melinda Gates Foundation i 2022. CEPI finansierte ni COVID-19-vaksinekandidater, blant annet Oxford-AstraZeneca og Moderna, som ble sentrale i den globale responsen.

Wellcome finansierte prosjekter innen behandlinger (f.eks. via COVID-19 Therapeutics Accelerator sammen med Gates Foundation og Mastercard, med 125 millioner USD til å begynne med), diagnostikk, epidemiologisk modellering og beredskap i lav- og mellominntektsland. De samarbeidet med britiske myndigheter (f.eks. COG-UK Consortium for genomsekvensering) og ga støtte til prosjekter i Afrika og Asia, inkludert PPE og oksygenforsyning.

Stiftelsen, som ble ledet av Jeremy Farrar fra 2013 til 2023 (som senere ble WHOs chief scientist), fokuserte på å akselerere forskning, finansiere utvikling av vaksiner, behandlinger og tester

Farrar var medlem av UKs Scientific Advisory Group for Emergencies (SAGE) og bidro til internasjonal koordinering via WHOs ACT-Accelerator.

SAGE hadde ei undergruppe kalt Scientific Pandemic Insights Group on Behaviours (SPI-B), som spesialiserte seg på atferdspsykologi. SPI-B ga råd om hvordan øke folks etterlevelse av tiltak som sosial distansering, håndvask og isolasjon – ofte gjennom «nudging»-teknikker som fryktbaserte budskap, skam eller sosialt press.

David Halpern, sjef for Behavioural Insights Team (Nudge Unit), var medlem av SAGE under pandemien. Han bidro med råd om hvordan folks atferd kunne påvirkes for å følge restriksjoner.

Les noe av det vi har skrevet om dem:

Kort sagt: Den nye rapporten beviser enda en gang hvordan vaksineindustriens tentakler var djupt inne i forskningsmiljøene, regjeringskontorene og de ulike aksjonas- og reaksjonsgruppene som ble oppvent for å styre koronakampanjen.

Og forskere ble rike på å si det vaksineindustrien hadde behov for at de sa.

Les også:

Wellcome Trust var også blant dem som sto bak Event 201, som innledet ballet:

Når NATOs generalsekretær nå advarer mot at EU utvikler en mer selvstendig sikkerhetspolitikk, er det ikke bare et uttrykk for lojalitet til USA. Det er også et symptom på en dypere krise i både NATO og EU. Begge organisasjoner har i praksis forlatt de målsettingene de ble etablert med, og står nå i et stadig mer åpent spenningsforhold til hverandre. For Norge, som EØS-land og NATO-medlem, er dette en farlig situasjon.

Dan-Viggo Bergtun.

NATO ble etablert som en defensiv allianse under den kalde krigen, med et uttalt mål om kollektivt forsvar og avskrekking. EU, eller dets forløpere, ble bygget for å sikre fred gjennom økonomisk samarbeid, gjensidig avhengighet og politisk integrasjon. Begge prosjektene hadde stabilitet som overordnet mål. I dag er dette i stor grad forlatt.

NATO har beveget seg langt utover sitt opprinnelige geografiske og politiske mandat. Alliansen har deltatt i kriger langt utenfor medlemslandenes territorium og blitt et redskap for amerikansk global maktprojeksjon. Samtidig presses medlemslandene til stadig høyere militærutgifter, uavhengig av egne sikkerhetsbehov og økonomiske prioriteringer.

EU på sin side har gradvis forlatt sin rolle som fredsprosjekt. Unionen utvikler nå egne militære strukturer, våpenfond og strategiske doktriner, samtidig som den politiske linjen i økende grad samordnes med NATO. Det er nettopp her uenighetene oppstår. Enkelte EU-land ser behovet for strategisk autonomi, mens NATO-ledelsen åpent advarer mot ethvert forsøk på europeisk selvstendighet i sikkerhetspolitikken.

Denne motsetningen avslører et grunnleggende problem. EU ønsker større kontroll over egen sikkerhet, men innenfor rammene av NATO-dominert tenkning. NATO tåler ikke konkurranse, selv fra sine egne medlemmer. Resultatet er en dragkamp der europeiske interesser underordnes amerikanske prioriteringer, og der militær opprustning presenteres som eneste mulige vei.

For Norge er dette særlig alvorlig. Vi står utenfor EU, men er bundet til unionen gjennom EØS-avtalen. Vi er fullt medlem av NATO og blant de mest lojale deltakerne. Dermed havner Norge i en situasjon der vi både følger EUs politiske kurs og NATOs militære strategi, uten reell innflytelse over utviklingen i EU og med begrenset vilje til å utfordre NATO.

Når EU presses til å tilpasse seg NATO, blir Norge automatisk med på lasset. Økte forsvarsbudsjetter, amerikanske baser på norsk jord og dypere militær integrasjon skjer nærmest uten offentlig debatt. Samtidig øker risikoen for at Norge blir et framskutt militært mål i en konflikt mellom stormakter.

Dette representerer et dramatisk brudd med norsk sikkerhetspolitisk tradisjon. Etter krigen bygget Norge sin trygghet på balanse, lavspenning og forutsigbarhet, særlig i nordområdene. Alliansemedlemskap ble kombinert med tilbakeholdenhet. Denne linjen er i ferd med å bli forlatt til fordel for en mer konfronterende og risikofylt kurs.

Løsningen for Norge må starte med å gjenvinne politisk kontroll. Norge må si nei til ytterligere militarisering av eget territorium og gjenreise prinsippet om selvpålagt begrensning i militær tilstedeværelse. Det handler ikke om isolasjon, men om ansvar.

Videre må EØS-avtalen vurderes i lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen i EU. Når unionen beveger seg bort fra sitt opprinnelige fredsprosjekt og inn i militær blokkpolitikk, kan ikke Norge late som om dette kun er et spørsmål om handel.

Norge bør også ta initiativ til regionalt samarbeid i Norden og nordområdene, basert på dialog og stabilitet, ikke militær eskalering. Sikkerhet skapes gjennom forutsigbarhet, ikke gjennom stadig nye våpensystemer.

Både EU og NATO har mistet retningen. De har glemt hvorfor de ble etablert. Norge må ikke gjøre den samme feilen. Å gjenvinne selvstendig tenkning i sikkerhetspolitikken er ikke naivt. Det er en forutsetning for fred.

---

Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.

De ukrainske ultranasjonalistene og etterretningsagenter som infiltrerte samfunnene deres under dekke av å være flyktninger, kan utføre terrorhandlinger mot dem, noe som kunne vært unngått ved tettere samarbeid mellom sikkerhetstjenestene deres, men de er fortsatt splittet av Ukraina til landets geopolitiske fordel.

Andrew Korybko

Polen og de andre EU-landene, som Ungarn, som er vertskap for ukrainske flyktninger, er i ferd med å møte flere problemer fra dem etter at konflikten er over. Per februar 2025 viste offisielle politidata at ukrainere begikk flere forbrytelser i Polen enn noen andre utlendinger. Noen har også blitt anklaget for å utføre forbrytelser knyttet til nasjonal sikkerhet på vegne av Russland, noe Russland benektet, mens media i stedet har antydet at de enten er antipolske ultranasjonalister (fascister) eller ukrainske etterretningsagenter.

Uansett hva sannheten måtte være, advarte tidligere president Andrzej Duda i et intervju med Financial Times tidlig i 2025 om at « Ukrainas traumatiserte tropper kan utgjøre en sikkerhetstrussel mot hele Europa ». I fjor høst « innrømmet den ukrainske ambassadøren i Polen at hans landsmenn ikke ønsker å assimilere seg », rett før et av landets fremtredende nettmedier spådde at « en etnisk ukrainsk lobby snart kunne ta form i den polske Sejm », noe som samlet sett kunne utgjøre en alvorlig trussel mot Polen.

I stedet for å prøve å hindre dem, oppfordret utenriksminister Radek Sikorski ukrainere til å «stanse» Druzhba-rørledningen som forsyner Ungarn og Slovakia med russisk olje, og dermed fikk han kallenavnet « Osama Bin Sikorski » fra talsperson for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova. Som forklart i den foregående hyperlenkede analysen, kan dette slå tilbake på Polen ved å oppfordre til terrorisme mot landet fra de ultranasjonalistene som gjør krav på de sørøstlige delene der mange ortodokse østslavere pleide å bo.

Når vi vender tilbake til hans stilling, kan noen av de ukrainske ultranasjonalistene og/eller etterretningsagenter som infiltrerte EU under dekke av flyktninger, angripe Druzhba-infrastrukturen i Ungarn, vel vitende om at de da kunne få tilflukt i Polen, akkurat som Nord Stream-mistenkten som nektet å utlevere til Tyskland . Selv om Polen og Ungarn har et årtusen med felles historie og nesten 700 år med vennskap , forakter Polens herskende duopol i dag Ungarn for sin pragmatiske politikk overfor Russland.

Med utgangspunkt i Sikorskis eksempel kan de derfor lukke øynene for disse «flyktningene» som planlegger et slikt angrep fra sitt territorium og/eller planlegger uroligheter i forbindelse med fargerevolusjonen i Ungarn før vårens neste parlamentsvalg. Om dette scenariet advarte Sikorskis ungarske motpart Peter Szijjarto i midten av august om at EU kunne lede denne innsatsen, som kom dagen etter at Russlands utenrikstjeneste advarte om rollen ukrainere kunne spille i å fremme regimeskifte der.

EU, Ukraina og Polen vil alle ha Viktor Orbán ut, og målet kan fremmes ved at «flyktninger» (ultranasjonalister og/eller etterretningsagenter) saboterer Druzhba-rørledningen i Ungarn før neste valg, og de økonomiske konsekvensene vil utløse store, planlagte protester. For å være tydelig, kan ingenting av dette bli virkelighet, men poenget er at et slikt scenario likevel er troverdig av grunnene som ble forklart. Ungarsk kontraetterretning ville naturligvis gjøre klokt i å forbli årvåken.

Tettere koordinering mellom de polske og ungarske sikkerhetstjenestene for å motarbeide disse truslene fra ukrainske «flyktninger» er usannsynlig på grunn av den liberal-globalistiske statsminister Donald Tusks og den nye konservative presidenten Karol Nawrockis felles hat mot hans pragmatiske politikk overfor Russland. En tilnærming mellom dem gjennom Visegrad-gruppen er derfor urealistisk, og dermed blir landene deres sårbare for disse hybride truslene og holdes splittet til Ukrainas geopolitiske fordel.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Andrea Korybko:

Poland & Hungary Are Threatened By Ukraine Yet Still Remain Divided By It

Europa har gjentatte ganger avvist fred med Russland – i øyeblikk hvor en forhandlet løsning var tilgjengelig, og disse avvisningene har vist seg å være dypt selvdestruktive.

Jeffrey D. Sachs.

Horizons , 22. desember 2025.

Fra Potsdam til NATO: Eksklusjonens arkitektur

De umiddelbare etterkrigsårene var preget av en rask overgang fra allianse til konfrontasjon. Allerede før Tyskland kapitulerte, instruerte Churchill på sjokkerende vis britiske krigsplanleggere om å vurdere en umiddelbar konflikt med Sovjetunionen. «Operasjon Unthinkable», utarbeidet i 1945, hadde som mål å bruke anglo-amerikansk makt—og til og med bevæpnede tyske enheter—for å påtvinge vestlig vilje på Russland i 1945 eller kort tid etter. Selv om planen ble ansett som militært urealistisk og til slutt ble lagt på is, viser selve eksistensen hvor dypt forankret antakelsen om at russisk makt var illegitim og måtte begrenses, om nødvendig med makt.

Vestlig diplomati med Sovjetunionen mislyktes på samme måte. Europa burde ha erkjent at Sovjetunionen hadde båret hovedbyrden i å beseire Hitler—med 27 millioner falne—og at Russlands sikkerhetsbekymringer knyttet til tysk opprustning var helt reelle. Europa burde ha internalisert lærdommen om at varig fred krevde eksplisitt tilpasning til det som var kjernen i Russlands sikkerhetsbekymring, fremfor alt å forhindre et remilitarisert Tyskland som igjen kunne true Europas østlige sletter.

I formelle diplomatiske termer ble denne lærdommen i utgangspunktet akseptert. I Jalta og, mer avgjørende, i Potsdam sommeren 1945, oppnådde de seirende allierte en klar enighet om de grunnleggende prinsippene for etterkrigstidens Tyskland: demilitarisering, avnazifisering, demokratisering, avkartellisering og krigserstatninger. Tyskland skulle behandles som en samlet økonomisk enhet; dens væpnede styrker skulle demonteres; og dens fremtidige politiske orientering skulle bestemmes uten opprustning eller forpliktelser til allianser.

For Sovjetunionen var disse prinsippene ikke abstrakte; de var eksistensielle. To ganger i løpet av tretti år hadde Tyskland invadert Russland og påført ødeleggelser i et omfang uten sidestykke i europeisk historie. Sovjetiske tap under andre verdenskrig ga Moskva et sikkerhetsperspektiv som ikke kan forstås uten å anerkjenne dette traumet. Nøytralitet og permanent demilitarisering av Tyskland var ikke forhandlingskort; de var minimumsbetingelsene for en stabil etterkrigsorden, sett fra sovjetisk ståsted.

På Potsdam-konferansen i juli 1945 ble disse bekymringene formelt anerkjent. De allierte ble enige om at Tyskland ikke skulle få lov til å gjenopprette militærmakten. Språket på konferansen var eksplisitt: Tyskland skulle forhindres i å «noen gang igjen true sine naboer eller verdensfreden». Sovjetunionen aksepterte den midlertidige delingen av Tyskland i okkupasjonssoner, nettopp fordi denne delingen ble fremstilt som en administrativ nødvendighet, ikke en permanent geopolitisk løsning.

Likevel begynte vestmaktene nesten umiddelbart å tolke – og deretter stillferdig demontere – disse forpliktelsene. Skiftet skjedde fordi amerikanske og britiske strategiske prioriteringer endret seg. Som Melvyn Leffler viser i A Prepoverance of Power (1992), begynte amerikanske planleggere raskt å se gjenoppretting av tysk økonomi og en politisk allianse med Vesten, som viktigere enn å opprettholde et demilitarisert Tyskland akseptabelt for Moskva. Sovjetunionen, som en gang var en uunnværlig alliert, ble omformet til en potensiell motstander, hvis innflytelse i Europa måtte begrenses.

Denne reorienteringen gikk forut for enhver formell militær krise under den kalde krigen. Lenge før Berlin-blokaden, begynte vestlig politikk å konsolidere de vestlige sonene økonomisk og politisk. Opprettelsen av Bizonen i 1947, etterfulgt av Trizonen, motsa direkte Potsdam-prinsippet, om at Tyskland skulle behandles som en samlet økonomisk enhet. Innføringen av en egen valuta i de vestlige sonene i 1948 var ikke en teknisk justering; det var en avgjørende politisk handling som gjorde den tyske delingen funksjonelt irreversibel. Fra Moskvas perspektiv var disse tiltakene ensidige revisjoner av etterkrigsavtalen.

Den sovjetiske responsen – Berlin-blokaden – har ofte blitt fremstilt som åpningssalven i Den kalde krigens aggresjon. Likevel fremstår den i sammenheng, mindre som et forsøk på å ta Vest-Berlin, enn som et tvangsforsøk på å tvinge fram en tilbakevending til firemakts-styre og forhindre konsolideringen av en egen vesttysk stat. Uansett om man vurderer blokaden som klok eller ikke, var logikken forankret i frykten for at rammeverket fra Potsdam-konferansen ble demontert av Vesten, uten forhandling. Selv om luftbroen løste den umiddelbare krisen, tok den ikke tak i det underliggende problemet: Vesten forlot avtalen om et samlet, demilitarisert Tyskland.

Det avgjørende bruddet kom med starten av Koreakrigen i 1950. Konflikten ble i Washington tolket, ikke som en regional krig med spesifikke årsaker, men som bevis på en monolittisk global kommunistisk offensiv. Denne reduksjonistiske tolkningen fikk dype konsekvenser for Europa. Den ga den sterke politiske begrunnelsen for vesttysk opprustning – noe som eksplisitt hadde blitt utelukket bare noen år tidligere. Logikken ble nå formulert i skarpe termer: Uten tysk militær deltakelse kunne Vest-Europa ikke forsvares.

Dette øyeblikket var et vendepunkt. Remilitariseringen av Vest-Tyskland ble ikke tvunget frem av sovjetiske handlinger i Europa; den var et strategisk valg tatt av USA og dets allierte, som svar på en globalisert ramme fra den kalde krigen USA hadde bygget. Storbritannia og Frankrike, til tross for dype historiske bekymringer for tysk makt, ga etter for amerikansk press. Da det foreslåtte europeiske forsvarsfellesskapet—et middel for å kontrollere tysk opprustning—kollapset, ble løsningen enda mer betydningsfull: Vest-Tysklands tilslutning til NATO i 1955.

Fra sovjetisk perspektiv representerte dette det endelige sammenbruddet i avtalen fra Potsdam-konferansen. Tyskland var ikke lenger nøytralt. Det var ikke lenger demilitarisert. Det var nå innlemmet i en militærallianse eksplisitt rettet mot Sovjetunionen. Dette var nettopp utfallet som sovjetiske ledere hadde forsøkt å forhindre siden 1945, og som Potsdamavtalen var ment å forhindre.

Det er viktig å understreke denne sekvensen, da den ofte misforstås eller blir vridd på. Delingen og remilitariseringen av Tyskland var ikke et resultat av russiske handlinger. Da Stalin i 1952 kom med sitt tilbud om tysk gjenforening basert på nøytralitet, hadde de vestlige maktene allerede satt Tyskland på en vei mot integrasjon i en militærallianse og opprustning. Stalin-notatet var ikke et forsøk på å avspore et nøytralt Tyskland. Notatet var et seriøst, dokumentert og til slutt avvist forsøk på å reversere en prosess som allerede var i gang.

Sett i dette lyset fremstår den tidlige avtalen under den kalde krigen, ikke som et uunngåelig svar på sovjetisk stahet, men som nok et tilfelle der Europa og USA valgte å underordne russiske sikkerhetsbekymringer NATO-alliansens arkitektur. Tysklands nøytralitet ble ikke avvist fordi det var uholdbart; den ble avvist fordi den var i konflikt med en vestlig strategisk visjon som prioriterte blokksamhold og amerikansk lederskap, fremfor en inkluderende europeisk sikkerhetsorden.

Kostnadene ved dette valget var enorme og varige. Delingen av Tyskland ble den sentrale bruddlinjen i den kalde krigen. Europa ble permanent militarisert, og atomvåpen ble utplassert over hele kontinentet. Europeisk sikkerhet ble eksternalisert til Washington, med all den avhengigheten og tapet av strategisk autonomi det medførte. Videre ble den sovjetiske overbevisningen om at Vesten ville tolke avtaler når det passet, nok en gang styrket.

Denne konteksten er uunnværlig for å forstå Stalin-notatet i 1952. Det var ikke et «lyn fra klar himmel», heller ikke et kynisk trekk løsrevet fra tidligere historie. Det var et viktig svar på en etterkrigsavtale som allerede var brutt—et nytt forsøk, som så mange før og etter, på å sikre fred gjennom nøytralitet, bare for å se dette tilbudet avvist av Vesten.

1952: Avvisningen av tysk gjenforening

Fra venstre: Frankrikes statsminister Pierre Mendes-France, Vest-Tysklands kansler Konrad Adenauer, Storbritannias utenriksminister Anthony Eden og USAs utenriksminister John Foster Dulles møtes i Paris om opprustningen av Vest-Tyskland, 20. oktober 1954. (Bundesarchiv/Wikimedia Commons /CC-BY-SA 3.0, CC BY-SA 3.0 de)

Det er verdt å undersøke Stalin-notatet nærmere. Stalins oppfordring om et gjenforent og nøytralt Tyskland var verken tvetydig, forsiktig eller uoppriktig. Som Rolf Steininger entydig har vist i The German Question: The Stalin Note of 1952 and the Problem of Reunification (1990), foreslo Stalin tysk gjenforening på betingelser av permanent nøytralitet, frie valg, tilbaketrekning av okkupasjonsstyrker og en fredsavtale garantert av stormaktene. Dette var ikke en propagandagest; det var et strategisk tilbud forankret i en genuin sovjetisk frykt for tysk opprustning og utvidelse av NATO.

Steiningers forskning i arkivene er ødeleggende for den vanlige vestlige fortellingen. Særlig avgjørende er det hemmelige memorandumet fra 1955, av Sir Ivone Kirkpatrick, hvor han rapporterer den tyske ambassadørens innrømmelse av at kansler Adenauer visste at Stalin-notatet var ekte. Adenauer avviste det uansett. Han fryktet ikke sovjetisk vond tro, men tysk demokrati. Han fryktet at en fremtidig tysk regjering kunne velge nøytralitet og forsoning med Moskva, noe som ville undergrave Vest-Tysklands integrering i vestblokken.

I bunn og grunn ble fred og gjenforening avvist av Vesten, ikke fordi de var umulige, men fordi de var politisk upraktiske for det vestlige alliansesystemet. Fordi nøytralitet truet NATOs fremvoksende arkitektur, måtte den avvises som en «felle».

Europeiske eliter ble ikke bare tvunget til atlantisk tilpasning; de omfavnet det aktivt. Kansler Adenauers avvisning av tysk nøytralitet var ikke en isolert handling av respekt for Washington, men reflekterte en bredere konsensus blant vesteuropeiske eliter, som foretrakk amerikansk veiledning fremfor strategisk autonomi og et samlet Europa. Nøytralitet truet ikke bare NATOs arkitektur, men også etterkrigstidens politiske orden, der disse elitene hentet sikkerhet, legitimitet og økonomisk gjenoppbygging gjennom amerikansk lederskap. Et nøytralt Tyskland ville krevd at europeiske stater forhandlet direkte med Moskva som likeverdige, i stedet for å operere innenfor en USA-ledet ramme som skjermet dem fra slikt engasjement. I denne sammenhengen var Europas avvisning av nøytralitet også en avvisning av ansvar: Atlantismen tilbød sikkerhet uten byrden ved diplomatisk sameksistens med Russland, selv til prisen av Europas permanente deling og militarisering av kontinentet.

I mars 1954 søkte Sovjetunionen om medlemskap i NATO, med argumentet om at NATO dermed ville bli en institusjon for europeisk kollektiv sikkerhet. USA og dets allierte avviste umiddelbart søknaden med begrunnelse i at det ville svekke alliansen og forhindre Tysklands medlemskap i NATO. USA og dets allierte, inkludert Vest-Tyskland selv, avviste nok en gang ideen om et nøytralt, demilitarisert Tyskland og et europeisk sikkerhetssystem bygget på kollektiv sikkerhet i stedet for militære blokker.

Den østerrikske statstraktaten av 1955 avslørte ytterligere kynismen i denne logikken. Østerrike aksepterte nøytralitet, sovjetiske tropper trakk seg tilbake, og landet ble stabilt og velstående. De forutsagte geopolitiske «dominobrikkene» falt ikke. Den østerrikske modellen viser at det som ble oppnådd der kunne ha blitt oppnådd i Tyskland, og potensielt avsluttet den kalde krigen flere tiår tidligere. Skillet mellom Østerrike og Tyskland lå ikke i gjennomførbarhet, men i strategisk preferanse. Europa aksepterte nøytralitet i Østerrike, hvor den ikke truet den USA-ledede hegemoniske ordenen, men avviste den i Tyskland, hvor den gjorde det.

Konsekvensene av disse avgjørelsene var enorme og varige. Tyskland forble delt i nesten fire tiår. Kontinentet ble militarisert langs en forkastningslinje gjennom sentrum, og atomvåpen ble utplassert på europeisk jord. Europeisk sikkerhet ble avhengig av amerikansk makt og amerikanske strategiske prioriteringer, noe som igjen gjorde kontinentet til hovedarenaen for stormaktenes konfrontasjon.

I 1955 var mønsteret godt etablert. Europa ville bare akseptere fred med Russland når det sømløst tilpasset seg den USA-ledede, vestlige strategiske arkitekturen. Når fred krevde ekte tilpasning til russiske sikkerhetsinteresser—tysk nøytralitet, ikke tilknytning til militærallianser, demilitarisering eller delte garantier—ble den systematisk avvist. Konsekvensene av dette avslaget skulle folde seg ut over de påfølgende tiårene.

Del 4 (kommer): Den 30 år lange avvisningen av russiske sikkerhetsbekymringer

Denne artikkelen er hentet fra Horizons :

European Russophobia and Europe’s Rejection of Peace: A Two-Century Failure – CIRSD

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

De foregående to delene finner du her:

Dette er 283. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

11. desember

USA har stjålet en venezuelansk oljetanker. Det hevdes i tråden at lasten skal være verdt 68 millioner dollar eller 680 millioner kroner. Dette skjer med stiltiende samtykke fra regjeringen, Nobelkomiteen og den venezuelanske forræderen som fikk årets parodi av en fredspris. Her er sjølve kapringen filmet.

Som om ikke dette er nok skal Trump ha sagt at han skal ta Colombia etter Venezuela.

Seinere samme dag:

Harald Høiback fra Forsvarshistorisk museum om det faktum at norske regjeringer og storting slipper unna med de aller verste forbrytelser gang på gang, alt under dekke av å spre ’demokrati’.

« Omtrent samtidig med at Godal la fram sin rapport fikk Nav-direktør Hans Christian Holte avskjed i unåde for blant annet å ha hatt for svak kontroll med utbetalingen av 2,6 milliarder kroner i stønad til innkjøp av ortopediske hjelpemidler. Hvis manglende kontroll med 2,6 milliarder er nok til at du mister adgangskortet, vil jeg tro at 30 milliarder rett i sluket er helt på grensen til det uakseptable.

Jeg var derfor mer spent enn normalt da jeg torsdag 6. november benket meg foran radioapparatet for å høre debatten på Dagsnytt 18, hvor Godal la frem sin rapport og hvor blant annet de to som på deling har bekledd utenriks- og forsvarsministerposten de siste ti årene var i studio for å svare for seg. Jeg regnet med at programlederen verken ville la Espen Barth Eide eller Ine Eriksen Søreide slippe unna med lettvintheter, men der tok jeg skammelig feil.

Espen Barth Eide kunne forsikre alle oss radiolyttere om at:

’Det var i hvert fall ingen tvil om at vi mente at det var riktig, og at vi opplevde at dette var viktig både for alliansen, men også for innsatsen i Afghanistan. Det var et genuint ønske om å bygge en demokratisk rettstat i Afghanistan. Også fordi det var en del av å gjøre Afghanistan trygt for ikke å bli en hjemstavn for internasjonal terror, ikke bare ved å fjerne terrorister, men også å bygge et bedre samfunn, så det var logisk og sammenhengende tenkt, men det var altfor mye vi ikke skjønte’.

For mange av oss som var del av det norske eventyret i Afghanistan er det ikke så lett å være enig med Barth Eide. Var det noe vi savnet, var det en logisk og sammenhengende tanke, spesielt bak det den norske stabiliseringsstyrken gjorde i Faryab-provinsen. Den berømte ’Strategi for helhetlig norsk sivil og militær innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan’ fra 2009, som kom da Barth Eide var statssekretær i Forsvarsdepartementet, var som vi vet alt annet enn helhetlig. Som det første Godal-utvalget skrev i 2016:

’Dokumentet var en ambisjonsbeskrivelse snarere enn en strategi, og få utvalget har snakket med opplevde dokumentet som praktisk nyttig for PRTets arbeid. Det ble først og fremst oppfattet som tre departementers forsøk på å samordne intensjoner, men ga ingen klare føringer for samhandlingen på bakken’. Mange av oss skjønte ganske lenge at strategien i Afghanistan ikke var bærekraftig. Vi skjønte hvor det bar, der mange av oss tok feil, var hvor stor hastighet dette toget mot avgrunnen hadde (…)

Eides realitetssans synes å være ytterst liten. Det virker som om realiteter slett ikke vedkommer politikken. Skal du komme noen vei i den bransjen han har valgt må du være god på ’Vær glad-leken’. Du må i hvert fall ikke komme i skade for å snakke sant. I politikken er det å snakke sant som å leke med en skarp håndgranat. Det kommer sjeldent noe godt ut av det».

https://www.stratagem.no/kunsten-a-ta-kritikk/?s=09

Seinere samme dag:

Se link under for påminnelse om forrige gang USA prøvde å installere en marionett i Venezuela, men da uten hjelp fra Nobelkomiteen. Juan Guadió heter han og han er frimurer. Han stilte ikke en gang til valg, men likevel fortalte norske ’redaktørstyrte’ medier oss at han var Venezuelas egentlige president.

Jeg spurte Grok om hva Guaidó gjør nå. Grok svarte:

«Juan Guaidó, den venezuelanske opposisjonslederen som erklærte seg som midlertidig president i 2019 under krisen rundt Nicolás Maduros omstridte gjenvalg, har stort sett trukket seg tilbake fra rampelyset siden hans selvutnevnte regjering ble oppløst sent i 2022. Per desember 2025 bor han i USA, hovedsakelig i Miami-området, der han nylig ble observert i slutten av november 2025 mens han gikk rolig i Sunny Isles Beach, et nabolag kjent for sin velstående venezuelanske eksilmiljø. Denne observasjonen, fanget på video, viste ham nær lokale steder som restauranter og spa, noe som tyder på et lavmælt, hverdagslig liv snarere enn aktiv politisk engasjement». https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/posts/pfbid02CR4Dv8ZnGF8rzjqF1QMZ75NahwCtq4ATsNsvSrQpFE6qz8bLzp6rJPk9Lf2LrtXhl

Seinere samme dag:

Hvis vestlige ledere hadde hatt tro på at de kunne ha vunnet fram med folkeavstemninger om landområder i Ukraina, inkludert på Krim, hadde de tatt til orde for det allerede i 2014. Men nå skal Zelensky ha godtatt det, melder Dagsrevyen.

Skjønt, Z kan allerede ha skiftet mening. I alle fall er det en løsning som er helt opplagt, men som først nå begynner å bli aktuell, hvis vi skal tro NRK.

Seinere samme dag:

Norge har ikke større rett til å blande seg inn i Venezuelas valg enn Venezuela har til å blande seg inn i Norges valg. Slik er Folkeretten og det var et gyldent prinsipp for norske regjeringer tidligere. De skrøt nærmest av det fram til ca. 2012 ved å si at de som prinsipp anerkjenner stater, ikke regjeringer, dvs. at de tok regjeringsskifter til etterretning, uten å uttrykke noen mening om regjeringene (sjøl om de gjorde mye i smug tidligere også).

Nå har også dette prinsippet blitt snudd på hodet, som prinsippet om ikke å levere våpen til land i krig, ved at de siste norske r egjeringene nærmest som prinsipp blander seg inn i andre lands valg. Det siste er naturligvis kravet om at Venezuelas president skal gå av og erstattes med en som USA konspirerer med for å få kloa i landets olje. Så nå er det kanskje bare et tidspørsmål før regjeringen begynner å levere våpen til forræderen.

12. desember

E-staben eller E-tjenesten i Norge er CIAs «søsterorganisasjon».

Det overrasker knapt noen. I alle fall ikke oss som har lest Bård Wormdal s to siste bøker. Men i boka Forvirringens Tid fra 2011 forteller Hans-Wilhelm Steinfeld at admiral Egil Eikanger brukte nettopp ordet «søsterorganisasjon» om den norske E-tjenestens forhold til CIA. Dette skjedde i 1987, da Eikanger var sjef for den norske etterretningstaben.

Det må også nevnes at CIA er en terrorganisasjon på sitt verste. Her må det nevnes at det danske forsvarets etterretningstjeneste har erklært USA som en trussel mot dansk sikkerhet. Det er USA naturligvis også for Norge. Men det kan ikke CIAs søsterorganisasjon si fordi den arbeider for USA. https://www.facebook.com/photo?fbid=10161798588805952&set=a.406405765951

Seinere samme dag:

Det regjeringen gjør med årets ’fredspris’ er å melde seg på nok et forsøk på regimeskifte i et annet land, der USA nok en gang er føreren, denne gangen med Donald Trump som president. Men de vil neppe lykkes med annet enn å gjøre livet verre for venezuelanerne. For USA har prøvd å styrte venezuelanske presidenter i 25 år allerede, med forverrede levekår for venezuelanerne som resultat.

Regjeringen kan sjølsagt hevde at Nobelkomiteen, Jørgen Watne Frydnes og de andre medlemmene av komiteen er uavhengige. Men det er en blank løgn. For alle kan tross alt se hvor helhjertet regjeringen og de fleste stortingspartiene støtter den venezuelanske forræderen María Corina Machado. Hun er forræder på samme måte som da Vidkun Quisling konspirerte med Hitler for å stjele makta i Norge.

Mange er tydeligvis av den oppfatningen at Venezuela ikke kan bli verre enn landet allerede er og at det derfor ikke er noe å tape på å forsøke å styrte Maduro. Den oppfatningen skyldes 25 år med propaganda mot Venezuela i ’redaktørstyrte’ medier, de som også jugde oss inn i krigene mot Libya, Syria og Russland.

Venezuelanerne har svært mye å tape. For hvis Norge, USA og årets vinner av ’fredsprisen’ mot formodning skulle lykkes med å styrte Maduro, vil det bli krig i Venezuela. Det vet vi av flere grunner. Men den mest åpenbare er hva som skjedde etter at Ukrainas Viktor Janukovitsj ble styrtet i et blodbad av et kupp 22. februar 2014, også det med Norges støtte. Tilhengerne av Janukovitsj i den østlige delen av Ukraina gjorde opprør ved å ta over styret i byene der. Det utviklet seg til krig da kuppmakerne satte inn flyvåpenet mot opprørerne fra mai 2014, også det med Norges støtte.

Det samme vil skje i Venezuela hvis kuppet mot Maduro lykkes, med den forskjellen at Maduros tilhengere, som inkluderer det meste av hæren, er tungt væpnet allerede. Og de vil få støtte fra land som Colombia, Brazil, Mexico, Nicaragua og Cuba, samt Russland, Kina osv. Den solide støtten Maduro har blant landets militære er likevel årsaken til at det er lite sannsynlig at han vil bli styrtet.

Enten er Nobelkomiteen og regjeringen så dumme at de ikke forstår dette, eventuelt ikke vil forstå det, eller så gjør de det med vitende og vilje. For de vet jo at de slipper unna med alt, i alle fall de verste forbrytelsene.

Til slutt: Machado hadde to måneder på seg til å komme til Oslo og hun fikk USAs hjelp med reisen. Hvorfor kom hun likevel for seint til seremonien?

Jeg tror forsinkelsen var del av planen, for å få mest mulig PR ut av prisen. Men i så fall tror jeg det skjedde uten at Nobel-komiteen og regjeringen var involvert. For hvis de hadde blitt involvert ville ikke deres bekymring og skuffelse, inntil Machado ankom, ha vært like ekte og rørende.

I dag er Machado hos kongen, som et nytt eksempel på hvor stor PR prisen gir.

Seinere samme dag:

Jeg gjentar noe jeg skrev 12. oktober:

Det er viktig å være klar over at Nobelkomiteen representerer overklassen i det ’klasseløse’ Norge. Den er del av en ny norsk adel, som fester og koser seg i hverandres glans, mens resten må ta regninga.

Eller for å si det på en annen måte: Det å bli spurt om å være med i komiteen er som å bli adlet. Det kan man konstatere ved å se hvor pompøst og sjøltilfreds Nobelkomiteen oppfører seg, ved å observere hvilken del av av befolkningen som blir ledere av den og hvem komiteen gir sine priser til. Komiteen har ALDRI gitt prisen til noen av de mange millioner helt vanlige og samvittighetsfulle kvinner og menn som har protestert mot USA, NATO og Norges lange rekke av kriger.

«Komiteen er så mektig i sin opphøydhet at den tillates å få rett når den tar feil», var det en som sa. Også kritikken svenske myndigheter kom med etter at de hadde undersøkt om Nobelkomiteen i Norge etterlever Alfred Nobels testamente prellet av på komiteen. «Ei ny svensk lov kan føra til at framtidige Nobelprisvinnarar tek imot fredsprisen i Sverige og ikkje i Noreg», skrev NRK 22. februar 2012. Det har som kjent ikke skjedd.

Sist, men ikke minst gir prisen komiteen en heidundrende fest hvert år, der det knapt spares på noe, med stjerner fra inn- og utland.

Det må bli slutt på at regjeringen og Stortinget bruker våre penger på ting som gjør Norge og verden til et verre sted. Jeg nevner også den like korrumperte Helsingforskomiteen, som nå nesten går i ett med Nobelkomiteen, med fem felles medlemmer.

Konklusjonen er derfor at Stortinget bør gi fra seg den ødelagte ’fredsprisen’ til noen som kan reparere den. Det må bli et internasjonalt organ, kanskje FN.

Seinere samme dag:

Det at EU ønsker å stjele Russlands valutareserver i EU-land viser rett og slett hvor desperate de er. For det betyr at de ikke har andre måter å finansiere krigføringen på enn å stjele. Spørsmålet er derfor hvem de vil stjele fra neste gang og hvordan Russland vil hevne seg. Russlands ambassadør I Norge Nikolay Korchunov til RIA Novosti om Stortingets nei til å garantere for EUs Ukraina-lån (12. Desember 2025)

Russlands ambassadør I Norge Nikolay Korchunov om Stortingets nei til å garantere for EUs Ukraina-lån. https://www.facebook.com/photo?fbid=886712160366299&set=a.168252425545613

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Florida har vedtatt en lov (Senate Bill 56) som trådte i kraft i 2025, og som forbyr geoengineering og værmodifisering, inkludert utslipp av kjemikalier i atmosfæren for å påvirke temperatur, vær, klima eller sollysintensitet. Brudd kan straffes som «felony» med opptil 5 års fengsel og bøter på opptil $100.000.

Florida Passes Bill to Ban ‘Weather Modification’

Tennessee var den første staten som innførte et forbud i 2024 (før Florida), som forbyr tilsiktede utslipp av kjemikalier for å påvirke temperatur, vær eller sollysintensitet.

Mange andre stater (over 20–30 totalt, inkludert Kentucky, Arizona, Iowa, Pennsylvania, North Carolina, Texas og flere) har introdusert lignende lovforslag i 2024–2025, men ved slutten av 2025 er det kun disse to som har fullført og vedtatt lover som eksplisitt forbyr geoengineering eller relaterte aktiviteter.

Men på tross av forbudene fortsetter geoengineering som før:

Denne boka kommer i februar 2026:

The Politics of Geoengineering

En kort refleksjon om de store forskjellene i vår forståelse av ‘virkelighet’.

Psykologspesialist Tom Green

Spenning

Karl Ove Knausgård – i nytt ljus.

Söndagsintervjun, P1 i Sveriges Radio 31.10.25.

Midtveis i intervjuet (19:20) sier journalisten Martin Wicklin at han er nysgjerrig på en episode fra den nyeste boka «Alendal», der hovedpersonen Syvert sitter på en pub med barndomsvennen Bodil, og følgende dialog finner sted:

« Varför blir allting så svårt… människor emellan… menar jag ( sier Bodil ). Tänk om vi bara kunde säga det vi tänkte, utan att ta en massa hänsyn hela tiden.

En stamgäst vid bordet intill bryter då in och säger: Då skulle man inte kunna leva på jorden. Utan hemligheter är vi inte människor, då är vi djur «.

Wicklin spør så Knausgård om hvilken side han står på – stamgjesten som forsvarer menneskenes hemmeligheter, eller Bodil som snakker full ærlighet og Knausgård svarer:

« Det er dynamikken i situasjonen, de sitter der og prater, noen hører noe og sier noe annet, det er dynamikken, du går inn i noe, og tenker det, og så kommer plutselig noen andre som gjør det om til noe helt annet, som er jo det det handler om, for vi har jo alle forskjellige tanker og forestillinger, forskjellige måter å gjøre ting på og forhold oss til ting på, det er jo det som er spennende, det er jo forskjellene som er spennende, det er det som også gjør at ting blir skapt, – familier, den delen av virkeligheten, det består av forskjeller, og kunst består av forskjeller, alt, hele samfunnet består av det, – det kan være store eller må gnisninger, men det oppstår spenninger da, – og det å få tilgang til alt, og vite alt, da er det jo ikke noe spenninger, da er det ikke noe motsetninger, da er det ikke noe liv … ikke sant? ».

Skape ‘virkelighet’

Det er ikke hvilken mening vi har som er det viktigste.

Det spennende ligger i forskjellen mellom meninger i dialogen.

Men, hvordan kan den spenningen gjøre at vi skaper ‘virkelighet’?

Ikke ved at vi låner meninger fra andre vel?

Må vi ikke våge å tenke selv hvis vi fullt ut skal utnytte det skapende i den spenningen?

Tenke selv

Det er som om ‘spennende’ ikke er en god nok beskrivelse av det å våge å tenke selv.

Vil ikke de fleste som har ytret sine personlige tanker i dialogen kunne skrive under på at den erfaringen fortjener en mer personlig beskrivelse?

La oss være driftige og se hvor tankene fører oss når vi beskriver det å tenke selv som ‘personlig tilfredsstillende’.

‘ Personlig tilfredsstillende’

For noen av oss vil spenningen i dialogen gjøre at vi får veldig mange tanker.

Å skape en meningsfull syntese blir et formål.

Å tenke og mene blir et spørsmål om ærlighet ovenfor oss selv og den ‘virkelighet’ vi skaper.

Ikke rart at dialogen da vil kunne erfares som ‘personlig tilfredsstillende’?

Uvitenhet

Andre av oss går inn i dialogen med et fravær av ‘personlig tilfredsstillende’ erfaringer.

Ikke overrakende hvis det er tryggest for oss å låne andres meninger?

Men, da kan umulig det å tenke og mene bli et spørsmål om ærlighet ovenfor oss selv.

Vi lever jo i en ´virkelighet´ som ikke er skapt av oss selv.

Ikke rart at dialogen da vil kunne bli farget av både forfengelighet og ansvarsløshet?

Viten

Vi møter uvitenhet både i oss selv og i andre.

Hvordan ellers skal vi kunne utnytte spenningen i dialogen nok til å våge å tenke mer selv.

Noen av oss vil som illustrert ovenfor bevisst forsøke å utnytte denne spenningen mer enn andre.

Hvordan ellers skal vi forklare de store forskjellene i vår forståelse av ‘virkeligheten’?

Og hvordan ellers skal fler og fler av oss forstå oss mer på den?

Det er tidligere redegjort for årsaken til forskjellige typer virkelighetsforståelse:

Lillian Gran har doktorgrad i pedagogikk og er leder ved en høyskole i Norge. Etter et samlivsbrudd opplevde hun det alle foreldre frykter mest: Barna kom hjem og fortalte om vold og overgrep mens de bodde hos far.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Hun gjorde det samfunnet forventer. Hun varslet. Hun tok kontakt med kommunen og barnevernet.

Det skulle vise seg å bli hennes livs verste beslutning.

I dag er Lillian Gran varetektsfengslet. Tiltalen gjelder kidnapping av egne barn og brudd på besøksforbud – et besøksforbud det er opplyst at barna selv ikke ønsker. Retten har nylig forlenget varetekten med ytterligere fire uker, begrunnet med «stor gjentakelsesfare».

Når «gjentakelsesfare» betyr kontakt med egne barn

I norsk rett er varetekt et ekstraordinært tvangsmiddel. Det forutsetter klar lovhjemmel, nødvendighet og forholdsmessighet, jf. straffeprosessloven §§ 171–173.

Likevel brukes begrepet «gjentakelsesfare» her til å begrunne fortsatt fengsling av en mor – ikke fordi hun utgjør en trussel mot samfunnet, men fordi hun anses å kunne komme i kontakt med sine egne barn.

Barn som selv har uttrykt motstand mot besøksforbudet.

Barn som ifølge tilgjengelige opplysninger har bedt om hjelp.

Varsleren som ble problemet

I stedet for at påstandene om vold og overgrep ble grundig etterforsket, ble fokus gradvis flyttet. Ikke mot det barna fortalte – men mot moren som varslet.

Lillian Gran gikk fra å være en forelder som ba om beskyttelse for sine barn, til å bli definert som en risiko. Ikke på grunn av vold, rus eller omsorgssvikt – men fordi hun ikke sluttet å protestere.

Systemet svarte ikke med etterforskning. Det svarte med kontroll.

Saken mot Lillian Gran reiser alvorlige spørsmål om rettssikkerhet, maktbruk og systemlojalitet i norsk forvaltning og rettspleie.

Når foreldre varsler om vold og overgrep, er det et grunnleggende prinsipp at barnets beste skal være styrende. Dette prinsippet er forankret både i FNs barnekonvensjon artikkel 3 og i norsk rett.

I denne saken synes prinsippet å være snudd på hodet.

Varetekt som pressmiddel

Varetektsfengsling er ment å være et ekstraordinært tiltak. I norsk rett brukes varetekt normalt for å sikre bevis, hindre flukt eller forhindre alvorlig kriminalitet.

I Lillian Grans tilfelle brukes varetekt til å hindre kontakt mellom mor og barn.

Det er et dramatisk skifte i formål.

Når frihetsberøvelse brukes for å kontrollere eller disiplinere en varsler, er vi ikke lenger i rettsstatens kjerne. Da beveger vi oss over i et grenseområde der straffelignende tiltak ilegges før dom – og uten at skyld er bevist.

Barna som forsvant ut av ligningen

Et gjennomgående trekk i denne og lignende saker er at barnas stemmer gradvis forsvinner.

Det som starter som konkrete beskrivelser av vold og overgrep, ender som en sak om «foreldrekonflikt», «samværsbrudd» eller «manglende etterlevelse av vedtak».

Slik flyttes oppmerksomheten bort fra barnas faktiske situasjon – og over på forelderen som ikke retter seg etter systemets forventninger.

Systemet beskytter seg selv ved å omdefinere problemet.

En varslerstat i forfall

Lillian Gran er ikke alene. Hennes sak inngår i et voksende mønster der foreldre – ofte mødre – som varsler om overgrep, blir kriminalisert, psykologisert eller isolert.

Når varsling fører til fengsel, er det ikke bare varsleren som straffes.

Det er rettsstaten som svekkes.

Spørsmålet er ikke lenger bare hva som skjer med Lillian Gran.

Spørsmålet er hva dette sier om Norge.

Som berørt i en tidligere artikkel, dreier all krigføring seg om å realisere den prøyssiske militærteoretikeren von Clausewitz sin tese: «Krig er fortsettelsen av politikken med andre og voldelige midler».

Per-Gunnar Skotåm.

Krigen har til hensikt å påvirke motstanderens vilje, få han til å gi etter og føye seg. Den virker for begge parter. Svekking av motpartens vilje kan skje gjennom forsøk på utmanøvrering ved å forsøke seg på et sjokkartet angrep som får motstandsstrukturen til å kollapse og føre til at den angrepne part mister handlingsrommet. Det var dette Russland forsøkte seg på ved åpningen av krigshandlingene i februar 2022, men mislyktes med det. Det var det tyskerne prøvde seg på og delvis lyktes med 9. april 1940. Norske stridsmidler var ikke satt ut av spill, men situasjonen syntes fåfengt fra militære offiserer der de befant seg og mange ga opp uten å kjempe.

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071601074

Krigshandlingene i form av beskytning, bombing osv. har til hensikt å svekke motstanderens evne til å føre krigen og derigjennom hans vilje. Både ved direkte å eliminere soldater, strids- kjøretøy, luftvåpen, marinefartøy osv. Alle de plattformer som striden føres fra og med.

En ting er at ved destruksjon av stridsmidler fratas partene evne til å føre krigen, men man svekker også hverandres økonomi til å videreføre krigen over tid.

Ved offensive operasjoner hvor man forsøker å trenge inn gjennom motstanderens forsvarsverker med pansrede avdelinger, forsøker man å splitte opp motstanderen gjennom en kombinasjon av ildkraft og manøvrering. Lykkes man med dette, kan resultatene bli mye større for den ene part enn hva en ut-slitende beskytning og bombardering kan oppnå. Man lykkes med å omgå motstanderens styrker og plassere han i en ugunstig situasjon hvor fortsatt krigføring er vanskelig. En fredsslutning kan da synes gunstigere. Det var dette Russland forsøkte seg på i februar 2022 med sine knipetangsmanøvrer fra nord og sør mot Ukraina.

Ukraina forsøkte seg på noe lignende under sin vel forberedte sommeroffensiv 2023. De angrep mot russiske linjer i Zaporizia Oblast i retning Azov-havet. Formålet var å avskjære russisk landforbindelse mellom Russland og Krim og frambringe en vanskelig militær situasjon for Russland med påfølgende nye militære framganger for Ukraina.

Ukraina satte inn noe av den mest moderne krigsutrustningen de hadde mottatt fra NATO-landene.

Leopard tanks, Abrahams tanks og Bradley og Stryker pansrede kampkjøretøy fikk sin ilddåp mot russiske styrker. Ukrainske styrker rykket fram langsomt med store tap, men ga opp forsøket i september samme år.

Krigen mellom Russland og Ukraina som siden høsten 2022 har vært låst som en skyttergravskrig med befestninger på begge sider, fortsetter som dette. Ingen av partene har mulighet til å etablere luftherredømme, eller å iverksette omfattende manøvrering med større tropper og stridskjøretøy. Det er etablert tankhindre, minefelt, piggtrådsperringer samtidig som stridsfeltene overvåkes av droner med informasjon i sanntid. Samtidig har droneteknologien brakt inn et nytt element for første gang i militærhistorien. De gir mulighet til å levere presisjonsild i masseomfang. Russland er den offensive og kombinerer infiltrasjonstaktikk med små soldatgrupper som kartlegger ukrainske posisjoner for beskytning med droner og artilleri. Framrykkingen skjer langsomt og har mest karakter av oppklaringsoperasjoner hvor hus for hus, etasje for etasje må klareres og så besettes. Den siste okkupasjonen av Pokrovsk, har fått en viss omtale og blitt beskrevet som et gjennombrudd. Vel, Russland brukte 15 måneder på operasjonen.

Utmattingskrigføring virker begge veier

Det er ikke sånn at Russland aleine gjennomfører en utmattingskrig mot Ukraina. Begge sider er i en skyttergravslignende utmattelseskrig fordi våpenteknologien gjør at det for øyeblikket er umulig med bevegelse og manøvrering uten å bli eliminert. Omtrent 80% av tapene på slagfeltene påføres av droner. Ofte ved sprengning av enkeltsoldater eller små grupper av soldater. Blir man observert er man død i de fleste tilfellene.

Utmattelseskrigføringen finner ikke bare sted langs frontlinjene.

Begge sider bomber og beskyter viktig infrastruktur hos hverandre. Oljeraffinerier og lasteterminaler for Olje og gass. Kommandosentre og ammunisjonslagre, samt politiske symboler og bygninger i tillegg til viktige våpensystemer og fly langt fra frontlinjene.

Russland har særlig konsentrert seg om Strømnettet og elektrisitetsforsyningen i Ukraina. Samt jernbaneknutepunkt og systematisk bombing av lokomotiver. Jernbanespor og kjøretråd går fort å reparere. Det er vanskeligere å erstatte lokomotiver.

Formålet for begge er å svekke militærinnsatsen, men kanskje viktigere å slite ned sivilsamfunnets utholdenhet og svekke den politiske oppslutningen om krigen.

Hos enhver krigførende hviler evnen og viljen til fortsatt krig på hver parts kritiske sårbarhet.

USA tapte ikke en eneste trefning mot FNL og Nord-Vietnam under krigen der, men tapte krigen. Det var knyttet til 2 forhold. Økonomi som det ene og sviktende politisk oppslutning som det andre.

USA var nesten bankerott og måtte gå av gullstandarden i 1971. Protestene mot krigen ble så sterk at den kunne true USAs politiske stabilitet. Anti-krigsbevegelsen vokste sammen med den svarte borgerrettighets-bevegelsen.

Hva er henholdsvis den ukrainske og russiske kritiske sårbarhet i denne krigen, og hva kan en analyse av det fortelle oss om mulige scenarioer framover?

For begge er det våpen, økonomi, soldater og politisk oppslutning i egen befolkning for å fortsette kampene.

I en sånn kontekst har Jens Stoltenberg sin «Våpen er veien til fred» en viss logikk. Den vestlige økonomiske og våpenmessige støtten, skal hindre Ukraina i at de mister evnen til å fortsette krigen. Samtidig svekkes evnen ved at tapstallene og deserteringene har et omfang som gjør det vanskeligere å erstatte tapte soldater med nye. Krigstrøttheten øker også i Ukraina og ønsket om en fredsslutning som innebærer oppgivelse av østlige territorier øker. Den politiske oppslutninga om ledelsen i Kiev er også svakere enn tidligere i krigen, ikke minst knyttet til det sterke innslaget av korrupsjon i staten, noe som går helt til topps.

Det foregår en krig i Ukraina, men også en krig om Ukrainas ressurser. Foruten kampen om mineralressursene som ble omtalt tidligere, er det også en kamp mot å hindre at de enorme landbruksressursene havner på utenlandske hender. At landet stykkes og og selges til vestlig kapital bit for bit. Ny tid hadde en meget grundig artikkel om dette i 2024.

Hvordan står det så til med den russiske kritiske sårbarhet utfra de samme kriteriene?

EU har vedtatt 19 sanksjonspakker mot Russland, russiske selskaper og enkeltpersoner. De to siste kom i år. Norge har sluttet seg til alle. Nå har onde tunger formulert at: «Om det ikke nyttet med 17 foregående sanksjonspakker, hva får en til å tro at det vil få betydning med 2 til?»

I alle fall så er det strategien med sanksjonspakker for å svekke russisk økonomi og derigjennom påføre Russland begrensninger i militærproduksjonen samt svekke den politisk oppslutninga i befolkninga som er hovedstrategien til NATO og Ukraina. En norsk forskningsrapport dokumenterer dette om status i russisk økonomi og politisk oppslutning for ledelsen.

https://www.ffi.no/en/publications-archive/makrookonomisk-utsyn-for-russland-sommeren-2025

En kommentar fra Finansmarkedet representert ved en nyhet i Finansavisen på julaften:

I løpet av 2025 har den russiske rubelen styrket seg med 30 prosent mot dollaren.

Sammenbrudd er i hvert fall ikke nært forestående.

Denne artikkelen er nummer 5 i en serie som har emneknaggen @Ukrainakrig .

---

Foreign Affairs: How Russia Recovered – What the Kremlin Is Learning From the War in Ukraine

Vi takker for veldig god respons på dette julebrevet: