Epstein-skandalen har nær forbindelse med den såkalte Oslo-prosessen og det politiske Norge gjør sitt beste for å avspore etterforskninga. Dette peker Knut Lindelöf på i denne kronikken.

Knut Lindelöf, født 19. mai 1945, er en svensk tidligere lærer og assisterende rektor, skoledebattant og redaktør for elektroniske medier. Han er redaktør for lindelof.nu.

Knut Lindelöf.

Å ena sidan har starkt komprometterande uppgifter om det norska diplomatparet Mona Juul och Terje Rød-Larsen hittats i Epstein-filerna. Å andra sidan har norska Økokrim i en husrannsakan hittat hemlig dokumentation från den så kallade Osloprocessen på 1990-talet, i parets källarförråd. Dessa handlingar borde ha lämnats till utrikesdepartementets arkiv. Varför de befann sig i parets källarförråd, blir då frågan. Hade man något att dölja?

Osloprocessen var en serie diplomatiska förhandlingar i Oslo på 1990-talet mellan Israel och Palestina med målet att bana väg för en tvåstatslösning och därmed lösa Palestinakonflikten. Det skedde alltså under ledning av norska diplomater, bland andra paret Juul/Rød-Larsen. Till en början framstod Osloprocessen som framgångsrik, men den slutade med ett sammanbrott, ett mord på Israels premiärminister Yitzhak Rabin 1995 och den så kallade andra intifadan.

I bakgrunden stöddes Osloprocessen av USA:s president Bill Clinton, som vid undertecknandet i Washington D C den 13 september 1993 fick Palestinas ledare Yasir Arafat att skaka hand med Israels premiärminister Rabin framför kamerorna, som sedan sköts i ryggen av en sionistisk terrorist under en fredsdemonstration i Tel Aviv.

Ja, varför smusslades dokumentationen från Osloprocessen undan offentligheten och hamnade i parets Juul/Rød-Larsen källarförråd? Det är nu vad man nu försöker utreda i Norge, medan höga norska politiker gnisslar tänder.

Skandalen runt paret Juul/Rød-Larsen är närmast gränslös. I sitt fall från toppen har de även dragit med sig Børge Brende (chef för Världsekonomiskt forum – WEF och tidigare norsk utrikesminister 2013–2017). Denne hade nämligen träffat Epstein tre gånger 2018–2019, och det var Rød-Larsen som förde dem samman.

Nuvarande utrikesministern Jonas Gahr-Støre sitter också fast i klistret efter att redan 2006 ha bedyrat (via en presstalesman) att inga dokument saknades: ”Vår konklusjon er at det ikke finnes dokumenter han (Terje Rød-Larsen, red.merk. i VG) har fra Oslo-prosessen som er savnet i UDs arkiver. Vi anser saken som avsluttet”. Arkivarier hade nämligen länge eftersökt handlingar från paret Juul/Rød-Larsen om Osloprocessen.

Norges före detta statsminister, Thorbjørn Jagland, har även han tydligen haft sina fingrar i Epsteinsoppan. Han misstänks för att ha tagit emot gåvor och resor från Epstein under sin tid som medlem i Europarådet och som ordförande i norska Nobelkommittén, alltså för korruptionsbrott. Han ligger nu på sjukhus p g a ”pressen han utsatts för” (enligt hans försvarsadvokat) efter dessa avslöjanden. Ryktet säger att han försökt ta sitt liv.

Det är inte orimligt att tänka sig att Osloprocessens norska företrädare genom denna fick nära kontakter och personliga kopplingar till Jeffrey Epstein. Juul/Rød-Larsen och många andra, som t ex Bill Clinton, fanns också med i Osloprocessens kulisser och smorde maskineriet för Israels räkning i Epsteins extravaganta miljöer tillsammans med andra viktiga, rika och vackra människor – inklusive lammkött till gubbarna. Ingenting förvånar längre.

Vem i hela världen kan man lita på?

---

Denne artikkelen er publisert på lidelof.nu.

Mine analyser av tsjekkiske kvinner viste at Moderna- og AstraZenecas COVID-19-vaksiner førte til økt dødelighet sammenlignet med Pfizer-vaksinen, men betyr det at sistnevnte ikke var skadelig? Nei, og her viser jeg at også Pfizers COVID-19-vaksine førte til økt dødelighet.

Jarle Aarstad.

Hvis vi antar at Pfizers COVID-19-vaksine hadde en nøytral placebobeffekt – det vil si at den verken reduserte eller økte dødeligheten – og at individer som fikk flere doser var like de som fikk bare én eller noen få, alt annet likt, bør dødeligheten etter hver dose være konstant (eller svakt synkende, noe jeg tar opp nedenfor). Med andre ord, sammenlignet med den første dosen, bør hasardraten for hver følgende dose være sammenlignbar og ikke veldig forskjellig fra 1.

Hvis vi nå i stedet antar at vaksinen hadde en negativ kumulativ effekt på dødeligheten etter hver dose, er mønsteret annerledes. Den negative kumulative effekten bør i seg selv øke hasardraten for å dø etter hver dose, men «survival bias» kan indusere det motsatte. Årsaken er at gruppen som overlever den første dosen eller dosene er mer robust enn gruppen var før noen hadde tatt vaksinen. Med andre ord fjerner den første dosen eller dosene de mest sårbare og etterlater en gjenværende gruppe av mindre sårbare, mer robuste individer. Samlet sett kan mønsteret føre til økt eller redusert dødsrisiko etter hver dose sammenlignet med den første, avhengig av den relative dominansen av de motstridende effektene.

Tabell 1 over viser tsjekkiske kvinners dødsrisiko etter hver dose av Pfizers COVID-19-vaksine – muligens i modifiserte versjoner – sammenlignet med den første dosen (jeg brukte Cox-proporsjonal hasardregresjon med Efron-estimering for dødsfall registrert samtidig, dvs. innenfor samme år). Dataene inkluderer 2648538 Pfizer-vaksinerte kvinner, hvorav 70829 døde mellom 2021 og 2023 i studieperioden. Hasardratene til venstre er justerte for kvinnenes alderskohort (dvs. tiåret hver kvinne ble født i), mens de til høyre ikke er det.

Tabell 1.

95% konfidensintervaller rapporterer at alle hasardratene er statistisk signifikante. I modellen til venstre, justert for alderskohorter, er hasardraten for å dø etter dose to 1,51. Dvs. sannsynligheten for å dø etter den andre dosen er 51 % høyere sammenlignet med første dosen. Funnet samsvarer med mitt argument for en dominerende negativ kumulativ effekt på dødeligheten etter dose to.

Imidlertid er hasardratene for å dø etter dose tre og fire+ på hhv. 0,457 og 0,029 (i modellen til venstre i Tabell 1 over, justert for alderskohorter). Dvs. sannsynligheten for å dø etter dose tre er 54,3% lavere sammenlignet med å dø av den første dosen, og 97,1% lavere etter dose fire+. Funnene samsvarer med mitt argument om en dominerende «survival bias»-effekt etter dose tre, og spesielt etter dose fire+.

Siden dødeligheten ikke var relativt konstant etter hver dose, men økte etter dose to, sannsynligvis på grunn av en kumulativ negativ effekt, og deretter minket etter dose tre, sannsynligvis på grunn av «survival bias», er en sannsynlig tolkning en skadelig helseeffekt som øker dødeligheten.

Alternative forklaringer?

Teoretisk sett kan vi ikke utelukke at økningen i dødelighet etter dose to skyldes at relativt friske personer bare tok den første og relativt usunne personer tok den andre. Innenfor alderskohortene var det imidlertid relativt friske personer som tok ekstra doser, og analysen til venstre i Tabell 1 over, som justerer for tiåret hver kvinne ble født i, gjør den alternative forklaringen mindre plausibel. Tvert imot, etter justering for alderskohorter, var det relativt friske kvinner som fikk to doser i stedet for bare én.

De lave risikoratene etter doser tre og fire+ kan teoretisk sett skyldes at relativt friske personer tok ekstra doser. Men ettersom inntak av ekstra doser øker med alderen – en sterkere prediktor for dødelighet enn helseforskjeller innenfor alderskohortene – gjør hasardratene i modellen til høyre i Tabell 1 over, som ikke justerer for tiåret hver kvinne ble født i, også den alternative forklaringen mindre plausibel.

Kan en terapeutisk effekt fra vaksinen spille en rolle? Nei. For det første ville det være usannsynlig at det ville øke dødsfallene etter den andre dosen. For det andre ville en terapeutisk effekt, hvis den var til stede, i beste fall marginalt redusere dødsfallene etter påfølgende doser, langt mindre enn det som ble observert etter doser tre og fire+.

En ytterligere alternativ forklaring er at «survival bias» kan redusere hasardraten etter hver dose, selv om Pfizer COVID-19-vaksinen ikke hadde en skadelig helseeffekt. Årsaken er at over tid, i et definert datasett, er det mest sannsynlig at sårbare personer dør tidlig. Men hvis man antar en årlig dødelighet på 1 % og en «gamma frailty»-distribusjon med en relativt høy verdi på 2, reduseres hasardraten etter 3 år med 5,7%, en lav verdi sammenlignet med mine analyser. Dessuten bør Tabell 2 over, som analyserer separate alderskohorter med lavere «gamma frailty»-distribusjon og lavere dødelighet blant de yngre, ytterligere indikere en ubetydelig reduksjon i dødelighet over tid, i motsetning til hva som vises etter hver dose (for konsistensens skyld og illustrasjonsformål inkluderer jeg alle alderskohorter i Tabell 2).

Tabell 2.

Til slutt, i en urapportert analyse, gjorde jeg randomiserte omstokkinger av vaksinedoser tatt på tvers av alle observasjoner i dataene (hver vaksineobservasjon har en verdi mellom 1 og 4). Deretter erstattet jeg den omstokkede variabelen for doser tatt med den opprinnelige variabelen i modellen til venstre i Tabell 1 over. Hasardratene i denne analysen hadde ikke-signifikante verdier nær 1, dvs. ingen ulikhet, for dose to, dose tre og dose fire+ (sammenlignet med dose 1). Funnet impliserer at de opprinnelige resultatene i Tabell 1 over ikke lett kan forklares med tilfeldigheter (randomisert omstokking av doser innen hver kvinne var ikke mulig på grunn av få observasjoner per kvinne og begrenset variasjon i dose).

Ved å utelukke alternative forklaringer konkluderer jeg derfor med at analysene belyser at Pfizer-COVID-19-vaksinen har ført til økt dødelighet av alle årsaker.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Jarle Aarstad.

Det er vanskelig å finne et klarere eksempel på politisk uansvarlighet enn ideen om å etablere ukrainske våpenfabrikker i Norge. Midt i en høyintensiv krig i Europa vurderer norske myndigheter å invitere krigens produksjonsapparat inn på eget territorium. Det er ikke bare uklokt. Det er farlig.

Dan-Viggo Bergtun.

Russiske myndigheter har allerede gjort det tydelig at slike anlegg vil bli betraktet som legitime militære mål. Dette er ikke retorikk for innenrikspolitisk bruk. I moderne krigføring er fabrikker, logistikk og forsyningslinjer en del av selve krigsmaskinen. Å produsere våpen til en krig er å være en del av den. Dermed beveger Norge seg fra å støtte Ukraina til å gjøre seg selv til en aktør som kan rammes direkte.

Likevel behandles dette som om det var et spørsmål om næringsutvikling og arbeidsplasser. Det er en grov feilvurdering. Dette handler ikke om industri. Det handler om hvorvidt norske lokalsamfunn skal leve med risikoen for å bli mål i en konflikt mellom stormakter. Det er en risiko befolkningen aldri har blitt bedt om å akseptere.

Det mest alvorlige er den gradvise normaliseringen av stadig dypere involvering. Først sender man våpen. Så trener man soldater. Så bygger man logistikk. Nå vurderer man å produsere våpen. Hver beslutning fremstilles som et lite steg. Summen er at Norge trekkes stadig nærmere en krig vi ikke er en direkte part i. Det er slik eskalering skjer.

Tilhengerne forsøker å pakke dette inn som moralsk plikt. Ukraina kjemper en rettferdig kamp, og det er riktig å støtte dem. Men det er fullt mulig å støtte uten å gjøre seg selv til et militært mål. Å plassere våpenproduksjon på norsk jord er ikke solidaritet. Det er strategisk dumskap forkledd som handlekraft.

Samtidig snakker norske myndigheter om lavspenning i nordområdene. Det er vanskelig å ta dette på alvor når man vurderer tiltak som en stormakt eksplisitt har sagt vil bli angrepet. Man kan ikke både be om stabilitet og samtidig bidra til å øke risikoen for militær eskalering. Det henger ikke sammen.

Det er også grunn til å spørre hvem som presser frem denne utviklingen. Våpenindustrien har åpenbare økonomiske interesser. For dem er krig et marked. For staten skal sikkerhet være førsteprioritet. Når hensynet til industriell vekst får forrang over nasjonal trygghet, er noe grunnleggende galt.

Norge har i flere tiår forsøkt å balansere sin rolle som NATO-medlem med et ønske om å dempe spenning, særlig i nord. Å åpne for våpenproduksjon knyttet til en aktiv krig bryter med denne linjen. Det svekker ikke bare sikkerheten, men også Norges troverdighet som en aktør som søker stabilitet.

Spørsmålet er enkelt. Er det verdt å gjøre Norge til et potensielt mål for å bidra til produksjon som kunne vært lagt til andre land? Svaret burde være åpenbart. Likevel ser det ut til at denne enkle realiteten forsvinner i politiske floskler og kortsiktige vurderinger.

En ansvarlig regjering beskytter sitt eget land først. Å invitere krigens infrastruktur inn i Norge gjør det motsatte. Det er ikke styrke. Det er et risikoprosjekt uten sidestykke i nyere norsk politikk.

---

Trump har gjort det klart at han ønsker et angrep på Cuba som sin neste militære intervensjon.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com, 15. april 2026.

Pentagon øker forberedelsene til et mulig angrep på Cuba, ifølge medieoppslag, ettersom president Trump har gjort det klart at krig mot øynasjonen kan bli hans neste militære intervensjon.

Zeteo rapporterte først om de opptrappede planene for krig mot Cuba, og sa at i de siste dagene «fikk tjenestemenn i Pentagon og andre steder i den amerikanske regjeringen, i det stille et nytt direktiv som kom rett fra Trumps hvite hus. Meldingen: trapp opp forberedelsene til mulige militære operasjoner mot Cuba».

USA Today bekreftet Zeteo-scoopet og rapporterte at militær planlegging for krig mot Cuba har økt, i tilfelle president Trump beordrer et angrep på landet.

Trump kan ha øynene på en operasjon lik angrepet på Venezuela, som resulterte i bortføringen av Venezuelas president Nicolas Maduro, ettersom Zeteo rapporterte at administrasjonen diskuterer planer om å «angripe og kidnappe cubanske ledere».

Siden angrepet på Venezuela som drepte minst 83 mennesker, inkludert fire sivile, har USA hatt å gjøre med Delcy Rodriguez, Maduros visepresident, som ble innsatt som fungerende president. USA har lempet på sanksjonene mot Venezuela i et forsøk på å kontrollere oljeindustrien og oljeekspertene, og har avskåret Cuba fra venezuelansk olje, som en del av en opptrappet blokade som har forårsaket en ødeleggende humanitær krise i landet.

USA har vært involvert i noen forhandlinger med Cuba, men det er uklart hvilken type avtale som vil tilfredsstille USA, ettersom hoveddrivkraften bak politikken, utenriksminister Marco Rubio, sannsynligvis ikke vil akseptere en ordning som holder den nåværende regjeringen ved makten.

Mandag sa president Trump til USA Today at USA «kanskje stikker innom Cuba etter at vi er ferdige med dette», med henvisning til den amerikansk-israelske konflikten mot Iran. Presidenten har tidligere sagt at han ønsker å ha «æren» av å «ta Cuba» og at han føler at han «kan gjøre hva jeg vil med det».

I møte med presset og truslene fra USA har Cubas president Miguel Diaz-Canel sagt at han ikke vil trekke seg og har lovet at Cuba er klar til å kjempe.

«En invasjon av Cuba ville ha kostnader. … Det vil påvirke sikkerheten til Cuba, USA og regionen», sa Diaz-Canel til NBC News i et nylig intervju. «Hvis det skjer, vil det bli kjemping, og det vil bli strid, og vi vil forsvare oss, og hvis vi må dø, vil vi dø, for som vår nasjonalsang sier: ‘Å dø for fedrelandet er å leve'».

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Pentagon Ramps Up Preparations for Potential Attack on Cuba – News From Antiwar.com

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Vi er nok mange som prøver å forstå hva som foregår i verden, og spesielt i Vest-Asia der konflikten er hetest nå. Hvorfor det skjer? Hva som ønskes oppnådd? Her er mitt bidrag til å nøste trådene og sammenkople punktene, om du vil.

Nikolai Østgaard

Personer er viktige, men maktstrukturer er viktigere

I nyhetssendinger er det et enormt fokus på personer. Man får inntrykk av at det er enten Trump eller Netanyahu som bestemmer alt som skjer i Vest Asia. Da ser man vekk fra de store maktstrukturene («Deep State») som ingen president kan gå imot uten å risikere livet (jfr. JF Kennedy). Det er også nødvendig å zoome litt ut, så man ser dette i sammenheng med hva som skjer ellers i det store verdensbildet.

USA og Israel: Hvem bruker hvem?

Med utgangspunkt i Israel-lobbyens/AIPACs makt over Trump hevdes det av mange at Netanyahu styrer USA sin utenrikspolitikk. Det er ingen tvil om at Israel-lobbyen har et hardt grep om Trump, både gjennom Miriam Adelson sin generøse støtte til Trumps valgkamp i 2024, men også hjelpeoperasjonene fra fremstående folk som står denne lobbyen nær, Trumps far, Wilbur Ross og Carl Icahn da Trump gikk konkurs 6 ganger (1991-2004). Så Donald Trump sitt nære bånd til Israel-lobbyen er ubestridelig.

Men, ikke glem at Elon Musk var den største donoren under valgkampen, etterfulgt av andre viktige aktører innen High Tech, bilindustrier og banker. Poenget mitt her er at Israel-lobbyen er kun en av mange maktstrukturer som ofte kun kalles «The Deep State». Her er de jeg tror er de viktigste:

• Etterretningstjenestene, 18 i alt med rundt 100-120.000 ansatte (CIA, NSA …) som styrer hemmelige militæroperasjoner og har stor innflytelse på en rekke NGOer og informasjonskanaler
• Militær-industrielle kompleks, Pentagon og private, som lever av krig og elendighet
• Big Tech, som styrer informasjon
• Big Pharma, som får ny rolle når Epstein/Covid-planen avdekkes
• Israel-lobbyen, som er rike amerikanske jøder som garanterer nær kontakt med Israel, og er den viktigste grunnen til at Israel tilsynelatende styrer USA sin utenrikspolitikk.
• En rekke tenketanker, som produserer strategier for ødeleggelse av Russland (Rand Corp. Report 2019), Iran (The Brookings Institution, 2009) og Kina (f.eks. Center for Strategic and International Studies, Heritage Foundation, forløpende krigsteatre)

Det er liten eller ingen kritikk fra disse maktstrukturene av USA sin krig mot Iran, kanskje med unntak av oppsagte generaler, men det er all grunn til å tro at disse strukturene ser seg tjent med krigen. Jeg kommer tilbake til det.

Det er ingen tvil om at Israel, som har vært og er USA sitt viktigste verktøy i Vest-Asia de siste 50 år, gjennom det store sionistiske prosjektet har egne interesser og motiver for å ødelegge alle sine fiender i området, og spesielt Iran, som utgjør det største hinderet for dette prosjektet.

Men å tro at Netanyahu/Israel styrer USA sin utenrikspolitikk (The tail wagging the dog) blir en avsporing og forkludrer forståelsen om hva dette handler om. Kissingers utsagn om at USA ikke har venner bare interesser, gjelder nok Israel også.

Det handler om USA sitt hegemoni og petrodollaren

Uansett hvem som er president i USA, er USA sitt verdenshegemoni nå truet av fremveksten av en multipolar verden, representert ved BRICS, Shanghai Corporation Organisation (SCO) med flere, og der Kina framstår som en viktig økonomisk og militær utfordrer. Dette er nok godt forstått i de maktstrukturene jeg har nevnt ovenfor.

Det er lenge gitt et tidsvindu (fram til 2027?) for at USA skal ha mulighet til å vinne en krig mot Kina, og der er vi nå. Hva er status for dette?

• Proxy-krigen som USA har ført i Ukraina mot Russland (nå overlatt til Europa) hadde som mål å ødelegge Russland (se Rand Corporation Report, 2019) noe som ikke har lykkes, men den har låst fast mye av russisk militær kapasitet. Som stor atommakt og nær alliert med Kina, er dette viktig i den store kampen om verdenshegemoni.
• I det store Belt & Road Initiative (BRI), som Kina har utviklet siden 2013, er Iran svært viktig fordi både transportruter øst-vest og nord-sør går gjennom landet. Å ødelegge Iran eller hindre/redusere Irans evne til å spille denne rollen er derfor viktig for å stoppe BRI, BRICS og Kina.

Mange i de alternative mediene hevder at USA ikke har noen strategi i Ukraina eller Iran, men hvis strategien er ødeleggelse, så er det nettopp det vi er vitne til. Julien Assange sa en gang (fritt gjengitt): Målet med USA sine kriger er ikke å vinne, men å holde de i gang.

Både Russland og Iran (kanskje de to viktigste landene i BRICS etter Kina) kjemper eksistensielle kriger og det verdt å merke seg at de stiller nesten identiske krav til USA mht. fredsavtale

• Ingen amerikanske baser ved grensen (Russland) eller nærområder (Iran)
• Opphev de økonomiske sanksjonene

Så til petrodollaren, som beskriver systemet der olje på verdensmarkedet prises og gjøres opp i amerikanske dollar (USD). Dette systemet har vært en grunnpilar i USAs globale makt siden 1970-tallet, og de seks oljemonarkiene i Vest-Asia (særlig Saudi-Arabia) er helt sentrale i dette.

Hvis petrodollaren faller, kan USA sin fallende økonomiske styrke gå fra langsom nedgang til plutselig fall (Jfr. Hemingway om å gå konkurs: «Gradvis, og så plutselig.»). Da blir det sannsynligvis umulig å opprettholde den militære dominansen i verden, og for USA sin befolkning vil det bety katastrofe.

Med en gjeld på nærmere 40 billioner (trillions i USA) dollar, utgjør renteutgiftene nå mer enn nåværende militærutgifter. Her må det skytes inn at Trump under DOGE, februar/mars 2025, foreslo å halvere militærutgiftene over en 4-års periode og satte Elon Musk til å finne sløseri i Pentagon. Nå har han snudd 180 grader og ber om å øke det med 50% til 1.5 billioner dollar, så her har det militær-industrielle kompleks tatt over.

Så lenge petrodollaren fortsatt er verdens reservevaluta kan USA øke sin pengemengde og gjeld. Rollen som verdensvaluta er basert på at verdens olje/gass-handel foregår i dollar.

Det er derfor av eksistensiell betydning for USA at dollaren beholder denne rollen. Det er mange konflikter som kan forstås med det som utgangspunkt:

• Irak: Saddam Hussein ønsket i 2001 å gå over til å handle olje i Euro.
• Libya: Muammar al-Gaddafi ønsket å etablere en afrikansk valuta, som skulle benyttes til oljehandel istedenfor dollar.
• Venezuela: Med kidnappingen av Maduro har nå Venezuela godtatt å igjen handle olje i dollar.
• Iran, har lenge handlet olje i andre valutaer enn dollar.

Så alle disse krigene handlet ikke om demokrati, kvinnefrigjøring eller regimeendringer, kun om ødeleggelse av alternative valutaer, økonomier osv. Da spiller det ingen rolle om disse landene etterpå ble ikke-fungerende skurkestater («rogue states»). Med Trump sin usminkete og vulgære språkbruk blir dette uttalt svært tydelig: Iran skulle «bombes tilbake til steinalderen» og «en sivilisasjon skal dø», uten at det møtes med kraftig fordømmelse av vestlige leder, inklusiv vår egen stortingspresident, som har heiet på amerikansk bombing i lang tid.

Vil USA lykkes og til hvilken pris?

At dette virkelig er en desperat og eksistensiell kamp som USA fører, kan best illustreres med alt som ofres nå:

• Europa som alliert ofres.
• NATO ser ut til å bli ofret.
• USAs militære beskyttelsen av de 6 oljemonarkiene (Qatar, Bahrain, Kuwait, De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Oman) er satt ut av spill som resultat av USA sine angrep på Iran. (En tankevekker mht. USA sine 12 militærbaser i Norge.)

Jeg kan ikke se at dette kritiseres av de maktstrukturene jeg nevnte innledningsvis.

Med den mislykkede operasjonen for å hente ut de 400 kg med uran og våpenhvilen (som Iran ikke ba om), samt de 10 punktene som skal danne grunnlag for forhandlinger, kan det se ut som USA har måttet ta et steg tilbake. Men, krigen har sannelig skapt problemer og økonomisk ødeleggelse verden over[1]. Hva som skjer om 2 uker, eller før, er ikke godt å si. Det er stor sannsynlighet for at Israel igjen skal spille rollen med å velte våpenhvilen og «mot USAs vilje» sette krigen i gang igjen (et slags Good Cop – Bad Cop arrangement).

Å påpeke at krigene handler om å bevare USAs hegemoni og å opprettholde petrodollaren betyr ikke at jeg tror USA vil lykkes med det. Har USA noe alternativ? En styrt tilbaketrekking til å bli ett av mange land i en multipolar verden, nedbetale gjeld og se at dollaren blir en av mange valutaer? Det finnes vel overhode ingen tegn til at det finnes slike planer. Mest sannsynlig vil vi se fortsettelsen på denne desperate og eksistensielle kampen som USA fører for å beholde sitt verdenshegemoni, som hviler så tungt på petrodollaren.

Hva betyr dette for antikrigsbevegelsen i Norge?

Mange ønsker å diskutere om vi trenger et forsvar eller ei – jeg tror ikke tiden er rett for å fremme den diskusjonen. Langt viktigere er det å fremme ideen om

Et blokkuavhengig Norge, ikke NATO-blokk, ikke EU-blokk
Et nøytralt Norge, liksom flertallet av verdens land

Flere enn oss får nok nå øynene opp for hvor katastrofalt det er å knytte seg så tett opp mot USA og NATO.

En ettertanke: Har WW3 begynt?

Det er egentlig bare et definisjons-spørsmål. Jeg vil hevde den har vært i gang en god stund, kanskje siden 2010-2014.

Spørsmålet er vel heller: Når skal den slutte?

---

[1] Et AI søk sier at verst rammet er land i Sør-Øst Asia (India, Japan, Vietnam, Sri Lanka, Pakistan, Filippinene, Nepal; Bangladesh), Vest-Asia (Irak, Kuwait, Qatar, UAE, Bahrain), Afrika (Nigeria, Zimbabwe), og Europa (Tsykland, Polen, Baltikum; Hellas, Italia, Spania, Storbritania). Minst rammet er Russland, USA, Kina, Saudi-Arabia, Oman og Iran.

---

Denne artikkelen ble publisert av Spartakus.

USA og Israels krig mot Iran har ført til at Iran effektivt har blokkert skipstrafikken gjennom Hormuzstredet. Dette er en av verdens viktigste sjøveier, der normalt går rundt 20% av global olje og 20% av flytende naturgass (LNG), pluss en stor del av gjødselhandelen. Trafikken har falt med over 95% siden mars, og selv etter midlertidige våpenhviler er det fortsatt sterkt redusert (bare 14–16 skip per dag mot normalt 100+).

Opp til 45% av verdens kunstgjødsel

Persiabukta (spesielt Qatar, Saudi-Arabia, UAE og Iran) er en av verdens største produsenter og eksportører av kunstgjødsel – særlig nitrogenbasert gjødsel som urea og ammoniakk, samt svovel som er viktig for fosfatgjødsel.

• 20–45% av globale agrifood-innput (inkludert gjødsel) går normalt gjennom stredet.
• Spesielt urea: Opptil 46% av verdenshandelen kommer fra regionen.
• Totalt går ca. 1/3 av all sjøbåren gjødselhandel gjennom Hormuz.

Kilde: WEF.

Når skipene stopper, stopper også eksporten av ferdig gjødsel og råvarer (som svovel). Samtidig stiger naturgassprisen kraftig fordi LNG fra Qatar og andre gulf-land ikke kommer ut – og naturgass utgjør 70–80% av produksjonskostnaden for nitrogen-gjødsel.

Her er prisindeksen for urea siste år:

Trading Economics.

Konsekvenser for pris og tilgjengelighet

Prisøkning: Urea-prisen har steget 49% eller mer (f.eks. +230 dollar per tonn). Andre gjødseltyper (nitrogen, fosfor, kalium) har også doblet seg i pris på enkelte markeder. FAO anslår 15–20% høyere globale gjødselpriser i første halvdel av 2026 hvis krisa fortsetter. (Fortune).

Produksjonsstopp: Gjødselverk i Asia, Afrika og Europa får ikke nok råvarer eller gass, og må redusere eller stenge produksjon.

Knapphet: Importavhengige land som India, Brasil, Kina, Sudan, Sri Lanka og mange afrikanske land merker det hardest (noen land får over 50% av gjødselen sin fra Gulfen). (UNCTAD).

Effekt på matproduksjon og mattrygghet

Gjødsel er kritisk for avlinger som hvete, mais, ris og soyabønner. Høyere pris og mindre tilgang betyr:

• Lavere avlinger neste sesong (spesielt nå som det er plantesesong i mange områder).
• Høyere matpriser globalt og risiko for ny inflasjonsbølge.
• FAO advarer om mulig «global agrifood-katastrofe» hvis blokaden blir langvarig, med størst risiko for de fattigste landene.

USA og Europa er relativt mindre utsatt direkte (sterk egenproduksjon av ammoniakk), men likevel rammet av prisøkninger på urea og fosfat, pluss høyere diesel- og transportkostnader.

Skjeletter som gjødsel fra slagmarkene i Europa

Vi som er vokst opp etter annen verdenskrig har tatt kunstgjødsel som gitt, ja faktisk har gjødsel vært et problem som ble løst med Birkeland-Eyde-prosessen (1903) og Norsk Hydro. Men Krisa i Hormuzstredet viser hvor sårbar verdensøkonomien er. Uten gjødsel ingen mat. Med kunstgjødsel har det blitt mulig å fø på over 8 milliarder mennesker. Uten kunstgjødsel inntrer hungersnøden på en måte som eventuelt blir uten sidestykke.

Likplyndring for gjødsling

Etter de store slagene under Napoleonskrigene lå det tusenvis av døde soldater og hester igjen på slagmarkene. Mange ble gravlagt i massegraver, ofte ganske grunne. I årene etterpå (særlig fra rundt 1820-tallet og utover i 1830–40-årene) ble det en kommersiell virksomhet der knokler ble gravd opp.

• Knoklene (både fra mennesker og hester) ble malt opp til bone meal (beinmel) – et fosfatrikt gjødsel som var svært ettertraktet i britisk og europeisk landbruk.
• Fosfat i bein er en god kilde til fosfor, som planter trenger for å vokse. Før kunstgjødsel (som superfosfat fra 1840-tallet) var dette en av de beste måtene å gjødsle utarmet jord på.
• Det finnes samtidige avisartikler fra 1820-tallet som beskriver hvordan millioner av bushels med «human and inhuman bones» (menneske- og dyreknokler) ble importert til England via havner som Hull. Der ble de knust i dampdrevne møller og solgt til bønder, blant annet i Yorkshire og rundt Doncaster.

En kjent rapport fra The Times i 1822 beskriver akkurat dette: knokler fra slagmarkene ved Waterloo, Leipzig og andre steder ble samlet, malt og brukt som gjødsel.

Arkeologer har lenge lurt på hvorfor det er så få menneskelige levninger igjen på Waterloo i dag – bare én fullstendig skjelett er funnet i massegravene som er gravd ut. Professor Tony Pollard ved University of Glasgow har konkludert at det er «sannsynlig» at mange massegraver ble tømt nettopp for å hente knokler til gjødsel.

Krigene om fuglemøkk

På 1800-tallet var guano (tørket fugleskitt fra sjøfugler, spesielt på øyene utenfor Peru) verdens mest verdifulle gjødsel. Det inneholdt ekstremt høye konsentrasjoner av nitrogen, fosfor og kalium – akkurat det som manglet i utarmet europeisk og amerikansk jord etter intensivt jordbruk.

Guano-boomen startet rundt 1840 etter at den tyske kjemikeren Justus von Liebig viste hvor effektiv guano var. Peru (spesielt Chincha-øyene) satt på verdens største forekomster. Eksporten eksploderte: Peru ble et av verdens rikeste land på 1850–70-tallet (den såkalte «Guano-eraen»). Millioner av tonn ble skipet til Europa og USA.

Konfliktene (ofte kalt «Guano Wars» eller «Guanokrigene»):

Chincha-øykrigen (1863–1866): Spania forsøkte å ta tilbake kontrollen over øyene etter Perus uavhengighet. Spania bombet Perus kyst, men Peru, Chile, Bolivia og Ecuador slo tilbake i allianse. Krigen endte med spansk tilbaketrekning.USA vedtok Guano Islands Act (1856) for å kunne annektere ubebodde øyer med guano – en slags «guano-imperialisme».Senere: Salpeterkrigen / Stillehavskrigen (1879–1884) mellom Chile, Peru og Bolivia. Her var det ikke bare guano, men også enorme nitratforekomster (chilesalpeter) i Atacama-ørkenen som var like viktige som gjødsel. Chile vant og fikk kontroll over ressursene.

Guano-handelen var ekstremt lønnsom, men også brutal: tusenvis av arbeidere (ofte kinesiske kontraktsarbeidere) døde under gruveforholdene, og fuglekoloniene ble ødelagt. Innen 1880 var de beste forekomstene uttømt – fuglene klarte ikke å skite like raskt som menneskene hentet skiten ut.

Norge hadde en raskt voksende seilskipsflåte (særlig i Sørlandet og Vestlandet) som spesialiserte seg på bulk-laster som tømmer, is, salt og senere guano, fosfat og andre gjødselråvarer. Guano var en av flere «exotiske» returlaster som gjorde lange reiser lønnsomme.

Kunstgjødsel ble redningen: Fra fugleskitt til luft og vannkraft

Problemet var åpenbart: Verden trengte nitrogen for å mate en voksende befolkning, men naturens kilder (guano, salpeter, beinmel) var begrensede og førte til kriger og knapphet.

• Birkeland-Eyde-prosessen (1903): Den norske fysikeren Kristian Birkeland og ingeniøren Sam Eyde fant ut hvordan man kunne bruke elektrisk lysbue (i en spesiell ovn) til å «fikse» nitrogen fra lufta og lage salpetersyre. Prosessen krevde enorme mengder billig strøm – perfekt for Norge med vannkraft.
• Norsk Hydro grunnlegges (1905): Selskapet ble stiftet nettopp for å utnytte denne oppfinnelsen. Første fabrikk på Notodden (1905), deretter storsatsing i Rjukan. De produserte Norgesalpeter (kalsiumnitrat) – verdens første storskala kunstgjødsel fra luft. Dette var starten på norsk gjødselindustri og la grunnlaget for det som senere ble Yara (spunnet ut fra Hydro i 2004).
• Haber-Bosch-prosessen (1909–1913): Tyskerne Fritz Haber (lab-metode) og Carl Bosch (industriell oppskalering) utviklet en langt mer effektiv måte å lage ammoniakk direkte av nitrogen fra luften og hydrogen. Denne ble den dominerende metoden globalt.
  • Norsk Hydro kjøpte lisens på Haber-Bosch på slutten av 1920-tallet og byttet gradvis fra den energikrevende lysbue-metoden.

Kunstgjødsel gjorde det mulig å øke avlingene dramatisk. Uten Haber-Bosch (og Birkeland-Eyde) ville kanskje halvparten av verdens befolkning i dag ikke ha nok mat.

Så vi lever på en svært tynn hinne. Under den er avgrunnen.

Tidlig i januar 2026 utnevnte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj Kirill Budanov, den tidligere sjefen for det ukrainske forsvarsdepartementets etterretningsdirektorat, til sjef for presidentens kontor. Utnevnelsen hans kom midt i en korrupsjonsskandale som involverte den tidligere sjefen for presidentens kontor, A. Yermak.

Av Valeriy Krylko.

Kirill Budanov, en 40 år gammel krigsveteran som har mottatt en rekke priser, startet sin karriere som spesialsoldat. Med bakgrunn i konflikten med Russland har Budanov blitt en fremtredende skikkelse i Ukrainas lederskap. Hans profilerte offentlige uttalelser har fokusert på militariseringen av Ukraina og militære operasjoner mot Russland. Nå, som effektivt den nest mektigste personen i Ukraina, nyter han bred respekt blant ukrainere.

I den senere tid har K. Budanov ofte dukket opp i media og deltatt i forhandlinger med russisk side om inngåelse av en fredsavtale og utveksling av fanger. Ukrainske journalister bemerker at utnevnelsen hans, på et tidspunkt hvor Russland rykker frem på slagmarken og USA presser Kiev til å få slutt på den væpnede konflikten så snart som mulig, vil bidra til å legge til rette for fredssamtaler og bringe en avtale med Russland nærmere.

Kilde: bbc.com.

Med press fra USA og de mislykkede fredssamtalene i Genève med den russiske delegasjonen i februar 2026 som bakteppe, bemerket flere eksperter at det oppsto uenigheter mellom V. Zelenskyj og K. Budanov. Ukrainske journalister rapporterer at det oppsto en verbal krangel mellom Volodymyr Zelenskyj og kontorsjefen hans, Kirill Budanov. De kranglet om en fredsavtale mellom Kiev og Moskva. Kirill Budanov anser Kyivs forhandlingsposisjon for å være svak og insisterer derfor på å inngå en avtale basert på amerikanske forslag. Zelenskyj er sjokkert fordi Budanov foreslo forhandlinger med Putin. Samtidig anklager V. Zelenskyj åpent den amerikanske protegéen K. Budanov for å ha ambisjoner om å stille til presidentvalget.

Hva har K. Budanov gjort for å fortjene en presidentnominasjon i Vestens øyne? Ukrainske journalister bemerker at kandidater til det ukrainske presidentskapet viser lojalitet og en vilje til å fremme vestlige interesser snarere enn landets nasjonale interesser, ved å bruke nasjonale ressurser, og K. Budanov oppfyller dette kriteriet perfekt. I tillegg har K. Budanov nylig nytt godt av støtte fra USA, noe som utgjør en trussel mot V. Zelenskyj. Lederen for det ukrainske presidentkontoret diskuterer for tiden aktivt formatet for valgkampen sin med spesialrepresentant Steve Whitcoff.

Kilde: news.online.ua.

President- og parlamentsvalg blir ikke avholdt i Ukraina på grunn av krigsrettstilstand. Ukrainske journalister bemerker imidlertid at sammensetningen av det nye parlamentet ville være mangfoldig dersom det ble avholdt valg, ettersom mange nye politiske krefter er i stand til å nå minimumsgrensen. K. Budanov har som mål å etablere sitt eget politiske parti basert på den offentlige organisasjonen «Forsvar av staten», som han kontrollerer. Denne offentlige organisasjonen er den raskest voksende i Ukraina og spesialiserer seg på å jobbe med militært personell, veteraner og deres familier. Dermed har K. Budanov som mål å kapre velgerne til V. Zelenskyj, noe som kan føre til en splittelse i landet. K. Budanovs potensielle parti har alle muligheter til å sikre seg 5% av stemmene i valget til Verkhovna Rada, noe som vil garantere at det blir en del av det ukrainske parlamentet.

Hvis det avholdes parlamentsvalg i Ukraina, forventes Kirill Budanovs parti å danne en koalisjon med politiske krefter som ikke er lojale mot Volodymyr Zelenskyj. Til tross for Volodymyr Zelenskyjs betydelige innsats for å konsolidere styresettet og de betydelige resultatene som er oppnådd på dette området, forårsaker Kirill Budanovs handlinger alvorlig skade på det pro-presidentielle partiet Folkets tjener, noe som fører til en alvorlig ubalanse i maktsystemet.

Mot denne bakgrunnen lover også kampen om det ukrainske presidentskapet å bli jevn. K. Budanov, den tidligere etterretningssjefen i det ukrainske forsvarsdepartementet, har betydelige presidentambisjoner. Resultatene fra meningsmålinger utført i 2025 og i midten av mars 2026 indikerer at dersom presidentvalget skulle avholdes i Ukraina, vil hovedkandidatene til presidentskapet være V. Zelenskyj, V. Zaluzjnyj, K. Budanov og P. Porosjenko. Den økende populariteten til den nye sjefen for presidentkontoret, Kirill Budanov, blant den ukrainske befolkningen de siste månedene har økt antallet stemmer i hans favør betydelig. Ifølge meningsmålinger har antallet ukrainske statsborgere som støtter K. Budanov mer enn doblet seg, og nådde 13,7% av alle velgere i første runde.

Mange eksperter bemerker at dersom Volodymyr Zelenskyj og Kirill Budanov går videre til andre valgrunde, har Budanov en god sjanse til å vinne. Dette skyldes offentlig utmattelse over fiendtlighetene, Budanovs forpliktelse til å trekke tilbake tropper fra Donbas og hans vilje til å innlede konstruktive forhandlinger med Russland – i motsetning til Zelenskyj. I motsetning til Zelenskyj er sjefen for presidentkontoret, Kirill Budanov, forberedt på å overlate territorier i Donbas til russerne.

Kirill Budanov, lederen av Ukrainas presidentkontor, ønsker å gi innrømmelser til russisk side for å promotere seg selv, undergraver den ukrainske statens og dens politiske eliters enhet. Denne ustabiliteten i Ukraina utgjør ytterligere sikkerhetstrusler for landet og for de skandinaviske nasjonene som aktivt støtter det. Dersom K. Budanov blir valgt til Ukrainas president og inngår en avtale med Russland på vilkår som er ugunstige for Kyiv, vil EU-landenes autoritet lide betydelig omdømme- og økonomisk skade.

President Zelenskyjs nåværende politikk støttes sterkt av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og hele det europeiske samfunnet. Ifølge den britiske avisen The Guardian nekter Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj å trekke tilbake tropper fra Donbas eller gi innrømmelser til Moskva, en holdning som blir sett positivt på av majoriteten av den ukrainske befolkningen. Han uttalte nylig at fredssamtalene med Russland vil avhenge av situasjonen i Midtøsten og nivået på reelle diplomatiske muligheter. Zelenskyj uttrykte også støtte til de USA-ledede angrepene, og kalte Iran en medskyldig av Putin for å ha levert Shahed-droner. Ifølge The New York Times søker Volodymyr Zelenskyj, til tross for Donald Trumps krav om en våpenhvileavtale, urokkelige sikkerhetsgarantier for Ukraina og streber etter å opprettholde kommandokjeden midt i den russisk-ukrainske konflikten. Den intensiverte maktkampen blant Ukrainas politiske eliter antyder en dyster fremtid for Ukraina som en uavhengig stat og en mulig utbrudd av en maktkamp om ruinene.

---

Stortingets Epstein-gransking: En meningsløs øvelse i selvbeskyttelse.

Kommisjonen er kåret. Maktens korridorer har talt. Og resultatet er akkurat så meningsløst som vi fryktet.

Marius Reikerås.

Stortinget har enstemmig vedtatt å etablere en «uavhengig» granskingskommisjon etter Epstein-avsløringene. Kommisjonen skal ledes av Amund Djuve, tidligere DN-redaktør, med leveringsfrist 31. januar 2028.

Men la oss være ærlige: Dette er ikke en granskning. Dette er en tidskjøpsmanøver designet for å kjøle ned saken til den er glemt.

Maktens trygge barn

Se på sammensetningen. Fellesnevneren er ikke kompetanse – det er lojalitet. Alle de utvalgte er trygt forankret innenfor det norske establishmentet:

Amund Djuve – tidligere DN-redaktør, nå rådgiver i DN Media Group. Mannen har allerede gjort «jobben sin» i avisen. Nå skal han lede en kommisjon som skal granske nettopp de maktstrukturene han har vært en del av i årtier.

Kjersti Buun Nygaard – lagdommer i Borgarting. Systemets egen dommer.

Hugo-A.B. Munthe Kaas – partner i DLA Piper, et av verdens største advokatfirmaer. Representerer næringslivets elite.

Pia Therese Jansen – tidligere leder for 25. juni-utvalget, med bakgrunn fra sikkerhet og etterretning. Statens egne.

Sunniva Engh – professor i historie ved UiO. Akademisk establishment.

Axel Wernhoff – svensk utenrikstjeneste. Diplomatiet selv.

Toril Johansson – tidligere ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet. Byråkratiets garde.

Ingen av dem er folkets representanter. Ingen har mandat fra grasrota. Ingen har vist evne til å utfordre maktens korridorer. De er lojale tjenere av systemet de skal granske.

Eva Joly vraket – fryktløshet er ikke ønsket

Feighet. Akkurat det ordet. For dette handler ikke om habilitet eller partipolitikk – det handler om kontroll. Eva Joly kunne ikke kontrolleres. Hun kunne faktisk finne noe. Og det tåler ikke makten.

To års seminarparkering

Rapporten skal leveres i januar 2028. To år. To år for å lese dokumenter som allerede ligger på bordet. To år for å si det alle allerede vet: at norske toppdiplomater, statsministere og kronprinsesser har beveget seg i Epsteins nettverk uten at noen stilte spørsmål.

Men det er poenget, ikke sant? Tiden er akkurat det de vil kjøpe. I 2028 har vi glemt. Media har flyttet fokus. Nye skandaler har kommet og gått. Og kommisjonen kan levere en rapport som «passer innenfor maktens korridorer» – kritikk nok til å vise at noe ble gjort, men aldri nok til å true noen i posisjon.

Det folket allerede vet

Ingen i denne kommisjonen har særlig kunnskap om Epstein-filene utover hva folket allerede har kartlagt. Vi vet allerede:

At Terje Rød-Larsen var Epsteins nære samarbeidspartner i årevis.

At Mona Juul er siktet for grov korrupsjon, med Rød-Larsen som medskyldig.

At Thorbjørn Jagland har hatt bred kontakt med Epstein mens han ledet Europarådet og Nobelkomiteen .

At Børge Brende møtte Epstein og løy om det.

At Kjell Magne Bondevik fikk 100.000 dollar til fredssenteret sitt, og der den finansielle bakmannen var Epstein.

Hva skal denne kommisjonen avdekke som ikke allerede er kjent? Hva skal de finne som ikke allerede er gravd frem?

En samlet Storting svikter

At Stortinget enstemmig godkjente dette sier alt om tiden vi lever i. Ap, Høyre, Frp, Sp, SV, Rødt, MDG, Venstre – alle stemte for. Noen med begeistring (Sylvi Listhaug kalte det et «kjempegodt valg»).

Men enstemmighet i denne saken er ikke en styrke. Det er et symptom. Det viser at hele det politiske establishmentet har samme interesse: å kontrollere skaden, ikke å helbrede såret.

Spar dette innlegget

Om du tror jeg tar feil – spar dette innlegget. Ta det frem i januar 2028. Se hva kommisjonen faktisk leverer.

Jeg vedder på følgende:

Rapporten vil konkludere med «systemsvakheter» og «rom for forbedring».

Ingen sentrale navn vil bli nevnt med kritikk som faktisk biter.

Ingen vil bli holdt ansvarlig for noe som helst.

Media vil dekke det i én nyhetssyklus, deretter glemt.

De samme maktstrukturene vil fortsette som før.

Dette er ikke granskning. Dette er institusjonell selvbeskyttelse forkledd som åpenhet.

Kommisjonens eneste reelle jobb er å gi kritikk som passer innenfor maktens korridorer. Og det har de allerede begynt på.

---

Vår kommentar:

For dem som fortsatt måtte tro at Rødt er et systemkritisk parti må jo dette være en festdag.

På steigan.no finner du over 120 artikler der Jeffrey Epstein er tema.

Les også:

Det ser ut til at Pete Hegseth forsøkte å gjøre økonomisk gevinst på aggresjonskrigen USA startet mot Iran 28. februar 2026.

Av Larry C. Johnson.

Sonar21.com, 31. mars 2026

Ifølge Financial Times:

Pete Hegseths megler hos Morgan Stanley kontaktet BlackRock i februar for å gjøre en investering på flere millioner dollar i et forsvarsfokusert børsnotert fond (ETF) kalt IDEF.

Dette fondet på 3,2 milliarder dollar er bygget rundt selskaper som drar nytte av økte militærutgifter, inkludert RTX, Lockheed Martin, Northrop Grumman og Palantir — alle store Pentagon-kontraktører.

Forespørselen kom bare uker før det amerikansk-israelske angrepet på Iran, en kampanje Hegseth var med på å forme og sterkt støttet i Trump-administrasjonen.

BlackRock flagget undersøkelsen internt på grunn av Hegseths profilerte rolle. Investeringen gikk ikke gjennom, men bare fordi ETF-en ennå ikke var tilgjengelig på Morgan Stanleys plattform.

BlackRock, Morgan Stanley og Pentagon avslo å kommentere.

Hvis man analyserer våpnene som er brukt så langt i den månedslange krigen med Iran, er muligheten for krigsprofitt ganske tydelig. Den USA/israelske Ramadan-krigen har tappet USAs lager for to ballistiske missilforsvarssystemer. Både USAs lager av PAC-3 (Patriot) og THAAD avskjæringsmissiler, er betydelig tømt eller nærmer seg kritiske nivåer per slutten av mars 2026, etter å ha tatt høyde for tidligere konflikter (støtte til Ukraina, 12-dagers krigen mellom Israel og Iran i juni 2025) og den pågående Iran-krigen i 2026 (Operation Epic Fury). De høye utgiftene, kombinert med historisk lav produksjon i fredstid, har skapt et alvorlig «utmattelsesløp» som ikke raskt kan reverseres. Både PAC-3 (Patriot Advanced Capability-3, spesielt MSE-varianten) og avskjæringsmissilene THAAD (Terminal High Altitude Area Defense) produseres primært av Lockheed Martin.

Kombinert beregning av USAs gjenværende lagre (grov syntese)

Eksakte klassifiserte tall er ikke offentlige, så dette er begrunnede intervaller basert på konsistente rapporteringer (CSIS, Payne Institute, RUSI, JINSA, budsjettdata fra forsvarsdepartementet og estimater for konfliktbruk). Tallene gjenspeiler operasjonelle lagre eid og kontrollert av USA (ikke inkludert alliertes separate kjøp).

PAC-3 MSE (Patriot, terminalfase-avskjæringsmissiler):

• Minimumsanslag før 2026: Omtrent 1.600–2.000 moderne PAC-3 MSE (av et bredere inventar av Patriot-familien ble noen ganger nevnt rundt 2.000 totalt, med eldre varianter blandet inn). Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, er den kumulative øvre grensen for produksjon på ~4.620 frem til 2025 (med ~620 levert i 2025) rimelig som globalt total-anslag, men USAs nåværende andel er mindre etter utenlandske militærsalg.
• Store uttak: Hundrevis skutt av amerikanske styrker i de første 16 dagene av krigen i 2026 (estimater på ~402 i tidlige rapporter, med noen høyere tall i intense perioder); tidligere bruk i Ukraina (hundrevis totalt gjennom årene) og juni 2025-krigen; pluss støtte fra Gulf-partneren.
• Gjenværende missiler (slutten av mars 2026): Det er få, om noen, PAC 3-missiler igjen i USAs lager i Israel og Persiabukta. Det er anslagsvis 1.400 PAC 3 igjen i INDOPACOMs planleggingsbeholdning fra før krigen. Lagre tilgjengelig for vedvarende Midtøsten-operasjoner utenfor forhåndsplasserte eller omdirigerte enheter er, under de mest optimistiske forutsetninger, kritisk lave. Doktrinen om to-missiler (eller flere) salver multipliserer forbruket per trussel. Likevel har jeg sett videoer hvor minst fire PAC 3 blir avfyrt mot ett mål … Det betyr at forbruksnivået er enda dårligere enn anslått.

THAAD (høytrekkende ballistiske avskjærings-missiler):

• Minimumsanslag før 2026: Rundt ~534–632 (MDA anskaffelses-/leverte tall; noen estimater refererer til høyere kumulativ inkludert eksport eller utenlandske ordrer). Produksjonen har vært ekstremt lav (~96 eller færre per år historisk sett).
• Store uttak: Betydelig bruk i juni 2025 (~92–150 avskjæringsmissiler, ofte oppgitt som ~25% eller opptil 30% av beholdningen). Ytterligere stor bruk i 2026-krigen (estimater på ~198 i de første 16 dagene, eller ~40% av forhåndsbeholdningen i noen analyser). Operasjoner i Gulf-/Midtøsten har tatt opp en stor andel.
• Gjenværende (slutten av mars 2026): Rapporter indikerer færre enn 400 avskjæringsmissiler som er klare eller i reserve, i noen beregninger, mens andre advarer om uttømmingsrisiko innen noen uker (f.eks. innen midten av april) hvis nåværende tempo fortsetter. Noen analyser beskriver ~30–40%+ av lageret som allerede brukt opp i den nåværende konflikten alene, i tillegg til tidligere bruk.

USAs lagre av disse to avanserte ballistiske avskjæringsmissilene til forsvar, er i realiteten belastet til et nivå av operasjonell risiko for langvarig høyintensitetsforsvar. THAAD er i en mer akutt kortsiktig krise på grunn av små produksjonsrater, mens PAC-3 har en noe bedre (men fortsatt utilstrekkelig) opptrapping i gang. Hvis krigen fortsetter på et nivå med metningsangrep, blir ytterligere begrensninger (eller endringer i taktikk/prioriteringer) sannsynlige. Eksakte tall er fortsatt uklare av operasjonelle sikkerhetsgrunner, men trenden er tydelig: begge systemene er uttømt eller nærmer seg uttømning. Det betyr at Lockheed Martin kan forvente en stor kapitaltilførsel for å øke produksjonen og forsøke å fylle opp uttømte lagre av missiler til luftvern.

Jeg lurer på hvem andre i Trump-administrasjonen og den amerikanske kongressen som tjener penger på denne blodige krigen?

Dommer Napolitano og jeg diskuterte galskapen i USAs planer om å utplassere bakkestyrker til Iran:

Tilbake i Florida med Florida-skjorten min. Nima dukket opp passende kledd. Synd vi må diskutere grusomheten som utspiller seg i Midtøsten:

Larry C. Johnson: FULL ESCALATION: Yemen Joins, Hezbollah Crushes Tanks, US–Iran on Brink

Min samtale med Waqas Ali. Noen interessante observasjoner om konflikten mellom sunnier og sjiaer:

US-Iran War — Larry Johnson : Conflict, Consequences, & Future

Danny Haiphong og jeg diskuterer det siste i krigen mot Iran:

Iran LEVELS Israel, Trump PANICS as US Marines Target Kharg & Hormuz | Larry Johnson

Jeg takker for din uvurderlige støtte ved å ta deg tid til å lese eller kommentere. Jeg tar ikke betalt for abonnement, og jeg aksepterer heller ikke annonsering. Jeg ønsker at innholdet skal være tilgjengelig for alle som er interessert i temaene jeg diskuterer. Men hvis du ønsker å gi en donasjon, vennligst se denne lenken.

X Telegram VK Facebook E-post Kopier lenke Del

Denne artikkelen ble publisert på SONAR21:

Who Else, Besides Pete Hegseth, is Trying to Use the War in Iran to Get Rich?

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Larry C. Johnson er en tidligere CIA-offiser og etterretningsanalytiker, og tidligere planlegger og rådgiver ved det amerikanske utenriksdepartementets kontor for terrorbekjempelse. Som uavhengig kontraktør har han gitt opplæring til det amerikanske militærets spesialoperasjonsmiljø i 24 år.

---