call_end

    • St chevron_right

      Jeffrey Sachs: Å avslutte Israels krig mot freden

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 4 dager siden • 6 minutes

    For å få freden til å vare i Midtøsten må USA avslutte sin blankofullmakt til Israels evige kriger og slutte seg til resten av verden for å tvinge Israel til å leve innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser fra 4. juni 1967, skriver Jeffrey D. Sachs og Sybil Fares.

    Av Jeffrey D. Sachs og Sybil Fares

    Common Dreams og Consortium News, 10. April 2026

    En to ukers våpenhvile stanset delvis Israel og USAs krig mot Iran. Krigen oppnådde nøyaktig ingenting som en kompetent diplomat ikke kunne ha oppnådd i løpet av en ettermiddag.

    Hormuzstredet var åpent før krigen og er åpent igjen nå, men med mer iransk kontroll.

    I mellomtiden fortsetter kaoset. Israel har til hensikt å sprenge våpenhvilen, da dette var Israels krig fra starten av.

    Israel blendet USAs president Donald Trump med utsiktene til et éndags-angrep med halshugging av Irans ledelse, som ville sette Trump i styringen av Irans olje. Israel var på sin side ute etter et større bytte: å styrte det iranske regimet og dermed bli den regionale dominante makten i Vest-Asia.

    Grunnlaget for våpenhvilen er Irans 10-punkts plan, som Trump (kanskje uvitende) kalte et «fungerende grunnlag for forhandlinger». Planen gir mening, men det er en stor tilbaketrekning fra USAs tidligere krav og sannsynligvis en rød linje for Israel.

    Blant annet innebærer planen en slutt på krigene som raser i Midtøsten, hvor nesten alle har Israel som grunnleggende årsak. Planen vil også løse atomspørsmålet, i hovedsak ved å gå tilbake til Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA) som Trump rev i stykker i 2018.

    Iran-krigen, og de andre krigene som raser over hele Midtøsten, kan spores tilbake til én kjerneidé fra Israel, nemlig at Israel permanent og standhaftig vil motsette seg en suveren palestinsk stat og vil styrte enhver regjering i Midtøsten som støtter væpnet kamp for nasjonal suverenitet.

    Det er avgjørende å merke seg at FNs generalforsamling har vedtatt flere resolusjoner, som resolusjon 37/43 (1982), som bekrefter at politisk selvbestemmelse er så viktig at væpnet kamp i jakten på selvbestemmelse er legitim.

    FN ble delvis født ut av besluttsomheten om å avslutte århundrene med europeisk imperialistisk dominans over Afrika og Asia. Selvfølgelig ville det ikke være noen grunn til væpnet kamp hvis Israel aksepterte en politisk løsning, særlig tostatsløsningen som har overveldende støtte over hele verden.

    Netanyahus kjernemål kan oppsummeres som Stor-Israel. Dette betyr ingen palestinsk suverenitet, og ingen klare grenser for Israel, selv utenfor grensene til det historiske Palestina under britisk styre etter første verdenskrig.

    Sionistiske ekstremister som Netanyahus politiske allierte, Itamar Ben-Gvir og Bezalel Smotrich, foretrekker israelsk kontroll over deler av Libanon og Syria, samt permanent kontroll over hele det området som var britiske Palestina.

    Amerikas kristne sionister, eksemplifisert ved USAs ambassadør til Israel Mike Huckabee, og en sterk velgerbase for Trump, snakker om Guds løfte til Israel – om landene mellom Nilen og Eufrat. Sprøe greier, men dette er likevel virkelige overbevisninger, og de formidles i Det hvite hus.

    Israels strategi er derfor regimeskifte i hvert land som motsetter seg Stor-Israel, en plan som allerede er varslet i det kjente politiske dokumentet «A Clean Break: A New Strategy for Securing the Realm», skrevet av amerikanske sionistiske neokonservative som plattform for Netanyahus nye regjering i 1996.

    Vi har siden da hatt konstante kriger i Midtøsten for å gjennomføre Clean Break-visjonen. Dette har inkludert krigen i Libya for å styrte Muammar Gaddafi, krigene i Libanon, krigen for å styrte Syrias Bashar al-Assad, krigen for å styrte Iraks Saddam Hussein, og nå krigen for å styrte det iranske regimet.

    Kondolanser ved den iranske ambassaden i Baku 4. mars, etter attentatet på Irans øverste leder, Ali Khamenei, 28. februar. (President.az/Wikimedia Commons/CC BY 4.0)

    Dette betyr ikke at USA mangler sine egne storslåtte ideer. Israel ønsker regional dominans, dette er ingen hemmelighet. Netanyahu bekreftet disse ambisjonene i sine nylige uttalelser om at Israel skal bli «en regional makt, og på visse områder en global makt».

    På den andre siden drømmer amerikanske tjenestemenn om globalt hegemoni. Og Trump drømmer om penger. Han lengter etter iransk olje og har gjentatte ganger sagt det.

    Uansett er det klart at denne krigen var Netanyahus skapelse. Han og Mossad-sjefen dro til Washington for å selge Trump en pakke. Det er ikke vanskelig. Trump ble lurt, mens alle andre hadde sin tvil om Netanyahus påstander om en enkel én-dags halshugging av Irans ledelse— i praksis en gjentakelse av USAs operasjon i Venezuela.

    Det er patetisk å «lytte på» diskusjonen i Det hvite hus, slik The New York Times har avslørt. Netanyahu, en svindler, presenterte rosenrøde scenarier for regimeskifte som amerikansk etterretning motsa, men som Trump dumdristig aksepterte.

    Trump og Netanyahu ble heiet frem av kristne sionister (Pete Hegseth), jødiske sionister og eiendomsmeglere (Jared Kushner og Steve Witkoff), en helbredelse gjennom tro-person (Franklin Graham) og høytstående smiskere (utenriksminister Marco Rubio og CIA-direktør John Ratcliffe).

    Trump og Netanyahu i Det hvite hus 29. september 2025. (Det hvite hus/Daniel Torok)

    Frem til tirsdag kveld så det ut til at Trump kunne lede verden blindt mot tredje verdenskrig.

    Vulgariteten og brutaliteten i hans offentlige retorikk var uten sidestykke i USAs presidenthistorie.

    Nå vet vi at han desperat søkte en vei ut av krigen og brukte Pakistan til det formålet. Mens Trump fortalte verden at Iran ba om våpenhvile, var det Trump selv som ba om våpenhvile. Den pakistanske lederen leverte den.

    Våpenhvilen er god, og 10-punktsplanen er god, selv om kanskje Trump ikke visste hva som sto i den da han sa at det var et godt grunnlag for forhandlinger. Israel vil uansett jobbe intenst for å bryte den, og har allerede begynt å gjøre det, med teppebombing av Beirut som dreper hundrevis av sivile, og med andre angrep.

    En permanent avtale mellom USA og Iran er det siste Netanyahu ønsker. Det ville avslutte drømmen hans om Stor-Israel.

    Likevel finnes det en vei til fred, og det er at USA må møte virkeligheten. Israel er den virkelige «terrorstaten», som fører evig krig over hele Midtøsten av en helt uholdbar grunn — å ha ukontrollert frihet til å terrorisere og herske over det palestinske folket, og å utvide sine grenser slik Israels fanatikere finner det riktig.

    For å skape varig fred i Midtøsten må USA avslutte sin blankofullmakt til Israels evige kriger og slå seg sammen med resten av verden for å tvinge Israel til å leve innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser fra 4. juni 1967.

    Irans 10-punktsplan kan danne grunnlaget for en omfattende regional fred — dersom USA aksepterer realiteten av en palestinsk stat. I så fall ville Iran sannsynligvis gå med på å slutte å finansiere ikke-statlige krigførende parter, og Israel, Palestina, Libanon og hele regionen kunne leve i gjensidig sikkerhet og fred.

    Dette utfallet bør danne grunnlaget for en forhandlet avtale mellom USA og Iran i løpet av de neste to ukene.

    Det amerikanske folket har gjort sine synspunkter klare. En Pew-undersøkelse fra 2025 viser at de fleste jødiske amerikanere mangler tillit til Netanyahu og støtter tostatsløsningen. De fleste amerikanere ser nå negativt på Israel, den høyeste målte negativiteten i historien.

    Sympatien for Israel har nådd et 25-årig lavpunkt. Nå må den politiske klassen komme seg på linje med folket.

    Freden er innen rekkevidde, hvis USA griper den. Irans forslag er seriøst, og våpenhvilen er en skjør åpning for en omfattende løsning.

    Spørsmålet er om USA nok en gang vil tillate Israel å ødelegge freden, eller stå opp for USAs og verdens interesser i en varig fred.

    Denne artikkelen er fra Consortium News, først publisert på Common Dreams:

    Jeffrey Sachs: Ending Israel’s War on Peace

    Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

    Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommissær i FNs bredbåndskommisjon for utvikling.

    Sybil Fares er spesialist og rådgiver innen Midtøsten-politikk og bærekraftig utvikling ved SDSN.


    Se også:

    • St chevron_right

      Strålingen fra AirPods er gjerne langt sterkere enn fra en mobilbasestasjon 10 meter unna

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 4 dager siden • 13 minutes

    I flere tiår har vi blitt fortalt at så lenge de trådløse enhetene våre ikke «koker» vevet vårt, er de helt trygge. Dette perspektivet er basert på en forståelse av fysikk fra 1950-tallet: Hvis de elektriske kreftene i strålingen ikke er sterke nok til å forårsake en målbar temperaturstigning, så antas det at ingenting skjer.

    Av Else Nordhagen.

    Moderne vitenskap har imidlertid avdekket et langt mer dyptgående samspill mellom kreftene i strålingen og biologien vår, som ikke har noe med varme å gjøre. Det har i stedet med bioelektrisitet å gjøre:

    Kroppen og cellene våre styrer seg selv ved hjelp av elektrisitet. Kroppen produserer selv elektriske krefter (signaler) som plukkes opp av molekylstrukturer som reagerer på signalene og flytter litt på seg eller endrer form. Dette påvirker igjen hvilke kjemiske reaksjoner som skjer i og utenfor cellene.

    AirPods – øreplugger – «som å stå ved en basestasjon» (bilde: NKOM)

    Fram til trådløs teknologi ble introdusert, fikk kroppens egne elektriske signaler stort sett foregå uforstyrret. Gammeldags analog radio forstyrret bare litt, mens dagens digitale, skarpt pulsede elektromagnetiske stråler mye lettere vil blande seg med kroppens egne signaler og påvirke de el-følsomme strukturene som finnes i alle livets celler.

    Den viktigste egenskapen fra strålingen når det gjelder påvirkning av cellene våre, er raske endringer i det som kalles «den elektriske feltstyrken», og måles i enheten V/m (Volt pr. meter). Slike endringer skapes av pulsene i strålingen. Hvor kortvarig og kraftig endringen i den elektriske feltstyrken som skapes av en pulstopp er, avgjør hvor stor påvirkningen på el-følsomme biomolekyler blir. 5G-pulser har raskere og større endring enn 4G-pulser, som har en tilsvarende forskjell i forhold til 2G-pulser. Jo raskere kommunikasjon, dess skarpere pulser.

    Nedenfor får du en forklaring på hvorfor pulser fra kroppsnære enheter ikke tas hensyn til i det norske regelverket, og dermed hvorfor du vil få sterkere biologiske virkninger av kroppsnære enheter, som AirPods, enn en antenne i en mobiltelefonmast 10 meter unna. Du får også gode forslag til hva du bør gjøre for å unngå for sterk negativ helsepåvirkning, samt et kort sammendrag av hvilke helseskader man vet kan oppstå og hvorfor de oppstår som følge av pulsene.

    Vi er ikke et kar med melk, slik myndighetene ser ut til å tro!

    Våre grenseverdier er ikke utformet med tanke på å begrense den maksimalt tillatte feltstyrken, men ser i stedet på «effekttetthet» som først og fremst er relevant hvis man er ute etter å unngå farlig oppvarming. Effekttettheten er et mål på gjennomsnittlig tilført energi over tid. Måleenheten er W/kg (Watt pr kilo), også benevnt SAR (Specific Absorption Rate).

    Våre grenseverdier er angitt som gjennomsnitts SAR over 6 minutter for bein og armer (lemmer) og 30 minutter for hele kroppen. SAR er det vanskelig å lage enkle måleinstrumenter for, og derfor bruker man gjerne å måle gjennomsnittlig W/m2 (Watt pr kvadratmeter) som er en langt lettere målbar verdi. SAR må nemlig måles inne i kroppsvevet mens W/m2 måles utfra hvor mye energi en antennene når fram til på en flate. Denne typen energimål er velegnet for å beregne hvor rask en mikrobølgeovn vil varme opp mat, og for å sikre at kroppsvevet ditt ikke blir brent.

    Leverandører av mobiltelefoner måler SAR ved å plassere en telefon 1,5 – 2 cm fra et plastkar som er utformet som et halvt menneskehode eller kropp. I plastkaret er det en væske som skal simulere kroppsvev ved å inneholde samme mengde vann, karbohydrater, proteiner og fett – som da vil ligne svært på sammensetningen i melk. Så får man telefonen til å sende ut signaler som simulerer en samtale. SAR-verdien finner man ut ved hjelp av et termometer som senkes ned i væsken og måler temperaturen i en bestemt avstand fra telefonen. Man leser så av den temperaturøkningen som skjer i løpet av 6 eller 30 minutter og kan beregne SAR. Er SAR verdien under grenseverdien, er telefonen godkjent for salg.

    Bildet: Oppsett for å måle SAR verdi før godkjenning av en telefon. Mennesket simuleres av et kar med en væske som skal simulere kroppsvev og et termometer måler oppvarmingsvirkningen av telefonen som er plassert under karet i ca. 2 cm avstand.

    Denne målemetoden får ikke fram den viktigste bioelektriske egenskapen ved telefonens stråling, nemlig at strålingen er pulset og at hver puls er veldig mye kraftigere enn gjennomsnittet. At kroppens elektriske mekanismer plukker opp nettopp slike raske elektriske endringer, tas ikke myndighetene våre hensyn til.

    Retningslinjene er ikke brukbare for kroppsnære enheter

    I tillegg til at regelverket vårt er «blindt» for pulser, har målemetoden også store mangler når det gjelder enheter som er nærmere enn 2-3 cm fra kroppen. Området nærmere enn 2-3 cm fra en mikrobølgeantenne kalles antenners nærfelt.  Både AirPods, smartringer, smartklokker, pulsbelter – og mobiltelefonen dersom du har den i en bukselomme – befinner seg normalt innenfor denne grensen, og er altså i nærfeltet.

    I nærfeltet kan det elektriske feltet i pulsene gjerne bli mye kraftigere, men når og hvor det skjer er ganske uforutsigbart av fysiske grunner. Det er derfor vanskelig å garantere at en enhet ikke overstiger en grenseverdi. Regelverket vårt sier ingen ting om grenseverdier i nærfeltet: Alle grenseverdier gjelder for antenner som har avstand mer enn ca. 2 cm, og ofte svært mye mer. Derfor er «wearables» – datautstyr som du bærer på deg, gjerne i nærheten av viktige celler i hjernen, hjertet og magen – ganske enkelt å oppfatte som et uregulert område. Det er ikke gjort noen reell vurdering av de biologiske virkningene fra deres sendere.

    Hvor langt ut fra senderen nærfeltet strekker seg, avgjøres av senderens grunnfrekvens, altså om det er WiFi, Bluetooth, 5G, 4G eller noe annet vi snakker om og hvilke frekvenser de bruker. De ulike teknologiene bruker gjerne flere ulike frekvenser til sin elektromagnetiske stråling. Men når det gjelder de nevnte teknologiene vil tommelfingerregelen være at nærfeltet strekker seg 2-3 cm ut fra antenna.

    «Nærhetsparadokset»: Hvorfor ørepropper kan stråle sterkere enn en mobilmast

    La oss sammenlikne trådløse ørepropper med avstanden til en antenne i en mobilmast. De fleste vil bekymre seg for den massive mobilmasten rett over gaten, mens de sitter med AirPods i ørene og koser seg med musikk eller en lydbok. Men fysikkens lover tilsier at man heller bør bekymre seg for det man har i ørene:

    Utgangspunktet er at strålestyrken rundt en antenne følger en «avstandslov»: Jo nærmere du er, desto sterkere blir den elektriske kraften (feltstyrken, V/m), og styrken dobles hver gang avstanden halveres.

    • Mobilmasten: Hvis du står i avstand 10 meter rett ut fra antennen, og den sender med 1000 W (vanlig sendestyrke), blir du truffet av en elektrisk feltstyrke fra pulsene på omtrent 17 V/m.
    • AirPods og kroppsnær teknologi: Når du plasserer en trådløs ørepropp inne i øret, eller et pulsbelte mot brystet, er du bare millimeter unna hjernen, hjertet eller magen. På denne korte avstanden til Bluetooth-antennen, kan den elektriske feltstyrken i pulsene nå over 75 V/m.

    Fordi avstanden er så ekstremt liten, utøver disse «svake» trådløse enhetene faktisk en langt sterkere elektrisk kraft på din hud og dine indre organer enn det den «kraftige» antennen i mobilmasten gjør.

    Sammenligning av eksponering: avstand vs. elektrisk kraft

    Det viktigste du kan gjøre for cellene dine er å skape avstand til antennene slik at de elektriske kreftene i pulsene blir svakere – jo større avstand, dess mindre kraft.

    Biofysiske beregninger viser at forstyrrelser i noen av de mest sentrale biomolekylene, ionekanalene, kan oppstå ved feltstyrker helt ned mot 0,1 V/m. Dette betyr at våre trådløse enheter, som ved nærkontakt ofte gir oss over 50 V/m, opererer langt over den biologiske tålegrensen for kroppens elektriske finmekanikk. Det betyr også at et større område av kroppen rundt der enheten er, blir påvirket, og at skade kan oppstå som kroppen ikke klarer å kompensere for og nøytralisere.

    Ionekanaler finnes i alle celler og styrer cellene internt og deres samhandling med hverandre. Hvis funksjonen til disse kanalene påvirkes, endrer man de finjusterte kjemiske reaksjonene som styrer det meste av livet i alle celler. Se siste avsnitt for mer informasjon om hva som da skjer.

    Tabellen under viser avstanden du må ha fra ulike enheter for å ikke å få høyere feltstyrke enn du får fra en normalt kraftig mobilbasestasjon 10 meter unna. I kolonne 3 vises feltstyrken man eksponerer seg for ved normale avstander, og viser at feltstyrken ofte er langt høyere enn fra mobilmasten. Kolonnen helt til høyre viser effekttettheten, som altså er oppvarmingspotensialet.  Tallene er det man kan kalle «konservative», som betyr at man i praksis minst vil nå opp til slike verdier. I mange realistiske scenarier vil feltstyrken kunne være høyere.

    StrålekildeAvstandMaks feltstyrke i pulseneMaks effekttetthet i pulsene
    Mobilmast (1000 W)10 meter17,3 V/m0,8 W/m2
    WiFi-ruter (hjemme)25 cm12,0 V/m0,38 W/m2
    Bærbar PC (WiFi aktiv)10 cm17,3 V/m0,8 W/m2
    Mobiltelefon(4G/5G) tale16 cm17,3 V/m0,8 W/m2
    Mobiltelefon, høyttaler 40 cm3 V/m0,03 W/m2
    Mobiltelefon i lomma1,5 cmca. 60 V/m8,8 W/m2
    AirPods / Trådløse propperI øretca. 80 V/m> 10 W/m2
    Mobiltelefon i lomma under samtale via trådløse propper0,5 cm155-250 V/m> 10 W/m2
    Pulsbelte (Bluetooth)0,5 cmca. 50 V/m6,6 W/m2
    Smartklokke / Ring1 cm15-25 V/m0,6 W/m2

    Ut fra tabellen ser du at det ikke er mulig for smarte, kroppsnære ting å eksponere deg med lavere feltstyrke enn man opplever 10 meter fra en basestasjon i en mobilmast. Dette gjelder også mobiltelefonen du har i bukselomma, der den ligger nær svært viktige organer som endetarm, tykktarm, testikler, og penis – organer som har hatt økt kreftforekomst de siste årene etter at smarttelefoner ble allemannseie.

    Du ser også at vi her har å gjøre med feltstyrker som langt høyere enn det som skal til for å påvirke ionekanalene. En trøst er at når pulsene treffer kroppen, blir de selvfølgelig dempet, og det ganske kraftig. Ser vi på AirPods, som med sine antenner rett utenfor øret stråler med 80 V/m, vil det etter 2 cm være 25 V/m og i 5-10 cm dybde inn i hodet være 1-3 V/m. Det er fortsatt da et godt stykke igjen før man er nede i 0,1 V/m. Strålingen når også forholdsvis lengre innover i et lite hode enn i et voksent. (I tillegg kommuniserer øreproppene med hverandre, men det er en annen historie som kommer i tillegg.)

    Hvor langt inn i kroppen pulsene fortsatt vil ha en styrke man bør bekymre seg for, er altså et vesentlig spørsmål, men ikke helt enkelt å besvare.

    (At strålingen fra en mobilmast på 10 meters avstand er svakere, bør ikke narre deg til å tro at du ikke behøver bry deg om masten fordi den er svakere. Det fins godt med belegg for at folk får helseplager fra mobilmaster ved vesentlig større avstander, og samlet eksponering er viktig i tillegg til samspillet mellom strålingen fra ulike kilder.) 

    Enkle råd for «bioelektrisk opprydding»

    Avstand er din beste venn. Fordi feltstyrken faller raskt med avstanden, utgjør selv små endringer en stor forskjell:

    • «Lagre og synkroniser»: Hvis du bruker pulsbelte eller smartklokke, sjekk om den har en frakoblet-modus. Ta opp treningsøkten lokalt – altså uten at trådløst er slått på, og synkroniser dataene etter at du har tatt enheten av kroppen.
    • Erstatt trådløse ørepropper med kablede: Slik sparer du ikke bare hodet, men også den delen av kroppen hvor du har mobilen, siden den slipper å kommunisere til proppene. Bruk helst høyttaler når du snakker i telefonen og hold telefonen så langt unna det går.
    • Gjør «flymodus» til en vane: Hvis du bruker smartring eller klokke for søvnsporing, sett den i flymodus om natten. Den vil fortsatt samle dataene dine, men den stopper den aktive «pulsingen» mens kroppen din prøver å lade kroppens «batterier».
    • Bruk bordet, ikke fanget: Bruk aldri en bærbar PC rett på fanget. Plasser den på et bord. Hvis mulig, bruk en nettverksledning i stedet for WiFi, og bruk heller WiFi enn mobildata. Det siste har vesentlig kraftigere elektriske pulser, og 5G kraftigere enn 4G.
    • Skru av det du ikke bruker: Jo flere typer trådløs kommunikasjon som er påskrudd samtidig, jo mer stråler enheten. Lær deg å skru raskt av og på. For mobiltelefoner finnes det app’er for å automatisk skru av/på på bestemte tider eller steder.
    • Få mobiltelefonen ut av bukselomma! Har du lårlomme bruk det, eller bruk lommen i jakka – eller aller helst ha telefonen i sekken eller ytterst i veska. Legg den fra deg når du setter deg ned. Vit at det stråler minst fra skjermsiden. Legg derfor skjermen inn mot deg.

    Den elektriske kraften i pulsene påvirker cellene på to ulike måter

    Den elektriske kraften fra pulsene i trådløse signaler skaper «elektrisk støy» som kan forstyrrer cellene et godt stykke innover i kroppen – ikke minst når man har kroppsnære enheter. En hovedårsak er at kroppen vår styres av spenningsstyrte ionekanaler som er bittesmå proteinstrukturer som fungerer som sluser for frakt av stoffer inn og ut av cellene. De åpner og lukker seg som respons på elektriske signaler. Forskning viser at den elektriske kraften i pulsene, kan «dytte» til disse portene slik at de lekker. Når disse portene blir åpnet feilaktig, fører det til oksidativt stress (frie radikaler) og gir skader på cellens indre strukturer – helt uten at det foregår noen temperaturøkning.

    I tillegg til å utløse lekkasjer i ionekanalene, kan pulset stråling forstyrre kroppens evne til å produsere energi ganske direkte. Mitokondriene våre er cellenes «kraftverk», og de produsererATP (cellenes drivstoff) ved hjelp av en «molekylær motor» kalt ATP-syntase. Denne motoren drives utelukkende av en fint avstemt elektrisk spenning mellom ytter- og innersiden av en mikroskopisk membran. Forskning har vist at pulset stråling får ATP-motoren til «å hakke» så den mister noe av effektiviteten. Dermed forstyrres ATP-produksjonen.

    Pulsene skaper dermed to problemer for cellene dine samtidig: De produserer mer skadelig avfall (frie radikaler) og mindre energi (ATP). Dette kan forklare hvorfor mange opplever kronisk tretthet, hodepine, «hjernetåke» eller rytmeforstyrrelser i hjertet når de er i nærheten av trådløst utstyr: Cellene kjemper bokstavelig talt for å holde batteriene ladet, for å kvitte seg med skadelige stoffer, og for å lese av kroppens egne elektriske signaler riktig.

    Er du frisk slik at kroppen din lager klare og tydelige elektriske signaler, vil en kort periode med en kroppsnær enhet antagelig gi få problemer. En joggetur med pulsbelte vil heller ikke påvirke deg merkbart. Er derimot kroppen sliten og i ulage kan mitokondrier slite og kroppens egne signaler være i ulage, kaotiske og svake. Problemene vil da kunne forsterkes ved at trådløse-pulser forstyrrer kroppens egen signaler. Og bruker du kroppsnære enheter over lengre tid –  timevis og daglig – vil du etter hvert kunne forstyrre kroppens celler slik at du utvikler en eller annen slags helseproblemer fordi cellene dine sliter med langvarig oksidativt stress og lavere ATP-produksjon.

    Else Nordhagen, 14.4.2026

    Vitenskapelige referanser

    • Bertagna, F., et al. (2021). Effects of electromagnetic fields on neuronal ion channels: A systematic review. Annals of the New York Academy of Sciences. DOI: 10.1111/nyas.14597.
    • Panagopoulos, D. J., et al. (2021). Human-made electromagnetic fields: Ion forced-oscillation and voltage-gated ion channel dysfunction. Frontiers in Public Health. DOI: 10.3389/fpubh.2021.686119.
    • Pall, M. L. (2013). Electromagnetic fields act via activation of voltage-gated calcium channels to produce beneficial or adverse effects. Journal of Cellular and Molecular Medicine. DOI: 10.1111/jcmm.12088.
    • Yuan, e. al. (2018). Pulsed Electromagnetic Fields Affect Mitochondrial Biogenesis and Bioenergetics. Scientific Reports. DOI: 10.1038/s41598-018-24156-5.
    • Austrian Medical Association (ÖAK) (2012). Guideline of the Austrian Medical Association for the diagnosis and treatment of EMF-related health problems and illnesses. Originaldokument (PDF).
    • BioInitiative Working Group (2012/2020). A Rationale for Biologically-based Public Exposure Standards for Electromagnetic Fields. BioInitiative.org.

    Denne teksten av Else Nordhagen ble først publisert på http://einarflydal.com den 14.04.2026

    • St chevron_right

      Et prestisjebygg uten sjel

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 4 dager siden • 2 minutes

    Arkitektur er aldri bare arkitektur. Den er et speil. Et uttrykk for verdier, selvrespekt og ambisjoner. Derfor er det umulig å betrakte det nye regjeringskvartalet i Oslo som kun et bygg. Det er et signal. Et budskap, enten bevisst eller ubevisst, om hvem vi er og hva vi ønsker å være. Og nettopp derfor er det så urovekkende.

    Nina Cappelen, forfatter.

    For det som nå reiser seg i hjertet av Oslo oppleves for mange ikke som et symbol på fremtidstro, åpenhet eller verdighet. Det fremstår som noe langt mer kjølig: massivt, lukket og blottet for menneskelig varme. En arkitektur som ikke inviterer, men distanserer.

    Gode bygg har karakter. De forteller en historie. De gir deg en følelse av sted og tilhørighet. De får deg til å stoppe opp, se, og kanskje til og med kjenne noe. Men hva kjenner man her? Svaret er ingenting. Eller verre, en følelse av fremmedgjøring. Lange flater av betong og glass. Stramme linjer uten lekenhet. Et formspråk som minner mer om institusjon enn fellesskap. Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til funksjonalistiske maktbygg fra en tid og et sted der mennesket ofte kom i andre rekke.

    Det sies ofte at arkitektur skal speile samtiden. Det reiser følgende spørsmål: Hva sier dette bygget om oss?

    Lever vi i en tid preget av avstand, kontroll og teknokratisk tenkning? En tid der effektivitet og sikkerhet veier tyngre enn skjønnhet, varme, og menneskelig skala? Det er fristende å si ja. For det nye regjeringskvartalet fremstår ikke som et bygg som søker kontakt med menneskene rundt seg. Det fremstår som et bygg som beskytter seg mot dem.

    Selvsagt finnes det forklaringer som sikkerhetskrav etter 22. juli. Et behov for robuste løsninger, og et ønske om funksjonalitet og effektiv drift. Alt dette er legitimt, men det forklarer ikke alt. For historien viser oss at selv de mest funksjonelle bygg kan være vakre. At selv de strengeste krav kan løses med kreativitet og omtanke. At det går an å bygge sikkert uten å bygge sjelløst.

    Når resultatet likevel oppleves som tungt og utilnærmelig, er det grunn til å spørre: Har funksjon fått forrang over mennesket?

    Det er her koblingen til politisk ledelse blir vanskelig å ignorere. For arkitektur skapes ikke i et vakuum. Den godkjennes, bestilles og formes innenfor rammer satt av mennesker med makt. Og når sluttresultatet oppleves som kaldt og distansert kan det speile en dypere problemstilling: En ledelse som i økende grad fremstår fjern fra dem den er satt til å tjene. Dette handler ikke om enkeltpersoner, men om en kultur. En måte å tenke på der system, struktur og kontroll prioriteres over nærhet, identitet og tilhørighet.

    Et samfunn som respekterer seg selv bygger ikke bare for funksjon. Det bygger for mennesker. For opplevelse. For stolthet. Det handler ikke om luksus eller pynt. Det handler om verdighet. Når våre viktigste offentlige bygg ikke inspirerer, ikke løfter, ikke engasjerer – hva sier det om vår kollektive selvrespekt?

    Kanskje er det nettopp derfor så mange reagerer negativt fordi folk intuitivt kjenner når noe mangler.

    Sjel.

    Og når maktens bygninger mangler sjel reiser det et viktig spørsmål:

    Er det bare arkitekturen som er blitt tom, eller er det noe mer?

    Nina Cappelen

    • St chevron_right

      EU puster lettet ut

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 4 dager siden • 3 minutes

    Viktor Orbán er ute av veien, eller i ferd med å bli det. En brysom stemme er svekket. En politiker som nektet å rette seg etter flertallet, som stilte spørsmål ved kriger, ved sanksjoner, ved den økonomiske kursen. Nå kan Europa igjen snakke med én stemme. Eller er det nettopp det som er problemet?

    Dan-Viggo Bergtun.

    For hva er det egentlig som feires?

    Er det demokratiet som styrkes, eller er det lydighet som premieres? Er det åpen debatt som vinner frem, eller er det en stadig hardere disiplinering av hva som er lov å mene?

    Det som nå utspiller seg i EU, ligner mindre på et mangfoldig demokratisk fellesskap og mer på et system der avvik blir sett på som en trussel som må fjernes. Orbán var aldri problemet i seg selv. Han var et symptom. Et uttrykk for at det finnes politiske strømninger i Europa som ikke passer inn i den vedtatte linjen.

    Ved å gjøre ham til hovedfienden, slipper man å ta inn over seg det som er langt mer ubehagelig. At misnøyen er bred. At den finnes i Slovenia, i Italia, i Spania. At den finnes blant velgere som betaler prisen for en politikk de ikke opplever å ha kontroll over.

    Dette handler ikke bare om enkeltland. Det handler om en utvikling der EU i økende grad krever politisk ensretting. Enighet om kriger. Enighet om sanksjoner. Enighet om økonomiske prioriteringer. De som ikke retter seg inn, blir presset ut, isolert eller stemplet.

    Er dette fortsatt demokrati?

    Eller er det begynnelsen på noe annet. Et system der makten samles, der rommet for uenighet snevres inn, og der avvikende syn ikke møtes med argumenter, men med fordømmelse.

    Kaja Kallas løftes frem som en lederskikkelse for denne linjen. En kompromissløs stemme for en hard kurs. Men det er grunn til å stille et langt mer ubehagelig spørsmål. Er dette lederskap, eller er det ideologisk rigiditet forkledd som prinsippfasthet eller fascistisk drag?

    Hennes tilnærming til Russland fremstår for mange ikke bare som politisk, men som dypt generaliserende. En form for russofobi som i praksis reduserer et helt folk til en fiende. I enhver annen sammenheng ville en slik kollektiv mistenkeliggjøring blitt omtalt som noe langt mer alvorlig. Hvorfor aksepteres det her?

    Og enda mer oppsiktsvekkende blir det når en så hard linje får sette premissene for en hel union fra et av de minste medlemslandene. Spørsmålet er ikke størrelse i seg selv, men makt. Hvem definerer virkeligheten? Hvem setter rammene for hva som er akseptabel politikk?

    Dette angår ikke bare EU. Norge blir direkte berørt. Gjennom EØS-avtalen er vi tett koblet på et system vi ikke har stemmerett i. Når EU beveger seg i retning av økt politisk ensretting, følger konsekvensene også oss. Vi importerer regelverk, prioriteringer og konfliktnivå uten å ha reell påvirkning.

    Hva skjer da med det norske demokratiet?

    Når beslutninger som griper inn i økonomi, energi og utenrikspolitikk i stor grad formes utenfor landets grenser, og innenfor et system som i økende grad ikke tåler avvik, er det grunn til uro.

    For dette handler ikke lenger bare om politiske uenigheter. Det handler om selve rammene for hva som er mulig å mene.

    Når kritikk møtes med mistenkeliggjøring. Når nyanser forsvinner. Når det forventes lojalitet fremfor refleksjon.

    Da må vi stille det spørsmålet som altfor sjelden stilles.

    Hva er det Europa er i ferd med å bli?

    Historien lærer oss at demokrati ikke forsvinner over natten. Det tappes gradvis for innhold. Gjennom språk. Gjennom press. Gjennom en stadig snevrere forståelse av hva som er akseptabelt.

    Når EU nå feirer at en vanskelig stemme svekkes, burde det ikke være grunn til lettelse. Det burde være et varsko.

    For et system som ikke tåler uenighet, er ikke sterkt. Det er sårbart.

    Så ja, kanskje EU er glad nå.

    Men spørsmålet er om det finnes noe igjen å være glad for når stillheten har erstattet uenigheten!


    • St chevron_right

      Brussel har vunnet – nå tvinges Ungarn på kne for sine egne penger

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 4 dager siden • 3 minutes

    Endelig skjedde det som EU-eliten har drømt om i 16 år. Viktor Orbán og Fidesz tapte valget i april 2026. Péter Magyar og Tisza-partiet feiret som om de hadde reddet Europa fra barbariet. Og hva er den første tingen den nye regjeringen lover? Å krype for Brussel og hente hjem de milliardene som EU har holdt som gisler siden 2022. Dette er ikke «demokratiets seier». Dette er klassisk imperialisme med pengepisken: gjør som vi sier, eller dø i fattigdom.

    La oss se nøyaktig hva Brussel krever for å slippe løs de frosne midlene – rundt 17 milliarder euro, noen kilder sier opp mot 25 milliarder. Dette er Ungarns egne skattepenger, penger landet har betalt inn i EU-budsjettet, men som kommisjonen har stjålet under dekke av «rettsstat» og «anti-korrupsjon». Her er lista, rett fra EUs egne papirer.

    Lista har vi brukt KI-verktøy til å sammenfatte og alle lenkene er sjekket av oss. Kommentarene er våre:

    De 17 såkalte «remedial measures»

    Dette er den første muren. Ungarn må opprette en uavhengig «Integrity Authority», en anti-korrupsjons-taskforce og gjøre offentlige anskaffelser «mer transparente». Oversatt til vanlig språk: Brussel skal bestemme hvem som får kontraktene. De vil ha slutt på at ungarske firmaer (ofte med forbindelser til regjeringen) vinner anbud. I stedet skal det være «konkurranse» – altså at multinasjonale selskaper og EU-vennlige aktører kan plyndre videre. De krever også bedre samarbeid med OLAF, EUs egen svindelpoliti, og bruk av datasystemer som ARACHNE for å overvåke alt.

    Se Politico.

    De 27 «super milestones» i gjenopprettingsfondet (RRF)

    Dette er den virkelige hammeren. Ingen euro utbetales før alle 27 er krysset av – fullt og «korrekt». Kjernen er «rettslig uavhengighet»: National Judicial Council skal få mer makt, Høyesterett skal renses for politisk innflytelse, og påtalemyndigheten skal bli «uavhengig». Les: Domstolene skal ikke lenger tjene det ungarske folket, men EU-kommisjonen og de liberale verdiene fra Brussel. Pluss strengere kontroll av offentlige innkjøp og budsjett. Fristen er august 2026 – etter det kan flere milliarder forsvinne for alltid.

    De horisontale «enabling conditions» – altså de ideologiske kravene

    Her kommer den ekte galskapen. For å få kohesjonsmidler (enda flere titalls milliarder) må Ungarn godta EUs Charter of Fundamental Rights i praksis. Det betyr:

    • Akademisk frihet (altså slutt på nasjonal kontroll over universitetene).
    • Rettigheter for asylsøkere og migranter (altså åpnere grenser og slutt på motstanden mot masseinnvandring).
    • LHBTIQ+-rettigheter (den beryktede «barnebeskyttelsesloven» må vekk – positiv omtale av homofili i skolen skal bli obligatorisk igjen).
    • Uavhengig media og sivilsamfunn (altså at NGO-ene som finansieres fra utlandet skal få fritt spillerom, mens nasjonale medier presses).

    Dette er ikke «rettsstat». Dette er ideologisk kolonisering. EU straffer et land som våget å sette sitt eget folk først – mot masseinnvandring, mot gender-ideologi, mot korrupsjon i egne rekker. Og nå, etter at velgerne har gitt Magyar flertall (inkludert to tredjedels flertall som gjør konstitusjonelle endringer enklere), står han klar til å signere på den prikkede linja. Han lover å gå inn i European Public Prosecutor’s Office, endre grunnloven og «gjenopprette demokratiet». Oversatt: Han skal selge ut suvereniteten for å få pengene til å renne.

    Ursula von der Leyen og kommisjonen klapper allerede i hendene. «Swift work to be done», sa hun etter samtalen med Magyar. Oversatt: Nå skal Ungarn bli som alle andre lydige vasaller – Polen under Tusk var bare en forsmak.

    Dette er den ekte ansiktet til EU. De snakker om «verdier» og «demokrati», men bruker budsjettet som våpen. Orbán holdt stand i 16 år. Han brukte veto, han blokkerte, han satte Ungarn først. Nå er han borte, og den nye regjeringen skal viske ut alt som luktet av nasjonal suverenitet. For milliarder i bestikkelse.

    Ungarn er bare det siste eksempelet. Neste gang er det et annet land som ikke bøyer seg for globalist-agendaen. Dette handler ikke om korrupsjon eller domstoler. Det handler om makt. Brussel vil ikke ha suverene nasjoner. De vil ha underkastelse.


    Her er også en interessant analyse:

    • St chevron_right

      Symposium om verdenssituasjonen i vakre omgivelser

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 5 dager siden

    Invitasjon til symposium i Tolfa 31. mai til 5. juni. Interesserte må melde seg på umiddelbart.

    Pål Steigan.

    Program

    Analyse av verdenssituasjonen, kreftene bak, utviklingstrekk, hva vi kan vente oss og hva vi bør gjøre. Metode, kildekritikk, strategi. Og som motpol: stedsutvikling i en liten italiensk by, historie, kultur.

    Symposiet holdes på Convento Cappuccini Tolfa, det vakkert restaurerte klosteret som er hjertet i dagens kulturelle utvikling av Tolfa.

    Ankomst 31. mai avreise 5. juni.

    Pris:

    Fullpensjon, enkeltrom €850

    • Fornavn:

    • Etternavn:

    • Adresse:

    • Epost:

    • Telefon:

    • Kort presentasjon:

    • Hvorfor du ønsker å delta:

    Sendes til

    symposium@steigan.it

    • St chevron_right

      – 10.000 flasker vin må klima-destrueres

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 5 dager siden • 1 minute

    Det er lett å tro at endringene på Vinmonopolet kun er lokale påfunn, men de er i virkeligheten en direkte konsekvens av internasjonale klimaforpliktelser.

    Siri Hermo.

    Gjennom EØS-avtalen er Norge juridisk forpliktet til å følge EUs klimamål.

    Dette innebærer et kutt i klimagassutslipp på 55% innen 2030.

    Som et statlig selskap har Vinmonopolet fått i oppdrag å levere sin andel av disse kuttene.

    Siden over 90 % av utslippene deres stammer fra emballasje og transport, er det her de må sette inn støtet.

    For å nå målene har Vinmonopolet innført strenge krav til «klimasmart emballasje» for viner under 250 kroner.

    Flasker kan maksimalt veie 420 gram.

    Dette fjerner tunge, tradisjonelle glassflaskene som krever enorme mengder energi å produsere og frakte.

    For å møte kravene ser vi mer bruk av PET-plast (med pant) og tynnere glass.

    Dette reduserer vekten med opptil 80-90%, som gir et massivt utslag i klimaregnskapet.

    EU har vedtatt et nytt regelverk (PPWR) som vil tvinge frem enda større endringer i hele Europa:

    -Flaskeformer skal standardiseres for å gjøre logistikken mer effektiv.

    -Det blir forbudt med «unødig emballasje» som kun er ment for pynt eller for å få flasken til å se større og dyrere ut.

    Selv om Norge har fått et foreløpig unntak fra kravet om vasking av flasker (fordi vårt pantesystem er så effektivt på resirkulering), vil resten av Europa i økende grad gå over til ombrukssystemer.

    Saken om destruksjon av vinflasker som veier «30 gram for mye» viser utfordringene i overgangen. Vinmonopolet følger strenge anbudsregler for å sikre likebehandling av alle europeiske produsenter.

    Når en produsent bryter vektkravet, gir ikke systemet rom for dispensasjon, noe som i ytterste konsekvens fører til at fullverdige produkter kastes – et paradoks i miljøkampen som har vakt stor debatt.

    Det vi ser i vinhyllene er ikke tilfeldig.

    Det er den praktiske gjennomføringen av en politikk som starter i Brussel, går via norske miljømål, og ender opp som krav til vekt, pant og holdbarhet på flasken du kjøper.

    Er «tukling» med vinen det som får folk til å våkne…?

    Siri Hermo

    • St chevron_right

      Trumps blokade død ved ankomst

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 5 dager siden • 3 minutes

    Vi skrev i vår kommentar i går at Trumps annonserte blokade av Hormuzstredet (Strait of Hormuz) framstår som en idé som er dødfødt både taktisk og strategisk, basert på militære realiteter, økonomiske konsekvenser og geopolitisk logikk.

    BREAKING: President Trump says that “effective immediately” the U.S. will start to blockade ships trying to enter or leave the Strait of Hormuz. Follow AP’s live updates. https://t.co/ZIkLdcH2vt

    — The Associated Press (@AP) April 12, 2026

    Det tok da heller ikke mange minutter før denne «blokaden» ble omdefinert til noe ganske annet og det av den amerikanske sentralkommandoen.

    Blokade eller ikke blokade – det er spørsmålet

    På søndag postet presidenten til sosiale medier: «Den amerikanske marinen, den fineste i verden, vil begynne prosessen med å blokkere enhver og alle skip som prøver å komme inn, eller forlate, Hormuzstredet».

    Enhver som leser dette vil få et sterkt inntrykk av at Donald Trump har vedtatt «å blokkere enhver og alle skip som prøver å komme inn, eller forlate, Hormuzstredet». Så feil kan man ta.

    For den amerikanske sentralkommandoen (Centcom) sa at blokaden ville være begrenset til skip som går via iranske havner – og at den ville tillate passasje av skip på vei til havner som tilhører USAs allierte i Gulfen. Centcom sa at blokaden ville tre i kraft på 10am ET (3pm BST) og gjelder Persiabukta og Gulf of Oman, som er forbundet med det smale Hormuzstredet.

    For å skape ytterligere forvirring sendte det amerikanske militæret senere et notat til sjøfolk som sa at blokaden bare ville bli håndhevet i farvann øst for Hormuz-stredet, ifølge Reuters.

    Dette betyr at Centcom har omdefinert blokaden til Trump ganske betydelig.

    Kina forutsetter at trafikken gjennom Hormuzstredet kan fortsette

    Blokaden av Hormuzstredet tjener ikke de felles interessene til det internasjonale samfunnet, sier Kinas utenriksminister Wang Yi til Khaldoon Khalifa Al Mubarak, spesialutsending fra UAEs president for Kina, i Beijing mandag (13. april) ifølge en uttalelse fra departementet.

    Wang sa at Kina forsto de legitime sikkerhetsbekymringene til de arabiske gulfstatene, og at den grunnleggende måten å løse krisen var en omfattende og varig våpenhvile oppnådd gjennom politiske og diplomatiske midler.

    – Kina håper de relevante partene vil overholde de midlertidige våpenhvileordningene, og fortsatt være forpliktet til å løse tvister gjennom politiske og diplomatiske midler, og unngå en gjenopptakelse av fiendtligheter, sa Guo Jiakun, talsmann for utenriksdepartementet.

    CHINA has issued a strong warning to US reinstating that China has an energy agreement with IRAN and it ships will not be intercepted.

    Chinese Defense Ministry:

    ‘Chinese ships continue to move in and out of the waters of the Strait of Hormuz. We have trade and energy… pic.twitter.com/M3yNLwuJFU

    — Global Surveillance (@Globalsurv) April 13, 2026

    I en direkte melding til Trump-administrasjonen og den amerikanske marinen sier Kinas forsvarsminister admiral Dong Jun at kinesiske skip vil fortsette å seile gjennom Hormuzstredet gjennom avtaler med Iran, og advarer USA om ikke å «blande seg inn i våre saker.»

    Også fra Dongs uttalelse:

    1. Sier at kinesiske skip for øyeblikket «beveger seg inn og ut av farvannene i Hormuzstredet».

    2. Bekrefter at Kina har eksisterende «handels- og energiavtaler med Iran» som Kina vil «respektere og hedre».

    3. Uttrykker eksplisitt: «Iran kontrollerer Hormuzstredet, og det er åpent for oss», og anerkjenner iransk suverenitet over gjennomfarten.

    JUST IN; CHINA LINKED Vessel Challenges U.S. Blockade with Successful Hormuz Transit!!

    A sanctioned Chinese-linked oil tanker named Rich Starry has reportedly transited the Strait of Hormuz on April 14, 2026, according to real-time shipping data

    This occurred shortly… pic.twitter.com/z5NzhzWOCa

    — Global Surveillance (@Globalsurv) April 14, 2026

    NEW: 20+ vessels crossed the Strait of Hormuz in the past 36 hours

    The vessels used the new sea lanes designated by Iran and paid tolls

    Western vessels are still prohibited from using the Strait of Hormuz

    These vessels belong to China, Pakistan, India, and other countries pic.twitter.com/zUxmlgIoTW

    — Iran Observer (@IranObserver0) April 13, 2026

    • St chevron_right

      Trumps hemmelige kriger mot verden fortsetter å vokse i antall

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 5 dager siden • 13 minutes

    En analyse fra The Intercept avslører at «freds»-presidenten har involvert USA i mer enn 20 militære intervensjoner, væpnede konflikter og kriger.

    Av Nick Turse.

    The Intercept, 30. mars 2026

    President Donald Trump snakker i det uendelige om «fred». Han stilte til valg med løfte om å holde USA utenfor konflikter, han hevder å være en «fredsmegler», har kjempet for å få Nobels fredspris, og grunnla et såkalt fredsråd. «Under Trump vil vi ikke ha flere kriger»sa han i valgkampen i 2024. Likevel har Trump kastet USA inn i konstant konflikt, og har til og med overgått andre krigshissende presidenter som Richard NixonGeorge W. Bush og Barack Obama.

    Det hvite hus og Pentagon vil ikke fortelle det amerikanske folket hvor USA er i krig, og Trump har aldri gått til Kongressen for godkjenning av krigene. Men en analyse fra The Intercept avslører at Trump har involvert USA i mer enn 20 militære intervensjoner, væpnede konflikter og kriger i løpet av sine over fem år i Det hvite hus. På grunn av manglende innsyn fra myndighetene, ukjent sikkerhetssamarbeid og unntak som er innebygd i den amerikanske loven — som 127e-fullmakten som ble innført etter angrepene 11. september, og loven om hemmelige operasjoner som gir CIA mulighet til å føre hemmelige kriger — kan det faktiske antallet være betydelig høyere.

    I løpet av sine to perioder i embetet har Trump ledet væpnede intervensjoner og militære operasjoner — inkludert droneangrep, bakkeraid, stedfortrederkriger, 127e-programmer og fullskala konflikter — i AfghanistanDen sentralafrikanske republikk, Kamerun, Ecuador, Egypt, Iran, IrakKenyaLibanonLibyaMaliNigerNigeriaNord-Korea, PakistanFilippineneSomaliaSyriaTunisiaVenezuelaJemen og et uspesifisert land i Indo-Stillehavsregionen, samt angrep på sivile i båter i det Karibiske hav og Stillehavet. Mer enn 6.500 amerikanske spesialstyrkers «operatører og muliggjørere» er for tiden utplassert i over 80 land verden over. I løpet av sin andre periode har Trump-administrasjonen også mobbet Panama og truet CanadaColombiaCubaGrønland (kanskje også Island) og Mexico.

    I USAs grunnlov er det Kongressen som har myndighet til å erklære krig, ikke presidenten, påpekte Katherine Yon Ebright, advokat i Brennan Centers Liberty and National Security Program.

    «Kongressen har ikke godkjent konflikter i dette brede spekteret av sammenhenger, og faktisk ville mange lovgivere — for ikke å snakke om offentligheten — bli overrasket over å høre at fiendtligheter har funnet sted i mange av disse landene», sa Ebright. «Kongressens godkjenning er ikke bare en avkryssingsøvelse: Det er et middel for å sikre at den formelle beslutningen om å gå til krig tas demokratisk og ansvarlig, med et klart formål og mål som det amerikanske folket kan støtte».

    Til tross for at USA ikke har erklært krig siden 1941, har militæret kjempet nærmest konstante kriger – fra Korea til Vietnam på 1950-tallet, gjennom 1970-tallet, til Afghanistan og Irak på 2000-tallet, ettersom den utøvende makt har kommet til å dominere regjeringen og Kongressen har abdisert fra sin konstitusjonelle plikt hvis landet skal gå til krig.

    I årevis har Pentagon til og med forsøkt å definere krig ut av eksistensen, og hevdet at de ikke behandler 127e og lignende fullmakter som fullmakter til bruk av militær makt. I praksis har imidlertid spesialstyrker brukt disse fullmaktene til å opprette og kontrollere stedfortrederstyrker og noen ganger delta i kamp sammen med dem. Nylige presidenter har også konsekvent hevdet vidtrekkende rettigheter til å handle i selvforsvar, ikke bare for amerikanske styrker, men også for partnerstyrker.

    «Mange lovgivere — for ikke å snakke om medlemmer av befolkningen — ville blitt overrasket over at fiendtligheter har funnet sted i mange av disse landene».

    Trump-administrasjonen har til og med hevdet at full krig i Iran er noe annet enn det den er. Tidligere denne måneden nektet viseforsvarsminister for politikk, Elbridge Colby, å kalle den krig. «Jeg tror vi er i en militær aksjon nå»sa han til lovgiverne.

    Trump omtaler rutinemessig konflikten med Iran som en krig, men han har også fremstilt den som en «ekskursjon». Trump har også feilaktig hevdet at hvis han ikke kaller konflikten med Iran en «krig», omgår det Kongressens konstitusjonelle myndighet.

    «Vi har noe som kalles en krig, eller som de heller vil si, en militær operasjon. Det er av juridiske grunner»sa han fredag. «Jeg trenger ingen godkjenninger. Ved krig skal du få godkjenning fra Kongressen. Noe sånt».

    Tidligere i mars fortalteSjef for Special Operations Command, admiral Frank M. Bradley, underkomiteen for etterretning og spesialoperasjoner i Representantenes hus’ forsvarskomité, at hemmelige krigskapasiteter var avgjørende for USA.

    «Dette miljøet legger stor vekt på styrker som kan operere vedvarende innenfor omstridte områder, under terskelen for væpnet konflikt»sa han. «Små fotavtrykk er nødvendige for å muliggjøre fornektelses-strategier, styrke alliertes motstandskraft og bidra til avskrekking uten å utløse eskalering, og for å motvirke ulovlig og ondsinnet aktivitet uten stor militær tilstedeværelse».

    Bradley hevdet at USAs fiender «visker ut grensene mellom konkurranse og konflikt», men dette er nettopp det Amerika har gjort i flere tiår, inkludert en rekke hemmelige kriger under begge Trump-periodene. USA har ført grunnlovsstridige og hemmelige konflikter gjennom en rekke mekanismer. Et eksempel er loven om hemmelige aksjoner. Den gir myndighet til hemmelige, uoffisielle og hovedsakelig CIA-ledede operasjoner som kan involvere bruk av makt. Den har blitt brukt under de evige krigene, også under Trump, til å gjennomføre droneangrep utenfor områder med aktive fiendtligheter. Den ble visstnok brukt i det første amerikanske angrepet på Venezuela, sent i 2025 — en forløper til en krig som bare dager senere førte til kidnappingen av landets president, Nicolás Maduro, utført av USAs spesialstyrker.

    Authorization for Use of Military Force fra 2001, som ble vedtatt i kjølvannet av angrepene 11. september, har blitt utvidet av påfølgende administrasjoner til å omfatte et bredt spekter av terrorgrupper — de fleste av dem eksisterte ikke 11. september — dette har blitt brukt til å rettferdiggjøre antiterroroperasjoner, inkludert bakkekamp, luftangrep og støtte til partnerstyrker i minst 22 land, ifølge en rapport fra Brown Universitys Costs of War Project, fra 2021.

    Under Trump har selv denne signaturløsningen for krig etter 11. september blitt forkastet til fordel for noe mer hemmelig. Toppledelsen i Pentagon ønsket å holde såkalte «gi råd, assistere og følge» eller «AAA»-oppdrag — som kan være umulige å skille fra militær kamp — hemmelige under Trumps første periode. Dette førte til at daværende forsvarsminister James Mattis beordret at amerikanske operasjoner i Afrika skulle holdes «unna forsiden», fortalte en tidligere høytstående amerikansk tjenestemann til International Crisis Group.

    Men forsøket på å holde Trumps andre afrikanske kriger hemmelige kollapset under et AAA-oppdrag i mai 2017, da Navy SEAL Kyle Milliken ble drept og to andre amerikanere ble såret i et raid mot en al-Shabab-leir i Somalia. Pentagon hevdet opprinnelig at somaliske styrker var ute foran Milliken — amerikanske soldater skal forbli på siste dekning og i skjul der de holder seg ute av syne og er beskyttet — men den fiksjonen falt sammen, og sannheten kom frem at han faktisk var sammen med somaliske styrker.

    Dette ble fulgt av en katastrofe i oktober 2017 i Tongo Tongo, Niger, hvor ISIS-krigere la bakhold for USAs soldater, drepte fire av dem og såret to andre. USA hevdet i utgangspunktet at troppene ga «råd og bistand» til lokale motparter. I virkeligheten, inntil dårlig vær forhindret det, skulle teamet som falt i bakhold støtte en annen gruppe amerikanske og nigerianske kommandosoldater, som forsøkte å drepe eller fange en ISIS-leder som en del av Obsidian Nomad II, et annet 127e-program.

    Under 127e bevæpner, trener og leverer amerikanske kommandosoldater — inkludert hærens Green Berets, Navy SEALs og Marine Raiders — etterretning til utenlandske styrker. I motsetning til tradisjonelle støtteprogrammer i utlandet, som primært er ment å bygge lokal kapasitet, sendes 127e-partnere deretter ut på USA-ledede oppdrag, mot amerikanske fiender for å oppnå USAs mål.

    I Trumps første periode gjennomførte USAs spesialstyrker minst 23 separate 127e-programmer over hele verden. Tidligere rapportering fra The Intercept har dokumentert mange 127e-innsatser i Afrika og Midtøsten, inkludert et samarbeid med en notorisk enhet knyttet til mishandling, i det kamerunske militæret, også under Trumps første periode. Samarbeidet fortsatte lenge etter at medlemmene ble knyttet til masseovergrep. I tillegg til Kamerun, Niger og Somalia har USA gjennomført 127e programmer i Afghanistan, Egypt, Irak, Libanon, Mali, Syria, Tunisia, Jemen og et ukjent land i Indo-Stillehavsregionen.

    «Under den globale krigen mot terror bygde Forsvarsdepartementet opp sin kapasitet og sikret juridiske fullmakter til å operere ‘av, med og gjennom’ utenlandske militære og paramilitære», sa Ebright, og bemerket at disse fullmaktene var utformet for å motvirke al-Qaida, men hadde ført til kamp mot grupper som ikke hadde blitt debattert og godkjent av Kongressen. «Disse mindre, uautoriserte fiendtlighetene gjennom eller sammen med utenlandske partnere kan virke gammeldagse sammenlignet med Iran-krigen og andre nylige offentlige og vedvarende fiendtligheter, men i årevis forsterket de oppfatningen av at presidenten kan bruke makt når og hvor han vil, selv uten spesifikk godkjenning fra Kongressen».

    I nesten ett år har Det hvite hus unnlatt å svare på gjentatte forespørsler fra The Intercept om informasjon om tidligere og nåværende 127e-programmer.

    «Selv om Trump hevder å være fredspresidenten, er han faktisk konfliktsjefen, som fører mange meningsløse og dødelige kriger, og sikrer en generasjon fiendtlige mot et lovløst USA», sa Sarah Harrison, assisterende juridisk rådgiver ved Pentagons Office of General Counsel, International Affairs under Trumps første periode. «Hans handlinger er ikke bare grunnlovsstridig og i strid med folkeretten, de gjør amerikanerne mindre trygge og lommeboken mindre full».

    I sin andre periode har Trump ført åpen krig over hele det afrikanske kontinentet, og gjennomført luftangrep fra Nigeria til Somalia. I Midtøsten har Trump etterlatt seg en rekke sivile døde, fra et migrantfengsel i Jemen til en barneskole i Iran.

    USAs straffende krig mot Iran har pågått i over en måned uten en klar definisjon av seier, en plan for etterspillet eller en sammenhengende strategi bak krigersk retorikk og skiftende påstander, sist om at USA kjemper en krig for regimeskifte og muligens vil ta Irans olje.

    «Vi har hatt regimeskifte, hvis du allerede ser etter, fordi det ene regimet ble desimert, ødelagt, de er alle døde», sa Trump søndag 29. mars, med henvisning til toppledere som ble drept i krigen, inkludert den avdøde øverste lederen ayatollah Ali Khamenei. «Det neste regimet er stort sett dødt».

    «Vi har hatt regimeskifte, hvis du allerede ser etter, fordi det ene regimet ble utslettet, ødelagt, de er alle døde».

    Ytterligere amerikanske styrker blir nå sendt til Midtøsten for å forsterke mer enn 40.000 soldater som allerede er stasjonert i regionen. Dette inkluderte dusinvis av jagerfly, bombefly og andre fly, samt to hangarskipsgrupper. (USS Gerald R. Ford måtte siden forlate kampen og reise til havn etter en brann om bord på skipet.)

    Mer enn 2.000 ekstra marinesoldater ankom regionen i løpet av helgen (uke 13 O. a), og ytterligere 2.000 er på vei med skip. Et lignende antall fallskjermjegere fra 82. luftbårne divisjon forventes å ankomme snart. Tilstrømningen av tropper kommer samtidig som Trump har truet med å ta Irans oljefelt.

    «For å være ærlig med dere, er det jeg liker best å ta oljen i Iran, men noen dumme folk i USA sier: ‘hvorfor gjør du det?’ Men de er dumme folk», sa han til Financial Times på søndag. I et innlegg på Monday Truth Social truet Trump med å begå krigsforbrytelser, ved å «sprenge og fullstendig utslette alle [Irans] elektriske kraftverk, oljebrønner og Kharg-øya (og muligens alle avsaltingsanlegg!)»

    Pentagon har allerede bedt om 200 milliarder dollar ekstra for å betale for Iran-krigen og den endelige kostnaden forventes å løpe opp i billioner av dollar.

    USA øker også konfliktene på den vestlige halvkule. Siden angrepet på Venezuela og bortføringen av presidenten i januar, skal USA ha gjennomført en operasjon for regimeskifte på Cuba, i et forsøk på å presse ut president Miguel Díaz-Canel. Trump har også gjentatte ganger snakket om å «ta»  Cuba. Han har også truet med å annektere Grønland (og muligens Island), gjøre Canada til en amerikansk delstat, og gjennomføre militære angrep i Mexico.

    Sjefen for U.S. Special Operations Command refererte nylig til den «opplevde økningen i amerikansk støtte til operasjoner mot karteller i Mexico» og sa at hans elitetropper «fortsatt er posisjonert for å tilby … støtte til meksikanske militære og sikkerhetsstyrker for å avvikle narko-terrororganisasjoner». USA hevder for øyeblikket å være i krig med minst 24 karteller og kriminelle gjenger som de ikke vil navngi.

    Under Operasjon Southern Spear har USA gjennomført en ulovlig kampanje med angrep på båter i Karibiske hav og det østlige Stillehavet, hvor 49 fartøy har blitt ødelagt og mer enn 160 sivile drept. Det siste angrepet, 25. mars i Karibia, drepte fire personer.

    «Trump vil kalle DoDs (forsvarsdepartementet. O.a) summariske henrettelser på åpent hav en krig fordi han tror det vil tillate ham å drepe sivile. Og han vil kalle krigen i Iran en militæroperasjon slik at han slipper å gå til Kongressen for godkjenning», forklarte Harrison, som også tidligere har jobbet i Det hvite hus’ kontor for lovgivende anliggender. «Det spiller ingen rolle hvilke innbilte juridiske konstruksjoner Trump kommer opp med, det vil ikke beskytte ham eller hans tjenestemenn mot ansvarlighet for disse ubestridelig ulovlige anvendelsene av makt».

    Angrepene på båter ble nylig flyttet til land som såkalte «bilaterale kinetiske handlinger mot kartellmål langs Colombia-Ecuador-grensen», mot navnløse «utpekte terrororganisasjoner». «Den felles innsatsen, kalt ‘Operasjon Total Utryddelse’, er starten på en militæroffensiv fra Ecuador mot transnasjonale kriminelle organisasjoner, med støtte fra USA», kunngjorde Joseph Humire, fungerende assisterende krigsminister for innenriksforsvar og amerikanske sikkerhetssaker, tidligere denne måneden. Den amerikansk-ecuadorianske kampanjen har allerede streifet inn i Colombia, etter at et gårdsbruk ble bombet eller truffet av «rikosjetteffekt» 3. mars, og etterlot en udetonert 225 kilos bombe liggende i Colombias grenseområde.

    «Det spiller ingen rolle hvilke innbilte juridiske konstruksjoner Trump kommer opp med, det vil ikke beskytte ham eller hans tjenestemenn mot ansvarlighet».

    Harrison påpekte de menneskelige kostnadene ved de mange konfliktene som Trump-administrasjonen førte, og bemerket, «alle menneskene som dør unødvendig på grunn av én manns ego og hvordan det gjør USA mye mindre trygt».

    Påfølgende presidenter i Det hvite hus og Pentagon har også hemmeligholdt hele listen over grupper som USA er i konflikt med. I 2015 ba The Intercept Pentagon om «en fullstendig og uttømmende liste over grupper og individer, inkludert tilknyttede og/eller assosierte styrker, som det amerikanske militæret har fullmakt til å iverksette direkte aksjon» — Pentagons omskriving av angrep. Elleve år senere venter vi fortsatt på et svar. The Intercept spurte nylig om en enkel telling — bare antallet — av kriger, konflikter, intervensjoner og kinetiske operasjoner, men Office of the Secretary of Defense ga ingen svar. «Dine henvendelser er mottatt og sendt til riktig avdeling», sa en talsperson til The Intercept for noen uker siden, før han avsluttet all kontakt med denne reporteren.

    «Spredningen av uautoriserte, president-initierte konflikter reiser dype utfordringer for vår rettsstat, demokrati og ansvarlighet i spørsmål om krig og fred», sa Ebright. «Dette gjelder også hemmelige kriger som regjeringsansatte kan omtale som ‘krigføring med lett fotavtrykk’ eller ‘lavintensitetskonflikt’, ikke minst fordi vi gjentatte ganger har sett sporadiske angrep eller raid vike for langvarige militære engasjementer og større operasjoner».

    Bradley — kanskje best kjent for å ha beordret dobbeltangrepet som drepte to skipsbrudne menn i fjor høst — tilbød nylig en uklar katalog over «statlige fiender, terrorister og transnasjonale kriminelle nettverk» som er alliert mot USA, inkludert Kina, Russland, «Iran, dets stedfortrederstyrker og terrororganisasjoner» og andre navnløse «statlige fiender», transnasjonale kriminelle organisasjoner som «fortsetter å forsøke å utnytte de sørlige tilnærmingene til USA»; ISIS- og Al-Qaida-tilknyttede grupper, samt «terrorister» og «ekstremistgrupper» i Afrika. Utenriksdepartementet teller for tiden 94 utenlandske terrororganisasjoner rundt om i verden, inkludert 13 som ble utpekt tilbake i 1997. 37 grupper, omtrent 40 prosent av listen, ble lagt til under Trump — 27 i hans andre periode. Det nyeste tilskuddet, Det sudanske muslimske brorskap, ble utpekt tidligere denne måneden. Administrasjonen opprettholder også en hemmelig liste over innenlandske terrororganisasjoner som den ikke vil offentliggjøre.

    I flere uker har The Intercept spurt om Det hvite hus i det hele tatt vet hvor mange kriger, konflikter, kinetiske operasjoner og militære intervensjoner USA for øyeblikket er involvert i. Vi har aldri mottatt noe svar.

    Denne artikkelen er hentet fra The Intercept:

    Trump’s Secret Wars on the World Keep Expanding

    Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

    Kontakt forfatteren:

    Nick Tursenick.turse@theintercept.com

    @nickturse på X