Denne teksten ble først publisert på http://einarflydal.com den 19.02.2026.

Et utvalg elektrosjokkvåpen fra søk på nettet. Slike våpen er handelsvare. De nøytraliserer motstanderen med serier av korte, kraftige elektriske pulser.

Media melder at en norsk forsker skal ha testet pulset stråling på seg selv og blitt syk av det. Han skal ha vært overbevist om at syk kunne man ikke bli når strålingen er svakere enn dagens grenseverdier. Men der tok han visst feil.

Dette er blitt en stor sak som er omtalt i , Nettavisen, Dagbladet og i medier i flere land, også i Russland. Strålevernets Lars Klæboe uttaler derimot til Aftenposten at slike skader ikke kan skje, til tross for at solide utredninger fra USAs fremste forskningsråd og etterretning sier det motsatte. 

Her settes atlså hele trådløsbransjens og strålevernets troverdighet på spill: Hvem tar feil? Kan pulset stråling være skadelig, selv når den er svakere enn grenseverdiene? 

Saken har dermed røtter tilbake til «Havana-mysteriet», «diplomatsyken» og «Moskva-signalet». Her nøster jeg opp trådene.

Det var Washington Post som kom med nyheten om den norske forskerens eksperiment – uten å røpe hvem han er eller hvilken offentlige etat han har arbeidet i. Vi kan bare gjette: Strålevernet? Nkom? Forsvaret? FHI?

Washington Post kopler saken til «Havana-mysteriet»: Hundrevis av diplomater fra USA og Canada både på Cuba og en del andre steder ble for få år siden syke med symptomer som er typiske for el-overfølsomme: ulike kombinasjoner av diffuse helseplager, tanketåke, utmattethet.

Spekulasjonene dreide seg om dette kunne skyldes et russisk strålevåpen, men noe slikt ble aldri påvist, trass i omfattende offentlige utredninger både fra USAs fremste forskningsorganer og i to av de største etterretningsgrenene. Alle konkluderte med at pulset stråling kan gi slike helseplager, og at noe strålevåpen ikke var påvist. 

Pussig nok fins det ingen omtaler i noen av rapportene av muligheten for at diplomatene er blitt syke av eget kommunikasjonsutstyr – f.eks. mobiltelefoner, satellittelefoner, WiFi inne i kontorer der stråiingen reflekteres fra radioskjermed vegger og vinduer og dermed blir flere ganger kraftigere enn normalt.

At en del folk får akutte helseplager av slik stråiing, og at nyere generasjoner trådløst gjerne er verre enn de tidligere, er særdeles godt dokumentert, f.eks. gjennom forskningsartiklene til svenske Mona Nilsson og Lennart Hardell. Sentrale biologiske mekanismer på cellenivå er grundig dokumentert i forskningen til greske Dimitri Panagopoulos og andre.

Er slike muligheter vurdert i de amerikanske utredningene, er det i så fall sladdet i de publiserte rapportene. (Kilder og lenker til disse utredningene fins i mine tidligere bloggposter.)

En beleilig «avisand» som skaper oppstyr

Historier om strålevåpen rettet mot USAs diplomater dukker opp fra tid til annen som en «avisand». De har en kjerne av sannhet:

Strålevåpen fins, både i små utgaver som på bildene over, og i større versjoner for «crowd control», som på bildet under. Noen virker ved å skape  en intens varmefølelse, andre ved å skape smerte.

De største versjonene som dels er i bruk, dels under utvikling, brukes til å ødelegge raketter og droner. Både Israel og USA, og sikkert også andre, har drevet med utvikling av slike siden Ronald Reagan lanserte sin Star Wars-visjon: Strålevåpen i verdensrommet.

De nyeste tilskuddene til Israels Iron Dome og visjonen om Golden Dome, som er Trumps versjon, er i realiteten en slags laserkanoner for å sende ut ekstreme energipulser som brenner i stykker det de treffer. Bildet under viser en slik fra USAs forsøksbase White Sands.

«Havana-mysteriet» og «diplomatsyken» dreier seg altså ikke om disse store systemene, som åpenbart er skadelige og som ikke omtales, men om det fins små våpen som med stråling svakere enn grenseverdiene kan skape helseskade. For i så fall er grenseverdiene satt for høyt og strålevernet en illusjon.

Saken rammer i så fall ikke bare diplomatene, men Strålevernet og hele trådløs- og radarbransjen – mobilprodusenter, telekom-selskaper og alle oss brukere. Inklusive personellet i CIA, FBI osv., som er storbrukere av trådløst utstyr, og forskere som Lars Klæboe, som har satt sin karriere i pant på at ingen helsevirkninger kan påvises.

Alt av moderne trådløst er basert på pulser

Moderne radiokommunikasjon er basert på stadig kraftigere signalmodulering, som vil si kraftige, brå, svært korte pulser, mens gjennomsnitlig energiintensitet gjerne er ganske lav. (Se bildet under, fra en vanlig «smart» Aidon strømmåler.)

Mange forskere verden over har lenge advart mot denne teknologien fordi naturens biologiske prosesser styres i stor grad av svake pulser – både pulser fra omgivelsene og som produseres av biologien selv. De teknisk produserte pulsene overdøver og forstyrrer livet, er deres budskap.

Siden grenseverdiene settes utfra gjennomsnitt og helsefaren vurderes utfra dette, fins det intet forbud mot utstyr som lager skarpe pulser som overdøver naturens egne. Slike korte, skarpe pulser fanges ikke opp av reguleringene, men er i stedet et fristed for teknologisk utvikling.

Den norske forskeren har altså vist at de kan skade – mens han ville vise at det kunne de ikke.

Derfor skapes det så mye oppstyr av nyheten om den norske forskerens eksperiment – og derfor koples saken til den uløste verkebyllen «Havana-mysteriet» med sine hundrevis av diplomater som fikk helseproblemer men ikke noen anerkjennelse fra amerikansk helsevesen for at de var annet enn psykisk syke. Og derfor spriker påstandene så kraftig. Og derfor blir det så viktig å dempe ned et hvert funn som viser at pulser svakere enn grenseverdiene kan gi helseskader.

Historiene om mulige strålevåpen nærer også en annen side som gjør at de dukker opp på beleilige tidspunkter:

Har russerne slike våpen? Da må vi også skaffe oss slike og sørge for å ruste opp!

Å holde liv i Havana-mysteriet passer godt i en tid der øst-vest-konflikten fører til at hundretusener slaktes ved fronten i Ukraina og denne krigen samt Trumps Golden Dome-prosjekt trenger maksimal legitimitet. 

Radiobølgede pulser svakere enn grenseverdiene utnyttes i medisinfaget til å lage ørsmå hull i biologisk materiale og til å åpne blod-hjerne-barrieren. De benyttes i medisinsk forskning til å gjøre mus til diabetikere. Og de kan brukes til å åpne blod-hjerne-barrier

De som driver strålevern i Norge og mange andre vestlige land befinner seg derimot i en slags tankeverden som blinder dem fra å akseptere denne kunnskapen.

Nyheten om den norske forskeren kom derfor både beleilig og ubeleilig. Den kan være en ren psy-op som del av den nye, kalde krigen for å legitimere våpenutviklingen og fiendebildet, og den kan – helt motsatt – være et angrep på et fossilt strålevern som trenger en revisjon.

Strålevåpen, pulser, grenseverdier i øst og vest

Forskning på strålevåpen er ikke ny. Under 2. verdenskrig forsket man i Det tyske riket på slike våpen og utsatte fanger for eksperimenter for å se hva de tålte. Våpenet ble gitt opp fordi det krevde for mye strøm. Delaktig i denne forskningen var Herman Schwan, som etter krigen ble hentet til USA (under «Operation Paperclip») og ble den toneangivende forskeren på fastsettelse av grenseverdiene jeg har omtalt over, der oppvarmingsfaren ble lagt til grunn som et kompromiss mellom forsvarets folk som bare ville tenke kortsiktig og ikke ville hindres i utvkling av moderne kommunikasjon, og de som var opptatt av at forskningen viste biologiske virkninger som kunne skade også ved langt svakere og pulset eksponering.

Forskningen på biologiske virkninger av pulser ble tidlig satt i gang i Sovjetunionen i stor skala og over mange år. Siden man fant at pulset stråling hadde vesentlig krafitere virkning enn monotone bølger, laget man strengere restriksjoner på arbeidsplassene i radioindustrien og i medisinsk behandling der slik stråling var i bruk. Jeg kjenner ikke til utvikling av strålevåpen derfra, men omfattende kartlegging av biologiske virkninger, som USAs forsvar oversatte.

Forskere fra USA og Sovjet møttes i regi av FN for å diskutere slike virkninger i Warzawa i 1973, og var da forholdsvis enige om dem. USA fastsatte sine grenser bare for å beskytte soldater mot akutte skader, Sovjet for å beskytte arbeidere mot langtidsskader. Grenseverdiene i de to landene reflekterte nok hvilke krefter som var toneangivende på feltet.

I dag bruker også norsk politi strålevåpen med pulset energi til å lamme personer – uten oppvarmingsvirkninger av skadelig nivå så langt man vet. Forsvaret – også i Norge – bruker slike pulser fra radarer som kan «se over horisonten», men disse gir oppvarming på nært hold og vil f.eks. brenne opp en fugl som flyr for nærme.

Trådene bakover til «Moskva-signalet»

Jeg har oversatt en rekke bøker og forskningsartikler og publisert en rekke bloggposter der «Havana-mysteriet» og dens forløper på 1970-tallet «Moskva-signalet» omtales.

På 1970-tallet var det nemlig»Moskva-signalet» som var populært å skrive om: Russerne bestrålte i flere år USAs ambassade i Moskva med svak pulset stråling – svakere i energi (dvs. i oppvarmingspotensiale) enn USAs grenseverdier. De skulle altså være uskadelige i følge USAs politikk på området.

Likevel døde tre  ambassadører av kreft og en rekke av personalet fikk misdannede barn og/eller fikk diffuse helseplager av samme slag som nå seinere i forbindelse med «Havanna-mysteriet» og el-overfølsomhet.

Jeg har selv vært i kontakt med det gamle DDRs store forsker på feltet, Karl Hecht. Han satt også i Sovjets øverste vitenskapelige råd for radiobølget stråling på den tiden da «Moskva-signalet» var i drift og beskrev det som foregikk for meg.  Han ble senere en prominent forsker i det forenede Tyskland. Du finner hans omtaler i mine bloggposter. En  nyere forskningsartikkel om skadene (av Martinez) finner du på min blogg, oversatt til norsk, og hele historien om hvordan USAs myndigheter håndterte «Moskva-signalet» omtales i Steneck og Butler: «Debatten om mikrobølgene» (også den på norsk).

Med «Havana-mysteriet» skjer det nå akkurat det samme som med «Moskva-signalet»: USAs myndiheter reagerte ulikt og forvirret: Det skulle jo ikke gå an, men gikk an likevel. HMS-folkene undesøkte og utredet, og de fant skader. Men ulike utredninger konkluderte i ulike retninger, og man lot saken renne ut i sanden fordi den var for politisk betent.

En forbudt tanke

At «Havana-mysteriet» ganske enkelt kan skyldes tjenestemennenes eget utstyr med høy pulset stråling, så som nye 5G- og satellittelefoner, WiFi, etc. virker som en «forbudt tanke». Men ettersom anslagene over hvor stor andel av befolkningen som får helseplager fra moderne elektromagnetiske felt ligger i størrelsesorden 5-15%, er dette ikke en urimelig hypotese, og tvert om meget sannsynlig. (Jeg har hatt direkte dialog med sentrale utredere i USA. De utelukker ikke det.)

Røttene bakover og et foreldet faglig grunnlag

Dagens grenseverdier i Norge, USA og mange andre land i «den vestlige sfæren» er fastsatt på et grunnlag som er slik at når det brukes som rettesnor, framstår helsemessige virkninger som uforklarlige når strålingen er svakere enn grenseverdiene. (Se f.eks. min bloggpost 16.02.2026.)

Disse grenseverdiene forsvares av bl.a. det norske strålevernet, DSA, som koperer dem fra WHOs anbefalinger, som har dem fra den bransjenære stiftelsen ICNIRP, som har dem fra standardiseringskomiteen ICES innen IEEE, som er USAs bransjeorganisasjon for elektrikere og elektronikkingeniører, som har dem fra tidligere komitearbeider med linjer tilbake til USAs marine på 1950-tallet og frykten for at radarer skulle skade, i konkret forstand koke, marinegaster. (Det fantes flere slike eksempler fra radarindustrien, der innvoller til reparatører ganske enkelt ble kokt.)

Grenseverdiene ble fastlagt på grunnlag av noen ganske primitive forsøk med bestråling med radiobølger av noen få dyr (hunder, katter, rotter) og man målte hvor varme de var blitt over et kort tidsrom (i gjennomsnitt i et stykke vev) når de mistet interessen for mat.

Man valgte ved fastsettelse av eksponeringsgrenser bevisst å se bort fra 1) langtidsvirkninger og 2) helseplager som er forbigående, og 3) at slike virkninger oppstår også ved stråling som er for svak til å gi oppvarming, og at 4) det er behov for strengere grenser for spesielt utsatte personer, f.eks. barn, syke og gamle, og at 5) pulsede radiobølger er godt påvist å gi helsemessige virkninger selv når de – målt som gjennomsnitt over f.eks. 6 eller 30 minutter – er svært svake.

Som nevnt baserer all moderne radiokommunikasjon, fra smartmålere, via Bluetooth, ørepropper, mobiltelefoner og til mobilmaster og radaranlegg, seg på radiobølget stråling med uhyre sterke, brå pulser (gjerne enkeltvis tusen ganger sterkere enn gjennomsnittet over noen minutter). De kommer dessuten med et bredt spekter pulsrytmer, som i seg selv påvirker sentrale funksjoner på cellenivå.

De reelle pulsbildene er i virkelige situasjoner for komplekse og varierte til å kartlegges og undersøkes, mens det aller meste av forskningen på virkninger fra slik kompleks stråling viser biologiske virkninger med skadepotensiale.

Man vet altså at de gir virkninger, herunder skadelige virkninger, men på grunn av kompleksiteten kan man ikke dokumentere detaljerte sammenhenger dersom det kreves bevis for mekanismene og årsakskjedene bak de enkelte skadene i de enkelte tilfellene. Siden de fordeler seg på mange ulike symptomer og slett ikke oppstår hos alle, er de lett å avvise sammenheger ikke så lett blir statistisk signifikante på de enkelte symptomene. Heller ikke blir virkningene synlige når man krever at det skal påvises hvor mye oppvarming/energi som skal til i gjennomsnitt over tid for at man skal godta at radiobølgene kan være årsaken: Det er ikke en relevant målestokk.

Også dagens norske grenseverdier og strålevern er basert på at bare oppvarming kan representere noen helsefare. Den nyeste utredningen fra FHI, som kom nå i januar, summerer opp oppsumeringer av forskningen som ved å basere seg på dette premisset «ikke finner vitenskapelig bevis for helsevirkninger» – noe som er helt åpenbart at man ikke kan finne med dette som utgangspunkt.

Slik avvises fortsatt det store flertall av all publisert forskning, som faktisk finner biologiske virkninger som vil gi helseskader i en del av befolkningen, akutt eller over tid. Og slik avvises fenomenet «el-overfølsomhet», til tross for at FHIs utredninger gjør oppmerksom på «stor usikkerhet» i det materialet de legger til grunn, der altså et stort flertall av forskningsartiklene på feltet allerede er silt bort.

Den norske forskeren og ansvaret

Hva gjelder nyheten om den norske forskeren som laget utstyr for radiopulser som han selv ble syk av, vet jeg ikke hvem det kan være. Det fins nok mange radioingeniører som ikke har fått med seg hvordan grenseverdiene er fastsatt på et helt uriktig grunnlag og derfor ikke gir det helsevernet man tar for gitt.

Både de som sitter med ansvaret for forskningen og forvaltningen av radiobølger og strålevern i Nkom, DSA og FHI ville være gode kandidater i tillegg til folk innen telekom og forsvar. Men de sitter også med et ansvar for å hindre at flere som han blir syke av pulset radiobølget stråling – om han nå fins i det hele tatt.

Einar Flydal, den 19. februar 2026

PS. Søker du i min blogg på Havana, Havanna eller Moskva, vil du finne en rekke bloggposter om temaet og en lang rekke referanser til medieoppslag og til bøker, utredninger og forskningsartikler.

Dette er 301. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold. 

30. januar.

«Vil du vite hva som vil skje med Irans suverenitet etter en amerikansk regimeskiftekrig?

Bare se på Irak: Siden den ulovlige invasjonen i 2003 har Iraks oljeinntekter blitt plassert i Development Fund for Iraq (DFI), som oppbevares i Federal Reserve Bank of New York. I årevis sendte Washington paller med kontanter til Bagdad på fraktflyvninger som stammer fra oljesalget. Den dag i dag forblir oljeinntektene i New York Fed oppbevart som en konto for Iraks sentralbank, og gir Washington muligheten til i hovedsak å kontrollere irakisk politikk og økonomi. Bare den siste uken har USA truet med å stoppe Irak fra å motta sine oljeinntekter hvis partier de anser som «pro-Iran» blir inkludert i den nye irakiske regjeringen, til tross for at dannelsen av en ny regjering er basert på et demokratisk valg som fant sted i november 2025. Da USA hevdet at de ville bringe «demokrati» til Irak, var det kodeord for amerikansk dominans».

«USA har advart Irak om at hvis de velger Maliki som ny statsminister, vil Iraks tilgang til oljeinntektene bli begrenset. Washington kontrollerer fortsatt Iraks oljesalg».

1. februar.

Iranske Seyed Mohammad Marandi:

«Iran har offentliggjort identiteten til 2986 personer drept i de siste opptøyene. Myndighetene oppgir at de fleste var tilskuere og politibetjenter drept av opprørere/terrorister. Det totale dødstallet er 3117; avviket på 131 skyldes uidentifiserte personer eller uoverensstemmelser i data, som skal korrigeres senere. Vestlige medier vil ignorere fakta og lyve. Iranere bryr seg ikke».

Men stortingspresidenten, Masud Gharahkhani, og andre i Norge mener å vite at at tallet er er 10 ganger høyere eller mer, uten at de vet navnet på noen av de drepte. De mener også at de vet at det er regimet som har drept alle sammen og at alle var «fredelige demonstranter» uten hjelp fra USA og Israel, sjøl om USA og Israel har sagt at de støtter opprørerne. Her Mike Pompeo: «A lot of help did come from the US … you may not see it all.»

De som tror Irans myndigheter i løpet av noen dager drepte alle og flere enn Israel klarte på et år med flatbombing av Gaza, mangler helt grunnleggende kritisk sans. Og de fleste ble sannsynligvis drept av USraels terrorister i Iran.

2. februar.

USA/Vesten/Israels ondskapsfulle politikk er den vesentligste årsaken til Irans indre problemer. Her om hvordan sanksjonene virker (annen type krigføring ikke inkludert):

«Etter Iran-Irak-krigen (1980-1988, da USA/Vesten støtta Irak) var Iran i ferd med å komme seg. I 2002 hadde de klatret til 29. plass på verdensbasis – foran Israel, og nærmet seg Tyrkia. I 2010 nådde de 22. plass. Retningen var klar. Så kom sanksjonene. Første runde: falt til 26. plass. Andre runde: kollapset til 44. plass. I dag er Irans økonomi verdt 357 milliarder dollar. Tyrkias er på 1,5 billioner dollar».

3. februar.

Espen Barth Eide smisker med en av de som feiret at USA sprengte Nord Stream, nemlig Radoslaw Sikorski, tidligere polsk statsministeren, nå medlem av EU-parlamentet.

Her om Sikorski: https://english.almayadeen.net/news/politics/polish-eu-parliament-member-on-nord-stream-explosion:-thank

Seinere samme dag:

«Russland ettergir Cubas gjeld på 30 milliarder dollar. Utenriksminister Lavrov kunngjorde at Russland vil gi økonomisk og politisk støtte til Cuba i møte med den økonomiske krisen som er forverret av at USA blokkerer energileveranser. Moskva ser fortsatt på Cuba, hvis gjeld på 32 milliarder dollar de tidligere etterga, som en av sine viktigste strategiske allierte på den vestlige halvkule. ’Vi er fullt ut forpliktet til å fortsette den nødvendige politiske og økonomiske støtten til Cuba.’»

4. februar.

«Justiskomiteen i Representantenes hus (USA) bekrefter at EU blandet seg inn i åtte europavalg. Slovakia (2023) Nederland (2023 og 2025) Frankrike (2024) Romania (2024) Moldova (2024) Irland (2024 og 2025)».

Dette mens ’redaktørstyrte’ norske medier hevder at det kun er Russland som gjør slikt.

5. februar.

«Kina har forbudt investeringer i Israel. I mellomtiden hjelper USA og andre vestlige land Israel med å begå folkemord mot det palestinske folket og kolonisere landet deres». https://x.com/BenjaminNorton/status/2019267097327726643

6. februar.

Hvordan vet man at også E-tjenesten er korrupt? Fordi den heller ikke i årets rapport vurderer hvor farlig USA, NATO, EU og Israel er for Norge. https://www.etterretningstjenesten.no/publikasjoner/fokus/fokus2026_innhold

Seinere samme dag:

«Bevis for tilstedeværelsen av amerikanske laboratorier for utvikling av biologiske våpen i Ukraina er funnet i ’Epstein-filene’, som tidligere rapportert av det russiske forsvarsdepartementet ved en rekke anledninger».

7. februar.

«Jeffrey Epstein fanget viktige medlemmer av den vestlige eliten i seksualforbrytelser og utpresset dem deretter ….. Alex Costa, som håndterte regjeringens sak fra 2008, sa at Epstein ’tilhørte etterretningen, la det være i fred’.

Epsteins utpressingsoperasjon startet på 1990-tallet med Bill Clinton, en enkel sak. Israel var bekymret for at Clinton, en liberal demokrat, ville kjempe for en tostatsløsning slik demokraten Jimmy Carter hadde gjort. Så Epstein og medarbeidere gikk til verks og sørget for at det ikke skjedde.

Det vi ser akkurat nå er bare toppen av isfjellet. De skjulte forholdene som knytter sammen etterretningstjenester, ugjennomsiktige finansstrømmer og de politiske og sosiale elitene er formidable. Den fullendte nettverksbyggeren Epstein var i sentrum for denne skjulte maktmosaikken. Taushet var det høyeste privilegiet. Etatene forble tause, domstolene forble tause, og media forble tause. Systemet jobbet for å beskytte seg selv.

Men etter januar 2026, skal vi behandle Epstein-saken som bare nok en sexskandale? Det som har kommet frem i lyset – i dokumenter, eksplisitte forbindelser, bilder og registre – er bevis på grov utnyttelse og vold mot barn som går utover vanlig kriminalitet – og blir et sivilisasjonsproblem. Det handler ikke lenger om å stille spørsmål ved hvem som ‘besøkte øya’ eller hvem som ‘besøkte rekkehuset på Manhattan’, men å avsløre nettverket som var støttet av et høyt nivå av hemmelighold og institusjonell beskyttelse. Som Hannah Arendt påpekte: Ekte makt begynner der hemmelighold begynner».

Seinere samme dag:

Glenn Diesen:  «Våre regjeringer bruker store summer på såkalt ’hjelp’ til frivillige organisasjoner, tenketanker og andre institusjoner som fører politikk utenfor offentlig kontroll.

For eksempel ble skattepengene våre brukt til å finansiere sabotasjen av Zelenskys fredsmandat i 2019. I 2019 stemte 73 % av ukrainerne for Zelenskys fredsplattform, som oppfordret til å åpne dialog med Donbas, slutte fred med Russland og implementere Minsk-fredsavtalen. Flere vestlige regjeringer finansierte Ukraina Crisis Media Centre, som presenterte ’røde linjer’ som Zelensky ikke kunne krysse, ledsaget av klare advarsler. Disse røde linjene dekket effektivt alt han hadde lovet under valgkampen: – Folkeavstemning – Forhandlinger med Russland uten Vesten – Aksept av visse ultimatumer presentert av Russland – Forhindring av implementering av tidligere sikkerhetspolitikk (før Zelenskyj kom til makten) – Utsettelse, sabotering eller oppsigelse av EU- og NATO-medlemskap – Iverksetting av tiltak (fred?) som kan bidra til å redusere eller oppheve sanksjoner mot Russland – Endring av språklover (som diskriminerer russisk språk).

Listen fortsetter på denne måten. Hensikten var å gjøre det umulig å stoppe den diskriminerende ’avrussifiseringen’ av befolkningen, umulig å skape fred med Donbas, og umulig å skape fred med Russland. Zelenskyj ble også truet på livet av USA-trente nasjonalister og fascister, som også har mottatt ’hjelp’ fra Vesten. Disse NGO-ene organiserte også protestmarsjer mot valgresultatet, som ble fordømt som ’kapitulasjon’.

Gjennom ’hjelp’ til NGO-er og tenketanker støttet vestlige regeringer en politikk som oppildnet til krig, saboterte det ukrainske demokratiet og ødela alle muligheter for fred. Offentlige politikere kan fortsatt snakke om fred og felle krokodilletårer for Ukraina. Alle som kritiserer kapringen av Ukrainas sivilsamfunn blir konfrontert med de samme frivillige organisasjonene som sverte, sensurerer og kansellerer».

Seinere samme dag:

Trump påstår at han har skaffet seg kontroll over Venezuela etter kidnappingen av Madudo, hans kone og sønn, samt drap på over 100 mennesker, ikke glem det. Men har han det? Jeg har gått ut i fra at det meste er skryt fra Trumps side, for å skaffe et inntrykk av at operasjonen var en suksess og for å framstå som en handlingens mann, en tøffing. Craig Murray, en tidligere britisk diplomat, har undersøkt saken og konkluderer omtrent som meg i sin første video-rapport fra Venezuela.

Seinere samme dag:

«Hvis dette ikke overbeviser deg om at bruddet mellom Maduro og Rodriguez er en CIA-psy-op, vil ingenting gjøre det».

I adressa.no kunne en den 22.2.26 lese:

«Jeg har aldri stemt for at fjell, hav og landskap i Trøndelag skulle industrialiseres. Likevel er det nettopp det vi har fått.»

Beklager å være party-pooper, for det er nettopp dette som beskrives i artikkelen majoriteten i Norge har stemt på, i tiår.

Jeg har lyst til å peke på «det norske paradokset»:

Et overveldende flertall av folket sier fortsatt nei til EU-medlemskap, (hele 72 % i nyere målinger), men stemmer samtidig på partier som forsvarer EØS-avtalen….

Dette skaper en situasjon der Trøndelag og resten av landet ender opp med akkurat den politikken som artikkelen beskriver.

-Det er på høy tid at folk følger med i timen, så de skjønner konsekvensene av det partiet de stemmer på.

-Ikke minst:

Det er på høy tid at norsk media gjør jobben sin, og informerer folket om realiteten de har unnlatt å snakke om i flere tiår!

Gjennom EØS-avtalen overtar Norge lover og regler fra EU, uten at nordmenn via norsk media, er informert om hva det faktisk betyr.

Dette gjelder i høyeste grad energipolitikken, der ACER og EUs energipakker legger sterke føringer for hvordan kraften vår skal forvaltes.

Partiene på Stortinget ser på EØS som selve fundamentet for norsk økonomi og markedsadgang.

Selv om velgerne deres er imot EU-medlemskap, prioriterer altså partiene den økonomiske stabiliteten de mener EØS gir, selv om det i realiteten betyr at man gradvis gir fra seg kontroll over naturressurser og kraftpriser.

EØS fungerer som en politisk «sovepute» fordi den sikrer at vi unngår den store debatten om tilknytning til Europa, samtidig som integrasjonen i realiteten blir dypere og dypere for hvert år.

Så lenge flertallet på Stortinget består av EU/EØS-tilhengere, vil rammene for kraftpolitikken alltid ligge i Brussel.

Det betyr at krav om naturinngrep i EUs «grønne» omstilling og europeiske strømpriser fortsetter, fordi det er en del av den «pakka» de på Stortinget vedtok i 1992, og siden har valgt å beholde.

Det en ser utspille seg i Trøndelag, og resten av landet for den del, er et direkte resultat av de politiske valgene som gjøres ved valgurnene.

Det norske folk har i flere tiår valgt partier som i sum opprettholder et system der EU får stadig større kontroll, selv der partiene formelt sier nei til fullt medlemskap.

For det hjelper ikke å si nei til EU, når EØS avtalen fungerer som det juridiske rammeverket, der avgjørelsene omhandlende vår hverdag uansett tas i Brussel.

Høyesterettsdommen i den såkalte «Hjemfallssaken» viser historisk hvordan Norge har kjempet for nasjonal kontroll over vannkraften.

Da Høyesterett i 1918, og senere i 2007 (etter press fra ESA) behandlet prinsippet om hjemfall, handlet det om én ting: Vannkraften tilhører det norske folk.

Da EFTA-domstolen i 2007 slo fast at det norske hjemfallssystemet diskriminerte private (utenlandske) aktører, måtte Norge endre loven.

Selv om vi fortsatt eier ressursene, har vi via EØS, godtatt et regelverk som begrenser hvordan vi kan bruke dem til egen fordel.

Før bygde man ut vannkraft for å skape lokal industri og billig strøm til folket.

I dagens EØS-styrte system bygges naturinngrepene i Trøndelag -og resten av landet- for å tilfredsstille et europeisk energimarked, ikke for å sikre nordmenn billigst mulig kraft.

Når nye vindkraftområder eller linjenett bygges i Trøndelag i dag, skjer det under et regime der målet er europeisk forsyningssikkerhet og prisutjevning. Dette bryter med den historiske kontrakten fra 1918, der lokalbefolkningen aksepterte naturinngrep, mot at de fikk ta del i verdiskapingen gjennom lave priser og lokale arbeidsplasser.

Når myndighetene ber om «lokal aksept» for vindkraft på Fosen eller i Namdalen, ber de i praksis om at trønderne skal ofre sine fjell og beiteområder for å hjelpe Europa med å nå sine klimamål.

Vi har gått fra en politisk styrt kraftøkonomi, til en markedsstyrt energiunion, der Norges natur i praksis har blitt en innsatsfaktor for EUs grønne giv, uten at det tjener folket som bidrar i dugnaden.

Dagens politiske flertall har valgt å prioritere EØS-samarbeidets spilleregler over de gamle prinsippene som sikret at kraften var vårt viktigste politiske verktøy.

Hvis vi derimot legger premisset om at Norge bruker sin maktposisjon som energi- og råvareleverandør til å sikre seg fordeler utenfor EØS, ville situasjonen for Trøndelag sett slik ut:

Trøndelag ville hatt full suverenitet over kraftprisen.

Uten EØS-avtalens krav om fri flyt og likebehandling, kunne man gjeninnført to-pris-systemet.

Trøndersk industri og husholdninger ville fått strøm til selvkost, mens overskuddskraften kunne blitt solgt til EU, til blodpris om vi ønsket det.

Det hadde blitt stans i tvungen elektrifisering.

Uten EØS/ACER kunne man politisk bestemt at trøndersk kraft først og fremst skal sikre lokale arbeidsplasser og lave priser, fremfor å bli brukt som et verktøy for å pynte på EUs utslippsregnskap gjennom elektrifisering av sokkelen (som Draugen-feltet).

Presset på å bygge ut omstridt vindkraft i trøndersk natur (som på Fosen) ville mistet sitt økonomiske fundament, når målet ikke lenger var å sende kraften ut av landet.

Man kunne prioritert oppgradering av eksisterende vannkraft fremfor nye naturinngrep.

EU når ikke sine klimamål uten norsk gass, vannkraft, karbonlagring og mineraler.

Uten EØS-avtalens begrensninger kunne Norge brukt dette som et rent «forhandlingskort» for å diktere egne vilkår – altså å kreve lav pris hjemme og full markedsadgang ute, fordi EU rett og slett ikke har noe valg om de skal nå sitt mål om å bli det første klimanøytrale kontigent i 2050.

I dette scenariet ville Trøndelag gått fra å være en «taper» som får naturrasering og høy strømregning, til å være en kraft-bastion der den lokale verdiskapingen forblir i regionen, mens Europa betaler prisen for den «grønne» omstillingen de er avhengige av at vi bidrar til.

Siri Hermo

Prisene på matvarer og alkoholfrie drikkevarer i Norge har fortsatt å stige gjennom hele 2025, det har vært en årsvekst på 5,2 prosent fra desember 2024 til desember 2025.

Med en sjølforsyning på under 40% er det på tide å sette fart på en ny matpolitikk her i landet.

( Bilde fra https://tv.nrk.no/serie/nyhetsmorgen-tv/sesong/202602/episode/NNFA05020226 )

Fra og med 1 april 2026 senker Sverige moms på mat fra 12 % til 6 % for å bidra til lavere utgifter for folk. Den svenske Regjeringen har gitt Konkurrensverket i oppdrag å overvåke at senkningen av momsen vil nå forbrukerne.

For de som bor nær svenskegrensa vil det bety at handleturene til Sverige antakelig kommer til å skje oftere.

I august skreiv jeg denne artikkelen på Steigan.no: Folk flest har ikke råd til sunn mat, Jonas! Dette var i valgkampen og etter at matprisene hadde steget med 5,9 prosent i juli. Det var kun to ganger tidligere målt høyere vekst i matpriser i juli, ifølge SSB.

Den maten folk flest har råd til er den billigste, dårligste maten og den er absolutt ikke sunn og helsefremmende.

Hva vi kunne spart samfunnet vårt i helseutgifter dersom vi investerte i sunn og ernæringsriktig mat til en sum folk hadde råd til, skulle jeg ønsker noen med samfunnsøkonomisk kompetanse kunne regna på. En slik investering burde være en fornuftig og bærekraftig investering som hadde vært lønnsom på lang sikt tenker nå jeg.

Samtidig bekymrer våre politikere seg for handelslekkasjen til Sverige, NRK Østfold skrev om dette i november. De skrev at nordmenn har handlet for nesten 9 milliarder kroner fra januar til september 2025, dette viser tall fra SSB. Det er en økning på 11 % sammenlignet med samme periode i fjor.

https://www.nrk.no/ostfold/grensehandelen-gikk-opp-11-_-sa-langt-i-2025_-ifolge-ssb.-1.17647563#:~:text=Nordmenn%20har%20brukt%20nesten%209,totalt%204%2C2%20millioner%20bes%C3%B8k.

Det er ventet at handelslekkasjen til Sverige vil øke kraftig fra 1. april 2026 som følge av den svenske halveringen av matmomsen fra 12 % til 6 %. 

Analyser anslår at grensehandel allerede koster den norske staten over 2 milliarder kroner i tapte merverdi- og særavgifter årlig, et tall som forventes å stige når det svenske kuttet trer i kraft. 

( bilde fra https://www.nrk.no/ostfold/handler-sjeldnere-i-sverige_-_-brukte-mer-penger-1.17762059 )

Norsk næringsliv, representert ved blant annet NHO Mat og Drikke, har uttrykt stor bekymring og ber den norske regjeringen vurdere mottiltak for å begrense lekkasjen. 

Kanskje på tida at våre politikere gjør noe med situasjonen, det er ikke bare sunn mat folk ikke har råd til i landet vårt. De har snart ikke råd til mat i det hele tatt.

Matutdeling er ikke et storbyfenomen lenger, det har vist seg å være behov mange steder i landet vårt. De siste to årene er det kommet flere tilbud også i små kommuner. Forskerne ser at matutdeling er blitt en del av det norske velferdssamfunnet.

Fafo står bak en rapport om matutdeling i 2025 og spør om dette er blitt et etablert tilbud i det norske velferdssamfunnet. Studien følger opp en landsomfattende undersøkelse fra 2023.

Landsdekkende ideelle organisasjoner står for nær halvparten av tilbudene om matutdeling, men lokale initiativ, kirkelige tiltak og frivillighetssentraler spiller også en viktig rolle.

Her er en video fra rapportlanseringa den 3.februar: Velferdsstatens bakside: Hvorfor matkøene ikke forsvinner https://www.youtube.com/watch?v=9FBm4cEj01U

I våre naboland gjør de noe, i Sverige setter de altså ned matmomsen og i Danmark skal 2500 danske kroner utbetales skattefritt i år til statspensjonister uten store formuer og 5000 danske kroner til barnefamilier uten høy inntekt.

De siste økningene i matvarepriser har lagt press på danske familier, spesielt de uten høye inntekter eller store formuer. Regjeringen har derfor inngått en avtale med en rekke partier i Folketinget, som har som formål å gi økonomisk bistand til blant annet en rekke pensjonister, barnefamilier, personer utenfor arbeidsmarkedet og SU-mottakere.

https://fm.dk/nyheder/nyhedsarkiv/2026/januar/regeringen-indgaar-aftale-om-foedevarecheck/?utm_source=sdrn%3Avg%3Aarticle%3ArrWj4e

Tiltak som kutt i matmoms og kontroll av de store matvarekjedene bør på plass. I tillegg bør politikere ta bondenæringa på alvor og sette i gang tiltak og bevilge penger til økt matproduksjon i Norge slik at de når sine egne må om økt sjølforsyning.

NBS (Norsk Bonde og Småbrukarlag) har rapporter på kostnader, som de bestilte av Ruralis. Den var klar i juni 2025, og der ble det anslått hva som skal til for å nå Stortingets sjølforsyningsmål på 50 prosent korrigert for importert fôrråvare innen 2030. 

Økt sjølforsyning vil koste inntil 11 mrd. kroner i året.

Et annet grep rapporten peker på er arbeidskraft. For å nå sjølforsyningsmålet trenger vi flere bønder og flere bruk, noe Norsk Bonde- og Småbrukarlag har pekt på i flere år. Nå er det altså tallfestet. Rapporten anslår behovet på mellom 7000-13 000 flere årsverk. Dersom man forutsetter samme bruksstørrelse som i dag, er det behov for 14 000 flere gårdsbruk. 

https://www.smabrukarlaget.no/aktuelt/nyheter/oekt-sjoelforsyning-vil-koste-inntil-11-mrd-kroner-i-aaret

I stedet for en aktiv politikk som kan gjøre oss i stand til å nå målene og økt sjølforsyning og billigere mat til folk i landet vårt, ser vi regjeringa gang gå gang kommer med det motsatte – men beholder de «fine orda».

Det er politikerne som bestiller rapporter fra departementene. Når departementer så kommer med rapporter, med tiltak som betyr nedlegging av gårdsbruk og bosetting i distriktene, kan en lure på om våre politikere enten ikke veit bedre eller om de bevist går inn for å lure oss.

Skolemedisinen er basert på vitenskapelige prinsipper. Når det gjelder behandling, har randomiserte kontrollerte studier (RCT) en særstilling og regnes tradisjonelt som gullstandarden. Hovedårsaken til RCT studienes sterke posisjon er randomiseringen som skal sørge for at gruppene som sammenlignes er så like som mulig bortsett fra behandlingen som skal studeres. Det er imidlertid mange potensielle fallgruber ved RCT studiene. I dag er det en tett kobling mellom legemiddelindustrien og staten og dette åpner for misbruk. Dette var særlig tydelig under koronapandemien både når det gjaldt vaksinestudiene og behandlingsstudier av Covid. Her skal jeg presentere noen problemer med RCT studier.

Fallgruber ved RCT studier

En RCT studie gjennomføres vanligvis ved at en pasientgruppe ved loddtrekning fordeles i ulike grupper (vanligvis to). Den ene gruppen får den behandlingen som ønskes studert og den andre gruppen får enten placebo eller eksisterende behandling (kontrollgruppen). Ideelt er studien dobbeltblindet hvilket vil si at hverken pasientene eller behandlerne vet hvilken behandling den enkelte pasient får. Pasientene observeres så i en periode før effekten av behandlingen sammenlignes med kontrollgruppen.

RCT studier inkluderer ofte mange pasienter, flere titusener, og kan være svært dyre (opptil flere milliarder kroner). Det er typisk at mange pasienter inkluderes der det er snakk om behandling med liten eller sjelden klinisk effekt. Et eksempel er JUPITER studien sponset av AstraZeneca. I denne studien som inkluderte mer enn 17.000 pasienter, ble den kolesterolsenkende medisinen rosuvastatin (Crestor) sammenlignet med placebo. Studien illustrerer flere forhold som viser vansker med RCT studier.

Som primært endepunkt ble det i JUPITER studien valgt et sammensatt endepunkt som besto av ikke-dødelig hjerteinfarkt, ikke-dødelig hjerneslag, sykehusinnleggelse for ustabil angina pectoris, arteriell revaskulisering (blokking eller operasjon for å bedre blodsirkulasjonen) og bekreftet død av hjerte- karsykdom. (Det primære endepunktet ble nådd for en pasient dersom pasienten ble rammet av en av disse hendelsene). Sammensatte endepunkt blir ofte valgt dersom kliniske mål er sjeldne. Dersom man hadde valgt for eksempel hjerteinfarkt som primært endepunkt måtte studien inkludert mange flere pasienter eller vart lenger og blitt tilsvarende dyrere. Bare Big Pharma har råd til å gjennomføre slike studier. Dersom det ikke kan forventes at staten betaler for medisinene etter positivt resultat, ville slike studier neppe bli gjennomført. I JUPITER studien ble det funnet 44% relativ risikoreduksjon for det primære (sammensatte) endepunktet i rosuvastatin gruppen, men den absolutte reduksjonen var bare 2%. Nittifem personer måtte behandles i to år for å hindre et primært endepunkt. Jeg antar at mange personer ikke ville betale dyrt fra egen lommebok for en så liten helsegevinst. Men fordi staten betaler, blir helsegevinsten opp mot pris sjelden vurdert av lege eller pasient.

Kan vi stole på resultatet i JUPITER studien? Studien var dobbeltblindet, men det er likevel muligheter for at bevisste eller ubevisste feil kan snike seg inn. Det gjelder for eksempel om det foreligger et primært endepunkt for en pasient eller ikke. Alle hendelsene som var inkludert i det sammensatte primære endepunktet måtte avgjøres med skjønn og ofte kan det være vanskelig. Dersom blindingen av en studie er optimal, er den skjønnsmessig vurdering av hendelsene vanligvis ikke noe stort problem da eventuelle feil fordeler seg nokså likt i begge gruppene. Men ulike faktorer kan snike seg inn og påvirke den skjønnsmessige vurderingen. For eksempel kan bivirkninger av rosuvastatin gi mistanke om hvilke gruppe pasientene tilhører og terskelen for å vurdere om en hendelse har skjedd eller ikke kan bevisst eller ubevisst blir farget av dette.

Kan vi stole på resultatet fra JUPITER studien selv om den ble gjennomført på best mulig måte? Det kan vi ikke og en grunn er valget av statistisk metode for å analysere resultatet. Den klart mest brukte metoden er frekvensbasert statistikk og den ble også benyttet i JUPITER studien. Denne analysen har som utgangspunkt en såkalt nullhypotese som antar at det i virkeligheten ikke er noen forskjell i resultatet i de to gruppene. I JUPITER studien ble det funnet 44% færre primære endepunkt i rosuvastatingruppen sammenlignet med kontrollgruppen med en P-verdi på 0,00001. Det betyr at sannsynligheten for å finne dette resultatet (eller et enda bedre resultat) var langt under 1 promille dersom nullhypotesen stemmer (dvs. ingen forskjell mellom gruppene). Dermed ble nullhypotesen forkastet som usannsynlig.

Det er mange kritikere av frekvensbasert statistikk og grunnen er at det vi egentlig ønsker å vite er hvor sannsynlig behandlingseffekten er. Frekvensbasert analyse gir ikke svar på det. Til det trengs Bayesiansk analyse som inkluderer antagelser om hvor effektiv en behandling er før studien starter. Slike antagelser er basert på kunnskap man allerede har vedrørende effekten av rosuvastatin i dette tilfellet og er delvis basert på subjektive vurderinger. En mulig grunn til at frekvensbasert analyse vanligvis velges, er at metoden er enklere og tilsynelatende objektiv mens Bayesiansk analyse viser at vurderingen av studieresultatet er mindre objektivt enn frekvensanalyse indikerer. Frekvensanalyse gjør det lettere å overbevise staten om at en behandling er effektiv og bør betales av det offentlige. Resultatet av den frekvensbaserte analysen med sin objektive aura er vanskelig å bestride, mens det alltid kan diskuteres om antagelsene i en Bayesiansk analyse er rimelige eller ikke. (Bayesiansk analyse viser hvor sannsynlig en behandlingseffekt er mens frekvensanalyse viser hvor sannsynlig et studieresultat er gitt nullhypotesen. Dette er en viktig forskjell som mange ikke er klar over).

JUPITER studien viser en annen statistisk fallgrube. Det vanlige er at det på forhånd bestemmes hvor lenge en studie skal vare. Fordi studier er dyre, ønskes studien begrenset i tid, men ikke kortere enn at en forventet behandlingseffekt vil vise seg med P-verdi under 5% hvilket vil si at resultatet er mindre enn 5% sannsynlig dersom det ikke er noen behandlingseffekt i virkeligheten (nullhypotesen). En P-verdi under 5% betegnes ofte som statistisk signifikant. P-verdien varierer imidlertid med tiden. Selv om nullhypotesen i virkeligheten stemmer (ingen effekt av behandlingen) så vil P-verdien fluktuere avhengige av når resultatene vurderes. Hvis en studie kunne gå over lang tid, vil P-verdien innta mange mulige verdier inkludert lave verdier gjentatte ganger selv om nullhypotesen stemmer. Denne fluktuasjonen kalles ofte P-verdiens random walk.

Det er vanlig at RCT studier blir fulgt av en uavhengig datamonitoreringskomité som gjør en eller flere forhåndsbestemte interimanalyser. Det er industrien (som AstraZeneca) som vanligvis setter rammene, betaler for komiteens arbeid og definerer de statistiske kriteriene for når en studie kan stoppes først og fremst av hensyn til pasientsikkerhet. I JUPITER studien ble det gjort en interimanalyse som viste en forskjell i gruppene med lav P-verdi og det ble bestemt at studien skulle stoppe. Hadde interimanalysen vært gjort senere eller man hadde fullført studien etter planen er det mulig at forskjellen mellom gruppene ville vært mindre og kanskje ikke statistisk signifikant som følge av P-verdiens random walk.

Et annet problem med legemiddelstudier er ekstern validitet. Resultatet i en studie gjelder kun for populasjoner som er sammenlignbare med studiepopulasjonen. Men befolkningen endrer seg med tiden. Færre røyker. Det er flere overvektige. Kostholdet har endret seg. Det betyr at en mulig behandlingseffekt påvist i en RCT studie ikke nødvendigvis er til stede lenger noen år senere fordi befolkningen har endret seg på områder som er viktig for behandlingen eller sykdommen som studeres. RCT studien er derfor kanskje ikke lenger valid. Men det skal mye til at en ny RCT blir gjennomført. Delvis fordi RCT studier er dyre, fordi staten betaler for medisinene, patenttiden er over og en ny studie mot placebo vil bli påstått å være uetisk.

Alle RCT studier har begrenset observasjonsperiode. Dette er ikke noe problem for akutte sykdommer, men er det for forebyggende behandling på ubestemt tid. En studie som har vart i tre år sier kanskje lite om behandlingseffekten eller bivirkninger etter ti eller tjue år. Kanskje effekten forsvinner, eller alvorlige bivirkninger viser seg etter lang tid. Det kan ta lang tid før slike endringer oppdages hvis det i det hele tatt skjer. Selv om JUPITER resultatet er noenlunde riktig kan det tenkes at bruk av rosuvastatin i tjue år har alvorlige bivirkninger. JUPITER studien gir ingen svar på dette. Dette kan illustreres med et tankeeksperiment. Dersom det for mange år siden var gjort en RCT hvor sigarettrøyking ble sammenlignet med placebo blant tenåringer over en treårsperiode, er det usannsynlig at studien ville påvist alvorlige bivirkninger eller overdødelighet blant røykerne. Vi vet nå at alvoret med røyking først viser seg etter mange år.

RCT studier under koronapandemien

Ovenstående viser mulige fallgruber ved RCT studier der håpet er at behandlingen har effekt. Under koronapandemien så vi eksempler på bruk av RCT studier der målet kan ha vært å vise at en behandling ikke har effekt selv om den har det. Det ble gjennomført flere RCT studie hvor klorokin ble testet mot placebo i pasienter med Covid eller eksponert for smittede. Disse studiene var negative og viste ingen effekt av klorokin basert på frekvensanalyser. Grunner til det kan være at studiene var for små eller at mange faktisk ikke hadde Covid. I noen studier ble det gitt høye doser klorokin eller behandlingen ble startet sent i sykdomsforløpet. Poenget her er at det er lett å konstruere RCT studier slik at resultatet er manglende effekt av behandlingen (klorokin i dette tilfellet). Om dette virkelig var hensikten med noen av disse studiene er usikkert, men det er velkjent at den raske testingen og utrullingen av koronavaksinene ikke hadde vært mulig dersom det fantes dokumentert behandling mot Covid pga. av den amerikanske lovgivningen som tillater nødgodkjenning av vaksiner dersom annen behandling ikke finnes.

Det fantes en rekke studier som pekte mot at klorokin hadde gunstig effekt mot Covid, men disse studiene ble ofte sterkt kritisert. En rekke land innførte forbud eller strenge restriksjoner mot bruk av klorokin hos Covid pasienter hvilket var oppsiktsvekkende da såkalt off label behandling (behandling som ikke er dokumentert, men har mulig effekt) har vært en del av medisinsk praksis i alle år. Ivermektin er et medikament som led samme skjebne som klorokin under koronapandemien. Statlige eller legemiddelfinansierte studier viste negative resultat, men ble kritisert for blant annet for lave doser eller for å starte behandlingen for sent. Andre RCT studier viste effekt.

Koronavaksinene ble først testet i RCT studier. I ettertid er disse studiene kritisert for mange av feilkildene beskrevet over for RCT studier i sin alminnelighet og etter mitt skjønn med meget gode grunner.

Konklusjon

RCT studier er gullstandarden for å teste ut medisinsk behandling. Det er imidlertid mange feller ved slike studier. Dette er uunngåelig og er en grunn til at det bør gjøres flere uavhengige studier før en behandling er tilstrekkelig belyst. Den sterke koblingen mellom legemiddelindustrien og staten gjør RCT studier sårbare for misbruk som vist over. En positiv studie kan gi et legemiddelfirma stor inntjening ved at staten betaler for behandlingen og staten viser sitt ansvar for befolkningens helse ved å betale. Men det positive resultatet kan skyldes manipulering av studien som vist over. I denne artikkelen har jeg belyst feller ved RCT studier ved å bruke JUPITER studien som utgangspunkt, men jeg har ingen dokumentasjon på at selve JUPITER studien ble utført med uærlige hensikter.

Koronapandemien viste en annen mulig form for misbruk av RCT studier. Det er ikke vanskelig å konstruere RCT studier som ikke kommer til å vise behandlingseffekt selv om behandlingen i virkeligheten virker.

Big Pharma og staten har til en viss grad kapret RCT metodologien for profitt og politiske formål.

Et F-15E Strike Eagle-fly fra USAs luftforsvar forbereder seg på landing på en base i Midtøsten 18. januar 2026. (Foto fra det amerikanske luftforsvaret av Senior Airman Jonah Bliss)

I likhet med Irak-krigen er den planlagte krigen med Iran bygget på falske premisser. I motsetning til Irak-krigen har det ikke engang vært en reell offentlig debatt.

Av Matthew Petti

reason, 18. februar 2026 

USA går inn i en selvpåført krise i Midtøsten. President Donald Trump har beordret en «vakker armada» inn i regionen, samtidig som han krever at Iran inngår en «avtale» for å unngå krig. Krisen begynte da Trump lovte å hjelpe iranske demonstranter under et to dager langt opprør som ble slått ned med vold, men siden da har hans administrasjon fremmet krav om helt andre saker.

Visepresident J.D. Vance har fokusert på restene av det iranske atomprogrammet, mens utenriksminister Marco Rubio krever innrømmelser på felt som Irans konvensjonelle militærmakt, regionale politikk og innenrikspolitiske system. På tirsdag møtte spesialutsending Steve Witkoff og Trumps svigersønn Jared Kushner iranerne i Sveits, for å diskutere en slags avtale.

«Det var veldig tydelig at presidenten har satt noen røde linjer som iranerne ennå ikke er villige til å faktisk erkjenne og jobbe gjennom», sa Vance til Fox News i etterkant, uten å forklare hva disse røde linjene egentlig er. Amerikanske forhandlinger har angivelig gitt Iran to uker på seg til å komme med et tilfredsstillende tilbud.

Rubio forventer på sin side offentlig at hans egne forhandlere skal mislykkes. «Vi har med radikale sjiamuslimske geistlige å gjøre og folk som tar geopolitiske beslutninger basert på ren teologi», sa han på sikkerhetskonferansen i München mandag. «Ingen har noen gang klart å inngå en vellykket avtale med Iran».

Det er nesten som om administrasjonen ønsker å bruke makt i Midtøsten—og bare leter etter en grunn. En rådgiver for presidenten fortalte Axios at det er «90 % sjanse for at vi ser kinetisk aktivitet de neste ukene». Selvfølgelig kan en krig komme mye tidligere. Trump sa i juni 2025 at han ville bestemme seg i løpet av «to uker» om han skulle angripe Iran, et par dager før han faktisk angrep Iran.

For tjuetre år siden startet USA en krig mot Irak basert på løgner om det irakiske atomprogrammet og andre «masseødeleggelsesvåpen». Den forestående krigen med Iran minner om det prosjektet, med to viktige forskjeller. I stedet for en stor fortelling om soppskyer, har hauker fortalt en lang rekke små løgner, stadig flyttet målene, mens de skjuler sine egne mål. Og i stedet for å faktisk prøve å få til et offentlig mandat, stormer administrasjonen fremover mot krig uten å spørre Kongressen.

For ti år siden ble senator Lindsey Graham (R–S.C.) dypt fornærmet over antydningen om at han presset på for krig mot Iran, fordi han bare ønsket å forhandle fram en «bedre avtale». Nå er han en av de høyeste stemmene mot forhandlinger, punktum, og for krig. Etter bombingen i juni 2025, erklærte Det hvite hus at «Irans atomanlegg er blitt utslettet—og antydninger om noe annet er falske nyheter». Nå vifter administrasjonen med trusselen om en iransk atombombe.

«Vi er ikke i krig med Iran. Vi er i krig med Irans atomprogram», sa Vance til NBC News under krigen i juni 2025, og la til at målet ikke var «regimeskifte» eller «å forlenge eller utvide denne konflikten ytterligere».

Mindre enn ett år senere planlegger administrasjonen, «en felles amerikansk-israelsk kampanje som er mye bredere i omfang—og mer eksistensiell for regimet—enn den israelsk-ledede 12-dagers krigen i juni i fjor», rapporterer Axios. Den israelske regjeringen, Irans erkefiende, «presser på for et maksimalistisk scenario som retter seg mot regimeskifte samt Irans atom- og missilprogrammer», heter det i rapporten.

Arabiske stater, som huser amerikanske styrker og dermed kan bli et iransk mål, har offentlig motsatt seg krigsplaner. Men de kan snakke med to tunger. Saudi-Arabias forsvarsminister Khalid bin Salman sa privat til Trump-administrasjonen, at unnlatelse av å angripe «bare vil styrke regimet», ifølge Axios.

Mens ledere i Midtøsten og USA diskuterer sine krigsplaner, har ikke småfolket i Amerika blitt konsultert. En meningsmåling fra januar 2026 viser at 70 prosent av amerikanerne ikke ønsker krig med Iran og ønsker at presidenten skal spørre Kongressen før han starter en.

Men Kongressen selv virker ikke interessert i å debattere saken. En resolusjon om krigsmakt introdusert av senatorene Tim Kaine (D–Va.) og Rand Paul (R–Ky.) har ligget i komiteen, og Kaine sier at det er lite sannsynlig at den vil bli stemt over mens forhandlingene pågår. Selve teksten i Kaine-Paul-resolusjonen har et eksplisitt unntak, som gir presidenten rett til å forsvare «Israel og andre nasjoner» mot «gjengjeldelsesangrep fra Iran», noe som ville gjøre det mulig for Israel å starte en krig og kreve amerikansk intervensjon, akkurat som i juni 2025.

I 2013, etter at Obama-administrasjonen ba Kongressen om tillatelse til å bombe Syria, skrev sexforbryteren Jeffrey Epstein til tidligere israelsk statsminister Ehud Barak: «Forhåpentligvis foreslår noen [sic] å skaffe tillatelse nå for Iran. Kongressen ville [sic] gjøre det». Så sjarmerende at han mente Kongressen var en relevant aktør.

Mange i Washington ser ut til å satse på at krigen vil utfolde seg så raskt—og virke så rimelig—at all innenlandsk motstand forsvinner. Det veddemålet ga resultater i juni 2025, og i operasjonen i Venezuela i januar 2026. Iranske ledere har imidlertid signalisert at de ikke vil spille med på en begrenset krig denne gangen.

Det amerikanske hauker ønsker nå, er mye større enn kampanjene i juni 2025 og januar 2026. To tjenestemenn fortalte Reuters at de planlegger flere uker med full krigføring. Trump sa til journalister i forrige uke at regimeskifte i Iran «ville være det beste som kunne skje». Kushner mener at Midtøsten «er en flytende substans og evnen til å omforme er ubegrenset», som han skrev i september 2024.

Den retorikken er akkurat slik Bush-administrasjonen og dens tilhengere hørtes ut på randen av Irak-krigen. Så, ingen grunn til bekymring. Trump-administrasjonen vet at den er bedre enn de siste som ble felt for hovmodet sitt.

«Jeg har empati med amerikanere som er utmattet etter 25 år med utenlandske innblandinger i Midtøsten», sa Vance til NBC News i sitt intervju i juni 2025. «Jeg forstår bekymringen, men forskjellen er at den gangen hadde vi dumme presidenter, og nå har vi en president som faktisk vet hvordan man oppnår USAs nasjonale sikkerhetsmål».

Denne artikkelen er hentet fra reason:

The hawks are lying us into yet another Middle Eastern war

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Se også:

INTEL Roundtable w/ Johnson & McGovern – Special Guest: John Kiriakou

Merchants of Death Regarding IRAN: Naming Names here in the U.S. /Lt Col Daniel Davis

Aaron Maté : The Real Obstacle to a U.S.–Iran Agreement

Matthew Petti er assisterende redaktør i Reason og en stolt innfødt fra New Jersey. Han har tidligere rapportert for BBC (på persisk og engelsk), The Intercept, The Daily Beast, New Lines magazine, Responsible Statecraft, Middle East Eye og The National Interest, blant andre publikasjoner. Matthew dekker USAs nasjonale sikkerhetspolitikk og dens samspill med amerikansk samfunn og innenrikspolitikk.

I 2022 ble Matthew tildelt et Fulbright-stipend for å forske på hvordan arabiske journalister samhandler med utenlandske medier. Gjennom Fulbright-programmet jobbet han ved flere nyhetsredaksjoner i Amman, inkludert Jordan News og Radio al-Balad, hvor han ledet et program om latinamerikansk musikk. Tidligere var han stipendiat ved Center for Arabic Study Abroad og Foreign Language Area Studies i Amman.

Matthew ble uteksaminert fra Columbia University med en bachelorgrad i Midtøsten-, Sørasiatiske og afrikanske studier. Han startet sin journalistkarriere som feature-skribent i Columbia Daily Spectator. @matthew_petti på X

Av Dave DeCamp – 21. februar 2026

USAs president innkalte til møtet mens han leder den største oppbyggingen av amerikansk luftmakt i Midtøsten siden invasjonen av Irak i 2003

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com, 17. februar 2026.

President Trump innkalte torsdag til det første møtet i sitt såkalte «Board of Peace», et organ han opprettet for å overvåke våpenhvilen i Gaza, som Israel fortsatt bryter. Trump så ut til å true med at et amerikansk angrep på Iran kunne komme innen 10 dager.

I en tale på møtet refererte Trump til sitt angrep på Iran i juni 2025, som rettet seg mot landets atomanlegg. «Nå må vi kanskje ta det et steg videre — eller kanskje ikke. Kanskje vi skal gjøre en avtale. Dere kommer til å få vite det i løpet av de neste, sannsynligvis ti dagene», sa han.

Trump sa også at Iran «må inngå en avtale. Hvis ikke det skjer … vil dårlige ting skje».

USAs president innkalte «Board of Peace» mens han leder det The Wall Street Journal har beskrevet som den største samlingen av amerikansk luftmakt i regionen, siden invasjonen av Irak i 2003. USA har sendt et andre hangarskip til Midtøsten og utplassert dusinvis av ekstra jagerfly der de siste dagene.

Selv om Trump hevder at Iran har muligheten til å «inngå en avtale» med USA, er det uklart hva slags avtale han ville akseptert, og hans administrasjon har ikke lagt frem en sammenhengende sak for hvorfor de må angripe landet.

I sin uttalelse på torsdag sa Trump at Iran ikke kan ha «atomvåpen», men i flere måneder insisterte han på at de amerikanske luftangrepene «utslettet» Irans atomanlegg, og det er for øyeblikket ingen tegn til at Teheran engang er i stand til å anrike uran. Ifølge The New York Times har Iran antydet at de er villige til å stanse anrikningen av kjernekraft i tre til fem år, og deretter gå inn i et regionalt konsortium for å anrike sivilt uran, en ordning som ikke vil gi Teheran noen vei til atomvåpen.

USAs egentlige mål med Iran er sannsynligvis enten regimeskifte eller å fjerne Irans evne til å angripe Israel. Israelske tjenestemenn har krevd at enhver avtale må inkludere restriksjoner på Irans missiler, en betingelse Teheran aldri ville akseptere, siden deres missiler er deres eneste form for avskrekking og en måte å iverksette motangrep hvis landet blir bombet av USA eller Israel.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

President Trump Threatens War With Iran at His First ‘Board of Peace’ Meeting – News From Antiwar.com

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Se også:

Stephen Kinzer: The History & Evolution of U.S. Regime Change

Stanislav Krapivnik: Russia & China United in Defense of Iran

Seyed M. Marandi: «War for Survival» – Iran’s Strategy as War Is Imminent

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

• Av Hans Olav Brendberg
• februar 17, 2026
• Bokanmeldelse

Michael Glennons «National security and the double government» er – som mange viktige bøker – eit ganske kortfatta arbeid. Vel hundre sider, og ikkje spesielt utilgjengeleg når det gjeld språk og sjargong.

Men boka gjev eit svært kvalifisert forsøk på å svara på spørsmålet «kven styrer i Washington», og Glennon gjev teori og terminologi som gjer det mogleg å rydda opp i mykje forvirring.

Kjernen i Glennons teori er at USA har eit system med eit dobbelt sett institusjonar – ein fordobla statsstruktur.

Grunnmuren i denne strukturen er det Glennon kallar «Madisonske institusjonar»: Kongress, president og domsstolar. Det systemet av kontrollmekanismar og maktbalansar som er skildra i den amerikanske grunnlova, og i Federalist papers.

Desse institusjonane lever i symbiose med eit anna sett med institusjonar, det Glennon kallar «det trumanske nettverket», der den verkelege makta no i stor grad er lokalisert.

Den nasjonale tryggleiksstaten som vart bygt opp i Trumans presidentperiode – det nasjonale tryggleiksrådet, CIA, NSA og eit nettverk av føderale institusjonar som løyner seg bak teieplikt og hemmelegstempling, og som gjennom streng siling og kontroll hindrar at dei madisonske institusjonane får anna enn seremoniell makt.

Glennon låner terminologi og grunnleggjande tankemønster frå Walter Bagehots klassiske «Den britiske konstitusjonen», som forklarte eit tilsvarande system i det viktorianske Storbritannia: Overhuset og kongen var sermonielle institusjonar, som fungerte som kulisse for den verkelege makta i den britiske staten – som låg andre stader. Den verkelege makta i staten hadde nytte av den mystikken, rituala og ikkje minst pomp og prakt som følgde med overhus og kongefamilie – og levde difor symbiotisk med statsinstitusjonar som var redusert til tomme ritual.

På same måte lever den nasjonale tryggleiksstaten i USA symbiotisk med president, kongress og domsstolar – avdi desse berre unntaksvis grip inn i den nasjonale tryggleiksstatens totale – og ansvarslause – makt. Dei trumanske nettverka sit med makta i denne symbiosen. Alle er tente med å lata som om dei madisonske institusjonane framleis fungerer etter oppskrifta, men i realiteten er evna til å godta det som blir servert frå dei trumanske nettverka nøkkelen til ei lang og lukkeleg karriere i amerikansk politikk.

Glennons omgrep sorterer to sider av dei politiske realitetane i USA, og tilhøvet mellom realitet og formalitet. Han grunngjev også godt kvifor det madisonske skodespelet må halda fram, trass i at makta har flytta over i det trumanske nettverket. USA etter andre verdskrig er eit imperium, og som imperium er landet eit sjølvherskardøme. Men dette sjølvherskardømet har ei særeiga form: Ikkje som eit keisardøme med ein keisar legitimert av ein passande ideologi, men som eit byråkratisk nettverk, som hentar makt og legitimitet av si evne til å skapa og løysa nasjonale tryggleikskriser.

Sagt på ein annan måte: Den amerikanske republikken har vorte vertskap for eit globalt imperium, der vertskapet held oppe fasaden av demokratisk republikk, medan dei globale herskarane tek dei store avgjerdene i forum som er utilgjengelege for den madisonske grunnlova.

Det er mogleg å argumentera for at dei «trumanske nettverka» oppstod tidlegare – i si første form under Wilsons intervensjon i første verdskrig, og ikkje minst under veksten til føderalstaten under Roosevelt – særleg etter at ein byrjande nasjonal tryggleiksstat tok form frå 1940. Men det skjedde ei omstokking og konsolidering av denne nasjonale tryggleiksstaten under Truman, og det finst tunge argument for å sortera dette slik Glennon gjer.

Boka til Glennon syner overtydande korleis det tvikløyvde regimet sikrar kontinuitet frå president til president – den nye presidenten vil vidareføra regimet, sjølv når han har vunne val på å konfrontera politikken til dei trumanske nettverka – slik td. Obama gjorde. Makta fungerer, og sikrar at nye presidentar tilpassar seg den eksisterande orden og maktstruktur. Glennon syner også korleis forsøk på å reformera systemet, og innføra tilsyn og kontrollmekaismar, i stor grad endar opp som vatn på gåsa. Å freista reformera dette dobbeltregimet som om dei madisonske statsinstitusjonane framleis hadde makt som pålydande, er illusjorisk.

For tida finst det eit sterkt press både på høgre- og venstresida mot å diskutera «konspirasjonsteoriar». Vi skal alle lata som om makta er i dei rette hender, under ansvarleg kontroll, og tilrekneleg etter lova. Eller med andre ord: Vi skal lata som om dei madisonske institusjonane fungerer slik dei skal, slik vi skal lata som om «all makt er samlet i denne sal» i Noreg.

Det er svært lite populært å diskutera kven som eigentleg styrer i dei vestlege landa. Og stabiliteten til regimet krev at vi ikkje diskuterer dette.

Michael Glennons bok er eit svært godt alternativ til både nostalgisk og illusorisk tru på status quo, og til billige konspirasjonsteoriar som byggjer på mistankens hermeneutikk. Glennon gjev eit potensiale for å rydja opp i mange slags forvirring, og i allslags servilitet kamuflert som «progressivt» forsvar av minoritetar eller «konservative» ønskje om symbiose med det militærindustrielle komplekset. Men skal ein ta ut dette potensialet, må boka lesast. Av mange.

Michael J. Glennon: National Security and Double Government. Oxford University Press 2016. 312 sider (over halvparten noter og register).

Denne bokanmeldelse publiserte Hans Olav på sin Facebook første gang 16.feb21.

FOTO: Harry S. Truman presidentbibliotek og museum ID 260825134 @ Ken Wolter | Dreamstime.com

I sin årlige forsvarstale i Oslo Militære Samfund i januar advarte forsvarsminister Tore O. Sandvik mot det han omtaler som russisk propaganda i norske medier. Han trakk særlig fram kommentarfelt i sosiale medier og det han kalte «kosepratpodkaster» som «opptrer som mikrofonstativ for Putins fortellinger».

Da nettavisen Altinget ba om presisering, viste det seg at han siktet til podkaster ledet av Wolfgang Wee og Danby Choi, hvor professor Glenn Diesen har vært gjest. Ifølge forsvarsministeren forsøker Diesen både å legge skylden for krigen på Ukraina og på Vesten – noe Sandvik kategorisk avviser som feil.

Dette er problematisk av to grunner. For det første er det en grov forenkling av Diesens faktiske analyser. For det andre – og langt mer alvorlig – representerer det et forsøk fra en sittende statsråd på å delegitimere og stemple alternative perspektiver som farlige og illojale.

Diesen selv har reagert kraftig og peker på at slike anklager, uten konkret dokumentasjon, bidrar til mistenkeliggjøring og innsnevring av ytringsrommet. Når forsvarsministeren anklager fagpersoner for å spre propaganda, uten å møte argumentene deres saklig, beveger vi oss bort fra åpen debatt og i retning av autoritær praksis.

Man kan være enig eller uenig i Diesens analyser av krigen i Ukraina. Det er irrelevant. Det avgjørende er at publikum skal ha tilgang til ulike forklaringer på hvorfor krigen oppsto og hvordan den utvikler seg. Et demokrati forutsetter nettopp uenighet, også om utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Utviklingen er ikke unik for Norge. I Europa ser vi en økende tendens til å bruke «desinformasjon» som begrunnelse for sanksjoner og munnkurv. Et talende eksempel er EU-sanksjonene mot den sveitsiske analytikeren Jacques Baud, tidligere oberst og etterretningsoffiser, fordi han har et syn på krigen som avviker fra EUs linje. Også dette har blitt kritisert som en trussel mot ytringsfriheten og rettsstatsprinsippene.

Når statsmakten forsøker å ta monopol på sannheten, er det et nytt skritt i retning av en autoritær stat.