Av skribent – 18. februar 2026

En oppfordring til fred på 4-årsdagen for krigen i Ukraina

Av Harald Kujat og Michael von der Schulenburg

Brave New Europe, 15. februar 2026

Verden opplever for tiden en av de mest dyptgripende geopolitiske omveltningene siden slutten av andre verdenskrig – en omveltning der EU knapt lenger oppfattes som en formativ kraft. Som et resultat risikerer de å bli den store taperen i denne globale omstillingen.

EU befinner seg nå i det som sannsynligvis er den vanskeligste situasjonen siden oppstarten. I øst står landet overfor en stadig mer håpløs krig i Ukraina. I sør er Israel, en av dets nærmeste partnere, involvert i flere militære konflikter som de ikke lenger kan vinne. Samtidig blir den transatlantiske alliansen satt på prøve gjennom sin håpløse forpliktelse til Ukraina. Mens Russland krever Ukrainas permanente nøytralitet og annektering av områder i Øst-Ukraina, som er viktige for sikkerhetspolitikk og geostrategi, ønsker USA å utvide den amerikanske halvkule ved å nå det strategisk viktige Grønland til sin NATO-allierte Danmark. I Iran finnes trusselen om en fullstendig ukontrollerbar krig, som vil kaste Europas naboregion Midtøsten ut i år med uro. Og med Kina, den fremvoksende verdensmakten, klarer ikke EU å finne en stabil samarbeidsform. Den nye gruppen BRICS-pluss-land, som nå er flere enn EU befolkningsmessig, økonomisk og teknologisk, blir uaktsomt ignorert av Europa.

Den europeiske union er blitt svekket, ikke minst av krigen i Ukraina, og har havnet bakpå i stormaktenes maktspill. Dette forsterkes av at Europas strukturelle problemer med sikkerhet, energi og teknologisk avhengighet ytterligere reduserer verdensdelens innflytelse i global politikk. Og sanksjonene mot Russland har avdekket vår sårbarhet, forsterket interne uenigheter og gitt næring til sentrifugalkreftene.

Disse utviklingstrekkene har allerede alvorlige geopolitiske og økonomiske konsekvenser – konsekvenser som vil få varig innvirkning på sikkerheten og velstanden til fremtidige generasjoner. Likevel kan EU og – med noen få unntak – medlemslandene komme på lite annet å gjøre enn å svare med tomme trusler, selvdestruktive sanksjoner og et hastig, ekstremt kostbart opprustningsprogram. I en tid som krever nøktern analyse og forsiktig handling, synker Europa ned i selvrettferdighet og hovmod, fanget i en moralisert informasjonskrig som skjuler dets bilde av virkeligheten.

Vi europeere – og det inkluderer alle ikke-EU-stater på vårt kontinent, inkludert Russland – må endelig samle mot til å søke en ny vei til selvhevdelse og fred. For dette formålet må EU, som Europas største politiske fellesskap, frigjøre seg fra den moralske tvangstrøyen det har pålagt seg selv, som hindrer det i å engang snakke med en motstander. Det må begynne å møte de nye realitetene for å gi diplomati en reell sjanse.

Høyeste prioritet nå må være fred på det europeiske kontinentet.

Den europeiske union og Russland må fortsette å leve sammen – eller i det minste side om side – på det europeiske kontinentet i fremtiden. Hvordan vi europeere former dette forholdet oss imellom, vil derfor være avgjørende for hvor godt og hvor trygt vi og fremtidige generasjoner kan leve i Europa. Forholdet mellom de to sidene er derfor av grunnleggende betydning. På grunn av sin geografiske beliggenhet og begrensede råvarebase, er EU sannsynligvis enda mer avhengig av et stabilt og fredelig forhold til Russland enn omvendt.

Hvis vi ønsker å leve sammen i fred, må vi gjøre det vi konsekvent har nektet å gjøre de siste fire årene: forhandle med Russland om en fredelig løsning på krigen i Ukraina. Bare på denne måten kan vi skape forutsetningene for en varig paneuropeisk sikkerhets- og fredsorden i alle europeeres interesse.

Til tross for krigsretorikken som fortsatt preger språket til mange europeiske politiske eliter, høres nå de første svake signalene om at en forhandlet løsning også bør vurderes. Etter fire år med krig har den tyske forbundskansleren endelig erkjent at Russland også er et europeisk land vi bør søke forsoning med. Den italienske statsministeren og den franske presidenten oppfordrer Europa til å gjenoppta direkte samtaler med Russland for å bidra til en mulig fredelig løsning på konflikten i Ukraina. Meloni oppfordrer også EU til å utnevne en spesial-utsending slik at vi kan snakke med én stemme. Likevel har det ikke blitt tatt konkrete skritt så langt, og det har heller ikke blitt fremmet noen fredsforslag. Altfor mange tror fortsatt at russisk militærmakt snart vil kollapse og håper at Ukraina fortsatt vil klare å vinne krigen på slagmarken.

Med det detaljerte forslaget til fredsforhandlinger som vi har utviklet sammen med Horst Teltschik, Peter Brandt, Hajo Funke og Johannes Klotz, ønsker vi å bidra her. I vårt nylig publiserte dokument, ‘Ukraina og Russland: Hvordan denne krigen kan avsluttes med en forhandlet fred’, presenterer vi presise forslag til rammebetingelser for mulige forhandlinger: om løsning av territorielle spørsmål, om NATOs rolle og mulig nøytralitet for Ukraina, om sikkerhetsgarantier, om den fremtidige styrken til den ukrainske hæren, og om en fredsavtale og våpenhvile. I tillegg utvikler vi tilnærminger for en regional sikkerhetsarkitektur og en fremtidig europeisk fredsorden – uten den kan det ikke bli noen bærekraftig fredsavtale for Ukraina. (https://tinyurl.com/3juk76t6 )

I det følgende ønsker vi å diskutere tre sentrale forutsetninger for vellykkede fredsforhandlinger som implisitt er inkludert i vårt forslag.

• En atmosfære av forståelse må skapes

Det største problemet EU og dets medlemsland står overfor, er at de for øyeblikket er fanget i sin egen krigspropaganda. Offentlige uttalelser som sammenlignet den russiske presidenten med Hitler; og sa at ‘Russland alltid vil forbli vår fiende;’ at Russland kunne ‘utslettes fra historien’; at den russiske staten måtte knuses og deles inn i uavhengige enheter; er uttalelser som vitner om blindt hat og er mer typiske for tapere. Men hatet er en dårlig rådgiver og er helt uegnet hvis man seriøst ønsker å forfølge fredsforhandlinger.

Så lenge vestlige politikere tror de kan bringe Russland i kne ved å forlenge krigen på ubestemt tid, vil forhandlinger ikke være mulige. Denne troen er også farlig. Etter USAs tilbaketrekning har de europeiske NATO-statene – som ikke engang er enige seg imellom – verken de økonomiske eller militære ressursene til å opprettholde en slik kurs. En situasjon kan oppstå der forsvaret til de ukrainske væpnede styrkene kollapser. Dette må forhindres for enhver pris, fordi et militært sammenbrudd uunngåelig kan føre til et politisk sammenbrudd av Ukraina. Den ukrainske staten ville da knapt være levedyktig. Derfor trenger vi forhandlinger nå!

Gitt den nåværende militære situasjonen må vi derfor også se forhandlingene som en mulighet for Ukraina til å forhindre militært nederlag. Dette krever en grunnleggende endring i vår holdning til den ukrainske regjeringen og til Russland. Alle som søker en forhandlet fred, må også endre språket sitt. Diplomatiske anstrengelser krever respekt, lytting og vilje til å forstå – spesielt overfor fienden. Dette gjelder alle diplomatiske forsøk på å få slutt på en krig, og krigen i Ukraina er intet unntak.

• Realitetene som krigen skapte, kan ikke lenger ignoreres

I EU blir krigen i Ukraina hovedsakelig sett gjennom et moralsk perspektiv. Selvfølgelig er enhver krig umoralsk. Men kriger handler ikke om moralske kategorier, men utelukkende om motstridende interesser. Denne tankevekkende og for mange irriterende innsikten er uunnværlig for seriøse fredsforhandlinger.

Kriger oppstår når sentrale interesser – spesielt de som anses som eksistensielle av en eller begge sider – ikke lenger kan balanseres politisk eller diplomatisk. Clausewitz’ uttalelse gjelder også krigen i Ukraina: «Krig er bare en fortsettelse av politikken med andre midler». For krig er ikke en autonom eller utelukkende militær hendelse; tvert imot, selv i krig, fortsetter politiske mål å styre handlingen. Siden omfang, intensitet og fremfor alt slutten på en militær konflikt alltid er i tråd med politiske mål, må ikke politikk og diplomati suspenderes i en krig.

De som ønsker fred, bør derfor være forsiktige med å insistere på maksimale krav. Krav om at Russland først må forlate alle okkuperte områder, betale høye krigserstatninger, stille sine politiske ledere for en spesiell domstol, og oppgi enhver innvending mot Ukrainas NATO-medlemskap eller til og med akseptere stasjonering av tropper fra NATO-land på ukrainsk territorium, vil i praksis tilsvare Russlands kapitulasjon. Krigens gang har imidlertid skapt en annen virkelighet. Ukrainas situasjon er ekstremt kritisk. Hvis Russland oppnår sine mål gjennom et militært nederlag for Ukraina, vil det bety at forhandlingene – hvis de i det hele tatt finner sted – vil være basert på russiske krav. I alle kriger er det vinneren som setter agendaen – og dette vil ikke være annerledes her.

• Forhandlingene bør rettes mot et positivt utsiktsforhold til fred

Hvis krigen ikke lenger kan vinnes militært, er det eneste alternativet å forhandle fram en akseptabel løsning. Målet er deretter å finne betingelser som er akseptable for den beseirede siden gjennom diplomatisk kompromiss. Historien gir mange eksempler på hvor dette har blitt oppnådd – og Ukraina har utmerkede diplomater til rådighet.

I vårt fredsforslag nevner vi derfor tre overordnede forhandlingsmål som alle involverte parter bør bli enige om på forhånd. De bygger på det felles ansvaret mellom Russland og EU for et uavhengig, stabilt og suverent Ukraina, samt for fremtidig sikkerhet og fred i Europa. Disse er derfor primært paneuropeiske fredsmål:

1. Sikre Ukrainas fortsatte eksistens som en suveren, uavhengig og fungerende europeisk stat – og gjenopprette fremtidsutsiktene for befolkningen etter fire år med en grusom krig.
2. Legge grunnlaget for en paneuropeisk sikkerhets- og fredsorden som tar hensyn til både Russlands og Ukrainas sikkerhetsinteresser.
3. Bygge videre på dette, og utvikler konkrete løsninger på de sentrale konfliktpunktene slik at krigen kan avsluttes hvis begge sider er villige til å inngå kompromisser.

Siden, som i alle fredsforhandlinger, dypt fiendtlige krigførende parter vil sitte overfor hverandre i disse forhandlingene, kan det å sette positive fredsmål sammen i forkant av forhandlingene skape en mer positiv atmosfære for forhandlingene. Det vil helt sikkert fortsette å være uenighet om hvordan disse målene kan oppnås. Men da ville forhandlingene ikke lenger handle om vinnere og tapere, men snarere om hvordan et samlet Europa med et EU, et Russland og en suveren ukrainsk stat i hjertet, burde se ut.

Disse målene ville ha en ytterligere fordel: de ville ikke stå i veien for amerikanske fredsforsøk, men ville utfylle dem på en meningsfull måte gjennom en uavhengig europeisk forhandlingsvei. Dette ville tillate amerikanske interesser å konvergere med Europas. Resultatet ville utvilsomt være en mye mer stabil og fremtidsrettet fred – men et fortsatt gjenstridig Europa må også være villig til å delta.

En kort ettertanke om Tyskland

Den tyske regjeringen ser ut til å strebe etter en ledende rolle i EU, og kansleren har gjort dette klart med tanke på krigen i Ukraina. Det ville derfor være fornuftig at Tyskland også tok en ledende rolle i jakten på en fredelig løsning. Tysklands grunnlov er en fredsgrunnlov. Forordet peker veien videre for ansvarlige politikere: Tyskland bør «tjene verdensfreden som et likeverdig medlem av et samlet Europa».

Tyskland er uten tvil den største økonomiske støttespilleren til Ukraina og bør ha interesse i å sørge for at dets milliarder i bistandsbetalinger brukes på å gjenoppbygge levebrødet til det fryktelig lidende ukrainske folket, og ikke på våpen og ytterligere ødeleggelse. Dette ville åpne Tysklands tilgang til råmaterialer og markeder i det økonomisk fremvoksende Asia. Den tyske økonomien, som har falt inn i en nedadgående spiral, ville hatt størst nytte av et samarbeid med Russland.

I tillegg er det et spesielt historisk ansvar. Tyskland var Russlands fiende under første og andre verdenskrig, under den kalde krigen, og nå igjen. Det er nettopp derfor det må være mulig å finne en annen vei – i Tysklands egen beste interesse. Akkurat som Tyskland og Frankrike en gang overvant sitt såkalte arvelige fiendskap, bør Tyskland nå strebe etter å oppnå en varig forståelse med Russland. Et slikt skritt kan endelig sikre freden som det europeiske kontinentet, gjentatte ganger revet i stykker av utallige kriger, så desperat trenger.

Vi håper at vårt fredsforslag vil gi et lite bidrag til dette.

Harald Kujat, general (pensjonert), var generalinspektør for de tyske væpnede styrker fra 2000 til 2002 og leder for NATOs militærkomité, den høyeste militære stillingen i Nord-Atlanterhavsalliansen, fra 2002 til 2005

Michael von der Schulenburg arbeidet for FN i mange krise- og krigssoner rundt om i verden i 34 år, blant annet som FNs assisterende generalsekretær. Siden 2024 har Schulenburg vært medlem av Europaparlamentet

Denne filen er lisensiert under Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International-lisensen.

Les også:

Russland og Ukraina nær en våpenhvile i mars 2022, men Vesten sa nei | steigan.no

Ukraina-konflikten: «Nå ville være det rette tidspunktet for å gjenoppta de brutte forhandlingene» | steigan.no

Denne artikkelen er hentet fra Brave New Europe:

Harald Kujat, Michael von der Schulenburg – Europe now needs the courage to pursue peace – Brave New Europe

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Som vi har skrevet om her på steigan.no har Miljødirektoratets rapport om klima kommet med faktaark med tiltak for omtrent alle sektorer i landet vårt. Dette er interessant lesing – regner med at de ulike bransjeorganisasjoner vil komme med sine synspunkter etter hvert.

(Bilde Pixabay)

Tiltak i denne sektoren går i hovedsak ut på å redusere transportomfanget, endre transportmiddelfordelingen og omstille til nullutslippsteknologi.

T01 Transporteffektiv arealbruk

T02 Økt bruk av hjemmekontor og digitale møter

T03 Transportmiddelskifte fra bil til gange, sykkel og kollektivtransport

T04 Økt samkjøring og bildeling

T05 Transportmiddelskifte fra fly til jernbane og ekspressbusser

T06 Redusert fartsgrense på motorveier

T07 Elektrifisering av busser

T08 Elektrifisering av motorsykler, mopeder og snøscootere

T09 Nullutslippsløsninger for jernbane

T10 Hybride eller elektriske fly på kortbanenettet

T11 Økt bruk av biodrivstoff og syntetisk drivstoff i luftfart (ReFuelEU Aviation)

T12 Logistikkoptimalisering av varetransport

T13 Økte godsandeler på bane og sjø

T14 Effektivisering av lastebiltransport

T15 Alle nye varebiler er elektriske i 2028

T16 Alle nye lastebiler bruker nullutslippsteknologibruk eller biogass i 2030

T17 Bedre logistikk og effektivisering i bygge- og anleggsprosjekter

T18 Alle nye maskiner til bygge- og anleggsplasser er nullutslipp i 2035

T19 Overgang til nullutslippsmaskiner i jordbruket

T20 Innfasing av nullutslippsmaskiner i andre næringer

Mye går igjen, overgang til elektriske kjøretøy innafor mange sektorer, og tiltak som reduserer transportbehovet.

Det som slår meg er at vi er mange i dette landet som er avhengig av transport, vi er et langstrakt land og med den sentraliseringspolitikken som er ført har mange lang vei til jobb, skole, helsetilbud og butikker.

I mitt fylke, Østfold koster skoleskyss i underkant av 165 millioner kroner i 2024, og dette vil øke nå som flere grendeskoler legges ned. 

Det er merkelig at politikere gjør vedtak som resulterer i mer behov av noe de egentlig ikke ønsker – veit egentlig den ene handa hva den andre gjør, eller er det en bevisst plan for å få alle innbyggere inn til byene. Vi veit jo at disse Smartbyene er et politisk mål for noen – men hvorfor kan de ikke bare si det rett ut i stedet for å komme med fine ord om å satse på distriktene.

Dersom vi ser på TO2, her foreslås det økt bruk av hjemmekontor og digitale møter, dette vil bidra til utslippskutt ved at behovet for transport reduseres.

Innfor mange sektorer vil dette være vanskelig, de som arbeider på sykehus og pleieinstitusjoner, i barnehager og på byggeplasser – dvs for vanlige arbeidsfolk er hjemmekontor en umulighet.

Men ifølge TO3 kan vi jo sykle og fungerer ikke det kan det tas betaling for parkering. Ja det foreslås, svir det skikkelig i lommeboka vil nok folk sette igjen bilen og ta sykkelen fatt.

Det vi ser er at bilkjøring til jobb øker – og det er ikke rart tatt i betraktning alle de utfordringer kollektivtrafikken står i. Fylkeskommunene legger ned bussavganger og togene står – noe vi kan lese om nesten daglig.

Andelen nordmenn som bruker bilen til jobb har steget til 47 prosent, opp fra 41 prosent i 2023, ifølge NAFs Trafikantbarometer for 2025. Det er første gang siden 2019 at bilandelen øker nasjonalt.

Det er bare å kaste seg over disse faktaarkene med tiltakene, TO7 tar opp elektrifisering av bussene, det har vi jo noe erfaring med her i Norge på vinterstid, jeg sier ikke mer.

Elektrifisering av varebiler og jordbruksmaskiner blir en enorm kostnad for disse bransjene, dette er bransjer som allerede er nedsyltet i gjeld på grunn av krav.

Private aktører som ønsker å legge inn anbud på oppdrag til deg offentlige må nå vise til klima og miljøavtrykk. Det kan for eksempel kreves at leverandører dokumenterer miljøvennlige produksjonsmetoder eller lavere utslipp. 

Skal vi redusere transportbehovet er det antakelig viktigst å føre en god distriktspolitikk, jeg savner at noen politikere fronter dette og ser at denne WEF agenda 2030 om å presse alle inn i disse smartbyene og avfolke distriktene!

I E24.no kunne en fredag 20.2.26 lese at Forsvaret, spesifikt Ramsund orlogsstasjon, har fått avslag fra Statnett på økt strømtilgang til nye ubåter fordi nettet er fullt, til tross for at det er en kritisk nasjonal funksjon. 

Når Forsvaret ved Ramsund får nei til strøm fordi kapasiteten er reservert til private aktører, mange drevet av EUs klimapolitikk, oppstår det en direkte motstrid mellom EUs markedsregler og nasjonal sikkerhet.

EØS-avtalen er delt inn i ulike nivåer. Dette styrer den juridiske prioriteringsrekkefølgen.

-Artikkel 123 ligger i selve hoveddelen («avtalens «grunnlov»). 

-Energilovene og de tilhørende energipakkene (3 og 4) er derimot sekundærlovgivning som ligger i avtalens vedlegg.

Ifølge rettsprinsippene i EØS skal bestemmelser i hoveddelen alltid ha forrang dersom det oppstår konflikt med regler i vedleggene.

Artikkel 123 er altså ikke bare en mulighet, det er den rettslige «nødbremsen» som er designet nettopp for denne typen situasjoner.

Der Energiloven sier «lik behandling», og EØS-avtalen (gjennom artikkel 123) sier «staten kan prioritere sikkerhet», så er det Artikkel 123 som er gjeldende norsk lov.

Artikkel 123 er en forhåndsavtalt rettighet i avtalen. Når Norge bruker denne, opptrer vi innenfor EØS-samarbeidet, ikke utenfor.

EU og ESA har allerede akseptert at nasjonal sikkerhet trumfer det indre markedets regler.

Ved å nekte å bruke artikkel 123 direkte, og heller vente på en norsk lovendring, prioriterer norske myndigheter nasjonal byråkrati, over den rettslige forrangen som ligger i EØS-avtalen.

Myndighetene opererer som om Energiloven er det øverste dokumentet, selv om EØS-avtalen og dens sikkerhetsventiler altså har forrang.

Statnett trenger teknisk sett ingen ny paragraf; de har allerede artikkel 123 via EØS-loven § 2.

Statnett og departementet legger derfor til grunn en feilaktig rettsanvendelse ved å prioritere sekundærlovgivning og nasjonal forvaltningspraksis foran EØS-avtalens hoveddel.

Når myndighetene sier de må endre norsk lov, handler det ikke om at de mangler retten til å prioritere Forsvaret (den har de i art. 123). Det handler om to ting:

–Intern instruksjonsmyndighet: 

Statnett er pålagt gjennom norsk lov å følge energimarkedsreglene i EØS. For at en saksbehandler i Statnett skal kunne dytte Forsvaret foran i køen, uten å bli saksøkt for brudd på likebehandlingsprinsippet, vil de ha det svart på hvitt i Energiloven.

–Forutsigbarhet: 

Ved å skrive det inn i loven, prøver staten å «standardisere» bruken av artikkel 123, slik at de slipper å gjøre en tung juridisk vurdering hver gang en militærbase trenger strøm.

Forskjellen på den teoretiske retten (Artikkel 123) og den praktiske utførelsen i forvaltningen:

Hvis Statnett kaster et datasenter ut av køen for å gi plass til Ramsund, uten at det står eksplisitt i Energiloven, risikerer de gigantiske erstatningskrav fra private investorer.

Selv om Artikkel 123 har forrang, er det en «høynivå-bestemmelse». 

En saksbehandler kan ikke bare vedta en «sikkerhetspolitisk unntakstilstand» på egen hånd. 

De trenger at Energidepartementet sender en formell instruks som sier: «I medhold av EØS-loven § 2 og Artikkel 123, instrueres dere til å prioritere dette prosjektet».

Problemet ligger i at  Departementet har vært livredde for å sende slike instrukser fordi de foretrekker at reglene er «nøytrale» og «automatiske».

Når staten nå ønsker å endre Energiloven, gjør de det for å bygge en bro mellom Artikkel 123 og hverdagen i Statnett.

Artikkel 123 krever som nevnt en tung, individuell vurdering av hva som er en «vesentlig sikkerhetsinteresse». Ved å skrive det inn i Energiloven, lager de en sjekkliste. Dette gjør at de slipper å «finne opp kruttet» på nytt hver gang.

Jussen står fortsatt fjellstøtt: 

Hvorfor vente på denne broen når huset brenner?

Siden Artikkel 123 har forrang via EØS-loven § 2, er det ingenting juridisk i veien for at Kongen i statsråd (regjeringen) i morgen vedtar en provisorisk anordning eller en direkte instruks til Statnett om Ramsund.

Når de sier de «må» endre loven først, så er det en sannhet med modifikasjoner. 

De velger å vente på en lovendring for å gjøre det juridisk «behagelig» for seg selv, i stedet for å bruke den makten de allerede har for å løse en akutt krise for nasjonal beredskap.

Slik jeg ser det prioriterer myndighetene byråkratisk ryddighet og forutsigbarhet for investorer, over den akutte juridiske plikten de har til å sikre Forsvarets operative evne gjennom Artikkel 123.

Svaret er prinsipielt og juridisk helt klart, selv om praksis synes være komplisert for våre politikere:

Artikkel 123 er en «Super-regel». I EØS-retten fungerer artikkel 123 som en overordnet sikkerhetsventil. 

Ved konflikt skal hoveddelen og statens eksistensielle behov alltid veie tyngst.

Så har en det juridiske «nullpunktet» i saken: 

Bevisbyrden og kravet til proporsjonalitet. 

Det er nok dette som gjør at myndighetene kvier seg for å bruke artikkel 123 som en tryllestav.

Selv om artikkelen har forrang, er den ikke et «frikort».

For at staten skal kunne dytte et datasenter eller en ammoniakkfabrikk ut av strømkøen, må de kunne dokumentere at:

–Tiltaket er nødvendig: 

Det holder ikke å si at «Forsvaret er viktig». De må bevise at uten akkurat denne strømmen til Ramsund, vil Norges evne til å operere de nye ubåtene – og dermed ivareta nasjonal sikkerhet – svekkes kritisk.

De må bevise at dette er avgjørende for rikets sikkerhet.

De må dokumentere at de nye ubåtene er en forutsetning for NATOs og Norges forsvarsevne i nord, og at uten denne spesifikke nettkapasiteten ved Ramsund, vil ubåtene enten ikke kunne operere, eller deres forsvarsevne vil bli kritisk svekket.

–Ingen andre løsninger: 

De må kunne argumentere for at det ikke finnes alternative måter å skaffe strøm på (f.eks. egne aggregater eller tidsbegrenset bruk), som er mindre inngripende overfor de private aktørene. 

Staten må vise at de har vurdert alle andre muligheter før de kastet noen ut av køen. 

De må også bevise at den nasjonale sikkerhetsgevinsten er betydelig større, enn det økonomiske tapet for de private investorene.

Staten må bevise at det er nettopp mangelen på strøm som er den kritiske flaskehalsen for nasjonal sikkerhet.

Statnett og Forsvaret må legge frem tekniske analyser som viser at det ikke finnes ledig kapasitet i hele regionen, og at den eneste måten å sikre ubåt-driften på, er å overta kapasitet som allerede er reservert til andre.

Hvis motparten derimot kan bevise at Statnett har ledig kapasitet andre steder, eller at nettet kunne vært oppgradert raskere med mer penger, faller argumentet om at artikkel 123 er «siste utvei».

Risikoen for erstatningssøksmål er nok det Statnett og departementet frykter mest. 

Hvis de bruker artikkel 123 og en privat investor, f.eks. et utenlandsk pensjonsfond som har investert i et datasenter i Narvik, mener at bevisbyrden ikke er oppfylt, da kan investoren saksøke den norske staten for enorme beløp.

Domstolene, og i ytterste konsekvens EFTA-domstolen, vil da måtte vurdere om statens bevis for «nasjonal sikkerhet» var sterke nok til å sette til side eiendomsretten og markedsreglene.

Ved å endre Energiloven i stedet for å bruke artikkel 123 direkte, prøver staten å flytte bevisbyrden.

De prøver å definere «forsvarsformål» som en lovlig prioriteringskategori på forhånd.

Hvis prioriteringsretten står i en norsk lov vedtatt av Stortinget, er det vanskeligere for en privat aktør å vinne frem med at Statnett har gjort noe ulovlig. 

Det er ikke den juridiske makten som mangler, men den politiske ryggmargen til å bære bevisbyrden.

Min påstand er at konflikten er selvpåført. 

Den er et direkte resultat av at Norge har valgt å binde energiforsyningen sin til et internasjonalt regelverk som ikke er designet for nasjonal beredskap, men for fri handel.

Det fremstår som absurd at man må gjennom en årelang lovendringsprosess for å gi Forsvaret strøm, når vi allerede har suvereniteten i hoveddelen av avtalen. 

Prisen for å stå i EØS –i form av tapt handlingsrom og svekket beredskap– er i ferd med å bli høyere for den norske befolkning, enn den økonomiske gevinsten er for staten.

Vi ser nå en forskyvningen fra EØS-avtalen som et rent handelsverktøy, til å bli en styringsmekanisme som griper direkte inn i nasjonal sikkerhet og beredskap også.

At myndighetene velger å bruke tid på nye lover, i stedet for å bruke Artikkel 123, er det tydeligste tegnet på at de føler seg mer forpliktet overfor EØS-systemets prosesser enn overfor norsk beredskapsbehov.

Hvis Norge sto utenfor EØS, ville strømnettet og kraftforsyningen blitt behandlet som kritisk nasjonal infrastruktur, ikke som en vare i et grenseoverskridende marked. 

Forsvarets «strømkø-problem» ville blitt løst med et pennestrøk, da prioriteringen ville vært et rent politisk spørsmål, ikke et juridisk stridstema.

Spørsmålet er ikke lenger bare om EØS er bra for AS Norge sin lommebok, men om prisen for den økonomiske gevinsten er at vi mister kontrollen over grunnmuren i samfunnet – strømmen, forsvaret og evnen til å prioritere egne borgere i en krise.

En stat som ikke kan prioritere strøm til sitt eget forsvar, fordi et utenlandsk datasenter sto først i køen, har i realiteten abdisert fra sin viktigste oppgave – å beskytte sine innbyggere….

Siri Hermo

Vi bør øke bruken av bygg i Norge, dette er lurt på grunn av kornets helsefordeler og så er det god utnyttelse av lokale ressurser.

Bygg er en næringsrik kornart som trives godt i det norske klimaet, og den er rik på fiber, proteiner og komplekse karbohydrater. 

(bilde Bygg Pixabay)

Bygg er en næringsrik kraftpakke rik på proteiner, komplekse karbohydrater og kostfiber.

Det som gjør bygg unikt, er det høye innholdet av betaglukaner. Dette er en type kostfiber som kan bidra til å redusere kolesterolet og jevne ut blodsukkeret. I tillegg inneholder bygg jern, som er viktig for oksygenopptaket i kroppen, og antioksidanter.

Bygg er godt for tarmfunksjonen og inneholder ca. 9-12 % protein, lite fett, og er en god kilde til mineraler. 

Bygg er bærekraftig og da mener jeg bærekraftig i ordets rette forstand.

Bygg er en av de mest robuste kornartene i Norge og kan dyrkes over store deler av landet. Ved å bruke mer norsk bygg reduserer vi behovet for importert mat, som ris, og bidrar til en mer bærekraftig matproduksjon.

Bygg er velegnet for norske forhold, og økt bruk gir bedre utnyttelse av norsk matjord. 

Tidligere brukte vi mye mer bygg i det norske kostholdet, historisk har bygg vært en hjørnestein i norsk kosthold (grøt, flatbrød).

Bygg kan enkelt erstatte ris (byggrynris) eller hvete i mange retter, og gir en god, nøtteaktig smak. Det er også en viktig ingrediens i ølbrygging. 

https://www.nytnorge.no/tema/norske-ravarer/korn-og-oljevekster/bygg/

I Norge produserer vi mellom 500 000 og over 700 000 tonn bygg årlig, noe som gjør det til den kornsorten vi dyrker mest av, hovedsakelig i Innlandet og Trøndelag. 99 % av bygget brukes i dag til dyrefôr, mens kun en svært liten andel (ca. 3000 tonn) går til menneskemat. 

Sjøl om vi i dag bruker mesteparten av det norske bygget til fôr, er det et stort potensial for å øke bruken til menneskemat for å øke selvforsyningsgraden og forbedre folkehelsa.  Norge er selvforsynte med bygg.  Bygg tåler det norske klimaet godt med sin korte veksttid.

Nibio har forsket på hvordan man kan lykkes med mer byggdyrking i Nord-Norge.

I 2020 skriver NIBIO dette:

Selv om store deler av Nord-Norge egner seg best til grasproduksjon, er det også fullt mulig å dyrke bygg her.

Bygg er den kornarten som krever lavest veksttemperatur og kortest veksttid fram til modning. Og det passer bra i nordlige strøk hvor vekstsesongen er kort og kjølig. Tidligere var det helt vanlig å dyrke bygg i nord, men etter andre verdenskrig har korndyrkingen i Nord-Norge gått sterkt tilbake, mest av politiske og økonomiske årsaker. Det har ført til at foredlingsarbeidet på nordlige kornsorter har stoppet opp, og viktig kunnskap og infrastruktur har gått tapt. Nå er det kun få bønder i regionen som dyrker korn.

 Planteforsker Sigridur Dalmannsdottir i NIBIO kommer med gode råd i denne artikkelen om hvordan lykkes med å dyrke bygg i nord.

https://www.nibio.no/nyheter/slik-dyrker-du-bygg-i-nord#:~:text=Slik%20dyrker%20du%20bygg%20i%20nord%20%2D%20Nibio.

Opplysningskontoret for brød og korn deler mange oppskrifter på sin hjemmeside de skriver også dette:

Opplysningskontoret for brød og korn har et ambisiøst mål om tidoble bruken av bygg i norsk kosthold. Vi tror at en av veiene inn i det grønne skiftet går via matglede og ønsker derfor å senke terskelen for å spise mer bygg til hverdags.

Dette ville Lars Kjelkenes Giæver være med på, og tok derfor i 2021 initiativ til byggmesterskapet – en konkurranse der vi ba det norske folk sende inn sine beste byggoppskrifter.

Oppskriftene vi fikk inn viser at bygg er et veldig anvendelig matkorn. Du kan erstatte ris og pasta med bygg, bruke bygg i hovedretten eller fylle opp salater og sideretter med bygg.

(fra hjemmesiden til Opplysningskontoret for brød og korn- se lenke under)

Du kan lese mer og få gode oppskrifter her: https://brodogkorn.no/fakta/8-fristende-oppskrifter-med-bygg/

Dersom vi skal lykkes med økt sjølforsyning i landet vårt bør vi satse mer på bygg, dette er sund og god menneskemat og egenprodusert fôr til dyra våre.

Den som vill ha en närmare presentation av Wenhua Zongheng, kan läsa Kulturelle endringer – et prosjekt for å bygge broer. I den artikeln finns bland annat Vijay Prashads inledning som också förklarar samarbetet med Tricontinental: Institute for Social Research. Planen har varit att komma ut med tre nummer per år på engelska, men det lyckades man med bara första året. Vi kan nog anta att anledningen är att «Det råder stor oreda under himlen» vilket ofta påpekas idag.

Senaste numret kom ut den 12:e december förra året och innehåller fem artiklar:

Yang Ping (杨平)	Ankomsten av Trump 2.0 och den globala turbulensens era.
Xu Poling (徐坡岭)	Den nyliberala världsordningens kollaps och Kinas och Rysslands uppgång inom global styrning.
Eric Li (李世默)	Klyvningen av det globala ideologiska spektrumet och 2000-talets förnyade globalisering.
Yin Zhiguang (殷之光)	Mot en världsordning utan hegemoni: Ett förslag från det Globala Syd.
Grace Cao (曹心悦)	Recension: En kollektiv väg till förnyelse av landsbygden.

Yang Pings artikel utgår från det faktum att det råder stor oreda eller till och med kaos. Han inleder med orden:

«På drygt hundra dagar har [Trump’s] administration drastiskt minskat statsförvaltningen, signalerat ett snabbt tillbakadragande från Ukraina, inlett ett aggressivt nytt tullkrig och svikit traditionella allierade i Europa. Trump’s nya politik har kastat USA och världen in i kaos.»

Sedan ställer han ett antal frågor om vad det kan bero på, och vilka konsekvenser det kan få.

«Den nya högerkonservativa rörelsens svepande uppgång härrör från den skenande spridningen av fri marknadskapitalism. Under de senaste trettio åren, sedan kalla krigets slut, har det skett en ostoppbar global expansion av kapital och individualistiska värderingar under liberalismens fana. Den amerikanska borgarklassens girighet har nått exempellösa nivåer, vilket har lett till ökad inkomstskillnad, urholkning av social moral och nedmontering av samhällsstrukturen. I detta sammanhang behövde samhället akut en rörelse för socialt skydd för att motverka marknadskrafterna. Den nya högerkonservatismen är ett symptom på detta behov av socialt skydd.»

Javisst behöver vi i Väst ett skydd, ett akut skydd för att motverka de hämningslösa marknadskrafterna som verkligen har urholkat den sociala moralen – men varifrån skall kraften till detta komma? I Europa finns det till exempel inte ens arbetarpartier som har något påtaglig inflytande i befolkningen. Den sociala moralen är oerhört viktig, och därför också intressant för arbetarklassen. I artikeln Makt og korrupsjon av Jan Christensen, påpekar han att «Mens vi overveldes av amerikanske Epstein-avsløringer og mister tillit til politikere og maktmennesker, er det viktig å trekke lærdommer. Spørre åssen sånt er mulig. Spørre om sånt bare handler om enkeltmenneskers feilvurderinger og manglende dømmekraft.» Just så är det: Epstein-affären avslöjar inte bara enskilda maktmänniskors otäcka moral. Den avslöjar den styrande borgarklassens typiska moral, en moral vars grundläggande kännetecken är förakt för vanligt folk. I Sverige såg vi det tydligt när Sveriges riksdag, utan tillstymmelse till debatt, röstade igenom svenskt medlemskap i NATO – moderater, liberaler och socialdemokrater var helt eniga. Nästan 90 % av riksdagsledamöterna ville alltså sluta upp bakom jordens största ödeläggare. Lärdomen är, att det som pågår inte är en kamp mot enskilda maktmänniskors låga kunskaper eller ’dåliga moral’ – det är klasskamp.

«Ur den marxistiska politiska ekonomins perspektiv kännetecknas kapitalismen av cykliska mönster av expansion och kontraktion. Överdriven ackumulation blir utbredd på grund av överproduktion, vilket leder till en minskning av den genomsnittliga profitkvoten och störningar av kapitalismens interna jämvikt. I globaliseringens era, där nationella gränser ständigt bryts ner, manifesterar sig denna cykliska rörelse som en obalanserad snabb expansion över alla hörn av världen, vilket skapar uppkomsten av[nya] framväxande makter och nedgången av traditionella makter. Den nya högerkonservativa ideologin är ett kännetecken för nedgången av traditionella kapitalistiska makter.»

Hela Yang Pings artikel utgår från marxistiskt vetenskapliga perspektiv, och dessa perspektiv eller kunskaper är uppenbarligen tillräckligt väl förankrade i styret av det kinesiska samhället – hur skulle landet annars ha kunnat utvecklas till den avancerade stat som Kina är idag? En stabil och förutsägbar stat. Ett land där både kvinnor och barn kan gå ut och promenera alla tider på dygnet, utan att riskera att bli rånade, våldtagna eller mördade. Så uttrycker sig Einar Tangen i ett samtal med Glenn Diesen den 16:e februari, när säkerhetskonferensen i München just avslutats. Einar Tangen: U.S. Declares War on Multipolarity & Europe is Lost. Deras analys av framförallt Europa är i många sakfrågor densamma som Yang Pings, men inte heller de ser tydliga tecken på kommande motkrafter, än mindre akut kommande motkrafter. Hos oss i Europa är det till och med så, att nästan all politisk energi som den styrande politikerkasten nu förmår att prestera, ja den ägnas till stor del åt russofobi och splittrade försök till krigsförberedelser.

Yang Ping gör sedan ett illavarslande påpekande «Med tanke på den nya högerkonservativa ideologins långsiktiga natur är Trump-eran bara dess början. Därför är det oerhört brådskande och nödvändigt att analysera dess förhållande till världen och Kina». Det pågående kaoset kan vi alltså få leva i lång tid framöver i Väst! Med tanke på att ’lång tid’ i orienten ofta betyder ’mycket lång tid’ i occidenten är det verkligen inget glädjebudskap. Vi vet ju också att den styrande kraften i Kina, Kinas kommunistiska parti, kämpat i över hundra år, för att tillsammans med det kinesiska folket skapa dagens Kina, så perspektivet förlängas ännu mer. Å andra sidan är länderna i Europa inte halvkoloniala eller halvfeodala, som Kina var fram till 1949. Samtidigt menar Yang Ping att det brådskar! Det brukar kinesiska kommentatorer och forskare inte ofta påpeka.

Den vetenskapliga kvalitén i artikel är tydlig. I varje fall påpekar Yang Ping det som ingenstans i Väst har påpekats, men som den europeiska politikerkasten blev förskräckt över. Han skriver:

«Världsordningen kommer att genomgå en drastisk omorganisation, och kaos kommer att bli normen inför den nya högerkonservativa ideologin. Eftersom den nya högerkonservatismens värderingar är antiliberala, kommer USA-ledda allianser baserade på västerländska liberala värderingar att splittras, och relationerna mellan vän och fiende i västvärlden kommer att förändras. USA:s traditionella allierade kommer att söka strategisk autonomi och bryta sig loss från beroende. Vissa medelstora makter i väst kommer att bilda nya allianser. Samtidigt kommer den nya högerkonservatismen som framträder världen över att försöka etablera en koalition av högervärderingar – särskilt mellan de nya högerrörelserna i USA och Europa – som snabbt kommer att skapa djupa andliga och materiella band. I detta sammanhang kommer länderna i det globala syd att bli marginaliserade av det nya högerorienterade USA, eftersom deras utvecklings- och säkerhetsaspekter inte kommer att prioriteras».

Detta verkar nästan klärvoajant! Vad gjorde till exempel USA:s utrikesminister, Marco Rubio, efter säkerhetskonferensen i München? Jo han åkte till Ungern för att träffa premiärministern där, Viktor Orbán. Vad gjorde USA-imperialismen i Venezuela den tredje januari i år?

Under resten av artikeln går Yang Ping i fyra punkter igenom vad «den globala turbulensens era» kommer att innebära för Kina:

«För det första, under inflytande av den nya högerkonservativa ideologin, kommer Kinas externa relationer att genomgå djupgående justeringar.»…..«För det andra kommer kampens natur mellan Kina och det USA-ledda globala nord att förändras avsevärt.»…..«För det tredje är Kinas förespråkande för en ’gemenskap med samfälld [=felles] framtid för mänskligheten’, ett allvarligt menat svar på det mänskliga samhällets växande önskan om nya universella värden, i tider av stor oro»…..I en not påpekas, att detta först framfördes av Xi Jinping den 23:dje mars 2013 i ’Moscow State Institute of International Relations’. Redan 10 dagar efter Xis tillträdet av presidentposten, började alltså Kina och Ryssland skapa de fasta band dessa två stater emellan, som är så avskydda i USA/EU/NATO-sfären och så betydelsefulla för framväxten av en ny världsordning.

I artikeln «Den nyliberala världsordningens kollaps och Kinas och Rysslands uppgång inom global styrning», går Xu Poling mycket utförligt igenom samarbetet mellan Ryssland och Kina, och den betydelse det har för framväxten av en ny världsordning. Vi återkommer kanske till den.

«Slutligen, i en tid då relationerna mellan vänner och fiender genomgår drastiska förändringar, bör Kina hålla fast vid det globala syd som sin huvudsakliga strategiska inriktning, ena majoriteten av länderna i det globala syd, och bilda en enad front i den nya eran. Resonemanget bakom detta är inte komplicerat. USA kommer inte att ge upp sin strategiska avsikt att begränsa Kina, och EU kommer att vackla på grund av sina liberala värderingar. Endast det globala syd, särskilt de länder som försöker bryta sig loss från den unipolära världen som domineras av USA, skulle kunna vara Kinas vänner i att bygga ett nytt multipolärt internationellt system. Skillnaden mellan detta och Mao Zedongs ’tre världar’-strategi ligger i det faktum, att Kinas nuvarande strategi inte bara handlar om att skapa en stor mellanzon mitt i rivaliteten mellan USA och Sovjet, utan om att leda nationerna i det globala syd i strävan att skapa en jämlik och ordnad multipolär värld.» Ett bra och aktuellt exempel på hur Kina mycket påtagligt samarbetar med länder i det Globala Syd i deras kamp för fortsatt oberoende finns redogjort här: Alastair Crooke : Why Witkoff’s Russian Negotiations Are Failing (part two). Det handlar om försvarsstöd till Iran, som nu mycket konkret hotas av USA, främst beroende på krav från det sionistiska Israel.

Slutorden är en kort beskrivning och en uppmaning: «Trump 2.0-eran inleder en stor era av kaos, där framtida oroligheter bara intensifieras och ständigt överträffar våra förväntningar. Därför måste vi vara förberedda.» Hur ’vi’ än definieras, så ser framtiden enligt Yang Ping inte ljus ut – åtminstone inte för oss i Europa.

Inne i Kina ser samma framtid mycket ljusare ut; det är långt fler än kineser som tycker så. Den djupt religiöse Kevin Wamsley är ett exempel. Han har bott i Kina sedan maj 2012, och han startade sitt utmärkta och faktaspäckade «Inside China business» på You Tube för styvt två år sedan. Den åttonde februari kom ett mycket speciellt avsnitt: Prayers going on, factory visits going up, Substack for support: a 2-year channel update. Kevins tro på landet som är «socialistiskt med kinesiska förtecken» är helt klart av dubbel natur. Kevin inleder avsnittet med följande ord:

«God morgon. ’Inside China business’ startade på YouTube för två år och två månader sedan. Jag har varit i Kina sedan den 31 maj 2012. Det här är mina böneböcker. De viktigaste människorna i mitt liv finns här. Min familj och närmaste vänner, mina medarbetare och kollegor. Och det är också en krönika över min kristna vandring i Kina. Jag skriver ner böner jag framför här, och skriver ner dem allt eftersom de besvaras, och går vidare. Jag ber dem varje dag, och varje dag ber jag också för fred i länder och nationer, för ledarna hemma och ledarna här. I många år bad jag, bland mycket annat, att Gud skulle införa reformer i Kina, att det skulle ske många förändringar här. Och det var bara något jag alltid gjorde. Det är något jag gjort i åratal. En dag var jag i mitt vardagsrum, i en av de där byggnaderna bakom mig. Och jag bad om det, och Gud talade till mig. Han sa: ’Jag vill att du slutar göra det just nu. Jag använder Kina för att välsigna världen, och jag vill verkligen att du börjar vara uppmärksam.’»

En av kommentarerna till detta avsnitt av Kevin skrevs av Andy Boreham. Han är född Nya zeeländare och bor i Shanghai, där också han regelbundet uppträder på You Tube – reports on china. Så här kommenterade Andy Kevins inlägg: «Jag är inte religiös, men din tro och din tillit är inspirerande. Fortsätt så!» Ja nog är Yang Pings artikel, Kevin Wamsleys ord och Andy Borehams kommentar inspirerande – det behövs för alla oss som lever i vasallstaterna i «den globala turbulensens era».

Trump 2.0 and the Churning Global Order | Tricontinental: Institute for Social Research

(Bilde: Shutterstock)

22. februar 2026

Ytringsfriheten hylles, samtidig som mange tilhengerne av fri ytringsrett i økende grad krever innskrenka ytringsrett.
Mindretallet har alltid rett, lot Henrik Ibsen «En folkefiende» si. Men tillater vi i dag at andre syn enn de mektiges syn, at andre, et mindretall, kommer til orde? I 2018 skreiv filosof Einar Øverenget i Aftenposten at det var «bekymringsfylt at samfunnsdebatten i økende grad handler om at enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg». Tendensen har bare økt siden da.

Tekst og tegning av Karine Haaland

Sahra Wagenknecht skriver i boka «De sjølrettferdige» fra juli 2021 at respekten for annerledes tenkende og saklig debatt har forsvinni i Tyskland. I stedet for demokratiske meningsutvekslinger har vi fått følelsesladde indignasjonsritualer, moralsk nedrakking og åpent hat. Det har blitt et giftig diskusjonsklima, enten det dreier seg om innvandring/åpne grenser, korona, rasisme eller klimadebatten.
Det er ikke bedre vilkår for ytringsfriheten i Norge enn det er i dagens Tyskland.

Av Ove Bengt Berg
redaktør Politikus

Klimarealistenes seminar om ytringsfrihet i slutten av november 2021 bekrefta at disse tendensene i Norge ikke minst gjelder i diskusjonen om årsakene til og hvilke, om noen, tiltak som klimaendringene krever.

Åmås i Fritt Ord:
Konformitetspresset hindrer diskusjoner

Knut Olav Åmås. Foto: OBB/Politikus

Direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, innleda konferansen. Samfunnsdebatten er prega av et veldig sterkt konformitetspress. Vi tar hensyn til hva andre mener. Åmås nevnte mange personlige grunner til hvorfor vi vil mene det samme som de andre. Vi hyller ikke uenighet. Vi bruker friheten vår og pengene våre til å bli akkurat som de andre. Derfor er det dem med motforestillinger som er de farlige og truer oss mens de konforme blir de viktige. De med makt, og flertallet, får ofte rett.

Frykten for manglende aksept
Hvorfor er kritikk noe som møter så mye motstand, spurte Åmås. Han mener at vi alltid er redd for kritikk fordi det er en trussel for om vi blir anerkjent som et godt menneske. Ofte misforstår vi kritikk og angriper tilbake. Å motta kritikk på en riktig måte forutsetter at vi er trygge på oss sjøl.
Vi har angst for å være tydelig, og det er typisk norsk konsensustenking. I stedet må vi tenke annerledes. Det å få kritikk innebærer anerkjennelse. Åmås skiller mellom falske venner og åpne fiender, og sa at han alltid hadde foretrukket det siste.

Diskusjoner utvikler politikk til det bedre
Det er politisk uenighet og diskusjonen rundt uenighetene som endrer og utvikler politikk og gjør at vi nærmer oss sannheten. Det Åmås omtalte som kunnskapens midlertidige karakter. For over alt der det er debatt øker grunnlaget for nye og bedre beslutninger. Ingenting er mer dødelig for et demokrati enn mangel på kritikk og uenighet, sa han. Å kvitte seg med kritikk kan være skadelig. Dessverre er det sånn at enighet og konformitet lønner seg. Å være unnvikende som viser seg i publikumspassivitet.

Oscar Wilde og Monty Python
Åmås siterte Oscar Wilde: «De fleste er andre mennesker. Tankene deres er andres meninger, deres liv er en etterlikning, deres lidenskaper et sitat.» Som et bilde på vår tid brukte Åmås bildet fra en scene fra Monty Pythons Life of Brian der Brian sier «Dere må tenke selv. Dere er alle enkeltpersoner».  Folkemengden roper tilbake i kor «Ja, vi er alle enkeltpersoner!». Mens en som rakk opp handa og sier «Ikke jeg», tier raskt.

Forfatteropprop for toleranse og fri debatt, mot utfrysing og knebling
I Harper’s Magazine 7. juli 2020 offentliggjorde et opprop for toleranse og fri debatt der J.K. Rowling, Salman Rushdie, Noam Chomsky og Margaret Atwood er blant underskriverne. De skriver :

Den frie utveksling av informasjon og ideer, livsnerven i et liberalt samfunn, blir daglig mer innsnevret. Mens vi har kommet til å forvente dette fra den radikale høyresiden, sprer sensuren seg også bredere i vår kultur: en intoleranse mot motstridende synspunkter, en trend med offentlig utskjemming og utfrysing, og tendensen til å oppløse komplekse politiske spørsmål i en forblindet moralsk selvsikkerhet.
…Redaktører får sparken for å ha publisert kontroversielle saker; bøker trekkes tilbake for påstått mangel på autentisitet; journalister er forhindret fra å skrive om visse emner; professorer blir etterforsket for å sitere litteraturverk i klassen; en forsker får sparken for å sirkulere en fagfellevurdert akademisk studie; og lederne av organisasjoner blir fjernet for det som noen ganger bare er klønete feil.

Knebling og ensretting i akademia
I norsk akademia innskrenkes ytringsrommet kraftig. Vitenskapelig ansatte som har avvikende syn på dominerende påståtte evige sannheter tier og ser fram til pensjonsalderen der de kan uttale seg fritt uten å frykte avskjed. Dominerende medier er lite interessert i slike problemstillinger. Ett tilfelle fikk likevel omtale i etablerte medier.

Faksimile av utgaven 28.10.2021

Cecilie Hellestveit fikk et tilbud om å undervise  i et fag hun har spesialkompetanse i, om terror og menneskerettigheter. Men så blei undervisningstilbudet trekt tilbake fra juridisk fakultet i Oslo med begrunnelse i Hellestveit sitt syn på at det var for mange utenlandske forskere på norske universiteter. Mads Andenæs, professor i jus på Universitetet i Oslo, karakteriserte Hellestveit sine synspunkter sånn: «Vårt lille miljø må kvalitetssikres og konkurranseutsettes. Fremmedhat eller fremmedfrykt kan skade forskningens kvalitet». Leder av ytringsfrihetskommisjonen, Anine Kierulf, fortalte om en professorkollega som hadde bedt henne vurdere om Hellestveits «fremmedfiendtlige» utsagn falt inn under straffelovens forbud mot hatefulle ytringer! Rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Curt Rice, sa at Hellestveit burde trekke tilbake uttalelsene sine og at det var feil at mediene refererte meningene hennes. Hellestveit karakteriserte rektor Rice sine synspunkter på hennes meninger om «internasjonaliseringa» ved norske universiteter som å ha «kurs mot et dystopisk samfunn» (dystopisk: et oppdikta framtidig skrekksamfunn med diktatur, det motsatte av utopi.) Etterhvert aksepterte likevel det juridiske fakultetet at Hellestveit skulle få holde sin forelesningsrekke tross hennes synspunkter på internasjonalisering. Synspunkter som for øvrig professor i statsvitenskap Øyvind Østerud fremma i 2017 og som han blei like hardt kritisert for da som Hellestveit nå.

Dette er bare én sak fra akademia som er litt kjent. Den er ikke ei enkeltsak, men uttrykk for den generelle ytringskulturen i akademia: innskrenka og prega av frykt. Som saka der rektoren på NTNU i Trondheim innstilte på å avskjedige førsteamanuensis Øyvind Eikrem fordi han blei påstått å ha skada omdømmet til instituttet han jobba på ved å la seg intervjue på Resett.no og si at afghanske drapsmenn i Trondheim kom fra «brutale, patriarkalske kulturer». Det endte med, tross enorm pengebruk til advokater for å finne grunnlag for avskjed mot Eikrem (som skjer på sekundet når vedtak om det er fatta), i et nederlag for NTNU-rektorens «renhetslinje».

Forfatterne lefler med innskrenking av ytringer
I kritikken mot Hellestveit er det særlig hensynet til det ubehaget utenlandske ansatte ved universitetene måtte kunne føle som har vært viktig. Hensynet til noens mulige krenkinger var også hovedargumentet for styret i Den norske Forfatterforeningen, der styret for forfatterne i Norge — av alle —  støtta et opprop noen kunstnere som skulle ha seg frabedt ytringer som innebar kritikk som de valgte å oppfatte som sårende. Styret måtte trekke kritikken etter en uravstemning der det bare fikk støtte fra 70 av medlemmene, mens 180 stemte for å trekke støtten. Leder i Forfatterforeningen, Heidi Marie Kriznik, forsvarte likevel fortsatt det opprinnelige vedtaket med denne  sjølmotsigende, men debattypiske argumentasjonen:

«— Det er hensynet til det ytringsfriheten er til for, at det skal legges til rette for så mange stemmer som mulig. Men også hensynet til stemmene som står i fare for å stilne fordi hets, trakassering og hatefulle ytringer gjør at de ikke tør å ytre seg.Det var det som var intensjonen bak oppropet. At vi ønsket å si noe om deres ytringsfrihet. Ikke å redusere ytringsfriheten, sier Kriznik.»(Utheva av OBB).

NRK vedtar politisk manifest for ensretting
NRK er en statsinstitusjon som har som politisk oppgave å bygge opp om statens politikk for Nato, EU, EØS og den norske statens kriger. Akkurat som funksjonen som statlige kringkastinger i udemokratiske regimer har. Men uten at det er vedtatt i NRKs politiske avdelinger og nyhetssendinger at alt journalistisk arbeid skal bygge opp denne politikken som har Stortingets flertalls tilslutning. Bare på ett område er det vedtatt åpent at NRK skal opptre som en politisk propaganda-kanal, og det er på spørsmålet om grunnlaget for klimaendringer. Prosjektleder for arbeidet med NRKs klimastrategi, Astrid Rommetveit, uttalte til Journalisten.no 28.01.2018:

Hun er tydelig på at de viktige diskusjonene i klimadebatten handler om hva samfunnet gjør, og hvordan man gjør det, og ikke om det vitenskapelige grunnlaget. – Hvis vi henger igjen i den debatten, gjør vi ikke jobben vår. (Utheva av OBB).

Hvor ulikt er dette de instruksene statslederne i stater «vi ikke liker å sammenlikne oss med» ordlegger seg? Det er bare å fastslå det åpenbare: NRK er en ensidig politisk statlig propagandainstitusjon. NRKs politiske manifest er helt i strid med det Knut Olav Åmås er referert på:

Det er politisk uenighet og diskusjonen rundt uenighetene som endrer og utvikler politikk og som gjør at vi nærmer oss sannheten. Det Åmås omtalte som kunnskapens midlertidige karakter. For over alt der det er debatt øker grunnlaget for nye og bedre beslutninger. Ingenting er mer dødelig for et demokrati enn mangel på kritikk og uenighet, sa han. Å kvitte seg med kritikk kan være skadelig. 

Stoda i den norske samfunnsdebatten har langt igjen til det Noam Chomsky har uttalt:

«Dersom vi ikke tror på ytringsfrihet
for folk vi forakter, så tror vi ikke på den i det hele tatt.»

Det er nok mange i det humanitærpolitiske komplekset, i akademia og i NRK som blir uvel eller får mareritt av Chomskys uttalelse. 26.06.2023 skreiv Harald Stanghelle en kronikk i Aftenposten der han mente at absoluttenes renessanse var på inntog også i vestlige demokratier:

Ytringsrommet blir presset både fra høyre og venstre. Slik blir det stadig trangere. ……
Summen av alt dette er en form for absoluttenes renessanse, også i vestlige demokratier.

Nederlenderen Mattias Desmet har skrivi om de mange totalitære tiltak som preger de vestlige samfunna nå. Stanghelle, Desmet med flere omtalt på Politikus.

Mindre ytringsfrihet
fordi konfliktene i tida krever mer ensretting — skjult ensretting
Innskrenkinga av ytringene og utstøting av «uakseptable ytringer» kommer ikke som et resulatet av at noen har fått en fiks ide, men fordi de politiske konfliktene, særlig de økonomiske og militære, nå krever ensretting og utstøting av motstemmer. Konfliktene trenger at vi går vi flokk, for som de mektige nå sier: «Diskusjonen er over.» Vi lever i ei tid nasjonalt og internasjonalt der de økonomiske og derfor politiske og militære konfliktene skjerpes. Klimaindustrien, det sjiktet som tjener på å vri den politiske delen av FNs klimapanel til alarmvarsler, er en internasjonal økonomisk maktfaktor der raning av statskassene er næringsideen. Konfliktene mellom de ulike interessene, særlig når de blir representert på vegne av stater, er så enorme at det er nødvendig å hindre motforestillinger som kan stille spørsmål om riktigheten av de politisk dominerende synspunktene.  Samtidig er det viktig at ensrettinga tildekkes sånn at det framstår som om det er et fritt ordskifte.

Innlegget er tidligere lagt ut på Politikus. Situasjonen har blitt enda mer alvorlig nå, etter at styret i Fritt Ord fylles opp med politiske aktivister som jobber for ensretting og utstøting, som styreleder Bård Vegar Solhjell, Frank Rossavik, Hadia Tajik og Syla Taraku.

Framheva bilde:
Faksimile av
Khrono 28.10.2021

Sist oppdatert – 22.02.26

Av Vijay Jayaraj.

På den andre siden av Atlanteren utspiller det seg en selvpåført katastrofe i sakte film. En av USAs nærmeste allierte, Storbritannia, har gitt avkall på sine energiressurser og sin industrielle styrke.

Denne nedgangen skyldes ikke mangel på kapital, teknologisk kapasitet eller naturressurser. Den er derimot et resultat av en ideologisk drevet klimapolitikk som har satt «grønt» symbolikk høyere enn ingeniørmessig realitet.

I årevis har politikere brystet seg av Storbritannias «verdensledende» fornybar-kapasitet. De har vist frem statistikk som viser at vind og sol produserer mesteparten av elektrisiteten – og beleilig ignorert at dette bare skjer når vinden blåser og solen skinner.

Når «grønn» produksjon svikter, betaler britiske skattebetalere for gasskraftverk som backup for å stabilisere nettet når de grønne anleggene står stille. De betaler også «constraint payments» – kompensasjon for å stenge ned vindturbiner når det blåser for mye til at de kan operere.

Dette er den store illusjonen bak Levelized Cost of Energy (LCOE), metrikken som grønnlobbyen elsker å vise frem. LCOE utelater de enorme kostnadene ved nettbalansering, reservekraft, nedkjøring av produksjon, utbygging av transmisjon og subsidier – alt som kreves for å holde liv i det grønne bedraget.

I den virkelige verden – der regningene faktisk skal betales – har Storbritannia skapt noen av de høyeste strømprisene på kloden, opptil fire ganger høyere enn i USA. En tredjedel av skottene lever i energifattigdom. Men de reelle kostnadene dukker aldri opp i de blankpolerte diagrammene som fremstiller manipulert data der vind og sol framstår som billig.

Priskontrollene fra Great Britains Office of Gas and Electricity Markets dominerer nå folks hverdagssamtaler, forsterket av hver vintersesongs angst over levevalg. «Varm opp eller spis» har gått fra slagord til virkelighet. Det landet som en gang drev den industrielle revolusjonen, har skamfullt påført sine innbyggere energifattigdom. Familier rasjonerer varme mens politikere feirer dekarboniseringsmål.

En leser fortalte avisen Independent om å bare varme opp ett rom med en vedovn – en levestandard fra 1800-tallet som nå er tilbake 200 år senere. Slik ser altså den «grønne industrielle revolusjonen» ut som ble lovet av kunnskapsløse energipolitikere.

Og alt dette for hva? For at Storbritannia skal redusere sitt ubetydelige bidrag til globale utslipp av harmløs karbondioksid. I mellomtiden bygger Kina og India kullkraftverk for å drive produksjonen som eksporteres dit fra land som har kastet bort sin industrielle styrke.

Produsenter har lite valg annet enn å flytte når en «karbonskatt» og hardhendte reguleringer av CO₂-utslipp kunstig driver opp energikostnadene. Stålprodusentene ligger nede med knærne i bakken, med energiregninger som har økt med milliarder og gjort britisk stål ukonkurransedyktig mot utenlandske konkurrenter som er fri for net-zero-dogmet.

Galskapen er mest synlig i Nordsjøen. I tiår var offshore olje og gass kronjuvelene i den britiske økonomien – billig, pålitelig energi og inntekter til offentlige tjenester.

I dag ofres denne ressursen på klimateologiens alter. Statsministerens straffende windfall-skatter og nektelse av nye lisenser har i praksis drept videreutvikling i Nordsjøen. Investorer har flyktet. Plattformer demonteres. Tusenvis av kvalifiserte arbeidsplasser forsvinner.

Sammenlign med nabolandet Norge, som fortsetter å utvinne olje og gass fra havet og selge til globale kunder – inkludert Storbritannia. Mens Storbritannia river ned sin energisuverenitet for å tilfredsstille grupper som Extinction Rebellion, beriker Norge sine innbyggere og fyller sitt oljefond.

Kontrasten er ydmykende. I 2024 importerte Storbritannia over 50 % av sitt naturgassforbruk fra Norge.

Forsvarere av denne britiske kollapsen peker på alt annet enn sannheten. De skylder på Brexit og Russland-Ukraina-krigen. De skylder på en «global resesjon», og later som om Storbritannias avindustrialisering ikke er et unntak. Men den grunnleggende årsaken til kollapsen er den «grønne» agendaen som det politiske etablissementet har stått for i 20 år.

Det er en tverrpolitisk fiasko. De konservative jaktet «grønne stemmer» ved å forby fracking og demonisere diesel. Labour-partiet doblet ned med net-zero-pålegg som trosser fysikkens og økonomiens lover. De har bygget et strømnett som er skjør overfor været og dyrt for brukerne.

Et korstog for å unngå en innbilt klimakatastrofe i fremtiden har skapt en svært reell økonomisk katastrofe i nåtiden.

Opprinnelig publisert i Real Clear Markets 21. januar 2026.

Vijay Jayaraj er vitenskaps- og forskningsmedarbeider ved CO2 Coalition i Fairfax, Virginia. Han har master i miljøvitenskap fra University of East Anglia og postgraduate-grad i energiledelse fra Robert Gordon University, begge i Storbritannia, samt bachelor i ingeniørfag fra Anna University i India. Han har også jobbet som forskningsmedarbeider ved Changing Oceans Research Unit ved University of British Columbia i Canada.

EU-debatten tar seg opp i disse dager. Her kommer noen poenger som jeg knapt har sett gjennom et langt liv som NEI-debattant.

Når det gjelder EU-rettsaktene (direktiver, forordninger) som ble tatt opp til behandling i regjering i 2025 og som sprengte samarbeidet mellom Ap og Sp, kommenterte Rødts leder temaet på denne måten:
– Vi må si tydelig ifra til EU om at vi ikke godtar reglene som formaliserer ordningen med opprinnelsesgarantier eller gir korte tidsfrister for behandling av vindkraftsaker. Resten må det la seg gjøre å innføre, sier Martinussen.
(min utheving, fra et intervju med NRK)

Dette er oppsiktsvekkende. Rødt, SV og Sp har også tidligere stemt for rettsakter de mener er lite problematiske.Men da glemmer de at håndhevelsen av sjøl en «uproblematisk» rettsakt vil ligge i Brussel, hos ESA og EFTA-domstolen.

EU-rettsakter  som innlemmes blir lov i Norge. Disse partiene burde da insistere på at norske lover skal håndheves av våre egne myndigheter. Derfor bør man stemme mot å innlemme et hvert EU-direktiv!

Er det fornuftig, så stemmer man uansett imot, men foreslår å innføre en tilsvarende lov i Norge. Da vil nyttig grensekryssende standardisering og samarbeid fortsatt kunne skje, men på en slik måte at håndhevelsen av slike lover tilligger norske myndigheter, og ESA og EFTA-domstolen har ingen myndighet over disse.

Videre er en egen-innført lov på samme felt også reversérbar, den kan endres av Stortinget. Mens en innlemmet EU-rettsakt er uhyre vanskelig å oppheve eller endre.

Disse svært vesentlige poengene er åpenbart ikke oppdaget i Nei-partiene Rødt, SV og Sp.
Det er knapt oppdaget av noen til nå, og er et veldig tungt argument for Norge ut av EØS, og inntil da: alltid benytte den til nå (nesten) ubrukte reservasjonsretten.

Her er hva Gro Harlem Brundtland sa om reservasjonsretten da hun skulle overbevise Stortinget i 1994:

«Regjeringen, norske parlamentarikere og representanter for organisasjonene, skal ivareta norske interesser i EØS-sammenheng. Det skal vi gjøre sammen med våre nordiske naboer, våre EFTA-partnere og i samarbeid med EF-landene. Regjeringen vil aktivt bruke de nye muligheter som EØS-avtalen gir oss til å forme morgendagens regelverk i Europa.

Og vi vil være rede til å bruke den retten avtalen gir oss til å motsette oss at forslaget blir til felles EØS-regel, dersom vi finner det nødvendig.»

– Fra hennes innlegg i Stortinget under behandlinga der av EØS-avtalen. Se spesielt siste setning.

I debatten la hun til at «vi har ikke fremforhandlet vetoretten uten å skulle ville bruke den».

Jeg er blant mange EU-motstandere som trodde og har skrevet at reservasjonsretten mot EU-direktiver aldri har vært brukt av noen norsk regjering. Når det gjaldt Postdirektivet som AP-landsmøtet i april 2011 krevde reservasjon mot, har min oppfatning vært at Stoltenberg.regjeringa bare trenerte saken til valget i 2013, slik at Erna kunne banke Postdirektivet gjennom etterpå. Men her er oppdatert informasjon fra Morten Harper, Nei til EU: Regjeringa la faktisk ned veto mot Postdirektivet (de reserverte seg formelt) i EFTA- og EØS-komiteen. Han skriver til meg på e-post:

«Regjeringen meddelte EU og de andre EFTA-landene at man avviste direktivet. Så vetoretten ble brukt. Det som uteble var noe mottrekk fra EU-siden, som jo er interessant nok. Se f eks denne saken der Solberg-regjeringen sier den skal oppheve reservasjonen. Om dette ikke var meddelt, ville det ikke være noe å oppheve, se her»

Så langt MH. Dette demonstrerer noe bra: Det er faktisk mulig å benytte reservasjonsretten mot et direktiv. Stoltenberg-regjeringa gjorde det. Motvillig, men de har vist ettertida at det går an.

Vi som hele tida har sagt: Reservasjonsretten er aldri blitt brukt, må endre det til:
Reservasjonsretten er blitt brukt en gang, sjøl om neste regjering meldte at de trakk den tilbake. Men dette viser at den kan brukes!

Her er en grundig forklaring av reservasjonsretten i EØS-avtalen (også kalt vetoretten).

Trond Andresen, Nei-veteran fra 1972 og 1994
Trondheim

Makten flyttes ikke bort fra demokratiene av én hemmelig gruppe, men gjennom sammensatte nettverkseliter som opererer på tvers av stat, kapital, teknologi og overnasjonale institusjoner.

Susanne Heart

feb. 21, 2026

Dette er hele dybde-analysen i 7 kapitler som viser hvordan vår demokratiske makt flyttes ut av landet og ut av vårt folkestyre. Jeg håper den gir deg et litt større overblikk over en situasjon jeg vet mange har forsøkt å forstå lenge. Epstein-filene har gitt meg konteksten og dokumentasjonen jeg har ventet på etter mange år der jeg har prøvd å forklare hva jeg har sett fra innsiden av demokratiet vårt.

Epstein-filene gir for første gang innsyn i hvordan disse nettverkene faktisk ser ut fra innsiden, og hvordan en straffedømt sexovergriper som Jeffrey Epstein kunne fungere som arkitekt og koblingspunkt i et system der makt utøves uten synlighet og uten ansvar.

Disse elitene er ikke valgt av folket. De er posisjonert gjennom eierskap, finansiering, kontroll over infrastruktur, tilgang til lukkede beslutningsarenaer og evnen til å definere hva som fremstår som nødvendig, uunngåelig og ansvarlig. Makten deres ligger ikke i formelle titler, men i relasjoner, forbindelser og systemdesign.

OVERBLIKKET med Susanne Heart er en leserstøttet publikasjon. For å få nye artikler og støtte arbeidet mitt, kan du vurdere å bli en gratis eller betalende abonnent.

Det avgjørende kjennetegnet er systemisk maktkonsentrasjon. Beslutninger formes i lukkede kretsløp der de samme nettverkene bidrar til å definere problemet, finansiere løsningen, utvikle teknologien og gi den juridiske og moralske legitimiteten. Når alle ledd i kjeden kontrolleres av overlappende aktører, forsvinner reell demokratisk motmakt før beslutningene når offentligheten.

Denne makten er ikke hierarkisk, men relasjonell. Den utøves gjennom partnerskap, avtaler, standarder, krisehåndtering og ekspertkonsensus, ikke gjennom åpne politiske vedtak. Nettverkselitene trenger derfor ikke å avskaffe demokratiet. De gjør det irrelevant i praksis, ved å flytte de avgjørende beslutningene til nivåer der folket ikke har innsyn, tilgang eller reell mulighet til å samtykke.

Helse, teknologi og beredskap fungerer som ideelle inngangsporter for denne maktforskyvningen. Når styring kan begrunnes med liv, risiko og sikkerhet, aksepteres sentralisering, overnasjonal kontroll og teknokratisk beslutningstaking. Samtidig etableres stabile markeder, langsiktige kontrakter og nye former for profitt som forutsetter at makten forblir samlet hos de samme nettverkene.

Det er innenfor denne virkeligheten maktoverføringsmaskinen må forstås.

I denne teksten brukes “Epstein-filene” som samlebetegnelse på dokumentpakker publisert som PDF-er med EFTA-ID, som viser kontaktflater, planlegging, språkbruk og nettverkskoblinger.

Dette er ikke et brudd med systemet slik vi kjenner det. Det er systemet som har endret form.

Kapittel 1 – Nettverkseliter og systemisk maktkonsentrasjon

Det vi står overfor er ikke en feil i demokratiet, men et skifte bort fra det. Makt over liv, helse og samfunn er i økende grad flyttet fra folkevalgte institusjoner til lukkede nettverk der kapital, teknologi og politikk smelter sammen. Denne makten utøves ikke gjennom valg, men gjennom systemdesign.

Kjernen i maktoverføringen er nettverkseliter som opererer på tvers av grenser, jurisdiksjoner og ansvarsområder. De er ikke valgt. De er heller ikke bundet av ett land, én lov eller én offentlighet. De er knyttet sammen gjennom kapital, tilgang og gjensidige interesser. Når beslutninger tas i disse rommene, fremstår demokratiske institusjoner i etterkant som rene gjennomføringsledd.

Epstein-filene viser hvordan denne typen makt ikke bygges gjennom formell autoritet, men gjennom relasjonell kontroll. Nettverkene består av ekstrem privat kapital, filantropiske strukturer, teknologiske plattformer og politiske mellomledd. Det avgjørende er ikke hvem som sitter i førersetet i hvert øyeblikk, men at arkitekturen gjør det mulig å styre uten ansvar og påvirke uten å bli synlig.

Denne maktkonsentrasjonen har et tydelig kjennetegn. Den presenterer seg ikke som politikk, men som nødvendighet. Beslutninger rammes inn som tekniske, vitenskapelige eller moralske imperativer. Dermed fjernes de fra den demokratiske arenaen før de i det hele tatt når folkevalgte organer. Når vedtak først skal fattes nasjonalt, er alternativene allerede snevret inn.

Maktoverføringsmaskinen fungerer fordi den er bygget i lag. Privat kapital definerer hva som er mulig. Filantropi definerer hva som er ønskelig. Ekspertmiljøer definerer hva som er nødvendig. Mediene normaliserer narrativet. Politiske institusjoner implementerer resultatet. Ingen enkeltaktør kan holdes ansvarlig, men summen av handlingene flytter reell makt bort fra folket.

Dette er ikke et angrep utenfra. Det er en intern ombygging av styringssystemet. Demokratiet tømmes ikke ved å bli avskaffet, men ved å bli omgått. Folkestyret blir stående igjen som fasade, mens beslutningene tas andre steder.

I denne strukturen er Norge ikke et offer, men en ressurs. Norsk tillit, norsk kapital og norske institusjoner har gjort landet til en attraktiv aktør i de globale nettverkene. Nettopp fordi Norge oppfattes som moralsk, stabilt og ansvarlig, har norske politikere og institusjoner fått roller som legitimerer og forankrer maktoverføringen internasjonalt.

Dette kapittelet etablerer derfor grunnforståelsen for resten av artikkelen. Før pandemier, før traktater, før påbud og teknologiske kontrollsystemer, ble det bygget en maktstruktur som gjorde alt dette mulig. Epstein-filene gir et sjeldent innblikk i hvordan denne strukturen ble tenkt, koblet og sikret før den ble aktivert i praksis.

Neste kapittel går inn i selve konstruksjonen. Hvordan makten ble delt opp, skjult og sikret gjennom bevisst armlengdes avstand mellom kapital, filantropi og politikk.

Denne infografikken er generet av AI og gir kun en indikasjon på hvordan makt kan overføres ut av folkestyret.

Kapittel 2 – Arkitekturen bak maktoverføringen

Maktoverføringen fra folket til globale elitenettverk skjedde ikke ved at én aktør tok kontroll, men ved at ansvaret ble delt opp. Arkitekturen er kjennetegnet av bevisst fragmentering. Ingen sitter formelt med hele bildet, men alle er plassert slik at systemet samlet fungerer sømløst.

Epstein-filene dokumenterer et styringsdesign bygget på armlengdes avstand. Kapital, filantropi, politikk, vitenskap og implementering holdes juridisk, organisatorisk og narrativt adskilt. Dermed kan hver del fremstå som legitim isolert sett, samtidig som helheten flytter makt uten demokratisk kontroll.

I denne modellen brukes privat kapital til å etablere handlingsrom. Filantropiske gaver definerer hvilke problemstillinger som anses som presserende og verdige oppmerksomhet. Når finansiering følger med, fremstår retningen som naturlig og uunngåelig. Det som ikke finansieres, forsvinner stille ut av offentligheten. Forskning, politikk og prioriteringer formes lenge før folkevalgte blir involvert.

Vitenskap og ekspertise fungerer som oversettelsesledd. Politiske valg omdefineres til tekniske nødvendigheter. Dermed fjernes de fra den demokratiske samtalen. Når beslutningene senere presenteres for nasjonale myndigheter, er de allerede pakket inn som faglige konsensusløsninger. Uenighet fremstilles som uansvarlig, umoden eller farlig.

Implementeringen skjer gjennom NGOer, multilaterale institusjoner og partnerskap som opererer uten direkte demokratisk mandat. Disse strukturene gir systemet varighet. De er ikke avhengige av valg, skiftende regjeringer eller nasjonal debatt. Når først mekanismene er etablert, ruller de videre av egen kraft.

Epsteins rolle i dette bildet er ikke knyttet til formell autoritet, men til kobling. Epstein fremstår i materialet som en systembygger som forsto hvordan ekstrem privat kapital, filantropi, akademia og politikk kunne bindes sammen uten at ansvar samlet seg ett sted. Han opererte i rommet mellom aktørene. Nettopp der systemet var mest sårbart for kompromittering og minst synlig for offentligheten.

Epstein-filene viser også hvordan sosial og relasjonell kapital inngikk i denne arkitekturen. Tilgang, lojalitet og gjensidige bindinger ble brukt til å forsterke nettverkene. Systemet var ikke bare økonomisk og institusjonelt, men også personlig. Slik ble makt sikret gjennom stillhet, gjeld og felles interesser.

Resultatet er en styringsmodell der ingen enkeltaktør kan stilles til ansvar for helheten. Når konsekvensene rammer befolkningen, peker hver del på en annen. Kapitalen peker på ekspertene. Ekspertene peker på institusjonene. Institusjonene peker på krisen. Demokratiet står igjen uten reell inngang til beslutningene.

Denne arkitekturen forklarer hvorfor maktoverføringen kunne skje uten vedtak som så dramatiske ut i øyeblikket. Systemet var allerede bygget. Krisene fungerte som utløsere, ikke som årsaker.

I neste kapittel går vi inn i hvorfor helse ble valgt som hovedinngang. Hvordan pandemier, vaksiner og biologisk risiko ble det mest effektive verktøyet for å flytte makt fra demokrati til teknokratiske og finansielle strukturer.

Kapittel 3 – Helse som inngangsport for styring

Der kapittel 2 beskrev arkitekturen, viser dette kapittelet hvorfor helse ble valgt som hovedinngang. Ingen andre samfunnsområder gir tilsvarende moralsk autoritet, emosjonell kraft og politisk handlingsrom. Når liv og helse settes i spill, aksepteres inngrep som ellers ville vært utenkelige. Dette gjør helse til et ideelt styringsfelt for strukturer som opererer utenfor demokratisk kontroll.

Epstein-filene viser at pandemier og biologisk risiko ikke primært ble behandlet som uforutsigbare kriser, men som forventede hendelser det kunne planlegges for. Dokumentene bærer preg av langsiktig tenkning der helse inngår som et strategisk domene, på linje med sikkerhet og geopolitikk. Krisen er ikke utgangspunktet, men utløsende mekanisme for ferdigbygde løsninger.

I dette rommet skjer en grunnleggende omdefinering. Helsepolitikk flyttes fra å være et demokratisk ansvar til å bli et globalt forvaltningsspørsmål. Beslutninger om vaksinering, beredskap, teknologi og biologisk intervensjon rammes inn som vitenskapelige nødvendigheter, ikke politiske valg. Dermed fratas folkevalgte organer både reell beslutningsmakt og reelt ansvar.

Globale helseorganer, partnerskap og fond fremstår i denne sammenhengen som implementeringsledd for en allerede definert agenda. De gir systemet legitimitet, kontinuitet og skala. Når nasjonale myndigheter senere kobles på, skjer det innenfor rammer de ikke selv har vært med på å utforme. Handlingsrommet er i praksis forhåndsbestemt.

Epstein-filene indikerer også at helsefeltet fungerte som møteplass mellom aktører som ellers opererer i adskilte sfærer. Privat kapital, teknologimiljøer, akademia og politiske aktører samles rundt helse under dekke av filantropi, innovasjon og beredskap. Dette muliggjør samarbeid uten tradisjonelle demokratiske kontrollmekanismer.

Helse gir dessuten adgang til menneskekroppen som styringsobjekt. Når biologiske inngrep, digitale helseløsninger og overvåking legitimeres som omsorg, flyttes grensen for hva staten og samarbeidende aktører kan gjøre med individet. Samtykke glir over i forventning. Motstand blir definert som uansvarlighet.

I dette landskapet blir det vanskelig å skille mellom omsorg og kontroll, mellom beskyttelse og styring. Når helse først er etablert som overordnet verdi, kan nesten ethvert tiltak forsvares. Det er her maktoverføringen får sitt mest håndgripelige uttrykk, fordi den berører menneskers kropper, bevegelser og valg direkte.

Dette forklarer hvorfor helse ble brukt som hovedinngang til teknologisk og juridisk utvidelse av styringsmakten. Når krisen kommer, fremstår løsningene allerede klare. Det som mangler, er ikke kapasitet, men demokratisk forankring.

Neste kapittel retter blikket mot Norges rolle i denne strukturen. Hvordan norske institusjoner, politikere og finansielle bidrag har fungert som legitimerende og muliggjørende ledd i den globale maktoverføringen.

Kapittel 4 – Norge som bro og legitimerende kraft

Norges rolle i maktoverføringsmaskinen kan ikke forstås som tilfeldig eller perifer. Tvert imot fremstår Norge som et land med særlig høy verdi i de globale nettverkene, nettopp fordi det kombinerer stor økonomisk kapasitet med høy internasjonal tillit. Denne kombinasjonen har gjort norske aktører attraktive som brobyggere mellom privat kapital, multilaterale institusjoner og politisk styring.

Epstein-filene indikerer at Norge inngår i nettverk der diplomati, finansiering og globale styringsagendaer flettes sammen. Norske institusjoner og politikere fremstår ikke primært som beslutningstakere, men som legitimerende aktører. De bidrar med penger, vertskap, organisatorisk kapasitet og politisk troverdighet. Slik oversettes globale prioriteringer til nasjonal politikk, ofte uten reell demokratisk behandling.

Det karakteristiske er kontinuiteten. Norges tilknytning til globale strukturer opprettholdes gjennom skiftende regjeringer. Uavhengig av partifarge videreføres samme linje i forholdet til multilaterale institusjoner, partnerskap og globale initiativer innen helse, beredskap og sikkerhet. Dermed reduseres betydningen av valg når det gjelder de mest inngripende styringsspørsmålene.

Norske politikere har over tid hatt sentrale roller i internasjonale organisasjoner, råd og styrer. Disse rollene gir innflytelse, men også bindinger. Når globale rammeverk først er etablert, blir det politisk og institusjonelt kostbart å stille spørsmål ved dem. Norske folkevalgte organer møter ferdig definerte løsninger som allerede er forankret i internasjonale forpliktelser og partnerskap.

Epstein-filene peker særlig på betydningen av personer som opererer i skjæringspunktet mellom diplomati, sikkerhet, kapital og internasjonal politikk. Slike aktører fungerer som koblingsledd mellom nettverkene og nasjonale institusjoner. De beveger seg utenfor offentlighetens søkelys, men med betydelig påvirkningskraft. I denne sammenhengen fremstår Norge som et land der tillit, penger og posisjoner kan omsettes i internasjonal innflytelse.

Resultatet er at norske demokratiske institusjoner gradvis settes i en gjennomførende rolle. Storting, regjering, fylkesting og kommunestyrer forventes å iverksette tiltak som er definert utenfor landet, ofte under tidspress og med henvisning til internasjonale forpliktelser. Handlingsrommet snevres inn før den demokratiske prosessen begynner.

Dette gjør Norge til et nøkkelland i forståelsen av hvordan maktoverføringen fungerer i praksis. Ikke fordi Norge styrer systemet, men fordi norsk deltakelse gir systemet legitimitet. Når et høyt tillitsdemokrati stiller seg bak globale løsninger, reduseres rommet for kritikk også i andre land.

I neste kapittel undersøkes hvordan teknologi og digital infrastruktur brukes til å forsterke denne styringsmodellen. Hvordan helse, data og kontroll smelter sammen til varige mekanismer som griper direkte inn i menneskers liv, langt utover den akutte krisen som begrunnelse.

Kapittel 5 – Teknologi som styringsforsterker

Teknologi er ikke bare et hjelpemiddel i maktoverføringsmaskinen. Den er forsterkeren. Når makt først er flyttet bort fra folkevalgte rom, gjør teknologien den raskere, mer effektiv og vanskeligere å ta tilbake.

I Epstein-materialet ser vi at bioteknologi ikke var et sidespor. CRISPR. Genredigering. mRNA. Embryoteknologi. Dette var investeringer, samtaletemaer og strategiske satsinger lenge før pandemien. Ikke bare forskning, men finansielle planer.

CRISPR gikk raskt fra laboratorier til investorpresentasjoner og børs. mRNA ble omtalt som en plattform. En teknologi som kan brukes igjen og igjen. Når en slik plattform først er etablert, kan nye produkter utvikles raskt, lisensieres globalt og rulles ut i stor skala. Det gir enorm makt til dem som eier patentene og infrastrukturen.

Dette handler ikke bare om behandling av sykdom. Det handler om hvem som kontrollerer teknologien bak behandlingen.

I dokumentene diskuteres også eugenikk og genetisk “forbedring” i lukkede kretser. Når genetikk kobles til kunstig intelligens, skjer det noe nytt. AI brukes til å analysere enorme datamengder, forutsi biologiske utfall og optimalisere genetiske inngrep. Teknologien går fra å reagere på sykdom til å forsøke å styre biologisk utvikling.

Samtidig fungerer teknologi som kontrollverktøy. Datainnsamling. Helseteknologiske plattformer. Analyseverktøy. Algoritmer. Når helse, genetikk og AI kobles sammen, får man systemer som kan overvåke, modellere og påvirke både individ og befolkning.

Teknologien gjør styring mer usynlig. Algoritmer fremstår som objektive. Databaserte beslutninger omtales som nøytrale. Men noen har designet systemene. Noen eier kodene. Noen setter parameterne.

Epstein-filene viser at dette ikke var tilfeldig utvikling. Kapital, teknologi og politikk ble koblet bevisst. Investorer fikk detaljerte orienteringer om genredigering. Strategiske miljøer diskuterte hvordan biologisk teknologi kunne skaleres. Dette var ikke bare medisinske prosjekter. Det var strukturer for fremtidig makt.

Pandemien kom ikke inn i et tomrom. mRNA-plattformer var utviklet. Investormiljøene var posisjonert. AI ble brukt til modellering, prediksjon og beslutningsstøtte. Teknologien var klar.

Når styring flyttes fra politiske debatter til teknologiske systemer, endres maktbalansen. Den som kontrollerer infrastrukturen, kontrollerer i praksis handlingsrommet. Staten blir bruker. Selskapet blir systemet.

Her flyttes makten enda et hakk. Fra lovverket – til laboratoriet. Fra Stortinget – til serverrommet.

Neste kapittel viser hvordan denne utviklingen blir presentert som nødvendig, moderne og uunngåelig. Hvordan språk og medier gjør teknologisk makt til noe som oppleves som ansvarlig omsorg.

Kapittel 6 – Narrativ kontroll og programmering av offentligheten

Maktoverføringsmaskinen kunne ikke fungert uten kontroll over fortellingen. Når makt flyttes bort fra folket, må forståelsen av hva som skjer flyttes samtidig. Dette skjer ikke gjennom åpen sensur alene, men gjennom rammesetting, gjentakelse og normalisering.

Mediene spiller her en avgjørende rolle. Komplekse politiske valg presenteres som tekniske spørsmål. Uenighet reduseres til misforståelser. Kritikk omtales som farlig, useriøs eller uansvarlig. Slik formes et snevert handlingsrom for hva som kan sies, og et enda snevrere rom for hva som kan besluttes.

Epstein-filene viser at dette ikke er tilfeldig. Når styring flyttes til ekspertmiljøer, globale institusjoner og partnerskap, må offentligheten forberedes på å akseptere tap av innflytelse. Det skjer gjennom autoritetsargumenter. Gjennom krisefortellinger. Gjennom et språk som gjør alternativer usynlige.

Narrativet er konsekvent. Det finnes ingen reelle valg. Det finnes bare nødvendigheter. Tiltak fremstilles som midlertidige, selv når de er bygget for varighet. Motforestillinger fremstilles som trusler mot fellesskapet. Slik flyttes ansvar fra beslutningstakere til befolkningen selv.

Medieøkosystemet forsterker dette gjennom konsensus. De samme ekspertene sirkulerer mellom akademia, rådgivning, internasjonale institusjoner og medieflater. Kritiske stemmer marginaliseres ikke alltid ved forbud, men ved fravær. De inviteres ikke inn. De gis ikke rom. Over tid oppleves konsensus som naturlig.

Denne formen for programmering skaper en befolkning som internaliserer styringen. Folk lærer hvilke spørsmål som er lov å stille. Hvilke ord som utløser sanksjoner. Hvilke holdninger som belønnes. Dermed reduseres behovet for direkte tvang. Kontroll blir selvregulerende.

Når kriser inntreffer, er fortellingen allerede etablert. Tiltakene fremstår kjente. Motstanden virker ekstrem. Demokratisk uenighet oppleves som farlig. Dette gjør at selv dypt inngripende beslutninger kan gjennomføres med begrenset offentlig debatt.

Kapittel 6 viser hvordan maktoverføringen ikke bare skjer gjennom strukturer og teknologi, men gjennom bevisst formet virkelighetsforståelse. Når språket eies, eies også rammene for handling.

I neste og siste kapittel samles trådene. Hva betyr dette for folkestyret, for menneskerettigheter og for muligheten til å ta makten tilbake fra systemet som er bygget rundt oss.

Kapittel 7 – Folkestyret som kulisse

Når maktoverføringsmaskinen er fullt operativ, endres demokratiets funksjon uten at det formelt avskaffes. Valg avholdes. Parlamenter møtes. Vedtak fattes. Men den reelle beslutningsmakten er allerede flyttet. Folkestyret står igjen som form, ikke som kraft.

Epstein-filene synliggjør et system der avgjørende beslutninger om helse, beredskap, teknologi og biologisk intervensjon tas før de når folkevalgte organer. Når sakene først legges frem for Storting, fylkesting og kommunestyrer, er rammene allerede låst gjennom internasjonale forpliktelser, partnerskap og tekniske standarder. Det som gjenstår, er implementering.

Mellom disse nivåene ligger en struktur som er planlagt nettopp for å gjøre dette mulig. I Epstein-dokumentene beskrives en arkitektur der biologi behandles som infrastruktur, på linje med energi, finans og sikkerhet. Overvåkningsnettverk, tidlige deteksjonssystemer, vaksinekapital og donor-advised funds kobles sammen i varige finansielle og institusjonelle rammer. Kriseberedskap forstås ikke som midlertidig respons, men som et permanent investerings- og styringsfelt. Når slike strukturer først er etablert gjennom private fond, transnasjonale partnerskap og tekniske standarder, kan de operere kontinuerlig uavhengig av valgsykluser. Beslutninger forankres i avtaler, ekspertorganer og finansielle mekanismer som ligger utenfor direkte folkevalgt kontroll, og det politiske rommet snevres inn før debatten i det hele tatt begynner.

Dette setter demokratiet i sjakk. Folkevalgte kan ikke reelt endre kurs uten å bryte internasjonale avtaler, utfordre ekspertkonsensus eller risikere politisk og økonomisk isolasjon. Dermed flyttes ansvaret nedover, mens makten flyttes oppover. Politikere blir forvaltere av beslutninger tatt andre steder. Folket blir mottakere av påbud begrunnet med nødvendighet.

Konsekvensene er dyptgripende. Menneskerettigheter, bevegelsesfrihet og selvbestemmelse over egen kropp og egne barn kan settes til side gjennom administrative vedtak og kriselogikk. Samtykke forutsettes, snarere enn innhentes. Motstand tolkes som avvik. Normaltilstanden forskyves.

Samtidig åpnes et enormt økonomisk rom. Når påbud, reguleringer og teknologiske løsninger blir obligatoriske, gis elitenettverk fri tilgang til å tjene på tiltakene. Profitt og kontroll går hånd i hånd. Risiko sosialiseres. Gevinster privatiseres. Folket bærer konsekvensene, mens systemet belønner seg selv.

Maktoverføringsmaskinen er derfor ikke bare et politisk problem, men et strukturelt. Den er bygget for å være robust mot demokratisk motstand. Den tåler regjeringsskifter. Den tåler kritikk. Den overlever skandaler. Fordi den ikke er avhengig av enkeltpersoner, men av arkitektur.

Det er dette Epstein-filene gjør mulig å se. Ikke bare hvem som var involvert, men hvordan makt kan flyttes uten at det oppleves som et kupp. Hvordan demokratiet kan tappes for innhold mens det fortsatt ser intakt ut.

Spørsmålet som står igjen, er ikke bare hvem som bygget systemet, men om det lar seg reversere. Det forutsetter at maktoverføringen synliggjøres. At helse igjen forstås som politikk. At teknologi underlegges demokratisk kontroll. Og at folket krever tilbake retten til å bestemme over egne liv.

Maktoverføringsmaskinen ble bygget i det stille. Den kan bare stoppes i offentlighet.

Noen relevante Epstein-filer:
EFTA01301114 -EFTA00001908 – EFTA00407322 – EFTA00987853 – EFTA01039673 – EFTA01045377 – EFTA01194682 – EFTA01660434 – EFTA01789503 – EFTA01915261 – EFTA00263479 – EFTA02074163 – EFTA02141633 – EFTA02414772 – EFTA00888394- EFTA00317171 – EFTA00640705 – EFTA02397964 – EFTA00854295 – EFTA00314931 – EFTA01159482 – EFTA01168452 – EFTA01196851 – EFTA01427451 – EFTA02409412 – EFTA02417369 – EFTA02713877 – EFTA02181281 – EFTA02182070 – EFTA02412734 – EFTA01462770 – EFTA02361191 – EFTA01097356 – EFTA02552882 – EFTA00654216 – EFTA01071737 – EFTA00650148 – EFTA00654215 – EFTA01019439 – EFTA01207650 – EFTA01208604 – EFTA01617434 – EFTA00826783 -EFTA00861674 – EFTA01616049 – EFTA01619074 – EFTA02042598 – EFTA02679133 – EFTA02713880 – EFTA00589797 – EFTA01036487 – EFTA01100261 – EFTA01019549 – EFTA00292520 – EFTA00635886 – EFTA01197764 – EFTA01205594 – EFTA01462770 – EFTA02684958 – EFTA00651567

Samt filene som kommer fram i artikkelen: Epstein og Gates gjorde pandemi til big business – og Norge hjalp villig til og oversikten som kommer fram i Aftenposten Innsikt, Når global helse blir business