Jeg har aldri forstått entusiasmen folk kan vise når den de har stemt på, vinner valget. Når en ny president blir valgt i Frankrike, strømmer folk ut i gatene, bråker, smeller kinaputter og vifter febrilsk med flagg eller hva de nå finner på, som om favorittklubben deres nettopp hadde vunnet en «historisk seier».

George Chabert.

De må da vite at vanlige borgere ikke har noen reell innflytelse på politiske beslutninger, ingen innflytelse på politikken i det hele tatt. En omfattende studie fra Princeton University bekrefter at selv når 80 prosent av befolkningen ønsker en politisk endring, skjer den bare «når de samme endringene også tilfeldigvis er foretrukket av økonomielitene».

Talen holdt av Canadas statsminister i Davos kan bidra til å gjøre dette karnevalet vi kaller demokratiske valg lettere å forstå:

«Vi visste at historien om den internasjonale regelbaserte orden var delvis falsk. At de sterkeste ville frita seg når det passet. Og at folkeretten gjaldt med varierende strenghet avhengig av identiteten til den anklagede eller offeret. Denne fiksjonen var nyttig, og bidro til å sørge for offentlige goder. Så vi plasserte skiltet i vinduet. Vi deltok i ritualene. Og unngikk i stor grad å påpeke gapene mellom retorikk og virkelighet».

Vi kunne late som om «det er vår demokratiske rett og plikt å stemme». Vi kunne overse demokratiets tilbøyelighet til å gå til krig og til å tilintetgjøre millioner. Skandalene knyttet til «Epsteins klasse», som økonomielitene nå kalles, ville heller ikke sjokkere oss mer enn som så. Så lenge vi fikk rikelig med offentlige goder, deltok vi i ritualene.

I flere tiår imidlertid har våre regjeringer lagt til rette for at arbeidsplassene våre kunne flyttes ut for å utnytte billig arbeidskraft i det som tidligere ble kalt den tredje verden. I prosessen har de uthulet middelklassen vår og knust arbeiderklassen. For å holde det sirkuset gående, i flere tiår har vi blitt skremt med det hypotetiske «harde høyres spøkelse», som en tidligere statsråd nylig skrev. Men innerst inne vet alle – både de og vi – at det ikke vil bety annet enn mindre omrokkering av stolene. Slik har krig nå blitt det liberale demokratiets eneste utvei.

Krig gjør det mulig å opprettholde indre orden, viske ut sosiale konflikter, bortforklare økonomiske nederlag, sette den kritiske sansen på vent, rettferdiggjøre overvåkning og gjøre all opposisjon til forræderi. Den gjør det mulig for våre demokratier, tømt for legitimitet, å erstatte debatt med frykt – og frykt med lydighet.

«Vi er i krig» er den franske presidentens yndlingsuttrykk. Han står ikke alene om å bruke krigs- og opprustningsspråk. Tyske ledere, EU-kommisjonen og NATO-toppen har alle beveget seg tydelig i samme retning, med ord som war economy, kriegstüchtig og varsler om «år med krig». Men den franske presidenten overgår dem alle, med sin nærmest tvangspregede bruk av militært vokabular: nasjonal opprustning, økonomisk opprustning, demografisk opprustning, borgerlig opprustning, akademisk opprustning, vitenskapelig opprustning, teknologisk opprustning, landbruksopprustning, industriell opprustning. «Landet må akseptere å miste sine barn», tilføyer sjefen for de franske væpnede styrkene. Med det siste må jeg si meg helt enig, men med to små rettelser: «Europa må akseptere å miste sine ledere».

Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens

Department of Homeland Security bruker en omstrukturert marinekontrakt på 55 milliarder dollar til å omgjøre lagerbygninger til provisoriske fengsler og planlegge store teltbyer i avsidesliggende områder.

Av Stephen Prager.

Common Dreams, 2. februar 2026.

Grafikk fra Bloomberg.

I kjølvannet av at immigrasjonsagenter drepte tre amerikanske statsborgere i løpet av noen uker, går Department of Homeland Security stille videre med en plan om å utvide kapasiteten for masseforvaring, ved å bruke en militærkontrakt for å skape det Pablo Manríquez, forfatteren av en nyhetsside om immigrasjon, Migrant Insider, kaller «et landsdekkende ‘spøkelsesnettverk’ av konsentrasjonsleirer».

Søndag rapporterte Manríquez at «et massivt redskap* av en marinekontrakt, en gang verdsatt til 10 milliarder dollar, har vokst til et svimlende tak på 55 milliarder dollar for å fremskynde president Donald Trumps ‘agenda for masseutvisning’».

*(Contract veihicle er en strømlinjeformet metode myndighetene bruker for å kjøpe varer eller tjenester fra forhåndsgodkjente leverandører. Den fungerer som en forhåndsforhandlet, juridisk kompatibel avtale som forenkler hvordan etater skaffer seg det de trenger.

I stedet for å sende ut en ny forespørsel hver gang, kan etater bruke eksisterende kontrakter av denne typen til å legge inn bestillinger raskere, spare tid og sikre samsvar med føderale anskaffelsesforskrifter. For entreprenører kan det å være oppført på en slik kontrakt åpne døren for jevnlige muligheter og langsiktige forhold til offentlige kunder. Kilde: Contract Vehicle Definition | What It Means in Government Contracting. O.a.)

Det er utvidelsen av en kontrakt som først ble rapportert av CNN i oktober, som fant at departementet for sikkerhet i innlandet (DHS) «kanaliserte 10 milliarder dollar gjennom marinen, for å legge til rette for byggingen av et omfattende nettverk av interneringssentre for migranter over hele USA, i en ordning for å få sentrene bygget raskere, ifølge kilder og føderale kontraktsdokumenter».

Rapporten beskriver at pengene som er avsatt til «nye interneringssentre», som «sannsynligvis hovedsakelig vil bestå av myke telt og kan, eller kanskje ikke, bygges på eksisterende installasjoner til marinen, ifølge kilder med kjennskap til initiativet. DHS har ofte støttet seg på myke fasiliteter for å håndtere tilstrømming av migranter».

Ifølge en kilde med kjennskap til prosjektet, «er målet at fasilitetene skal huse opptil 10.000 personer hver, og de forventes å bli bygget i Louisiana, Georgia, Pennsylvania, Indiana, Utah og Kansas».

Nå rapporterer Manríquez at prosjektet nettopp har blitt mye større, etter at et tilskudd fra marinen ble omgjort for noen uker siden. Det ble godkjent gjennom Worldwide Expeditionary Multiple Award Contract (WEXMAC), et fleksibelt innkjøpssystem som myndighetene bruker for raskt å flytte militært utstyr til farlige og avsidesliggende deler av verden.

Kontrakten sier at pengene er kanalisert til «TITUS», en forkortelse for «Territorial Integrity of the United States». Selv om det ikke er uvanlig at marinekontrakter brukes til utgifter rettet mot å beskytte nasjonen, advarte Manríquez om at en så enorm flytting av midler til innenlandsk internering peker på noe truende.

«Denne økningen på 45 milliarder dollar, publisert for bare noen uker siden, gjør USA til en ‘geografisk region’ for ekspedisjonsaktig militær internering», skrev han. «Det signaliserer en massiv, langsiktig opptrapping i regjeringens evne til å betale for varetekt og logistikk for utvisning. I den føderale verden av kontrakter er det forskjellen mellom en midlertidig økning og en permanent infrastruktur”.

Han sier at bruken av denne mekanismen for militær finansiering er ment å utbetale midler raskt, uten den typiske budkrigen mellom entreprenører, som vanligvis ville skape en periode med offentlig gransking. Ved å bruke marinekontrakten kan nye prosjekter opprettes med «oppgaveordre», som kan snus nesten umiddelbart når «spesifikke datoer og steder identifiseres» av DHS.

«Det betyr at infrastrukturen for øyeblikket er et ‘spøkelses’-nettverk som kan materialiseres hvor som helst i USA, i det øyeblikket et sted velges», skrev Manríquez.

Midt i sin innsats for å deportere 1 million mennesker hvert år, har Det hvite hus sagt at de må dramatisk øke omfanget av apparatet for varetekt, for å legge til flere senger til de arresterte. Men Manríquez sa at dokumenter antyder at «dette ikke bare handler om sengeplass, det handler om rask utbygging av selvforsynte fengselsbyer».

I tillegg til teltbyer som kan huse tusenvis, inkluderer kontraktlinjene fasiliteter ment for varig bolig—inkludert lukkede telt som sannsynligvis brukes til medisinsk behandling og griller i industristørrelse for matlaging.

De inkluderer også utgifter til «Force Protection»-utstyr, som jord-fylte forsvarsbarrierer, 2.4 meter høye CONEX-boksvegger og «værbestandige» vakthytter.

Eric Feigl-Ding, epidemiolog og helseøkonom, sa at kontraktens levering av materiell ment for medisinske behov og dødsfall var «ekstra skremmende». Ifølge rapporten «omfatter tjenestene også ‘medisinsk avfallshåndtering’, med spesifikke protokoller for forbrenningsanlegg til biologisk farlig avfall».

Den nye rapporteringen fra Migrant Insider kommer i kjølvannet av en rapport i forrige uke fra Bloomberg, om at US Immigration and Customs Enforcement (ICE) har brukt deler av de 45 milliarder dollar til å kjøpe lagre i 23 avsidesliggende samfunn, hver ment å huse tusenvis av innsatte, noe de sa «kan bli den største utvidelsen av slik interneringskapasitet i USAs historie».

Planene har møtt motstand fra lokalbefolkningen, selv i de stort sett republikansk-orienterte områdene hvor de bygges:

Denne måneden protesterte demonstranter mot ombygging av lagerbygninger i New Hampshire, Utah, Texas og Georgia, etter at Washington Post publiserte en tidligere versjon av ombyggingsplanen.

I midten av januar ble en planlagt omvisning for entreprenører av et potensielt lagerområde i San Antonio avlyst etter at demonstranter dukket opp samme dag, ifølge en person med kjennskap til det planlagte besøket.

I Salt Lake City sa Ritchie Group, en lokal familiebedrift som eier lageret ICE identifiserte som et fremtidig «megasenter»-fengsel, at de «ikke hadde planer om å selge eller leie ut eiendommen til den føderale regjeringen», etter at demonstranter møtte opp på kontorene deres for å presse dem.

Den 20. januar sluttet senator Chris Van Hollen (D-Md.) seg til hundrevis av demonstranter utenfor et lagerhus i Hagerstown, Maryland, som skulle omgjøres til et anlegg med plass til 1.500 personer.

Senatoren kalte byggingen av den og andre interneringsanlegg «en av de mest obskøne, en av de mest umenneskelige, en av de mest ulovlige operasjonene som utføres av denne Trump-administrasjonen».

Rapporter om en ny tilstrømning av midler fra marinen kommer samtidig som demokratene i Kongressen møter press for å blokkere titalls milliarder i ny finansiering til DHS og ICE under budsjettforhandlingene.

«Hvis Kongressen ikke gjør noe, vil DHS fortsette å vokse», sa Manríquez. «Med tre nye forhåndsfinansierte år, pluss en amerikansk marine som velgjører, har minister Kristi Noem – eller enhver mulig etterfølger – den juridiske og økonomiske veien til å holde virksomheten med å opprette ICE-konsentrasjonsleirer over natten i amerikanske samfunn i gang, lenge etter at nyhetssyklusen har forsvunnet».

Les også:

Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams:

US Military Helping Trump to Build Massive Network of ‘Concentration Camps,’ Navy Contract Reveals

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Kystvakta er vår garantist for at havet ikke tømmes for fisk av utenlandske og norske fiskebåter. Ressurskrisa er nå alvorlig, bestandene er på et lavmål. Havforskningsinstituttet melder om halvering av biomassen siden 2013 på alle 46 fiskeslag de forsker på.

Frode Bygdnes.

De fleste fiskearter langs kysten og i norsk økonomisk sone er nå på et kritisk lavt nivå. Da er det behov for kontroll med fiskebestandene, fiskebåtene, redskapene og områdene våre blitt betydelig viktigere. Likevel har kystvakta redusert sine oppdrag med å kontrollere fisket. 

I 2023 var det 1162 inspeksjoner av fiskebåter, i 2024 sank det til 1099 og i 2025 var det 1096 inspeksjoner. Det er en nedgang i kontroll av fiskebåter. I tillegg kan vi konstatere at samarbeidet med kystvakta i Russland har blitt til et minimum. Det har ikke vært noen felles operasjoner i 2025. Forhandlingene for fastsetting av kvotene i 2026 skjedde nå digitalt via skjerm. Manglende kommunikasjon og samarbeid mellom forvalterstatene, muliggjør fiske for tredjeland. Riktignok ble delelinja i Barentshavet satt i 2010 slik at tredjeland ikke lenger kunne fiske uhemmet i smutthullet, men Norge har vært raus med kvoter til tredjeland. EU har fått større kvoter i 2025, 10 316 tonn torsk, enda Storbritannia fikk beholde sine kvoter da de gikk ut av EU. Dette fisket må kontrolleres.

Årsrapporten viser at kystvakta har hatt færre inspeksjoner med utenlandske fiskebåter i 2025. De utenlandske båtene har forskjellige leveringsmønster og er derfor vanskeligere å kontrollere fra land. Så ble det i 2025 oppdaget 57 grove overtredelser. Det utgjorde over 5 % av kontrollene. De hyppigste overtredelsene var fiske i ulovlig område og brudd på redskapsforskrifter. Samtidig har det foregått et økt rekefiske i Svalbardsonen, dvs. i oppvekstområdet til småfisk. Da er det alarmerende at kystvakta har sagt nei til 84 oppdrag fra det de kaller for «forespørsler fra offisielle primæretater». Kystvakta har brukt argumentet med at de må prioritere strammere pga. endrede sikkerhetspolitiske oppgaver. 

Fra kystvaktas rapport kan en lese eksplisitt at det er de økonomiske interessene i fiskeriene som truer den bærekraftige bestandsforvaltninga. Det vil si at både norske, russiske og tredje lands båter driver rovfiske pga. økonomisk gevinst. For rederne til den havgående flåten er tjent med at samarbeidet i Barentshavet svekkes og norske kontroller reduseres. Til regjeringa må vi kunne si at de er uansvarlige. Svake bestander krever større kontroll spesielt av aktive fiskeredskaper. Kystvakta må ha større tilstedeværelse i fiskeriene. Denne kontrollen er viktigere enn å være USA sine ører i Nord-Atlanteren. 

Kystvakta sine operasjoner har økt med 13 % fra 2024 til 2025. Hele 3589 patruljedøgn og 4586 oppdrag. Det er pga. 991 flere militære oppdrag som har vær en økning på 26 % siden 2024. Siden 2021 har den militære aktiviteten økt med 65 %. Kystvakta sine sivile oppdrag har gått ned mens den militære aktiviteten har steget kraftig. Den militære aktiviteten innebærer sikkerhetskontroll med f.eks. oljeinstallasjoner, rørledninger og bevoktning av allierte marinefartøy bl.a. Dette viser at kystvakta nedprioriterer den sivile oppgaven og øker den militære funksjonen som sikkerhetsskip for bl.a. ubåter som besøker Tromsø. Det er og en militarisering av samfunnet vårt. En kan egentlig spørre om ikke den evigvarende ressursen fisk er mer verdt for Norge enn vår engangsressurs som fossilt brensel er.

Vi har et klart skille i Norge mellom politi og forsvar. Forsvaret skal forsvare oss mot ytre fiender, politiet skal passe på og hindre kriminalitet. Politiet skal være sivilt og forsvaret militært. Så er disse enhetene underlagt hvert sitt departement, justisdepartementet og forsvarsdepartementet, som noen land nå har omdøpt til krigsdepartementet. Kystvakta er ikke en del av forsvaret, men båtene en del av marinen. Det betyr at mannskapet på båtene er sivile og underlagt justisdepartementet. At kystvakta nå øker sine militære oppgaver, betyr at justisdepartementet ikke bare samarbeider, men utfører nå militære funksjoner og oppgaver. Det er også en militarisering av det norske samfunnet. 

Siden jeg påpeker det, kommer jeg i Sikkerhetspolitiets fokus som en potensiell terrorist. Den krigshissinga som Arbeiderpartiet leder an i, medfører en nedbygging av demokratiet som de snakker så varmt om. Nå er riktignok jeg uvesentlig i denne sammenheng, men tiltrua til kystvakta svekkes. Tilliten til kystvakta svekkes når en ser den militære aktiviteten i fiskefeltene. Utrangerte fregatter senkes på ca. 120 meter i et av Nord-Norges beste fiskefelt, Svensgrunnen. Avstenging av fiskefelt for militærøvelser og rakettoppskytinger, svekker også tilliten til kystvakta. De vokter ikke kysten for fiskerne, men for en mer krigersk stat.

Kystvakta har fått tre flotte nye skip som er klassifisert i Jan Mayen-klassen. Det rapporteres at disse skipene har «tomme operasjonsrom». Utstyr og system er levert, men ikke frigitt av amerikanerne som har levert utstyret «Tactical Management System». Utstyret skal ha en kontraktsverdi på 262 millioner, men er passordbeskyttet og derfor utilgjengelig. Konsekvensen er at våre mest avanserte kystvaktskip ikke kan ta imot helikopteret Seahawh. Så har kystvakta vært uten helikopter siden Lynx ble faset ut i 2014. De nye helikoptrene som skulle tjene både fregattene og kystvakta, NH 90, ble en fiasko. Så ble kontrakten kansellert og helikoptrene levert tilbake i juni 2022. I 2023 ble Seahawk-helikoptrene bestilt, og leveringa drøyer i tid. 

Helikoptrene er til stor hjelp for inspeksjon av fiskebåter for å se hvordan de handler når inspeksjon blir innleda. Helikoptrene har mindre militær funksjon ute på det åpne hav. Så har fiskeriinspeksjoner blitt nedprioritert til fordel for militære operasjoner. Det så vi og med overvåkningsflyet Orion som ble faset ut for de nye Poseidon-flyene P8. Samtidig ble overvåkningsflyene flyttet fra Andenes til Evenes her nord. P8-flyene sine fortrinn var overvåking av undervannsbåter med utstyr som var så avansert at det var amerikansk personell som måtte introdusere utstyret. Fiskeriovervåkinga ble nedprioritert.

Vi kan konkludere med at vi må sloss for å få ha kystvakta sivil og at kystvakta prioritere sivile oppgaver som overvåking av fisket i et havområde flere ganger større enn fastlandet. Dette havområdet må vi regne med å måtte forsvare mot fiske fra våre allierte. Da er forsvarsstrategien farlig og uheldig å ha for nære band til våre europeiske land vi konkurrerer med innen fiske. 

Spesiell farlig er denne strategien om noen av traktatmaktene ser på kystvakta som militære båter som så plasseres i Svalbardsonen. For at ingen skal betvile norsk suverenitet over Svalbard, må vi være forsiktig med å militarisere vårt fiskerioppsyn i Svalbardboksen. Kystvakta må kvitte seg med militære oppgaver, men framstå som en ren politioppgave for å verne miljø, klima og fiskebestandene.

For første gang ser vi hvordan elitenettverkene former global helsestyring i randsonen av demokratiet, uten folkelig innsyn eller ansvar, med norske aktører i sentrale roller.

Av Susanne Heart.

9. februar 2026.

Makten flyttes ikke bort fra demokratiene av én hemmelig gruppe, men gjennom sammensatte nettverkseliter som opererer på tvers av stat, kapital, teknologi og overnasjonale institusjoner. Se oversikten nederst i artikkelen for full oversikt.

Epstein-filene gir for første gang innsyn i hvordan disse nettverkene faktisk ser ut fra innsiden, og hvordan en straffedømt sexovergriper som Jeffrey Epstein kunne fungere som arkitekt og koblingspunkt i et system der makt utøves uten synlighet og uten ansvar.

Epsteins notater.

Disse elitene er ikke valgt av folket. De er posisjonert gjennom eierskap, finansiering, kontroll over infrastruktur, tilgang til lukkede beslutningsarenaer og evnen til å definere hva som fremstår som nødvendig, uunngåelig og ansvarlig. Makten deres ligger ikke i formelle titler, men i relasjoner, forbindelser og systemdesign.

Det avgjørende kjennetegnet er systemisk maktkonsentrasjon. Beslutninger formes i lukkede kretsløp der de samme nettverkene bidrar til å definere problemet, finansiere løsningen, utvikle teknologien og gi den juridiske og moralske legitimiteten. Når alle ledd i kjeden kontrolleres av overlappende aktører, forsvinner reell demokratisk motmakt før beslutningene når offentligheten.

Denne makten er ikke hierarkisk, men relasjonell. Den utøves gjennom partnerskap, avtaler, standarder, krisehåndtering og ekspertkonsensus, ikke gjennom åpne politiske vedtak. Nettverkselitene trenger derfor ikke å avskaffe demokratiet. De gjør det irrelevant i praksis, ved å flytte de avgjørende beslutningene til nivåer der folket ikke har innsyn, tilgang eller reell mulighet til å samtykke.

Helse, teknologi og beredskap fungerer som ideelle inngangsporter for denne maktforskyvningen. Når styring kan begrunnes med liv, risiko og sikkerhet, aksepteres sentralisering, overnasjonal kontroll og teknokratisk beslutningstaking. Samtidig etableres stabile markeder, langsiktige kontrakter og nye former for profitt som forutsetter at makten forblir samlet hos de samme nettverkene.

Det er innenfor denne virkeligheten maktoverføringsmaskinen må forstås.

I denne teksten brukes “Epstein-filene” som samlebetegnelse på dokumentpakker publisert som PDF-er med EFTA-ID, som viser kontaktflater, planlegging, språkbruk og nettverkskoblinger.

Dette er ikke et brudd med systemet slik vi kjenner det. Det er systemet som har endret form.

Kapittel 1 – Nettverkseliter og systemisk maktkonsentrasjon

Det vi står overfor er ikke en feil i demokratiet, men et skifte bort fra det. Makt over liv, helse og samfunn er i økende grad flyttet fra folkevalgte institusjoner til lukkede nettverk der kapital, teknologi og politikk smelter sammen. Denne makten utøves ikke gjennom valg, men gjennom systemdesign.

Kjernen i maktoverføringen er nettverkseliter som opererer på tvers av grenser, jurisdiksjoner og ansvarsområder. De er ikke valgt. De er heller ikke bundet av ett land, én lov eller én offentlighet. De er knyttet sammen gjennom kapital, tilgang og gjensidige interesser. Når beslutninger tas i disse rommene, fremstår demokratiske institusjoner i etterkant som rene gjennomføringsledd.

Epstein-filene viser hvordan denne typen makt ikke bygges gjennom formell autoritet, men gjennom relasjonell kontroll. Nettverkene består av ekstrem privat kapital, filantropiske strukturer, teknologiske plattformer og politiske mellomledd. Det avgjørende er ikke hvem som sitter i førersetet i hvert øyeblikk, men at arkitekturen gjør det mulig å styre uten ansvar og påvirke uten å bli synlig.

Denne maktkonsentrasjonen har et tydelig kjennetegn. Den presenterer seg ikke som politikk, men som nødvendighet. Beslutninger rammes inn som tekniske, vitenskapelige eller moralske imperativer. Dermed fjernes de fra den demokratiske arenaen før de i det hele tatt når folkevalgte organer. Når vedtak først skal fattes nasjonalt, er alternativene allerede snevret inn.

Maktoverføringsmaskinen fungerer fordi den er bygget i lag. Privat kapital definerer hva som er mulig. Filantropi definerer hva som er ønskelig. Ekspertmiljøer definerer hva som er nødvendig. Mediene normaliserer narrativet. Politiske institusjoner implementerer resultatet. Ingen enkeltaktør kan holdes ansvarlig, men summen av handlingene flytter reell makt bort fra folket.

Dette er ikke et angrep utenfra. Det er en intern ombygging av styringssystemet. Demokratiet tømmes ikke ved å bli avskaffet, men ved å bli omgått. Folkestyret blir stående igjen som fasade, mens beslutningene tas andre steder.

I denne strukturen er Norge ikke et offer, men en ressurs. Norsk tillit, norsk kapital og norske institusjoner har gjort landet til en attraktiv aktør i de globale nettverkene. Nettopp fordi Norge oppfattes som moralsk, stabilt og ansvarlig, har norske politikere og institusjoner fått roller som legitimerer og forankrer maktoverføringen internasjonalt.

Dette kapittelet etablerer derfor grunnforståelsen for resten av artikkelen. Før pandemier, før traktater, før påbud og teknologiske kontrollsystemer, ble det bygget en maktstruktur som gjorde alt dette mulig. Epstein-filene gir et sjeldent innblikk i hvordan denne strukturen ble tenkt, koblet og sikret før den ble aktivert i praksis.

Neste kapittel går inn i selve konstruksjonen. Hvordan makten ble delt opp, skjult og sikret gjennom bevisst armlengdes avstand mellom kapital, filantropi og politikk.

Kilder (Epstein-filene):
EFTA00095847
EFTA00095856
EFTA00263307
EFTA00413921
EFTA00603737
EFTA00611136
Min artikkel: 

Epstein og Gates gjorde pandemi til big business – og Norge hjalp villig til

Her er et utdrag av maktoverføringsmaskinen. Helheten får du i slutten av artikkelen:

Kapittel 2 – Arkitekturen bak maktoverføringen

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

Da statsminister Jonas Gahr Støre ba Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité granske Utenriksdepartementet, kunne det ved første øyekast virke som et uttrykk for åpenhet. Men ved nærmere ettersyn fremstår det som det motsatte, et forsøk på å beholde kontrollen over en sak som burde vært gransket uavhengig.

Nina Cappelen.

For hvorfor avviser Støre kravet fra blant andre Sylvi Listhaug om en ekstern granskning?

Hvorfor er det så viktig at politikere selv skal undersøke sine egne kolleger?

Kontroll- og konstitusjonskomiteen er et viktig organ, men den består av politikere. Den er del av det samme systemet som nå er under lupen. Når makten gransker seg selv, oppstår et åpenbart problem: Resultatet kan aldri bli fullt ut troverdig. Her snakker vi om bukken som passer havresekken. En uavhengig granskning ledet av jurister, revisorer og eksterne eksperter ville sendt et mye bedre signal: «Vi har ingenting å skjule». At Støre sier nei til dette vekker mistanke.

Når politiske ledere motsetter seg ekstern gransking handler det sjelden om prinsipper. Det handler om risiko. En uavhengig granskning kan:

– avdekke systemsvikt,

– dokumentere ansvar,

– plassere skyld,

– få reelle konsekvenser.

En intern prosess kan derimot «rydde opp» uten å ryste maktstrukturene. Det er dette det norske folk reagerer på.

Samtidig henger en annen, alvorlig skygge over norsk utenrikspolitikk: forbindelser mellom norske toppdiplomater og Jeffrey Epstein. Dokumenter fra det amerikanske justisdepartementet har vist at Epstein hadde kontakt med en rekke internasjonale maktpersoner. Blant navnene som har vært omtalt i mediene finner vi Terje Rød-Larsen og Torbjørn Jagland. Det må understrekes at ingen av dem er dømt for noe. Men kontakten med en dømt overgriper reiser likevel alvorlige spørsmål om miljøet de ferdes i, dømmekraft, tillit, og moralsk ansvar.

I stedet for full åpenhet har offentligheten fått korte forklaringer, begrensede innrømmelser, og lite innsyn. Saker forsvinner raskt ut av nyhetsbildet. Nye overskrifter tar over. Resultatet er mistillit. Når eliten ikke rydder opp selv, begynner folk å spekulere. Da mister institusjonene sin legitimitet. Dette er et demokratisk problem. Et sunt demokrati tåler ubehagelige spørsmål, uavhengige granskinger, offentlig kritikk, og reelt ansvar. Et system som beskytter seg selv taper tillit.

Støres nei til ekstern granskning sender et signal om at politisk kontroll er viktigere enn offentlig tillit. Det er en farlig prioritering. For i lengden er det ikke avsløringer som undergraver demokratiet. Det er forsøket på å unngå dem.

Norge har bygget sitt internasjonale omdømme på tillit, åpenhet, og rettsstat. Det kan rives ned raskere enn mange tror. Hvis regjeringen virkelig har rent mel i posen, burde den ønske en uavhengig granskning velkommen. Alt annet gir inntrykk av frykt.

Og frykt er aldri et godt tegn hos dem som har makten.

Riksrevisjonen kritiserte UD i 2021 for manglende kontroll med tilskuddene til IPI i perioden 2007–2012. Dette var da Støre var utenriksminister i store deler av tiden.

Årlige beløp nevnes ofte rundt 11 millioner kroner i denne perioden (f.eks. rundt 2008), og det var kritikk for manglende dokumentasjon, habilitet og kontroll.

I den etablerte debatten fremstilles EØS-avtalen ofte som en nødvendighet for at «lille» Norge skal overleve, mens realiteten er at Norge sitter på de ressursene som er selve livsnerven i den europeiske økonomien.

Siri Hermo.

Norges posisjon som energigarantist for Europa er et massivt forhandlingskort som underkommuniseres i den etablerte debatten.

Her er de rå faktaene om Norges overtak som sjelden får rampelyset på seg:

Norge som «Europas batteri» 

EU har store planer for sitt «grønne» skifte, men de mangler de fysiske forutsetningene for å lykkes uten norsk hjelp. EUs satsing på ustabil vind- og solkraft krever stabil balansekraft.  Norsk vannkraft er den mest effektive kilden til dette i Nord-Europa.

Nordsjøen er i ferd med å bli «Europas grønne kraftverk». 

EU har enorme ambisjoner for havvind, og de trenger norsk havareal og norsk kompetanse fra oljesektoren.

EU har ingen «Plan B» for karbonlagring

EUs ambisiøse klimamål er teknisk umulige å nå uten karbonfangst og -lagring (CCS). EU har ingen steder å gjøre av CO2-en sin hvis de skal nå sine egne mål.  De er avhengige av norsk lagringskapasitet i Nordsjøen for å kunne fortsette med sin egen industri.

Siden Norge kontrollerer de mest egnede lagringsplassene under Nordsjøen, er EU i praksis avhengig av norsk infrastruktur og velvilje for at deres egne miljømål ikke skal kollapse totalt.

Politisk kapital

EU har innsett at den grønne omstillingen (elbatterier, vindturbiner, solceller) krever enorme mengder mineraler som de i dag er avhengig av å importere fra land som Kina. 

Norge har en av verdens reneste verdikjeder for aluminium, gjødsel og nå batterimaterialer.

Norge kan tilby lavutslippsmaterialer produsert med vannkraft, der Norge kan forhandle om å gi norske bedrifter full tilgang til EUs støtteordninger, samt be om unntak fra EUs CBAM (karbonavgift) ved å peke på at våre produkter allerede er de grønneste i verden. Hvis EU skattelegger norsk aluminium, straffer de i praksis sin egen grønne omstilling.

Norge har altså de mineraler EU må ha for å lykkes med sitt «grønne» skifte. Dette gir Norge politisk kapital. 

Kapitalmakten i Oljefondet

Med Statens pensjonsfond utland er Norge en av de største eierne i europeisk næringsliv. 

Denne finansielle muskelen gir en indirekte makt som få andre land på vår størrelse har. 

Vi er ikke bare en handelspartner; vi er en av deres største investorer.

Suverenitet over matfatet

Norge kontrollerer enorme havområder med fiskeressurser som Europa er helt avhengig av for sin matforsyning. 

Ved å stå utenfor EUs felles fiskeripolitikk har vi allerede bevist at nasjonal kontroll over naturressurser fungerer bedre enn sentralstyring fra Brussel.

EU ønsker seg en sterkere arktisk politikk

Norge kan bruke sin rolle som stabilisator i nord til å sikre at EU respekterer norske særinteresser i forvaltningen av fisk og ressurser i området.

Norske selskaper som Kongsberg Gruppen (NASAMS) og Nammo (artilleriammunisjon) er kritiske for europeisk forsvarsevne. Norsk forsvarsteknologi og produksjonslinjer kan brukes til å sikre seg full deltagelse i EUs forsvarsfond (EDF) og andre lukkede EU-prosjekter.

Nasjonal kontroll = bedre konkurransekraft

Ved å bruke disse ressursene til beste for det norske folk, ville man oppnådd følgende:

Industriell renessanse.

Ved å nekte/slippe å følge EUs prissmitte via EØS, ville Norge sikret sin egen industri med kraftpriser som er langt lavere enn i Europa. 

Dette ville gjort Norge til et av de mest attraktive landene i verden for kraftkrevende produksjon.

Energisikkerhet trumfer byråkrati.

EU befinner seg i en sårbar situasjon etter bortfallet av russisk energi/gass.  Europa er avhengig av norsk gass, og vi er nå EUs viktigste energileverandør. 

Dette gjør Norges posisjon som stabil leverandør, til deres viktigste sikkerhetspolitiske anker. 

Uten norsk gass ville det europeiske kraftmarkedet opplevd ekstreme prishopp (langt over krisen i 2022) og potensielle «blackouts», da man ikke har nok annen regulerbar kraft tilgjengelig på kort sikt. 

Uten norsk gass ville europeisk industri og oppvarming i store land som Tyskland risikere kollaps. 

Europa ville mistet rundt 30% av sitt totale gassforbruk. 

Dette ville ikke bare ført til økonomisk krise, men en reell deindustrialisering av Europa, hvor bedrifter enten går konkurs eller flytter produksjonen til USA eller Asia for å overleve.

Hvis fabrikker i Tyskland og Polen må stenge permanent pga energimangel vil det føre til: 

-Massearbeidsledighet.

-Økt politisk ekstremisme og sosial uro.

-Svekket evne for Europa til å støtte Ukraina og stå imot press fra stormakter.

Norge er ikke lenger bare en nabo som selger energi – vi er «motoren» som holder det europeiske prosjektet i gang.

Dette er årsaken til at EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og Nato-sjefen stadig besøker norske gassplattformer, for det er her Europas skjebne avgjøres.

Dette gir Norge en unik posisjon

Når Norge nå sitter med «hånden på kranen», gir det oss en ny unik styrke i forhandlinger om alt fra fiskekvoter til tollsatser og tilgang til EUs forskningsmidler.

Ovenfornevnte eksempler i innlegget er forhandlingskort som burde vært brukt til å kreve unntak fra EU-direktiver vi ikke ønsker, selv med lojalitetsplikten til EU stående…

Hvis Norge sier opp EØS, er det ikke gitt at EU kan «straffe» oss med toll, da de er helt avhengige av å holde energiforsyningen stabil og rimelig.

Suverenitet over ressursene

Ved å stå utenfor EØS og Parisavtalen, ville Norge forvaltet olje- og gassformuen utelukkende basert på norsk lønnsomhet, uten å la seg diktere av EUs «taksonomi» eller restriksjoner på leting.

Hvis man ser på maktbalansen som et bytteforhold av kritiske ressurser, snarere enn et juridisk underordningsforhold, fremstår Norge som den sterke part.

Spørsmålet blir da hvorfor norske politikere velger å opptre som «regelstyrt underlagte puppets», fremfor å bruke denne rå maktposisjonen til å sikre norske strømpriser og nasjonal styringsrett….?

Hvem trenger hvem mest?

I et scenario der Norge tar full kontroll, er argumentet at EU trenger Norge mer, enn Norge trenger EU. 

–Norge har kapital (Oljefondet). 

–Matressurser (fisk), 

–mineraler/stoffer EU trenger i sitt «grønne» skifte,

–den energien som Europa skriker etter.

Uten EØS ville Norge kunne forhandlet fra en styrkeposisjon, der tilgang til våre ressurser ble byttet mot markedsadgang på våre premisser, i stedet for å være en passiv mottaker av regelverk fra Brussel.

Oppsummert

Ved å fokusere på Norges rolle som energimakt, ser man at nasjonal kontroll ikke handler om isolasjon, men om å bruke vår unike posisjon til å sikre folkets interesser, og tvinge frem avtaler som gagner oss, snarere enn å underlegge oss ideologiske målsetninger fra EU.

Siri Hermo

Antikrigs-Initiativet fordømmer på det sterkeste at Irans interne problemer eller eksterne konflikter skal løses ved hjelp av regimeendringsprosjekt i regi av USA eller Israel, uansett hvor brutalt dette regimet måtte være. 

Skrevet av fredsgjengen. Antikrigs-initiativet.

Etter at et iransk teokrati, med klar brodd mot USA og Israel overtok makten i Iran ved en revolusjon i 1979, har landet blitt en målskive for USAs og Israels regimeendringsforsøk.

13. juni 2025 utsatte Israel og USA Iran for massivt og folkerettsstridig overraskelsesangrep som drepte hundrevis av sivile, samt flere militære toppledere og vitenskapsfolk. Målet med dette var å skape kaos som man trodde ville få maktstrukturene i Iran til å falle sammen som et korthus. Angrepene var i så måte mislykket.

Året 2026 startet med fredelige demonstrasjoner pga. en dyp økonomisk krise. Disse utviklet seg til å bli preget av voldelige opptøyer som ble slått ned med hard hånd av iranske sikkerhetsstyrker.  

Det viktigste bidraget til den økonomiske krisen var langvarige og omfattende sanksjoner og angrep på den iranske valutaen kort tid før demonstrasjonene og opptøyene begynte. I et intervju skrøt USAs finansminister Scott Bessent uhemmet av dette.  

Alt tyder på at demonstrasjonene ble voldelige pga. utenlandsk innblanding. 

Den tidligere amerikanske utenriksministeren og CIA-sjefen Mike Pompeo, Israels kulturarvminister Amichai Eliahu, den israelske kanal 24 og Mossad selv har alle stadfestet at Mossad var på bakken og deltok i opptøyene. Det ble rapportert og filmet at ubevæpnede politifolk og sikkerhetspersonale er blitt lynsjet på brutalt vis, at moskeer, politistasjoner og andre offentlige bygninger ble satt i brann. Det er også rapportert og filmet at bevæpnede opprørere skjøt inn i folkemassene. 

Det er liten grunn til å tvile på at aggresjonen mot Iran var knyttet til Israels og USAs ønsker om nok en regimeendringsoperasjon i Midtøsten og var i så måte en fortsettelse av regimeendringskrigen fra juni 2025. Enda en gang har målet vært å ødelegge et land i regionen som støtter palestinerne, som ikke har underkastet seg USA og Israel, og å sikre seg ytterligere kontroll over et viktig geostrategisk område med verdens viktigste oljereserver.

Majoriteten av iranerne hverken ønsker eller trenger hjelp fra USA eller Israel for å få et demokratisk Iran. De to nevnte lands interesser har aldri vært frihet for iranerne – men egne geopolitiske fordeler. Forøvrig hadde Iran et demokrati under president Mossadegh som ble ødelagt ved et USA-regissert kupp i 1953.

USA har nå sendt en svær armada til Irans nærområder inkludert et stort hangarskip i tillegg til flere bombefly. Supermakten har nå på plass det som skal til for en ny krig mot Iran, mens Trump stadig gjentar sine trusler om angrep. Om dette skjer, er det store sjanser for at hele regionen, og i verste fall hele verden blir satt i brann.  

Ellers må vi huske at Israel har atomvåpen og at Iran, som så langt har valgt å avstå fra å skaffe seg atomvåpen, muligens kan skaffe seg det på kort tid om de føler sin eksistens truet.  

Bulletin of Atomic Scientists har nylig satt dommedagsklokken nærmere midnatt enn noen sinne. Det er grunn til å tro at den farlige situasjonen som har oppstått i vest-Asia, knyttet til USAs og Israels kriger og trusler mot Iran, har bidratt til dette.  

Midtøsten og verden står nå på randen av en katastrofe som det haster med å få stoppet før det er for seint. Våre makthavere plikter derfor å gjøre det de kan for å hindre denne galskap.  

Antikrigs-initiativet krever derfor: 

• Norge må i klare ordelag advare USA og Israel mot et nytt folkerettsstridig angrep på Iran og fordømme alle trusler om dette.  
• Norge må fordømme USAs folkerettsstridige sanksjoner og økonomiske krigføring mot Iran. Dette rammer først og fremst sivile.  
• Norge må fordømme all innblanding fra USA og Israel som har som formål å regime-endre Iran.  
• Norge må jobbe aktivt for at konflikten knyttet til Iran blir løst gjennom reelt diplomati og FN-systemet.  

Antikrigs-Initiativet
8. februar 2026

---

Keir Starmers stabssjefs fall avslører Center for Countering Digital Hates skjulte opprinnelse – og elitenettverkene som nå belyses av Epstein-filene. Sayer Ji, som siden 2021 har gransket den såkalte kampen mot digitalt hat gir her en analyse av fallet til Morgan McSweeney, stabssjef for Storbritannias statsminister Keir Starmer.

Sayer Ji

8. februar 2026

Se og del X-innlegget som er dedikert til denne historien her .

Statsministerens stabssjef har falt – og med ham kommer arkitekturen bak et tiår med politisk sensur til syne.

Dette er ikke en liten oppsigelse

Det plutselige fallet til Morgan McSweeney, stabssjef for Storbritannias statsminister Keir Starmer, representerer et av de mest alvorlige politiske sjokkene for det britiske systemet på mange år. Statsministerens nærmeste ikke-valgte maktmegler – strategen som manipulerte Starmers fremgang og i stillhet formet det moderne Labour – er borte.

Bare det ville vært historisk.

Men McSweeney var ikke bare stabssjef. Han var den opprinnelige grunnleggeren og arkitekten bak Center for Countering Digital Hate (CCDH) – den utenlandsbaserte organisasjonen som senere spilte en sentral rolle i undertrykkelsen av amerikanske ytringer, medier og politisk deltakelse.

Og nå, ettersom Epstein-filene dukker opp igjen og lenge skjulte nettverk blir lesbare, er det umulig å ignorere arven bak denne arkitekturen .

Et systemisk slag mot britisk styresett

I Westminster-termer er dette seismisk.

Statsministre mister ikke stabssjefer lettvint. Disse rollene befinner seg i møtepunktet mellom partimaskineri, etterretningskontakt, mediestrategi, giverkoordinering og valggjennomføring. Når en stabssjef havner i en skandale, signaliserer det ikke en isolert fiasko – men et brudd i selve det politiske operativsystemet.

McSweeney ble beskrevet av journalister som en person med «enestående makt» i Labour-partiets historie. Han var den skjulte hånden bak partidisiplin, interne utrenskninger, budskapskontroll og gjenoppbyggingen av Labour etter Corbyn-årene.

Avsettelsen hans er derfor ikke en personellendring. Det er en strukturell skade på det britiske politiske etablissementet.

Før Imran Ahmed, var det Morgan McSweeney

Offentlig gransking av CCDH har forståelig nok fokusert på Imran Ahmed, den mest synlige lederen og ansiktet utad for dens parlamentariske vitneforklaringer, medieopptredener og håndhevingsretorikk. Og som nå står overfor deportasjon her i USA.

Men Ahmed var aldri opprinnelsen. Opprinnelsen var Morgan McSweeney.

McSweeney unnfanget, inkuberte og strukturerte operasjonen som senere skulle bli CCDH – først som et fraksjonelt politisk våpen innad i Labour, og senere som en transatlantisk NGO utplassert mot journalister, forleggere, leger og politiske dissidenter.

I tidligere undersøkelser har jeg dokumentert at:

• CCDH oppsto direkte fra Labour Together og avleggeren Stop Funding Fake News (SFFN).
• Den gjenbrukte de samme kontorene, personalet, finansieringsstrømmene og taktikkene.
• «Anti-hat» fungerte som et moralsk skalkeskjul for økonomisk kvelning av media.
• En konstruert og hvitvasket antisemittismefortelling ble brukt som et våpen for å rense ut Labour-staben og undergrave folkevalgt lederskap, inkludert Jeremy Corbyn.
• Når den samme strategien først hadde vist seg effektiv innenlands, ble den eksportert til utlandet – spesielt til USA.

Dette var ikke sivilsamfunnet. Det var en politisk, svart operasjon, raffinert gjennom intern partikrig.

Hvis Ahmed var den fullbyrdende. McSweeney var designeren.

Morgan McSweeney: The British Political Operative Behind ‘Digital Hate’ Group CCDH & America’s «Disinformation» Wars

Sayer Ji

11. november 2025

Read full story

Hvorfor Epstein omformulerer hele historien

De fornyede avsløringene fra Epstein-filene tvinger frem en dypere oppgjør.

Epstein var ikke bare en kriminell anomali. Han fungerte som en sentralbord – han dirigerte tilgang, kapital og innflytelse mellom domener som var utformet for aldri å virke sammenkoblet:

• Wall Street.
• Regjeringens politikk.
• Politiske aktører.
• Pandemifinansiering.
• Narrativ håndheving.
• Elitetilgang, inkludert dokumenterte møter og koordinering som involverte Bill Gates og ledende amerikanske politiske skikkelser under Obama-tiden.

Dette er viktig fordi McSweeney var en protegé av Peter Mandelson – nå under kriminell etterforskning – som gjentatte ganger dukker opp i Epstein-saken som en aktiv kanal for sensitiv regjeringsetterretning.

Dette er ikke skyldfølelse gjennom assosiasjon. Det er operasjonell avstamning.

Den samme politiske kulturen som normaliserte bakromsruting av makt, fornektelse og håndhevelse av fullmakter, er kulturen som produserte CCDH – og skjermet den fra gransking mens den omformet den offentlige diskursen på begge sider av Atlanterhavet.

De amerikanske konsekvensene

Da CCDH krysset inn i det amerikanske informasjonsøkosystemet, ble konsekvensene konstitusjonelle.

Blant de dokumenterte resultatene:

• «Desinformasjonsdusin»-listen utløste massedeplattformering av amerikanere.
• Falske og overdrevne data ble offentlig sitert av Det hvite hus.
• Materiale opprinnelses fra CCDH dukket opp i utenlandske rettssaker rettet mot amerikanske statsborgere for lovlig amerikansk tale.
• Det samme nettverket ble navngitt i en formell FEC-klage som påstod utenlandsk innblanding i et amerikansk presidentvalg.

Dette handlet ikke om feilinformasjon. Det handlet om tillatelsesstrukturer – hvem som kan snakke, hvem som kan bli slettet, og hvem som bestemmer, uten demokratisk ansvarlighet.

Hvorfor dette øyeblikket er viktig

Epstein forsvant ikke etter domfellelsen i 2008. Han ble absorbert i institusjoner .

McSweeney falt ikke på grunn av optikken. Han falt fordi arkitekturen nå er nesten helt synlig .

Og når statsministerens stabssjef kollapser under vekten av en avstamning som aldri var ment å bli sporet opp, signaliserer det noe større enn en skandale. Det signaliserer avsløring.

DEL DEN NYE TRÅDEN PÅ X

Jeg har lagt frem hovedfunnene, dokumentene og implikasjonene i en live X-tråd, som du kan lese – og legge inn – her:

Sayer Ji@sayerjigmi​sayerjigmiNYHETER: Den britiske statsministerens stabssjef har falt. Morgan McSweeney – grunnleggeren av CCDH, arkitekten bak den politiske operasjonen som blandet seg inn i amerikanske valg og rettferdiggjorde den største massesensuren av amerikanere i historien – har blitt tvunget ut på grunn av

18:30 · 8. feb. 2026 · 1 73 000 visninger Views

---

2 svar Replies· 15 reposts Reposts· 45 likes Likes

(Denne tråden vil fortsette å oppdateres etter hvert som flere poster dukker opp.)

Les hele etterforskningen

Denne artikkelen er en del av en undersøkelsesserie på fire deler som kartlegger Epstein–Mandelson–McSweeney–CCDH-arkitekturen i sin helhet.

Epstein-filene — Komplett serie
https://sayerji.substack.com/t/epstein-files

Det britiske magasinet The Economist viet hovedartikkelen i sin siste utgave til den amerikanske valutaens «giftighet» og påstanden om at «den gamle finansarkitekturen kollapser».

The Economist argumenterer for at vi har gått inn i en ny æra der US-dollaren ikke lenger fungerer som den trygge, stabile havna den har vært i flere tiår. Tvert imot har dollaren blitt «farlig», volatil (flyktig) og potensielt giftig for investorer – både innenlands og internasjonalt. Dette markerer et mulig historisk skifte i det globale finanssystemet.

Hovedtema og kjernepoeng

Dollarens fall siden toppen i januar 2025:

Siden toppen i januar 2025 har dollaren mistet rundt 10% av verdien mot en bred kurv av valutaer (ofte målt via Bloomberg Dollar Spot Index eller tilsvarende). Dette skjer til tross for at amerikansk økonomi fortsatt fremstår som verdens sterkeste på overflaten, med vekst som mange misunner, rekordhøye aksjemarkeder (i dollar-termer) og fallende statsobligasjonsrenter i perioder.

Opp-ned-verden:

I ei klassisk krise ville investorer flykte til dollar, amerikanske statsobligasjoner og aksjer – noe som styrker valutaen. Nå skjer det motsatte i økende grad: Når det oppstår panikk eller usikkerhet (spesielt knyttet til amerikansk politikk), faller alle amerikanske aktiva samtidig – aksjer, obligasjoner og dollaren. Dette er et mønster som tidligere har vært typisk for fremvoksende markeder, ikke for USA. Slike «spasmer» av simultant salg har skjedd i 7 av de siste 52 ukene – omtrent tre ganger så ofte som i tiåret før.

Årsaker til at dollaren blir farlig

The Economist mener at det er fire grunner til at dollaren er blitt farlig for investorer:

1. Politisk uforutsigbarhet under Trump 2.0

Trumps aggressive og uforutsigbare stil (tariffer, «Liberation Day»-trusler, plutselige vendinger) skaper hyppige sjokk i markedene. Når han modererer de mest ekstreme ideene, roe markedene seg midlertidig, men tilliten er svekket permanent.

2. Gjeldssituasjonen og finanspolitikken

Amerikansk statsgjeld har passert 38 billioner dollar (noen kilder nevner 38,6T), og underskuddene fortsetter å vokse. Kombinert med potensiell inflasjon fra tariffer og ekspansiv politikk, øker risikoen for at utenlandske investorer gradvis reduserer eksponeringen mot amerikanske statsobligasjoner.

3. Sanksjoner og geopolitisk misbruk av dollaren

Langvarig bruk av dollaren som våpen (sanksjoner mot Russland, Iran, etc.) har akselerert dedollarisering hos mange land. Sentralbanker diversifiserer vekk fra dollarreserver, gullkjøp øker, og alternative systemer (BRICS, yuan, etc.) får mer oppmerksomhet.

4. Institusjonell usikkerhet

Nominasjonen av Kevin Warsh som ny Fed-sjef (for å etterfølge Powell i mai 2026) skaper blandede signaler. Hans tidligere krasse holdning ga midlertidig støtte til dollaren, men hvis han blir mer rund i kantene, kan inflasjonen stige og svekke valutaen ytterligere.

Et vedvarende fall i dollaren kan drive opp inflasjonen (importerte varer blir dyrere), men også gjøre amerikanske eksportprodukter mer konkurransedyktige. Likevel advarer artikkelen om at hvis utenlandske investorer i større grad faller ut av amerikanske aksjer (spesielt tech), kan det utløse en langt dypere korreksjon.

Den gamle finansarkitekturen «holder på å kollapse». Dollarens rolle som reservevaluta er ikke borte over natta, men tilliten eroderes raskt. Investorer må venne seg til en verden der dollaren svinger voldsomt og ikke lenger automatisk er «safe haven».

USA har fortsatt vekst som mange land misunner dem, men under overflaten er dollaren i ferd med å miste sin spesielle status. Markedene viser tegn til en «opp-ned» verden der tradisjonelle trygghetsregler ikke lenger gjelder.

Sjøloppfyllende profeti

Vi tror det er mye riktig i analysen til The Economist. Men det er et element til: Når et tidsskrift som dette, som fortsatt har en viss tyngde i finansmiljøer, sjøl om de er blitt slappere i den rollen enn de var, kommer med slike varsler til investorene, så vil det forsterke denne tendensen.

Dollarindeksen (DXY) – lang sikt med nylig fall (TradingView-stil chart som viser trend fra 2008+ til 2026):

USAs føderale gjeld som % av BNP – historisk og projisert (opp mot 150 %+ i framtida):

Total nasjonal gjeld – nylig utvikling mot 38 billioner: