Project 2026 på Bandera Lobby Blog: Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), Holocaust og USAs opprinnelse til ‘Bandera Lobby’.

Av Moss Robeson, banderalobby.substack.com/

Første del av denne artikkelen leser du her.

OUN i Tyskland på 1930-tallet

I 1938, da New York Times rapporterte om dødsfallet til OUN-leder Yevhen Konovalets, beskrev de ham som «en leder for den ukrainske nasjonalistbevegelsen og sjef for det ukrainske pressebyrået i Berlin». Encyclopedia of Ukraine oppgir at denne ukrainske pressetjenesten fungerte som, «et informasjonsbyrå opprettet i 1931 i Berlin av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister, for å informere den vestlige verden, [og] særlig den tyske regjeringen og innbyggere, om ‘det ukrainske spørsmålet’ og den ukrainske nasjonale bevegelsen».

Den ukrainske pressetjenesten ga informasjon til andre OUN-drevne kanaler i New York, Genève, London, Paris, Roma, Praha, Madrid, Brussel, Wien og Kaunas. Det vil si at OUN spredte pro-nazistisk propaganda fra Berlin til ukrainske emigrantmiljøer over hele verden.

I 1938 forfattet Orest Chemerynsky, en direktør for den ukrainske pressetjenesten, et reklamehefte med tittelen «Nasjonalismens tidsalder», hvor han la fram tjenestens ideologiske oppdrag: «Ukrainsk nasjonalisme bruker begrepene ‘nasjonalisme’ på samme måte som tyske og italienske nasjonalismer bruker begrepene ‘nasjonalisme’ og ‘fascisme.’ … Nasjonalismer — fascisme, nasjonalsosialisme, ukrainsk nasjonalisme og så videre — er de ulike nasjonale uttrykkene for én ånd, som marsjerer mot de samme motstanderne (demoliberale [sic] på den ene siden og kommunistisk bolsjevisme på den andre) og går veien for revolusjonær kamp for den høyeste utviklingen av sine respektive nasjoner».

Riko Yary (f. Galicia 1898 – d. Wien 1969) var den første direktøren for den ukrainske pressetjenesten og fungerte på 1930-tallet som OUNs sjefsrepresentant i Berlin og som forbindelsesperson til det tyske militæret og dets etterretningstjeneste, Abwehr. Som Konovalets toppløytnant bygde Yary ut OUNs relasjoner til Reichswehr, etter å ha blitt introdusert for Rosenberg, Hermann Göring og Ernst Röhm allerede i 1921.

Alexander Motyl skriver at Yary, sønn av fremtredende tyske kolonister i Galicia, ledet etterretningssektoren til Konovalets’ ukrainske militærorganisasjon. Rossolinski-Liebe fremstiller ham som «økonomiansvarlig for OUNs eksilledelse», som diskuterte en plan for å ta makten i OUN med Bandera, Shukhevych, Lebed og Stetsko, kort tid etter at andre verdenskrig begynte. Noen år senere vitnet et tidligere medlem av den ukrainske militærorganisasjonen til en etterforsker fra House Un-American Activities Committee (Komiteen mot uamerikanske aktiviteter O.a.): «[Riko Yary] er tysk. Faktisk snakker han ikke ukrainsk særlig godt. Uansett kjenner han mange av offiserene i den tyske generalstaben».

Riko Yary.

Under den kalde krigen satte CIA Mykola Lebed i spissen for et frontselskap, Prolog Research Corporation, som vokste til et stort ukrainsk forlag i USA. Jeg vil fremheve tre banderitt-redaktører i Ukrainian Press Service som senere jobbet under Lebed for Prolog.

Bohdan Kordiuk (f. Lviv 1908 – d. München 1988), Banderas forgjenger som OUNs leder i Galicia, flyttet til Berlin i januar 1933, måneden da Adolf Hitler ble kansler. Året etter holdt han foredrag på OUNs konferanse i Genève om temaet «Den internasjonale politikken til ukrainsk nasjonalisme». Historikeren Marek Wojnar skriver at Kordiuks presentasjon varslet «fremveksten av en ny, radikal geopolitisk visjon blant den yngre generasjonen av OUN-aktivister» — det vil si et imperialistisk Stor-Ukraina i en Berlin-Roma-Kyiv-trekant som ikke bare ville utrydde kommunismen, men også splitte opp Sovjetunionen og selve Russland.

«Små nasjoner», erklærte Kordiuk, «vil bli brukt ikke bare som desentraliseringsmateriale mot Moskva, men vi vil også bygge vår messianisme og imperialisme på dette grunnlaget». Med andre ord bør Ukraina «frigjøre» de såkalte «undertrykte nasjonene» i Russland og gjøre dem til vasaller under Kyiv. Ukrainske nasjonalister, sa han, kunne være «med-skapere av den nye verdensorden», og argumenterte for at ukrainerne faktisk var «herskerrasen». Ikke overraskende, var ikke Hitler enig.

Bohdan Kordiuk.

Myroslav Prokop (f. Galicia 1913 – d. New York 2003) etterfulgte Lebed som president for Prolog Research Corporation i 1973. Mot slutten av andre verdenskrig sendte OUN-Bs ledelse i Ukraina både Prokop og Lebed til Vest-Europa for å ta kontakt med de vestlige allierte. I dag ligger de to mennene begravet ved siden av hverandre i New Jersey.

Myroslav Prokop.

En tredje etterkrigsansatt i Prolog, Volodymyr Stakhiv (f. Galicia 1910–d. München 1971), skrev et brev til Hitler dagen etter at Operasjon Barbarossa startet, hvor han delte OUNs tro på at «den jødisk-bolsjevikiske innflytelsen på Europa snart ville bli stoppet». Noen år senere, ifølge Rossolinski-Liebe, hevdet Stakhivs bror Yevhen at Mykola Lebed hadde rådet ham til,«å glemme og ikke nevne ubehagelige elementer fra fortiden», særlig Banderas målrettede innsats sent i 1941, for å «reparere forholdet til Nazi-Tyskland».

Volodymyr Stakhiv.

Gitt det vi vet om OUNs forhold til Nazi-Tyskland før og under andre verdenskrig, bør det ikke komme som noen overraskelse at organisasjonen fikk støtte fra Abwehr, altså tysk militær etterretning, for å fremme et OUN-ledet ukrainsk opprør i Polen da nazistene invaderte i 1939.

I sin biografi om Abwehr-sjef Wilhelm Canaris forteller Michael Mueller at Canaris hadde mottatt ordre fra Berlin om å koordinere med OUN, for å oppildne til et «opprør» i Galisisk Ukraina, med mål om «ødeleggelsen av alt polsk og jødene».

Rossolinski-Liebe skriver at ledelsen i OUN stilte spørsmål ved tidspunktet for en «nasjonal revolusjon», og valgte i stedet å opprette en milits som angrep og massakrerte jøder, polakker og ukrainske politiske motstandere i forkant av Den røde armés ankomst til Polen. Med Polen erobret, kuttet Abwehr forbindelsene med OUN, men gjenopprettet kommunikasjonen med banderittene innen 1941, sannsynligvis takket være Riko Yary.

Wilhelm Canaris.

Wikipedias artikkel om Alfred Rosenberg (f. Estland 1893 — d. Nürnberg 1946) beskriver ham som en hovedarkitekt bak «sentrale nazistiske ideologiske overbevisninger, inkludert raseteori, jødeforfølgelse, Lebensraum, opphevelse av Versailles-traktaten og motstand mot ‘degenerert’ moderne kunst». Som leder for NSDAPs utenrikskontor og krigstidens Reichsdepartement for de okkuperte østområdene, anså Rosenberg seg lenge som Hitlers ekspert på Ukraina, og så på det som en viktig brikke i prosjektet for å splitte Sovjetunionen. Da julen 1938 nærmet seg, betrodde Rosenberg seg bittert til dagboken sin: «Ukraina-spørsmålet rører nå tankene til alle politikerne, og de tror alle at de forstår saken. … For omtrent 12 til 15 år siden var det jeg som brakte problemet politisk inn i den tyske kampen og forklarte de historiske mulighetene».

Alfred Rosenberg.

I årevis lurte Rosenberg seg selv til å tro at hans visjon om et Ukraina som Det tredje rikets marionettstat ville bli virkelighet. OUN lurte også seg selv om muligheten for en allianse med Nazi-Tyskland. Det var ikke før sommeren 1941, da tyskerne marsjerte inn i Kiev, at Rosenberg endelig ga etter for Hitlers syn om at ukrainere «må behandles som det russiske folket».

Rosenberg hadde aldri vært tilhenger av OUN, og kom i konflikt med Canaris om dette, og skrev i dagboken før krigen at Tyskland «ikke kan risikere å gi inntrykk av at vi støtter en anti-polsk ukrainsk gruppe i dag (Jary [dvs. Riko Yarys OUN]). Stort oppstyr fra admiral Canaris: hans oppdrag er truet av vår inngripen». Mot slutten av krigen klaget Rosenberg i dagboken sin: «En hær på 1 million ukrainere med sikte på nytt land i øst ville kanskje ha spart oss for katastrofen i Stalingrad».

OUN i USA på 1930-tallet

Fra starten fulgte OUN det forskeren Vic Satzewich har kalt «en dobbel strategi med politisk lobbyvirksomhet og geriljaoperasjoner». På slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet reiste Konovalets og andre OUN-ledere til USA og Canada for å etablere frontgrupper som skulle danne grunnlaget for OUNs nettverk i Nord-Amerika. «Diasporaen i Nord-Amerika ble sett på som en viktig del av strategien», skriver Satzewich, «i den grad det ville bidra til å holde den ukrainske saken i offentlighetens søkelys og hjelpe OUN-ledere med å utvikle relasjoner med den amerikanske regjeringen».

OUNs frontgrupper i Nord-Amerika samlet inn titusenvis av dollar til OUNs eksil-ledelse, under påskudd av å samle inn penger til «frigjøringen» av Ukraina, samtidig som de presset seg frem for å underkue så mange andre ukrainske organisasjoner som mulig. Ta for eksempel den ukrainske ungdomsligaen i Nord-Amerika. På landsmøtet i 1937 delte ligaens avtroppende president ut et hefte med tittelen «Nasjonalisme og fascisme» for å styrke talen sin, hvor han advarte om at «ukrainsk nasjonalisme, slik den eksemplifiseres av [OUN] var fascistisk og derfor en trussel mot den ukrainsk-amerikanske bevegelsen».

To år senere tok redaktøren av ungdomsforbundets magasin et lignende standpunkt for å «avsløre ondsinnet vekst i ukrainsk-amerikansk liv» og dets «antidemokratiske elementer». Hun krevde muligheten til å legge frem støttende bevis for konvensjonen i 1939, som beviste at visse «ukrainske nasjonalister til tider hadde identifisert seg med fascismen». Blant annet leste hun fra en av OUNs tilknyttete publikasjoner, som angivelig anbefalte at Organisasjonen for Ukrainas gjenfødelse, OUNs opprinnelige frontgruppe i USA, «modellerte seg etter Ku Klux Klan».

Denne organisasjonen for Ukrainas gjenfødelse (ODWU) ble organisert i 1929–30 og ble først ledet av Gregory Herman, en offiser i U.S. Army Reserve fra Wilkes-Barre, Pennsylvania. I 1940 rapporterte en skremt Herman til FBI at OUN hadde brukt ham «som en front» for å utføre nazistenes vilje. Han hevdet til og med at Hitler personlig kontrollerte OUN. Flere år før han kontaktet FBI, ble Herman erstattet av Alexander Granovsky, en entomolog som brukte et tiår på å prøve å finne ut favorittfargen til insekter.

I 1938, på det største ukrainsk-amerikanske møtet til da, gjorde Granovsky en nazihilsen, det samme gjorde mange i publikum. Dette skapte stor oppstandelse i lokalsamfunnet. Yevhen Skotzko, en av OUNs ledere i USA, forsøkte senere å fortelle FBI at det hele var en misforståelse. Som han husket: «Granovsky holdt en patriotisk tale. Under sin iver gjorde han en bevegelse som lignet en nazihilsen», og noen forvirrede personer speilet gesten.

ODWU-konvensjonen i New York City i 1931. I midten sitter Omelian Senyk-Hrybiwsky, en leder for OUN som ble myrdet i 1941, sannsynligvis av banderittene. Til høyre for ham sitter Gregory Herman, som Senyk håndplukket som den første presidenten i ODWU.

Sent i 1938 besøkte Skotzko OUNs ukrainske pressetjeneste i Berlin og returnerte til USA på et oppdrag for å opprette et tilsvarende kontor i Washington. Luke Myshuha var nasjonalistisk sjefredaktør for Svoboda, den viktigste ukrainsk-amerikanske avisen, han tilbrakte i mellomtiden flere uker i Europa, hvor han sendte en tale fra OUNs radiostasjon i det nazi-okkuperte Wien og tok æren for å ha publisert en artikkel om den ukrainske nasjonalistsaken i nazipartiets avis. Myshuha skrev til sine kolleger hjemme: «Alle her er ‘overbevist’ om at jeg reiser gjennom Europa for å forberede meg på å bli overhode for ledelsen i OUN!»

I 1935 flyttet OUNs eksil-ledelse Yevhen Liakhovych, deres representant i London, til USA. Samme år forsøkte Liakhovych å møte den britiske fascisten Oswald Mosley, men satte seg i stedet ned med sin stedfortreder og sjefspropagandist. «Under denne samtalen», skriver Rossolinski-Liebe, «forklarte Liakhovych naturen til ukrainsk antisemittisme til sin fascistiske motpart: ‘Antisemittisme er et irrasjonelt og uberettiget hat. … Vi [OUN] kjemper mot jødene fordi de alltid har gjort oss vondt». Året etter var Liakhovych hovedtaler på ODWUs konferanse i Cleveland, Ohio. Etter andre verdenskrig, da OUNs interne konflikt nådde de nordamerikanske kyster, holdt ODWU seg til Melnykittene (OUN-M), men Liakhovych etablerte sin Banderitt-motpart og bidro til å legge grunnlaget for «Bandera Lobby» i USA.

‘Uamerikanske aktiviteter’

USAs kongress opprettet House Un-American Activities Committee (HUAC) i 1938 under ledelse av Texas-demokraten Martin Dies. HUAC er best kjent for sine skandaløse avhør etter 2. verdenskrig og heksejakten på kommunister. Før HUAC fantes Kongressens spesialkomité for uamerikanske aktiviteter autorisert til å undersøke nazistisk propaganda og andre propagandaaktiviteter. Den demokratiske med-lederen, kongressmannen Samuel Dickstein fra New York, hånte HUAC som en «utflukt for trakassering av de røde», allerede før komiteen holdt sin første høring. Når det er sagt, var det første vitnet som ble innkalt til HUAC John Metcalfe, deres egen antinazistiske etterforsker.

Kongressmedlem Dies og HUACs etterforsker Metcalfe, kledd i naziuniformen til German American Bund som han infiltrerte. «Jeg har dekket omtrent 32.000 kilometer av den amerikansk-nazistiske fronten i USA», sa Metcalfe, som senere undersøkte OUN og forutså gjenbosettingen av ukrainske Waffen-SS-veteraner i Nord-Amerika.

Dickstein kunne allerede lese skriften på veggen. Bare dager etter Metcalfes vitnemål endret Chairman Dies fokus i HUACs etterforskning, fra nazisme til kommunisme, påvirket av de påståtte funnene til deres pro-nazistiske etterforsker, Edward Sullivan, hvis nylige tur til Hollywood overbeviste ham om at USAs filmhovedstad hadde blitt et arnested for kommunismen. Historikere har gitt Sullivan æren for å ha utløst HUACs mangeårige besettelse med å avsløre kommunister i Hollywood.

Som bakgrunn hadde Sullivan hilst Adolf Hitler og fordømt «de skitne, elendige, stinkende jødene» på et massemøte i New York City i 1934 for Friends of New Germany, forløperen til German American Bund. Bare uker etter denne opptredenen talte Sulllivan på en bankett for Ukrainian Youth League of North America, og året etter etablerte han Ukrainian American Education Institute i Pittsburgh, Pennsylvania. Faktisk, selv uten ukrainsk slekt, ble Sullivan så involvert i OUNs amerikanske nettverk at han ble de facto leder for dets betydelige avdeling i Pittsburgh. Derfor bør det ikke komme som noen overraskelse at HUACs interesse for OUN sies å ha «stoppet så snart den startet».

I slutten av september 1939, nesten en måned etter at nazistene invaderte Polen, ga Emil Revyuk et oppsiktsvekkende vitnesbyrd til HUAC, om OUNs pro-nazistiske kapring av det ukrainsk-amerikanske samfunnet. Revyuk, en sosialist, var daværende president for United Ukrainian Organizations of America, en paraplyorganisasjon som ellers var blitt overtatt av nasjonalistene og nesten utelukkende ble brukt til å samle inn penger til OUNs ledelse i Europa. Da OUN-ledere besøkte USA, uttalte Revyuk, mottok de betaling fra hans organisasjon. Revyuk ga HUAC store mengder belastende bevis, inkludert sin egen korrespondanse med nasjonalistiske ledere. Den konservative lederen Martin Dies (D-TX) avbrøt avhøret av Revyuk for å spørre,

«Hva er nødvendigheten av å fortsette å lese sitater fra disse [ukrainske] avisene? Sitatene så langt fastslår svært tydelig at dette [OUN] er en fascistisk organisasjon i sympati med Nazi-Tyskland og fascistiske Italia. De er knyttet til det. Jeg lurer bare på hva mer som trengs for å vise det? Det er på deres eget språk. De er stolte av å kunngjøre at de er nazister. … Jeg ser ingen grunn til å gå videre inn på dette. Ut fra organisasjonens natur er det helt klart en fascistisk organisasjon med direkte tilknytning til internasjonale offiserer i Tyskland. … Lederen mener også at vi nærmer oss tiden hvor denne komiteens makt bør prøves … Jeg tror tiden er inne for å lage en testsak. … Før vi hever møtet, vil lederen kunngjøre at vitnet for i morgen vil være William Z. Foster, leder for kommunistpartiet».

Emil Revyuk vitner for HUAC.

Til tross for Revyuks alarmerende vitnemål, ignorerte formann Dies det, og valgte i stedet å fremme sine fantastiske oppfatninger om at kommunistene hadde infiltrert innflytelsesrike kretser i USA. I et oppsiktsvekkende sammenbrudd i logikken, reagerte Dies på Revyuk ved å oppfordre den føderale regjeringen til «å gå til angrep mot kommunistene i så stor skala som mulig». Washington Evening Star, som åpenbart fant Revyuks vitnemål nyhetsverdig, reagerte slik på hans avsløringer:

En internasjonal organisasjon med hovedkontor i Berlin og Wien har i årevis arbeidet for å organisere 800.000 ukrainskfødte amerikanere etter nazistisk mønster, og har samlet inn midler fra dem for å etablere et ‘führerskap’ i Ukraina, ble House Un-American Activities Committee informert om i dag av Emil Revyuk … Pengene, forklarte han, ble sendt til OUN i Berlin (en organisasjon for ukrainske nasjonalister) for utdeling av deres eksekutivkomité, Provid. … Herr Revyuk sa at flere medlemmer av den ukrainske nasjonalistiske indre kretsen i Tyskland kom til USA i fjor for å delta på møtene med ukrainske nasjonalister i Jersey City. På disse møtene ble nazihilsen gitt, sa han. … Vitnet hadde fortalt om at hele ODWUs politikk ble diktert av den indre kretsen av de ukrainske nasjonalistene i Tyskland.

Nesten tjue år etter Revyuks provoserende vitnemål foretok Stepan Banderas stedfortreder Yaroslav Stetsko sin første reise til USA og leverte førti sider med muntlig vitnemål til House Un-American Activities Committee. Ved avslutningen erklærte en tidligere assistent for den amerikanske senatoren Joseph McCarthy, som kjempet for det anti-røde hysteriet på 1950-tallet: «Mr. Stetsko, du er en fremragende ukrainsk nasjonalistisk leder».

Som etterord vil jeg legge til at John Metcalfe, HUACs anti-nazistiske etterforsker, intervjuet en rekke fremtredende ukrainsk-amerikanere, inkludert tidligere medlemmer av både den ukrainske militærorganisasjonen og ODWU.

En av dem, Maxim Boychuk, sa: «Hovedpoenget med den organisasjonen [OUN] var å velge ut folkene som skulle samle inn pengene, å rane vårt folk, det ukrainske folket». Boychuk anslo at på 1930-tallet sendte den amerikanske avdelingen av OUN100.000 dollar (omtrent 2 millioner dollar i dag) til OUN-ledelsen i eksil, og «aldri har det vært et regnskap på så mye som én cent». Dette gjelder fortsatt i dag. Man kan hevde at hovedfunksjonen til det moderne OUN-B-nettverket utenfor Ukraina er å «samle inn pengene».

Denne artikkelen er hentet fra Moss Robeson’s Substack:

Eagle, Trident, Swastika – by Moss Robeson

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Les del 1:

WHOs store prosjekt som skulle gjennomgå forskningen for å forme WHOs standpunkt om helsefaren fra radiobølger, ble manipulert slik at svaret skulle bli «ingen sammenheng påvist».

Einar Flydal.

Metoden som WHO anviste, har mange fellestrekk med den som ligger til grunn for FHIs nye rapport med samme konklusjon:

Man velger bort solid forskning som finner skader ved svak stråling, fremhever usikre funn og forskning som ikke finner noen skader, og regner gjennomsnitt av «hummer og kanari» før man trekker konklusjonen: «ingen sikre funn av skade, og derfor intet grunnlag for strengere grenser». 

Professor Meike Mevissen, Sveits.

Det amerikanske nettstedet Microwave News har fulgt WHOs arbeid i mange år og strålevernet i mange tiår. Det publiserte 28. januar artikkelen som du finner her på norsk. Professor Meike Mevissen, ansvarlig for en av WHOs tolv studier, intervjues og forteller om hvordan WHO forsøkte å presse henne til å forske slik at stråleskadene skulle forsvinne, både fra forskningsmaterialet og fra konklusjonen.

Kritikken som Meike Mevissen retter mot WHO, og som støttes av andre forskere, er sammenfallende med kritikk som jeg selv og andre i årevis har rettet mot FHI og Strålevernet: de jukser for å få de svarene de ønsker.

Eller for å si det mer akademisk: WHO – og FHI – benytter uegnede forskningsmetoder som blant annet gir skjevt utvalg, snur bevisbyrden på hodet, innebærer urimelige beviskrav og gir forskerne skylapper. Derfor trekker WHOs studier – og FHIs gjennomgang som i stort baserer seg på disse – korrekt nok sine slutninger om at «ingen skade er påvist», men gjør det på aldeles sviktende grunnlag.

Men det gjorde altså ikke Meike Mevissen og hennes forskningsteam. De sto på sitt, fikk sin forskning gjennomført, fant sikre skadevirkninger og fikk rapporten publisert. – Så nå forsøker WHO å diskreditere resultatet…

Det er selvsagt tragisk at strålevernet – både i WHO og her hjemme på bjerget – har utviklet seg til en forsvarer av en fossil fagtradisjon som tjener bransjeinteresser framfor befolkningen. I en tid der trådløshet og «fullelektrifisering» er løsenordet for det meste av miljøproblemer, kunne vi trengt noe bedre. Det en stor klagesak for EU-kommisjonen og i USA er det utredninger på gang med ambisjoner om mindre slagside og FCC, USAs motstykke til norske Nkom, er pålagt ved dom å redegjøre for hvorfor man der i gården ikke tar hensyn til funnene i de siste ti års forskning.

Så får vi se hva som kommer ut av det. Underveis er det som å leve med i en krim…

Einar Flydal, den 6. februar 2026

“WHO fortalte oss stadig hvordan vi skulle forske”

– Et sjeldent innblikk bak WHOs forskningsgjennomgang av radiobølget stråling og virkninger på dyr

((Originalens tittel: “They Kept Telling Us What To Do”. Microwave News, 28. januar 2026. Sist oppdatert 1. februar 2026.)

Verdens helseorganisasjon (WHO) har forsøkt å manipulere sin langvarige undersøkelse av risiko for kreft fra radiofrekvent stråling (RF), hevder en fremtredende sveitsisk toksikolog.

Meike Mevissen, som fikk i oppdrag av WHO å lede en systematisk gjennomgang om RF og kreft hos dyr for seks år siden, anklager nå WHO for at forskningsteamet hennes stadig måtte forsvare seg mot innblanding.

“De prøvde å fortelle oss hvordan vi skulle gjøre arbeidet vårt”, fortalte hun i et intervju med Infosperber, en sveitsisk nyhetstjeneste på nett, publisert i midten av januar.

“Helseundersøkelsen er svært politisk”, fortalte hun Pascal Sigg, en frilansreporter som jobber for Infosperber. “Vi blir hele tiden møtt med den holdningen at det ikke kan finnes noen helserisiko”.

Mevissen er professor ved Universitetet i Bern og leder for fakultetet for veterinærfarmakologi og toksikologi. Hun har brukt mesteparten av sin profesjonelle karriere på å studere elektromagnetisk stråling og kreft hos laboratoriedyr —både fra RF og strømfrekvenser.

Hennes systematiske gjennomgang av dyrekreft er en av 12 forskningsgjennomgangene om mulige bivirkninger fra RF som ble bestilt av WHOs Emilie van Deventer, lederen for strålings- og helseenheten i Genève. Til sammen vil de bli brukt til å utarbeide en sammendragsrapport, kjent som et Environmental Health Criteria (EHC)-dokument. Utredningen er utformet for å være WHOs offisielle standpunkt om hvor forskningen på RF står.

EHC blir skrevet av en midlertidig nedsatt gruppe på 21-medlemmer, opprettet av van Deventer for tre år siden og ledet av Hajo Zeeb, en epidemiolog ved Leibniz-instituttet i Bremen, Tyskland. (Her er en kort historie om RF EHC.)

Van Deventer har kjørt prosjektet bak lukkede dører, uten offentlig å avsløre hvordan teamene for hver gjennomgang og ad hoc-utvalget ble valgt —eller hvordan de gjør arbeidet sitt. Alt er blitt holdt hemmelig.

Nå kaster Mevissen et lys på noe av det som har foregått i kulissene.

Insisterte på metaanalyse

Alle de systematiske forskningsgjennomgangene —unntatt én— omfatter en metaanalyse, en kvantitativ teknikk som brukes til å slå sammen studier som ligner hverandre for så å trekke en oppsummerende konklusjon. En metaanalyse kan være hensiktsmessig når studiene er tilstrekkelig like, men er ikke anbefalt dersom de har ulik design eller er av varierende kvalitet.

Den eneste av de systematiske gjennomgangene som ikke inneholder en metaanalyse er Mevissens. Det var “ikke rimelig å gjøre på grunn av heterogeniteten i studiemetoder, forklarte” teamet hennes i sin publiserte artikkel. De forskjellige dyrestudiene – det var 52 i alt – var for forskjellige til å kombineres, mente de.

Men WHO fortsatte å insistere på at de skulle foreta en metaanalyse. Mevissen sa til Sigg:

“WHOs ekspert med ansvar for systematiske oversikter… ønsket å overta metaanalysen av studiene som skulle vurderes. Han ønsket til og med å velge ut for oss hvilke studier som var kvalifiserte for evaluering. Men nettopp dette var et av våre sentrale bidrag. Vi måtte hele tiden forsvare oss, selv om vi hadde samlet verdens ledende eksperter innen dette temaet”.

Mevissens åtte medlemmer store forskningsteam omfatter Kurt Straif, den tidligere lederen for seksjonen for IARCs monografier i Lyon [IARC: WHOs kreftforskningsinstitutt, O.a.], og Andrew Wood fra Swinburne University of Technology i Melbourne, som også fungerer som vitenskapelig ekspert i ICNIRP.

Mevissen fortsatte med å forklare:

“Kort fortalt ønsket WHO at vi skulle samle alle de utvalgte studiene og deretter finne gjennomsnittet. Imidlertid er det forskjellige studiedesign, som omhandler forskjellige dyrearter og kjønn – noe som er kjent for å gi ulike resultater. Derfor bør man ikke bruke en metodikk som ikke tar hensyn til dette. En systematisk tilnærming er bra, men man bør ikke glemme slike viktige funn fra eksperimentell kreftforskning og toksikologi”.

Mevissen navnga ikke eksperten som utøvet presset på vegne av WHO; hun beskrev ham bare som en som aldri hadde jobbet med dyrestudier.Men i et påfølgende intervju med Mikrowave News, viste Mevissen til Jos Verbeek, en lege ved Amsterdam Medisinske Senter og medlem av Zeebs utvalg.

“Verbeek koordinerte arbeidet med RFs systematiske oversikter og ønsket at alle skulle bli så ensartede som mulig, uavhengig av vitenskapen bak“, sa hun til meg. Verbeek fungerte som en av redaktørene av et spesialnummer av Environment International, tidsskriftet der alle forskningsgjennomgangene er blitt publisert.

Jeg spurte Verbeek hvorfor han så sterkt ønsket en metaanalyse til tross for Mevissens innvendinger. Han svarte at svaret hans måtte begrenses fordi WHOs møter om de systematiske gjennomgangene er konfidensielle. Men han fortsatte med å legge fram sin egen mening:

“For hver av de systematiske gjennomgangene, så sant de omfatter minst to tilstrekkelig like studier, bør konklusjoner fortrinnsvis trekkes gjennom en metaanalyse og angis i form av en samlet [beregnet, O.a.] effektstørrelse. Det er ingen grunn til at dette ikke skulle gjelde dyrestudier”.

I en redaksjonell kommentar i spesialutgaven av tidsskriftet trekker Verbeek og de andre redaktørene, inkludert Zeeb og van Deventer, fram Mevissens team og omtaler at deres analyse “avviker fra protokollen”. Om syntesen deres er “gyldig”, advarer de, “gjenstår å se”. (Et utdrag av det de skrev fins i note 2.)

En lignende kritikk er utformet —i krassere form — i et brev til redaktøren av tidsskriftet av fra gruppe ledet av Ken Karipidis, en australsk tjenestemann innen strålevernet som fungerer som nestleder i ICNIRP. (Karipidis ledet WHOs gjennomgang av studier på mennesker, en studie som har vært kritisert som svært mangelfull; mer om det på et øyeblikk.)

Karipidis sitt brev førte på sin side til et tilsvar fra Mevissen, som blant annet skrev:

“Karipidis m fl.. ser ut til å lide av den oppfatning at alle bioassays [en analysemetode, o.a.] som foretas på dyr for å avgjøre om kreft kan oppstå hos dyr har samme verdi, uavhengig av design og toksikologisk mål, om du brukes til å bestemme risikoen for kreft hos mennesker. Dette er rett og slett ikke sant”.

Innsatsen er høy

Mevissens anmeldelse er den eneste av et dusin WHO RF systematiske oversikter som erklærer at den finner en klar kobling til kreft. Noen av de andre peker på usikre risikoer, men hennes gjennomgang av forskningen på dyr skiller seg ut. Her er Mevissens endelige konklusjon på slutten av den 45 sider lange gjennomgangen av forskningen:

“Funnene i denne systematiske oversikten tilsier at det foreligger belegg for at RF EMF-eksponering øker forekomsten av kreft hos forsøksdyr”.

Dette strider mot de synspunktene som ICNIRP og WHOs EMF-program lenge har holdt fast ved. De har alltid hevdet at det ikke er noen langsiktige helsevirkningerfra RF-stråling bortsett fra ved oppvarming, og har ettertrykkelig hevdet at det ikke fins noen plausibel kreftrisiko. Faktisk har ICNIRP utrykkelig forkastet de to viktigste dyrestudiene – NTP og Ramazzini – som lite overbevisende.

Men det står enda mer på spill enn å utfordre ICNIRPs og WHOs termiske dogme. I 2019, etter publiseringen av NTP- og Ramazzini-studienes resultater ble  IARC rådet til å se på ny  på sin klassifisering av RF-stråling med tanke på en skjerping av RF til en sannsynlig kreftrisiko. Denne anbefalingen ble gjentatt i 2024.

Elisabete Weiderpass, direktøren for IARC, har så langt takket nei til å planlegge en ny slik evaluering. For tre år siden satset hun sjetongene sine på det japansk-koreanske RF–dyreprosjektet, kjent som NTP Lite. Det så ut til at hun satset på at det ville gi negativt svar og legge saken død. Det var et dårlig veddemål.

Tidligere denne måneden ble disse resultatene endelig publisert – flere år forsinket – og som forventet støtter ingen av dem noen kopling til kreft. Men NTP Lite har et troverdighetsproblem. Prosjektet gikk ikke etter planen og det fins mange ubesvarte spørsmål om utformingen og hva som gikk galt.

Hvordan få de svar du ønsker

“Jeg vet én ting om dyrestudier”, sa Mevissen i sitt internvu med Infosperber, “Du kan utforme dem på en slik måte at du ikke finner noe ved å lage statistisk støy som skjuler relevante virkninger”, og la til “Hvis det var krevet at jeg skulle utføre det slik, ville jeg ikke engang bry meg med å begynne på studien”.

Ironisk nok tilbyr en av de andre av WHO RF systematiske oversikter et lærebokeksempel på nettopp det som bekymret Mevissen. Det er Ken Karipidis sin gjennomgang av studier på mennesker. Hans forskerteam konkluderte med at de epidemiologiske studiene ikke viser noen kreftrisiko, basert på en metaanalyse. Men de trikset med kortstokken ved å ta med en velkjent gjenganger —den danske kohortstudien, som utgir seg for å ikke påvise noen kobling til kreft. Verbeek, van Deventer og de andre så bort fra det faktum at IARC —som selv er en del av WHO— har ansett den danske kohortstudien for å være meningsløs på grunn av dens designfeil. På deres vakt klarte Karipidis også å «vaske bort» risikoen for hjernesvulst som ble funnet i Interphone- og Hardell-studiene, de samme som hadde ledet IARC til å utpeke RF som mulig kreftfremkallende for mennesker i 2011 (mer her.)

Mevissen får støtte

Tilføyelser 1. februar 2026

To medlemmer av RF-forskningsmiljøet har gitt sin støtte til Meike Mevissen og teamets beslutning om ikke å gjøre en metaanalyse av dyrestudiene.

I et brev publisert av Environment International, skriver Igor Belyaev og Suleyman Dasdag:

“En stadig større ansamling eksperimentelle og mekanistiske bevis peker i retning av at metaanalyse kanskje ikke er hensiktsmessig for RF-EMF-eksponeringer, og da særlig ikke ved ikke-termiske intensiteter [dvs. når det ikke påvises relevant oppvarming] og under forhold der biologiske responser avhenger av [andre] spesifikke eksponeringsparametere i stedet for absorbert energi alene”.

De konkluderer: “[K]vantitativ sammenslåing på tvers av svært heterogene RF-EMF dyrekreftstudier vil neppe gi et meningsfullt sammendrag av kreftfremkallende fare”.

Belyaev er leder for den radiobiologiske avdelingen ved det biomedisinske forskningssenteret i Bratislava, Slovakia; Dasdag er ved det medisinske fakultetet ved Istanbul Medeniyet University i Tyrkia. Begge er kommissjonsmedlemmer i ICBE-EMF, som ble etablert som en motvekt til ICNIRP i 2022.

Noter

1. Mevissen har tidligere erfaring med den alltid tilstedeværende politiske dimensjonen ved elektromagnetisk helseforskning. På 1990-tallet mens hun fortsatt var hovedfagsstudent i Wolfgang Løschers lab ved Universitetet for veterinærmedisin i Hannover, Tyskland, kjørte Mevissen en serie dyrestudier som viste at elektromagnetiske felt (EMF) ved elektrisitetsnettets frekvenser spiller en rolle i utviklingen av brystkreft. Dette funnet, som var i strid med det rådende dogmet —slik det også er i dag, ble avvist av en høytstående tjenestemann ved USAs National Institute of Environmental Health Sciences (NIEHS), som drev et forskningsprogram på flere millioner bestilt av Kongressen om kraftnettets EMF. Den tjenestemannen, Gary Boorman, førte en kampanje med skitne triks for å diskreditere dette arbeidet. Til slutt ga NIEHS Løscher og Mevissen en formell unnskyldning. (Mer her.) Mevissen var medlem av IARC-ekspertpanelene som vurderte kreftrisikoen både ved slike EMF og fra RF —i henholdsvis 2001 og 2011.
2. I redaktørenes innledning til samlingen av systematiske oversikter i Environment International, tok Verbeek sammen med blant andre Zeeb og van Deventer avstand fra Mevissen-studiens funn:

“Til tross for [mange] hindringer, forble teamene forpliktet til, og lyktes i stor grad i, å levere omfattende systematiske oversikter av høy kvalitet. Et bemerkelsesverdig unntak var den systematiske oversikten over virkningen av RF EMF på kreft hos forsøksdyr, som skilte seg ut på grunn av bruken av en annen sammenfatningsmetode. Forfatterne konkluderte med at det var en virkning av RF EMF hvis to studier viste statistisk signifikante resultater, uten å ta hensyn til ikke-funn i andre studier. Denne tilnærmingen avvek fra protokollen, som hadde angitt bruk av relativ risiko som den primære sammenfatningsmetoden. Til tross for omfattende diskusjoner med redaktører og fagfellevurderere, konkluderte de med at det forelå svært sikre belegg for innvirkning på kreft. Hvorvidt denne metoden viser seg å være gyldig –og om alternative sammenfatningstilnærminger vil gi den samme konklusjonen, gjenstår å se. “

1. I fjor avviste det tyske forbundskontoret for strålevern (BfS) konklusjonene fra den systematiske gjennomgangen av Mevissen. Mer her. BfS er den klart største sponsoren av ICNIRP, som har spilt en overdimensjonert rolle i utarbeidelsen av WHOs RF-gjennomganger. I sitt intervju med Infosperber, trakk Mevissen trakk frem kritikken fra BfS, og viste til den som et eksempel på en gruppe som “stadig avviser alt”. Hun sa: “Forbundskontoret vil at vitenskapen skal påstå at det ikke fins noen virkninger”.
2. En rekke av WHOs RF-gjennomganger har blitt møtt med gjennomgripende kritikk. Mikrowave News har fulgt dette prosjektet i årevis; her er noen lenker:
3. WHO Gets an ‘F’ on RF (2025)
4. Will WHO Kick Its ICNIRP Habit? (2019—2025)
5. WHO Review Finds Cancer Risk in RF-Exposed Animals (2025)
6. ICBE-EMF Sees “Major Flaws” in WHO RF–Cancer Review (2025)
7. Old Wine in New Bottles: Decoding the ICNIRP-WHO Cancer Review (2024-2025)
8. ICNIRP Revamp: Closer Ties to WHO EMF Project (2023)
9. New Challenge to ICNIRP, Dissident Scientists Seek Tighter Health Limits (2022-2023)

---

Denne teksten ble først publisert på http://einarflydal.com den 06.02.2026.

President Trump har sagt at USA og Russland bør forhandle frem en ny avtale for atomvåpenkontroll, i stedet for å forlenge New START, den siste avtalen om kjernefysisk kontroll mellom de to maktene, som utløp torsdag.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com, 5. februar 2026.

«I stedet for å forlenge ‘NEW START’ (en dårlig forhandlet avtale av USA som, bortsett fra alt annet, blir grovt brutt), bør vi la våre kjernekrafteksperter jobbe med en ny, forbedret og modernisert traktat som kan vare lenge inn i fremtiden. Takk for oppmerksomheten deres i denne saken!» skrev presidenten på Truth Social.

New START-traktaten setter en grense på antall kjernefysiske stridshoder hver side kan utplassere til 1.550, og begrenser antall strategiske utplasseringshoder til 800. Selv om New START ikke lenger har en innebygd utvidelse, har Russlands president Vladimir Putin tilbudt en gjensidig avtale om å opprettholde grensene i ytterligere ett år, slik at USA og Russland kan forhandle frem en avtale som erstatter den gamle.

I 2023 sa Russland at de suspenderte deltakelsen i New START, med henvisning til USAs støtte til ukrainske angrep på russiske anlegg som huser atomvåpen. På det tidspunktet uttalte imidlertid både USA og Russland at de ville fortsette å overholde traktatens begrensninger, og Putin tilbød å forlenge denne ordningen.

Putin kom med tilbudet i september og det russiske utenriksdepartementet sa i en uttalelse onsdag at Trump-administrasjonen ikke hadde svart. Ifølge en rapport fra Axios torsdag, har amerikanske og russiske tjenestemenn diskutert saken i Abu Dhabi det siste døgnet.

Axios-rapporten sa at USA og Russland kan bli enige om å opprettholde New START-grensene i ytterligere seks måneder, men at det fortsatt trengte godkjenning fra begge presidentene, og Trumps innlegg på Truth Social antyder at han ikke vil godta det.

Trump-administrasjonens linje har vært at enhver ny avtale må inkludere Kina, men Beijing sier de ikke ønsker å være en del av en trilateral avtale fordi deres atomarsenal er mye mindre enn Washingtons og Moskvas, en posisjon Kreml sa de «respekterer».

Eksperter på våpenkontroll har advart om at slutten på New START og mangelen på en ny avtale vil gjøre verden til et langt farligere sted og sannsynligvis føre til flere utplasseringer av atomvåpen og et nytt våpenkappløp mellom de to maktene.

I sitt innlegg på Truth Social skrøt president Trump, som har sagt at han ønsker et militærbudsjett på 1,5 billioner dollar for 2027, av sine anstrengelser for å bygge opp USAs militære. «USA er det mektigste landet i verden. Jeg bygde opp militæret fullstendig i min første periode, inkludert nye og mange oppussede atomvåpen. Jeg la også til Space Force og fortsetter nå å bygge opp militæret vårt til nivåer aldri før sett. Vi legger til og med til slagskip, som er 100 ganger kraftigere enn de som seilte på havene under andre verdenskrig — Iowa, Missouri, Alabama og andre», skrev han.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Trump Says US and Russia Should Negotiate New Nuclear Treaty Instead of Extending New START

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Gullprisen mot amerikanske dollar er tilbake over 5000 dollar per unse etter den korte, kraftige nedgangen forrige uke. Den enestående økningen i gullprisen, spesielt siden starten av Trumps Mark 2-presidentskap for ett år siden, er et resultat av det som kalles «forringelseshandelen» eller debasement trade. Denne handelen betyr at finansinstitusjoner, både offentlige og private, tilsynelatende handler ut av amerikanske finansielle eiendeler, dvs. dollarkontanter og dollargjeld, spesielt. Hvorfor? Det ser ut til at finansielle investorer og spekulanter, både utenlandske og amerikanske, frykter at dollarverdien av eiendelene de eier vil falle. Hvorfor? Av flere grunner. 

Av Michael Roberts 5. februar 2026.

For det første, selv om Trump hevder at inflasjonen faller raskt, tyder bevisene på det motsatte. Konsumprisveksten i USA er fortsatt offisielt «stabil» og holder seg på en rate over Federal Reserves offisielle mål på 2 % per år. Dessuten , som vi har vist i tidligere innlegg, undervurderer den offisielle renten den faktiske inflasjonsraten med så mye som 2 % poeng . Likevel fortsetter Trump å kreve at Federal Reserve kutter styringsrenten, og har til hensikt å erstatte den nåværende Fed-sjefen Jay Powell med noen (Kevin Warsh) som vil gjøre som han vil. Høyere inflasjon sammen med lavere renter er en oppskrift for investorer å komme seg ut av dollaraktiva. Den reelle (etter inflasjon) renten som tjenes på dollaraktiva vil falle ytterligere.

En annen viktig indikator her er differansen mellom renten på dollaren sammenlignet med renten på andre valutaer, spesielt euro og yen. Finansinvestorer regner i økende grad med at amerikanske renter vil falle mer enn i andre store økonomier i løpet av det neste året eller så. Bank of England og Den europeiske sentralbanken har ingen hastverk med å kutte rentene ytterligere – som de nettopp kunngjorde på møtene sine i dag – mens Bank of Japan er innstilt på å heve renten ytterligere for å støtte yenen. Så den «forward» (dvs. markedsprognosen) differansieren for dollaren sammenlignet med andre valutaer har falt.

Trump-faktoren spiller også en rolle i dollarens nylige fall og dermed den forringede handelen. Hans uforutsigbarhet, hans mobbetaktikker med andre land, tvinger i økende grad utenlandske innehavere av dollaraktiva, dvs. selskaper som investerer i USA; finansinstitusjoner som holder amerikanske aksjer og obligasjoner; og sentralbanker med store beholdninger av amerikanske kortsiktige aktiva (kontanter og statsobligasjoner) til å diversifisere til andre valutaer – eller til gull.  Faktisk har gull, denne «barbariske levningen» fra det tidligere pengesystemet, nå blitt den «trygge havn»-aktivaen å holde i stedet for dollaren, og for den saks skyld andre store «fiat»-valutaer som euro, pund eller yen.

Tidligere, når det var en finanskrise eller en større politisk konflikt, investerte investorer penger i dollar, noe som presset dollaren opp – slik det skjedde under finanskrisen i 2008. Det har ikke skjedd under Trump; dollarindeksen har falt 10 % mot andre valutaer i 2025. Denne gangen har nedverdigende handel dukket opp.

Dollaren, som verdens viktigste valuta for sentralbankreserver og i transaksjoner i internasjonal handel og finans, har vært i gradvis tilbakegang i flere tiår. Amerikansk imperialisme har vært den dominerende makten globalt siden 1945. Denne dominansen har vært avhengig av fire faktorer: industriell overlegenhet; teknologisk overlegenhet; finansiell overlegenhet og militær dyktighet. USA var den viktigste produksjonsøkonomien på 1950- og 1960-tallet, men mistet gradvis denne posisjonen til økende europeisk og deretter japansk produksjon. Lakmustesten var da USAs handelsoverskudd med andre nasjoner ble til underskudd, noe som har fortsatt siden den gang. Deretter begynte USA å lekke dollar globalt,  ikke bare  gjennom utenlandske investeringer, men også gjennom et overforbruk av import fremfor eksport ettersom innenlandske produsenter tapte terreng til utenlandsk konkurranse. 

Under den gamle faste dollar-gullstandarden måtte dollarubalanser i handel og kapitalstrømmer avvikles ved overføring av gullbarrer. Frem til 1953, under krigsgjenoppbyggingen, tjente USA faktisk 12 millioner troy unser gull, mens Europa og Japan tapte 35 millioner troy unser (for å finansiere sin gjenoppretting). Men etter det begynte USA å lekke gull til Europa og Japan. Ved utgangen av 1965 overgikk sistnevnte førstnevnte for første gang i etterkrigstiden når det gjaldt gullvolumer holdt i reserve. Som et resultat begynte Europa og Japan å bygge opp enorme reserver som de kunne bruke til å kjøpe amerikanske eiendeler. Tidlig på 1970-tallet gikk den amerikanske administrasjonen under Nixon av med gullstandarden og lot dollaren flyte. Verdensøkonomien hadde begynt å snu mot USA.

For første gang siden 1890-tallet ble USA avhengig av utenlandsk finansiering for å kunne bruke penger hjemme og i utlandet. Nå ble USAs utenriksregnskap mindre drevet av varer og tjenester og mer av global etterspørsel etter amerikanske finansielle eiendeler og likviditeten de ga. 

I det 21. ^århundre , spesielt etter den globale nedgangen i 2008, begynte også amerikansk industri å miste sin overlegenhet innen teknologibaserte industrier med høy verdiskaping. Ja, den har teknologigigantene «Magnificent Seven», og den driver frem AI-boomen, men Kina og Øst-Asia begynte å lede an i mange viktige teknologibaserte sektorer. I økende grad er handelsoverskuddene deres med USA mindre på basisvareproduserte forbruksvarer og mer på høyteknologiske produkter.

Men frem til nå har USA komfortabelt forblitt den dominerende finansmakten i verden. Normalt sett, hvis et lands driftsbalanse er permanent i underskudd og det i økende grad er avhengig av utenlandske midler, er valutaen sårbar for kraftig svekkelse. Dette er erfaringen til omtrent alle land i verden, fra Argentina til Tyrkia til Zambia, og til og med Storbritannia. Men det er ikke det samme for USA, fordi dollaren fortsatt er den viktigste valutaen internasjonalt. Omtrent 90 % av globale valutatransaksjoner involverer en dollardel; omtrent 40 % av global handel utenfor USA faktureres og gjøres opp i dollar; og nesten 60 % av amerikanske dollarsedler sirkulerer internasjonalt som et globalt verdilager og et byttemiddel. Rundt 50 % av de globale valutareservene som holdes av utenlandske sentralbanker og pengemyndigheter er fortsatt denominert i dollar. Og bare det amerikanske finansdepartementet kan «trykke» dollar, og dermed tjene på det som kalles «seignorage». Så til tross for den relative økonomiske nedgangen i amerikansk imperialisme industrielt, opprettholder den amerikanske dollaren sitt «ekstraordinære privilegium».

Likevel har den underliggende nedgangen i amerikansk industrimakt svekket dollaren over flere tiår – det er faktisk dette Trump ser som noe som må reverseres. Han ønsker å «gjøre Amerika stort igjen» ved å gjenopprette landets industrielle hegemoni; og våpnene hans er tolløkninger og bombastiske trusler.

I økende grad tyr han til den siste store komponenten av USAs imperialistiske hegemoni, landets militærmakt. Kanonbåtdiplomati i Venezuela og Iran er bare de siste episodene i den tilnærmingen.

Trumps plan om å gjenopprette amerikansk industriell overlegenhet med tollsatser og bomber vil ikke lykkes. Den relative nedgangen i amerikansk industri vil ikke bli reversert. Men hva med den økonomiske nedgangen? Vi kan se hva som skjer der hvis vi ser på den amerikanske økonomiens netto internasjonale investeringsposisjon (NIIP). Denne måler mengden utenlandske eiendeler som holdes av amerikanske institusjoner mot mengden amerikanske eiendeler som holdes av utenlandske institusjoner, dvs. nettoposisjonen av amerikanske utenlandske eiendeler og gjeld. Hva er disse eiendelene og gjelden? De er de utestående direkte investeringene som holdes; utestående beholdninger av aksjer (aksjer) og obligasjoner; og beholdninger av kontanter og kortsiktige verdipapirer.

Slik ser den amerikanske NIIP ut. 

Denne negative nettobalansen mellom eiendeler og gjeld tilsvarer 79 % av USAs BNP. Som du kan se, har den negative NIIP jevnt og trutt økt. Det betyr at utlendinger i økende grad holder flere investeringer, aksjer, obligasjoner og kontanter i den amerikanske økonomien enn amerikanske institusjoner har av utlendingers eiendeler. Som vi har sett ovenfor, er årsaken til dette at USA har hatt handels- og driftsunderskudd hvert år siden 1970-tallet, og disse underskuddene har blitt dekket av at utlendinger har holdt sine handelsoverskudd med USA og andre land i amerikanske dollar-eiendeler; og også ved å investere i den amerikanske økonomien.

Men gapet mellom gjeld og eiendeler har økt. Hvorfor? Det er ikke fordi utlendinger investerer så mye i amerikansk industri. Det er sant at netto utenlandske direkteinvesteringer fra utlendinger i USA har økt kraftig siden midten av 2010-tallet, og når nå nesten 7 billioner dollar i investeringsaksjer. Men hoveddelen av utenlandske beholdninger av dollaraktiva er i det som kalles porteføljeinvesteringer: dvs. obligasjoner og aksjer.

Utlendinger eier nå amerikanske stats- og selskapsobligasjoner for over 15 billioner dollar og (netto) nær 12 billioner dollar, eller over 40% av den nasjonale nettoinvesteringen (NIIP). Utenlandske institusjoner har vanligvis holdt sine eiendeler i amerikanske dollar i «trygge» amerikanske statsobligasjoner, mens utenlandske sentralbanker har holdt mesteparten av reservene sine i dollarinnskudd eller kortsiktige statsobligasjoner. Men det har nylig vært en betydelig endring i sammensetningen av den amerikanske nasjonale nettoinvesteringen (NIIP). 

I stedet for å bruke overskuddet av amerikanske dollar til å kjøpe amerikanske obligasjoner, har utlendinger i økende grad kjøpt amerikanske aksjer. Den amerikanske aksjemarkedsboomen, spesielt siden slutten av pandemien i 2020, oppmuntret til massive utenlandske investeringer i det amerikanske aksjemarkedet. Amerikanske institusjoner pleide å kjøpe flere utenlandske aksjer enn utlendinger holdt amerikanske aksjer. Men innen utgangen av 2025 holdt utlendinger amerikanske aksjer verdt 21 billioner dollar, eller netto 6,5 billioner dollar, mer enn investeringene deres i amerikansk industri og mer enn beholdningene deres i obligasjoner – en massiv endring. Nå ser det ut til at verdien av den amerikanske dollaren i økende grad er avhengig av at utlendinger holder amerikanske selskapsaksjer i stedet for amerikansk statsgjeld. Og det er risikabelt for dollaren. Hvis AI-boblen skulle sprekke og det amerikanske aksjemarkedet stuper, ville verdien av utenlandske aksjebeholdninger også stupe og føre til en endring ut av disse dollaraktivaene. Så dollaren ville stupe ytterligere.

Betyr dette at dollarimperialismen er over, og at den amerikanske dollaren nå vil synke globalt og bli erstattet av alternative valutaer, for eksempel fra BRICS-økonomiene, i en ny multipolar verden? Dette er temaet til mange radikale økonomer og venstreorienterte. Etter min mening er dette overdrevet. La meg forklare.

For det første finnes det ikke noe reelt alternativ til amerikanske dollar på verdensmarkedene. Euroen kan ikke erstatte den, og uansett hva snakket om en «BRICS-valuta» (som ikke eksisterer), eller dollarens erstatning med kinesisk renminbi, er det ønsketenkning basert på ideen om at BRICS (for ikke å snakke om BRICS+) egentlig er en samlet gruppe som er motstandsdyktig mot amerikansk imperialisme, eller at Kina ønsker å avslutte kapitalkontrollen på sine finansstrømmer og dermed la renminbien møte luner i verdens finansstrømmer.

For det andre har andelen dollar i sentralbankreservene falt, men den utgjør fortsatt 50% av alle sentralbankreservene, og ingen annen valuta eller gull er i nærheten av å matche den andelen. Dessuten brukes dollar i nesten 90% av alle handler i valutamarkedene. Ja, det er økt direkte handelsutveksling mellom renminbi og rubler, og til og med saudiske riyaler og renminbi, men størrelsen på disse utvekslingene er ubetydelig sammenlignet med de bilaterale handlene mellom dollar og alle andre valutaer.

Så har vi valutabyttemarkedet. Internasjonale finansinstitusjoner «sikrer» seg kontinuerlig mot valutakursbevegelser for å prøve å beskytte verdien av sine beholdninger. De bytter valutaer for å gjøre det – og dette enorme markedet (100 billioner dollar) foregår også stort sett utelukkende i dollar (90 %).  

Institusjoner bytter ikke dollar til euro, yen eller renminbi, men til gull. Men gull kan umulig erstatte dollaren i globale finansstrømmer. Kryptovalutaer kan det i enda mindre grad. Med dagens priser er verdien av verdens overjordiske  gullreserver rundt 36 billioner dollar, mer enn et dusin ganger den samlede verdien av alle kryptovalutaer, men bare 30% av det globale BNP og mindre enn 10% av den globale gjelden.

Så den finansielle komponenten av det amerikanske imperialistiske hegemoniet vil vedvare en stund fremover. Ja, dollaren kan godt falle ytterligere i år på grunn av den stagnerende amerikanske økonomien, sprekken av AI-boblen og den sannsynlige ytterligere reduksjonen i amerikanske renter i forhold til andre nasjonale renter; sammen med Trumps raserianfall. Men selv om den amerikanske dollaren kan ha svekket seg det siste året, er dollaren fortsatt veldig sterk historisk sett. Data fra Federal Reserve viser at den reelle verdien av dollaren fortsatt ligger nesten to standardavvik over gjennomsnittet siden starten av den flytende valutakursæraen i 1973.

Så dollarens langvarige «ekstraordinære privilegium» kommer ikke til å ta slutt med det første, til tross for den nylige forringelseshandelen.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts.

Burkina Faso tenner forhåpninger

Under kuppforsøket mot president Ibrahim Traoré i Burkina Faso 3. januar strømmet unge menn og kvinner ut i gatene og slo ring rundt Kosyam-palasset og offentlige bygninger og tok kontroll med viktige knutepunkter i hovedstaden Ouagadougou for å verne om hva de opplever seg en revolusjon.

Peter M. Johansen.

Framskrittene de siste to åra på det økonomiske og sosiale området har vært betydningsfulle, og ute på landsbygda har sikkerheten blitt bedre etter en omfattende reorganisering av sikkerhetsstyrkene og opprettelsen av lokale selvforsvarsgrupper. Den 37-år gamle kapteinen Traoré framstår som en panafrikansk leder, ikke bare i hjemlandet der innbyggerne ser tilbake til den legendariske revolusjonshelten Thomas Sankara, omtalt som “Afrikas Che Guevara”. Han ble brutalt myrdet i oktober 1987 etter bare fire år, et mistenkt bestillingsverk fra Paris. Traoré blir også feiret av unge afrikanere i andre land i Vest-Afrika, Sahel-beltet og Sentral-Afrika. Det uroer mange statsledere i det politisk urolige vestafrikanske ECOWAS-området der det stadig er tilløp til militærkupp og folkelige opprør.

Det gjør at Burkina Faso framstår som et forhåpningens lys for framtida for mange unge afrikanere, inkludert risikoen for den erfaringsmessige faren ved å la seg blende.

Dette er del 2. Del 1:
“Kupp avverget i Burkina Faso. Mistankene rettes mot Paris”

“International motherfuckers”

Det var det offensive tiåret for strukturtilpasningsprogrammene (SAP) til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) under det som ble kalt Washington-konsensus. Det kom samtidig med at gjeldsbomba eksploderte på Manhattan da Mexicos finansminister i august 1982 meddelte at landet ikke var i stand til å betjene gjeld og avdrag ved neste avbetaling. Kreditorene sjekket sine regneark og fikk bekreftet hva de allerede visste: Gjeldssituasjonen gjaldt ikke bare Mexico og andre land i Latin-Amerika som var verdt utsatt, mye på grunn av enorm kapitalflukt til skatteparadiser, men også land i kolonnen for Afrika. De hadde de samme problemene med “mangel på utenlandsk valuta til å betale renter og avdrag det mest akutte problemet,” skriver Tore Linné Eriksen, historiker og Norges fremste Afrika-ekspert med vekt på utviklingspolitikk og -sosiologi (et studium jeg selv har vært innom med oppgave om “det økonomiske miraklet” i Brasil og forholdet mellom sentrum og periferi innad i landene og mellom landene og tidligere kolomimakter i imperialismens midte).

Eriksen viser i det enorme standardverket “Afrika. Fra de første mennesker fram til i dag” (Cappelen Damm) hvor i dag ikke er lenger tilbake enn 2019, til Elfenbenskysten og Uganda som brukte mer enn 60 prosent av eksportinntektene, og skriver: “Nesten alle afrikanske stater møtte stengte dører hos de internasjonale storbankene, og Midtøstens  rike oljestater begrenset sin sjenerøsitet til afrikanske land med arabisk eller muslimsk tilknytning. Det var derfor ingen annen utvei annet enn å be vestlige bistandsgivere, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) om mer hjelp. Men her var det markedsliberalistiske  oppskrifter som rådde grunnen, med en lang rekke detaljerte krav som ga lite rom for forhandlinger. Det nye honnørordet var ikke utvikling, men ‘strukturtilpasning’. De viktigste innslagene i de nye programmene handlet om å bygge ned statsapparatet, privatisere, senke tollsatser, fjerne subsidier og la priser og valutakurser bli avgjort av markedet.”

Eriksen trekker deretter fram enkelte statsledere som “forsøkte i det lengste å stritte imot”, som Tanzanias president fra uavhengigheten i 1964, Julius Kambarange Nyerere, “Mwalimu” (lærer) som døde i oktober 1999. Da han ikke fikk støtte fra de nordiske landene mot IMFs strukturtilpasningsavtale, valgte han å gå av i 1985, mens etterfølgeren Ali Hassan Mwinyi undertegnet. Det er slike eksempler som har gitt opphav til at IMF, på grovt folkemunne, omtales som “International Motherfuckers”.

Eriksen trekker også fram Thomas Sankara, som “den aller skarpeste kritikeren av Verdensbanken og IMF, og sto fram med et radikalt program som hentet inspirasjon fra den kubanske revolusjonens store satsing på utdanning og helse. Men hans forsøk på en annen utviklingsvei ble brått avbrutt etter fire år. Da ble han myrdet under et nytt militærkupp.”

Jeg pleide som internasjonal sekretær i AKP (m-l), kontakten med Sankaras høyre hånd som forsøkte å skaffe “røde eksperter” på solidaritets”lønn” til det nye Burkina Faso, “De høyreiste menneskers land” som Øvre Volta ble omdøpt til på årsdagen for Sankaras bokstavelige maktovertakelse 4. august 1984. Han ble skutt sammen med Sankara og elleve andre på et møte i den revolusjonære sentralkomiteen under president Blaise Compaorés coup d’etat en français med føringsoffiserer i det franske generaldirektoratet for utenriksetterretning (Direction générale de la Sécurité extérieure, DGSE).

“Sankara 2.0”

Kaptein Ibrahim Traoré som fjernet kuppmakeren Paul-Henri Sandaogo Damiba i september 2022 etter bare 249 dager, har gjenopplivet den panafrikanske og revolusjonære ånden fra Thomas Sankara. Han har satt i gang et omfattende program for å løfte Burkina Faso, et av verdens 46 MUL-land (minst utviklede land), økonomisk og plante et eksempel for andre land i regionen og i Afrika under de nye rådende omstendighetene som den globale situasjonen åpner for, for “å frigjøre nasjonen fra det han anser som klørne på vestlig imperialisme og nykolonialisme,” ifølge BBC World.

Litteratur: "Thomas Sankara Speaks: The Burkina Faso Revolution, 1983–87", Pathfinder Press, 1988; "We Are the Heirs of the World's Revolutions: Speeches from the Burkina Faso Revolution 1983–87", Pathfinder Press, 2007; "Women's Liberation and the African Freedom Struggle", Pathfinder Press, 1990

Det har gitt gjenklang over hele Afrika og utover, selv om han fortsatt i en alder av 37 år er et politisk ubeskrevet blad. – Traorés innflytelse er enorm. Jeg har til og med hørt politikere og forfattere i land som Kenya si: ‘This is it. Han er mannen’», sier Beverly Ochieng, seniorforsker ved det globale konsulentfirmaet Control Risks, til den britiske utlandskringkasteren BBC. Kenya har de siste åra vært åsted for flere opprør, tilskrevet Generation Z, som de månedlange protestene fra begynnelsen av juni til begynnelsen av juli i fjor.

De var en forlengelse av de neste to måneder lange budsjettprotestene i Nairobi fra juni til august.

– Budskapet hans gjenspeiler tidsalderen vi lever i, hvor mange afrikanere stiller spørsmål ved forholdet til Vesten, og hvorfor det fortsatt er så mye fattigdom på et så ressursrikt kontinent, sier hun. Etter å ha tatt makten i et kupp i 2022, forlot Traorés regime den tidligere kolonimakten Frankrike til fordel for en sterk allianse med Russland, som har inkludert utplassering av en russisk paramilitær brigade, og vedtatt venstreorientert økonomisk politikk.

Traoré politikk , som de andre landene i den nye Sahel-alliansen (Alliance des États du Sahel) eller konføderasjonen med Mali og Niger (Confédération des États du Sahel), henger etter med å kopiere, har også flere likhetstrekk med hva “Bretton Woods-brødrene” ved Potomac River i Washington, Verdensbanken og IMF, kalte “naturressursnasjonalistene” i Sør-Amerika: president Hugo Chávez i Venezuela, president Evo Morales i Bolivia og andre som ville nasjonalisere gruveselskap og kreve at utenlandske selskap reforhandlet sine lukrative kontrakter for å sikre en høyere nasjonal eierandel og overføre faglig kunnskap og teknologi.

Traoré krevde at 15 prosent skulle tilbakeføres lokalt. Det inngikk i kontrakten som det russiske gruveselskapet Nordgold tegnet i slutten av april for investeringene i Burkina Fasos gullindustri. Den har blitt god som gull i disse dager. I kontrakten inngår det dessuten å bygge ut et gullraffineri for å bygge opp nasjonale gullreserver.

Mali vil ha samme ordninger med hensyn til litium; Niger med hensyn til uran og urania (yeollow cake, “en type pulverisert urankonsentrat utvunnet fra utvaskingsløsninger, som representerer et mellomtrinn i behandlinga av uranmalm,” ifølge wikipedia).

Dette blir nå møtt med heftig motstand fra vestlige selskap, ikke ulikt det som skjedde under råvareboom med Kina under den politiske “rosa bølgen” (marea rosa) på 2000-tallet i Sør-Amerika. Australske Sarama Resources innledet allerede i slutten av 2024 en voldgiftssak mot Burkina Faso fordi selskapets letelisens etter gull ble trukket tilbake. Sarama Resources krever 115 millioner dollar.

Det er bare en del av nasjonaliseringa av det meste av gullsektoren under Traoré, og som gjør at det fortoner seg som politisk gull alt som glimtrer, selv om det fins svarte flekker, som kriminalisering av homoseksualitet (i likhet med 33 av 54 afrikanske stater) i juli 2024 og gjeninnføringa av dødsstraffen i november 2024 etter et kort opphold siden 2018 under den siste sivile presidenten Roch Marc Christian Kaboré fra Folkebevegelsen for framskritt (Mouvement du Peuple pour le Progrès, MPP) fra desember 2015 til januar 2022.

“De unge levende”

Traoré er “uten tvil Afrikas mest populære president», fastslår Enoch Randy Aikins, forsker ved Institute for Security Studies (ISS) i Nieuw Muckleneuk i Sør-Afrikas administrative hovedstad Tshwane (“Vi er like”), bedre kjent som Pretoria.

Det henger ikke bare sammen med de framskrittene som Burkina Faso har gjort, men like mye at støtten til “vestlig demokrati” har falt i takt med den vestlige imperialistiske utbyttinga og at forestillinga om USAs og Vestens angivelige “regelstyrte verdensorden” har falmet lenge før Canadas statsminister Mark Carney slapp sin erkjennelsesbombe mellom alpetoppene i Davos. 

Det slår forskninga som blant annet Aikins driver med, fast. En undersøkelse fra 2024 i 39 land utført av Afrobarometer viste nedgang i støtten til demokrati, selv om det fortsatt var den mest populære styreformen.

På den andre sida blir det ført imot Traoré av BBC og andre at han opptrer i KI-genererte videoer med stjernegalleriet Beyoncè, Rihanna, Justin Bieber og “The King of Pop-Soul” R.Kelly som han aldri har møtt, men bruker til å vise fram nye prosjekter.

Anklagene virker kunstige med tanke på det helt åpenbare politisk gehøret Traoré har oppnådd. “Gjennombruddet” kom på det russisk-afrikanske toppmøtet på Expo Fortum i St. Petersburg i slutten av juli 2023, sytten måneder etter Russlands folkerettsstridige og illevarslende invasjon i Ukraina. 

Her gikk Traoré ut i felten og oppfordret afrikanske ledere til å «slutte å oppføre seg som marionetter som danser hver gang imperialistene trekker i trådene». 

Talen vakte umiddelbart oppsikt og ble av russiske medier brukt som indirekte støtte til krigen i Ukraina og Moskvas egen politikk overfor “det globale Sør”. 

Det russiske leiesoldatfirmaet Wagner-gruppa (Gruppa Vagnera) var da allerede på plass flere steder i Afrika. I forbindelse med Burkina Fasos og AES-alliansens militære brudd med Frankrike, har Traoré invitert russiske styrker inn til å bekjempe al-Qa’ida og Daesh-terrorister (Den islamske staten).

Traorés utfall mot vestlig nykolonialisme og imperialisme rører ved panafrikanske strenger i Afrika og blant den svarte befolkninga i USA, Storbritannia, Frankrike og andre deler av Europa.  De politiske røttene går tilbake til blant andre George Padmore (1903-59) fra Trinidad som ble en ledende panafrikanist, i spennet mellom Sovjetunionen, kolonialismen og de vestlige kommunistpartiene. Han stilte spørsmålet “Pan-Africanism or Communism? The Coming Struggle for Africa” (Dennis Dobson, London, 1956) og endte opp i Accra hvor han var med å forme politikken til Ghanas panafrikanistiske president Kwame Nkrumah (1909-72) og hans Convention People’s Party (CPP, akan: Apam Nkorɔfo Kuw). Det la grunnlaget for opprettelsen av Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) i 1963, tre år før Nkrumah ble styrtet under anklager om å være kommunist med bånd til Sovjetunionen og Kina.

Nå stiller Traoré, sammen med statsjefene i Mali, general Assimi Goïta som har sittet siden mai 2021, og Nigers statssjef, general Abdourahamane Tchiani som kuppet seg til makta i juli 2023, i front “i krigen mot terrorisme og imperialisme for enhver pris». Det  har gjenklang i den anti-rasistiske bevegelsen i Vesten. Det er illustrerende at Frankrikes president Emmanuel Macron, på sedvanlig vis, plasserer Traoré i spissen for en  «barokk allianse mellom selverklærte panafrikanere og neoimperialister». Han anklager Russland og Kina for “å provosere fram kupp i Afrikas tidligere franske kolonier, og hyklersk hisse opp gamle argumenter om suverenitet og kolonial utnyttelse,” skriver BBC.

Den ghanesiske sikkerhetsanalytikeren, professor Kwesi Aning, som tidligere jobbet ved Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre, peker derimot på at Traorés popularitet reflekterer det politiske skifte som har funnet sted i Vest-Afrika og i andre deler av Afrika og som langt på vei har sendt Frankrike ut av regionen, men med Elfenbenskystens tidligere hovedstad Abidjan som et kolonialt vannhull, et “Petit Paris”.

Den panafrikanske marxisten Thomas Sankara var 33 år da han greip makta. Traoré, født 14. mars 1988 i Kéra i det sentrale Bondokuy-fylket, var 34. Medianalderen blant Burkina Fasos vel 23 millioner innbyggere er bare 18,7 år. 41-42 prosent er under 15 år, bare litt over tre prosent er over 64 år. Forventet levealder for kvinner er 66 år; for menn 62 år. 

Traoré er “ung i et land med ung befolkning,” slik Sankara var¸ bemerker Rinaldo Depagne, nestleder for Afrika i tankesmia International Crisis Group.

– Demokratiet har ikke klart å gi håp til ungdommen. Det har ikke gitt jobber eller bedre utdanning og helse», slår professor Aning fast overfor BBC.

Det spirer i landet …

Juntalederen Traoré framstår som et handlekraftig alternativ som vekker oppmerksomhet med sin framoverlente stil, og det gjør utslag. Han har gjennom  2025 fått mer å vise til. Verdenbanken og IMF var generelt positive og framhevet «prisverdige framskritt», ikke minst på bakgrunn av den «utfordrende humanitært og sikkerhetsmessig» regionale og globale situasjonen, lød dommen i april i fjor og spådde at 2025 ville bli “robust”.

De haket av for 

(v) økte innenlandske inntekter, 

(v) kontrollerte offentlige lønnsutgifter, 

(v) økte utgifter til utdanning, helse og sosiale ytelser.

Verdensbanken anmerket at 

1. v) inflasjonen gikk opp fra 0,7 prosent på årsbasis i 2023 til 4,2 prosent i 2024, 

(v) den ekstreme fattigdomsraten (mindre enn 2,15 dollar om dagen) falt  nesten to prosentpoeng til 24,9 prosent, 

(v) «robust vekst» i landbruks- og tjenestesektoren.

I løpet av fjoråret tok det sjølberga landbruket basert på småbønder og matvareforsyninga nye steg som følge av den bevisste satsinga på distriktene, kalt P2RS (Programme de Résilience à l’insécurité Alimentaire au Sahel). Det er programmet for å styrke matproduksjonen og øke ernæringssituasjonen i de sårbare distriktene i Sahel og er flaggskipet til African Development Bank Group og Den permanente mellomstatlige komiteen for tørkekontroll i Sahel (Comité permanent inter-État de lutte contre la sécheresse au Sahel, CILSS).

Det innebærer blant annet å diversifisere landbruket for å kunne gjøre den tradisjonelle grønnsaksretten babenda, med bitre grønnsaker som spinat, grønnkål, sennepsblader eller sveitserbladbete, og peanøttpulver, og andre måltider mer varierte. Det gjelder blant annet ris og sesam ved siden av den mer hardføre, grove hirsesorten sorghum.

Skolene på landsbygda dyrker nå egen skolemat for å sikre at barn og ungdom får en mer variert kost med tomater og andre grønnsaker sammen med vaksiner og piller mot helt vanlige plager.

Det har ført til at elever som fullfører skolen og består har skutt i været på de stedene hvor programmet er innført.

Infrastrukturen med veier og vannforsyninga blir bygd ut i det halvtørre Sahel-beltet. Det reduserer tida for transport av landbruksvarer til markedene og butikkene i byene og øker inntektene for bøndene på landsbygda. Dette inngår i den nasjonale transportplanen som ble vedtatt i 2024. Mer enn tusen kilometer mer nye asfalterte og renoverte veier ble anlagt i løpet av ett år, og arbeidet fortsetter i regionene Ouahigouya, Ziniaré, Kaya, Dori og Fada N’Gourma i år med støtte på 70,34 millioner euro i lån fra African Development Fund. Det er opprettet egne brigader for veibygging som fører til sysselsetting. Det ble en suksess i fjor og vil bli bygd ut med fire nye brigader i år.

Megaprosjekter

Infrastruktur er det sentrale satsingsområde for 2026 spesielt gjennom Faso Mébo-initiativet og den nylig vedtatte RELANCE Plan 2026–2030 (Recovery Plan) med en budsjettramme på rundt 65 milliarder dollar for å bygge ut og utvide veier, jernbane og digital infrastruktur. 

Utbygginga har ført til at landets første motorvei vil bli åpnet i år. Den forbinder Ouagadougou med landets nest største by, Bobo-Dioulasso, som en del av Faso Mébo-prosjektet som skal modernisere transporten. Det skal legges vel 200 kilometer med veier til Mali i nordvest og Elfenbenskysten i sørvest for å styrke samhandelen i Sahel-konføderasjonen og med den viktige kyststaten.

Burkina Faso har 622 kilometer med jernbane som ruller fra Kaya til grensa mot Elfenbenskysten og er en del av linja mellom Abidjan og Ouagadougou hvor det ikke har gått passasjertog på lenge. 

Tanken på å legge spor til den tidligere britiske kolonien Ghana og til tvillingbyen Sekondi-Takoradi ved Atlanterhavet er like gammelt som kolonialismen, eller rettere: den er et resultat av den vertikaldelte kolonialiseringa av Vest-Afrika, der den britiske og franske koloniene lå vegg i vegg langs kysten, fra vest mot øst: Elfenbenskysten (fransk), Ghana (britisk), Togo og Benin (franske), Nigeria (britisk).

Jernbanelinjene ble lagt fra kysten og innover i landene, ikke på tvers. Å ringe fra hovedstaden Accra i Ghana til hovedstaden Lomé i Togo, en veistrekning på 195 kilometer, innebar å ringe til London, bli viderekoblet til Paris og deretter til Lomé.

Det er nå satt av 53 millioner dollar til rehabilitering og utvidelsen som allerede pågår. Det verserer planer om å legge en lokalbane mellom Ouagadougou og Bobo-Dioulasso, om lag 340 kilometer. Faso Rail har nå avløst det gamle Sitarail.

Det var bygd mer enn 50.000 boliger fram til annet halvår i fjor. Det skal strekkes 270 kilometer med fiberoptikk ut  fra budsjettet på 110 millioner dollar, og Digital Infrastructure Supervision Center som skal overvåke og beskytte den nasjonale digitale infrastrukturen og sikre digital suverenitet skal stå ferdig i oktober. Rundt tusen steder har fått elektrisitet og innlagt bredbånd, og utvidelsen av mobil- og bredbåndsinternettet skal fange inn 750 såkalte «hvite soner» uten dekning i dag. Målet er å redusere avhengighet av utenlandske plattformer og styrke cybersikkerhet.

Dette krever energi. Det har en egen støpsel i Relance-planen for å bygge solkraft som Burkina Faso, som ligger rett sør for Sahara, har rik tilgang på, og muligens atomkraft gjennom en avtale med det russiske selskapet Rosatom. Kontrakten ble signert av Aleksej Likhatsjev, generaldirektør i Rosatom, og energi-, gruve- og steinbrudd-minister Yacouba Zabré Gouba, 19. juni under St. Petersburg International Economic Forum 2025 (SPIEF).

Kontrakten ble beskrevet som “en logisk fortsettelse av veikartet for utvikling av russisk-burkinsk samarbeid, som ble avsluttet 26. mars 2024 i Sotsji under det internasjonale forumet ATOMEXPO.”

Målet er å tredoble energikapasitet, fra 685 MW til over 2500 MW.

Gull i potten

Dette er enorme planer med «20–30 megaprosjekter» i 2026, inkludert et stadion i Bobo-Dioulasso som blir åpnet i april. Det høres voldsomt ut, nærmest som Dubai som noen skriver på sosiale medier. Gjennomgangen viser derimot at Faso Mébo og Relance-planen har beina bokstavelig på bakken og bør følge det økonomiske terrenget som Burkina Faso befinner seg i uten å kjøre seg fast i sanda. 

Det bygger på fire pilarer:

• Å konsolidere sikkerhet, sosial samhørighet og fred, som innebærer å skaffe full kontroll over alt territorium i kampen mot al-Qa’ida-allierte JNIM (Jama’at Nusrat al-Islam wal-Muslimin) og Den islamske staten-Sahel-provinsen eller IS i Stor-Sahara (ISGS).
• Å omstrukturere staten og forbedre styresettet, for blant annet å redusere fattigdommen fra 42 til 35 prosent og bedre.
• Å utvikle utdanninga og øke kunnskapsnivået i befolkninga for blant annet å bedre folkehelsa.
• Å utvikle infrastrukturen og gjennomføre strukturelle omlegginger av økonomien.

Det er her finansieringa kommer inn. To tredeler skal skje med egne ressurser, med en gullstandard i bunnen – og stigende priser på verdensmarkedet. Det gir fullt utbytte for at Burkina Faso har tatt kontroll over gullproduksjonen gjennom en bevisst nasjonaliseringspolitikk. 

Gull står nå for mer enn 80 prosent av eksportinntektene – og inntektene blir dirigert inn i utviklinga av landbruket og utbygginga av infrastrukturen. Produksjonen av gull var i fjor på over 94 tonn, opplyste statsminister Rimtalba Jean Emmanuel Ouédraogo til overgangsparlamentet med 71 medlemmer. 

Det har gitt resultater, slik Verdensbanken og IMF påpekte allerede i første halvår i fjor. Den foreløpige vurderinga fra IMF er en vekst på 4,2-4,7 prosent som er et konservativt anslag. Regjeringa skilter selv med en vekst i BNP på 6,3 prosent, mest i Afrika og høyt opp på den globale lista, der Bhutan ligger høyest, i dobbelt bemerkning, med 7,4 prosent. IMFs World Outlook Real GNP Growth legger Burkina Faso for 2006 på 4,8 prosent, på linje med Kapp Verde, men lavere enn Benin (6,7 prosent). 

Lista viser gode prosenttall for Vest-Afrika generelt, men mange er fortsatt på FN-lista over MUL-land.

Årsakene er forskjellige med hensyn til de politiske forholdene og den økonomiske situasjonen. Men ingen framhever sjølråderett, ressurskontroll og sosial utvikling mer heftig enn Traoré og gir det en politisk og ideologisk overbygging. 

Kvinnehelse på landsbygda

Alt er ikke like pragende og foregår under fargerike faner under Burkina Fasos gule stjerne på rødgrønn bunn. Onsdag meldte Verdens helseorganisasjon (WHO) at Burkina Faso leder an i utryddelse av livmorhalskreft fordi landet gjennomfører landsdekkende gratis screening med helsearbeidere ute i felten, ikke ulikt “barfotlegene” fra revolusjonen i Kina og lavterskelhelseprogrammene i andre sosialistiske og slik Cuba har praktisert i andre land.

“Situasjonen deres illustrerer et stort problem: livmorhalskreft er fortsatt en av de dødeligste kreftformene blant kvinner i landet. Før implementeringen av WHOs globale strategi for å akselerere elimineringen av sykdommen, var screeningsdekningen svært lav – mindre enn åtte prosent – og landlige områder var spesielt vanskeligstilte. Kvinner måtte reise dusinvis, noen ganger hundrevis, av kilometer for å komme til et utstyrt senter, ofte uten økonomiske midler til transport eller behandling. Det var mangel på opplært helsepersonell, og bevisstheten var nesten ikke-eksisterende. For å overvinne disse hindringene tok den burkinske regjeringen dristige grep,” melder WHO.

– Regjeringen vedtok et dekret som gjør screening og behandling av forstadier til kreft gratis. Den utstyrte også noen perifere helsesentre og introduserte mobile klinikker for å nå kvinner. Screening bringes nærmere lokalsamfunnene, slik at kvinner kan fortsette sine aktiviteter samtidig som de ivaretar helsen sin» forklarer doktor Nayi Zongo, onkolog, folkehelselege og koordinator for det nasjonale kreftkontrollprogrammet (PNLC),

Resultatene er imponerende, fastslår WHO. Fra oktober 2024 til september 2025 ble det organisert 468 mobile klinikker. 

– Burkina Faso viser at med sterk politisk forpliktelse og kontekstutilpassede løsninger er det mulig å overvinne barrierer som en gang virket uoverstigelige. Å fjerne økonomiske og geografiske hindringer gjennom gratis behandling og mobile klinikker er en inspirerende modell for andre land, sier doktor Seydou Coulibaly, WHOs representant i Burkina Faso.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

---

Les andre artikler på steigan.no om Burkina Faso.

I dag kunne vi lese i VG det jeg – og mange andre – har vært klar over i flere år:

Marius Reikerås.

At skipsreder Morits Skaugen ble presset til å selge sin leilighet i bygården kjent som Sverreslottet, rett ved Solli plass i Oslo, til langt under markedsverdi. Han ble presset direkte av Jeffrey Epstein og av ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen.

Også din partikollega Børge Brende hadde en rolle i utpressings-prosessen.

Leiligheten det er snakk om ble tidligere leid av Mona Juul og Terje Rød-Larsen. Da du fylte 40 år i 2016, var det nettopp i denne leiligheten at feiringen din fant sted.

Du har i en årrekke hatt et nært vennskap med Mona Juul. Dette gjør det umulig å se utnevnelsen av henne til et av Norges mest sentrale utenrikspolitiske verv løsrevet fra de relasjonene som allerede eksisterte.

For i 2018, mens du var utenriksminister, utnevnte du Mona Juul til Norges FN-ambassadør. Ifølge opplysninger som jeg er kjent med, skal det ikke ha vært andre reelle kandidater til stillingen.

I går uttalte din partikollega Peter Frølich i NRKs Debatten at folk har rett til å være rasende over det som nå kommer frem. Selvsagt har folk all rett på å være rasende.

På denne bakgrunn stiller jeg deg følgende spørsmål:

1. Hvordan vurderte du din egen habilitet i utnevnelsen av Mona Juul til et av Norges mest sentrale utenrikspolitiske verv som FN-ambassadør?

2. Hvorfor var det ingen reell konkurranse om stillingen som FN-ambassadør?

3. Var du kjent med forholdene rundt leiligheten i Sverreslottet, inkludert opplysninger om press mot Morits Skaugen?

Svar forventes uten unødig opphold.

6.2.26

Marius Reikerås

Ødeleggelse av en palestinsk familie – Del 1

Innledning

I tiden etter at vi publiserte artikkelserien om Shada-saken, er lite eller ingenting gjort fra de offentliges side. Bortsett fra et spørsmål stilt i spørretimen av stortingsrepresentant Liv Gustavsen (FrP), til Barne- og familieminister Lene Vågsli (A). Kanskje noe, om ikke så mye, kom ut av det.

Jørgen Chr.Thorkildsen.

En nesten dørgende stillhet råder fortsatt. Media har ikke tatt det opp. Og vil ikke. De som imidlertid har muligheten, og de nødvendige midler til å gjøre noe – nemlig politikerne – svarer ikke på henvendelser, og gjemmer seg bak hverandre.

Det materialet vi publiserte i månedsskiftet august/september, var i sin helhet basert på det prosessfullmektig og allmennpraktiserende lege Rodgeir Vinsrygg delte med oss. Vi anstrengte oss for å få det ut noen dager før valget i forbindelse med demonstrasjonen foran Stortinget den 3. september. Få møtte opp. Denne gangen gjør vi våre egne undersøkelser, og finner en god del nye ting. Svært graverende. Ting som belyser saken på en måte som gjør det umulig for myndighetene å la det ligge, uten å avsløre uvilje mot å ta tak i det.

Vel vitende om at fisken først råtner fra hodet, forsøker vi å skjerme de ansvarlige på lavere nivåer. Å gjøre noen til syndebukker tjener ikke formålet, og har derfor ikke noe for seg. Vi ønsker i stedet å eksponere systemet, og alle i ledende posisjoner hos hvem ansvaret til syvende og sist ligger. Dette er et system som ikke er oss tjenlig, og som reduserer Norge til et land vi kun for noen år siden ikke ville ha kjent oss igjen i.

Når det er sagt: vi er alle ansvarlige. Alle som en. Likegyldigheten er vår verste fiende. Mangel på kjennskap likeså. Vi får de institusjoner vi fortjener. Institusjoner som speiler oss og viser oss hvor vi står. Og med det: vår egen og vårt lands rolle ute i verden, alliert med de mørkeste krefter som underlegger seg og utnytter verden for øvrig. Muliggjort ved at vi ikke lenger følger vår samvittighet. Vi som er alliert med – og støtter det imperiale vest. Dette som Aimé Césaire så treffende formulerer i «Discourse on Colonialism». Det vi gjør der, tar vi med oss hjem og lar det slå rot her hos oss – for så, i sin tur, å slå tilbake på oss selv. Ikke minst i forholdet til palestinerne, som er et av de fremste ofrene i forhold til dette. Det ødelegger oss, gjør oss mindre oppmerksomme og følsomme, og endrer måten vi forholder oss til hverandre.

Familien Al-Bargouthi

Vi gjør dette for å gjenreise Shada og hennes families ære. En ære som er blitt krenket på verst tenkelige vis. Og dette – en familie, som av frykt for det som skjer på Vestbredden, tok sin lille datter med seg til Norge i 2004 – for å kjenne seg trygge. Trygt ble det etter noen år likevel ikke – i møtet med et system som på hjerteløst og brutalt vis tok deres datter og to sønner fra dem.

Den lille jenta – Shada – ble født den 10.06.2003. Foreldrene, hennes mamma Fadia og pappa Yehya, slo seg ned på Vestlandet  sammen med Shada. Her fikk de to sønner, henholdvis  den 16.01.2006 og den 27.12.2008.

Alt det som nå følger, er en gjengivelse av det som foreldrene Fadia og Yehya har fortalt meg. Spørsmål og svar ble, begge deler, skrevet på arabisk for å sikre at det alt sammen ble forstått – med de nødvendige nyanser.

Jeg avstår fra å kommentere det som fremkommer, med noen få unntak. De få gangene dette forekommer, gjør jeg klart og tydelig uttrykk for det, ved å sette det i parentes ( ).

Så med det gjengir jeg det de forteller …

Familien Al-Bargohuti kom første gang i kontakt med Barnevernet (heretter forkortet til BV) i 2013. Den gangen var Shada bare 10 år gammel. Årsaken var en bekymringsmelding sendt fra BV vedrørende hennes yngste brors adferd. BV besøkte dem hjemme – to dager etter hverandre. De fortalte dem at de skulle se videre på det gjennom å kontakte lege og politi.

Foreldrene mottok den 04.03 året etter – 2014 – et brev hvor vedkommende som hadde saken til behandling uttalte følgende : «Barneverntenesta konkluderer, på bakgrunn av opplysningar innhenta i undersøkingsperioden, at det ikkje er grunnlag for å sette i verk tiltak etter lova. Undersøking vert lagt vekk utan forslag om tiltak».

Shada  4 år Shada 11 år Shada 11 år

(Grok/AI sier om dette: Bildene av Shadas viser henne smile og med ansiktet fylt av glede.  Øynene utstråler en imøtekommenhet – et åpent blikk, fylt av lys og med varme som bare et trygt barn kan ha. Det uttrykker kjærlighet og tilhørighet, fylt av tillit – uten spor av frykt.)

Senere det året, den 25.11.2014, var Shadas mellomste bror med på skoletur. Buksen hans ble våt. Da de kom tilbake til skolen, ba læreren ham om å gå hjem og skifte. Han ville ikke det og svarte læreren at buksa var tørr. Han fortsatte derfor å leke sammen med kameratene. Læreren tolket dette som et tegn på at han ikke ville – fordi han var redd. Redd for å gå hjem. Læreren tok kontakt med BV, og fikk i stand et møte samme dag.

Fadia og Yehya fikk først senere høre om denne hendelsen – uten mulighet til å imøtegå påstandene.

Lydopptaket av avhøret ble gjort på skolen 25.11.2015, med hvert av barna. En lærer var til stede, for hver av de tre, sammen med to ansatte fra BV. Læreren til den mellomste broren, som tok kontakt med BV, var der og hvisket i øret hans hva han skulle svare på spørsmålene som BV stilte. Opptaket varer i omtrent 45 minutter.

Lydopptak: Utgår for å anonymisere brødrenes navn.

Da de så at Shada hadde stukket av, lette politiet etter og fant henne. Dog ville hun ikke bli med. Ville simpelt hen ikke. Politiet overmannet og tok tak i henne – og førte henne tilbake til skolen. Hvorpå de tvang henne inn i en bil. De fortalte barna at de skulle på tur og at de skulle kjøre dem hjem etterpå. Barna stolte på lærerne sine og ble derfor med. Men de oppdaget etter hvert at de var blitt lurt – og at de løy for dem.

Barna ble tatt med til medisinske undersøkelser. I opptakene fra det rettsmedisinske avhøret, sa ingen av brødrene noe; bare Shada snakket. Shada sa, i følge Fadia, ikke noe om vold. Finnes det for øvrig dokumentasjon i journalen fra undersøkelsen på bruddskader, sår eller blåmerker …? Finnes den? (Jeg har ikke sett den.) Politiet etterforsket foreldrene på bakgrunn av påstander.

§ 4-4 Akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om å plassere et barn i barnevernsinstitusjon dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker som nevnt i § 6-2. Et slikt vedtak kan treffes bare dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende.

Den eldste broren ble, ifølge prosessfullmektig og allmennpraktiserende lege Rodgeir Vinsrygg, tatt hånd om av sin lærer i de første fire uker for observasjon.

Samme dag ble barnas foreldre, Fadia og Yehya, innkalt til et møte på BVs kontor. Da de ankom, var skolens rektor allerede der. De fortalte at BV hadde tatt med seg barna fra skolen – og at de nå ville gå rettens vei. Foreldrene ble bedt om å kontakte en advokat.

(Grok/AI sier om dette: Det er ikke lovlig å ta barn i varetekt på grunnlag av løse mistanker, spesielt hvis barna benekter vold under utspørring. Barnevernet må følge strenge krav til utredning og proporsjonalitet – løs mistanke alene gir ikke hjemmel for akutt plassering eller varetekt. Barna skal høres, og deres benektelse må veie tungt. Jfr. § 1-4 Barnevernloven om barnets rett til medvirkning).

Fadia ble sjokkert over det hun hørte – reiste seg for å gå over til barnas skole, men ble stoppet av politiet. Dette ble for mye for henne, og hun falt sammen på gulvet foran dem alle. Ambulanse ble tilkalt; hvorpå hun ble kjørt til sykehuset – og deretter overført til psykiatrisk avdeling.

Den samme dagen tok BV husnøkkelen fra Shada og låste seg inn i huset deres, uten å holde foreldrene informert.

BV låser seg ulovlig inn i boligen til familien Al-Bargouthi / Foto: Ukjent

(Grok/AI sier om dette: Å ta nøkler fra et barn og låse seg inn i familiens hjem på grunnlag av løs mistanke, og uten hjemmel (rettslig grunnlag), er ikke lovlig i Norge. Barnevernet har begrenset adgang til private hjem, og inntreden krever enten nødstilfelle (akutt fare for barnet) med politiets bistand eller en rettslig ordre. Løs mistanke alene gir ikke rett til inntreden, og det kan ramme dem under Straffeloven for ulovlig inntreden jfr. § 268, med bot eller fengsel i inntil 2 år).

Barna fikk ikke lenger bo hjemme hos sine foreldre. De ble ført bort til fosterforeldre med ukjent adresse. Bortsett fra denne ene læreren.

(Grok/AI sier om dette: Både Barnevernloven og Straffeprosessloven krever barns medvirkning uten bruk av press, eller tvang. Dette er ikke omsorg; snarere maktmisbruk som forsterker traumer og øker risiko for psykiske lidelser senere).

Fadia sier at hun visste ingenting om hvordan barna hennes levde etter at de ble tatt. Ei heller kjente hun til adressene eller hvor i landet de bodde.

Det eneste hun kan fortelle meg, er at barna ble flyttet rundt omkring i landet, for å bli rykket opp med rot uten mulighet til å etablere varige relasjoner.

Hver gang Shada møtte dem under samværet, spurte hun dem alltid : «Når skal jeg dra hjem – når skal dere ta meg med hjem». BV brøt inn og sa : «Ikke nå», med – i følge Fadia – en skremmende tone i røsten.

Det første samværet

Fadia forteller at barna – i forbindelse med julen i 2015 – var sammen med dem for første gang etter overtagelsen.

Familien i samvær for første gang etter overtagelsen. Julen 2014

Barna var, som det fremgår av bildet, veldig glade over å få være sammen med dem igjen – men ble sjokkert, og brast i gråt, da det gikk opp for dem at de ikke fikk lov til å bli med foreldrene hjem.

Foreldrene ble ved hver anledning ransaket av politiet før de gikk inn i samværrommet. Politiet sto vakt ved døren, og Shadas eldste bror spurte sin mor Fadia : «Hvorfor er politiet her, mamma?» Hun svarte: «Jeg vet ikke, du får spørre BV om det». Han spurte dem så, og de svarte: «For å beskytte deg». Han spurte så sin mor igjen: «For hva da?» Ikke noe svar. BV skiftet tema…

På hvert av møtene ble barna, i det de tok på seg jakkene sine og gjorde seg klare til å bli med dem, holdt tilbake med makt av de ansatte i BV og tolken som var tilstede. 

Fadia fortalte meg at: «… den ansvarlige i BV, var lite samarbeidsvillig. Selv om de ble enige og gjorde en avtale, endte det likevel med noe annet. Hun brydde seg ikke om at vi som foreldre ville vite det nødvendige om barna våre, og at vi var bekymret for dem. Hun prøvde snarere å skille oss fra dem. Hun ga oss skylden for hvordan barna hadde det, og prøvde å avlyse flere samvær. Alt hun gjorde, hevdet hun, var å sette barnas ønsker i fokus, ikke BVs. Hun lot oss aldri høre fra barna våre hva BV sa om oss».

Fødselsdagen

Fadia fortalte meg: «Et av samværene ble avholdt noen dager etter at Shada fylte 12 år. Jeg hadde bakt kake, og tok den med for å feire dagen sammen med henne. Shada ble veldig glad for dette. En av de BV-ansatte likte dog ikke det, og bad Shada om å bli med på do. Shada svarte at hun ikke ville. Hvorfor skulle hun det? Den ansatte likte ikke svaret hennes, og sa med høy stemme og et mørkt blikk, at hun hadde drukket så mye juice nå, og måtte på do. Shada svarte: «Javel …. da». Den ansatte i BV tok henne med på do, som var i etasjen under. Vi hørte den ansatte og en politimann rope og skrike.

Shada på sin fødselsdag med kaken bakt av mamma.

Da Shada kom tilbake, gråt hun. Jeg spurte henne hvorfor hun gråt, og hun sa, redd som hun var : «Ingenting…». Vi vet ikke om hun ble slått der nede. Håret hennes var rufsete, som om noen hadde dratt i det. Shada, som var glad før hun gikk ned, var nå veldig lei seg. Hun klemte oss, og vi forsøkte å trøste henne, i det hun sa til oss: «Jeg vil ikke bli her. Jeg vil hjem. Hvis dere ikke tar meg med dere nå, stikker jeg av med dere, akkurat som broren min gjorde». (Min kommentar – hun rømte, i følge Rodgeir Vinsrygg, hele 15-20 ganger.)

Shada i sin mors armer for å søke trøst Shada i sin fars armer for å søke trøst – han som i følge BV var voldelig overfor barna.

Fadia forteller at de etter hvert hadde flere møter med BV, og med en politibetjent tilstede. BV spurte henne om hun vurderte å skilles fra mannen sin. Hun svarte :  «Hvorfor? Mannen min er veldig snill mot meg, elsker meg og er en god far som elsker sine barn. Spørsmålet ditt er merkelig; jeg forstår det ikke».

Politiet avhørte dem flere ganger – mange timer hver gang. Alt dette skjedde i tiden etter at barna ble tatt.

Fadia og Yehya var hjemme da politiet banket på, utpå natten en gang. De hadde et papir som de ville at de to skulle signere. Fadia spurte dem hva det var. De svarte at det var en avtale om ikke å gjøre noe imot de BV-ansatte. Hun nektet å signere det flere ganger, men politiet ropte til henne: «Du må signere! Du er tvunget til det!» Hun svarte: «Jeg er ikke forpliktet til å innrømme, og signere for en forbrytelse jeg ikke har begått. Det er dere som ødela mitt liv, ikke omvendt. Hvorfor skal jeg signere?» Dog ble de etter videre utover natten tvunget til å signere. «Vi ble livredde da politiet kom til huset vårt om natten. De kunne jo ha innkalt oss til et møte over telefon – å komme til oss om natten er skremmende. På den tiden var rettsprosessen i gang, og vi følte at de bare skapte problemer uten grunn for å skjerpe straffen».

I del 2 tar jeg for meg selve rettsprosessen. Vær forberedt på å miste dine illusjoner om rettsvesenet…

---

Les tidligere artikler om Shada.

Dette er 299. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold. 

Lars Birkelund.

23. januar

TILBAKEBLIKK.

Spenningen steg de siste to-tre månedene før Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022, men det var likevel ikke så mange som trodde at Russland faktisk ville gjøre det. I Norge var både nåværende forsvarssjef Eirik Kristoffersen og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen blant de som ikke trodde det.

Blant de som trodde at Russland ville invadere Ukraina var Joe Biden og Jonas Gahr Støre. Men de visste også hva som skulle til for å unngå det, å garantere at Ukraina ikke skal bli med i NATO. Likevel tok de ingen initiativer i den retningen. Det samme gjelder Jens Stoltenberg. Dette er skrekkelig å tenke på etter nesten fire år med krig. Så enten ville de ha krig eller så var de ekstremt uansvarlige, skjødesløse overfor faren for krig.

Hovedpoenget her er likevel Douglas Macgregor, pensjonert USA-oberst. Han trodde også at Russland ville invadere. Men til forskjell fra de tre jeg har nevnt sa han også at det vil bli NATOs bane. I denne podcasten forteller han hvorfor, og det med begrunnelser som jeg aldri har tenkt over. Det er mye å lære av hans historie, fortalt til Glenn Diesen.

Seinere samme dag:

Denne gangen er det ikke sikkert at Iran venter på at USrael angriper, det kan tenkes at Iran skyter først. https://www.facebook.com/photo?fbid=1329066555928259&set=a.188184756683117 

Seinere samme dag:

«STØTTER DU REGIMET I IRAN»?

Det heter seg at man ikke skal være redd for å stille ‘dumme’ spørsmål, fordi det kan vise seg at spørsmålet er bra, kanskje til og med viktig og nødvendig.

Spørsmålet ovenfor viser at vedkommende ikke forstår hva saken dreier seg om. For det handler ikke om hvem man støtter eller ikke støtter. Det handler rett og slett om hva stater (ikke) har rett til å gjøre. Og da er det faktisk sånn 1) at politiet eller sikkerhetstjenester har voldsmonopol, i Iran som i Norge og andre land, vel å merke innenfor eget lands grenser, 2) at alle stater har rett til indre sjølstyre, uten innblanding fra andre stater.

Mengden av vold er imidlertid diskutabel, da den skal være proposjonal med de utfordringene politi/sikkerhetstjenester står overfor i en bestemt situasjon. Det skal ikke brukes mer vold enn høyst nødvendig for å ‘gjenopprette ro og orden’. Men hva er nødvendig? Det finnes nær sagt like mange svar som mennesker. Jeg går dog ut i fra at ingen nordmann hadde protestert hvis norsk politi hadde skutt Anders Behring Breivik.

Breivik var heldig, men politiet i Norge har flere ganger skutt og drept andre, til og med ubevæpnede, og blitt frikjent. Det var ingen fra Iran som protesterte mot disse avgjørelsene. Heller ingen fra andre land, meg bekjent. Det vil i så fall overraske meg mye.

Så hvorfor blander Regjeringen (Norge) seg inn i hva Irans myndigheter driver med? Og hvorfor blander den seg IKKE inn når USAs politi stadig dreper, 1314 mennesker bare i løpet av fjoråret (iflg Grok)?

Jeg vil påstå at norske myndigheter ikke gjorde sånt før Norge ble med i NATO. Men NATO, og EU, ble dannet av kolonimakter, og slik har nordmenn, særlig politikerne, gradvis blitt forgiftet av deres mentalitet, som går ut på at de tror at de har rett til å herske over andre land, over verden.

Påstander om menneskerettighetsbrudd i andre land er en hersketeknikk, som NATO/EU-landene ofte bruker, nå særlig mot Iran, tidligere mot Russland, Hviterussland, Georgia, Libya, Syria og andre. Men aldri mot et NATO/EU-land.

24. januar

Medienes hvitvasking av en krigsforbrytelse.

USA invaderte og drepte 100 mennesker eller mer, mens enda flere ble skadet, da de kidnappet Venezuelas president Nicolas Maduro, hans kone og sønn 3. januar. Dette var, så langt, kulminasjonen på 25 år med forbrytelser mot Venezuela og de som bor der, forbrytelser som inkluderer statskupp, sanksjoner, en mengde drap, tyveri mm. Sanksjonene aleine kan ha drept flere hundre tusen venezuelanere og drevet enda flere på flukt. USA/Trump fører altså en politikk som driver venezuelanere på flukt, blant annet til USA, mens Trump skylder på Biden og skryter av hvor flink han er til å returnere venezuelanere og andre.

Alt som er igjen av forbrytelsen når mediene omtaler den er at Maduro ble «tatt til fange», som om han er en vanlig kriminell og som om USA har jurisdiksjon over Venezuela og rett til å være ’verdens politimann’.

FAIR beskriver i denne artikkelen hvordan USAs medier har hvitvasket krigsforbrytelsen. Men dette er også beskrivende for hvordan norske medier beskriver forbrytelsen, fordi de, som vanlig, kopierer agendaen, talemåtene og vinklingene til de ledende mediene i USA.

Seinere samme dag:

Hva oppnådde USA egentlig med angrepet på Venezuela, bortsett fra enda mer forakt fra verdenssamfunnet?

Seinere samme dag:

Norge og Danmark ble med i NATO fra begynnelsen i 1949 for å sikre USAs hjelp mot en innbilt fiende, Russland.

Faktum er tvert i mot at det er Norge, Danmark og andre NATO-land som har hjulpet USA med å føre kriger mot land som aldri har angrepet USA. Første gang allerede i 1950, mot Nord-Korea. Jfr de to første av sju artikler jeg skrev om «det urokkelige regimet».

NATOs okkupasjon av Afghanistan i hele 20 år skyldtes også at USA ba om hjelp, men mot helt andre enn de saudierne som skal ha angrepet USA 11/9 2001. Den eneste gangen NATOs artikkel 5 har blitt utløst var da, for at ‘vi’ skulle hjelpe USA, ikke for at USA skulle hjelpe oss. Norge mistet 10 soldater i Afghanistan, Danmark 44, UK 457.

Nå klager Trump på at han ikke fikk noen hjelp av allierte i Afghanistan, også det en krig som USA valgte. Noen mener at det er en taktikk for å få USA ut av NATO. Jeg vet ikke. Det er likevel forståelig at den danske statsministeren, og andre, er fornærmet.

Seinere samme dag:

Nå som Russland blir kritisert for å ødelegge Ukrainas elektrisitetsforsyning er det verdt å minne om at NATO gjorde det samme i Jugoslavia 1999, og hvorfor NATO gjorde det, nemlig fordi elektrisitet var en betingelse også for Jugoslavias myndigheter og ikke minst for deres væpnede styrker.

Forskjellen mellom NATOs bombing av Jugoslavia og Russlands bombing av Ukraina er ellers at NATOs bombing var uprovosert, mens Russlands bombing ble framprovosert av USA/NATOs åtte år lange krig med Ukraina som proxy. https://www.facebook.com/photo?fbid=10161970781025952&set=a.406405765951 

Seinere samme dag:

«De falne, deres etterlatte og de som tjenestegjorde i Afghanistan fortjener å bli omtalt med sannhet og respekt. Uttalelsen fra USAs president er respektløs. Jeg forstår godt at både veteraner og pårørende reagerer sterkt på dette.

Nato-allierte sto sammen i Afghanistan i tjue år. Om lag 10.000 norske kvinner og menn tjenestegjorde i landet. Ti norske soldater mistet livet og flere ble såret. De kjempet i en operasjon som vi som politiske ledere bestemte at Norge skulle delta i. De sto side om side med soldater fra blant annet Danmark, Storbritannia — og USA. De fortjener vår takknemlighet.

Bildet under viser flaggborgen på Kabul internasjonale flyplass i august 2021. Norske soldater var sentrale i driften av feltsykehuset på flyplassen, som var til uvurderlig hjelp til skadde allierte og afghanere i den siste fasen av innsatsen. Sammen med det amerikanske var det norske flagget det siste som ble firet da de siste norske soldatene forlot landet natt til mandag 30. august 2021. Norske soldater ble stående til siste slutt i Kabul, skulder ved skulder med våre amerikanske allierte» – Jonas Gahr Støre på Faceboook.

Slik fikk Støre nok en grunn til å ta norske soldater ut av Irak, der de er del av USAs okkupasjonsstyrker, samt å hive USA ut fra de 12 basene i Norge. Men gjør han det? Sjølsagt ikke.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Offentliggjørelsen av Epstein-filene har gitt avisoverskrifter og fått en oppmerksomhet som ellers forbeholdes plandemier og planlagte kriger. 

Av Niels Gerhard Johansen, samfunnsengasjert satirekunstner.

De berømte filene er på alles lepper og mediesirkuset klarer nok en gang å underholde folket med saftige detaljer fra verdenselitens dekadente verden. De amerikanske myndighetene har selvfølgelig sørget for at skjule de største hemmelighetene og har sladdet alt som kan få oss til å tro at også folk i staten er involvert i snuskesuppa.

De «stakkars syndebukker», som ikke er sladdet i filene er derfor fritt vilt og ror nå av alle krefter så fort de kan bort fra Epsteins overgrepsøy i Karibia. 

Blant disse er det påfallende mange nordmenn og felles for dem alle er at de unnskylder seg med «dårlig dømmekraft». Men når Torgjøn Jagland, i egenskap av leder for nobelpisskomiteen og generalsexkretær i Europaråtet, skriver til Sjeffrey Stepstein at «unge kvinner ikke er nok til å holde det gående», så er det jo ikke dårlig dømmekraft. Det viser tvert imot at Jagland var fullt ut bevisst om verdien hans…

Derimot kan det se ut som om verdien av å være kronprinsesse i et eventyrligt rikt oljeland er vanskeligere å vurdere og det kan tenkes  at Mette Mareritt faktisk utviste dårlig dømmekraft og solgte seg alt for billigt: Det bør jo koste litt å vise gode miner til Slettsteins spill.

…men hvem er vi til å dømme i det? Hva vet vi om det monotome monarkiliv og hvilken verdi det har for sjælen å få kjøre i limousine, dra på gallafester med celebriteter i Amerika og ikke minst, få litt velkommen oppmerksomhet fra den sjarmerende Jeffrey Stepstone?

Niels Gerhard Johansen

Samfunnsengasjert satirekunstner