Ødeleggelse av en palestinsk familie – Del 1

Innledning

I tiden etter at vi publiserte artikkelserien om Shada-saken, er lite eller ingenting gjort fra de offentliges side. Bortsett fra et spørsmål stilt i spørretimen av stortingsrepresentant Liv Gustavsen (FrP), til Barne- og familieminister Lene Vågsli (A). Kanskje noe, om ikke så mye, kom ut av det.

Jørgen Chr.Thorkildsen.

En nesten dørgende stillhet råder fortsatt. Media har ikke tatt det opp. Og vil ikke. De som imidlertid har muligheten, og de nødvendige midler til å gjøre noe – nemlig politikerne – svarer ikke på henvendelser, og gjemmer seg bak hverandre.

Det materialet vi publiserte i månedsskiftet august/september, var i sin helhet basert på det prosessfullmektig og allmennpraktiserende lege Rodgeir Vinsrygg delte med oss. Vi anstrengte oss for å få det ut noen dager før valget i forbindelse med demonstrasjonen foran Stortinget den 3. september. Få møtte opp. Denne gangen gjør vi våre egne undersøkelser, og finner en god del nye ting. Svært graverende. Ting som belyser saken på en måte som gjør det umulig for myndighetene å la det ligge, uten å avsløre uvilje mot å ta tak i det.

Vel vitende om at fisken først råtner fra hodet, forsøker vi å skjerme de ansvarlige på lavere nivåer. Å gjøre noen til syndebukker tjener ikke formålet, og har derfor ikke noe for seg. Vi ønsker i stedet å eksponere systemet, og alle i ledende posisjoner hos hvem ansvaret til syvende og sist ligger. Dette er et system som ikke er oss tjenlig, og som reduserer Norge til et land vi kun for noen år siden ikke ville ha kjent oss igjen i.

Når det er sagt: vi er alle ansvarlige. Alle som en. Likegyldigheten er vår verste fiende. Mangel på kjennskap likeså. Vi får de institusjoner vi fortjener. Institusjoner som speiler oss og viser oss hvor vi står. Og med det: vår egen og vårt lands rolle ute i verden, alliert med de mørkeste krefter som underlegger seg og utnytter verden for øvrig. Muliggjort ved at vi ikke lenger følger vår samvittighet. Vi som er alliert med – og støtter det imperiale vest. Dette som Aimé Césaire så treffende formulerer i «Discourse on Colonialism». Det vi gjør der, tar vi med oss hjem og lar det slå rot her hos oss – for så, i sin tur, å slå tilbake på oss selv. Ikke minst i forholdet til palestinerne, som er et av de fremste ofrene i forhold til dette. Det ødelegger oss, gjør oss mindre oppmerksomme og følsomme, og endrer måten vi forholder oss til hverandre.

Familien Al-Bargouthi

Vi gjør dette for å gjenreise Shada og hennes families ære. En ære som er blitt krenket på verst tenkelige vis. Og dette – en familie, som av frykt for det som skjer på Vestbredden, tok sin lille datter med seg til Norge i 2004 – for å kjenne seg trygge. Trygt ble det etter noen år likevel ikke – i møtet med et system som på hjerteløst og brutalt vis tok deres datter og to sønner fra dem.

Den lille jenta – Shada – ble født den 10.06.2003. Foreldrene, hennes mamma Fadia og pappa Yehya, slo seg ned på Vestlandet  sammen med Shada. Her fikk de to sønner, henholdvis  den 16.01.2006 og den 27.12.2008.

Alt det som nå følger, er en gjengivelse av det som foreldrene Fadia og Yehya har fortalt meg. Spørsmål og svar ble, begge deler, skrevet på arabisk for å sikre at det alt sammen ble forstått – med de nødvendige nyanser.

Jeg avstår fra å kommentere det som fremkommer, med noen få unntak. De få gangene dette forekommer, gjør jeg klart og tydelig uttrykk for det, ved å sette det i parentes ( ).

Så med det gjengir jeg det de forteller …

Familien Al-Bargohuti kom første gang i kontakt med Barnevernet (heretter forkortet til BV) i 2013. Den gangen var Shada bare 10 år gammel. Årsaken var en bekymringsmelding sendt fra BV vedrørende hennes yngste brors adferd. BV besøkte dem hjemme – to dager etter hverandre. De fortalte dem at de skulle se videre på det gjennom å kontakte lege og politi.

Foreldrene mottok den 04.03 året etter – 2014 – et brev hvor vedkommende som hadde saken til behandling uttalte følgende : «Barneverntenesta konkluderer, på bakgrunn av opplysningar innhenta i undersøkingsperioden, at det ikkje er grunnlag for å sette i verk tiltak etter lova. Undersøking vert lagt vekk utan forslag om tiltak».

Shada  4 år Shada 11 år Shada 11 år

(Grok/AI sier om dette: Bildene av Shadas viser henne smile og med ansiktet fylt av glede.  Øynene utstråler en imøtekommenhet – et åpent blikk, fylt av lys og med varme som bare et trygt barn kan ha. Det uttrykker kjærlighet og tilhørighet, fylt av tillit – uten spor av frykt.)

Senere det året, den 25.11.2014, var Shadas mellomste bror med på skoletur. Buksen hans ble våt. Da de kom tilbake til skolen, ba læreren ham om å gå hjem og skifte. Han ville ikke det og svarte læreren at buksa var tørr. Han fortsatte derfor å leke sammen med kameratene. Læreren tolket dette som et tegn på at han ikke ville – fordi han var redd. Redd for å gå hjem. Læreren tok kontakt med BV, og fikk i stand et møte samme dag.

Fadia og Yehya fikk først senere høre om denne hendelsen – uten mulighet til å imøtegå påstandene.

Lydopptaket av avhøret ble gjort på skolen 25.11.2015, med hvert av barna. En lærer var til stede, for hver av de tre, sammen med to ansatte fra BV. Læreren til den mellomste broren, som tok kontakt med BV, var der og hvisket i øret hans hva han skulle svare på spørsmålene som BV stilte. Opptaket varer i omtrent 45 minutter.

Lydopptak: Utgår for å anonymisere brødrenes navn.

Da de så at Shada hadde stukket av, lette politiet etter og fant henne. Dog ville hun ikke bli med. Ville simpelt hen ikke. Politiet overmannet og tok tak i henne – og førte henne tilbake til skolen. Hvorpå de tvang henne inn i en bil. De fortalte barna at de skulle på tur og at de skulle kjøre dem hjem etterpå. Barna stolte på lærerne sine og ble derfor med. Men de oppdaget etter hvert at de var blitt lurt – og at de løy for dem.

Barna ble tatt med til medisinske undersøkelser. I opptakene fra det rettsmedisinske avhøret, sa ingen av brødrene noe; bare Shada snakket. Shada sa, i følge Fadia, ikke noe om vold. Finnes det for øvrig dokumentasjon i journalen fra undersøkelsen på bruddskader, sår eller blåmerker …? Finnes den? (Jeg har ikke sett den.) Politiet etterforsket foreldrene på bakgrunn av påstander.

§ 4-4 Akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om å plassere et barn i barnevernsinstitusjon dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker som nevnt i § 6-2. Et slikt vedtak kan treffes bare dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende.

Den eldste broren ble, ifølge prosessfullmektig og allmennpraktiserende lege Rodgeir Vinsrygg, tatt hånd om av sin lærer i de første fire uker for observasjon.

Samme dag ble barnas foreldre, Fadia og Yehya, innkalt til et møte på BVs kontor. Da de ankom, var skolens rektor allerede der. De fortalte at BV hadde tatt med seg barna fra skolen – og at de nå ville gå rettens vei. Foreldrene ble bedt om å kontakte en advokat.

(Grok/AI sier om dette: Det er ikke lovlig å ta barn i varetekt på grunnlag av løse mistanker, spesielt hvis barna benekter vold under utspørring. Barnevernet må følge strenge krav til utredning og proporsjonalitet – løs mistanke alene gir ikke hjemmel for akutt plassering eller varetekt. Barna skal høres, og deres benektelse må veie tungt. Jfr. § 1-4 Barnevernloven om barnets rett til medvirkning).

Fadia ble sjokkert over det hun hørte – reiste seg for å gå over til barnas skole, men ble stoppet av politiet. Dette ble for mye for henne, og hun falt sammen på gulvet foran dem alle. Ambulanse ble tilkalt; hvorpå hun ble kjørt til sykehuset – og deretter overført til psykiatrisk avdeling.

Den samme dagen tok BV husnøkkelen fra Shada og låste seg inn i huset deres, uten å holde foreldrene informert.

BV låser seg ulovlig inn i boligen til familien Al-Bargouthi / Foto: Ukjent

(Grok/AI sier om dette: Å ta nøkler fra et barn og låse seg inn i familiens hjem på grunnlag av løs mistanke, og uten hjemmel (rettslig grunnlag), er ikke lovlig i Norge. Barnevernet har begrenset adgang til private hjem, og inntreden krever enten nødstilfelle (akutt fare for barnet) med politiets bistand eller en rettslig ordre. Løs mistanke alene gir ikke rett til inntreden, og det kan ramme dem under Straffeloven for ulovlig inntreden jfr. § 268, med bot eller fengsel i inntil 2 år).

Barna fikk ikke lenger bo hjemme hos sine foreldre. De ble ført bort til fosterforeldre med ukjent adresse. Bortsett fra denne ene læreren.

(Grok/AI sier om dette: Både Barnevernloven og Straffeprosessloven krever barns medvirkning uten bruk av press, eller tvang. Dette er ikke omsorg; snarere maktmisbruk som forsterker traumer og øker risiko for psykiske lidelser senere).

Fadia sier at hun visste ingenting om hvordan barna hennes levde etter at de ble tatt. Ei heller kjente hun til adressene eller hvor i landet de bodde.

Det eneste hun kan fortelle meg, er at barna ble flyttet rundt omkring i landet, for å bli rykket opp med rot uten mulighet til å etablere varige relasjoner.

Hver gang Shada møtte dem under samværet, spurte hun dem alltid : «Når skal jeg dra hjem – når skal dere ta meg med hjem». BV brøt inn og sa : «Ikke nå», med – i følge Fadia – en skremmende tone i røsten.

Det første samværet

Fadia forteller at barna – i forbindelse med julen i 2015 – var sammen med dem for første gang etter overtagelsen.

Familien i samvær for første gang etter overtagelsen. Julen 2014

Barna var, som det fremgår av bildet, veldig glade over å få være sammen med dem igjen – men ble sjokkert, og brast i gråt, da det gikk opp for dem at de ikke fikk lov til å bli med foreldrene hjem.

Foreldrene ble ved hver anledning ransaket av politiet før de gikk inn i samværrommet. Politiet sto vakt ved døren, og Shadas eldste bror spurte sin mor Fadia : «Hvorfor er politiet her, mamma?» Hun svarte: «Jeg vet ikke, du får spørre BV om det». Han spurte dem så, og de svarte: «For å beskytte deg». Han spurte så sin mor igjen: «For hva da?» Ikke noe svar. BV skiftet tema…

På hvert av møtene ble barna, i det de tok på seg jakkene sine og gjorde seg klare til å bli med dem, holdt tilbake med makt av de ansatte i BV og tolken som var tilstede. 

Fadia fortalte meg at: «… den ansvarlige i BV, var lite samarbeidsvillig. Selv om de ble enige og gjorde en avtale, endte det likevel med noe annet. Hun brydde seg ikke om at vi som foreldre ville vite det nødvendige om barna våre, og at vi var bekymret for dem. Hun prøvde snarere å skille oss fra dem. Hun ga oss skylden for hvordan barna hadde det, og prøvde å avlyse flere samvær. Alt hun gjorde, hevdet hun, var å sette barnas ønsker i fokus, ikke BVs. Hun lot oss aldri høre fra barna våre hva BV sa om oss».

Fødselsdagen

Fadia fortalte meg: «Et av samværene ble avholdt noen dager etter at Shada fylte 12 år. Jeg hadde bakt kake, og tok den med for å feire dagen sammen med henne. Shada ble veldig glad for dette. En av de BV-ansatte likte dog ikke det, og bad Shada om å bli med på do. Shada svarte at hun ikke ville. Hvorfor skulle hun det? Den ansatte likte ikke svaret hennes, og sa med høy stemme og et mørkt blikk, at hun hadde drukket så mye juice nå, og måtte på do. Shada svarte: «Javel …. da». Den ansatte i BV tok henne med på do, som var i etasjen under. Vi hørte den ansatte og en politimann rope og skrike.

Shada på sin fødselsdag med kaken bakt av mamma.

Da Shada kom tilbake, gråt hun. Jeg spurte henne hvorfor hun gråt, og hun sa, redd som hun var : «Ingenting…». Vi vet ikke om hun ble slått der nede. Håret hennes var rufsete, som om noen hadde dratt i det. Shada, som var glad før hun gikk ned, var nå veldig lei seg. Hun klemte oss, og vi forsøkte å trøste henne, i det hun sa til oss: «Jeg vil ikke bli her. Jeg vil hjem. Hvis dere ikke tar meg med dere nå, stikker jeg av med dere, akkurat som broren min gjorde». (Min kommentar – hun rømte, i følge Rodgeir Vinsrygg, hele 15-20 ganger.)

Shada i sin mors armer for å søke trøst Shada i sin fars armer for å søke trøst – han som i følge BV var voldelig overfor barna.

Fadia forteller at de etter hvert hadde flere møter med BV, og med en politibetjent tilstede. BV spurte henne om hun vurderte å skilles fra mannen sin. Hun svarte :  «Hvorfor? Mannen min er veldig snill mot meg, elsker meg og er en god far som elsker sine barn. Spørsmålet ditt er merkelig; jeg forstår det ikke».

Politiet avhørte dem flere ganger – mange timer hver gang. Alt dette skjedde i tiden etter at barna ble tatt.

Fadia og Yehya var hjemme da politiet banket på, utpå natten en gang. De hadde et papir som de ville at de to skulle signere. Fadia spurte dem hva det var. De svarte at det var en avtale om ikke å gjøre noe imot de BV-ansatte. Hun nektet å signere det flere ganger, men politiet ropte til henne: «Du må signere! Du er tvunget til det!» Hun svarte: «Jeg er ikke forpliktet til å innrømme, og signere for en forbrytelse jeg ikke har begått. Det er dere som ødela mitt liv, ikke omvendt. Hvorfor skal jeg signere?» Dog ble de etter videre utover natten tvunget til å signere. «Vi ble livredde da politiet kom til huset vårt om natten. De kunne jo ha innkalt oss til et møte over telefon – å komme til oss om natten er skremmende. På den tiden var rettsprosessen i gang, og vi følte at de bare skapte problemer uten grunn for å skjerpe straffen».

I del 2 tar jeg for meg selve rettsprosessen. Vær forberedt på å miste dine illusjoner om rettsvesenet…

---

Les tidligere artikler om Shada.

Dette er 299. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold. 

Lars Birkelund.

23. januar

TILBAKEBLIKK.

Spenningen steg de siste to-tre månedene før Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022, men det var likevel ikke så mange som trodde at Russland faktisk ville gjøre det. I Norge var både nåværende forsvarssjef Eirik Kristoffersen og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen blant de som ikke trodde det.

Blant de som trodde at Russland ville invadere Ukraina var Joe Biden og Jonas Gahr Støre. Men de visste også hva som skulle til for å unngå det, å garantere at Ukraina ikke skal bli med i NATO. Likevel tok de ingen initiativer i den retningen. Det samme gjelder Jens Stoltenberg. Dette er skrekkelig å tenke på etter nesten fire år med krig. Så enten ville de ha krig eller så var de ekstremt uansvarlige, skjødesløse overfor faren for krig.

Hovedpoenget her er likevel Douglas Macgregor, pensjonert USA-oberst. Han trodde også at Russland ville invadere. Men til forskjell fra de tre jeg har nevnt sa han også at det vil bli NATOs bane. I denne podcasten forteller han hvorfor, og det med begrunnelser som jeg aldri har tenkt over. Det er mye å lære av hans historie, fortalt til Glenn Diesen.

Seinere samme dag:

Denne gangen er det ikke sikkert at Iran venter på at USrael angriper, det kan tenkes at Iran skyter først. https://www.facebook.com/photo?fbid=1329066555928259&set=a.188184756683117 

Seinere samme dag:

«STØTTER DU REGIMET I IRAN»?

Det heter seg at man ikke skal være redd for å stille ‘dumme’ spørsmål, fordi det kan vise seg at spørsmålet er bra, kanskje til og med viktig og nødvendig.

Spørsmålet ovenfor viser at vedkommende ikke forstår hva saken dreier seg om. For det handler ikke om hvem man støtter eller ikke støtter. Det handler rett og slett om hva stater (ikke) har rett til å gjøre. Og da er det faktisk sånn 1) at politiet eller sikkerhetstjenester har voldsmonopol, i Iran som i Norge og andre land, vel å merke innenfor eget lands grenser, 2) at alle stater har rett til indre sjølstyre, uten innblanding fra andre stater.

Mengden av vold er imidlertid diskutabel, da den skal være proposjonal med de utfordringene politi/sikkerhetstjenester står overfor i en bestemt situasjon. Det skal ikke brukes mer vold enn høyst nødvendig for å ‘gjenopprette ro og orden’. Men hva er nødvendig? Det finnes nær sagt like mange svar som mennesker. Jeg går dog ut i fra at ingen nordmann hadde protestert hvis norsk politi hadde skutt Anders Behring Breivik.

Breivik var heldig, men politiet i Norge har flere ganger skutt og drept andre, til og med ubevæpnede, og blitt frikjent. Det var ingen fra Iran som protesterte mot disse avgjørelsene. Heller ingen fra andre land, meg bekjent. Det vil i så fall overraske meg mye.

Så hvorfor blander Regjeringen (Norge) seg inn i hva Irans myndigheter driver med? Og hvorfor blander den seg IKKE inn når USAs politi stadig dreper, 1314 mennesker bare i løpet av fjoråret (iflg Grok)?

Jeg vil påstå at norske myndigheter ikke gjorde sånt før Norge ble med i NATO. Men NATO, og EU, ble dannet av kolonimakter, og slik har nordmenn, særlig politikerne, gradvis blitt forgiftet av deres mentalitet, som går ut på at de tror at de har rett til å herske over andre land, over verden.

Påstander om menneskerettighetsbrudd i andre land er en hersketeknikk, som NATO/EU-landene ofte bruker, nå særlig mot Iran, tidligere mot Russland, Hviterussland, Georgia, Libya, Syria og andre. Men aldri mot et NATO/EU-land.

24. januar

Medienes hvitvasking av en krigsforbrytelse.

USA invaderte og drepte 100 mennesker eller mer, mens enda flere ble skadet, da de kidnappet Venezuelas president Nicolas Maduro, hans kone og sønn 3. januar. Dette var, så langt, kulminasjonen på 25 år med forbrytelser mot Venezuela og de som bor der, forbrytelser som inkluderer statskupp, sanksjoner, en mengde drap, tyveri mm. Sanksjonene aleine kan ha drept flere hundre tusen venezuelanere og drevet enda flere på flukt. USA/Trump fører altså en politikk som driver venezuelanere på flukt, blant annet til USA, mens Trump skylder på Biden og skryter av hvor flink han er til å returnere venezuelanere og andre.

Alt som er igjen av forbrytelsen når mediene omtaler den er at Maduro ble «tatt til fange», som om han er en vanlig kriminell og som om USA har jurisdiksjon over Venezuela og rett til å være ’verdens politimann’.

FAIR beskriver i denne artikkelen hvordan USAs medier har hvitvasket krigsforbrytelsen. Men dette er også beskrivende for hvordan norske medier beskriver forbrytelsen, fordi de, som vanlig, kopierer agendaen, talemåtene og vinklingene til de ledende mediene i USA.

Seinere samme dag:

Hva oppnådde USA egentlig med angrepet på Venezuela, bortsett fra enda mer forakt fra verdenssamfunnet?

Seinere samme dag:

Norge og Danmark ble med i NATO fra begynnelsen i 1949 for å sikre USAs hjelp mot en innbilt fiende, Russland.

Faktum er tvert i mot at det er Norge, Danmark og andre NATO-land som har hjulpet USA med å føre kriger mot land som aldri har angrepet USA. Første gang allerede i 1950, mot Nord-Korea. Jfr de to første av sju artikler jeg skrev om «det urokkelige regimet».

NATOs okkupasjon av Afghanistan i hele 20 år skyldtes også at USA ba om hjelp, men mot helt andre enn de saudierne som skal ha angrepet USA 11/9 2001. Den eneste gangen NATOs artikkel 5 har blitt utløst var da, for at ‘vi’ skulle hjelpe USA, ikke for at USA skulle hjelpe oss. Norge mistet 10 soldater i Afghanistan, Danmark 44, UK 457.

Nå klager Trump på at han ikke fikk noen hjelp av allierte i Afghanistan, også det en krig som USA valgte. Noen mener at det er en taktikk for å få USA ut av NATO. Jeg vet ikke. Det er likevel forståelig at den danske statsministeren, og andre, er fornærmet.

Seinere samme dag:

Nå som Russland blir kritisert for å ødelegge Ukrainas elektrisitetsforsyning er det verdt å minne om at NATO gjorde det samme i Jugoslavia 1999, og hvorfor NATO gjorde det, nemlig fordi elektrisitet var en betingelse også for Jugoslavias myndigheter og ikke minst for deres væpnede styrker.

Forskjellen mellom NATOs bombing av Jugoslavia og Russlands bombing av Ukraina er ellers at NATOs bombing var uprovosert, mens Russlands bombing ble framprovosert av USA/NATOs åtte år lange krig med Ukraina som proxy. https://www.facebook.com/photo?fbid=10161970781025952&set=a.406405765951 

Seinere samme dag:

«De falne, deres etterlatte og de som tjenestegjorde i Afghanistan fortjener å bli omtalt med sannhet og respekt. Uttalelsen fra USAs president er respektløs. Jeg forstår godt at både veteraner og pårørende reagerer sterkt på dette.

Nato-allierte sto sammen i Afghanistan i tjue år. Om lag 10.000 norske kvinner og menn tjenestegjorde i landet. Ti norske soldater mistet livet og flere ble såret. De kjempet i en operasjon som vi som politiske ledere bestemte at Norge skulle delta i. De sto side om side med soldater fra blant annet Danmark, Storbritannia — og USA. De fortjener vår takknemlighet.

Bildet under viser flaggborgen på Kabul internasjonale flyplass i august 2021. Norske soldater var sentrale i driften av feltsykehuset på flyplassen, som var til uvurderlig hjelp til skadde allierte og afghanere i den siste fasen av innsatsen. Sammen med det amerikanske var det norske flagget det siste som ble firet da de siste norske soldatene forlot landet natt til mandag 30. august 2021. Norske soldater ble stående til siste slutt i Kabul, skulder ved skulder med våre amerikanske allierte» – Jonas Gahr Støre på Faceboook.

Slik fikk Støre nok en grunn til å ta norske soldater ut av Irak, der de er del av USAs okkupasjonsstyrker, samt å hive USA ut fra de 12 basene i Norge. Men gjør han det? Sjølsagt ikke.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Offentliggjørelsen av Epstein-filene har gitt avisoverskrifter og fått en oppmerksomhet som ellers forbeholdes plandemier og planlagte kriger. 

Av Niels Gerhard Johansen, samfunnsengasjert satirekunstner.

De berømte filene er på alles lepper og mediesirkuset klarer nok en gang å underholde folket med saftige detaljer fra verdenselitens dekadente verden. De amerikanske myndighetene har selvfølgelig sørget for at skjule de største hemmelighetene og har sladdet alt som kan få oss til å tro at også folk i staten er involvert i snuskesuppa.

De «stakkars syndebukker», som ikke er sladdet i filene er derfor fritt vilt og ror nå av alle krefter så fort de kan bort fra Epsteins overgrepsøy i Karibia. 

Blant disse er det påfallende mange nordmenn og felles for dem alle er at de unnskylder seg med «dårlig dømmekraft». Men når Torgjøn Jagland, i egenskap av leder for nobelpisskomiteen og generalsexkretær i Europaråtet, skriver til Sjeffrey Stepstein at «unge kvinner ikke er nok til å holde det gående», så er det jo ikke dårlig dømmekraft. Det viser tvert imot at Jagland var fullt ut bevisst om verdien hans…

Derimot kan det se ut som om verdien av å være kronprinsesse i et eventyrligt rikt oljeland er vanskeligere å vurdere og det kan tenkes  at Mette Mareritt faktisk utviste dårlig dømmekraft og solgte seg alt for billigt: Det bør jo koste litt å vise gode miner til Slettsteins spill.

…men hvem er vi til å dømme i det? Hva vet vi om det monotome monarkiliv og hvilken verdi det har for sjælen å få kjøre i limousine, dra på gallafester med celebriteter i Amerika og ikke minst, få litt velkommen oppmerksomhet fra den sjarmerende Jeffrey Stepstone?

Niels Gerhard Johansen

Samfunnsengasjert satirekunstner

I en tale til Senatets bankkomité torsdag uttalte den amerikanske finansministeren Scott Bessent eksplisitt at USA bevisst forårsaket en finanskrise i Iran med mål om å oppildne til sivil uro i landet.

Caitlin Johnstone.

6. februar 2026

I en tale til Senatets bankkomité torsdag uttalte den amerikanske finansministeren Scott Bessent eksplisitt at USA bevisst forårsaket en finanskrise i Iran med mål om å oppildne til sivil uro i landet.

Da han ble spurt av senator Katie Britt om hva mer USA kan gjøre for å legge press på ayatollaen og Iran, forklarte Bessent at finansdepartementet har implementert en «strategi» som er utformet for å undergrave den iranske valutaen, noe som har krasjet økonomien og utløst de voldelige protestene vi har sett over hele landet.

«Én ting vi kunne gjøre i Finansdepartementet, og det vi har gjort, er å skape en dollarmangel i landet», sa Bessent . «I en tale i Economic Club i mars skisserte jeg strategien. Den kom til et raskt, og jeg vil si storslått, klimaks i desember da en av de største bankene i Iran gikk konkurs. Det var et bankrush, sentralbanken måtte trykke penger, den iranske valutaen gikk i fritt fall, inflasjonen eksploderte, og derfor har vi sett det iranske folket ute på gaten».

Dette er ikke første gang Bessent har kommet med disse innrømmelsene. Finansministeren sa følgende underWorld Economic Forum i Davos forrige måned: under Verdens økonomiske forum i Davos forrige måned:

«President Trump beordret Finansdepartementet og vår OFAC-avdeling, Office of Foreign Asset Control, til å legge maksimalt press på Iran. Og det har fungert, for i desember kollapset økonomien deres. Vi så en storbank gå konkurs; sentralbanken har begynt å trykke penger. Det er dollarmangel. De klarer ikke å få importert, og det er derfor folk gikk ut i gatene. Så dette er økonomisk statshåndverk, ingen skudd avfyrt, og ting beveger seg på en veldig positiv måte her».

Etter disse bemerkningene skrev Jeffrey Sachs og Sybil Farres følgende for Common Dreams:

«Det minister Bessent beskriver er selvfølgelig ikke ‘økonomisk statshåndverk’ i tradisjonell forstand. Det er krig ført med økonomiske midler, alle utformet for å produsere en økonomisk krise og sosial uro som fører til at regjeringen faller. Dette hylles stolt som ‘økonomisk statshåndverk’».

«Den menneskelige lidelsen forårsaket av direkte krig og knusende økonomiske sanksjoner er ikke så annerledes som man skulle tro. Økonomisk kollaps fører til mangel på mat, medisiner og drivstoff, samtidig som det ødelegger sparepenger, pensjoner, lønninger og offentlige tjenester. Bevisst økonomisk kollaps driver folk ut i fattigdom, underernæring og for tidlig død, akkurat som direkte krig gjør».

Bessent la frem disse planene på forhånd på Economic Club of New York i mars i fjor, og sa følgende:

«Forrige måned annonserte Det hvite hus sin maksimale presskampanje mot Iran, som er utformet for å kollapse den allerede sviktende økonomien. Den iranske økonomien er i uorden; 35 % offisiell inflasjon, en valuta som har svekket seg med 60 % de siste 12 månedene, og en pågående energikrise. Jeg vet et par ting om valutadevalueringer, og hvis jeg var iraner, ville jeg fått alle pengene mine ut av rialen nå».

«Denne prekære tilstanden eksisterte før vår kampanje for maksimalt press, som var utformet for å kollapse iransk oljeeksport fra dagens 1,5–1,6 millioner fat per dag, tilbake til den lave strømmen den var da president Trump forlot embetet».

«Iran har utviklet et komplekst skyggenettverk av finansielle tilretteleggere og svartebørs-oljetransportører via en spøkelsesflåte for å selge olje, petrokjemiske produkter og andre råvarer for å finansiere eksporten og generere hard valuta».

«Derfor har vi iverksatt en sanksjonskampanje mot denne eksportinfrastrukturen, rettet mot alle ledd i Irans oljeforsyningskjede. Vi har kombinert dette med kraftig myndighetenes engasjement og kontakt med privat sektor».

«Vi vil stenge Irans tilgang til det internasjonale finanssystemet ved å målrette regionale parter som tilrettelegger for overføring av inntekter. Finansdepartementet er forberedt på å delta i åpne diskusjoner med disse landene. Vi skal stenge ned Irans oljesektor og droneproduksjonskapasitet».

«Vi har forhåndsbestemte mål og tidslinjer. Å gjøre Iran konkurs igjen vil markere starten på vår oppdaterte sanksjonspolitikk. Følg med».

I årevis har USA orkestrert planer for å oppildne til uro i Iran ved å forårsake økonomisk strid. I 2019 erkjente Trumps tidligere utenriksminister, Mike Pompeo, åpent at målet med Washingtons økonomiske krigføring mot Iran var å gjøre befolkningen så ulykkelig at de «byttet regjeringen», og viste muntert til den «økonomiske nøden» nasjonen hadde blitt utsatt for av amerikanske sanksjoner.

Mens uroen herjet gjennom Iran forrige måned, egget Trump demonstrantene og oppfordret dem til å eskalere. Han sa: «Til alle iranske patrioter, fortsett å protestere, ta over institusjonene deres, om mulig, og redd navnet til drapsmennene og overgriperne som misbruker dere», og la til: «Alt jeg sier til dem er at hjelpen er på vei».

Å bevisst prøve å tenne opp en borgerkrig i et land ved å sverte befolkningen så alvorlig at de begynner å angripe sin egen regjering i ren desperasjon er noe av det ondeste man kan tenke seg. Men under det vestlige imperiet er det bare en hverdag. De gjør det i Iran, og de har også aggressivt trappet opp innsatsen for å gjøre det på Cuba , hvor regjeringen nettopp har annonsert at de vil rasjonere olje mens USA prøver å kvele øynasjonen til regimeskifte. 

Det er mye oppmerksomhet rundt Epstein-filene akkurat nå, og det er forståelig nok. Men det er verdt å merke seg at ingenting i dem er så fordervet og krenkende som det våre herskere gjør rett ut i det åpne.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Caitlin Johnstone.

Project 2026 på Bandera Lobby Blog: Organisasjonen av ukrainske nasjonalister, Holocaust og USAs opprinnelse til ‘Bandera Lobby’.

Av Moss Robeson, banderalobby.substack.com/

Introduksjon

En kort historie om ‘Galicia’

Det er nødvendig å begynne med en kort historie om det vestlige Ukraina, eller østlige Galicia, hjemlandet til den ukrainske nasjonalistbevegelsen. Da nazistene dannet en ukrainsk divisjon av Waffen-SS i 1943, kalte de den Galicia-divisjonen. Himmler ønsket ikke å anerkjenne den som ukrainsk og dermed oppmuntre til ideen om at disse var krigere for ukrainsk uavhengighet. På den annen side vekket navnet minner om det lange 1800-tallet, da dette området var en del av det Østerriksk-Ungarn.

Dagens Ukraina og Russland deler et felles opphav, middelalderens Kievrike, Rus, som inkluderte fyrstedømmet Halych i vest. Det er her de blå og gule fargene i Ukraina stammer fra, samt den gylne løven som er knyttet til Galicia-divisjonen. I hundrevis av år dominerte polakkene disse områdene, noe som førte til at Habsburg-monarkene etter hvert støttet spredningen av en ukrainsk identitet som motvekt til polske ambisjoner.

Ifølge historikeren Paul Robert Magosci, var de galisiske ukrainerne «lojale mot habsburgerne helt til det siste». Nasjonalistiske ledere som Stepan Bandera ble født inn i dette imperiet på slutten av dets eksistens, som trolig var dømt til å mislykkes etter slaget om Galicia i 1914. Etter første verdenskrig ble disse områdene returnert til Polen, som slettet Galicia fra kartet, men ideen om Galicia som en egen region overlevde. Jeg vil bruke begrepene «Galicia» og «vestlige Ukraina» om hverandre.

OUN blir grunnlagt

Organisasjonen for ukrainske nasjonalister (OUN) ble grunnlagt i Wien på kongressen for ukrainske nasjonalister i 1929, som har blitt beskrevet som «primært en emigrantsamling». Dette møtet samlet mange ukrainske nasjonalister i Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia, inkludert Ligaen av ukrainske nasjonalister, som igjen ble med-grunnlagt av Unionen av ukrainske fascister.

Ifølge Grzegorz Rossolinski-Liebe, fra hvis biografi om Stepan Bandera jeg vil sitere, oppfant Unionen av ukrainske fascister faktisk «Slava Ukraini!» som en fascistisk hilsen. Han skriver at ukrainske nasjonalister «gjennomgikk en prosess i retning av en tydeligere fascistisme» i mellomkrigstiden, men det er tydelig at OUN inkluderte noen erklærte fascister fra starten av. Faktisk diskuterte OUN om de skulle identifisere seg som det.

Den første kongressen for ukrainske nasjonalister, 1929 Wien.

Det var selvsagt en sterk tilknytning til fascismen både i Italia og Tyskland, men mange ukrainere forsto at det å åpent erklære seg som fascister ville være problematisk, delvis fordi det ville anerkjenne den sterke innflytelsen fra utenlandske ideologier. OUN-leder Andriy Melnyk (f. 1890 Galicia – d. 1964 Luxembourg) skrev faktisk til Joachim von Ribbentrop i 1938, at OUN var «ideologisk beslektet med lignende bevegelser i Europa, spesielt nasjonalsosialismen i Tyskland og fascismen i Italia».

Når vi snakker om Melnyk, under andre verdenskrig splittet OUN seg ugjenkallelig i to rivaliserende fraksjoner: Melnykittene (OUN-M) og Banderittene (OUN-B), men vi kommer tilbake til det senere. Foreløpig vil jeg sette søkelys på den ukrainske militærorganisasjonen (UVO), som ledet opprettelsen av OUN, og den nasjonalistiske ungdommen som kom til å dominere bevegelsen i Galicia og endte i overveldende grad opp i Banderitt-leiren.

Den ukrainske militærorganisasjonen (UVO)

UVO var en hemmelig paramilitær organisasjon grunnlagt i Praha i 1920 av veteraner fra første verdenskrig, som ønsket å fortsette den væpnede kampen for et uavhengig Ukraina i det tidligere Galicia. UVO-kommandør Yevhen Konovalets ledet OUN fram til 1938, da en sovjetisk agent sprengte ham i luften med en eske sjokolade i Rotterdam. UVO brukte terror for å fremme sine mål, og begynte i 1921 med et mislykket attentat på den polske lederen Józef Piłsudski.

Rossolinski-Liebe skriver: «Innen 1922 hadde UVO allerede satt 2.200 polske gårder i brann». Samme år begynte organisasjonen også å myrde ukrainere som gikk inn for fredelig sameksistens med polakker og deltakelse i valg, og hånet dem som «kollaboratører». I mellomtiden begynte Polen å slå hardt ned på organisasjonen, drev den enda lenger under jorden og førte ledelsen i eksil.

Konovalets dro til Berlin, hvor en av hans nærmeste løytnanter, Riko Yary, knyttet bånd til Reichswehr sammen med Alfred Rosenberg, Hermann Göring og Ernst Röhm (et tiår før nazistene kom til makten). Ifølge Alexander Motyl, en ukrainsk-amerikansk akademiker og forfatter av The Turn to the Right, byttet UVO militær etterretning mot tysk økonomisk og politisk støtte, og brukte Tyskland som treningssted for sitt økende antall medlemmer. I 1926 etablerte organisasjonens ledelse sitt hovedkontor i Berlin.

Nasjonalistisk ungdom i Vest-Ukraina

På 1920-tallet, mens UVO utviklet bånd til Tyskland, allierte de seg også med den radikale nasjonalistiske ungdomsbevegelsen som vokste frem i Galicia. Motyl skriver at sistnevnte «gjorde flere mer eller mindre originale bidrag til [ukrainsk] nasjonalistisk verdensbilde. Fremst blant dem var skapelsen av en ukrainsk ‘mytologi’ hvis kjerne var ‘heltekulten’».

Etter hvert som disse ukrainerne ble voksne, etter å ha vært for unge til å kjempe i første verdenskrig, fylte de på og gjorde rekkene i UVO mer militante. Rossolinski-Liebe forklarer at denne voksende generasjonen hadde «et mer romantisk bilde av krig, og var mer villige til å bruke vold». Deres største ideologiske inspirasjon kom ikke fra den eldre generasjonen av OUNs ledere, men fra den folkemorderiske fascisten Dmytro Dontsov (f. 1883 Melitopol – d. 1973 Montreal), som nektet å bli med i OUN, som ikke var ekstremt nok for ham.

For Dontsov var alt mindre enn «en fullstendig og altoppslukende fiendtlighet mot Russland en politisk synd av største orden». Interessant nok skriver Alexander Motyl at selv Konovalets anså Dontsov som en «fanatiker og egosentrisk, som man må akseptere som han er hvis han ikke ‘umiddelbart skal bli en fanatisk motstander’». Dontsov var i bunn og grunn gudfaren til dette dogmatiske, til og med irrasjonelle hatet mot alt russisk vi ser i dag. Ifølge Rossolinski-Liebe,

Dontsov søkte å reversere det felles eller universelle systemet av verdier og moral. … Dontsov argumenterte for at alle handlinger som ville hjelpe ukrainere til å oppnå en ukrainsk stat, uavhengig av deres natur, var moralske og riktige. Han oppmuntret dermed den yngre generasjonen til å avvise ‘felles etikk’ og til å omfavne fanatisme fordi, som han hevdet, kun fanatisme kunne endre historien og gjøre det mulig for ukrainerne å etablere en stat. … Dontsov begynte å beundre fascismen sent i 1922. Innen 1926 hadde han allerede oversatt og utgitt deler av Hitlers Mein Kampf til ukrainsk. For Dontsov var Hitler idealet på en fascistisk leder. Den ukrainske ideologen sammenlignet føreren med Jesus og med den hellige Jeanne d’Arc. I tillegg til ekstrem nasjonalisme og fascisme, populariserte Dontsov også antisemittisme. På slutten av 1930-tallet valgte han den rasistiske typen antisemittisme som ble forkynt og praktisert av nasjonalsosialistene i det tyske riket. Nazi-Tyskland var for ham den ideelle fascistiske staten, selv om det var de italienske fascistene som først gjorde ham oppmerksom på fenomenet fascisme.

Mykola Mikhnovsky (f. Kiev 1873 – d. Kiev 1924), regnet som bestefaren til ukrainsk etnonasjonalisme, utøvde betydelig innflytelse på Banderas generasjon etter sin død. Han laget slagordet «Ukraina for ukrainere». I sin kamp for et «Stor-Ukraina» som strekker seg fra Karpatene til Kaukasus, instruerte han ukrainerne: «Ikke gift dere med en utenlandsk kvinne, for deres barn vil bli deres fiender». Banderittene tok denne formaningen bokstavelig. Ved slutten av andre verdenskrig, skriver Rossolinski-Liebe, krevde de «jevnlig at ukrainere i blandede ekteskap skulle drepe sine ektefeller og barn».

Nynazister i Ukraina glorifiserer også Mikhnovskij og Dontsov.

Stepan Bandera (f. Galicia 1909 – d. München 1959), var sønn av en nasjonalistisk prest og hadde nylig feiret sin tjueårsdag da OUN ble grunnlagt i 1929. Han var en ekte fanatiker, i studiedagene var han kjent for gjentatte ganger å torturere seg selv, for å forberede seg på fremtidige avhør hos polske myndigheter. Rossolinski-Liebe forteller oss at «Bandera hadde nesten ingen kontakt med russiske og andre sovjetiske borgere, som de ukrainske nasjonalistene ofte kalte ‘moskovitter.’ Han kjente dem bare som en abstrakt, demonisert fiende».

I løpet av noen få år hadde Bandera og hans medsammensvorne tatt kontroll over OUNs «utøvende organisasjon i hjemlandet», i Galicia, slik at da Hitler kom til makten i januar 1933, ble den bare 24 år gamle Bandera de facto leder av OUN i «hjemlandet». Litt over ett år senere gjennomførte OUN sitt til da mest profilerte attentat: Polens innenriksminister, Bronisław Pieracki.

Bronisław Pieracki

OUN-rettssakene 1935–36

I løpet av 1935–36 fant to store rettssaker mot fremadstormende OUN-ledere sted i Warszawa og Lviv. Den første gjaldt attentatet på den polske innenriksministeren, mens den andre omhandlet flere andre forbrytelser, de fleste av dem politiske mord. Ifølge Rossolinski-Liebe beskrev hovedaktor OUN som et «’selskap’ som drepte for å tjene penger», og hevdet at drap og spionasje for andre land utgjorde OUNs hovedinntektskilde.

Bronisław Pieracki (f. Østerrike-Ungarn 1895 – d. Warszawa 1934) ledet «pasifiserings»-innsatsen rettet mot UVO i Lviv, og håpet at den polske regjeringen gjennom å fremme demokratiske valg kunne «løse det ukrainske problemet». Ifølge avklassifiserte CIA-dokumenter sammenfalt attentatet mot Pieracki med OUNs innsamlingskampanje i Nord-Amerika, og var ment å sende et budskap til verden om «besluttsomheten og makten» til de ukrainske nasjonalistene i Polen. To uker før attentatet skal Pieracki ha initiert en rekke vellykkede konferanser med ukrainske politiske ledere, noe som førte til at OUN utpekte ham som sin «fiende nummer 1».

Hryhorii Matseiko, OUNs leiemorder som drepte Pieracki, rømte til Sør-Amerika. I 1941 trodde USAs regjering at Nazi-Tyskland hadde tilbudt Matseiko «en svært betydelig økonomisk belønning dersom han skulle oppnå ‘samme suksess’ [å myrde] president Roosevelt». FBIs direktør J. Edgar Hoover advarte Washington om at en konfidensiell informant hadde fortalt at Matseiko en gang opererte som tysk agent i Polen.

OUN-leiemorderen Hryhorii Matseiko, 1933.

Henry Field, den offisielle «antropologen til presidenten», tok med et bilde av OUNs attentatmann til Roosevelts private sekretær og foreslo at «hvis hun noen gang så denne mannen utenfor eller inne i Det hvite hus, burde hun ringe etter hjelp». I 1941 utarbeidet Field et notat om «ukrainske terrorister» som fremhevet Ivan Buchko, en ukrainsk katolsk biskop som da bodde i USA, og OUNs største venn i det katolske hierarkiet. Etter andre verdenskrig spilte Buchko, Ukrainas øverste rådgiver for Vatikanet, en avgjørende rolle i å redde ukrainske Waffen-SS-veteraner fra hjemsendelse til Sovjetunionen, og hjalp til med å knytte USAs etterretning til Mykola Lebed, som hadde ledet attentatet på den polske innenriksministeren flere år tidligere.

Ivan Buchko

Først etter attentatet på Pieracki ble Stepan Bandera offentlig kjent som OUNs «leder i hjemlandet». I de påfølgende rettssakene tok Banderas kamerater sine signaler fra ham. Deres påfunn inkluderte fascistiske hilsener, å bli fjernet med tvang fra rettssalen, og å insistere på å snakke ukrainsk under rettssaken i Warszawa, som krevde at vitnemål ble gitt på polsk. I Lviv, hvor han fikk muligheten til å snakke sitt morsmål, tok Bandera fullt ansvar for OUNs forbrytelser og holdt en tale i Dmytri Dontsovs ånd, hvor han sa:

Vi kjenner verdien av våre og andres liv, men vår idé, slik vi forstår den, er så enorm at når den blir realisert, må ikke hundrevis, men tusenvis av menneskeliv ofres for å gjennomføre den. … Målet på vår idé er ikke at vi var villige til å ofre livene våre, men at vi var villige til å ofre andres liv.

Mykola Lebed (f. Galicia 1909 – d. Pittsburgh 1998), vokste opp i Lviv fylke og ble også stilt for retten i Warszawa, hvor han var anklaget for å ha organisert drapet på Pieracki — ved å ha overvåket ministerens bevegelser, valgt tidspunkt og sted for drapet, rekruttert Matseiko til å utføre det, og levert den morderiske bomben. I kjølvannet av attentatet flyktet Lebed til Tyskland, men ble raskt utlevert til Polen. (Som sine landsmenn i OUN gjorde Lebed nazihilsen i rettssalen i Warszawa.) Lebed hevdet senere at polske tjenestemenn tilbød ham frihet i bytte mot informasjon om OUNs forhold til den tyske regjeringen, men ikke-angrepspakten fra 1934 mellom de to landene, utelukket muligheten for at dette forholdet kunne bli diskutert under rettsprosessen.

En ung Mykola Lebed.

I 1949, etter at Lebed brøt med Bandera, smuglet CIA ham inn i USA hvor han forble på lønningslisten gjennom hele den kalde krigen. I 1952 skjermet byrået Lebed fra en strafferettslig etterforskning utført av U.S. Immigration and Naturalization Service, som anså ham som terrorist og nazikollaboratør. CIA stilte til og med spørsmål ved hans involvering i drapet på Pieracki. Allen Dulles, daværende visedirektør for CIA, sørget for at Lebed ble USAs statsborger på grunnlag av at han var engasjert i «operasjoner av fremste viktighet» og av «uvurderlig verdi for dette byrået». CIA satte Lebed i ledelsen av Prolog Research Corporation, en CIA-front som ifølge historikeren John-Paul Himka, ble «et av de mest ledende ukrainske forlagene i USA».

For å «renvaske sitt navn» hos Immigration and Naturalization Service, sendte CIA en liste med spørsmål til Lebed i 1952. Tydeligvis lå svarene hans ugransket i flere tiår. Da det amerikanske justisdepartementet startet sitt Office of Special Investigations på 1980-tallet for å finne nazistiske krigsforbrytere som bodde i USA, motsatte CIA seg igjen et forsøk på å holde Lebed ansvarlig, og uttalte: «Vi har ingen grunn til å tro at Mr. Lebed var en nazistisk kollaboratør». Dette var selvsagt en åpenbar løgn. Selv ved begynnelsen av den kalde krigen hadde en amerikansk etterretningsrapport beskrevet Lebed som en «velkjent sadist og tyskernes samarbeidspartner».

Bohdan Pidhainy (f. Galicia 1906–d. Toronto 1980), en annen Banderitt fra Lviv-regionen som ble stilt for retten i Warszawa, fikk femten års fengsel for sin rolle i drapet på Pieracki. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i Waffen-SS Galicia-divisjonen. I de tidlige årene av den kalde krigen, ifølge Rossolinski-Liebe, ble Pidhainy «hovedforbindelsen» mellom OUN-Bs ledelse og MI6, den britiske etterretningstjenesten for utlandet. Denne Waffen-SS-veteranen bodde i Canada det siste delen av sitt liv, en periode på over tjue år.

Bohdan Pidhainy

Yaroslav Stetsko (f. Galicia 1912 – d. München 1986), en viktig banderitt- ideolog, fungerte som nestleder for det «politisk-ideologiske apparatet» til OUN-ledelsen i Galicia. I 1938 publiserte OUNs kanadiske avis en nådeløst antisemittisk artikkel skrevet av Stetsko. Ifølge Orest T. Martynowych, historikeren som avdekket dette, «insisterte Stetsko på at jødene var ‘nomader og parasitter’» og jublet over ukrainerne som «de første menneskene i Europa som forsto jødenes korrumperende virksomhet». Martynowych sier at den samme artikkelen, «plasserte jødene i sentrum av en internasjonal konspirasjon ved å antyde at jødiske kapitalister og jødiske kommunister samarbeidet for å fremme jødiske interesser».

Under rettssaken mot medlemmer av OUN i Lviv i 1936, skriver Rossolinski-Liebe at polske tjenestemenn fjernet Stetsko fra rettssalen og «straffet [ham] med tjuefire timer [i isolat] i et mørkerom», for å ha gjort en fascistisk honnør. Ti år senere ble Stetsko leder for Anti-Bolsjevik-blokken av nasjoner (ABN), som Scott og Jon Lee Anderson har beskrevet som den «største og viktigste paraplyen for tidligere nazistiske kollaboratører i verden». I 1983 mottok Stetsko en invitasjon til Det hvite hus, delvis for å feire ABNs 40-årsjubileum, hvor han håndhilste på president Ronald Reagan og visepresident George H.W. Bush.

Yaroslav Stetsko møter visepresident Bush, 1983

Roman Shukhevych (f. Lviv 1907 – d. Lviv 1950), var militær leder for OUN-ledelsen i Galicia, ble senere øverstkommanderende for den ukrainske opprørshæren, eller UPA, banderittenes paramilitære fløy under krigen. Historikeren Jared McBride har beskrevet UPAs kampanje for å utrydde polakker som bodde i Vest-Ukraina, som «en av de mest voldelige episodene med etnisk rensing i Europa på 1900-tallet».

Banderittene har plassert mange overdimensjonerte byster av Shukhevych, en av deres største helter, over heleNord-Amerika. Selv om man skulle være enig i den forfalskede versjonen av historien som ukrainske nasjonalister fremmet, at ifølge UPA, var de en antinazistisk motstandsstyrke som reddet jøder, samarbeidet Shukhevych utvilsomt med Det tredje riket. I 1941 fungerte han som ukrainsk kommandør for den tyskledede Nachtigall-bataljonen som marsjerte inn i det nazi-okkuperte Lviv, før han ble utnevnt til kaptein i Schutzmannschaft 201, en ukrainsk bataljon av hjelpepoliti. Begge disse formasjonene deltok i utryddelsen av jøder.

«Faktisk nazist»: Shukhevych-bysten i Canada ble sprayet ned i 2021.

Denne artikkelen er hentet fra Moss Robeson’s Substack:

Eagle, Trident, Swastika – by Moss Robeson

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

---

Rettighetsgrupper advarer om at sprøyting kan utgjøre en krigsforbrytelse.

De siste dagene har det blitt rapportert at Israel sprøyter «uidentifiserte kjemikalier» på landområder i det sørlige Libanon, samt i det sørvestlige Syrias Quneitra-guvernement. Kjemikaliene ble hovedsakelig sprøytet over jordbruksland i begge landene.

Av Jason Ditz.

Antiwar.com, 5. februar 2026.

Prøver tatt i Libanon gav endelig svar på spørsmålet om hva som ble sprøytet og svaret er ikke bra for bøndene i området, da prøvene viste at jordbruksland var utsatt for glyfosat i høye konsentrasjoner.

Glyfosat er et bredspektret ugressmiddel og selv om det ofte brukes i lavere doser har det vært gjenstand for gjentatte bekymringer verden over, på grunn av helserisikoene det medfører, spesielt ved høyere doser, inkludert sannsynlig årsak til kreft.

Høyere konsentrasjon på jordbruksland, spesielt i Levanten, er dårlig nytt på grunn av skaden det påfører jorden og kelering av mineraler av kjemikaliet, noe som gjør at de ikke lenger er tilgjengelige for avlingene. Siden jordbruksland i begge disse områdene fra før av ikke er verdens rikeste, kan dette lett gjøre langsiktig skade på levedyktigheten for å dyrke avlinger der.

Libanons landbruksminister Nizar Hani advarte om at bruken av kjemikaliene var i tråd med et forsøk på å skape et «vegetasjonsfritt» land, og at skadene på jord og vann i området kunne utgjøre en alvorlig risiko for mennesker.

Les også:

Siden Israel i flere måneder har presset på for en plan om å fullstendig avfolke Sør-Libanon og skape en «Trump-økonomisk sone» ut av området, er det lite sannsynlig at sprøytingen av kjemikalier som kan forgifte land og vann i årene fremover, vil fremstå som en tilfeldighet.

Euro-Mediterranean Human Rights Monitor sendte en uttalelse som advarte om at kjemisk sprøyting som utgjør «omfattende ødeleggelse av privat eiendom uten spesifikk militær nødvendighet, utgjør en krigsforbrytelse» og la til at bevisst angrep på sivilt jordbruksland var et brudd på internasjonal lov.

Israel har så langt ikke kommentert kjemikaliene offentlig, men etter å ha begynt å sprøyte nær en av FNs fredsbevarende patruljer, skal de ha fortalt FN at kjemikaliene var «ikke-giftige». Det ser ganske enkelt ut til å være usant.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Samples Show Israel Mass Spraying Herbicide in Syria, Lebanon

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Jason Ditz er seniorredaktør for Antiwar.com. Han har 20 års erfaring innen utenrikspolitisk forskning, og arbeidet hans har blitt publisert i The American Conservative, Responsible Statecraft, Forbes, Toronto Star, Minneapolis Star-Tribune, Providence Journal, Washington Times og Detroit Free Press.

Se også:

Åtte mann er benka rundt middagsbordet på  Stena Lines Mosseferge. Odin har bestilt biff, og henta seg en stor salattallerken fra koldtbordet.

Steppeulven.

-«Jeg trodde ikke dere som kjører termobil spiste av lasset?» Gamle Frank nikker mot salaten.

-«Det er i alle fall lettere fordøyelig enn oljerøyra du har med hjem på din bil, Frank!» Odin smiler tilbake, trekker ut stolen tvers over for Store-Kåre og setter seg.
Serveringsdama kommer svinsende inn mellom bordene i det samme for å hente matbilettene.

-«Det er faen så  dårlig. Her skal dere dra oss ut av køya to timer før ferga er i land. Jeg driter vel i at lugaren skal ryddes. Har jeg betalt 3750 kroner for billetten eller har jeg ikke betalt 3750 kroner for billetten?» Kåre sikter på  serveringsdama med gaffelen.

Gamle Frank legger hånda på  armen til Kåre.
-«Hva er du så sint for Kåre? Hun bestemmer sikkert ikke alt i Stena heilt aleine».
Store-Kåre trekker lynraskt armen til seg og øker volumet:

-«Hun jobber hos Stena. Stena er et helvetes drittrederi, all right?«
Tor, som sitter til høyre for Kåre nikker energisk. Alf Knutsen fra Tønsberg, som overlevde den brennende Scandinavian Star for noen uker siden, vrenger seg plutselig ut av stolen ved veggen og tråkler seg taus forbi de andre i retning toalettene.

Frank tenner seg en røyk, mens Odin lar blikket vandre ut av vinduet. Han hadde sett fram til et fredelig måltid og noen gode historier fra gamle Frank. Han klør seg i det lange skjegget, trekker pusten dypt og ser på Kåre:

-«Blei din gamle sjef, Gunvald Hamre, stående igjen i Fredrikshavn, Kåre«?

-«Ja, han hadde ikke tid til å  gå  med denne drittferga. Han skulle losse på Økern i kveld og gikk via Gøteborg».

-«Jeg traff en svenske i Albenga på  torsdag», fortsetter Odin, «så jeg visste at Gunvald skulle laste på  fredag i Milano. Men jeg så  han ikke, på  tross av at jeg labba rundt hele grønnsakmarkedet. Da jeg fikk T- papirene hos Danzas sa en av danskene at Gunvald stod helt oppe i hjørnet ved banken. Du veit åssen det lukter og støver der nede i trettifem varmegrader Kåre, så  jeg gadd ikke å  gå opp igjen.«
Kåre mumler noe mens han laster opp på  tallerkenen.

– Når jeg så kom til Fredrikshavn fortsatte Odin, satt Gunvald Hamre og flira til meg på en rød plaststol i Stena-spedisjonen.

– Nå, du hilser ikke på folk du, sa han til meg. Jeg kjørte like forbi deg da du stod utenfor Danzas i Milano.

– Jammen hvorfor hilste ikke du? sa jeg.

– Å nei, Odin, hvis du ikke kan hilse på  meg, så hilser ikke jeg på  deg. Og så la han hue på skakke og flirte.

– Å ja, du veit, Gunvald skal ha det på sin måte, og det verste er at han som regel klarer å  få det også. Jeg glemmer aldri ei gang han og jeg… Kåre strekker seg etter saltet.

– Vi var på vei ned Gudbrandsdalen, lasta til taket som vanlig. Vekt var det på  Øyer. Jeg hadde Gamleforden. Du husker Gamleforden du, Tor? Fy faen, det var seig bil!
Tor nikker. Han husker Gamleforden: – Den var jævlig seig.

– Vi stoppa på  Øyer, der Gunvald stjal en sykkel. Kaldt og jævlig var det. – Du venter her, Kåre, sa han, og så sykla han ned til vekta. Der snudde han skiltene som varsla kontrollen, og så  ga vi oss til å vente på Uhlenbila. Ja, de raste jo rett forbi kontrollen de, skiltene var jo ikke oppe. Og Kallerasten etter i privatbilen. – Sånn Kåre, sa Gunvald til meg, nå  kan vi to kjøre.

Gutta flirer rundt bordet. Sist de hørte historia var det noen finner som kjørte forbi, men hva gjør vel det?

– Fy faen så  mange ganger han og Kallerasten har vært i tottene på hverandre. Husker du Svartforden, Tor? Kåre fortsetter.
Tor nikker. Vist faen husker han Svartforden.

– Jo, Gunvald var på vei hjemover med Svartforden. I hver eneste bakke la han inn laveste gear, trøkka pedalen i bunn, hadde en million i turtall, og fem kilometer i timen. Hele bilen skalv, og ryktene løp oppover dalen raskere enn bilen.

-Nå er Gunvald på  vei oppover med et jævlig lass. Det er så  vidt han kommer opp bakkene med Svartforden. Og Svartforden var seig, ikke sant Tor?

– Du stod ikke fast med Svartforden, nei.

– Nei, og da Gunvald kom til vekta stod Kallerasten midt i veien og stansa han.

-Neimen er det den karen? Er det kontroll i dag au, da? sa Gunvald.

-Har du fullt lass Hamre?
Jo, Gunvald måtte vedgå  at det var fullt. Til taket. Og Kallerasten gneid seg i nevene. Vekta viste 5.2 på  forakselen og 11.3 på  boggien. Hengeren veide nesten ikke noe den heller. Kallerasten lurte på om vekta var gått i stykker.- Har du ikke lasta fullt? – Å  jo, men du veit denne Glavaen veier nå  ikke så  mye den, da. Det er denne bilen, veit du, han er fælt seig, men går ikke så  fort i bakkene.
Serveringsdama kommer med desserten. Kåre klapper henne vennskapelig på  baken. Nå har han nesten ikke tid til å spise.

– Gunvald betalte bare kilometeravgift når han ville sjøl, han. Jeg glemmer aldri ei gang vi fikk stemplingskontroll på  Jahrekaia. Tollvesenet tok for seg heile rekka av biler for å  se om noen hadde stempla ut oppe i Gudbrandsdalen. Like før de kom til Gunvalds bil gikk han bort og pissa på navtelleren sin. Lenge og vel. Du skulle sett det blikket tolleren sendte ham da han gikk i en bue forbi bilen. Den eneste telleren på  hele kaia som ikke blei kontrollstempla var Gunvald Hamres. Frank tar glasset og lener seg tilbake i stolen.

– Å ja. Gamle Frank renser stemmen. – Jeg husker ei gang, og det var på Svinesund, og det er mange år  siden, det må  ha vært på  begynnelsen av sekstitallet, da fikk vi au kontroll, men det var før stemplingstellerne kom. Gunvald hadde smurt vaselin på  innsida av glasset til telleverket slik at støv og dritt satte seg fast, og du ikke kunne lese talla.

-Hvordan har du kommet fram til de talla her, sa tolleren og vifta med kilometerlappen, jeg ser ikke et tall på  denne telleren?

-Ja det må  De svare på, for De er mer intelligent enn meg, svarte Gunvald.
Ja å  ska en svare til sånt da? Men tolleren gav seg ikke han.

-Hvor har du fått disse talla fra, spurte han ei gang til.

-Nei det må De svare på, for De er mer intelligent enn jeg, svarte Gunvald igjen.
Tolleren blei stående ei stund å se nokså  rådløs på denne fyren i den hullete brune genseren, med høydotta som stakk ut gjennom høla, håret som stod ut til alle kanter, hodet som lå  på  skakke og detta merkelige fliret. Så  rista han på huet og gikk. Da dunka Gunvald i meg og pekte ned i lomma på  vadmelsbuksa. Der lå forsyne meg heile innmaten til telleren. Du veit han hadde til og med egen plombetang. Den hadde han stjålet av biltilsynet i Stryn.

– Ei gang blei vi tatt husker jeg, og da var det ingen bønn. Det var oppe i Ålesund, og da kom de med personbilen, og parkerte 20 centimeter foran bilen min. Store Kåre har forberedt den siste historia mens Frank fortalte sin.

– Nå Hamre, sa fyren fra kontrollverket, er det din bil dette? Jo, Gunvald måtte nå  vedgå  det.

– Og hvor driver du å kjører med denne?

– Jo, det er Kåre som kjører denne bilen. Han kjører til Paris og Boulogne, helst en tur i uka, så det er bra med kjøring på  denne bilen der».

– Ja, det som er litt rart, er at på  hele siste kvartalet har du bare betalt søttifem kroner i veiavgift på denne bilen. Det tilsvarte jo omtrent strekninga Ålesund – Dombås i den tida.
Og veit dere hva han svarte? Kåre ser på  oss alle etter tur, – Jo, Gunvald la hue på  skakke, titta med et flir på  kontrolløren og så  sa han: Ja, ja, men det er jo i alle fall noe!

Odin ser ut av vinduet igjen. De er alt inne på  Moss havn. Middagen er spist opp. Desserten er vekk. Kaffen smakte til og med. De har slått i hjel noen timer til, og overlevd nok en fergetur.

– Det er da i alle fall noe!

Frislippet av Epstein-dokumentene har med ett smell bekreftet en hel masse anklager som til nå ikke har nådd den breie offentligheten. En sjokkert offentlighet har fått se hvordan offentlige personer som de har hatt stor tillit til har drevet med monkey-business i det skjult i samarbeid med eller forbindelse med det kriminelle nettverket til Jeffrey Epstein. Plutselig ble en hel serie konspirasjonsteorier bekreftet.

Dette er så åpenbart at det til og med var tema på Fredagspanelet i NRK.

En morsom detalj her er at Gard Steiro fra VG, etter at han har innrømt at dette faktisk er tilfelle, føyer til at de ikke lenger er konspirasjonsteorier når de er bekreftet.

Her avslører Steiro at han ikke er så god i det norske språket og heller ikke i vanlig logikk. Han kan trøste seg med at han ikke er aleine. Den samme misforståelsen begår også Politiet og etterretningstjenesten – og det er faktisk mye verre.

En konspirasjonsteori rett og slett er en teori om at noen har gjennomført skjult samarbeid («monkeybusiness») for å oppnå noe bak ryggen på offentligheten, og at den enten er sann (da er det en avslørt konspirasjon) eller falsk (da er det bare en feilaktig teori).

Forskere som Asbjørn Dyrendal og andre bruker begrepet slik: En konspirasjonsteori er en teori om at en konspirasjon (hemmelig sammensvergelse av flere personer) har funnet sted for å forklare en hendelse, et problem eller en samfunnsutvikling. Den er nøytral i utgangspunktet – teorien kan være sann eller usann.

Journalister (inkludert Steiro/VG) har et ansvar for å verifisere eller avkrefte påstander. Når noe starter som «konspirasjonsteori» (f.eks. Epstein-nettverket som involverte eliten), men senere får støtte i dokumenter, blir det ofte omskrevet til «fakta» eller «avsløring». Teoriene om konspirasjon har vist seg å være riktige, men det er ikke NRKs, VGs, Aftenpostens eller Klassekampens fortjeneste.

Det er mye verre med politiet og E-tjenesten

E-tjenesten (Etterretningstjenesten), PST (Politiets sikkerhetstjeneste) og NSM (Nasjonal sikkerhetsmyndighet) la i går fram sine «sikkerhetsvurderinger» og der bruker de begrepet «konspirasjonsteorier» svært mange ganger.

Dette er rapportene til Etterretningstjenesten (E-tjenesten), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM).

Vi har funnet at PST bruker det minst åtte ganger og knytter det til trusler og ekstremisme.

E-tjenesten bruker det to ganger og bringer for sikkerhets skyld inn både Russland og kritikk av covid-vaksiner i denne forbindelsen. «Russiske medier har forsterket eksisterende konspirasjonsteorier om biologisk krigføring og covid-vaksiner».

Nasjonal sikkerhetsmyndighet skrev i 2021: «… rykter og konspirasjonsteorier som gjør det vanskelig for folk å finne pålitelige kilder og riktig veiledning når de trenger det».

PST, E-tjenesten og NSM prøver ikke på noe tidspunkt å gi en eksplisitt, formell definisjon, avklaring eller presis forklaring av hva de legger i begrepet «konspirasjonsteorier» i sine egne publikasjoner. De bruker ordet gjentatte ganger i trusselvurderinger, rapporter, podkaster og fagsider (som jeg listet opp tidligere), men alltid beskrivende og kontekstbasert – aldri med en egen definisjonsseksjon, fotnote eller setning som sier «med konspirasjonsteorier mener vi…» eller «konspirasjonsteorier defineres som…».

Det betyr at politiet og de hemmelige tjenestene sier at dersom du fremmer en «konspirasjonsteori» så er du en trussel eller en sikkerhetsrisiko, uavhengig av om det skulle vise seg at teorien er sann.

De er for øvrig heller ikke i stand til å definere hva «høyreekstremisme» er for noe.

Dette betyr at vi har fått et farlig politi og farlige hemmelige tjenester. De jakter på systemkritikere og slår alle i hartkorn med disse diffuse begrepene:

«I det siste året har PST registrert økt aktivitet blant personer som fremmer antistatlig tankegods. Dette er særlig relatert til konspirasjonsteorier rundt covid-19-pandemien».

De er naturligvis heller ikke i stand til å definere «antistatlig tankegods».

Det betyr at vi har fått en ledelse i politiet og de hemmelige tjenestene som er altfor dumme og uvitende til å ha så stor makt som de har.

Den «fjerde statsmakt» er en dårlig vits

Pressa og mediene omtales som «den fjerde statsmakt» som en indikasjon på at de liksom skulle kontrollere de øvrige tre statsmaktene, den lovgivende, den utøvende og den dømmende. Nå viser det seg jo at i Norge er det stort sett ikke Stortinget, men EU-kommisjonen som gir lovene og regjeringa har tilranet seg lovgivende myndighet gjennom vidtgående forskrifter og Høyesterett overprøver ikke noen av dem.

Og pressa er tilfreds med å spille rollen som mikrofonstativ og PA-anlegg for maktapparatet.

De skulle sjøl ha gravd i «pandemien», i den kriminelle farmasøytiske industrien og i det rottereiret som har eksistert og eksisterer rundt WEF, Epstein, Mossad osv. Men i stedet bruker de tyngden sin til å stemple enhver kritiker som samfunnsfiende.

Vi tror dessverre ikke at de kommer til å lære av dette.

Xi Jinping og Vladimir Putin diskuterer styrking av de strategiske båndene mellom Kina og Russland via en «Stor Plan» under en videosamtale 4. februar 2026.

Planen ble nevnt under en videosamtale mellom Xi og Vladimir Putin 4. februar 2026. Ifølge rapporter dreier det seg om en strategisk ramme for langsiktig samarbeid med vekt på å gripe historiske muligheter for å styrke båndene midt i en periode med økende global uro.

Det foreligger foreløpig ikke noen formell, offisiell utgave av denne planen, men ut fra det som er offentliggjort vet vi følgende:

Strategisk koordinering og høynivåutvekslinger: Xi understreket behovet for tettere høynivåkontakt og dypere strategisk samarbeid for å sikre at forholdet utvikler seg stabilt. Dette inkluderer felles innsats for global stabilitet og motstand mot vestlig hegemoni, som et «stabiliserende faktor» i verden.

Økonomisk integrasjon og handel: Fokus på energi, ressurser og høyteknologi. Eksempler inkluderer økt handel i fossilbrensel, kjernekraft og romforskning. Bilateral handel nådde 245 milliarder dollar i 2024, med Kina som Russlands største økonomiske partner midt under vestlige sanksjoner. Bruk av yuan i 30% av russisk handel reduserer avhengighet av vestlige finanssystemer.

Utdanning og kulturelle utvekslinger: Planer for «Cross Years of Education» i 2026–2027, samt markering av 30-årsjubileet for det strategiske partnerskapet og 25-årsjubileet for vennskapstraktaten. Dette skal fremme ungdomsutvekslinger og kulturell samhandling.

Sikkerhet og multilateralisme: Styrket koordinering i fora som FN, BRICS og Shanghai Cooperation Organisation. Begge land støtter en «multipolar verden» og avviser blokk-konfrontasjoner. Dette inkluderer felles posisjoner på internasjonale spørsmål som Ukraina-krigen og Taiwan.

President Xi Jinping Has Virtual Meeting with Russian President Vladimir Putin

Samtalen varte i 1,5 time og var åpenbart full av strategiske samordninger. Sambandet mellom Kina og Russland er omtalt som «mer enn en allianse», og det er klart at de to landene fra nå av vil være enda bedre samkjørt i alle de store internasjonale hendelsene og at de vil legge opp til en gjensidig utnyttelse av hverandres sterke sider. Dette er dårlig nytt for vestlige krefter som har trodd at det skulle være mulig å spille de to gigantene på det eurasiske kontinentet.

«Trilateral koordinering» med Iran

Flere rapporter bekrefter at Iran, Kina og Russland signerte en omfattende trilateral strategisk avtale rundt slutten av januar 2026. Dette bygger på bilaterale avtaler:

Iran–Russland: 20-års Comprehensive Strategic Partnership Treaty (signert januar 2025), med fokus på økonomi, forsvar og motstand mot sanksjoner.

Iran–Kina: 25-års samarbeidsprogram (fra 2021, men utvidet). Den nye trilaterale pakten koordinerer diplomati, økonomi, energi, militært samarbeid og motstand mot vestlige sanksjoner. Den beskrives som en «hjørnestein for en multipolar orden» av statlige medier i Tehran, Beijing og Moskva, men uten en eksplisitt gjensidig forsvarsklausul.

Militære øvelser og koordinering:

Felles marineøvelser mellom Iran, Kina og Russland har blitt rutine siden 2019, men intensivert. En ny runde av «Maritime Security Belt»-øvelsen er planlagt i det nordlige Indiahavet/Gulf of Oman i slutten av februar 2026.

Iran deltok for første gang i SCO-relaterte militære øvelser (Sahand-2025 i desember 2025) og BRICS Plus-navaløvelser («Will for Peace» i januar 2026, ledet av Kina, med Russland, Iran og Sør-Afrika).

Trilateral koordinering i BRICS, SCO og FN for å støtte hverandres posisjoner (f.eks. på Irans atomprogram og mot «snapback»-sanksjoner).

China, Russia, and Iran Forge Agreement as US-Iran Tensions Intensify

Iran’s first-ever SCO military exercise solidifies ties with China and Russia

Dette betyr at vestlige forsøk på å splitte Russland fra Kina har mislykkes og at forsøkene på å isolere Iran fra Russland og Kina også har feilet.

Økonomisk, politisk og militært er dette en nærmest epokegjørende begivenhet.