Selv om denne betente saken nå har avslørt noe brennhett så handler Epstein-saken ikke lenger bare om fortiden. Den handler også om framtiden. Om hvem som akkurat nå opererer i skyggene, beskyttet av penger, status og stillhet. For den største feilen vi kan gjøre, er å tro at dette var en engangshendelse. Et avvik. Et ferdig kapittel.

Dan-Viggo Bergtun.

Historien viser oss noe helt annet. Når én slik aktør avsløres, finnes det nesten alltid flere. Ikke nødvendigvis med samme navn eller metode, men med samme struktur. Samme tilgang. Samme beskyttelse. Samme utnyttelse av et system som vegrer seg for å se oppover.

Det er bra at mediene tar tak i Epstein-saken. Det fortjener ros. Men journalistikkens egentlige prøve begynner først når den slutter å handle om de kjente norske navnene og begynner å stille de ubehagelige spørsmålene om hva som kommer etterpå. For hvis vi ikke leter etter den neste Epstein, har vi lært ingenting.

Den neste Epstein trenger ikke være milliardær med egen øy. Det kan være en finansiell mellommann. En politisk tilrettelegger. En vert med tilgang til lukkede rom. En som kobler unge, sårbare mennesker med maktfulle aktører. En som opererer i gråsonene mellom veldedighet, diplomati, kultur og politikk. Akkurat der kontrollen er svakest.

Dette er ikke spekulasjon. Det er et mønster. Overgrep i maktens toppsjikt skjer sjelden i isolasjon. De skjer der nettverk beskytter nettverk. Der spørsmål oppfattes som illojalitet. Der kritikere diskrediteres før fakta undersøkes.

I Norge har vi et særlig problem. Vi tror tillit er det samme som kontroll. Vi har bygget et selvbilde der makt forbindes med ansvarlighet, og der symbolske institusjoner behandles med varsomhet. Politikere, toppbyråkrater og kongehuset omtales ofte som om de står over systemisk granskning. Ikke fordi noen er mistenkt, men fordi vi er redde for å stille spørsmål.

Men nettopp denne berøringsangsten er grobunn for misbruk. Der ingen spør, kan noen operere. Der kritikk tolkes som angrep på nasjonen, kan makt misbrukes uforstyrret.

Hvis vi mener alvor med å forhindre nye Epstein-skandaler, må fokuset flyttes. Fra personer til strukturer. Fra sensasjon til system. Hvem har tilgang til unge mennesker gjennom prestisjefylte programmer, veldedige prosjekter eller kulturelle arenaer. Hvem finansierer hva. Hvem inviteres inn i hvilke rom. Hvem reiser hvor og med hvem. Og hvem slipper alltid unna spørsmål.

Det er her motstanden blir aggressiv. For de som reagerer sterkest på slike spørsmål, er ofte de som frykter hva svarene kan avdekke. Når kritikk møtes med raseri, hån eller moralsk sjokk, er det sjelden fordi kritikken er grunnløs. Det er fordi den kommer for nær.

Vi må slutte å tro at demokrati betyr fravær av mistanke. Demokrati betyr institusjonalisert skepsis. Systematisk kontroll. Likebehandling. Ingen unntak. Heller ikke for kongehus. Heller ikke for toppolitikere. Heller ikke for nasjonale symboler.

Dette handler ikke om å anklage uten bevis. Det handler om å lete før ofrene blir mange. Epstein ble avslørt sent. Altfor sent. Varsler ble ignorert. Journalister ble stoppet. Myndigheter så en annen vei. Det kostet liv, verdighet og rettferdighet.

Den neste Epstein avsløres bare hvis vi tør å endre refleksen vår. Hvis vi slutter å beskytte makt mot spørsmål, og i stedet beskytter mennesker mot makt. Hvis mediene ikke bare følger saken, men følger sporene videre. Hvis offentligheten ikke lar seg berolige av høflige forklaringer.

For det er ett spørsmål som er langt farligere enn alle andre:

Hva om vi allerede vet nok, men velger å ikke se.

Å arbeide for å avsløre den neste Epstein er ikke paranoia. Det er ansvar. Nå må mediene på jobb igjen for å avsløre neste Epstein. Det er det minste et samfunn som påstår å stå på ofrenes side, skylder dem.

---

Mistankene rettes mot Paris

Burkina Faso har avverget et nytt kuppforsøk. Mistankene rettes mot Paris. Frankrike har mistet fotfestet i de tre Sahel-statene Burkina Faso, Mali og Niger som har forlatt den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS og i stedet dannet Sahel-alliansen (AES).

Peter M. Johansen.

Denne har blitt en politisk utfordring for mange statsledere i Vest-Afrika. Burkina Fasos president Ibrahim Traoré (37) går i spissen for å fremme en politikk for nasjonal kontroll over mineralressursene og bruke inntektene til å utvikle landenes økonomi og bedre sjølbergingsgraden. Det har skapt politiske ringvirkninger og har gitt Traoré en stor tilhengerskare over hele kontinentet for sin panafrikanistiske visjon og kritikk av Vestens imperialistiske innflytelse i samme ordelag som president Thomas Sankara, Burkina Fasos revolusjonshelt som ble likvidert i 1987. 

Dette skjer ikke lenger i sluttfasen av Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, men på et tidspunkt da USAs hegemoniske verdensorden, med Vesten på slep, er i ferd med å smuldre opp. I stedet tegner det seg en ny multipolar verden hvor “det globale Sør”, inkludert det ressursrike Afrika, får større plass. Det skjer ikke i det stille, heller ikke i regioner som ikke tar stor plass i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS), som Vest-Afrika. Her er det strategiske mineraler som frister.   

Kupp og partikonfiskering

Burkina Fasos militærjunta har oppløst alle politiske partier og overført partienes eiendeler til staten. Begrunnelsen er at partiene som har hatt lite spillerom siden de to kuppene i 2022, fremmer splittelse og svekker det sosiale nettverket. Landet, med vel 23 millioner innbyggere, hadde mer enn hundre partier  før kuppet i september 2022, ifølge BBC. Dette trekket representerer det siste skrittet i juntaens maktkonsolidering siden de tok kontroll i september 2022, mener amerikanske Associated Press.

Regjeringsdekretet bekrefter en tilstand som har vart siden 2022, og partiene har heller ikke spilt noen sentral politisk rolle i tida før militærkuppene i 2002, verken under de 27 åra som president Blaise Compaoré (1987-2014) satt med makta, med støtte fra Frankrike og USA, eller under virvaret av presidenter som avløste ham, med eller uten uniform, fram til kuppene i 2022, ikke mindre enn sju på rekke og rad. 

Innenriks- og administrasjonsminister Emile Zerbo begrunner konfiskeringa av partiene med at myndighetene har avdekket at partiene har avveket fra retningslinjene for å etablere dem, som uansett framstår som pro forma, eller mer forenklet, påskudd.

– Regjeringa mener at spredninga av politiske partier har ført til utskeielser, som fremmer splittelse blant innbyggerne og svekker det sosiale vevet, sa Zerbo etter ministerrådsmøtet torsdag i forrige uke der tiltaket ble godkjent, melder AP. Her ble utkastet til ny lovgivning for etableringa av nye eller reetableringa av tidligere partier og grupper som vil bli lagt fram for den overgangslovgivende forsamlingen «så snart som mulig», ifølge Zerbo som mener at planen er å rydde opp i “det overtallige” flerpartisystemet for den overgangslovgivende forsamlinga “så gjenoppbygge staten», ifølge BBC.

Femten av partiene var representert i nasjonalforsamlinga etter valget i 2020 under president Roch Marc Christian Kaboré fra Folkebevegelsen for framskritt (Mouvement du Peuple pour le Progrès, MPP).

– Dette vil ikke hjelpe landet å gå videre. Vi er ikke fornøyde med dette, sier et medlem av en sivilsamfunnsgruppe til BBC, anonymt av hensyn til egen sikkerhet. BBC siterer en åpenbar Traoré og juntatilhenger som X’er om landets over hundre registrerte partier at «denne fragmenteringa førte ofte til klientisme og korrupsjon, der partier fungerer mer som forretningsforetak enn sivile organisasjoner.»

“Landets historie er ingen leder noen gang helt trygg, og et nytt kupp er aldri langt unna,” oppsummerer BBC, med syn for sagn. Oppløsinga av de politiske partiene og lukinga i det politiske landskapet kom fire uker etter kuppforsøket mot president Ibrahim Traoré (37) og hans junta 3. januar.

Coup d’etat en français

Kuppforsøket ble avslørt dagen etter at Traoré samlet et fullt stadion i Ouagadougou til forsvar av revolusjonen. Her redegjorde han for fremskrittene som landet har gjort siden han kuppet seg til makta i september 2022, bare 249 dager etter at militærlederen Paul-Henri Sandaogo Damiba fjernet president Kaboré. 

Traoré stilte seg i spissen for en ny generasjon av radikale offiserer som vil gjøre opprør mot de nykoloniale bindingene og heller knytte båndene tilbake til revolusjonshelten Thomas Sankara (1983-87). Sankara ble likvidert av president Blaise Compaoré på hva mange i og utafor Burkina Faso sterkt mistenker for å være et bestillingsverk fra Paris.

Damiba ble fjernet fordi hans Patriotisk bevegelse for trygghet og gjenreisning (Mouvement patriotique pour la sauvegarde et la restauration, PMSR) verken klarte å sikre trygghet mot en stadig sterkere salafistisk terrorbevegelse på landsbygda eller å så frøene til å gjenreise landet selv om grotida var knapp.

I september da kaptein Traoré og hans gruppe tok over, kontrollerte de IS- og al-Qa’ida-allierte jihadistene om lag 40 prosent av landet og gjennomførte flere store angrep i september 2022. Damiba sparket forsvarsminister, general Aimé Barthélemy Simporé, og tok posten selv, med oberstmajor Silas Keita som Ministre délégué (statssekretær/viseminister) med ansvar for nasjonalt forsvar. Dette hadde støtte nedover i de væpnede rekkene, rapporterte France 24 og Reuters.

Den nye juntaen under ledelse av Traoré anklaget Damiba for å ha forsøkt å søke tilflukt på den franske militærbasen Camp Kamboinsin for å iverksette et motkupp. Damiba har avvist anklagene, og Traoré uttalte seinere at han ikke trodde Frankrike var involvert. Paris har benektet enhver befatning med kuppene i september 2022, hvilket virker overflødig med tanke på hva Traoré har gjennomført, inkludert å være pådriver for at Sahel-alliansen med Mali og Niger (AES) til å bryte med de militære båndene Frankrike og fått andre land i Vest- og Sentral-Afrika og Sahel-beltet til å revidere sine forholdet til den tidligere kolonimakta.

Når president Emmanuel Jean-Michel Frédéric Macron skrider ut av Palais de l’Élysée på Rue du Faubourg i Saint-Honoré, den gamle boligen til Marquise Madame de Pompadour (1721-64), etter valget i april 2027, kan han skrive på sin CV at han ikke bare har lagt det største antall statsministere bak seg, men også i sitt statsmannhovmod, en dårlig kopi av generalpresident Charles de Gaulle (1959-69), har svekket Frankrike i Afrika mer enn noen siden avkoloniseringa fra 1950- og på 60-tallet.

Damiba og Frankrike har igjen kommet i søkelyset for kuppforsøket 3. januar, eventuelt med støtte fra den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen Ecowas (Economic Community of West African States). Damiba forhandlet med sine kuppmakere i oktober 2022 og krevde sju vilkår for å tre tilbake og be sine støttespillere i militæret om å holde seg i ro. Blant kravene, utover amnesti, var at Traoré skulle oppfylte Damibas løfte til Ecowas om å holde valg og gjenopprette sivilt styre innen to år, innen 1. juli 2024, men to måneder før denne fristen kunngjorde juntaen at den ville forlenge styret sitt i ytterligere fem år.

Det skjedde ikke. To måneder før fristen kunngjorde juntaen at den ville forlenge styret sitt i ytterligere fem år. Den satte i stedet i gang et regjeringsprosjekt, som blant annet har ført til at Burkina Faso har vesentlig bedret sjølforsyningsgraden på mat og økt sikkerheten på landsbygda selv om al-Qa’ida-allierte Jama’at Nusrat al-Islam wal-Muslim (Støttegruppa for islam og muslimer, JNIM) eller Den islamske stat-Sahel-provinsen (ISGS) langt fra er nedkjempet. Det har ikke vært noen angrep med den samme voldsomheten og omfanget som det JNIM gjennomførte i Barsalogho i august 2024 der mer enn 600 mennesker ble slaktet ned som kveg.

Sahel-alliansen

Det mest utfordrende er likevel Sahel-alliansen (AES) som har skremt flere ledere i Vest-Afrika og andre afrikanske regioner fordi den har tent en politisk gnist i flere land, ikke minst blant unge med et panafrikansk perspektiv. De ser mot Burkina Faso – navnet som Sankara ga den gamle kolonien Øvre Volta 4. august 1984 – som nettopp det navnet betyr, “De høyreiste menneskers land”, og på den nye Sahel-alliansen (AES) mellom “militærstatene” Burkina Faso, Niger og Mali. De har brutt med Frankrike og USA, gått ut av Ecowas og har varslet en ny nasjonal-økonomisk kurs for Vest-Afrika og kontinentet som helhet under “ånden” fra Brics+-landa om en flerpolar verdensorden.

AES (Alliance des États du Sahel) skal ha vært målet for nettverket bak kuppforsøket som afrikanske nyhetskanaler og myndighetene i Burkina Faso spinner rundt Damiba og det franske generaldirektoratet for utenriksetterretninga (Direction générale de la Sécurité extérieure, DGSE) i et forsøk på å gjenvinne noe av Frankrikes fotfeste i regionen – og med politisk støtte fra USA. 

Meldingene fra Ouagadougou tyder på at kuppforsøket raknet nesten før det kom i gang fordi burkinabiske sikkerhetsstyrker hadde avlyttet kommunikasjonen mellom viktige deltakere som raskt ble identifisert og rapport inn til etterretningsjefen, kaptein Oumar Yabré, en barndomsvenn av Traoré som har ledet Det nasjonale etterretningsbyrået (ANR) i oktober 2022.

Folk samlet seg raskt rundt Kosyampalasset i den øvre middelklassebydelen Ouaga 2000 og andre sentrale posisjoner i hovedstaden for å slå ring rundt Traoré. Beslaglagte dokumenter avdekte planene om å likvidere “revolusjonære ledere og sabotere infrastruktur og viktige statlige institusjoner”, ifølge offisielle kilder i Burkina Faso.

ANR ble opprettet av president Michel Kafando i 2015 og forsterket av president Kaboré i 2017 for å få bukt med det sikkerhets- og etterretningsnettverket som fortsatte å operere under ledelse av general Gilbert Diendéré, president Blaise Compaorés høyre hånd, etter at Compaoré hadde gått i eksil i Frankrike, via Elfenbenskysten, i 2014. 

Nettverket, med ulike grupper i hæren, gendarmeriet og politiet, fungerte som en potensiell femtekolonne, mens Burkina Faso havnet i et stort sikkerhetspolitisk vakuum i mange år som ga al-Qa’ida- og IS-gruppene større rom.

I april 2022 ble Compaoré – “Frankrikes og USAs sterkeste allierte i regionen”, ifølge BBC i 2014 – dømt til livsvarig fengsel in absentia etter å ha blitt funnet skyldig i medvirkning til drapet på Sankara. Han ble skutt under et møte i revolusjonskomiteen 15. oktober 1987.

Damiba gikk i eksil i Togo. I juli 2024 sendte han et brev til Traoré der han anklaget presidenten for at sikkerhetssituasjonen hadde forverret seg og for mulige overgrep mot sivile. I september samme år ble Damiba anklaget for å ha organisert et komplott for å styrte juntaen og for å ha vært involvert i Barsalogho-massakren.

I januar 2026 ble han arrestert, stilt for retten og utlevert til Burkina Faso på grunn av anklagene mot ham.

Ut av Ecowas

Tre land under militærstyre har ikke bare offisielt forlatt Ecowas etter et år med diplomatiske spenninger og direkte militære trusler fra Nigeria som har hatt lederrolla i den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen. Organisasonen ble opprettet i mars 1975 gjennom Lagos-traktaten med hovedsete i Abuja.

AES har fått nedslag og blitt en politisk drivkraft som vekker interesse i og utover regionen og rokket ved renommeet til Ecowas som Afrikas viktigste regionale gruppe gjennom femti år.

Hva er Ecowas nå, Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater, etter å ha blitt redusert fra femten til tolv medlemmer? Er det lenger et redskap for å fremme den økonomiske og politiske integrasjonen i Vest-Afrika når den globale verdensordenen er i ferd med å bli omorganisert hvor “det globale Sør”, inkludert det naturressursrike Afrika vil kunne spille en mer betydelig rolle enn i det rådende verdensbildet der USA hardnakket forsøker å holde på sin hegemonistiske posisjon med de tidligere europeiske kolonimaktene på et slingrende og stadig mer motsetningsfylt slep.

Dette spenner langt ut over feiden i Ecowas som pågått siden militæret tok makten i Mali i 2020, i Burkina Faso i 2022 og i Niger i 2023.

Lammende sanksjoner, som grensestengninger, flyforbudssone for alle kommersielle flyvninger og frysing av sentralbankens eiendeler, førte i stedet til tetter samhold og trakk Mali og Niger i langt radikalere retning enn hva som var forespeilet med militærkuppene. Den politiske drivkrafta var Ibraham Traoré, og en viktig pådriver var Frankrike president Macron gjennom sin nykolonialistiske arroganse. 

Den ble en landmine under det militære samarbeidet i Sahel-beltet fra Mauritania til Tsjad, Group 5 du Sahel, som ble opprettet i februar 2014 med Nouakchott, hovedstaden i Mauritania, og oppløst i desember 2023 da bare Mauritania og Tsjad sto tilbake. Dette har Frankrike ikke maktet å kompensere. Paris har i stedet fått problemer i andre vestafrikanske stater, fra Senegal til Benin og Tsjad, samt i Den sentralafrikanske republikk og i Gabon etter fjorårets valg.

(se bloggen: “Kuppforsøk avverget i Benin. Vest-Afrika leter etter nye veier”, 9. desember 2025)

Etter tilbakeslaget for diplomatiet til Ecowas, ispedd sanksjoner og militære trusler, svarte Mali, Niger og Burkina Faso med å trekke seg fra Ecowas og i stedet opprettet AES-alliansen eller Sahel-konføderasjonen (Confédération des États du Sahel) 6. juli 2024 til tonene av hymnen “Sahel Benkan”, eller “Forståelsen av Sahel” på bambara, det nasjonale hjelpespråket (lingua franca) i Mali. Ecowas sitter igjen med svekket troverdighet for sitt forsvar av “felles demokratiske prinsipper”, mens AES vekker politisk interesse blant mange vestafrikanere med sine anklager om at Ecowas og de enkelte medlemslandene står USA og Europa altfor nær. Det har og preger fortsatt forhandlingene mellom Ecowas og AES, hvor AES mener at Ecowas er oppsatt på å gjøre det vanskeligere for AES å hevde sin suverenitet og uavhengighet utafor Ecowas og å håndtere felles regionale utfordringer og problemer i politiske urolige omgivelser og geopolitiske spenninger.

Mali, Niger og Burkina Faso befinner seg alle blant de såkalte FN-definerte MUL-landene (Minst utviklede land/Least Developed Countries, LDC) som i 2022 omfattet 46 land: 32 i Afrika, åtte i Asia (Afghanistan, Bangladesh, Jemen, Kambodsja, Laos, Myanmar, Nepal, Øst-Timor), tre i Oseania (Kiribati, Salomonøyene, Tuvalu) og Haiti i Karibia. 

På MUL-lista står også Ecowas-landa Senegal, Gambia, Guinea, Guines-Bissau, Sierra Leone, Liberia, Togo og Benin, sammen med Mauritania, Tsjad og Den sentralafrikanske republikken i Vest-Afrikas “randsone”. Bare Nigeria, Elfenbenskysten, Ghana og Kapp Verde “går fri”.

Mali, Niger og Burkina Faso har også til felles at de er innlandsstater som er delvis dekket av Sahara-ørkenen og det halvtørre Sahel-belte, og de har valgt å forbli i frihandelssystemet til Ecowas. 

Det er andre Ecowas-land som til tider har stengt grensene, begrunnet med faren for smitte fra den islamistiske terrorvirksomheten som sto for «nesten halvparten av alle dødsfall fra terrorisme globalt», ifølge FN-tallene fra april 2024, og eventuelle flyktningstrømmer. AES utgjør mer enn halvparten av det tidligere ECOWAS-territoriet og vel en seksdel av befolkninga på rundt 450 millioner.

USA og Russland i regionen

Bruddene med Frankrike og Russlands økende tilstedeværelse i Vest-Afrika –  samt Kinas økonomiske virksomhet i Afrika generelt – har fått alarmen til å gå i USA selv om Vest-Afrika består av det president Donald Trump kaller “shithole countries”. I begynnelsen av uka varslet Nick Checker, lederen for Afrika-avdelinga i utenriksdepartementet, at han vil besøke Malis hovedstad Bamako for å overbringe USAs «respekt for Malis suverenitet», stake ut en «ny kurs» i forholdet og rette opp «tidligere politiske feiltrinn», ifølge BBC. 

Besøket kommer ikke uten en undertone: – Diplomater må aggressivt minne om USAs gavmildhet, mener Checker uten å dvele nevneverdig ved at Trump har kuttet budsjettet til USAid.

“Aggressivt” kunne neppe vært et verre valgt ord med tanke på at USAid-kuttene kan koste 22 millioner mennesker livet innen 2030, hvorav 5,4 millioner barn under fem år, ifølge professor Davide Rasella på vegne av Barcelonas Instituttet for global helse (ISGlobal) ut fra “den mest omfattende modelleringen til dags dato”, skriver Lancet Global Health (“verdens ledende medisinske tidsskrifter for global helse”), gjengitt av The Guardian tirsdag. 

Checker, som tidligere arbeidet som konfliktanalytiker i CIA, skriver i sin e-post at det «ikke er upassende» å minne afrikanske regjeringer om amerikansk støtte til blant annet bekjempelsen av hiv/aids og kampen mot sult. Han drar til Mali for å «utnytte bistanden bedre for å fremme amerikanske interesser». Det har ført til spørsmål om hvor mye “respekt” Checker har med seg i koffertene og hva han mener med å rette opp “tidligere politisk feiltrinn”. Han legger ikke skjul på at Afrika er «perifert – for USAs interesser».

Formelen er nedfelt i USAs nasjonale sikkerhetstrategi (NSS) som Trump-administrasjonen la fram i desember der det står at bistand skal vike for handel og investeringer. I NSS står det at USA skal «søke partnerskap med utvalgte land for å dempe konflikter, fremme gjensidig fordelaktige handelsforbindelser og gå fra et bistandsbasert paradigme til et investerings- og vekstparadigme».

– Utenriksminister [Marco] Rubio har gjentatte ganger understreket: Utenlandsk bistand er ikke veldedighet – den er utformet for å fremme USAs nasjonale interesser, sier en talspersonen i UD, kalt Foggy Bottom, i Washington, til den britiske avisa. 

Hvordan dette slår ut på ønsket om “felles sikkerhets- og økonomiske interesser» med AES etter at Biden-administrasjonen stoppet det militære samarbeidet etter kuppene, gjenstår å se, blant annet med tanke på AES-landenes militære samarbeid med Russland.

AES sitter på mineralressurser som Trump har stor appetitt på: gull, litium i Mali, uran i Niger. Det passer ikke umiddelbart inn i den panafrikanske linja som særlig Traoré har lagt seg på i sin erklærte motstand mot  «imperialisme» og «nykolonialisme» og som gir gjenlyd blant unge afrikanere i det grad at det vekker uro blant mange afrikanske statsledere. 

Det interessante er at Massad Boulos, seniorrådgiver for Afrika-avdelinga og “fortrolig venn av Trump”, ifølge BBC, allerede i fjor uttalte til den franske avisen Le Monde at «[D]emokrati blir alltid verdsatt, men vår politikk er å ikke blande oss inn i andre lands indre anliggender. Folk står fritt til å velge hvilket system som passer for dem.» 

Dette er ord og vendinger som mer beskriver bunnplanken i Kinas utenrikspolitikk slik stats- og utenriksminister Zhou Enlai (1888-1976) la den fram på den asiatisk-afrikanske Bandung-konferansen (Konferensi Asia–Afrika) i Indonesia i april 1955 med president Sukarno (1901-70) som vert. 

Det avviker kraftig fra hva sjefen for USAs Afrika-kommando (Africom), general Michael E. Langley, som la vekt på honnørordene om viktigheten av godt styresett og miljøspørsmål som del av USAs militære støtte. Honnørordene ble dimittert da Langley overlot Kelley Barracks i Stuttgart, hovedkvarteret til Afrikakommandoen som ble opprettet i oktober 2007, til flyvåpenets general Dagvin Anderson i juni ifjor. 

Nå er hovedfokuset på terrorisme, har Trump gjort til kjenne. Han har delt ut ulike “terrorisme”-merkelapper for å kamuflere andre interesser. 

I fjor besøkte oberstløytnant (pensjonert) Rudolph Attalah, seniorstipendiat ved tankesmias Atlantic Councils Africa Center, Bamako, og Africoms nestleder, general John Brennan, bekrefter at USA fortsatt gir AES-landa aktivt støtte i kampen mot IS og andre jihadistgrupper. USA gir Mali, Burkina og Niger etterretningsstøtte og utelukker ikke våpenleveranser, ifølge Brennan. USAs dronebase i Agadez, med 800 soldater, krasjlandet da Biden allierte seg med Ecowas for å presse president Abdourahamane Tchiani til å sette en dato for valg. 

Siktet er rettet mot IS-Sahel-provinsen (ISSP eller IS-Stor-Sahara, ISGS), «episenteret for global terrorisme». I forrige uke ble flyplassen i Niamey, Nigers hovedstad, angrepet. Kampen mot IS framstår som reell, slik som i Syria og Irak, men har en slagside, selv om Det hvite hus er avslappet med hensyn til det militære nærværet, ifølge Attalah: Russlands militære nærvær gir tilgang til mineralressursene. 

Militærregjeringa i Niger har tatt kontroll over landets viktigste urangruver fra den mangeårige franske operatøren Orano og har engasjert Russland som partnere, melder BBC. Russland har rundt tusen militære kontraktører i Mali og mindre kontingenter av leiesoldater eller regulære tropper i Burkina Faso og Niger. Leiesoldathæren Wagner-gruppa (Gruppa Vagnera) opererer fortsatt, nå under Pavel Prigozjin, sønn av Jevgenij Prigozjen, kjent som “Putins kokk”, til han gjorde opprør på fronten i Ukraina og ble drept i en flystyrt i Kuzjenkino i Tver Oblast (fylket) i august 2023. 

Ecowas-landene, USA og Russland synes å samle seg bak kampen mot IS, uansett andre motiver, for å hindre at jihadi-terroristene infiltrert over grensene og angriper Benin, Togo, Ghana og Elfenbenskysten i nord. Det borger i stedet for flere militære kuppforsøk.

(les Morten Bøås: “Sahel. The Perfect Storm”, Hurst, London, 2025)

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

Denne artikkelen forsøker ikke å mene noe om hvem som har «rett» i Ukraina-krigen, men å påpeke hvordan krigen blir formidlet til det norske publikum.

Hege Nordén.

Foreningen lov og helse, 3. februar 2026.

Da Russland angrep Ukraina den 24. februar 2022 reagerte den europeiske verden med avsky og sjokk. Selvsagt helt forståelige og fullt ut legitime reaksjoner. Sjokket aktiverte antagelig også minner fra andre kriger – samt en binær fortelling – aggressor versus offer.

I vestlige hovedstrømsmedier har konflikten konsekvent blitt presentert gjennom et normativt rammeverk der utfallet allerede er gitt:

Ukraina må vinne.

Russland kan ikke vinne.

Alt annet er uakseptabelt.

Denne holdningen er ikke en analyse: Den er en forutsetning. Og når den forutsetningen er etablert så må informasjon filtreres, eksperter velges selektivt og språket må formes deretter. Dette er en slags psykologisk selvorientering som ikke nødvendigvis er ondsinnet. Men den er, eller kan være, ekstremt villendene. Og i siste instans skadelig, og føre til mye mer lidelse enn nødvendig (om lidelse da anses som nødvendig).

Norge er et lite konsensusland der gruppepsykologi slår hardt. I tillegg har mange, tro det eller ei, stor tillit til både medier og myndigheter. Selv om de siste dagers hendelser antagelig har forårsaket en liten midlertidig knekk. Nordmenn har også lav toleranse for offentlig konflikt, samtidig som vi har et ekstremt høyt moralsk selvbilde.

Vi er helt enkelt de gode.

Avvik fra dette oppleves ikke som uenighet, men som svik, illojalitet og mistenkeliggjøring.

Mennesker som utrykker tvil, eller våger seg på en realistisk analyse blir derfor nærmest stemplet som landssvikere. De er helt enkelt på feil side av historien.

Innenfor et slikt rammeverk blir språket lukket. Kompleksitet forsvinner. Usikkerhet blir uakseptabel. Alternative utfall kan ikke engang tenkes, langt mindre diskuteres.

De som forsøker å analysere krigen gjennom kapasitet, utholdenhet og interesser – slik realister som Asle Toje, Borten og Glenn Diesen gjør – oppleves derfor ikke bare som uenige, men som trusler.

Diesen sier ikke at Russland har rett. Det han kommuniserer er blant annet at Russland kan oppnå sine mål. For et normativt system er dette uakseptabelt. Ikke fordi det er feil, men fordi det åpner for kompromiss. Bryter med den moralske absolutismen, og det gjør lidelsen meningsløs.

Ikke heroisk.

Mottrekket blir derfor at de som kommuniserer denne realistiske analysen må ignoreres, diskrediteres og stemples. Helst beskyldes for å spre russisk propaganda.

Vestlige medier har aldri vært nøytrale under krig. Under Vietnamkrigen var Norge patriotiske, det var først etter nederlaget at et kritisk syn fikk komme frem. Under Irakkrigen ble deres besittelse av masseødeleggelsesvåpen kommunisert som en sannhet. Når det viste seg at Irak ikke hadde disse våpnene, satt kritikken løst. Det samme skjedde under krigen i Afghanistan, dette ble sett på som fremskritt, helt til kollapsen var et faktum.

Våre medier er altså kritiske først når et prosjekt har feilet, aldri mens det pågår og krever oppslutning.

Dette gjennomsyrer nyhetsbildet i massemedia. Russland kan ikke vinne, Ukraina må vinne, og enhver tanke om kompromiss fremstår som moralsk forkastelig. Dette er ikke nøytral analyse, men normativ krigskommunikasjon.

Det er dette som er det egentlige problemet:
Når medier i et demokrati slutter å beskrive virkeligheten slik den er, og i stedet kommuniserer slik de mener den bør være, flyttes oppmerksomheten fra krigens faktiske kostnader til dens moralske begrunnelse. Lidelsene forstås, men tolereres, så lenge utfallet anses som moralsk riktig.

Nyhetssendingen jeg her skal ta utgangspunkt i, illustrerer dette mønsteret i konsentrert form. Den viser hvordan språk, utvalg av stemmer og mangelen på analytisk distanse ikke først og fremst opplyser, men former publikums forståelse. Ikke ved å lyve direkte, men ved å gjenta ett normativt narrativ så konsekvent at andre perspektiver blir utenkelige.

Det er flere år siden jeg så på NRK, men jeg stakk allikevel innom søndag morgen. Av ren nysgjerrighet ville jeg se hvordan de dekket Mette-Marit og Epstein-filene.
Dessverre ble jeg sittende lenge nok til også å få med meg deres dekning av den siste utviklingen i Ukraina-krigen.

Innholdet i denne sendingen var så gjennomsyret av politisk narrativ og normativ krigskommunikasjon at det knapt kunne vært verre – i alle fall ikke i et land som fortsatt kaller seg et demokrati.

Riktignok hadde jeg ikke høye forventninger til NRK i utgangspunktet. Men at det var så ensidig, så skråsikkert og så fullstendig blottet for analytisk rom, satte meg helt ut.

Programlederen introduserer reporteren i Kyiv ved å vise til ødelagt energiinfrastruktur og russisk bombing, samtidig som det nevnes at bombingen har vært stanset frem til denne dagen. Dette skaper et uklart bilde av årsak og tidslinje.

Reporteren beskriver deretter en reell og alvorlig situasjon: tjue minusgrader, manglende varme og mennesker som forlater byen. I denne sammenhengen omtales også omfattende angrep på energisystemet. Først senere fremkommer det at det konkrete strømbruddet i dette tilfellet skyldtes teknisk svikt i kraftnettet.

For seeren blir skillet mellom krigshandling og teknisk sammenbrudd uklart. Ikke fordi det blir sagt direkte, men fordi språk, rekkefølge og kontekst gjør russisk bombing til den implisitte forklaringen.

Videre hevder reporteren at alle han snakker med ønsker slutt på krigen, at nesten ingen tror den kan ta slutt, og at ingen er villige til å gi fra seg territorium. Dette fremstilles uten forbehold eller nyanser.

Resultatet er et selvmotsigende, men normativt konsistent narrativ: full krigstretthet kombinert med total kompromissløshet.

I militær og strategisk kontekst beskrives dette som stalemate – en fastlåst slitasjekrig der kostnadene øker, men ingen vei ut artikuleres. At et slikt utgangspunkt brukes som ramme for videre eskalering, snarere enn refleksjon og diplomati, er i seg selv oppsiktsvekkende.

Videre forteller reporteren at, til tross for kulden, har mange valgt å bli igjen i Kyiv, som en måte å holde byen i gang, og dermed gjøre sin egen innsats for krigen. Slik blir lidelse og mangel på handlingsrom omformet til moralsk heroisme.

Det som fulgte i studio, var nok en forsterkning av det samme budskapet.

Først slapp NRK til en representant for den ukrainske forening i Tromsø. Budskapet var entydig: Ingen ukrainere er villige til å gi fra seg territorium, men alle ønsker at krigen skal ta slutt. Eventuelle forhandlinger kan ikke innebære at Ukraina taper territorium. Zelenskyj bekrefter dette budskapet. Altså en ny åpenbar selvmotsigelse.
Å ønske slutt på krig, men samtidig avvise enhver form for kompromiss, er selve definisjonen på en fastlåst situasjon.

Deretter kommer Knut Hauge, pensjonert diplomat og Russland-ekspert. Det han leverte, var ikke analyse eller diplomati, men absolutte påstander.

Ifølge Hauge har Russland allerede tapt krigen. Problemet er bare at Vladimir Putin ikke har forstått det. Neste steg for å «vinne» krigen er derfor – implisitt – å få Putin til å innse sitt nederlag.

Dette er ikke strategi. Det er ønsketenkning formulert som psykologisk innsikt.

Hauge hevder videre at Russland har tapt enorme mengder soldater (1,2 millioner). Dette tallet er selvsagt umulig å verifisere. Han forteller at Putin nå er presset opp i et hjørne, og at Russland i realiteten står på randen av økonomisk sammenbrudd. Samtidig avviser han fullstendig muligheten for at forhandlinger kan føre frem, mulighet for kompromisser eller alternative utfall.

Dette er moralsk mobilisering. Han hjelper ikke seerne til å forstå mekanismene i krig – hva som faktisk driver den. Han formidler i stedet at krigen fortsetter fordi fienden er dum, gal eller ute av stand til å forstå sitt eget nederlag.

Narrativet er så tett knyttet til identitet og moral at det ikke lenger finnes mentalt rom for tvil, nyanser eller motargumenter.

For å styrke sin egen autoritet legger han til at han snakker russisk og følger russiske medier, hvor det angivelig nå kommuniseres full krise.

Dette er et klassisk autoritetsgrep: epistemisk overlegenhet uten transparens. Det han ikke reflekterer over, høyt i alle fall, er at russiske medier – akkurat som vestlige – er gjennomsyret av krigskommunikasjon og propaganda. Å lytte til dem gir ikke automatisk analytisk innsikt. Som tidligere toppdiplomat i Russland vet han selvsagt dette. Men han unnlater å nevne det.

NRK – en kanal som mange fortsatt oppfatter som nøytral, balansert og etterrettelig, serverer altså nyheter gjennom et helt fastlåst normativt rammeverk til sine seere.

Når statlige medier kommuniserer krig som et moralsk drama uten utgang, der kompromiss fremstilles som umoralsk og alternative utfall som utenkelige, låses både opinion og politikk. Hvor lenge kan en krig uten mentalt rom for avslutning vare? Svaret er altfor lenge – mye lenger enn «nødvendig».

Og mens kommentatorer allerede har avgjort hvem som «vinner», forsvinner ett faktum fullstendig fra samtalen:

Taperne er menneskene.
Ukrainske og russiske.
Sivile og soldater.

Jo lenger krigen varer, desto flere dør – uten at utfallet kan garanteres.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Israel kalte kjemikaliene ‘ikke-giftige’, men advarte UNIFIL om å ‘ta dekning’.

I tillegg til Israels pågående fiendtlighet mot FNs fredsbevarende operasjon i det sørlige Libanon, rapporterte UNIFIL at søndagens operasjoner nær Blå Linje ble forstyrret da IDF begynte å slippe et uidentifisert kjemikalium over området nær fredsbevarerne.

Av Jason Ditz.

Antiwar.com, 2. februar 2026.

UNIFIL sa at handlingene brøt med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1701, og selv om Israel hevdet at kjemikaliene var «ikke-giftige», rådet de også UNIFIL-personell i området til å «rydde området og søke dekning».

Etter advarselen trakk UNIFIL-personell seg tilbake fra Blå Linje-området og kunne ikke komme tilbake på omtrent ni timer. Selv om ingen ser ut til å ha blitt skadet, er det fortsatt ingen avklaring på hva disse kjemikaliene faktisk er, eller konsekvensene for landet, som i stor grad består av jordbruksland i området der kjemikaliene ble sluppet.

En uttalelse fra Libanons miljødepartement presenterte Israel-operasjonen som «miljøødeleggelse med mål om å undergrave motstandskraften til innbyggerne i det sørlige Libanon», og selv om det igjen ikke er klart hva disse kjemikaliene egentlig var, er dette så nær en forklaring vi har fått fra noen.

Israel har en tendens til å trakassere UNIFIL-personell ganske regelmessig. Israelske styrker åpner ild mot UNIFIL-patruljer, selv om disse patruljene er tydelig markert, og avfeier stort sett hendelser der fredsbevarende FN-styrker faktisk blir såret, og hevder at UNIFIL i hemmelighet samarbeider med Hizbollah.

Israel har kjempet for at FN skal trekke tilbake UNIFIL-mandatet, og selv om de mislyktes i valget i 2025, fikk de et ikke-bindende løfte om at det ikke skulle bli flere mandatfornyelser etter 2026, så dette er teoretisk sett det siste året Israel av og til må slippe granater på FNs fredsbevarende styrker eller skyte mot dem, i hvert fall i Libanon.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

UNIFIL Operations Disrupted as Israel Drops Mystery Chemicals in Southern Lebanon

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Jason Ditz er seniorredaktør for Antiwar.com. Han har 20 års erfaring innen utenrikspolitisk forskning, og arbeidet hans har blitt publisert i The American Conservative, Responsible Statecraft, Forbes, Toronto Star, Minneapolis Star-Tribune, Providence Journal, Washington Times og Detroit Free Press.

---

Problemet er ikke bare at overlegen kan virke som «ekspert» og samtidig få penger fra produsenten av slankesprøyten han skryter av. Verre er det at NRK velger ham. Fant de ingen andre?

Av Julia Schreiner Benito.

Helsemagasinet.

I så fall kan ikke NRK ha lett, for Norge er fullt av habile fagfolk på overvekt og fedme, inkludert mange som for lengst har forstått at forklaringen «kalorier inn og ut» er like unyansert som utdatert. Den ene «eksperten» NRK inviterte til Debatten for å vurdere slankesprøyter mottok inntil 2025 honorar fra Novo Nordisk – produsenten av slankesprøyten Wegovy.

Overlegen nevnte verken tarmhelse eller hormoner i sin forklaring på overvekt og fedme.

Hjelmesæth blir ikke mer habil av at vi får vite at han er inhabil.

NRKs seere må få slippe å vurdere habilitet

Det handlet altså om slankesprøyter på Debatten 15. januar, og NRK lot deres overtramp bli seernes ansvar ved å innlede med at overlege Jøran Hjelmesæth har fått betaling fra Novo Nordisk. Så enkelt, og ryggen fri? Nei.

Hjelmesæth blir ikke mer habil av at vi får vite at han er inhabil. Seeren må få slippe å vurdere habilitet fra sofakroken. Det er NRKs jobb å velge uavhengige kilder, særlig når sterke kommersielle krefter er involvert. Når NRK igjen og igjen velger Hjelmesæth som autoritet, legitimerer de hans bindinger: Han er inhabil, og det er greit!

Til sammen mottok Hjelmesæth kr 90.435,- for årene 2022, 2023 og 2024 fra Novo Nordisk, som lager Wegovy.

Når NRK igjen og igjen velger Hjelmesæth som autoritet, legitimerer de hans bindinger: Han er inhabil, og det er greit!

NRK skaper maktkonsentrasjon og ekskludering

NRK har en fast stall av «eksperter» med samme oppfatninger – ikke bare innen helse. Slik forsterker institusjoner og makthavere hverandre. Legemiddelindustri, medisinske autoriteter og mediehus inngår i et nettverk av gjensidig bekreftelse.

LES OGSÅ Fagartikler som markedsføring

Konsekvensen er ikke bare maktkonsentrasjon, men også utestenging. Hver gang de samme vennene av NRK gjester kanalen, forsvinner rommet for uavhengige fagfolk, tverrfaglige perspektiver og kritiske stemmer. Fedmefeltet er komplekst og omstridt, men NRKs kildevalg gir inntrykk av at det kun finnes én autoritativ sannhet.

Hjelmesæth sier at han har sluttet å kreve personlig honorar for oppdrag for legemiddelfirmaer – for «å dempe interessekonfliktutfordringen». Men skaden er skjedd, og temaet omhandler oss alle – tykke som tynne: Debattens tema var om hvorvidt flere bør få tilgang til slankesprøyter og om staten bør betale mer for dem.

Det var altså ingen liten sak Hjelmesæth fikk konstatere om, og det med store lommer og kunnskapshull.

---

Denne artikkelen ble publisert av Helsemagasinet.

I desember 2025 koordinerte Verdens helseorganisasjon i stillhet en storstilt pandemisimulering i den vestlige Stillehavsregionen. Øvelsen, kjent som IHR-øvelse CRYSTAL, involverte 31 land og områder, og ble av WHO selv utformet som «forberedelser til den neste pandemien».

Natalie Winters.

2. februar 2026

Den frasen var ikke en kommentar. Det var den offisielle tittelen og formålet med øvelsen.

(Det internasjonale helsereglementet (IHR 2005) er et juridisk bindende regelverk administrert av Verdens helseorganisasjon (WHO) for å hindre spredning av alvorlige helsetrusler over landegrensene. Det fungerer som en global «smittevernlov» som krever varsling av utbrudd, samtidig som unødvendige reise- og handelsrestriksjoner skal unngås. Red.)

Ifølge WHOs regionale pressemelding gikk CRYSTAL over flere uker i desember og simulerte fremveksten av en ny luftveissykdom med potensial for internasjonal spredning. Deltakende myndigheter ble ikke bedt om å diskutere teori. De ble bedt om å reagere i sanntid på varsler, verifisere informasjon, gjennomføre risikovurderinger og koordinere tiltak på tvers av etater.

Øvelsen ble organisert gjennom WHOs regionale kontor for det vestlige Stillehavet og gjennomført under de internasjonale helseforskriftene, det bindende rammeverket som styrer hvordan land varsler WHO og reagerer på folkehelsekriser med grenseoverskridende implikasjoner.

WHO oppgir at deltakerne ikke bare inkluderte nasjonale helsedepartementer, men også tjenestemenn med ansvar for innreisepunkter, grensekoordinering og myndighetskommunikasjon. I praksis ble de samme systemene som brukes under reelle nødsituasjoner – flyplasser, havner, tverretatlige koordineringskanaler – aktivert for simuleringen.

WHOs egen beskrivelse understreker at CRYSTAL ble utviklet for å teste hvordan land ville fungere under et utbrudd som utviklet seg, ikke etterpå. Organisasjonen fremhevet «informasjonsdeling i sanntid», «tverrsektoriell koordinering» og beslutningstaking under press som kjerneelementer i øvelsen.

Innramningen er bemerkelsesverdig. WHO beskrev ikke øvelsen som forberedelse til et hypotetisk scenario. De refererte gjentatte ganger til beredskap for «den neste pandemien».

Hvordan dette sammenlignes med hendelse 201

CRYSTAL er ikke første gang globale institusjoner har kjørt pandemisimuleringer ved hjelp av realistiske scenarier for luftveisvirus.

I oktober 2019, bare uker før COVID-19 ble offentlig identifisert, ble Event 201 holdt i New York. Denne øvelsen ble organisert av Johns Hopkins Center for Health Security, World Economic Forum og Bill & Melinda Gates Foundation.

Hendelse 201 simulerte en ny koronaviruspandemi, med fokus på koordinering fra myndigheter, offentlig kommunikasjon, økonomiske forstyrrelser og sammenbrudd i forsyningskjeden. I likhet med CRYSTAL ble den presentert som fiktiv. I likhet med CRYSTAL behandlet den en global respiratorisk pandemi som en forventet fremtidig hendelse.

Forskjellen er skala og autoritet.

Hendelse 201 var en engangsøvelse som involverte eksperter og institusjoner. CRYSTAL ble kjørt direkte gjennom WHO, involverte dusinvis av regjeringer, og ble gjennomført som en del av et tilbakevendende regionalt simuleringsprogram knyttet til internasjonale juridiske forpliktelser i henhold til IHR.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Natalie Winters. Hun er journalist og korrespondent ved Det hvite hus.

---

Europeiske nasjoner påberoper seg suverenitetens språk og motstand mot Trump, samtidig som de opprettholder eller forblir eller til og med intensiverer avhengighetsstrukturene – først og fremst via NATO selv.

Thomas Fazi.

3. februar 2026.

Det årlige møtet i World Economic Forum i Davos er ikke kjent som et arnested for antiimperialistisk motstand, langt mindre antiamerikansk retorikk. Likevel var dette utvilsomt tonen i mange taler som ble holdt i år.

Den mest slående og omtalte intervensjonen kom fra Canadas statsminister, Mark Carney [som jeg analyserte i detalj her ]. Carney erklærte åpent den såkalte «regelbaserte internasjonale orden» for død – og stilte til og med spørsmål ved om den noen gang virkelig hadde eksistert. Han innrømmet at denne ordenen alltid, i det minste delvis, var en fiksjon: En orden der regler ble anvendt selektivt av hegemonen for å fremme sine interesser, mens underordnede makter gikk med på skuespillet fordi de dro nytte av det.

Men denne avtalen, hevdet Carney, har kollapset nå som USA har rettet sine tvangsmidler mot vestlige allierte selv. «Dette er ikke suverenitet. Det er utøvelse av suverenitet samtidig som man aksepterer underordning», sa han, og hentydet tydelig til Trumps trusler mot Grønland – og Canada selv.

Carneys konklusjon er at mellomrangerte vestlige makter må bryte rekkene med hegemonen og faktisk koordinere seg for å motstå den.

Mange europeiske ledere i Davos så ut til å gjenta denne følelsen. «Å være en lykkelig vasall er én ting, å være en ulykkelig slave er noe annet», bemerket Belgias statsminister Bart De Wever. «Dette er ikke tiden for ny imperialisme eller ny kolonialisme», erklærte Frankrikes president Emmanuel Macron. Stilt overfor Trumps aggressive unilateralisme er det på tide å «gripe denne muligheten og bygge et nytt uavhengig Europa», argumenterte presidenten for Europakommisjonen, Ursula von der Leyen.

Slike uttalelser har fått noen kommentatorer til å antyde at transatlantiske spenninger, som har ulmet siden Trump kom tilbake til makten, eskalerer til et regelrett opprør mot Washington. En nærmere titt peker imidlertid på en ganske annen virkelighet.

En første ledetråd ligger i det faktum at alle europeiske ledere i Davos – som Carney selv – bekreftet sin forpliktelse til NATO og til stedfortrederkrigen i Ukraina. Hvordan kan man troverdig hevde å søke «uavhengighet» fra USA samtidig som man forblir fast forankret i NATO – det primære instrumentet som Washington lenge har brukt til å underordne sine vestlige «allierte» militært – og aktivt støtter en stedfortrederkrig som har vært den sentrale drivkraften bak Europas økonomiske forfall og geopolitiske hypervassalisering?

Det er mye diskusjon i dag om et såkalt «europeisk NATO» – et NATO uten USA. Men dette er en fantasi. NATO er strukturelt forankret i amerikansk lederskap, kapabiliteter og kommandostrukturer. Dermed representerer ikke europeisk opprustning innen NATO et brudd med den eksisterende orden, snarere forsterker den det atlantiske systemet og utdyper Europas strukturelle avhengighet av nordamerikansk makt. Dette burde fjerne enhver illusjon om europeisk strategisk autonomi eller suverenitet.

Grønland er det mest åpenbare eksempelet på kløften mellom retorikk og materiell virkelighet. Offentlig poserer europeiske ledere som forsvarere av Danmarks suverenitet og fordømmer Trumps anneksjonstrusler som brudd på folkeretten. I praksis har de imidlertid allerede gått i gang med å militarisere Grønland – og Arktis mer generelt – innenfor rammen av NATO. Dette ble eksplisitt gjort av NATOs generalsekretær Mark Rutte i Davos: «President Trump og andre ledere har rett. Vi må gjøre mer der. Vi må beskytte Arktis mot russisk og kinesisk innflytelse».

Denne holdningen presenteres som et alternativt svar på Trumps trusler. I virkeligheten tilsvarer det en kapitulasjon for dem: Grønland blir i praksis plassert under amerikansk kontroll via NATO. Trump selv har skrytt av at pågående forhandlinger gir USA «full tilgang» uten at USA «betaler noe».

Ironisk nok er dette et skoleeksempel på den samme «performative suvereniteten» som Carney selv fordømte – en holdning som snakker autonomiens språk, samtidig som den fullt ut aksepterer det materielle faktum av underordning gjennom integrerte NATO-kommandostrukturer, USA-kontrollert kritisk infrastruktur og vestlige finansielle arkitekturer.

I mellomtiden, til tross for all praten om Grønlands rett til selvbestemmelse, blir grønlenderes egne preferanser satt til side. Mange innbyggere har uttrykt frustrasjon over å bli behandlet som objekter for geopolitiske forhandlinger snarere enn som et folk med handlefrihet. Selv om noen grønlendere ser et behov for økt overvåking og sikkerhet i Arktis gitt globale spenninger, understreker de at dette ikke bør gå på bekostning av suverenitet eller brukes til å rettferdiggjøre ekstern kontroll. Men realiteten er at avgjørelsen allerede er tatt uavhengig av lokalt samtykke.

Man har derfor rett til å spørre om denne episoden er en klassisk «bad cop-good cop»-manøver utformet for å oppnå det langvarige målet om å militarisere Grønland. Logikken er kjent: Først introduseres et verst tenkelig scenario, deretter presenteres en «alternativ» løsning – lenge ettertraktet, men tidligere politisk uholdbar – som det eneste levedyktige middelet for å avverge katastrofe.

Til syvende og sist fremstår Davos-retorikken om autonomi og motstand mindre som et geopolitisk vendepunkt enn en omprofilering av imperiet, der suverenitetens språk i økende grad påberopes selv om avhengighetsstrukturene vedvarer eller til og med intensiveres.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

---

Les også:

Giuseppe Tomasi di Lampedusa i Leoparden: «Hvis vi vil at alt skal forbli det samme, må alt endres».

Saken om vår kronprinsesse og Epstein viser at vi må lære oss å skille mellom hva som er moralsk kritikkverdig og hva som er et systems atferd. Mette-Marit har handlet på en måte som kanskje gjør henne uegnet til å bli vår dronning. Hun må stå til ansvar for en umoralsk atferd. Det samme gjelder figurer som Jagland og Rød-Larsen.

Bjarne Berg Wig.

Men her dukker det opp noe som betyr mye mer for deg og meg og for verden: Hva dette systemet er, og hva det faktisk gjør?

Et system er et nettverk av gjensidige faktorer som til sammen skaper en spesiell virkning. Den virkelige verden er systemer. Vår egen kropp, naturen rundt oss er slike interaksjoner som til sammen skaper liv. En bil er et system av komponenter som gjør den i stand til å flytte oss fra A til B. Ingen deler av bilen flytter den, men den gjensidige avhengige interaksjonen mellom de ulike delene av bilen gjør det. Og vi ser at alle systemer har selvoppholdende dynamikk (såkalt homeostase) som gjør at de finner en slags balanse.

Seksualforbryteren Epstein har vært en slags node i et system. Når vi skal forsøke å forstå dette systemet, må vi fjerne moralismen og kaldt og rolig studere dets virkning (hva det faktisk gjør), og deretter studere hvilke komponerer som virker sammen og det mønsteret av interaksjoner (aksjon-reaksjon) som skaper denne virkningen. Systemtenkeren og kybernetikeren Stafford Beer (1926-2002) fant opp en huskeregel han kalte POSIWID – «purpose of a system is what it does». Formålet met et system er det det gjør. Ved å bruke POSIWID lærer vi å skille hva et system sier det skal gjøre og hva det faktisk gjør. Deretter kan vi studere hvilke mønster av interaksjoner som skaper denne virkningen.

The purpose of a system is what it does

Hva er det interaksjonen mellom sentrale moguler som Maxwell, Epstein, Bill Gates, Clinton og andre faktisk leverer? Det leverer flere målbare virkninger.

• Overskudd på investeringer – kapitalakkumulasjon.
• Tilgang på finansiering til kjøp av eiendommer eller andre verdier.
• Penger til finansiering av såkalt humanitære tenketanker eller fond.

I tillegg ser det ut til at det fremmer spesielle geopolitiske interesser som kan knyttes til staten Israel (Mossad) og de store internasjonale kapitalfondene og deres nettverk knyttet til World Economic Forum i Davos (aktør som dukker opp, Børge Brende). Det siste er indikasjoner og vi må finne konkrete bevis og målbare virkninger. Nå er dette systemet i ubalanse akkurat som en båt som vugger til den ene siden, men foreløpig uten å ta inn vann, men motkreftene vil straks forsøke å gjenopprette balansen i systemet. Her er det «balanserende» krefter i sving som vi ikke så lett kan observere direkte.

Et annet slikt delvis skjult nettverk av den vestlige eliten av finansfolk, topp-politikere og mediefolk, er Bilderberg-gruppen som møtes årlig til en tredagers konferanse. Jens Stoltenberg ble i 2024 utpekt til med-leder av denne gruppen.

Disse systemene er ikke først og fremst styrt av onde mennesker, men av interesser. Alle aktørene i systemet har nøyaktig samme interesser, men samspillet mellom dem er nok til at det tjener deres egen «sak». Derfor vil aktørene til sammen ha interesse av å opprettholde og forsvare det. Altså motiv for å beholde en virkning. Det er derfor det finns.

At flere av disse menneskene også har umoralsk og kriminell atferd, må vi fjerne fra «ligningen» for å studere og forstå systemet.

Epstein-dokumentene avslører at helt sentrale folk i den såkalte norske «eliten» har vært involvert i svært tvilsom virksomhet som igjen har forgreining til grov kriminalitet. Samtidig kan vi vise at Økokrim som skulle være et kontrollorgan i stedet er blitt superelitens beskyttelsesorgan. Hvis det norske rettssystemet hadde fungert slik det italienske gjorde under Mani pulite-operasjonen på begynnelsen av 1990-tallet, hadde de sittet i varetekt alle sammen – flere titall av dem.

Pål Steigan.

Mani pulite («rene hender») var en aggressiv, landsdekkende etterforskning ledet av aktive dommere og påtalemyndigheter (bl.a. Antonio Di Pietro, Gherardo Colombo, Piercamillo Davigo) som brukte:

Massiv bruk av varetektsfengsling som pressmiddel – selv for relativt «små» beløp eller indirekte medvirkning – for å tvinge frem tilståelser og samarbeid (pentiti-lignende mekanisme).

Kaskadeeffekt: Én pågripelse og tilståelse førte til neste, som igjen førte til neste. Dette førte til at tusenvis av politikere, byråkrater og forretningsfolk ble etterforsket, hundrevis arrestert, og flere partier kollapset nesten fullstendig (Tangentopoli).

Italienske dommere tolket korrupsjon bredt, inkludert ulovlig partifinansiering, kickbacks, utpressing og medvirkning, og var villige til å bruke forebyggende varetekt i stor skala.

I Norge begår «eliten» forbrytelser som ville ha sendt dem rett i varetekt i 90-tallets Italia, men hos oss skjer det ingenting. Det er ikke en gang avhør. De skyldige bare fortsetter som før eller får en annen jobb og eventuelt rykker oppover i systemet.

Eksempler på ting som kunne blitt tolket bredt:

• Uformelle nettverk og gjensidige tjenester i olje-/energi-sektoren.
• Partifinansiering via selskaper/stiftelser.
• Kontakter til utenlandske milliardærer/fonds (Epstein-saka er bare ett eksempel, legg til Soros, Bill Gates og Clinton Foundation).
• Konsulentoppdrag, styreverv og etterlønnsordninger for toppolitikere.

Klassejustis

Opp mot denne nesten kjærlige behandlinga av hvitsnittforbryterne kan vi stille den brutaliteten NAV ofte viser overfor «småfolket».

NAV har en lav terskel for å gå til politianmeldelse ved mistanke om bevisst feilopplysning eller unnlatelse som fører til feilutbetaling (trygdebedrageri, § 276 straffeloven eller grovt bedrageri). Dette gjelder ofte:

• Manglende melding om arbeid/inntekt mens man mottar arbeidsavklaringspenger (AAP), sykepenger eller lignende.
• Opphold i utlandet uten å melde det (før NAV-skandalen ble dette straffet hardt, selv om det var lovlig etter EØS-regler).
• Feil i meldekort (f.eks. underrapportering av timer).

Statistikk fra NAV selv (per 2024–2025):

• I 2023: 625 personer anmeldt for bedrageri.
• I 2024: 346 personer anmeldt for bedrageri (totalt over 76 millioner kr svindlet).
• Mange saker gjelder beløp i hundretusen-klassen (f.eks. 300–400 000 kr), og straffen er ofte ubetinget fengsel – selv for førstegangstilfeller eller moderate summer.

Eksempler fra dommer: 90 dager fengsel for 356.000 kr. urettmessig AAP (tilståelse ga rabatt). 1 år og 3 måneder ubetinget for 390.000 kr. + tidligere dom; 8 måneder ubetinget for gjentakelse. Professor Petter Gottschalk (BI) har påpekt at trygdesvindel straffes hardere enn mange hvitsnippforbrytelser – fengsel normalt ved svindel over ca. 90–100.000 kr. (1G-ish), mens større økonomiske saker i næringsliv ofte får betinget eller mildere.

NAV-skandalen (2019–) viste ekstreme tilfeller: Minst 80–100 personer urettmessig dømt (noen sonet fengsel) pga. feiltolkning av EØS-regler. Mange vanlige folk (ofte lavinntekt, syke, enslige foreldre) ble tiltalt, dømt og måtte betale tilbake store summer – selv etter frifinnelse i noen tilfeller. Terskelen for anmeldelse er lav (ofte fra 2/3 G ≈ 60–70.000 kr.), og NAV samarbeider tett med politiet. Saker går raskt til straffeforfølgelse hvis det er bevis for forsett/unnlatelse.

NAV går aggressivt etter vanlige folk med anmeldelse, straffesak og fengsel selv for moderate summer eller unnlatelser – ofte raskt og med lav terskel. Økokrim er langt mer tilbakeholden mot politisk/næringslivseliten, der saker sjelden når tiltale og nesten aldri varetekt. Dette er en klassebasert ulikhet i rettshåndhevelse: Streng mot de som mottar velferd, mild mot de som forvalter makt og økonomi.

Ingen uavhengig kontrollinstans

I prinsippet har vi i Norge et maktfordelingsprinsipp mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Men i virkeligheten røres dette sammen. Regjeringa gir de facto lover via fullmakter og forskrifter, hvis da ikke lovene gis av EU-kommisjonen. Og Høyesterett viser gang på gang at den ikke fungerer som noen kontrollinstans overfor regjering og statsadministrasjon. Økokrim og Riksrevisjonen, som skulle være uavhengige kontrollinstanser fungerer ikke som det.

Hva ville vært den italienske «rettsforståelsen» importert til Norge?

• Korrupsjon/økonomisk kriminalitet ville bli sett på som systemisk og organisert – ikke bare isolerte handlinger.
• Nettverk, gjensidige tjenester, «donasjoner», reiser, konsulenthonorar og lobbykontakter ville blitt tolket bredt som bestikkelse, medvirkning eller hvitvasking hvis de gir urettmessig fordel.
• Preventiv varetekt vile blitt brukt systematisk for å hindre bevisforspillelse, sikre samarbeid (tilståelser) og skape kaskadeeffekt: Én varetektsfengsling → tilståelse → ny pågripelse.
• Det ville ha vært lav terskel for å starte etterforskning mot høytstående personer, uten å vente på «perfekte» bevis.

Hvordan ville det sett ut i Norge i 2026?

Startpunktet – Epstein-filene som utløser

I stedet for Økokrims nåværende forsiktige «vi vurderer hele materialet, det tar tid» (per 2.–3. februar 2026), ville en Mani pulite-inspirert aktor/dommer umiddelbart åpne brei etterforskning mot alle norske navn i filene (Jagland, Rød-Larsen, Juul, Brende, Mette-Marit m.fl.). Dokumenter om bolighjelp (2014), reisetilbud, besøk i Strasbourg/New York, e-poster om potensielle øy-planer ville blitt tolket som mulige tegn på økonomisk avhengighet eller medvirkning til Epsteins nettverk.

Flere personer (inkludert tidligere toppolitikere og diplomater) ville bli innkalt til avhør med umiddelbar varetektsfengsling begrunnet i fare for bevisforspillelse (sletting av e-poster, koordinering av forklaringer). Jagland ville trolig vært blant de første – hans planlagte redegjørelse via advokat ville blitt sett som irrelevant. I stedet ville han sittet i varetekt for å «sikre samarbeid». Samme med Rød-Larsen (kjent for andre kontroversielle nettverk).

Kaskadeeffekt mot breiere elite

Under varetekt ville presset føre til tilståelser eller delvis samarbeid: «Ja, jeg tok imot reise/gave, men det var også X og Y som…». Dette ville trekke inn:

• Flere Ap/Høyre-topper med utenlandske kontakter.
• Næringslivsfolk som har finansiert partier eller mottatt «konsulentoppdrag».
• Styreverv, pensjonsordninger og «velvilje»-ordninger i offentlig sektor.
• Potensielt saker fra olje/energi-sektoren, der uformelle nettverk er vanlige.

Resultat: Hundrevis av ransakinger, beslag av telefoner/PC-er hos politikere, byråkrater og toppledere. Medier ville eksplodere med lekkasjer, og flere partier ville rammes hardt (som i Italia der kristendemokrater og sosialister kollapset).

Bill Gates / GAVI

Norge har siden tidlig 2000-tall gitt betydelige summer til vaksinealliansen GAVI (som Bill & Melinda Gates Foundation var med å starte og fortsatt sitter i styret for). Totalt over 8–10 milliarder kroner gjennom årene, med årlige bidrag på rundt 1 milliard i perioder.

Milliarder til jihadistene i Syria

Norge har gitt 20 milliarder «til Syria», noe som i realiteten betydde støtte til johadister eller jihadist-tilknyttede grupper. Penger ble sendt i bunkevis og det har ikke eksistert noen reell kontroll.

Ukraina: 100 milliarder til et gjennomkorrupt land

Norge har gitt rekordstore summer: 12,5 milliarder i sivil/humanitær bistand i 2025 alene (totalt langt over 80 milliarder siden 2022 via Nansen-programmet). UD og Norad sier de har «nulltoleranse for korrupsjon» og støtter anti-korrupsjonsorganer i Ukraina (48 millioner i 2025). Likevel: Ukraina rangeres fortsatt høyt på korrupsjonsindekser, og det har vært avsløringer om misbruk i landet. Analytikere sier at mellom 10% og 30% går til korrupsjon. I en Mani pulite-tankegang er den som gir penger til et korrupt system sjøl en økonomisk kriminell.

Problemet med Norge: Systemisk korrupsjon

Systemet tillater høy risiko uten alltid å kreve full sporbarhet – spesielt i konflikt- eller høykorrupte land. Norad og UD innrømmer korrupsjonsrisiko, men prioriterer geopolitisk/humanitær innsats («vi hjelper til tross for risikoen»). Riksrevisjonen har kritisert manglende systematisk oppfølging i flere saker, men det har ikke hatt noen effekt.

Eliten beriker seg

Terje Rød-Larsen, tidligere FN-diplomat og president for International Peace Institute (IPI), hadde økonomiske bånd til Jeffrey Epstein. Han mottok et personlig lån på $130.000 fra Epstein i 2013, som ble tilbakebetalt, men formålet er ukjent. IPI mottok også $650.000 i donasjoner fra Epstein-relaterte stiftelser, noe Rød-Larsen unnlot å informere styret om. Dette førte til hans avgang i 2020 etter medieavsløringer. I Epstein-dokumentene fra januar 2026 nevnes Rød-Larsens barn som begunstigede i Epsteins vilje ($5 millioner hver). Og det er mye mer.

Jens Stoltenberg som var NATO-generalsekretær fra 2014–2024, hadde en årlig lønn på ca. 3,7 millioner kroner (317 700 euro), som var skattefri i Norge per Ottawa-avtalen. Han mottok også pensjon og etterlønn, som bidro til at formuen hans økte fra ca. 5 millioner til 18 millioner kroner i 2025. Totalt anslås skattefri inntekt fra NATO-perioden til rundt 37 millioner kroner. Jobben som generalsekretær fikk han som belønning for å bombe Libya sønder og sammen i 2011.

Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet 2009–2019, hadde en lønn på ca. 3 millioner kroner årlig, skattefri både i Norge og Frankrike. Han bodde i et palass on hadde mange frynsegoder. Han betalte null skatt i Norge i perioden, men en intern skatt til Europarådet. Etter avgang mottok han etterlønn på ca. 3 millioner over tre år og pensjon på 400.000 kroner årlig. Sammen med Gro Harlem Brundtland og Stoltenberg anslås tre tidligere statsministre å ha tjent over 80 millioner skattefritt i utlandet.

Som sjef for WEF har Børge Brende en lønn på 18,5 millioner kroner.

Jan Christian Vestre (helseminister siden 2024, tidligere næringsminister). Hans møbelfabrikk (The Plus, eid 70% av ham) har fått kommunale avtaler, inkludert tomteavtale til 1 krone og kontrakter uten reelt anbud.

En korrupt oljestat

Norge flyter av oljepenger. De forvaltes av staten, det vil si den politiske eliten, som i realiteten mener det samme og dekker hverandre. You scratch my back – I scratch yours. Men enslige mødre kan vi være enige om å knuse.

Statens pensjonsfond utland, Oljefondet, utgjør en enorm ressurs – over 19.000 milliarder kroner per tidlig 2026 – som forvaltes av staten, altså den politiske eliten. Denne eliten deler i stor grad samme verdensbilde (uavhengig av parti), samme nettverk og samme karriereveier (internasjonale verv, styreverv, konsulentroller). Det skaper en implisitt «you scratch my back, I scratch yours»-dynamikk, der gjensidig beskyttelse og karrierehjelp er normen.

Uten evne til korreksjon

Den sørgelige konklusjonen av denne gjennomgangen er at vi har et system som er systemisk korrupt og der det ikke finnes checks and balances. Det er et klassebasert elitesamfunn der kontrollinstansene de facto ikke kontrollerer og bare underklassen får svi. Politikerkasten og deres venner i medier og styringsverk utgjør et samlet hele uten korrektiv. Ikke en gang Mani Pulite. Det betyr at systemet er ute av stand til å korrigere seg sjøl.

Vi har sett et mønster der:

Enorme summer (oljepenger, bistand, internasjonale overføringer) flyter gjennom systemet uten at noen stilles til reell ansvarlighet når ting går galt eller havner i gråsoner.

De som forvalter makta og pengene beveger seg i et lukket kretsløp: politikk → internasjonale verv → NGO-toppstillinger → høye lønninger (ofte skatteoptimalisert) → styreverv → konsulentroller → tilbake til politikk.

Kontrollinstansene (Økokrim, Riksrevisjonen, domstolene) er enten for forsiktige, for habilitetsbelastede eller for underfinansierte/undermandaterte til å true kjernen i dette nettverket.

Samtidig fungerer NAV, Skatteetaten og politiet som en effektiv kontrollmaskin mot de som har minst makt og minst ressurser til å forsvare seg – der terskelen for straff er lav og konsekvensene harde.

Dette skaper et klassebasert elitesamfunn der «checks and balances» i praksis bare gjelder nedover i systemet, ikke oppover.

Når systemet ikke lenger har interne korrektiver som faktisk biter, og når det ikke finnes noen ekstern mekanisme som tvinger frem sjølkorrigering, da blir det ute av stand til å rette seg selv. Dessuten sørger presse og politiet til å utdefinere og kneble enhver kritiker. Det kan fortsette å eksistere lenge fordi oljepengene smører hjulene, tilliten fortsatt er høy nok blant flertallet, og alternativene virker verre eller urealistiske.

Et slikt system er dømt til å kollapse.