De som fortsatt tror at en tidligere AP-topp – nå sjef for Økokrim – Pål Lønseth, vil granske sine egne partikolleger eller Brende for den sak skyld, må nok tro om igjen.

Marius Reikerås.

For dette er historien om Økokrim, norsk toppolitikk – og om Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Del gjerne.

For i tur og orden har han allerede loset statsråder og tidligere statsministere trygt ut av knipa. Da er det på sin plass å oppsummere noen av de tidligere prestasjonene, før du konkluderer rundt Jagland, Rød-Larsen, Faremo og Brende:

1. Anette Trettebergstuen – vennskap som forvaltningsmodell

Trettebergstuen rakk knapt et halvt år som kulturminister i 2023 før hun måtte gå. Også straffesaken ble henlagt med største selvfølge av Lønseth.

I sin korte statsrådstid satte hun tilsynelatende norgesrekord i venneutnevnelser.

Statens spillmonopol, Norsk Tipping, har ligget på Hamar i uminnelige tider – også Trettebergstuens hjemby. Som kulturminister var hun konstitusjonelt ansvarlig.

Utnevnelsene lot ikke vente på seg:

Renate Larsen, venninne: styremedlem i Den Norske Opera.

Bård Nylund, LO-leder og fadder til hennes sønn: medlem av Likestillings- og mangfoldsutvalget, senere styremedlem i Norsk Folkemuseum.

Tina Stiegler, venninne: foreslått til styret i Den Nationale Scene – med tilhørende honorarer.

Thomas Breen, fylkesordfører i Innlandet: styremedlem i Norsk Tipping.

Stein Erik Lauvås, tidligere Ap-representant: nestleder i Norsk Rikstoto.

Sylvia Brustad, nær venninne: styreleder i Norsk Tipping, med årlig honorar på 278.000 kroner.

Økokrims dom: Helt i orden.

2. Anniken Huitfeldt – «uvitende inhabil»

Anniken Huitfeldt introduserte et nytt begrep i norsk forvaltningshistorie.

Fakta er likevel disse:

April 2022: Huitfeldt møter Magseis Fairfield og Kongsberg Gruppen i India.

Mai 2022: Ektemannen Ola Flem kjøper seg kraftig opp i Magseis.

Juni 2022: TSG kjøper Magseis. Kursen skyter i været. Flem selger seg helt ut samme dag.

(TSG refererer oftest til TSG Nordic A/S, en ledende europeisk leverandør av utstyr og tjenester for bensinstasjoner og energiløsninger (tidligere Tokheim Services Group). Red.)

Senere:

Mai 2023: Huitfeldt møter Kongsberg Gruppens ledelse.

Samme uke kjøper Flem aksjer i Kongsberg Gruppen.

September 2023: Selskapet kunngjør sin største kontrakt noensinne – 16 milliarder kroner.

Økokrims vurdering: Ingen problemer.

3. Erna Solberg – spåkulens dronning

Erna Solberg og ektemannen Sindre Finnes har gjennom en årrekke demonstrert en nærmest overnaturlig timing i aksjemarkedet.

Eksempler:

Nordic Mining

Regjeringen åpner for sjødeponi.

Finnes kjøper aksjer.

Kursen stiger rundt 175%.

Finnes selger med stor gevinst.

Q-Free

Statens vegvesen tildeler kontrakt.

Finnes kjøper og selger aksjer samme døgn.

Norsk Hydro

Statlig beslutning behandles i statsråd.

Finnes selger store poster dager senere.

Alt vurderes av Økokrim som uproblematisk.

Og bemerkelsesverdig nok: Det var Erna Solbergs regjering som i 2020 utnevnte Pål Lønseth til sjef for Økokrim.

På Dagsnytt 18 3. november 2023 forklarte Lønseth hvorfor saken ikke skulle etterforskes:

«Det bygger på informasjonen han selv ga».

4. Tonje Brenna – makt og midler

Som statsråd fordelte Brenna styreverv og midler til nære venner:

Frode Elgesem, nær venn: styreverv i Wergelandsenteret.

Raftostiftelsen og Wergelandsenteret mottok rundt 25 millioner kroner fra Brennas departement.

Midler ble videreført til Utøya AS, der Brennas tidligere samboer og venner er sentrale.

Ingen reaksjon fra Økokrim.

5. Ola Borten Moe – statsrådshandel

Bare dager før regjeringen tildelte milliardkontrakter til forsvarsindustrien, kjøpte Borten Moe aksjer i Kongsberg Gruppen – som indirekte eier Nammo.

Han var samtidig:

• statsråd,
• aksjonær,
• deltaker i beslutningsprosesser.

Økokrims holdning er krystallklar:

Glem det.

6. Nicolai Tangen – oljefondets smøretur

Høsten 2019 inviterte Tangen samfunnseliten til USA:

• Privatfly,
• luksushotell,
• konserter med Sting, Gregory Porter og Sara Bareilles.

Totalkostnad: minst 3 millioner dollar.

Resultat: Tangen fikk jobben som sjef for Oljefondet.

Flott, ifølge Økokrim.

7. Faremo, Rød Larsen – millionene som forsvant

Hundrevis av millioner borte. Ingen ansvarlige. Ingen straffesaker.

8. Økokrim-sjefens habilitet

Pål Lønseth:

• Tidligere statssekretær i Justisdepartementet.
• Partner i PwC med Justisdepartementet som stor kunde.
• Utnevnt av Solberg-regjeringen.

(PwC (PricewaterhouseCoopers) er et av verdens største nettverk innen revisjon, rådgivning og juridiske tjenester. Selskapet regnes som ett av «The Big Four» globalt. Red.)

Likevel vurderer han habiliteten til dem som ga ham jobben. Formelt sett.

Konklusjon

Økokrim fremstår ikke lenger som et uavhengig organ for bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Det fremstår som superelitens beskyttelsesorgan.

For Kong Salomo – ikke for Jørgen Hattemaker.

Så Jagland, Rød-Larsen, Faremo og Brende kan nok ta det hele med ro. Lønseth fikser biffen.

Kinas president og KKPs partisjef Xi Jinping har fjernet en rekke militære ledere fra deres maktposisjoner. Begrunnelsen er korrupsjonsanklager, men hva er bakgrunnen?

I januar 2026 ble general Zhang Youxia (senior viseformann i den sentrale militærkommisjonen, lenge sett som Xis nærmeste militære allierte og en «prins») og general Liu Zhenli (sjef for fellesstaben) satt under etterforskning for «alvorlige brudd på disiplin og lov». Kommentatorer beskriver dette som «total utslettelse» av overkommandoen.

Central Military Commission (CMC), Kinas høyeste militære beslutningsorgan (normalt 7 medlemmer), er redusert til kun to: Xi Jinping selv og disiplinæransvarlig Zhang Shengmin. De andre fem er fjernet siden 2023–2025 gjennom undersøkelser og utrenskninger.

Dette er den største utrenskninga i Folkets frigjøringshær siden Kulturrevolusjonen.

Xi har også fjernet ledende sivile tjenestemenn. I 2025 ble 65 høytstående sivile tjenestemenn («tigers») avsatt.

Xi har gjentatt at korrupsjon er «den største trusselen» mot partiet, og disiplinærkomiteen i partiet planlegger enda strengere tiltak i 2026, inkludert ny lovgivning mot grenseoverskridende korrupsjon.

Gjennom dette samler Xi Jinping i praksis all militær makt i Kina i sine egne hender.

Vi vil ikke bagatellisere anklagene om korrupsjon. Kina er en raskt voksende økonomi. Mulighetene for at toppledere beriker seg er åpenbart til stede.

Men kampanjer som dette i Kina har praktisk talt alltid en politisk bakgrunn og det vanlige er at formålet med utrenskninger kamufleres. Kinas Kommunistiske Parti har om lag 100 millioner medlemmer og er dermed den største kaderorganisasjonen i verden. Som en målestokk: Dette er like mange mennesker som det er innbyggere i Vietnam. Hadde partiet vært en egen stat hadde det vært det 17. største landet i verden.

En så enorm organisasjon er aldri enhetlig. Den vil alltid være inndelt i fraksjoner, klikker og grupperinger og disse igjen vil være knyttet til ulike regionale, sosiale og økonomiske interesser.

I denne fraksjonkampen har Xi slått ut Fujian-klikken, som var hans egne gamle støttespillere og noe som kalles Shaanxi Gang (Zhang Youxias nettverk).

Tradisjonelt har det vært et motsetningsforhold mellom stats- og militærapparatets høyborg i Beijing og handels- og industribyen Shanghai med dens store internasjonale forankringer. Etter Mao Zedongs død ble som kjent Shanghai-klikken, den såkalte «firerbanden», slått ut.

Uten å kunne bevise det har vi en sterk mistanke om at Shanghai-lockouten i mars-juni 2022 egentlig var en partikamp. Sentralregjeringen (Xi Jinping) grep inn direkte: Visestatsminister Sun Chunlan ble sendt til byen for å «overta» styringa, og byen ble tvunget inn i fullstendig, to måneder lang lockdown med matmangel, medisinske problemer og massiv frustrasjon blant 25 millioner innbyggere.

Det økonomiske tapet ved stengninga av verdens største industri- og handelsby var så stort at det gjorde utslag på verdens BNP.

Shanghai har historisk vært base for Jiang Zemins «Shanghai klikk» («princelings» – «små prinser» og økonomisk liberale nettverk). Noen analytikere spekulerte i 2022 om lockdownen var en måte for Xi å svekke rester av denne fraksjonen på – ved å tvinge frem kaos i «deres» by og vise at ingen region er autonom. Men dette er mer spekulasjon enn bevis.

Det er også den delen av landet der amerikansk kapital har hatt sterkest fotfeste og der partikaderen er mest eksponert for globalismens fristelser. Shanghai er symbol på det dynamiske, markedsorienterte, internasjonalt vendte og økonomisk liberale Kina (ofte knyttet til vestlig påvirkning, privat entreprenørskap og global integrasjon).

Hva kan være målet med den siste utrenskninga?

På kort sikt svekkes Folkets frigjøringshær ved at toppledelsen renskes ut. Dette er åpenbart et tap Xi er villig til å ta. Og da må formålet være stort. Det mest nærliggende er å tro, men vi kan ta feil, at dette handler om å samle landets politiske og militære ledelse forut for en krig partiledelsen mener at den ser komme.

Målet til Folkets frigjøringshær for 2027 er at den skal være i stand til å «utkjempe og vinne kriger». USA gjør jo ingen hemmelighet av at de ser for seg en krig mot Kina om Taiwan, så det ville være dumt for Beijing å ikke innstille seg på det.

Kinesisk politikk er ofte preget av det de kaller «å gjøre en vending» (转弯, zhuǎn wān): Offisielt sier man én ting (antikorrupsjon, lojalitet til partiet, nasjonal sikkerhet), mens det reelle målet er noe helt annet – maktkonsolidering, eliminering av potensielle utfordrere og total kontroll med sikte på å oppnå bestemte mål.

Dette må bety at Xi Jinping ser urolig internasjonalt farvann foran seg og at han derfor ønsker å konsolidere makta i sine hender.

Dette er vår foreløpige vurdering. Vi må understreke at vi ikke følger kinesisk innenrikspolitikk godt nok og når vi heller ikke leser kinesisk har vi litt tynt om beina for å trekke noen konklusjoner.

I disse dager renner mediene med de styrte redaktørene over med klikkvennlige oppslag om avsløringene rundt de nylig frigjorte Jeffrey Epstein-dokumentene. Men før det eksploderte var de i lange perioder påfallende tause.

Vi lurte på om dette bare er et inntrykk fra vår side, så vi stilte følgende spørsmål til KI-systemet Grok:

Det er mulig det er subjektivt fra vår side, men vi har et inntrykk av at steigan.no med våre ca. 100 artikler om Jeffrey Epstein før alt eksploderte nå har hatt en mer omfattende dekning enn mainstream i Norge.

Vi fikk følgende svar som vi ikke har redigert:

«Det er absolutt ikke bare subjektivt fra din side – observasjonen din holder vann basert på tilgjengelig informasjon.

steigan.no har en tag-side for Jeffrey Epstein der det listes opp en rekke artikler over tid, og nettstedet har dekket temaet jevnlig siden minst 2019 (med artikler om norske forbindelser allerede da saken først brøt ut bredt). De har publisert stykker om:

• Norske profiler som Terje Rød-Larsen (inkludert gjeld, testamentariske gaver til barna hans, og tette bånd),
• Kronprinsesse Mette-Marit (kritikk av forklaringer fra 2019 og nyere koblinger),
• Thorbjørn Jagland,
• Børge Brende,
• Og bredere analyser av Epstein-nettverket, makteliten og politiske implikasjoner.

Du nevner ca. 100 artikler – det høres høyt ut, men gitt at de har en dedikert tag og republiserer/analyserer gammelt materiale oppdatert (f.eks. i 2026 med nye frigivelser), pluss sporadiske stykker siden 2019/2020, er det realistisk at de har kommet opp i et høyt antall innlegg/om omtaler over årene. De har i alle fall vært blant de mest vedvarende norske stemmene på temaet, ofte med fokus på norske eliteforbindelser lenge før det ble mainstream igjen.

Mainstream-medier i Norge (VG, NRK, Aftenposten, Dagbladet osv.) har dekket Epstein betydelig, men mønsteret er annerledes:

• 2019 — stor dekning da saken eksploderte (Epsteins død, norske koblinger som Mette-Marit, Rød-Larsen, Jagland).
• Deretter relativt stille i flere år, med sporadiske oppdateringer.
• 2024–2026 — ny bølge med frigivelse av dokumenter/filer (unsealed files, e-poster, testament etc.), der norske medier nå rapporterer bredt om Mette-Marit (nevnt over 1000 ganger i filer ifølge VG), Jagland som «god venn», Brende-middager, Rød-Larsen etc. Det har vært krisemøter i organisasjoner rundt Mette-Marits verv, statsministerkommentarer og mye fokus akkurat nå.

Men før denne siste «eksplosjonen» (spesielt rundt nye filer i 2025–2026) var dekningen i mainstream ofte mer reaktiv og mindre hyppig/insisterende enn hos steigan.no, som har holdt det varmende over lang tid med vinkling mot maktnettverk og elitebeskyttelse.

Så ja – inntrykket ditt stemmer godt: steigan.no har hatt en mer omfattende og kontinuerlig dekning totalt sett, særlig før det siste store trykket i mainstream. De har vært tidlig ute med norske vinkler og har ikke sluppet temaet like mye mellom nyhetstoppene.

Hvor mye av dette som er «bedre» eller mer kritisk journalistikk er selvfølgelig subjektivt og avhenger av vinkling/perspektiv, men rent kvantitativt og kronologisk har de dekket det mer ihht. enn de store avisene i de stille periodene».

Artikler i steigan.no der Jeffrey Epstein er omtalt.

---

Endelig fikk mediene med de styrte redaktørene en vinkel de kunne bruke i saka om Jeffrey Epstein: Kronprinsesse Mette-Marit, pikante detaljer og kongehuset. Greit nok. Dette er en skandale og den rammer Norge som stat. Søkeordet «Mette-Marit» har gått rett til værs i store deler av verden. Men det som drukner enten det er med vilje eller på grunn av inkompetanse er de store linjene, hva saka om Jeffrey Epstein egentlig handler om – og ikke minst sjølve elefanten i rommet: Mossad.

Pål Steigan.

En kunne jo begynne naivt å spørre: Hvorfor var luksusvillaen til Jeffrey Epstein på Manhattan utstyrt med hemmelige videokameraer i alle rom, ikke minst i toaletter og soverom? Hvem skulle bruke opptakene og til hva? Som vi har fått demonstrert de siste dagene er detaljer om tvilsom seksuell opptreden et enormt pressmiddel som kan knekke statsoverhoder og store institusjoner hvis noen skulle ønske det. «Honningfelle» står på første side i etterretningsorganisasjonenes utpresningshåndbøker. Så hvem var det som la honningfellene i dette tilfellet?

Sporene som peker mot Israel og Mossad er store og tjukke.

Epsteins nære partner Ghislaine Maxwell (som ble dømt for medvirkning til hans forbrytelser) var datter av mediemogulen Robert Maxwell, som ifølge flere kilder var en kjent Mossad-asset. Maxwell døde mystisk i 1991, og hans begravelse ble deltatt av flere israelske statsministre. Ari Ben-Menashe, en tidligere israelsk etterretningsoffiser, har hevdet at både Epstein og Ghislaine Maxwell drev en «honeytrap»-operasjon (lokke- og utpressingsfelle) for Mossad allerede på 1980-tallet, der de brukte seksuelle kompromitterende situasjoner for å samle informasjon på eliten. Ben-Menashe sier han møtte dem gjennom arms deals under Robert Maxwell.

Da Robert Maxwell døde fikk han en heltebegravelse på statens regning i Israel og seks daværende eller tidligere etterretningssjefer i Israel deltok i seremonien. I sin hyllningstale for Maxwell sa daværende statsminister i Israel Yitzhak Shamir at han «har gjort mer for Israel enn det som kan sies i dag.»

Den tidligere israelske statsministeren og forsvarsministeren Ehud Barak hadde et tett forhold til Epstein etter at Epstein ble dømt som sexforbryter i 2008. Barak bodde flere ganger i Epsteins Manhattan-leilighet, og Epstein hjalp Barak med å etablere forretningsforbindelser. Yoni Koren, en senior israelsk etterretningsoffiser og Baraks nære medarbeider, bodde i ukevis i Epsteins hjem mellom 2013 og 2015, og Epstein overførte penger til ham. Kommunikasjon mellom Barak og Koren inkluderte kodede referanser til aktiviteter som «dead drops» (hemmelige informasjonsutvekslinger) i New York.

Epstein & Israel: Drop Site News Investigates Jeffrey Epstein’s Ties to Israeli Intelligence

Epstein skal ha fungert som en mellommann for israelske interesser, spesielt innen cyber- og sikkerhetsteknologi. Ifølge lekkede e-poster brokerede han en sikkerhetsavtale mellom Israel og Mongolia, og han satte opp en bak-kanal mellom Israel og Russland under den syriske borgerkrigen.

Han hjalp også Barak med å introdusere israelske spionteknologi-firmaer til afrikanske og sentralasiatiske land, noe som førte til formelle sikkerhetsavtaler (f.eks. i Elfenbenskysten og Mongolia). Epstein utnyttet sitt nettverk av eliter for å fremme israelske geopolitiske mål, inkludert press på Obama-administrasjonen for angrep på Iran.

Series of Reports Ignored by Media Show Jeffrey Epstein’s Extensive Work With Israeli Intelligence

En privat undersøkelse fra 2025 av hedge funds knyttet til Epstein mistenker israelsk finansiering av hans formue, muligens som budsjett for en spionoperasjon. Epstein hadde flere pass (typisk for spioner) og flyktet til Israel etter 2008-anklagene før han sikret en mild dom.

Epstein email reveals plan to access Libya’s frozen state assets

Jeffrey Epstein was linked to the upper echelons of wealth and politics – but where did he get his fortune?

Samlet sett peker mye på at Epstein hadde djupe bånd til israelske eliter og antakelig etterretning, spesielt som en «dealmaker» for geopolitiske interesser, men som nesten alltid i slike saker mangler definitive bevis for at han var en direkte Mossad-agent. CIA og Mossad kobber utfra prinsippet om plausible deniability. Indisiene rundt Jeffrey Epsteins nettverk, inkludert de skjulte kameraene i hans Manhattan-townhouse, peker likevel mot et system designet for å samle kompromitterende materiale (ofte kalt «kompromat» eller «honeytrap»-operasjoner).

Epsteins sju-etasjers townhouse på Upper East Side var utstyrt med et omfattende overvåkingssystem, ifølge flere kilder fra rettsdokumenter, vitneutsagn og medier. Dette inkluderte:

Skjulte kameraer i soverom og massasjerom. Vitner, som kunstneren Maria Farmer (et av Epsteins ofre), har beskrevet pinhole-kameraer overalt som overvåket «private øyeblikk». Hun hevder Epstein viste henne monitorene og at alt ble filmet.

FBI raidet huset i 2019 og fant tusenvis av bilder av nakne eller seminakne jenter, samt videomateriale. Noen rapporter antyder et nettverk av kameraer som fanget besøkendes aktiviteter, inkludert i bad og soverom.

Cui bono? – Hvem tjente på kompromitterende materiale?

Cui bono» er et klassisk spørsmål i etterretningsanalyser, og her peker indisiene mot ikke minst Mossad og CIA.Hvorfor skulle de gjøre det?

For å kontrollere innenriks- og utenrikspolitikk gjennom utpressing av politikere og eliter. Tidligere CIA-offiserer som John Kiriakou og Ray McGovern har kalt Epstein en «access agent» – en som samler info for etterretning. Tucker Carlson hevder det var en felles CIA-Mossad-operasjon. Epstein hadde bånd til figurer som William Burns (nåværende CIA-sjef) og Leon Panetta (tidligere CIA-direktør). Samlet sett er indisiene overveldende for at Epstein samlet materiale som kunne brukes til utpressing og vi setter våre sjetonger på at de sannsynlige bakmennene var Mossad og CIA, kanskje i den rekkefølgen.

Den rollen Terje Rød-Larsen (Oslo-kanalen og Osloavtalen) har spilt i Epsteins operasjoner peker også sterkt i retning Mossad.

Det var mange voksne som mente at Pilar hadde hatt flaks i livet.

For hun hadde jo kommet til Norge, helt fra Colombia, og det skulle være et land der barn var trygge. Slik sa de i alle fall.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Men det er ikke alltid de voksne har rett.

Pilar var et barn som ble hørt svært ofte. Problemet var bare at det nesten aldri var hun selv som fikk snakke. Det var alltid noen andre som forklarte hvordan hun var, hva hun følte, og hva som var galt med henne.

Slik kan et barn bli borte, selv om det sitter midt i rommet.

Om huset der det skulle være stille

Pilar vokste opp i et hus der det var viktig å være stille. Ikke stille på den gode måten, slik man er når man lytter til fugler eller snø som faller, men stille fordi det var tryggest slik.

Hun lærte tidlig å passe på. På stemninger, på trinn i gangen, på pauser i samtaler. Hun lærte å trekke seg litt unna, for det var mindre farlig enn å ta plass.

Den voksne i huset var adoptivfaren hennes.

Og han var den som gjorde henne vondt.

Det som skjedde, ble det ikke snakket om.

Det ble lagt bort, som noe man ikke skulle røre ved.

Men kroppen til Pilar la det ikke bort. Den husket.

Om voksne menn og hvite frakker

Når Pilar kom til lege eller psykolog, var hun sjelden alene. Adoptivfaren var der. Han satt stødig og snakket rolig, slik voksne menn ofte gjør når de vet at de blir lyttet til.

Han fortalte at Pilar var syk.

At hun hørte stemmer.

At hun ikke ville leve.

Pilar satt ved siden av. Hun var et barn.

Han var en voksen mann.

Og de voksne med de hvite frakkene lyttet til ham.

De stilte ikke de spørsmålene de burde ha stilt. De spurte ikke hvorfor et barn var så urolig. De spurte ikke hva hun kunne ha vært utsatt for.

I stedet ga de henne medisiner.

Det var sterke medisiner. Tunge, farlige antipsykotiske medisiner. Slike som ikke gjør barn friske, men stille. Medisiner som gjorde Pilar forvirret, redd og gjorde verden fjern.

Når Pilar reagerte, ble det kalt symptomer.

Når hun protesterte, ble det kalt sykdom.

I journalene finnes det mange notater om dette. Over femti ganger er det registrert medikamentforgiftning – et nøkternt ord for at et barn fikk altfor sterke medisiner.

Adoptivfaren gjorde ingenting av det en vanlig far gjør for å beskytte sitt barn. Han var sjalu på gutter Pilar var i nærheten av. Overgrepene Pilar forteller at hun ble utsatt for, ble omskrevet til sykdom.

Om det kroppen aldri glemmer

Mye av Pilars barndom forsvant.

Den forsvant ikke brått, men langsomt – som når farger vaskes ut av et tøystykke som har ligget for lenge i vann. Det som ble igjen, var kroppen.

I dag gjør kroppen vondt. Tarmer som ikke fungerer. Et indre som aldri har fått fred. Pilar beskriver følelsen som å bli lagt levende i en kiste, senket i havet, og drukne – gang på gang.

Smertene er der hele tiden, også når hun ikke sier noe om dem.

Kroppen husker det barnet aldri fikk lov til å si høyt. Hele livet har vært – og er – en kamp.

Likevel er Pilar et mildt menneske. Hun er snill mot dyr og har en egen evne til å forstå dem. Hun ser mennesker på en måte som gjør at de føler seg sett og forstått.

Det er nesten ubegripelig, når man vet hva hun har vært gjennom.

Men noen barn mister ikke hjertet sitt, selv om de mister nesten alt annet.

Om da Pilar ble mor

Så fikk Pilar to gutter.

De het Elias og Isach.

Da hun holdt dem for første gang, visste hun én ting sikkert: Dette skulle bli annerledes. Hun skulle passe på dem, slik ingen hadde passet på henne.

Hun ga dem trygghet. Nærhet. Stillhet som var god.

For første gang i livet var Pilar ikke bare et barn i andres hender. Hun var mor.

Men det varte ikke.

En dag kom Råde kommune, sammen med adoptivfaren hennes og faren til det eldste barnet, og tok barna. Det ble skrevet vedtak om ni flyttinger og «manglende nettverk». Statsforvalteren var uenig i dette grunnlaget.

I realiteten har barna blitt flyttet over tolv ganger.

Samvær ble fjernet. Barna mistet moren sin. Foreldreansvaret ble tatt fra Pilar for begge barna, og hun har ikke lov til å se dem før de fyller 18 år – til tross for at barna selv har sagt at de vil hjem til mor. Barnevernet sier nei, uten saklig begrunnelse.

Senere ble Pilar fengslet. Ikke én gang, men to – først i Tyskland, og nå på Ullersmo. Dette som følge av at barnevernet har brutt loven og lagt ansvaret over på henne.

I dag er guttene 11 og 14 år gamle.

Og Pilar har mistet dem helt.

Om stillheten etterpå

Det er stille rundt Pilar nå.

Ikke en stillhet som gir ro, men en stillhet som oppstår når noe er blitt revet bort. Hun har aldri fått leve et vanlig familieliv – verken som barn eller som mor.

Åtte år uten å se den yngste sønnen, Isach.

Bare én måned med Elias, som offentlig – på YouTube – har fortalt hele Norge at barnevernet i Råde kommune manipulerer ham og tvinger samvær med biologisk far, bestefar og tante.

Overgrepene Pilar forteller at hun ble utsatt for som barn, ble aldri stoppet.

Og da hun forsøkte å beskytte sine egne barn, ble hun straffet.

Dette er ikke bare historien om Pilar.

Det er historien om hva som kan skje når voksne får all makt, og barnet blir sittende stille ved siden av.

Og likevel lever hun

Pilar lever.

Ikke fordi noen reddet henne i tide.

Men fordi kjærligheten i henne var sterkere enn volden, sterkere enn løgnene, sterkere enn stillheten.

Hun vil skrive. Fortelle. Forklare hvordan det egentlig var.

Ikke for hevn.

Men fordi sannheten noen ganger er det eneste som kan gjøre verden litt mer rettferdig.

Og kanskje – en dag – kan også barna få høre den.

Alle pengene som samles inn går til Pilars selvbiografi.

Pilar har en sterk historie som medfølger mye kunnskap og lærdom til andre sjeler. Hennes historie er et bevis på at vi alle klarer å snu det negative til det positive. Nå ønsker Pilar å skrive en selvbiografi om alt hun har opplevd og dele hennes råd og veiledning til verden. Hun trenger deres hjelp til å få dette til virkelighet. Hun eier Pilars Forlag og skal gi ut boken på hennes forlag, og ønsker boken på norsk og engelsk og på lydbok. Hun vil reise rundt og holde foredrag og veilede andre. Tusen hjertelig takk for deres hjelp.

Spleis

For å starte med svaret på spørsmålet i overskriften; nei befolkningen har ikke full rettssikkerhet i Norge, og i hvert fall ikke så bra som det offisielle narrativet tilsier. Dette er det mange grunner til, men jeg skal ta for meg noe fullstendig grunnleggende og systemisk tilknyttet temaet, som nylig ble tatt opp i Advokatbladet:

Av Terje Hansen.

Foreningen lov og helse, 2. februar 2026.

(Faksimile fra advokatbladet.no)

Det er Martine Linge Joten som skrev dette og dette er utrolig viktig at blir tatt opp. Hennes poeng er naturligvis dette med at man må ha mye penger for å ha gode og rettferdige muligheter i rettssystemet.

Min kommentar til dette er: ethvert samfunn som krever at man er pengesterk for å ha rettsikkerhet er jo ikke en fullstendig rettsstat, og dette er jo selvsagt og trenger egentlig ikke begrunnes ytterligere.

Joten beskrev tematikken, om at allerede før en sak er behandlet i retten har kontoen måtte tømme seg, slik:

Rettssaken har ikke startet, men privatpersonen som opplever urett har allerede måttet betale store beløp, kanskje nærmere millionklassen. I tillegg kan nå retten velge å pålegge rettsmegling. Disse timene må man også betale for.

Leser man snl.no om definisjonen på en rettstat får man umiddelbart inntrykk av at vi har oppfylt vilkårene for en rettsstat i Norge, men Store Norske Leksikon bruker en veldig teknisk definisjon som mangler noe helt sentralt – nemlig dette med økonomi; eller at rettssystemet er kommersiell entitet med en kommersiell virksomhet hvor personer som trenger rettshjelp må betale (dyrt) for det. Som nevnt – hvis borgere må betale dyrt for rettsbehandling er grunnleggende rettssikkerhet borte for store deler av befolkningen, ergo ingen rettsstat.

Store Norske Leksikon nevner nærmest i forbifarten Grunnloven, og i Grunnloven er det jo stadfestet at vi skal ha en rettstat, men intensjonen er altså ikke oppfylt i praksis. Joten er også inne på nøyaktig dette:

«Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol, og avgjørelsen skal treffes innen rimelig tid. » Dette er slått fast i Grunnloven § 95.

«Alle er like for loven og ingen må utsettes for usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling.» Dette er slått fast i Grunnloven § 98.

Basert på erfaringene jeg nylig har gjort meg, kan jeg ikke se at vi som land følger Grunnlovens § 98. 

Den økonomiske robustheten som kreves for å få prøvd sin sak umuliggjør det for mange, og det blir dermed uforholdsmessig forskjellsbehandling. 

Grunnloven kunne vi sagt mye om, for den har offisielt blitt et sovende lovverk som ikke gjelder lenger i Norge, noe vi fikk bevist fra 2020 av.

Joten er for øvrig ikke alene i sine erfaringer. For eks. kjenner vi en enda ikke-omtalt sak hvor en mor ble fratatt sin sønn av barnevernet. En helt vanlig mor, jobbet som lærer, ingen rus, ingen psykiatri, ingen problemer av nevneverdig slag. Helt normal person. Eneste grunn var at eks-kjæresten med pengesterkt nettverk ville overta ungen. Han «gjorde godt førsteinntrykk» overfor barnevernet. Dermed var avgjørelsen tatt fra første sekund fra barnevernet side om hva som skulle bli sluttresultatet: at mor skulle miste barnet.

Flere års kamp for å ikke miste barnet sitt endte med omtrentlig 2 millioner kroner fattigere og et solgt hus. Og et mistet barn. Hun hadde ikke råd til å ta kampen, men tok likevel kampen. Hvorfor gjorde hun det? Fordi hun strengt talt heller ikke «hadde råd», menneskelig sett, til å miste et barn.

Et helt annet eksempel, fra UK, som jeg har omtalt tidligere i en serie på 8 deler er saken med Andrew Wakefield. Wakefield ble som mange etter hvert kjenner til fullstendig frikjent for forskningsjuks, men han ble frikjent by proxy. Grunnen til at han bare ble frikjent by proxy var at det kostet for mye å reise saken for behandling i Høyesterett, han hadde rett og slett ikke råd. Hans kompanjong i det omtalte forskningsprosjektet, professor Walker-Smith, som hadde en identisk sak som Wakefield, hadde derimot råd. Walker-Smith ble fullstendig renvasket, noe som gjør at anklagene mot Wakefield i alle praktiske og moralske henseender samtidig ble pulverisert i samme moment. Men igjen, du må være pengesterk.

Lover og forskrifter som kontroll og slavebinding

Et av de mektigste våpen myndighetene kan ha mot en befolkningen er et veldig stort og omfattende spindelvev av lover, forskrifter og regelverk samt at dette i tillegg er komplekst og uforståelig for den vanlige borger. Dette er faktisk Store Norske Leksikon inne på i sin artikkel om rettstaten:

Rettsstatlige prinsipper er i en viss utstrekning også satt under press i vår tid på andre og ofte mindre åpenbare måter, blant annet fordi makt og myndighet i mange tilfeller overføres fra staten til ulike mellomstatlige og overnasjonale organer, eller fordi lovverket etter hvert har blitt så komplisert at det har blitt vanskelig for borgerne å beholde oversikten uten hjelp fra jurister og andre spesialister. (min utheving)

Jeg skrev for øvrig også om dette i en annen del av gjennomgangen av saken til Wakefield, for hans sak faktisk er et kroneksempel på hvor effektivt dette våpenet er.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Gazas helsedepartement har registrert 71.000 palestinere drept i den israelske krigen.

Det israelske militæret aksepterte dødstallet som ble offentliggjort av Gazas helsedepartement. Departementet har funnet at over 71.000 palestinere har blitt drept de siste to årene.

Av Kyle Anzalone.

Antiwar.com, 29. januar 2025

Gazas helsedepartement har dokumentert dødsfallene til palestinere som følge av det israelske angrepet og rapportert antall drepte. Det nåværende antallet er 71.667 palestinere, med hundretusener skadde.

Helsedepartementets tall har lenge blitt avfeid som «Hamas-propaganda» av pro-israelske stemmer. IDF støtter imidlertid nå departementets tall.

Gazas helsedepartement har en historie med nøyaktig rapportering av dødsfall i tidligere konflikter.

Departementet registrerer kun dødsfallene til palestinere som er brakt til sykehus og likhus, noe som betyr at palestinerne som er døde og begravet under ruinene ikke er registrert i den offisielle tellingen. Dette har ført til at flere studier konkluderer med at det reelle dødstallet er på hundretusener. I tillegg telles ikke de som dør av sult eller helbredsproblemer som kan behandles.

IDF sier at de nå gjennomgår dataene fra Gazas helsedepartement for å fastslå hvor mange militante som ble drept. I fjor fikk +972 Magazine tak i IDF-data som viste at minst 83% av palestinerne drept av israelske soldater i Gaza var sivile.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

IDF Backs Gaza Health Ministry’s Death Count from Onslaught

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Dette er 298. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold. 

Lars Birkelund.

20. januar

Norske politikere valgte i 1949 å alliere seg med verdens verste land, USA. Først nå begynner politikerne her å forstå hvor farlig det er.

Det verste er at det kunne ha vært unngått hvis regjeringen Gerhardsen hadde tillatt en folkeavstemning om NATO før avgjørelsen ble tatt, i stor hast nettopp for å unngå debatt og folkeavstemning. Men Gerhardsen og hans menn var blant annet motivert av å få USAs hjelp til å bekjempe hjemlige politiske konkurrenter, nemlig «kommunister», som de så i alle utfordrere til venstre for seg sjøl og som var mot NATO både da og seinere. Skjønt, det skal sies at Gerhardsen ikke var blant de som ivret mest for alliansen med USA.

USA har siden 1949 styrtet/prøvd å styrte/gått til krig (tre sider av samme sak) mot mer enn 50 land, som regel med Norges hjelp, for å pleie forbindelsene til verdens verste land. Blant landene USA har prøvd å ødelegge er Cuba.

La oss begynne med den mislykka invasjonen i 1961. «Grisebukta er en bukt på sørkysten av Cuba som er mest kjent for Grisebukt-invasjonen 17. april 1961, der 1500 eksil-cubanere, støttet av USA, forsøkte å styrte Fidel Castros regime».

Dette har blitt fulgt opp med 65 år med mange tusen tilfeller av sabotasje, terror, sanksjoner og attentat(forsøk) mot Cuba. Sult brukes også som våpen, samt at det pågår en evig propagandakrig mot landet.

USAs angrep på Venezuela 3. januar hadde også som motiv å ramme Cuba ved å hindre at Venezuelas olje når Cuba, olje som er nødvendig for strømproduksjon, for å holde landbruksmaskiner i gang osv, i håp om at det til slutt ville velte regjeringen på Cuba. Det finnes bare et ord for denne politikken og det er ondskap eller sadisme.

Noen land opptrer imidlertid ansvarlig og konstruktivt i verdenssamfunnet. Deriblant Kina, som vi har blitt indoktrinert til å hate av hensyn til USAs forsøk på å skifte regime også der. Kina leverte nylig 30.000 tonn med ris til Cuba, mens Norge er alliert med det landet som forsøker å sulte i hjel folk der.

Først nå begynner det å gå opp for norske politikere at de er på feil side.

Her den siste av fire artikler jeg skrev om Cuba etter at jeg var der i november 2024:

21. januar

USAs finansminister Scott Bessent sa i går, stolt, at USAs sanksjoner mot Iran førte til en akutt krise i Irans økonomi, som så førte til demonstrasjonene fra slutten av desember og fram til nylig.

Jeg gjentar, Bessent var stolt, noe som er nok en bekreftelse på at kald beregning lå bak. Eller «make the economy scream», som var Henry Kissingers ordre til CIA da USA bestemte seg for å styrte Chiles folkevalgte Salvador Allende.

Det Bessent ikke sa var at USA og Israel utnyttet demonstrasjonene ved å infiltrere dem med væpnede opprørere/terrorister, som skjøt rundt seg, satte fyr på bygninger osv. Hvordan reagerte myndighetene i Iran på det? Med vold, slik også Regjeringen (Norge) hadde gjort gitt samme situasjon. Noen tusen kan ha blitt drept, både terrorister, myndighetspersoner og helt uskyldige.

Hvorfor er ikke norske medier og myndigheter ærlige om dette? Det korte svaret er at de støtter USAs sadistiske og ondskapsfulle politikk, mot Iran som mot andre land.

Seinere samme dag:

Den politiske aktivismen stortingspresident Masud Gharahkhani holder på med er stikk i strid med rollen en stortingspresident skal ha, som nøytral forvalter av politisk konsensus og av konsitusjonelle lover og regler. Det at han likevel får lov til å holde på med det, nå på femte året, kan ikke bety annet enn at det er han som står for Norges utenrikspolitikk, mens Regjeringen (Norge) spiller uskyldig. Han sier det Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide ikke kan/tør si. https://www.facebook.com/photo?fbid=10173887705225038&set=a.10159894465625038 

22. januar

Biden ble mot slutten av sin tid som president en sullik, en som pratet, rettere sagt snøvlet usammenhengende fra det ene til det andre, skiftende fra dag til dag, eller oftere, og som knapt nok visste hvor han var eller hvor han skulle. Han ble ikke lenger tatt på alvor. Folk lo bak ryggen hans.

Disse tendensene var der før han ble president også, men likevel ble han valgt. Hva sier det om kvaliteten på USAs såkalte demokrati? Det at alternativet ikke er bedre enn Trump sier kanskje enda mer.

Er Trump i sitt 80. år i ferd med å bli som Biden, mer eller mindre dement, etter å ha hatt verdens fulle oppmerksomhet nesten uten opphold siden valgkampen i 2016?

Mange i Norge ser på Trump som nærmest en gudegitt frelser. Jeg var faktisk også betinget positiv til ham grunnet hans løfter om fred, slutt på militære intervensjoner i andre land osv. Men man blir alltid skuffet av politikere, enten fordi de lover mer enn de kan holde, fordi de bløffer og/eller fordi de blir hindret i å gjøre det de lover av noen som er mektigere. For det er ikke presidenten som er mektigst i USA (det er det i Russland og i Kina, sjøl om Xi Jinping har en annen tittel).

Trump er på en måte som de fleste andre fra USA, som sjelden eller aldri har vært utenfor USAs grenser og heller ikke har interessert seg for verden utenfor USA. Det har ikke vært nødvendig for de som bor i USA å vite noe om verden, dels fordi landet er så stort og har ’alt’, dels fordi mentaliteten der er at USA ikke bare er verdens beste, men også det eneste uunnværlige landet, et land som ikke har noe å lære av andre, som andre skal se opp til, med en nærmest gudegitt rett til å herske over andre land. Ja, det er mange som tror det helt bokstavelig.

Som de fleste andre i USA vet Trump derfor lite om verden, samt at han interesserer seg for lite annet enn å «make deals», dvs å tjene penger.

På andre måter er Trump slett ikke typisk, da han er en av de superrike og nærmest ble født sånn. Trumps alder er også over gjennomsnittet. Da han ble president for første gang i 2017 var han 70 år og hadde knapt vært utenlands, bortsett fra i forretninger. 14. juni vil han bli 80 år, og Trump ble som andre i USA flasket opp med troen på at USA, er best, størst, sterkest osv.

Med denne bakgrunnen, og siden Trump faktisk har lyktes med så mye tidligere i livet, kan han også ha trodd at det skulle bli lett å få verden til å føye seg, slik de fleste andre har gjort for ham. Derfor trodde han kanskje helt bokstavelig at han skulle få slutt på krigen i Ukraina i løpet av 24 timer. Det er også mulig at han faktisk tror at han har stanset 8 andre kriger, som han påstår, slik at han er ekte fornærmet fordi han ikke fikk ‘fredsprisen’. Han trodde antagelig også at hans tollpolitikk ville tvinge Kina og andre i kne. Det at han har trukket USA ut fra en mengde internasjonale organisasjoner tyder på at han ikke skjønner at det er en gave til Kina, som vil fylle hullene USA etterlater og slik øke sin innflytelse ytterligere.

Nå er det mer og mer som butter i mot for Trump, i og med at han også får allierte med seg, mens Gavin Newsome og andre i Kongressen prøver å sabotere ham utenlands.

Så Trump begynner å merke motstanden, samt at han ikke blir noe yngre. For et par uker siden sa han at han regner med å bli stilt for riksrett hvis han mister flertallet i ‘mellomvalget’ til høsten. Det har blitt forsøkt før, men nå er grunnlaget mye bedre. Og det vet tydeligvis Trump, så nå kan vi vente desperate trekk. De siste dagene har han mest gjort seg til latter. Men det er en skrekkblandet fryd, en latter man kan komme til å angre.

Seinere samme dag:

Det at nabolandene Norge, Sverige og Finland så lett ga etter for USAs krav om å få baser her har gjort det vanskeligere for Danmark og Grønland å stå i mot USAs krav på Grønland nå.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

Sjokkerende informasjon om pandemien fra Epstein-dokumentene i vedlagte rapport.

Jeffrey Epsteins grove misbruk av mindreårige har med rette rystet verden. Men dokumentene som nå er offentliggjort peker mot en langt mer systemisk side av saken som knapt er belyst: Epsteins rolle i å bygge opp et økonomisk og strategisk rammeverk rundt Bill Gates der pandemier, over mange år, ble gjort til noe man kunne forutse, planlegge for, investere i og tjene på.

Susanne Heart.

3. februar, 2026.

I dette materialet fremstår Bill Gates ikke bare som filantrop, men som en sentral aktør i oppbyggingen av en pandemiarkitektur der vaksiner, beredskap og krisehåndtering ble koblet til finansielle strukturer med innebygd avkastning. Epstein fungerte som mellomledd og strategisk operatør i dette systemet, med direkte tilgang til Gates, banker, fond, forsikringsselskaper og politiske nettverk.

Dokumentene viser hvordan arkitekturen ble bygget steg for steg gjennom donorstyrte fond, utenlandske vaksinestrukturer, investeringer der offentlig sektor tok hovedrisikoen, pandemisimuleringer, forsikringsordninger med automatiske utbetalinger ved pandemier, ferdig utviklede teknologiplattformer og målrettet plassering av personer i nøkkelposisjoner. Samtidig forutsatte systemet noe mer enn økonomiske mekanismer: Samfunnsmessig programmering, gjennom narrativ kontroll, håndtering av det som ble definert som «desinformasjon», og tett koordinering mellom myndigheter, medier og internasjonale institusjoner.

I dette bildet trer også Norge tydeligere frem. Norske politikere, norske institusjoner og norske skattepenger ble del av det globale vaksine- og beredskapskomplekset. Navn som Gro Harlem Brundtland og Erna Solberg inngår i et landskap der norsk helseidealisme fikk global innflytelse. Samtidig kobles også Terje Rød-Larsen og International Peace Institute til pandemiberedskapsarbeid i direkte kontakt med Gates-systemet, og i dokumentert samspill med Epstein. Idealistisk diplomati, global helse og internasjonal maktpolitikk ble over tid vevd sammen med finansielle interesser.

Denne teksten er en norsk oversettelse av rapporten skrevet av Sayer Ji, basert på dokumenter fra Epstein-arkivet. Rapporten viser hvordan pandemier gradvis ble gjort til en styrbar og investerbar kategori gjennom samspill mellom finans, filantropi, vaksineutvikling, forsikring, simuleringer, politisk samordning og mediehåndtering.

For oss i Norge er dette ikke en fjern historie. Som Aftenposten tidligere har dokumentert i artikkelen Når global helse blir business, har Norge hatt en uvanlig sentral rolle i utviklingen av disse strukturene. Rapporten tilfører tidslinjer og dokumentasjon som viser at mye av dette var etablert lenge før covid-19.

Dette er ikke en tekst om å skape et virus. Det er en tekst om hvordan kriser kan forberedes økonomisk, politisk og psykologisk. Og om hvorfor det vi ble fortalt var beredskap, i lys av dokumentene også må forstås som strategi.

Følgende rapport er lånt og oversatt til norsk av ChatGPT:

AVSLØRING: Epstein-dokumentene belyser en 20 år lang arkitektur bak pandemier som forretningsmodell, med Bill Gates i sentrum av nettverket

Av Sayer Ji – 2. februar 2026 (oversatt av ChatGPT)

Original-artikkelen kan leses her på Substack:

Sayer Ji’s Substack

BREAKING: The Epstein Files Illuminate a 20-Year Architecture Behind Pandemics as a Business Model—With Bill Gates at the Center of the Network

Inne i JPMorgan–Gates–Epstein-pipelinen: donorstyrte fond, vaksinefinansiering og arkitekturen for forhåndsposisjonert profitt.

Da verden møtte COVID-19, var det finansielle, filantropiske og institusjonelle maskineriet for å håndtere og tjene på en pandemi allerede på plass.

Selv om Epstein-dokumentene har gjenopplivet granskningen av enkelte relasjoner, ligger deres dypere betydning i hvordan de krysser en langt lengre og i stor grad uutforsket tidslinje. Offentlige registre, institusjonelle initiativer og finansielle instrumenter indikerer at de konseptuelle grunnlagene for pandemiberedskap som en styrt finansiell og sikkerhetsmessig kategori begynte å ta form på slutten av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet, i takt med at filantropisk kapital, global helseforvaltning og risikofinansiering i økende grad konvergerte. Etter finanskrisen i 2008 akselererte dette rammeverket raskt, og ble utvidet gjennom reassuransemarkeder, parametriske utløsere, donorstyrte finansieringsstrukturer og globale simuleringer, flere år før COVID-19 gjorde arkitekturen synlig for offentligheten.

Hva denne undersøkelsen undersøker og hva den ikke undersøker

Denne undersøkelsen er ikke opptatt av opprinnelsen til COVID-19 i seg selv. Den undersøker i stedet hva som allerede var på plass før viruset dukket opp. Med utgangspunkt i interne e-poster, finansielle avtaler, tekstmeldinger og planleggingsdokumenter, særlig fra perioden 2011 til 2019, da mange av disse systemene gikk fra å være konseptuelle til operative, viser materialet at pandemier og vaksiner allerede ble behandlet som etablerte finansielle og strategiske kategorier. Investeringsinstrumenter, donorstyrte fondstrukturer, simuleringsprogrammer og reassuranseprodukter ble ikke improvisert som respons på en krise. De ble videreutviklet og utvidet innenfor en arkitektur hvis fundamenter ligger mer enn et tiår før COVID-19-perioden. Øvelser som Event 201 viser tydelig at koronaviruspandemier ikke var hypotetiske abstraksjoner, men eksplisitt modellerte scenarier, integrert i finansiell, filantropisk og politisk planlegging lenge før COVID-19 oppstod.

Sammendrag

• Vaksiner som kapitalstrategi: Interne e-poster fra JPMorgan fra 2011 viser at Jeffrey Epstein ga råd til bankens øverste ledelse om hvordan et Gates forankret donorstyrt fond skulle presenteres, der han insisterte på at presentasjonen måtte inneholde formuleringen «additional money for vaccines», og instruerte opprettelsen av en «offshore arm», særlig for vaksiner.
• Pandemier som finansieringsvertikal: En epostutveksling fra 2017 mellom Epstein, Gates og Boris Nikolic omtaler «pandemic» som et «key area» for donorstyrte fondstrukturer, tre år før COVID 19.
• Pandemisimulering som karrierekreditt: En iMessage samtale fra januar 2017 hentet fra Epsteins telefon viser at en medarbeider lister «pandemics (just did pandemic simulation)» som en profesjonell meritt, samtidig som det diskuteres karriereplassering i Gates sitt private kontor, Boris Nikolics Biomatics Capital, Mercks vaksinteam og Swiss Re sine pandemireassuranseprodukter.
• Krise som investerbart aktivum: Et notat fra Gates Foundation beskriver Global Health Investment Fund som et «impact investment» verktøy rettet mot avkastning på fem til sju prosent på legemidler og vaksiner, støttet av en garanti som dekker seksti prosent av hovedstolen.
• Simulering som teknisk leveranse: Et internt dokument fra 2017 om omfang og leveranser fra bgC3, Gates sitt private kontor, lister «strain pandemic simulation» side om side med nevroteknologi og nasjonale forsvarsapplikasjoner.
• Pandemiberedskapsnettverket: Et brev fra Gates Foundation fra 2015 bekrefter koordinering om pandemiberedskap med International Peace Institute, ledet av Terje Rød Larsen, som er dokumentert som middagsgjest hos Epstein, mens Epstein parallelt formidler Gates sin offentlige pandemikommunikasjon til Rød Larsen.

Prolog: Arkitekturen du ikke var ment å legge merke til

Ingen bygger en brannstasjon etter at brannen har brutt ut. Det ville vært reaktivt. Det dokumentene nedenfor avdekker, er noe annet. Noe som ligner mer på en brannstasjon bygget ved siden av en fabrikk som lagrer brannfarlige stoffer, eid av de samme menneskene som skrev byggeforskriftene.

E-postene, avtalene, tekstmeldingene, investeringsnotatene og omfangsdokumentene som er gjennomgått i denne rapporten, beviser ikke at COVID 19 ble fremstilt eller bevisst sluppet. Det er et eget bevisspørsmål. Det de derimot viser, med aktørenes egne ord, er at pandemier og vaksiner ble behandlet som etablerte finansielle og strategiske kategorier flere år før noen erklært pandemi, fullt utstyrt med kapitalstrukturer, juridiske rammeverk, kommunikasjonsstrategier, patentporteføljer, simuleringsprogrammer, reassuranseprodukter og øvelser.

Personene som bygget disse strukturene var ikke folkehelsemyndigheter som reagerte på nye trusler. De var finansfolk, strateger i private kontorer, farmasøytiske toppledere og dømte mellomledd som opererte i styrerom hos JPMorgan, utarbeidet omfangsdokumenter i Gates sitt private kontor, koordinerte på tvers av offshore jurisdiksjoner og formidlet karriereplasseringer inn i vaksinteam og enheter for pandemireassuranse.

Dette skillet er avgjørende. Beredskap er et offentlig gode. Forhåndssamordning av profitt, makt og narrativ kontroll rundt en forutsagt krisekategori er det ikke, og dokumentene som følger viser hvor lett en slik samordning glir fra offentlig tjeneste til systemisk utnyttelse.

Spørsmålene: JPMorgan kommer til Epstein

Før formuleringene som senere skulle definere denne saken, «money for vaccines», «offshore arm», «strain pandemic simulation», fantes det et spørreskjema. Og spørreskjemaet forteller hvem som hadde kontrollen.

Den 17. februar 2011 sendte Juliet Pullis, en leder i JPMorgan som arbeidet under Jes Staley, en e-post til Jeffrey Epstein med en strukturert liste med spørsmål. Hun forklarte at Staley hadde bedt henne videreformidle dem. Spørsmålene kom fra «JPM teamet som setter sammen noen ideer for Gates».

Kilde: E-posttråd med tittelen «Re: from Jes», datert 17.–18. februar 2011. (EFTA00904739–40)

Spørsmålene var presise og operative. Hva er sponsorens mål. Er anonymitet viktig. Forventes det at JPMorgan skal gi råd eller gjennomføre. Hvem styrer investeringene, hovedstolen eller de individuelle donorene. Hvem styrer tildelingene. Hvilken teknologisk plattform forventes brukt.

Dette er ikke et kjølig salgsfremstøt. Dette er en stor Wall Street bank som ber en domfelt sexforbryter om å definere arkitekturen for et Gates tilknyttet veldedig fond. JPMorgan tilbød ikke Epstein en plass ved bordet. De ba ham designe bordet.

Epsteins svar, sendt samme kveld, er bemerkelsesverdig flytende. Han beskriver et donorstyrt fond i regi av JPMorgan med et «stellar board», delt opp i investeringskomité og fordelingskomité. Han viser til Giving Pledge, Gates Buffett programmet der milliardærer forplikter seg til å gi bort mer enn halvparten av sin nettoformue, og bemerker at mer enn seksti milliarder dollar allerede var lovet bort. Deretter identifiserer han åpningen:

«The next step is unknown. They all have a tax advisor, but have no real clue on how to give it away.»

Han beskriver fondets forhold til banken i et språk som går langt utover rådgivning: «JPM would be an integral part. Not advisor… operator, compliance.» Han ser for seg banken ikke som en konsulent som anbefaler alternativer, men som den operative ryggraden i strukturen, ansvarlig for etterlevelse, administrasjon og gjennomføring av investeringer.

Jes Staley sitt svar på alt dette besto av to ord: «We need to talk.»

Setningen som burde få deg til å stoppe opp

Fem måneder senere, i juli 2011, sendte Epstein en intern e-post til Jes Staley, der Boris Nikolic, Bill Gates’ sjefsrådgiver for vitenskap og teknologi, nå var kopiert inn. E-posten beskriver det foreslåtte donorstyrte fondet i mer utviklede og konkrete termer. Midt i det operative språket ligger en formulering det er verdt å lese to ganger:

«Et silo basert forslag som vil skaffe Bill mer penger til vaksiner.»

Kilde: E-post med tittelen «GATES…», datert 26. juli 2011 (EFTA01860211.pdf)

Ikke «mer forskning». Ikke «beredskapskapasitet». Ikke «folkehelserobusthet». Penger. Til vaksiner. Det er språket til kapitaldannelse, ikke til veldedighet.

Administrerende direktørs spørsmål, den straffedømtes svar

Tre uker senere, den 17. august 2011, sendte Mary Erdoes, administrerende direktør for JPMorgan Asset and Wealth Management, en e-post direkte til Jeffrey Epstein med et nytt sett strukturerte spørsmål i forkant av et kommende møte. Hun skrev fra Maroon Bells i Colorado, på ferie, og kopierte Jes Staley.

Spørsmålene hennes var presise. Hvilken rolle vil Gates Foundation ha i forhold til andre donorer. Hva er profilen til potensielle donorer, inkludert skattemessig status. Hvor viktig er anonymitet. Er sammenslåing av investeringer en kjernefunksjon. Hva er det potensielle finansieringsomfanget. Hva er tidslinjen for lansering.

Kilde: E-post med tittelen «Re: Questions», datert 17. august 2011. (EFTA01256269)

Epsteins svar, sendt innen få minutter, er vidtrekkende. Ingen innflytelse fra stiftelsen på investeringene. Donorene velger fra skreddersydde porteføljer eller forhåndsdefinerte siloer, et konsept tilsvarende et verdipapirfond. Fondet ville i hovedsak være amerikansk i starten, men, legger han til:

«However we should be ready with an offshore arm — especially for vaccines.»

Han anslår «milliarder av dollar» i løpet av de to første årene og «titusener av milliarder innen år 4». Tidslinjen, skriver han, «depends only on JPM ability to organize, legal, structure, internet presence, staffing». Flaskehalsen er ikke Gates. Den er ikke donorene. Det er bankens kapasitet til å bygge det Epstein allerede har utformet.

Fondet skulle eksistere i perpetuitet, med mekanismer for etterfølgelse. Ikke et tematisk fond som fases ut. Ikke et tidsavgrenset initiativ. Et permanent instrument, konstruert for å overleve sine skapere.

Han legger også til at fondet ville ha «access to the current Foundation’s pools of targets», samtidig som det skulle «looking for both new opportunities with metrics for success». I én enkelt e-post har Epstein skissert et kjøretøy med global rekkevidde, offshore fleksibilitet, evig varighet og direkte tilgang til Gates Foundations eksisterende pipeline.

Administrerende direktør for JPMorgan Asset and Wealth Management, med to billioner dollar under forvaltning, ba ikke om en etterlevelsesvurdering av dette. Hun varslet ikke om kilden. Hun ba om svar før den 31., og hun fikk dem samme kveld, fra en mann hvis e-postsignatur lød: «It is the property of Jeffrey Epstein.»

Å tjene penger på en veldedig organisasjon

Elleve dager senere, den 28. august 2011, sendte Epstein en oppfølgende e-post til Staley og Erdoes der han skisserte konseptet for det donorstyrte fondet i enda større detalj. Strukturen han beskriver er ikke et typisk veldedig kjøretøy. Det er en finansiell plattform.

Fondet skulle være knyttet «initially just to the Gates program». Minimumsgave: hundre millioner dollar. Forventet skala: hundre milliarder dollar innen to år. Strukturen skulle inkludere rådgivende styrer, investeringskomiteer, tildelingskomiteer, administrasjon etter modell av et verdipapirfond, verdsettelsestjenester for illikvide eller «funky assets», samt investeringsforvaltning satt ut til Highbridge, et hedgefond tilknyttet JPMorgan.

Deretter kommer setningen som erkjenner motsetningen i kjernen av hele konstruksjonen:

«The tension is making money from a Charitable Org. Therefore the money making parts need to be arms length.»

Kilde: (EFTA01835356)

Arkitekten bak denne strukturen, en mann dømt for seksualforbrytelser mot mindreårige, erkjenner eksplisitt at konstruksjonen er utformet for å generere profitt under det juridiske dekketøyet veldedighet. Den foreslåtte løsningen er ikke å fjerne profittmotivet, men å tilsløre det gjennom en «arm’s length» separasjon.

«Bill er fryktelig frustrert»

Den samme e-postutvekslingen fra august 2011 inneholder et annet avslørende avsnitt. Epstein, i en e-post til Erdoes, beskriver Bill Gates sin følelsesmessige tilstand knyttet til fremdriften i prosjektet:

«Bill er fryktelig frustrert. Han ønsker å styrke noen av tingene som fungerer, uten å ta bort fra dem som ikke gjør det… derfor må det forklares at dette vil muliggjøre ‘additional money for vaccines’, og dette må inkluderes i presentasjonen.»

Kilde: E-post med tittelen «Re: Questions», datert 17. august 2011. (EFTA01301108)

Denne setningen forteller oss fire ting på én gang. For det første at Epstein snakker med direkte kjennskap til Gates’ interne følelsesmessige tilstand. For det andre at han former JPMorgans presentasjonsstrategi. For det tredje at vaksinefinansiering er kroken, den narrative begrunnelsen for den finansielle strukturen. Og for det fjerde at det er Epstein som dikterer hva som «må inkluderes» for å få avtalen i havn.

I den samme korrespondansen beskriver Epstein Gates Foundation som «a very very sensitive bunch that has spent billions… there is little that can be held up as a great success and even polio is not yet finished». Dette er ikke en analyse av filantropi. Det er klienthåndtering. Epstein veileder en Wall Street leder i hvordan man skal håndtere usikkerhetene til en milliardær, nemlig Bill Gates.

Hvorfor donorstyrte fond er viktige

En kort avklaring for lesere som ikke er kjent med den finansielle arkitekturen som står i sentrum av denne saken.

Donorstyrte fond er ikke ulovlige eller iboende misbrukende. De er utbredte veldedige strukturer som gir donorer rett til umiddelbart skattefradrag, samtidig som de beholder rådgivende innflytelse over hvordan bidraget investeres og senere deles ut som tildelinger. Fidelity, Schwab og Vanguard driver alle donorstyrte fond. De er en del av hovedstrømmen.

Det som gjør dem relevante her, er skala, ugjennomsiktighet og timing. Når donorstyrte fond utformes for evig varighet, offshore fleksibilitet, minimumsbeløp på hundre millioner dollar og en investeringslogikk i første rekke når deres uttalte formål ikke bare er veldedig utdeling, men å generere avkastning gjennom strukturer som hedgefond og strukturerte produkter, da viskes grensen mellom filantropi og finansiell ingeniørkunst ut på måter offentlig tilsyn sjelden trenger inn i.

Skattefordelen er umiddelbar. Den veldedige utdelingen kan utsettes på ubestemt tid. Og investeringsavkastningen som skapes i mellomtiden, akkumuleres innenfor en skattefritatt struktur. Når Epstein skriver at «the tension is making money from a charitable org» og foreslår «arm’s length» separasjon som løsning, beskriver han ikke et misbruk av systemet, men et system som fungerer nøyaktig slik det er designet, i en skala de fleste tilsynsmyndigheter aldri forutså.

For lesere som ønsker et samtidig eksempel på hvordan ugjennomsiktighet i donorstyrte fond kan krysse politisk innflytelse og grenseoverskridende påvirkning, se: Foreign Influence Exposed: Schwab Charitable Fund Joins UK Based Attack on US Free Speech.

Impactinvestering: Når krise blir en aktivaklasse

Hvis e-postene fra 2011 viser salgsfremstøtet, avslører et separat orienteringsdokument fra Gates Foundation filosofien i sin modne form.

Et konfidensielt orienteringsnotat på 15 sider, utarbeidet til et panel arrangert av JPMorgan den 23. september 2013, beskriver Global Health Investment Fund som «det første investeringsfondet med fokus på utvikling av legemidler og vaksiner innen global helse». Fondet retter seg eksplisitt mot finansiell avkastning i størrelsesorden fem til sju prosent, samtidig som all investor­kapital tilbakebetales.

Kilde: Orienteringsnotat med tittelen «JPM Panel – Launch of the Global Health Investment Fund». (0EFTA01103797)

Mekanismen for å redusere risiko for private investeringer er avgjørende. Gates Foundation og andre partnere stiller en garanti som dekker seksti prosent av hovedstolen, noe som betyr at investorer kunne delta i utvikling av vaksiner og legemidler mens størstedelen av nedsiderisikoen ble absorbert av filantropisk og statlig kapital.

Dette er den strukturelle logikken i pandemifinansiering lagt åpent fram. Offentlig risiko, filantropisk sikkerhetsnett, privat oppside. Vaksiner og globale helseverktøy omdefineres ikke som offentlige goder som finansieres og deretter legges bort, men som investerbare aktiva der risikoprofilene bevisst konstrueres for å tiltrekke kapital.

Pandemiberedskapsnettverket: Gates, Epstein og International Peace Institute

De foregående delene av artikkelen følger pengene. Denne følger møteinvitasjonene, og de leder til de samme stedene.

Den 9. mars 2015 skrev Amy K. Carter, assisterende direktør for Family Interest Grants i Bill & Melinda Gates Foundation, til Terje Rød-Larsen, president i International Peace Institute, angående IPIs forslag om «a convening of experts to discuss how we can most effectively address and prevent pandemics».

Kilde: Brev fra Gates Foundation til International Peace Institute, 9. mars 2015. (EFTA02713880 / EFTA_R1_02137620)

Stiftelsen avslo å finansiere samlingen, men bekreftet samtidig at mange av gruppene i IPIs forslag «allerede var i dialog med ansatte i Gates Foundation om pandemiberedskap og respons» i forkant av Verdens helseforsamling og G7. Brevet bemerket at dette ville være «key topics» i begge fora.

Husk nå dette. Terje Rød-Larsen er den samme mannen som deltok på middagen i september 2013 i **Jeffrey Epstein**s bolig, sammen med både Bill Gates og Melinda French Gates, samt Thorbjørn Jagland, som da var generalsekretær i Europarådet. Dette er ikke en perifer kobling. Institusjonen Rød Larsen leder foreslår pandemisamlinger overfor Gates, samtidig som hans private sosiale liv går gjennom Epsteins spisestue.

Tre måneder senere, den 2. juni 2015, videresendte Epstein Rød Larsen en Vox artikkel om Bill Gates og influensapandemiberedskap uten kommentar, kun lenken. Nettadressen var: vox.com/2015/5/27/8660249/gates-flu-pandemic.

Kilde: E-post fra Jeffrey Epstein til Terje Rød Larsen, 2. juni 2015. (EFTA02499005)

Mønsteret er presist. Gates’ stiftelse avslår å finansiere Rød Larsens pandemisamling i mars. Epstein sender Rød Larsen Gates’ offentlige pandemikommunikasjon i juni. Den institusjonelle kanalen sier nei. Epstein kanalen holder linjen åpen. Dette er funksjonen til en mellommann: å opprettholde relasjoner som formelle institusjoner ikke kan eller ikke vil opprettholde selv.

Pandemi som kategori, ikke hendelse

I mai 2017 vender en e-postutveksling mellom Jeffrey Epstein, Bill Gates og Boris Nikolic tilbake til konseptet donorstyrte fond. Epstein rammer inn DAF strukturer som en «counter balance» mot forventede kutt i offentlig finansiering av vitenskap. Nikolic svarer med en formulering som fortjener å bli lest langsomt:

«It might be a great path forward for some key areas such as Energy, pandemic etc.»

Kilde: E-postutveksling datert 24. mai 2017. (EFTA00697005)

Pandemi listes her som en stående kategori, på linje med energi, egnet for langsiktig mobilisering av privat kapital. Dette er ikke språket til krisehåndtering. Det er språket til porteføljestrategi.

Innen 2017, tre år før COVID-19, behandlet personene nærmest Gates allerede pandemier som en varig finansieringsvertikal, et område som skulle bestå uavhengig av om et konkret utbrudd faktisk inntraff.

Rolodexen: Pandemisimulering som karrierekreditt

Det mest oppsiktsvekkende dokumentet i denne bunken er ikke en e-post til en bankleder eller et brev fra en stiftelse. Det er en tekstmeldingstråd, en iMessage samtale fra Epsteins telefon, datert 20.–23. januar 2017, mellom Jeffrey Epstein (som brukte adressen jeeitunes@gmail.com) og en ikke identifisert samarbeidspartner.

Kilde: iMessage tråd, 20.–23. januar 2017. (EFTA01617419–27)

Samtalen begynner med en bursdagshilsen. Medarbeideren flyr inn fra Zürich. De avtaler et kort møte. Deretter glir samtalen over i noe ekstraordinært: en karriereplanleggingsøkt der medarbeideren kartlegger sine profesjonelle muligheter, og der nesten hver eneste vei går gjennom Epsteins nettverk.

Medarbeiderens egenbeskrivelse er bemerkelsesverdig i sin presisjon. De beskriver seg selv som lege med erfaring fra FN, WHO, Gates Foundation og Verdensbanken. Og deretter:

«Also my expertise is public health security. Pandemics (just did pandemic simulation) and threats to US health. That could be big platform.»

Pandemisimulering behandles her som en karrierekvalifikasjon, et profesjonelt aktivum som kan utnyttes for plassering. Ikke som et tiltak for offentlig sikkerhet. Ikke som et akademisk arbeid. Men som en «plattform» for karrierefremdrift, nevnt i samme åndedrag som politisk tilgang og institusjonell makt.

Karrierealternativene medarbeideren deretter lister opp, leses som et kart over det pandemiberedskapsindustrielle komplekset:

«Board partner at Biomatics Capital (Boris) but would mean I have to help him raise funds from BG.»

Biomatics Capital er Boris Nikolics investeringsfond. Nikolic, Gates’ sjefsrådgiver for vitenskap, den samme mannen som var kopiert inn på vaksine e-postene i 2011, og den samme som senere ville liste «pandemic» som en kategori for donorstyrte fond, mottar her personell formidlet gjennom Epstein.

«BG office (for 6 months max) working on a series of messy agendas but as his senior science advisor.»

Gates sitt private kontor, bgC3, den samme enheten som produserte leveransen «strain pandemic simulation», listes som et landingspunkt. Epsteins rolle som portvokter er eksplisitt. Han instruerer senere: «Put together your resume… for my submission.»

«Join Merck team for 6–12 months in their vaccine team (big push for gardasil vaccine/HPV) would have to base in Rwanda.»

Mercks vaksinteam. Gardasil. En direkte kanal fra Epsteins telefon til farmasøytiske vaksineoperasjoner.

«Join Swiss Re (reinsurance) team developing health products. Did one for pandemics, helped develop parametric trigger.»

Dette er kanskje den mest strukturelt betydningsfulle-posten på listen. Swiss Re er et av verdens største reassuranseselskaper. En «parametric trigger» er en automatisert finansiell mekanisme som utløser utbetaling når en forhåndsdefinert terskel passeres, i dette tilfellet en pandemierklæring. Medarbeideren beskriver å ha bidratt til utviklingen av et finansielt produkt som automatisk genererer utbetalinger når en pandemi erklæres. Og Epsteins nettverk fungerer som karriereformidler.

Medarbeideren nevner også:

«Join the World Economic Forum as chief science advisor to Klaus Schwab.»

Og:

«Join Martin Sorrell team and help develop media tech to understand and counteract international Gov’t fragility.»

Den fulle listen spenner over Gates sitt kontor, Nikolics fond, Mercks vaksinteam, Swiss Res pandemiprodukter, World Economic Forum, Rockefeller Foundation, Verdensbanken, Goldman Sachs, Alibaba, MasterCard og TPG Capital. Hvert sentrale knutepunkt i kjeden fra pandemiberedskap til profitt fremstår på én og samme karrieremeny, formidlet gjennom Jeffrey Epsteins tekstmeldinger.

Deretter avslører medarbeideren hvordan Gates selv inngår i kalkylen:

«BG… He hates mental health but he’s crazy about vaccines and autism stuff. That could be start to a more broad conversation.»

Gates’ interesse for vaksiner beskrives ikke som et filantropisk engasjement, men som et psykologisk vippepunkt for tilgang. Medarbeideren rammer vaksiner og autisme inn som inngang, kroken som vil åpne døren til «a more broad conversation». Dette er den samme strategiske logikken Epstein brukte i 2011 da han insisterte på at «additional money for vaccines must be included» i JPMorgan presentasjonen. Vaksiner er ikke oppdraget. De er nøkkelen.

Epsteins respons på denne omfattende karriereoversikten er kort. «BG.» Deretter: «No too broad.» Så igjen: «Bg.» Han styrer medarbeideren mot Gates. Medarbeideren samtykker. Epstein instruerer: «Put together your resume… for my submission.»

En siste linje fra denne tråden krever særlig oppmerksomhet. Dagen før hadde Epstein sendt meldingen: «Feel free to ask Bill if he would like a private meeting with Bannon, Thiel, or Barrack.» Dette var 21. januar 2017, dagen etter Donald Trumps innsettelse. Epstein tilbyr å formidle private møter mellom Bill Gates og maktsenteret i den nye administrasjonen. Mannen som utformet det donorstyrte fondet, som styrte JPMorgans presentasjonsstrategi, som plasserte personell i Gates sitt kontor og Nikolics fond, tilbyr nå å koble Gates direkte til Det hvite hus.

Strain pandemic simulation: en teknisk leveranse

To måneder senere, i mars 2017, skisserer en separat e-post med tittelen «bgC3 Deliverables and Scope» foreslått arbeid for bgC3, bgC3, Bill Gates sitt private strategiske kontor. Dokumentet lister leveranser på tvers av flere områder: innenlandsk helse, infrastruktur for personlige helsedata, nevroteknologi, hjernevitenskap, og, oppført uten noen særskilt vektlegging:

«Oppfølgende anbefalinger og eller tekniske spesifikasjoner for strain pandemic simulation.»

Plassert side om side med dette er nevroteknologier som våpen innen nasjonal etterretning og forsvar.

Dette er ikke en offentlig bordøvelse eller et politisk hvitbokdokument. Det er et internt omfangsdokument som behandler pandemisimulering som en teknisk disiplin, en disiplin som befinner seg i samme planleggingsunivers som helsesurveillance, datasystemer og forsvarsapplikasjoner.

E-posten ble videresendt til Jeffrey Epstein. Uavhengig av hans konkrete rolle er hans fortsatte innsyn i Gates’ strategiske planlegging dokumentert så sent som i 2017, ikke antatt.

Sammenholdt med iMessage tråden fra januar 2017, der en Epstein tilknyttet person uanstrengt viser til å ha «just did pandemic simulation», blir bildet tydelig. Pandemisimulering var ikke en sporadisk øvelse. Det var en stående kapasitet, en karrierekvalifikasjon og en teknisk leveranse innenfor Gates Epstein sfæren, alt innenfor samme kvartal samme år.

Mellom omfangsdokumentet fra mars 2017 og simuleringen i oktober 2019 stoppet ikke arkitekturen opp. Den akselererte, gjennom offentlige kanaler som nå er synlige for alle som er villige til å se.

I januar 2017, samme måned som iMessage tråden om karriereplanlegging og samme kvartal som bgC3 omfangsdokumentet, ble Coalition for Epidemic Preparedness Innovations formelt lansert på World Economic Forum i Davos med 460 millioner dollar i startfinansiering fra Gates Foundation, Wellcome Trust og regjeringene i Norge, Japan og Tyskland. CEPIs eksplisitte oppdrag var å redusere utviklingstiden for vaksiner fra ti år til under tolv måneder, med innledende mål som inkluderte MERS koronavirus. Gates beskrev initiativet i Davos som å bygge vaksineinfrastruktur «i fredstid» slik at den skulle være klar når en pandemi ankom.

Seks måneder senere, i juni 2017, utstedte Verdensbanken de første pandemikatastrofeobligasjonene noensinne, 320 millioner dollar i verdipapirer solgt til private investorer gjennom Pandemic Emergency Financing Facility. Obligasjonene ble strukturert av Swiss Re og Munich Re, med parametriske utløsere som automatisk ville frigjøre kapital når forhåndsdefinerte pandemiterskler ble krysset. Koronavirus var eksplisitt listet som en dekket risiko. Investorene mottok kupongrenter på over elleve prosent på den høyere risikotransen, avkastning som fortsatte så lenge ingen kvalifiserende pandemi inntraff. Da COVID 19 til slutt utløste obligasjonene i april 2020, tapte investorene hovedstolen og 195,84 millioner dollar ble utbetalt. Men i de foregående tre årene hadde produktet fungert nøyaktig slik iMessage medarbeideren beskrev det, et pandemireassuranseinstrument med parametrisk utløser som genererte avkastning frem til den erklærte hendelsen inntraff.

I mellomtiden, i desember 2019, uker før WHO ble varslet om lungebetennelsesklyngen i Wuhan, gjennomførte NIAID og Moderna en materialoverføringsavtale der mRNA koronavirus vaksinekandidater ble sendt til Ralph Barics laboratorium ved UNC Chapel Hill.

Da Event 201 ble avholdt, var arkitekturen dokumentert i de foregående avsnittene ikke lenger konseptuell. Den var finansiert, strukturert, obligasjonsutstedt, forsikret, bemannet og juridisk dokumentert. Det som gjensto, var generalprøven.

Event 201: Generalprøven

Den 18. oktober 2019, seks uker før de første offentlig anerkjente tilfellene av COVID-19, var Johns Hopkins Center for Health Security, World Economic Forum og Bill & Melinda Gates Foundation medarrangører av Event 201, en pandemisimuleringsøvelse på høyt nivå med et nytt koronavirus.

Øvelsen fokuserte på myndighetskoordinering, farmasøytiske forsyningskjeder, mediehåndtering, strategier for sensur i sosiale medier, offentlig etterlevelse og internasjonal styringssamordning. Deltakerne inkluderte representanter fra globale finansinstitusjoner, farmasøytiske selskaper, etterretningstjenester og medieorganisasjoner.

Event 201 forårsaket ikke COVID-19. Det er ikke påstanden.

Påstanden er denne. Når en koronaviruspandemi simuleres uker før en reell koronaviruspandemi oppstår, og når denne simuleringen sammenfaller med år med forutgående finansiell strukturering, patentutvikling, internt simuleringsarbeid, utvikling av reassuranseprodukter, plassering av personell i vaksinteam og kapitalstrukturer som allerede er designet rundt avkastning knyttet til pandemikategorier, er tilfeldighet alene en utilstrekkelig forklaring på sammenfallet.

Dette beviser ikke en konspirasjon. Det beviser at den institusjonelle infrastrukturen for å kapitalisere på nettopp denne typen krise allerede var bygget, testet, bemannet og forsikret.

Patentforutseelsesproblemet

En merknad om bevisspennet. De foregående delene av denne undersøkelsen bygger utelukkende på interne e-poster, finansielle avtaler, tekstmeldinger og planleggingsdokumenter fra Epstein dokumentene, primærkildemateriale i aktørenes egne ord. Patentmaterialet som følger, er hentet fra en annen beviskategori, offentlig tilgjengelige innleveringer til United States Patent and Trademark Office og fagfellevurdert vitenskapelig litteratur. Det er ikke etablert noen direkte dokumentkobling mellom patenthaverne nedenfor og korrespondansen mellom Epstein, Gates og JPMorgan i de frigitte filene. Det patentmaterialet etablerer, er den bredere industrielle konteksten som den finansielle arkitekturen dokumentert ovenfor ble bygget i, og tidslinjen som gjorde rask monetisering strukturelt mulig.

Lenge før COVID 19 fikk et navn, ble koronavirusrelaterte teknologier patentert. Detaljene er offentlig tilgjengelig dokumentasjon.

Modernas grunnleggende mRNA patenter påberoper seg prioritetsdatoer til søknader innlevert mellom 2010 og 2016. I 2015 inngikk NIAID og Moderna en samarbeidsavtale om forskning og utvikling med fokus på utvikling av mRNA vaksiner. Innen 12. desember 2019, uker før WHO ble varslet om en lungebetennelsesklynge i Wuhan, overførte en materialoverføringsavtale mellom NIAID, Moderna og Ralph Barics laboratorium ved University of North Carolina at Chapel Hill «mRNA coronavirus vaccine candidates developed and jointly owned by NIAID and Moderna» til dyreforsøk. Avtalen var spesifikk for MERS CoV, ikke SARS CoV 2, og ble endret i februar 2020 etter at det nye viruset ble sekvensert. Men plattformen var allerede bygget.

Patentløypen ved University of North Carolina at Chapel Hill er enda eldre. Ralph Baric leverte sin første patentsøknad på metoder for å produsere rekombinant koronavirus i april 2002 (US Patent nr. 7,279,327). I mars 2015 leverte Baric og kolleger en internasjonal patentsøknad på kimære koronavirus spikeproteiner (PCT/US2015/021773), som ble innvilget som US Patent nr. 9,884,895 i februar 2018, finansiert under National Institutes of Health Grant nr. U54AI057157. Barics flere tiår lange NIH finansierte koronavirusforskning, inkludert gain of function arbeid på spikeprotein konstruksjoner, frembrakte kapabiliteter som var omfattende dokumentert i fagfellevurdert litteratur og patentinnleveringer mange år før 2020.

Disse patentene beviser ikke en intensjon om å slippe løs et patogen. Det er ikke påstanden. De beviser forventning om nytte, og de muliggjorde rask monetisering da de forventede betingelsene materialiserte seg, en dynamikk som i immaterialretten er kjent som patentforutseelse. Se The Patent Foresight Problem: https://www.lexology.com/library/detail.aspx?g=1a4573cc-01b7-4da3-b5e9-739c60d0c9ee

Det strukturelle poenget er dette. Den finansielle arkitekturen dokumentert i de foregående avsnittene, de donorstyrte fondene, impact investeringskjøretøyene, reassuranseutløserne og simuleringsprogrammene, ble ikke bygget i et vakuum. Den ble bygget parallelt med, og i noen tilfeller direkte tett på, en patent og teknologiløype som sikret at den som kontrollerte plattformen ville være posisjonert til å handle først når en koronaviruspandemi materialiserte seg. Dokumentene gjennomgått i denne undersøkelsen beviser ikke at disse to sporene var koordinert. De beviser at de var samtidige, at de involverte overlappende institusjoner, og at begge var fullt operative før COVID 19 ankom.

Når patenter, simuleringer, kapitalkjøretøy, generalprøver, reassuranseutløsere og interne omfangsdokumenter alle eksisterer før en krise, er det du ser ikke en konspirasjonsteori. Det er strukturell beredskap for profitt, den typen beredskap som belønner hastighet, sentraliserer kontroll og marginaliserer alternative tilnærminger.

Patenter knyttet til Moderna for koronavirusvaksineplattformer eksisterte flere år før pandemien. Forskning utført av Ralph Baric og kolleger ved University of North Carolina, i samarbeid med NIH finansierte laboratorier, frembrakte koronavirus spikeproteinforskning og gain of function kapabiliteter som var dokumentert i fagfellevurdert litteratur og patentinnleveringer lenge før 2020.

Patenter beviser ikke en intensjon om å slippe løs et patogen. De beviser forventning om nytte, og de muliggjør rask monetisering når de forventede betingelsene materialiserer seg, en dynamikk anerkjent i immaterialretten som patentforutseelse. Se The Patent Foresight Problem: https://www.lexology.com/library/detail.aspx?g=1a4573cc-01b7-4da3-b5e9-739c60d0c9ee

Når patenter, simuleringer, kapitalkjøretøy, generalprøver, reassuranseutløsere og interne omfangsdokumenter alle eksisterer før en krise, er det du ser ikke en konspirasjonsteori. Det er strukturell beredskap for profitt, den typen beredskap som belønner hastighet, sentraliserer kontroll og marginaliserer alternative tilnærminger.

Epstein som mellomledd: styringsrisiko, ikke sladder

Blant de mest konsekvensrike dokumentene i dette arkivet er et avtalebrev datert 8. august 2013, adressert til William H. Gates.

Brevet fastslår at Gates «specifically requested» at Jeffrey Epstein «personally serve as the representative» for Boris Nikolic i visse finansielle og logistiske forhandlinger. Det anerkjenner at Epstein hadde et «existing collegial relationship» med William H. Gates, hvor Epstein allerede hadde mottatt «confidential and/or proprietary information». Gates fraskriver seg interessekonflikter og gir bred skadesløsholdelse.

Kilde: Avtalebrev datert 8. august 2013. (EFTA02685163)

Denne avtalen ble inngått fem år etter Epsteins dom for å ha oppsøkt en mindreårig for prostitusjon. Gates hadde ressurser til å samarbeide med hvem som helst i verden. Han valgte en registrert sexforbryter og satte det på trykk.

Ytterligere planleggingsoppføringer fra perioden 2010 til 2014 dokumenterer gjentatte private møter, middager, reiser med privatfly, sene kveldsavtaler og en middag i september 2013 i Epsteins bolig, deltatt av både Bill Gates og Melinda French Gates, sammen med Terje Rød-Larsen og Thorbjørn Jagland. Dette er den samme Rød-Larsen hvis International Peace Institute koordinerte pandemisamlinger med Gates Foundation, og som mottok Epsteins videresendinger av pandemirelatert medieinnhold.

Som iMessage-tråden fra januar 2017 viser, strakte Epsteins mellomleddsrolle seg langt utover Gates personlig. Han plasserte personell i Gates sitt private kontor, i Nikolics Biomatics Capital, i Mercks vaksinteam, i Swiss Res pandemireassuranseenhet og i World Economic Forum. Han formidlet møter med den påtroppende Trump-administrasjonen. Han styrte presentasjonsstrategi hos JPMorgan. Kort sagt fungerte han som den menneskelige ruteren der pandeminær finans, vitenskap, politikk og politisk tilgang strømmet gjennom.

Mellomledd betyr noe fordi de former utfall uten ansvarliggjøring. Når en person med Epsteins bakgrunn sitter i sentrum av et slikt nettverk, er offentlig tillit ikke en eksternalitet, men et tap.

Spørsmålet er ikke bare at Epstein var involvert, men at institusjoner med ubegrensede ressurser gjentatte ganger valgte ham som mellomledd, til tross for dommen, når andre alternativer var rikelig tilgjengelige. JPMorgan hadde tusenvis av formuesrådgivere. Gates Foundation hadde over 1 500 ansatte. Boris Nikolic kunne ha engasjert hvilket som helst advokatfirma i landet. De valgte Epstein, og de fortsatte å velge ham, år etter år, fra 2011 til minst 2017. Det mønsteret reflekterer en styringssvikt, ikke en tilfeldighet.

Å lese mellom linjene

Her er hva disse dokumentene, sett samlet, avdekker, ikke som en anklage, men som et mønster:

• JPMorgan behandlet en domfelt sexforbryter som den operative arkitekten bak et Gates tilknyttet veldedig fond, og ba om hans innspill om struktur, etterlevelse og strategi allerede i februar 2011.
• Vaksiner ble posisjonert som en kapitalinnhentende fortelling inne i finansielle strukturer utformet for skala, offshore fleksibilitet og profittgenerering på armlengdes avstand, flere år før noen pandemi.
• Pandemi ble behandlet som en stående strategisk kategori, ikke som en hypotetisk nødsituasjon, av dem som utformet donorstyrte fond og impact investeringskjøretøy.
• Pandemisimulering var samtidig en teknisk leveranse, en karrierekvalifikasjon og en kanal for karriereplassering, alt innenfor Gates Epstein sfæren, alt dokumentert tidlig i 2017.
• Pandemireassuranseprodukter med parametriske utløsere, finansielle instrumenter som automatisk utløser utbetaling ved en pandemierklæring, ble utviklet av fagpersoner innenfor Epsteins nettverk for karriereplassering.
• Pandemiberedskapsnettverket gikk gjennom Epstein, fra Gates Foundations institusjonelle korrespondanse med International Peace Institute til Epsteins private kanal til institusjonens president.
• Generalprøver modellerte ikke bare smittespredning, men narrativ kontroll, myndighetskoordinering og offentlig etterlevelse, uker før det virkelige forløpet.
• Finansielle strukturer sikret at private investorer bar minimal risiko samtidig som de beholdt oppsiden, et design som skaper systemiske insentiver til å identifisere, opprettholde og til og med foretrekke de betingelsene som utløser avkastning.

Ingenting av dette krever kriminell hensikt for å være farlig. Den strukturelle drivkraften alene, der beredskap, kapital, makt og narrativ samles før en krise, skaper et gravitasjonsfelt mot utfall som tjener de forberedte.

Den uskyldige forklaringen og dens grenser

Forsvarere av disse ordningene vil hevde at pandemiberedskap, simuleringsøvelser, vaksineinvesteringer og reassuranseprodukter ganske enkelt er fornuftige svar på kjente globale risikoer. Pandemier har alltid handlet om når, ikke om. Ansvarlige institusjoner planlegger for dem.

Det argumentet fortjener å bli tatt på alvor og i sin sterkeste form, ikke sin svakeste.

Donorstyrte fond er ikke eksotiske. Fidelity Charitable er den største tilskuddsgiveren i USA. DAF strukturer i hundremillionersklassen er standardinstrumenter for filantroper med svært høy nettoformue, og Gates Foundation er langt fra den eneste organisasjonen som bruker dem. Eksistensen av et donorstyrt fond, selv et stort og komplekst ett, indikerer i seg selv ikke noe klanderverdig.

Pandemiberedskap var heller ikke et randfenomen. Mellom 2000 og 2019 investerte myndigheter, multilaterale institusjoner, akademiske sentre og private stiftelser over hele verden tungt i pandemiberedskap. WHO, CDC, BARDA, Wellcome Trust, Coalition for Epidemic Preparedness Innovations og dusinvis av universiteter gjennomførte simuleringer, finansierte vaksineplattformer og utviklet finansieringsmekanismer, de fleste uten noen som helst forbindelse til Jeffrey Epstein. Pandemiberedskap var en hovedstrøms institusjonell aktivitet, og mange av dem som deltok, handlet i enkel god tro.

Alt dette er sant. Og ingenting av det besvarer spørsmålene disse dokumentene reiser.

Spørsmålet er ikke om donorstyrte fond eksisterer, eller om pandemiberedskap er legitimt. Spørsmålet er hvorfor den spesifikke arkitekturen som er dokumentert her, offshore enheter øremerket vaksiner, kjøretøy med evig varighet og armlengdes profittseparasjon, parametriske utløsere som automatiserer utbetalinger ved pandemierklæringer, ble utformet, raffinert og operasjonalisert gjennom en kanal som gjentatte ganger gikk via en domfelt sexforbryter. At disse verktøyene eksisterer i hovedstrømmen gjør ruten mer gåtefull, ikke mindre. Gates hadde tilgang til alle advokatfirmaer, alle banker og alle rådgivningsstrukturer i verden. JPMorgan hadde tusenvis av formuesrådgivere. Boris Nikolic kunne ha engasjert hvilket som helst konsulentselskap i landet. Overfloden av legitime alternativer er nettopp det som gjør den avdekkede kanalen så vanskelig å bortforklare.

Heller ikke bredden i legitim pandemiberedskap forklarer konsentrasjonen som er dokumentert her. Hundrevis av institusjoner arbeidet med beredskap. Men dokumentene i denne rapporten beskriver ikke hundrevis av institusjoner. De beskriver ett enkelt nettverk der den samme lille gruppen personer samtidig utformet de finansielle kjøretøyene, styrte presentasjonsstrategien, plasserte personell i vaksinteam og reassuranseenheter, finansierte simuleringene, holdt patentene og formidlet politisk tilgang, med én mann som fungerte som bindevev på tvers av alle disse funksjonene. Problemet er ikke at beredskap fant sted. Det er at så mange av dens finansielle, strategiske og personellmessige dimensjoner samlet seg gjennom ett enkelt, kompromittert mellomledd.

Beredskap kan være offentlig. Den kan være transparent. Den kan være underlagt demokratisk kontroll. Det disse dokumentene viser, er beredskap som ble privatisert, finansialisert og skjermet fra ansvarliggjøring. Skillet mellom planlegging i allmennhetens interesse og forhåndsposisjonering i private interesser er ikke semantisk. Det er forskjellen mellom et brannvesen og en brannetterforsker som også selger brannforsikring.

Den velvillige tolkningen forutsetter at hver strukturell egenskap ved dette systemet, offshore enheter, evig varighet, parametriske utløsere, armlengdes separasjon og det domfelte mellomleddet, ganske enkelt var god planlegging. Dokumentene inviterer til et annet spørsmål. God planlegging for hvem.

Spørsmålet ingen skal stille

Hvis systemer bygges for å tjene på kriser, hvis de samme menneskene som konstruerer de finansielle kjøretøyene også finansierer simuleringene, eier patentene, utvikler reassuranseutløserne, plasserer personell, former politikken og styrer narrativet, da er ikke spørsmålet om de vil handle i egeninteresse.

Spørsmålet er hvilket strukturelt vern som finnes for å sikre at de ikke gjør det.

Og hvis svaret er «tillit», tillit til de samme institusjonene som plasserte en domfelt sexforbryter som finansielt mellomledd, som strukturerte veldedige kjøretøy med erkjent «tension» rundt profitt, som simulerte en koronaviruspandemi uker før den faktisk inntraff, som bygget reassuranseutløsere designet for å betale ut ved pandemierklæringer, da er ikke tillit alene tilstrekkelig.

Åpenhet er ikke kynisme. Ansvarliggjøring er ikke konspirasjonsteori. Og å spørre hvem som tjener på katastrofer er det eldste og mest nødvendige spørsmålet i offentligheten.

Sollys er fortsatt det mest effektive folkehelsetiltaket som noen gang er utviklet. Det koster ingenting. Det krever ingen patenter. Og det har ingen bivirkninger, bortsett fra for dem som foretrekker å operere i mørket.

Sources and Documents Referenced

Use the open-source Epstein document search for additional research.

1. Juliet Pullis (JPMorgan) to Jeffrey Epstein, cc Jes Staley. Email thread titled “Re: from Jes.” February 17–18, 2011. (EFTA00904739–40)

2. Jeffrey Epstein to Jes Staley, cc Boris Nikolic. Email titled “GATES…” July 26, 2011.

3. Jeffrey Epstein to Mary Erdoes, cc Jes Staley. Email titled “Re: Questions.” August 17, 2011. (EFTA01256269–70 / EFTA_00188987–88)

4. Jeffrey Epstein to Jes Staley and Mary Erdoes. Email titled “as of today… no draft.” August 28, 2011.

5. Bill & Melinda Gates Foundation. Briefing titled “JPM Panel – Launch of the Global Health Investment Fund.” September 2013.

6. Agreement letter addressed to William H. Gates. August 8, 2013.

7. Lesley Groff (Epstein office). “Gates Dinner Update – Fri. Sept. 20th, 2013.”

8. Bill & Melinda Gates Foundation (Amy K. Carter) to Dr. Terje Rød-Larsen, International Peace Institute. Letter re: pandemic preparedness convening. March 9, 2015. (EFTA02713880 / EFTA_R1_02137620)

9. Jeffrey Epstein to Terje Rød-Larsen. Forwarded Vox article on Gates and flu pandemic preparedness. June 2, 2015. (EFTA02499005 / EFTA_R1_01624983)

10. iMessage thread from Epstein’s phone (jeeitunes@gmail.com). Career planning, pandemic simulation, Gates access, vaccine/pharma placement. January 20–23, 2017. (EFTA01617419–27)

11. Email titled “bgc3 Deliverables and Scope.” March 3, 2017. Forwarded to Jeffrey Epstein.

12. Jeffrey Epstein, Bill Gates, and Boris Nikolic. Email thread re: DAF as counter-balance. May 24, 2017. (EFTA00697005)

13. Bill Gates to Jeffrey Epstein. Forwarded calendar invitation. “Billg Meeting w/Jeffrey Epstein (Boris)” at BMGF campus. July 2011.

14. Boris Nikolic to Jeffrey Epstein. “FW: Bio.” February 5, 2014.

15. Johns Hopkins Center for Health Security, World Economic Forum, and Bill & Melinda Gates Foundation. “Event 201 Pandemic Exercise.” October 18, 2019.

16. Moderna, Inc. Coronavirus vaccine platform patent filings prior to 2020. United States Patent and Trademark Office.

17. NIH / Ralph Baric et al. Coronavirus spike protein research and patent filings prior to 2020. United States Patent and Trademark Office.

---

Denne artikkelen ble publisert her:

BREAKING: The Epstein Files Illuminate a 20-Year Architecture Behind Pandemics as a Business Model—With Bill Gates at the Center of the Network