Dette er 282. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

8. desember

Hver dag får vi nye bekreftelser på at beslutningstagerne i USA, NATO og EU har overvurdert seg sjøl og undervurdert andre, særlig Russland. De trodde de skulle få med seg mer eller mindre hele verden mot Russland, men det er det motsatte som skjer. Russland får stadig flere land på sin side, rett og slett fordi man i ’det globale sør’ ser at Russland vinner og at vestlige ledere er inkompetente og hyklerske. Det siste gjelder sjølsagt også hvordan de forholder seg til Israel.

Dette er aller verst for ukrainerne, som USA/NATO/EU hevder at de hjelper. For så lenge NATO/EU/Kiev fortsetter å drepe russere vil Russland benytte seg av overtaket og sannsynligvis benytte anledningen til å ta Odesa og hele Svartehavskysten.

Hva skjer når Kiev til slutt kapitulerer? Russland er ikke interessert i å ta hele Ukraina. Men da vil Polen, Ungarn og Romania ta tilbake områder av Ukraina som tidligere var deres, sa Andriy Biletsky nylig. Han var tidligere leder for Ukrainas beryktede Azov Battalion, nå leder for det politiske partiet Nasjonalkorpset og kommandør for det 3. armékorpset i de ukrainske bakkestyrkene.

Seinere samme dag:

En del av krigspropagandaen fra de «redaktørstyrte» mediene, NATO-mediene, har gått ut på at Zelensky har ført en vellykket kamp mot korrupsjon. Korrupsjonen i Ukraina har blitt mindre samtidig med at tusenvis, om ikke titusenvis, ukrainske menn har betalt bestikkelser for å slippe å havne i Zelenskys skyttergraver, har vi blitt fortalt.

Slikt faller på sin egen urimelighet, men likevel er det mange som ønsker å tro det.

«Zelenskys stabssjef, Andriy Yermak, trakk seg sent forrige måned midt i korrupsjonsskandalen i Energoatom – og bare timer etter at politiet raidet hjemmet hans.

Ukrainska Pravda rapporterte at han hadde reist til Israel, hvor han er statsborger, bare timer før razziaen.

Yermak regnes i stor grad som den nest mektigste embetsmannen i landet, med innflytelse over innenriks- og utenrikspolitikk og militære spørsmål, bemerket Axios.

Forretningsmannen Timur Mindich, som sammen med Zelensky grunnla underholdningsselskapet Kvartal 95, skal ha ledet ordningen med underslag.

Mindich rømte også til Israel, hvor han nyter statsborgerskap, timer før en separat razzia mot hans luksusleilighet, utført av politiet fra Ukrainas nasjonale antikorrupsjonsbyrå (NABU)».

Seinere samme dag:

Espen Barth Eide hvitvasker sine egne forbrytelser mot Syria.

Seinere samme dag:

Putin har lurt Trump, heter det i «redaktørstyrte» medier nå, de som vil at krigen skal fortsette til siste ukrainer. NATO-mediene.

Faktum er at Trump gikk til valg på bedre forbindelser til Russland allerede i 2016. Så kan man klandre ham for å holde løftet? Nå går jeg ut fra at Trump mener det og ser bort fra at han har skjulte agendaer, noe som er mulig. Men det er en annen debatt. De ’redaktørstyrte’ medienes redsel for fred er i alle fall reell og det er den jeg tar utgangspunkt i.

9. desember

«Jeg venter på at Ukraina en dag får en klok selvstendig leder som kan stoppe denne galskapen. Kun ett spørsmål: Hvor mange mennesker og territorier vil landet miste før dette øyeblikket kommer?»

Det spør en ukrainsk kvinne med sønn ved fronten om. En putinist, kanskje?

https://www.facebook.com/photo?fbid=10161785362055952&set=a.406405765951

Seinere samme dag:

Libya hadde store gullreserver da NATO begynte å bombe landet i 2011. Hvor ble det av gullet, hvem stjal det om ikke et eller flere NATO-land?

Gaddafis sønn krever gullet tilbake og kravet har potensiale til å samle libyere som har kriget mot hverandre siden 2011. Dette skjer mens både NATO og EU er i krise og kan falle sammen. Så Gaddafis timing er neppe tilfeldig.

Seinere samme dag:

Norge – landet der folk blir regnet som eksperter sjøl om de stadig tar feil, mens vi absolutt ikke skal lytte til de som får rett. Scott Ritter sa at at Russland vinner krigen i alle fall så tidlig som 4. juli 2022. Hans ekspertise blir aldri brukt av ’redaktørstyrte’ norske medier. Heller ikke av norske politikere, som foretrekker de som tar feil.

Dette er min 24. krigsdagbok oversatt til engelsk. Den tar for seg perioden 6. til 11. juli 2022. https://substack.com/home/post/p-181130726 ?

Seinere samme dag:

Jeg tror aldri jeg har opplevd så stor og bred motstand mot en fredspris noen gang, og det har pågått helt siden vinneren ble offentliggjort for to måneder siden. Derfor ble jeg overrasket da en eldre mann for noen dager siden sa at han ikke hadde lagt merke til det, en mann som ellers følger ganske godt med på det som skjer.

I neste øyeblikk skjønte jeg hvorfor: han bruker bare NRK og TV 2, samt en lokalavis. Altså medier som har til oppgave å skryte av fredsprisvinnerne, uansett hvem de er, i år til Maria Corina Machado, en venezuelanske forræder som befinner seg på ytterste høyre på den politiske skalaen og som konspirerer med USA om krig mot eget land!!! Hun støtter også Israel.

Jeg har også vært kritisk til mange tidligere ‘fredspriser’. Men denne prisen er særlig grotesk. Så i dag var første gang jeg demonstrerte mot en fredspris. Mange fredsorganisasjoner demonstrerte mot, jeg tror vi kan ha vært 500 mennesker til sammen. Norges Fredsråd vil ikke arrangere årets fakkeltog for vinneren av prisen, noe som har vært en tradisjon i generasjoner.

Peter Michael Johansen , pensjonert journalist, skrev tidligere i dag:

«Nrk-sendinga som nå pågår, er en sammenhengende tirade av direkte løgner, udokumenterte halvsannheter og utelatelser for å pynte på Nobelprisen. Det er ikke bombinga av angivelige narkobåter som er det sentrale, men at Machado flere ganger siden 2002 har bedt USA intervenere militært. Det fins ikke ’uavhengige kilder’ som har bekreftet valgresultatet, de bygger ikke på egne kilder, men utelukkende på det som opposisjonen har lagt fram.

USAs sanksjoner og sekundærsanksjoner blir ikke løftet fram. Machado som sannsynligvis har oppholdt seg på USAs ambassade, er ingen fredelig politiker, hun har alltid stått for den mest voldelige linja i opposisjonen fra 2012 sammen med Leopoldo Lopez. Det har splittet opposisjonen. Dette er en skam for NRK».

«Machado ble ikke nektet å stille til valget I 2024, hun ble fradømt muligheten til å inneha politiske verv for femten år I 2015 fordi hun hadde deltatt i delegasjonen til Panama (!) under behandlinga av Venezuela i Organisasjonen av amerikanske stater. Nominasjonen av henne var en direkte provokasjon mot avtalen mellom Maduro-administrasjonen og opposisjonen».

«Norge har gitt et internasjonalt ord om dem som støtter militære angrep og ber om intervensjoner i eget land: quisling. De pleier ikke å få fredspriser».

«Unødvendig å si, men likevel: Tove Bjørkås og Sigurd Falkenberg Mikkelsen kan ingen ting om Venezuela utover nedskrevne talepunkter».

I morra skal prisen deles ut og da blir det en ny demonstrasjon Oppmøte og start på Jernbanetorget, Oslo kl 18, en markering som går parallelt med det tradisjonelle fakkeltoget. Nobelkomiteen må leie inn noen til å arrangere fakkeltog i år. https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/posts/pfbid02LTMoEjGHrbaAS19bUFqGEJQJ1NcMPFbTisE1z3Uo8mP1tWpHd1h8VCFudDqwHKUl

10. desember

Det var bra oppmøte på demonstrasjonen i dag også.

Det farligste med årets såkalte fredspris er at den støtter en politikk som vil føre til krig i Venezuela hvis politikken lykkes. Jeg snakker om USAs politikk med å fjerne Venezuelas president Nicolas Maduro med militærmakt, som Maria Corina Machado, vinneren av ‘fredsprisen’ er del av.

Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes argumenterte kraftig for politikken med å styrte Maduro i sin lange tale i dag, en tale full av tvilsomme påstander og utelatelser som kort kan sammenfattes med at han 1) fullstendig frikjente USA for problemene Venezuela har hatt de siste 25 årene, mens 2) den høyreekstreme/fascisten av en kuppmaker, Maria Corina Machado, ble hyllet etter alle kunstens regler.

Talen til Frydnes var rystende i sin dumskap. Det beste man kan si om Nobelkomiteen etter dette er at den lever i en boble fullstendig isolert fra verdens og ikke minst Venezuelas realiteter.

Men det er verre enn som så, for komiteen har blitt advart på det kraftigste fra alle kanter av verden. Vi må gå ut i fra at i alle fall noen av advarslene har komme fram til komiteen sjøl om den lever i en boble. Likevel gir den prisen til en krigshisser som hyller folkemorderen Netanyahu og som konspirerer med USA om å stjele makta i eget land, slik Vidkun Quisling konspirerte med Adolf Hitler for å stjele makta i Norge.

Hvis Nobelkomiteen, USA og Machado med andre mørke krefter klarer å styrte Maduro, vil de som forsvarer Maduro, millioner av venezuelanere, ta til våpen mot kuppmakerne. Og de er svært godt væpnet.

I Norge snakkes det om opposisjonen i Venezuela som om det bare er EN opposisjon mot Maduro og hans PSUV (Venezuelas forente sosialistparti). Så også under talen til Frydnes. I virkeligheten er det minst to opposisjoner blant de 30 partiene i nasjonalforsamlingen. De opererer i koallisjoner av flere partier med og mot hverandre. Machado representerer det ytterste høyre i en koallisjon av 5 partier, langt til høyre for norske Fremskrittpartiet.

På den andre siden er Venezuelas kommunistparti, som sannsynligvis vil forsvare Maduro eller de som overtar for ham, hvis det blir krig. Ikke bare det, men ’maduroistene’ vil få støtte fra en rekke land i Latin-Amerika, Russland, Kina med flere.

Så det vil ende med at Nobelkomiteen, USA og Machado taper krigen etter sjøl å ha startet den.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Puerto Rico blir militarisert.

Ingen tror lenger at USAs president Donald Trump er ute etter å stanse narkotikatrafikken til USA ved å bombe småbåter i Det karibiske hav eller det østre Stillehavet.

Peter M. Johansen.

I Venezuela virker landets enorme oljereserver og gruvedrift som et fristende trekkplaster, og Washington har helt siden president Barack Obama vært ute etter å fjerne president Nicolás Maduro med ulike midler, alt fra økonomisk terrorisme til kuppforsøk og en militær operette-intervensjon. Nå har Trump-administrasjonen lagt en ny dimensjon til den enorme styrkeopprustninga i Det karibisk hav: USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS): gjenopplivinga av James Monroe-doktrinen fra 1823 i en moderne tapning. Det amerikanske militæret har samlet en mistenkelig, overveldende styrke i farvannene utafor kysten av Venezuela. US Southern Command opplyser at det er rundt 15.000 personell som opererer i det karibiske hav.

Det er den største militære oppbyggingen i regionen på generasjoner og som nå berører Puerto Rico, øya som er USAs oversjøiske samveldeterritorium. Puerto Rico blir igjen militarisert etter mange år med nedtrapping fra Pentagons side. Nå følger Puerto Ricos guvernør Jennifer González som aldri har vunnet Trumps gunst, opp de politiske restriksjonene som Trump-administrasjonen har innført i Washington. Innstramminger og den militære aktiviteten på og i farvannenen rundt øya vekker politiske reaksjoner i San Juan og over hele territoriet.

Urovekkende aktivitet

President Donald Trump viste i sin første presidentperiode og under valgkampen i 2024 at han ikke har mye til overs for Puerto Rico. USA har brukt Puerto Rico som testfelt for lysskye og uetiske eksperimenter som USA ikke ville at landets egen fastlandsbefolkning skulle bli utsatt for.

P-pilla ble utprøvd blant uvitende puertorikanske kvinner som ble påført alvorlige helseskader. Pilla  kom i en brun flaske, markedsført som en trygg klinisk måte for gifte kvinner å behandle menstruasjonsforstyrrelser på. Men innholdet var den potente bomba Enovid, verdens første p-pille. De kliniske studiene fant sted på Puerto Rico hvor fattige kvinner fikk en sterk dose av legemiddelet uten å bli fortalt at de deltok i en test eller om risikoene de ville møte.

På skytefeltet på øya Vieques testet US Navy ut panserpenetrerende ammunisjon med utarmet uran, napalm og andre giftstoffer som førte til kreftrater i befolkninga som oversteg “normalen” blant øyas vel 3,25 millioner innbyggere.

De siste ti-femten åra, etter at USA trappet ned sin krigsføring i Irak og Afghanistan i Vest-Asia, ble det militære nærværet på Puerto Rico gradvis trappet ned og de fleste basene stengt, inkludert marines flybase og skytefelt på Vieques. Den utviklinga har nå snudd. Etter at US 4th Fleet ble satt på kjøl igjen i 2008, med hovedbase i Mayport i Jacksonville i “The Sunshine State” Florida, og US Southern Command (Sørkommandoen) som har sitt hovedkvarter i Dorali i Greater Miami, ble oppgradert med sikte på Venezuela, har USAs våpengreiner økt sin tilstedeværelse på Puerto Rico.

Nå som USA har trommet sammen den største flåteansamlingen noen gang i Det karibiske hav både under og etter 2. verdenskrig, og større enn under invasjonen på Grenada i 1983, bare ni år etter at øystaten ble uavhengig av Storbritannia, og i Panama i 1989, har Puerto Rico blitt øvingsfelt for bruk av blant annet store amfibiefartøy med henblikk på ilandsetting av amerikanske tropper, for eksempel på kysten av Venezuela.

USA har nå elleve større krigsskip i farvannene fra Puerto Rico og sørover til Venezuela og Trinidad og Tobago som ligger rett utenfor Orinoco-deltaet på kysten av Venezuela i øst og det tilstøtende grenseområdet til som britene tilrante og underlag Britisk Guyana (i dag Guyana) etter at det spanske overherredømmet var blitt nedkjempet i Sør- og Mellom-Amerika.

Det inkluderer verdens største hangarskip “USS Gerald R. Ford”, oppkalt etter visepresidenten da president Richard “Tricky Dick” Nixon måtte forlate Det hvite hus den 9. august 1974 med en egenerklæring om at “I’m not a crook” (Jeg er ingen kjeltring). Det er en tanke som aldri vil falle Trump inn, verken med hensyn til å sprenge hurtiggående båter som USA antar smugler kokain, henretter skipbrudne eller tar beslag i tankere som frakter olje fra Venezuela i internasjonale farvann.

Ved siden av hangarskipgruppa til “USS Gerald R. Ford” har USA fem destroyere, to kryssere og tre amfibiebåter i beredskapsgruppa, som dessuten består av en ekspedisjonsenhet av marinesoldater (marines). Flere av fartøyene er bestykket med marinehelikoptre, Osprey tiltrotorfly [rotorer som kan brettes opp for vertikale opp- og nedstigninger] og jetfly av typen Harrier som har kapasitet til enten å transportere et stort antall marinesoldater eller å angripe mål på land og sjø, ifølge Associated Press (AP).

Destroyerne og krysserne er vanligvis bestykket med Tomahawk krysserraketter med lang rekkevidde som også kan avfyres fra ubåter.

Fyller luftrommet

En US Marines-skvadron med avanserte F-35B Lightning II-jetfly har blitt utstasjonert på Puerto Rico siden september, og for vel en uke siden ble US Marines elektronikkstruttende EA-18G «Growler» sett da tok av fra Puerto Rico. US Air Force har utplassert MQ-9 Reaper-droner på øya. De har lang rekkevidde og kan bære opptil åtte laserstyrte missiler. Dronene er blitt godt dokumentert av satellitter, militære observatører og fotojournalister fra blant annet Al-Jazeera. Overvåkingsflyet P-8 Poseidon patruljerer hele området og har langt på vei tømt luftrommet til og fra Venezuela.

I oktober publiserte militæret et bilde av et amerikansk luftforsvar AC-130J Ghostrider, et tungt bevæpnet fly som er i stand til å skyte sine store kanoner med presisjon mot bakkemål, som står på rullebanen i Puerto Rico. Det har vært en rekke andre militærfly som midlertidig har fløyet gjennom regionen som en del av militære operasjoner der.

US Air Force har flere ganger hatt de tunge bombeflyene B-52 Stratofortress- og B-1 Lancer som begge ble brukt mot Irans atomanlegg, i lufta i det Pentagon betegner som øvelsesflyvninger – eller «bombeangrepsdemo», ifølge Pentagons bilder på nettet, opplyser AP. USA har også sendt jagerflyet F/A-18 inn over Golfo de Venezuela som utgjør utløpet av Maracaibosjøen, helt nordvest i landet. Det var her oljeeventyret startet fra begynnelsen av 1910-tallet.

Det er det nærmeste USA har kommet inn over Venezuela så langt med sine provokasjoner, og det tok omlag mer enn en halv time å krysse over bukta som er 240 kilometer på det breieste. Pentagon og SouthCom er ytterst sparsomme med sine meldinger for å gi skinn av at dette er en militær konflikt og samtidig ikke fyre opp under kravet fra kongressen på Capitol Hill om at Trump, commander-in-chief, er forpliktet til å hente krigsautorisasjon fra Representantenes hus og Senatet.

Men Pentagon og krigsminister Pete Hegseth som har silet hvilken presse som har adgang til femstjernerblokka på Richmond Highway ved Potomac-elva i Arlington i delstaten “Old Dominion” Virginia, klarer ikke å skjule at det i løpet av en drøyt uke har det blitt rapport om to nesten-ulykker med passasjerfly fra det amerikanske lavkostselskapet JetBlue som flyr på en rekke karibiske øyer, samt Belize (Britisk Honduras fram til uavhengigheten i september 1981) og Canada med en flåte av Airbus-maskiner. JetBlue som ble opprettet i august 1998 og har kontorer i Long Island City i Queens i New York City, flyr på Oslo.

Den første hendelsen fant sted  fredag 12. desember da JetBlue flight 1122, en Airbus-arbeidshest A320, på vei fra Willemstad på Curaçao i De nederlandske antillene som ligger et skeivt fiskesprett fra Paraguana-halvøya i Venezuela, til JFH International New York unngikk en kollisjon med et amerikansk jetfly  i en situasjonen som JetBlue-pilotene betegner som “opprørende” overfor Fox News.

Dette var tjue minutter etter take off da det amerikanske tankeflyet krysset inn bak i flyruta og tvang passasjerflyet til å iverksette en «avvikende manøver” for å opprettholde avstand nord for Curaçao, på høyde med søsterøya Aruba lenger vest, rapporterer Aviation Safety Network. Flyene var i samme høyde med anslagsvis “noen få miles avstand” (mile = 1,609 km).

Militærflyet hadde ikke en fungerende transponder, en elektronisk enhet som lar flykontrollen spore et fly nøyaktig. Uten den kan ikke et fly oppdages på radar, hvilket jo er hensikten med de livsfarlige militære manøvrene. Disse kunne ha kostet mange USA-borgere livet under den folkerettslige “lavintensitetskonflikten” som gradvis trappes opp i for å skremme president Maduro til å trekke seg eller for å gå til krigshandlinger. (Denne opptrappingen er 70-80 prosent av spurte amerikanere klart imot, i følge  meningsmålingene). Tankflyet fortsatte deretter inn i og krenket venezuelansk flyrom, melder nettstedet Slashgear

– Våre militære flybesetninger er høyt trente fagfolk som opererer i samsvar med etablerte prosedyrer og gjeldende luftromskrav, sa en talsperson for luftforsvaret i en uttalelse til mediene da CBS News konfronterte Air Force med den innrapporterte hendelsen.

Den oppsto etter at USAs luftfartsmyndigheter  FAA (Federal Aviation Administration) i slutten av november varselet alle større flyselskaper om en «potensielt farlig situasjon» som kunne oppstå om en flyr i eller i nærheten av venezuelansk luftrom. FAA-varselet pekte på en «forverret sikkerhetssituasjon og økt militær aktivitet i eller rundt Venezuela» uten å nevne at dette er en situasjon som USA selv har skapt i strid med internasjonale konvensjoner. I stedet advarte FAA om “truslene fra Venezuelas luftvernartilleri og andre typer luftforsvarssystemer i lavere høyder.”

Politiske innstramninger

Den republikanske guvernøren Jennifer González Colón representerer Det nye framskrittspartiet ( Partido Nuevo Progresista , PNP) som går inn for at Puerto Rico blir delstat i USA. Det kan hun bare drømme om under Trump. Hun prøver derimot å følge opp den “sikkerhetslinja” som Hegseth og justisminister Pamela Jo Bondi forsøker å trekke opp for å verne om Trump med hensyn til media.

Guvernør González som tiltrådte i januar, innførte forrige søndag et lovforslag som opposisjonen og kritikere betegner som et slag mot demokratiet fordi det vil gjøre det vanskeligere å få tilgang til offentlig informasjon. Det føyer seg til de allerede eksisterende problemene med mangel på åpenhet fra myndighetene i hovedstaden San Juan, ifølge AP. Det gjelder både militære hemmeligheter og de helseproblemene og miljøskadene den militære aktiviteten etterlater seg og delikate økonomiske saker som berører USA.

González selger inn lovforslaget med at det gir mer definerte regler, unngår forvirring og reduserer det hun kaller et «betydelig antall søksmål». Det er i tråd med tåkepratet som siver ut fra Det hvite hus, ofte karriereødeleggende framført av talskvinne Karoline Claire Leavit (28) fra den Thomas Jefferson’ske landsbyen Atkinson i New Hampshire, The Granite State øverst på nordøstkysten med grense til Canada i nord.

González peker på at med lovforslaget følge straff for manglende overholdelse. Det har utløst heftige reaksjoner fra journalistorganisasjoner og borgerrettighetsgrupper og ikke minst det sterke politiske venstre i og rundt uavhengighetspartiet Partido Independentista Puertorriqueño (PIP). De peker på at González hadde satt av én dag til høring som ble annonsert på kort varsel. Clayton Weimers, administrerende direktør for Reportere uten grenser i Nord-Amerika, har sendt ut et varsel om at «det er utenkelig at Puerto Ricos ledere ville gå ut av sin vei for å skade velgernes tilgang til informasjon og forringe kvaliteten på pressefriheten på øya».

Loven trenerer utleveringa av dokumenter fra offentlige etater fra ti til tjue dager og til en måned for dokumenter som er på mer enn tre hundre sider eller som er mer enn tre år gamle, altså stikk i motstrid til tempo i den teknologiske utviklinga.

“Ved å undertegne dette tiltaket, til tross for utbredt motstand, gjør guvernøren det klart at hennes interesse ikke er i åpenhet fra myndighetene side,” uttaler American Civil Liberties Union (ACLU) i Puerto Rico.

«Loven er ikke i noens beste interesse, bortsett fra enhver offentlig tjenestemann som søker å hindre eller forhindre offentligheten i å motta informasjonen de har rett til å se,» vurderer ACLU, den amerikanske ideelle organisasjonen grunnlagt i 1920 som “forsvarer og bevarer individets rettigheter og friheter i USA, sikret gjennom grunnloven og lovene;” slik det heter på Wikipedia.

Koalisjonen av journalistorganisasjoner og sivilsamfunnsgrupper betegner loven som et «farlig brudd på offentlighetens rett til å vite» i sitt brev til guvernør González fordi det vil «tillate myndighetene å klassifisere informasjon som konfidensiell uten rettslig prøving og eliminere personvernbeskyttelse for de som ber om informasjon» og fjerner «myndighetenes tidligere forpliktelse i henhold til 2019-loven til å gi informasjon i det forespurte formatet, noe som gjør dataanalyse vanskeligere … (og) vil også tillate myndighetene å avslå gyldige forespørsler fordi informasjonen er spredt over flere dokumenter eller etater». Loven i 2019 lettet noe tilgangen til offentlig informasjon. Den ble innført under guvernør Wanda Vázquez fra PNP som har hatt guvernørstillinga sammenhengende siden 2017. De deler guvernørstillinga med det demokratiske folkepartiet Partido Popular Democrático (PPD). Det går inn for status quo for Estado Libre Asociado de Puerto Rico (samveldet) med hensyn til  forholdet til USA.

Solidaritet med Venezuela

Loven bidrag til å skjerpe den politiske stemninga som har kommet med årets sesong av tropiske stormer og orkaner og USAs styrkeopprustning som har sveipet over øya.

– Vi står nå på terskelen til et nytt år, og for det puertorikanske folket betyr dette en fornyelse av vår kamp for uavhengighet og suverenitet, slik at vi med fornyet kraft samtidig kan gjenoppta kampen mot militariseringa av øygruppen vår.

– I 2003 klarte vi å utvise verdens mektigste marinestyrke, US Navy. Dette fulgte fire år med nådeløs kamp, ​​der hele befolkninga, uavhengig av politisk overbevisning, tappert forente seg, og møtte juling og arrestasjoner utført av amerikanske sikkerhetsstyrker. Et samlet folk, fast bestemt på å stenge basene som lagret alle slags dødelige våpen og praktiserte sin terrorisme ved å bombe de uberørte strendene på vår lille øy Vieques som førte til smerte, sykdom og død blant befolkninga, sier Berta Joubert-Ceci, medlem av det kommunistiske Workers World Party i USA, til Radio Clarín i Colombia, om situasjonen i dag.

– Folket sa: «Nok!» Og de lyktes. Nå, med sin nye versjon av Monroe-doktrinen, men med tillegg av ny militærteknologi, har imperiet til hensikt å bruke oss igjen til å angripe søsternasjoner, først og fremst Venezuela, med mål om å ta over energiressursene deres. Og for det formålet, fyller de vår øy, Puerto Rico, med tropper, våpen og militære kjøretøy – land, sjø og luft – for å trene sin dødshær. Og de begrenser seg ikke til sine militærbaser, som dessverre, selv om de er noe inaktive, fortsatt er spredt over hele vårt territorium. De øver på ethvert terreng som passer dem. Uten tillatelse, uten unnskyldning, uten nåde mot våre innbyggere, sier Joubert-Ceci til radioen.

– De gjør det fordi de kan. Fordi i 2015, i en dobbel jeopardy-sak, hvor det ble debattert om en person kunne bli stilt for samme forbrytelse i amerikanske føderale domstoler og i puertoricanske domstoler, gjorde USAs høyesterett det klart at Puerto Rico tilhører, men ikke er en del av USA. Med andre ord, de som fortsatt trodde på feilslutninga om Samveldet som en stat i samarbeid med USA, måtte våkne opp til realiteten at vi er en klassisk koloni fra forrige århundre. Uten rettigheter eller autonomi.

– Så den eneste måten å stoppe misbruket fra gringoene er uavhengighet. I mellomtida organiseres det demonstrasjoner i solidaritet med Venezuela mens vi fortsetter vår århundrelange kamp for definitiv frigjøring. Ut med gringoene fra Karibia! Venezuela må respekteres! Lenge leve et fritt Puerto Rico!, istemmer den alltid energiske kunstneren Joubert-Ceci .

Hun løfter fram støtta til Venezuela slik den også ble framført i et åpent brev til guvernør González datert  15. september, etter at noen antatte smuglerbåter hadde blitt senket. Her står det:

“De verdige kvinnene i Borinquen-øygruppa [ Borinquen er en avledning av Borikén , navnet urfolket taíno brukte på øya på urfolkspråket arawakan ] ønsker å gjøre det klart at «guvernør» Jennifer González IKKE REPRESENTERER OSS! Vi fordømmer hennes feilaktige, løgnaktige og kriminelle uttalelser mot vårt søsterland, Venezuela, og dets president, Nicolás Maduro Moros, arving til de høyeste menneskehetens verdier til den alltid tilstedeværende evige kommandanten Hugo Chávez Frías. González, en alliert og beundrer av rasisten Trump, har fulgt og adlydet alle hans retningslinjer og har dermed handlet forrædersk mot interessene til det puertorikanske folket, hvis ønske er fred i Karibia-regionen. Vi avviser USAs militarisering av landet vårt, og vi vil fortsette å demonstrere akkurat som vi gjorde tidligere da hele befolkninga utviste den amerikanske marinen fra området til øykommunen Vieques.

Det har allerede vært demonstrasjoner mot amerikansk militarisering og i solidaritet med Venezuela, der dusinvis av puertorikanske organisasjoner deltok i den første demonstrasjonen organisert av Madres Contra la Guerra (Mødre mot krigen) foran den amerikanske militærbasen Muñiz forrige søndag, 7. september. Og lørdag 13. vil det være den andre demonstrasjonen foran Buchanan flyvåpenbase. Den 25. september oppfordrer Venezuelas solidaritetsnettverk ( Red de Solidaridad con Venezuela) Venezuelas solidaritetsnettverk til nok en demonstrasjon foran den amerikanske føderale domstolen. Vi lover å fortsette denne forestående oppgaven med avkolonisering for endelig å bli et uavhengig og suverent land. Lenge leve internasjonal solidaritet! Lenge leve kvinner med samvittighet! Gringos ut av Karibia! Vi er alle Venezuela!”

I hard storm

Puertorikanerne har “no lost love” for Trump. Det strekker seg langt inn i PNP og blant republikanere på øya. Årsaken er med hvilken manglende empati Trump viste for et orkanherjet øy under sin første presidentperiode. Under Hurricane Erin, den kraftige og langvarige orkanen som tok seg over Atlanterhavet fra Kapp Verde i august i år, raknet nok en gang strømnettet og minnet øyboerne om intet har endret seg siden Trump var på øya etter herjingene til orkanen María i 2017.

Orkanen Erin økte til kategori 4+, med vedvarende vind på 215 km/t, før den traff øya og knakk strømmen til rundt 147.000 strømkunder, ifølge det skandaleomsuste LUMA Energy, privatselskapet som fører tilsyn med overføring og distribusjon av strøm. Morgenen etter hadde 96 prosent fått tilbake strømmen. Det er vesentlig bedre enn i 2017. Orkan traff hardest på strømnettet i regionene Caguas, Mayagüez og San Juan, meldte Luma på X.

Luma Energy har vært mål for flere store demonstrasjoner, seinest i mai i år, på grunn av de mange strømbruddene i år, inkludert på nyttårsaften.

Luma avløste Puerto Ricos elektrisitetsverk (PREPA eller Autoridad de Energía Eléctrica , AEE) som ble lagt ut for privatisering i juli 2018. Lumao signerte en kontrakt for femten år i juni 2020 og overtok som operatør 1. juni 2021.

– Siden privatiseringa av strømforsyninga har vi levd med ustabil strøm. Strømbruddene, som varer i timevis, og spenningssvingninger har ikke bare forårsaket uro blant befolkninga, men mange mennesker har mistet alt fra elektroniske apparater og mat til hjemmene sine. Hjem har brent ned enten av en kortslutning eller av eksplosjoner i en elektrisk generator. Og la oss ikke engang nevne helsekostnadene.

– Noen syke mennesker, spesielt i fjellområder, som er prisgitt oksygentanker eller elektrisk drevne medisinske instrumenter, har mistet livet, eller tilstanden deres har forverret seg. Småbedriftseiere som ikke har råd til en generator eller et solcellepanelanlegg, har mistet bedriftene sine og familiens inntekt. Og la oss også huske at i høydeområder er vannforsyninga avhengig av pumper som igjen drives av elektrisitet. Så når det ikke er strøm, er det ikke vann!” meldte Joubert-Ceci på Radio Clarín i april.

Hun tar for seg guvernør González som hun mener er fullstendig lydig overfor finanskontrollstyret ( Fiscal Control Board eller La Junta de Control/Supervisión Fiscal ), som ble opprettet av USA i 2016 for å ha kontroll med finansene på Puerto Rico, ved å belønne de private, amerikanske selskapene.

– De kommer angivelig for å tilby tjenester, men stjeler fra folket, mener Joubert-Ceci og plasserer Luma Energy midt i skuddlinja for anklagene. – De har allerede økt strømprisen sju ganger siden de startet for fire år siden. Nå har styret bedt om at prisen økes igjen! Og i motsetning til andre land som kan oppleve vanskeligheter med denne tjenesten, finnes det ingen løsning eller advarsel fra myndighetene.

– Tvert imot! Guvernøren bare lyver og gir falske løfter til folket. Men det ser ut til at folkets tålmodighet er i ferd med å ta slutt, og både på sosiale medier og i nyhetene protesterer de mot både driften av disse private selskapene og guvernøren. Og her, for seks år siden, startet en lignende bevegelse som tvang guvernør [Ricardo] Roselló til å trekke seg. Vi får se om dette blir til at Jennifer må trekke seg!, sier hun til Radio Clarín.

Guvernør Roselló innledet den siste rekka av PNP-guvernører i januar 2017.

¡Viva la Independencia!

Dette er en kamp som strekker seg langt utafor strømnettet til Luma Energy

– Det sentrale problemet vi har i Puerto Rico er vår mangel på suverenitet fordi de vi er en koloni under USA. Det hindrer oss i å utvikle en økonomi som opprettholder folket på en verdig måte i samsvar med vår natur uten å være fanget av det nordlige imperiets luner, mener Joubert-Ceci.

Puerto Rico var restene av det spanske herredømmet i Latin-Amerika og Asia (ikke i Afrika) sammen med Cuba og Filippinene fram til 1898 da de tre koloniene havnet i “vårt neste fangenskap”, slik Joubert-Ceci beskriver det.

Puerto Rico oppnådde autonomi, men det varte ikke mer enn noen måneder før USA sendte tropper til øya i 1898. I Paris-avtalen avsto Spania de tre områdene til USA eller “tjueriet av en gryende fri nasjon,” igjen ifølge Joubert-Ceci. Siden da har kampen for uavhengighet pågått, “en mangesidig kamp, ​​med våpen, streiker og mye undertrykking som har kostet liv”.

Den inkluderer den hyppig omskrevne og filmatiserte Ponce-massakren palmesøndag 21. mars 1937, der politiet gjennomboret sytten puertorikanere med kuler, de fleste av dem skutt i ryggen, og såret over to hundre på ordre fra guvernør Blanton Winship (februar 1934-juni 1939).

Marsjen var organisert av organisert av det puertorikanske nasjonalistpartiet Partido Nacionalista de Puerto Rico (PNPR fra 1922) for å minnes avskaffelsen av slaveriet i Puerto Rico av den regjerende spanske nasjonalforsamlinga i 1873 og for å protestere mot den amerikanske regjeringens fengsling av partiets leder, Pedro Albizu Campos, for oppvigleri.

– I årevis har nesten alle strategier blitt prøvd, inkludert folkeavstemninger og allianselignende valg, men så langt har alle vært mislykkede. Nå, med den nye Trump-administrasjonen, som har signert presidentordrer til høyre og venstre, og endret det politiske landskapet i USA, har en gruppe puertorikanere – verdige menn og kvinner, uavhengighetsforkjempere med ekspertise på ulike felt, inkludert jus, folkerett, økonomi, samfunnsvitenskap, universitetsprofessorer og kommunikatører – sendt inn et utkast til dokument til Det hvite hus som en presidentordre for puertorikansk uavhengighet., oppsummerer Joubert-Ceci uavhengighetskampen.

– De reagerer på den store krisa landet vårt står overfor og utnytter den amerikanske presidentens handlinger for å fremme Puerto Ricos frigjøring. Dette har utløst en bølge av kritikk fra lokalmyndighetene og deres korrupte kumpaner som har blødd ut landet vårt i flere tiår. Men det har også brakt det avgjørende spørsmålet om uavhengighet fram i den offentlige debatten.

–Offentlige diskusjoner, inkludert noen seriøse og gjennomtenkte, har allerede funnet sted. Det gjenstår å se hvordan Det hvite hus vil motta dette. Men uansett har diskusjonen blant folket om behovet for uavhengighet allerede kommet videre. Og dette i seg selv er en stor prestasjon, oppsummerer Joubert-Ceci uavhengighetsprosessen “som er en konstant kamp på alle fronter”.

Midt i skytefeltet står guvernør Jenniffer González, “den mest inkompetente lokale administrasjonen som har tatt over tøylene i kolonien de siste årene”. González står hjelpesløs i sine politiske forsetter. Kongressen på Capitol Hill i Washington har sagt tydelig ifra at det ikke er aktuelt å gi Puerto Rico “delstatborgerskap” selv om alle puertorikanere er amerikanske borgere, riktignok uten stemmerett ved valg i USA , verken til Kongressen eller president, bare til øyas egen forsamling.

González har gått fra nederlag til nederlag og støtt på de samme problemene som Trump hadde i sin første administrasjon med å få sine utnevnelser til viktige stillinger godkjent av forsamlinga i San Juan. De har ganske enkelt ikke blitt ansett som kvalifiserte, noe som slår tilbake på vurderinga av hennes egne kvalifikasjoner siden hun tiltrådte 2. januar.

Heller ikke hennes hjemmelagde video med mannen  sin, “De Todo Menos Política” («Alt annet enn politikk»), har slått nevneverdig godt an. Det har ført til velgerflukt og lave rater på popularitetsbarometerne. De hyppige demonstrasjonenen mot henne retter seg mot alvorligere forhold enn forsmådde videoer: Anklager om nepotisme på vegne av korrupte slektninger.

Det minner om forholdene sommeren 2019 før guvernør Ricky Roselló forsvant ut døra.

Puerto Rico-rap

González oppnådde ingen gunst fra Trump selv under valgkampen. Puerto Rico ble omtalt som “en flytende søppeløy midt ute i havet” av komikeren Tony Hitchcliffe, ikke som “La Isla del Encanto” (“Fortryllelsens øy”) i ytterkanten av øykjeden De store Antillene mellom Cuba og De britiske Jomfruøyene, på et seint republikansk valgkampmøte i selveste Madison Square Garden i New York. Hinchcliffe la i sin “October Surprise”-opptreden inn en dårlig skjult nedsettende kommentar om latinos som “elsker å lage barn” fordi de ikke “trekker seg ut”. Det mange puertorriqueños opplevde som reinhekla rasisme , omtalte Karoline Leavitt, da talskvinne for Trump-kampanjen, som “smakløse spøk” og “respektløs”, mens Trump ikke reagerte negativt på Hinchcliffes opptreden, men i stedet applauderte ham.

(se bloggen : Rasisme med storm i kastene. Puerto Rico er USAs koloniale bakgård , 31. oktober 2024)

Nå er det den puertorikanske rapperen Bad Bunny, “King of Latin Trap”, eller Benito Antonio Martínez Ocasio (31), som lar høre fra seg.

Bad Bunny var den første ikke engelsk-talende artisten som ble den mest spilte på Spotify i 2020, 2021 og 2022, nest mest spilte i 2023 og tredje mest i fjor, samt har den nest høyeste strømminga i Spotifys historie.

Han ble i år bedt om å være pauseinnslag under Super Bowl LX (60), finalen i amerikansk football , på Levi’s Stadium i Santa Clara i San Francisco Bay Area i “The Golden State” 8. februar.

«Super Bowl Halftime Show» er USAs mest sette musikkopptreden, og valget av artist er hvert år gjenstand for debatt fordi det er så prestisjefylt, ikke fordi artistene er kontroversielle i seg selv. 

Pauseinnslaget trekker ofte flere seere enn selve kampen og blir mye omtalt, ikke minst da Justin Timberlake blottet brystet til Janet Jackson for åpen scene og rett inn i millioner pripne hjem under Superbowl XXXVIII (38) i Houston i “Lone Star State” Texas 1. februar 2004 på nettet til CBS, seinere omtalt som Nipplegate eller Janetgate og fullstendig ødeleggende for Janet Jacksons karriere, men selvsagt ikke Timberlakes. Noen som husker resultatet i en svært spennende finale annet enn fansen? New England Patriots som hører hjemme i Greater Boston i “The Bay State” Massachusetts slo Carolina Panthers fra Charlotte i “The Old North State” North Carolina med 32-29.

https://en.wikipedia.org/wiki/Super_Bowl_XXXVIII_halftime_show_controversy

Det er heller ikke oppsiktsvekkende at den nå 79 år gamle president Donald J. Trump sier at han aldri har hørt om Bad Bunny, men likevel kaller valget av ham for “latterlig”.

– Jeg har aldri hørt om ham. Jeg aner ikke hvem han er, jeg vet ikke hva de driver med, sa presidenten i et intervju med Newsmax-programleder Greg Kelly. Kelly gjorde Trump oppmerksom på at Bad Bunny var aktivt mot Trump under valgkampen, ikke bare på grunn av hendelsen i Madison Square Garden, og at han nå er en skarp kritiker av deportasjonskampanjen som Trump har satt ICE (Immigration and Customs Enforcement) til. Den rammer også puertorikanere.

Bad Bunny startet sin konsertturné i november, men unngår å opptre i USA fordi konsertene vil trekke til seg latinos som risikerer å bli arrestert og deportert av “jævla ICE” som vil oversvømme konsertlokalene. Det samme har minister for innenlands sikkerhet (Homeland Security) Kristi Arnold Noem, tidligere guvernør i “The Mount Rushmore State” South Dakota, forsikret at det kommer til å skje under Super Bowl i Santa Clara.

– Ja, vi kommer til å være overalt der. Vi skal håndheve loven. Jeg mener folk ikke bør komme til Super Bowl med mindre de er lovlydige amerikanere som elsker dette landet, sa Noem i podkasten The Benny Show.

Dette blir sett på som andre runde i feiden mellom Trump og Californias demokratiske guvernør Gavin Newsom etter at Trump sendte nasjonalgarden til Los Angeles uten samtykke fra guvernøren, slik loven krever. Newsom som Trump omtaler som “Newscum” (avskum), har allerede at han vil stille som presidentkandidat for Demokratene i 2028.

“Trump-lakei” uten gjenytelser

Guvernør González, “en Trump-lakei, høyreekstrem og korrupt som ham”, “har tatt på seg rollen som diktator, og prøver å styre gjennom dekreter og pålegg for å gagne familiekretsen og milliardærvennene som betalte for hennes dyre valgkamp,” mener Joubert-Ceci. González følger i samme spor som Trump og rammer dermed det puertorikanske folket og et stort antall immigranter som ikke er registrerte som Stateside Puerto Ricans (Puertorriqueños en Estados Unidos) eller Puerto Rican Americans (puertorriqueños americanos / puertorriqueños estadounidenses) . De utgjør nær seks millioner og er den nest største gruppa av hispanics (spansktalende) i USA etter meksikanere. De er en viktig inntektskilde for mange familier i Puerto Rico.

Puerto Rico har selv omtrent 200.000 immigranter som González nå er ute etter på lik linje med Trump. I begynnelsen avsto hun og forsikret at Trumps politikk ikke ville ramme dem. Nå har hun satt ICE til å gå etter det dominikanske samfunnet, den største gruppa, og haitiere med den samme kriminaliseringa som Trump har gjort til sitt varemerke. Immigrantgruppene er, som i USA, et angrep på den mest rettighetsløse og utbytta delen av arbeiderklassen.

– Vi har delt informasjon om immigranters rettigheter, stilt advokater til rådighet og holdt demonstrasjoner foran den føderale tingretten i San Juan. Og vi vil fortsette å forsvare dem og fordømme denne umenneskelige forbrytelsen mot våre immigrantbrødre og -søstre, fordi vi alle er immigranter i denne verden, sier Joubert-Ceci til Radio Clarín de Colombia.

Hun minner om at USAs høyesterett bekreftet i 2016 at Puerto Rico tilhører, men ikke er en del av USA, det vil si at Puerto Rico anses og behandles som en koloni.

(se bloggen: Stemmer i “søppelkassa”. Flere vil ha et uavhengig Puerto Rico , 13. november 2024)

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

Det samme huset ble angrepet forrige måned, da nybyggere drepte seks lam.

Jødiske bosettere på den israelsk-okkuperte Vestbredden sprayet barn med tåregass og slo flere sauer i hjel, som en del av et nattlig angrep på et palestinsk hjem nær landsbyen Samu, i Hebron-åsene i den sørlige delen av området.

Av Dave DeCamp .

Antiwar.com , 23. desember 2025.

Ifølge Associated Press sa en palestinsk tjenestemann at bosetterne knuste et vindu og en dør på huset og sprayet inn gass, noe som sendte tre barn under fire år til sykehuset. Nybyggerne gikk også inn i en bygning som huset sauer, og opptak viser dem slå dyrene. Angrepet drepte tre sauer og såret fire andre.

Haaretz rapporterte at israelsk politi arresterte fem bosettere og at de hadde rikelig med bevis for at de var ansvarlige for angrepet, selv om bosettere sjelden holdes lenge eller blir straffeforfulgt for sine angrep på palestinere i det okkuperte området. Det samme hjemmet ble angrepet forrige måned da nybyggere brutalt drepte seks lam.

Området har opplevd en økning i bosetterangrep siden en ulovlig utpost ble etablert rundt tiden for Hamas-angrepet på det sørlige Israel, 7. oktober 2023 og starten på Israels folkemordskampanje i Gaza. Volden rundt Samu er en del av en generell trend med økende bosetterangrep på Vestbredden, ettersom jødiske ekstremister blir oppmuntret av den israelske regjeringen, som fortsatt godkjenner utvidelse av bosetninger.

Det palestinske nyhetsbyrået WAFA rapporterte tirsdag at flere sauer tilhørende en palestinsk innbygger ble drept i et område øst for Betlehem, som følge av at bosettere sprøytet giftige plantevernmidler på palestinernes land. Totalt ble fem sauer drept som følge av dette.

Nybyggere retter seg ofte mot husdyr og arbeider for å ødelegge olivenlunder på Vestbredden, i forsøket på å ødelegge levebrødet til lokale palestinere, hvis land de vil ha. Det var et rekordhøyt antall bosetterangrep mot palestinere i oktober, da olivenhøstsesongen startet.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Israeli Settlers Spray Children With Tear Gas, Beat Sheep To Death in Attack on Palestinian Home

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Dette er 281. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

6. desember

Ganske tidlig under valgkampen i 2016 sa Trump at han ville at USA skulle ha bedre forbindelser til Russland. Straks gikk alarmen i hele det vestlige etablissementet, også det norske, som bygger på at forholdet til Russland SKAL være dårlig.

Det samme med NATO. Det hadde ikke vært mulig å få Norge og andre land inn i NATO uten skremselspropaganda mot Russland. Derfor er det også nødvendig med en jevn strøm antirussisk propaganda i dag, for å holde på illusjonen om at NATO er nødvendig og for å holde våpenindustrien i gang.

Påstanden om at Trump hadde forræderske forbindelser til Russland kom i 2016 og var en blank løgn som hadde EN hensikt: å hindre nettopp fredelige og normale forbindelser til Russland. Men nå skal normalisering av forholdet til Russland være en prioritert oppgave for USA. Skrekk og gru, tenker man i regjeringen, på Stortinget og i norske redaksjoner nå.
https://www.rt.com/news/629069-us-security-strategy-russia-ukraine/

Seinere samme dag:

En halv sannhet er ofte en hel løgn. Hva da med en kvart sannhet?

Vi blir fortalt at krigen i Ukraina kun har en dimensjon, som framstilles som Russland uprovoserte angrep på et «fredelig» naboland. I virkeligheten pågår det fire kriger samtidig.

Krigen i Ukraina er:

1) En borgerkrig, mellom russere og antirussere i Ukraina, der Russland med flere støtter russerne mens NATO/EU/Norge støtter antirusserne.

2) En krig OM Ukraina, der NATO/EU og Russland kjemper om innflytelse over landet.

3) En krig der NATO/EU prøver å svekke/ødelegge Russland med Ukraina som proxy.

4) En krig om verdensorden, der kolonimaktene i NATO/EU forsøker å beholde det hegemoniet de har hatt i 500 år, mens Russland, Kina, India osv (BRICS) kjemper for en ny og mer rettferdig verdensorden. Apropos dette, se denne videoen.

Seinere samme dag:

Som jeg har sagt en rekke ganger: Russland og NATOs krig om Ukraina vil føre til at ukrainerne vil hate NATO og egne ledere like mye som Russland.

En ny måling viser at kun 19 % av ukrainerne mener at NATO er den beste løsningen for Ukrainas sikkerhet. Skjønt den viser også at 41 % mener at det er feil å gi opp håpet om NATO-medlemskap som del av en fredsløsning. I alle fall er under halvparten av dem tilhengere av NATO-medlemskap. 31 % foretrekker atomvåpen som forsikring.

Seinere samme dag:

«Om vi ikkje har pengar (til våpen), kjem fleire folk til å døy». Hvilken misvisende og løgnaktig overskrift, men typisk for NATO-kringkasteren NRK .

Seinere samme dag:

To av representantene i det ukrainske parlamentet, Oleksandr Dubinsky og Artem Dmytruk, forteller om hvordan «pro-krigsfraksjonen i Ukraina – eliter knyttet til Zelenskyj og lobbyinteressene til det europeiske militærindustrielle komplekset» saboterer fredsforhandlingene. Dette i brev til Trumps utsendinger Steve Witkoff og Jared Kushner.

«Disse elitene forsøker å skjule sitt ønske om å forlenge en krig – der de fattige dør og de rike tjener – som ’folkets vilje’. I virkeligheten er dette en massiv og grotesk desinformasjonskampanje. Over 70 % av ukrainske borgere støtter umiddelbar fred, men stemmene deres blir undertrykt av Zelenskyj sitt undertrykkende apparat, som bruker tortur, utenomrettslig forfølgelse og fengselsstraffer basert på oppdiktede anklager om forræderi.

Det er 30 000 politiske fanger i Ukraina – flere enn i Russland og Hviterussland til sammen. Et avslørende eksempel på dette mørke øyeblikket: Det ukrainske parlamentet opprettet nylig en flerpartigruppe kalt ’Vi er for fred!’, hvis mål er å støtte president Trumps fredsplan. Alle parlamentsmedlemmene som sluttet seg til denne gruppen er nå enten fengslet eller i eksil. Dette viser at enhver politisk holdning til fordel for fred i Ukraina umiddelbart møtes med forfølgelse fra Zelenskyj-regimet. Marginaliseringen av fredstilhengere er en bevisst strategi fra Zelenskyj for å sabotere enhver potensiell fredsavstemning i Ukrainas parlament.

Derfor er et viktig skritt mot å fremme fredsplanen i Ukraina å droppe de fabrikkerte ’forræderianklagene’ mot fredstilhengere, bringe dem tilbake til parlamentet og begynne å bygge en fredskoalisjon til støtte for president Trumps initiativ».

https://www.facebook.com/photo/?fbid=10161773850035952&set=a.406405765951

Vil Stortinget ta i mot Zelensky på rød løper og til stående applaus også etter dette?

7. desember

Innlegget ble refusert. Men jeg har i det minste god samvittighet, fordi jeg var en av få som protesterte mot det som utviklet seg til krig noen måneder seinere. Og det var ikke vanskelig å forutse, så hvorfor klarte ikke norske journalister, redaktører og politikere å forutse det?

For ordens skyld var det disse demonstrasjonene som endte i statskuppet mot den folkevalgte Viktor Janukovitsj 22. februar 2014, som utløste et motopprør i Donbass og på Krim, som utviklet seg til krig da kuppmakerne begynte å bruke flyvåpenet mot sine landsmenn i Donbass. Og det gjorde de med støtte fra r egjeringen og Stortinget , USA, NATO og EU. Ikke tilgi dem, for de visste hva de gjorde.

Seinere samme dag:

Fransesca Albanese, som reiser mye pga sitt virke for FN, får ikke lov til å ha kredittkort fordi hun har tatt til orde for å straffe Israel.

Seinere samme dag:

«[Ukraina] har både de høyeste dødsratene og de laveste fødselsratene i verden … for hver fødsel er det rundt tre dødsfall.

Ukrainas gjennomsnittlige levealder for menn falt fra 65,2 år før krigen til 57,3 år i 2024».

De «redaktørstyrte» mediene snakker gjerne om demografisk krise i Russland, men ikke om den i Ukraina som er mye verre. Millioner av ukrainske flyktninger er ikke inkludert her.

Seinere samme dag:

«Hun støtter militært press for å fjerne Maduros regime».

Som NATOs viktigste propagandaorgan i Norge er NRK blant annet forpliktet til å promotere de såkalte fredsprisvinnerne hvert år. Først når prisen blir offentliggjort i oktober, da blir det gjerne to-tre dager med hyllest av vinneren i nesten alle norske medier, med NRK i spissen. Så når prisen blir utdelt. Da blir det mer skryt av vinneren dagene før prisen deles ut og noen dager etterpå.

Hvis man skal beregne reklameverdien av dette må vi opp i mange millioner kroner og det gjelder uansett hvem prisvinneren er, til og med krigshissere som Maria Corina Machado. I går intervjuet Dagsrevyen den ene datteren til Mochado, i dag en partifelle av henne. I morra? Hvem vet, NRK kan alle propaganda-tricksene. Og det er først på onsdag, om tre dager at prisen blir delt ut.

Seinere samme dag:

Dagsrevyen hevder at Syria feirer Assads fall, som skjedde for et år siden i dag. Beviset? At «flere tusen» syrere feiret i hovedstaden Damaskus, der det bor 2,6 millioner mennesker i et land med 22 millioner mennesker.

Hva feirer de egentlig? At det har blitt innført hijabtvang og sharialover? Folkemordet på alawitter? At Israel stjeler stadig mer av Syria? Det spurte ikke NRK om.

Edit: Viktige regioner av Syria boikottet feiringen og det var bra oppslutning om en generalstreik i protest mot folkemordet på alawitter, ifølge denne podcasten, med intervju av en syrer i Syria. NB: dårlig teknisk kvalitet de første 20 minuttene.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Se også:

Mail-korrespondansen i sin helhet ligger på min Substack .

I DEL 1, publisert for to dager siden , la jeg fram hele e-postutvekslingen med Nettavisen, slik at leserne selv kunne se hvordan prosessen for tilsvar faktisk ble håndtert – etter at redaksjonen selv hadde erkjent at jeg etter regelverket hadde krav på tilsvar i deres avis (og på deres Facebook-side), som følge av å ha blitt koblet til «feilinformasjon» uten samtidig imøtegåelse.

Kjetil Tveit.

Jeg viste blant annet:

– at det Nettavisen omtalte som å «korte ned teksten», i realiteten var endring av meningsinnhold – fra en kritikk av Nettavisens journalistiske praksis til noe som fremstod som kritikk av FHI,

– at da tilsvaret til slutt ble publisert, nektet jeg umiddelbart å stå som avsender av en tekst som ikke uttrykte mitt syn,

– at teksten fortsatt ikke er fjernet – til tross for uttrykkelig krav om dette og

– at det helt på slutten av prosessen ble innført en ny og tidligere uvarslet 200-ordsgrense, uten støtte i publiserte retningslinjer.

For å komme videre aksepterte jeg 200 ord, og skrev eksplisitt:

«Da er vi endelig i mål. Nå er den endret til 200 ord som dere ønsket, og vi er dermed enige om at det nå ikke blir mer endringer, og mer fram og tilbake».

Grunnen til at jeg skrev «ikke blir mer endringer», var naturligvis «ikke mer endringer». Dette kunne ikke misforstås.

Normalt telles brødtekst, ikke overskrift og ingress. Likevel ble også overskriften forkortet av redaksjonen.

Etter flere redigeringsrunder, der teksten ble endret for å imøtekomme Nettavisens egne krav, ble den endelige versjonen uttrykkelig godkjent. Først i ettertid ble et marginalt avvik fra 200 ord brukt som påskudd for nye inngrep i teksten.

Resultatet ble et tilsvar som ikke lenger var mitt.

Del 2: Simulert tilsvar

Pressens Faglige Utvalg har gjentatte ganger slått fast at retten til samtidig imøtegåelse etter Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 ikke bare handler om at et tilsvar publiseres, men hvordan og hvor. Tilsvaret skal gis snarest mulig og på samme måte og i samme kanaler som angrepet. Publisering i sidekanaler eller debattseksjoner oppfyller ikke kravet dersom angrepet er publisert i nyhetsflate eller distribuert via hovedkanaler.

I e-post nr. 24 påpekte jeg nettopp dette:

Den injurierende koblingen til meg ble publisert i Nettavisen og distribuert via Nettavisens hoved-Facebook-side. Tilsvaret kunne jeg derimot ikke finne i Nettavisens nyhetsflate. Det lå ikke i rullen over dagens saker, og var ikke mulig å finne ved ordinær navigering.

Jeg trodde ikke mine egne øyne og fikk flere personer til å forsøke samtidig, med samme resultat. Tilsvaret lot seg kun finne via den direkte lenken jeg hadde fått tilsendt eller ved å søke spesifikt på mitt navn.

Det betyr at de som leste Nettavisen den dagen, eller fulgte dem på Facebook ikke ville oppdage tilsvaret. Poenget med et tilsvar er at det skal være like synlig som injurien — for å rette opp skaden.

Jeg påpekte også at dette ikke var i samsvar med VVP 4.15, og viste til PFU-praksis som slår fast at slik publisering ikke utgjør reell imøtegåelse.

I e-post nr. 25 valgte Nettavisen å ikke svare på disse forholdene.

De verken bestridte at tilsvaret var usynlig i nyhetsflaten, eller at det ikke var publisert via Facebook. Svaret lød i sin helhet at «lenken går til innlegget», og at jeg eventuelt måtte ta saken videre til PFU.

Jeg visste jo at «lenken går til innlegget», men jeg trengte en bekreftelse på at saken er synlig. Den framsto mer som en «hemmelig lenke» som bare jeg skulle se.

Det er verdt å gjenta at Nettavisen på dette tidspunktet hadde vedkjent at jeg etter regelverket hadde krav på tilsvar. Spørsmålet var derfor ikke om jeg hadde rett til tilsvar, men om retten ble reelt oppfylt.

Det viser seg at det i praksis var et «simulert tilsvar» jeg hadde fått.

Man må spørre seg om Nettavisen forsøkte å lure meg til å tro at jeg hadde fått tilsvar.

Jeg kan ikke bevise at det var med intensjon. Men jeg kan bevise at når jeg påpekte at saken var usynlig — fikk jeg beskjed om å ta det med PFU.

Nærmere intensjon går det knapt å komme.

Siden tilsvaret har et feilaktig meningsinnhold ønsker jeg heller ikke at det skal vises. Sånn sett har vi felles interesser. Men det er likevel uetisk å simulere tilsvar.

Man må spørre om Vær Varsom-plakaten er egnet til å skape etisk praksis, dersom den ikke allerede er forankret som et indre ansvar hos dem som forvalter den.

Regler kan styre handlinger, men ikke erstatte samvittighet. Uten etisk forankring blir regelverk lett et maktmiddel – ikke et vern.

Av hensyn til algoritmisk spredning har jeg valgt å ikke tagge enkeltaktører i denne posten. De som er medieinteresserte, eller opptatt av presseetikk og tilsvarsrett, står fritt til å dele videre og eventuelt tagge relevante medier eller instanser for en saklig diskusjon.

Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius sa i et intervju med Die Zeit at han ikke tror på et scenario med fullskala krig mellom Russland og NATO. Han uttalte blant annet: «Jeg tror ikke på et slikt scenario», og mente at Putin ikke søker en direkte konfrontasjon med alliansen. Dette er en mildere tone enn hans tidligere uttalelser, hvor han advarte om at Russland kunne være klar til å angripe NATO allerede i 2028–2029.

Finlands president Alexander Stubb har uttalt at NATOs sterke avskrekking gjør at Russland ikke har interesse i å angripe medlemsland (han refererte blant annet til en vurdering fra USAs etterretningsdirektør Tulsi Gabbard om at Russland ikke planlegger angrep på Europa).

«Vi jobber mye med amerikansk etterretning, og vi vet stort sett hva som skjer. Og jeg er enig i Tulsi Gabbards vurdering om at NATOs besluttsomhet er så høy at det ikke er noen interesse for Russland å angripe…».

River grunnen ut under hysteriet om at «russerne kommer»

To så sentrale politikere som Pistorius og Stubb river altså ut grunnen under narrativet som sier at Russland ønsker å angripe NATO-land.

Den fortellingen står Danmarks Mette Frederiksen for. Frederiksen har referert til etterretningsvurderinger som indikerer at Russland kan være i stand til å utfordre eller angripe et NATO-land innen 3–5 år, hvis ikke alliansen styrker sin avskrekking og forsvar. Vi siterer fra danske Børsen :

Tonerne var langtfra opmuntrende, da den franske præsident Emmanuel Macron den 26. april holdt en timelang tale på det parisiske eliteuniversitet Sorbonne. Europa står på en brændende platform, advarede han.

”Vores Europa i dag er i livsfare. Det kan dø,” sagde Macron.

Og den danske statsminister Mette Frederiksen (S) er enig:

”Vi har en vurdering af, at Rusland vil kunne angribe ind i Europa i løbet af to til fem år. De næste fem år er afgørende for de næste 50 år for europæerne,” siger Mette Frederiksen i et interview med dagbladet Børsen.

Mainstream er tause

Man skulle jo tro at såpass oppsiktsvekkende og avvikende uttalelser fra så sentrale politikere som Pistorius og Stubb ville bli slått opp i de «redaktørstyrte» hovestrømsmediene.

Men den gang ei.

Sentrale mainstream-aviser (som NYT, Washington Post, BBC, The Guardian, Reuters, CNN, Politico osv.) har ikke dekket de spesifikke uttalelsene fra Boris Pistorius og Alexander Stubb fra desember 2025 på en merkbar måte per nå (24. desember 2025).

I stedet har dekningen i disse avisene den siste tiden fokusert sterkt på NATOs generalsekretær Mark Ruttes advarsler fra 11. desember 2025, der han sa at:

• Russland kan være klar til å angripe et NATO-land innen fem år.
• NATO må forberede seg på en krig i stor skala, på nivå med det våre besteforeldre opplevde.
• «We are Russia’s next target» og at konflikten allerede er «at our door».

Det er nokså opplagt hvorfor hovedstrømsmediene ikke vil fortelle om at Pistorius og Stubb ikke frykter noe russisk angrep, men vi spurte KI-tjenesten Grok for moro skyld og fikk til svar:

Det kan være flere grunner til dette:

• Uttalelsene er veldig ferske (bare dager gamle).
• De representerer individuelle nasjonale ledere, ikke offisiell NATO-linje.
• Vestlige medier prioriterer ofte den mer dramatiske trusselbeskrivelsen fra NATO-sjefen.

Til dette svarte vi:

Dette tror du ikke på: «Uttalelsene er veldig ferske (bare dager gamle)». Disse redaksjonene har folk døgnet rundt og følger naturligvis Pistorius og Stubb.

Og da måtte også Grok innrømme det opplagte:

Kanskje fordi de ikke passer inn i den rådende narrativen akkurat nå.

« Das war also des Pudels Kern!» som doktor Faust sa da det viste seg at puddelen var sjølveste Mefistofeles, djevelen sjøl.

De «etterretningsstyrte» mediene kjenner sin oppgave, og nå er den å piske opp krigshysteriet for å få folk til å godta at velferden ofres på militærindustrien alter, og da må de skremme med at «russerne kommer», for ellers kunne jo folk begynne å protestere mot alt som raseres til fordel for et korrupt regime og en profittsulten krigsindustri.

Ved å tie om uttalelsene til Pistorius og Stubb avslørte hovedstrømsmediene seg sjøl, kanskje bedre enn vi kunne ha gjort.

Tulsi Gabbard, som nå er Director of National Intelligence (DNI) i USA under president Trump, har vært en sterk kritiker av det hun kaller «deep state» (djupstaten) og deres rolle i å fremme krig.

Djupstaten som krigshissere: Gabbard hevder gjentatte ganger at elementer i djupstaten (spesielt i etterretningstjenestene, militærindustrien og neokonservative) aktivt motarbeider fredsinnsats for å holde kriger i gang. Hun mener de bruker lekkasjer til media for å spre frykt og hysteri, og dermed rettferdiggjøre fortsatt krigføring.

I en tale på Turning Point USA-konferansen AmericaFest 20. desember 2025 sa Gabbard blant annet:

«Hver gang det gjøres fremgang mot fred i Ukraina, aktiverer krigshisserne i deep state seg og gjør alt de kan for å stoppe det. De gjør etterretning til våpen, lekker det til propagandamedia for å spre falske narrativer, og skaper frykt for å undergrave president Trumps fredsinnsats – alt for å dra USA inn i en direkte konflikt med Russland, som er det EU og NATO til syvende og sist vil. Vi kan ikke la dette skje».

Hun har også kalt påstander om at Russland planlegger å invadere hele Europa for «løgn og propaganda», og understreket at amerikansk etterretning vurderer at Russland ikke engang har kapasitet til å okkupere hele Ukraina.

I desember 2020 måtte Sivert Guttorm Bakken utsette sin verdenscupdebut på grunn av hjerteflimmer, og i forkant av 2021/2022-sesongen ble han operert for dette.

Kjetil Tveit.

Likevel markerte han seg raskt med sterke resultater, til tross for at hjerteutfordringene hadde preget sesongoppkjøringen.

I 2022 fikk han hjertebetennelse. Bakken sa til NRK i 2024 at betennelsen kom etter tredje dose med covid-vaksinen. I intervjuet beskrev han forløpet slik:

«Betennelsen kom etter tredje dose med covid-vaksinen. Jeg merket at noe var galt, for kroppen var helt elendig».

«Smertene gikk relativt raskt over, og lenge følte jeg meg helt middels. Likevel var det ikke bra nok til å trene».

Ifølge NRKs dekning ble han satt på sidelinja i to sesonger. I denne perioden holdt han seg aktiv ved å trene skyting, men kunne ikke drive vanlig utholdenhetstrening.

I september 2023 begynte han gradvis å øke treningsmengden igjen, og i januar 2025 gjorde han et vellykket comeback. Samme år tok han EM-gull på sprint og viste at han fortsatt hørte hjemme i verdenstoppen.

Bakken gikk bort i går, 23. desember 2025, bare 27 år gammel.

Ifølge offentlige opplysninger ble han funnet død på sitt hotellrom under en treningssamling i Italia, bare uker etter et emosjonelt comeback i verdenscupen.

Hvil i fred.

Viktig med åpenhet

I kommentarfeltene under nyheten ser jeg mange reaksjoner som disse:

«Hva er det som skjer? Alt for mange unge har gått bort … kondolerer til familien».

«Alt for mange unge som går bort altfor tidlig».

«Vanvittig trist. Her blir det vel naturlig å undersøke om det har noe med en viss vaksine å gjøre. Kondolerer».

«Vaksinesporet må sjekkes nøye».

Samtidig kommer svarene raskt:

«Nå fikk konspirasjonsfolket vann på mølla. Skam dere og vis litt respekt for de etterlatte».

«Så du vet allerede at det var vaksinen?»

«Ta deg sammen! Du er vel ikke obdusent? Respekter de pårørende eller hold kjeft».

Det virker som om mange tar seg retten til å definere hva de pårørende mener og føler – ofte med bastante påstander om at enhver omtale av vaksinespørsmålet er respektløst og skammelig.

Men sannheten er: Vi vet ikke hva de pårørende tenker.

Da jeg 3. desember skrev inngående om senskader etter hjertebetennelse, inkludert risiko for alvorlige hjerterytmeforstyrrelser og i enkelte tilfeller senere dødsfall, ble jeg oppringt av en kvinne som selv hadde blitt alvorlig hjertesyk etter vaksinasjon. Hun ringte ikke for å klage – hun ringte for å takke.

Jeg sa at jeg hadde dårlig samvittighet dersom jeg hadde skremt henne.

Hun svarte at det er mye bedre å vite sannheten.

Det gjorde inntrykk.

Det er fullt mulig at noen pårørende ønsker stillhet.

Men det er like mulig at andre sitter igjen med spørsmål, uro – eller en vond følelse av at noe aldri ble tilstrekkelig undersøkt eller forklart.

Mange som mener de er vaksineskadet, forteller om manglende informasjon, lite åpenhet og en opplevelse av å bli avfeid i møte med helsevesenet.

Noen fastleger fraråder i dag koronavaksine til pasienter som allerede har hatt hjerteproblemer. Samtidig vet vi at det under pandemien fantes et betydelig press – spesielt mot unge toppidrettsutøvere – der vaksinasjon i praksis var en forutsetning for å kunne fortsette karrieren på grunn av reisevirksomhet.

Jeg har selv både kjennskap og vennskap til foreldre til landslagsutøvere som opplevde nettopp dette.

Skal vi ikke også ha omtanke for dem?

Medisinsk sett er det veldokumentert at hjertebetennelse (myokarditt) kan etterlate arrvev (fibrose) i hjertemuskelen. Slike områder kan forstyrre hjertets elektriske ledningssystem og øke risikoen for hjerterytmeforstyrrelser, blant annet atrieflimmer – særlig hos personer som allerede har hatt slike problemer.

Forskning viser at også udiagnostisert hjertebetennelse kan forårsake slike problemet.

Å påpeke dette er ikke spekulasjon. Det er grunnleggende kardiologisk kunnskap.

I mange tilfeller tror jeg det er misforstått omsorg å mene at alle pårørende helst vil leve i uvisshet, og at enhver saklig diskusjon er et overtramp.

Derfor mener jeg at denne typen saker må kunne snakkes om med åpenhet, nøkternhet og respekt – ikke med rop om skam, sensur og moralsk overlegenhet.

Å stille spørsmål er ikke det samme som å trekke konklusjoner.

Åpenhet er ikke det samme som manglende respekt.

Norge er folkerettslig gitt full suverenitet over Svalbard om vi ikke bryter Svalbardtraktaten.

Svalbardtraktaten trådte i kraft for 100 år siden og ga Norge suverenitet over øyriket. Traktaten er en del av den internasjonale folkeretten. Den har ingen reservasjoner til norsk suverenitet, men pålegger Norge å følge bestemmelsene i traktaten. To av de viktigste er likebehandling av alle stater og deres innbyggere når det gjelder opphold og næringsvirksomhet samt bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes i krigsøyemed.

Per-Gunnar Skotåm.

Om Norge ikke forsvarer disse bestemmelsene kan norsk suverenitet risikere å bli utfordret.

En satellitt i bane rundt jorda som passerer over begge polpunktene, har en omløpstid på ca. 90 minutter. Fordi jorda roterer under den, vil den ha dreiet ca. 1/16 del for hvert omløp. Det vil si at i løpet av ett døgn har satellitten gått rundt jorda 14–16 ganger og kan dekke (skanne) omtrent hele kloden i løpet av ett døgn.

Ved hvert polområde på Svalbard og i Antarktis på Dronning Mauds Land har Norge etablert nedlastingsstasjoner for data fra satellittene i jordomløp over polpunktene. Dette gjør at data fra satellittene kan lastes ned omtrent hvert 45. minutt, som via radio og fiberoptiske linker kan nå kunden/brukeren innen 30–40 minutter etter nedlasting. Hovednedlastingssted er SvalSat på Svalbard. Både den og TrollSat i Antarctis er eid av Kongsberg Satellite Services (KSAT) som igjen er eid av Kongsberg Defence and Aerospace, som igjen er eid av Norwegian Space Center, som er eid av Næringsdepartementet.

Svalbardtraktaten pålegger Norge å ikke bruke Svalbard til offensiv krigføring. På engelsk: «warlike». Norges myndigheter påstår at stasjonene ikke benyttes til slike formål siden alle satellittene som det nedlastes data fra, er sivile, kommersielle satellitter. Forsøk fra USA og Tyrkia på å få lasta ned data fra reine militære satellitter er blitt avvist. Dette hindrer ikke at militære institusjoner i en rekke land kan kjøpe/abonnere på bildedata, radiodata og tilsvarende fra disse kommersielle satellittene.

Journalisten, forfatteren og reporteren Bård Wormdal dokumenterer gjennom boka Satellittkrigen , Pax (2021), hvor omfattende satellittdata nedlastet på Svalbard ble brukt offensivt i krigene mot Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001, Iraq 2003. Hvis vi ser i hvilke sammenhenger dataene innhentes i, distribueres og brukes på, er det lite tvil om at det bryter med Svalbardtraktaten.

I nyere tid, det siste året, har Wormdal forfulgt dette videre som journalist uten at NRK som han har vært tilknyttet, ville publisere stoffet. En av disse artiklene ble publisert av tidsskriftet Revolusjon , viser at satellittdata fra Svalbard avslører GPS-jamming på slagfeltet i Ukraina.

Forsvar traktaten – så norsk suverenitet ikke svekkes

Svalbard er norsk land og Norge har rett til å utøve full suverenitet over øygruppa slik den er regulert i Svalbardtraktaten.

Traktaten tillater alle lands innbyggere som anerkjenner traktaten og norsk overhøyhet, å oppsøke og etablere seg på øyene under forutsetning av at de følger norsk lovgivning. Traktaten gir ikke næringsmessig fortrinn til den norske stat, norske selskaper eller statsborgere på bekostning av øvrige land.

Traktaten har et punkt 9 som har og kan bli et område for framtidig tvist rundt Norges rolle: Svalbard er og skal være demilitarisert. Norge har et sjølstendig ansvar for å sikre at ingen part etablerer flåtebaser, befestninger eller benytter øygruppen «i krigsøyemed». Enhver militær aktivitet med offensive formål er strengt forbudt. Norge må håndheve dette som suverenitetsinnehaver.

Det er anledning til norsk militær tilstedeværelse indirekte, som kystvaktskip, besøkende norske militære i uniform eller etablering av et norsk defensivt Heimevern om det skulle være ønskelig. Det er ikke anledning til å etablere permanente, militære befestninger. (Det finnes andre grunner til innsigelser om hvorvidt Norge bryter traktaten knyttet til offensiv militærisering på Svalbard. Dette kommer jeg tilbake til lengre ned i artikkelen.)

Historie i kortform

Norge fikk suverenitet over Svalbard som et resultat av fredsforhandlingene i Versailles etter 1. verdenskrig. Norge hadde meldt interesse/krav over Svalbard så tidlig som i 1871 (som del av unionen med Sverige). Arbeidet tiltok etter 1905 og sommeren 1910 var det en trepartskonferanse i Kristiania med Norge, Sverige og Russland hvor en kommisjon fra disse tre landene skulle ha en rullerende styring av øygruppa. Dette møtte sterke innvendinger fra Tyskland og USA som ble fulgt opp på en ny konferanse i Kristiania i 2012. Den tredje Svalbardkonferansen ble avholdt i juni 2014 med de samme innvendingene og motsetningene mellom landene.

Den 1. verdenskrig kom og Tyskland mistet innflytelse etter nederlaget. I Russland hadde det vært revolusjon, men bolsjevikene tok ikke del i krigsoppgjøret med Tyskland sammen med de andre vestmaktene som hadde stått mot Tyskland. Tvert om var vestmaktene involvert i en krig mot revolusjonsregimet i Russland for å knekke det. Norge hadde vært nøytralt under 1. verdenskrig, men den norske handelsflåten hadde gitt avgjørende bidrag til Storbrittania, Frankrike og USA i forsyningstjenesten i krigen mot Tyskland og dets allierte. Norge ble sett på, som sant var, et lite – og lite krigersk – land. Med bakgrunn i beliggenhet, historiske fiske- og fangsttradisjoner og målet om at Svalbard ikke skulle bli en del av eller brukes i stormaktsrivaliseringen.

Norge ble anerkjent og fikk overhøyhet og suverenitet over Svalbard gjennom Svalbardtraktaten 9. februar 1920, som trådte i kraft 14. august 1925. Siden da har dette vært internasjonal folkerett, og lite omstridt. Det er verdt å merke seg at Norge ikke bare har rett til å ivareta Svalbard gjennom sin overhøyhet og suverenitet, men en plikt etter Svalbardtraktaten til å gjøre det. Svalbard er mer norsk enn Norge. Norge kan vedta å gi bort Jan Mayen  til et annet land om vi ville det, men vi kan ikke gi bort Svalbard.

( https://fagbokforlaget.no/produkt/9788245027884-svalbardtraktaten-100-ar )

Olje- og mineraler gir politisk strid med andre land

Artikkel 2 i Svalbardtraktaten pålegger Norge et særlig ansvar for miljø på land og til havs:

(Det) tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig – gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann.

Som pålegg i en internasjonal traktat må man si at det var forutseende for 100 år siden. Nå trues det maritime miljøet rundt Svalbard av at Norge ikke har til hensikt å begrense mulig olje- og gassutvinning. Det har også gitt konfliktgrunnlag når andre traktatland mener at Svalbard har en egen kontinentalsokkel som de etter Svalbardtraktaten også kan drive næringsutvikling på. Norge har løst dette ved å hevde at Svalbard ikke har egen kontinentalsokkel, men står på en forlengelse av den norske kontinentalsokkelen. Det vil da si at områdene ikke omfattes av Svalbardtraktaten, men av samme lovgivning som gjelder for fastlands-Norge og områdene for øvrig på kontinentalsokkelen. Dette har ikke internasjonal aksept, til tross for at spørsmålet har vært behandlet i norsk høyesterett, som har gitt Norge medhold i sin tolkning. Det er en pågående konflikt mellom Norge og EU som ikke aksepterer at havbunnen utafor Svalbard ikke skal omfattes av Svalbardtraktaten.

Norge kunne ha parkert denne tvisten ved å erklære områdene rundt Svalbard som petroleumsfrie soner. Vi kunne ha brukt miljøargumenter og vært klare på at disse områdene aldri vil bli boret i. Se Helge Ryggvik sin bok På kanten . Cappelen Damm (2021), for mer omfattende argumentasjon.

Andre signaturmakter vil da miste interessen for mineralressurser på og under havbunnen, og Norge ville ha oppfylt ytterligere en del av traktatens artikkel 2. Men, tvisten med EU om fiske rundt Svalbard fortsetter.

Norges økonomiske posisjon i verden er endret på 100 år

For 100 år siden var Norge lite, økonomisk svakt og hadde ingen militære operasjoner utenfor landets grenser. Norge er fortsatt et lite land, men uhyre rikt og har deltatt i flere av USAs krigseventyr etter Gulf-krigen i 1991. Norge har i alle sammenhenger valgt å slutte opp om en internasjonal orden med USA i spissen og støttet opp om en internasjonal, kapitalistisk og imperialistisk orden. Det er ikke så rart. Bruker man et av Lenins kriterier for en imperialistisk stat, «at kapitaleksporten spiller en større rolle enn vareeksporten», er Norge verdens største imperialistmakt i forhold til befolkningens størrelse. På grunn av Oljefondet.

Raseriet i befolkninga over Israels pågående folkemord mot palestinerne i Gaza og på Vestbredden har ført til at Norges tunge investeringer i Israel og i Israels krigsindustri er blitt trukket fram i lyset. Finansminister Jens Stoltenberg, regjeringa og stortingsflertallet svar er ikke å skjerpe de etiske retningslinjene for investeringer, men tvert om å oppheve en del av bindingene som fondet styres etter.

Tydeligere kan det ikke vises at Norge, som andre kyniske stater, har kun ett mål for øyet: å få størst mulig profitt gjennom maksimal utbytting, uansett menneskelige kostnader. Siden Norge ikke kan promotere og utvide sine finansielle ambisjoner militært aleine, har Norge knyttet seg til verdens største imperialist- og militærmakt, USA.

Pol-isen

Geografien på kloden har ikke endret seg nevneverdig på 100 år, med ett unntak. Isen i Arktis er i ferd med å smelte. Det gjør at det om sommeren snart er mulig å seile fra Stillehavet til Atlanterhavet over polen gjennom Nordøstpassasjen (Russland) eller Nordvestpassasjen (USA/Canada) 100 dager i året. Det vil redusere tid og fraktkostnader mellom disse havene med 30–50%. Karbonutslippene vil reduseres med de samme prosentsatsene, noe som kan gi viktige bidrag til klima.

I dag er det Russland og Kina som er i front når det gjelder å utvikle denne muligheten, men også USA og Canada. Man skulle tro at Norge som har bygd vesentlige deler av sitt industrielle grunnlag på fri sjøferdsel på verdenshavene, ville melde seg på i et slikt samarbeid. I stedet har Norge som en del av sin generelle sanksjonspolitikk mot Russland latt være å ha noen kontakt om dette framtidige transporteventyret. Det containerskipet som seilte gjennom Nordøstpassasjen nå i oktober med russisk isbryterbistand, hadde Storbritannia som første anløpshavn før det gikk videre til Rotterdam.

I løpet av de samme 100 årene har den strategiske dimensjonen til Arktis i rivaliseringen mellom ulike stater endret seg totalt. De økonomiske og militære rivningene mellom USA, Russland og Kina gjør at polområdet kan bli sentralt, hvis det blir militære sammenstøt. Sannsynligheten er stor.

Russlands folkerettsstridige krig mot Ukraina har økt den militære spenningen mellom Nato-landene og Russland. Samtidig har den økonomiske rivaliseringen mellom et økonomisk voksende Kina og et økonomisk svekket USA også sikkerhetspolitiske dimensjoner hvor USA vedvarende varsler et mulig framtidig oppgjør med Kina. Norske regjeringsmedlemmer som nåværende finansminister og tidligere generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, bærer ved til bålet blant annet gjennom NATO-toppmøtet i Madrid juni 2022 ved å definere Kina som en trussel mot det Nord-atlantiske samarbeidet. ( https://share.google/bnUqdJ0Wt9jhgRuhS )

Russland har ca. 43% av de landarealene som har sjøgrenser til Arktis. Canada er neste med ca. 22%, deretter Danmark med Grønland med ca. 16% og USA og Norge med ca. 9% hver. (Grovt vurdert ved å se på kartet.) Arktisk Råd består av disse landene samt land som har deler av territoriet nord for polarsirkelen, som Island, Finland og Sverige. I tillegg har seks permanente urfolksorganisasjoner sete i rådet.

Samarbeidet i Arktisk Råd er i realiteten frosset etter at de 7 øvrige medlemmene i Rådet har avvist å møte russiske politikere og tjenestegjørende på høgt nivå etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Russland utgjør nesten halvparten av Arktis. Ved å legge ned diplomatiet for å oppnå forvaltning gjennom felles drøfting og avtaler, overlater man til de(n) sterkeste å ta seg til rette. Da forsøker man å endre geografien med politiske vedtak. Som alle vet, går ikke det an.

Er Russland den største trusselen i Arktis?

Årets mest aggressive utspill knyttet til Arktis kom president Trump med. I  mars i år foreslo han å annektere Canada med økonomiske midler.

( https://www.youtube.com/shorts/Dcf2jD6WwL0 )

Og om nødvendig annektere Grønland ved hjelp av militære midler.

( https://www.youtube.com/shorts/KhPXvn3Hgqc )

Den siste pressekonferansen hvor dette presenteres, er surrealistisk.  Generalsekretæren i Nato, Mark Rutte, sitter ved siden av Trump og lar være å si ifra hvor uakseptabelt det er når USAs president truer et annet Nato-land. I stedet begynner Rutte å prate om Kina!

Mandag 22.desember melder USAs nyutnevnte utsending til Grønland at hans ønske er å få lagt Grønland under USA. https://www.forsvaretsforum.no/danmark-gronland-sikkerhetspolitikk/trump-utsending-vil-gjore-gronland-amerikansk/474482

President Trumps aggressive utfall mot Canada og Danmark/Grønland er klare folkerettsstridige handlinger som krenker andre lands suverenitet, og det er USA og ikke Kina eller Russland som opptrer aggressivt i Arktis.

Folkeretten er utviklet over tid, og er nedfelt i internasjonale traktater og avtaler ofte knyttet til FN-organer, men også som avtaler som inkluderer mange, om ikke nødvendigvis alle land. Over tid etableres de som legitime gjennom hevd og avtaler.

«En regelstyrt verdensorden», «Tommyball»

USA står bare begrenset på den internasjonale folkerettens grunn og opererer kun med betegnelsen når det støtter deres egne interesser. USA har erstattet en internasjonal rettsorden basert på folkeretten med begrepet «En regelstyrt verdensorden». Dette kan høres tilforlatelig ut, men det er det ikke.

For å ta en sammenligning fra tegneserienes verden, i dette tilfellet fra «Tommy og Tigern». Her spiller Tommy med sin venn Tigern noe som heter «Tommyball». Det har én grunnregel, nemlig at Tommy kan forandre reglene under spillets gang. Tommy vinner alltid.

Bombingen av Jugoslavia i 1999 var ikke godkjent av FN og hadde ikke folkerettslig forankring. Det samme gjaldt USAs angrep på Afghanistan i 2001, USAs angrep på Irak i 2003 og bombingen av Libya i 2011. De var alle uttrykk for «Tommyball». USA lager regler som det passer seg best for å tjene sine egne mål. Dette fortsetter.

Mens jeg skriver denne artikkelen, sender USA hangarskip til kystfarvannene ved Venezuela der de beskyter og senker mindre sjøgående båter fra Venezuela, samt tar beslag i venezuelanske tankskip i internasjonalt farvann.

At de fremste norske politikerne, Jens Stoltenberg, som er satt til å fremme USA sine interesser, benytter begrepet «regelstyrt verdensorden» (les: USA alenegang), er forståelig. At det er kommet inn i vokabularet til representanter fra Rødt og SV, som noe positivt, er vanskeligere å forstå.

Den «regelstyrte verdensordenen» kan true den norske, folkerettsforankrede suvereniteten over Svalbard. Det er særlig de små landa i verden som er tjent med internasjonal forankring i folkeretten. Det bidrar til å hindre og hemme at verdens stormakter tar seg til rette overfor andre (og mindre) land, akkurat som de vil.

Norge har i dag ingen uavklarte grensetvister med noe naboland. Det er bra. En offensiv norsk holdning til kontinentalsokkelspørsmålet rundt Svalbard kan bidra til konflikter, noe som utspiller seg nå. Denne konflikten er i hovedsak ikke mellom Norge og Russland. Hovedkonflikten i Arktis/Svalbard går mellom Norge og EU-land samt Storbrittania og Island knyttet til fiskerispørsmål og utnyttelse av hav og havbunnsutnytting rundt Svalbard.

Russland har protestert på besøk av kystvakt og fregatt på Svalbard med henvisning til traktatens pkt. 9. Der tar Russland feil, siden traktaten utelukker «warlike» militære øvelser, ikke nødvendigvis nærvær av norsk militært personell.  De har også protestert på nedlastingen av satellittdata gjennom SvalSat som brudd på samme traktatpunkt ved at data brukes i militæraksjoner. På det punktet har Russland rett, siden det er dokumentert at dette brukes i forbindelse med aktive, militære handlinger.

En småstat som Norge har all interesse av å følge den internasjonale folkerettsordenen, også når det gjelder Svalbardtraktaten. Opptrer Norge prinsippløst i dette spørsmålet, settes egen suverenitet i spill. Beskyldninger om brudd på traktaten på ett område kan følges opp med beskyldninger om brudd på traktaten på andre områder.

Norges aksept av «en regelstyrt verdensorden» åpner for at andre krenker norske rettigheter gjennom vår egen prinsippløshet.

---

Denne artikkelen er nummer 3 i en serie som har emneknaggen @Ukrainakrig .

Selv om Hamas har overholdt vilkårene, har Israel bombet Gaza nesten hver dag under våpenhvilen og drept over 400 mennesker.

Av Kyle Anzalone .

The Libertarian Institute , 22. desember 2025.

Senator Lindsey Graham sa at president Donald Trump burde gi Israels statsminister grønt lys til å gjenoppta krigene i Gaza og Libanon, dersom Hamas og Hizbollah ikke avvæpner. Selv om Tel Aviv har gått med på våpenhvile med begge gruppene, har Israel fortsatt å angripe og okkupere det sørlige Libanon og Gazastripen.

«Det er avgjørende at vi raskt kommer opp med en plan, setter Hamas på en tidsfrist, gir dem en periode for å oppnå målet om avvæpning» , sa Graham på en reise til Israel. «Og hvis du ikke gjør det, vil jeg oppfordre president Trump til å slippe Israel løs for å avslutte Hamas» .

Senatoren la til: «Hvis Hizbollah nekter å gi fra seg sine tunge våpen, bør vi på sikt gjennomføre militære operasjoner i samarbeid med Libanon, Israel og USA, hvor vi flyr med Israel … for å ta ut Hizbollah».

I oktober ble Hamas og Israel enige om våpenhvile og utveksling av gisler. Selv om Hamas har overholdt vilkårene, har Israel bombet stripen nesten hver dag under våpenhvilen, og drept over 400 mennesker.

Tel Aviv har en lignende politikk for Libanon. Mot slutten av fjoråret ble Hezbollah og Israel enige om våpenhvile. Hizbollah trakk sine styrker ut av grenseområdet og avsluttet missilangrepene mot Israel. Israel har imidlertid fortsatt å bombardere nabolandet med luftangrep, og det israelske militæret har fortsatt å okkupere det sørlige Libanon.

Washington og Tel Aviv krever nå at Beirut avvæpner Hizbollah. Noen analytikere har hevdet at dersom den libanesiske regjeringen forsøker å frata sjiamuslimene våpnene, kan det føre til borgerkrig.

---

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

Sen Graham: Trump Should Unleash Israel If Hamas Does Not Disarm

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også: