Pentagon utvikler alternativer for en mulig større opptrapping mot Iran som kan involvere bakkestyrker og en intensivert bombekampanje, rapporterte Axios torsdag.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com, 26. mars 2026.

USAs tjenestemenn og andre kilder som snakket med Axios-reporteren Barak Ravid, en tidligere etterretningsoffiser i det israelske militæret, beskrev den mulige opptrappingen som et «siste slag» som vil gi Trump mer forhandlingsmakt og rom til å «erklære seier», selv om alle indikasjoner tyder på at Iran er klar til å møte bakkestyrker og at en slik operasjon vil forlenge krigen.

Ravids kilder sa at de mulige alternativene for et «siste slag» inkluderer:

1. Invasjon eller blokade av Kharg-øya, Irans viktigste knutepunkt for eksport av olje.
2. Invasjonen av Larak, en øy som hjelper Iran med å befeste sin kontroll over Hormuzstredet. Den strategiske utposten huser iranske bunkere, angrepsfartøy som kan sprenge lasteskip, og radarer som overvåker bevegelser i stredet.
3. Ta kontroll over den strategiske øya Abu Musa og to mindre øyer, som ligger nær den vestlige inngangen til stredet og kontrolleres av Iran, men som også blir gjort krav på av De forente arabiske emirater.
4. Blokkering eller beslagleggelse av skip som eksporterer iransk olje på østsiden av Hormuzstredet.

En annen operasjon som vurderes er å sende tropper dypt inn i Iran for å sikre Teherans lager av anriket uran på 60%, selv om det antas å være begravd under ruinene etter luftangrepene mot Irans atomanlegg i juni 2025, så det er uklart om et lag av amerikanske spesialsoldater vil kunne få tilgang til materialet.

Rapporten sa at president Trump ikke har tatt noen beslutning, men at en stor opptrapping var sannsynlig dersom forhandlingene ikke gjorde fremgang, og det er ingen tegn til at reelt diplomati pågår, til tross for Trumps påstander. Iranske tjenestemenn har avvist et 15-punkts forslag som USA sendte gjennom meglere, og har satt sine egne betingelser for å avslutte krigen.

Pressesekretæren i Det hvite hus, Karoline Leavitt, truet onsdag med at president Trump var klar til å «slippe helvete løs» over Iran.

Omtrent 5.000 av USAs marinesoldater og flere tusen luftbårne soldater ser ut til å være på vei til Midtøsten, mens Pentagon forbereder seg på bakkeangrep, operasjoner som er risikofylte og sannsynligvis vil føre til store amerikanske tap siden enhver bakkestyrke vil møte betydelige og vedvarende iranske missil- og droneangrep. Wall Street Journal rapporterte senere på torsdag at Trump vurderer å sende ytterligere 10.000 bakkestyrker.

I mellomtiden fortsetter USA-israelske angrep å ramme Iran, og det iranske militæret fortsetter å gjennomføre vellykkede angrep på Israel og amerikanske baser over hele regionen. Ifølge en rapport fra The New York Times er flertallet av USAs baser i Midtøsten nå i praksis ubeboelige på grunn av de iranske angrepene.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Report: US Preparing Major Escalation Against Iran That Could Include Ground Troops and Intensified Bombing

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Energy collapse, supply chains WRECKED w/ Stanislav Krapivnik

I sin artikkel i dag om Konspirasjonsteoretiker: et begrep som ikke eksisterer skriver Terje Hansen fra Foreningen lov og helse:

Ordet består av konspirasjon og teoretiker. En konspirasjon finner sted når 2 eller flere personer samarbeider om noe de forsøker å holde skjult for andre. I samfunnet foregår dette hele tiden, det foregår ustanselig med konspirasjoner, de finnes overalt og skjer absolutt hele tiden. I militæret, i politikken, i næringslivet, i foreninger, i idrettsklubber, i sjakklubben, i damenes syklubb, i håndballklubben, og i alle kriminelle grupper. De sistnevnte driver nesten utelukkende med konspirasjoner. Deler av etterretningstjenestenes virksomhet er for øvrig også ren konspirasjonsvirksomhet, per definisjon.

Og han konkluderer med at:

…det er også årsaken til at det fungerer så ekstremt bra som et kognitivt angrep på våre hoder.

Han har naturligvis fullstendig rett i dette.

Men han inspirerte oss til å se på opphavet til ordet og ikke minst opphavet til at begrepet ble et politisk våpen for narrativkontroll.

Spør du en av KI-systemen, som for eksempel Grok om opphavet til begrepet, vil du få til svar:

Ordet «konspirasjonsteori» (på norsk) har røtter i det engelske «conspiracy theory», som først dukket opp i trykk allerede i 1863. Den tidligste kjente bruken på engelsk er i et brev til redaktøren i The New York Times 11. januar 1863, der det ble brukt om påstander om at britiske aristokrater bevisst svekket USA under borgerkrigen av økonomiske grunner.

Dette er hentet ut av Wikipedia.

Du vil også få en henvisning til Filosofen Karl Popper som populariserte det i boken The Open Society and Its Enemies (1945), der han snakket om «konspirasjonsteorien om samfunnet» – en feilaktig måte å forklare samfunnsfenomener på som resultat av skjulte, ondsinnete planer fra mektige grupper. (Norsk Wikipedia.)

Men når ble «konspirasjonsteori» et politisk våpen?

Vi spurte Grok om dette, og fikk til svar:

CIA brukte uttrykket «conspiracy theories» (og «conspiracy theorists») aktivt i 1967 for å motvirke og diskreditere kritikere av Warren-kommisjonens rapport om mordet på John F. Kennedy. Det konkrete dokumentet er CIA Dispatch 1035-960 (ofte kalt «Countering Criticism of the Warren Report»), datert april 1967. Det ble sendt til CIA-stasjoner i utlandet med instruksjoner om hvordan man skulle håndtere kritikk av den offisielle forklaringen (at Lee Harvey Oswald handlet alene).

I CIA Dispatch 1035-960 (april 1967) instruerte de sine stasjoner og «vennlige kontakter» i media og elitekretser om å motarbeide kritikerne av Warren-rapporten.

Og Grok føyer til:

Dette er et klassisk eksempel på narrativkontroll og psykologisk operasjon (psyops) rettet mot egen befolkning og allierte: ikke direkte sensur, men å forme hvordan folk tenker om avvikende synspunkter gjennom språk og sosiale signaler.

Når en institusjon som CIA – med tilgang til media-kontakter og innflytelse – aktivt oppfordrer til å ramme inn kritikk på denne måten, undergraver det tillit til offentlig diskurs. Det skaper et klima der legitime spørsmål om statlig makt (f.eks. om etterretningstjenester, attentater eller dekning) lettere kan avfeies med et merkelapp i stedet for motargumenter og åpenhet.

Grok prøvde riktignok å forsvare bruken av begrepet «konspirasjonsteori» med argumenter som gjentas ganske ofte:

«En konspirasjonsteori er en forklaring på et fenomen eller en hendelse som hevder at en slik hemmelig sammensvergelse (ofte av mektige, ondsinnete aktører) er den primære årsaken – når andre, mer sannsynlige forklaringer (tilfeldigheter, inkompetanse, åpne prosesser, kjente incentiver) er bedre støttet av tilgjengelig evidens».

Vi pekte på at dette er en sirkulær argumentasjon, for her begås det en avgrensning som det ikke er dekning for.

Grok måtte gi oss rett:

Du har et sterkt poeng: Hvis vi definerer «konspirasjonsteori» slik at den automatisk innebærer «dårlig begrunnet», blir definisjonen sirkulær eller selvpåstående («den er en konspirasjonsteori fordi den er usannsynlig, og den er usannsynlig fordi den er en konspirasjonsteori»).

Når definisjonen av «konspirasjonsteori» ikke er nøytral, men inkluderer en innebygd negativ vurdering (f.eks. at den er usannsynlig, irrasjonell eller dårlig begrunnet), blir begrepet lett et maktredskap. De som faktisk driver med lyssky, hemmelige aktiviteter – enten det er korrupsjon, ulovlige operasjoner eller koordinert villedning – har all interesse av at mistanke mot dem automatisk stemples som «bare en konspirasjonsteori». Det skaper en asymmetri: offisielle forklaringer får en fordel, mens kritikk må kjempe mot et stigma fra starten.

Matthew Dentith, Charles Pigden, David Coady argumenterer for en minimal, nøytral definisjon:

En konspirasjonsteori er ganske enkelt en forklaring som tilskriver en betydelig rolle til en hemmelig sammensvergelse mellom to eller flere aktører. Den sier ingenting om hvorvidt teorien er sann eller falsk – det må vurderes sak for sak ut fra evidens. De mener den nedsettende bruken er problematisk nettopp fordi den kan brukes til å sykeliggjøre legitim mistanke og hindre gransking.

Og Grok tar seg ganske pent inn til slutt:

Den nøytrale definisjonen du peker mot, løser mye av problemet: Den holder skillet mellom innhold (handler det om en hemmelig sammensvergelse?) og kvalitet (hvor godt støttet er påstanden av evidens, hvor sannsynlig er koordineringen, hvor motstandsdyktig er den mot motbevis?). På den måten unngår vi å gi makt til merkelappen selv. Konspirasjoner finnes – store og små, historiske og samtidige. Mistanke om dem starter alltid som en teori. Noen viser seg å være korrekte når dokumenter kommer fram eller vitner snakker. Andre holder ikke. Poenget er å dømme etter fortjeneste, ikke etter etiketten.

Siden konspirasjoner ikke bare finnes, men finnes over alt og til alle tider, vil det med nødvendighet også finnes teorier om at de finnes. Som med alle andre teorier må de prøves ut mot virkeligheten. Blir de bekreftet, har man avslørt en konspirasjon.

De eneste som har interesse av å kriminalisere og sykeliggjøre teorier om at det finnes konspirasjoner er de som begår dem. Det vil typisk være de mektigste i samfunnet som bruker dette armerte og falske begrepet til å mistenkeliggjøre kritikk og sykeliggjøre kritikere. Det er et mektig våpen for narrativkontroll.

De som bruker det har enten dårlige hensikter eller de er så enfoldige at de ikke skjønner hvordan samfunnet og språket fungerer.

Jeg har skrevet en del om ordet konspirasjonsteori eller konspirasjonsteoretiker før, blant annet fordi slike som Nina Kristiansen i Forskning.no er notorisk i sin intellektuelle kollaps når de bruker ordet.

Av Terje Hansen.

Foreningen lov og helse, 27. mars 2026

Innlegget som kommer nedenfor ble utløst av en skriftlig diskusjon jeg hadde med en oppegående bekjent av meg nylig, hvor hun skrev «…jeg for min del er en stolt konspirasjonsteoretiker». Tidligere har jeg sett andre uttale ting som «jeg er ingen konspirasjonsteoretiker altså, men…». osv. Dette er meget oppegående personer som har gjennomskuet svært mye, men som i siste instans likevel bruker begrepet konspirasjonsteoretiker som om det er noe reelt. Hvorfor ikke gå hele veien og fordampe hele den negative magien med dette ordet, og ikke bare 95%?

Her følger mitt noe modifiserte og utvidede svar til min oppegående bekjente:

Begrepet konspirasjonsteoretiker – som ikke finnes

Det er interessant dette med ordet konspirasjonsteoretiker, for det er faktisk ikke et ekte begrep. Og det er også årsaken til at det fungerer så ekstremt bra som et kognitivt angrep på våre hoder.

Definisjonen på at noe er et ekte begrep må være noe sånt som at et ekte begrep må ha meningsfullt innhold. Uten meningsfullt innhold kan ikke begrepet være ekte, og sånn sett ikke egentlig eksistere. 

Ordet består av konspirasjon og teoretiker. En konspirasjon finner sted når 2 eller flere personer samarbeider om noe de forsøker å holde skjult for andre. I samfunnet foregår dette hele tiden, det foregår ustanselig med konspirasjoner, de finnes overalt og skjer absolutt hele tiden. I militæret, i politikken, i næringslivet, i foreninger, i idrettsklubber, i sjakklubben, i damenes syklubb, i håndballklubben, og i alle kriminelle grupper. De sistnevnte driver nesten utelukkende med konspirasjoner. Deler av etterretningstjenestenes virksomhet er for øvrig også ren konspirasjonsvirksomhet, per definisjon.

Det betyr at alle mennesker i enhver situasjon hvor de undersøker, ser på, eller bare tenker over en konspirasjon, eller mulig konspirasjon (teori om en konspirasjon), som de kommer over eller mistenker, eller undrer seg over, funderer på eller holder for mulig, enten det er i politikken, sjakklubben, eller i den lokale narkotikabanden som står på gatehjørnet i nabolaget og selger narkotika, vil være en «konspirasjonsteoretiker». For så lenge konspirasjonen ikke er helt bevist, er det en teori. 

For eks. er politiet konspirasjonsteoretikere når de etterforsker en forbrytelse. I det sekund de har informasjon om at det er flere enn én person involvert, eller bare tenker tanken på at det kan være flere enn én person involvert, så er politiet konspirasjonsteoretikere. Per definisjon. Det er de helt frem til de har samlet nok bevis, og i det øyeblikk det skjer er konspirasjonen ikke lenger en teori, eller hypotese, da er den blitt dokumentert/bevist. Frem til da er altså politiet per definisjon rene konspirasjonsteoretikere. Men til slutt, i de sakene som reelt sett blir oppklart, har altså det som lenge har vært en konspirasjonsteori (hvis det er flere enn én person involvert) blitt til avsløringen av en konspirasjon. 

Et eksempel til – all såkalt gravejournalistikk er per definisjon konspirasjonsteori. Alle grave journalister er konspirasjonsteoretikere, i de første fasene, helt til de har nok bevis til å lage en helt dokumentert artikkel, da er de konspirasjonsavslørere (slik som vi andre). Men en avsløring er alltid siste fase, første fase er alltid, per definisjon, konspirasjonsteori-virksomhet. (Med noen veldig få unntak, hvor avsløringen kommer umiddelbart, uten noe arbeid eller fase først, men dette er sjelden).

Som nevnt – nærmest all etterretningsvirksomhet er konspirasjonsvirksomhet. PST som skal stoppe russiske konspirasjoner i Norge er per definisjon konspirasjonsteoretikere. Igjen, dette er de helt til de har avslørt konspirasjonen, da er det ikke lenger teori. Mens de mistenker at to russiske spioner driver virksomhet fra en dekkleilighet i Oslo er PST per definisjon konspirasjonsteoretikere. Da POT (datidens PST) undersøkte Arne Treholt var de konspirasjonsteoretikere, per definisjon.

Sånn kan vi fortsette, i det uendelige.  

Hvem er da konspirasjonsteoretiker?

Den klareste lakkmus-testen er å spørre hvem som er «konspirasjonsteoretikere». Hva er svaret på det? 

Alle.

Absolutt alle er konspirasjonsteoretiker. Selv de mest hjernevaskede og de som har klappet sammen av det kognitive angrepet, de som er programmert til å ikke tenke selv eller til å ikke se kritisk på makten, selv de er konspirasjonsteoretikere, og selv disse er det stadig vekk. Om det så bare er i småsaker. Kanskje begynner de å mistenke at tante og onkel prøver å lure til seg deler av arven. Eller, at noen i sjakklubben prøver å velte hele styret på en uredelig eller ureglementert måte. I det øyeblikket du begynner å mistenke at tante og onkel lurer til seg arv er du per definisjon konspirasjonsteoretiker, for du har en teori om en mulig konspirasjon.

Så når alle er det, fordi begrepet ikke har meningsfullt innhold så blir det like riktig å si at ingen er det.

Begrepet rasist, vil for eks. ikke være et ekte og meningsfullt begrep hvis alle på jordkloden per definisjon er det. For øvrig har også begrepet rasist/rasisme også til dels blitt svekket som et ekte begrep. Det gjelder faktisk svært mange begreper i vesten i dag, for angrepet på våre kognitive evner er bredspektret, og en side av dette er wokismen og sider av den postmodernistiske virkelighetsoppløsningen, som jeg ikke kan gå videre inn på nå.

Så, siden både alle og ingen er konspirasjonsteoretikere er ikke begrepet konspirasjonsteori ekte. Derfor kan ingen «bli konspirasjonsteoretiker» og ingen kan heller «være konspirasjonsteoretiker». Man kan verken være eller bli noe som ikke finnes. Derfor kan du heller ikke være stolt av å være konspirasjonsteoretiker, for du er nemlig ikke en konspirasjonsteoretiker.

Det finnes mange andre ord som har potensiale til å gi mening, for eks. maktundersøker eller maktkritiker e.l. Ordet konspirasjonsteoretiker derimot – det har ingen iboende mulighet til å gi mening. Altså eksisterer heller ikke begrepet i realiteten, det er bare et tomt (og svært ødeleggende) ord.

Djevelskapen ligger i dissonansen

Hvorfor er dette ordet så effektivt for å sørge for kognitiv og intellektuell kollaps? Jeg er ganske sikker på at svaret ligger i det du kanskje har lagt merke til i min gjennomgang: nemlig dissonansen mellom ordene eller egentlig begrepene, konspirasjonsteori og konspirasjonsteoretiker. Begrepet konspirasjonsteori er nemlig et komplett ekte og meningsfullt begrep (en teori om konspirasjon mellom to eller flere personer, en teori som eksisterer i de stadiene før konspirasjonen er helt bevist), mens konspirasjonsteoretiker er et ikke-eksisterende begrep i egentlig forstand, det er et nominalistisk ord, uten meningsfylt innhold. Og det kan ikke ha meningsfullt innhold heller, siden alle og ingen er det.

Man kan se det enda lettere ved å ekstrapolere det over til matematikk. En matematisk teori er et komplett ekte og meningsfullt begrep, det er en teori om noe matematisk (litt banalt forklart). Så kommer et sentralt poeng, en matematiker er ikke et begrep uten meningsfullt innhold som alle og ingen er. Begrepet gir faktisk en meningsfull definisjon til en gruppe mennesker (de som er skolert innen matematikk/matematisk teori). Det er altså full rasjonell og intellektuell konsonans mellom begrepene matematisk teori og matematiker.

Man kan ta testen med begrepet døråpner. «Ja, du er sånn døråpner, du?!» Alle på jorden er døråpnere, fordi alle som står overfor en dør de skal passere åpner døren, og er dermed døråpner. Selv urfolk i jungelen vil gjøre det når de i en eller annen sammenheng oppsøker den moderne sivilisasjonen og plutselig står ovenfor en dør de skal passere. Alle er døråpnere, og ingen er det. Ordet har ikke meningsfullt innhold.

Men en intellektuell havarist som Nina Kristiansen i Forskning.no ville fint vært i stand til å stemple folk som døråpnere. Hun kan nemlig finne på med en påtatt akademisk og journalistisk troverdighet fortelle at konspirasjonsteoretikere tror det er en øgle i et vann, og dermed har hun kjørt den intellektuelle farkosten rett inn i den kognitive fjellveggen. For det første er det så og si ingen personer på jordkloden som hevder at det er en øgle i det vannet (Loch Ness), og det å hevde at det er et spesielt dyr i et spesielt vann har ikke noe med en teori om en konspirasjon å gjøre. «Teorien» (som ingen har) er i beste fall en zoologisk teori, men for det meste egentlig bare surr (slik som skriveriene til Kristiansen).

Så hva er motivasjonen for at ordet da likevel er innført og brukes notorisk?

Det er naturligvis ene og alene for å hindre befolkningen i å gå maktstrukturene etter i sømmene, dette er eneste grunn og ingenting annet. Det er derfor norske myndigheter og PST i dag kjører harde kampanjer for å knekke all uro mot dem og kritisk blikk på dem, ved å definere maktkritikk som noe sykt. Tygg på den; maktkritikk og maktovervåkenhet er altså definert som sykt i et demokrati.

Jeg skal ikke bruke spalteplass på historien bak ordet, men holde meg til å nevne at amerikansk etterretning tok i bruk ordet som et våpen mot befolkningen som begynte å snuse i bakgrunnen for Kennedy-mordet i 1963. Til og med selve historien bak ordet er altså en konspirasjon.

Siden begrepet konspirasjonsteoretiker ikke finnes og ordet ikke har iboende mulighet til å gi mening, og som nevnt har full dissonans relatert til det ekte og meningsfulle begrepet konspirasjonsteori, vil derfor enhver bruk av ordet føre til «rare» og meningsløse samtaler eller replikkutvekslinger. Det er dette som er så genialt med slik type kognitiv krigføring. Alt dette er for øvrig det samme som Nytalen i 1984, med den nyanseforskjell at Nytale snur virkeligheten opp-ned, og dermed oppløser den, mens konspirasjonsteoretiker-ordet er bare helt fri for virkelighet.

Det finnes derfor heller ingen riktig bruk av ordet konspirasjonsteoretiker, å bruke ordet riktig er altså en umulighet. En del har gjort en fremragende jobb i å stå i mot det kognitive sammenbruddet, slik som min nevnte meget oppegående bekjente, men den aller siste lille biten i frigjøringen eller motstandskraften kaprer man ved å helt slutte å bruke ordet.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Pressedekningen av NATO-øvelsen Cold Response 2026 havnet i skyggen av krigen i Iran. Men på et vis henger alle krigsnyheter som i disse dager formørker hverdagen sammen, NATO er nemlig på ulike måter involvert overalt.

Terje Alnes.

32.500 soldater fra 14 land har deltatt i årets Cold Response, der hovedaktivitetene skjedde mellom 9. og 19. mars, en øvelse som har foregått både i Norge og i Finland. 25.000 var involvert på norsk side, mens 7.500 øvde på finsk jord. Gigantøvelsen ble ledet fra Reitan ved Bodø, der det var opprettet et norsk-amerikansk hovedkvarter. Militariseringen av nordområdene pågår for fullt, og i USAs og NATOs aggressive politikk overfor Russland er Norge, i kraft av vår geografiske plassering, en viktig brikke. Et moment i årets øvelse har vært å sikre en ytterligere integrering av Finland og Sverige i NATOs kampstyrker.

Øvelsens betydning vises igjen i besøkene fra høytstående internasjonale politikere. Statsminister Støre reiste til Bardufoss sammen med Tysklands forbundskansler Friedrich Merz og Canadas statsminister Mark Carney. I februar signerte Norge og Tyskland en historisk forsvarsavtale kalt «Hansa arrangement». Den bilaterale avtalen er svært omfattende, og har fem satsingsområder: Rombasert overvåkning, målangivelse og kommunikasjon, maritim sikkerhet og operasjoner i Nord-Atlanteren og Nordsjøen, landstrid ved bruk av samvirkeoperasjoner, hurtig forsterkning, og samarbeid om forsvarsindustri.

Norge har bestilt seks ubåter fra Tyskland, i tillegg til Leopard A28 stridsvogner. I fjor kjøpte Norge militært utstyr for 16 milliarder kroner fra Tyskland, kun krigsskueplassen Ukraina kjøpte mer. Den nye forsvarsavtalen åpner for at tyskerne kan forhåndslagre utstyr i Norge. Fra før har USA og Storbritannia avtaler om forhåndslagring. For Storbritannias del er norsk territorium blitt mer enn bare en øvelsesarena og en lagringsplass. Før jul inngikk Norge og Storbritannia nemlig en ny forsvarsavtale. Fra nå av kan britiske jagerfly bruke norske flyplasser som om de var britiske. Britiske fly kan lande på norske baser og få vedlikehold av norske teknikere. Vi må heretter betrakte norske og britiske F-35 fly som en samlet luftstyrke, bestående av nesten 100 fly. Dette ble poengtert under Cold Response, der norske og britiske piloter trente sammen.

Storbritannia skal nå doble tallet på soldater stasjonert i Norge, fra 1000 til 2000. Disse britiske styrkene vil være en del av NATOs «Arctic Sentry», en militær operasjon ment å styrke alliansens avskrekkings- og forsvarsevne i Arktis, og hvor øvelsen Cold Response inngår. Etter Finlands og Sveriges inntreden er syv av åtte arktiske stater medlemmer av NATO. Utvidelsen bidrar til å omskape det som en gang var en stort sett fredelig region, til en ny front i den store globale kampen om verdenshegemoniet. Militariseringen i nord må nemlig forstås i en større geopolitisk maktkamp.

NATO peker på at Russland har økt sin militære aktivitet i Arktis betydelig ved å opprette en ny arktisk kommando, åpne nye og tidligere militære anlegg fra sovjettiden, og teste nye våpensystemer. NATO peker også på Kinas økende interesse for regionen, der samarbeidet mellom Russland og Kina har strategiske og operative implikasjoner for NATO. Men hva er årsak og hva er virkning? Hvem er motoren i militariseringen av nordområdene?

I NATO-medienes verdensbilde er Russlands sikkerhetsbehov ikke-eksisterende og NATO-utvidelser uten betydning. Hvem kan være overrasket over at Russland setter inn mottiltak når tidligere nøytrale Finland og Sverige integreres i NATO? Når NATO-styrker øver like ved Russlands grenser, og når USA har inngått avtaler om å opprette 47 baser i Norden?

Under Cold Response besøkte NATOs generalsekretær Mark Rutte Setermoen leir og benyttet anledningen til å rose de store norske forsvarsinvesteringene, og at Norge har en klar plan for ytterligere opptrapping. Rutte poengterte viktigheten av at øvelsen fant sted så nært de russiske grensene. Han viste til at vestlige etterretningstjenester sier at vi må være klare for at Russland kan «utfordre NATO», og hentyder med det til et russisk angrep. Dette uttalte han samtidig som krigsminister Tore O. Sandvik og utenriksminister Espen Barth Eide sto smilende ved siden av ham. Rutte fortsatte å skryte av Norge. Vi er blant de ledende i NATO når det gjelder å støtte Ukraina, og i førersete for å beskytte NATOs østflanke, fikk vi høre. For å tydeliggjøre at Ukraina-krigen er en NATO-krig var også fire ukrainske offiserer til stede som observatører.

4000 amerikanske soldater deltok i øvelsen. Hva tenkte de danske allierte om dette? Danmarks Radio referer anonyme kilder som sier at danskene i januar sendte soldater til Grønland med sprengstoff i bagasjen, ment for å sprenge flystriper i luften for å hindre en amerikansk invasjon. De nye bilaterale forsvarsavtalene mellom NATO-land er et uttrykk for at europeiske land søker sammen, og forbereder seg på en fremtid uten en amerikansk alliert.

Denne splittelsen innad i NATO kommer også til syne i forbindelse med Irankrigen. Fire dager etter at angrepskrigen startet uttalte generalsekretær Rutte til amerikanske medier at angrepet på Iran hadde bred støtte blant NATOs medlemsland (ennå husker vi ham smiske for «Daddy Trump»). «Allierte støtter i stor grad det presidenten gjør, og legger også til rette for det USA nå gjør i regionen, nemlig å fjerne Irans atomkapasitet og, selvfølgelig, missilkapasiteten», sa han. «Forsvarsalliansens» generalsekretær stiller seg altså solidarisk med «angrepsalliansen» Israel/USA. At angrepene på Iran er i strid med folkeretten er uten betydning for Mark Rutte.

Irans strategiske beliggenhet ved Hormuzstredet gjør at landet kontrollerer utskipingen av en femtedel av verdens oljeleveranser. Krigen har ført til en sterk prisstigning på oljeprodukter, og påvirker hele verdensøkonomien. At Trump truet med «en dyster fremtid for NATO» hvis ikke allierte kommer til unnsetning, har gitt resultater. I en felles uttalelse med en rekke NATO-land, og pro-USA stater som Japan og Sør-Korea, sier Regjeringen at Norge vil «bidra til passende tiltak for å sikre trygg passasje gjennom stredet». Slik vikles Norge og NATO mer og mer inn i storkrigen i Midtøsten.

En lærdom som norske politikere kan trekke av krigen i Iran er hvor farlig det er å huse amerikanske militærbaser. Alle land i Gulf-regionen med slike baser har blitt kraftig rammet av iranske missiler. Dette er en forsvarshandling fra Irans side. Skulle NATO angripe Russland av en eller annen fiktiv grunn, vil det samme skje med de amerikanske basene på norsk jord. Da med nordmenn i rollen som levende skjold.

(Fra Spartakus. Dette er lederartikkelen i avisa Friheten nr. 7 2026, 26. mars 2026.)

Tuva Moflag og Mímir Kristjánsson viser oss i avgiftsdebatten på drivstoff hvorfor sosialdemokratene taper troverdighet. Moflag gjentar i ett sett at det hun kaller «konkrete» forslag som er så konkrete at de verken inneholder tidspunkter eller tall for reduksjoner. Kristjánsson holdt et entusiastisk innlegg for Høyres forslag som han var helt enig i, men han stemte imot det. Hva mener han? «Hva du mener, er det du gjør.»
Begge politikerne er eksempler på hvorfor de «moderate» i Europa taper oppslutning. Begge er unge som har levd hele livet i politiske elitebobler.

Av Ove Bengt Berg.

Over hele Europa taper de «moderate» sentrumspartiene oppslutning. Særlig sosialdemokratene. Den sviktende oppslutninga er uttrykk for en mistillit til hvordan «midten» styrer, hvordan de forholder seg til hverdagen for folk flest. En hverdag som er helt fremmed for politikerne, og deres journalister, i det politiske ekkokammeret.

Tuva Moflag er en apparatsjikk i Arbeiderpartiet, rett fra universitetet. Hun forsvarte Aps motstand mot avgiftsnedsettinger på denne måten i Stortinget 26.03.2026:

Vi mener det er uansvarlig å bruke fire milliarder kroner med 24 timers varsel. Dette er ikke seriøs budsjettbehandling.
Arbeiderpartiet vil i stedet legge frem et konkret forslag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i mai, der vi tar folks utfordringer på alvor. Vi vil komme tilbake med en helhetlig pakke som inkluderer målrettede tiltak for dem som trenger det mest.

«Konkret forslag i mai», «komme tilbake med». Floskler. En NRK-journalist turte å stille et konkret spørsmål i NRK radio Nyheter 26.03.2026 ca kl 14.45. Her er spørsmål og svar, henta fram av kunstig intelligens fra radiointervjuet. Det er i samsvar med det jeg husker  som jeg reagerte på:

Lars-Petter Maribo:
Tuva Moflag, Arbeiderpartiet sier nei til å kutte drivstoffavgiftene nå. Hvorfor vil dere ikke lette på folks utgifter når prisene er så høye?

Tuva Moflag:
Vi tar folks utfordringer på alvor, men vi mener det er uansvarlig å bruke fire milliarder kroner med 24 timers varsel. Dette er ikke seriøs budsjettbehandling. Vi vil gjøre det på en ansvarlig måte.

Lars-Petter Maribo:
Men Ap sier jo at dere skal komme tilbake med et forslag i revidert nasjonalbudsjett. Er ikke det bare å utsette saken? Hva er det konkrete i det Ap foreslår?

Tuva Moflag:
Nei, dette er et konkret forslag. Vi ber regjeringen komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med tiltak som tar tak i folks utfordringer med høye drivstoffpriser. Det handler om å gjøre det på en ansvarlig måte, med ordentlig utredning og finansiering. Vi vil ikke haste gjennom store beløp uten å vite konsekvensene.

Lars-Petter Maribo:
Men dere har jo ikke lagt frem noe konkret beløp eller hvilke tiltak det skal være. Kan du si hva Ap egentlig vil gjøre?

Tuva Moflag:
Vi kommer til å legge frem et konkret forslag i revidert nasjonalbudsjett i mai. Det vil inneholde målrettede tiltak for dem som trenger det mest. Dette er en seriøs og ansvarlig måte å håndtere saken på, i motsetning til å vedta store kutt uten finansiering.

Lars-Petter Maribo:
Men betyr ikke dette at dere egentlig utsetter saken i to måneder, mens folk sliter med høye priser akkurat nå?

Tuva Moflag:
Vi tar folks hverdag på alvor, men vi må gjøre det på en måte som holder styr på økonomien. Det er viktig at vi ikke lager hull i statsbudsjettet som vi senere må fylle med nye kutt eller skatteøkninger.

Rekrutteringa av apparatsjikker som Moflag gjør jo ikke annet enn å bekrefte at Arbeiderpartiet er et parti i forfall. Det var kanskje heller ikke tilfeldig at lederen i Arbeiderpartiet, statsministeren, ikke fant grunn til å prioritere en så viktig sak. «Statsministeren» hans, tok jobben for «utenriksministeren».

Mímir Kristjánsson
holdt et veldig godt innlegg om drivstoffavgiftene. Han var enig i Høyres forslag på vegne av Rødt. Men det er hva han og Rødt stemmer som teller, ikke hva de sier. Rødt er et parti i framgang. Det er ikke grunn til å tro at framgangen kan fortsette når de stemmer imot det de mener. Det gir ikke tillit å blinke til venstre og kjøre til høyre.

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus.

Krigen mot Iran har allerede skapt det største energisjokket i historie. Det vil ramme verdensøkonomien knallhardt og vil ha ringvirkninger vi knapt har oversikt over i dag.

Er det virkelig det største energisjokket noensinne?

Ja. Opptil 8–11 millioner fat per dag i produksjon og eksport er falt bort (ca. 8–10% av global etterspørsel). Dette overgår tidligere kriser som 1973/1979 eller Irak-krigene med klar margin. Kumulativt kan det bli 400+ millioner fat «tapt» allerede midt i april.

Ødeleggelsen av oljefelt, havner, terminaler og raffinerier i regionen (delvis 30–40% av lokal raffinerikapasitet skadet eller stengt) forsterker virkninga. Det skaper ikke bare mangel på råolje, men også på raffinerte produkter som diesel, flybensin og flytende naturgass.

Dette betyr også at forsyningskjedene rives opp

Den globale infrastrukturen for forsyningskjeden står overfor sin mest alvorlige forstyrrelse i registrert historie, ifølge vurderinger fra Det internasjonale energibyrået (IEA).

Organisasjonens administrerende direktør, Fatih Birol, leverte en sterk advarsel denne uka om den operative katastrofen som utfolder seg i kjølvannet av den amerikansk-israelske krigen mot Iran, og framhevet enestående utfordringer for globale logistikknettverk og distribusjonssystemer.

Under National Press Club of Australia i Canberra på mandag advarte Fatih om at krisa nå overgår selv de mest turbulente periodene i det tjuende århundres energihistorie.

«Denne krisa, som ting står, er nå to oljekriser og en gassulykke satt sammen», sa han.

Denne perfekte stormen av logistikkforstyrrelser skaper kaskadeeffekter gjennom hele den globale transport- og distribusjonsinfrastrukturen.

Den effektive nedleggelsen av Hormuzstredet representerer en eksistensiell trussel mot globale forsyningskjedeoperasjoner.

Atlantic Council er nervøse og mener at krisa vil gagne Russland og Kina.

Hver dag som Hormuzstredet forblir stengt, bringer verdensøkonomien nærmere ei krise. Mens nedleggelsen har akutt påvirket olje- og gassforsyninger og priser, kan den snart sende sjokkbølger gjennom forsyningskjeder for andre varer, for eksempel plast og gjødsel, som er grunnleggende for den globale økonomien og matforsyningen. Denne kaskaden av effekter kan styrke Kina og Russlands geopolitiske innflytelse over berørte forsyningskjeder, samtidig som de skader forbrukere rundt om i verden, inkludert i USA. Hvis Hormuzstredet fortsetter i noen måneder til, kan det bli den største og mest betydningsfulle energi- og forsyningskjedens forstyrrelser i moderne historie, og dessuten føre til en global periode med stagflasjon.

Ifølge en analyse fra Morgan Stanley begynner forstyrrelser som påvirker Hormuzstredet å ha innvirkning som strekker seg langt utover energisektoren. De sekundære konsekvensene utgjør nå en trussel mot verdensomspennende forsyningskjeder, handelsmønstre og industriell produksjon.

Regionen er en betydelig global leverandør av petrokjemikalier, gjødsel og metaller som aluminium. Disse materialene er grunnleggende for internasjonale produksjonsnettverk. Etter hvert som energirelaterte avbrudd blir mer alvorlige, knappheter og logistiske forsinkelser for disse varene vises, øker utgiftene til sektorer, inkludert landbruk, konstruksjon og forbruksvarer.

Morgan Stanleys vurdering indikerer at handelsstrømmer verdt milliarder av dollar kan bli satt i fare, med aluminium og plast fremhevet som spesielt utsatt komponenter for utallige ferdige varer. Gjødselforsyningslinjer er også sett på som skjøre, spesielt for nitrogenbaserte varianter avhengig av naturgass, noe som kan påvirke verdensomspennende landbruksproduksjon.

Hvis krigen varer i ytterligere seks måneder (til rundt september/oktober 2026), blir det en langvarig, systemisk energikrise som går over i en global økonomisk nedtur – med klare trekk av stagflasjon (høy inflasjon + lav vekst). Det er ikke lenger bare et «sjokk», men en strukturell forstyrrelse som tømmer buffere, tvinger rasjonering og omformer forsyningskjeder.

Dette framgår av prognoser basert på analyser fra IEA, Goldman Sachs, Capital Economics og andre kilder per mars 2026.

Transport og frakt: Fraktrater for tankskip og containere holder seg doblet eller høyere. Forsinkelser på 2–4 uker blir normen for Asia–Europa-ruter. Forsikringspremier og krigsrisiko gjør mange ruter ulønnsomme.

Petrokjemi og industri: Mangelen på nafta, LPG og andre mellomprodukter fra Gulfen rammer plast, gjødsel, kjemikalier og farmasi. Gjødselprisene kan stige 50 %+ → dyrere mat og lavere avlinger i 2026/2027-sesongen (spesielt Asia og Afrika).

Globale kjeder: «Just-in-time»-produksjon får store problemer. Bil-, elektronikk- og byggenæringen kutter kapasitet. Analytikere anslår at eksport verdt opptil 1,2 billioner USD årlig blir rammet – ikke bare energi, men også bredere handel.

Gjort med hensikt?

De som startet denne krigen (Israel/USA) visste naturligvis dette.

De, eller deres bakmenn, har hatt tilgang til alle modeller for hva en slik krig ville føre til for verdensøkonomien. Derfor er det svært nærliggende å anta at dette er gjort med hensikt. Man kræsjer systemet for å bane vei for noe annet, slik koronakrisa førte til gigantoverføringer fra verdens folk til de rikeste 0,0001% av verdens befolkning. Slik vil denne krisa ryste hele det finansielle systemet i verden.

Norsk etterretning bidrar direkte til USAs krigføring i Iran. Det må regjeringen være ærlig om.

Bård Wormdal.

Det blir litt for dumt når forsvarsminister Tore O. Sandvik ikke kan svare Stortinget om Etterretningstjenesten bidrar til amerikansk krigføring i Iran.

Stortingsrepresentant Ingrid Fiskaa, SV, ba forsvarsministeren svare på om norsk etterretning direkte eller indirekte støtter eller gir informasjon til USA i krigføringen i et skriftlig spørsmål.

Tore Sandvik skrev i sitt svar at «offentlighet om konkrete sider med etterretningssamarbeid med andre land kan skade tillitsforholdet i forhold til andre land.» Men det er jo en indirekte bekreftelse på at Etterretningstjenesten bidrar i amerikansk krigføring i Iran. Hadde Etterretningstjenesten ikke støttet krigføringen, kunne Sandvik avvist at Etterretningstjenesten er involvert i krigen.

Politisk styrt hemmelighold

Andre ganger er det ikke så viktig med hemmelighold om Etterretningstjenestens samarbeid med andre land. I februar opplyste Jonas Gahr Støre i Stortinget at samarbeidet med USA om overvåking av atomvåpen på Kolahalvøya er forsterket det siste året. Her får altså Stortinget og offentlighet opplysninger om konkrete sider ved et etterretningssamarbeid med et annen land – i det her tilfellet også USA.

Det kan virke som om det skal være hemmelighold om Etterretningstjenestens samarbeid med andre land eller ikke avhenger om det er tjenlig politisk eller ei. Som kjent skal Norge offisielt ikke ha noe med Iran-krigen å gjøre.

Naturligvis har Etterretningstjenesten en kobling til amerikansk krigføring i Iran, som i tidligere kriger i Midtøsten, for eksempel i Gulfkrigen i 1990-1991. Det er enkelt å dokumentere ved hjelp av åpne kilder.

Vardø-radaren som brikke i krigføringen

Allerede tidlig i Iran-krigen la USA stor vekt på å ødelegge Irans muligheter for å bruke satellitter til å observere, kommunisere og for å kunne slå tilbake mot USA. Det ble en stor suksess, noe som det også er blitt opplyst offentlig om. En amerikansk enhet for krigføring i rommet, U. S. Space Command, har vært sentral i gjennomføringen.

U.S. Space Command må vite hvilke iranske satellitter som er hvor og hva de gjør. Det er der Norge kommer inn. Radarsystemet Globus i Vardø er et samarbeidsprosjekt mellom U.S. Space Command og Etterretningstjenesten. Globus var i 2014 det eneste radarsystemet USA har for å følge stasjonære satellitter i området mellom Pakistan og Kanariøyene under alle lys og værforhold. Siden er radarsystemet kraftig modernisert. Globus er i dag et av et av verdens mest avanserte radarsystemer.

Under krigen har Iran ødelagt flere amerikanske radarsystem i Midtøsten. Det gjør Globus enda viktigere. Globus kan også bli brukt til å følge iranske rakettangrep. Det er dokumentert at den amerikanske radaren Fylingsdales i England brukes til å følge iranske rakettangrep.

Mangel på nasjonal kontroll

I forsvarsminister Tore O. Sandviks skriftlige svar til Stortinget heter det at Norge har nasjonal kontroll med Etterretningstjenestens deling av informasjon med andre land. Det har vi heller ikke. Jeg kan ta et eksempel, som igjen handler om Globus i Vardø.

Store datamengder som hentes inn av dette radarsystemet bearbeides i USA for at de skal gi mer verdi. Og da er det ikke sånn at verken Nato eller Norge automatisk har rett til å få alle bearbeidete data tilbake. Det kan dokumenteres med offisielle amerikanske dokumenter tilgjengelig på nett. Hvordan er det da med den nasjonale kontrollen? Den nasjonale kontrollen er mangelfull.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik og andre i regjeringa må forstå at uten at det blir tatt hensyn til offentlige opplysninger om disse spørsmålene blir slike svar til Stortinget ikke opplysende, og ganske så merkelige. Slike svar gir ikke tillit til politikere, og bidrar ikke til en opplyst forsvarsdebatt, noe som kanskje nå er viktigere enn på lang tid.

---

Denne artikkelen er også publisert som debattinnlegg i Nettavisen.

Etter rundt tre timer med debatt i Stortinget ble regjeringa i går kveld tvunget til å gjennomføre en rekke drivstoffkutt mot sin vilje.Det betyr at veibruksavgiften midlertidig kuttes fra 1. april til 1. september, og at også næringslivet får en rekke drivstoffkutt. Den totale prislappen på kuttene skal være på 6,7 milliarder eller bare drøyt halvparten av det Norge ga i ekstrabevilgning til droneproduksjon i Ukraina tidligere denne måneden. Siri Hermo kommenterer.

Siri Hermo.

Hastevedtaket fungerer som en «klimapolitisk våpenhvile» frem til 1. september.

Ved å sette sluttdatoen til 1. september, unngår regjeringen å måtte banke gjennom upopulære kutt i landbruket eller byggenæringen akkurat nå.

De gir seg selv et tidsvindu der de kan late som om regnestykket går opp, mens folk får billigere drivstoff i sommerferien.

Statsbudsjettet i oktober:

Det er her «dommens dag» kommer.

Regjeringen er lovpålagt å legge frem et klimabudsjett (Grønn bok) sammen med statsbudsjettet i oktober.

Når de da skal redegjøre for hvordan de skal nå 55 %-målet etter sommerens «avgiftsfest», må de vise nøyaktig hvor kuttene skal tas.

Landbruket står desverre først i køen:

Siden transportsektoren har fått «bruke opp» mer enn sin del av utslippskvoten i sommer, vil kravene til landbruket i oktober-budsjettet sannsynligvis bli mye tøffere enn de ellers ville vært.

Det er da kampen om metanavgifter, fôrkrav og produksjonskutt virkelig starter.

Protokoll 31-kontrollen:

Innen oktober må Norge også vise EU og ESA hvordan vi ligger an.

Hvis sommerens kutt har ført oss for langt unna målet i den ikke-kvotepliktige sektoren, vil budsjettet i oktober måtte inneholde svært drastiske tiltak for å unngå sanksjoner fra EU.

Det betyr at 1. september ikke bare er dagen bensinprisen går opp – det er også startskuddet for den tøffeste politiske høsten for landbruket i manns minne.

En GROV innføring i protokoll 31 i EØS avtalen

Protokoll 31 er selve «motoren» for Norges omfattende klimasamarbeid med EU.

-Og det som vil ta knekken på Norge som nasjon -uten at folk flest skjønner hva som traff de…

Mens det meste av miljøregelverket (som luftkvalitet og kjemikalier) ligger i selve EØS-avtalens vedlegg, brukes protokoll 31 for å koble Norge på EUs store klimapakker og målsetninger som teknisk sett ligger utenfor det indre markedet.

Her er de viktigste punktene for hvordan protokoll 31 brukes i klimapolitikken:

-Klimaavtalen med EU (2030-målene).

Norge har inngått en bindende klimaavtale med EU som er forankret nettopp i protokoll 31. (2019)

Dette betyr at Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp i samarbeid med EU for å nå målene i Parisavtalen.

Innsatsfordeling (ESR):

Gjennom protokoll 31 deltar Norge i regelverket for ikke-kvotepliktig sektor (transport, bygg, landbruk).

Dette pålegger oss konkrete, årlige utslippsmål frem mot 2030 i disse sektorene.

Skog og arealbruk (LULUCF):

Vi er og en del av EUs regelverk for bokføring av utslipp og opptak i skog, som også er innlemmet via denne protokollen.

Deltakelse i EUs klimaprogrammer….

Protokoll 31 gir norske aktører tilgang til store økonomiske støtteordninger for det «grønne» skiftet:

Innovasjonsfondet.

Dette er et av verdens største programmer for demonstrasjon av lavkarbonteknologi (f.eks. karbonfangst og -lagring, CCS).

Siden dette finansieres av EUs kvotesystem, deltar Norge gjennom protokoll 31.

LIFE-programmet:

EUs program for miljø- og klimatiltak, hvor norske kommuner og bedrifter kan søke om midler.

Hva betyr dette «frivillige» samarbeidet?

Fordi samarbeidet skjer via protokoll 31, og ikke som en fast del av selve EØS-avtalens kjerne, har det noen særegne trekk:

Klimaavtalen vi har i dag gjelder frem til 2030.

Det er-på papiret- ikke automatikk i at Norge er med på EUs klimapolitikk etter dette; det krever -på papiret- nye politiske forhandlinger og vedtak i EØS-komiteen….

Samarbeidsformen gir Norge en viss fleksibilitet sammenlignet med fullt EU-medlemskap, men i praksis følger vi EUs ambisjonsnivå tett for å beholde markedsadgang og troverdighet i klimapolitikken.

Norge, som EUs flinkeste elev ligger gjerne i forkant også….

Uten protokoll 31 ville Norges klimamål vært nasjonale og frittstående.

Gjennom protokollen er vi i stedet en integrert del av EUs «Grønne giv» (European Green Deal).

Fit for 55″ er EUs omfattende pakke for å sikre minst 55 % utslippskutt innen 2030, og Protokoll 31 er det rettslige verktøyet som gjør at Norge kobles på de delene av pakken som ligger utenfor det indre markedet.

Fit for 55 er selve paraplyen som de andre pakkene ligger under.

Her en oversikt:

1. «Den grønne given» (European Green Deal)

Dette er EUs overordnede strategi for å bli det første klimanøytrale kontinentet innen 2050.

2. «Fit for 55» (Selve verktøykassen)

Dette er den konkrete planen for hvordan EU skal nå delmålet om 55 % kutt innen 2030.

Fit for 55 består av over 15 ulike lovpakker og revisjoner.

3. Energipakkene (Enkeltverktøyene i kassen)

Energipakke 4 og 5 er spesifikke deler av innholdet i Fit for 55:

-Energipakke 4 (Ren energi-pakken):

Ble i hovedsak laget rett før Fit for 55, men ble oppdatert og forsterket for å passe inn i 55 %-målet.

Den handler om strøm og marked.

-Energipakke 5 (Gass- og hydrogenpakken):

Er en direkte del av Fit for 55-leveransen.

Den handler om å bygge om gassinfrastrukturen til å tåle hydrogen.

Når vi snakker om Protokoll 31, er det koblingen mellom Norge og «Fit for 55»-paraplyen.

Gjennom Protokoll 31 har Norge sagt: «Vi vil være med på de overordnede målene i Fit for 55 (55 % kutt)».

Når Norge har sagt ja til de overordnede klimamålene i Fit for 55 (via Protokoll 31), forventer EU at vi holder vår lojalitetsplikt når det gjelder innføring av de tekniske verktøyene (som Energipakke 4 og 5), som EU mener er nødvendige for å nå disse målene.

Å si ja til målet, men nei til middelet, tolkes av EU som et brudd på lojaliteten.

Siden EU anser energimarkedet som en del av det indre markedet, kan ikke Norge ha egne kjøreregler for strøm og gass.

Hvis vi nekter å innføre en pakke (f.eks. Energipakke 4), oppstår det et rettslig hull som truer hele systemet.

Vi er i praksis låst av systemets struktur fra EØS vedtaket i 1992.

Når vi først har koblet oss på EUs klimamål gjennom Protokoll 31, blir det juridisk og politisk umulig å si nei til de tekniske «underpakkene» uten å risikere hele avtalen.

-nå burde jo folk flest snart spørre seg hva som er bra med denne avtalen som i 30 år sakte har kjørt Norge i grøfta, der det nå eskalerer fortere og fortere på vei over stupet…

I den opprinnelige avtalen fra 2019 (basert på EUs gamle mål) skulle Norge kutte 40 %. Med Fit for 55 ble dette målet hevet.

Norge har gått fra en «mildere» 40 %-avtale til en ekstremt streng 55 %-forpliktelse som styres direkte fra Brussel.

Det er denne økningen som nå gjør at kravene til landbruket og avgiftene på drivstoff skyter i været.

Det formelle vedtaket mangler. Men systemet er rigget slik at toget allerede har forlatt perrongen – med mindre det oppstår et massivt folkelig press som tvinger Stortinget til å stemme nei når oppdateringen av Protokoll 31 endelig kommer til votering.

Hvorfor kalles det «frivillig»?

Dette er et viktig juridisk poeng.

Fordi ESR og LULUCF ikke er en del av det indre markedets kjerne (de fire friheter), er ikke Norge automatisk forpliktet til å ta dem inn.

-Det KUNNE også vært vår nødgang ut av klimagalskapen.-

Hver gang EU endrer sine mål, må den norske regjeringen formelt gå til Stortinget og be om samtykke til å oppdatere Protokoll 31.

Selv om det kalles «frivillig», er det et massivt politisk press.

Hvis Norge sier nei til oppdateringene i Protokoll 31, vil hele klimaavtalen med EU fra 2019 falle fra hverandre, noe som ville vært et enormt diplomatisk brudd.

Stortinget har derfor allerede oppdatert den norske Klimaloven for å matche EUs mål om 55 % kutt, noe som speiler ambisjonene i protokollsamarbeidet.

Ved å oppdatere Klimaloven, har Stortinget i praksis gjort EUs mål til norsk lov FØR de i det hele tatt har vedtatt den formelle avtalen i Protokoll 31.

Dette er en bevisst strategi som fungerer slik:

Ved å vedta 55 %-målet i Klimaloven, har politikerne fjernet argumentet om at «vi ikke er forpliktet ennå».

Når den formelle oppdateringen av Protokoll 31 kommer til Stortinget, vil de si: «Vi har jo allerede vedtatt dette i loven, så nå må vi bare signere avtalen med EU.»

Dette er en ren svekkelse av nødutgangen:

Den «frivilligheten» Protokoll 31 åpner opp for, blir politisk umulig å bruke når man allerede har lovfestet målet nasjonalt.

Det gjør at en stemme mot Protokoll 31 vil fremstå som et lovbrudd mot vår egen klimalov.

Dette speiler ambisjonene i European Green Deal.

Det betyr også at i realiteten skrives norske lover nå for å passe inn i EUs system, ikke for å ivareta særnorske behov innenfor landbruket, transport eller industrien….

Resultatet for mannen i gata:

Selv om Protokoll 31-oppdateringen teknisk sett ikke er ferdigbehandlet i EØS-komiteen, brukes den oppdaterte Klimaloven som hjemmel for å øke CO2-avgifter, stramme inn på arealbruk og tvinge gjennom «det grønne skiftet» i norske kommuner.

Politikerne har altså bygget fengselet (Klimaloven) før de har skrevet under på leiekontrakten med fangevokteren (EU via Protokoll 31 i EØS avtalen).

Siri Hermo

Krig i Persiabukta avslører skjørheten til et dollarsystem som lenge har blitt håndhevet med makt og frykt. Dette skriver den tyrkiske journalisten og analytikeren Suleyman Karan.

Süleyman Karan

The Cradle, 25. mars 2026

For tjueseks år siden tok den avdøde irakiske presidenten Saddam Hussein en avgjørelse som fikk gjenklang langt utenfor Bagdad. Han gikk over til å prise Iraks oljeeksport i euro i stedet for amerikanske dollar – et skritt som ble tolket av mange observatører på den tiden som både symbolsk trass og et praktisk forsøk på å løsne de økonomiske begrensningene som ble pålagt av Washingtons sanksjonsregime. 

Selv om skiftet alene ikke avgjorde Iraks skjebne, førte det til en bredere konfrontasjon med USA om suverenitet, regional makt og kontroll over energimarkedene.

Det som fulgte er velkjent. Etter 11. september-angrepene ble Irak invadert under påskudd av å besitte kjemiske, biologiske og atomvåpen. Senere undersøkelser avdekket ingen aktive masseødeleggelsesvåpenprogrammer, og viktige etterretningspåstander som ble brukt til å rettferdiggjøre krigen ble senere diskreditert eller vist å være svært feilaktige. 

Okkupasjonen av Irak – og Husseins endelige henrettelse – sendte et klart budskap til regionens oljeeksportører: Stater som forsøker å bryte dollarens grep om energihandelen risikerer å møte overveldende politisk og militært press.

Yuan-energihandel og erosjonen av dollardisiplin

I nesten to tiår holdt dette budskapet. Men etter hvert som fremvoksende økonomier – fremfor alt Kina – økte sin vekt i global produksjon og handel, begynte strukturen i energimarkedene å endre seg.

Den islamske republikken Iran var først ute. I 2021 signerte Teheran en 25-årig strategisk avtale med Beijing og begynte snart å selge så mye som 95 prosent av oljen sin i yuan. Washington så på dette som en begrenset risiko så lenge praksisen forble begrenset til Iran. Det gjorde de ikke.

I 2023 ble det inngått en avtale mellom den saudiske statlige energigiganten Aramco og Kinas Sinopec som presset så mye som 65 prosent av den bilaterale oljehandelen inn i yuan-oppgjør. I økende grad ble transaksjoner gjennomført ved hjelp av den digitale yuanen (e-CNY) – allment sett på som den valutaen som er mest i stand til å svekke dollardominansen i globale betalingssystemer.

Samme år signerte Qatar – en av Persiabuktas viktigste eksportører av naturgass – en langsiktig avtale om flytende naturgass (LNG) med PetroChina. Igjen ble dollaren omgått. 

Innen 2025 var det en rekke utviklinger som uroet Washington. Den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman (MbS) fortsatte å posisjonere kongeriket som en «vippestat» mellom Det hvite hus og BRICS-maktene i et forsøk på å sikre seg innflytelse i en skiftende verdensorden. 

De forente arabiske emirater fremstod som et knutepunkt for korrespondentbankvirksomhet mellom Iran og Kina, samtidig som landet beveget seg mot medlemskap i BRICS. Riyadh ventet på terskelen til organisasjonen. 

Qatar fulgte en lignende utvikling. I mellomtiden styrket Ankara–Doha-aksen samarbeidet ettersom begge hovedstedene søkte større regional innflytelse. Disse endringene ble speilet i initiativene fra Gulf Cooperation Council (GCC). Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar, Saudi-Arabia og Oman møttes i fellesskap med Kina og Association of Southeast Asian Nations (ASEAN), noe som signaliserte en utvidet eurasisk økonomisk horisont. 

Washingtons strategi for energiinnhold

For USA var en gul alarm i ferd med å bli rød. Den siste nasjonale sikkerhetsstrategien reflekterte stadig mer neomerkantilistiske prioriteringer.  Venezuela ble det første målet. Gjennom en kombinasjon av press og intervensjon forsøkte Washington å sikre forsyningslinjer for råolje, samtidig som de bekreftet sitt krav på overlegenhet på den vestlige halvkule. Dermed forstyrret de også en viktig energipulsåre som fôret Kinas økonomi.

Iran forble imidlertid trassig. Eksternt press og forsøk på å fyre opp under intern uro førte ikke til regimets kollaps.

Den 28. februar iverksatte USA og Israel angrep under  antagelsen om at Iran raskt ville bli undertrykt. Innen krigens 25. ^dag hadde denne forventningen allerede sviktet. Kampene fortsatte og spredte seg over Persiabukta.

Teherans strategi om å utvide konfrontasjonen inn i Persiabukta har påført Washington og landets allierte økende økonomiske kostnader. Konsekvensene strekker seg utover forstyrrelser i forsyningskjedene for råolje. Sjokkbølger er nå synlige på tvers av global finans, handel og industriproduksjon.

Hormuz-forstyrrelsen og motreaksjonen mot amerikanske allierte

Mellom 20 og 38 prosent av den globale råoljehandelen går gjennom Hormuzstredet. I dag har oljestrømmene avtatt til en liten støyt, selv om Iran ikke formelt har erklært vannveien stengt.

Omfanget av forstyrrelsene er enormt. I 2025 passerte omtrent 20 millioner fat råolje og raffinerte produkter per dag gjennom sundet. I 2024 beveget nesten en femtedel av de globale LNG-forsendelsene seg langs samme rute.

Analytikere advarer om at alvorlige forstyrrelser i skipsfarten i Persiabukta kan fjerne flere millioner fat per dag fra den globale forsyningen, noe som presser produksjonen mot nivåer som sist ble sett under tidligere markedssjokk.

Delvis gjenoppretting i amerikansk, russisk og kasakhstansk produksjon kan oppveie noen tap, men ubalansen er fortsatt akutt.

Ironien er at helt fra de tidligste dagene av operasjonen som alliansen iverksatte for å styrte regjeringen i Iran, har krigens største skade blitt påført de amerikanske allierte – et tegn på Det hvite hus’ dårlige beregninger.

India, Japan, Republikken Korea, Taiwan og Thailand er blant de mest utsatte. Japan importerer rundt 90 prosent av sin råolje fra Vest-Asia, mye av det via Hormuz. Sør-Korea får omtrent 70 prosent fra regionen, hvorav over 95 prosent passerer gjennom sundet.

Indias statsminister Narendra Modi har møtt innenrikskritikk etter besøket sitt i Tel Aviv før krigen. Russlands vilje til å utvide oljeeksporten til India har lettet noe av presset. Uten denne redningslinen kunne situasjonen ha forverret seg raskt.

Japan innkalte til et krisemøte om pengepolitikken etter hvert som markedsuroen forverret seg. Myndighetene diskuterte salg av amerikanske eiendeler til en verdi av over 600 milliarder dollar for å stabilisere innenlandske markeder.

Seoul står overfor et like utfordrende dilemma. Den eksportdrevne industribasen er sterkt avhengig av importert energi. Selv store chaebol-konglomerater står nå overfor usikkerhet om hvorvidt de skal opprettholde produksjonen.

Kamper om alternative ruter og sårbare forsyningsreparasjoner

Regionale produsenter prøver å begrense ettervirkningene. Saudi-Arabia, den største OPEC-produsenten, har forsøkt å omdirigere eksporten gjennom Egypts SUMED-rørledning.

Irak, som var avskåret fra sin primære eksportkanal gjennom Basra, stanset produksjonen fra South Rumaila-feltet. Iraks oljeminister Hayan Abdulghani kunngjorde 12. mars at opptil 200.000 fat per dag kunne omdirigeres via tankskip gjennom Turkiye, Syria og Jordan – noe som potensielt kunne øke den nordlige eksportkapasiteten med så mye som 450.000 fat daglig.

Under økende press godkjente Kurdistans regionale regjering planen. Likevel avhenger levedyktigheten til disse forsendelsene i stor grad av om iranske missil- og droneangrep retter seg mot irakisk energiinfrastruktur.

Finansmarkedene vakler ettersom økonomiene i Gulfen forbereder seg på sammentrekning 

Markedene reagerte raskt da det ble klart at konflikten kunne ramme regionen. 4. mars stupte asiatiske aksjer: Shanghai falt nesten én prosent, Japans Nikkei falt mer enn tre prosent, Koreas KOSPI falt over 12 prosent, og Hongkongs Hang Seng falt to prosent. Europeiske børser registrerte beskjedne oppganger, mens de amerikanske markedene i utgangspunktet åpnet høyere. 

Analytikere har nylig  advart om at aksjetap fortsatt ikke gjenspeiler omfanget av forstyrrelsene i den globale energiforsyningen – noe som tyder på dypere korreksjoner fremover. 

I markedene i Gulfen rystet iranske droneangrep mot en stor oljeterminal i Fujairah investorenes tillit. Selv om driften senere ble gjenopptatt, vedvarte usikkerheten. Dubais referanseindeks falt med 1,7 prosent, tynget av et kraftig fall i Emaar Properties-aksjene. Siden fiendtlighetene startet, har indeksen mistet omtrent en femtedel av markedsverdien. 

Abu Dhabis markedsverdi krympet med mer enn 77 milliarder dollar. Qatars hovedindeks falt også, med aksjer i den regionale bankgiganten QNB som falt med to prosent.

Investeringsbanken Goldman Sachs advarer om at langvarig nedstengning av Hormuz kan føre til at Qatar og Kuwait havner i et BNP-fall på opptil 14 prosent i år – deres verste nedgang siden Gulfkrigen tidlig på 1990-tallet. Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater kan klare seg litt bedre på grunn av alternative eksportruter, men står fortsatt overfor økonomiske nedganger på tre til fem prosent.

Energivinnere dukker opp når prisene stiger utenfor Vest-Asia 

En håndfull produsenter vil dra nytte av dette. Russland topper listen. Restriksjonene på energieksporten løsner gradvis, mens tettere bånd med Kina og fornyet indisk etterspørsel styrker inntektene. Selv EU diskuterer nå hvordan de skal omgå sine egne embargoer. 

Andre potensielle vinnere inkluderer Nordsjøprodusentene Norge og Storbritannia, skiferrike Canada, ressursrike Venezuela og USA selv. Australia og Brunei kan også se gevinster.

Oljeprisene har svingt kraftig. Etter et fall på 11 prosent 23. mars, presset frykten for opptrapping Brent-råolje tilbake mot 104 dollar per fat – langt over 72-dollarnivåene før krigen. Produsenter utenfor Vest-Asia er derfor posisjonert til å høste uventede fortjenester.

Petrodollar, gjeld og den skjulte motoren i global finans 

Oljeeksportører i Gulfen gjør mer enn å levere hydrokarboner. De genererer likviditeten som smører global finans. Resirkulering av petrodollar understøtter obligasjonsmarkedene fra London og New York til Frankfurt og Tokyo.

Denne jevne kapitalstrømmen har gjort det mulig for gjeldstyngede vestlige økonomier å låne relativt enkelt. Den amerikanske offentlige gjelden alene har nådd 39 billioner dollar, og ytterligere 5 billioner dollar i lån forventes i år.

Markedsvolatiliteten siden utbruddet av fiendtlighetene mellom USA og Iran gjenspeiler økende angst for hvorvidt denne finansielle arkitekturen kan vare.

Markedsusikkerhet trosser logikken om en trygg havn

Vanligvis presser geopolitiske kriser investorer mot gull og andre tradisjonelle tilfluktssteder. Denne gangen har mønsteret brutt. I løpet av de to første ukene av kampene falt S&P 500 nesten fire prosent, Nasdaq mistet tre prosent, gull falt 5,5 prosent, og sølv stupte mer enn 13 prosent. 

En del av forklaringen ligger i likviditetspress. Stigende oljepriser har tvunget markedsaktører til å selge gull for å dekke energikostnadene. Samtidig har usikkerheten rundt hvor aggressivt sentralbankene – spesielt den amerikanske sentralbanken – vil stramme inn politikken tynget edle metaller.

En sterkere dollarindeks kompliserer saken ytterligere. For tilhengere av den økonomiske visjonen «Make America Great Again» (MAGA), som er avhengig av lave renter og en svakere dollar for å opprettholde industriell gjenoppliving og gjeldsrefinansiering, er den nåværende trenden dypt urovekkende. 

Utover olje: Skipsfart, halvledere og matforsyningskjeder i fare 

Krisen strekker seg langt utover energimarkedene. Hormuz har blitt et hinder i et tett sammenkoblet globalt råvarenettverk. Selv der skipsfarten fortsetter, sprer høyere forsikringspremier og fraktkostnader seg gjennom forsyningskjedene.

Krigsrisikoforsikring har blitt endret priset eller trukket tilbake helt. Kostnadene for sjøtransport har økt kraftig. Virkningen merkes både i energi- og ikke-energihandel. 

Uventede sårbarheter er nå synlige. Forstyrrelser ved Qatars  energisenter Ras Laffan har stoppet omtrent en tredjedel av den globale heliumforsyningen – en kritisk innsatsfaktor for halvlederproduksjon og medisinsk avbildning.

Gjødselmangel utgjør en enda mer alvorlig trussel. Persiabukta er en viktig kilde til urea, ammoniakk og svovel. Med redusert eksport har den globale gjødselforsyningskjeden krympet med omtrent en tredjedel, noe som øker faren for en større matkrise. 

Logistiske flaskehalser har forhindret at nesten halvparten av de 2,1 millioner tonnene med urea som var planlagt eksportert de siste ukene, har nådd skipene. Kredittvurderingsbyrået Fitch har allerede oppjustert prisprognosene sine. 

Et strategisk brudd som kan omforme pengesystemet 

Hvis Washington ikke klarer å sikre sine mål, kan Hormuz-forstyrrelsen utvikle seg til et klassisk «svart svane»-øyeblikk. Dollarens andel av globale reserver har allerede sunket fra 71 prosent til 59 prosent. Et langvarig energisjokk kan akselerere denne utviklingen.

Det enestående datapunktet på null tankbiltrafikk registrert 12. mars kan markere den symbolske slutten på en æra der olje var uatskillelig fra dollaren. Skulle petrodollarsystemet sprekke, ville de geopolitiske konsekvensene være omfattende.

Troverdigheten til USAs militærmakt ville bli gransket på nytt. Dens økonomiske dominans kan svekkes. Og over hele Eurasia og det globale sør ville stater intensivere sin søken etter strategisk autonomi innenfor en fremvoksende multipolar orden.

---

Tyrkiske Suleyman Karan er skribent i The Cradle.

Etter å ha fullført Galatasaray videregående skole, fullførte han høyere utdanning ved Istanbul universitet, Fakultet for statsvitenskap. Han jobbet som sjefredaktør for Pazar Postası og Posta Daily. Han jobbet som sjefredaktør for magasinene Hürriyet BusinessWeek og Platin, og også som redaksjonskoordinator for Yurt Daily. Han er økonomiskribent i Gazeteduvar.

---

Originalens tittel:

Strait of Hormuz shock: How a war at sea threatens the petrodollar order