Norsk etterretning bidrar direkte til USAs krigføring i Iran. Det må regjeringen være ærlig om.

Bård Wormdal.

Det blir litt for dumt når forsvarsminister Tore O. Sandvik ikke kan svare Stortinget om Etterretningstjenesten bidrar til amerikansk krigføring i Iran.

Stortingsrepresentant Ingrid Fiskaa, SV, ba forsvarsministeren svare på om norsk etterretning direkte eller indirekte støtter eller gir informasjon til USA i krigføringen i et skriftlig spørsmål.

Tore Sandvik skrev i sitt svar at «offentlighet om konkrete sider med etterretningssamarbeid med andre land kan skade tillitsforholdet i forhold til andre land.» Men det er jo en indirekte bekreftelse på at Etterretningstjenesten bidrar i amerikansk krigføring i Iran. Hadde Etterretningstjenesten ikke støttet krigføringen, kunne Sandvik avvist at Etterretningstjenesten er involvert i krigen.

Politisk styrt hemmelighold

Andre ganger er det ikke så viktig med hemmelighold om Etterretningstjenestens samarbeid med andre land. I februar opplyste Jonas Gahr Støre i Stortinget at samarbeidet med USA om overvåking av atomvåpen på Kolahalvøya er forsterket det siste året. Her får altså Stortinget og offentlighet opplysninger om konkrete sider ved et etterretningssamarbeid med et annen land – i det her tilfellet også USA.

Det kan virke som om det skal være hemmelighold om Etterretningstjenestens samarbeid med andre land eller ikke avhenger om det er tjenlig politisk eller ei. Som kjent skal Norge offisielt ikke ha noe med Iran-krigen å gjøre.

Naturligvis har Etterretningstjenesten en kobling til amerikansk krigføring i Iran, som i tidligere kriger i Midtøsten, for eksempel i Gulfkrigen i 1990-1991. Det er enkelt å dokumentere ved hjelp av åpne kilder.

Vardø-radaren som brikke i krigføringen

Allerede tidlig i Iran-krigen la USA stor vekt på å ødelegge Irans muligheter for å bruke satellitter til å observere, kommunisere og for å kunne slå tilbake mot USA. Det ble en stor suksess, noe som det også er blitt opplyst offentlig om. En amerikansk enhet for krigføring i rommet, U. S. Space Command, har vært sentral i gjennomføringen.

U.S. Space Command må vite hvilke iranske satellitter som er hvor og hva de gjør. Det er der Norge kommer inn. Radarsystemet Globus i Vardø er et samarbeidsprosjekt mellom U.S. Space Command og Etterretningstjenesten. Globus var i 2014 det eneste radarsystemet USA har for å følge stasjonære satellitter i området mellom Pakistan og Kanariøyene under alle lys og værforhold. Siden er radarsystemet kraftig modernisert. Globus er i dag et av et av verdens mest avanserte radarsystemer.

Under krigen har Iran ødelagt flere amerikanske radarsystem i Midtøsten. Det gjør Globus enda viktigere. Globus kan også bli brukt til å følge iranske rakettangrep. Det er dokumentert at den amerikanske radaren Fylingsdales i England brukes til å følge iranske rakettangrep.

Mangel på nasjonal kontroll

I forsvarsminister Tore O. Sandviks skriftlige svar til Stortinget heter det at Norge har nasjonal kontroll med Etterretningstjenestens deling av informasjon med andre land. Det har vi heller ikke. Jeg kan ta et eksempel, som igjen handler om Globus i Vardø.

Store datamengder som hentes inn av dette radarsystemet bearbeides i USA for at de skal gi mer verdi. Og da er det ikke sånn at verken Nato eller Norge automatisk har rett til å få alle bearbeidete data tilbake. Det kan dokumenteres med offisielle amerikanske dokumenter tilgjengelig på nett. Hvordan er det da med den nasjonale kontrollen? Den nasjonale kontrollen er mangelfull.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik og andre i regjeringa må forstå at uten at det blir tatt hensyn til offentlige opplysninger om disse spørsmålene blir slike svar til Stortinget ikke opplysende, og ganske så merkelige. Slike svar gir ikke tillit til politikere, og bidrar ikke til en opplyst forsvarsdebatt, noe som kanskje nå er viktigere enn på lang tid.

---

Denne artikkelen er også publisert som debattinnlegg i Nettavisen.

Etter rundt tre timer med debatt i Stortinget ble regjeringa i går kveld tvunget til å gjennomføre en rekke drivstoffkutt mot sin vilje.Det betyr at veibruksavgiften midlertidig kuttes fra 1. april til 1. september, og at også næringslivet får en rekke drivstoffkutt. Den totale prislappen på kuttene skal være på 6,7 milliarder eller bare drøyt halvparten av det Norge ga i ekstrabevilgning til droneproduksjon i Ukraina tidligere denne måneden. Siri Hermo kommenterer.

Siri Hermo.

Hastevedtaket fungerer som en «klimapolitisk våpenhvile» frem til 1. september.

Ved å sette sluttdatoen til 1. september, unngår regjeringen å måtte banke gjennom upopulære kutt i landbruket eller byggenæringen akkurat nå.

De gir seg selv et tidsvindu der de kan late som om regnestykket går opp, mens folk får billigere drivstoff i sommerferien.

Statsbudsjettet i oktober:

Det er her «dommens dag» kommer.

Regjeringen er lovpålagt å legge frem et klimabudsjett (Grønn bok) sammen med statsbudsjettet i oktober.

Når de da skal redegjøre for hvordan de skal nå 55 %-målet etter sommerens «avgiftsfest», må de vise nøyaktig hvor kuttene skal tas.

Landbruket står desverre først i køen:

Siden transportsektoren har fått «bruke opp» mer enn sin del av utslippskvoten i sommer, vil kravene til landbruket i oktober-budsjettet sannsynligvis bli mye tøffere enn de ellers ville vært.

Det er da kampen om metanavgifter, fôrkrav og produksjonskutt virkelig starter.

Protokoll 31-kontrollen:

Innen oktober må Norge også vise EU og ESA hvordan vi ligger an.

Hvis sommerens kutt har ført oss for langt unna målet i den ikke-kvotepliktige sektoren, vil budsjettet i oktober måtte inneholde svært drastiske tiltak for å unngå sanksjoner fra EU.

Det betyr at 1. september ikke bare er dagen bensinprisen går opp – det er også startskuddet for den tøffeste politiske høsten for landbruket i manns minne.

En GROV innføring i protokoll 31 i EØS avtalen

Protokoll 31 er selve «motoren» for Norges omfattende klimasamarbeid med EU.

-Og det som vil ta knekken på Norge som nasjon -uten at folk flest skjønner hva som traff de…

Mens det meste av miljøregelverket (som luftkvalitet og kjemikalier) ligger i selve EØS-avtalens vedlegg, brukes protokoll 31 for å koble Norge på EUs store klimapakker og målsetninger som teknisk sett ligger utenfor det indre markedet.

Her er de viktigste punktene for hvordan protokoll 31 brukes i klimapolitikken:

-Klimaavtalen med EU (2030-målene).

Norge har inngått en bindende klimaavtale med EU som er forankret nettopp i protokoll 31. (2019)

Dette betyr at Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp i samarbeid med EU for å nå målene i Parisavtalen.

Innsatsfordeling (ESR):

Gjennom protokoll 31 deltar Norge i regelverket for ikke-kvotepliktig sektor (transport, bygg, landbruk).

Dette pålegger oss konkrete, årlige utslippsmål frem mot 2030 i disse sektorene.

Skog og arealbruk (LULUCF):

Vi er og en del av EUs regelverk for bokføring av utslipp og opptak i skog, som også er innlemmet via denne protokollen.

Deltakelse i EUs klimaprogrammer….

Protokoll 31 gir norske aktører tilgang til store økonomiske støtteordninger for det «grønne» skiftet:

Innovasjonsfondet.

Dette er et av verdens største programmer for demonstrasjon av lavkarbonteknologi (f.eks. karbonfangst og -lagring, CCS).

Siden dette finansieres av EUs kvotesystem, deltar Norge gjennom protokoll 31.

LIFE-programmet:

EUs program for miljø- og klimatiltak, hvor norske kommuner og bedrifter kan søke om midler.

Hva betyr dette «frivillige» samarbeidet?

Fordi samarbeidet skjer via protokoll 31, og ikke som en fast del av selve EØS-avtalens kjerne, har det noen særegne trekk:

Klimaavtalen vi har i dag gjelder frem til 2030.

Det er-på papiret- ikke automatikk i at Norge er med på EUs klimapolitikk etter dette; det krever -på papiret- nye politiske forhandlinger og vedtak i EØS-komiteen….

Samarbeidsformen gir Norge en viss fleksibilitet sammenlignet med fullt EU-medlemskap, men i praksis følger vi EUs ambisjonsnivå tett for å beholde markedsadgang og troverdighet i klimapolitikken.

Norge, som EUs flinkeste elev ligger gjerne i forkant også….

Uten protokoll 31 ville Norges klimamål vært nasjonale og frittstående.

Gjennom protokollen er vi i stedet en integrert del av EUs «Grønne giv» (European Green Deal).

Fit for 55″ er EUs omfattende pakke for å sikre minst 55 % utslippskutt innen 2030, og Protokoll 31 er det rettslige verktøyet som gjør at Norge kobles på de delene av pakken som ligger utenfor det indre markedet.

Fit for 55 er selve paraplyen som de andre pakkene ligger under.

Her en oversikt:

1. «Den grønne given» (European Green Deal)

Dette er EUs overordnede strategi for å bli det første klimanøytrale kontinentet innen 2050.

2. «Fit for 55» (Selve verktøykassen)

Dette er den konkrete planen for hvordan EU skal nå delmålet om 55 % kutt innen 2030.

Fit for 55 består av over 15 ulike lovpakker og revisjoner.

3. Energipakkene (Enkeltverktøyene i kassen)

Energipakke 4 og 5 er spesifikke deler av innholdet i Fit for 55:

-Energipakke 4 (Ren energi-pakken):

Ble i hovedsak laget rett før Fit for 55, men ble oppdatert og forsterket for å passe inn i 55 %-målet.

Den handler om strøm og marked.

-Energipakke 5 (Gass- og hydrogenpakken):

Er en direkte del av Fit for 55-leveransen.

Den handler om å bygge om gassinfrastrukturen til å tåle hydrogen.

Når vi snakker om Protokoll 31, er det koblingen mellom Norge og «Fit for 55»-paraplyen.

Gjennom Protokoll 31 har Norge sagt: «Vi vil være med på de overordnede målene i Fit for 55 (55 % kutt)».

Når Norge har sagt ja til de overordnede klimamålene i Fit for 55 (via Protokoll 31), forventer EU at vi holder vår lojalitetsplikt når det gjelder innføring av de tekniske verktøyene (som Energipakke 4 og 5), som EU mener er nødvendige for å nå disse målene.

Å si ja til målet, men nei til middelet, tolkes av EU som et brudd på lojaliteten.

Siden EU anser energimarkedet som en del av det indre markedet, kan ikke Norge ha egne kjøreregler for strøm og gass.

Hvis vi nekter å innføre en pakke (f.eks. Energipakke 4), oppstår det et rettslig hull som truer hele systemet.

Vi er i praksis låst av systemets struktur fra EØS vedtaket i 1992.

Når vi først har koblet oss på EUs klimamål gjennom Protokoll 31, blir det juridisk og politisk umulig å si nei til de tekniske «underpakkene» uten å risikere hele avtalen.

-nå burde jo folk flest snart spørre seg hva som er bra med denne avtalen som i 30 år sakte har kjørt Norge i grøfta, der det nå eskalerer fortere og fortere på vei over stupet…

I den opprinnelige avtalen fra 2019 (basert på EUs gamle mål) skulle Norge kutte 40 %. Med Fit for 55 ble dette målet hevet.

Norge har gått fra en «mildere» 40 %-avtale til en ekstremt streng 55 %-forpliktelse som styres direkte fra Brussel.

Det er denne økningen som nå gjør at kravene til landbruket og avgiftene på drivstoff skyter i været.

Det formelle vedtaket mangler. Men systemet er rigget slik at toget allerede har forlatt perrongen – med mindre det oppstår et massivt folkelig press som tvinger Stortinget til å stemme nei når oppdateringen av Protokoll 31 endelig kommer til votering.

Hvorfor kalles det «frivillig»?

Dette er et viktig juridisk poeng.

Fordi ESR og LULUCF ikke er en del av det indre markedets kjerne (de fire friheter), er ikke Norge automatisk forpliktet til å ta dem inn.

-Det KUNNE også vært vår nødgang ut av klimagalskapen.-

Hver gang EU endrer sine mål, må den norske regjeringen formelt gå til Stortinget og be om samtykke til å oppdatere Protokoll 31.

Selv om det kalles «frivillig», er det et massivt politisk press.

Hvis Norge sier nei til oppdateringene i Protokoll 31, vil hele klimaavtalen med EU fra 2019 falle fra hverandre, noe som ville vært et enormt diplomatisk brudd.

Stortinget har derfor allerede oppdatert den norske Klimaloven for å matche EUs mål om 55 % kutt, noe som speiler ambisjonene i protokollsamarbeidet.

Ved å oppdatere Klimaloven, har Stortinget i praksis gjort EUs mål til norsk lov FØR de i det hele tatt har vedtatt den formelle avtalen i Protokoll 31.

Dette er en bevisst strategi som fungerer slik:

Ved å vedta 55 %-målet i Klimaloven, har politikerne fjernet argumentet om at «vi ikke er forpliktet ennå».

Når den formelle oppdateringen av Protokoll 31 kommer til Stortinget, vil de si: «Vi har jo allerede vedtatt dette i loven, så nå må vi bare signere avtalen med EU.»

Dette er en ren svekkelse av nødutgangen:

Den «frivilligheten» Protokoll 31 åpner opp for, blir politisk umulig å bruke når man allerede har lovfestet målet nasjonalt.

Det gjør at en stemme mot Protokoll 31 vil fremstå som et lovbrudd mot vår egen klimalov.

Dette speiler ambisjonene i European Green Deal.

Det betyr også at i realiteten skrives norske lover nå for å passe inn i EUs system, ikke for å ivareta særnorske behov innenfor landbruket, transport eller industrien….

Resultatet for mannen i gata:

Selv om Protokoll 31-oppdateringen teknisk sett ikke er ferdigbehandlet i EØS-komiteen, brukes den oppdaterte Klimaloven som hjemmel for å øke CO2-avgifter, stramme inn på arealbruk og tvinge gjennom «det grønne skiftet» i norske kommuner.

Politikerne har altså bygget fengselet (Klimaloven) før de har skrevet under på leiekontrakten med fangevokteren (EU via Protokoll 31 i EØS avtalen).

Siri Hermo

Krig i Persiabukta avslører skjørheten til et dollarsystem som lenge har blitt håndhevet med makt og frykt. Dette skriver den tyrkiske journalisten og analytikeren Suleyman Karan.

Süleyman Karan

The Cradle, 25. mars 2026

For tjueseks år siden tok den avdøde irakiske presidenten Saddam Hussein en avgjørelse som fikk gjenklang langt utenfor Bagdad. Han gikk over til å prise Iraks oljeeksport i euro i stedet for amerikanske dollar – et skritt som ble tolket av mange observatører på den tiden som både symbolsk trass og et praktisk forsøk på å løsne de økonomiske begrensningene som ble pålagt av Washingtons sanksjonsregime. 

Selv om skiftet alene ikke avgjorde Iraks skjebne, førte det til en bredere konfrontasjon med USA om suverenitet, regional makt og kontroll over energimarkedene.

Det som fulgte er velkjent. Etter 11. september-angrepene ble Irak invadert under påskudd av å besitte kjemiske, biologiske og atomvåpen. Senere undersøkelser avdekket ingen aktive masseødeleggelsesvåpenprogrammer, og viktige etterretningspåstander som ble brukt til å rettferdiggjøre krigen ble senere diskreditert eller vist å være svært feilaktige. 

Okkupasjonen av Irak – og Husseins endelige henrettelse – sendte et klart budskap til regionens oljeeksportører: Stater som forsøker å bryte dollarens grep om energihandelen risikerer å møte overveldende politisk og militært press.

Yuan-energihandel og erosjonen av dollardisiplin

I nesten to tiår holdt dette budskapet. Men etter hvert som fremvoksende økonomier – fremfor alt Kina – økte sin vekt i global produksjon og handel, begynte strukturen i energimarkedene å endre seg.

Den islamske republikken Iran var først ute. I 2021 signerte Teheran en 25-årig strategisk avtale med Beijing og begynte snart å selge så mye som 95 prosent av oljen sin i yuan. Washington så på dette som en begrenset risiko så lenge praksisen forble begrenset til Iran. Det gjorde de ikke.

I 2023 ble det inngått en avtale mellom den saudiske statlige energigiganten Aramco og Kinas Sinopec som presset så mye som 65 prosent av den bilaterale oljehandelen inn i yuan-oppgjør. I økende grad ble transaksjoner gjennomført ved hjelp av den digitale yuanen (e-CNY) – allment sett på som den valutaen som er mest i stand til å svekke dollardominansen i globale betalingssystemer.

Samme år signerte Qatar – en av Persiabuktas viktigste eksportører av naturgass – en langsiktig avtale om flytende naturgass (LNG) med PetroChina. Igjen ble dollaren omgått. 

Innen 2025 var det en rekke utviklinger som uroet Washington. Den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman (MbS) fortsatte å posisjonere kongeriket som en «vippestat» mellom Det hvite hus og BRICS-maktene i et forsøk på å sikre seg innflytelse i en skiftende verdensorden. 

De forente arabiske emirater fremstod som et knutepunkt for korrespondentbankvirksomhet mellom Iran og Kina, samtidig som landet beveget seg mot medlemskap i BRICS. Riyadh ventet på terskelen til organisasjonen. 

Qatar fulgte en lignende utvikling. I mellomtiden styrket Ankara–Doha-aksen samarbeidet ettersom begge hovedstedene søkte større regional innflytelse. Disse endringene ble speilet i initiativene fra Gulf Cooperation Council (GCC). Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar, Saudi-Arabia og Oman møttes i fellesskap med Kina og Association of Southeast Asian Nations (ASEAN), noe som signaliserte en utvidet eurasisk økonomisk horisont. 

Washingtons strategi for energiinnhold

For USA var en gul alarm i ferd med å bli rød. Den siste nasjonale sikkerhetsstrategien reflekterte stadig mer neomerkantilistiske prioriteringer.  Venezuela ble det første målet. Gjennom en kombinasjon av press og intervensjon forsøkte Washington å sikre forsyningslinjer for råolje, samtidig som de bekreftet sitt krav på overlegenhet på den vestlige halvkule. Dermed forstyrret de også en viktig energipulsåre som fôret Kinas økonomi.

Iran forble imidlertid trassig. Eksternt press og forsøk på å fyre opp under intern uro førte ikke til regimets kollaps.

Den 28. februar iverksatte USA og Israel angrep under  antagelsen om at Iran raskt ville bli undertrykt. Innen krigens 25. ^dag hadde denne forventningen allerede sviktet. Kampene fortsatte og spredte seg over Persiabukta.

Teherans strategi om å utvide konfrontasjonen inn i Persiabukta har påført Washington og landets allierte økende økonomiske kostnader. Konsekvensene strekker seg utover forstyrrelser i forsyningskjedene for råolje. Sjokkbølger er nå synlige på tvers av global finans, handel og industriproduksjon.

Hormuz-forstyrrelsen og motreaksjonen mot amerikanske allierte

Mellom 20 og 38 prosent av den globale råoljehandelen går gjennom Hormuzstredet. I dag har oljestrømmene avtatt til en liten støyt, selv om Iran ikke formelt har erklært vannveien stengt.

Omfanget av forstyrrelsene er enormt. I 2025 passerte omtrent 20 millioner fat råolje og raffinerte produkter per dag gjennom sundet. I 2024 beveget nesten en femtedel av de globale LNG-forsendelsene seg langs samme rute.

Analytikere advarer om at alvorlige forstyrrelser i skipsfarten i Persiabukta kan fjerne flere millioner fat per dag fra den globale forsyningen, noe som presser produksjonen mot nivåer som sist ble sett under tidligere markedssjokk.

Delvis gjenoppretting i amerikansk, russisk og kasakhstansk produksjon kan oppveie noen tap, men ubalansen er fortsatt akutt.

Ironien er at helt fra de tidligste dagene av operasjonen som alliansen iverksatte for å styrte regjeringen i Iran, har krigens største skade blitt påført de amerikanske allierte – et tegn på Det hvite hus’ dårlige beregninger.

India, Japan, Republikken Korea, Taiwan og Thailand er blant de mest utsatte. Japan importerer rundt 90 prosent av sin råolje fra Vest-Asia, mye av det via Hormuz. Sør-Korea får omtrent 70 prosent fra regionen, hvorav over 95 prosent passerer gjennom sundet.

Indias statsminister Narendra Modi har møtt innenrikskritikk etter besøket sitt i Tel Aviv før krigen. Russlands vilje til å utvide oljeeksporten til India har lettet noe av presset. Uten denne redningslinen kunne situasjonen ha forverret seg raskt.

Japan innkalte til et krisemøte om pengepolitikken etter hvert som markedsuroen forverret seg. Myndighetene diskuterte salg av amerikanske eiendeler til en verdi av over 600 milliarder dollar for å stabilisere innenlandske markeder.

Seoul står overfor et like utfordrende dilemma. Den eksportdrevne industribasen er sterkt avhengig av importert energi. Selv store chaebol-konglomerater står nå overfor usikkerhet om hvorvidt de skal opprettholde produksjonen.

Kamper om alternative ruter og sårbare forsyningsreparasjoner

Regionale produsenter prøver å begrense ettervirkningene. Saudi-Arabia, den største OPEC-produsenten, har forsøkt å omdirigere eksporten gjennom Egypts SUMED-rørledning.

Irak, som var avskåret fra sin primære eksportkanal gjennom Basra, stanset produksjonen fra South Rumaila-feltet. Iraks oljeminister Hayan Abdulghani kunngjorde 12. mars at opptil 200.000 fat per dag kunne omdirigeres via tankskip gjennom Turkiye, Syria og Jordan – noe som potensielt kunne øke den nordlige eksportkapasiteten med så mye som 450.000 fat daglig.

Under økende press godkjente Kurdistans regionale regjering planen. Likevel avhenger levedyktigheten til disse forsendelsene i stor grad av om iranske missil- og droneangrep retter seg mot irakisk energiinfrastruktur.

Finansmarkedene vakler ettersom økonomiene i Gulfen forbereder seg på sammentrekning 

Markedene reagerte raskt da det ble klart at konflikten kunne ramme regionen. 4. mars stupte asiatiske aksjer: Shanghai falt nesten én prosent, Japans Nikkei falt mer enn tre prosent, Koreas KOSPI falt over 12 prosent, og Hongkongs Hang Seng falt to prosent. Europeiske børser registrerte beskjedne oppganger, mens de amerikanske markedene i utgangspunktet åpnet høyere. 

Analytikere har nylig  advart om at aksjetap fortsatt ikke gjenspeiler omfanget av forstyrrelsene i den globale energiforsyningen – noe som tyder på dypere korreksjoner fremover. 

I markedene i Gulfen rystet iranske droneangrep mot en stor oljeterminal i Fujairah investorenes tillit. Selv om driften senere ble gjenopptatt, vedvarte usikkerheten. Dubais referanseindeks falt med 1,7 prosent, tynget av et kraftig fall i Emaar Properties-aksjene. Siden fiendtlighetene startet, har indeksen mistet omtrent en femtedel av markedsverdien. 

Abu Dhabis markedsverdi krympet med mer enn 77 milliarder dollar. Qatars hovedindeks falt også, med aksjer i den regionale bankgiganten QNB som falt med to prosent.

Investeringsbanken Goldman Sachs advarer om at langvarig nedstengning av Hormuz kan føre til at Qatar og Kuwait havner i et BNP-fall på opptil 14 prosent i år – deres verste nedgang siden Gulfkrigen tidlig på 1990-tallet. Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater kan klare seg litt bedre på grunn av alternative eksportruter, men står fortsatt overfor økonomiske nedganger på tre til fem prosent.

Energivinnere dukker opp når prisene stiger utenfor Vest-Asia 

En håndfull produsenter vil dra nytte av dette. Russland topper listen. Restriksjonene på energieksporten løsner gradvis, mens tettere bånd med Kina og fornyet indisk etterspørsel styrker inntektene. Selv EU diskuterer nå hvordan de skal omgå sine egne embargoer. 

Andre potensielle vinnere inkluderer Nordsjøprodusentene Norge og Storbritannia, skiferrike Canada, ressursrike Venezuela og USA selv. Australia og Brunei kan også se gevinster.

Oljeprisene har svingt kraftig. Etter et fall på 11 prosent 23. mars, presset frykten for opptrapping Brent-råolje tilbake mot 104 dollar per fat – langt over 72-dollarnivåene før krigen. Produsenter utenfor Vest-Asia er derfor posisjonert til å høste uventede fortjenester.

Petrodollar, gjeld og den skjulte motoren i global finans 

Oljeeksportører i Gulfen gjør mer enn å levere hydrokarboner. De genererer likviditeten som smører global finans. Resirkulering av petrodollar understøtter obligasjonsmarkedene fra London og New York til Frankfurt og Tokyo.

Denne jevne kapitalstrømmen har gjort det mulig for gjeldstyngede vestlige økonomier å låne relativt enkelt. Den amerikanske offentlige gjelden alene har nådd 39 billioner dollar, og ytterligere 5 billioner dollar i lån forventes i år.

Markedsvolatiliteten siden utbruddet av fiendtlighetene mellom USA og Iran gjenspeiler økende angst for hvorvidt denne finansielle arkitekturen kan vare.

Markedsusikkerhet trosser logikken om en trygg havn

Vanligvis presser geopolitiske kriser investorer mot gull og andre tradisjonelle tilfluktssteder. Denne gangen har mønsteret brutt. I løpet av de to første ukene av kampene falt S&P 500 nesten fire prosent, Nasdaq mistet tre prosent, gull falt 5,5 prosent, og sølv stupte mer enn 13 prosent. 

En del av forklaringen ligger i likviditetspress. Stigende oljepriser har tvunget markedsaktører til å selge gull for å dekke energikostnadene. Samtidig har usikkerheten rundt hvor aggressivt sentralbankene – spesielt den amerikanske sentralbanken – vil stramme inn politikken tynget edle metaller.

En sterkere dollarindeks kompliserer saken ytterligere. For tilhengere av den økonomiske visjonen «Make America Great Again» (MAGA), som er avhengig av lave renter og en svakere dollar for å opprettholde industriell gjenoppliving og gjeldsrefinansiering, er den nåværende trenden dypt urovekkende. 

Utover olje: Skipsfart, halvledere og matforsyningskjeder i fare 

Krisen strekker seg langt utover energimarkedene. Hormuz har blitt et hinder i et tett sammenkoblet globalt råvarenettverk. Selv der skipsfarten fortsetter, sprer høyere forsikringspremier og fraktkostnader seg gjennom forsyningskjedene.

Krigsrisikoforsikring har blitt endret priset eller trukket tilbake helt. Kostnadene for sjøtransport har økt kraftig. Virkningen merkes både i energi- og ikke-energihandel. 

Uventede sårbarheter er nå synlige. Forstyrrelser ved Qatars  energisenter Ras Laffan har stoppet omtrent en tredjedel av den globale heliumforsyningen – en kritisk innsatsfaktor for halvlederproduksjon og medisinsk avbildning.

Gjødselmangel utgjør en enda mer alvorlig trussel. Persiabukta er en viktig kilde til urea, ammoniakk og svovel. Med redusert eksport har den globale gjødselforsyningskjeden krympet med omtrent en tredjedel, noe som øker faren for en større matkrise. 

Logistiske flaskehalser har forhindret at nesten halvparten av de 2,1 millioner tonnene med urea som var planlagt eksportert de siste ukene, har nådd skipene. Kredittvurderingsbyrået Fitch har allerede oppjustert prisprognosene sine. 

Et strategisk brudd som kan omforme pengesystemet 

Hvis Washington ikke klarer å sikre sine mål, kan Hormuz-forstyrrelsen utvikle seg til et klassisk «svart svane»-øyeblikk. Dollarens andel av globale reserver har allerede sunket fra 71 prosent til 59 prosent. Et langvarig energisjokk kan akselerere denne utviklingen.

Det enestående datapunktet på null tankbiltrafikk registrert 12. mars kan markere den symbolske slutten på en æra der olje var uatskillelig fra dollaren. Skulle petrodollarsystemet sprekke, ville de geopolitiske konsekvensene være omfattende.

Troverdigheten til USAs militærmakt ville bli gransket på nytt. Dens økonomiske dominans kan svekkes. Og over hele Eurasia og det globale sør ville stater intensivere sin søken etter strategisk autonomi innenfor en fremvoksende multipolar orden.

---

Tyrkiske Suleyman Karan er skribent i The Cradle.

Etter å ha fullført Galatasaray videregående skole, fullførte han høyere utdanning ved Istanbul universitet, Fakultet for statsvitenskap. Han jobbet som sjefredaktør for Pazar Postası og Posta Daily. Han jobbet som sjefredaktør for magasinene Hürriyet BusinessWeek og Platin, og også som redaksjonskoordinator for Yurt Daily. Han er økonomiskribent i Gazeteduvar.

---

Originalens tittel:

Strait of Hormuz shock: How a war at sea threatens the petrodollar order

Det er politisk enklere å skylde på en ytre fiende enn å forklare at man har bundet seg til en europeisk klimapolitikk som bevisst gjør fossil energi (diesel) dyrere for å tvinge frem et grønt skifte.

Siri Hermo.

Menge tror landbruket ikke er en del av EØS-avtalen, men unionens tentakler har fanget landbruket via Protokoll 31.

Denne protokollen i EØS-avtalen er det store «unntaket» som gjør at landbruket likevel blir tett knyttet til EU, selv om selve landbrukspolitikken formelt sett skal være nasjonal.

Når media og politikere fokuserer på krigen som eneste årsak, overser de de strukturelle bindingene som Protokoll 31 legger til rette for:

Det er gjennom denne protokollen Norge har knyttet seg til EUs klimaregelverk.

Det betyr at når EU strammer inn på utslipp (gjennom pakker som «Fit for 55»), må Norge følge opp med høyere CO2-avgifter på diesel for å nå de felles målene.

Dette er en villet, politisk prisøkning som kommer på toppen av markedsprisen.

Protokoll 31 gjør at norsk landbruk må tilpasse seg EUs krav til teknologi og produksjonsmåter for å få tilgang til programmer som Horizon Europe.

Dette krever ofte dyre investeringer for bonden.

Gjennom protokollen kobles Norge tettere på EUs energimarked.

Når EU-politikk påvirker strøm- og drivstoffpriser i Europa, importerer vi disse prisene direkte inn i det norske fjøset.

ETS2 (EUs nye kvotesystem for veitransport og bygg) er den neste store «avgiftsbomben» som mange politikere unngår å snakke om i sammenheng med landbruket.

Mens dagens kvotesystem (ETS1) gjelder tungindustri og kraftverk, vil ETS2 fra 2027 legge en direkte pris på utslipp fra drivstoffet vi fyller på tanken.

For en bonde betyr dette i praksis:

Dobbelt avgiftstrykk:

I dag betaler bonden nasjonal CO2-avgift. Med ETS2 må drivstoffselskapene i tillegg kjøpe utslippskvoter fra EU.

Denne ekstrakostnaden vil bli veltet rett over på pumpeprisen.

Det er foreløpig usikkert om den nasjonale avgiften skal trappes ned tilsvarende, eller om det blir «avgift på avgift».

Det er ingen unntak for traktoren:

ETS2 skal dekke all forbrenning av fossilt drivstoff i veitransport og andre sektorer.

Siden landbruket er avhengig av diesel til traktorer og maskiner, blir de truffet knallhardt uten å ha reelle elektriske alternativer i dag.

EU har lagt inn en brems dersom kvoteprisen stiger over 45 euro per tonn CO2, men mange analytikere frykter at prisen vil skyte langt over dette på sikt.

For en bonde med et forbruk på titusenvis av liter diesel, vil dette utgjøre enorme summer i året.

Fordi Norge er en del av EUs klimasamarbeid gjennom Protokoll 31, er vi forpliktet til å innføre dette.

Det er ikke noe «norsk valg» å la være hvis vi skal følge avtalen.

Dette er grunnen til at det er så «beleilig» for myndighetene å snakke om krigen i dag.

Krigen er midlertidig, men ETS2 er et permanent system designet for å gjøre diesel så dyrt at man tvinges til å slutte å bruke det.

Det planlagte skredet

Det vi ser i dag er ikke en tilfeldig utvikling, men en målrettet avvikling av det frie Norge.

Gjennom en kynisk kombinasjon av EU-rettsakter, klimakvoter og teknologisk overvåking, rigges landet for en fremtid der selvråderetten er ofret på integrasjonens alter.

I 2027 smeller den juridiske fellen igjen med ETS2.

Dette er ikke bare en avgift; det er en «avstandsskatt» designet for å gjøre livet i distrikts-Norge økonomisk umulig.

Når bensinprisen passerer 35–40 kroner og oppvarming av gamle hus i distriktet blir en luksus, tvinges folk bort fra sine hjem.

De blir økonomiske flyktninger i eget land, drevet av et kvotesystem styrt fra Brussel via Protokoll 31 i EØS avtalen.

Mens folket presses bort, reduseres distriktene til industrielle forsyningssoner for EU.

Energipakke 4 og 5 sørger for at den stabile vannkrafta vår fyker ut via disse «energimotorveiene» og vår felles naturarv kan raseres av vindkraft og hydrogenanlegg uten lokal motstand.

Ved å definere naturødeleggelse som «overordnet allmenninteresse», har Stortinget gitt staten hjemmel til å overstyre kommunalt nei.

Vårt fremste konkurransefortrinn – den billige vannkraften – er lagt på børs, og distriktene sitter igjen med naturinngrepene mens kraften flyter fritt til kontinentet, der Ola og Kari må sponse infrastrukturen.

Målet for dette raset er Smartbyene.

Her, under dekke av Agenda 2030 og «grønn omstilling», skal befolkningen samles for total oversikt.

Smartby-infrastrukturen rulles ut i ekspressfart med statlige midler, mens distriktene tappes for ressurser og tjenester.

I smartbyen er du ikke lenger en borger, men en målbar enhet.

Din transport, ditt forbruk og din energi overvåkes i sanntid gjennom sensorer og algoritmer.

Dette er selve infrastrukturen for kontroll:

Et system som krever at du lever sentralisert for at EUs klimamål skal kunne håndheves helt ned på individnivå.

For å tette alle smutthull, kommer digitale sentralbankpenger (CBDC).

Dette er programmerbare penger som vil kobles direkte til din karbonkonto i smartbyen.

Har du brukt for mye drivstoff eller kjøpt feil varer?

Da vil pengene dine låses.

CBDC (digitale sentralbankpenger) testes nå ut for fullt, og vil sannsynligvis presenteres som en «enkel og trygg» løsning på de økte levekostnadene – mens det i realiteten er den siste låsen på kontrollen.

Dette er den ultimate lojalitetsplikten.

En teknologisk lenke som gjør at du aldri kan handle i strid med systemets ønsker.

Våre såkalte folkevalgte er fullstendig klar over denne utviklingen.

Ved å systematisk omgå Grunnloven § 115 og stykke opp maktavståelsen som «lite inngripende», har de omgjort Norge til en forsyningskoloni.

Vi styres nå av et regelverk fra en fremmed makt, der lojalitetsplikten til EU trumfer alt.

Nå som valget i 2025 er over og kursen ligger fast, er det ingenting som bremser innføringen av det digitale buret:

2027-veggen (ETS2) vil treffe en befolkning som ikke er forberedt på at bensinprisen og oppvarmingskostnadene styres fra Brussel. Det folk har sett nå er ingenting mot det som kommer…

I dag krangler vi om kronetillegg på CO2-avgiften som Stortinget vedtar. Fra 2027 flyttes dette ut av statsbudsjettet.

Prisen på drivstoff vil inneholde en kvotekostnad som styres av tilbud og etterspørsel i hele Europa.

Hvis Tyskland eller Frankrike sliter med å kutte utslipp, vil kvoteprisen skyte i været.

Norske bilister i distriktene må betale den samme prisen som en millionær i Paris.

Det er denne automatiske prisstigningen som vil sjokkere folk.

Oppvarming blir «luksus»:

ETS2 treffer ikke bare bilen, men også bygninger.

Alle som bruker fossil energi til oppvarming (direkte eller indirekte via fjernvarme basert på avfall/gass), vil få kvoteprisen rett på fakturaen.

Dette skjer samtidig som Energipakke 4 og 5 sørger for at strømprisen vår er tett koblet til Europa.

Folk vil stå i en situasjon der både strøm og alternativ oppvarming styres av Brussels markedslogikk.

Når raseriet kanskje treffer i 2027, vil folk oppdage det mest kyniske; at våre politikere har bygget et system hvor det er juridisk ulovlig for staten å hjelpe sin egen befolkning mot de prisene systemet selv skaper.

Dette prissjokket er selve «pisken» som skal drive massene ut av distriktene.

Når det koster 2000 kroner å fylle tanken og 5000 kroner ekstra i måneden å varme opp et hus på landet, blir Smartbyen det eneste økonomiske alternativet.

Der venter den digitale kontrollen, CBDC (digitale penger) og total overvåking av ditt «karbonavtrykk».

Folk sover fordi de tror at «noen» vil rydde opp hvis det blir for galt.

De forstår ikke at suvereniteten er solgt bit for bit gjennom de siste 30 årene.

I 2027 vil de for alvor oppdage at Stortinget bare er et tomt skall som administrerer ordrer fra Brussel.

Som jeg sier:

Det vi har sett til nå, er ingenting.

Sjakkmatten er ikke lenger en trussel – den er nå blitt vår hverdag.

Siri Hermo

Utfallet av krigen mot Iran vil avgjøre USAs evner på verdensscenen i årene som kommer. Det er det som gjør den nåværende konflikten i Vest-Asia så betydningsfull, langt utover selve regionen. Denne analysen kommer fra Fjodor Lukjanov som er en av de mest framtredende russiske ekspertene innen internasjonale relasjoner og utenrikspolitikk.

Av Fjodor Lukjanov.

USAs politikk overfor Iran har blitt stadig mer uberegnelig. I stedet for å fokusere på presidentens skiftende retorikk, er det mer nyttig å undersøke logikken bak konfrontasjonen. Washington ser ut til å ha overbevist seg selv om at øyeblikket er riktig for å handle avgjørende mot Teheran, og utnytte det de oppfatter som et sårbarhetsvindu.

Målet, isolert sett, har en viss kald rasjonalitet. Et enkelt, velutført angrep kan i teorien oppnå flere langvarige mål samtidig: Avgjøre den historiske klagen rundt ambassadekrisen i 1979, fjerne et regime som anses som fiendtlig innstilt til Israel, få innflytelse over viktige energiressurser og transportruter, og svekke nye eurasiske integrasjonsprosjekter. Rådgivere ser ut til å ha presentert dette som en sjelden mulighet. Presidenten aksepterte argumentet.

Men slike ambisjoner hviler på en fundamental feilberegning. Iran er ikke Irak i 2003, og heller ikke Afghanistan i 2001. Deres militære kapasiteter er langt mer betydelige enn noen motstander USA har konfrontert direkte de siste tiårene. Det er en stor, robust stat med stor strategisk dybde og en kapasitet til å forårsake alvorlig forstyrrelse av global handel og energistrømmer.

Dette siste punktet er kritisk. Irans geografiske posisjon gir landet innflytelse som få land har. Selv begrenset eskalering kan true skipsruter og økonomisk stabilitet langt utenfor Midtøsten, og direkte påvirke interessene til USA og dets allierte. Bare denne realiteten kompliserer ethvert forsøk på en rask og ren seier.

Dessuten er den politiske konteksten svært forskjellig fra tidligere amerikanske intervensjoner. Den nåværende maktdemonstrasjonen, som mangler selv de formelle begrunnelsene som fulgte med tidligere kampanjer, har foruroliget Washingtons partnere. Allierte som en gang kunne ha følt seg tvunget til å støtte USA, er nå mer nølende, og veier risikoen ved involvering opp mot usikre utfall.

Den opprinnelige antagelsen ser ut til å ha vært at Iran ville kapitulere raskt. Hvordan denne kapitulasjonen ville se ut var aldri helt klart: Regimekollaps, tvungen etterlevelse i likhet med Venezuela, eller en forhandlet løsning som kraftig begrenset Teherans makt. Uansett var en langvarig konflikt ikke en del av planen.

Nå som konflikten har dratt ut, har et mer grunnleggende spørsmål dukket opp: Hva er egentlig suksess?

Dette dilemmaet gjenspeiler et bredere skifte i amerikansk utenrikspolitikk. America First tolkes ofte som isolasjonisme eller tilbakeholdenhet. I praksis har det betydd noe helt annet, å forfølge amerikanske mål uten ansvar og ideelt sett uten kostnader. Det underliggende prinsippet er enkelt: Oppnå maksimal nytte samtidig som forpliktelser minimeres.

En periode så det ut til at denne tilnærmingen fungerte. I sitt første år klarte Donald Trump å presse partnere til å akseptere amerikanske vilkår, ofte ved å utnytte overveldende økonomisk makt. Men denne strategien er avhengig av fravær av meningsfull motstand. Den blir langt farligere når den brukes i en situasjon som ikke kan kontrolleres.

Å skape en større geopolitisk krise og forvente at andre skal ta konsekvensene mens Washington utnytter fordelene er en helt annen sak. Det risikerer å destabilisere ikke bare motstandere, men hele systemet som USA selv opererer i.

I tidligere tiår ble amerikansk lederskap innrammet i form av en liberal verdensorden der det å fremme amerikanske interesser ble presentert som fordelaktig for alle. Konseptet om en «velvillig hegemon» dukket opp fra denne perioden. Trumps verdensbilde avviser denne premissen. I stedet antar det at amerikansk velstand må gå på bekostning av andre, og at det er på tide å snu den gamle balansen.

Dette skiftet har dyptgripende implikasjoner. En hegemon som ikke lenger søker å skape stabilitet, må i større grad stole på tvang. Men tvang krever troverdighet for å være effektiv. Den dominerende makten må tydelig demonstrere at den kan påtvinge sin vilje når det er nødvendig.

Iran har blitt prøveeksemplet.

USA har i praksis valgt denne utfordringen for seg selv. Innsatsen er derfor usedvanlig høy. Hvis man ikke oppnår et avgjørende resultat, ville det ikke bare være nok et tilbakeslag, det ville sette spørsmålstegn ved USAs evne til å opptre som en global makt under de nye reglene landet forsøker å etablere.

Dette er hva som skiller denne konflikten fra tidligere kampanjer. Irak og Afghanistan endte uten klare seire, men de ble utkjempet under et annet strategisk paradigme. Dagens konfrontasjon er mer åpenlyst transaksjonell, mer eksplisitt om maktprojeksjon og mindre begrenset av juridiske eller ideologiske hensyn.

Det gjør det både mer presserende og vanskeligere å definere seier. I en krig basert på valg er ikke kriteriene for suksess fastsatt på forhånd. Likevel ville visse utfall tydeligvis komme til kort. Det er for eksempel vanskelig å forestille seg at noen operasjon kan anses som vellykket hvis Iran beholder effektiv kontroll over Hormuzstredet, et knutepunkt av global betydning.

Jo lenger konflikten fortsetter uten en klar løsning, desto mer vil presset på Washington øke. Tvetydighet er ikke et alternativ for en makt som søker å omdefinere sin rolle i det internasjonale systemet.

Konklusjonen er barsk. USA trenger nå en avgjørende seier. Alternativet, en langtrukken konflikt uten et klart utfall, ville undergrave landets posisjon ikke bare i Midtøsten, men globalt.

Samtidig er sannsynligheten for en forhandlet løsning lav. Kravene fra begge sider er fortsatt for langt fra hverandre. Dette gjør eskalering til den mest sannsynlige veien videre.

Risikoen er åpenbar. Men for Washington kan kostnaden ved å mislykkes bli enda større.

---

Denne artikkelen ble først publisert av Rossijskaya Gazeta.

---

Fjodor Lukjanov er en av de mest fremtredende russiske ekspertene innen internasjonale relasjoner og utenrikspolitikk. Han har jobbet i journalistikk siden 1990 og er forfatter av en rekke publikasjoner om moderne internasjonale relasjoner og russisk utenrikspolitikk.

Siden 2002 har han vært sjefredaktør for Russia in Global Affairs – et magasin tenkt som en plattform for dialog og debatt mellom utenlandske og russiske eksperter og beslutningstakere.

I 2012 ble han valgt til leder av presidiet i Rådet for utenriks- og forsvarspolitikk i Russland, en av de eldste russiske frivillige organisasjonene. Siden 2015 har han vært direktør for vitenskapelig arbeid ved Stiftelsen for utvikling og støtte til Valdai internasjonale diskusjonsklubb.

Han jobber som forskningsprofessor ved Fakultet for verdensøkonomi og global politikk ved National Research University Higher School of Economics.

---

Om du søker på «kolesterol» hos våre mediehus, finner du alt om hvor farlig høyt kolesterol skal være, men knapt noe om den faglige debatten. Én ting er medias bånd, men FHI? Fra Folkehelseinstituttet bør vi kunne forvente mer.

Av Julia Schreiner Benito, journalist i Helsemagasinet

Folkehelseinstituttet meldte nylig at én av to nordmenn over 70 år bruker kolesterolsenkende midler. Fra både FHI og media gis nyheten som en nøktern opplysning, uten ett ord om den faglige debatten eller de mange og alvorlige bivirkningene.

Det er ikke forskningen som er marginal, men den vitenskapelige diskusjonen.

Juks og bivirkninger

I litteraturen er betydelig faglig uenighet om både kolesterol og nytten av statiner, særlig hos eldre. For eksempel fant HUNT-studien fra Trøndelag at kvinner med høyere kolesterol hadde lavere dødelighet enn dem med lavere nivåer. Liknende funn er rapportert i en rekke studier internasjonalt, og det er skrevet mange bøker om temaet, som Det store kolesterolbedraget av Malcolm Kendrick, The great cholesterol con av Anthony Colpo, The cholesterol myths av Uffe Ravnskov og Sofie og Erik Hexebergs Nytt blikk på kolesterol.

Denne metastudien fra  Cochrane Library finner ikke at statiner reduserer risikoen for å dø av hjerte/karsykdommer – med mindre man har påvist hjerte/karlidelser. Den er bare ett av mange eksempler fra litteraturen.

LES OGSÅ Den meningsløse jakten på kolesterol

Statiner er blant historiens mest lønnsomme farmasøytiske legemidler. Prøv å telle nullene i tallet for profitten; jeg ga opp. 

---

Lege Erik Hexeberg i Helsemagasinets podkast: – Kolesterolsenkende gavner meget få.

---

Forskningen er solid, diskusjonen marginal

Det er ikke forskningen som er marginal, men den vitenskapelige diskusjonen, og FHI gjør vondt verre. Anklagen «konspirasjonsteoretiker» er blitt den fremste hos dem som vil stemple uten å anstrenge seg intellektuelt, men den siste tid har vist nok skjulte, mektige allianser. Kanskje er det nå innafor å minne om opprettelsen av FHI i 1929?

Forløperen til FHI, Statens institutt for folkehelse, fikk en million kroner fra Rockefeller Foundation til etableringen. Altså amerikanske oljepenger fra John D. Rockefeller, en av historiens rikeste, som da sårt trengte å renvaske sitt imperium. Denne historien er ikke lett å finne med nettsøk, men lovord om Rockefellers «filantropi», derimot, strømmer på.

Filantropi som metode

Kort fortalt: Da USAs høyesterett i 1911 dømte Rockefeller for korrupsjon og kartellvirksomhet og krevde hans oljeimperium oppløst, ble en «filantropisk» stiftelse løsningen. Den ble verdensomspennende og knyttet til seg en rekke organisasjoner og selskaper som fortsatt påvirker verdenssamfunnet. «The pharmaceutical investment business» ble stiftelsens hjørnestein, og konkurransen fra tradisjonell medisin måtte knuses.

Spanskesyken ble middelet for å knuse konkurrentene

Sammen med mediene ble spanskesyken i 1918 middelet for utstrakte påvirkningskampanjer som førte til en heksejakt på medisiner som stiftelsen ikke kontrollerte. I løpet av de neste 15 årene ble alle medisinske utdannelser i USA, de fleste sykehus og American Medical Association (AMA) smidd i stiftelsens nettverk og kamuflert som veldedighet. Det gjorde dem avhengige av Rockefeller Foundation. Snart var hele kontinenter underlagt stiftelsens forretninger – sminket som filantropi. Jan Kerr Eckbo er blant dem som har dokumentert dette i sin bok Maktens narrespill.

Det er ingen hemmelighet at verdens største fondsforvalterne er blant de største aksjonærene både i legemiddelselskaper og mediekonsern.

Desperasjonen rundt «redaktørstyrte medier»

Den siste tid har vist oss de tåkete bindingene mellom «filantropi», politikk, makt og industri.

LES OGSÅ 10 myter om mat

Mange er rasende og spør om våre makthavere er til å stole på. Det taler for et ærligere media og FHI. Når de i stedet omtaler en massiv økning i statinbruk uten å nevne forskningen som problematiserer premisset, risikerer de flere av slike som meg: en hvis tillit smuldrer.

Nå når ropet «stol kun på redaktørstyre medier» er blitt desperat, bør våre mediehus innse at mot flukten til «alternative medier og podkaster» finnes kun én medisin: ærlighet. Det er ingen hemmelighet at verdens største fondsforvalterne er blant de største aksjonærene både i legemiddelselskaper og mediekonsern.

To spørsmål gjenstår: hvor lurt er det å ta statiner? Og hvordan forvaltes makten? Dessuten gjenstår erkjennelsen at det ikke er bryet verdt å sende kronikker som denne til våre mediehus. Tro meg, vi har prøvd, men svaret lyder typisk «vi mottar daglig flere titalls innlegg og har dessverre ikke plass til denne».

---

Denne artikkelen ble publisert av Helsemagasinet.

Den amerikanske regjeringa er insolvent. Det er ikke en overdrivelse – det er konklusjonen som trekkes direkte fra Finansdepartementets eget konsoliderte regnskap for regnskapsåret 2025, som ble offentliggjort forrige uke til nesten total medietaushet. Tallene: 6,06 billioner dollar i totale eiendeler mot 47,78 billioner dollar i totale gjeldsposter per 30. september 2025.

Dette skriver Steve Hanke og David M. Walker i en artikkel i finansmagasinet Fortune. Hanke er professor i anvendt økonomi ved Johns Hopkins University og medlem av styret i Federal Fiscal Sustainability Foundation Han er medredaktør, sammen med Barry W. Poulson og John Merrifield, av Public Debt Sustainability: International Perspectives (Lexington Books, 2022). David M. Walker er tidligere generalkontroller i USA og styreleder i Federal Fiscal Sustainability Foundation.

Balansen i USAs nasjonalregnskap per 30. september 2025: 6,06 billioner dollar i eiendeler mot 47,78 billioner dollar i forpliktelser → negativ nettoformue på ca. –41,72 billioner dollar.

Forpliktelsene er nesten åtte ganger større enn eiendelene.

I tillegg kommer off-balance-sheet-forpliktelser (ufinansierte pensjons- og helseforpliktelser fra Social Security, Medicare osv.): 88,4 billioner dollar over 75 år (opp 10,1 billioner fra året før).

Totalt snakker vi om over 136 billioner dollar i forpliktelser – rundt fem ganger USAs BNP.

Den fiskale situasjonen til USA er alvorlig og på lang sikt uholdbar. Tallene er reelle og kommer fra myndighetene sjøl. Budsjettunderskuddet ligger nå på rundt 6% av BNP, offentlig gjeld (debt held by the public) er på 100–120% av BNP, og renteutgiftene eksploderer. CBO anslår over 1 billion dollar i renter allerede i 2026, og opp mot 2+ billioner dollar innen 2036. Det blir da en av de største utgiftspostene i statsbudsjettet – foran forsvar eller Medicare i enkelte scenarier.

En suveren stat som USA, med egen valuta og dollarens status som verdens reservevaluta, kan ikke gå konkurs på samme måte som et selskap eller en privatperson. De kan alltid trykke nye dollar eller rulle over gjeld – så lenge markedene fortsatt stoler på dem.

Og der ligger problemet.

Petrodollaren er ødelagt av krigen i Midtøsten.

Nå faller bærebjelkene i det amerikanske dollarimperiet som korthus eller dominobrikker.

Les: Oil Shock to Dollar Collapse: The Catastrophic Global Consequences of a U.S. Attack on Iran.

Og da har det grove misforholdet mellom eiendeler, gjeld og forpliktelser alt å si. Da kan fallet bli stort og raskt.

Iran avviser Trumps våpenhvilevilkår. Teheran har stilt flere betingelser, inkludert nedleggelse av amerikanske militærbaser, erstatninger og inkludering av landets allierte i enhver våpenhvileavtale.

Av Nyhetsredaksjonen i The Cradle.

Den islamske republikken har avvist et amerikansk forslag om en slutt på krigen mellom Washington og Tel Aviv, som ble videreformidlet til Iran av Pakistan, og oppfordrer landet til å overgi seg til vilkår det tidligere har avslått. 

«Teheran informerte Pakistan om at de ikke kunne godta de 15 punktene som var inkludert i det amerikanske forslaget til forhandlinger», sa en informert iransk sikkerhets- og politisk kilde til Al Mayadeen 25. mars. «Forslagene fra USAs spesialutsending Steve Witkoff er ikke blant Teherans prioriteringer for diskusjon, og det er usannsynlig at denne situasjonen vil endre seg», la kilden til. 

Det iranske nyhetsbyrået Press TV rapporterte også at Teheran har avvist Washingtons forslag, med henvisning til en iransk tjenestemann.

«Iran vil ikke la [USAs president] Donald Trump diktere tidspunktet for krigens slutt», sa tjenestemannen til Press TV. «Iran vil avslutte krigen når de bestemmer seg for å gjøre det og når deres egne betingelser er oppfylt».

«Washington har ført forhandlinger gjennom ulike diplomatiske kanaler, og fremmet forslag som Teheran anser som overdrevne og frakoblet realiteten av USAs fiasko på slagmarken», la kilden til. 

Den iranske tjenestemannen la deretter frem fem betingelser for en slutt på krigen.

De inkluderer «en fullstendig stopp for aggresjon og attentater fra fienden, etablering av konkrete mekanismer for å sikre at krigen ikke blir gjenpåtvunget Den islamske republikk, garantert og klart definert betaling av krigsskadeerstatning og krigsoppreisning, slutten på krigen på alle fronter og for alle involverte motstandsgrupper i hele regionen, og at Irans utøvelse av suverenitet over Hormuzstredet forblir en naturlig og juridisk rettighet – inkludert en garanti for gjennomføring av den andre partens forpliktelser.»

Tjenestemannen la til at «ingen forhandlinger vil bli avholdt før det.» Ifølge rapporter fra Al Mayadeen og Wall Street Journal  (WSJ) krever Teheran også nedleggelse av amerikanske militærbaser i regionen.

WSJ og andre vestlige og hebraiske medier rapporterte 24. mars at Trump har foreslått en våpenhvileplan på 15 punkter for å avslutte krigen med Iran, som inkluderer de samme amerikanske kravene som Teheran gjentatte ganger har avvist gjennom tidligere forhandlinger – som å avvikle sine missil- og atomprogrammer og avslutte støtten til motstandsgrupper. 

Rapportene kommer samtidig som Trump hevder å forhandle direkte med den «topp» iranske ledelsen, etter å tidligere ha erklært at alle lederne er drept.

Teheran har benektet at det pågår noen forhandlinger. Talsmannen for den iranske hærens Khatam al-Anbiya-hovedkvarter, Ibrahim Zolfaghari, anklaget USA onsdag for å «forhandle med seg selv».

«Det som har gått tapt er ikke basene deres. Det er deres selvkonstruerte orden. Sundet forblir stengt. Bølgene av våre angrep har nå oversteget antallet år Palestina har vært under okkupasjon. Iran er Iran, og det vil forbli. Selve deres eksistensglass ligger i våre hender», sa Zolfaghari senere 25. mars. 

Iran har trappet opp sine militære operasjoner mot både Israel og amerikanske ressurser i regionen – etter Washingtons påstander om at iranske evner er utslettet.

Amerikanske militærbaser i Irak, Bahrain, Kuwait og andre steder har blitt hardt rammet.

Ifølge en ny CNN-rapport som siterer tjenestemenn, jobber Trumps regjering med å arrangere et møte i Pakistan senere denne uken for å diskutere en «avkjørsel» fra krigen. 

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Tidlig i mars avslørte det populære TV-programmet «60 Minutes» at USAs forsvar og CIA har dekket over egne forsøk med et våpen som sender ut rettede, pulsede mikrobølger. Det gjør både dyr og folk syke med de samme symptomer som er kjent fra «Havana-mysteriet» – da mer enn tusen i USAs utenrikstjeneste og deres familier ble rammet, mange for livet.

Einar Flydal.

Men samtidig betviler CIA og USAs forsvar at skadene kan skyldes noe strålevåpen, «for det må jo være umulig, siden gjeldende grenseverdier ikke overskrides». De lyver åpenbart fordi det er for konsekvensrikt å innrømme.

Det samme gjør det norske strålevernet (DSA), som har malt seg opp i et hjørne og ikke vil innrømme at etatens vurderinger baserer seg på grenseverdier som ikke tar hensyn til pulsmønstre i trådløs mikrobølget kommunikasjon, og derfor er ganske irrelevante som strålevern mot dagens bilde.

«60 Minutes» viser alvoret i dette spillet. Jeg har oversatt deres sammendrag til norsk.

Gravejournalistene i «60 minutes» har fulgt saken siden rapportene kom om plutselige, kraftige anfall blant ansatte i CIA og andre tjenester stasjonert på Cuba, i Kina og flere andre land. Anfallene, blant annet med intense smerter og muskelkramper, tanketåke og utmattethet, er av samme slag som rammer kraftig el-overfølsomme, men også med tilfeller av ødelagt beinvev. De rammede er blitt grundig undersøkt, og to offentlige kommisjoner har konkludert med at strålevåpen som kan rettes inn direkte mot enkeltpersoner er den sannsynlige årsak.

Anfallene kom både hjemme og på jobb, og rammet også familiene deres. Sporene peker i følge gravejournalistene i «60 Minutes» mot Russland, som i Sovjet-tida forsket mer enn i Vest på hvordan menneskekroppen kunne påvirkes med pulsede mikrobølger. (Men forskningen derfra havnet også i USA under den kalde krigen, ble oversatt og er i dag fritt tilgjengelig på nettet.)

Det nye er at strålevåpenet som USA nå har skaffet seg, skal ha kommet fra russiske kriminelle nettverk. Det betyr at stater ikke har kontroll over det og at det er fritt fram for dem som har penger eller kapasitet til å skaffe seg dem. Det er foruroligende.

Men det fins også en annen grunn til uro: Disse våpnene virker åpenbart ved energiintensiteter som er langt svakere enn de grenseverdiene som våre myndigheter legger til grunn. De virker fordi det er pulsmønstrene, ikke styrken, som påvirker biologien:

Det er velkjent fra forskning at man ved spesifikke pulsmønstre og frekvenser som legges «oppå» mikrobølger – såkalt modulering – kan forstyrre hjerterytmer og pust, gi hodesmerter, få folk til å høre lyder eller til og med stemmer direkte inne i hodet, og fullstendig passivisere dem slik USA-soldater nylig gjorde da Maduro ble kidnappet.

Det fins også visjoner om hvordan man kan gjøre mer avanserte ting med våpen basert på rettede, modulerte mikrobølger, som å skape små blodpropper i hjernen eller bygge om på enkelte molekyler.

I dagens strålevern fins det ingen som helst regulering som hindrer at slike pulsmønstre, kortvarige eller vedvarende, produseres av alle senderne vi omgir oss med og stadig får flere av. De kan oppstå ved tilfeldigheter og ramme tilfeldig.

Likevel ser vi at myndighetene stadig sår tvil om, eller direkte benekter, at slike virkninger kan oppstå så lenge grenseverdiene overholdes. Men de er satt utfra  strålingens intensitet, ikke utfra hvordan den pulser. At pulsmønstre som skader biologien og vår helse og vårt miljø stadig oppstår, er mer enn sannsynlig. Det er godt påvist, f.eks. i form av det enkle 10 Hz-signalet som sendes ut av alle WiFi-rutere og som er vel kjent for å forstyrre nattesøvn.

Strålevernmyndighetene og trådløsbransjen, også norske DSA, bygger sitt strålevern på foreldede og/eller uvitende fagmiljøer som bare konsentrert seg om intensiteten og oppvarmingsfaren. De har malt seg opp i et hjørne der de stadig må forsvare at de har rett og at befolkningen ikke eksponeres for noe helseskadelig, til tross for at forskning og erfaring stadig viser at det skjer.

Dersom vi skal få et strålevern som faktisk verner mot at folk uforvarende skades, må noen ta jobben med å lufte ut i Strålevernet og stille nye og bedre krav til regelverket.

«60 Minutes» viser oss at det er på tide.

Omtaler av «60 Minutes»-reportasjene fins på CBS sine nettsider, men jeg har oversatt dem til godt norsk og lagt dem i en 20-siders PDF.  Opphavsrettens bestemmelser gjør at jeg ikke kan legge den norske oversettelsen ut på nettet, men jeg kan sende deg en lenke så du kan laste dem ned selv. Det gjør jeg i løpet av påskeuka til alle som abonnerer på mine bloggposter. Du melder deg på som abonnent i menyen på min blogg.

Einar Flydal, den 25. mars 2026

Mer materiale om Havana-mysteriet og strålevåpen:

https://einarflydal.com/?s=Moskva-signalet og https://einarflydal.com/?s=Havana-mysteriet gir deg mer om «Havana-mysteriet» og forløperen fra 1970-tallet, «Moskva-signalet», i min blogg.

Denne teksten ble først publisert på http://einarflydal.com den 25.03.2026.