Vi har et vedtatt mål om å øke norsk matproduksjon og øke sjølforsyninga til 50%, og i mars 2024 la regjerningen fram en stortingsmelding som både skulle tidfeste bøndenes opptrappingsplan med rett tallgrunnlag samt komme med en plan for å nå målet om 50% sjølforsyning.

Lite har skjedd, AP har som vanlig skrytt av «alt de har fått til» for bøndene i den tida de har sittet i regjering, men de fleste veit nok at her har det vært mange fine ord, tallfiksing og lite realitet som vanlig.

I mars i fjor skreiv jeg dette her på Steigan.no i artikkelen Kjære bønder – dere er snytt på nytt: Valgflesk veit vi jo at bare er lureri, men regjeringserklæringer burde vel være litt mer forpliktende.

Og vi veit alle hvordan det gikk med Jordsbruksoppgjøret i fjor! Ingen andre grupper hadde godtatt ei 20% normering, som betyr en justering av bondens inntekt med 20% før den sammenlignes med inntektene i andre sektorer. Dette var bare EN greie, vi har skrevet flere artikler om jordbruksoppgjøret 2025 her på steigan.no, dette var en av dem.

Nå står vi overfor en ny vår og et nytt Jordbruksoppgjør, dersom vi skal vi få til en endring må vi gjøre ting annerledes. Dersom vi skal øke norsk matproduksjon må det også være vilje til å bruke penger for å nå det målet.

Det er ikke bare – bare å gå fra 34,9%sjølforsyning til 50 % på knappe 4 år.

Det kreves handling og drastisk endring eller så må noen ta sin hatt og gå.

På sin FB-side skriver Tor Mølster Byggland som er Fylkessekretær i Telemark Bonde og småbrukaralg dette:

34,9 – 35 – 36,9 – 50

I 1997 varsla Jagland at han ville gå av som statsminister om valresultatet ikkje matcha resultatet frå 1993 – 36,9%. Ap enda på 35% og Jagland gjekk av.

I 2030 skal sjølvforsyningsgraden av matvarer, korrigert for importerte fôrråvarer, vera 50% i Noreg. Det har Stortinget slege fast.

Dei nyaste tala (2024 Nibio) seier den er på 34,9% .

Skal målet nåast må Arbeiderpartiet skrote pollestadmodellen, og gje næringa avkasting på egenkapitalen og fjerne normeringa. Om ikkje må dei ta ein Jagland (anno 1997) og gå.

https://www.facebook.com/tor.byggland

Det kan være lurt å se til andre som klarer dette bedre enn oss, dette er et lite tips til regjeringa:

Nå er det slik at Norge disponerer omtrent 1,8 dekar matjord per person, mens Tyskland har ca. 1,5 dekar. På tross av mindre areal per hode, har Tyskland en selvforsyningsgrad på 80 prosent.

I Finland er forsyningssikkerhet lovfestet og skjermet fra de årlige politiske budsjettforhandlingene for å sikre langsiktig stabilitet. Finland skiller seg ut internasjonalt med en selvforsyningsgrad på ca. 80 prosent, og det med ca. 4 dekar dyrket mark per innbygger.

Se hva Anders Nordstad skriver om Sveits:

Fordi det lønner seg

La oss si at en sveitsisk bonde skulle få samme lave pris for sine poteter eller litere med melk som en lutfattig bonde i Romania. Eller Albania for den sakens skyld. Og at det var fritt frem for sveitsiske matbutikker å importere poteter og melk fra Romania.

Ville det da vært sveitsiske potet- eller melkebønder igjen?

Sveitsiske bønder som alle må betale sveitsiske priser for maten de kjøper i butikken. Der prisene er tilpasset kjøpekraften til folk flest i Sveits. Et prisnivå som er mer enn dobbelt så høyt som

i Romania. Eller Albania for den sakens skyld.

Og det er ikke bare maten i Sveits som er tilpasset kjøpekraften – mat utgjør bare en veldig beskjeden andel av kostnadene ved å bo i Sveits. Til tross for at matprisene der er de desidert høyeste i Europa.

Hvorfor er det fortsatt sveitsiske potet- og melkebønder igjen?

Det er fordi folk i Sveits synes det er viktig.

Både fordi et lands uavhengighet kan måles med landets evne til å brødfø egen befolkning, fordi sveitserne ønsker at Sveits skal se ut som Sveits og fordi de har skjønt at prisene alltid vil tilpasse seg kjøpekraften.

Derfor bruker Sveits omtrent dobbelt så mye som Norge på finansiell støtte til å utnytte egne arealer til produksjon av poteter og melk – og til annen mat landet har forutsetninger for å produsere selv.

De gjør det fordi det lønner seg.  For Sveits.

https://www.facebook.com/AndersNordstadBlogg

Nå går vi inn i en ny vår og et nytt Landbruksoppgjør hvor vi håper politikerne virkelig mener det de sier, at det er viktig med matproduksjon i Norge, viktig å ta en gigant skritt for å nå 50% målet, viktig å ta det norske folks matsikkert på alvor.

Ellers bør de ta sin hatt og gå!

Hvordan Storbritannias National Crime Agency, ambassaden i Washington og dens etterretningsenhet innen finans sporet Epsteins britiske forbindelser — mens Downing Street hevder at de ikke visste.

Av Sayer Ji

Sayer Ji’s Substack, 11. februar 2026

Dette er del 5 i en serie.

Les, se og del X-tråden dedikert til denne nyhetssaken.

Dokumenter offentliggjort under Epstein Files Transparency Act viser at Storbritannias National Crime Agency drev en hemmelig etterretningsoperasjon på Jeffrey Epsteins britiske forbindelser fra sin ambassade i Washington — den startet nesten fem år før Keir Starmer utnevnte Peter Mandelson som ambassadør og fortsatte gjennom utnevnelsesperioden.

Starmer sier at ingen visste. Dokumentene sier at den britiske regjeringen gjorde det. Avstanden mellom disse to utsagnene er selve historien.

Den 19. desember 2024 utnevnte Starmer Mandelson til britisk ambassadør i USA. Den 3. september 2025 sparket han ham. På det tidspunktet hadde nylig avslørte e-poster gjort Mandelsons posisjon uholdbar. Den 30. januar 2026 offentliggjorde det amerikanske justisdepartementet omtrent tre millioner sider med dokumenter under Epstein Files Transparency Act (EFTA). Metropolitan Police åpnet en etterforskning av Mandelson. Morgan McSweeney trakk seg som Starmers stabssjef 8. februar. Den skotske Labour-lederen Anas Sarwar oppfordret offentlig Starmer til å trekke seg.

Starmers forsvar har vært konsekvent: «Jeg ble løyet for.» Og: «Ingen av oss visste dybden og mørket».

Før han gikk inn i politikken, tilbrakte Starmer fem år som Director of Public Prosecucutions — leder for Crown Prosecution Service, organet som fører saker etterforsket av National Crime Agency.

Dokumentene forteller en annen historie. De viser at den britiske regjeringen — gjennom sitt National Crime Agency, sin ambassade i Washington, sin finansielle etterretningsenhet og sine formelle politikanaler — hadde hemmeligstemplet kunnskap om Jeffrey Epsteins forbindelser til britiske institusjoner og enkeltpersoner. Den etterretningsoperasjonen pågikk før Starmer ble Labour-leder. Den genererte fortsatt ny informasjon da Mandelson ble utnevnt til ambassadør. Spørsmålet er ikke om den britiske regjeringen visste det. Spørsmålet er hva som skjedde med den kunnskapen.

Etterretningskanalen

Den 30. januar 2020 utarbeidet Storbritannias National Crime Agency en formell etterretningsformidling betegnet NCAWAS-20-001. Dokumentet ble utarbeidet av NCAs internasjonale forbindelsesoffiser stasjonert ved den britiske ambassaden i Washington D.C. Den ble sendt til FBIs avdeling for kriminaletterforskning. Hovedpersonen var Jeffrey Epstein.

Dette var ikke en kommunikasjon for å være høflig eller en diplomatisk formalitet. Det var klassifisert etterretning, produsert gjennom formelle kanaler, sendt fra ambassade til byrå. Enda en etterretningsformidling, NCAWAS-20-081, fulgte i juni 2020 (EFTA00148680). Intern korrespondanse fra NCA refererer til et tidligere møte mellom NCA-offiserer og FBI-personell, noe som indikerer at etterretningsformidlingen i januar, i seg selv var et resultat av en etablert koordineringsprosess.

NCAs e-poster som ble offentliggjort under EFTA, avslører hva slags etterretning denne kanalen fraktet. Etterretningen gjaldt Epsteins britiske forbindelser—hans finansielle infrastruktur, hans sosiale nettverk innenfor britiske institusjoner, og transaksjonene som knyttet dem sammen. Korrespondansen viser NCAs tjenestemenn som koordinerer med FBIs feltkontor i New York, spesielt deres enhet mot utnyttelse av barn og menneskehandel, og sender finansiell etterretning gjennom UK Financial Intelligence Unit (UKFIU) til U.S. Financial Crimes Enforcement Network (FinCEN).

En utveksling er spesielt avslørende. Den 11. september 2020 skrev en av NCAs offiserer til FBI, angående videresendelsen av finansiell etterretning fanget opp av britene (EFTA00149055):

«Antakelsen fra vår side har tidligere vært at FBI allerede vil vite det, gitt de amerikanske finansinstitusjonene/enhetene. Det kan imidlertid hende at rapporteringen kun sendes inn i Storbritannias jurisdiksjon på grunn av deres juridiske forpliktelser. Hvis det er tilfelle, får jeg UKFIU til å sette en markør på alt som kommer inn for å sikre at ingenting glir gjennom hullene».

NCA oppdaget i sanntid at britiske finanssystemer fanget opp Epstein-relaterte transaksjoner som FBI kanskje ikke hadde. Storbritannias egen infrastruktur for finansiell overvåkning—systemet som overvåker mistenkelige transaksjoner innlevert av banker under britisk jurisdiksjon—genererte etterretning om Epsteins nettverk som amerikanske myndigheter potensielt manglet.

NCA-offiserens foreslåtte løsning var å flagge all innkommende Epstein-relatert finansiell etterretning for umiddelbar videresending. Dette var ikke et enkeltstående tips. Det var etableringen av en fast mekanisme for å sende britisk-erobret finansiell etterretning om Epsteins operasjoner til FBI.

Hva etterretningskanalen fraktet

NCAs e-poster avslører omfanget av det britisk etterretning hadde fanget opp.

Blant temaene som ble diskutert i korrespondansen mellom NCA og FBI, var saken kalt «IVEAGH»—en referanse til Miranda, grevinne av Iveagh, født Guinness, hvis forbindelser til Epstein var under aktiv etterforskning. NCAs e-poster fra august 2020 (EFTA00148721) viser at tjenestemenn diskuterer koordinering med NSPCC – National Society for the Prevention of Cruelty to Children – om hvorvidt en parallell britisk etterforskning vil påvirke FBIs operasjoner. Dette indikerer at NCA var klar over potensielle dimensjoner knyttet til vern av barn, ikke bare økonomiske uregelmessigheter innenfor Epsteins britiske nettverk.

Den samme e-postkjeden inneholder en delvis uredigert referanse til finansiell etterretning fanget opp om «Epsteins tidligere pilot». Britiske finansielle systemer samlet inn transaksjonsdata om personer innenfor Epsteins umiddelbare operasjonelle krets—personer som tilrettela for logistikken i hans aktiviteter—og denne etterretningen ble sendt til FBI gjennom NCA. Britiske banker, som opererer under britiske rapporteringsplikter, sendte inn rapporter om mistenkelig aktivitet på Epstein-relaterte transaksjoner som amerikanske institusjoner kanskje ikke har flagget.

Referansenummeret DP214135, som finnes i flere dokumenter i kjeden, indikerer at dette var en katalogisert, sporet etterretningssak – ikke uformelt samarbeid, men en formelt håndtert sak med egen institusjonell dokumentasjon innen NCA.

Tidslinjen

NCAs etterretningskanal var i hvert fall operativ fra januar 2020. Dokumentene viser aktiv koordinering fram til september 2020, og som senere dokumenter viser, ble den finansielle etterretningen de genererte fortsatt administrert av FBI så sent som i april 2023.

Keir Starmer ble leder for Labour 4. april 2020—tre måneder etter NCAs første formelle etterretningsformidling om Epstein fra den britiske ambassaden.

Men tidslinjen strekker seg enda lenger tilbake. Fra 2008 til 2013 var Starmer Director of Public Prosecutions — leder for Crown Prosecution Service, organisasjonen som fører alle saker som etterforskes av NCA og forgjengeren, Serious Organised Crime Agency. DPPs forhold til NCA er ikke rådgivende. I henhold til Serious Organised Crime and Police Act 2005, har DPP formelle etterforskningsfullmakter som fysisk utføres av NCA-offiserer: DPP utsteder varsler om opplysninger; NCA-ansatte gjennomfører intervjuene. Riksadvokaten godkjenner ransakingsordre; NCA-offiserer gjennomfører dem. CPS’ spesialiserte direktorat for alvorlig økonomisk, organisert kriminalitet og internasjonal virksomhet, eksisterer spesielt for å håndtere saker som NCA etterforsker. Starmer erkjente selv i 2013 at SOCA var en av etatene som sendte saker direkte til hans kontor. Mannen som sier «ingen av oss visste», brukte fem år på å lede institusjonen som var strukturelt designet for å vite.

Dette er ikke første gang Starmer har hevdet at institusjonell kunnskap fra CPS aldri nådde ham. I januar 2024, etter ITVs dramatisering av Post Office Horizon-skandalen, fikk Starmer spørsmål om hvorfor CPS reiste sak mot underpostmestere basert på data fra et system som allerede var kjent for å være defekt — mens han var DPP. CPS reiste minst elleve Horizon-relaterte rettsforfølgelser under Starmers periode, inkludert saken om Seema Misra, en underpostmester dømt og fengslet i 2010 mens hun var gravid — en dom som ble opphevet i 2021 etter at det kom frem at Postvesenet hadde skjult bevis på Horizons feil. Starmer sa at han «ikke var klar over» sakene. CPS sa at de hadde ødelagt de relevante dokumentene. I henhold til paragraf 6(2) i Prosecution of Offences Act, har DPP lovfestet myndighet til å overta enhver privat påtale og avvikle den — en myndighet Starmer ikke benyttet til tross for offentlig rapportering om Horizons feil allerede i 2009. Mønsteret er konsistent: institusjonell kunnskap eksisterte i systemet Starmer ledet, Starmer sier den aldri nådde ham, og arkivene som kan bekrefte eller avkrefte denne påstanden er ødelagt.

Peter Mandelson ble utnevnt til ambassadør til USA i desember 2024—nesten fem år etter at NCA startet sin hemmelige etterretningsoperasjon om Epsteins britiske forbindelser.

Enhver utnevnelse til en stilling så sensitiv som ambassadørposten i Washington, krever sikkerhetskontroll. Mandelsons forhold til Epstein var allerede et omfattende offentlig dokument. Spørsmålet som NCA-dokumentene reiser, er ikke om vurderingsprosessen burde ha undersøkt Mandelsons Epstein-forbindelser – det er åpenbart – men om den fikk tilgang til Storbritannias egen klassifiserte etterretning om disse forbindelsene.

Det er mulig, og faktisk standard praksis, at operasjonell etterretning blir delt opp i separate avdelinger—oppbevart innenfor byrået som gjennomfører etterforskningen og ikke automatisk delt med andre deler av regjeringen, inkludert de som er ansvarlige for politiske utnevnelser. Storbritannias vurderingssystem bygger ikke nødvendigvis på alle klassifiserte etterforskninger på tvers av alle etater. Hvis denne oppdelingen fungerte som planlagt, ville det bety at NCAs Epstein-etterretning forble innenfor NCA og ikke kom til overflaten under vurderingen av Mandelson. Den muligheten løser ikke problemet. Den omformulerer det.

Oppdeling er utformet for å beskytte aktive operasjoner mot politisk innblanding — ikke for å skjerme en påtroppende statsminister fra sin egen regjerings etterretning, under en sensitiv utnevnelse av en ambassadør. Og i Starmers tilfelle er den institusjonelle avstanden uvanlig kort. Han ledet ikke bare Labour mens NCA drev Epstein-operasjonen. Han ledet tidligere påtalemyndigheten som samarbeider tett med NCA, et obligatoriske krav. DPP og NCA samarbeider ikke bare — de deler etterforskningsmyndighet under samme lov. Aktsomhet er ikke tilfeldig i forhold til den rollen. Det er rollen.

Hvis vurderingsprosessen fikk tilgang til NCAs etterretning, utnevnte den britiske regjeringen Mandelson med kunnskap om hva denne etterretningen inneholdt. Hvis vurderingsprosessen ikke fikk tilgang til NCAs etterretning – hvis Storbritannias egen hemmeligstemplede etterforskning av Epsteins britiske forbindelser ble ekskludert fra sikkerhetssjekken av hans mest fremtredende britiske medarbeider – så klarte ikke vurderingssystemet å fremheve nøyaktig den typen informasjon som vurderingssystemet eksisterer for å avdekke.

Vi trenger ikke lenger å spekulere hvilket scenario som gjelder. Den 5. februar 2026, på gulvet i Underhuset, ble Starmer direkte spurt om den offisielle sikkerhetssjekken av Mandelson nevnte hans pågående forhold til Epstein. Starmers svar: «Ja, den gjorde det.» Han bekreftet at «ulike spørsmål ble stilt til ham», og at Mandelson «fullstendig feilrepresenterte omfanget av sitt forhold til Epstein og løy gjennom hele prosessen, inkludert som svar på aktsomheten».

Dette er ikke det forsvaret Starmer har tenkt det skal være. Det er dets sammenbrudd. «Ingen av oss visste» gjelder ikke lenger når statsministeren bekrefter at bakgrunnssjekken flagget forholdet. Regjeringen visste nok til å spørre. Den aksepterte svaret den fikk. Og de verifiserte ikke dette svaret mot etterretning fra egne etater — inkludert NCAs strukturerte rapportering fra den britiske ambassaden dokumentert i disse filene, og den finansielle etterretningskanalen som aktivt fanget opp Epstein-tilknyttede transaksjoner gjennom kanalen mellom UKFIU og FinCEN, på tidspunktet for utnevnelsen av Mandelson.

Spørsmålet er ikke lenger om etterretningen eksisterte. Det er grunnen til at systemene som var designet for å handle på grunnlag av den, fulgte ordet til mannen de vurderte.

Begge svarene er alvorlige. Begge motsier Starmers påstand om at «ingen av oss visste». Den britiske regjeringens egne etater hadde kunnskapen. Spørsmålet er om den nådde frem til de som tok avgjørelsen—og hvis ikke, hvorfor ikke?

Det økonomiske sporet, 2023

Etterretningsstrømmen tok ikke slutt med NCAs operasjoner i 2020. Dokumenter offentliggjort under EFTA viser at det finansielle overvåkingsapparatet genererer og håndterer etterretning relatert til Epstein frem til minst april 2023.

Fredag 24. mars 2023 kontaktet sjefsjuristen i FinCEN personlig FBIs FinCEN-kontaktoffiser angående en hastesak. Temaet var offentliggjøringen av rapporter om mistenkelig aktivitet knyttet til Jeffrey Epstein i sivile rettssaker som pågår i Southern District of New York: Doe mot JP Morgan Chase, Doe mot Deutsche Bank og USVI mot JP Morgan (EFTA00162401).

Omfanget var ekstraordinært. FinCEN ba FBI om å avklare frigivelsen av SAR-er mot en aktiv etterforskning kalt NY-3027571—saksnummeret på etterforskningsfilen om Epstein. Navnene som krevde avklaring kom i flere omganger: en første gruppe levert 27. mars, flere navn 28. og 29. mars fra innleveringer gjort av Deutsche Bank, og ytterligere ti navn 4. april (EFTA00162415). FBIs FinCEN-enhet – bemannet, som e-postene viser, med bare to ansatte som håndterte alle FinCENs kontaktsaker – var overbelastet. «Dette er en lang liste, det vil ta tid,» skrev forbindelsesoffiseren. «Den vil ikke være klar innen COB i dag.»

Enhetene som er nevnt i de uredigerte delene av navnelisten som skulle avklares, inkluderte Nautilus Inc, Sotheby’s og Robert Trivers, sammen med førtito andre navn som fortsatt er sensurert. En tilleggsforespørsel 18. april la til Haywood Securities Inc, George Schidlovsky, Sol Global Investments, AVL Canada og IGY-AYH St. Thomas Holdings, LLC (EFTA00162401).

En detalj i FinCEN-korrespondansen er avgjørende for tidslinjen. Sjefsadvokatens kontor forklarte at «mange av de involverte SAR-ene refererte til transaksjoner som fant sted for over et tiår siden, selv om noen av rapportene ikke ble levert før omtrent et tiår senere, etter arrestasjon av Epstein» (EFTA00144231). Finansinstitusjoner leverte i etterkant rapporter om mistenkelig aktivitet på Epstein-relaterte transaksjoner langt inn på 2020-tallet. Det finansielle overvåkingssystemet gjennomgikk ikke bare gamle dokumenter – det genererte nye rapporter om historiske transaksjoner i nettverket til Epstein, flere år etter hans død.

FBIs svar, etter konsultasjon med FBIs feltkontor i New York og SDNY, var å protestere mot offentliggjøringen av alle førtifem navn—ikke bare de som var knyttet til Ghislaine Maxwell-anken, men alle navnene på listen (EFTA00162415). Da FinCENs kontaktperson spurte om innvendingen gjaldt «bare Maxwell eller alle de 45 navnene», var svaret entydig: «Innvendingen vil gjelde alle navnene».

Etterretningsapparatet som jobber med finansielle saker – det samme systemet som NCA hadde matet britisk-fangede transaksjonsdata inn i siden 2020 – behandlet aktivt Epstein-relatert informasjon atten måneder før Mandelson ble utnevnt til ambassadør.

Oppsummert sluttet ikke Epstein-saken i 2019. Hans finansielle nettverk var under aktiv overvåkning og juridisk beskyttelse så sent som i 2023.

Hvordan sentralbordet så ut

NCA-dokumentene viser hva den britiske regjeringens etater visste. Epstein-korrespondansen som ble offentliggjort under EFTA viser hva de så på.

E-postene dokumenterer et mønster der en sittende regjeringsminister overførte samtidige detaljer om britisk regjeringsarbeid til Epstein – og der Epstein svarte med spørsmål rettet mot å hente ut økonomisk eller strategisk verdi fra informasjonen han mottok.

Koalisjonsforhandlingene, mai 2010. Den 6. mai 2010 holdt Storbritannia et parlamentsvalg som resulterte i en uavklart situasjon i parlamentet. I dagene som fulgte førte Gordon Brown—med Mandelson ved sin side som næringsminister og de facto visestatsminister—hemmelige forhandlinger med Liberal Democrat-leder Nick Clegg, om dannelsen av en koalisjonsregjering. Dette var blant de mest sensitive politiske diskusjonene på mange år, ført under ekstremt hemmelighold. Mandelson rapporterte dem til Jeffrey Epstein mens de fant sted.

Den 9. mai sendte Epstein en e-post til Mandelson: «noe nærmere». Mandelson svarte fra sin BlackBerry: «Bare til glemsel. GB har nå ‘hemmelige’ samtaler med Clegg i Utenriksdepartementet». (EFTA02425507) Epstein svarte: «kilder forteller meg at redningspakken på 500 milliarder euro er nesten fullført.» (EFTA02031332) Senere den kvelden sendte Mandelson en tekstmelding: «Sd annonseres i kveld.» Så: «Drar nå fra nr. 10.. vil ringe.» (EFTA02425165)

Neste morgen, 10. mai, sendte Epstein en e-post til Mandelson: «??» Mandelson svarte: «Fikk ham endelig til å gå i dag …»—en henvisning til Browns avgang som statsminister senere samme dag. (EFTA00759936) Mandelson ga deretter flere detaljer: «Inkludert den underjordiske vandringen fra nr. 10 til Forsvarsdepartementet med GB for hemmelig nattlig samtale med Libs». Epstein svarte: «Jeg har troen, verdien av noen kapitler i boken din bør nå øke». (EFTA00892100)

Sekvensen taler for seg selv. En registrert seksualforbryter sender en e-post til en sittende minister i regjeringen og spør om fremdriften i koalisjonsforhandlingene. Ministeren svarer fra innsiden av Downing Street og Forsvarsdepartementet, og gir samtidige detaljer om hemmelig regjeringsarbeid. Epstein kryssjekker den politiske informasjonen med finansiell etterretning fra egne kilder – en europeisk redningspakke på 500 milliarder euro – og vurderer de kommersielle implikasjonene av det han blir fortalt.

Statsministerens orientering, juni 2009. Den 13. juni 2009 videresendte Mandelson et orienteringsnotat til Epstein, som var sendt direkte til statsminister Gordon Brown. Notatet, skrevet av Nick Butler og adressert til «Kjære Gordon», vurderte forretningstilliten og de økonomiske utsiktene for FTSE 100-selskapene. Den var kopiert til Jeremy Heywood, daværende fast sekretær i No. 10 Downing Street og senere regjeringsminister, samt Shriti Vadera og vakthavende sekretær. Mandelsons kommentar da han videresendte den til Epstein: «Interessant notat som har gått til statsministeren». (EFTA00750065)

Epsteins svarte med tre ord: «Hvilke salgbare eiendeler?»

Epsteins svar er bemerkelsesverdig. Et notat om FTSE 100-selskapets ytelse og forretningstillit – den typen makroøkonomisk etterretning som påvirker markedene – ble sendt til en registrert seksualforbryter med aktive økonomiske interesser, og hans umiddelbare spørsmål gjaldt hva som kunne kjøpes eller selges på grunnlag av dette. Utvekslingen demonstrerer overføringen av samtidige regjeringsdata til Epstein, som svarte med økonomisk orienterte spørsmål.

Regjeringsdiskusjoner, kommunisert gjennom prins Andrew. Dokumentene i EFTA02414840 viser at prins Andrew kommuniserer interne regjeringsdiskusjoner til Epstein—og informerer ham om ministerielle undersøkelser som reises i den britiske regjeringen angående Epsteins nettverk. Dokumentene viser et medlem av kongefamilien som videreformidler detaljer om regjeringens drøftelser til en registrert seksualforbryter.

Offisielle kommunikasjonssystemer. Dokumentene i EFTA02318530 viser koordinering mellom det kongelige hoffet, gjennomført gjennom offisielle statlige e-postsystemer. Disse kommunikasjonene foregikk på systemer som vanligvis er underlagt myndighetenes protokoller for arkivering.

71st Street-samlingen, desember 2010. Dokumentene i EFTA02409950 viser et møte i desember 2010, i Epsteins bolig i East 71st Street, som samlet flere deler av hans britiske nettverk – syv måneder etter at Mandelson sendte tekstmeldinger til Epstein fra innsiden av Downing Street under koalisjonsforhandlingene, og to år etter Epsteins dom i 2008.

Det var dette NCA etterforsket. Dette var dette etterretningskanalen for finansiell kriminalitet fulgte. Og det var dette som var kjent, på et klassifisert nivå, innenfor den britiske regjeringens egne etater, da Peter Mandelson ble utnevnt til å representere Storbritannia i Washington.

Ambassaden var ikke bare en kanal for klassifisert etterretning om Epstein. Den var et sted Epstein selv hadde fått tilgang til. Den 18. september 2015 — syv år etter domfellelsen — sendte Epstein en e-post til ansatte ved den britiske ambassaden i Washington, hvor han beordret leveringen av en kasse Rothschild-vin til fotograf Antoine Verglas’ studio i SoHo. Hans ansatte fikk beskjed om å fjerne eventuelle festede kort fra Rothschild og erstatte dem med et om ‘Jeffreys brevpapir’ fra ‘skapet i Det ovale kontor’ (EFTA00339729). En registrert seksualforbryter, som driver Rothschild-tilknyttet virksomhet fra den samme britiske ambassaden, som senere skulle huse NCAs forbindelsesoffiser, som overførte klassifisert etterretning om hans nettverk til FBI.

Den finansielle mellommannen, 2016

Dokumentene viser ikke bare at Epstein mottok informasjon fra den britiske regjeringen. De viser ham operere som transatlantisk finansiell mellommann for europeiske bankdynastier år etter domfellelsen – den typen aktivitet som genererer akkurat de mistenkelige transaksjonsrapportene NCA og FinCEN senere fulgte.

Den 28. januar 2016—åtte år etter domfellelsen og registreringen som seksualforbryter—var Epstein i ferd med å forhandle oppkjøpet av Rockefeller & Co.s kommersielle merkevare sammen med Ariane de Rothschild, lederen for Edmond de Rothschild Group (EFTA02473925). E-postutvekslingen viser Rothschild rapportere til Epstein om samtaler med «Jacob»—sannsynligvis Jacob Rothschild—om riktig verdsettelse: «Snakker med Jacob … Det står at tallet for Rockefeller skal starte med 2 … Hmm.» Rothschild bekreftet vilje til å selge det kommersielle merket og majoritetskapitalen.

I samme korrespondanse gjennomførte Epstein det som kan leses som beredskapsplanlegging for Rothschilds personlige og økonomiske forhold. Han skrev: «Hvis noe skulle skje med deg … Hvem skal jeg ringe? hvem som har ansvaret … bank, familie … penger, ting … dine assst? Cynthina? Henri? Mamma, bror … eksekutoren av testamentet ditt?? (hvem). Hovedlegen …? Som forsvarer søksmål Nadine. osv».

Dokumentene viser en registrert seksualforbryter, åtte år etter domfellelsen, som legger til rette for diskusjoner om en stor finansiell transaksjon mellom to av verdens mest prominente bankfamilier, samtidig som han håndterer intime detaljer om personlig arveplanlegging. Det er nettopp denne typen vedvarende høy-verdi-finansiell aktivitet som utløser mistenkelig rapportering fra finansinstitusjoner. De retrospektive SAR-ene som bankene leverte «omtrent et tiår senere, etter arrestasjonen av Epstein», som FinCEN-dokumentene påpeker, dekket transaksjoner fra denne perioden.

Hva skjer når et land følger bevisene

Storbritannia var ikke det eneste europeiske landet hvis regjering ga Epstein-relatert informasjon til amerikanske påtalemyndigheter tidlig i 2020.

Den 17. desember 2019 sendte Hilde Stoltenberg, Norges forbindelses-aktor ved Eurojust i Haag, en formell kommunikasjon til det amerikanske justisdepartementet. Informasjonen kom fra den norske påtalemyndigheten, som handler på vegne av Utenriksdepartementet. Temaet var International Peace Institute i New York og donasjoner fra Jeffrey Epstein. Informasjonen var gitt til en ansatt i det norske utenriksdepartementet av en ukjent kvinne hvis identitet, skrev Stoltenberg, «på forespørsel vil bli gitt til din HA» (EFTA00101284).

Justisdepartementets forbindelses-aktor, stasjonert ved Eurojust – en assisterende amerikansk statsadvokat fra Baltimore med utsending til Office of International Affairs – videresendte informasjonen til SDNY. Den 9. januar 2020 bekreftet en assisterende statsadvokat i Southern District mottaket: «Vi vil inkludere det i vår etterforskning og/eller følge opp etter behov».

Tidspunktet er betydningsfullt. Norges etterretning ankom SDNY i samme tidsrom som NCAs første formelle formidling fra den britiske ambassaden. To europeiske regjeringer kanaliserte samtidig Epstein-relatert informasjon inn i det amerikanske rettssystemet gjennom separate institusjonelle veier – Norge via Eurojust i Haag, Storbritannia gjennom ambassaden i Washington – og begge ankom samme destinasjon i januar 2020.

Det som skjedde videre i hvert land forteller historien.

Den 6. februar 2026, etter at USAs Justisdepartement offentliggjorde omtrent tre millioner sider under EFTA, åpnet Norges Økokrim—dens dedikerte enhet for økonomisk kriminalitet—en strafferettslig etterforskning av tidligere statsminister Thorbjørn Jagland, mistenkt for grov korrupsjon knyttet til Epstein. De offentliggjorte dokumentene viste at Jagland hadde planlagt en familietur til Epsteins øy i 2014, bodd på Epsteins eiendommer i New York og Paris i 2015 og 2018, og ba Epstein om økonomisk hjelp til å kjøpe et hjem. Den 11. februar 2026 frafalt Europarådets ministerkomité enstemmig Jaglands diplomatiske immunitet, og banet dermed vei for rettsforfølgelse – første gang institusjonen har trukket tilbake en tidligere leders beskyttelse. Norges tidligere ambassadør i Jordan trakk seg etter rapporter om at Epstein etterlot 10 millioner dollar til hennes barn, i et testamente utarbeidet kort tid før Epsteins død. Lederen for World Economic Forum, Norges tidligere utenriksminister Børge Brende, står overfor etterforskning av en risikokomité i WEF på grunn av sine dokumenterte middager og kommunikasjon med Epstein. (Brende er nå gått av som direktør i WEF. O.a.)

[Kilder: Europarådets ministerkomités pressemelding, 11. februar 2026; Al Jazeera, 6. februar 2026; PBS NewsHour, 11. februar 2026.]

Norge fulgte bevisene. Aktorene handlet. Institusjonene frafalt immuniteten. Dens tjenestemenn møtte konsekvenser.

Storbritannia utnevnte Peter Mandelson som ambassadør til USA

Hva dokumentene viser

Dokumentene som ble offentliggjort under Epstein Files Transparency Act fastslår følgende, hvert punkt støttet av primærkilder fra det amerikanske justisdepartementet:

Storbritannias National Crime Agency drev en klassifisert etterretningskanal fra den britiske ambassaden i Washington til FBI, og sendte etterretning om Epsteins britiske forbindelser, med start senest januar 2020 og varighet til minst september 2020.

Den kanalen inneholdt substansiell etterretning – finansielle transaksjonsdata, informasjon om Epsteins operative samarbeidspartnere og materiale relevant for etterforskning for vern av barn – ikke bare administrativ koordinering.

Britiske finanssystemer fanget opp Epstein-relaterte transaksjoner som amerikanske myndigheter kanskje ikke hadde, og NCA gikk for å etablere en fast mekanisme for å sende denne etterretningen til FBI.

Apparatet for finansetterretning behandlet fortsatt aktivt Epstein-relatert materiale i april 2023, med FBI som avklarte førtifem navn mot en aktiv etterforskningsmappe og finansinstitusjoner som leverte retrospektive rapporter om mistenkelig aktivitet på Epstein-tidens transaksjoner.

Samtidig viser EFTA-dokumenter at mens denne klassifiserte etterretningen ble samlet, hadde Epstein mottatt britisk regjeringsinformasjon gjennom flere kanaler i flere år—inkludert fra en sittende regjeringsminister som sendte ham tekstmeldinger fra innsiden av Downing Street under hemmelige koalisjonsforhandlinger og videresendte statsministerens briefingnotater om økonomiske forhold, som Epstein svarte på med økonomisk handlingsbare spørsmål.

Så sent som i januar 2016 tilrettela Epstein finansielle diskusjoner mellom europeiske bankdynastier—akkurat den typen aktivitet som førte til de mistenkelige transaksjonsrapportene NCA og FinCEN senere behandlet.

Dokumentene fastslår ikke at noen person nevnt i denne artikkelen begikk en straffbar handling i forbindelse med disse etterretningsstrømmene. De reiser imidlertid institusjonelle spørsmål om informasjonsforvaltning, vurderingsprosedyrer og håndtering av klassifisert etterretning om Epsteins britiske forbindelser, i en periode da hans mest fremtredende britiske medarbeider ble utnevnt til landets mest sensitive diplomatiske post.

Keir Starmer ble Labour-leder i april 2020, tre måneder etter at NCA-kanalen startet driften. Peter Mandelson ble utnevnt til ambassadør i desember 2024, nesten fem år inn i den klassifiserte operasjonen. Enten nådde etterretningen de som foretok utnevnelsen, eller så klarte ikke systemene som var utformet for å avdekke slik etterretning under bakgrunnssjekken å avdekke denne informasjonen. I begge tilfeller er påstanden om at «ingen av oss visste», en påstand om hva som nådde Downing Street – ikke om hva den britiske regjeringens egne etater hadde av informasjon.

Starmer sier at ingen visste. Dokumentene sier at den britiske regjeringen gjorde det. Og Starmer har nå selv bekreftet, fra underhuset i Det britiske parlamentet, at vurderingsprosessen flagget Mandelsons Epstein-forhold — og at Mandelson løy til svar. Forsvaret er ikke lenger at systemet ikke klarte å avdekke etterretningen. Det er at systemet trakk det frem, spurte om det, og aksepterte en løgn. Det er ikke uvitenhet. Det er en institusjonell underkastelse i møte med mannen som blir vurdert — en utvidet underkastelse, mens NCAs egen klassifiserte etterretningskanal genererte akkurat det beviset som ville ha avslørt løgnen. Både det opprinnelige nederlaget og det påfølgende forsvaret krever svar. Ingen av dem har blitt gitt.

Merknad om kilder og metoder: Denne artikkelen bygger på dokumenter utgitt av det amerikanske justisdepartementet under Epstein Files Transparency Act (EFTA) og materiale utgitt av Representantenes hus gjennom dets tilsynsfunksjon. Alle EFTAs referansenumre tilsvarer dokumenter i den offentlige utgivelsen til justisdepartementet. E-postkorrespondanse siteres direkte fra frigitte dokumenter; alt sitert språk er gjengitt slik det fremgår av originalene. Aktuelle hendelser i Norges seksjonen er hentet fra offisielle institusjonelle uttalelser og navngitt nyhetsrapportering som sitert. Der denne artikkelen trekker analytiske konklusjoner fra dokumentmaterialet – som å karakterisere mønsteret i informasjonsflyten som et «sentralbord» eller beskrive den kumulative effekten av dokumenterte kontakter – identifiseres disse konklusjonene som forfatterens analyse og skilles fra det faktiske innholdet i selve dokumentene. Denne artikkelen påstår ikke kriminell atferd fra noen levende person. Alle personer som nevnes, anses som uskyldige i enhver forseelse med mindre og inntil det motsatte er bevist i en rettssal.

Del X-innlegget dedikert til denne artikkelen.

Sayer Ji@sayerjigmi

1/»Ingen av oss kjente dybden og mørket.» — Keir Starmer, om Jeffrey Epsteins britiske forbindelser. Seema Misra ble fengslet mens hun var gravid. Underpostmestere mistet hjemmene og levebrødet sitt. Jimmy Savile mishandlet barn i flere tiår. Hver gang var det Starmer som ledet

Denne artikkelen er hentet fra Sayer Ji’s Substack:

“None of Us Knew”: The Classified Epstein Intelligence Trail That Runs Straight Through Starmer’s Defense

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

I München kunngjorde USA sin intensjon om å knuse all motstand mot sin permanente status som imperial lederulv, selv om det betyr å ødelegge alt, og oss alle, i prosessen

Av Jonathan Cook.

Jonathan Cook’s Substack, først utgitt av Middle East Eye 19. februar 2026

Talen til USAs utenriksminister Marco Rubio, på sikkerhetskonferansen i München 14. februar, var nok en bekymringsfull intensjonserklæring fra Trump-administrasjonen.

Det eksplisitte målet med USAs utenrikspolitikk, ifølge Rubio, er å gjenopplive den vestlige koloniale ordenen som vedvarte i omtrent femhundre år, frem til andre verdenskrig.

Den gammeldagse kolonialismen – den hvite manns byrde – er tilbake, uten unnskyldende fakter.

I Rubios absurde gjenfortelling var Europas kolonisering av store deler av planeten, og voldtekt og plyndring av dens ressurser, en strålende æra av vestlig utforskning, innovasjon og kreativitet. Vesten brakte en «overlegen» sivilisasjon til tilbakestående folk, samtidig som den opprettholdt global orden.

Når han reflekterte over tiden før 1945, bemerket han: «Vesten hadde ekspandert – dets misjonærer, dets pilegrimer, dets soldater, dets oppdagere, strømmet ut fra dets kyster for å krysse hav, bosette nye kontinenter, bygge enorme imperier som strakte seg over hele kloden».

Den kursen ble satt i revers for 80 år siden: «De store vestlige imperiene hadde gått inn i terminalt forfall, akselerert av gudløse kommunistiske revolusjoner og av antikoloniale opprør som skulle forandre verden og legge den røde hammeren og sigden over store deler av kartet i årene som fulgte».

Ifølge Rubio ble denne nedgangen akselerert av det han avfeide som «abstraksjonene av folkeretten», etablert av FN i tiden rett etter andre verdenskrig. I jakten på det han hånlig kalte «en perfekt verden», tjente disse nye universelle lovene – som behandlet alle mennesker som like – bare til å hemme vestlig kolonialisme.

Rubio unnlot å nevne at formålet med folkeretten var å forhindre en tilbakevending til grusomhetene fra andre verdenskrig: utryddelsen av sivile i dødsleirer og brannbombing av europeiske og japanske byer.

Under sin tale tilbød Rubio Europa muligheten til å slutte seg til Trump-administrasjonen i å gjenopplive «Vestens dominans» for å «fornye den største sivilisasjonen i menneskets historie».

«Det vi ønsker er en fornyet allianse som anerkjenner at det som har rammet samfunnene våre ikke bare er et sett med dårlige politikk, men en illevarslende opplevelse av håpløshet og selvtilfredshet. En allianse – den alliansen vi ønsker, er en som ikke er lammet til passivitet av frykt – frykt for klimaendringer, frykt for krig, frykt for teknologi», sa han.

Ingen fred, ingen orden

Ganske forbløffende ble Rubio møtt med entusiastisk applaus gjennom hele talen, fra et publikum bestående av statsoverhoder, politikere, diplomater og militære tjenestemenn. Det sies at han fikk stående applaus fra halvparten av deltakerne.

De virket oppslukt av Rubios triumferende fremstilling av imperiet, fullstendig uvitende om de veldokumenterte realitetene ved «vestlig dominans» – ikke minst dens brutale koloniale tyrannier, industrielle folkemord og masseslaveri av urfolk.

Dette var ikke uheldige episoder eller feil i Vestens imperiale fortid. De var en integrert del av det. De var de tvangsmidlene som koloniserte folk, brukt til å frata deres eiendeler og arbeidskraft for å finansiere imperiet.

Han virket også blind for en annen bakside ved det koloniale Vesten, som var altfor tydelig gjennom de fem århundrene. Nådeløs konkurranse mellom europeiske stater, som kjempet om å være de første til å plyndre ressurser i det globale sør, førte til endeløse kriger der europeere, så vel som folket de koloniserte, ble drept.

Imperiet sikret ikke orden, langt mindre fred. Kolonialisme handlet om systematisert tyveri – og, som ordtaket sier, finnes det sjelden ære blant tyver.

I den verdenen av hund-spiser-hund, som gikk forut for internasjonal lov, var hver kolonimakt ute etter sin egen fremgang mot rivalene. Det kulminerte i to fryktelige kriger i første halvdel av 1900-tallet, som i seg selv ødela Europa.

Fordi Rubio ikke forstår fortiden, er hans fremtidsvisjon uunngåelig også mangelfull. Ethvert forsøk fra Trump-administrasjonen på å gjenopprette et åpenbart vestlig kolonistyre vil vise seg å være selvmorderisk. Som vi skal se, ville et slikt eventyr bety undergang for oss alle. Faktisk kan vi allerede ha kommet langt på den veien.

Keiserlige muskler

Det finnes en rekke åpenbare svakheter i Rubios og Trump-administrasjonens tenkning.

For det første er Rubios påstand om at Vesten ga opp kolonialismen for rundt 80 år siden helt feil. Ved slutten av andre verdenskrig overlot de fysisk mørbankede og økonomisk utmattede kolonimaktene i Europa imperie-batongen til USA. Washington avsluttet ikke kolonialismen. Landet rasjonaliserte og effektiviserte den.

Washington fortsatte den europeiske tradisjonen med å styrte nasjonalistiske ledere og innsette svake, lydige klienter i deres sted.

USA plantet også hundrevis av amerikanske militærbaser over hele verden for å projisere hard makt, samtidig som det utnyttet nye globaliserende teknologier for å projisere myk makt. Økonomiske gulrøtter og pisk, som i stor grad ble brukt utenfor synsfeltet gjennom Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, ga insentiver til ikke-vestlige lederes underkastelse for dets påbud.

Washingtons frihet til å manøvrere var hovedsakelig begrenset av en rivaliserende makt i form av Sovjetunionen, som bevæpnet og subsidierte sine egne klienter. Den kalde krigen holdt det amerikanske imperiet i relativt sjakk. Det var ikke «nedgang», slik Rubio hevder. Det var enkel pragmatisme: å unngå konfrontasjon i en atomalder – som gjennom et feiltrinn kunne føre til global utslettelse.

I løpet av de siste 30 årene, siden Sovjetunionens fall, har USA brukt sine imperialistiske muskler stadig mer aggressivt: i det tidligere Jugoslavia, i Irak, i Afghanistan, i Irak igjen, i Libya, i Syria, og nå – med støtte fra sin ultimate klientstat, Israel – på bredere vis over det oljerike Midtøsten, i Palestina, Libanon og Iran.

Lenge før Trumps første periode som president, var Washingtons kjernemål for de to partienes utenrikspolitikk å sperre inne Russland, hovedsakelig gjennom gradvis kolonisering av tidligere sovjetstater og trusler mot Kina på grunn av Taiwan.

I typisk Trump-stil har Rubio rett og slett gjort det implisitt, det som allerede var underforstått, eksplisitt. USA har vært en imperialistisk supermakt siden 1940-tallet og har blitt stadig mer konfronterende i en verden med minkende ressurser, hvor landet nyter fordelen av å være den eneste militære supermakten.

Rubio er rett og slett mer ærlig enn sine forgjengere om den tiår lange utviklingen i USAs utenrikspolitikk.

Skrekkshow

Det finnes en god grunn til at «gudløse kommunister» og deres gudsbesatte etterfølgere førte «antikoloniale opprør», som til slutt ikke kunne kontrolleres av det vestlige imperiet.

Vestens herskende koloniale elite hadde brukt århundrer på å gjøre livet i det globale sør til et mareritt, enten gjennom brutalt tyranni, massakrer eller slavehandel.

De innfødte befolkningene var desperate etter frigjøring fra vestlig påtvunget «orden», og det er derfor mange etter andre verdenskrig vendte seg til et kommunistisk Sovjetunionen for støtte, i stedet for USA.

I Vestens siste bosetterkolonier – klientutpostene Sør-Afrika, med apartheidstyre frem til 1994, og apartheid-Israel i dag – var det vedvarende masseopprør fra dem de undertrykte.

Å leve under hvitt minoritetsstyre i Sør-Afrika var farlig og sjeleknusende hvis du ikke var hvit, akkurat som det å leve under et system med jødisk overherredømme i Israel og okkuperte Palestina, er farlig og sjeleknusende hvis du ikke er jødisk.

Legg også merke til at begge disse apartheidregimene ga opphav til globale solidaritetsbevegelser.

De fleste – selv vestlige – forstår at det å undertrykke et annet folk, nekte deres menneskelighet og rett til likhet, er dypt urettferdig og umoralsk. Det kommer ikke til å endre seg fordi Washington har et tårevått syn på kolonialisme og apartheid.

Lærdommen fra historien er at enhver intensivering av amerikansk imperialisme fra Trump-administrasjonen vil provosere frem økt motstand. Det burde allerede være klart for alle som ikke har duppet av de siste 20 årene.

Utpressing av Ukraina

Russlands president Vladimir Putin ble hardt kritisert i Vesten da han la frem den geostrategiske begrunnelsen for sin invasjon av Ukraina, tidlig i 2022. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek anklaget for eksempel Putin for å forestille seg selv som Peter den store og for å forsøke å gjenopprette Russlands keiserlige fortid.

Žižek brukte som bevis en tale Putin holdt for en gruppe unge entreprenører i Moskva i juni 2022, noen måneder etter invasjonen. Putin uttalte: «Ethvert land, et hvert folk, enhver etnisk gruppe bør sikre sin suverenitet. Fordi det ikke finnes noe mellomland, ingen mellomstat: enten er et land suverent, eller det er en koloni, uansett hva koloniene kalles».

Putins mening burde ha vært åpenbar på den tiden, gitt at en rekke administrasjoner i Washington i mer enn to tiår hadde innlemmet tidligere sovjetstater i NATO – det amerikanske imperiets militærallianse – og plassert militærbaser stadig nærmere Moskva.

Løftet NATO ga i 2008, om å tillate Ukraina å bli med i alliansen på et tidspunkt i fremtiden, kan kun tolkes av den russiske ledelsen på én måte: som en trussel. Hvis de blir realisert, vil NATOs atomstridshoder være minutter fra Kreml.

Putin var fast bestemt på å opprettholde russisk suverenitet og unngå å bli enda en «mellom»-koloni i det amerikanske imperiet, slik landet nesten ble under hans berusede forgjenger, Boris Jeltsin. Den russiske lederen avviste Europas modell med å gi Washington nøklene til sine ressurser, økonomi og forsvarssystemer.

Putin merket seg nok, utvilsomt med selvgod tilfredshet, Trumps utpressing av Ukraina i fjor, da president Volodymyr Zelensky ble tvunget til å signere bort landets mineralrikdom i bytte mot amerikansk beskyttelse. Det var en perfekt illustrasjon av Putins poeng om at det ikke finnes noen «mellomliggende» stater i en verden med stygg maktpolitikk: du er enten suveren eller en koloni under en sterkere makt.

Det var nettopp denne logikken som førte til Russlands beslutning om å invadere Ukraina. Hvis dette var vanskelig å forstå den gangen, burde det være lettere å forstå nå, i lys av Rubios tale.

Gitt Washingtons imperialistiske ambisjoner, ville Ukraina havne i USAs geostrategiske bane, og bli en ny kolonial utpost for krigsmaskinen, med mindre Russland først tvang naboen inn i sin egen geostrategiske bane.

Den nye normalen i Gaza

Trump-administrasjonen gjør sin realpolitikk klar: den folkemorderiske utslettelsen av Gaza er den nye normalen, det samme er kidnappingen av ledere i verden, som Venezuelas Nicolas Maduro.

Europeiske stater er stadig mer nervøse for Trumps kompromissløse imperialisme og hva det kan bety for dem. Trusselen om å ta Grønland fra Danmark var en vekker og skal ha dominert diskusjonene på München-konferansen.

I tråd med Putins advarsel for fire år siden, prøver europeiske ledere febrilsk å vurdere hvordan de kan gjenvinne en viss grad av suverenitet for å stoppe USAs irreversible kolonisering av dem.

Rubio forsøkte å blidgjøre dem ved å invitere Europa til å slutte seg til Washington i gjenopplivingen av det vestlige imperiet. Tilbudet var rent bedrag.

Dette er ikke noe felles prosjekt, slik de burde ha forstått da Trump innførte tollsatser som et knep for å slå dem inn i større trelldom; da han trakk seg fra støtten til Ukraina, deres proklamerte mur mot «russisk imperialisme», og da han krevde eierskap til Grønland.

Disse «svikene» var stimulansen for en tale av Canadas statsminister Mark Carney på World Economic Forum i Davos forrige måned.

Der advarte han om at den 80 år gamle regelbaserte ordenen var en «behagelig fiksjon», en dekkhistorie som lot USAs allierte dra nytte av amerikansk hegemoni, «med offentlige goder, åpne sjøveier, et stabilt finanssystem, kollektiv sikkerhet og støtte til rammeverk for å løse tvister».

Og av den grunn hadde Washingtons allierte medvirket i bedraget: «Vi visste at historien om den internasjonale regelbaserte ordenen delvis var falsk, at de sterkeste ville unndra seg selv når det var praktisk, at handelsregler ble håndhevet asymmetrisk. Og vi visste at folkeretten gjaldt med varierende strenghet, avhengig av identiteten til den tiltalte eller offeret».

Det var, sa Carney, på tide å slutte å «leve i en løgn».

Mange antok at den kanadiske lederen, på vegne av teknokratiske allierte i Europa, som Storbritannias Keir Starmer og Frankrikes Emmanuel Macron, ga uttrykk for et nytt engasjement for åpenhet og ærlighet som motvekt til USAs lovbrudd i utlandet.

Ingenting kunne vært lenger fra sannheten, noe Carney, Starmer og Macrons fortsatte medvirkning til folkemordet i Gaza og deres stillhet over Trumps trusler om å starte en angrepskrig mot Iran fremhever.

Hensikten med Carneys Davos-tale var noe helt annet. Trumps egen ærlighet – hans åpne forakt for internasjonal lov og entusiasme for gammeldags imperialisme – truer med å avsløre deres hykleri i å ri på USAs frakkeskjøter.

De har ikke endret seg. De ønsker bare at Trump skal slutte å sprenge fasaden de bygde opp for å skjule og forskjønne deres samarbeid med amerikansk kolonialisme.

Rubio detonerte disse løgnene nok en gang i München. Da han erklærte en tilbakevending til en erklært, makt-er-rett-imperialisme, brøt konferansen ut i applaus.

Ursula von der Leyen, Europakommisjonens øverste teknokrat, sa at hun følte seg «veldig beroliget» av Rubios tale, og kalte ham en «god venn».

Kjernefysisk Armageddon

Den største avledningen i Rubios uttalelser, var at han utelot den egentlige grunnen til at Vesten forlot åpen kolonialisme etter andre verdenskrig og bygde internasjonale institusjoner som FN.

Det var ikke en innrømmelse av nederlag eller tilbakegang fra USA, men snarere en erkjennelse av supermaktenes raske utvikling av atomarsenaler i kjølvannet av krigen. Dermed var et system som kunne megle i forbindelse med de verste overdrivelsene i bruk av makt blitt en nødvendighet.

Det var det eneste håpet for å forhindre en hensynsløs kolonial konkurranse og konfrontasjon, som kunne utløse en tredje verdenskrig og sannsynligvis raskt ville eskalere til kjernefysisk Armageddon.

Ingenting har endret seg de siste åtte tiårene.

Russland og Kina har fortsatt store atomarsenaler, og Moskva har nå hypersoniske missiler som kan bære disse stridshodene i enestående hastigheter.

Det finnes fortsatt ingen sikkerhetsmekanisme for å forhindre at misforståelser raskt eskalerer til gjensidige angrep.

Menneskets natur har ikke endret seg siden 1940-tallet – bare arrogansen til en supermakt som er fast bestemt på å hindre stormakter som Kina eller Russland i å noen gang kaste den ut fra sin imperiale posisjon.

Trusselen om kjernefysisk utslettelse har ikke avtatt. Den har vokst eksponentielt ettersom begrensninger på globale ressurser – de som trengs for å opprettholde vestlig forbruk og endeløs «økonomisk vekst» – legger stadig større press på USA for å kaste masken som vokteren av overlegne verdier.

Rubio brukte München-konferansen til å avdekke den nye virkeligheten: Washington vil ikke lenger gi tomme løfter om å være den snille fyren eller følge noen røde linjer.

USA er fast bestemt på å knuse all motstand mot sin permanente status som imperial lederulv – selv om det betyr å ødelegge alt, og oss alle, i prosessen.

---

Alle innleggene mine er fritt tilgjengelige, men journalistikken min er kun mulig takket være støtten fra leserne. Hvis du likte denne artikkelen eller noen av de andre, vennligst vurder å dele den med venner og gi en donasjon for å støtte arbeidet mitt. Du kan gjøre dette ved å bli betalende Substack-abonnent, eller donere via PayPal eller min bankkonto, eller alternativt sette opp en månedlig betaling med GoCardless. Et komplett arkiv av mine skrifter er tilgjengelig på nettsiden min. Jeg er på Twitter og Facebook.

Denne artikkelen er hentet fra Jonathan Cook’s Substack, først utgitt av Middle East Eye:

Rubio declared a return to brutal western colonialism – and Europe applauded

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

«Fascisme er en autoritær politisk ideologi som bygger på sterk nasjonalisme, maktkonsentrasjon hos én leder eller ett parti, og underordning av individet under staten. Best kjent for oss er nazismen under andre verdenskrig i Norge.»

Dan-Viggo Bergtun.

Fascismen oppstår ikke i et vakuum, men den vokser frem når samfunn preges av krise, ydmykelse og politisk svikt. Den får kraft når folk opplever at de styrende ikke skaper fred og utvikling, men konflikt, stagnasjon og sosial nedgang. Da søker mange mot sterke ledere som lover orden, handlekraft og nasjonal gjenreisning.

Slik var det i Europa mellom de to verdenskrigene. I Tyskland lå økonomien i ruiner etter første verdenskrig. Versaillestraktaten ble opplevd som en nasjonal ydmykelse. Hyperinflasjon utraderte sparepenger. Arbeidsledigheten eksploderte under den store depresjonen. Den politiske eliten fremsto splittet, svak og ute av stand til å skape stabilitet. I dette klimaet kunne Adolf Hitler fremstå som mannen som skulle gjenreise nasjonen, knuse fiendene og skape arbeid og orden.

I Italia var situasjonen annerledes, men dynamikken lik. Etter første verdenskrig opplevde mange italienere at landet ikke fikk den gevinsten de var lovet. Sosial uro, streiker og økonomisk kaos preget samfunnet. Den liberale staten virket handlingslammet. Benito Mussolini tilbød disiplin, styrke og nasjonal stolthet. Han lovet å sette en stopper for kaoset. Mange aksepterte autoritær makt fordi alternativet fremsto som oppløsning.

Hitler og Mussolini kom ikke til makten kun gjennom vold. De kom fordi store deler av befolkningen mistet troen på at det eksisterende systemet kunne levere trygghet og fremgang. De utnyttet krise, frykt og ydmykelse. De lovet effektivitet der demokratiet virket tregt. De gjorde motstandere til fiender av nasjonen. De presenterte seg som nødvendige menn i en unntakstid.

Når vi i dag ser utviklingen i USA og Europa, bør historien ringe i bakhodet. I USA har den politiske kulturen rundt Donald Trump bidratt til å normalisere mistillit mot valg, domstoler og medier. Samtidig har landet brukt enorme ressurser på kriger og geopolitisk maktspill, mens sosial ulikhet og økonomisk usikkerhet har økt for mange. Når staten fremstår sterk i militær makt, men svak i sosial rettferdighet, oppstår en farlig ubalanse.

I flere europeiske land ser vi hvordan autoritære og høyrenasjonale bevegelser vokser i takt med økonomisk uro, migrasjonskriser og politisk fragmentering. I Ungarn har Viktor Orbán konsentrert makt og svekket liberale institusjoner. I Italia leder Giorgia Meloni en regjering som spiller på nasjonal identitet og styrke. Disse lederne opererer innenfor formelle demokratiske rammer, men flytter grensene for maktkonsentrasjon og institusjonell kontroll.

Fellesnevneren er ikke identisk ideologi, men en politisk dynamikk der krise brukes til å rettferdiggjøre sterkere lederskap og svakere motmakter. Når politiske myndigheter ikke klarer å skape varig fred og sosial utvikling, men i stedet knyttes til krig, sanksjoner og økonomisk press, mister demokratiet legitimitet. I det vakuumet blir budskapet om den sterke lederen attraktivt.

Det er viktig å forstå at fascismen ikke først og fremst selger undertrykkelse. Den selger løsning. Den lover å bryte dødpunktet, overvinne kaoset og gjenreise stolthet. Den hevder at rettsstatens begrensninger er årsaken til stagnasjon. Den fremstiller kompromiss som svakhet. Den gjør motstand til illojalitet.

Når økonomiske tiltak gir kortsiktige løft, brukes det som bevis på at hardere styring virker. Men historien viser at autoritære systemer ofte kan levere rask handling nettopp fordi de svekker kontrollmekanismer. Spørsmålet er hva som skjer når kritikk knebles, når makt samles på få hender, og når minoriteters rettigheter settes til side i effektivitetens navn.

Hitler og Mussolini utnyttet en kombinasjon av økonomisk krise, nasjonal frustrasjon og politisk handlingslammelse. De tilbød styrke i en tid preget av usikkerhet. I dag ser vi igjen samfunn preget av krig, geopolitisk rivalisering, økende ulikhet og politisk mistillit. Hvis demokratier ikke klarer å levere fred, sosial trygghet og reell fremgang, vil flere vende seg mot autoritære alternativer.

Fascismen vokser der håpet svikter. Den får fotfeste når folk opplever at det etablerte systemet ikke beskytter dem. Derfor er kampen mot fascisme ikke bare en kamp mot ekstreme bevegelser. Det er en kamp for å gjenreise demokratiets evne til å skape fred, rettferdighet og utvikling.

Historien viser hva som skjer når vi ignorerer varselsignalene som i 1940. Spørsmålet er om vi tar dem på alvor denne gangen.

Svensk bankansatt: Vi kartlegger kundene våre – kategoriserer dem i ulike risikogrupper avhengig av hvordan de svarer på spørsmålene våre. På første nivå snakker vi om økt risiko. På lang sikt kan dette føre til at kontoer fryses.

Finanssystemet kan utnyttes til å kontrollere meninger, advarer en bankfunksjonær som viser hvordan ansatte læres opp til å kartlegge folk med feil meninger eller dersom de abonnerer på alternative medier.

«Kundene får ikke vite om dette», dette forteller den bankansatte som har snakket med Epoch Times.

Det er det svenske Finanstilsynet som kontrollerer at bankene gjennomfører opplæring for ansatte, omtrent hver tredje måned oppdateres de ansatte med slik opplæring.

Denne opplæringen er i stadig endring. Den siste endringen vakte bekymring, den bankansatte forteller videre at de skal kartlegge kundene og kategoriserer dem i ulike risikogrupper avhengig av hvordan de svarer på ulike spørsmål. På første nivå snakker vi om økt risiko. På lang sikt kan dette føre til at kontoer fryses.

De skal også notere ned folk som abonnerer på alternative medier eller har forbindelser til folk som er medlemmer av grupper på sosiale medier som kan betraktes som høyreekstremistiske.

Epoch Times har også gjennomgått opplæringsmateriellet.

En av flere utsagn som ansatte forventes å krysse av for lyder: «Medlemskap i kjente ekstremistgrupper og abonnement på alternative medier (oppdaget basert på medlemsavgifter og nettbasert atferd).» Ansatte skal også være oppmerksomme på kunder som «har forbindelser til medlemmer av høyreekstreme grupper på sosiale medieplattformer» og hvis kunden blir «negativt omtalt i media i forbindelse med vold under demonstrasjoner mot regjeringen».

Epoc Times tok kontakt med den svenske Finansinspektionen (FI) som er en reguleringsmyndighet som overvåker og verifiserer at opplæringen gjennomføres i alle banker som opererer i det svenske markedet.

De ønsket ikke å bli intervjuet, men forklarte i en e-post til The Epoch Times at de ikke går ut med detaljerte retningslinjer for bankene. De henviste også til nettsiden om hvitvasking av penger.

En av kundene som har blitt rammet av nedstengningen er Frihetsnytt, en mediekanal som beskriver seg selv som gratis og alternativ. De har fått betalingstjenestene sine stengt ved tre anledninger. I februar ble de nektet tilgang til Swish-donasjoner.

De er ikke alene om å oppleve problemer med banken, den 2. februar rapporterte Nya Wermlands Tidningen, NWT, om Anders Hallstensson i Arvika som ble stoppet av sin egen bank, Länsförsäkringar, fra å ta ut kontanter fra kontoen sin.

«Banken har plutselig stoppet meg fra å ta ut mine egne, beskattede penger», sa Hallstensson til NWT .

Årsaken skal være at banken mener at kontantuttak på til sammen 16 000 svenske kroner per måned er så mye at det kreves en etterforskning i henhold til hvitvaskingsloven. Derfor er han pålagt å fremlegge dokumentasjon for uttak de siste 18 månedene.

Den bankansatte mente også at bankenes kontroller bli mer omfattende framover, og at det vil bli stilt spørsmål om «bærekraft» til de av våre kunder som er bønder.

Det interessante er hvem de deler disse opplysningene med?

https://www.epochtimes.se/bankanstallda-observerar-vilka-kunder-som-prenumererar-pa-alternativmedier

I Norge har kom det en endring av finansavtaleloven og forbrukeres rett til kontantbetaling i 2024. Men som jeg har skrevet her på Steigan.no den 20. februar går kontaktbruken ned på tross av dette. Mange opplever seg også mistenkeliggjort når de bruker av kontanter.

Slike oppslag og meninger er ikke uvanlig:

(Fra Finansavisen 20.2)

Norske banker sender også ut spørsmålsskjemaer til sine kunder med jevne mellomrom som må svares på, her må man svare på hvor dine innskudd kommer fra, redegjøre om utenlandske transaksjoner og hvor mye du tar ut i kontanter.

Hvilke instanser har innsyn i disse opplysningene i Norge?

Jeg spurte Grok om dette: Hvilke instanser har innsyn i mine banktransaksjoner, da fikk jeg dette svaret:

Her er de viktigste instansene som kan få innsyn i dine banktransaksjoner under ulike omstendigheter (basert på gjeldende norsk lovverk per 2026):

• Deg selv – Du har rett til fullt innsyn i dine egne transaksjoner via nettbank, mobilbank eller ved å be om kontoutskrifter.
• Personer med fullmakt eller disponentrett – For eksempel familiemedlemmer eller regnskapsførere du har gitt eksplisitt fullmakt til (ofte via bankens skjemaer).
• Politiet / Økokrim – Ved mistanke om straffbare forhold (hvitvasking, skattesvik, bedrageri, narkotika osv.). De kan kreve opplysninger med domstolskjennelse eller i alvorlige tilfeller via Enheten for finansiell etterretning (EFE) i Økokrim, som mottar mistenkelige transaksjonsrapporter (ofte kalt MT-rapporter) fra bankene.
• Skatteetaten – Ved skattekontroll, ligning, mistanke om skattesvik eller uregelmessigheter. De kan be om transaksjonsdata direkte fra banken eller via valutaregisteret (for utenlandstransaksjoner).
• NAV – Ved kontroll av trygdeytelser (f.eks. sykepenger, AAP, uføretrygd) hvis det er mistanke om at du oppholder deg i utlandet eller har inntekt som påvirker ytelsen. De har i praksis fått utlevert kontoutskrifter og transaksjonsdata i flere kjente saker.
• Tollvesenet – Ved mistanke om smugling, avgiftssvik eller valutaoverføringer knyttet til toll.
• Finanstilsynet – I forbindelse med tilsyn med bankene selv, men sjelden direkte innsyn i enkeltpersoners transaksjoner med mindre det er del av større etterforskning.
• Norges Bank – Har ikke direkte innsyn i dine personlige transaksjoner, men overvåker betalingssystemer på aggregert nivå.

Viktige begrensninger:

• Ingen av disse instansene har automatisk eller løpende innsyn i alle dine transaksjoner.
• Innsyn krever nesten alltid et konkret grunnlag (f.eks. mistanke, kontrollsak, domstolskjennelse eller lovhjemmel som hvitvaskingsloven).
• Bankene er pålagt å rapportere mistenkelige transaksjoner til Økokrims EFE uten at du varsles, men dette er ikke det samme som full innsyn i alle bevegelser.

På papiret ser dette muligens greit ut, men jeg lurer nå på om det følges alltid

Jeg har hørt om folk som har blitt konfrontert med innkjøp, dokumentert gjennom kortbruk av instanser som absolutt ikke burde hatt innsyn i dette. Det vi veit er at penger er en veldig effektiv måte å kontrollere folk på, så bruk kontanter!

Av en anonym bidragsyter, inspirert av danske røster mot systemet

I en tid der eliten i Vesten driver en nådeløs agenda for global kontroll, må vi stille det ultimate spørsmålet: Hvem i all verden kan stemme på krigsgale politikere som bevisst gjør Danmark til et bombemål? Disse lakeiene for NATO og EU støtter ikke bare en evig krig mot Russland, men også koronaskandalen, klimaløgnene, den absurde LGBT+++-ideologien med transoperasjoner og en planlagt befolkningsutskifting i Europa. De sensurerer mediene, nekter seriøse offentlige debatter med ekte eksperter som tør å utfordre løgnene, og manipulerer borgerne ensidig. Nok er nok! Vi har fått mer enn nok av denne hjernevaskingen.

I Folketinget er alle partiene i realiteten enige om de store sakene. De later som om det finnes forskjeller, men det er bare teater for galleriet. Her er listen over det de alle støtter, punkt for punkt – en oppskrift på ødeleggelse av nasjonen og folket:

Medlemskap i NATO: Alle er lojale mot denne krigsmaskinen, som ikke handler om forsvar, men om amerikansk imperialisme. NATO er aggressoren i Ukraina-konflikten, ikke Russland. En nærmere gransking av den politiske bakgrunnen viser at NATO provoserte frem denne krigen, og EU holder den i live for å svekke Russland – på bekostning av europeiske folk.

Medlemskap i EU: Danmark vil dypere inn i den indre kretsen, alt for å sikre statsministeren et fett toppjobb etterpå. EU er ikke et fredsprosjekt, men en sentralisert maktstruktur som knuser nasjonal suverenitet og tvinger gjennom globalistiske agendaer.

Krigsstøtte mot Russland: Oprustningen ødelegger velferdssystemet som fagforeningene har bygget opp siden 1950-tallet. Milliarder går til våpen i stedet for helse og utdanning. Og husk: NATO ønsket denne krigen. Russland er offeret for ekspansjonistisk aggresjon, ikke omvendt.

Støtte til LGBT+++, transoperasjoner og opptil 60-70 «kjønn»: Kritiser dette offentlig, og du risikerer fengsel etter dansk lov. Dette er ikke frigjøring, men en ideologisk krig mot naturen og familien, drevet av farmasøytiske giganter og kulturmarxister som vil omskape samfunnet til et kaos av identitetsforvirring.

Avskaffelse av ytringsfriheten: Sensur er innført både i Danmark og EU. Sosiale medier, nyheter – alt kontrolleres for å kneble dissens. Dette er totalitarisme forkledd som «sikkerhet».

Klimaløgnene: Ingen vitenskapelige bevis for at CO₂ ødelegger kloden. Dette er en gigantisk svindel for å innføre grønn diktatur, overføre rikdom til eliten og kontrollere energien. Eksperter som utfordrer dette, blir tiet i hjel.
Koronløgnene: Ingen politikere eller statsansatte/EU-forskere forklarer den massive overdødeligheten i nesten alle land ETTER at vaksinasjonene ble påtvunget borgerne. Før vaksinene var dødeligheten normal, som ved vanlig influensa. Dette er en skandale som peker mot depopulasjon og Big Pharma-profitt.

EU’s innvandringspolitikk og befolkningsutskiftning: Ingen danske politikere kritiserer dette, selv om det leder til en fullstendig utskifting av Europas befolkning. Sosialdemokratene påstår de fører en «streng» politikk, men det er løgn – se bare på statistikkene. Dette er en bevisst strategi for å svekke nasjonale kulturer og skape et rotløst, kontrollerbart proletariat.

Det vi en gang så som en politisk venstrefløy, eksisterer ikke lenger. De støtter alle punktene over, mens de hyller fortsatt innvandring under dekke av et «paradisisk multikulturelt samfunn». Glem alt om rød og blå blokk – det finnes bare én blokk, som er enig om alle vesentlige spørsmål. Dette er den globale elitens konsensus, der nasjonale interesser ofres på alteret for NATO, EU og woke-ideologi.

Vi må våkne opp! Ensidig manipulasjon av borgerne har vart lenge nok. Det er på tide med ekte debatter, med eksperter som tør å si sannheten om krig, klima, vaksiner og innvandring. Bare slik kan vi bryte lenkene og ta tilbake kontrollen over våre nasjoner. Del dette, diskuter det – før det er for sent.

USA – eller Store Satan som iranere sier – er vår tids banditter. Et land uten venner, bare interesser. Om vi skal tro Frankrikes Charles de Gaulle og USAs Henry Kissinger. 
Men har du noen gang tenkt på EU som et underbruk av USA, og Norge som et underbruk av både EU og USA? 
Og lurt på hvorfor politikere som er imot norsk medlemskap i EU, samtidig forsvarer nære forbindelser med USA? 

Jan Christensen.

For EU-ledere flest, er USAs president sjefen. Deres «pappa».  
Utad vil Trump ha fred i Ukraina, men ser samtidig – som forretningsmann – fordeler av en langvarig «europeisk» krig.
USA tjener grovt på eksport av krigsmateriell og energi. EU taper konkurransekraft når milliarder brukes til ødelegging framfor oppbygging.

Å tro at forholdet til USA vil ta en annen vending når Trump er borte, er ønsketenkning. NATOs paragraf fem er ingen garanti for det som kalles vår «frihet». Som verdens største imperialistmakt er USA avhengig av å undertrykke og profitere på andre for å bevare sin posisjon.
Enten presidenten heter Trump eller Obama.

Støre og Stoltenberg på hastebesøk til Trump, KI-generert bilde.)

Mer enn tidligere presidenter demonstrer Trump  maktarroganse og forakt. Allikevel står vestlige ledere fortsatt last og brast med USA. I Korea, i Vietnam, i Jugoslavia, i Afghanistan, i Irak, i Libya, i Ukraina.
Når Gaza utslettes med amerikanske våpen, når Iran bombes, når Venezuelas president bortføres og Cuba utsultes, møtes det snarere med forståelse enn kritikk. 
Med Trump som president er den offisielle tonen blitt mer utilslørt. Og våre egne ledere mer avslørt.

Rett nok har enkelte EU-land gått i mot Trumps krav på Grønland – men hva skal egentlig USA med Grønland så lenge de gratis kan true seg til alle rettigheter?
Og hvorfor skal USA donere våpen til Ukraina, når noen europeiske land – med Norge i spissen – er villige kjøpere av de samme våpnene fordi de tror at sånt er veien til fred?  

Visste du at USA var EUs fødselshjelper?  
Det begynte med amerikanernes Marshall-hjelp i 1948 som både skulle bygge opp igjen Europas krigsherjede industri og stanse kommunismens fremmarsj.
USAs krav var  

• At europeiske land måtte samarbeide om en felles gjenoppbyggingsplan. 
• At landene måtte forplikte seg til minst mulig statlig inngripen – «markedsøkonomi».
• At dollaren måtte få en fremtredende plass i alle  valutatransaksjoner.
• At handel mellom USA og Europa måtte oppmuntres og hindringer fjernes.
• At kommunister måtte ekskluderes fra regjeringer i land som mottok Marshallhjelp.

Norge var blant de 16 europeiske land som takket ja.  Amerikanske dollar ble viktigere enn alliansefrihet og nøytralitet.

I 1951 ble Marshallhjelpa avløst av Den europeiske kull- og stålunionen, EKSF.  Presset fram av USA og amerikanskvennlige europeere som Schuman og Monet. 
Målet var fortsatt å svekke sovjetisk innflytelse, men også å  effektivisere europeisk industri. Til større produksjon og kjøpekraft, til bedre for USA. 
Kull- og stålfelleskapet styrket USA. Samtidig skulle «keep the Russians out, the Americans in and the Germans down» umuliggjøre ny krig mellom Tyskland og Frankrike. 

• I 1957 underskrev de 6 landene i Kull-og stålfelleskapet – Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg – den såkalte Romatraktaten. Samarbeidet ble nå utvidet til også å omfatte hele økonomien (EØF), samt atomenergi (EURATOM).
   
• 10 år seinere ble alt slått sammen til det europeiske felleskap, EF – også kalt EEC – European Economic Community.
   
• 1993 ble Maastricht-avtalen vedtattt. EF skiftet navn til EU, Den europeiske union. Euro skulle bli felles valuta. Medlemsstatene fikk vetorett. 
   
• Lisboatraktaten i 2007 hadde som mål å modernisere og effektivisere EU. Byråkratiet ble styrket på bekostning av enstemmighet og de enkelte lands selvbestemmelse. Visjonen var en europeisk superstat, et «Europas forente stater». 
   
• I denne perioden vokste EU fra 6 til 28 medlemsland.
• I 70-årene fulgte Danmark, Irland og Storbritannia.
• I 80-årene Hellas, Portugal og Spania.
• i 90-årene Finland, Sverige og Østerrike.
• I vårt århundre Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Romania og Kroatia. Storbritannia valgte BREXIT og forlot unionen.
• For president Kennedy var Europa partner, ikke rival. For president Biden var medlemsforhandlinger med Ukraina og Moldova «historisk øyeblikk for Europa og for det transatlantiske partnerskapet».
• President Trump befester USAs dominans gjennom å styrke EU-kritiske politikere. Et utvidet EU er i USAs interesse. Til flere EU-medlemsstater, til mer indre uenighet og politisk uro. 

For tjue år siden var EUs og USAs økonomi jevnstore. Siden den gang har USAs økonomi vokst 50% raskere enn EUs, og den amerikanske gjennomsnittsborgeren har nærmere 40% høyere levestandard enn EUs.
Mens EU har underinvestert i høyproduktive sektorerer som teknologi, har USA ledet an.
Energiprisen i EU er det dobbelte av USAs.
Flytende gass fra USA som skal kompensere for boikott av russisk gass, koster det firedobbelte. 
Fortsatt er EU og USA hverandres største handelspartnere. Mens handelen tidligere var i EUs favør, er det i dag omvendt. 

Med sånne fakta kunne EU prioritert å styrke eget næringsliv. I stedet skjer det motsatte: EU gjør seg enda mer USA-avhengig. Stimulerer amerikansk industri framfor å styrke sin egen akterutseilte.
Regninga sendes EUs innbyggere og EUs «kolonier».
Kutt i velferd. Stadig større integrasjonskrav til blant annet Norge.

Trumps toll- og importrestriksjoner på varer fra EU, er illustrerende. Framfor å svare med samme mynt, valgte EUs regjering, Kommisjonen, å

• Fjerne toll på alle amerikanske industrivarer og samtidig gi amerikanske varer utvidet markedsadgang.
• Innen utgangen av 2028 å kjøpe amerikansk energi for 750 milliarder dollar, og investere 600 milliarder dollar i strategiske amerikanske sektorer.
• Øke innkjøp av amerikansk militært utstyr.
• Ikke kreve noe «grønt skifte» av USA.
• Ikke skattlegge store amerikanske teknologiselskaper. 

Selv om amerikansk høyesterett har erklært Trumps toll for ulovlig, og selv om EU-parlamentet ennå ikke har strødd sand på avtalen, tyder alt på at Trump får det som han vil. Både på hjemmebane og bortebane.

Norge er intet unntak. Da USA la 15% toll på norske varer, dro Stoltenberg og Støre på et smiskebesøk til Washington. Trump stod fast på sine toll-satser. Det var bred politisk enighet om ikke å treffe norske mot-tiltak.
I stedet opphevde Stoltenberg Oljefondets etiske retningslinjer sånn at det ble lettere å investere i amerikanske firmaer, uansett delaktighet i folkemord og krigsforbrytelser.
Fortsatt er over halvparten av Oljefondets formue plassert i USA. Fortsatt gir regjeringa grønt lys til amerikansk okkupasjon av norsk område. USAs 12 militærbaser øker sjansene for at Norge dras inn i en storkrig. 

Motstand mot både EØS-avtalen og EU er viktig for å styrke norsk uavhengighet og selvråderett. 
Like viktig er å frigjøre seg fra USAs favntak og innflytelse.
Som EU-medlem har vi tapt. Utafor EU har vi fortsatt muligheter. 
Når skal nei til EU-dominans også bli et nei til USA-dominans?

Årets trusselvurderinger er alarmerende. Hele verdensordenen er i oppløsning, og fienden står klar til å kaste seg over oss. Men verdensbildet vi får servert har alvorlige slagsider.

Terje Alnes.

6. februar kom den militære Etterretningstjenesten, Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) med hver sine fyldige rapporter, om det de oppfatter som trusselbildet mot Norge. Dette er dyster lesning. Alarmen har gått, og vi må forberede oss på det verste. Om ikke direkte militære angrep på Norge er nært forestående, så lurer farene bak hver busk. Fienden opererer sannsynligvis midt i blant oss, så vær på vakt.

«Vi ser tilbakekomsten av interessesfærer, hvor den sterkestes rett rår. Utviklingen gjør seg gjeldende også i Arktis. Internasjonalt samarbeid og institusjoner svekkes. Mye av grunnlaget for norsk sikkerhet utfordres, og vi må innse at verdensordenen slik vi kjente den er i oppløsning.» Dette skriver Nils Andreas Stensønes, sjefen for Etterretningstjenesten, Norges utenlands etterretningstjeneste.

«Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig», slår Beate Gangås, sjef for PST fast. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), direktorat for forebyggende sikkerhet, følger opp: «Trusselaktørene tar stadig større sjanser og metodene blir mer sofistikerte … Iverksett konkrete tiltak for å beskytte deres viktigste verdier. Reduser konsekvenser av eventuelle ondsinnede handlinger som rammer dere», heter det i forordet.

Hvem er så disse trusselaktørene som de tre advarer så sterkt imot? Det er ikke overraskende Russland, Kina og Iran. Plassen tillater ikke å gå i dybden, så her kommenteres bare noen momenter fra Etterretningstjenestens dokument «Fokus 2026». «Russland og Kina søker en geopolitisk inndeling i interessesfærer og fremskyndelse av en multipolar verden», skriver den. Situasjonen etter Sovjetunionens oppløsning, der USA har vært verdens hegemon, er tydeligvis sårt savnet. E-tjenesten er bekymret for at en svekkelse av de internasjonale institusjonene som ble opprettet i etter 2. verdenskrig har åpnet for nye multilaterale organisasjoner, som Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og BRICS. Å bekymre seg for dette er det samme som å bekymre seg over at mer enn 500 år med vestlig imperialisme og dominans går mot slutten.

En svekkelse av de gamle internasjonale institusjonene har både positive og negative sider. En svekkelse av FN er tragisk for hele verdenssamfunnet, fordi FN-pakten er det viktigste dokumentet som regulerer forholdet mellom stater. Men her har USA vært en versting i hele etterkrigstiden og systematisk forbrutt seg mot paktens prinsipper. Canadas statsminister Mark Carney bekreftet dette i sin tale i Davos, der han omtalte folkeretten som en «behagelig fiksjon» og «delvis en illusjon». Norge har også ansvar for at folkeretten ligger med brukket rygg. Vi deltok i angrepskrigen mot Jugoslavia i 1999, og vi bombet og ødela Libya i 2011, begge kriger som var ulovlige i forhold til FN-pakten.

Når det gjelder Bretton Woods-institusjonene Verdensbanken og IMF, har dette vært institusjoner som har styrt utviklingsland i kapitalistisk retning, og gjort det umulig å føre en selvstendig økonomisk politikk. At de økonomiske bindingene mellom Vesten og resten svekkes, er en del av frigjøringsprosjektet fra vestlig kapitalisme og imperialisme. Men for Etterretningstjenesten, som i store deler av etterkrigstiden har vært delfinansiert av og et redskap for USA, er dette en trussel. Når Kina, Russland og Iran bygger opp alternative finansielle strukturer for å gjøre seg mindre avhengige av amerikanske dollar, er dette sterkt bekymringsfullt, får vi vite.

Les også:Hvem arbeider Etterretningstjenesten for?

Etterretningstjenesten anser Russland som den store, militære trusselen. «Putin-regimet jakter en ny russisk storhetstid», slås det fast i et avsnitt kalt «Moskva i varig konfrontasjon». Her er krigen i Ukraina beviset. Forklaringen på Ukraina-krigen er altså russisk imperialisme, og vi må lese E-tjenesten analyse som en god, gammeldags dominoteori. Faller Ukraina i russiske hender vil andre land stå for tur. At Russland kan ha legitime sikkerhetsinteresser er utenkelig i dette verdensbildet. Systematisk NATO-ekspansjon mot de russiske grensene, og amerikanske militærbaser i alle land som grenser til Russland, er uten betydning som forklaring på Russlands invasjon.

Kinas vekst ansees som en trussel, og «Beijing har initiativet». Etterretningstjenesten sier at Kina utgjør en felles front med Russland, som deler Kinas mål om å svekke både Vestens definisjonsmakt for internasjonal samhandling, og USAs globale lederposisjon. Kinas posisjon innen utvinning av sjeldne jordarter og andre kritiske mineraler begrenser Vestens evne til å utvikle militært utstyr og avansert teknologi. Kina søker å fremstå som en stabil, forutsigbar og pålitelig partner, og som et alternativ til USA. Vektlegging av ikke-innblanding har gjort samarbeid med Kina attraktivt for flere land, leser vi.

Selv føler vi en viss lettelse over at Vestens evne til å utvikle militært utstyr begrenses av mangelen på kritiske mineraler. Hvor stor militær slagkraft behøver USA og NATO for å føle seg trygge? USA alene hadde 37% av verdens samlede militærutgifter i 2024, og NATO-landene totalt sto for 55%. Rustningskappløpet ledes ikke an av Kina eller Russland, disse tvinges med i kappløpet. Det er USA som med rå militærmakt forsøker å opprettholde sin posisjon. Norges tragedie er at vi gladelig stiller opp på USAs side, og bidrar til at Arktis og nordområdene militariseres i hurtigtogsfart.

«Fokus 2026» har en oppsiktsvekkende mangel. Det finnes ingen spor i Etterretningstjenestens trusselvurdering av at USA truer med å invadere og stjele Grønland fra NATO-allierte Danmark. Etterretningstjenesten er rett og slett blind på det ene øyet, vidsynet er fraværende og resultatet er en sterk svikt i analysen.

Danskenes Efterretningstjeneste forholder seg til de amerikanske truslene, men språkbruken er mildt sagt forsiktig. I «Udsyn 2025», som ble utgitt i desember i fjor, heter det «Den øgede stormagtskonkurrence i Arktis har markant forstærket den internationale opmærksomhed på regionen. Det gælder især USA’s stigende interesse for Grønland og dets betydning for USA’s nationale sikkerhed. Opmærksomheden øger samtidig truslen fra spionage, herunder cyberspionage, og forsøg på påvirkning yderligere mod alle dele af Kongeriget Danmark».

Danskenes trusselrapport ble publisert en måned før Trump kom med nye trusler om å ta Grønland. Likevel inneholder dokumentet flere punkter som peker på trusselen fra USA. «USA bruger nu sin økonomiske og teknologiske styrke som et magtmiddel, også overfor allierede og partnere», står det bl.a.

---

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Spartakus: https://spartakus.no/2026/02/27/hvordan-skal-vi-lese-trusselvurderingene-2026/

Tidligere utenriksminister Børge Brende trakk seg 26. februar 2026 som president og CEO i World Economic Forum (WEF) – en posisjonen han hadde hatt siden 2017.

Brende ga inntrykk av at han knapt hadde kontakt med Epstein, men eposter og tekstmeldinger i denne perioden (vennlig tone: «missing you Sir», «brilliant host», etc.) forteller en annen historie. En melding fra 2018 viser diskusjon om Davos’ fremtid, der Epstein angivelig sa at «Davos kan virkelig erstatte FN» og Brende ga sin tilslutning.

Brende hevdet hele tida at han var «fullstendig uvitende» om Epsteins kriminelle bakgrunn da kontaktene skjedde, og at han angret på at han ikke hadde undersøkt bedre. Dette er svært underlig, siden denne informasjon var velkjent for de fleste andre og lå «et tastetrykk unna».

Dagens Næringsliv (DN) rapporterte at Brende fikk ca. 19 millioner NOK i lønn det siste året – en økning på ca. 3 millioner NOK fra året før. Dette utløste spørsmål om det var «utilbørlig berikelse» i en skattefri non-profit-organisasjon, ifølge sveitsiske Neue Zürcher Zeitung (NZZ) og sveitsiske myndigheter, en organisasjon som Brende sjøl hadde sørget for store norske bevilgninger til.

Til slutt røk strikken for Børge Brende og han måtte trekke seg.

Vårt inntrykk var at de norske mediene med styrte redaktører har vært alt annet enn kritiske i hans år som WEF-sjef. Men hukommelsen er av og til en troløs venn, så vi valgte å spørre KI-systemet Grok:

I hvilken grad skrev norske redaktørstyrte medier negativt om Børge Brendes rolle i WEF før Epstein-avsløringene?

Og Grok svarte:

I svært liten grad – nærmest ikke i det hele tatt. Norske redaktørstyrte medier (som Aftenposten, VG, Dagbladet, E24, NRK og TV 2) skrev hovedsakelig nøytralt eller positivt om Børge Brendes rolle som president og CEO i World Economic Forum (WEF) fra han tiltrådte i 2017 og frem til Epstein-avsløringene brøt ut i begynnelsen av 2026. Det finnes ingen indikasjoner på systematisk, negativ eller kritisk dekning rettet mot hans lederrolle, hans arbeid i Davos eller WEF som organisasjon i mainstream-mediene før de nye Epstein-dokumentene og granskningen kom.

Bakgrunn for tidslinjen

Epstein-avsløringene som gjelder Brende, dreier seg om dokumenter fra US Department of Justice som ble offentliggjort tidlig i 2026. Disse viste at Brende hadde spist middag med Jeffrey Epstein tre ganger i 2018–2019, kommunisert via e-post og SMS, og at han først nedtonet eller benektet omfanget. WEF iverksatte en ekstern granskning i februar 2026, og Brende gikk av 26. februar 2026. Spørsmålet handler om dekningen før dette punktet.

Hva søkene i norske medier viser

Systematiske søk etter kombinasjoner som «Børge Brende» + «Verdens økonomiske forum»/WEF/Davos + ord som «kritikk», «kritisk», «negativ», «skandale», «kontrovers», «elite», «globalisme» eller «for tett» (med tidsbegrensning før februar 2026) gir ingen treff på negative artikler i redaktørstyrte medier. I stedet dominerer:

• Nøytral nyhetsdekning av Davos-møtene, WEF-rapporter (Global Risks Report) og Brendes uttalelser om globale utfordringer (klima, økonomi, pandemi, geopolitikk).
• Positive eller profilpregede saker, f.eks. Aftenposten 2018: «Børge Brende har flyttet og slipper fotografer i hagen. Som toppsjef for World Economic Forum tror han at han kan gjøre verden til et bedre sted».
• Omtale av ham som en prestisjeutnevnelse for Norge, tidligere utenriksminister og brobygger mellom politikk og næringsliv.

Det eneste nærliggende eksempelet på noe som kan tolkes som «kritisk» er fra april 2025 (Aftenposten/E24): Brende var taus om en intern WEF-granskning av ledelsesutfordringer under Klaus Schwab. Dette handlet om organisasjonens interne kultur, ikke om Brendes egen rolle eller WEF som sådan – og det var rapportering, ikke fordømmelse.

Generell kritikk av WEF som «elitistisk» eller «Davos-eliten» dukket opp sporadisk i debattinnlegg eller sitater fra andre, men ble aldri knyttet negativt til Brende personlig i redaktørstyrte medier. Konspirasjonsteorier om «globalisme» eller «Great Reset» ble stort sett overlatt til alternative kanaler, ikke mainstream.

Kontrast til etter avsløringene

Etter februar 2026 endret dekningen seg dramatisk: Nå skriver samme medier om løgn/bortforklaringer, «Epsteins giftige arv», lønn, norske bidrag til WEF og politisk avstandtaking (f.eks. fra Erna Solberg). Dette bekrefter at den negative vinklingen først kom med Epstein-koblingene.

Konklusjon: Før Epstein-avsløringene var det ingen merkbar negativ medieoppmerksomhet om Brendes WEF-rolle i norske redaktørstyrte medier. Dekningen var preget av respekt for hans internasjonale posisjon, uten personlig kritikk, skandaleoppslag eller systematisk gransking. Dette endret seg først da de nye dokumentene kom frem i 2026.

Hva med steigan.no?

Steigan.no skrev betydelig mer negativt og kritisk om Børge Brendes rolle i WEF enn de redaktørstyrte norske mediene før Epstein-avsløringene i 2026.

steigan.no har siden Brende tiltrådte som WEF-president i 2017 konsekvent framstilt ham og organisasjonen i et sterkt negativt lys – ofte som del av en bredere kritikk av globalisme, elitekorrupsjon, imperialisme og «milliardærklubben i Davos». Dette står i skarp kontrast til mainstream-medienes nøytrale eller positive/dekkende tone.

Eksempler på dekning før februar 2026 (basert på publiserte artikler):

• 2017 (ved overgangen fra utenriksminister til WEF-president): Artikkelen «Børge Brende får sin lønn – i Davos» beskriver jobben som «langt mer lukrativ», kaller WEF en «milliardærklubb» og Brende en «gjennomfarget og herdet globalist» som har «fortjent» posisjonen ved å forsvare «imperialismen og den globale overklassen». Tonen er sarkastisk og anklagende rundt lønn og lojalitet.
• 2022–2023: WEF omtales som «klasseorganisasjon for de 1000 rikeste selskapene», «elitenes skyggeregjering» eller «milliardærklubben». Brende nevnes som Klaus Schwabs «kronprins» eller president i denne sammenhengen.
• 2025 (før Epstein-dokumentene): Artikler som «WEF: Elitenes skyggeregjering og deres krig mot menneskeheten» (februar 2025) knytter Brende direkte til WEFs agenda om klima, digitalisering og overvåkning, og hevder at norske politikere (inkludert regjeringen) følger WEF-linjen. Schwab-kritikk (juli 2025) trekker inn Brende som del av den samme strukturen. Januar 2026-artikkelen «Elitekorrupsjon i Davos» kaller Davos et «lukket maktsenter» uten demokratisk kontroll, med Brende som leder av konferansen.
• Generelt: steigan.no bruker ofte begreper som «elitekorrupsjon», «globalist», «skyggeregjering» og kobler WEF til kontroll over FN, imperialisme og anti-menneskelig politikk. Brende framstilles som en sentral aktør i dette systemet – ikke bare en nøytral toppleder.

Kontrast til redaktørstyrte medier

Mens Aftenposten, VG, NRK osv. stort sett dekket Brendes rolle nøytralt (som prestisjejobb, Davos-omtaler, rapporter) eller positivt (brobygger, visjonær), var steigan.no systematisk negativ fra starten. Kritikken var ideologisk drevet mot globalisme og elite-makt, og Brende ble brukt som eksempel på norsk elites integrering i dette. Dette skjedde uten å vente på Epstein-koblingene – de nye dokumentene fra 2026 forsterket bare narrativet de allerede hadde (f.eks. artikler i januar/februar 2026 om «elitekorrupsjon» og Epstein før Brende gikk av 26. februar).

Konklusjon:

steigan.no var en av de få norske stemmene som skrev konsekvent negativt om Brendes WEF-rolle før Epstein-avsløringene – ofte i anti-elite tone. Dette var ikke representativt for redaktørstyrte medier, som holdt seg til faktaorientert eller positiv dekning fram til skandalen brøt løs i 2026.

Sitat slutt fra Grok

Vi husket altså ikke feil. Det var nesten verre enn vi trodde.

Dette reiser en rekke spørsmål og det skarpeste av dem er: Hva skal man egentlig med «redaktørstyrte medier»?

Alt det vi har skrevet om Børge Brende har vært fakta- og kildebasert. Alt har vært fra åpne kilder som MSM har vel så god tilgang til som oss.

Men våre kolleger i de styrte mediene har vist at de heller ikke her har klart å oppdage en elefant sjøl når den står midt i pauserommet.